I Stortingets møte 4. juni 2015 ble det gjort
slikt
I lov 2. juli 1999 nr. 63 om pasient- og brukerrettigheter
gjøres følgende endringer:
§ 2-6 skal lyde:
§ 2-6. Dekning av utgifter til pasientreiser
Pasienten og ledsageren har rett til dekning av nødvendige
utgifter når pasienten må reise i forbindelse med en helsetjeneste
som omfattes av spesialisthelsetjenesteloven og som dekkes av et
foretak etter helseforetaksloven eller som omfattes av
fritt behandlingsvalg etter spesialisthelsetjenesteloven § 4-3. Det samme
gjelder helsetjenester som omfattes av folketrygdloven kapittel
5 og helsetjenester som ytes ved familievernkontor
og helsestasjon. Departementet kan i forskrift bestemme
at retten til dekning av nødvendige utgifter også skal gjelde når
pasienten må reise til og fra en annen helsetjeneste som omfattes
av helse- og omsorgstjenesteloven.
Stønad ytes til dekning av reiseutgifter
til det nærmeste stedet der helsetjenesten kan gis, når
ikke annet følger av forskrift gitt i medhold av femte ledd.
Ved beregning av stønaden skal en sats per kilometer
fastsatt av departementet legges til grunn, uavhengig
av om pasienten eller ledsageren har hatt faktiske utgifter. Reiser
pasienten lenger enn 300 kilometer én vei, skal taksten for den
billigste reisemåten med rutegående transportmiddel legges til grunn. Gjør
pasientens helsetilstand det nødvendig å bruke drosje eller bil,
eller går det ikke rutegående transport, skal nødvendige faktiske
utgifter til drosje og tilleggsutgifter ved å bruke bil legges til
grunn.
Retten til dekning av utgifter etter første ledd faller
bort dersom pasienten får tilbud om transport med transportør som
har avtale med regionalt helseforetak eller tilbud om gratis
offentlig transport. Retten til dekning av utgifter faller
også bort i den utstrekning utgiftene dekkes etter annen lovgivning.
Departementet kan gi forskrifter om dekning av reise- og
oppholdsutgifter for pasienter og pårørende og
utgifter til nødvendig ledsager, herunder dekning av utgifter
til andre steder enn det geografisk nærmeste stedet, egenbetaling,
minste reiseavstand, kjøregodtgjørelse, rett til dekning av faktiske
reiseutgifter i særlige tilfeller, utbetaling av refusjon
og frister for fremsetting av krav.
Ny § 2-6 a skal lyde:
§ 2-6 a. Tilbakekreving etter feilaktig utbetaling
Er stønad etter § 2-6 utbetalt til noen som ikke hadde
krav på den, kan stønaden kreves tilbake dersom mottakeren eller
noen som opptrådte på vegne av mottakeren, forsto eller burde ha
forstått at utbetalingen skyldtes en feil. Det samme gjelder dersom
vedkommende har forårsaket utbetalingen ved forsettlig eller uaktsomt
å gi feilaktige eller mangelfulle opplysninger.
Krav etter første ledd skal rettes mot mottakeren av
feilutbetalingen. Dekkes ikke kravet hos mottakeren, kan det rettes
mot noen som har opptrådt på vegne av mottakeren og som har utvist
forsett eller uaktsomhet etter første ledd.
Det skal settes fram krav om tilbakebetaling etter første
og andre ledd, med mindre særlige grunner taler mot det. Det legges
blant annet vekt på graden av uaktsomhet hos den som kravet retter
seg mot, størrelsen av det feilutbetalte beløpet, hvor lang tid
det er gått siden utbetalingen og om feilen helt eller delvis kan
tilskrives et regionalt helseforetak eller en underliggende virksomhet.
Tilbakebetalingskravet kan settes til en del av det feilutbetalte
beløpet. Har den som kravet retter seg mot opptrådt forsettlig,
skal krav alltid fremmes, og beløpet kan ikke settes ned.
Feilutbetalte beløp som er mottatt i aktsom god tro,
kan kreves tilbake, begrenset til det beløpet som er i behold når
mottakeren blir kjent med feilen. Ved vurderingen av om dette beløpet
helt eller delvis skal kreves tilbake, legges det blant annet vekt
på størrelsen av det feilutbetalte beløpet, hvor lang tid det er
gått siden feilutbetalingen og om mottakeren har innrettet seg i
tillit til den.
Vedtak om tilbakekreving etter denne paragrafen er
tvangsgrunnlag for utlegg. Kravet kan innkreves ved trekk i senere
dekning av utgifter etter § 2-6 med forskrifter, eller inndrives
etter reglene i lov 11. januar 2013 nr. 3 om Statens innkrevingssentral.
Krav inndrives av Statens innkrevingssentral, med mindre departementet
bestemmer noe annet.
Ved tilbakekreving etter første og andre ledd
på grunnlag av forsett eller grov uaktsomhet hos den som kravet
retter seg mot, beregnes et rentetillegg på 10 prosent av det beløpet
som kreves tilbake.
§ 2-7 første ledd skal lyde:
Forvaltningsloven kapittel IV og V gjelder for vedtak
som treffes etter § 2-6 a, men ikke for andre vedtak etter kapitlet
her.
Loven gjelder fra den tid Kongen bestemmer. Kongen kan sette
i kraft de enkelte bestemmelsene til forskjellig tid. Kongen kan
sette i kraft loven til ulik tid i forskjellige områder.
Olemic Thommessen |
president |