Bakgrunn
Å leve av, med og i pakt med naturen blir stadig tøffere når
klimaet forandrer seg og været blir våtere, villere og mindre forutsigbart.
Naturskadeerstatning skal bøte på skader på veier, bruer, jordbruks-
og skogbruksareal, og byggverk som ikke dekkes av vanlig forsikring
og denne ordningen var banebrytende da den kom på plass i 1961.
I 2020 kom ny lovfortolkning som bør ses på igjen for bedre å ruste
Norges for framtidig ekstremvær.
Flere deler av landet har vært rammet hardt av mer ekstremvær
de seinere årene. Flere kommuner har vært utsatt for gjentatt flom,
skred og naturskader. Enkeltpersoner og private virksomheter blir
særlig hardt rammet, sammen med kommunene som må ha krisestaben og
beredskapen i orden. Det er krevende å navigere i ekstremværet og
prioritere blant viktige formål eller å avverge skade.
Etter at skaden har skjedd, ønsker de som blir rammet å komme
raskest mulig tilbake i gjenge. Å rydde opp og reparere skaden raskest
mulig er til det beste både for den enkelte og for samfunnet i sin
helhet. Dessverre har dette vist seg mer og mer krevende ettersom
sakstilfanget har økt, og det ikke er dialog når saker vurderes.
Naturskadeordningen må endres og åpne for at lokal forvaltning
kan bidra. Lokalkunnskap og lokalt skjønn kan bidra til raskere
avklaringer og avlaste sentral forvaltning, samt oppklare mindre
feil som hindrer erstatning eller rask konklusjon. Dagens ordning
med behandling i Landbruksdirektoratet må endres. Ved flere ekstreme
hendelser på kort tid, må det være større fleksibilitet i hvordan
saker blir avklart. Saksbehandlingstiden er nå for lang. Dertil
kommer klagebehandling, som igjen gir stor økonomisk usikkerhet
og fare for nye skader mens man venter på naturskadeerstatning.
Enkeltområder og enkelte gårdbrukere rammes særlig hardt med
gjentagende hendelser. Det medfører at erstatningsansvaret og byrden
ved naturskadeerstatning rammer enkelte særlig hardt. Situasjonen
for matforsyning og bosetting tilsier at man må ha økt matproduksjon
og mer areal i jordbruket, ikke mindre.
Den statlige naturskadeordningen er heller ikke dekkende når
det kommer til å sikre gjenoppbygging av sikringsanlegg ved dyrket
mark. Gjenoppbygging faller også utenfor Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE)
sitt ansvarsområde. Konsekvensen ser en tydelig i form av manglende
gjenoppbygging av sikringstiltak som skal verne matjord og produksjonsgrunnlaget
i landbruket. Det er uholdbart at matjord går ut av produksjon ved
manglende sikring mot flom og skred i en tid der beredskapen og
selvforsyningsgraden skal økes.
Regelverket må endres slik at skade på eksisterende sikringsanlegg
som elveforbygning og plastring i vassdrag kan erstattes gjennom
naturskadeordningen. Eksempelvis kan takstfolk ha standarder å utarbeide
takst etter, som raskt blir godkjent og kan gjelde for å avklare delvis
eller helhetlig utbetaling raskt, som ved produksjonssvikterstatningsordningen.
Naturskadeordningen må gjøres mindre byråkratisk, og mer oversiktlig.
Det skal ikke være nødvendig å hyre konsulenter eller advokater
for å navigere i slike søknadsordninger. Prosedyrer og retningslinjer
kan avklares nasjonalt og må håndheves lokalt. Kommune, fylkeskommune
og statsforvalter bør ha et ansvar for erstatningsordninger og veiledning,
og regjeringen må avklare ansvarsforhold og myndighet for å kunne
delegere saksbehandling. Landbruksdirektoratet skal ved manglende
kapasitet ha rutiner for å delegere kontrollvirksomhet og oppfølging
av søknader til statsforvalter.