Utenriksminister Knut Vollebæk: 1999 var et år preget av sterke inntrykk.

I april stod jeg på grensen mellom Kosovo og Albania og møtte en endeløs strøm av kosovoalbanske flyktninger, drevet bort fra sine hjem av jugoslaviske myndigheter.

I desember stod jeg på en åsside nær Groznyj og snakket med utslitte tsjetsjenske flyktninger mens artillerigranatene slo ned i forstedene noen kilometer unna.

Slike opplevelser er påminnelser om at utenrikspolitikk ikke bare handler om upersonlige krefter. Det dreier seg om enkeltmennesker – om deres behov, interesser og rettigheter. Ofte dreier det seg til og med om den mest grunnleggende av alle rettigheter, retten til liv. Det er viktig at slike spørsmål settes på den internasjonale dagsordenen.

Det er ingen motsetning mellom aktiv deltakelse i internasjonalt samarbeid og ivaretakelse av nasjonale interesser. Snarere tvert imot. Aktiv deltakelse i et bredt internasjonalt samarbeid er i økende grad en forutsetning for å øve innflytelse og ivareta egne interesser. Dette er en hovedgrunn til at Norge har påtatt seg og fortsatt bør påta seg ansvar internasjonalt. Regjeringens mål for utenrikspolitikken er å fremme Norges interesser og sikkerhet, bidra til internasjonal fred og rettferdighet og verne om menneskerettighetene. For Norge er det en hovedinteresse å bidra til stabile og forutsigbare forhold, særlig i nærområdene våre.

Dagens redegjørelse tar utgangspunkt i disse målsettingene og retter oppmerksomheten spesielt mot OSSE-formannskapet, forholdet til Russland og USA, utviklingen i Europa og behovet for et styrket internasjonalt samarbeid. Når det gjelder WTO, viser jeg til fjorårets redegjørelse for Stortinget.

1990-årene var tiåret da konflikter i vår egen verdensdel for alvor rykket oss inn på livet. Utviklingen på Balkan og i andre områder vi tidligere betraktet som fjerntliggende, viste seg å være av direkte betydning for Norge. Vår sikkerhet er uløselig knyttet til sikkerheten i Europa.

Det er i vår interesse å ta ansvar for sikkerheten og stabiliteten i vår egen del av verden. OSSE-formannskapet gav oss anledning til dette. Vi tok ansvar i en krevende periode. Formannskapet har bidratt til å styrke inntrykket av Norge som en pålitelig og troverdig partner.

I 1999 stod OSSE overfor noen av de tyngste og vanskeligste utfordringene i organisasjonens historie. I Kosovo gav OSSE vesentlige bidrag til lindring av sivilbefolkningens lidelser. Uttrekningen av OSSE-sendelaget i mars i fjor var en nødvendig beslutning fordi sikkerhetssituasjonen var blitt stadig mer prekær.

I dag spiller OSSE en vesentlig rolle i det krevende arbeidet med å gjenoppbygge det sivile samfunnet i Kosovo. Situasjonen er imidlertid svært vanskelig. Utstrakt kriminalitet og voldsanvendelse og trakassering av serbere og andre minoritetsgrupper gir grunn til sterk bekymring. Vi må se i øynene at situasjonen i Kosovo kan kommet til å forverre seg ytterligere før den blir bedre.

Men det finnes også løfterike trekk ved utviklingen på Balkan. Parlamentsvalget i Kroatia nylig sender et klart budskap til velgere og lederskap i andre land i regionen, ikke minst i Serbia. Den nye regjeringen i Kroatia vil stå overfor et betydelig forventningspress med krav om snarlige resultater. Her må vi, så vel som andre land, bidra.

Utviklingen på Balkan krever fortsatt omfattende internasjonal politisk, økonomisk og militær innsats. Norge deltar fullt ut i dette arbeidet. Målsettingen er å bidra til demokratisering og økonomisk utvikling i regionen, og dermed legge forholdene bedre til rette for større stabilitet både i og mellom landene.

På norsk side prioriterer vi arbeidet med Stabilitetspakten for Sørøst-Europa, som vil kunne bli en viktig stimulans til politisk og økonomisk fremgang og integrasjon av landene i regionen innenfor euro-atlantiske samarbeidsstrukturer.

Krigen i Tsjetsjenia preget avslutningen av OSSE-formannskapet. I flere møter med den russiske utenriksministeren understreket jeg at en varig løsning ikke kan oppnås med militære midler. OSSE er villig til å bistå for å nå frem til en politisk løsning. På russisk side har man hittil avvist dette tilbudet, under henvisning til at konflikten i Tsjetsjenia er et indre anliggende som man ønsker å løse uten internasjonal bistand. Presset for en politisk løsning må opprettholdes. På litt lengre sikt kan det ikke utelukkes at OSSE får en politisk rolle.

På kort sikt er oppgaven å forhindre en humanitær katastrofe i forbindelse med kampene om Groznyj. Da jeg besøkte Tsjetsjenia like før jul, foreslo jeg en våpenhvile med sikte på å gi den gjenværende sivilbefolkningen mulighet til å komme seg unna kamphandlingene. Forslaget er dessverre fortsatt like aktuelt.

En hovedkonklusjon etter formannsskapsåret er behovet for å styrke OSSEs evne til forebyggende diplomati. Dette var en prioritert oppgave under det norske formannskapet. Mitt besøk i Sentral-Asia i fjor høst overbeviste meg om betydningen av å styrke OSSEs evne til å ta tak i gryende konflikter på et tidligst mulig stadium. Det er stor fare for økende ustabilitet i regionen som vil kunne kreve et økt OSSE-engasjement.

Vi har lagt stor vekt på å styrke OSSE som organisasjon og dens evne til å reagere raskt og effektivt i forbindelse med konflikt- og krisesituasjoner. Dette er et hovedelement i Sikkerhetspakten, som ble vedtatt på toppmøtet i Istanbul i november. Sikkerhetspakten vil også styrke samarbeidet mellom OSSE og andre internasjonale organisasjoner som FN, NATO, Europarådet og EU. Vi vil følge opp bestrebelsene på å styrke OSSEs evne til forebyggende diplomati, bl.a. gjennom vår fortsatte deltakelse i OSSE-troikaen.

Utviklingen i Russland betyr mye for sikkerhet og stabilitet i Europa. Det russiske samfunnet befinner seg i en meget vanskelig situasjon. Utviklingen de siste årene har vært preget av politisk turbulens, økonomisk sammenbrudd og oppløsning av tradisjonelle sosiale sikkerhetsnett.

Krigen i Tsjetsjenia kaster i dag skygger over Russlands forhold til det øvrige Europa, til landene i Kaukasus-regionen og til USA. Norge anerkjenner selvsagt Russlands territorielle integritet og retten til å forsvare seg mot terrorisme. Men det er ikke likegyldig hvilke virkemidler som anvendes. Russland har tatt i bruk massiv militær makt. Dette påfører sivilbefolkningen betydelige lidelser og har forårsaket en humanitær krise. Dette er ikke akseptabelt.

Sammen med USA og en rekke europeiske land har Norge bidratt til å legge press på Russland for å få slutt på krigen. Men selv i denne vanskelige perioden er det viktig å opprettholde dialogen og bidra til å trekke Russland med i europeiske integrasjons- og samarbeidsprosesser.

Vi er inne i en periode med store endringer i russisk politikk. Da president Jeltsin gikk av på nyttårsaften, skjedde dette i samsvar med Russlands grunnlov. Enkelte uregelmessigheter under parlamentsvalget 19. desember rokker ikke ved den positive demokratiske utviklingen i landet. Det er imidlertid for tidlig å vurdere betydningen av valgresultatet, som også må sees i lys av presidentvalget i mars.

Den økonomiske utviklingen i Russland er bekymringsfull. Vi har likevel håp om at den russiske økonomien vil forbli åpen og basert på markedsøkonomiske prinsipper. De økonomiske reformene går imidlertid svært sent. Tallene for investeringer og økonomisk vekst gir liten grunn til optimisme. De sosiale problemene er økende, bl.a. på grunn av kraftig prisvekst, synkende reallønn og fallet i rubelens verdi. Mange russere har i dag en svært vanskelig hverdag.

Russland må selv ta ansvaret for å finne løsninger på sine problemer. Russland må selv finne sin plass og sin rolle. Samtidig er det i vår interesse å bidra til en positiv utvikling. Det er bred internasjonal enighet, ikke minst her i Europa, om å støtte opp under byggingen av et demokratisk Russland.

Også i Norge er det enighet om dette. Russland må trekkes med i et bredt europeisk og internasjonalt samarbeid. Vi arbeider aktivt med å utvikle samarbeidet med Nordvest-Russland, både bilateralt og i samarbeid med andre. Vi har engasjert oss i EUs arbeid med den nordlige dimensjon, og vi ønsker å ta del i den videre satsingen. Mye er allerede gjort fra norsk side, men vi kan og bør engasjere oss ytterligere.

Vi foretar derfor nå en gjennomgang av erfaringer, prioriteringer og virkemidler i norsk russlandspolitikk. Målet er en mer langsiktig, helhetlig og koordinert innsats. I dette arbeidet ser vi også på Samarbeidsprogrammet med Sentral- og Øst-Europa og virkemidlene for næringssamarbeidet. Denne gjennomgangen vil vi legge til grunn for det videre arbeidet med å fremme norske interesser i og overfor Russland, bl.a. når det gjelder næringsutvikling, miljø og ressurssamarbeid, og til å bidra til en positiv utvikling i vårt største naboland.

I forhold til de utfordringene det store russiske samfunnet står overfor, vil det norske bidraget nødvendigvis være beskjedent. Sammen med andre land, særlig EU-landene, kan imidlertid vår innsats utgjøre et viktig bidrag til integreringen av Russland i europeisk og transatlantisk samarbeid.

Samarbeidet i nordområdene spiller en viktig rolle i vårt bilaterale forhold til Russland. Det er her hovedtyngden av vårt konkrete samarbeid finner sted. Avgrensningen i Barentshavet er fremdeles det største uløste spørsmålet. En løsning av dette vil legge forholdene til rette for et utvidet samarbeid.

Samarbeidet i Barentsregionen preges av de vanskelighetene det russiske samfunnet nå opplever. Blant annet går utviklingen av det regionale næringssamarbeidet langsomt. Humanitær bistand og helsearbeid har måttet gå foran. Samtidig har vi sett at Barentssamarbeidet, ikke minst gjennom folk til folk-kontakten, har skapt åpenhet og tillit. Selv om vi gjerne hadde sett at vi var kommet lenger, har vi oppnådd resultater når det gjelder handel, miljøsaker og atomsikkerhet. Det gir grunn til håp om at vi på noe sikt også vil oppnå bedre resultater på andre områder.

Østersjørådet er også et viktig forum for samarbeid i nærområdene våre. Som formann legger Norge stor vekt på å bedre koordineringen av det omfattende arbeidet i regionen slik at det blir mer effektivt. Det kommende handelsministermøtet i Bergen i februar og statsministermøtet i Kolding i april vil bidra til å styrke det politiske og økonomiske samarbeidet i regionen. Norge prioriterer bl.a. energispørsmål og folk til folk-samarbeidet på fylkesnivå.

Barentssamarbeidet, Østersjørådet, folk til folk-kontakten med Nordvest-Russland, det nordiske samarbeidet, partnerskapet mellom NATO og Russland, EUs nordlige dimensjon – alt dette er viktige sider ved vår russlandspolitikk, som må ses i sammenheng, og som vi arbeider med å utnytte bedre.

Vi må imidlertid ha et realistisk forhold til hva vi kan oppnå på kort sikt. Samarbeidet med Russland er en langsiktig investering i godt naboskap og trygghet.

Amerikansk politikk går inn i et spennende år. Det skal velges ny president, og det er en begivenhet som ikke bare opptar amerikanere, men som følges nøye i mange land. Det knytter seg stor spenning til hvordan valget og den videre utviklingen i amerikansk innenrikspolitikk vil påvirke USAs internasjonale engasjement.

USAs vilje til å ta ansvar og engasjere seg aktivt globalt er av avgjørende betydning. Det tette sikkerhets- og forsvarspolitiske samarbeidet over Atlanteren gjennom NATO er vitalt for Europas og Norges sikkerhet. Alliansen er det sentrale instrumentet for å trygge fred og stabilitet på vårt kontinent. Dette er også i USAs interesse.

Samtidig som samarbeidet i Europa utvikler seg, forblir USA den eneste gjenværende globale makt – politisk, militært, økonomisk og kulturelt. Globaliseringen fører til at økonomiske forhold spiller en stadig større politisk rolle. Her kan de europeiske landene og USA innta ulike holdninger, og friksjoner kan oppstå.

Politisk og økonomisk samarbeid i Europa er i amerikansk interesse. Det avgjørende både for USA og Europa er partnerskap og byrdefordeling, ikke rivalisering. Sett fra norsk side er det derfor positivt at den transatlantiske dialogen følges opp med jevnlige møter på høyeste nivå.

USA har denne måneden formannskapet i Sikkerhetsrådet i FN. Vi har med glede merket oss det økte amerikanske engasjementet for Afrika, som kommer til uttrykk i arbeidet i Sikkerhetsrådet, bl.a. når det gjelder bekjempelse av hiv/aids og konfliktløsning. Vi hilser også velkommen USAs omfattende innsats for å oppnå en varig fredsløsning i Midtøsten, hvor nå Syria også er trukket inn.

Vårt bilaterale forhold er bygd på nære historiske bånd og felles verdier. President Clintons besøk i Oslo i fjor høst synliggjorde og befestet disse båndene. Nye samarbeidsinitiativ ble tatt. Vi har felles syn på mange spørsmål. Samtidig har vi ulikt syn i enkelte saker, f.eks. når det gjelder handelsspørsmål, sanksjoner og dødsstraff.

Samarbeidet med USA dekker et bredt spekter og vil også i fremtiden ha stor betydning for det norske samfunnet. Vårt partnerskap går langt utover det statlige samarbeidet. USA er Norges sjette største eksportmarked, samtidig som amerikanske selskaper representerer om lag 20 pst. av investeringene på norsk kontinentalsokkel. Norge på sin side er en viktig leverandør av olje til USA.

Regjeringen er særlig opptatt av å videreutvikle det bilaterale og multilaterale samarbeidet med USA om atomsikkerhet og ressursforvaltning i nord. Atom- og miljøproblemene kan bare løses gjennom internasjonal innsats. USA har en nøkkelstilling i dette samarbeidet og er også engasjert i Barentsrådet og Østersjørådet. Vi har en rekke muligheter i vårt forhold til USA. Disse vil Regjeringen utnytte.

Grunnlaget for gjenoppbyggingen av det Europa som annen verdenskrig hadde lagt i ruiner, var en sterk visjon om behovet for et tettere sammenvevd kontinent. Den kalde krigen og Tysklands deling gjorde det umulig å følge opp denne visjonen over hele Europa.

Ved inngangen til det nye årtusen har Europa fått muligheten til å virkeliggjøre visjonen fra etterkrigsårene. Grunnlaget er lagt for et bredt samarbeid over tidligere skillelinjer, om økonomi og handel, om utvikling og fordeling og om sikkerhet og trygghet.

En rekke organisasjoner bidrar til dette samarbeidet – OSSE, NATO, EU, Europarådet, EFTA, foruten regionale fora, som bl.a. Barentsrådet og Østersjørådet.

Hele min redegjørelse for Stortinget i fjor var viet utviklingen i Europa, med særlig vekt på EU. Regjeringen varslet da at den senere i år ville legge frem en egen melding for Stortinget om norsk europapolitikk.

Samarbeidet i Europa er preget av utvikling og endring. Heller ikke norsk europapolitikk er statisk når omgivelsene endres, selv om vår institusjonelle tilknytning til EU gjennom EØS ligger fast.

EUs utvidelsesprosess, gjennomføringen av ØMU, reformer i justissamarbeidet og utviklingen på det sikkerhetspolitiske området påvirker EUs fremtid. Dette påvirker også EØS og vår egen situasjon. Regjeringen vil i meldingen gå nærmere inn på de ulike endringsprosessene og utfordringene de skaper for vår europapolitikk.

EUs utvidelse med de sentral- og østeuropeiske landene er en viktig byggesten i arbeidet for et mer sammenvevd og samarbeidende Europa. Målet for utvidelsesprosessen er økt sikkerhet, sosial og økonomisk utvikling og et forsterket demokrati i våre nærområder og på vårt kontinent.

EU-landene la på sitt toppmøte i Helsingfors i desember grunnlag for at samtlige kandidatland fra Sentral- og Øst-Europa i løpet av februar måned vil være i forhandlinger om et fremtidig medlemskap. Alle de tre baltiske landene ønsker medlemskap i EU. Estland innledet forhandlinger i fjor, og i lys av dette er det grunn til å hilse velkommen at grunnlaget nå er lagt for forhandlinger også med Latvia og Litauen, slik alle de tre landene lenge har arbeidet for.

Veien mot medlemskap er imidlertid lang og krevende. Kandidatlandene stiller med ulike forutsetninger og vil etter alt å dømme tiltre på ulike tidspunkt. De har alle store utfordringer foran seg. Også for EU vil utvidelsen innebære betydelige utfordringer. Sterke krefter ønsker ytterligere fordypning av samarbeidet før neste utvidelse kan skje. Andre trekker i motsatt retning. De økonomiske utfordringene er også betydelige.

Det kan imidlertid ikke være tvil om at sikkerhet og økonomisk og sosial stabilitet over en større del av Europa vil være av stor betydning også for Norge. Derfor er det i vår interesse at utvidelsesprosessen utvikler seg på en måte som ikke skaper nye uønskede skillelinjer. Regjeringen vil at Norge skal bidra aktivt til dette gjennom de virkemidlene og mulighetene vi har til rådighet, i vårt bilaterale samarbeid med kandidatlandene og i internasjonale organisasjoner. Gjennom dette arbeidet ivaretar vi norske utenrikspolitiske interesser, samtidig som vi yter vårt bidrag til utviklingen i Europa.

Vedtaket på Helsingfors-toppmøtet om å gi Tyrkia status som kandidatland til EU må kunne karakteriseres som historisk. Det vil kunne vise seg å være av stor betydning, både for utviklingen i Tyrkia selv og for forholdet mellom Tyrkia og Europa. Tyrkia har selv hovedansvaret for den videre utviklingen. Det er lang vei frem, særlig når det gjelder menneskerettigheter og demokrati.

Fra norsk side har vi de seneste årene lagt vekt på å utvikle dialogen og samarbeidet med Tyrkia over et bredt spekter, om sikkerhetspolitikk, demokrati og menneskerettigheter, om økonomi og sosial utvikling og om energi- og næringspolitiske spørsmål. Grunnlaget er lagt for større bredde og intensitet også i EUs dialog og samarbeid med Tyrkia. Det er grunn til å hilse denne utviklingen velkommen. Økt økonomisk og sosial utvikling og dermed også stabilitet i denne delen av Europa vil tjene hele vårt kontinent.

EUs utvidelsesprosess går nå inn i en mer intensiv fase, der forhandlinger om kompliserte og omfattende områder vil bli innledet med enkelte av søkerlandene. Flere av disse områdene berører viktige interesser for Norge og våre EFTA-partnere i EØS.

En utvidelse av EU betyr utvidelse av EØS. Regjeringen følger løpende utviklingen i utvidelsesprosessen, både generelt og når det gjelder spesifikke forhold som berører norske interesser i et utvidet indre marked. Gjennom samarbeidsstrukturene i EØS har vi jevnlig dialog og informasjonsutveksling med kommisjonen og medlemslandene. Vi har også styrket den direkte dialogen og kontakten med kandidatlandene om deres prioriteringer i forhandlingene.

Vi gjennomfører nå en systematisk kartlegging av norske interesser innenfor ulike næringssektorer, ikke minst på fiskeriområdet. I denne prosessen vil vi ha stor nytte av den kunnskapen og innsikten som finnes i arbeids- og næringsliv og i en rekke andre miljøer og institusjoner.

EU-landene tok på sitt toppmøte i Helsingfors et viktig skritt mot et styrket sikkerhets- og forsvarspolitisk samarbeid og mot en bedre europeisk evne til krisehåndtering. Målet er at EU i løpet av mars i år på foreløpig basis etablerer nye organer for europeisk krisehåndtering – en sikkerhetspolitisk komite, en militærkomite og en militær stab. Innen 2003 skal det etableres en militær styrke på 50 000-60 000 mann. EU skal etter dette kunne igangsette egne krisehåndteringsoperasjoner, i samsvar med FN-pakten.

I vedtaket fra EU-toppmøtet i Helsingfors understrekes det at NATO fortsatt vil være grunnlaget for medlemmenes kollektive sikkerhet og ha en viktig rolle i krisehåndtering. Parallelt med prosessen i EU videreutvikles det institusjonelle samarbeidet mellom EU og NATO. Målet er gjensidig konsultasjon, samarbeid og innsyn.

Regjeringen hilser denne utviklingen velkommen. Etter vårt syn vil økt europeisk evne til krisehåndtering styrke vår felles sikkerhet. Nettopp derfor ønsker vi å yte vårt bidrag og ta vår del av ansvaret og risikoen.

Helsingfors-toppmøtet var ikke endestasjonen, men første stoppested for en prosess. Arbeidet med å etablere de nødvendige strukturene vil bli fulgt opp av det portugisiske og franske formannskapet. Praktisk oppfølging og gjennomføring vil kunne ta lengre tid. Nye prosedyrer for praktisk samarbeid skal etableres og styrker samkjøres.

Hva vil dette bety for det europeiske og transatlantiske samarbeidet? Hva vil det bety for Norges utenriks- og sikkerhetspolitiske situasjon?

En hovedutfordring er å bevare og styrke de transatlantiske forbindelsene, basert på en ny byrdefordeling der Europa tar en større del av ansvaret for sikkerheten i vår egen del av verden. Vi vil arbeide for at de nye strukturene som nå bygges opp, skal bidra til å styrke båndene mellom Europa og USA.

Den forsvars- og sikkerhetspolitiske utviklingen i Europa har betydelig dynamikk. Prosessen som nå er igangsatt, kan innebære at EU over tid utvikler det sikkerhets- og forsvarspolitiske samarbeidet til å omfatte noe mer enn såkalte Petersberg-operasjoner, dvs. bruk av militære ressurser til krisehåndtering, fredsoperasjoner og humanitær innsats.

Utviklingen vil kunne føre til at EU-landene etter hvert drøfter viktige spørsmål seg imellom og i økende grad møter med samordnede standpunkter i alliansen. En slik utvikling vil åpenbart ha stor betydning for norske interesser.

Dette kan komme til å berøre en av bærebjelkene i norsk sikkerhetspolitikk, nemlig NATOs sentrale rolle i alle spørsmål som angår medlemslandenes egen sikkerhet. Regjeringen arbeider for at de løsningene og samarbeidsformene som nå utvikles, ikke svekker NATOs posisjon som det sentrale forumet for diskusjon av forsvars- og sikkerhetsspørsmål.

På kort sikt er det viktig å bidra til at det etableres gode samarbeidsformer mellom NATO og EU allerede fra etableringen av EUs midlertidige strukturer nå i mars. Disse må på den ene siden ivareta behovet for effektivitet og god ressursutnyttelse. På den annen side må de sikre tilfredsstillende åpenhet og innsyn, mellom de to organisasjonene og mellom dem og det enkelte medlemsland. NATOs utenriksministermøte i desember viste at det er bred enighet innad i alliansen om dette.

Det andre sentrale anliggendet for oss er å oppnå tilfredsstillende tilknytning for Norge og de andre allierte ikke-EU-landene til de nye strukturene som nå etableres i EU. Dette arbeidet har høyeste prioritet i Regjeringen. Stortinget er holdt orientert om de standpunktene og forslagene vi har utformet, og om vår vurdering av resultatene fra Helsingfors-toppmøtet. Regjeringen er nå i løpende kontakt med sentrale EU-land, inkludert formannskapet, for å utdype norske synspunkter og klargjøre våre mulige bidrag. Det er viktig å sikre at våre interesser når det gjelder tilknytning til de nye, midlertidige strukturene blir ivaretatt på best mulig måte.

NATOs utenriksministermøte i desember viste at vi har bred støtte for våre synspunkter. Toneangivende land fremholdt behovet for tilknytning allerede i overgangsperioden fra mars av. De understreket også at de europeiske NATO-landene utenfor EU må trekkes inn i dialog, konsultasjoner og samarbeid med EU.

Vi har allerede gitt vesentlige bidrag til europeisk krisehåndtering. Innsatsen til norsk militært og sivilt personell i konfliktområder som Bosnia og Kosovo er eksempler på dette. Over 1 200 norske kvinner og menn tjenestegjør i dag i KFOR i Kosovo. Et stort antall er samtidig engasjert i den sivile delen av fredsprosessen, både gjennom OSSE og FN og gjennom det store arbeidet som nedlegges av humanitære organisasjoner.

For å kunne ta vår del av ansvaret i fremtiden må vi styrke vår evne til å bidra i internasjonale operasjoner. Her står vi overfor en betydelig nasjonal utfordring. Vi er i ferd med å tilpasse Forsvaret bedre til internasjonale operasjoner. Regjeringen har i stortingsmeldingen om dette – St.meld. nr. 38 for 1998-99 – fremmet konkrete forslag som vil innebære at Norge i løpet av få år vil være i stand til å trekke på en beredskapsstyrke på inntil 3 500 personer fra alle forsvarsgrener. Reaksjonstiden vil være vesentlig redusert i forhold til i dag. Styrken vil være et betydelig bidrag til krisehåndtering, både innenfor en NATO-ramme og en FN-ramme. Fra norsk side er vi også innstilt på å gjøre disse styrkene tilgjengelige i forbindelse med EU-ledede operasjoner. Som jeg allerede har redegjort for, legger vi til grunn at vi får tilfredsstillende ordninger for vår medvirkning på dette området.

EØS-avtalen ivaretar viktige interesser i vårt forhold til EU og EUs medlemsland. Avtalen sikrer norsk næringsliv likeverdig adgang til det indre marked, med enkelte unntak.

Samarbeidet i EØS er dynamisk. Nytt regelverk i EU forutsettes å bli løpende innlemmet også i EØS på de områdene som er relevante for samarbeidet. Dette er en krevende samarbeidsform. Den forutsetter at vi tidligst mulig vurderer konsekvensene av nytt regelverk som er under utvikling i EU, og at vi søker å påvirke utformingen av det i tråd med våre behov og interesser. Dette stiller store krav til vår evne til kunnskap og innsyn, og dernest strategi og påvirkning, på et så tidlig tidspunkt som mulig i prosessene. Det krever systematisert og koordinert innsats på mange og ulike nivåer.

Ikke alle enkeltsaker i EØS-samarbeidet er enkle, sett med norske øyne. Slik er det heller ikke for EU-landene. Utfordringen er å finne frem til løsninger som alle kan godta, og som er basert på respekt for nasjonale vurderinger og prioriteringer.

Som jeg sa i fjorårets Europa-redegjørelse, er vetoretten fremforhandlet for å kunne brukes. Bruken av denne må vurderes i tilknytning til en konkret sak, og vi må avveie virkemidler i forhold til det resultatet vi ønsker å oppnå. Vi har også hensyn å ivareta i forhold til Island og Liechtenstein.

Det er ofte også slik at saker som fremstår som problematiske for ett eller flere land, kan gi opphav til nye diskusjoner og prosesser i medlemslandene. Slike utviklingsforløp kan skape nye muligheter til å øve innflytelse i prosesser og saksområder som også er av særlig betydning for norske interesser. Regjeringen benytter aktivt disse mulighetene. Vi har med interesse registrert EU-kommisjonenes hvitbok om matvaresikkerhet og de synspunktene som kommer frem der.

Norge vil i tiden fremover stå overfor enkelte EØS-saker som har problematiske sider. Direktivet om adgang til rettslig beskyttelse av bioteknologiske oppfinnelser åpner for at det skal være samme adgang til å ta patent på oppfinnelser på biologisk materiale som på annet materiale. Dette berører viktige prinsipielle og etiske spørsmål og våre forpliktelser under bl.a. Biodiversitetskonvensjonen. Det er foreløpig ikke klart om patentdirektivet etter sitt innhold faller inn under EØS-avtalen.

Regjeringen arbeider nå aktivt med å fremme norske synspunkter på disse spørsmålene. Nederland har som kjent gått til sak overfor EF-domstolen for å få direktivet kjent ugyldig. Norge og Italia har støttet deler av Nederlands argumentasjon overfor domstolen. Spørsmålet om innlemmelse av direktivet i EØS-avtalen er så langt ikke reist av EU.

Når det gjelder de tre aktuelle direktivene vedrørende tilsetningsstoffer i næringsmidler, har vi fra norsk side sagt at vi kan akseptere disse, forutsatt at vi kan videreføre gjeldende nasjonale bestemmelser for enkelte av de aktuelle stoffene. Kommisjonen avslo som kjent en anmodning om dette i november i fjor. Sverige og Danmark har fått tilsvarende avslag. Danmark har besluttet å anlegge sak for EF-domstolen når det gjelder avgjørelsens innhold. Regjeringen vurderer nå om Norge skal benytte adgangen vi har til å uttrykke vår holdning overfor EF-domstolen.

Regjeringen har i lang tid arbeidet aktivt for å fremme våre holdninger til disse direktivene. Vurderinger av risikoen knyttet til enkelte av stoffene er gjenstand for faglig diskusjon, også i flere EU-land. Blant annet viser en rapport fra forbrukerorganisasjoner i fem EU-land at innholdet av såkalte nitrosaminer i kjøttprodukter gjennomgående ligger altfor høyt i forhold til det som vurderes som akseptert daglig inntak. Etter det vi forstår, vil Danmark bruke denne rapporten i sin sak for EF-domstolen.

Regjeringen har nå bedt om oppdaterte faglige råd, i lys av kommisjonens avslag i november i fjor og ny faglig kunnskap, bl.a. den omtalte forbrukerrapporten. Før spørsmålet om tilsetningsstoffer blir behandlet i EØS-komiteen, vil det bli forelagt Stortinget som egen sak.

Det praktiske samarbeidet i Fellesorganet mellom Norge, Island og EU i Schengen er nå godt i gang, men har ikke funnet sin endelige form. Regjeringen har vært opptatt av å sikre Norge og Island bredest mulig deltakelse også i EUs drøftelser av Schengen-relaterte spørsmål.

Når det gjelder tidspunktet for de nordiske landenes fulle deltakelse i Schengen, vil dette trolig skje i løpet av første kvartal 2001, og ikke i høst, som opprinnelig planlagt. Dette følger av EUs plan for gjennomgang av de nordiske landenes forberedelser. De norske forberedelsene følger tidligere oppsatt plan. Justisministeren vil komme tilbake til Stortinget med mer detaljert informasjon om dette.

Krig og konflikt har preget inngangen til det 21. århundre. Behovet for styrket internasjonalt samarbeid er større enn noensinne. Det er derfor av avgjørende betydning å bidra til å styrke FNs og Sikkerhetsrådets rolle og legitimitet i arbeidet for å sikre internasjonal fred, stabilitet og sikkerhet og bruk av makt.

Norge er kandidat til en plass i Sikkerhetsrådet for perioden 2001–2002. Dette er en naturlig oppfølging av den norske viljen til å ta ansvar, også i en bred internasjonal sammenheng. Det er viktig å understreke at medlemskap i Sikkerhetsrådet ikke er et mål i seg selv, men et instrument for å fremme viktige utenrikspolitiske interesser og synspunkter. Kandidaturet må ses i sammenheng med vårt menneskerettighets-, freds- og meglingsarbeid, slik dette kommer til uttrykk i f.eks. Midtøsten, Guatemala, Sudan og på Sri Lanka. Medlemskap i Sikkerhetsrådet vil gi oss en ny plattform for dette engasjementet.

Vi ser det som særlig viktig å følge opp arbeidet med internasjonal krisehåndtering, menneskerettigheter og humanitære spørsmål. Gjennom OSSE-formannskapet har vi høstet erfaringer som vil kunne komme til nytte i Sikkerhetsrådet. Vi har noe å bidra med.

I Kosovo og på Balkan har vi arbeidet for å sikre et konstruktivt samarbeid mellom FN, OSSE og EU. En slik samordning av ressurser, organisasjoner og personell har vist seg viktig, men uhyre krevende. Erfaringene så langt har vist at det ennå gjenstår mye arbeid for å videreutvikle samarbeidsmodeller og sikre effektiv ansvars- og arbeidsfordeling mellom de ulike partene. Vi ønsker å trekke på disse erfaringene også i andre deler av verden. Vi vil derfor ta et initiativ for å drøfte samarbeidet mellom FN og regionale organisasjoner som OSSE, ASEAN, OAU og OAS i forbindelse med krisehåndtering og forebyggende diplomati.

Fra norsk side er vi også opptatt av å videreføre reformene av FN-systemet. De siste årenes innsats under generalsekretær Kofi Annans ledelse har ført til en mer samordnet og effektiv organisasjon. Det er likevel langt igjen før målet er nådd. Et minimum må være at alle medlemsland betaler sine bidrag, slik at organisasjonen har ressurser til å gjennomføre de oppgavene den er pålagt.

I forkant av FNs generalforsamling til høsten vil det bli avholdt et toppmøte på stats- og regjeringsnivå, den såkalte Tusenårsforsamlingen. Den vil ta for seg FNs framtidige rolle. Generalsekretæren har foreslått at toppmøtet fokuserer på FN-paktens tre pilarer: fred og nedrustning, utvikling og menneskerettigheter.

Fra norsk side har vi støttet dette forslaget fordi vi deler generalsekretærens ambisjon om å gjøre FN til en ledende organisasjon på alle disse områdene. Det vil også være utgangspunktet for vårt arbeid i Sikkerhetsrådet.

Tusenårsforsamlingen er en anledning for verdenssamfunnet til å samle seg om en ny agenda for arbeidet med de viktigste utfordringene i internasjonal politikk. Denne agendaen må ikke bare bestå av store ord, men må føre til håndfaste resultater for menneskers hverdag, for deres grunnleggende behov og sikkerhet.

Det som trengs, er konkret og samordnet handling for å møte utfordringer knyttet til fattigdom og utvikling, fred og stabilitet. Mitt nylige besøk til Asia var en påminnelse om dette.

Vi vil ta vår del av dette ansvaret. Bare gjennom et bredt internasjonalt engasjement vil vi få internasjonal innflytelse og slik sikre våre egne interesser. Og bare på den måte kan vi bidra til at kommende år kanskje blir fattigere på den typen sterke inntrykk fjoråret hadde så altfor mange av.

Ursula Evje hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Presidenten vil foreslå at utenriksministerens redegjørelse legges ut til behandling i et senere møte. – Det anses vedtatt.