Presidenten: Presidenten ber representantene forlate salen i stillhet, de som velger det.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [10:10:11]: Jeg får jo takke dem som blir.

I talende stund er vurderingen fra internasjonale og norske helsemyndigheter at influensautbruddet i Mexico ikke vil forårsake et sykdomsbilde med stor dødelighet. Nitid overvåking, innsamling av prøver, grundige analyser og funksjonelle nettverk til å sammenlikne resultatene bidrar til å gi nasjonale helsemyndigheter et oppdatert og realistisk bilde av situasjonen.

I øyeblikket ser det ut til at vi går inn i en periode der flere smittes, men der de som blir syke, har et relativt mildt sykdomsbilde. Men fortsatt er vi tidlig i virusets gang, vi kan stå overfor en pandemi, og det må fortsatt arbeides for å kartlegge det nye virusets egenskaper.

I disse dager kan vi være glade for at det finnes et sterkt offentlig nettverk av samarbeidende tjenester, med Verdens Helseorganisasjon i sentrum. Jeg sier offentlig nettverk fordi dette er tjenester bygget opp av organisasjoner som landene har finansiert sammen, år for år, budsjett for budsjett. Bare en slik struktur har troverdighet til å erklære at alvorligheten i et utbrudd kan klassifiseres i den ene eller andre kategorien. Da verden ble rammet av spanskesyken i 1918, fantes ikke noe slikt nettverk. I dag er det grunnleggende annerledes, vi er grunnleggende bedre stilt, selv om utbruddet kan bli alvorlig.

I vår del av verden deltar Norge aktivt i samarbeidet med EUs helseberedskapskomité om bekjempelse av influensa A, som nå etter noen uker i grisens tegn, er sykdommens rette navn. EUs senter for forebygging og kontroll av sykdommer i Stockholm bedriver smittevernovervåking og vitenskapelig rådgivning, og er en medspiller. De tiltak norske helsemyndigheter har truffet, er i tråd med anbefalinger fra WHO og EU. Det internasjonale samarbeidet, det møysommelig oppbyggede offentlige fagnettverket, bidrar til å gjøre Norge godt rustet i tiden framover.

2009 blir det første året siden annen verdenskrig med nedgang i verdensøkonomien. Krisen preger politikken i hele verden, også i Europa.

Vi er vitne til dramatiske tall som har store konsekvenser. Senest i går la Europakommisjonen fram prognoser som spår et fall i EU-landenes samlede BNP på 4 pst. i 2009, og en arbeidsledighet på opp mot 11 pst. Underliggende spenninger kommer til overflaten og medfører økende politisk og sosial uro. Island og Latvia i våre umiddelbare nærområder er allerede hardt rammet og har inngått avtaler om stabiliseringslån med IMF – støttet med lån fra bl.a. Norge. Også solide europeiske økonomier sliter nå i kraftig motbakke.

Vi skal være varsomme med å spå om sosiale og politiske konsekvenser. Men dette kjennetegner krisens gang – den startet i finansøkonomien, slår etter noen måneder inn i realøkonomien, som igjen leder til sosiale og i noen tilfeller politiske konsekvenser. Den kraftig økende ledigheten har i seg selv et potensial til sosiale og politiske bevegelser. Vi kan komme til å se folkelige reaksjoner som utfordrer en tilsynelatende politisk stabilitet.

Norge har sterke interesser i de europeiske nærområdene. Fire femtedeler av norsk eksport og import kommer fra eller går til EU-landene. Den økonomiske utviklingen i Europa angår oss. Fall i europeisk økonomi betyr fall i norsk eksport. Stabiliteten i våre nærområder påvirkes negativt av økonomisk svekkelse i viktige land. Og som sagt – vi vet ikke hvordan økonomisk tilbakegang av den dimensjon vi nå ser i stadig flere land, vil påvirke samfunnene sosialt og politisk.

Krisen i verdensøkonomien utfordrer EU som organisasjon. Det er liten tvil om at EU har bidratt til samordning, og at EUs regelverk bremser opp proteksjonistiske fristelser. Men samtidig er det klare grenser for hva man kan forvente av EU-samarbeidet. Viktige deler av finanspolitikken og den økonomiske politikken er nasjonale ansvar. Krisen rammer alle, men den rammer ulikt – Nederland har en ledighet på under 3 pst., Spania nærmer seg 20 pst. Krisen setter samhold og fellesskap på prøve.

Interessemotsetningene mellom medlemslandene er i mange tilfeller åpenbare, og det er ikke enighet om de politiske valg som kan og må fattes på fellesskapsnivå. EU har likevel langt på vei lyktes i å føre en samlet politikk for å motvirke krisen. Eurosamarbeidet har også vist seg å være robust. Situasjonen kunne vært mer ustabil om 12–14 valutaer hadde svingt i ulik retning.

EUs politikk og regelverksutvikling på det økonomiske området er viktig for Norge. Gjennom EØS-avtalen deltar vi i utforming av regelverk, bl.a. for finansielle tjenester. Og vi forpliktes til å gjennomføre dette regelverket. Det er avgjørende for Norge å følge disse prosessene meget nøye.

I hovedsak er vi tjent med internasjonal regulering som springer ut av og inspireres av EUs regelverk. Men det er ofte intern uenighet om utarbeidelsen av dette regelverket i EU, og det ligger omfattende forhandlinger bak hvert vedtak. For Norge er det som ikke-medlem krevende å gjøre sin stemme gjeldende. Regjeringen har oppmerksomheten rettet mot disse utfordringene og benytter formelle og uformelle kanaler for å fremme våre innspill.

EUs toppmøte 19.–20. mars besluttet å doble betalingsbalansestøtten til medlemsland utenfor eurosonen. EU har besluttet å utvide Det internasjonale valutafondets kapitalbase ved å øke sitt bidrag til 75 milliarder euro. Norge har også bidratt gjennom å tilby å stille om lag 30 milliarder norske kroner i nye lånemidler til disposisjon for IMF.

Den viktigste reformprosessen internasjonalt foregår i G20. EU har en sentral rolle her, med fast deltakelse av fire europeiske land, EU-formannskapet og EU-kommisjonen. Selv om EU-landene internt kan være uenige om hvilke tiltak som må settes i verk, framstår Europa samlet som en viktig drivkraft for politikkutformingen globalt.

Norge kom med innspill til G20-prosessen og er enig i hovedkonklusjonene fra G20-toppmøtet i London: Finansmarkedet må bli bedre regulert, de internasjonale finansinstitusjonene må reformeres, og det er viktig å ta kraftig avstand mot proteksjonisme.

G20 satte fokus på skatteparadiser. Regjeringen har over lengre tid jobbet mot skatteparadiser, og på dette feltet har det vært stor bevegelse. Lederen for OECD sa nylig at mer er blitt oppnådd i bekjempelsen av skatteparadiser de siste ukene enn i de siste ti årene til sammen.

Det er positivt at G20 samles for å enes om tiltak mot den økonomiske krisen. Men Norge mener det er et viktig prinsipp at alle land får anledning til å bli hørt. G20s anbefalinger må derfor forankres i de multilaterale fora der de hører hjemme: i WTO, IMF, utviklingsbankene og FN-systemet.

Til tross for den dramatiske globale økonomiske utviklingen peker WTO på at det foreløpig ikke har skjedd en tilsvarende negativ utvikling i handelspolitikken. Det eksisterende multilaterale handelssystemet har demmet opp mot en stor økning av proteksjonistiske tiltak og mottiltak. Men det finnes tegn på glidning i gal retning. En avslutning av WTO-forhandlingene, den såkalte Doha-runden, er derfor viktig. Det ville sende et utvetydig signal om at medlemslandene er forberedt på å stå imot det proteksjonistiske presset og begrense landenes reelle frihet til å innføre proteksjonistiske tiltak. Resultatet Norge søker, må være balansert og ivareta norske interesser.

Krisen i verdensøkonomien viser at vi trenger en robust internasjonal rettsorden og et sett av effektive globale institusjoner til å opprettholde og videreutvikle en slik orden. Norsk økonomi og velferd er tett innvevd i disse globale prosessene. Regelverket Norge forplikter seg til gjennom EØS-avtalen, sikrer norske bedrifters konkurransevilkår. Hvordan vi vil innrette velferdspolitikken, er som kjent et nasjonalt anliggende.

Samtidig må internasjonal økonomi fungere for å fremme effektivitet og økonomisk vekst – og dermed velferd. Vi må ikke miste dette av syne. Vi må holde fast ved et fungerende indre marked, og vi må vise solidaritet med de av våre naboland som er hardere rammet enn oss selv. Sammen med EU og andre må vi nettopp nå fortsette kampen mot klimaendringene og for utvikling i de fattigste landene.

Innen rammen av Arktisk Råd gav vi et slikt bidrag for en uke siden. Under norsk formannskap i rådet har ledende forskere gitt ny innsikt i dramaet global oppvarming. Isen smelter raskere enn antatt, ja raskere enn de mest alvorlige anslagene som ble lagt til grunn av IPCC for få år siden. Kunnskapen om klimaendringene i nord var avgjørende for IPCCs konklusjoner. Ny kunnskap om utviklingen i de samme områdene – og andre steder der det er is og breer – må ytterligere skjerpe vår politiske evne og vilje til å handle fram mot klimaforhandlingene i København i september.

Alltingsvalget på Island 25. april gav et solid flertall: 34 av 63 alltingsplasser til venstresiden, med regjeringspartiene Samfylkingen og Venstre Grønne i spissen. Dette øker sannsynligheten for en islandsk EU-søknad. De pågående regjeringsforhandlingene vil imidlertid avgjøre den videre håndteringen av EU-saken, og hvorvidt det vil være nødvendig å avholde folkeavstemning før en søknad kan sendes.

Hva så med konsekvensene for EØS-samarbeidet dersom Island først søker medlemskap? Så langt har ikke krisen på Island gått ut over EØS-avtalens funksjon. Dersom Island skulle beslutte å søke medlemskap, vil Regjeringen foreta en grundig vurdering av mulige konsekvenser for Norge. Jeg viser til debatten vi hadde om denne sak her i salen for kort tid siden.

EØS-avtalen er hovedfundamentet i Norges tilknytning til EU. 15 års erfaring har vist at avtalen oppfyller sin hovedmålsetting: å sikre forutsigbarhet og likeverdige rammebetingelser for norsk næringsliv og store deler av samfunnslivet i EUs indre marked. Avtalen gir også grunnlag for et bredt samarbeid til gjensidig nytte på områder som miljø, helse, utdanning og forskning. EØS-avtalen er en funksjonsdyktig avtale som har tilpasset seg over tid. Alle parter har ønsket å bevare avtalen og ansett den som en god ramme for å ivareta viktige og omfattende forbindelser mellom våre land.

Jeg ser det som et klart ansvar for Regjeringen å arbeide systematisk for å ivareta EØS-avtalens virkemåte og integritet. Regjeringen er seg dette ansvaret bevisst.

Spørsmålet om energisikkerhet har fått enda større plass i europeisk politikk det siste halvåret. Gasskonflikten mellom Russland og Ukraina har framskyndet en allerede pågående diskusjon om bedre forsyningssikkerhet i EU. Med mange nye medlemsland som bare delvis er knyttet til nettverket for strøm- og gassforsyning i andre medlemsland, har det økt behovet for langsiktige planer for bedre interne energiforsyningslinjer i EU.

I den økonomiske tiltakspakken som EU-toppmøtet behandlet i mars, ble de første viktige vedtak fattet om styrket energiinfrastruktur i Europa. EU legger opp til å støtte utbygging av både elektrisitets- og gassforsyningsnett for å bedre energisikkerheten i bl.a. de baltiske land og Polen. Samtidig støttes prosjekter bl.a. innen vindenergi som kan styrke Europas egenproduksjon av kraft.

Fra norsk side hilser vi disse initiativene velkommen. EU er vårt viktigste eksportmarked for energi. Gjennom EØS-avtalen setter EU viktige rammer for norsk energipolitikk. Vi er en del av det indre energimarked. Norges viktigste bidrag til Europas energisikkerhet er vår gasseksport, som er økende. Vi skal fortsette å være en stabil, langsiktig og forutsigbar energileverandør.

I tillegg til bedre internt energiforsyningsnett diskuteres det i EU nye forsyningskilder og transportveier for gass og elektrisitet som importeres utenfra. Som en betydelig energieksportør er Norge tjent med mest mulig stabilitet i det europeiske energimarkedet. Stabilitet og sikkerhet i forsyninger kan bare oppnås i tett og tydelig dialog med alle leverandørlandene. Norge er positiv til tiltak som sikrer energiforsyningen i Europa, og som legger til rette for en jevn prisutvikling.

I EUs klima- og energipakke, som ble vedtatt av toppmøtet kort tid før årsskiftet, legges det opp til en sterk utbygging av fornybar energi i Europa. En slik utbygging vil styrke Europas energisikkerhet og være med på å bekjempe den globale oppvarmingen, ved at veksten i forbruk og produksjon av fossil energi kan begrenses. Som jeg sa i min forrige redegjørelse, vil EU øke sin fornybarandel fra 8,5 pst. til 20 pst. innen 2020. Norge har i dag en andel på om lag 60 pst. og har derfor et helt annet utgangspunkt enn EUs medlemsland.

EUs direktiv om fornybar energi er en viktig del av Europas klima- og energipolitikk. Regelverket vurderes som EØS-relevant og gir både utfordringer og muligheter for Norge. Vår allerede høye fornybarandel betyr at vi har færre omleggingsmuligheter enn andre land. Samtidig er våre naturgitte forutsetninger for produksjon av ny fornybar energi til stede. Vi har fortsatt muligheter til å utvikle vannkraften, og vi er bare i en tidlig begynnelse når det gjelder vindenergi. Norske muligheter kan utvikles i samarbeid med andre europeiske land. Fornybardirektivet legger til rette for dette og vil bidra til å styrke markedet for fornybar energi-teknologier. Regjeringen vurderer for tiden hvordan direktivet kan innlemmes i EØS-avtalen, og vil forhandle med kommisjonen om hvilke tilpasninger som vil være nødvendige.

Forskning og teknologiutvikling står sentralt i EUs utbygging av fornybar energi i Europa. EU har etablert en egen handlingsplan for energiteknologi. Prioriteringene i planen er i stor grad sammenfallende med våre egne prioriteringer. Dette legger et grunnlag for et styrket samarbeid med EU om ny teknologi for fornybar energi framover, noe jeg mener vil være til gjensidig nytte.

EU viser økt interesse for Arktis og det nordlige Europa. Dette kommer til uttrykk på mange måter. Europakommisjonen la i november i fjor fram en melding om EUs forhold til det arktiske området. På grunnlag av denne meldingen vil EU utmeisle og vedta en samlet politikk.

De geopolitiske endringene i nordområdene og klimaendringene som vil endre forutsetningene for menneskelig aktivitet i Arktis, får mange aktører til å rette blikket nordover. Fra norsk side skal vi sikre at de politiske og rettslige styringsinstrumentene for Arktis styrkes, og ikke svekkes, ved denne utviklingen, og at de arktiske kyststatenes interesser ivaretas. Regjeringen mener det er grunnleggende riktig – og i tråd med norske interesser – å trekke EU tettere inn i det arktiske arbeidet på en konstruktiv måte. Vi hilser derfor kommisjonens melding velkommen.

Samtidig må vi holde fast ved at havretten gjelder i Polhavet, slik de arktiske kyststatene fastslo i Ilulissat på Grønland for et år siden. Mens Europakommisjonen legger en tilsvarende tilnærming til grunn i sin meddelelse om Arktis, ønsker Europaparlamentet en egen traktat for Arktis.

Regjeringen mener en slik traktat, dersom man med det mener et alternativ til den eksisterende rettslige orden, ville svekke det eksisterende folkerettslige regimet for de nordlige havområdene. Vi har derfor gjort vårt syn kjent i utstrakte kontakter med Europaparlamentet, kommisjonen og flere EU-land. Her er de fem arktiske kyststatene og samtlige medlemmer av Arktisk Råd enige.

I tillegg vil Norge arbeide for at USA og Russland slutter seg til internasjonale miljøkonvensjoner, og bidrar til effektiv implementering av disse for å fremme bærekraftig utvikling i Arktis. Regjeringen vil også, som EU, videreutvikle aktuelle miljøvernavtaler for tilpasning til arktiske forhold.

EUs fokusering mot nord og øst sammenfaller med framtredende roller for flere nordiske land. Medlemslandene har, på rotasjonsbasis, tidvis formannskapet i de regionale rådene. Norge har nettopp avsluttet sitt formannskap i Arktisk Råd og gitt stafettpinnen videre til Danmark. Deretter, om to år, overtar Sverige. Norge, Danmark og Sverige legger til grunn et felles nordisk arbeidsprogram for seks år med våre lands formannskap. Sverige tar over formannskapet i Barentsrådet i oktober, og Danmark leder Østersjørådet fram til 1. juli i år, da Norge overtar. Til høsten har Sverige formannskapet i EU, mens Danmark vil arrangere klimatoppmøtet i desember.

Et slikt bredt sammenfall gir de nordiske land gode muligheter for et samlet, sterkt engasjement og for å sette det nordlige Europa på kartet. Regjeringen har vært seg bevisst dette nordiske potensialet for å sette dagsorden.

Vi ser allerede at interessen for nordområdene og Arktis har økt betydelig i hele Europa. Vi ser også at interessen øker for hvordan samarbeidet mellom Europa og Russland gis et innhold i disse organene. EU, EØS-landene og Russland har innenfor rammen av Den nordlige dimensjon allerede utviklet partnerskapsavtaler innen helse og miljø. Et partnerskap for transport og logistikk vil bli iverksatt fra 2010, og arbeidet med et forslag til kulturpartnerskap er i gang. Videre ser vi at de regionale strukturene og det grenseoverskridende samarbeidet i Nord-Europa brukes som inspirasjon for andre regionale samarbeidsordninger lenger sør. Det er bra.

Sverige har allerede signalisert at EUs østersjøstrategi vil være blant de prioriterte områdene for det svenske EU-formannskapet høsten 2009. For Norge – som EØS-land, skipsfartsnasjon og forvalter av marine ressurser, og som deltaker i eksisterende tiltak for å bekjempe organisert kriminalitet – vil denne strategien ha betydning.

Det svenske EU-formannskapet vil også få en sentral rolle i oppstarten av Det østlige partnerskap, som offisielt skal lanseres 7. mai. Formålet med partnerskapet er å redusere den politiske og økonomiske kløften mellom medlemsland og ikke-medlemsland i øst.

Seks land er invitert til å delta: Armenia, Aserbajdsjan, Hviterussland, Georgia, Moldova og Ukraina. Bilateralt vil EU arbeide for å få i stand frihandelsavtaler med hvert land. Multilateralt vil fokuseringen være på demokrati og godt styresett, økonomisk integrasjon, energisikkerhet og folk-til-folk-samarbeid.

Veien mot lanseringen denne uken har vært vanskelig. Georgia-krisen i fjor skapte usikkerhet om Russlands videre kurs. Den økonomiske krisen kompliserer finansieringen av tiltak. Medlemskapsutsiktene for partnerlandene er også et stridstema. Samtidig er det en erkjennelse i EU av at man trenger en visjon for den framtidige utviklingen av området som ligger mellom EU og Russland. Dette er også en del av Norges nærområde. Vi har derfor uttrykt interesse for tilknytning til dette partnerskapet.

La meg her, under omtalen av det regionale samarbeidet i nord, også omtale en åpenbar problemsak i forholdet til EU: det forestående vedtaket om forbud mot handel med selprodukter. Norge har jobbet iherdig og på mange plan for å forhindre et slikt vedtak – som vi mener rokker ved kjerneprinsippene ved bærekraftig forvaltning. Vi har ikke stått alene, vi har bl.a. samarbeidet tett med andre nordiske land. Jeg vil særlig berømme Stortingets representanter for den innsats som er lagt ned for å få gjennomslag for vårt syn i ulike parlamentariske organer.

Vi må imidlertid konstatere at vi ikke har lyktes. Det er en merkbar avstand mellom utsynet hos beslutningstakerne på kontinentet og den virkeligheten kyst- og havressursnasjonen Norge opplever. Vi beklager dette, og vi har gjort det klart overfor EU. Jeg har likeledes varslet EUs handelskommissær om at Norge – dersom et omfattende forbud i EU vedtas – vil vurdere å bringe denne saken inn for WTO.

Jeg har vært inne på de nordiske landenes framtredende rolle. I den forbindelse vil jeg her vise til at Thorvald Stoltenberg i juni 2008 fikk i oppdrag fra de nordiske utenriksministrene å lage en rapport med dristige og langsiktige forslag til styrking av vårt utenrikspolitiske og sikkerhetspolitiske samarbeid. Rapporten ble lagt fram i Oslo 9. februar i år. Mine kolleger og jeg vurderer nå oppfølgingen av rapporten, i første omgang fram mot neste nordiske utenriksministermøte i Reykjavik den 9. juni.

Rapporten er godt mottatt i de nordiske landene, og samarbeidet er satt på den offentlige dagsordenen. Rapportens 13 ulike forslag er utformet med tanke på alle landene, men to eller flere land kan gjerne innlede samarbeid seg imellom. Det er naturlig at det er ulik vektlegging i de ulike hovedstedene. Forslagene kan gi grunnlag for politiske prosesser og nytenkning, og de kan stimulere til tiltak som ikke er omtalt i rapporten. Det er også viktig å bygge på eksisterende samarbeid der det er mulig.

Uten å forskuttere landenes behandling av rapportens forslag ser jeg for meg en god utvikling i nordisk militært samarbeid, et styrket samarbeid mellom de nordiske utenrikstjenestene og et økt samarbeid når det gjelder datasikkerhet. For Norge er det også naturlig å ta forslag om havovervåkning videre med våre naboer og partnere.

Forslaget om en nordisk solidaritetserklæring vil kreve nøye vurdering og kan ta noe tid å utvikle. Eventuelle økonomiske konsekvenser ved gjennomføring av forslagene vil på vanlig måte bli vurdert i de ordinære budsjettprosessene. For øvrig går jeg ut fra at rapporten vil bli debattert under Nordisk Råds sesjon til høsten.

Som en følge av det europeiske samarbeidet står alle borgere i EØS-området fritt til å reise og oppholde seg i andre europeiske land. Men mange mennesker fra andre verdensdeler kommer hit fordi de føler seg tvunget til det. Asylsøkere må garanteres rettferdig behandling i hele Europa. Derfor foreslår EU å utvikle et felles europeisk asylsystem. Som ledd i denne utviklingen foreslo Europakommisjonen i februar å opprette et europeisk støttekontor på asylfeltet. Støttekontoret skal legge til rette for, koordinere og styrke samarbeidet mellom medlemslandene på asylfeltet. En viktig målsetting er å sikre en mer enhetlig asylpraksis innenfor EU.

Schengensamarbeidet innebærer et felles reisefrihetsområde uten indre grensekontroll i Europa. Våre nabolands praksis på asylområdet har betydning for hvor mange personer som søker asyl i Norge. Vi ønsker å være med i EU-landenes diskusjoner om asylpraksis og retningslinjer. Det er også avgjørende for Norge at asylpraksis i de land vi samarbeider med, er i samsvar med internasjonale standarder. Det sikrer at vi trygt kan returnere asylsøkere til andre europeiske land uten fare for å handle i strid med grunnleggende rettigheter.

I forslaget fra kommisjonen åpnes det for at land som Norge, som har andre avtaler med EU på asylfeltet, skal kunne inngå en samarbeidsavtale om tilknytning til asylkontoret. Regjeringen mener det er viktig å delta her. Vi er derfor i ferd med å etablere en dialog med kommisjonen om en norsk tilknytning.

La meg så omtale noen av de mest aktuelle sakene i EØS-samarbeidet.

Jeg har allerede nevnt at EU-landene i desember 2008 ble enige om en ambisiøs klima- og energipakke. Beslutningene som pakken omfatter, vil være et viktig bidrag til klimatoppmøtet i København i desember. Det tas sikte på at sentrale deler av klima- og energipakken innlemmes i EØS-avtalen. Det pågår nå en prosess med å utarbeide norske posisjoner og behov for tilpasninger. Tiltakene må gjennomføres på en kostnadseffektiv måte, og vi må ha nasjonal handlingsfrihet for å lykkes i vår egen klimapolitikk. Vi har en god dialog med kommisjonen med sikte på å ivareta norske interesser i denne prosessen.

En annen sak som har skapt mye oppmerksomhet den siste tiden, er EUs forslag til nytt direktiv om forbrukerrettigheter. Norge har i dag mulighet til å gi bedre forbrukerrettigheter enn minimumskravene i EU-direktivene. I forslaget til nytt direktiv foreslår kommisjonen en totalharmonisering. Dette innebærer at man i nasjonal rett ikke kan ha regler som fraviker direktivets regler, og heller ikke regler – på de områder direktivet harmoniserer – som går lenger i å beskytte forbrukerne. Det er betydelige uklarheter knyttet til direktivets virkeområde, som kommisjonen og rådet nå søker å få avklart, og derfor også til virkningen av totalharmoniseringen.

Vårt utgangspunkt er at forbrukerrettighetene etter norsk rett skal opprettholdes samlet sett. Regjeringen bruker derfor alle tilgjengelige kanaler for å endre dette forslaget. Sammen med de andre EØS/EFTA-landene har vi utarbeidet en felles uttalelse som gir uttrykk for skepsis til totalharmonisering. Vi har også gode alliansepartnere blant nordiske kolleger og i sentrale EU-land. Jeg har derfor tro på at direktivet vil bli endret i positiv retning.

EØS-avtalens artikkel 19 forplikter avtalepartene hvert annet år til å gjennomgå vilkårene for handelen med basis landbruksvarer med sikte på en gradvis liberalisering. Gjennomgangen skal skje innenfor rammen av nasjonal landbrukspolitikk og være gjensidig fordelaktig. I de siste årene har EU vært kritisk til hva som fra EUs side oppleves som en restriktiv norsk holdning til å åpne for økt import av landbruksprodukter. Vi respekterer selvfølgelig de forpliktelser som er nedfelt i artikkel 19. Vi startet derfor for en tid tilbake forhandlinger med EU om en ny artikkel 19-avtale. Forhandlingene har vært vanskelige, og det vil fortsatt gå noe tid før vi kan sette sluttstrek.

Sentralt i EØS-samarbeidet står samarbeidet med EU om forskning, gjennom EUs rammeprogrammer. Regjeringen la nylig fram en ny forskningsmelding – Klima for forskning. I meldingen står de globale utfordringene vi ser innenfor helse, klima og energi, sentralt. Dette er utfordringer som ikke kan bekjempes uten omfattende internasjonalt samarbeid. For vår del gjelder det særlig samarbeid med våre europeiske partnere.

Siden EØS-avtalen trådte i kraft for 15 år siden, har Norge bidratt til å redusere sosiale og økonomiske ulikheter i EØS-området. Det foreligger ikke en juridisk forpliktelse til dette, men vi ønsker å bidra for å skape et solidarisk og trygt Europa. Dette er også viktig i en tid da mange frykter at krisen i verdensøkonomien skal sette utviklingen tilbake – 20 år etter murens fall. Det er i vår interesse, så vel som i en alleuropeisk interesse.

De nåværende EØS-finansieringsordningene utløp 30. april. Vi er i sluttfasen av forhandlingene om nye bidrag for perioden 2009–2014. Forhandlingene har dreid seg om nivået på framtidige bidrag, hvilke land som skal motta pengene, hva pengene skal brukes til og hvordan de skal forvaltes. Vår holdning er at en betydelig del av midlene må gå til miljø- og klimatiltak, støtte til det sivile samfunn, forskning, teknologiutvikling, innovasjon og sosial dialog. Norge har foreslått å sette av en andel til karbonfangst og -lagring. Vi har også foreslått et eget fond som fremmer et anstendig arbeidsliv og trepartssamarbeid i de «nye» EU-landene.

Vi forhandler fortsatt for å få på plass tilfredsstillende formuleringer om partnerskap og videreutvikling av vårt bilaterale samarbeid med mottakerlandene. I samsvar med EUs egne prinsipper for god forvaltning krever vi å delta i utformingen av mål og profil for programmene i en ny ordning.

Etter siste EØS-utvidelse har EØS/EFTA-landenes samlede bidrag vært på 293,4 mill. euro pr. år. Kommisjonen har krevd en vesentlig økning av dette beløpet. Vi har stått fast på at dagens bidrag er betydelig og sjenerøst. Videre mener vi at våre finansielle bidrag må ses i sammenheng med et tilfredsstillende resultat av de parallelle drøftingene om markedsadgang for fisk.

De nye EU-landene har nå erfaring både med EU-finansiering og med EØS-midler. Landene er engasjert i arbeidet på EU-siden. Det er positivt, men det gjør også forhandlingene mer kompliserte. Løsningene i forhandlingene må ligge i å finne fram til en samlet pakke som alle parter kan akseptere. Regjeringen vil holde Stortingets organer løpende orientert om disse forhandlingene.

Handlingsplanen i St.meld. nr. 23 for 2005–2006, som ble framlagt for Stortinget i juni 2006, fastla nærmere målsettinger for hvordan Regjeringen mer offensivt skal ivareta norske interesser overfor EU.

St.meld. nr. 23 utgjør Regjeringens og forvaltningens styringsredskap i arbeidet med EU/EØS-saker. Målsettingene i meldingen er fulgt opp på en systematisk måte gjennom en egen plan med til sammen 96 tiltak. Så godt som alle tiltakene er i dag gjennomført eller under gjennomføring. Jeg vil her særlig understreke styrket kommunikasjon med Stortinget, både i plenum og i Europautvalget. Andre spesielt viktige tiltak har vært koordinering innenfor de ulike fagfeltene, gjennomgang av bilateralt samarbeid, styrket kontakt med EU-institusjonene og vurdering av erfaringene med norske nasjonale eksperter.

Europaportalen på regjeringen.no er blitt oppdatert og forbedret høsten 2008. EØS-notatbasen ble også offentliggjort høsten 2008. Det er for 2009 bevilget 5,3 mill. kr til informasjonstiltak om europeisk samarbeid. Målet er å styrke kunnskapen om Europa i det norske samfunnet, stimulere til informert debatt samt å oppmuntre til nettverksbygging i Europa. Regjeringen er opptatt av god spredning av midlene mellom ulike interessegrupper, temaer og når det gjelder geografisk tilhørighet. Vi mottar samlede søknader for mer enn 20 mill. kr, så interessen er stor.

For å oppnå tydelige prioriteringer, fokusering og bedret samordning utarbeides det årlige arbeidsprogrammer om EØS-, utenriks- og sikkerhetspolitikk samt justis- og innenrikspolitikk. Hvert departement skal ha en egen strategisk plan for sitt arbeid overfor EU. 14 slike planer er nå ferdigstilt og offentliggjort. En ny omfattende håndbok i EU- og EØS-arbeid ble tilgjengelig i januar i år. Denne gir en oppdatert og god innføring i Norges arbeid med EU.

Saker som er spesielt viktige for norske interesser og verdier, må fremmes overfor riktige instanser på riktige tidspunkter. I denne sammenheng har vi fått merke at Europaparlamentet har fått en stadig større innflytelse på utformingen av EUs politikk. Parlamentets myndighet vil bli ytterligere økt dersom Lisboa-traktaten trer i kraft. I arbeidet med å fremme norske interesser overfor EU må alle berørte norske instanser bidra. I forhold til Europaparlamentet kan ikke bare Regjeringen, men også Stortinget og de politiske partiene spille en viktig rolle.

Regjeringen ønsker økt åpenhet og bred dialog om europaspørsmål i det norske samfunn. Det er viktig at ulike myndighetsnivåer og alle deler av samfunnet engasjerer seg i slike spørsmål. Hvert år har vi gjennomført en rekke faste europafora med deltakelse fra bl.a. frivillige organisasjoner, forskningsmiljøer, arbeidslivets parter og regionale og lokale myndigheter. Den årlige europakonferansen samlet i fjor nesten 600 tilhørere. Årets konferanse senere denne måneden bør også vekke bred interesse.

Til sist: Regjeringen slår fast i St.meld. nr. 15 for 2008–2009, Interesser, ansvar og muligheter. Hovedlinjer i norsk utenrikspolitikk, at Norge er tett sammenvevd med Europa; ja, våre nære bånd til europeiske land og EU går som en rød tråd gjennom denne meldingen. Saksområder som det tidligere ble arbeidet med på nasjonalt nivå, er blitt europeisert, og utforming av politikk og regelverk skjer stadig oftere i en europeisk ramme. Dette påvirker i vesentlig grad norsk politikk og regelverksutforming. Selv om den økonomiske krisen utfordrer både EU-landene og fellesskapsinstitusjonene, gjør ikke det europeisk samarbeid mindre viktig.

Kenneth Svendsen hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Presidenten vil foreslå at utenriksministerens redegjørelse om viktige EU- og EØS-saker legges ut for behandling i et senere møte. – Ingen innvendinger er kommet mot presidentens forslag, og det anses vedtatt.