Statsråd Erik Solheim [10:03:22]: Vi er snart halvveis i et skjebneår, hvor det på den internasjonale dagsordenen egentlig bare er to retter: finanskrise og klimakrise. Alle tegn tyder på at klimaendringene går mye fortere enn vi har trodd, men likevel har den økonomiske krisen stilt verdens ledere overfor andre og veldig akutte utfordringer. Det som gir håp, er at EU ikke skyver klimaproblemet til side, men gjennom sine klimapakker fastholder at krisepolitikken også skal innfri klimamål. Det er også håpefullt at innsettelsen av president Obama i januar gir en helt ny giv i amerikansk klimapolitikk, og det gir håp om at USA blir den positive kraften i klimaarbeidet som verden så sårt trenger. Om sju måneder er verdens fokus rettet mot København, der vi forhåpentlig avrunder dette året med undertegning av en ny og ambisiøs klimaavtale.

Tiden er definitivt ute for dem som har ment at de menneskeskapte klimaendringene var en vitenskapelig misforståelse, eller, enda verre, et bestillingsverk fra vitenskapelige nikkedukker. Bare siden klimaforliket ble undertegnet i januar i fjor, har forskningen vist at situasjonen er enda mer alvorlig enn vi da trodde. En stor forskerkonferanse i København i mars oppsummerte nyere forskning fra tiden etter FNs klimapanels fjerde hovedrapport. Forskerne la fram alarmerende resultater som tyder på at klimaendringene skjer raskere enn klimapanelet beregnet i 2007, med bl.a. større oppvarming og havnivåstigning. Debatten i verden i dag er bare én: Hva gjør vi med dette gigantiske problemet som menneskeheten står overfor?

Temperaturen i Arktis stiger to til tre ganger raskere enn det globale gjennomsnittet. På et århundre har den økt med gjennomsnittlig 2 °C. Det er ett av flere tegn som bør gjøre oss bekymret. Sjøisen har de siste tiårene trukket seg betydelig tilbake og blitt vesentlig tynnere. Breene minker. De fleste steder smelter og forsvinner snødekket tidligere om våren enn før. Endringer i klima- og isforhold påvirker allerede dyrelivet og urbefolkningenes muligheter til å drive tradisjonell jakt og fiske i mange områder. Også i Antarktis er det registrert betydelig temperaturøkning de siste 50 årene. Forskerne oppdaterte meg om dette da vi samlet mange av verdens miljøvernministre i Antarktis på den norske Troll-stasjonen i februar. I april ble det rapportert at en iskappe på størrelse med Jamaica brøt seg løs fra Wilkinsbreen i Vest-Antarktis – eller for å ta en norsk sammenlikning: en iskappe så stor som Østfold, Vestfold og Akerhus til sammen brøt løs og fløt ut i havet.

Men mer alvorlig, iallfall på kort sikt, enn nedsmeltingen i Arktis og Antarktis er nedsmeltingen av de store breene som forsyner Kina og India med vann. Ismassivene i Himalaya har et dekningsområde for kanskje 1,3 milliarder mennesker. En elv som Ganges vil gå over til å bli en delårselv hvis den ikke lenger blir forsynt fra breer, men bare er en monsundrevet elv – med helt gigantiske konsekvenser for jordbruket og for de mange menneskene som bor rundt Ganges. Tilsvarende gjelder mange av de andre store elvene i Asia.

Havet har absorbert over halvparten av de økte utslippene av karbondioksyd til atmosfæren. Slik har havet lenge vært en buffer mot klimaendringene. Dette har samtidig gjort at havet har blitt merkbart surere, noe som kan få dramatiske konsekvenser for havmiljøet og livet i havet. Samtidig ser vi også at den oppvarmingen som har skjedd i havet, gjør at havet nå tar opp mindre CO₂ enn før – og dermed svekkes karbonkretsløpet.

Klimaendringene vil føre til mer tørke der det fra før av er tørt. Tørke vil bl.a. kunne gi flere skogbranner, som de katastrofale brannene vi så i Australia tidligere i år. Med forørkning i Afrika ventes det at jordbruksproduksjonen kan falle med over 30 pst. Andre steder vil økt vann og nedbør skape problemer i form av flom, sykloner og ødeleggende stormer.

Dette kan bare bli noen korte inntrykk av de drastiske endringene kloden står overfor. Men la meg også legge til at klimaendringene er en økende trussel mot naturmangfoldet. Opptil 30 pst. av artene på jorda står i fare for å bli utryddet dersom temperaturen øker med mellom 1,5° og 2,5°. La oss minne oss selv på at vi nå er inne på spor som vil gi en mye større oppvarming enn dette. For å oversette det til norske forhold: Fjellet er en del av den norske folkesjela. Villreinen er en art som vil kunne få dårligere levevilkår. Varmere og fuktigere klima om sommeren vil gjøre at reinen blir mer påvirket av sjukdommer og parasitter, og mildere vintre vil gi mer ising som gjør at reinen får det vanskeligere med å skaffe seg mat. Rovfuglene kan være truet når klimaendringene virker direkte inn på matfatet deres gjennom økte svingninger i smågnagerbestanden. Men også når vi ser ut over kysten – og Norge har mye kyst – har vi allerede sett massedød av sukkertare. Dette skyldes sannsynligvis en kombinasjon av oppvarming av havet – det er snakk om en art som er helt spesialisert mot bestemte temperaturer – og lokal påvirkning fra nedslamming og avrenning. Kombinasjonen av dette er en dødstrussel mot sukkertaren. Vi ser mye av det samme når det gjelder korallrevene. Forsuring av havene er en sterk trussel mot korallrevene, og på toppen av det kommer lokalt stress som vi på ulike måter påfører dem. Det var også en av grunnene til at korallrevene fikk en så sentral plass, sammen med tareskogen, i forvaltningsplanen for Norskehavet, som vi nettopp la fram.

Tap av arter er alvorlig i seg selv, men det er også et tydelig tegn på en svekkelse av økosystemene, av selve grunnlaget for menneskenes liv og velferd. Samtidig er bevaring av naturmangfoldet en del av løsningen på klimautfordringene. Våtmarker gir flombeskyttelse. Mangrover og korallrev gir kystbeskyttelse. Naturlig vegetasjon holder på jordmasser og forhindrer ras. Et bredt genetisk mangfold gir beskyttelse til matproduksjon og grunnlag for tilpasning til et endret miljø gjennom naturlig seleksjon. Utnyttelse av de naturlige forsvarsverkene er den beste formen for beskyttelse mot klimaendring, og på sikt den billigste. En bærekraftig forvaltning av økosystemer må derfor styrkes for å sikre at økosystemene får best mulig bufferkapasitet og tid til å tilpasse seg de endrede miljøforholdene. Kortsiktig avkastning i form av ulike inngrep må veies mot framtidas behov. Dessuten gjelder det samme for nesten alle naturmangfoldstiltak som for klimatiltak: Det koster langt mindre å sette i verk nødvendige tiltak nå, enn å betale for konsekvensene senere.

Vi mener det er viktig å styrke samspillet mellom de tre Rio-konvensjonene om klima, biomangfold og forørkning. Velfungerende økosystemer er selve grunnlaget for overlevelse på denne kloden.

La meg oppsummere det jeg har sagt til nå: Planeten Tellus vil bestå selv med drastisk klimaendring, men drastisk klimaendring er en meget alvorlig trussel mot plante- og dyreliv og potensielt en dødelig trussel mot menneskene på jorda.

Den krisen som startet med et sammenbrudd i det amerikanske finansmarkedet, har nå bredt seg til nær sagt hele verden. Millioner av mennesker har mistet jobben. Også i Norge har mange fått en hverdag preget av usikkerhet. Regjeringen står sammen med andre lands regjeringer overfor en enorm oppgave: å begrense skadevirkningene av krisen og få økonomien tilbake på sporet – tilbake på sporet, men ikke tilbake på det gamle sporet. Det må ikke bli sånn at når veksten igjen får tak, er alt ved det gamle. Krisepolitikk kan og skal ha en grønn profil i alle de spørsmål vi tar tak i. Det har Regjeringen vist med den tiltakspakken vi la fram i januar. Da plusset vi på med mye penger til energieffektivisering i bygg, til jernbane, til ladestasjoner for elbiler og til gang- og sykkelveier. Vi må ha som ledestjerne innen den nye grønne krisepolitikken den generasjonen av politikere ledet av Franklin D. Roosevelt som omformet krisen på 1930-tallet til en ny gigantisk mulighet, og som ut av den krisen skapte en ny sosial kapitalisme med alderspensjon, inngrep i markedet, velferdsstater, osv. Akkurat det samme må vi gjøre nå: gjennom krisen omforme samfunnet til en grønnere økonomi.

Jeg er enig med den sveitsiske forfatteren Max Frisch som en gang sa: «Krise er en produktiv tilstand. Man må bare fjerne bismaken av katastrofe.» Finanskrisen har vist at regjeringer over hele verden kan handle med besluttsomhet og kraft – hvis de bare vil. Klimaendringene vil gi større og mer langsiktige skader enn finanskrisen. Stern-rapportens regnestykke er ikke forandret. Det er langt billigere for verden å kutte utslippene nå enn å skyve problemene foran seg og vente og så bære kostnadene ved framtidige klimaendringer.

Det som gjør klimaendringene vanskelige å håndtere, er at de rammer urettferdig. De er utrettferdige på tvers av generasjoner og på tvers av landegrenser. De største problemene rammer de fattigste landene, mens de historisk er skapt av den rike verden. Og de rammer her og nå. I all kontakt vi har med kinesiske og indiske ledere sier de bare: Kom ikke og fortell oss om klimaendring. Klimaendringen er en større trussel for India for enn den er for Europa, den er en større trussel for Kina enn den er for Nord-Amerika. Vi er sammen i dette, vi må bare ha en rettferdig internasjonal avtale.

FNs klimapanel har nylig vedtatt å lage en spesialrapport om katastrofer og ekstremvær etter forslag fra Norge. Katastrofer og ekstremvær vil være et større problem for andre land enn for Norge, men det vil også kunne ramme vårt land. Denne rapporten vil bidra til kunnskap bl.a. om forebygging av konsekvenser av ekstremvær.

I Norge har Regjeringen denne våren lagt fram både en utviklingsmelding og en melding om norsk utenrikspolitikk som begge setter klima som et helt sentralt element på dagsordenen – både i utviklingspolitikken og i utenrikspolitikken. Her framheves sammenhengene i vår politikk. Vi viser hvordan klimautfordringene er grunnleggende i utviklingspolitikken, og hvordan klima og energipolitiske interesser inngår som en helt avgjørende del av norsk utenrikspolitikk.

Noen kritiserer fortsatt Regjeringen for å bruke bistandsmidler på klimatiltak. Jeg er og blir helt uenig i denne kritikken. Løser vi ikke klimakrisen, vil den over tid kraftig forsterke verdens fattigdomsproblemer, i en slik grad at de blir uoverkommelige. Gjør vi ikke betydelige framskritt for å løse verdens fattigdomsproblemer, vil svært mange utviklingsland verken kunne eller ville være med på en internasjonal forpliktende klimadugnad.

– Beklager stemmen, president, jeg har pådratt meg et eller annet. Jeg har ikke vært i Mexico, og har heller ikke gitt klem til noen som kom fra Mexico, slik som Barack Obama åpenbart snakket om her om dagen!

Verden står overfor en særlig utfordring i år. Etter stor dramatikk på Bali i 2007, ble det enighet om veikartet som fører fram til København og klimatoppmøtet i desember. Regjeringens fremste mål for København-møtet er enighet om en ambisiøs global klimaavtale, et virkelig gjennombrudd i klimakampen. Men dette er vanskelig, for siden 1970 har verden sett en voldsom vekst i energiproduksjon og transport. De globale utslippene har økt med hele 70 pst. fra 1970 og fram til i dag, og utslippene fortsetter å øke raskt. Dette står i veldig skarp kontrast til de reduksjoner vi vet må til for å unngå de mest ødeleggende klimakonsekvensene. Da må de globale utslippene ikke øke, men tvert imot reduseres med 50–85 pst. innen 2050. Det betyr at veksten må stanses, så må vi ha reduksjon, og utslippskurvene må snu i løpet av veldig få år.

En slik reduksjon vil kreve en teknologisk revolusjon. Dette er en omveltning som industrilandene må lede, men som også krever at de største utviklingslandene bidrar. Industrilandene, som bare har 20 pst. av verdens befolkning, står for nesten halvpartene av verdens utslipp, men utviklingslandenes bidrag vil øke i årene framover som følge av en kombinasjon av økonomisk vekst og befolkningsvekst. Det aller meste av den globale utslippsveksten de nærmeste årene, fram mot 2030, er forventet i utviklingsland.

For å få til de nødvendige reduksjonene i utviklingslandenes utslipp må industrilandene være villig til å komme opp med betydelig ny finansiering, samtidig som utviklingsland selv må bidra basert på sine forutsetninger. Utviklingslandene må gis rom til økonomisk vekst slik at de kan redusere fattigdommen, bl.a. ved at en mye større del av verdens befolkning får tilgang til elektrisitet basert på klimavennlige teknologier. Det er flott at elektrisiteten er fornybar, og at den f.eks. kommer fra solceller. Jeg var nettopp og besøkte Rampura, en landsby i India, hvor det norske firmaet Scatec Solar har elektrifisert landsbyen ved hjelp av solceller. Det er et prosjekt som India og Norge i fellesskap, privat og offentlig, vil forsøke å rulle ut i mange flere landsbyer med det siktemål at det skal kunne være et bredt tilbud til indiske landsbyer om å bli solcellebasert – et godt og enkelt eksempel på noe mange andre også bidrar til.

EU og Norge har foreslått klare og ambisiøse reduksjonsmål for seg selv og anslag for nødvendige utslippsreduksjoner for industrilandene samlet. Men mange industriland sitter fortsatt på gjerdet. For utviklingslandene bekrefter dette dessverre mangel på vilje og handlekraft. Store utviklingsland ønsker ikke å påta seg bindende utslippsforpliktelser, og i hvert fall ikke før de ser hva de rikeste industrilandene legger på bordet.

Jeg snakket tidligere i år med Obamas mest sentrale rådgivere i klimapolitikken, og jeg føler meg trygg på at USA vil spille en ledende rolle fram mot København-møtet. Vi så et godt eksempel på hvilken kolossal rolle og betydning USA har da verdens miljøvernministre møttes i Nairobi i februar. Fram til det møtet hadde det vært et klart nei fra hele verden til å innføre et globalt forbud mot kvikksølv. Norge hadde tatt det opp. Vi fikk med oss EU, og så fikk vi med oss Afrika, men alle sa: Ta det ikke opp her. Så snudde USA. De amerikanske forhandlerne smilte 360 grader rundt hodet da de endelig fikk lov til å legge fram det de selv mente, og ikke det Bush mente. Og i løpet av et moment var hele verdens situasjon når det gjaldt kvikksølv, forandret. En grunn til det var selvsagt at man ikke lenger kunne gjemme seg i skyggen bak USAs forrige president. Den skyggen var bred. Det var mange land som gjemte seg i den. Det var også norske politikere som gjemte seg i den skyggen. Men den skyggen er ikke lenger til stede, og det er ikke lenger mulig å gjemme seg bak USA for dem som ikke vil bevege seg på klimaområdet. Klima er vanskeligere enn kvikksølv, men dette demonstrerer USAs nøkkelrolle.

Kina og USA, de to klart største utslippslandene uten forpliktelser, sitter med nøkkelen til resultater i København. Forholdet mellom Kina og USA i klimapolitikken er komplisert, men samspillet mellom disse, som en del kaller G2, vil være sentralt for det endelige resultatet. Det var derfor et veldig godt tegn at utenriksminister Hillary Clinton satte finanskrise og klima øverst på dagsordenen under sitt besøk i Kina i år, og fikk til en god dialog om disse helt sentrale spørsmålene. Andre u-land er også viktige. Land som har en sterk stemme i forhandlingene, er land som Sør-Afrika, Brasil og India i tillegg til Kina.

Norge arbeider for en ambisiøs, ny global klimaavtale som har som utgangspunkt at den globale gjennomsnittstemperaturen ikke skal øke med mer enn 2 °C fra førindustrielt nivå. Det er helt nødvendig å understreke at selv om vi skulle nå dette som i forhandlingene framstår som et ambisiøst mål, vil det likevel ha svært dramatiske konsekvenser. I allerede flomutsatte områder som Bangladesh, for å ta det landet som eksempel, vil det gå fra vondt til verre. To grader vil bety at store arealer vil bli oversvømt. Ved så lite som 50 cm havnivåstigning – som er vesentlig mindre enn hva vi frykter vil komme – vil mer enn 17 millioner mennesker måtte evakueres. Når vi vender blikket mot oss selv, vil også Norge måtte belage seg på betydelig mer nedbør, selv om vi antakelig kommer heldigere ut av klimaendringene enn mange andre land. Togradersmålet krever et internasjonalt klimaregime som samlet sett er mye mer ambisiøst enn dagens regime som for lengst er innhentet av virkeligheten. Klimaregimet må være basert på den til enhver tid gjeldende vitenskapelig kunnskap, ikke på hva vi kan gjøre og hva vi har lyst til å gjøre, men på hva vi må gjøre – basert på den samlede sum av verdens beste vitenskapsmennesker. Alle land og sektorer må omfattes av en ny avtale med effektive etterlevelsesmekanismer. For industrilandene må det settes tallfestede mål, slik Norge og EU har gjort. Utviklingsland med store og raskt voksende utslipp må ta sin del av ansvaret ved å forplikte seg til å tilrettelegge for at den forventede veksten i deres egne utslipp blir betydelig redusert. Det sporet vi nå er inne på, vil lede til fire–fem graders temperaturstigning i løpet av det århundret vi allerede er godt inne i, med helt ufattelige konsekvenser for menneskeheten. Derfor må vi snu. Togradersmålet er sentralt, selv om det kommer til å være vanskelig å innfri.

For å oppnå slike utslippsreduksjoner må det etableres en global incentivstruktur der utslippsreduksjoner lønner seg økonomisk. Det viktigste ved dette er å etablere en internasjonal pris på CO₂gjennom et globalt karbonmarked.

Eksisterende klimateknologi må tas i bruk i full skala. Analysene til bl.a. FNs klimapanel og Det internasjonale energibyrået viser at vi må satse på både økt energieffektivisering med tilgjengelig teknologi, økt fornybar energiproduksjon og ny teknologi på det området, og samtidig introduksjon av helt nye teknologier. En slik ny teknologi er karbonfangst og -lagring.

Karbonfangst og -lagring for kraftproduksjon er viktig for å innfri Norges egne framtidige utslippsforpliktelser. Målet for den teknologien som vi utvikler på dette området, er at den skal bidra til betydelig reduksjon av CO₂-utslipp også utenfor Norge. Det som startet som et norsk nasjonalt kompromiss, har fått en global betydning som det er stor interesse for. Men kostnadene i dag for denne teknologien er for høye. Det brukes for mye energi på å skille ut karbon, eventuelt for å lagre det til at vi er i stand til å få til et kommersielt marked for karbonfangst og -lagring. Det er situasjonen nå, men vi arbeider hardt for å løse dette. Derfor satser vi sterkt på teknologi langs hele teknologikjeden når det gjelder CO₂-håndtering – fra forskning og utvikling til bygging av renseanlegg i fullskala. Norge har ledende forskningsmiljøer og vil derfor satse tungt på forsknings- og utviklingsprogrammer for å sikre bevilgninger til dette arbeidet. For å illustrere hvor langt framme Norge er, vil jeg trekke fram at SINTEF skal lede EUs nyeste forskningsprosjekt på CO₂-håndtering i kull- og gasskraftverk, et prosjekt som har 14 partnere fra åtte land. Og selv om CO₂-fangst fra gassproduksjon er viktig, er det klart at den globale betydningen ligger aller mest i å få til dette for kull.

Vi bygger et europeisk teknologisenter på Mongstad for å utvikle, teste og kvalifisere ny teknologi for fangst av CO₂ fra røykgass. Dette teknologisenteret vil bidra til omfattende læring, som vil få internasjonal betydning for framtidige anlegg.

Norge har som ett av få land også mulighet til å ta det første viktige skrittet over til fullskala. Det er aldri før bygd et anlegg for fullskalafangst av CO₂ fra kraftproduksjon noe sted i verden. Det er ingen tvil om at dette både er kostbart og teknologisk krevende. Dette skal vi likevel få til på Mongstad! Prosjektet vil, sammen med teknologisenteret, føre til omfattende teknologiutvikling. Her avventer vi selvsagt et fruktbart samarbeid med EU-land, USA, Australia og andre som planlegger parallelle løp – i konkurranse, men også i fruktbart vitenskapelig samarbeid.

Også på Kårstø har staten engasjert seg for å få på plass CO₂-håndtering. Når gasskraftverket der går for fullt – som det jo bare gjør til tider – er det et av Norges aller største punktutslipp. Her vil et renseanlegg gi viktige erfaringer til senere prosesser. I tillegg oppnår man å rense et stort punktutslipp.

Internasjonalt har det i lang tid vært en debatt om sikkerheten ved lagring av CO₂. Norge har hatt en pådriverrolle for å få på plass et godt regelverk for miljømessig sikker geologisk lagring, bl.a. gjennom havmiljøkonvensjoner, som Miljøverndepartementet har ansvar for. EU har nå oppnådd enighet om et nytt lagringsdirektiv, som langt på vei er basert på regelverk utviklet under havmiljøkonvensjonene, og som ellers reflekterer det eksisterende regelverket for virksomhet offshore på en god måte. Dette regelverket vil bli gjennomført i Norge. La meg legge til at for å spre kunnskap om CO₂-håndtering og for å diskutere både teknologigjennomføring og lagringssikkerhet inviterer statsministeren til en høynivåkonferanse i Bergen mot slutten av måneden, som vil bidra til å sette spørsmålet ytterligere på den globale dagsordenen.

Norge arbeider for at et nytt globalt klimaregime skal omfatte utslipp fra både internasjonal skipsfart og internasjonal luftfart. Klimagassutslippene fra internasjonal transport er i kraftig vekst. Det er tall som kan tyde på at utslippene fra norskeide skip i forskjellige registre i størrelse tilsvarer omtrent alle andre utslipp fra Norge – det illustrerer størrelsesforholdene her. Under enhver omstendighet er det store utslipp fra norske skip. Men vi samarbeider godt med rederinæringen om å forsøke å gjøre noe med dette. Globalt utgjør internasjonal skipsfart 2–3 pst. av de samlede klimagassutslippene. Norge har nå lagt fram forslag om hvordan skipssektoren skal inkluderes i et nytt globalt klimaregime. Det er et område der vi blir lyttet til siden vi er en stor og moderne skipsfartsnasjon. Det norske forslaget innebærer at det fastsettes et utslippsmål for skipssektoren, og at den internasjonale sjøfartsorganisasjonen IMO utformer virkemidler for å nå et sånt mål.

En gang het det: «Vår ære og vår makt har hvite seil oss bragt». Mitt håp er at ære og makt heretter skal komme fra den samme driftigheten og dristigheten – anvendt på miljøutfordringene. Vår flåte bør være den «hviteste» i verden i miljøforstand.

Polarområdene er et annet felt hvor Norge har et særlig ansvar. Roald Amundsen var den første på Sørpolen, i 1911, og han ble også den første til å nå Nordpolen, i 1926. Mens Amundsen nådde Nordpolen med luftskipet «Norge», brukte Børge Ousland og Erling Kagge pulk og ski da de nådde polpunktet i 1990. Frykten nå er at framtidige polfarere til Nordpolen vil måtte bruke båt. For et par uker siden inviterte utenriksminister Jonas Gahr Støre nobelprisvinner Al Gore til en ministerkonferanse i Tromsø om issmelting. Fokus ble her satt på sammenhengen mellom nedsmelting av is i Arktis og i Antarktis og global nedsmelting av breer, ikke minst med vekt på Himalaya-platået, men også på Andesfjellene og andre steder. Det ble nedsatt en internasjonal ekspertgruppe som skal skrive en rapport om issmelting globalt. La meg nevne at min svenske kollega, utviklingsminister Gunilla Carlsson fra det svenske høyrepartiet, kom tilbake fra nettopp Andesfjellene, helt sjokkert over hva hun der hadde sett av nedsmelting av breene i Bolivia – og hva det betyr for økosystemene rundt. Deklarasjonen fra møtet i Tromsø inneholder den mest oppdaterte kunnskapen om disse dramatiske konsekvensene av klimaendringene, og den vil bli lagt fram under København-konferansen med et budskap om kraftig forsterket innsats for å redusere globale klimautslipp. FNs generalsekretær Ban Ki-moon vil også komme til Norge i månedsskiftet august/september for selv å ta i øyesyn nedsmeltingen av polarisen i Arktis.

17 pst. av globale klimagassutslipp skyldes avskoging og skogforringelse i utviklingsland. Regjeringens klima- og skoginitiativ ble lansert av statsministeren på Bali i desember 2007, og har som et sentralt mål å bidra til at utslipp fra skog i utviklingsland omfattes av et nytt internasjonalt klimaregime. Norge arbeider aktivt for at utslipp fra disse kildene skal bli en del av det nye klimaregimet etter 2012. Derfor lovte Jens Stoltenberg på Bali i 2007 at Norge er beredt til å trappe opp innsatsen for tiltak mot klimautslipp fra avskoging og skogforringelse i utviklingsland til inntil 3 milliarder kr årlig.

Tiltak mot utslipp fra avskoging og skogforringelse i utviklingsland er blant de raskeste og mest kostnadseffektive vi kan sette inn. Men la oss ikke ha noen illusjoner om at de er blant de enkleste. Det er sterke drivkrefter som bidrar til avskoging. Det er alt fra den enkelte bondes ønske om å forsørge sin familie ved å dyrke soya eller tjene penger på kjøttproduksjon til sterke drivkrefter i verdensmarkedets etterspørsel etter papir – hogst og handel med tropisk tømmer – til palmeoljeplantasjer og til lokalbefolkningens behov for dyrkbar mark, ved og tømmer. Det er et sett av ulike årsaker til avskogingen. Vi må bare finne mekanismer som sikrer at det blir mer lønnsomt for både bønder, selskaper og stater å bevare skogen og utnytte den fornuftig enn å hogge den ned. Vi må forene utslippet fra avskoging med det utviklingspolitiske målet om å bidra til redusert fattigdom.

Utfordringen i mange av samarbeidslandene er store. Noen av dem har et stort korrupsjonsproblem, andre har dårlig styresett mer generelt og i atter andre er det ikke stor forståelse for skogtiltak som en ny type utviklingssamarbeid. Men vi møter også en rekke land som selv har tatt initiativ på dette området. La meg nevne det veldig fattige, og befolkningsmessig lille, Papua Ny-Guinea, som virkelig har vært en drivkraft i å sette dette på den globale dagsordenen. En rekke land i Latin-Amerika har også gått i spissen på dette området. Dette er land som er villige til å diskutere gjennomgripende reformer for å snu utviklingen, og nå er utfordringen å få til denne prosessen i viktige skogland, som er godt i gang, og ikke minst å få flere givere med på laget, slik at størrelsesordenen på midlene i København blir tilstrekkelig til å kunne hjelpe dem som ønsker å hjelpe seg selv.

For å sikre langsiktige og reelle utslippsreduksjoner blir det særlig viktig med globale løsninger som hindrer «lekkasje», slik at redusert avskoging ett sted, la oss si på den indonesiske øya Kalimantan, ikke fører til økt avskoging på den indonesiske øya Vest-Irian. Det gir ingen mening, og derfor må man ha globale regimer, og nasjonalstatene må ta styring i sin håndtering av utslippene. Vi må internasjonalt etablere kunnskap om og tillit til systemet for overvåking av skogområdene og deres evne til å binde karbon. Det er den enkelte nasjonalstaten som må sette standarden for hva den skal gjøre i eget land. Det enkelte land må utvikle en plan, så kan det internasjonale samfunnet komme inn og støtte den planen.

Deler av de norske midlene finansierer et nytt FN-program som kalles UN-REDD. I det samarbeider for øyeblikket regjeringer i ni tropiske land om utformingen av nasjonale strategier for redusert avskoging, men vi har en strøm av henvendelser fra viktige skogland, Bolivia, for å nevne ett, og andre, som altså kommer til oss og ønsker at vi skal gjøre mer og i direkte samarbeid med dem, Guyana i Sør-Amerika for å nevne et annet.

Både frivillige organisasjoner og urbefolkningsgrupper skal være med og utforme strategiene. Norge er også største giver i et lignende initiativ som ledes av Verdensbanken, som heter «The Forest Carbon Partnership Facility». Gjennom norsk påtrykk og gjennom å bruke den store pengegaven som Norge har gitt til dette formålet, har vi bidratt veldig effektivt til å bringe de ulike FN-organisasjonene sammen, bringe FN sammen, med Verdensbanken på dette området. Selv om det kan virke opplagt, må jeg nok si at det å bringe FN-organisasjonene sammen med Verdensbanken er blant de vanskeligste oppgavene på et område som dette.

I tillegg bidrar Norge til Congo Basin Forest Fund sammen med Storbritannia og andre. Det er et fond for vern og bærekraftig forvaltning av Kongobassengets skogområder, som er de nest største i verden. Vi støtter Brasils Amazonas-fond. Amazonas er den største regnskogen i verden. Brasils Amazonas-fond er nok det mest utviklede redskapet vi har for øyeblikket. Det skal finansiere aktiviteter som støtter opp under de brasilske myndigheters innsats mot avskoging. Da statsministeren og jeg var på reise i Brasil i fjor, så vi selv hvordan urfolk verner skogen mest effektivt, og at det er mulig å finne fram til alternative inntektskilder til tømmerhogst. I tillegg til de veldig gode resultatene som er oppnådd innenfor programmet selv, bidrar også klima- og skoginitiativet til stor positiv oppmerksomhet om Norge og positiv omtale i nesten alle internasjonale miljøkretser, og det har bidratt til å markere Norge som et miljøpolitisk foregangsland. Jo mer vi får stempel som foregangsland, desto større krav vil det bli stilt til oss om å levere på dette området. Det er store forventninger som er bygd opp.

Det samme gjelder vårt forslag til finansiering av tilpasningstiltak i utviklingsland. Det er behov for å skaffe store summer internasjonalt for å finansiere slike tiltak. Det er fremmet forslag til flere ulike mekanismer for å skaffe penger til dette, men Norge har høstet mye støtte for sitt finansieringsforslag, som sammen med det forslaget Mexico har lagt fram, er de to forslagene som nå grunnleggende diskuteres i de internasjonale klimaforhandlingene. Norge har foreslått at noen få prosent, f.eks. 2 pst., av kvotene under Klimakonvensjonen auksjoneres internasjonalt, og at disse pengene brukes til finansiering. Det vil bety at land med utslippsforpliktelser i en framtidig klimaavtale, de rike industrilandene, vil bære kostnadene. Forslaget er innovativt og robust fordi det bringer fram midler uavhengig av ordinære budsjettbehandlinger i hvert enkelt land. Vi opplever at forslaget møter stadig voksende interesse blant andre land, særlig blant utviklingsland. Også EU-kommisjonen har foreslått dette norske forslaget som ett av to mulige finansieringsmekanismer i en ny avtale. Jeg hadde en god drøfting av dette forslaget med EUs miljøvernminister i Praha for et par uker siden, og, i en rekke andre sammenhenger, med EU-ledere. Vi arbeider aktivt videre med å spre kunnskap om og søke støtte for forslaget. For å illustrere interessen for forslaget kan jeg nevne at jeg er invitert, jeg tror som den eneste ikke-afrikaner, til Den afrikanske unions miljøvernministermøte om 14 dager. Hovedpoenget er å redegjøre for det norske skoginitiativet og det norske finansieringsforslaget på dette møtet i Nairobi.

Det norske forslaget er særlig tenkt å reise midler til tilpasning og kapasitetsbygging i u-land. Det vil også kunne skaffe penger til å redusere utslipp, som f.eks. ved finansiering av teknologiutvikling og tidlige reduksjoner av utslipp fra avskoging i u-land.

Til sjuende og sist er det vanskeligste temaet med tanke på å få en avtale i København den manglende tillit mellom industriland og utviklingsland, som fortsatt preger klimaforhandlingene – om enn miljøet i klimaforhandlingene er blitt drastisk endret etter at Barack Obama ble president i USA. Noe av denne uenigheten kan tilskrives forhandlingstaktikk, men det er liten tvil om at det blir meget krevende å oppnå enighet om en ambisiøs avtale i København. Derfor må verdens toppledere, presidenter og statsministre, inn i bildet mer enn noen gang før. De må engasjere seg i klimaforhandlingene. De må ta ledelse i de mange begivenhetene som vil skje fra nå og fram til København-møtet. Det må vises politisk dristighet. Norden har en nøkkelrolle gjennom Danmark, som er vertskap for København-toppmøtet, Sverige, som har formannskapet i EU i perioden for København-møtet, og Norge, som er pådriver på ulike områder der vi kan være mer markert enn Danmark kan være som vertskap, og Sverige kan være som konsensusdriver i EU. Samlet sett tror jeg de nordiske land, gjennom veldig tett kontakt, kan ha langt større betydning enn ellers.

Det vil bli holdt en rekke møter på statsleder- og ministernivå som skal bidra til politisk trykk og styring fram mot København-møtet. Man trenger ikke stor spåmannskunst for å si at det er ikke i forhandlingene i seg selv alle løsningene vil bli funnet, men når de blir hevet opp på et politisk toppnivå. Regjeringens medlemmer benytter enhver anledning til å ta opp klimaforhandlingene i politiske samtaler, enten det er statsministeren, utenriksministeren, meg selv eller andre regjeringsmedlemmer. Siktemålet er å formidle og få gjennomslag for norske synspunkter, og få større forståelse for og kunnskap om andre lands syn og forventninger. Norge prøver også å fokusere på sammenhengene mellom handelspolitikk og klimatiltak. Det er av stor betydning at regelverket i Verdens handelsorganisasjon og det kommende klimaregimet vil fungere gjensidig støttende, slik at vi løser faren både for sosial dumping, eller miljømessig dumping, som noen er bekymret for, men samtidig ikke går inn i proteksjonisme, som andre land er bekymret for. Her ligger det mye sprengstoff, og det er viktig at det finnes balanserte kompromisser i forhandlingsprosessen.

Klimaforliket innebar et taktskifte i norsk klimapolitikk. Jeg vil berømme Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre for både dialogen vi hadde, og sluttresultatet. Et tverrpolitisk samarbeid som dette legger et solid fundament for en stø og ambisiøs klimapolitisk kurs. Jeg ønsker allerede nå å invitere forlikspartnerne til samtaler med sikte på å få til en avtale om et klimaforlik II som en oppfølging av rapporteringen til Stortinget om klimapolitikken i 2010. Denne rapporteringen vil være basert på det arbeidet som Statens forurensningstilsyn legger fram på slutten av dette året. I dette ligger det et ønske fra Regjeringen om fortsatt bred forankring av klimapolitikken. Randolph Churchill, Sir Winston Churchills far, sa en gang at det er en opposisjons plikt å opponere. Det er riktig, men samtidig er det også en opposisjons plikt å bidra til de beste resultater for landet, og det gjorde opposisjonen i klimaforliket. Vi er nå i gang med en dugnad som vi må stå sammen om på tvers av de vanlige politiske skillelinjene, og jeg vil gi honnør til opposisjonen for at de i klimaforlikdiskusjonen ikke brukte all tid på å opponere, men heller brukte mye krefter på å gjøre klimaforliket så ambisiøst som mulig. Jeg håper vi kan fortsette å presse hverandres klimaambisjoner i riktig retning både før og etter valget.

Vi ble enige om tiltak som faktisk kan bevege internasjonalt klimaarbeid og motivere til innsats relativt raskt. Klima- og skoginitiativet, som jeg behørig har omtalt, er det fremste eksempelet på noe som gjennom klimaforliket har satt Norge ettertrykkelig på den globale dagsordenen og beveget dette området raskere enn kanskje noe annet område foran møtet i København. Det er også viktig at Norge, som et rikt industriland, i de internasjonale klimaforhandlingene demonstrerer tydelig vilje til å gå foran og redusere egne utslipp. Dette har i alle år vært et ufravikelig krav fra utviklingslandene i forhandlingene.

Under behandlingen av klimaforliket var det enighet om at Norge i 2020 skal kutte de globale utslippene av klimagasser tilsvarende 30 pst. av Norges utslipp i 1990. Det ble ansett som realistisk i klimaforliket å redusere utslippene i Norge med 15–17 millioner tonn CO₂-ekvivalenter i forhold til referansebanen slik den er presentert i nasjonalbudsjettet for 2007 når skog er inkludert. Jeg skal ikke legge skjul på at dette er krevende og ambisiøse mål. Vi visste da vi inngikk forliket, at det allerede lå an til en betydelig vekst i utslippene fram mot 2020. Motoren i denne veksten er økt velstand. Vi kjøper bil nummer to, vi kjøper flere og nye ting til boligen, og vi reiser mer. I tillegg har olje- og gassproduksjonen siden 1990 gitt vesentlig utslippsvekst. Alle piler, både i Norge og internasjonalt, peker i retning av økte utslipp, og det er denne trenden vi skal snu med klimaforliket. Det er ikke lett i Norge, og det er enda vanskeligere internasjonalt.

Regjeringen bestreber seg selvsagt på å følge opp alle punktene i klimaforliket:

• Vi har lagt om avgiftssystemet slik at biler med lite CO₂-utslipp blir billigere, og biler med høyere utslipp blir dyrere.

• Vi har doblet belønningsordningen for kollektivtrafikken.

• Vi har økt investeringene i jernbane.

• Vi har tredoblet innsatsen knyttet til forskning på fornybar energi.

• Vi bruker i år nærmere 2,6 milliarder kr på arbeidet med energieffektivisering, fornybar varmeproduksjon og vindkraftutbygging. Dette er over tre ganger så mye som Enova disponerte i 2005 da den rød-grønne regjeringen fikk makten.

• Vi vil forby installering av oljekjele i nye bygg og ved større ombygginger fra 1. januar 2010.

Vi arbeider hardt med å komme helt i mål med andre punkter i forliket. I klimaforliket ble Regjeringen enig med opposisjonen om å gjenoppta drøftinger med Sverige om et felles marked for elsertifikater, såkalte grønne sertifikater. Ambisjonen er å få på plass de sentrale prinsippene for hvordan markedet skal utformes innen 1. oktober i år.

Vi ser imidlertid tegn på at selv en god oppfølging av klimaforliket ikke er nok til å oppnå de nødvendige utslippsreduksjonene i 2020. Regjeringen jobber derfor kontinuerlig med å videreutvikle klimapolitikken. La meg nevne tre konkrete områder.

For det første: fastlandsindustrien. Omtrent halvparten av industrien er fortsatt ikke omfattet av virkemidler for å redusere klimagassutslippene. Dette bryter med prinsippet om at forurenser betaler, og fører til at andre deler av samfunnet må bære en større del av kostnadene for å redusere utslippene. Samtidig må man være klar over at mange av disse bedriftene konkurrerer på et globalt marked, og at de i liten grad kan velte økte utslippskostnader over på kundene. En avtale mellom Miljøverndepartementet og industrien kan være en god måte å redusere disse utslippene på. Senere i dag skal jeg ha et første møte med Norsk Industri med tanke på å få til en slik avtale, som forhåpentligvis kan begynne å gjelde fra 1. januar 2010.

For det andre: kommunesektoren. Regjeringen opplever at veldig mange kommuner er ivrige etter å bidra i en nasjonal klimadugnad. Miljøverndepartementet sender derfor nå ut på høring en statlig planretningslinje for klima- og energiplanlegging i kommuner og fylkeskommuner. Det er viktig at kommunene setter seg ambisiøse utslippsmål og identifiserer konkrete miljøtiltak, som de forplikter seg til å gjennomføre. Slik kan vi utløse utslippskutt og bidra til miljøvennlig energiomlegging i kommunene.

For det tredje: Landbruks- og matdepartementet legger fram en stortingsmelding om landbrukets klimautfordringer før sommeren. Det er lagt opp til at meldingen skal drøfte tiltak og virkemidler for å redusere utslipp av klimagasser fra landbruket, og også omtale potensialet for økt opptak av CO₂ og binding av karbon i skog og jord. Konsekvensene av klimaendringer for landbruket med tilpasningstiltak også her i Norge er et viktige tema.

Slike grep rettet mot enkeltsektorer, mot landbruk, mot kommunesektoren og mot den ikke avgiftsregulerte industrien, er viktige, men det er avgjørende at vi også har på plass en solid grunnmur i virkemiddelapparatet vårt. Kvotesystemet er denne grunnmuren. Vi har nylig fått på plass kvotesystemet for perioden 2008–2012. Etter en runde med justeringer har Regjeringen lyktes i å opprettholde et system som er det mest ambisiøse i Europa. Norge utsteder færrest kvoter i forhold til bedriftenes forventede utslipp. Med dette bidrar Norge til å sikre etterspørselen etter kvoter i EUs kvotesystem.

EU har nå endelig vedtatt det reviderte kvotedirektivet som etablerer et styrket og utvidet kvotesystem for perioden 2013–2020. Norge er en del av EUs kvotesystem i dag, og det vil være viktig for oppfyllelsen av norske klimamål og for norsk næringsliv at Norge også i neste kvoteperiode er en del av EUs kvotesystem. Samtidig ønsker Norge å kunne påvirke EU-systemet i retning av størst mulig klimaeffekt. Regjeringen vil derfor arbeide for dette ved å føre en aktiv politikk overfor EU når kvotesystemet skal utmeisles i detalj.

I klimaforliket bestemte vi at vi skal overoppfylle Kyoto-forpliktelsene med 10 prosentpoeng. Vi vil nå dette målet gjennom statlige kjøp av kvoter. 10 prosentpoeng høres kanskje ikke så mye ut, men i praksis betyr det at vi bidrar til utslippskutt i andre land tilsvarende halvparten av våre egne utslipp fra biler, busser og trailere. Regjeringen er opptatt av at det i våre kjøp av klimakvoter legges opp til en bredt sammensatt portefølje. Det innebærer bl.a. at vi ønsker et betydelig innslag av prosjekter fra de minst utviklede landene. Det er likevel ikke mulig å sette seg absolutte mål for kvotekjøp, f.eks. i form av kun å kjøpe kvoter fra én region eller én teknologi, siden tilbudet av kvoter av de fleste typer det er aktuelt å satse på, er begrenset. La meg også si at den såkalte grønne utviklingsmekanismen eller kvotesystemet beregnet på utviklingsland er et system i sin startfase, ikke et ferdig utviklet system. Det er mer å sammenligne med barn som må vokse opp, og som trenger å videreutvikles. Det Norske Veritas har lagt fram viktige forslag på dette området siden de har 50 pst. av markedet for godkjenning av disse kvotene. Så det er rom for betydelige forbedringer. Norge engasjerer seg sterkt i debatten om dette internasjonalt. Men kvotesystemet er en veldig viktig grunnmur som må forbedres.

Svaret på klimautfordringen ligger både i atferdsendring og i ny teknologi. De to kan ikke så lett skilles: Ofte vil atferdsendring kreve at vi har utviklet ny teknologi. Ny teknologi vil utløse ny atferd. Derfor vil vi trenge en teknologisk revolusjon. Jeg tror den vil komme. Tenk bare på hvor raskt internetteknologien har spredd seg til hele verden siden den ble introdusert for 10–15 år siden. Fra å være et lite redskap for nerder, stort sett i Nord-Amerika, og for folk i universitetsmiljøene den gangen, gikk den til å bli allemannseie over hele kloden i løpet av 12–13 år. Over alt hvor det finnes middelklasse, finnes i dag Internett. Det samme har skjedd med alt fra flatskjermer til mobiltelefoner – for å ta moderne eksempler. Går man tilbake i historien, fikk brødrene Wright det første flyet opp i lufta. Alle sa at det var umulig, inntil de gjorde det. Da ble det mulig. Da Edison fant opp lyspæren, sa alle at det var umulig, inntil han gjorde det. Da var det mulig. Potensialet for teknologisk endring er kolossalt, men krever de rette samfunnsmessige betingelsene. Atferdsendring og teknologisk endring kan ikke ses som to atskilte områder.

Transport er kanskje vår største utfordring. Klimamålet for transportsektoren er at vi skal kutte utslippene med 2,5–4 mill. tonn i 2020 sammenliknet med referansebanen. Dette krever at vi begrenser trafikkveksten, at vi forandrer bilparken, og at vi sørger for at mest mulig av gods og personer transporteres på andre måter enn på vei og med fly. Også i transportsektoren trenger vi teknologiske gjennombrudd. Det er viktig å satse bredt, ikke bare på én bestemt teknologi, men ha rom for de mange forbedringene – ikke bare forbedringer av den tradisjonelle bensinmotoren, hydrogen og andre mulige nye drivstoff, men selvsagt framfor alt bruken av elektrisitet til transportformål. Norge har allerede noen av de aller beste rammebetingelser for kjøp av elbil og også de beste betingelsene for bruk av elbil, f.eks. gjennom adgang til kollektivfelt. Utviklingen av bedre batterier, større biler og bedre infrastruktur vil bidra til å øke bruksområdene for elbilene framover. Norge har vært – og er – ledende på elbilmarkedet, men vi må gå videre. Jeg besøkte Miljøbil Grenland i Porsgrunn for noen få uker siden. Jeg ble imponert over å se en elbil som ikke var en liten bil for nisjemarkedet, men en stor familiebil der alle kan være med, mor og far med tre barn i baksetet, bikkje og fullt bagasjerom, og likevel kjøre over lange avstander. Så elbilene kommer, og de kommer raskere enn mange tror. Om kort tid kommer også plug-in hybridbilene, altså biler som har elmotor som kan lades fra stikkontakten, og som har en tradisjonell motor i tillegg. Regjeringen vil bidra til infrastruktur i form av ladestasjoner. Det er derfor satt av 50 mill. kr til dette i Regjeringens tiltakspakke fra januar.

Vi har gjennomført endringer i engangsavgiften, som har gjort at de gjennomsnittlige utslippene fra nye biler er redusert med 14 pst. fra 2006 til 2009. Målsettingen er at gjennomsnittet skal være nede på 120 gram CO₂ pr. kilometer i 2012. Regjeringen vil fortsette den gradvise omleggingen av avgiftssystemet og virkemiddelbruken, slik at mer energi- og miljøvennlige biler styrker sin konkurranseposisjon. Samtidig må vi passe på at økt elbilbruk og økt hybridbilbruk reduserer annen biltrafikk og ikke erstatter sykkel og kollektivtransport.

Om få minutter vil samferdselsministeren motta en rapport fra en arbeidsgruppe som ledes av Energibedriftenes Landsforening. Rapporten viser hvilke grep bransjen mener bør tas for å framskynde utviklingen og innfasingen av elbiler og plug-in hybridbiler i den norske bilparken.

Regjeringen vil fortsette satsingen på kollektivtrafikk. Nasjonal transportplan ble lagt fram for Stortinget i mars. Der er investeringer til jernbaneutbygging fordoblet i forhold til planen for 2006–2015. Det legges også opp til å forbedre driftsstabiliteten på jernbanen gjennom en satsing på 42 milliarder kr. I tillegg skal belønningsordningen til kollektivtrafikken fordobles, og det skal satses på gang- og sykkelveier. Investeringer i kollektivtrafikk er ofte ikke alene nok til at folk tar det i bruk. Dersom regionale og lokale myndigheter setter inn effektive tiltak som køprising og parkeringsrestriksjoner, vil det føre til større overgang til kollektive transportmidler og dermed lavere klimagassutslipp.

Regjeringen vil at andregenerasjons biodrivstoff skal være en del av en langsiktig løsning på klimautfordringene, og da ikke nødvendigvis bare til biler, men eksempelvis til fly. Derfor har vi introdusert retningslinjer for hvordan man skal innfase førstegenerasjons biodrivstoff og skape marked for andregenerasjons biodrivstoff. Denne typen biodrivstoff kan baseres på avfallsprodukter, trevirke og halm og gir langt mindre konflikter i forhold til matproduksjon enn dagens biodrivstoff. Det jobbes med en strategi for forskning og utvikling av andregenerasjons biodrivstoff. La meg si at for øyeblikket er dette også, i tillegg til bedre organisering av flytrafikken, bedre landingssystemer osv., det viktigste virkemiddelet vi har for en mer miljøvennlig og grønnere politikk for flyindustrien.

Når det gjelder å redusere utslipp fra transport og for så vidt andre tiltak, er det mange gode eksempler i næringslivet selv. Et mål som har imponert meg mye, er det NorgesGruppen har satt seg på dette feltet. NorgesGruppen er Norges største matvarekjede. De har satt som mål å redusere CO₂-utslippene pr. egentransportert vare med 40 pst. i løpet av 2010. Dette er av typen inspirerende mål til etterfølgelse for andre bedrifter. Jeg oppfordrer aktører i andre bransjer til å legge seg i selen. La oss aldri glemme at klimatrusselen ikke kan løses av noen instans alene. Bare hvis næringsliv, regjering, politisk miljø og sivilt samfunn går sammen, finner vi løsningene.

Ifølge FNs klimapanel er energieffektivisering det tiltaket som i alt har det største potensialet for globale utslippskutt. Jeg har i den sisten tiden, kanskje også inspirert av finanskrisen, interessant nok opplevd at stadig flere næringslivsledere og ledende bedrifter kommer og ønsker mer lovregulering og ber om at deres næring blir bedre regulert. Dette er bedriftsledere som ønsker at vi premierer de beste innen en bransje, og straffer de dårligste. Jeg ser også at Abelia innen NHO går ut med det samme i dagens nummer av Aftenposten. Dette er en politikk vi trenger mer av: regulering av markedene for å styrke dem som vil gå framover på klimaområdet, og straffe dem som henger etter.

En skjerping av energikravene på et område som nybygg vil gi betydelig redusert klimabelastning. Energikravene ble skjerpet i 2007 og vil bli revidert i teknisk forskrift til ny plan- og bygningslov, som sendes ut på høring før sommeren. Passivhus er bygg med svært lavt energiforbruk, der oppvarmingsbehovet kan være redusert med så mye som 90 pst. En satsing på passivhus er viktig for å redusere våre klimagassutslipp.

Samtidig må vi gjøre det enkelt for vanlige folk å bruke mindre energi i boligen sin. En energisjekk for det enkelte bygg vil være et første steg i arbeidet med å gjennomføre konkrete effektiviseringstiltak. Fra nyttår 2010, altså ved inngangen til 2010, tilbys alle eiere av bygg en gratis energisjekk gjennom et webbasert system. Alle som selger eller leier ut en bolig, vil bli pålagt en slik energisjekk, og de må samtidig legge fram en energiattest. Alle store offentlige bygg skal ha en synlig energiattest. Vi vil også bidra til å utarbeide et mer detaljert opplegg for frivillig energisjekk, som bl.a. kan være et grunnlag for å identifisere konkrete energieffektiviseringstiltak tilpasset det enkelte bygg. Denne frivillige ordningen vil være selvfinansierende. Olje- og energidepartementet vil presentere et slikt opplegg om ikke lenge.

La meg legge til at i samtaler med amerikanske politikere og næringslivsledere er det ett tema de snakker om kanskje mer enn noe annet, og det er begrepet Smartnet. Det er et elektrisk nett hvor man ikke bare tar strøm ut, men hvor den enkelte kunde også kan mate strøm inn, f.eks. fra sin elbil eller fra sitt solcellepanel, og dermed redusere sine strømregninger – altså ikke bare ta ut strøm, men også å bidra med strøm inn. Man kan få langt flere energiprodusenter på denne måten. På sikt vil Smartnet kunne gjøre det mulig for kunder å mate inn strøm på nettet fra en rekke kilder. Det er stor interesse for dette, og norske energimyndigheter vil følge med på utviklingen av Smartnet-konseptet.

Olje- og gassinstallasjonene på sokkelen står for en betydelig andel av de norske klimagassutslippene. Disse utslippene kan reduseres ved at nye utbygginger i større grad baseres på elektrifisering eller samkjøring av kraftbehov med eksisterende innretninger. Det er i dag to prosjekter under utbygging som skal forsynes med kraft fra land: Valhall og Gjøa. Snøhvit og Ormen Lange har også delvis dekket energibehovet med kraft fra nettet, i og med at prosessering skjer på land. Plattformen Troll A mottar i dag kraft fra land. Etter at klimaforliket ble inngått, har Regjeringen fulgt opp kravet om vurdering av kraft fra land ved alle nye utbygginger og større modifikasjoner på sokkelen. Olje- og energidepartementet vil omtale oppfølgingen av utslippsfri kraft til petroleumssektoren i Olje- og energidepartementets budsjettproposisjon for 2010.

Forskning og miljøteknologi og teknologisk revolusjon har gått som en rød tråd gjennom denne redegjørelsen. Det er forskningen og klimaovervåkningen som har vist samfunnet at vi har et klimaproblem. Forskningen vil også spille en sentral rolle i jakten på løsningene. For Regjeringen er videre satsing på kunnskapsmiljøene helt sentralt. Regjeringen har allerede tredoblet forskningen på fornybar energi. Viktige grep er gjort gjennom etableringen av Energi21 for energisektoren. Nå jobbes det med en bredere styrking av klimaforskningen. Regjeringen har nedsatt en egen styringsgruppe, kalt Klima21, som jeg nettopp møtte, og som skal foreslå en samlende forsknings- og utviklingsstrategi for klimaforskningen til høsten. 24. april i år la Regjeringen fram en ny forskningsmelding – Klima for forskning. Det er et mål at norsk forskningspolitikk skal bidra til å løse globale utfordringer med særlig vekt på klima, energi, hav og matsikkerhet.

Ny teknologi utvikles i verdens mest avanserte industriland, som i Norge og i Europa ellers, i Nord-Amerika og i Japan, men utvikles også i raskt voksende industriland, som Kina og Brasil. Fortsatt er markedet for miljøteknologi nytt og umodent, men det regnes for å være et av verdens raskest voksende teknologimarkeder. Vindenergibransjen sysselsatte 154 000 mennesker i EU i 2007. Hver dag er det skapt 33 nye arbeidsplasser i denne bransjen de siste fem årene. Og det interessante er at på grunn av finanskrisen er ideen om at markedene regulerer seg selv nå, skrinlagt i nær sagt alle miljøer internasjonalt, med noen ytterst få unntak. Det betyr også at stemningen for å regulere markedene for å drive fram denne nye teknologien har en helt annen global vind i seilene.

Regjeringen vil utvikle en nasjonal strategi for miljøteknologi som skal være bredt forankret i næringslivet og i kompetansemiljøene. Et strategisk råd bestående av næringslivsledere, kunnskapsmiljøer, miljøbevegelsen og arbeidstakersiden skal gi løpende råd til strategiarbeidet og bidra til å følge opp strategien. Gjennom arbeidet med strategien er det allerede blitt tydelig at det er et relativt stort behov for statlige støttemidler til kommersialisering av miljøteknologi, og da særlig til utviklings- og demonstrasjonsprosjekter.

Med den rød-grønne regjeringen har Norge begynt å løpe, etter mange års klimadvale. Men mye gjenstår. Regjeringen har derfor bedt Statens forurensningstilsyn lede faggruppen Klimakur 2020. Klimakur skal utarbeide det nødvendige faglige grunnlaget for vurderingen av klimapolitikken og behovet for endrede virkemidler, som skal legges fram for Stortinget i 2010. I gruppen jobber sentrale etater som Vegdirektoratet, Oljedirektoratet, Norges vassdrags- og energidirektorat og Statistisk sentralbyrå. Jeg kjenner ingen andre land som har organisert et så omfattende arbeid som dette. Klimakur skal vurdere i hvilken grad eksisterende virkemidler er sterke nok til at vi når våre mål for nasjonale utslippskutt og vurdere behovet for nye eller endrede virkemidler. Jeg tror at vi allerede nå må være forberedt på at det i årene framover vil være nødvendig å innføre mange nye virkemidler som vil bidra til at utslippene kuttes. Klimakur-rapporten overleveres Miljøverndepartementet i november i år. Denne rapporten vil være et veldig viktig grunnlag når Regjeringen skal rapportere tilbake til Stortinget midtveis i Kyoto-perioden, i 2010 – og selvsagt etter København-toppmøtet.

Klimakur-rapporten vil, slik jeg ser det, være et viktig veikart fram til målet om kraftige utslippsreduksjoner. Jeg er sikker på at veikartet kommer til å bære preg av godt håndverk. Men jeg er like sikker på at selv om vi får dette kartet, kommer vi til å møte store utfordringer på reisen.

Jeg vil takke for denne anledningen til å gjennomgå Regjeringens klimapolitikk. Vi har begynt å kjempe mot klimatrusselen, men de hardeste og største slagene gjenstår. Vi er i en situasjon som jeg tror best beskrives ved hva Winston Churchill sa i det britiske underhuset i november 1942, etter de alliertes seier ved El Alamein. Han sa da: Dette er ikke slutten. Det er ikke engang begynnelsen på slutten. Men det er kanskje slutten på begynnelsen.

Vi er nå ikke i nærheten av å få til de utslippsreduksjonene som denne kloden trenger. Vi har ikke engang begynt på veien mot lavutslippssamfunnet. Men kanskje vi nå ser slutten på den epoken da mange av verdens toppledere så en annen vei eller satt på hvert sitt gjerde og så på hverandre. Jeg tror ærlig og oppriktig at når vi går fra hverandre i København, kan vi si at dette var slutten på begynnelsen, slutten på stillstanden. Vi har startet den globale marsjen mot målet. Målet er stort, men vi er beredt til å nå det.

Winston Churchill visste den gang hva han snakket om. Også etter El Alamein fulgte skuffelser og svære oppofrelser. Men de allierte vant. Og vi skal også vinne i København.

Presidenten: Presidenten vil foreslå at miljø- og utviklingsministerens redegjørelse om klimapolitikk legges ut for behandling i et senere møte. – Det anses vedtatt.