Statsråd Lisbeth Berg-Hansen [10:01:39]: I 2010 var det 40 år siden de første norske oppdrettspionerene lyktes med å sette ut laksesmolt i merder i sjøen, og et par år senere kunne de høste matfisk av første klasse. Det var starten på den moderne norske havbruksnæringen. I fjor markerte havbruksnæringen også en annen milepæl: For første gang rundet produksjonen av oppdrettsfisk én million tonn. Det tilsvarer 10 millioner måltider hver dag, gjennom hele året.
Utviklingen fra 1960 og fram til i dag har overgått det de fleste kunne forestille seg. På få tiår har Norge utviklet seg til å bli en av verdens fremste havbruksnasjoner.
Det sies ofte at havbruksnæringen er en ung næring. Sammenlignet med andre primærnæringer er den det, men størrelsen på næringen og den betydning den har fått både nasjonalt og internasjonalt, tilsier at havbruksnæringen nå er en voksen næring. Det er da også naturlig at den i økende grad er gjenstand for offentlig debatt om hvilke vilkår som skal legges til grunn for dens videre utvikling.
Som statsråd er mitt oppdrag for havbruksnæringen nedfelt i Soria Moria II-erklæringen. Der står det:
«Det skal legges til rette for videre vekst i havbruksnæringen innenfor bærekraftige rammer. Strategien for bærekraftig havbruk skal legges til grunn. Arbeidet med å redusere lakselus og rømming vil bli høyt prioritert.»
Videre står det:
«Utviklingen i oppdrettsnæringen må ta hensyn til villaksen.»
Havbruksnæringen bidrar til eksportinntekter, aktivitet og sysselsetting, spesielt i mange lokalsamfunn langs kysten. Men næringen har også utfordringer på bærekraftsiden, særlig knyttet til lakselus og rømming.
Havbruksnæringen vil, som all annen matproduksjon, sette avtrykk på miljøet. Spørsmålet er hvor sterke miljøavtrykk vi kan akseptere. Hvilke grenseverdier vi skal sette for havbruksnæringens påvirkning på miljøet, er en politisk avveining som må gjøres på bakgrunn av objektiv kunnskap om alle sidene av virksomheten.
Havbruksnæringen er i dag en av våre største eksportnæringer. I 2010 eksporterte den laks, regnbueørret og annen oppdrettsfisk for 33,4 mrd. kr. Det er en økning på 7,5 mrd. kr fra året før, og eksporten fra havbruksnæringen utgjorde om lag 10 pst. av eksporten fra Fastlands-Norge. Økningen skyldes i stor grad høyere priser på norsk laks i året som gikk.
Eksporten av sjømat fra oppdrett passerte de tradisjonelle fiskeriene i verdi i 2006, og i fjor utgjorde oppdrettsfisk hele 62 pst. av verdien av den totale sjømateksporten. Mer enn 95 pst. av oppdrettsfisken som produseres, går til eksport, men Norge er også et viktig marked. Det omsettes oppdrettsfisk og skjell for rundt 1,5 mrd. kr på det norske markedet, og tall fra dagligvarehandelen viser at etterspørselen etter laks også i Norge er i rask vekst.
Myndighetenes oppgave er å skape rammebetingelser som sikrer en bærekraftig og konkurransedyktig norsk havbruksnæring. Noen rammevilkår er generelle for næringsvirksomhet i Norge. Siden vi har et høyt lønns- og prisnivå, blir faktorer som lønnsutvikling, kronekurs og rentenivå svært viktige for konkurranseutsatte virksomheter, som havbruk er. En ansvarlig økonomisk politikk er derfor avgjørende for lønnsomhet og næringens evne til å gjøre langsiktige investeringer. Samferdsel er et annet viktig område. Med en produksjon som tilsvarer nærmere 50 000 fulle vogntog i året, er det viktig at produksjonen kan transporteres trygt og effektivt til markedene – enten den går på bil, tog, fly eller båt. Andre rammevilkår er spesielle for havbruksnæringen. Blant dem er vilkårene for produksjonskapasitet, etablering, lokalisering og drift.
Akvakulturloven fra 2005 videreførte ordningen med begrensning i tallet på tillatelser til oppdrett av laks, ørret og regnbueørret. Hver tillatelse er i tillegg avgrenset gjennom systemet med maksimalt tillatt biomasse, MTB. Per i dag er det tildelt i underkant av 1 000 tillatelser, med en samlet MTB på totalt 785 000 tonn. Dette reguleringssystemet begrenser mengden fisk som kan stå i sjøen til enhver tid, og regulerer bare indirekte hvor mye fisk som kan produseres. Tillatelsene til å drive oppdrett av andre arter enn laks, ørret og regnbueørret er ikke antallsbegrenset. Forvaltningsreformen medførte at det fra januar 2010 er fylkeskommunene som behandler søknader om akvakulturtillatelser.
Produksjonskapasiteten for laks, ørret og regnbueørret kan økes ved at myndighetene tildeler nye tillatelser, som i 2009–2010, eller øker kapasiteten på eksisterende tillatelser. Det siste var planlagt for 2010 da regjeringen høsten 2009 foreslo 5 pst. økt MTB for 80 pst. av kysten. Dette ble imidlertid stilt i bero på grunn av lakselusutviklingen.
Det ble i fjor høst avklart at det bare blir oppdretterne i Finnmark og Troms som nå får mulighet til å utvide kapasiteten på sine tillatelser med 5 pst. Regjeringen vil som kjent foreta en ny vurdering av spørsmålet om kapasitetsøkning i 2012. En forutsetning for å øke kapasiteten i næringen er at økningen er tilpasset markedet, og at vekst vurderes som miljømessig bærekraftig. Spørsmålet om kapasitetsøkning vil i nærmeste framtid først og fremst være knyttet til spørsmålet om hva som blir vurdert som miljømessig bærekraftig. Næringen kan utvikle seg gjennom økt kapasitet og økt produksjon. Men den kan også videreutvikles gjennom nye teknologiske løsninger, nye arter og nye produkter. Det vil jeg komme tilbake til.
En bærekraftig havbruksnæring er en næring som drives miljømessig forsvarlig innenfor rammene av det naturen tåler. Akvakulturloven har en miljønorm der det stilles krav om at havbruk skal etableres, drives og avvikles på en forsvarlig måte. De alminnelige bestemmelsene om bærekraftig bruk i naturmangfoldloven vil for øvrig komme til anvendelse når denne normen forvaltes.
Regjeringens strategi for en miljømessig bærekraftig havbruksnæring setter mål og gir viktige føringer for framtiden. I strategien har vi tatt utgangspunkt i fem hovedområder der havbruksnæringen påvirker miljøet. Disse er:
Oppfølgingen av tiltakene i bærekraftstrategien er viktig for regjeringen i tiden som kommer. De forskjellige tiltakene er ulike i form og ulike i karakter. Noen kan følges opp på kort sikt, mens andre har mer langsiktig karakter.
En av de viktigste oppgavene blir å etablere politisk forankrede grenseverdier for hva som er miljømessig bærekraftig. Kunnskapen om havbruksnæringens påvirkning på miljøet, herunder de ville laksestammene, må baseres på innspill fra mange fagdisipliner. Utarbeidelsen av indikatorer og grenseverdier må derfor ha en multidisiplinær tilnærming.
Miljø- og utviklingsminister Erik Solheim og jeg tok på slutten av fjoråret initiativet til et felles kunnskapsseminar for å belyse kunnskapsgrunnlaget om forholdet mellom oppdrettslaks og villaks. Forskerne var enige om hovedutfordringene som er lakselus og rømming, men det er nyanser i fagmiljøenes oppfatning av problematikken.
Havforskningsinstituttet har, med utgangspunkt i målene i bærekraftstrategien og den nåværende kunnskapen om næringens påvirkning på miljøet, nylig publisert en fylkesvis tilstandsvurdering av situasjonen for rømming, lakselus og utslipp. Når det gjelder lakselus og rømming, mener Havforskningsinstituttet at det er moderat eller høy sannsynlighet for at de langsiktige målene i bærekraftstrategien i dag ikke er nådd på strekningen fra Rogaland til Troms. Dette bekrefter at regjeringen har oppmerksomhet rettet mot de viktigste miljøutfordringene, og at tiltakene i bærekraftstrategien er nødvendige.
For å få tilstrekkelig legitimitet bak forvaltningsmål bør de ikke bare være gjenstand for nasjonal, men også internasjonal kvalitetssikring. Dette skjer innenfor andre deler av sjømatproduksjonen, der det internasjonale havforskningsrådet ICES bidrar når det gjelder bestandsforvaltningsråd, og det europeiske mattrygghetsbyrået EFSA bidrar innenfor fiskehelse og fiskevelferd. Forvaltning bør bygge på best tilgjengelig kunnskap og føre-var-prinsippet.
Når det gjelder rømming, «skal havbruk ikke bidra til varige endringer i de genetiske egenskapene til villfiskbestandene», som er målet i bærekraftstrategien.
Rømming fra oppdrettsanlegg må holdes på et minimum for å ivareta naturmangfoldet. Derfor setter fiskerimyndighetene krav til teknisk standard for anleggene og til driften og fører tilsyn med at regelverket etterleves. Oppdretterne er ansvarlige for at fisken holder seg inne i merdene. Derfor må jeg også i denne salen få uttrykke beklagelse for at vi nå har hatt en gedigen rømming i Trøndelag. Vi har nå fått rapport om at 175 000 laks er på rømmen, og eierne – ledelsen i selskapet – sier at det er alvorlig brudd på interne retningslinjer, interne rutiner, som er bakgrunnen for det. Det er veldig beklagelig, og det er veldig alvorlig. Og igjen, det er oppdretterne som er ansvarlige for at fisken holder seg inne i merdene og ikke utenfor.
I regjeringens bærekraftstrategi legges det opp til å flytte fokus fra innrapporterte rømmingstall fra oppdrettere over til innslag av rømt oppdrettsfisk i elvene som mål på hvilken miljøpåvirkning rømming gir. Innslaget av rømt oppdrettsfisk i elvene har gått ned med 60 pst. fra slutten av 1980-tallet og fram til i dag. De siste ti årene har innslaget i elvene vært tilnærmet uendret. I mange elver er innslaget av rømt oppdrettsfisk fremdeles for høyt.
Så igjen, arbeidet med å hindre rømming er derfor høyt prioritert, og et forslag om skjerpede tekniske krav til matfiskanlegg er nylig sendt ut på høring. Det er også igangsatt et arbeid med en teknisk standard for landanlegg som skal bidra til redusert rømming på settefiskstadiet. Det er viktig å føre tilsyn med at anleggene driver i samsvar med regelverket når det gjelder både standarden på anlegg, og sykdom. Fiskeridirektoratet fikk fra 2010 økt sitt budsjett med 10 mill. kr til styrking av havbrukstilsynet. I 2010 gjennomførte Mattilsynet og Fiskeridirektoratet til sammen 1 370 tilsynsbesøk og revisjoner med oppdrettsanlegg.
Målet i bærekraftstrategien for forurensning og utslipp er:
«Alle oppdrettslokaliteter som er i bruk holder seg innenfor en akseptabel miljøtilstand, og har ikke større utslipp av næringssalter og organisk materiale enn det resipienten tåler.»
Alle oppdrettslokaliteter har en utslippstillatelse gitt av miljøvernmyndighetene med hjemmel i forurensningsloven. Fylkesmannen fører tilsyn med at næringen driver innenfor gitte utslippstillatelser, på vegne av Klima- og forurensningsdirektoratet.
Ifølge Klima- og forurensningsdirektoratet er akvakulturnæringen den klart dominerende enkeltkilden for menneskeskapt tilførsel av fosfor og nitrogen på kyststrekningen fra Lindesnes til grensen mot Russland. Data fra Klima- og forurensningsdirektoratet viser at vannkvaliteten og resipientforholdene langs 90 pst. av kysten er så gode at det er liten eller ingen risiko for at overgjødsling fra havbruksanlegg alene vil medføre risiko for at målene om god økologisk eller kjemisk tilstand, i henhold til vannforskrifter og EUs vannrammedirektiv, ikke vil kunne nås innen fristen. På 1 pst. av kyststrekningen er vannkvaliteten så dårlig at oppdrett frarådes, eller at dagens produksjon bør begrenses. I de resterende 9 pst. av områdene er det mulig risiko for at målet om minimum god miljøtilstand i EUs vannrammedirektiv ikke nås.
Når det gjelder sykdom og parasitter, er målet i bærekraftstrategien:
«Sykdom i oppdrett har ikke bestandsregulerende effekt på villfisk, og mest mulig av oppdrettsfisken vokser opp til slakting med minimal medisinbruk.»
Som fiskeri- og kystminister er jeg ansvarlig for fiskehelsen både på oppdrettsfisk og villfisk, inkludert infeksjoner med lakselus. Mattilsynet fører tilsyn på dette feltet, mens Veterinærinstituttet og Havforskningsinstituttet bidrar med forskningsbasert kunnskapsstøtte.
Den største sykdomsutfordringen i havbruksnæringen er for tiden lakselus. Høsten 2009 meldte Mattilsynet om høye lusetall på oppdrettsfisk flere steder langs kysten og utvikling av resistens mot tilgjengelige lusemidler. Lusetallene høsten 2010 var på omtrent samme nivå som på samme tid året før, dog med store regionale forskjeller. Utfordringene med resistens er foreløpig ikke reversert eller under kontroll i store deler av landet. Problemene er størst i sørlige deler av Nordland, i Nord-Trøndelag og i Sunnhordland. Det er ikke meldt om resistensutvikling i Finnmark og Troms.
Næringen har det siste halvannet året lagt ned et omfattende arbeid med avlusningskampanjer for å få bukt med luseproblemene. Tall fra Havforskningsinstituttet viser at laksesmolten både i 2009 og 2010 vandret ut med liten lusebelastning. Ut ifra hovedformålet, å sikre utvandrende villaks, var kampanjene derfor vellykket.
Havforskningsinstituttet viser på den annen side til at infeksjonspresset på sjøørreten, som oppholder seg i fjord- og kystområdene hele året, er for høyt flere steder langs kysten, og da særlig på Vestlandet.
Regelverket tilknyttet lusebekjempelse er blitt betraktelig skjerpet i de to siste årene. Mattilsynet har gjennom regelverket fått en rekke virkemidler til håndtering av situasjonen, bl.a. fullmakt til å pålegge samordnet drift, brakklegging og om nødvendig utslakting på lokaliteter med mye lus. I tillegg kan de opprette egne bekjempelsessoner med strengere krav i områder hvor de generelle tiltakene ikke har hatt god nok effekt. Slike soner er opprettet både i Hardanger/Sunnhordland og i Nord-Trøndelag. Her har Mattilsynet pålagt oppdretterne samordnet utsett og brakklegging for å redusere lusebelastningen på vill laksefisk.
I bærekraftstrategien blir det pekt på at framtidens lakseluskontroll, i tillegg til tiltaksgrenser på oppdrettsfisken, også må rettes inn mot interaksjon mellom lakselus på oppdrettsfisk og villaks. Havforskningsinstituttet og Veterinærinstituttet mfl. er i gang med forskning som skal danne det faglige grunnlaget for etablering av grenseverdier for lakselus på villaks, og hvordan disse bør bestemme tiltak i oppdrettsanlegg. Utviklingen av resistente lakselus understreker viktigheten av et bredt spekter av virkemidler, og at problemene på lang sikt ikke kan løses ved økt medisinbruk.
Leppefisk er et viktig virkemiddel i lusebekjempelsen, og det er positivt at så mange oppdrettere nå benytter seg av den biologiske løsningen. Men det er også viktig at leppefisken ikke overbeskattes. Flere aktører har nå startet med oppdrett av leppefisk, noe som vil være nødvendig på sikt dersom dette skal tas i bruk i stor skala.
Vaksine er også et mulig virkemiddel mot lus. Forskere ved Havforskningsinstituttet og Universitetet i Bergen er i samarbeid med tyske forskere snart i mål med å kartlegge lakselusas arvestoff, eller genom. Resultatene kan bidra til nye behandlingsmetoder, og på lengre sikt muligens vaksine.
Forskningsrådet lanserte rett før jul i 2009 et senter for forskningsdrevet innovasjon på lakselusforskning ved Universitetet i Bergen. Senteret, som har fått navnet Salmon Louse Research Centre, vil få et budsjett på 200 mill. kr over åtte år. Universitetet i Bergen har med seg Havforskningsinstituttet, Norges veterinærhøgskole og flere næringsaktører som forskningspartnere. Næringsaktørene vil selv bidra med om lag 25 pst. av finansieringen.
På området arealbruk er målet i bærekraftstrategien at havbruksnæringen skal ha
«en lokalitetsstruktur og arealbruk som reduserer miljøpåvirkning og smitterisiko».
Arealstrukturen i næringen, dvs. anleggenes plassering i forhold til hverandre og strøm- og vannforhold, har nær sammenheng med sykdomsspredning og miljøpåvirkninger generelt. I september 2009 nedsatte Fiskeri- og kystdepartementet et ekspertutvalg for effektiv og bærekraftig arealbruk i havbruksnæringen. Med bakgrunn i strategien har utvalget utredet og foreslått en ny overordnet arealstruktur som skal bidra til at havbruksnæringen utnytter arealet sitt på en effektiv og miljøvennlig måte. Framtidens arealstruktur skal også bidra til at havbruksnæringen får en balansert og bærekraftig sameksistens med andre interesser i kystsonen. Utvalget leverte sin rapport den 4. februar 2011, og de foreslår:
inndeling av kysten i såkalte smittehygienisk betingede produksjonsområder, inndelt i et begrenset antall «utsett-soner» med koordinerte utsett og brakklegging, og der tillatelsene knyttes til et produksjonsområde
en handlingsregel knyttet til tap i produksjonen, som blir styrende for maksimalt tillatt biomasse innenfor et produksjonsområde
adgang til miljøbetinget flytting av tillatelser fra produksjonsområder med store tap til områder med små tap
videre utviklingsarbeid for å etablere gode handlingsregler for lus og rømming – for rømming at næringen i et produksjonsområde har ansvaret for å ta ut rømt fisk fra elver der det genetiske innslaget av oppdrettsfisk er for stort
fri adgang til etablering av landbasert produksjon, det være seg smolt og matfisk av ulik størrelse, og til etablering av lukkede anlegg i sjø
Jeg har nå sendt rapporten på en seks måneders høring for å få et bredt tilfang av innspill.
Når det gjelder fôr og fôrressurser, slår bærekraftstrategien fast at norsk oppdrettsfisk skal fôres med fisk som kommer fra godt forvaltede bestander og dermed ikke medvirker til å utarme marine ressurser.
Laks er et veldig energieffektivt husdyr. Regnet ut fra en gjennomsnittlig fôrpellet brukes det i Norge knapt 1,5 kilo marint råstoff for å produsere 1 kilo oppdrettsfisk.
Vegetabilske råvarer og råstoff fra avskjær og biprodukter utgjør en økende bestanddel av norsk fiskefôr. Den største kilden til marint fôrråstoff er fremdeles industrifisk, og det viktigste virkemiddelet vi har for å nå målet i strategien, er å nedkjempe ulovlig, uregulert og urapportert fiske, såkalt UUU-fiske. Norge er også en aktiv pådriver for å nedkjempe UUU-fiske internasjonalt.
I FAO, FNs matvareorganisasjon, har vi fått gjennomslag for en global avtale om havnestatskontroll, og FAO utvikler nå retningslinjer for å avgrense utkast og bifangst. Norge arbeider også aktivt opp mot EU når det gjelder å redusere utkast av fisk.
Fiskefôr som brukes i norsk havbruk, produseres i all hovedsak i Norge. Fiskefôrprodusentene har et selvstendig ansvar knyttet til import av fôringredienser og merking av fôr for å sikre at fôret inneholder fiskemel og fiskeolje produsert fra bærekraftig forvaltede bestander.
Norsk havbruksnæring er en forsknings- og kunnskapsbasert næring. Den har vært kjennetegnet av at veien mellom forskning og næring har vært kort, og at ny kunnskap raskt har blitt tatt i bruk. Foreløpige tall fra en kartlegging av havbruksforskningen, utført av Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning, NIFU, viser at det totalt ble brukt 1,3 mrd. kr på forskning og utvikling i 2009. Det offentlige finansierte nærmere 50 pst. av havbruksforskningen i Norge, mens resten ble finansiert av næringsaktører eller andre.
Instituttsektoren er den viktigste aktøren innenfor havbruksforskningen. Samlet utførte instituttene nesten halvparten av all havbruksrelatert forskning i 2009. Om lag 40 pst. av forskningen ble utført av næringslivet, mens universitet og høyskoler sto for 13 pst. I tillegg til direktefinansiering av forskning finansierer havbruksnæringen forskning gjennom Fiskeri- og havbruksnæringens forskningsfond. Fondet forvalter inntektene fra en FoU-avgift på eksport av fisk og fiskevarer og har i 2011 avsatt 60 mill. kr til havbruksforskning.
En betydelig del av midlene benyttes i større prosjekter i samarbeid med Norges forskningsråd, som innenfor sitt nye havbruksprogram har seks tematiske prioriteringer:
Oppfølgingen av bærekraftstrategien er høyt prioritert i havbruksforskningen. Prioriteringene skjer både gjennom økte bevilgninger og gjennom tematisk dreining av forskningsmidler til Forskningsrådet og relevante forskningsinstitutter. Et annet viktig område er forskning på produkt- og markedsutvikling, bl.a. i regi av Nofima.
Å legge til rette for utvikling av ny teknologi og nye produksjonsmetoder som gir mer miljøvennlig produksjon av oppdrettsfisk, er ett av tiltakene i regjeringens strategi for en miljømessig bærekraftig havbruksnæring. Det vil også kunne være med på å tilrettelegge for bærekraftig vekst i næringen.
Det skjer mye – og i raskt tempo – innenfor nytenkning og teknologiutvikling i oppdrettsbransjen. I senere tid har det vært stor oppmerksomhet rundt landbaserte oppdrettsanlegg, lukkede anlegg i sjø og forlenget landfase for settefisk av laks og ørret.
Fiskeri- og kystdepartementet har nylig sendt på høring et forslag om en prøveordning med forlenget landfase for settefisk av laks, ørret og regnbueørret. Dette kan bidra til å redusere rømmingsrisiko, sykdomsrisiko og dødelighet. Det kan også være fornuftig ut fra miljømessige og økonomiske hensyn samt at det kan bidra til utvikling av miljøteknologi i havbruksnæringen.
Det har funnet sted en rivende teknologiutvikling i havbruksnæringen de siste 40 årene. Den grunnleggende merdkonstruksjonen er likevel den samme. Regjeringen ønsker å legge til rette for innovasjon og teknologiutvikling og har derfor som siktemål å ha et så teknologinøytralt regelverk som mulig.
Gjennom funksjonskrav og målformuleringer, slik som i bærekraftstrategien, har regjeringen lagt rammer for havbruksnæringens påvirkning på miljøet. Så er det opp til innovasjonsevnen å sikre teknologi som kan bidra til at målene om økt produksjon kan nås samtidig som miljømålene nås.
Utviklingen skjer innenfor både nasjonale og internasjonale forskningsmiljø. Blant annet ses det på mulighetene for teknologi for offshore havbruk, dvs. oppdrettsanlegg som kan ligge lenger ut i havet.
Myndighetene kan tildele forskningstillatelser til å utvikle kunnskap som kommer akvakulturnæringen til gode, bl.a. knyttet til driftsformer, teknologi, biologi, ernæring, fiskehelse og fiskevelferd. Slike tillatelser kan være et alternativ for dem som ønsker å prøve ut lukkede anlegg.
Laks og ørret utgjør per i dag 97 pst. av volumet som produseres i havbruksnæringen. Regjeringen er opptatt av at næringen i framtiden skal ha flere bein å stå på, og forskning og utviklingsprosjekter knyttet til oppdrett av marine arter er derfor et prioritert område. Torsk er den arten det satses mest på.
Så ser vi at oppdrett av torsk har vist seg å by på andre utfordringer enn oppdrett av laks og ørret, både når det gjelder produksjon av yngel, sykdom og kjønnsmodning. Forskningen som gjøres på torsk, antas å kunne overføres til andre marine arter. Så må man bare erkjenne at å utvikle nye arter er tid- og kunnskapskrevende. Regjeringens satsing på oppdrett av torsk og marine arter er derfor langsiktig.
I tillegg til fisk drives det akvakultur på blåskjell, kamskjell og andre skalldyrarter i norske fjorder. Det forekommer også ferskvannsoppdrett av f.eks. røye. Det er uttrykt interesse for mer oppdrett i ferskvann, bl.a. for å skaffe et bredere inntektsgrunnlag i distriktene. Jeg vil derfor, i samråd med berørte departement, sette i gang en nærmere kartlegging av muligheter og begrensninger, herunder myndighetsgitte flaskehalser.
Så ser vi at interessen for oppdrett av tang og tare er økende. Departementet har nå derfor foreslått justeringer i regelverket, slik at behandlingen av slike saker skal bli mer hensiktsmessig.
Det gjøres i dag forsøk på såkalt integrert havbruk, dvs. oppdrett av flere arter på samme sted, hvor den ene arten kan dra nytte av den andre. Det har vist seg at f.eks. tang og tare har god evne til å utnytte utslipp av næringssalter fra fiskeoppdrett som næring.
Tang og tare kan igjen brukes som innsatsfaktor til biodrivstoffproduksjon. Dette er spennende muligheter der vi ennå vet lite om potensialet.
Sjømat er sunt, enkelt og velsmakende, og møter derfor de store globale mattrendene på mange plan. Det er ingen grunn til å tro at etterspørselen i markedet i nær framtid vil sette begrensninger for hvor mye den norske havbruksnæringen kan produsere og eksportere.
Eksportutvalget for fisk har beregnet at den underliggende etterspørselsveksten for laks i alle markeder var på 14 pst. i 2010. Blant de store driverne for denne veksten er sushi-segmentet, som er i framgang over hele verden.
Norsk oppdrettsfisk eksporteres til omkring 100 ulike land. En viktig oppgave for myndighetene er å bidra til god markedsadgang. Adgangen til vårt viktigste marked, EU, ble betydelig forbedret etter at antidumpingtiltakene mot laks og ørret ble fjernet. EUs 27 medlemsland er mottakere av to tredeler av oppdrettsfisken vi produserer.
EØS-avtalen gir særlig bearbeidede sjømatprodukter høye tollsatser. Dette begrenser dessverre muligheten for eksport av bearbeidede produkter, f.eks. røkt laks, til EU.
I år har myndighetene, sammen med den norske laksenæringen, engasjert seg overfor amerikanske myndigheter for å forsøke å få fjernet de siste gjenværende straffetiltakene mot norsk laks. Myndighetene arbeider også for å redusere tollsatsene for norsk sjømat i de pågående frihandelsforhandlinger med bl.a. Kina og Russland, som begge er viktige markeder for norsk laks og ørret.
Innovasjon Norge gjorde i 2008 en undersøkelse om oppfatningene av Norge i utlandet. I undersøkelsen kom det fram at laks er det nærmeste Norge kommer en merkevare. Svenskene har Ikea, finnene har Nokia, og Norge har laksen.
Flere undersøkelser viser at laks eller sjømat er et av de første produktene som folk tenker på når de hører om Norge. Dette har nok mange også erfart egenhendig på reise i utlandet. Norsk laks finnes på menyen i nær sagt alle verdens land, og det er ikke så rent sjelden at den utenlandske drosjesjåføren begynner å snakke om sjømat når man sier man er fra Norge.
I fjor ble det spist ti millioner måltider bestående av norsk laks hver dag, over hele verden. Norsk sjømat og norsk laks har stor betydning som bærer av den norske identiteten, både her hjemme og i utlandet. Det er derfor viktig at havbruksnæringen har et godt omdømme.
Myndighetenes rolle er å utøve en forsvarlig og kunnskapsbasert forvaltning, og ha regelverk og tilsyn som er til å stole på innenfor miljø og mattrygghet. Næringen må ivareta sitt omdømme innenfor de rammene som settes, ta miljøproblemene på alvor, og vise åpenhet rundt muligheter og utfordringer.
Jeg ønsker å bidra til at folk får mer kunnskap om denne næringen, som spiller en stadig større rolle for vår økonomi. Havbruk er ikke lenger noe det drives med innerst i fjordene på avsidesliggende steder, det er noe vi driver med i Norge.
Sjømatkonsumet i Norge bør økes. I «Kostråd for å fremme folkehelsen og forebygge kroniske sykdommer», som nylig kom fra Nasjonalt råd for ernæring, blir det tilrådd fisk til middag to til tre ganger i uken, og gjerne som pålegg. Minst 200 gram bør være fet fisk som laks, ørret, makrell eller sild. Gjennom bl.a. Nasjonalt institutt for ernærings- og sjømatforskning framskaffer myndighetene kunnskap om de ernæringsmessige egenskapene ved sjømaten vi produserer. Vi arbeider aktivt sammen med dagligvarehandelen for å videreformidle denne kunnskapen til norske konsumenter.
Gjennom prosjektet Fiskesprell får barn og unge i barnehagen og grunnskolen bedre kjennskap til sjømatens ernæringsmessige fordeler, i tillegg til gode smakserfaringer. Fiskesprell er et ledd i regjeringens handlingsplan for bedre kosthold i befolkningen. Det er viktig at nordmenn kjenner til de positive helseeffektene av å spise sjømat.
Kostholdsråd og kunnskap om hvorfor sjømat er sunt, er viktige virkemidler, et annet er utvikling av produkter som er lett tilgjengelige for forbrukeren. Det norske markedet er, som jeg nevnte, et viktig marked for havbruksnæringen. Jeg er veldig glad for at næringen gjennom Eksportutvalget for fisk har valgt å styrke arbeidet med profilering og markedsføring på hjemmemarkedet. I løpet av de siste årene har stadig flere produsenter utviklet produkter for hjemmemarkedet.
Jeg ønsker å tilrettelegge for økt innovasjon, produktutvikling og markedsorientering i sjømatnæringen, bl.a. gjennom Innovasjon Norges marine verdiskapingsprogram. Det norske markedet bør være en utstillingsarena for det beste sjømatnæringen har å tilby, slik at både nordmenn og turister opplever at de befinner seg i en sjømatnasjon.
Havbruksnæringen er viktig for den nasjonale økonomien, og den er spesielt viktig for økonomien i mange av våre kystkommuner. Det drives i dag havbruk i om lag 150 kommuner langs norskekysten, fra Lillesand i sør til Sør-Varanger i nord. I mange av disse kommunene er havbruksnæringen og den aktiviteten den fører med seg, viktig og til dels avgjørende for både sysselsettingen og opprettholdelsen av bosettingen.
Havbruk i seg selv er ikke en spesielt arbeidsintensiv aktivitet. Havbruksnæringen sysselsatte i 2009 om lag 5 000 personer. Antallet som har vært direkte sysselsatt i havbruksnæringen, har vært nokså stabilt i de siste årene til tross for at produksjonen er mangedoblet.
I 2009 ble det produsert 450 tonn laks per ansatt i lakseoppdrettsnæringen. Sammenlikner vi med 1990, ser vi at da ble det produsert 60 tonn laks per ansatt. Produktivitetsøkningen i oppdrettsleddet har med andre ord vært enorm, og det er viktig for at norsk laks skal holde et konkurransedyktig kostnadsnivå sammenliknet med andre produsentland.
Havbruksnæringen skaper vel så mange arbeidsplasser i andre næringer som i selve kjernevirksomheten. SINTEF Fiskeri og havbruk har i en ringvirkningsanalyse beregnet at havbruksnæringen, inkludert ringvirkninger, i 2008 skapte 20 000 arbeidsplasser. Dette er snakk om arbeidsplasser innenfor bygg og anlegg, transport, innkjøp av tjenester og ikke minst innenfor produksjon av innsatsfaktorer som settefisk og fôr.
Jeg er opptatt av at havbruksnæringen skal bestå av lønnsomme bedrifter som bidrar til å skape aktivitet og arbeidsplasser. Det fins mange gode eksempler på slike bedrifter.
Men jeg møter også mange ordførere og andre som ikke er så imponert over hva oppdrettsbedriftene bidrar med i lokalsamfunnene. Om lag 80 pst. av laksen som produseres, blir eksportert ut av landet som hel fersk laks, dvs. nesten ubearbeidet. I praksis betyr det for mange kommuner som legger til rette for oppdrettsaktivitet, at næringen skaper lite eller ingen aktivitet i kommunen utover selve oppdrettsaktiviteten.
Fra og med 2009 ble kommunene gitt mulighet til å skrive ut eiendomsskatt på oppdrettsanlegg i sjø.
Likevel tror jeg at en havbruksnæring som investerer og bidrar til aktivitet og sysselsetting i lokalsamfunnene, er en viktig forutsetning for den videre utviklingen av næringen. Fiskeri- og kystdepartementet vil i vår motta en utredning om hvordan verdiskapingen og sysselsettingen i havbruksnæringen kan økes. Jeg mener det er viktig å finne modeller som skaper incentiv for næringen til å bidra til sysselsetting og aktivitet i kommunene, og for kommunene til å tilrettelegge for å utvikle næringen.
Forskning viser at sjømatsektoren sammen med energisektoren og shippingsektoren er en av de tre sterke næringsklyngene vi har i Norge.
Sjømatnæringens konkurransefortrinn ligger ikke bare i en lang kyst og god ressurstilgang, men også i oppbyggingen av ledende selskaper og kompetansemiljø. Vi kan se til Trøndelag-kommunene Hitra og Frøya. Der har de f.eks. en næringsklynge hvor bedrifter i alle ledd av verdikjeden for havbruk samhandler og gjør hverandre mer innovative og mer konkurransedyktige. Det finner vi heldigvis flere gode eksempler på langs kysten.
Havbruk er voksende i hele verden, og norsk kompetanse på området er i økende grad ettertraktet i andre deler av verden. Norge er i front når det gjelder innovasjon og utvikling på dette området, og det vil vi også legge til rette for i framtiden.
Havbruksnæringen har i dag utfordringer på bærekraftsiden, særlig knyttet til lakselus og rømming. Som jeg sa innledningsvis, må hvilke grenseverdier vi skal sette for havbruksnæringens påvirkning på miljøet, være en politisk avveining på bakgrunn av objektiv kunnskap om alle sider av virksomheten. På noen områder har vi allerede mye kunnskap, mens det på andre områder er behov for å skaffe til veie mer kunnskap for å kunne foreta disse vurderingene.
Havbruksnæringen er en viktig næring for Norge. Næringen er en stor eksportnæring, og bidrar til aktivitet og sysselsetting i hele landet, og spesielt i mange lokalsamfunn langs kysten. Regjeringens utgangspunkt er at det innenfor bærekraftige rammer skal legges til rette for videre vekst. Både myndighetene og næringen selv må bidra til at dette målet kan realiseres.
Presidenten: Presidenten vil foreslå at fiskeri- og kystministerens redegjørelse om status og utsikter for norsk havbruksnæring legges ut for behandling i et senere møte. – Ingen innvendinger er kommet mot det, og det anses vedtatt.