Statsråd Laila Dåvøy: Jeg vil bruke denne forvaltningspolitiske redegjørelsen til å legge fram Regjeringens syn på forvaltningens rolle og oppgaver i årene framover. Redegjørelsen inneholder Regjeringens overordnede visjoner og mål på dette viktige området, men også en orientering om konkrete prosjekter og planer om hvordan vi vil nå disse målene.

Regjeringen har som utgangspunkt at mennesker kan og vil være aktive deltakere i samfunnet, og ikke bare kunder og klienter.

Selv om forvaltningen synes å fungere godt, betyr det likevel ikke at vi kan slå oss til ro med status quo – tvert imot. I Voksenåserklæringen pekte regjeringspartiene på at folkestyret er under press. En velfungerende forvaltning er vårt fremste redskap for å opprettholde og videreføre folkestyret. Borgerne må oppleve at forvaltningen ivaretar deres interesser og står til deres tjeneste. Til sjuende og sist er det et spørsmål om demokrati, og det er også dette som er mitt hovedperspektiv for denne redegjørelsen.

Offentlig forvaltning er gjenstand for stor oppmerksomhet. Det som skjer der, angår og opptar de aller fleste. Forvaltningspolitikken retter oppmerksomheten mot forvaltningens formål, oppgaver og verdigrunnlag. Den handler om å utvikle rammebetingelsene slik at forvaltningen blir et godt egnet instrument for å gjennomføre vedtatt politikk. Forvaltningspolitikken handler om de strukturene og prosessene som velges for å iverksette politikken.

Forvaltningen må kjennetegnes av åpenhet og innsyn, rettssikkerhet og personvern. Forvaltningen er folkets og folkestyrets tjenere. Serviceholdning og respekt for det enkelte menneske skal derfor være forvaltningens kjennemerker. Samtidig må ressursene som forvaltningen har fått til rådighet for å løse oppgavene, utnyttes mest mulig effektivt. I praksis kan det være konflikt mellom hensynene til åpenhet, rettssikkerhet og effektivitet. Disse må avveies mot hverandre i hver enkelt konkrete situasjon, men det er denne regjeringens syn at åpenhet skal være et overordnet mål.

Regjeringen ønsker et levende demokrati, hvor borgerne skal kunne påvirke sin hverdag og sin framtid og aktivt delta i beslutningsprosessene på alle plan i samfunnet. En av forutsetningene for dette er en velfungerende og åpen forvaltning. Dette betyr at både sentral- og lokalforvaltningen må tilpasse seg nye forutsetninger i takt med endringene i samfunnet for øvrig. Vi må løse oppgaver på nye måter og fange opp nye behov. Den norske forvaltningen har da også gjennom de snart 200 årene den har eksistert, gjennomgått store forandringer. Endringene har vært nødvendige på grunn av de store omveltningene som har funnet sted i samfunnet ellers, når vi har gått fra bondesamfunn til industrisamfunn. Det gjelder også nå, når vi går inn i kunnskaps- og informasjonssamfunnet. Vi er ved et tidsskille.

Bruk av informasjons- og kommunikasjonsteknologi preger vår hverdag på en stadig mer gjennomgripende måte. Særlig endres institusjoner, arbeidsmåter og tilvante mønstre for samhandling mye raskere enn tidligere. Tidligere kunnskapsmonopoler og de tradisjonelle informasjonsstrømmene brytes, og mediebildet endres radikalt. Utdanning og læring blir en livslang prosess.

Forvaltningen kan ikke stille seg utenfor en slik utvikling, og den gjør det heller ikke. For egen del må jeg si at jeg er imponert over hvor framtidsrettet og offensivt forvaltningen møter de teknologiske utfordringene. Samtidig er det viktig for denne regjeringen at vi hele tiden holder fast ved en kritisk tilnærming som sikrer personvernet og rettssikkerheten.

Utviklingen innenfor forvaltningen de siste 10-15 år har vært preget av overgang til nye tilknytningsformer for offentlig virksomhet der mulighetene for direkte styring er blitt mindre. Det offentliges tradisjonelle innflytelse gjennom etatsstyring og monopoler er dermed svekket på en rekke områder, og vil trolig bli ytterligere svekket. Dette skyldes dels framveksten av alternative tilbud, dels enkeltpersoners og organiserte interessers økte tilgang til kunnskap. En spennende konsekvens av dette nye kunnskapsbaserte samfunnet er at forvaltningen vil møte en langt mer ressurssterk og krevende borger enn tidligere. Hun vil ha langt flere valgmuligheter, vil lettere kunne hente inn informasjon om rettigheter og plikter og vil ikke minst stille helt nye krav til forvaltningens service, effektivitet og kvalitet. Aktive og innsiktsfulle borgere vil dessuten forvente at vi har en forvaltning som er åpen og tilgjengelig, som gir mulighet til innsyn og deltakelse i beslutningsprosessen, og som møter enkeltmennesket med respekt.

Vi ønsker å skape en framtid der arbeids- og organisasjonsliv bygges opp rundt bruk av kunnskap og kommunikasjon uten grenser. Som en følge av dette blir samfunnet mer fleksibelt. Om vi ikke foretar betydelige endringer i og fornyelse av offentlig forvaltning, står vi dermed i fare for å møte morgendagens problemer med dagens løsninger. Teknologien åpner for nye muligheter hvor vi ser oppmykning av arbeidsgiver-arbeidstakerforholdet. Inntektsgivende arbeid behøver ikke lenger å bety at man har et fast arbeidstakerforhold i det omfanget vi kjenner i dag. Den enkelte skal i langt større grad kunne påvirke egen arbeidssituasjon og forme sin egen arbeidsplass. I tillegg vil skillet mellom arbeid og fritid viskes mer ut, ikke minst gjennom hjemmekontorordninger og mer individuelle arbeidstidsordninger.

Økt internasjonalisering av både kapital, vareflyt og informasjon vil også sette nasjonalstaten, dens verdigrunnlag, legitimitet og dermed hele dens forvaltning, under press. Vi må stille oss åpne for at det kan bli nødvendig å erstatte nåværende organisasjons- og kommunikasjonsformer med nye. Det må stadig arbeides med å finne den optimale arbeidsfordeling mellom sentral og lokal forvaltning og mellom offentlig og privat virksomhet. Grensene mellom offentlig og privat sektor kan bli mindre skarpe.

Viktige utfordringer for forvaltningspolitikken vil dermed være å

• øke åpenheten og borgernes rett til innsyn og informasjon

• utvikle målbare kvalitetskrav for forvaltningens tjenester

• modernisere, forenkle og effektivisere offentlig sektor

• utvikle kompetanse, omstillingsevne og serviceholdninger hos medarbeidere i staten

Forvaltningen er et redskap for utøvelse av politikk. Den er dermed et viktig instrument for demokratiet. Men den bør være noe mer enn det. Regjeringen forventer at forvaltningen skal bidra aktivt til å fremme en demokratisk utvikling av samfunnet. Dette forutsetter at verdier som tilgjengelighet, åpenhet, medvirkning, service og tjenestekvalitet må bli like viktige som de mer tradisjonelle forvaltningsverdiene: rettssikkerhet, nøytralitet, faglig uavhengighet, likebehandling og forutsigbarhet.

Forvaltningen har lenge arbeidet systematisk for å forbedre sitt forhold til brukerne. Det står mye igjen, men vi har også oppnådd resultater.

Innbyggernes tillit til forvaltningen må bygges ved gode enkeltmøter mellom borgere og forvaltning. Tillit bygges ved at forventninger avklares og deretter innfris.

Den enkelte innbygger er mer enn en bruker av offentlige tjenester. Hun er også en borger og en deltaker i samfunnet. Dette innebærer en rett til demokratisk deltakelse og til å fremme egne synspunkter for å påvirke prosessene fram til beslutninger fattes. Men det forutsetter også at den enkelte, ut fra sine ressurser, engasjerer seg aktivt og deltakende i samfunnsutviklingen.

Målet for en borgerorientering må være at flere blir aktive deltakere i beslutningsprosessen i samfunnet. Samtidig som vi bør oppmuntre til deltakelse gjennom de tradisjonelle kanalene, vil Regjeringen også legge stor vekt på å finne fram både til nye kanaler for deltakelse og til arbeids- og organisasjonsformer som kan bidra til å øke deltakelsen i beslutningsprosessene. Dette vil bidra til å gi beslutninger bedre grunnlag og større legitimitet. Bedre og bredere deltakelse i den politiske prosessen er også nødvendig for å få til en bedre integrasjon av forskjellige grupper i et stadig mer variert og sammensatt samfunn. For å opprettholde et godt og stabilt demokrati er det viktig å unngå at det ikke utvikler seg store subkulturer eller grupper som blir stående utenfor det øvrige samfunnet.

Når vi retter oppmerksomheten mot det enkelte mennesket, får dette følger både for forvaltningens organisering og virkemåte og for de kravene som stilles til ansatte i offentlig sektor.

Dersom vi skal komme videre i dette arbeidet, må vi være villige til å reise spørsmål om forvaltningens rolle, slik som:

• Hvordan kan forvaltningen bidra til en mer demokratisk utvikling?

• Hvordan styrke politiske beslutningers legitimitet?

• Hvordan utvikle forvaltningens forhold til privat sektor med demokratiperspektivet for øyet?

• Hvordan kan forvaltningen bli mer serviceorientert og fokusert på respekt for det enkelte mennesket?

Et grep er å organisere nye møteplasser mellom forvaltningen og borgerne. Både forvaltningen og borgeren har et ansvar for dette. Vi må også vurdere om det er mulig å forenkle den politiske prosessen for å gjøre den tilgjengelig for flere. Ikke minst vil vi legge vekt på å utvikle et mer bevisst og avklart forhold til de frivillige organisasjonene, slik at disse kan få spille sin rolle som en sentral del av det sivile samfunn. Frivillige organisasjoner har både velferdsproduserende og demokratibærende funksjoner. Forvaltningen må på sin side være dristigere og eksperimentere mer med sine arbeidsmetoder. En langt mer utstrakt bruk av åpne elektroniske høringer kan være ett eksempel.

Målet for brukerorienteringsprogrammet i forvaltningen er å få forvaltningen til å legge mer vekt på sluttproduktet og brukernes vurdering av de tjenester som tilbys. En brukerrettet, kvalitetsbevisst og serviceinnstilt forvaltning er en forutsetning for tillit både blant brukerne av velferdstjenester og i befolkningen ellers. Dette gjelder ikke bare når staten er tjenesteyter, men minst like mye når den forvalter lover og retningslinjer eller utøver myndighet.

Forvaltningen produserer tjenester som er viktige for en bruker, en enkeltperson, for en organisasjon eller en bedrift. Ansvaret for at tjenestene holder god kvalitet ligger hos flere enn den etaten som møter brukeren direkte. Et slikt perspektiv på forvaltningen gjør at alle deler av den får ansvar for de tjenestene brukerne får. Også departementenes arbeid er som regel ledd i en kjede av handlinger, holdninger og vedtak som munner ut i en tjeneste til en bruker.

Brukeren skal være en bevisst og kritisk konsument i forhold til offentlige tjenester, en kunde som i økende grad krever å få sin sak håndtert her og nå, og som ikke aksepterer en saksbehandlingstid på måneder og år.

Alle offentlige virksomheter må i tillegg til informasjonsformidlingen også legge vekt på å utnytte den elektroniske kanalen til en brukerorientert og effektiv tjenesteyting, f.eks. bruk av elektroniske skjema og andre opplegg for innrapportering, mottak og behandling av søknader, bestillinger og ulike typer av interaktive tjenester over nettet.

Stadig mer ressurssterke og bevisste brukere vil stille nye krav til forvaltningen og bidra til å rette oppmerksomhet mot brukerhensynet. Serviceinnstilling må bli en viktigere del av virksomhetenes organisasjonskultur og vektlegges på linje med de tradisjonelle forvaltningsverdiene. Rekrutteringen til forvaltningen må ikke bli for ensidig, men i større grad gjenspeile mangfoldet av verdier som ulike grupper i samfunnet representerer. Dette vil også bidra til større forståelse for brukernes ulike behov.

Serviceerklæringer er blant de nye virkemidler som nå prøves ut i forbindelse med dette forbedringsarbeidet. Arbeidet med serviceerklæringer er nå i gang i både statlig og kommunal forvaltning samt i domstolene. Slike erklæringer vil være et viktig virkemiddel, men de er ikke alene tilstrekkelig for å oppnå de ønskede resultatene.

Regjeringen ønsker offentlige servicekontorer hvor brukerne av offentlige tjenester får en samordnet og god service og tilgjengelighet til offentlige tjenester. Ordningen skal oppleves som et reelt serviceløft. Én dør, én skranke, ett telefonnummer! Etableringen fremmer distriktshensyn ved å demme opp for nedlegging lokalt av offentlige virksomheter, idet disse vil inngå som en del av servicekontorene. I tillegg vil offentlige servicekontor kunne inngå som en del av demokratibyggingen ved å utvide dem til også å bli en møteplass mellom borgere og politikere. Interessante er de svenske servicekontorene som har et fast tidspunkt i uka hvor borgerne kan møte sine lokalpolitikere.

Derfor er det nedsatt en arbeidsgruppe som skal se på eventuelle formelle hindringer for offentlige servicekontor, foreslå endringer og anbefale løsninger. Gruppen skal avgi sin innstilling innen februar 2000.

Et annet eksempel er «Norge.no», som skal samle alt som finnes av statlig og kommunal informasjon på Internett. Dette vil ikke bare være informasjon om forvaltningen, men også om Stortinget og domstolene, og vil bidra til at informasjonen organiseres og presenteres mest mulig hensiktsmessig i forhold til målgruppene.

Regjeringen håper at etableringen av denne inngangen både skal gjøre det lettere for folk flest å orientere seg i forhold til offentlige myndigheter og samtidig stimulere til at offentlige myndigheter tar Internett i bruk som kanal i sitt informasjonsarbeid og i samhandlingen med brukerne.

Regjeringen har tatt initiativ til et program for Et enklere Norge. Staten skal gjøre det enklere for enkeltmennesket og for næringslivet å forholde seg til det offentlige, og kommunene skal få økt frihet, slik at de i større grad kan bruke sine ressurser på tjenesteyting framfor administrasjon og kontroll. Statsministeren står selv i spissen for dette programmet, og med seg i styringsgruppen har han flere statsråder.

Programmet Et enklere Norge har tre formål:

For det første vil Regjeringen sette i verk en opprydding og forenkling i regel- og forskriftsverk, særlig overfor næringslivet. Norsk regelverk skal være minst mulig ressurskrevende å etterleve.

For det andre skal det bli enklere for den enkelte å forholde seg til offentlige tjenester og myndighetsorganer. Foruten etablering av servicekontorer og utvikling av serviceerklæringer er det her grunn til å arbeide med modernisering, effektivisering og samordning av serviceapparatet og med bedre oppgavefordeling mellom nivåer og sektorer.

For det tredje vil det bli foretatt en gjennomgang av statlig regelverk og pålegg overfor kommunesektoren. Tanken er å fjerne bindinger som reduserer det lokale handlingsrommet og svekker effektiviteten i oppgaveløsningen.

I Voksenåserklæringen uttrykte Regjeringen et ønske om å

«bruke informasjons- og kommunikasjonsteknologi til å fornye, forbedre og modernisere alle sider ved den offentlige sektor».

Samtidig skal tradisjonelle forvaltningspolitiske verdier som personvern, rettssikkerhet og likebehandling ivaretas fullt ut. Hvilke tiltak som skal bidra til å realisere Regjeringens målsetting, er utdypet i en egen handlingsplan som har til formål å koordinere og understøtte IT-utviklingen i statsforvaltningen. Vi ser i dag at en stadig økende andel av forvaltningens oppgaver utføres elektronisk. En forutsetning for en elektronisk forvaltning hvor dialog og samhandling internt i forvaltningen og mellom forvaltningen og deres brukere kan foregå elektronisk, er at teknologien er tilgjengelig. Statistikken viser at nesten 1,7 millioner mennesker i Norge nå har tilgang til Internett hjemme, på skolen eller på jobb. Tilgangen til Internett har økt eksplosivt, og vekstkurven ser ut til å holde seg. Internett er en velegnet kanal for informasjonsformidling, men også godt egnet til å formidle service og tjenester. Eksempelvis kan jeg nevne at flere banker nå gir tilbud om banktjenester over nettet, og brukerne er svært godt fornøyd. Disse brukerne vil forvente at forvaltningens informasjon og tjenester blir gjort tilgjengelig på nettet, slik at de kan betjene seg selv, på det tidspunkt og fra det stedet det passer dem best. Forvaltningen skal være lydhør for slike forventninger og ta i bruk hensiktsmessige elektroniske verktøy. I Norge har vi, bl.a. gjennom ODIN, vært tidlig ute på dette området, og stadig flere forvaltningsorganer er i ferd med å utvikle internettjenester for å møte nye utfordringer.

Det er mitt hovedmål at informasjonsteknologien skal komme alle – direkte eller indirekte – til nytte. IT skal tas i bruk på en slik måte at det ikke skaper nye informasjonskløfter i samfunnet mellom dem som kan og dem som ikke kan nyttiggjøre seg denne teknologien. Det er en politisk oppgave å påse at ressurser som frigjøres, settes inn på å forbedre tradisjonelle kanaler til dem som fortsatt vil benytte seg av disse.

Bruk av ny teknologi fører til store endringer i forvaltningen og samfunnet for øvrig. Lovverket må revideres slik at det tar hensyn til endringene. Ny teknologi og medieutviklingen har bidratt til større åpenhet, men stiller også nye krav til arkivering, gjenfinning og offentliggjøring i forvaltningen. Jeg ser det derfor som svært viktig å ha et bevisst forhold til denne utviklingen. Prosjektet Elektronisk postjournal er et godt eksempel på hvordan ny teknologi kan bidra til mer åpenhet i forvaltningen. Samtidig minskes betydningen av geografisk avstand ved at departementenes journaler gjøres elektronisk tilgjengelige og søkbare på Internett. Regjeringen har som mål å få alle departementer og større etater med på dette prosjektet.

Forvaltningen har gjennom forsøk med elektroniske høringer og diskusjonsgrupper vist at den ønsker å ta i bruk ny teknologi for å tilrettelegge for et aktivt demokrati, hvor man gjør terskelen for innsyn i og dialog med forvaltningen lavere enn i dag. Et konkret eksempel er Forvaltningsnettprosjektet, som under hele utviklingsprosessen med rammeavtaler for IT-produkter og tjenester aktivt har benyttet seg av Internett for en løpende dialog med potensielle leverandører og kunder. Dette har samtidig gitt interesserte borgere anledning til å følge prosessen på nært hold.

Rask og enkel tilgang til grunnleggende rettskildeinformasjon vil styrke rettssikkerhetsprinsippet og den demokratiske prosessen og bidra til en effektiv, kvalitetsorientert og mer åpen offentlig forvaltning. Det er nylig nedsatt en arbeidsgruppe som har fått i mandat å utrede muligheten for å utvikle et helhetlig, brukervennlig og pålitelig system for offentlig plikt- og rettighetsinformasjon. Informasjonssystemet skal gi enkel tilgang til informasjon om lover, forskrifter, forarbeider og rettspraksis gjennom Internett.

Offentlig sektor utsettes i økende grad for konkurranse, både som følge av den teknologiske utvikling og som følge av internasjonalisering av vare,- tjeneste,- kapital- og arbeidsmarkeder. Det er også et krav om at offentlig sektor skal drives mest mulig effektivt. Dette kravet vil ikke bli mindre når inntektene fra den petroleumsbaserte virksomheten på lengre sikt vil reduseres.

Statens rolle har endret seg gjennom de siste tiår. Det er foretatt omfattende fristilling av statlige virksomheter. Staten framstår som organisatorisk og styringsmessig mer differensiert enn tidligere. Et trekk har vært at stadig flere virksomheter og oppgaver organiseres bort fra statens kjerne og til en form med friere tilknytning.

Strukturendringer innebærer at offentlig sektor må omdefinere oppgaver og roller. Det er skjedd relativt mange endringer av tilknytningsform de siste årene, oppgaver knyttet til forvaltning og forretning skilles i økende grad, og rollene som henholdsvis tjenesteyter, tilsyns- og kontrollmyndighet og resultatenhet rendyrkes i sterkere grad.

Det er nødvendig å se nærmere på omfanget og organiseringen av det statlige eierskapet. Regjeringen mener at statlig styring kan ivaretas på andre måter enn gjennom fullt eierskap. Stikkord kan være mer bruk av lovgivning istedenfor instrukser og tradisjonell eierstyring, utdeling av konsesjoner, endrede krav til virksomhetene, avkastningskrav osv. Der hvor staten opptrer som eier, er det viktig å påse at staten forvalter sitt eierskap effektivt og profesjonelt, bl.a. gjennom den statlige avkastnings- og utbyttepolitikken. For å bedre kvaliteten av eierskapet vil det være en utfordring å supplere med private eiere.

Regjeringen legger vekt på at Norge har behov for en stor offentlig sektor for å sikre likeverdige tilbud over hele landet. Samtidig understreker vi behovet for en modernisering og fornying av offentlig sektor, bl.a. gjennom å sette brukeren i sentrum og utvikle målbare kvalitetskrav for tjenester. Regjeringen vil styrke kunnskapsgrunnlaget som følger av den teknologiske utviklingen og den konkurransen offentlig sektor utsettes for. Regjeringen har derfor igangsatt et arbeid med å utrede konkurranseeksponering av offentlig sektor. Et utvalg skal framskaffe og systematisere kunnskap både om forutsetningene for og erfaringene med konkurranseeksponering. På dette grunnlaget skal utvalget vurdere så vel områder som egner seg for konkurranseeksponering, som hvilken form for konkurranseeksponering som bør benyttes for ulike tjenester.

I offentlig tjenesteproduksjon kan det være hensiktsmessig å skille mellom bestillerrollen og produsentrollen. Som bestiller har det offentlige først og fremst ansvaret for å definere innholdet og sette krav til kvalitet på tjenesten, og kontrollere at kravene etterleves. Videre har det offentlige som bestiller også et klart ansvar for å finansiere tjenesten, slik at enkeltmenneskene får tilgang til tjenesten etter behov, ikke etter økonomisk evne eller andre ressurser. Det er ikke og vil ikke bli aktuelt for det offentlige å gi fra seg dette ansvaret når det gjelder sentrale velferdsgoder som helsetjenester, pleie- og omsorgstjenester eller undervisning.

Selv om bestilleransvaret for en tjeneste er offentlig, trenger ikke nødvendigvis stat og kommune å ha ansvaret for å produsere tjenesten. Private aktører og frivillige organisasjoner kan her vise entreprenøransvar ved å konkurrere om produsentrollen. Slik konkurranse vil gi en positiv stimulans til offentlige tilbydere av de samme tjenestene og også gjøre det enklere for det offentlige som bestiller å definere krav til pris og kvalitet på tjenestene, slik vi også ser at det er i dag.

En annen sentral utfordring vil være å utvikle mål- og resultatstyringskonseptet, hvor sammenlikning mellom forvaltningsorgan, såkalt målestokkonkurranse, kan være ett virkemiddel. Offentlige etater skal dermed kunne måle seg mot hverandre.

Når statlig næringsvirksomhet i større grad enn før utsettes for konkurranse, vil staten på stadig flere felt opptre som både eier og regulator. En slik kombinasjon av ulike roller og interesser vil kunne trekke statens troverdighet som upartisk myndighet i tvil. Dette kan skape konflikter, fordi det må være en forutsetning at offentlige og private virksomheter i størst mulig grad må ha like konkurransevilkår. Staten som regulator må ivareta allmenne hensyn og innrette reguleringer slik at de gjelder for staten på samme måte som for andre aktører. Vi må derfor organisere offentlig virksomhet slik at den ikke har andre vilkår i konkurransen enn ikke-offentlig virksomhet. Det kan i denne sammenhengen være aktuelt å se på hvorvidt ett og samme departement bør være både eier og kontrollør. Det kan også være en mulighet å skille ut kontrollvirksomheten til organer som ikke er underlagt Kongen eller departementene.

Regjeringen ønsker å ta hele landet i bruk. Som et ledd i dette må staten gå foran for å desentralisere sin virksomhet. Utflytting av offentlige aktiviteter kan bidra til å skape kreative miljøer samtidig som lokalsamfunnet får tilført økt kompetanse. Dette kan bidra til en positiv utvikling i næringsfattige strøk av landet. Regjeringen ønsker derfor å legge flere statlige oppgaver og funksjoner til distriktene. Dette omfatter både nye oppgaver og overføring av nåværende oppgaver og funksjoner fra sentralt til regionalt og lokalt nivå, dvs. til et så brukernært nivå som mulig. En egen embetsmannsgruppe er nedsatt for å se på disse spørsmålene. I dette arbeidet vil en prøve ut nye løsninger for samhandling og oppgaveløsning på tvers av forvaltningsnivåer og geografiske grenser. I denne sammenhengen vil ny teknologi være et kraftfullt hjelpemiddel. Informasjons- og kommunikasjonsteknologien skal utnyttes systematisk for å redusere avstanden mellom forvaltningsenhetene og legge til rette for at en større del av oppgaveløsningen kan utføres i distriktene. Regjeringen vil også se på muligheter for at ansatte i større grad kan være bosatt utenfor de sentrale strøk. Stikkord her er telependling, fjernkontor og mer fleksible arbeidsordninger.

Mange kommuner og fylkeskommuner opplever at ressursene ikke strekker til. Det blir for lite igjen å drive politikk for etter at de sentralt pålagte oppgavene er utført. For å sikre lokaldemokratiet er det derfor viktig å arbeide for en bedre oppgavefordeling mellom de forskjellige forvaltningsnivåene og å sikre et akseptabelt forhold mellom oppgaver og ressurser. Det er viktig å unngå overlapping av arbeidsoppgaver mellom de forskjellige nivåene i forvaltningen. I en kompleks velferdsstat finnes ikke noen enkle og endelige løsninger på hvem som skal gjøre hva. Et kritisk spørsmål er derfor om forvaltningsnivåene har en god rollefordeling og effektive samarbeidsformer seg imellom i styrings- og beslutningsprosessene. Det offentlig oppnevnte Oppgavefordelingsutvalget, som skal avgi innstilling om vel et år, har som del av sitt mandat å komme med forslag til en oppgavefordeling mellom nivåene som er tilpasset dagens utfordringer.

Men vi ser også at det er nødvendig å effektivisere den statlige lokal- og regionalforvaltningens oppgaveløsning. Omfanget av oppgaver må stå i forhold til ressursene som stilles til disposisjon. Økt satsing på bruk av IT er et viktig effektiviseringstiltak som vil bidra til å bedre denne situasjonen. Forsøk med forvaltning på tvers av organisatoriske og geografiske grenser er et annet. Det er videre viktig å samordne de statlige kontrolloppgaver overfor kommunesektoren så langt som mulig. Konkret betyr dette at de statlige etatene som i dag har som hovedoppgaver veiledning/rådgivning og kontroll av kommuneforvaltningen, normalt skal knyttes til fylkesmannsembetet.

Den raske omstillingen i arbeidslivet stiller nye krav til statens evne til fleksibilitet. Vi må finne nye løsninger for samarbeid og oppgaveløsning på tvers av forvaltningsnivåer og sektorer. Informasjonsteknologien gir muligheter for fleksibilitet ved lokalisering av arbeidsplasser og for tilrettelegging av den enkeltes arbeidssituasjon. En god utnyttelse av disse mulighetene forutsetter tilpasning av lov- og avtaleverk, men ikke minst vilje til å ta ordningene i bruk.

Idet vårt land er et av de mest IT-intensive land i verden, preger ulike anvendelser av informasjonsteknologien arbeidsprosesser, informasjonsbehandling og kommunikasjon både i samfunnsliv, i næringsliv og i offentlig forvaltning. Derfor vil den potensielle sårbarheten ved alvorlige dataproblemer være stor. Dataproblemer opptrer daglig i ulike sammenhenger, som regel uten dramatiske konsekvenser. Det spesielle med tusenårsskiftet er potensialet for dataproblemer i stor skala, på tvers av samtlige samfunnssektorer. Fordi etatene er knyttet sammen i nettverk, er det vanskelig å overskue konsekvensene av problemene for hele forvaltningen. Arbeidet med å håndtere dataproblemene ved tusenårsskiftet vil også ha mer langsiktige, positive effekter. Gjennomgangen av datasystemene og datautstyret fører til en opprydding i mange virksomheter, slik at datadriften blir mer effektiv, og at arbeidet styrker håndteringen av sårbarheten knyttet til bruk av informasjonsteknologi, også på lang sikt.

Omstillingen i offentlig sektor må sees i et lengre perspektiv enn bare noen få år framover. Regjeringen har derfor igangsatt et større arbeid, kalt «Norge 2030». Målet med prosjektet er å styrke forvaltningens omstillingsevne og å skape en utviklingsberedskap i forhold til langsiktige utfordringer.

Fram mot 2030 må det forventes en reduksjon i oljeproduksjonen, men en gassproduksjon på et høyere nivå enn i dag. Petroleumsproduksjonen vil fortsatt spille en viktig rolle i utformingen av norsk politikk i perioden. Samtidig må vi anta at globalisering, migrasjon og omfattende teknologiendringer har rukket å prege det norske samfunn på en grunnleggende måte. Slike endrede forutsetninger vil ha betydning for offentlig sektors rolle og offentlig ansattes arbeidssituasjon. Vi må derfor alt nå reise spørsmål som:

• Hvordan skal offentlig sektor forberedes på å takle de økonomiske, sosiale, politiske og kulturelle endringer som vil finne sted?

• Vil den arbeidsfordeling vi har i dag mellom offentlig og privat sektor, være hensiktsmessig dersom Norge som samfunn skal klare å utvikle en solid fastlandsøkonomi i rett tid?

• Er dagens arbeidsdeling mellom det lokale, det regionale, det nasjonale og det overnasjonale nivået innen offentlig sektor av en slik art at det kan møte slike utfordringer?

Jeg håper at prosjektet Norge 2030 skal kunne antyde mulige svar på disse og andre relevante spørsmål om norsk offentlig sektors framtid.

Vi ser i dag en utvikling hvor privat og offentlig sektor gradvis nærmer seg hverandre på flere områder. Oppgaver som tidligere har vært ivaretatt av offentlig sektor, privatiseres eller konkurranseutsettes. Vi ser også en sterkere vektlegging av effektivitet og markedsmekanismer innenfor deler av offentlig forvaltning, både når det gjelder selve arbeidsutførelsen og i lønnspolitikken. Dette kan vi bare påvirke gjennom å ta aktiv del i utviklingen, bl.a. gjennom utforming av virkemidler.

Personalutgifter utgjør en vesentlig del av statens løpende utgifter. Hvordan arbeidstakernes ressurser anvendes, er derfor av stor betydning. Det er viktig at det stilles målbare krav til de ansatte, samtidig som staten som arbeidsgiver må legge til rette for en god personalpolitikk som stimulerer medarbeiderne til å yte sitt beste.

Jeg mener en av hovedoppgavene for statens arbeidsgiverpolitikk er å sette oss i stand til å rekruttere, utvikle og beholde dyktige medarbeidere. Samtidig opplever vi stadig oftere behovet for å omplassere eller avvikle arbeidsoppgaver i enkelte sektorer. Stikkordet for å møte disse utfordringene samlet er kompetanse, både i arbeidslivet så vel som i samfunnet for øvrig. For selv om utdanningsnivået øker, er formalkompetanse alene ingen garanti for at den enkelte arbeidstaker kan møte omstillingsutfordringene. Regjeringens kompetansereform, som legger stor vekt på arbeidslivsbasert etter- og videreutdanning, vil bidra til å løfte kompetansenivået i samfunnet ytterligere. Vi må sørge for at reformen ivaretar og stimulerer til utvikling av realkompetanse, slik at den enkelte kan anvende sin kompetanse på nye måter med nye oppgaver og samarbeidsrelasjoner. Jeg tror at det i økende grad framover vil bli stilt krav til den enkelte medarbeider om evne til å koble og anvende ervervet kunnskap. Det må også legges organisatorisk til rette for å skape gode læringsmiljøer og for at forvaltningen tar bedre i bruk hele samfunnets kompetansereservoar.

I denne forbindelse må jeg knytte noen merknader til en ikke godt nok utnyttet kompetanse i statsforvaltningen. Som vi vet, arbeider det over 40 pst. kvinner i vår sektor, men dette gir seg ikke utslag i tilsvarende antall kvinnelige ledere. Regjeringen har derfor som mål å øke andelen av kvinner i lederstillinger i staten vesentlig – fra 22 pst. i 1997 til 30 pst. innen utgangen av 2001. En rekke tiltak er satt i verk for å få dette til. Denne satsingen begynner nå å gi resultater. Innrapporterte tall fra departementsområdene pr. 1. januar i år viser at vi er kommet omtrent halvveis i forhold til målsettingen.

Det offentliges behov for et bredt spekter av kompetanse aktualiseres også av den demografiske utviklingen. Regjeringen ønsker flere funksjonshemmede og personer med innvandrerbakgrunn i offentlig forvaltning. På dette området har Regjeringen tatt et viktig skritt i riktig retning: En egen handlingsplan skal sikre økt rekruttering av innvandrere til statsforvaltningen.

Vi er også opptatt av å legge forholdene til rette for at våre seniormedarbeidere kan utvikle seg slik at vi kan beholde dem som en ressurs lenger. Jeg er ikke i tvil om at disse tiltakene på lengre sikt vil ha betydning for kvaliteten på oppgaveløsningen i staten generelt.

I takt med framveksten av kompetansesamfunnet og et stramt arbeidsmarked har vi sett begreper som «kunnskapsnomade» og «kunnskapsentreprenør» dukke opp. Arbeidstakerne er eiere av den viktigste produksjonsfaktoren, nemlig kompetanse, og bærer denne med seg inn og ut av arbeidsforhold, avhengig av hvor de samlede betingelsene til enhver tid er de gunstigste. Dette er ennå ikke et utbredt fenomen, verken i arbeidslivet generelt eller i staten. Men i takt med det som ellers skjer i arbeidslivet, er det sannsynlig at vi får en utvikling hvor enkelte grupper av ansatte vil kunne ønske en løsere tilknytning til arbeidsgiverne, for selv i større grad å kunne forme sin arbeidsdag. For å kunne konkurrere om ettertraktet arbeidskraft må også staten kunne svare på slike utfordringer.

Skal staten kunne delta i konkurransen om den mest attraktive arbeidskraften, må vi ha en personalpolitikk som også imøtekommer de ansattes individuelle behov på en god måte. Behov, ønsker og muligheter endrer seg gjennom livs- og karriereløpet og i takt med samfunnsutviklingen. Vi ser dette klart i forbindelse med spørsmålet om fleksible arbeidstidsordninger. Nyere undersøkelser viser at forholdet til kolleger, ledelse og utviklingsmuligheter i jobben betyr mest for de fleste arbeidstakere. Vi ser dessuten at gode ordninger, bl.a. når det gjelder arbeidstid, betyr mye for å rekruttere godt kvalifiserte kvinner til lederstillinger i staten. Så langt har staten hatt et konkurransefortrinn på dette feltet. Lønnsbetingelsene er viktige ved valg av arbeidssted, men er totalt sett ikke de viktigste. I staten har det vært en utvikling mot økt fleksibilitet, særlig når det gjelder arbeidstid. Undersøkelser viser at en betydelig andel arbeidstakere kan tenke seg økt fleksibilitet med hensyn til arbeidstid og arbeidssted. Det arbeides nå aktivt med å finne former som kan øke denne fleksibiliteten i staten.

Forvaltningen er sammensatt og mangfoldig, og personalmobiliteten varierer sterkt mellom ulike typer virksomheter. Mer mobilitet, også på tvers av etater og mot kommunal og privat sektor, er likevel ønskelig. Dette øker omstillingsberedskapen samtidig som erfaring fra flere organisasjonskulturer har en verdi i seg selv, både for den enkelte og for virksomheten.

Jeg har konsentrert meg om tre sentrale forvaltningspolitiske utviklingstrekk i årene som kommer: Den aktive borger med nye krav, forventninger og rettigheter, en omstillingsdyktig og brukerorientert forvaltning og en arbeidsgiverpolitikk som sikrer den nødvendige bredde og kompetanse hos den enkelte medarbeider i det offentlige. Vi vil i årene framover stå overfor en offentlig sektor hvor endring vil bli mer naturlig enn status quo.

Som arbeids- og administrasjonsminister har jeg søkelyset rettet mot nettopp det skjæringspunktet hvor den offentlige forvaltning og den private sfære møtes, enten det er på et offentlig servicekontor eller på Internett. Det er i dette møtet mellom det offentlige og private at hovedutfordringene for en kvalitativt bedre offentlig sektor ligger.

Voksenåserklæringen slår fast at Norge skal ha en stor offentlig sektor for å sikre et likeverdig tilbud over hele landet, og at det kreves en offensiv strategi for å sikre dette tilbudet.

I denne redegjørelsen har jeg vist hvordan vi gjennom et bredt spekter av virkemidler og tiltak har tatt fatt i denne utfordringen og omsetter den til konkret og praktisk politikk – en politikk som omfatter brukerorientering, modernisering og effektivisering, men kanskje først og fremst et reelt serviceløft for å styrke den enkeltes tillit til offentlig forvaltning. En slik tillit må også bygge på offentlig forvaltnings kompetanse og omstillingsevne. For det er nettopp tilliten som er selve forutsetningen for en godt fungerende offentlig sektor, i tråd med våre forvaltningspolitiske mål!

Presidenten: Presidenten vil foreslå at arbeids- og administrasjonsministerens forvaltningspolitiske redegjørelse legges ut for behandling i et senere møte – og anser det som vedtatt.