Presidenten: Etter ønske fra utenrikskomiteen vil presidenten foreslå at lengste taletid for innlegg fra hovedtalerne fra hver partigruppe og medlemmer av Regjeringen settes til 10 minutter og for øvrige talere til 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg fra hovedtalerne fra hver partigruppe og fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen.

– Det anses vedtatt.

Anette Trettebergstuen (A) [10:41:45] (ordfører for saken): Det er en utopi å tro at fattigdom kan bekjempes uten næringslivets medvirkning. Dette sitatet er hentet fra Kofi Annan, og jeg synes det er en glimrende måte å begynne denne debatten med nettopp det at næringslivet er nødt til å være en del av løsningen på de globale utfordringer vi står overfor. Det er også utgangspunktet for stortingsmeldingen vi behandler i dag – et positivt syn på næringslivets mulighet til å bidra til utvikling i fattige land.

Det å opptre samfunnsansvarlig handler ikke bare om å følge lov og rett, f.eks. ikke å drive med korrupsjon eller hvitvasking eller å underbetale arbeidere. Det handler heller ikke om å gi en liten del av overskuddet sitt til veldedighet. For eksempel er det ikke slik at bedrifter som raserer regnskogen, men kjøper skolebøker til barna som bor der, ikke er samfunnsansvarlige. Verden går ikke framover ved at vi unngår å bryte lover og normer. Verden går heller ikke framover ved at vi kjøper oss fri med milde gaver. Verden går kun framover ved hjelp av bedrifter som forstår at de er avhengige av et levedyktig, bærekraftig samfunn, og som bidrar til å bygge slike samfunn.

De bedriftene som tar sitt samfunnsansvar på alvor, er de bedriftene som er opptatt av at hele virksomheten skal sette et positivt fotavtrykk etter seg. Det er næringslivsledere som forstår at næringslivet ikke kan lykkes i samfunn som mislykkes. I praksis betyr det å forstå hvordan vår tids største utfordringer – klimaendringer, vannmangel, pandemier, migrasjon, fattigdom og korrupsjon – påvirker bedriften, hvordan de truer bedriften, og hvordan bedriften kan være en del av løsningen på problemene. De som er virkelig gode på samfunnsansvar, gjør det til et konkurransefortrinn. Derfor er det også så veldig gledelig å se at stadig flere bedrifter innser at de ikke kan operere i et vakuum uten å forstå og ta hensyn til verden rundt seg. Selv om dette er den første stortingsmeldingen vi fremmer om temaet, betyr ikke det at dette er nytt for dem det gjelder, altså bedriftene. Og Norge har veldig mange store bedrifter som er ledende når det gjelder samfunnsansvar, og norske arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjoner og sivilsamfunn har jobbet lenge med tematikken.

Vi har vaktbikkjer her hjemme som utrettelig har debattert og tvunget både bedrifter og politikere til å sette samfunnsansvar på dagsordenen. Myndighetene har også vært på banen en god stund, men nå er det første gang vi samler innsatsen som har blitt gjort, sammen med forslag til nye tiltak og visjoner for hvor vi vil på et og samme sted, nettopp i denne meldingen. Det har bidratt til – og vil forhåpentligvis fortsette å bidra til – økt debatt om oppmerksomhet omkring temaet. Det er også gledelig med tilbakemeldinger om at folk synes at meldingen er en veldig god ABC, et slags oppslagsverk for dem som ønsker å jobbe seriøst med samfunnsansvar. Meldingen legger et godt grunnlag for hvordan vi som myndigheter skal bidra til arbeidet med et mer samfunnsansvarlig næringsliv framover.

Myndighetene har flere roller å spille. Vi er lovgiver, vi er ofte eier, investor, innkjøper, tilrettelegger og partner. Derfor er det også viktig at vi i denne meldingen skisserer hvordan myndighetene skal utøve og tilrettelegge for samfunnsansvaret i alle disse ulike rollene. Det er en selvfølge at staten går foran, f.eks. gjennom at vi sørger for at forventninger om samfunnsansvarlig oppførsel blir tydelig kommunisert og fulgt opp i bedrifter der staten er inne som eier og nettopp har makt til å gjøre noe med det. Vi skal bruke de verktøyene det aktive eierskapet gir oss, til å sørge for at norske statlige bedrifter går foran. Så skal vi gjennom en rekke tiltak stimulere til økt bevissthet rundt samfunnsansvar generelt sett i alt næringsliv. Vi innfører også utvidet rapporteringskrav i regnskapsloven, slik at også bedrifter skal begynne å rapportere om samfunnsansvar.

Vi tror at å pålegge bedrifter å vurdere sin egen virksomhet også langs denne dimensjonen, vil stimulere til at flere bedrifter blir bevisste på hvilke temaer innenfor samfunnsansvar som er relevante for deres virksomhet, og derav kan de identifisere utfordringer og muligheter og skape endring. Det vil også bli enklere for sivilsamfunn og enkeltpersoner å få tak i informasjon og oversikt over hvordan norske selskaper forvalter sitt samfunnsansvar.

Jeg er glad for at hele komiteen er enig i at når det nå skal utarbeides slike nye rapporteringskrav, må det gjøres på en måte som faktisk bidrar til å skape utvikling i bedriftene, og at ikke rapportering blir et mål i seg selv og en ekstra papirbyrde for bedriftene. Derfor ber vi også i merknadene Regjeringen se f.eks. til Danmark og til Storbritannia, der det er innført slike rapporteringskrav som er kvalitative, og som utfordrer bedriftene til å vurdere sin egen virksomhet.

Det er dessverre ikke slik at alle bedrifter oppfører seg. Vi har altfor mange grelle eksempler på at menneskerettigheter krenkes, miljøet ødelegges, og at fattige land blir enda fattigere fordi mektig næringsliv bidrar til f.eks. å opprettholde korrupte tradisjoner og underbetale arbeidere. Dette kan ikke løses over natta. Men vi skal bidra til økt åpenhet. Bedrifter som bryter slike normer, skal få færre steder å gjemme seg, og organisasjoner som kjemper for menneskerettigheter og miljø, skal få kanaler til å bringe sin kritikk og sine bekymringer opp og fram. Derfor legger vi også opp til å styrke OECDs kontaktpunkt. Vi skal legge bedre til rette for å adressere norske bedrifters brudd på OECDs retningslinjer. Vi skal også utrede om det er hensiktsmessig med et eget ombud for samfunnsansvar, slik mange organisasjoner har tatt til orde for i våre høringsrunder. Når vi nå ber Regjeringen om å se nærmere på det forslaget, er det et uttrykk for at vi i Stortinget er lydhøre, og at vi faktisk er opptatt av de gode innspillene vi har fått i høringsrundene. Dette er interessant å se nærmere på, og det skal vi gjøre, men vi har ennå ikke konkludert.

Noen mener at finanskrisen gjør at samfunnsansvar må nedprioriteres i næringslivet. Tvert imot, vil jeg si. Det er nå vi trenger å intensivere arbeidet med samfunnsansvar, og det er minst to grunner til det. For det første er det sånn at det er i krisetider menneskerettighetene er mest utsatt og miljøet får lide på kortsiktighetens alter. Da er det vårt ansvar som myndigheter å gjøre det vi kan for å bidra til å sikre at det til tross for vanskelige tider, opprettholdes en respekt for grunnleggende normer, for menneskerettigheter og miljø. Det andre er at store deler av næringslivet nå er i en slags tillitskrise, og samfunnets tillit til bedrifter og bedriftsledere er sterkt svekket i kjølvannet av finanskrisen. Den tilliten kan ikke gjenvinnes uten at man sakte, men sikkert viser seg tilliten verdig som ansvarlige og langsiktige aktører som tar hensyn til samfunnets interesser.

Vi har en visjon om sterkere globale rammer for næringslivets samfunnsansvar. Derfor skal vi jobbe for globale rammeverk og retningslinjer for bedrifters menneskerettighetsansvar, slik som det nå arbeides i FN-systemet under ledelse av spesialrepresentant John Ruggie. Det er et mål å få på plass sterke og konkrete rammer som fremmer økt samfunnsansvar og åpenhet i næringslivet globalt. Norge vil derfor være en pådriver i dette arbeidet på den internasjonale arena, framfor å innføre særnorske regler som kun vil gjelde for norske bedrifter. FNs spesialrepresentant Ruggie leder et viktig arbeid og en banebrytende prosess på dette området. I april i fjor kom Ruggie med en rapport til Menneskerettighetsrådet. Rapporten fastslår tre udelelige prinsipper: Staten har ansvaret for å beskytte mot menneskerettighetsbrudd begått av tredjeparter, næringslivet har ansvaret for å respektere menneskerettighetene i land hvor de opererer, og det er et behov for å etablere mer effektive systemer for erstatning der brudd skjer. Norge har allerede støttet dette arbeidet i lang tid, og vi slår i meldingen fast at det skal vi fortsette å gjøre med økt innsats. Her skal vi ha ambisjoner. Vi kan, hvis vi vil, bidra på dette området, som vi gjorde, og hvor vi var ledende, i arbeidet med forbudet mot klasevåpen. Den prosessen viste at vi kan være pådriver, og at vi kan lykkes.

På 70-årsdagen til Gro Harlem Brundtland sa Hillary Clinton i en videohilsen til Gro på Arbeiderpartiets landsmøte at hun var imponert over Norges evne til å «punch above its weight». Når det gjelder næringsliv og menneskerettigheter, kan vi nok en gang bevise at hun har rett.

Vi forventer mer av næringslivet enn at det ikke bryter lover, at det ikke bryter menneskerettigheter, at det ikke ødelegger kloden. Denne regjeringen er også tydelig på at vi stiller krav til næringslivet, at vi har forventninger – men først og fremst er vi også tydelige på at verdens fattigste og klodens framtid trenger at bedriftenes kunnskap og ressurser bidrar til å skape en bedre framtid. Denne stortingsmeldingen er en god start på et intensivert arbeid med å fremme et samfunnsansvar også fra myndighetenes side.

Øyvind Vaksdal (FrP) [10:51:53]: De aller fleste norske bedrifter tar i dag samfunnsansvar på alvor i sin daglige virksomhet. Dette kan selvfølgelig skyldes at deres oppførsel i større grad enn tidligere er gjenstand både for medienes søkelys og for debatt i det offentlige rom. Men jeg tror allikevel at det stadig oftere skyldes at bedriftene selv ser seg tjent med å opptre på en ordentlig og ryddig måte, også på den internasjonale arena. Det er imidlertid avgjørende at man under arbeidet med å fokusere på og fremme holdninger for et større bedriftsengasjement med hensyn til samfunnsansvar ikke går inn for særnorske reguleringer og regler som kan gi norske bedrifter konkurranseulemper. Det er viktig å understreke, som det også gjøres i stortingsmeldingen, at samfunnsansvar defineres som det bedriftene gjør på frivillig basis, utover det å overholde eksisterende lover og regler i det land man opererer i.

En enstemmig komité har sluttet seg til meldingens syn at ivaretakelse av menneskerettigheter, respekt for grunnleggende arbeidstakerrettigheter og anstendige arbeidsvilkår, miljøhensyn, bekjempelse av korrupsjon og størst mulig åpenhet er selvfølgelig for bedrifter når de skal ivareta sitt samfunnsansvar i internasjonal virksomhet. Det er svært positivt å se at mange bedrifter som virkelig tar sitt samfunnsansvar på alvor, forsøker så godt de kan å forholde seg til lokale utfordringer og bestreber seg på å sette et så positivt fotavtrykk som mulig i de land de opererer i – og at de ser verdien av dette, både på kort og på lang sikt.

Det er særdeles positivt at en enstemmig komité slår klinkende klart fast at næringslivets investeringer i utviklingsland, sammen med økt handel, er en forutsetning for utvikling og fattigdomsbekjempelse når dette gjøres på en forsvarlig måte. Globaliseringen vi har hatt gjennom mange år, har løftet milliarder av mennesker ut av fattigdom. En fri og åpen verdenshandel med åpne økonomier og frie foretak hvor grunnleggende menneskerettigheter ble respektert, er viktige forklaringer på både teknologiske framskritt og reduksjon av fattigdom.

Stortingsmeldingen vi i dag behandler, definerer samfunnsansvar som det bedriftene gjør på frivillig basis, utover å overholde lover og regler. Regjeringens egne forslag om utvidet opplysningsplikt, om etiske retningslinjer og samfunnsansvar i regnskapsloven harmoniserer imidlertid svært dårlig med denne frivilligheten. Norske bedrifter har pr. i dag mer enn nok å gjøre med å tilfredsstille informasjonskrav i offentlige lover og forskrifter, og bruker betydelige ressurser på dette arbeidet. Nye pålegg om rapporteringer vil ytterligere forverre denne situasjonen og kan også ha betydelige konkurransevridende effekter for norske engasjementer i konkurranseutsatte næringer internasjonalt. Dette kan igjen medføre at norske bedrifter blir utkonkurrert av bedrifter fra andre land med langt lavere standarder på dette området, og gjøre at de gode intensjonene virker stikk i strid med selve hensikten.

Det er viktig at man har en mest mulig realistisk tilnærming til hvordan det kan være mulig å få en mer internasjonal forståelse av bedriftenes samfunnsansvar globalt. Vi deler grunntanken bak ILOs kjernekonvensjoner, men mener at utviklingslandene utover dette må sikres tilstrekkelig politisk handlingsrom til å differensiere i forhold til lønnsvilkår basert på de respektive lands utviklingsnivå. I de fattigste u-landene er det et stort behov for store investeringer. Omfattende krav til lønnsvilkår vil kunne medføre at investeringene uteblir, og landene går dermed glipp av en positiv økonomisk utvikling. Også på dette området kan de gode intensjonene dessverre virke stikk i strid med hensikten, noe vi må ta inn over oss og være klar over.

Jeg er tilfreds med at man tverrpolitisk er opptatt av at bedriftene skal være seg sitt samfunnsansvar bevisst, spesielt når man opptrer internasjonalt. Det er imidlertid noe ulike tilnærminger til hvordan man på en best mulig måte kan bevisstgjøre norske bedrifter i denne sammenheng. Det er vår oppfatning at dette best vil oppnås på en frivillig måte uten egne norske lover, reguleringer, rapporteringskrav og andre konkurransehemmende tiltak, som dessverre ofte vil utestenge norske bedrifter mange steder og sørge for at bedrifter fra andre land uten et slikt ansvar overtar. Dette er verken vi eller utviklingslandene tjent med.

Siri A. Meling (H) [10:57:52]: Høyre er glad for den økte oppmerksomheten om næringslivets samfunnsansvar og ser på Regjeringens stortingsmelding som grunnlag for en nyttig diskusjon.

Det er viktig å være klar over næringslivets primære ansvar overfor aksjonærer og eiere. Vi er derfor glad for at meldingen legger vekt på næringslivets frivillige arbeid med samfunnsansvar, og at Regjeringen vektlegger internasjonal påvirkning framfor nasjonale særregler. Høyre er grunnleggende positiv til en fri og åpen verdenshandel, og mener at også norske bedrifter bidrar vesentlig til å løfte andre land og folk ut av fattigdom.

Høyre er skeptisk til å utvide rapporteringsplikten til også å omfatte samfunnsansvar. Rapporteringen er i dag egnet til å dekke dette behovet, og vi ønsker ikke å pålegge bedriftene flere oppgaver.

Ågot Valle (SV) [10:59:07]: Jeg vil takke utenriksministeren og Regjeringa for å ha lagt fram en melding som har ført til en debatt på et svært viktig felt. Forhåpentligvis vil denne offentlige debatten fortsette, for det trengs, særlig i kjølvannet av finanskrisa. Oppgjøret med markedsfundamentalismen og rovdyrkapitalismen her heime vil vise at det er behov for enda mer offensive tiltak, og at gode tiltak videreutvikles. For det er sant som Regjeringa sier, at bedriftene påvirker samfunnsutviklinga der de opererer. Denne meldinga er derfor, som også saksordføreren understreket, en svært god start på et offensivt arbeid.

Videre vil jeg takke saksordføreren, Anette Trettebergstuen, for det arbeidet hun har gjort, og for et veldig klart og bra innlegg her i salen. Sammen med komiteen har hun bidratt til å videreutvikle meldinga, bl.a. ved å reise spørsmålet om behovet for å utrede en ombudsordning, slik mange i sivilsamfunnet har tatt til orde for.

Og ikke minst bør Stortinget takke et våkent og utålmodig sivilsamfunn, som gjennom flere år har etterlyst tiltak og fungert som vaktbikkje. Det var f.eks. Forum for utvikling og miljø som fikk fram at Aker Kværner tjente penger på å bidra til menneskerettighetsbrudd på Guantanamo. De rapporterte dette til UDs etiske råd, som tok det alvorlig og pekte på behovet for bedre retningslinjer for næringslivets internasjonale investeringer. Dette har også vært tema for flere av Erling Borgens dokumentarer, bl.a. i «Et lite stykke Norge». Det viser også hvor viktig det er at media er på banen i denne sammenhengen. Mange norske bedrifter er investorer som fører til mer anstendighet og mindre fattigdom, men en kan ikke se bort fra at det finnes bedrifter som tjener penger på å bidra til brudd på menneskerettigheter, og på at fattige arbeidere uten lovbeskyttelse ofrer liv og helse for at bedriften skal kunne ta ut kortsiktig profitt eller tjene penger på naturødeleggelser. Kanskje sitter vertslandet eller lokalsamfunnet igjen med de sosiale og miljømessige kostnadene. Vi har, som saksordføreren sa, en del grelle eksempler på at det skjer. Det er derfor denne meldinga er nødvendig, og det er derfor den må følges videre opp med offensive tiltak i det videre arbeidet.

Et sterkt sivilsamfunn inkludert en sterk fagbevegelse med kunnskap og vilje til å reise debattene er en forutsetning for videreutvikling. Det gjelder her i Norge, og det gjelder ikke minst i utviklingsland. Derfor er det viktig å bruke utviklingsmidler for å styrke sivilsamfunnet og å støtte tøffe og modige organisasjoner og fagbevegelse i land der dette er kontroversielt. Og så er det viktig at vi følger opp ILOs arbeid og ILOs kjernekonvensjoner. Jeg vil da gi ros til Utenriksdepartementet og til utenriksministeren, som arrangerte seminaret om et anstendig arbeidsliv før jul.

Jeg er sikker på at det gjøres mye godt arbeid i mange bedrifter. Jeg har lyst til å nevne spesielt én bedrift, Storebrand, som gjennom mange år har vært offensiv og samfunnsbevisst og dermed et eksempel som andre bedrifter kan strekke seg etter. Og så vil jeg vise til at NHO i flere år har vært tydelig på at det trengs etiske retningslinjer for dette arbeidet.

Et sterkere næringsliv og mer handel er en forutsetning for at land skal kunne komme seg ut av fattigdommen og få til en utvikling som tjener befolkninga i landet. Og så er det som saksordføreren sa: Dette er tonen i denne meldinga. Men det er ikke en tilstrekkelig forutsetning. Investerings- og handelsregimer må ikke ta fra fattige land det politiske handlingsrommet som Norge hadde da vi tok steget fra å være et fattig land til å bli et av verdens rikeste land. Dette innebærer retten til å beskytte eget næringsliv og råderett over egne ressurser. Derfor er det bra at Norge bidrar med utviklingsmidler for å reforhandle kontrakter med multinasjonale selskap, som f.eks. driver med kopperutvinning i Zambia, og at Norge deltar i EIT, som jobber for større åpenhet rundt utvinningsindustrien. Derfor er vi i SV glad for at det nå tas en ny runde når det gjelder handelsavtalen med Colombia, et land med grove brudd på faglige rettigheter.

Bedrifters samfunnsansvar handler om både frivillige tiltak og løsninger som gir næringslivet fleksibilitet og oppmuntrer til kreativitet og utnyttelse av egne ressurser, bidrar til kompetanseheving, positiv konkurranse og legger grunnen for en god dialog mellom næringsliv, myndigheter og sivilsamfunn. Men på sikt handler det også om bindende lover og regler som er nødvendig for å sikre at arbeidet tas på alvor i alle bedrifter, at det er samfunnshensyn som legger premissene i arbeidet med samfunnsansvar, og at brudd på retningslinjer må få noen konsekvenser.

Regjeringa arbeider for et internasjonalt bindende regelverk for samfunnsansvar, og det er veldig bra. Samtidig mener vi i SV at vi også nasjonalt må ta et større ansvar. Regjeringa skal legge fram et forslag om opplysningsplikt når det gjelder etiske retningslinjer og samfunnsansvar. Det er bra. Da er vi opptatt av at det betyr en faktisk rapportering av bedriftenes holdning og konkrete arbeid, og at fagbevegelsen og ansatte inkluderes i dette arbeidet. Jeg synes saksordføreren orienterte om akkurat dette på en veldig bra måte. Jeg støtter det hun sa.

At OECDs kontaktpunkt får en ny modell og blir styrket, er også bra. Videre: At meldinga er tydelig på at bedrifter med statlig eierskap skal være ledende når det gjelder å ta samfunnsansvar, hvilket innebærer aktiv eierskapsutøvelse, er også bra. Det vil ha noen konsekvenser for Norge som våpenprodusent og -eksportør, som Kirkens Nødhjelp peker på i sitt høringssvar til komiteen.

Vi er også fornøyd med at offentlig sektor skal gå foran ved å etterspørre varer som er tilvirket etter høge og miljømessige standarder.

Norges arbeid for å bekjempe skatteparadiser og ulovlige kapitalstrømmer er noe å være stolt over – det var jo også et tema i utenriksministerens redegjørelse i dag. Og, som han sa da, er det andre land som har sluttet seg til dette, bl.a. G20-landene. Det er viktig at det fører til handling og ikke bare blir ord. Å betale skatt er kanskje det fremste uttrykket for at bedrifter tar samfunnsansvar. Det er denne skatten som kan betale for skoler, helsevesen og styrke statens rolle i mange utviklingsland. Inntekten til staten og åpenheten rundt det er en forutsetning for utvikling. Dette blir jo et tema når vi skal behandle utviklingsmeldinga også.

Komiteen har bedt Regjeringa om å vurdere en ombudsordning. Mange organisasjoner har bedt om det, og Utviklingsutvalget har konkludert med at det bør innføres en ombudsordning. I SVs arbeidsprogram for de neste fire årene går vi inn for en ombudsordning. Et ombud bør ha en overvåkingsfunksjon og bidra til informasjon og rådgiving. Overvåkingsfunksjonen bør innebære å vurdere påstander om medvirkning til menneskerettighetsbrudd, alvorlige miljøødeleggelser eller andre brudd på etiske retningslinjer, men også å bidra til renvasking dersom det viser seg at anklagene er uberettiget. Ombudet bør ha en rett til en intern selskapsinformasjon, en innsynshjemmel, lik andre offentlige ombud. Og sist, men ikke minst, bør det være en rådgivningstjeneste for selskaper som er i, eller ønsker å etablere seg i, utlandet. Det vil være nyttig for små og mellomstore bedrifter.

Jeg vil helt og fullt slutte meg til saksordføreren når hun sier at denne meldinga er et første og viktig skritt for å tydeliggjøre næringslivets samfunnsansvar internasjonalt.

Dagfinn Høybråten (KrF) [11:08:07]: For Kristelig Folkeparti er det selvsagt at det å ta samfunnsansvar er mer enn det å unngå lovbrudd. Det gjelder både for enkeltmennesker, for bedrifter og for staten.

Det er forskjell på jus og etikk. Det etiske ansvar går utover det å følge loven. Understrekingen av at bedrifter har et slikt samfunnsansvar deles av alle her i Stortinget, selv om det er en viss uenighet om hvordan vi skal styrke dette ansvaret.

For det første: Myndighetene skal ha høye forventninger til norske bedrifter, og de skal sørge for at bedrifter der staten er involvert som eier eller investor, går foran.

For det andre: Myndighetene skal stimulere til økt bevissthet rundt samfunnsansvarlig opptreden ved en rekke tiltak, deriblant en utvidelse av rapporteringskravene i regnskapsloven.

Og for det tredje: Norge skal være en pådriver i det internasjonale arbeid for bedrifters samfunnsansvar, bl.a. ved å utvikle internasjonale retningslinjer som kan fremme dette.

La meg understreke at mange norske bedrifter tar sitt samfunnsansvar på alvor og opererer i tråd med gode prinsipper i sine utenlandsengasjementer. Under komiteens høring fikk vi mange gode eksempler på dette. Men mer kan gjøres for å sikre minstestandarder hos dem som ikke tar sitt ansvar på alvor.

Om det ikke er full enighet om tiltakene for å fremme private bedrifters samfunnsansvar, er det tverrpolitisk enighet om at staten i sin rolle som investor, eier og innkjøper skal ta en ledende rolle når det gjelder å utvise et slikt ansvar. Det er også enighet om at norske bedrifter og myndigheter må fokusere mer på å stille etiske krav i innkjøpsprosessene.

Myndighetene kan hjelpe private bedrifter ved å formidle kunnskap, informasjon og hjelp til å styrke bedriftens arbeid med samfunnsansvar – også når de opererer i utlandet. Særlig nyttig er slik hjelp for små og mellomstore bedrifter som ikke har tilgang til den samme kompetanse og de samme utredningsressurser som store selskaper. Alle er enige om dette, og alle, unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, ser behovet for at vi setter av ressurser til å gjøre det vi alle ønsker oss.

Gjennom våre bistandsmidler har vi klart å styrke sivilsamfunn i en rekke utviklingsland. Det er et veldig viktig mål, også for vår framtidige utviklingspolitikk. Alle, unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener at Norge fortsatt må gi støtte til organisasjoner og fagbevegelse i utviklingsland, slik at de kan overvåke bedriftenes samfunnsansvar og bidra til at regelverk og retningslinjer respekteres.

Kristelig Folkeparti verdsetter de mange innspill fra høringsinstansene. Flere har støttet tanken om et eget ombud for bedrifters samfunnsansvar, slik Utviklingsutvalget oppfordret til i sin NOU 2008:14, Samstemt for utvikling?. Vi har oppnådd enighet om å be Regjeringen komme tilbake til Stortinget med en vurdering av dette. Kristelig Folkeparti vil for sin del ta stilling til vurderingen når den kommer fra Regjeringens side.

Vi er for å utvide bedrifters rapporteringsplikt i regnskapsloven til også å omfatte rapportering på dette området. Men vi forutsetter at det utformes i nær kontakt med næringslivets organisasjoner, og på en måte som er praktisk tjenlig og har effekt. Hvis det bare skaper økt papirarbeid, har det ikke noe for seg. Her kan vi lære av de nye danske rapporteringsreglene samt den britiske Companies Act. De viser at det er mulig å få til en kvalitativ og relevant rapportering som fremmer reelle forbedringer i bedriftene, og det er det som er hele hensikten. En positiv tilleggseffekt er at kunder, investorer og samfunnet for øvrig vil få bedre informasjon om bedriftenes arbeid med samfunnsansvar.

Hovedsaken er at næringslivet er en avgjørende verdiskaper i samfunnet både når det gjelder materielle verdier, og når det gjelder ikke-materielle verdier, i form av ansvarsbevisste, etiske samfunnsholdninger og god bedriftskultur.

Åslaug Haga (Sp) [11:12:29]: La meg også få begynne med å si tusen takk til representanten Trettebergstuen, som har hatt saksordføreransvaret i denne saken. Det har vært en spennende prosess, og det er ikke vanskelig for Senterpartiet å slutte seg til det innlegget hun har holdt her i dag.

Bedrifters samfunnsansvar er ikke noe vi har funnet på i de seinere årene, bedrifter har til alle tider påvirket samfunnsutviklinga der de opererer. Bedriftsledelsens fysiske nærhet til de ansatte og produksjonsstedet har historisk bidratt til at samfunnsansvaret i mange tilfeller har vært naturlig ivaretatt og en fullstendig integrert del av virksomheten. I den globaliserte økonomien hvor bedriftsledelsen ofte er fjernt fra produksjon og ansatte, viser det seg nødvendig å utvikle nye virkemidler for å sikre at hensynet til menneskerettigheter, miljø, arbeidstakeres rettigheter osv. blir ivaretatt, og for å bekjempe korrupsjon, barnearbeid, tvangsarbeid og diskriminering.

Og det er jo i dette perspektivet meldinga om næringslivets samfunnsansvar er viktig. Det er den første meldinga som er skrevet. Jeg er helt sikker på at det ikke blir den siste. Dette er et tema som får stadig større oppmerksomhet i alle land, og det er et tema som vil bli mer omfattende i det internasjonale samarbeidet framover.

Det gir seg sjøl at bedrifter skal overholde lov- og regelverk i de landene de opererer i. Utfordringa ligger i at veldig mange land har mangelfullt og svakt lovverk og ikke-eksisterende regelverk. I meldinga defineres samfunnsansvar som det bedrifter gjør på frivillig basis utover det å overholde eksisterende lover og regler i de landene de opererer i. Veldig mange steder i verden er jo nettopp dette det fundamentale, for lovverket, regelverket, er så langt fra tilstrekkelig for å ivareta de hensynene som vi er opptatt av i denne sammenhengen.

Komiteen forventer at bedrifter integrerer arbeidet med samfunnsansvar i hele virksomhetskjeden og i den daglige driften på alle nivåer samt har gode oppfølgingsrutiner overfor leverandører, sjøl om det ikke er uttrykt i bindende lover og regler. Det vi sier med dette, er at vi er opptatt av at samfunnsansvar skal være mer enn kakepynt, det skal være realiteter. Det er sjølsagt veldig lett å holde kloke og fornuftige og gode innlegg om dette i Stortinget, det er langt verre å gjennomføre det vi sier, i den praktiske virkeligheten – og det tenker jeg at det er viktig at vi også har respekt for. Men heldigvis blir det stadig viktigere for bedrifters omdømme å ta samfunnsansvar, sjøl om det mange steder er krevende. Målet må være å gjøre brudd på etisk adferd «bad for business» og motsatt, at etisk adferd og samfunnsansvar blir et konkurransefortrinn.

Senterpartiet mener det er mulig å komme langt med den frivillighetslinjen som Regjeringa og stortingsflertallet legger opp til. Spørsmålet er imidlertid hvor langt man skal gå i å lage mer bindende retningslinjer nasjonalt og internasjonalt, og om vi skal tørre å tenke at en gang i framtida er det den veien vi ønsker å gå. Det vil også innebære at vi må tenke nøye gjennom hvilke oppfølgingsmekanismer og sanksjoner man kan benytte.

Det som imidlertid er klart, er at vi har behov for å videreutvikle de retningslinjene for samfunnsansvar som eksisterer internasjonalt. Vi har behov for kontinuerlig å styrke de universelle verdiene og normene som er reflektert i det arbeidet som gjøres, og er gjort, i FN og i OECD-systemet. Regjeringa har ansvar for å bidra til at dette følges opp og forhåpentligvis blir mer offensivt på sikt. Næringslivet har også et ansvar for å spille inn konstruktivt i disse prosessene, slik at det ikke blir et skrivebordsarbeid vi driver med. Sett fra et bedriftsperspektiv kan man jo godt si at dette påvirkningsarbeidet i seg sjøl er en viktig jobb å gjøre for å ivareta samfunnsansvaret. Det sivile samfunnet gjør heldigvis som det vil – det er derfor det er et sivilt samfunn. Men jeg tenker at det er viktig at det sivile samfunn fortsetter å gjøre det viktige påvirkningsarbeidet som det har gjort til nå på dette området.

Senterpartiet er som flertallet opptatt av at det nasjonale kontaktpunktet for oppfølging av OECDs retningslinjer blir styrket, og at man tar en grundig vurdering av spørsmålet om et eget ombud. Vi i Senterpartiet tror at et ombud kan være rett, og ser positivt på det, men vi skal sjølsagt se på de evalueringene som blir gjort fra departementets side framover.

Det er bare gjennom et samspill mellom myndigheter, næringsliv og sivilt samfunn vi kan bidra til at samfunnsansvaret ivaretas bedre enn i dag. De gode eksemplene må synliggjøres, de dårlige må det slås ned på. Som forbrukere har vi alle et ansvar for å velge produkter og tjenester som kan dokumentere at de er produsert på en slik måte at samfunnsansvaret er ivaretatt. Næringslivet kan på et vis ikke bare trekke fordelene av å leve i en globalisert økonomi, de må også være med og løse de problemene som skapes – og vi skal stille krav til dem. For vi snakker jo om problemer. Korrupsjon, tvangsarbeid og miljøforringelse er problemer som den globaliserte økonomien kan forsterke. Da må de aktørene som først og fremst tjener på den globaliserte økonomien, akseptere at de må være med og løse problemene. Og mange vil heldigvis ta tak. Jeg syns det er gledelig å se hvordan samfunnsansvar kommer stadig høyere på dagsordenen i bedriftene og i økende grad integreres ikke bare i styrearbeid, men også i den daglige driften.

Vi må håpe at vi en dag kommer dit hen at alle bedrifter ser ivaretakelse av samfunnsansvar som nødvendig for å drive god og lønnsom butikk.

Anne Margrethe Larsen (V) [11:20:57]: Jeg opplever det som positivt at Regjeringen legger fram denne meldingen.

Innsatsen som er gjort gjennom flere år med hensyn til å fremme næringslivets samfunnsansvar, tydeliggjøres ved at den omtales samlet i en stortingsmelding – for første gang.

Jeg er enig i at det statlige engasjementet rundt bedrifters samfunnsansvar bør trappes opp. Samtidig innser jeg at sentrale utfordringer knyttet til bedrifters samfunnsansvar ikke kan løses av staten gjennom regulering alene. Dette må skje i tett samarbeid med næringslivet, arbeidstakere og det sivile samfunn.

Venstre mener at næringsutvikling er en viktig forutsetning for å fremme utvikling i et land. Norsk næringslivs engasjement i utlandet kan således virke positivt inn på vertslandets økonomi og utvikling. Spesielt små og mellomstore bedrifter kan spille en stor rolle. De trekker på lokale ressurser og lokal arbeidskraft, de fremmer entreprenørskap og de bidrar til et variert næringsliv som har flere ben å stå på. Dette gir styrke til en middelklasse som ønsker ro og stabile politiske forhold.

Venstre mener at bedrifter har et selvstendig ansvar for å påvirke samfunnet de er en del av, i positiv retning. Dette er normalt også i deres forretningsmessige interesse, ettersom forbrukere, investorer og ansatte i økende grad vektlegger nettopp samfunnsansvar.

Venstre har nok mer tro på frivillighet enn lover og sanksjoner når det gjelder å fremme samfunnsansvar innen næringslivet. Bedriftene står imidlertid overfor en utfordring. De kan legge premissene for samfunnsansvar selv, ved å innfri gjennom frivillighet. Hvis de imidlertid ikke leverer, står de i fare for å få tredd rigide lover og regler ned over hodet. For: Hvis norske bedrifter blir tatt i å opptre uansvarlig, kan vi bli utsatt for et stort politisk press for å vedta strengere lover og påbud. Faren er dermed til stede for en overreaksjon ut fra en konkret sak, som så blir hausset opp i media. Næringslivet har derfor stor interesse av å innfri.

Bedrifter skal ikke begrense seg til å innfri minimumsstandarder i land de opererer i. Disse standardene er ofte satt svært lavt og er dessuten vagt definert. Dette gir muligheter for omgåelse. Venstre mener at samfunnsansvar skal handle om mer enn kun å følge gjeldende lovverk eller bedrive veldedighet, for den saks skyld.

Samfunnsansvar kjennetegnes ved det bedriftene gjør på frivillig basis utover det å overholde eksisterende lover og regler. Ambisjonen bør være at bedriftene setter et så positivt fotavtrykk som mulig i de landene de opererer i.

Venstre mener at norske bedrifter i utgangspunktet skal oppfylle de samme etiske krav ute som de er pålagt her hjemme. Dette gjelder ikke minst for bedrifter som er store og dominerende i land med dårlig styresett. Det forventes at de arbeider for å bedre menneskerettighetssituasjonen og styresettet i vertslandet utover egen virksomhet og egne nærområder.

Videre bærer bedrifter et ansvar i forhold til underleverandører. Dette fikk vi anskueliggjort med all mulig tydelighet i forbindelse med Telenors satsing i Bangladesh. Det framgikk at bedriften hadde tatt noe for lett på kritikkverdige forhold hos underleverandører. Dette viser at samfunnsansvar ikke slutter ved porten ut fra bedriften. Det fortsetter oppover og nedover langs verdikjeden. Dette er noe alle norske bedrifter bør ta inn over seg.

I dagens medieverden vil bedrifter som ikke utviser dette samfunnsansvaret, fort kunne bli straffet hardt av forbrukere og kunder. Dette er noe enhver bedrift må forholde seg til, da fete oppslag i pressen om manglende samfunnsansvar kan påføre omdømmet til bedriften stor skade.

Men frykten for å bli avslørt og uthengt i pressen bør ikke være eneste drivkraft for bedriftene til å utvise samfunnsansvar. Det bør faktisk være et mål i seg selv å holde et høyt etisk nivå. Dette fordrer et tydelig lederskap. Videre bør bedrifter integrere arbeidet med samfunnsansvar i hele virksomhetskjeden, herunder den daglige driften på alle nivå. Alle i bedriften bør få grundig opplæring i dette, og de som tar snarveier, bør ikke belønnes. Generelt bør alle som tar en næringsrettet utdannelse, ha etikk som et viktig tema innen sin fagplan.

Jeg er opptatt av at bedrifter ikke skal begrense seg til velpolerte formuleringer om samfunnsansvar på glansfylte hjemmesider laget av profesjonelle mediefolk. De fine ordene må omsettes i praksis. De må inngå i de vanskelige valg og overveielser som bedriften gjør. Fine hjemmesider skal ikke være et skalkeskjul for bedrifter som unnlater å utvise et samfunnsansvar.

På ett spesielt punkt så Venstre seg nødt til å markere seg med en merknad i innstillingen, som vi står ganske alene om. Komiteen peker på at det er nødvendig at staten i sin rolle som investor, eier eller innkjøper tar en ledende rolle når det gjelder å utvise samfunnsansvar. Dette arbeidet må intensiveres. Videre redegjør meldingen for hvordan man skal legge større vekt på samfunnsansvar i det aktive statlige eierskapet. Venstre er ikke uenig i dette. Men samtidig mener vi at det i utgangspunktet ikke skal stilles andre bindende krav til offentlige enn til private bedrifter. De samme reglene bør gjelde for alle uansett eierskap. Ulike regler vil skape uklarhet omkring rammebetingelsene for bedrifter som er delvis statlig og delvis privat eid.

Et annet viktig anliggende for oss er at Regjeringen, ut fra gitte kriterier, bør være selektiv i bruken av offentlige støtteordninger for norske bedrifters engasjement i utlandet.

Skal man ha tilgang til eksportkreditter, støtte gjennom Innovasjon Norge, inngå i offisielle næringsdelegasjoner eller få hjelp fra norske utenriksstasjoner, bør man ha vist gode intensjoner med hensyn til samfunnsansvar. Bedrifter som ikke innfrir, bør ikke kunne trekke på alle de statlige ordningene. For at ikke vurderingen av den enkelte bedrift skal bygge på en løsaktig synsing, bør det legges et knippe med kriterier til grunn for hva som anses som samfunnsansvarlig adferd.

Jeg har videre lyst til å uttrykke støtte til forsalget om å skjerpe rapporteringskravet til bedrifter og institusjonelle investorer vedrørende etiske utfordringer ved virksomhet i utlandet. Jeg er her opptatt av at det stilles konkrete krav til rapporteringen. Det er ikke meningen at bedriftene bare skal skrive en setning eller to i en årsberetning.

Jeg mener at Regjeringen bør vurdere å utarbeide disse konkrete retningslinjene. De skal tydeliggjøre Regjeringens forventninger til etisk framferd, som minst bør være i tråd med FNs Global Compact. Bedriftene skal på sin side redegjøre for hvilke standarder, retningslinjer eller prinsipper de følger, hvilke systemer eller prosedyrer som benyttes, og hva som er oppnådd.

Til slutt har jeg lyst til å trekke fram at Regjeringen bør vurdere å etablere et system for vurdering og rangering av enkeltbedrifters virksomhet på det etiske området – «positive screening». Denne informasjonen bør gjøres offentlig tilgjengelig slik at den kan inngå i beslutningsgrunnlaget for potensielle kunder og investorer. Det må forutsettes at kravene som stilles til bedriftene, er tydelige og forutsigbare.

Helt til slutt: Venstre er et parti som framfor noe annet tror på åpenhet i dette. Jeg mener at nettopp åpenhet vil være et viktig verktøy for å fremme samfunnsansvar innen næringslivet.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [11:30:14]: Jeg vil først få berømme komiteen og saksordføreren spesielt for en grundig innstilling, kloke og gode vurderinger og viktige signaler for oppfølgingen.

La meg først si at vi hadde en grundig diskusjon i Utenriksdepartementet om vi skulle lage en slik melding. Hva er verdien av en melding, som i seg selv ikke ender opp med en lang rekke beslutninger som enten skal veksles om i lover eller regler? Det var en interessant diskusjon, fordi den tydeliggjorde hva som former samfunn, hva som setter kriterier og normer i utvikling som kan få betydning for samfunnsutvikling uten at det nødvendigvis ender i en lov. Jeg leser komiteens vurdering av denne meldingen i den retning at den har bidratt til det: oppdatere forståelsen av hva som er sosialt samfunnsansvar, hvilke internasjonale trender som gjelder, hvordan dette berører oss og hvordan vi kan tilpasse oss.

Jeg legger vekt på at det er en melding med stor grad av enighet, men jeg merker meg at også her har Fremskrittspartiet en annen tilnærming til hva som former samfunn, og at på områder hvor tydelighet i verdier og forventninger som ikke nødvendigvis har en lov knyttet til seg, er Fremskrittspartiet også mot det. Jeg synes betraktningene om hva som kan bidra til utvikling i sør, er særlig interessant å lese i denne sammenheng. Det er ikke slik at vi foreslår i meldingen eller i internasjonale organer at det skal være detaljregulering av bedrifters utvikling og opptreden i sør. Det som gjelder, er normer og etiske retningslinjer, og det er viktig å ha internasjonale apparater som ILO og FN, som kan bidra til respekt for menneskerettigheter og menneskers arbeid.

Så vil også jeg berømme dem i det sivile samfunn som har bidratt med innspill til denne prosessen. De har mobilisert i mange forskjellige leirer, og det er positivt. Jeg vil også særlig her trekke fram de bedriftene som internt har utviklet egen kompetanse på området, og som egentlig har ligget i front og stilt krav til at også myndighetene skal følge opp. Representanten Valle nevnte Storebrand som et eksempel. Jeg har tidligere hatt gleden av å være til stede ved flere av de arrangementene de har hatt om dette, hvor vi faktisk har sett at en bedrift også kan sette press på – og ha forventninger til – myndighetene for å utvikle regelverk, normer og forståelse i tråd med hva de opplever.

Når vi slår fast i meldingen at Norge skal være en pådriver i internasjonale prosesser som omhandler samfunnsansvar, vil jeg si at det gjelder myndigheter, men det gjelder også bedrifter. Vi mener at bindende retningslinjer for bedrifters oppførsel skapes best innenfor etablerte globale organer som FN. Det er positivt, synes jeg, at komiteen deler dette synet. Det er positivt at det gjøres en særlig referanse til FNs generalsekretærs spesialrepresentant for menneskerettigheter og næringsliv. Det er en viktig funksjon. Denne representanten har også vist seg å være en aktiv person som kan sette viktige dagsordener. Vi kommer til å fortsette å støtte ham i det arbeidet han gjør.

Så vil jeg trekke fram det arbeidet som henger sammen med stortingsmeldingen, nemlig ambisjonene om å bidra til anstendig arbeidsliv. Vi hadde denne Decent Work-konferansen i fjor. Vi følger opp nå med LO og NHO. Jeg har til hensikt å delta på ILOs viktige møter om dette i juni for å ta den dagsordenen videre. Vi bidrar til ILO med 100 mill. kr over to år, som skal gå til bl.a. å fremme likestilling og kvinners rettigheter på arbeidsplassen og arbeid mot tvangsarbeid og menneskehandel. Igjen, ved at en slik organisasjon setter normer og retter søkelyset mot dette, kan det bidra til å forandre en utvikling som er nedverdigende for en lang rekke mennesker.

Et annet viktig tema i meldingen, og internasjonalt, er å styrke tilgangen til effektive klagemekanismer. Dette er en av stolpene i arbeidet til FNs generalsekretærs spesialrepresentant. Han vurderer hvordan man kan bedre ofrenes muligheter til å påklage menneskerettighetsbrudd globalt, nasjonalt og på bedriftsnivå.

Så varsler meldingen en utredning av en ordning som skal etablere faktagrunnlag i tilfelle bedrifter beskyldes for grove brudd på miljøpraksis. Her har, med støtte fra Norge, fagfolk fra OECD og FN kommet sammen med bedrifter, organisasjoner og forskere for å drøfte mulighetene for dette.

En samlet komité har bedt Regjeringen vurdere hvorvidt det kan være hensiktsmessig å opprette en ombudsfunksjon for bedrifters samfunnsansvar. Vi vil selvfølgelig følge opp dette. Jeg tror det er klokt å gå fram på den måten at vi nå har fått komiteens vurdering, en tilbakemelding til Regjeringen, og at vi så foretar en grundig vurdering av det. Vi skal være varsomme med å påføre ordninger og regler og byråkrati for reglene og byråkratiets skyld. Det må være grundig gjennomvurdert og diskutert med dem det gjelder. Jeg tror at vi i den brede tilnærming og konsensus som her gjelder, skal få til det på en måte som de berørte bedriftene vil kjenne seg igjen i.

Det viktigste instrumentet vi har for oppfølging av næringslivets samfunnsansvar i utlandet i dag, er det nasjonale kontaktpunktet for OECDs retningslinjer for flernasjonale selskaper. Komiteen står samlet om behovet for styrking av dette kontaktpunktet. Det er jeg glad for. Vi har nylig avholdt et møte om dette i KOMpakt, som er Regjeringens konsultasjonsorgan. Vi har som intensjon å styrke prosedyrer, vurdere en ny sammensetning og øke ressursene i dette kontaktpunktet. Vi har, som flere av representantene har oppfordret til, hatt møter med Nederland og Storbritannia for å lære av erfaringene disse landene har med organisering av sine nasjonale kontaktpunkter. Vi vil ha et seminar om disse temaene der ulike modeller skisseres. Som lovet i meldingen, vil dette munne ut i en høring som forelegges berørte parter før sommeren.

Så vil jeg bruke litt tid på et tema som får god oppmerksomhet i komiteens innstilling, og som vi tar opp i meldingen, nemlig rapportering av samfunnsansvar. Det er positivt at komiteens flertall støtter forslaget om rapporteringsplikt. Jeg tror ikke det skal oppfattes som unødig byråkrati. Dette har bedriftene rutiner for, og det tror jeg kommer til å gå veldig greit. Målet med å utvide rapporteringsplikten er å bidra til økt bevissthet og framgang i arbeidet med samfunnsansvar i bedriftene. Vi legger opp til rapportering som verktøy for samfunnsansvar, ikke som et tomt ritual, slik flertallet av komiteen også påpeker.

Så mener flertallet at Regjeringen må gjøre mer enn å be bedrifter rapportere om etiske retningslinjer og hvordan disse følges opp. Flertallet mener at Regjeringen bør vurdere den danske og britiske modellen i arbeidet med krav til rapportering. Dette vil vi gjøre.

Den norske regnskapsloven omfatter allerede opplysningskrav om miljø, ansatte og likestilling i den grad dette er nødvendig for å forstå selskapets utvikling, stilling eller resultat. Eksisterende norske krav på dette området går betydelig lenger enn f.eks. den britiske Companies Act.

Så vil jeg til slutt kommentere et utfordrende tema, som komiteen har notert i høringen, nemlig bedrifters ansvar i konfliktområder. Det er bedrifter som opererer i områder med væpnet og annen konflikt. De har et særlig ansvar for ikke å medvirke til brudd på humanitærretten, slik komiteen peker på. Både reglene om eksportkontroll og internasjonale sertifiserings- og overvåkningsmekanismer har som formål å forebygge brudd på humanitærretten som ledd i væpnet konflikt. I tillegg er dette viktig for å spre kunnskap om humanitærretten, slik at vi kan sikre at bedrifter som opererer i konfliktområder, kan reglene og har høy bevissthet omkring sitt ansvar og sin rolle.

Videre støtter Norge frivillig initiativ som kan redusere risikoen for menneskerettighetsbrudd i konfliktområder. Bruk av sikkerhetsvakter i olje-, gass- og gruveindustrien er utbredt, og deres oppførsel og selskapenes ansvar er fokus for såkalte Voluntary Principles on Security and Human Rights. Der er Norge – StatoilHydro og Norsk Hydro – med. Vi har oppfordret andre selskaper til å se på disse prinsippene og anvende relevante deler i sin virksomhet.

Så vil jeg helt til slutt si, som det har blitt sagt av flere her, bl.a. av representanten Haga, som i sin tid medvirket til at vi begynte arbeidet med denne meldingen: Dette er ikke sluttstreken. Arbeidet med samfunnsansvar krever vedvarende innsats. Jeg tror det var tid for å komme med en melding – og den grundige prosessen den gir oss anledning til å gjennomføre. Innstillingen fra komiteen viser at vi har viktige oppgaver som ligger foran oss, og vi vil holde nær kontakt med både Stortinget og berørte miljøer i det videre arbeidet.

Solveig Horne hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Øyvind Vaksdal (FrP) [11:38:51]: Regjeringen definerer i meldingen samfunnsansvar som det bedriftene gjør på frivillig basis utover å overholde lover og regler i de land de opererer i. Til tross for dette tar Regjeringen likevel til orde for utvidet opplysningsplikt om etiske retningslinjer og samfunnsansvar i regnskapsloven, noe som vil medføre mer arbeid for bedriftene og helt klart vil være konkurransevridende. Er dette en glipp av Regjeringen? Kan utenriksministeren forklare hvordan disse åpenbare selvmotsigelsene henger sammen?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [11:39:27]: Det er nok ingen glipp. Det er en oppfølging av meldingens ambisjon om å treffe riktig med mål og midler.

Når vi understreker frivilligheten, er det fordi vi tror at en bedrift som har høy bevissthet om sosiale sider ved arbeid, kommer lenger med å fremme de sosiale sidene. Det er jo en lang rekke lover og regler om miljø, helse og sikkerhet som bidrar til et godt arbeidsmiljø, og som bedriftene er pålagt å følge, men bedriftenes samfunnsansvar skal være noe som er en del av de innarbeidede holdningene og etikken i bedriftene – derfor har vi lagt vekt på frivilligheten. Men, som sagt, bedriftenes virke er jo i en rettsstat hvor det er lover og regler, hvor vi vil ha oversikt, og hvor vi også vil sette standardkrav. Derfor er rapportering en måte å bidra til bevissthet om dette. Rapporteringen i seg selv kan jo ikke garantere at bedriftene lever opp til både egne og internasjonale krav, men det bidrar til å holde et fokus og skape rutiner i bedriftene for hvordan de etterfølger det som er av regler, og det som er av etiske normer.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Steinar Gullvåg (A) [11:40:53]: Kona mi er datter av en britisk industriarbeider. Faren hennes tjente til livets opphold ved Dunlop gummivarefabrikk i Manchester.

De første årene etter at vi flyttet hit til Norge, for temmelig nøyaktig 40 år siden, bodde vi på Buøy i Stavanger, rett overfor Rosenberg verft. En av de første dagene etter ankomsten hit til landet stod hun ved vinduet og betraktet verftsarbeiderne som gikk hjem fra arbeidet, og hun undret seg – de gikk nyvasket fra arbeidsplassen. De var reine i tøyet! Kona mi hadde aldri før sett slike industriarbeidere. I England hadde industriarbeiderne, inkludert hennes far, lort under neglene når de gikk fra arbeidsplassen.

Det har rent mye vann i havet siden den gang, men for meg er dette ennå et bilde på forskjellen på samfunn der fagbevegelsen tradisjonelt har stått sterkt, og samfunn der de faglige rettighetene blir neglisjert.

I dag har norske arbeidstakere inntatt styrerommene uten at noen lenger rynker på nesa av den grunn her i landet, men i Tanzania og i Zambia er det ganske formålsløst å forsøke å forklare vårt bedriftsdemokrati. Vår samfunnsmodell med et arbeids- og næringsliv med arbeidslivsparter som stort sett lever i fred og i samarbeid med hverandre, er i seg selv blitt en eksportartikkel. Uten et ansvarlig næringsliv og en ansvarlig fagbevegelse, og uten forståelse for grunnleggende faglige rettigheter, ville Norge i dag vært et helt annet og mer motsetningsfylt samfunn enn et samfunn med den harmonien som preger norsk arbeidsliv.

Respekt for grunnleggende faglige rettigheter for arbeidstakere og anstendige arbeidsvilkår er selvfølgelig også et viktig element i Regjeringens stortingsmelding om næringslivets samfunnsansvar i en globalisert økonomi – vel vitende om at vi også i Norge har noen bedrifter som gjør sitt beste for å bryte den samfunnskontrakten som de fleste av oss tar som en selvfølge.

Jeg er ganske sikker på at vår arbeidslivsmodell er og kan være et konkurransefortrinn for norske bedrifter som konkurrerer i et internasjonalt marked. Bedrifters generelle omdømme er av vesentlig betydning, men da må det selvfølgelig være samsvar mellom liv og lære – for ikke å si: det vi gjør hjemme, og det vi gjør ute. Særlig gjelder dette selskaper som helt eller delvis eies av staten, og som ifølge komitéflertallet har et særlig krav på seg til å vise samfunnsansvar.

Jeg må si at jeg ikke er særlig stolt over at vårt desidert viktigste internasjonale selskap, StatoilHydro, toer sine hender og aksepterer at deres kontraktspartner i Nordsjøen flagger ut sine skip, kaster norske sjøfolk på land og erstatter dem med et underbetalt filippinsk mannskap. Hva kan vi vente av et statsselskap som opererer på denne måten her hjemme, når det opererer under andre himmelstrøk der man knapt har hørt om faglige rettigheter? Jeg føler derfor det er grunn til å understreke vår felles forventning om at samfunnsansvar skal integreres i hele selskapets virksomhetskjede og i den daglige driften på alle nivå.

Videre forventer komiteen at selskapene har gode oppfølgingsrutiner overfor leverandører, selv der dette ikke er uttrykt i bindende lover og regler. Dersom styret og ledelsen i StatoilHydro ikke er kjent med dette, bør noen sørge for at de blir det. Vi krever at norske bedrifter som konkurrerer i utlandet, skal etterleve vertslandets lover og regler, akkurat som vi krever at utenlandske bedrifter som opererer i Norge, skal følge norske arbeidslivsregler. Men det er først når man kommer til den tredje verden norsk arbeidslivsetikk virkelig utfordres. Jeg forstår at norske selskaper som har et bevisst forhold til eget verdigrunnlag, nøler med å gå inn i samfunn der faglige og demokratiske rettigheter er fraværende, og der utnyttelse av barn og kvinner snarere er regelen enn unntaket og korrupsjonen florerer. Kanskje er det årsaken til at norske u-landsinvesteringer er på et så lavt nivå. Like fullt er slike investeringer ønskelige og nødvendige fordi de bidrar til å bekjempe fattigdomsproblemet.

Marit Nybakk (A) [11:46:20]: La meg først slutte meg til saksordførerens glimrende innlegg. Så et par– tre punkter: Det er flere måter som bedrifter kan ivareta samfunnsansvar på når de skal etablere seg ute. Bedrifter bidrar selvfølgelig til samfunnsansvar gjennom verdiskaping. Ved å skape arbeidsplasser og bidra til økonomisk og sosial utvikling sørger også næringslivet for verdiskaping og vekst. Produksjonen må skje på en bærekraftig og anstendig måte, bl.a. ved å ta hensyn til lokalsamfunn, og ved at bedrifter integrerer sosiale og miljømessige hensyn i sin daglige drift.

Næringslivet er en viktig del av utviklingen i utviklingsland. Vekst og utvikling kan aldri nås uten et effektivt næringsliv som skaper verdier og arbeidsplasser og gir valutainntekter basert på bærekraft og ansvarlig atferd. For at tusenårsmålene skal nås, må privat sektor ta del i arbeidet. Økonomisk og sosial utvikling kan gå hånd i hånd med bærekraftig og lønnsom forretningsdrift.

Så er det slik at når vi diskuterer bedrifters samfunnsansvar ved etablering ute, kommer vi heller ikke utenom en debatt om hvor grensene for etablering går. Er det riktig at norsk oljeindustri opererer i Iran, eller i Aserbajdsjan? Og i så fall, hva kan vi, og hva bør vi, forvente av samfunnsansvar i slike land? Respekterer våre bedrifter faglige rettigheter, skikkelige lønnsforhold? Engasjerer bedriftene seg i menneskerettigheter og likestilling, eller oppfatter vi dette som en politisk oppgave? Denne uken ble en ung kvinne henrettet i Iran – ikke så veldig uvanlig i de trakter. Iran har de siste årene henrettet homofile, steinet kvinner, arrestert journalister. Får dette konsekvenser for norsk næringsetablering? Stiller norsk næringsliv i Iran noen krav? Tar de opp slike saker? Dette synes jeg blir ekstra viktig når vi snakker om bedrifter med statlige eierskap. Det er viktig at Regjeringen utøver sitt statlige eierskap på en slik måte at det innebærer å kritisere åpenbart uakseptable former for næringsvirksomhet.

Daværende næringsminister Dag Terje Andersen, som jeg ser også sitter i salen, sa i en interpellasjonsdebatt 14. mai 2007 om å bruke statens eierskap aktivt for å hindre slavehandel og prostitusjon, bl.a.:

«Regjeringen vil bruke statens eierskap aktivt for å hindre slavehandel og fremme menneskerettigheter.»

Og videre:

«Det er gledelig at næringslivet selv også har begynt å ta disse problemstillingene på alvor. NHOs utvalg for etikk og samfunnsansvar har anbefalt at norske selskaper åpent og tydelig tar avstand fra ansattes kjøp av seksuelle tjenester når bedriften og dens ansatte er involvert.»

Vi har nå en lov som forbyr norske menn å kjøpe sex. Jeg forutsetter at norsk næringsliv, som en del av sitt samfunnsansvar, ser til at deres ansatte ikke kjøper seksuelle tjenester i utlandet.

Til slutt: Bedrifters samfunnsansvar handler også om etiske krav til offentlige innkjøp. Det er helt vesentlig at vi får en bevissthet om samfunnsansvar også i leverandørkjeden. Det er viktig at norske bedrifter og norske myndigheter fokuserer mer på å stille etiske krav i innkjøpsprosessen, og her må offentlig sektor gå foran.

Så bare en kommentar til Fremskrittspartiet, som både i innlegget sitt her og i merknader i komiteen, har ment at CSR og samfunnsansvar kan bli kostbart og være konkurransevridende. La meg snu dette på hodet: Bedrifter som tar samfunnsansvar, kan også opparbeide seg konkurransefordeler – og jeg ser at Fremskrittspartiets representant i salen nikker – de kan faktisk opparbeide seg fordeler framfor en del andre bedrifter. Derfor er det viktig at bedrifter tar samfunnsansvar.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.