Utenriksminister Knut Vollebæk: Verdens handelsorganisasjon – WTO – står foran en ny forhandlingsrunde. Jeg ønsker med denne redegjørelsen å gi Stortinget en oversikt over status for forberedelsene og Regjeringens syn på hvordan vi best ivaretar norske interesser i forhandlingene. Resultatene av forhandlingene vil få konsekvenser for rammevilkårene for vesentlige norske næringsinteresser. I tillegg til næringsinteressene vil ivaretakelsen av de kvalitative aspektene ved handelen, som helse-, miljø-, forbruker- og distriktshensyn, bli vektlagt fra norsk side. Vi vil også legge vekt på utviklingslandenes situasjon.
La meg innlede redegjørelsen med et kort historisk tilbakeblikk. Generalavtalen om tolltariffer og handel – GATT – trådte i kraft 1. januar 1948. 23 land var med fra begynnelsen, blant dem Norge. Gjennom åtte forhandlingsrunder er verdenshandelen blitt gradvis liberalisert, og omfattende, bindende kjøreregler er utviklet for internasjonal handel. Avtaleverket foreskriver ikke frihandel, men handel basert på et globalt regelverk som stiller alle land, store som små, på like fot. Regelverket er basert på prinsippene om ikke-diskriminering og innsyn.
Norge har deltatt aktivt i alle forhandlingsrundene. Dette viser den betydningen vi fra norske side har tillagt – og fortsatt tillegger – det multilaterale handelssystemet som et sentralt rammeverk for norsk utenrikshandel. For et land som Norge, med en relativt liten og meget åpen økonomi, er eksistensen av et bindende regelverk for internasjonal handel av stor betydning. Det gir bl.a. trygghet for at norske produkter ikke blir diskriminert i utenlandske markeder, og at den «sterkestes rett» ikke blir rådende.
WTO ble opprettet 1. januar 1995 som et resultat av den såkalte Uruguay-runden. Den forhandlingsrunden – den åttende i rekken – pågikk fra 1986 til 1993. Med WTO som selvstendig organisasjon fikk det multilaterale handelssystemet en ny og permanent struktur. Avtaleverket er rettslig bindende for medlemmene. WTO-avtalen omfatter regler for handel med varer og tjenester og de handelsmessige sidene ved immaterielle rettigheter samt et mer effektivt system for løsning av handelstvister mellom medlemmene. Regelverket for handel med landbruksvarer, tjenester og immaterielle rettigheter utgjorde de viktigste nyvinningene i forhold til GATT-regelverket. Stortinget sluttet seg til avtalen i november 1994.
Tvisteløsningssystemet har vist seg å være effektivt. I løpet av de fire årene WTO har eksistert, har man behandlet 168 tvistesaker. Noen av dem har selvsagt fått større oppmerksomhet enn andre. Dette gjelder f.eks. den meget omtalte banansaken mellom EU og USA, som for øvrig har vist at systemet tåler selv kraftige handelspolitiske belastninger.
Tvisteløsningssystemet utgjør på mange måter garantien for at verdenshandelen ikke åpner for ensidige tiltak og vilkårlighet. Dette gjør at vi har en spesiell interesse av å støtte opp under systemet. Utviklingen har vist at stadig flere utviklingsland benytter seg av – og ser seg tjent med – et sterkt tvisteløsningssystem. Flere avgjørelser er gått i utviklingslandenes favør. For at utviklingslandene skal kunne ivareta sine rettigheter best mulig, har Norge og enkelte andre WTO-medlemmer gått sammen om opprettelsen av et rådgivningssenter for tvisteløsning spesielt beregnet på utviklingslandenes behov.
I dag har WTO 134 medlemmer, mens 32 land fortsatt forhandler om medlemskap. Dette gjelder bl.a. betydelige handelsnasjoner som Kina og Russland. Langt de fleste av WTOs medlemmer er utviklingsland. Mange av de minst utviklede landene er medlemmer eller søker om medlemskap. Når organisasjonen nå har utviklet seg fra GATTs 23 opprinnelige kontraherende parter til WTOs 134 medlemmer og 32 søkerland, er organisasjonen i dag tilnærmet global, på linje med FN-systemet og Bretton Woods-institusjonene.
Regjeringen går inn for at bl.a. Kina og Russland bør bli medlemmer av organisasjonen, og at tiltredelsesforhandlingene for søkerlandene sluttføres snarest mulig.
I Voksenåserklæringen heter det at Regjeringen vil «arbeide for å videreutvikle og forbedre WTO-avtalen, slik at den i større grad tar sosiale» … «miljøpolitiske- og helse- og forbrukerhensyn». WTO må ta ansvar innenfor sitt virkefelt for å bidra til bærekraftig utvikling. Norge skal være en pådriver i denne sammenheng. Økonomisk utvikling og sosial velferd må gå hånd i hånd med beskyttelse av miljøet og en bærekraftig bruk av naturressursene.
Forholdet mellom det multilaterale handelssystemet og miljøet har i lengre tid vært drøftet i en rekke fora, og står nå på WTOs dagsorden. Det er viktig å presisere at utformingen av den konkrete miljøpolitikken, dvs. mål og virkemidler, gjøres i de respektive internasjonale miljøavtalene og på nasjonalt plan. I forhold til WTO er man opptatt av å sikre at handelens utvikling og hensynet til miljøet trekker i samme retning. WTO har gjort et omfattende analysearbeid om sammenhengen mellom handel og miljø. I midten av mars ble det holdt et internasjonalt symposium over temaet i regi av WTO. Temaet er imidlertid ikke ukontroversielt. Blant annet er de fleste utviklingslandene, men også en del industriland, motstandere av å endre WTO-reglene for bedre å ivareta miljøhensyn. Dette skyldes frykt for at reglene skal brukes i proteksjonistisk øyemed.
Det vil være av sentral betydning at miljøhensyn vurderes og integreres på alle områder som gjøres til gjenstand for forhandlinger i WTO, hva enten det gjelder liberalisering eller utvikling av nytt regelverk. Regjeringen vil dessuten arbeide for at hensynet til sentrale miljøprinsipper som det såkalte føre var-prinsippet og forurenser betaler-prinsippet legges til grunn i de kommende forhandlingene. Regjeringen ønsker videre å sikre at handelssystemet gir nødvendig fleksibilitet for beslutningstakere på miljøsiden og forutsigbarhet for alle aktører når det gjelder bruk av handelstiltak i internasjonale miljøavtaler. Det er dessuten viktig at man innenfor WTO utvikler insentiver for produksjon og bruk av miljøvennlige varer og tjenester. Fremforhandling av veiledende kjøreregler for frivillige miljømerkeordninger vil være et viktig bidrag i så henseende.
Hensynet til helse og forbrukere ivaretas primært gjennom utvikling av internasjonalt anerkjente standarder for produkter, produksjonsmetoder og tjenesteyting. Det multilaterale handelssystemet baserer seg i stor grad på at medlemmene benytter slike standarder, men står ikke selv for utviklingen av disse. Landene kan også, på visse vilkår, benytte et regelverk som gir et høyere beskyttelsesnivå enn det som oppnås gjennom tiltak basert på internasjonale standarder. Regjeringen anser en aktiv norsk deltakelse i de ulike internasjonale standardiseringsorganene som viktig for å ivareta hensynet til helse, miljø og forbrukerbeskyttelse.
I Voksenåserklæringen har Regjeringen også slått fast at det i en videreutvikling av WTO-avtalen vil være av sentral betydning å tilgodese de fattige utviklingslandenes særlige behov. Selv om en rekke utviklingsland har opplevd en sterk velstandsøkning i løpet av de siste 15 årene, er velstandsgapet mellom industrilandene og mange utviklingsland, særlig da de minst utviklede, økende. Hensynet til disse landenes behov innenfor handelssystemet vil være en viktig ledetråd ved valg av norske standpunkter. Mulige tiltak kunne være en bedret markedsadgang for eksportprodukter fra utviklingslandene, en effektiv og koordinert faglig bistand rettet mot ressursutvikling og kapasitetsbygging, bistand for å sikre utviklingslandenes mulighet til å benytte seg av tvisteløsningssystemet og en positiv forskjellsbehandling av utviklingslandene, spesielt da de minst utviklede, i det multilaterale handelssystemet. Fra norsk side tillegger vi det vesentlig vekt at de fattigste landene settes i stand til å delta i det arbeidet som foregår innenfor WTO.
Det multilaterale handelssystemet står også overfor andre utfordringer. Globaliseringen kjennetegnes ved at kapital, varer og tjenester krysser grenser i stadig større omfang og med stadig større hastighet. Handel over elektroniske nett, som Internett, er ett synlig eksempel på disse utviklingstrekkene. Det multilaterale handelssystemet må møte de utfordringene denne utviklingen byr på.
Den nærhet globaliseringen innebærer, har også medført økt sårbarhet. Finanskrisen i Asia fikk gjennom de verdensomfattende kapital- og valutamarkedene raskt ringvirkninger i øvrige deler av verden.
Utviklingen av et omfattende nettverk av regionale handelsavtaler er en annen vesentlig utfordring. Vi må sikre oss at utviklingen av de regionale handelsavtalene – enten det dreier seg om tollunioner eller frihandelsavtaler – foregår på en måte som bygger opp om og ikke strider mot det multilaterale handelssystemet.
For å drøfte hvordan vi kan få en bedre politisk styring av globaliseringsprosessen og hindre videre marginalisering av utviklingslandene, har statsministeren tatt initiativ til et høynivåmøte om globalisering. Dette finner sted i Oslo i begynnelsen av juli i år og vil samle ledende politikere fra utvalgte land, foruten ledere av internasjonale organisasjoner og finansinstitusjoner og sentrale representanter for internasjonalt næringsliv.
Den nye forhandlingsrunden i WTO innledes ved årsskiftet. Formell beslutning om mandatet for forhandlingene vil bli fattet under WTOs tredje ministerkonferanse i Seattle i dagene 30. november til 3. desember i år.
Forberedelsene til de forestående forhandlingene er innledet i Genève. Ingen temaer er i utgangspunktet utelukket. Marrakesh-avtalen om opprettelse av WTO forplikter oss til å videreføre forhandlinger om landbruk, tjenester og visse aspekter ved handelsrelaterte immaterielle rettigheter. Dette er WTOs såkalte innebygde dagsorden. I tillegg drøftes det i WTO hvilke ytterligere forhandlingstemaer som bør inkluderes i forhandlingene. De mest aktuelle forhandlingsområdene synes å være markedsadgang for industrivarer, multilateralt regelverk for åpenhet om offentlige anskaffelser, felles kjøreregler for elektronisk handel, multilateral konkurransepolitisk disiplin, handel og miljø, handel og investeringer, samt diverse justeringer i det eksisterende regelverket.
Medlemmenes syn på hvilket omfang forhandlingene skal anta og de ulike forhandlingstemaene, spriker. Mange utviklingsland er skeptiske til en forhandlingsagenda som går utover den innebygde dagsorden og en justering av eksisterende regler. Særlig de minst utviklede landene argumenterer med at de har problemer nok med å implementere resultatene etter Uruguay-runden. De viser til at en justering av det eksisterende regelverket er nødvendig for å gjenopprette balansen og gi utviklingslandene muligheten til fullt ut å dra fordel av det multilaterale handelssystemet. Utviklingslandene er imidlertid heller ingen ensartet gruppe, og interessene knyttet til de forestående forhandlingene spriker dermed også vesentlig blant disse landene. OECD-landene går inn for en såkalt bred dagsorden for de kommende forhandlingene, selv om vektleggingen av de ulike sektorene varierer noe fra land til land også der.
Regjeringen innledet i fjor en bredt anlagt kartlegging av norske interesser i tilknytning til de kommende forhandlingene. Kartleggingen, i form av en gjennomgang av aktuelle enkeltområder, fant sted i interdepartementale arbeidsgrupper med representanter fra berørte departementer, og ble ledet av en statssekretærgruppe. Resultatet av kartleggingen er gjengitt i en rapport som er gjort offentlig tilgjengelig og bl.a. er lagt ut på Internett.
I forbindelse med kartleggingsarbeidet har det vært holdt kontakt med partene i arbeidslivet og andre berørte organisasjoner. Innspill fra disse har utgjort viktige og nyttige bidrag i prosessen.
La meg så si noen ord om de enkelte forhandlingsområdene. Jeg innleder med de områdene vi er forpliktet til å forhandle om:
Landbrukssektoren ble i Uruguay-runden integrert i det internasjonale handelsregelverket i form av en egen landbruksavtale. Artikkel 20 i denne avtalen viser på den ene siden til den langsiktige målsettingen om å oppnå betydelige, gradvise reduksjoner i støtte- og vernetiltak. På den annen side sier artikkelen at det i de videre forhandlingene også skal tas hensyn til bl.a. erfaringer som er gjort med gjennomføringen av den eksisterende avtalen og såkalte ikke-handelsmessige forhold. Dette omfatter bl.a. matvaresikkerhet og behovet for å verne om miljøet.
Den langsiktige målsettingen kreves ikke nådd allerede ved den kommende forhandlingsrunden. Partene pålegges heller ingen konkrete forpliktelser med hensyn til resultatet av forhandlingene, eller når forhandlingene skal være avsluttet. Partene må allikevel forventes å måtte gå lenger enn de eksisterende forpliktelsene.
Norge har i forberedelsesprosessen i Genève spesielt vist til at landbruket har funksjoner utover det å produsere mat. Gjennom aktiv deltakelse har vi lagt vekt på å belyse landbrukets multifunksjonelle karakter, som leverandør av kollektive goder knyttet til distriktsbosetting, matvareberedskap, levende bygder og miljøkvalitet som biologisk mangfold, levende kulturlandskap og en god helse for folk, dyr og planter. Japan, Korea, Sveits, Island og EU legger også stor vekt på landbrukets multifunksjonelle rolle.
Denne aktive linjen fra Regjeringen er en videreføring av de prioriteringene som Harlem Brundtland-regjeringen stod for i forrige forhandlingsrunde. Ved «Midtvegsevalueringen» av Uruguay-runden i 1989 uttalte Norge i et forklarende innlegg:
«Når det gjelder den langsiktige delen, må vi fra norsk side igjen understreke den betydningen vi tillegger de ikke-handelsmessige eller ikke-økonomiske faktorene. Dette er viktige elementer i vår jordbrukspolitikk og omfatter ikke bare matvaresikkerhet, men også elementer som miljø, distriktspolitikk og sosiale hensyn. I den videre sammenheng er de av vital betydning for oss.»
USA og andre landbrukseksporterende land som Australia, New Zealand, Brasil, Argentina, Canada og Sør-Afrika har store forventninger til at denne runden skal lede til betydelig liberalisering av landbrukshandelen. I tillegg ønsker en rekke utviklingsland økt markedsadgang for sine jordbruksvarer. Dette vil gjøre landbruksforhandlingene vanskelige.
Regjeringen vil arbeide aktivt for at neste forhandlingsrunde munner ut i en landbruksavtale som sikrer fortsatt nasjonalt handlingsrom for utforming av landbrukspolitikken, med de virkemidlene som anses nødvendige for å nå målsettingene som er knyttet til en fortsatt aktiv landbruksproduksjon.
Uruguay-runden ledet frem til en rammeavtale for handel med og investeringer i tjenester, basert på prinsippet om ikke-diskriminering. Avtalen innebar forpliktelser innenfor enkeltområder knyttet til markedsadgang og nasjonal behandling. Det viktigste reelle resultatet bestod i at medlemmene forpliktet seg til ikke å gjøre sitt regelverk mer restriktivt. Senere er det gjennomført sektorforhandlinger om reell liberalisering, nemlig på bevegelse av personer, handel med finansielle tjenester og handel med grunnleggende teletjenester.
Det fant også sted sektorforhandlinger om handel med skipsfartstjenester etter Uruguay-runden. Disse gav ikke de ønskede resultater. Forpliktelsene på skipsfart under tjenesteavtalen er derfor ganske beskjedne, til tross for at alle land stort sett fører en liberal politikk for internasjonal skipsfart. Motstand fra amerikansk side mot å forplikte seg er trolig den viktigste årsaken til dette utfallet. Det vil derfor være en viktig målsetting i de nye forhandlingene at flest mulig medlemsland påtar seg forpliktelser på en mest mulig omfattende måte.
Tjenesteavtalen forutsetter at forhandlinger gjenopptas på bred basis fra kommende årsskifte. Kartleggingsarbeidet har vist offensive norske interesser innenfor en rekke tjenestesektorer, herunder spesielt skipsfartstjenester og relaterte offshoretjenester, teletjenester og IT-relaterte tjenester, samt miljøtjenester. Norge har også en bredere interesse av at andre land gir like gode konkurransevilkår for norske tjenesteleverandører som utlendinger får i Norge.
Regjeringen anser at den har best mulighet til å nå norske målsettinger om en videre liberalisering innenfor tjenester dersom forhandlingene iverksettes på en bredest mulig basis. Regjeringen går derfor inn for at ingen tjenestesektor i utgangspunktet utelukkes fra forhandlingene.
Avtalen om immaterielle rettigheter – TRIPS – ble fremforhandlet under Uruguay-runden og representerte et nytt område i det multilaterale handelssystemet. Den etablerer et globalt minstenivå av beskyttelse for de fleste typer immaterielle rettigheter, som f.eks. opphavsrettigheter, varemerker, geografiske varebetegnelser og patenter. Industrilandene har anvendt avtalen siden 1996. Hittil har avtalen bare hatt begrenset virkning, idet en rekke land, bl.a. land med overgangsøkonomier og utviklingsland, har overgangsordninger frem til henholdsvis 2000 og 2005/2006.
TRIPS-avtalen forutsetter at det ved årsskiftet innledes forhandlinger knyttet til geografiske varebetegnelser, partenes adgang til å forby patent på bioteknologiske oppfinnelser, samt utvidet adgang til tvisteløsning. I forberedelsene til de kommende forhandlingene vurderes det også om ytterligere områder bør dekkes under TRIPS-forhandlingene.
Regjeringen ser det som en prioritert målsetting å arbeide aktivt for en bredest mulig implementering av WTO-avtaleverket på dette punktet. Patentering av bioteknologiske oppfinnelser er et kontroversielt område hvor interessene spriker blant WTOs medlemmer. Fra norsk side tilsier en samlet vurdering at vi går inn for å opprettholde status quo, dvs. at vi opprettholder adgangen til å unnta dyr, planter og fremgangsmåter for fremstilling av disse, fra patentering. Dette er også et viktig krav fra utviklingslandenes side. Disse landene vektlegger også behovet for fleksibilitet ved plantesortsbeskyttelse under TRIPS, noe Norge støtter.
Tollforhandlinger om liberalisering av handel med industrivarer har vært den viktigste bestanddelen i tidligere GATT-runder. Til forskjell fra landbruks-, tjeneste- og TRIPS-området foreligger det ingen formell forpliktelse til å inngå i markedsadgangsforhandlinger. Ingen WTO-medlemmer har imidlertid hittil motsatt seg at slike forhandlinger gjennomføres. Det synes derfor overveiende sannsynlig at slike forhandlinger vil bli innledet fra årsskiftet.
Norge har over tid bygd ned tollsatsene for handel med varer unilateralt, eller som følge av bilaterale, regionale eller multilaterale avtaler. En videre reduksjon av tollsatsene vil derfor ha en relativt liten betydning for norske bedrifters konkurransesituasjon på det norske markedet. Tollnedtrapping i regi av det multilaterale handelssystemet vil derimot være av spesiell interesse hva angår markeder utenfor Europa og i forhold til enkelte varegrupper der norsk eksport møter tollbarrierer i de fleste markeder. Fisk, fiskeprodukter og tekstiler inntar en spesiell stilling i så henseende. Fisk og fiskeprodukter er underlagt en rekke handelsrestriksjoner i svært mange land. Denne næringen vil fra norsk side stå sentralt under utformingen av posisjoner til WTO-forhandlingene.
En utvikling i retning av reduserte tollbarrierer vil være viktig for å gi norsk næringsliv gode rammebetingelser på internasjonale markeder. Dette vil igjen kunne bidra til verdiskaping i Norge, sikre eksisterende norske arbeidsplasser og skape nye. I tillegg til tollforhandlingene vil det imidlertid være viktig å se nærmere på de ikke-tariffmessige handelshindringene som rammer handelen med varer. I denne forbindelse vil også arbeidet med forenkling av grensekontroller og andre handelsrelaterte prosedyrer være av betydning.
For å sikre et balansert utfall har Regjeringen i forberedelsene av mandatet gått inn for at tollforhandlingene i utgangspunktet skal omfatte alle typer industrivarer.
Handel over elektroniske nett har hatt en eksplosjonsartet utvikling de seneste årene, og vil på mange måter revolusjonere tradisjonell handel og forretningsdrift. Denne utviklingen kan gi norske bedrifter store nye konkurransemuligheter, ettersom bruken av elektroniske nett, som Internett, er stor i norsk næringsliv.
Regjeringen legger til grunn at handel over elektroniske nett må underlegges felles og ikke-diskriminerende kjøreregler i WTO. Det pågår nå et omfattende kartleggingsarbeid i WTO for å vurdere om handel over elektroniske nett dekkes av eksisterende regler, eller om det kreves utvikling av nye bestemmelser. Fra norsk side deltar vi aktivt i dette arbeidet.
En ytterligere utvikling av regelverket for offentlige anskaffelser av varer og tjenester står på dagsordenen for WTO. Den eksisterende WTO-avtalen for offentlige anskaffelser har kun en begrenset medlemskrets, og er ikke bindende for alle WTO-medlemmene. Utviklingslandene er generelt sett mer skeptiske enn øvrige medlemmer til å utvikle et felles og bindende regelverk på dette området.
WTO kartlegger nå muligheten for en ny avtale om åpenhet om offentlige anskaffelser som vil forplikte alle WTOs medlemsland. Markedene internasjonalt for offentlige anskaffelser er betydelige og utgjør ca. 15 pst. av BNP på verdensbasis. Norsk næringsliv har vist seg konkurransedyktig internasjonalt bl.a. når det gjelder konsulenttjenester, teknisk planlegging, vannkraftutbygging og informasjonsteknologi. Samtidig er de norske offentlige innkjøpsregimene åpne som følge av EØS-avtalen. En videre åpning av markedene for offentlige innkjøp innenfor det multilaterale handelssystemet er til fordel for norsk næringsliv. Større åpenhet om offentlige anskaffelser vil dessuten kunne bidra til redusert korrupsjon og økt effektivitet, noe som kan gi store samfunnsøkonomiske besparelser.
Regjeringen går derfor inn for at de kommende forhandlingene også må bidra til å styrke WTOs regelverk på dette området gjennom bindende multilaterale løsninger. Samtidig må det i utformingen av et eventuelt multilateralt regelverk legges vekt på miljøhensyn og at utviklingslandenes særlige behov ivaretas.
Regjeringen ønsker at de kommende forhandlinger skal omfatte utviklingen av multilaterale rammebetingelser på det konkurransepolitiske området. Her har vi en klar norsk interesse. Det er spesielt innenfor de bransjene der Norge konkurrerer med industri i land uten et godt utviklet konkurranseregime, f.eks. når det gjelder gjødsel og kjemikalier, at det vil være i norsk interesse at disse landene etablerer klarere nasjonale konkurranseregler for å sikre godt fungerende markeder.
Et WTO-rammeverk på konkurranseområdet vil etter hvert kunne føre til at næringslivet arbeider ut fra mer likeverdige forutsetninger i internasjonale markeder. Det er vårt mål at dette kan bidra til å gjøre det mindre aktuelt for andre land å benytte antidumpingtiltak for å beskytte seg mot det de oppfatter som urimelig konkurranse.
Norge har lang tradisjon som aktiv forkjemper for menneskerettigheter, inkludert grunnleggende arbeidsstandarder. Norge deltar aktivt i ILO og har ratifisert alle sentrale konvensjoner om arbeidsstandarder. Arbeidsstandarder står også sentralt i bilateralt og multilateralt bistandssamarbeid. WTO slo under ministerkonferansen i Singapore i 1996 fast at ILO er det rette forum for å fastsette og håndtere grunnleggende arbeidsstandarder.
Norge har i de senere år søkt å fremme en dialog i WTO om grunnleggende arbeidsstandarder. Hensikten har vært å oppnå forståelse for at WTO-medlemmenes handelsregimer i større grad må baseres på hensynet til nettopp slike grunnleggende rettigheter. Norge har her meningsfeller i bl.a. USA, Danmark, Sverige, Belgia og Frankrike.
Forsøket på å innlede en dialog i WTO om arbeidsstandarder er blitt møtt med betydelig motstand. Alle utviklingslandene og langt de fleste industrialiserte land motsetter seg utvikling av et regelverk for grunnleggende arbeidsstandarder innen WTO. Det vises bl.a. til at WTO er et regelbasert system med handelssanksjoner som såkalt ris bak speilet, og at handelssanksjoner ikke er måten å fremme grunnleggende arbeidstakerrettigheter på. Utviklingslandene er redde for at et regelverk for arbeidsstandarder vil utgjøre en skjult form for proteksjonisme der en del WTO-medlemmer vil søke å komme til livs det komparative fortrinnet mange utviklingsland har i form av billig arbeidskraft.
Regjeringen vil – i likhet med regjeringen Jagland – videreføre arbeidet med å søke å få satt grunnleggende arbeidsstandarder på dagsordenen i WTO. I denne sammenheng vil Regjeringen holde nær kontakt med partene i arbeidslivet og andre likesinnede land. Regjeringen har også stilt seg positiv til LOs arbeid for faglige rettigheter i utviklingsland og støttet dette økonomisk.
Handel og investeringer henger sammen. I dag reguleres de internasjonale investeringsstrømmene av ca. 1 800 bilaterale avtaler, og det finnes ikke noe multilateralt avtaleverk på området. Det multilaterale handelssystemet inneholder allerede bestemmelser som har betydning for investeringer. WTO omfatter imidlertid ikke noe helhetlig regelverk for investeringer.
Det ble i 1996 innledet et omfattende analysearbeid i regi av WTO for å klargjøre sammenhengen mellom investeringer og handel. Analysen vil danne utgangspunktet for medlemmenes vurdering av behovet for et multilateralt investeringsregime i WTO. Etter at forhandlingene i OECD om en multilateral investeringsavtale, de såkalte MAI-forhandlingene, ikke førte frem, er oppmerksomheten i større grad rettet mot WTO som et mulig forum for forhandlinger om en slik avtale. WTO-medlemmene er imidlertid splittet i synet på ønskeligheten av multilaterale regler. Flere utviklingsland, i første rekke land som India, Pakistan og Egypt, stiller seg skeptiske – enkelte sågar helt avvisende – til utviklingen av slike regler. Andre utviklingsland, som Mexico, Brasil, Costa Rica og Sør-Afrika, er positive til utviklingen av multilaterale investeringsregler innen WTO. OECD-landene er splittet i synet på hvilket forum slike forhandlinger eventuelt bør føres i.
Erfaringene fra MAI-forhandlingene og den betydelige skepsis en rekke utviklingsland har gitt uttrykk for, samt kompleksiteten i å få til en høystandardavtale som ivaretar næringspolitiske hensyn og samtidig tar tilstrekkelig hensyn til miljø, helse, arbeidsstandarder og de fattige utviklingslandenes behov, vil måtte tillegges betydning. Regjeringen vil derfor i utgangspunktet ikke aktivt gå inn for investeringer som eget forhandlingstema. Dersom det skal være aktuelt med en multilateral investeringsavtale i WTO, må ovennevnte hensyn ivaretas på en adekvat måte.
Også andre områder kan oppstå som aktuelle forhandlingsspørsmål. Dette omfatter spørsmål som regler for forenkling av handelsprosedyrer, antidumping, tvisteløsning, tekniske handelshindringer, subsidier, opprinnelsesregler og forholdet mellom regionale handelsavtaler og det multilaterale handelssystemet. Norske interesser innenfor disse regelverksområdene vil bli vurdert løpende.
Ivaretakelsen av omfattende norske interesser og hensynet til å fremme kvalitative aspekter ved handelen er grunnlaget for at Regjeringen på basis av kartleggingsarbeidet nå går inn for at WTO innleder en bred forhandlingsrunde basert på vedtak av forhandlingsresultatet som en samlet forhandlingspakke. Dette er en holdning som er i tråd med den øvrige OECD-land, og en del sentrale utviklingsland, har inntatt. Det er også Regjeringens vurdering at en bred runde vil utgjøre den beste garantien for at handelssystemet holder tritt med utviklingen i verdenshandelen, samtidig som det gir en mulighet for å oppnå et utfall der utviklings- og industrilandenes interesser balanseres.
Bredden og omfanget av norske interesser vil kunne medføre vanskelige utfordringer og avveininger. Dette gjelder bl.a. ønsket om å ivareta norske interesser på landbruksområdet og ønsket om å legge forholdene best mulig til rette for bedre markedsadgang for produkter fra utviklingslandene.
Vi står også overfor vanskelige utfordringer knyttet til ivaretakelsen av de kvalitative aspektene ved handelen og drøftingen av arbeidsstandarder innenfor det multilaterale handelssystemet. Dette er problemstillinger vi vil komme til å stå overfor i forhandlingene, og som vil kunne innebære viktige avveininger på et senere stadium i prosessen.
Forberedelsene i Genève er nå inne i sin andre fase. Denne går fra februar i år frem til slutten av juli. Under denne fasen tas det sikte på at medlemmene fremsetter konkrete forslag til elementer de mener bør inngå i mandatet for forhandlingene som skal vedtas under ministerkonferansen i Seattle. Forslagene skal både omfatte substans med hensyn til hvilke temaer medlemmene mener bør inngå i forhandlingene, og hvordan disse temaene skal håndteres. Samtidig forutsettes det at medlemmene fremsetter forslag om hvordan forhandlingene skal organiseres.
En rekke forslag er hittil fremsatt knyttet til substansen. Det ville gå for langt å gå inn på dem i denne redegjørelsen, men det kan antydes at de fleste temaene jeg har nevnt, ventelig vil bli omfattet av forhandlingene. Regjeringen vurderer imidlertid løpende de innkomne forslagene. Hittil er det fra norsk side lagt frem forslag knyttet til handel og miljø og et papir på markedsadgang. Regjeringen vurderer også å fremsette egne forslag knyttet til bl.a. landbruk og tjenester. De konkrete forslagene er offentlig tilgjengelige, bl.a. på Internett, og er i tråd med de synspunktene jeg tilkjennegav ovenfor. Etter min vurdering er vi fra norsk side i rute i denne forberedelsesprosessen.
Spørsmålet om organisering av de forestående forhandlingene har ikke vært formelt behandlet så langt, men vil stå på dagsordenen i WTO i juni og juli. Regjeringen merker seg imidlertid at det synes å være en økende oppslutning blant medlemmene om at den forestående runden ikke bør vare stort lenger enn tre til fire år. Denne holdningen støttes av Regjeringen.
Regjeringen legger i forberedelsesprosessen vesentlig vekt på å holde nær kontakt med medlemsland vi har felles interesser med. I denne sammenheng er aktiv deltakelse i relevante uformelle fora der premissene for beslutninger i WTO ofte legges, av sentral betydning.
Fase III i forberedelsene vil bli innledet i september og gå frem til ministerkonferansen i slutten av november. Under denne siste fasen av forberedelsene vil man forsøke å komme frem til enighet om mandatet for forhandlingene som en del av ministererklæringen fra Seattle. Det kan imidlertid ikke utelukkes at WTO-medlemmene vil søke å oppnå konkrete resultater på enkeltområder i perioden som leder opp til ministerkonferansen. Kinas medlemsskap, produktutvidelse under informasjonsteknologiavtalen og revisjon av tvisteløsningsavtalen er enkelte mulige temaer. Det er også tatt initiativ fra den økonomiske sammenslutningen av stillehavsland for å forsøke å få nulltoll innført for noen produktkategorier. La meg her nevne at det er Regjeringens håp at den pågående debatten omkring generaldirektørspørsmålet i WTO ikke skal få noen innflytelse på forberedelsene til ministerkonferansen i Seattle.
Regjeringen vil for øvrig komme tilbake til Stortinget når det gjelder utfallet av forhandlingene om mandatet og opplegget for de fremtidige forhandlingene.
For Norge – som et lite land med en relativt liten og åpen økonomi – er eksistensen av et bindende regelverk for internasjonal handel av stor betydning.
Regjeringens mål ved de kommende forhandlinger er både å søke å legge rammebetingelsene til rette for vekst og verdiskaping i norsk næringsliv og å arbeide for å videreutvikle et handelssystem som tar hensyn til utviklingslandenes situasjon samt kvalitative aspekter ved handel knyttet til miljø-, helse-, forbruker- og distriktshensyn.
Presidenten: Presidenten vil foreslå at utenriksministerens redegjørelse om de kommende WTO-forhandlinger legges ut for behandling i et senere møte – og anser det som vedtatt.