Presidenten: Etter ønske fra kirke-, utdannings- og forskningskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 55 minutter, og at taletiden fordeles slik:

Arbeiderpartiet 10 minutter, Fremskrittspartiet 10 minutter, Høyre 10 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter, Senterpartiet 5 minutter, Kristelig Folkeparti 5 minutter, Venstre 5 minutter og statsråd Tora Aasland 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegget fra statsråden innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Anna Ljunggren (A) [10:45:12]: (ordfører for saken): Det er bred enighet i alle partier om realfagenes betydning og viktigheten av å satse på å styrke dem. Dette har den rød-grønne regjeringen arbeidet med siden den tiltrådte. Allerede våren 2006 ble strategien «Et felles løft for realfagene» lansert, og våren 2010 ble strategien «Realfag for framtida» lagt fram som en forsterket satsing på å styrke realfagene.

Den langsiktige og systematiske satsingen ser ut til å ha en positiv effekt. De siste internasjonale undersøkelsene viser at elevene på mellomtrinnet har bedret resultatene. Matematikk og naturfagene har mange søkere i videregående opplæring, og søkertallene til ingeniørstudiene og realfag i høyere utdanning har gått opp.

Forslag I i dokumentet fra Fremskrittspartiet innebærer å be regjeringen legge til rette for etablering av fire nasjonale videregående skoler innen realfag.

Fremskrittspartiet ønsker egne videregående realfagskoler i alle landsdeler. Disse skal være åpne for elever fra hele landet. Jeg er tvilende til om dette forslaget er egnet til å styrke realfagene. Det er fylkeskommunene som har ansvar for videregående opplæring i dag, og i flere fylkeskommuner er det allerede videregående skoler som profilerer seg med realfag.

Slik jeg ser det, er det to hovedargumenter mot et nasjonalt initiativ for etablering av slike skoler. For det første er det grunn til å tro at disse realfagskolene snarere kan svekke enn styrke satsingen på realfag. Forskning viser at den sosiale interaksjonen mellom elever er en viktig faktor for læring. Ved å samle de mest motiverte elevene på egne skoler vil de øvrige elevene miste viktige ressurser for læring og inspirasjon. Den faglige segregeringen kan altså gi flertallet av elevene svakere kunnskaper i realfag og bidra til at færre velger disse fagene.

Det andre argumentet handler om at realfagskoler vil tiltrekke seg de dyktigste lærerne, og dette vil gå ut over kompetansemiljøene på de øvrige videregående skolene. Det faglige samarbeidet mellom lærere er en viktig kilde til skolebasert kompetanseutvikling, der de beste lærerne gir inspirasjon og overfører kunnskaper til alle lærerne i realfag.

Slik jeg ser det, er det i hovedsak i dette forslaget de store ideologiske skillelinjene ligger mellom Fremskrittspartiet på den ene siden og de rød-grønne regjeringspartiene på den andre.

Forslag II innebærer å be regjeringen legge til rette for etablering av fire nasjonale realfagslærerutdanninger på masternivå.

Flere institusjoner med grunnskolelærerutdanning har tilbud om masterstudier for lærere. Den rød-grønne regjeringen er opptatt av å bygge ut slike tilbud i realfag og andre fag som grunnskolen har behov for, jf. målet i lærermeldingen – om studieplasser på masternivå. Det finnes i dag spesialisering i realfag innen de nye grunnskolelærerutdanningene i alle regionene. I tillegg har Universitetet i Oslo, Universitetet i Bergen, NTNU og Universitetet i Tromsø tilbud om femårige integrerte masterutdanninger, såkalte lektorutdanninger, bl.a. i realfag. Kandidater fra disse utdanningene kvalifiseres for arbeid både i grunnskolen og i videregående opplæring. Universitetet i Tromsø har i tillegg til sin lektorutdanning i realfag en femårig lærerutdanningsmaster som gir grunnskolelærerkompetanse, og har fordypning på masternivå i matematikk som ett av valgene i 5–10-utdanningene, og i naturfag på 1–7-utdanningen. Også Universitetet for miljø- og biovitenskap har lektorutdanning i realfag.

Forslag III, som støttes av Venstre, Kristelig Folkeparti og Høyre, handler om å be regjeringen vurdere hvordan teknologi og design bedre kan inkorporeres i matematikk og estetiske fag.

Teknologi og design er et flerfaglig emne i Kunnskapsløftet. Naturfag har teknologi og design som et hovedområde, matematikk og kunst og håndverk har egne kompetansemål i faget. De nasjonale sentrene i fagene har i oppdrag å utarbeide tverrfaglige opplegg i teknologi og design til hjelp for skolene og lærerne. Naturfagsenteret har øremerket en av stillingene for arbeid med teknologi og design.

Som et resultat av samarbeidet i Nasjonalt forum for realfag er Teknologiinspiratørene etablert som et bredt samarbeid mellom en rekke aktører fra næringslivet, NTNU og de tre nasjonale sentrene. Hovedsatsingen for prosjektperioden 2009–2011 er å tilby kurs for lærere i undervisningsopplegg som viser realfagenes praktiske anvendelse. Teknologiinspiratørene arrangerer verkstedkurs i teknologi og design for lærere i matematikk, naturfag, kunst og håndverk og utdanningsvalg.

Forslag IV handler om å be regjeringen utrede hvordan det kan gjøres enklere for teknologer og andre realfagsutdannede å få undervise i skolen. I innstillingen er dette forslaget for øvrig trukket. Men jeg vil allikevel redegjøre for regjeringspartienes syn på dette.

Fra forslagsstillerne var det i utgangspunktet pekt på at det bl.a. bør bli enklere for realister og teknologer/ingeniører å kvalifisere seg til å undervise i realfag på ungdomstrinnet og i videregående skole.

Fra Fremskrittspartiet påpekes det at det forekommer ulik praksis ved institusjonene om hvorvidt kandidater som har bestått sivilingeniør/master i teknologi, får opptak til PPU, altså praktisk-pedagogisk utdanning. De aller fleste høyskolene med PPU-tilbud i matematikk gir opptak uten tilleggskrav i matematikk, mens NTNU og Universitetet i Oslo ikke gjør det.

Opptaksregler er en myndighet som er delegert til den enkelte utdanningsinstitusjon, så bestemmelsen om ikke å gi sivilingeniører uten tilleggsutdanning opptak til PPU, som bl.a. praktiseres ved NTNU, er ikke Kunnskapsdepartementets beslutning. På tross av dette har Kunnskapsdepartementet bedt NTNU om å ta saken opp til ny vurdering. NTNUs svar, slik jeg ser det, er ikke like positivt som det Fremskrittspartiet later som. Det er beklagelig. Jeg vil oppfordre NTNU til å finne en løsning som innebærer en ytterligere forenkling for masterutdannede som ønsker opptak til PPU.

Forslag V støttes av Venstre, Kristelig Folkeparti og Høyre og handler om å be regjeringen gjøre det enklere for elever i ungdomsskolealder å få undervisning på videregående nivå.

En slik ordning finnes allerede i dag, og det er nedfelt i opplæringsloven. Fremskrittspartiet peker på at informasjon om denne allerede eksisterende muligheten bør markedsføres bedre. Skolene skal være informert om denne ordningen gjennom et brev fra 2008 som gikk til fylkesmenn, fylkeskommuner, kommuner, skoler med ungdomstrinn og videregående skoler, med informasjon om tilbudet. Opplæringen tilpasses lokalt og er derfor fylkeskommunens ansvar.

Forslag VI handler om å be regjeringen legge fram forslag til styrking av finansieringen av studier og forskning på real- og teknologifag i universiteter og høyskoler. Dette forslaget støttes også av Venstre, Kristelig Folkeparti og Høyre.

Regjeringen ønsker å beholde dagens finansieringssystem innenfor høyere utdanning, inkludert dagens modell for kategoriene i utdanningsincentivene. En heving av kategori for realfag og teknologi medfører betydelige kostnader, og den rød-grønne regjeringen har prioritert opprettelsen av nye studieplasser for å møte de store ungdomskullene som kommer inn i høyere utdanning, og sikre samfunnet kompetent arbeidskraft i framtiden. Det er viktig for regjeringen å ha en solid finansiering av de nye studieplassene for å sikre kvaliteten samtidig som man øker volumet i sektoren.

Siste forslag, VII, handler om å be regjeringen vurdere hvordan lønnen til realfagstipendiater kan økes.

Slik det er i dag, innplasserer universiteter og høyskoler stipendiater i en lønnsramme som er tariffestet for den gjeldende stillingskode. De aller fleste institusjoner velger å legge nye stipendiater på laveste lønnstrinn, og stipendiatene får årlige opprykk etter ansiennitet. Det finnes også en stillingskode som kan benyttes der det er spesielle vansker med å rekruttere til doktorgradsutdanning/stipendiater. Denne stillingskoden har primært vært benyttet innenfor medisin og delvis jus, men det er ingenting i veien for å benytte denne også innenfor realfagene når det er store rekrutteringsutfordringer. Institusjonene står i dag fritt til å velge stillingskode og innplassering i lønnsramme etter egen vurdering av rekrutteringssituasjonen.

Innen realfagene er ofte den største utfordringen at det er få eller ingen norske søkere, men det kan være mange utenlandske. Vi ønsker at utenlandske doktorander kommer til Norge og avlegger doktorgraden. De representerer et verdifullt bidrag til det norske arbeidsmarkedet, og vi ønsker dem velkommen.

Tord Lien (FrP) [10:55:40]: Petter Northug, Marthe Kristoffersen, Martin Johnsrud Sundby, Kristian Tettli Rennemo, Øystein «Pølsa» Pettersen og Johan Kjølstad har to ting til felles. Det ene er at de går på ski, og at de er blant verdens beste på det de gjør, noe vi forhåpentligvis får dokumentert under VM. Det andre er at de har gått på det offentlige skigymnaset i Meråker.

Når Ski-VM er slutt, begynner VM i skiskyting. Tora Berger har også gått på Meråker. Ole Einar Bjørndalen, Emil Hegle Svendsen og Tarjei Bø har alle gått, sammen med Aksel Lund Svindal, på Norges Toppidrettsgymnas, en privat institusjon med nasjonalt opptak, i motsetning til Meråker. Det viser bare at organiseringen av disse skolene, eierskapet i disse skolene, ikke betyr mye for resultatene de oppnår, men det nasjonale opptaket betyr noe.

På 1990-tallet fant man ut at Norges posisjon som ledende skinasjon var truet, og Stortinget tok grep. Gjennom lover og finansiering etablerte man nasjonale linjer på videregående skoler over hele landet i en hel rekke idretter, bl.a. langrenn og alpint. Resultatene ser vi nå. Og blir det mange gull i Ski-VM her i Oslo, kommer sosialdemokrater, med kulturminister og statsminister i spissen – og gjerne idrettsstyrets representant Jorodd Asphjell – til å stå i kø for å gratulere, juble og ta sin del av æren. «Det er typisk norsk å være god» kan fort komme til å bli nevnt, som det ofte gjør når det er ski det er snakk om. Da Norges posisjon i skiverdenen var truet, tok Stortinget grep.

Vi ligger på OECD-gjennomsnittet på PISA-resultater. Land som Sør-Korea, Finland, Canada, New Zealand, Nederland, Belgia, Estland og Sveits knuser oss – i tillegg til samtlige kinesiske delstater, inkludert Macao, som ikke er av de mest progressive delstatene i Kina. Norge er på nivå med Polen.

På TIMSS Advanced ligger vår store nabo i øst et hestehode foran, noe som delvis kan forklares i det PISA viser, nemlig at vi har veldig få med den aller høyeste scoren.

Hadde Norge ligget på nivå med Polen og Estland i resultater i Ski-VM, hadde både idrettsstyret og kulturministeren måttet gå av. Hadde Norge ligget på OECD-gjennomsnittet i velferd og velstand, hadde hele regjeringen sannsynligvis måttet gå. Men at realfagkompetansen, som har lagt og vil legge grunnlaget for velferd og velstand i Norge, ligger på dette nivået, kan tydeligvis passere uten at tiltak settes inn i tilstrekkelig monn.

Det finnes – dessverre, skulle jeg til å si – ikke noe VM i fysikk og kjemi. Nobelprisen er det nærmeste vi kommer. Odd Hassel fikk prisen i kjemi i 1969 og Ivar Giæver i fysikk i 1973. Det er de siste prisvinnerne i realfag med bakgrunn i den norske skolen.

I landets hovedstad har Høyres byråd for oppvekst etablert elitelinje i ballett, og nå skal det etableres en egen elitelinje for musikktalenter. Motstanden fra de rød-grønne har ikke vært veldig synlig, og Kunnskapsdepartementet stopper heldigvis ikke disse prosjektene.

I Stortinget mener Høyre tydeligvis – kanskje det er en inkurie i komitéarbeidet – at det ikke er behov for nasjonale linjer for de største og beste realfagstalentene. Hvis dette stemmer, er det for meg helt uforståelig, særlig siden Høyre stemte for dette forslaget i forrige periode.

Realfagkompetanse har vært grunnlag for velstand og velferd i landet, fra vikingene bygde skip som kunne seile lenger, i tøffere vær og raskere enn alle andre, og fram til dagens petroleumsnæring. Vi har ikke råd til å la denne sjansen gå fra oss.

Så sier regjeringspartiene at tilbudet om nasjonale videregående skoler for realfagstalenter finnes allerede. Nei, det gjør det ikke.

Skigymnaset er for dem som er gode på ski. Uansett hvor i landet man bor, får man komme inn hvis man er god på ski. På de såkalte tilrettelagte tilbudene i dagens videregående skole er det kun elever fra eget fylke, og i de borgerlige fylkene med fritt skolevalg er det elevene med de beste standpunktkarakterene. Med respekt å melde tror ikke jeg at man er ekskludert fra å bli en god fysiker eller kjemiker om man ikke oppnår toppkarakter i kroppsøving eller historie. Men det er altså tilfellet med den ordningen som de rød-grønne peker på i dag, i motsetning til det som gjelder for skigymnasene.

Så hører jeg at man ikke er villig til å gjøre noe med finansieringen av de treårige teknologiutdanningene, som Fremskrittspartiet mener at man bør gjøre noe med. Det er klart at vi måtte gjøre noe med lærerutdanningen – det var helt nødvendig og riktig å gjøre – men de kostbare treårige teknologiutdanningene er fortsatt altfor dyre i forhold til hvor mye man får fra staten. Konsekvensen er at man ikke etablerer denne typen utdanninger når man får frie midler fra staten. Dette må Senterpartiet ta ad notam, for dette er veldig dårlig distriktspolitikk.

Jeg tar opp Fremskrittspartiets forslag og forslagene som vi er medforslagsstiller til.

Presidenten: Representanten Tord Lien har tatt opp de forslagene han refererte til.

Henning Warloe (H) [11:01:10]: Det er naturligvis fascinerende i disse tider å høre om parallellene til skitalentene, men spørsmålet er om parallellene holder nær sagt helt til mål.

Det er tverrpolitisk enighet, som det har vært sagt, om at satsing på realfag er viktig. Det er mer enn viktig. Det kan være ganske avgjørende, faktisk, og vil bli enda mer sentralt i årene som kommer. Det vi nok kan være uenige om eller ha ulike synspunkter på, er hvilke tiltak som virker, om vi gjør nok, eller om det er nødvendig å gjøre mer. Der er det vel kanskje slik at opposisjonens privilegium er å være litt mer utålmodig enn det vi synes regjeringen er.

VG hadde et stort oppslag i fjor en gang om at en mente å kunne dokumentere at ingen av de tiltakene som så langt hadde vært satt i verk for å stimulere til økt interesse for realfag, hadde virket. Men vi ser tross alt etter det en viss lysning. Det er noe større interesse, det er noe større søkning til høyere utdanning innenfor ulike realfag, og læringsresultatene, slik som de måles bl.a. gjennom TIMSS-undersøkelsen, viser en forsiktig bedring. Universitetet i Bergen hadde f.eks. sist høst en økning i søkertall på mellom 10 og 20 pst. til ulike realfag, og mener selv at det skyldes et svært stort og aktivt arbeid med en rekrutteringskampanje.

Realfag er viktig og vil bli enda viktigere av minst to grunner. Det er ingen overdrivelse å si at i realfagene ligger nøkkelen til det vi skal leve av også i framtiden, og på mange områder det vi lever av i dag. Et ofte stilt spørsmål – retorisk kanskje – er: Hva skal vi leve av etter oljen? Svaret blir ofte: Vi skal leve av kunnskap. Da undervurderer man kanskje det faktum at vår oljealder er i høyeste grad tuftet på kunnskap innenfor realfag og teknologi. Norsk oljeindustri er høyteknologi i superklasse og verdens mest avanserte. Utvikling av nye teknologier, f.eks. undervannsteknologi, har sannsynligvis allerede forlenget det norske olje- og gasseventyret med flere tiår. Nesten alle store utfordringer både nasjonalt og globalt krever realfagskunnskap og teknologiforståelse for å kunne løses. Det gjelder innenfor medisin og helse, klima og miljø eller mat og energi, for å peke på noen store globale utfordringer.

Den andre grunnen til at det er viktig å satse på realfag nå og i årene framover er det store behovet for rekruttering. Det er store kull av ingeniører og realfagslærere på ulike nivåer som i løpet av de neste 10–15 årene går av for aldersgrensen. Disse dyktige menneskene må erstattes med nye og forhåpentligvis enda mer kompetente folk i årene som kommer. Da er det naturligvis bekymringsfullt at vi i mange år nå har kunnet konstatere et synkende kunnskapsnivå hos elever i videregående skole, slik som det har vært målt gjennom TIMSS-undersøkelsene, og også at universitetene og høyskolene melder om et bekymringsfullt lavere nivå på de studentene de tar opp i dag, innenfor en rekke fag, sammenlignet med studentene for 15–20 år tilbake. Det er i alle fall det mange lærere i sektoren rapporterer om. Så vi har altså mye å ta igjen selv om pilene nå peker forsiktig oppover igjen.

Seniortiltak er også viktig i skolen. I tillegg til å rekruttere nye folk inn er seniortiltak viktig for å få de eldre, dyktige realfagslærerne til å stå lenger i jobb. For Høyre er det et sentralt tiltak å satse ekstra mye på etter- og videreutdanning.

Realfagsatsingen til regjeringen har ikke vært svak eller dårlig. Spørsmålet er om det er nok, om tiltakene er riktige, og om de virker raskt nok. Hvis jeg skal kritisere regjeringen for en ting, er det kanskje at man av og til begår feilen å telle pengene flere ganger. I fjor, i 2010, var den totale realfagsatsingen ifølge regjeringens tall på ca. 200 mill. kr, og den skal videreføres i 2011. Men inne i det beløpet ligger den største posten til etter- og videreutdanning av lærere. Regjeringen bruker selv tallene til etter- og videreutdanning ofte, nær sagt i neste setning, slik at man i dette tilfellet teller pengene to ganger, og man kan få et inntrykk av at den totale satsingen er større enn det den egentlig er. Etter- og videreutdanning er viktig, og Høyre ønsker å satse enda mer på det feltet.

Høyre støtter tre av forslagene i representantforslaget fra Fremskrittspartiet. Vi har tidligere tatt opp egne forslag knyttet til sterkere vitensentersatsing, seniortiltak i skolen, økt satsing på etter- og videreutdanning osv., som jeg allerede har nevnt. Vi støtter ikke i dag Fremskrittspartiets forslag om fire nasjonale videregående skoler innenfor realfag eller forslaget om fire nasjonale lærerutdanninger innenfor realfag. Når vi ikke gjør det, er det fordi disse forslagene på mange måter kan virke mer begrensende enn stimulerende, etter vår oppfatning. Det er allerede en etter måten sterk satsing, en ekstra ambisiøs satsing, mange steder, i mange kommuner – la meg føye til at de byene vi snakker om, stort sett er Høyre-styrt – på videregående skoler og på spesialisering innenfor realfag.

Det er viktig å støtte opp under de kommunene som gjør noe, og det er viktig å legge inn midler slik at disse skolene kan få ekstra finansiering, dersom det er gode argumenter for det. Det gjelder også forskning og utdanning innenfor realfag. Det er mulig å styrke finansieringen av noen utdanninger, og da må argumentene være at det er behov for det, bl.a. med hensyn til store kostnader knyttet til utstyr og infrastruktur.

Når det gjelder økt lønn til realfagstipendiater, som også Fremskrittspartiet har som forslag, støtter vi heller ikke det. Fremskrittspartiet har argumentert for at rekruttering til stipendiatstillinger innenfor realfag er vanskelig på grunn av konkurranseforholdet til privat næringsliv. De representanter for sektoren som vi har snakket med, sier at det ikke er tilfellet. Det kan være tilfellet for medisin. Da er det mulig for institusjonene selv, som saksordføreren allerede har vært inne på, å gjøre noe med det. Men realfagstipendiater for øvrig er det ikke problemer med å rekruttere. Vi skal også huske at den norske stipendiatordningen er særdeles økonomisk interessant og gunstig, også i en internasjonal sammenheng.

Marit Nybakk hadde her overtatt presidentplassen.

Aksel Hagen (SV) [11:09:59]: Så møtes vi på nytt i denne salen for å diskutere et fag og et fagområde som trenger mer oppmerksomhet, flere elever og studenter og bedre undervisning og opplæring – og i fortsettelsen av det ser vi for oss at det blir manko på yrkesgrupper, eller utdanningsgrupper, i framtidssamfunnet vårt.

Da er poenget at det gjelder realfag og tilhørende yrkesfaggrupper, men det gjelder ikke bare realfag. En av de store utfordringene for Norge framover er at det er mange utdanningsområder og mange yrkesgrupper som det ser ut til at det blir manko på.

Det betyr ikke at det ikke er viktig å diskutere dette med realfag. Det er viktig å slå fast at vi har et økt behov for utdanning av arbeidskraft innenfor realfag og teknologi. Det har f.eks. både saksordføreren og Henning Warloe hatt gode innlegg om, som har understreket nettopp det.

Dette er vi alle enige om her til lands, og dette er man enig om i de fleste land verden over. Det er jo et interessant fenomen, som vi også har påpekt i tidligere debatter, at det i et samfunn på vårt utviklingsnivå er en dalende interesse for realfag og teknologi. Det ser altså ut til nærmest å være et trekk i samfunnsutviklingen. Vi ser at han var langt mer en helt, ingeniøren og samfunnsingeniøren – og jeg sa «han» bevisst, for dette dreide seg mye om karer – 1950-, 1960- og 1970-tallet. Markedsføringsbrosjyrer med bilde av menn i gule hjelmer tente ungdom i langt større grad enn det gjør i dag, for i dag trekkes ungdommen ofte mot andre utdanningsveier og karriereveier – mot media og kultur, mer mot selvrealiseringsfag. Dette blir et tankekors.

Vi er alle enige om at i samfunnet i dag tar vi teknologien mer for gitt. Det er noe som kommer til oss, og som vi setter veldig pris på, tydeligvis. Ikke minst her i Norge er vi veldig raskt ute med å ta i bruk den nyeste teknologien, men det er noe vi tar for gitt, som vi selv liksom ikke trenger å bry oss med å være med på å utvikle. Slik kan det jo ikke fortsette. Det har veldig mange nå innsett, ikke minst utdanningsinstitusjonene selv. Arbeidslivet har innsett det, utdanningsmyndigheter på alle nivåer har innsett det. Derfor er allerede veldig mye gjort, som bl.a. saksordføreren på en god måte understreket, og mer er i ferd med å skje. Dette synes å gi resultater, ikke minst fordi interessen har tatt seg opp. Så her er det en positiv utvikling på gang. Det er bra.

Slik sett vil debatten her i stor grad bli en virkemiddeldebatt og ikke en måldebatt. Jeg setter veldig pris på – etter at jeg først la merke til det – at Henning Warloe i sitt veldig gode innlegg nettopp understreket poenget at det er stor enighet her i salen.

Det som jeg reagerer mest på ved Fremskrittspartiets forslag, er mer denne tankegangen bak, som, slik jeg leser det, er basert på en manglende tillit til at ikke minst utdanningsinstitusjonene selv ser at det er et behov her ute, og at Fremskrittspartiet i litt for liten grad ser at utdanningsinstitusjonene i veldig stor grad er i gang med å komme det utdanningsbehovet i møte. Det er jo slik det stort sett fungerer innenfor denne sektoren, og det fungerer stort sett bra, ved at de nettopp tar ansvar. Og så er det vår rolle å stimulere til en slik utvikling. Slik sett er jeg helt enig i det som Warloe understreker, at disse forslagene faktisk på mange måter mer kan virke hemmende enn stimulerende, der en nå prøver å imøtekomme behovet på en bred måte. På mange måter nedenfra, på en slags skreddersømmåte, avhengig av den enkelte utdanningsinstitusjonen, er det en mye bedre måte å gjøre det på enn at det å få på plass noen nasjonale linjer skal komme fra oven.

Denne sammenligningen med spesialskoler for ski – her må vi rydde litt. Slike skoler har vokst fram for å dekke det behovet som oppstår når noen ungdommer har en så krevende hobby at de trenger en utdanningsinstitusjon som organiserer og gjerne også utvikler en pedagogikk som tilpasses dem for at de fortsatt skal kunne utføre den krevende hobbyen sin. Det er noe helt annet at vi plukker ut ett av skolefagene og gir en slik spesialskoleoppmerksomhet. Da regner jeg med at en i fortsettelsen av en slik tankegang må få tilsvarende spesialskoler for språk, for samfunnsfag, for kulturfag osv. Det er en uheldig utvikling, etter min mening.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [11:15:19]: Da jeg var liten, hadde vi svart-hvitt-tv, og vi hadde telefonforbindelse der vi måtte sveive på en sveiv for å ringe til sentralen og prate med en dame for å bli satt videre. I dag har vi tv på en mobiltelefon som ikke har ledninger i det hele tatt, og vi får sanntidsmeldinger direkte fra folk som deltar i revolusjon, som i Egypt.

Utviklingen i samfunnet går i et rivende tempo. Verden blir mindre og mindre, globaliseringen øker, og hva vi foretar oss i én del av verden, har mye større innvirkning på andre deler av verden enn tidligere. I takt med utviklingen øker befolkningen, og sammen med klimautfordringer får vi utfordringer knyttet til matproduksjon og rent vann. Vi trenger å skjønne de globale sammenhengene. Skal vi leve i fredelig sameksistens, trenger vi å finne løsninger på de globale utfordringene vi står overfor. Kort sagt: Vil man være med på å redde verden, er det lurt å satse på realfag!

Det er nå gjort godt rede for tiltakene som regjeringa har satt i gang for å styrke realfagene – tiltak som er satt i gang både i 2006 og i 2010. Det er en tverrpolitisk enighet om at realfag er viktig for Norge i framtida. Jeg tror at alle er enige i at det er viktig å øke interessen for realfag og teknologi, styrke rekrutteringen og gjennomføringen og øke kompetansen. I den siste satsingen er det også mer fokus på økt rekruttering av jenter til realfagene.

Skal vi øke kompetansen og interessen for realfag, må vi begynne tidlig. Det betyr at vi må ha gode lærere på småskoletrinnet. Tilnærmingen til fagene må være praktisk og spennende. Derfor er det bra at de fleste lærerhøgskolene har tilbud om fordypning i realfag. Det er viktig å oppmuntre lærerskolestudenter til å velge nettopp realfag som fordypning, men da er det også veldig viktig at lærerutdanningene er oppdaterte og gode. De må være gode på fag, men også på metoder og hvordan unger tenker og forstår. Lærerskolelærerne må ut i skolehverdagen og høste erfaringer fra praksisfeltet for å tilrettelegge for en best mulig undervisning for sine studenter.

I min hjemkommune har noen av barneskolene jobbet spesielt med et opplegg som kalles for FIRST LEGO League. Det gjelder å bygge legoroboter og utføre ulike oppgaver knyttet til dette. De har deltatt i både nasjonale og internasjonale konkurranser. En slik tilnærming til realfagene er flott. Her knytter man teknologi og design sammen gjennom realfag. Mange av elevene sier at de har tenkt å bli noe innenfor realfagene senere. Sjølsagt vil en slik inngang til realfagene være inspirerende, og det viser mulighetene som ligger der. Likevel er dette bare ett eksempel. Vi må ikke låse oss til én enkelt metode. Det er nettopp mangfoldet av metoder som er viktig.

Jeg synes det er unaturlig at vi på Stortinget skal bestemme at vi skal ha fire nasjonale videregående realfagskoler. Som det har vært pekt på tidligere, har flere fylker allerede i dag skoler som profilerer seg innenfor realfagene. Det er ingenting til hinder for at skoler som har et godt realfaglig miljø, bruker dette for å trekke til seg elever som er spesielt interesserte i realfag, eller som viser et spesielt realfaglig talent fra småskolen av.

Senterpartiet er opptatt av lokalt sjølstyre, og vi mener at skolestruktur og fordeling av innhold i skolene på en god måte kan styres av folkevalgte i fylkeskommunen.

Så litt kort om forslaget til hvordan vi kan tilby teknologi og design i matematikk og estetiske fag bedre enn i dag. I komitémerknadene er det vist til at det gjøres tiltak her. Det hele koker ned til at det handler om metoder og bevissthet. Metodebevissthet og muligheter må en, som jeg alt har vist til, lære om på lærerutdanningsinstitusjonene, om det er høgskole- eller universitetsutdannelse. Det gjelder både for lærere som er utdannet innenfor kunst og håndverk, og for lærere som er utdannet innenfor realfag. Eksemplet jeg har vist til med FIRST LEGO League, er ett eksempel. Vi må oppmuntre til flere!

Poenget med teknologi og design er imidlertid godt. Der ligger det potensial for å løse utfordringene våre med tanke på klima, mat, energi, befolkningsvekst og helse. Det kan derfor ikke understrekes nok hvor viktig dette er. Uansett hva som gjøres i dag, er det viktig å holde fokus på nettopp teknologiens muligheter innenfor de praktisk-estetiske fagene og de praktisk-estetiske fagenes muligheter innenfor realfagene.

Det vi egentlig sier, er at realfag er relevant i alle fag. Det er vel det vi ønsker at alle elever skal forstå. Da må ikke minst alle lærere også forstå dette. Der tror jeg fortsatt Skole-Norge har mye å gå på.

Dagrun Eriksen (KrF) [11:20:46]: Kristelig Folkepartis mål for skolen er at ingen skal falle igjennom, men at heller ingen skal holdes tilbake.

Norge trenger mennesker med realfagskompetanse. Jeg kommer fra en landsdel der klyngen NODE har økt antall ansatte, fra 1 800 i 2005 til 6 250 i 2010. 60 pst. av dem er ingeniører. Parallelt med det har det skjedd en sterk utvikling også innenfor realfagene i regionen. Rundt klyngen vår er det nå på kort tid utviklet både bachelor- og masterstudier i et fag som heter mekatronikk. Søknaden til disse studiene er gått kraftig opp.

Det er mange måter å styrke realfag på. Det handler både om læreres kompetanse i faget og de didaktiske evnene de får utviklet gjennom lærerutdanningen. Men det handler også om å stimulere barns nysgjerrighet og utforskende evner.

Da jeg fikk lego som liten, fikk jeg det for å leke med. Det var ikke særlig komplisert å bygge. Vi bygget mange ting, men hovedsaken var å leke. Jeg møtte nettopp en bestefar. Han sa at han nå kjøpte lego til poden for at han skal bygge, utforske og lage kompliserte byggverk. Han fikk nå legosett som er på et mye høyere nivå enn det jeg fikk da jeg var liten. Det er kompliserte sett som krever både mekanisk og logisk kunnskap. Han er en kommende ingeniør, sa bestefaren.

Interessen for design er også stor hos unge mennesker i dag. Et av forslagene som Kristelig Folkeparti går inn for i dag, handler om å koble teknologi og design med realfag. Jeg tror det handler om å kombinere de interessene som unge mennesker har i dag, og også bruke det som inngangsport for å gjøre realfag mer attraktivt.

Når det gjelder å lage egne skoler for det ene og det andre, som Fremskrittspartiet veldig ofte vil – nå altså for realfag – er det noe vi i Kristelig Folkeparti ikke støtter. Det ene er dimensjonen med å ha skoler hvor man møter forskjellige referanser og skal bli forskjellige ting, men vi støtter den skolen som Tord Lien hadde en real start på, med å hylle alle våre idrettsutøvere. Men det er nettopp en skole – et toppidrettsgymnas – for at de som driver med idrett, også skal få en mulighet til en utdanning. Det er en annen måte å tenke toppidrett på enn primært å dyrke idrett. Det er viktig at alle de som ble nevnt i Tord Liens innlegg, får en utdanning når de ikke lenger kan hylles som idrettsutøvere, men kanskje må gå over til en annen type yrke. Vi har ikke plass til alle som trenere.

Kristelig Folkeparti er opptatt av å gi muligheter til de ungdomsskoleelevene som ligger på høye faglige nivåer, slik at de kan få mulighet til å få undervisning på videregående nivå.

Vi har også tro på mer bruk av tekniske og allmenne fag, såkalte TAF-fag, som skjer i samarbeid mellom videregående skole og lokalt næringsliv, både privat og offentlig. Etter fire år oppnår man en dobbel kvalifikasjon, både fagbrev og studiekompetanse, med fordypning i matematikk og fysikk eller kjemi. På Kvadraturen skolesenter i Kristiansand er dette blitt et vellykket tilbud både for næringsliv, for elever og for fylket.

Den teoretiske opplæringen får eleven ved skolesenteret, og den praktiske opplæringen får man ved en av samarbeidsbedriftene i TAF-ordningen.

Utdannelsen er først og fremst rettet mot dem som ønsker å studere på høgskole- eller universitetsnivå, og sikter mot å bli ingeniør eller sivilingeniør. Man kan også fortsette som fagarbeider i bedrift etter avlagt fagbrev. Dette studiet for tekniske og allmenne fag gir en solid og allsidig utdannelse, og åpner mange veier for elever etter videregående skole.

For oss i Kristelig Folkeparti er TAF et valg for ungdom som vil noe med utdannelsen sin. Man får den teoretiske opplæringen i skole kombinert med praktisk opplæring i bedrift, og det er et veldig bra tiltak.

Vi behandler en sak i dag som det er viktig at vi kommer i havn med. Jeg tror at vi må klare å lage en sak som får enda flere til å bli nysgjerrige, men da handler det om å stimulere både læreres kompetanse og elevers nysgjerrighet til at realfag også er praktiske fag.

Statsråd Tora Aasland [11:25:58]: Høy kompetanse i realfag og teknologi er en forutsetning for å håndtere dagens og morgendagens kompliserte samfunn. Flere representanter har vært inne på det. Vi vet at en langsiktig velstandsvekst vil skje som resultat av teknologiske nyvinninger.

Regjeringen lanserte våren 2006 strategien Et felles løft for realfagene, og våren 2010 ble strategien Realfag for framtida lagt fram som en forsterket satsing på nettopp å styrke realfagene. Denne strategien er langsiktig. Den tar for seg hele utdanningsløpet fra barnehage til forskning og arbeidsliv. Strategien er utviklet i samarbeid med alle de viktige aktørene innenfor utdanning og næringsliv gjennom Nasjonalt forum for realfag.

Den langsiktige og systematiske satsingen ser ut til å ha en positiv effekt. De siste internasjonale undersøkelsene viser at elevene på ungdomstrinnet har framgang både i naturfag og matematikk – PISA 2009. Mellomtrinnet har også bedret resultatene – TIMSS 2007. For elever i videregående opplæring som har full fordypning i realfag, er det dessverre en markert tilbakegang i matematikk og fysikk – TIMSS Advanced 2008. Men disse elevene har hatt mye av sin skolegang før satsingen på realfagene, så vi har fremdeles tro på at satsingen skal virke.

Den brede innsatsen har faktisk gitt resultater, men vi har fortsatt utfordringer vi trenger å ta tak i. Svake kunnskaper fra ungdomstrinnet er nok en medvirkende årsak til at et urovekkende høyt antall ikke består matematikk i Vg1. TIMSS og PISA har også vist at mange norske elever ikke behersker en del sentrale, grunnleggende regneferdigheter.

Jeg setter pris på engasjementet for realfagenes stilling. Det gir uttrykk for en bekymring mange av oss deler. Samtidig må jeg få opplyse om at det utvikles årlige tiltaksplaner til strategien Realfag for framtida for hele utdanningsløpet, også forskning. I utviklingen og gjennomføringen av disse planene har bl.a. Forskningsrådet, næringslivet, Utdanningsdirektoratet, Matematikksenteret og Naturfagsenteret viktige roller.

Så litt om representantenes forslag: Regjeringen er ikke enig med forslagsstillerne om å legge til rette for etablering av fire nasjonale videregående skoler innen realfag. Kunnskapsløftet gir rom for profilering av enkelte fag og grupper av fag, og det er opp til den enkelte fylkeskommune å ta i bruk disse mulighetene. Flere fylkeskommuner har allerede skoler som profilerer seg innen realfag, og antallet er høyere enn de fire som forslagsstillerne legger opp til.

Regjeringen stiller seg undrende til forslag II i dokumentet om å opprette fire nasjonale realfaglærerutdanninger på masternivå. Dette var også saksordføreren inne på. For det første finnes det allerede integrerte lektorutdanninger med mulighet for full fordypning i realfag ved Universitetet i Oslo, Universitetet i Bergen, NTNU og Universitetet i Tromsø, altså en i hver landsdel. Gjennom St.meld. nr. 11 for 2008–2009 vedtok Stortinget at det skulle opprettes 800 nye studieplasser på masternivå i lærerutdanningen innen 2014.

I neste forslag blir Regjeringen bedt om å vurdere hvordan teknologi og design bedre kan inkorporeres i matematikk og estetiske fag. Til dette vil jeg si at teknologi og design ble innført som et flerfaglig emne i Kunnskapsløftet. Både naturfag, matematikk og kunst og håndverk har egne kompetansemål der teknologi og design inngår.

Regjeringen blir i forslag IV bedt om å utrede hvordan det kan gjøres enklere for teknologer og andre realfagsutdannede å få undervise i skolen. Jeg er klar over at det er ulik praksis når det gjelder opptak av personer med master i teknologi til praktisk-pedagogisk utdanning. For snart ett år siden ba jeg derfor NTNU om å foreta en ny vurdering av sin opptakspraksis, uten at praksis dermed ble vesentlig endret. Kunnskapsdepartementet har gjennom lånekasseforskriften gjort det helt klart at master i teknologi og sivilingeniør med tilleggsutdanning i pedagogikk er sidestilt med realfaglærerutdanning, og dermed berettiget til å søke om ettergivelse av studielån med inntil 50 000 kr. Jeg tror derfor ikke det er noe behov for å utdype hva departementet mener om den konkrete saken utover å si at vi vil se nærmere på dette når vi nå skal gå i gang med en revisjon av rammeplanen for PPU.

I forslag V i dokumentet blir regjeringen bedt om å gjøre det enklere for elever i ungdomsskolealder å få undervisning i fag på videregående nivå. Det er allerede åpnet for at elever på ungdomstrinnet kan ta matematikk, naturfag, samfunnsfag, engelsk eller fremmedspråk på videregående nivå. Den kommende meldingen om ungdomstrinnet vil ta opp hvordan det kan legges til rette for at flere elever benytter seg av det.

Så blir regjeringen bedt om å styrke finansieringen av studier og forskning på real- og teknologifag i universitet og høyskoler. Dette var også saksordføreren inne på, og regjeringen har valgt å prioritere økt antall studieplasser for å møte de store ungdomskullene som nå skal inn i høyere utdanning. Dette vil sikre lik rett til utdanning for alle, og det vil sørge for at det norske arbeidsmarkedet får tilført tilstrekkelig kompetanse i årene som kommer.

Når det gjelder spørsmålet om hvordan lønnen til realfagstipendiater kan økes, er det – som saksordføreren også var inne på – slik at hvis en institusjon ser det som hensiktsmessig å øke disse lønningene, står de selvsagt fritt til å gjøre det innenfor rammen av den gjeldende tariffavtalen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Tord Lien (FrP) [11:31:22]: Et av regjeringens anerkjente tiltak for å gi disse elevene en mulighet for å få den progresjonen de faktisk har mulighet til, er å la dem ta fag i videregående skole selv om de er grunnskoleelever.

I forbindelse med Brodtkorb-saken skriver Barneombudet at

«elever har rett på tilrettelagt undervisning, og retten til tilrettelegging skal også gjelde elever som er spesielt flinke i et fag. Dette følger både av opplæringslovens § 1-3 og Barnekonvensjonen artikkel 29. Av Barnekonvensjonen artikkel 29 fremgår det blant annet at barnets utdanning skal ta sikte på «å utvikle barnets personlighet, talenter og psykiske og fysiske evner så langt det er mulig»».

Det er altså en rettighet ifølge Barneombudet. Er statsråden enig i at barn i Norge har denne rettigheten?

Statsråd Tora Aasland [11:32:14]: Selvsagt er det viktig å gi elevene muligheter til å utvikle de evner de har, på alle trinn, også når det gjelder grunnopplæringen. Det representanten her er inne på, er jo et eksempel på det. Men jeg må si at jeg deler ikke representanten Liens – slik han også begynte sitt innlegg – hylling av eliten. Det er klart det er flott med folk som vinner, og det er flott med folk som gjør det veldig bra, men vi har jo et ansvar for alle dem som ikke heter Petter Northug, Marit Bjørgen e.l. Vi har også ansvaret for alle de andre som skal fram også i disse fagene.

Men at det er viktig med stimulans også i videregående skole, er jeg selvsagt helt enig i. Jeg har i innlegget mitt redegjort for hvordan vi også i meldingen om ungdomsskoletrinnet kommer tilbake til hvordan dette praktisk skal skje. Men allerede i dag har vi mange muligheter til dette, både gjennom kompetanseutvikling hos lærerne, gjennom Lektor 2-ordningen, Den naturlige skolesekken, nasjonale sentre for matematikk osv. Alt dette er etablert for å stimulere elevene til å bli enda bedre, bl.a. i realfag.

Tord Lien (FrP) [11:33:21]: Det er flott med en elite så lenge man er god på ski, og det er flott med millionærer så lenge man vinner i Lotto. Men det vi vet, er at det er noen praktiske problemer knyttet til dette. På den ene siden har vi fylkeskommunene. Det har vært nevnt hundre ganger at de i dag skal ha ansvaret for dette, og de har ansvaret for finansieringen av den videregående opplæringen. Allikevel vet vi at mange kommuner som ønsker å sende sine ungdomsskoleelever opp på fylkeskommunalt nivå, blir pålagt å betale for denne typen tjenester, til tross for at fylkeskommunen helt åpenbart har ansvaret for videregående utdanning.

Mener statsråden at det er behov for å ta en opprydding og sørge for at regningen havner der regningen bør havne, nemlig hos dem som har et lovmessig ansvar for videregående opplæring, slik at kommuneøkonomien ikke blir til hinder for at man kan legge til rette for at ikke bare talentfulle skiutøvere, men også ungdomsskoleelever får ta fag på videregående nivå?

Statsråd Tora Aasland [11:34:18]: Jeg er noe overrasket over forslaget vi diskuterer her i dag, fordi det – som Aksel Hagen var inne på – vitner om en manglende tillit fra Fremskrittspartiets side til skoleeiere og til dem som har ansvar for utdanning. Jeg har stor tillit til at fylkeskommunene gjør sin del av jobben.

Det er alltid lov å be om mer penger, og mene at det er økonomiske grunner som er årsaken til at man ikke får til det man egentlig ønsket, men det er et klart ansvarsforhold i den delingen vi har i dag mellom stat, kommune og fylkeskommune når det gjelder de ulike utdanningene. Staten har ganske riktig et overordnet ansvar for det hele. Men jeg er overrasket over at Fremskrittspartiet gjennom sine forslag virker som om de ikke har tillit til at disse systemene fungerer godt. Jeg har den tilliten, og jeg håper at våre fylkeskommuner tar dette på alvor når de legger til rette for videregående utdanning. Så har vi da en rekke overordnede tiltak, som jeg nevnte så vidt, både at vi har et senter for matematikk, vi har Lektor 2-utdanningen, vi har muligheter for å etterutdanne lærere, og dette er med på å hjelpe når det gjelder det kvalitative innholdet i det fylkeskommunen skal ha ansvaret for.

Henning Warloe (H) [11:35:39]: Vår største næring, og kanskje også den mest teknologitunge og realfagavhengige, er olje- og gassnæringen. Det utdannes en rekke stipendiater ved norske universiteter og høyskoler i petroleumsrelaterte fag. Svært mange av disse er utenlandske. Faren er naturligvis at dersom disse flytter hjem, eller flytter til andre land – komiteen var i Canada for ikke så lenge siden og hørte mange historier om dyktige folk som etter endt utdanning i Norge hadde kommet til Canada, selv om de opprinnelig kom fra asiatiske eller afrikanske land – så mister vi verdifull kompetanse som vi har brukt tid på å bygge opp i Norge.

Er statsråden enig i at det er en bekymring for strategisk viktig kunnskap i Norge dersom svært mange har utenlandsk opprinnelse og flytter tilbake til sitt hjemland når de er ferdig utdannet?

Statsråd Tora Aasland [11:36:40]: Henning Warloe var i sitt innlegg inne på nettopp oljeteknologien. Jeg er helt enig i at det er utrolig hva vi har klart å bygge opp i et lite land som Norge når det gjelder oljeteknologi. Den kompetansen hadde vi dels, men den var også avhengig av utenlandsk innvandring og arbeidskraft, og det kommer den fremdeles til å være.

Det å videreutvikle teknologi som vi trenger, f.eks. innenfor den virksomheten, innenfor hva vi skal gjøre etter at oljen er slutt, er det selvfølgelig behov for her i landet, men vi er helt avhengig av internasjonalt samarbeid. Derfor er det bra at det er utlendinger som studerer i Norge. Da får de kjennskap til den norske kulturen og den norske teknologiutviklingen, og det er bra at nordmenn reiser ut med sine verdier og sin kompetanse. Det er helt nødvendig for denne type store satsinger og viktig verdiskaping som bl.a. olje- og gassindustrien at vi nettopp har internasjonalt innslag, men også at kompetansen blir i Norge, fordi selskapene er her – rent geografisk er de jo her – og det tror jeg vi begge kan være enige om. Men vi trenger den internasjonale kompetansen, og jeg ønsker ikke å se det som et problem.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Bente Thorsen (FrP) [11:38:07]: Kunnskapsdepartementet peker i sin strategi Realfag for framtida på flere utfordringer Norge står overfor. Strategidokumentet inneholder en god del positive elementer, men Fremskrittspartiet mener at den på langt nær er ambisiøs nok. Vi har behov for å øke utdanningen av arbeidskraft innen realfag og teknologi. Det er viktig å huske på at oljeinntektene reduseres i årene framover, og at disse inntektene må erstattes dersom velferd og velstand skal kunne opprettholdes. Derfor er det bekymringsfullt at realfagene gjennom en årrekke har blitt svekket.

Resultatene fra den siste PISA-undersøkelsen viser heldigvis et noe bedre resultat. Det skal vi være glade for. Representanten Aksel Hagen sier i sitt innlegg at skolene ikke har etterlyst egne realfagskoler. Men hvem er det skolene skal serve? Er det ikke slik at skolene har et ansvar for storsamfunnets og næringslivets behov? Signalene fra næringslivet er krystallklare når det gjelder det økende behovet for ingeniører og ifølge dem vil de trenge masse folk med realfagkompetanse og ulike fagarbeidere i framtiden. Ifølge Konjunkturbarometeret for Rogaland i januar 2011 har 35 pst. av næringslivet problemer med å skaffe nok fagarbeidere. Dette er i dag. Dette tyder ikke særlig godt for den nære framtid, og dersom målsettingen, som er opplest og vedtatt, at Norge skal være verdens ledende innen maritim sektor med prioriterte forskningsoppgaver som er knyttet til design, bygging og utrustning av skip, operasjon og logistikk, ja da trengs det sannelig at man legger til rette for at de som er sterkest innen realfagene, får mulighet til å bruke sine evner nettopp på det de er dyktigst til. Norge møter allerede sterk konkurranse på området fra det asiatiske markedet, og denne konkurransen vil bare bli sterkere.

Spørsmålet som mange stiller seg, er hva Norge skal leve av etter oljen. Svaret er at løsningen finnes i dag. Kunnskap og teknologi er de viktigste driverne i vår nåværende og framtidige økonomiske vekst. Det moderne Norge er et kunnskapssamfunn. Da kreves det at vi satser på kunnskap. Vi trenger flere lærere med god realfagkompetanse. Denne situasjonen kan ikke løses bare ved å utdanne nye realfaglærere. Det må også bli enklere for realister, teknologer og ingeniører å kvalifisere seg til å undervise. Derfor er vi glade for at NTNU delvis har snudd, men Fremskrittspartiet er også enige med representanten Ljunggren i at de kan strekke seg enda lenger. Det er åpnet for en mulighet for at grunnskoleelever som ligger foran i pensum og viser gode evner i matematikk, kan ta matematikk på et høyere nivå enn den klassen og skolen de går i. Det har vi vært innom i debatten tidligere. Men denne muligheten brukes ikke på langt nær nok i dag.

Det er ikke ukjent at Fremskrittspartiet ønsker et sømløst skoletilbud der kommunene er ansvarlige for 13-årig utdanning. Det har det vært gjort forsøk med i andre kommuner, og resultatene har vært veldig, veldig bra. Det hadde vært en mye smidigere ordning enn dagens ordning, som deler ansvaret mellom kommune og fylke. Da ville vi hatt et helhetlig ansvar for lovfestet skolegang som ivaretar både resultater og økonomi.

Av og til synes jeg vi er mer opptatt av systemer enn av å gi elevene det beste tilbudet som også ville vært det beste for storsamfunnet. Jeg har for øvrig merket meg at regjeringspartiene skriver i sin merknad at dersom det opprettes fire nasjonale skoler innen realfag, vil dette svekke motivasjonen til de gjenværende elevene på skolen. I tillegg viser de til at fire egne videregående realfagskoler vil tiltrekke seg de dyktigste lærerne, noe som da vil gå ut over kompetansemiljøene i de øvrige videregående skolene.

Det er mulig at dette kan ha noe for seg, men jeg tror ikke flertallet har lest forslagene i saken godt nok. Når det gjelder gjenværende elevers motivasjon og tilgang på dyktige lærere, så ivaretas nettopp dette i forslag nr. 5, som går ut på å etablere realfagutdanning på masternivå. Dette vil sørge for mange gode lærere innen skolesektoren. I tillegg vil kompetansemiljøene ved skolene opprettholdes og forhåpentlig styrkes til beste for elevene.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Marianne Aasen (A) [11:43:07]: (komiteens leder): Dette temaet er viktig, og det er også derfor bra at forslagsstillerne setter realfag på dagsordenen. Men debatten viser også en ganske stor grad av enighet om det og om ganske mye rundt realfag.

Jeg har lyst til å komme med noen refleksjoner og ta fatt i det Aksel Hagen tok opp, nemlig den gang ungdom drømte om yrker med hjelm – gul hjelm – og kanskje også hvit frakk. Det er barn i Sørøst-Asia som drømmer om det i dag. Det er de som ser for seg at det er innen vitenskap og teknologi at deres framtid ligger. Der er deres drømmer. De vet de vil oppleve personlig velferd, personlig trygghet og også sosial anerkjennelse om de velger den retningen.

I vårt land og i andre godt utviklede land er motivene annerledes. For hva bestemmer egentlig utdanningsvalget til barn og unge? Framtidig inntekt betyr selvfølgelig en del for noen. Det er opplagt at interesser og talent betyr mye, men også andre forhold som kjønnsroller, forventninger i familien, samfunnsutviklingen og de rammer den legger. Forskeren Camilla Schreiner ved Universitetet i Oslo har sett på hvordan valg og bortvalg av naturfag spiller en rolle i ungdoms identitetskonstruksjon. Interesser og også det motsatte – at man absolutt ikke interesserer seg for noe – blir en del av en strategi for å bygge og uttrykke egen identitet. Hun sier:

«Vi er avhengige av andre for å skape bilder av oss selv. Jentenes utdanningsvalg er blant annet gjort med bakgrunn i hvem de tenker at de er.»

Hun mener derfor at skal man særlig få jenter inn i realfag, må man spille på f.eks. det at kunnskap om realfagene kan redde verden. Miljøaspektet er vesentlig for mange unge, og mange jenter er idealister, og også mange gutter er det.

Jeg har også lyst til å ta litt fatt i det som Anne Tingelstad Wøien sa om å tenne gløden på barneskolen. Jeg gjorde en liten uhøytidelig øvelse i går. Jeg gikk inn på Google og googlet «leselyst» og «mattelyst». «Leselyst» hadde 42 000 treff og «mattelyst» hadde 15 000 treff. Så googlet jeg «leseglede» og «matteglede». For «leseglede» var det 22 000 treff og for «matteglede» var det 72 treff. Bak de treffene ligger det et bredt spekter av private og offentlige aktører som har engasjert seg i å få fart på lesingen det siste tiåret. Vi trenger i og for seg det samme innen matematikk.

Til slutt har jeg følgende betraktninger å komme med: Forslagene nr. 1 og 2 mener jeg det er såpass stor enighet om at jeg synes opposisjonen bør vurdere om disse skal gjøres om til oversendelsesforslag, for vi i regjeringspartiene er av den oppfatning at mye av det som står der, jobber vi allerede med, og det er allerede en del av den politikken som føres.

Jon Georg Dale (FrP) [11:46:22]: Saksordføraren starta sitt innlegg her i dag med å seie at det er stor einigheit om viktigheita av å satse på realfag. Då synest eg det er synd at resten av innlegget ber preg av å fordele ansvaret alle andre plassar enn i denne salen. For det er jo slik at når ein er mest oppteken av kvifor ein ikkje kan setje i verk tiltak i staden for å sjå på kva slags tiltak ein kunne ha gjort som faktisk verkar, på bakgrunn av ansvarsfordeling, vert det ein fin måte å ro seg unna den verkelegheita vi andre ser.

Saksordføraren har heilt rett i det ho seier om forslaget om fire nasjonale skular innan realfag. Der går det eit ideologisk skilje. Det er heilt rett oppfatta. Når ein høyrer på både saksordføraren og statsråden i dag, ber det dei seier, preg av tru på ei utvikling der Noreg som nasjon utviklar seg best ved å halde dei beste nede. Det er jo ei heilt meiningslaus problemstilling at vi trur at Noreg er best tent med at dei beste vert haldne nede i staden for at dei som er litt svakare, får noko å strekkje seg etter.

Når ein hyllar Petter Northug og andre langrennsutøvarar, er det jo dei vi andre har som motivasjon. Når seks-, sju- og åtteåringar i desse dagar er ute i snøen og går på ski, er det jo som Petter Northug på veg over streken dei går. Det er jo det også ei realfagline vil gje – noko å strekkje seg etter. Då vil vi utvikle både realfagkompetansen, industrien og Noreg som nasjon. Ved å dyrke dei beste vil vi òg lyfte målet for dei av oss som kjem litt etter. Då er det skuffande at regjeringspartia er så avvisande til eit slikt forslag. Ved å samle kompetanse og ved å la òg dei beste ha noko å strekkje seg etter vil vi utvide tilbodet til sjuande og sist. Det betyr ikkje at ein utelukkande skal fokusere på ei rein dyrking av eliten, men det betyr at det er ein viktig føresetnad for å få opp ei breidd og eit mangfald og ein motivasjon for alle elevar til å velje realfag framfor alle andre studieretningar. Derfor håper eg at sjølv om regjeringspartia i dag er mest opptekne av å plassere ansvaret andre plassar enn i denne salen, vil dei i alle fall på bakrommet ta grep som bidreg til å styrkje realfaga på lengre sikt.

Dag Ole Teigen (A) [11:49:39]: Først til de forslagene vi ber om blir vurdert omgjort til oversendelsesforslag: Det skal være forslagene nr. 1 og 3, slik som de står bakerst i innstillingen. Så har Arbeiderpartiet korrigert det.

Så begynner jeg med å understreke det selvsagte. Alle fagfelt er viktige fordi vi er avhengig av kombinasjonen av mennesker som utfyller hverandre. Men nettopp derfor er det viktig at det utdannes tilstrekkelig mange på hvert fagområde, og med dagens etterspørsel, der kanskje åtte av ti realister får jobb før de er ferdig med studiene, er det behov for å rekruttere flere til realfag og teknologi.

Egentlig lar jeg meg litt forundre over at det er så vanskelig som det er å rekruttere til fag som burde vekke interesse hos de fleste. Hvor stor er sjansen for at ingen av barna i klassen har bursdag på samme dag? Er det mulig å reise framover i tid? Hvordan kan barn bli født med blå øyne når begge foreldrene har brune? Så lenge mennesket er fylt av nysgjerrighet, finnes det også potensial for å rekruttere flere til realfagene.

Men det kan være krevende å levendegjøre fag som i sin natur er teoretiske. Fjell Ungdomsskule er et lysende eksempel på realfagsatsing i praksis, med teknologifaggruppe, utefysikkskole og partnerskapsavtaler med industribedrifter. Utefysikkskolen har bl.a. gitt flere solur, en rampe for regning av kraft, masse og akselerasjon, og intet mindre enn et vannkraftverk.

Heldigvis finnes det mange engasjerte realfaglærere. Min egen fysikklærer var en ener til å inspirere elevene sine ved å plante ideen om realfagstudier i oss, og ivre for at vi en dag kunne starte vår egen bedrift. Ikke minst ivret han for at fysikk ikke bare skulle være et guttefag og lot de færreste metoder være uprøvd for å påvirke jentene til å velge realfag. Jeg glemmer aldri den gangen han prøvde å provosere dem ved å vise til at nesten alle store oppfinnelser er gjort av menn. Bare se da oppvaskmaskinen ble oppfunnet, terget han dem: Oppvaskmaskinen kom da vi fikk likestilling og mennene måtte bli hjemme og vaske opp. Jeg vet ikke om det var fordi han lyktes i å provosere dem, men flere av jentene i klassen valgte i hvert fall realfag på universitetet.

Jeg tror regjeringen treffer spikeren på hodet med den realfagstrategien man har. For det første er ett av hovedmålene nettopp å øke interessen for realfag og teknologi – og det er interesse det til sjuende og sist handler om. For det andre er det også et hovedmål å øke rekrutteringen av jenter, der potensialet kanskje er aller størst. Og for det tredje skal det være en økt satsing på realfag i hele utdanningsløpet. Det tror jeg er viktig, for det er nødvendig å så realfaginteressen så tidlig som mulig hvis vi skal kunne høste denne type kompetanse i framtiden.

Elisabeth Aspaker (H) [11:52:41]: Realfagene er selve drivkraften i olje- og gassnæringen. Da er det et alvorlig tankekors at det knapt finnes norske studenter blant dem som nå tar doktorgrad innenfor petroleumsrelaterte fag. Så vidt jeg vet, er det bare utenlandske studenter på doktorgradsnivå i petroleumsfag ved Universitetet i Stavanger, og ved NTNU er det ganske få norske studenter, med utenlandske studenter i stort flertall. Dette er definitivt bekymringsfullt og et klart uttrykk for at realfagene ikke har nødvendig appell hos dagens unge. Derfor er det viktigere enn noensinne at myndighetene og næringslivet går sammen om å markedsføre de store mulighetene som foreligger, ved å satse nettopp på realfag.

Vi har i dag hørt fiskeri- og kystministeren redegjøre for fiskeri- og havbruksnæringen, en annen realfagintensiv næring, som er en av våre største eksportnæringer, og som står for en betydelig verdiskaping langs hele norskekysten. Også den næringen er avhengig av påfyll av ny kompetanse i årene framover.

Den første realfagstrategien, «Realfag, naturligvis», så dagens lys i 2002 og inneholdt et bredt spekter av tiltak for å høyne bevisstheten om nytteverdien av realfagene for å videreutvikle velferdssamfunnet, men også for å styrke kompetansen i realfag hos elever, lærere, i arbeidslivet og hos allmennheten. Daværende utdanningsminister Kristin Clemet så faresignalene og ønsket å mobilisere hele det norske samfunnet for å bedre motivasjonen hos elever og lærere for å øke rekrutteringen til utdanning i realfag.

Dagens rekruttering i realfag gir grunn til uro. Nobelprisvinner i fysikk, André Geim, uttalte nylig til Teknisk Ukeblad at rike nordmenn er så dekadente at de ikke vil studere krevende fag som fysikk og kjemi. Jeg håper Geim tar feil, og at søkning til disse fagene vil ta seg opp, ellers kan det gå riktig dårlig med oss framover.

Satsing på etter- og videreutdanning av lærere i realfag og Lektor 2-ordningen i videregående opplæring er viktige grep for å høyne kvaliteten på realfagundervisningen i grunnopplæringen. Høyre etterlyser derfor større innsats for å heve kompetansen i skolen. Samtidig må det også arbeides for å synliggjøre realfagenes betydning i hverdagen, og det må gis enda større prioritet til tiltak som vitensentre og Newton-rom, der elevene får komme og dukke ned i spennende måter å nærme seg fagene på og dermed få inspirasjon til å satse videre på denne type utdanninger.

Det er helt rett som det har vært sagt, at vi for så vidt er inne på et bedre spor når det gjelder PISA- og TIMSS-undersøkelsene. Men når det er sagt, er det langt fram til de beste, og det er jo dem vi må sammenligne oss med, hvis vi skal henge med i den globale konkurransen.

Svein Harberg (H) [11:55:58]: Representanten Dagrun Eriksen og jeg har god kontakt med noen kompetansemiljøer og kompetanseklynger på Sørlandet som gir oss god input. Sist fredag var vi på møte med norsk industri, Norwegian Centers of Expertise NODE, som har 51 virksomheter med særdeles sterk og unik kompetanse innen både tradisjonelle og etter hvert nye energinæringer.

Ofte blir det jo sånn når vi politikere har dialog med næringslivet, at det går på hva som er den største bekymringen framover. Dagrun Eriksen fortalte om den store økningen som har vært i denne næringen, og en kunne jo tro at de kanskje var bekymret for hvordan omsetningen kunne utvikle seg videre, eller hvordan rammene for øvrig skulle være. Ja, det er viktig. Men den største bekymringen er faktisk hvordan de skal greie å skaffe kompetanse framover.

I løpet av de fem siste årene har økningen i antall ansatte vært dobbelt så stor som for en mannsalder siden, og de ser ikke bort fra at dette skal doble seg igjen i løpet av de fem neste årene. Det kreves kompetanse. Det er kompetansen som er unik, og som gjør at de er der.

Posisjonen viser i dag til mange eksisterende tilbud. Jeg synes det var konstruktivt da man nå på slutten kom med forslag om å gjøre om på noen av forslagene. Det har undret meg litt at en har vært så såre fornøyd med det som er, når vi ser at vi tross alt ikke får nok fokus på og nok rekruttering til de viktige fagene. Vi har ikke råd til å være defensive her, for vi må få hele løpet til å fungere, fra å vekke interessen hos de minste og helt opp til de største. Det er viktig at vi, som den forsamlingen vi er, tar initiativ og løfter dette. Derfor er det veldig bra at denne saken er løftet, og så kan vi støtte opp om den, og det haster, for det tar tid å få folk gjennom utdanningsløpet.

Så må jeg svare litt på Tord Liens utfordring når det gjelder forslag nr. 4. Jeg tror for så vidt at svaret er gitt tidligere. Høyre mener det er lov å satse på spesialkompetanse når det gjelder skoler og linjer og å styrke lærerne, og uttaler at dette er en satsing vi vil være best på. Men vi mener nok også at å begrense det til fire skoler, blir for lite. Det er viktig å understreke det. Vi vil ha slike satsinger, men å begrense det på denne måten blir feil. Derfor er vi enig i at det skal legges til rette for slike satsinger.

Ellers har jeg bare lyst til å støtte opp under Marianne Aasens påpekning på lyst og glede. Jeg har en ingeniør som ligger hjemme. Hver kveld når han legger seg, konstruerer han i tankene, og han står opp og bygger det før han går på skolen om morgenen – en ingeniør som er ti år!

Tord Lien (FrP) [11:59:09]: Flere av talerne har vært inne på at Fremskrittspartiet tilsynelatende ikke har troen på fylkeskommunene. At det overrasker så mange i denne salen, overrasker for så vidt meg.

Det er ikke sånn at fylkeskommunen har mulighet til å løse dette selv. Vi etterlyser nå nasjonalt opptak og bidrag til finansieringen, som skigymnasene får, uansett om de er privateide eller eid av fylkeskommunene. Så behandler denne komiteen, som har behandlet denne saken hvert eneste år, et budsjett for overføringer til de nasjonale linjene. Det Fremskrittspartiet etterlyser, er nasjonale opptak og nasjonalt bidrag til finansieringen. Det kan altså ikke fylkeskommunene løse selv, og det gjør de heller ikke i forbindelse med skigymnaser, hestegymnaser, makramégymnaser, og hva det er vi har på denne listen over landslinjer. Jeg anbefaler alle å ta en titt på oversikten over landslinjer.

Så er jeg glad for at komitélederen legger til grunn at det kan være fornuftig å oversende forslag. Jeg hadde håpet at det skulle være forslag nr. 2, men også forslag nr. 3 mener jeg det kan være grunn til å oversende dersom statsråden kan bekrefte at hun jobber for å gjøre det lettere å ta fag på videregående mens man er i ungdomsskolealder. Det vil være litt imot det statsråden svarte i replikkordskiftet, men det er fortsatt Stortinget som bestemmer i dette landet, og jeg går ut fra at det er stortingsflertallets vilje som skal komme til uttrykk i denne sal, så jeg håper statsråden kan bekrefte at regjeringen ønsker å legge til rette for at det skal bli lettere å ta videregående fag mens man er i ungdomsskolealder. Da er det også nødvendig med en avklaring av finansieringen av dette. Jeg ba altså ikke om noe statlig engasjement i finansieringen. Det er åpenbart et fylkeskommunalt ansvar å finansiere videregående utdanning. Er vi enige om at ungdomsskoleelever har rett til å ta fag i videregående utdanning, bør det også være fylkeskommunens plikt å finansiere det de selv har lovmessig ansvar for å finansiere.

Så til representanten Aksel Hagen, som normalt – i hvert fall enkelte ganger – holder glimrende innlegg. Han var i dag ikke av det kaliberet som jeg liker å være vant til. Når Universitetet i Stavanger utlyser en ph.d.-stilling for sivilingeniører innen petroleumsteknologi, er det to norske søkere av mer enn hundre søkere. Lønnsnivået for en sivilingeniør ligger 180 000 kr over stipendiatenes. At dette ikke påvirker noen? Det er mulig det ikke påvirker tillitsvalgte i SV, men jeg tror nok at mange talentfulle sivilingeniører ikke ofrer 180 000 kr.

Jeg skal komme tilbake til om vi ønsker å oversende forslagene eller ikke, etter statsrådens innlegg.

Statsråd Tora Aasland [12:02:20]: Det er ikke uten grunn at vi legger opp til satsinger og strategier for å styrke realfagene. Sånn sett har vi et felles utgangspunkt med dagens forslagsstillere, og debatten har på en interessant måte belyst både likheter og forskjeller i troen på de ulike virkemidlene.

Jeg er klar over Fremskrittspartiets holdning til fylkeskommunen. Det som forundret meg noe, var den store troen på staten, at man skal ordne opp, og at man skal instruere både her og der – enten det gjelder penger eller tiltak. Jeg merker meg det, og jeg ser at her er det stor tro på at staten kanskje kan påvirke enda mer enn det man i utgangspunktet hadde trodd.

Vi har ennå ikke klart å overbevise NTNU om at de bør få en litt bedre mulighet til å bruke arbeidskraft i skolene, og at overgangen til PPU ikke skal være så vanskelig. Vi håper vi klarer å lykkes med det i det lange løp.

Jeg har bare lyst til å oppsummere debatten litt fra min side. Det er, som sagt, viktige grunner til at vi satser 500 mill. kr og i tillegg satser på etter- og videreutdanning for lærere i disse fagene. Vi satser på at lærerne, når de får kompetanseheving, blir bedre kvalifisert til å undervise. Etter en spørreundersøkelse som er gjort blant deltakerne som var under videreutdanning i 2009 og 2010, skriver Rambøll, som har gjort denne undersøkelsen, at av svarene «kan vi fastslå at videreutdanningen gjennom skoleåret 2009 og 2010 var en suksess», og at man vurderer dette som en svært god fagkompetanseheving.

Det er godt å ta med seg, og jeg setter også pris på at representanten Elisabeth Aspaker nevnte dette med vitensentre, for det er også en viktig del av satsingen og det å gjøre realfagene spennende for unge mennesker. De vitensentrene som vi nå har ganske mange steder i landet, gir nettopp en sånn mulighet. Vi har nevnt ENT3R som ett tiltak. Vi har nevnt de nasjonale sentre for matematikk, Den naturlige skolesekken og Lektor 2-ordningen. Og som et direkte svar på utfordringen fra representanten Lien nå på slutten, om vi ønsker å gjøre det enklere for elever i ungdomsskolealder å få undervisning på videregående nivå, opprettholder jeg mitt utgangspunkt om at dette er fylkeskommunens ansvar. Men jeg har stor sans for oppfordringen fra Arbeiderpartiet om å oversende dette forslaget, og jeg skal ta imot det og være med på å vurdere det forslaget, slik at vi eventuelt kan komme tilbake i en senere debatt om dette.

Aksel Hagen (SV) [12:05:16]: Jeg tegnet meg for å komme med noen kommentarer til Fremskrittspartiet. Først vil jeg beklage, på vegne av representanten Anne Tingelstad Wøien og meg selv, at når man har så sterke vitnesbyrd fra Sørlandet om det som foregår der nede, er det fælt at vi ikke har tilsvarende fra innlandet, fra Gjøvik–Raufoss-området, som også satser veldig tungt og spennende på dette området. Det er fint at det satses begge plasser – og sikkert flere andre plasser også.

Så litt til Fremskrittspartiet, og for det første til Tord Lien: Det er flott å bli gitt oppmerksomhet på den måten. Nå tror jeg det Tord Lien ga meg oppmerksomhet for, var et problemområde som jeg ikke sa noe om i innlegget mitt – det kan vi sjekke ut fra manus etterpå – nettopp dette med avlønning av stipendiater. Det er selvsagt interessant for alle som driver med utdanning på dette nivået, at man skal konkurrere mot et lønnsnivå der ute. Men per i dag er situasjonen for stipendiater slik at Norge og de øvrige nordiske land allerede er attraktive på grunn av de økonomiske betingelsene, for i de fleste land får stipendiatene kun stipend, men her får de en form for lønn. Det som vil skje hvis vi øker dette, er at ikke minst andelen utenlandske søkere vil øke. Det er jo spennende, men det er ikke sikkert at det er hele løsningen på problemet. Dette er en spennende diskusjon – det koster mye penger å øke lønnsnivået, og det er godt kommentert fra andre på talerstolen her i dag. Det ble ikke kommentert av meg, men Tord Lien trodde tydeligvis det.

Når det gjelder ideologiske forskjeller, er det interessant at det er Fremskrittspartiet som står for den planøkonomiske tilnærmingen – Fremskrittspartiet som ikke har tro på at utdanningsinstitusjoner i nært samarbeid med samfunnsliv, næringsliv og skoleeier kan bygge ut et tilbud her, men ønsker fra oven å bygge ut noen få, begrensede tilbud, mens vi øvrige i salen nettopp er glade for at det er mange institusjoner som på ulike måter prøver å komme dette tilbudet i møte.

Når det gjelder dette med nasjonale opptak og landslinjer, synes jeg Tord Lien har en uheldig sammenligning. Landslinjer brukes i dag for å sikre tilbud på områder der det er for få søkere og for liten interesse til at dette kan løses av den enkelte fylkeskommune. Det som er situasjonen – og som vi ikke minst ønsker skal være situasjonen her – er at det blir så stort engasjement og så stor interesse rundt dette at de ulike fylkeskommuner kan utvikle og bygge opp et bredt tilbud. Det er enda et eksempel på at der det store flertallet ønsker et bredt tilbud, ønsker Fremskrittspartiet på mange måter å begrense det samme tilbudet.

Presidenten: Representanten Tord Lien har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Tord Lien (FrP) [12:08:17]: La meg begynne med det viktigste. Etter å ha hørt både komitélederen og statsråden er jeg innstilt på at vi oversender forslagene nr. 1 og 3, men da dessverre ikke forslag nr. 2. Så er det avklart.

Når det gjelder PPU og NTNU og opptak for sivilingeniører, sier representanten Ljunggren at dette kan ikke Stortinget instruere, og så sier statsråden at statsråden skal instruere. Jeg er for så vidt glad for statsrådens tilnærming i saken, og jeg er glad for at Fremskrittspartiet har løftet denne debatten, så vi forhåpentligvis får en tilfredsstillende løsning. NTNU har beveget seg i positiv retning, det er jeg glad for, men kan statsråden gjøre mer i den saken, er vi selvfølgelig glad for det.

Når det gjelder stipendiater, er representanten Warloe opptatt av at det ikke er noe problem. Jeg er ikke enig i det. Jeg er av den klare oppfatning at når et universitet får sine stipendiatmidler fra oss, er det litt paradoksalt at medisinere, jurister og sivilingeniører er betalt likt, mens behovet for midler til laboratorieinfrastrukturen nok er noe tøffere for teknologer enn for jurister.

Presidenten: Representanten Tord Lien har gjort om forslagene nr. 1 og 3 til oversendelsesforslag, og de vil bli endret i tråd med det.

Henning Warloe (H) [12:09:44]: Jeg vil si litt om et tema som så vidt har vært nevnt, men som jeg mener er underkommunisert i denne debatten når det gjelder å styrke interessen for realfag. Det gjelder vitensentrene.

Den norske vitensentersatsingen er en enestående suksess. Hvis vi ser på publikumsbesøk – det siste tallet jeg har, er fra 2009 – nådde det 600 000 besøkende på syv vitensentre, som det var på det tidspunktet. Det er altså en tredobling av antall besøk i løpet av seks år. Nå er også tilbudet bygd ut, men likevel er det ganske store tall. Bergen Vitensenter, som heter VilVite, passerte 100 000 besøkende allerede første året, og havnet vel i fjor på 130 000 besøkende, så vidt jeg husker. Vitensentrene når veldig mange, ikke bare barn, men også barn sammen med foreldre eller besteforeldre. Man får større kunnskap, man blir underholdt og stimulert, og begge deler er – som mange har vært inne på i denne debatten – viktig for å øke interessen for realfag.

Så er det slik at 20 pst. av studentene som valgte realfag, oppga vitensentrene som den viktigste kilden til det valget, altså det som hadde stimulert mest til å studere realfag. Så vi vet at vitensentersatsingen er viktig i seg selv, men også for å få flere til å velge realfaglig utdanning. Statsråden viste til at dette er viktig. Men det som er problemet, er at statens bidrag til finansiering av vitensentrene ikke er god nok. Styret for Vitensenterprogrammet har selv sagt at statens bidrag bør dobles dersom vitensentrene skal kunne fortsette å håndtere en stor vekst og utvikle seg kvalitetsmessig i fremtiden. Det er altså slik at statens bidrag utgjør bare ca. 20 pst. av de samlede inntektene for de norske vitensentrene.

Jeg hadde en interpellasjon om dette i Stortinget i fjor. Da var det kunnskapsministeren som deltok i debatten, og hun var – iallfall på slutten av debatten – litt begeistret og sa at hun i løpet av debatten hadde fått mange gode argumenter for å styrke satsingen. Men det skjedde altså ikke i statsbudsjettet for 2011, og det er ytterst beklagelig.

Statsråd Tora Aasland [12:12:55]: To ting nå på tampen av debatten – for det første: Vi er veldig klar over at vi har en rekrutteringsutfordring når det gjelder lærere, ikke minst innenfor realfagene. Vi har gjennom GNIST-partnerskapet nå fått rimelig gode resultater med en bevisstgjøring av alle viktige aktører i dette. Med den nye lærerutdanningen, med et eget løp for ungdomstrinnet, er det også gledelig å registrere en økning av studenter som ønsker å ta nettopp denne utdanningen, ikke minst med realfag som utgangspunkt.

Når det gjelder NTNU, må jeg dessverre skuffe Tord Lien. Statsråden har riktignok mye makt, men ikke så mye makt at hun kan instruere et universitet i en sak som denne. Jeg kan ikke forstå annet enn at Fremskrittspartiet har feiltolket NTNUs brev til departementet noe, for NTNU har ikke ønsket å endre sin praksis. Jeg har oppfordret dem til å gjøre det, det er det jeg kan gjøre, men vi er nok avhengig av at NTNU selv klarer å ta den beslutningen. Jeg skulle ønske at man gjorde det, slik at de med master i teknologi kunne ta PPU. Det ville gjøre det lettere å få disse fleksible og sømløse overgangene og bruke den arbeidskraften som er utdannet på høyt nivå, til undervisning i skolen. Så vi arbeider med dette i fellesskap, men det er altså ikke i statsrådens makt å instruere universitetet i denne saken.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet i sak nr. 2.