Utenriksminister Jonas Gahr Støre [10:01:22]: De store utfordringene som Europa står overfor, minner oss om hvor uløselig økonomi, politikk og samfunn er knyttet sammen, nasjonalt og internasjonalt.
Dette har vært tema i mine utenrikspolitiske redegjørelser og i EU/EØS-redegjørelsene siden finanskrisen i 2008; om hvordan den globale finanskrisen og den økonomiske nedgangen som fulgte, i flere land har gått over i en statsgjeldskrise og i noen tilfeller en sosial og politisk krise. Det treffes tiltak mot krisen, men håndteringen av de dype ubalansene i mange land og eurosamarbeidets utfordringer vil definere den politiske utvikling i Europa i lang tid fremover.
Da finanskrisen brøt ut i 2008, sto de europeiske statene rede til å redde bankene. De ble i første omgang berget, men i flere land er de fortsatt i en utsatt posisjon.
Nå handler det om statene. Svekkede statsfinanser er blitt kilde til uro i finansmarkedene og er selve kjernen i problemet. For utsatte stater handler det om å redde seg selv. De mest utsatte statene trenger hjelp utenfra, og et politisk fellesskap i Europa stilles på en hard prøve – det gjelder samarbeidsklimaet mellom landene, mellom landene og unionsinstitusjonene, forholdet mellom land innenfor og utenfor eurosonen og mellom EU og andre stater og finansmiljøer utenfor unionen.
Det finnes ingen enkel løsning for veien ut av dette krysspresset som mange europeiske stater befinner seg i: fanget av høy gjeld og store budsjettunderskudd på samme tid. Rådspresident van Rompuy sa det slik i en samtale sist tirsdag: Egentlig trenger Europa nå økonomiske stimulanser, mens det Europa får, er innstramninger. Men det er ingen vei utenom, gitt den situasjonen de utsatte landene er kommet i. Ubalansene må rettes opp, det står om grunnleggende tillit til økonomienes virkemåte.
Det er illustrerende at ambisjonen for Hellas, selv etter de hjelpepakker og de gjeldsreduksjoner som ble avtalt i oktober, er å komme ned på et statsgjeldsnivå på 120 pst. av BNP i 2020, noe som i seg selv er dobbelt så høyt som Maastricht-traktatens maksimumsgrense. Det sier sitt om en nasjonal økonomisk politikk som har vært ute av kontroll, men også om manglende mekanismer for å sikre respekt for avtalte rammer for den økonomiske politikken.
Bildet i Europa er sammensatt. Ikke alle land er i en like vanskelig situasjon. Likevel er realiteten den at Norge fremstår som en europeisk kontrast, med lav ledighet, høy sysselsetting, overskudd og ingen gjeld. Vi er en overskuddsnasjon, politisk og økonomisk. Det krever, som finansministeren mange ganger minner om, god rygg til å bære gode dager. Vår situasjon legger tunge føringer på behovet for å holde orden i egen økonomi og trygge næringslivets rolle som verdiskapende og sysselsettende kraft – og å være med på å ta vår del av ansvaret for å trygge europeisk økonomi.
Samtidig vet vi av erfaring: Norge er berørt på mange ulike måter av den økonomiske uroen i Europa. Europa er vårt viktigste marked. Vi merker allerede enkelte virkninger, bl.a. i form av en noe sterkere kronekurs og høyere finansieringskostnader for bankene.
Om krisen skulle tilspisses ytterligere, vil viktige virkninger for norsk økonomi merkes gjennom effekten på verdensøkonomien og prisen på petroleum og andre råvarer som vi selger. Nedgang i Europa kan selvsagt også slå direkte inn i redusert etterspørsel etter norske varer, og de politiske konsekvensene av krisen for europeiske allierte og partnere har selvfølgelig også en konsekvens for oss.
Denne økonomiske krisen omtales som den verste i Europa siden den annen verdenskrig, slik den tyske forbundskansleren fremholdt sist mandag. Å møte den krever helt nye virkemidler.
Det treffes kraftfulle beslutninger. Samarbeidet er videreutviklet mellom EU, IMF og Den europeiske sentralbanken for å følge opp land som mottar kriselån. Eurolandenes parlamenter har sluttet seg til nye redningspakker og en utvidet verktøykasse for det europeiske stabiliseringsfondet EFSF.
Samtidig har krisen vist at selv om årsakene til problemene kan spores til de enkelte medlemslandenes politikk, er det også avdekket klare mangler ved oppsettet rundt den felles valutaen.
Samordningsmekanismene har vist seg svake, ikke minst fordi medlemsland i eurosonen ikke har etterlevd det regelverket de selv vedtok. Arbeidet for å løse disse utfordringene vil stå sentralt i europeisk politikk i tiden som kommer. Mens det pekes på behovet for sterkere sentral samordning, er det en voksende motstand i flere medlemsland mot å avgi mer suverenitet. Denne spenningen vil være tydelig til stede fremover i europeisk politikk.
Samtidig ser vi klare tegn til at det treffes vedtak, hva gjelder både politikk og styringsstrukturer. EU-toppmøtene i oktober introduserte et bredt sett av nye tiltak som er viktige for stabiliteten. Blant disse inngår en ny krisepakke for Hellas, med forutsetning om en halvering av den greske statens gjeld til private kreditorer, en plan for oppkapitalisering av europeiske banker, slik at de skal stå bedre rustet til å ta tap, samt tiltak som skal gjøre krisefondet EFSF mer slagkraftig. Her gjenstår det imidlertid en del detaljer før det hele er på plass.
Egne organer for eurosonen kan være på trappene, sammen med bedre overvåking av den økonomiske politikken i medlemslandene. Dette er i seg selv politisk kontroversielt og kan forsterke skillet mellom de 17 land med euro og de ti land uten euro. For langsiktig stabilitet etableres det også programmer som sikrer etterlevelse av forutsetningene for valutaunionen, samlet i en pakke med seks rettsakter som ble vedtatt av Europaparlamentet i september, den såkalte «six-packen».
Det er innført et såkalt europeisk semester, som sikrer at medlemslandenes budsjettarbeid skjer i nært samråd med kommisjonen og rådet, før de nasjonale parlamentene gjør sine budsjettvedtak. På den måten får kommisjonen og rådet mulighet til bedre å overvåke situasjonen og følge reformarbeidet i medlemslandene tettere.
Toppmøtet i oktober varslet også ytterligere virkemidler for å styrke politikkoordineringen i eurosonen. Rådspresident van Rompuy skal lede et arbeid med å peke ut kursen i retning av en dypere økonomisk union, herunder begrensede traktatendringer. En foreløpig rapport skal foreligge i desember og en endelig i mars neste år.
Jeg tror det er riktig å si at EUs tiltak for å møte finanskrisen og gjeldskrisen sikter mot stabilitet og byrdefordeling – stabilitet ved at redningsmekanismenes omfang forsøkes gjort tilstrekkelig til å gjenvinne og sikre markedets tillit, og byrdefordeling ved at medlemsland stiller opp for et hardt rammet land, og ved at også privat sektor og bankvesenet blir avkrevet bidrag til stabilisering.
Kanskje står mest på spill rundt spørsmålet om tillit. President van Rompuy understreker hvor avgjørende det er å gjenvinne tillit, og at det krever vilje og kraft til langsiktighet. Tillit som brytes ned raskt, må gjenvinnes over tid – ofte over smertelig lang tid.
Hvorvidt de tiltakene som nå er på trappene, vil vise seg tilstrekkelige for å stabilisere situasjonen i euroområdet og stagge uroen i finans- og aksjemarkedet, er det for tidlig å si noe sikkert om. I tillegg til problemene i Hellas har uroen knyttet til situasjonen i Italia økt.
I begge land har regjeringer som opprinnelig hadde flertall i sine nasjonalforsamlinger, veket plassen for såkalte teknokratregjeringer, dvs. regjeringer i hovedsak sammensatt av ikke folkevalgte fagfolk. Det er et tankevekkende utviklingstrekk. Like fullt er det verdt å minne om at det er demokratisk valgte partier som har gått inn for disse løsningene, nettopp i et forsøk på å gjenvinne tillit. Og viktigst: at den politikken som disse nye regjeringene skal gjennomføre, må passere folkevalgte parlamenter. Det er tross alt kjernen i europeisk demokrati.
Det som er sikkert, er at EUs videre utvikling vil være helt sentral også for norsk økonomi – for norsk banksektor, norsk eksport, norsk politikk og norsk samfunnsliv.
Norge har, gjennom Statens pensjonsfond utland, investert i europeiske statspapirer. Norges Bank har stor frihet, innenfor visse kriterier, til å sette sammen sin investeringsportefølje ut fra forretningsmessige vurderinger. Slik bør det etter regjeringens oppfatning også være for et fond som forvalter våre sparepenger.
Gjennom IMF deltar Norge i bistanden til de eurolandene som har størst vansker. Norge har stilt om lag 55 mrd. kr i lånemidler til disposisjon for IMF, i form av en ramme IMF kan trekke på. Disse utgjør om lag 0,9 pst. av IMFs samlede låneressurser. Denne lånerammen er ikke brukt opp. Regjeringen mener vi må være åpne for å vurdere å øke de norske ressursene til IMF om det er behov. En forutsetning må være at ytterligere bidrag blir en del av en større dugnad der flere land deltar.
Norge er også innstilt på å bidra med faglig ekspertise, og det er tydelig at vår kunnskap i noen tilfeller er ønsket. I oktober ba Europakommisjonen Norge om å bidra i en ekspertgruppe som skal gi faglig bistand til det greske statsapparatet for at det skal kunne gjennomføre reformene i henhold til EUs og IMFs reformprogram. Norge er det eneste landet utenfor EU som deltar i denne gruppen. Det er utvilsomt våre EØS-finansieringsmidler til Hellas som har bidratt til at kommisjonen ser til Norge i denne saken. Disse har gitt Norge unike erfaringer med den greske statsforvaltningen.
Fortsatt er Europa et rikt kontinent. Fortsatt ser vi vekstkraft og verdiskaping. Fortsatt er det slik – sett i lys av sammenhengen mellom økonomi, politikk og samfunn – at demokratiet har forutsetningene for å skape omstillingene.
I denne situasjonen er det også økende oppmerksomhet på hvordan vekststrategien Europa 2020 kan utløse vekstimpulser raskest mulig. Bruk av felles ressurser til investeringer i samferdsel, telekommunikasjon, energinettverk og til innsats for fremme av forskning, innovasjon og næringsvirksomhet er viktige elementer her, selv om det nå blir langt vanskeligere å mobilisere de øvrige ressursene.
Regjeringen legger vekt på å være involvert i disse prosessene, ikke minst på områder hvor vi blir direkte berørt gjennom EØS-avtalen.
EU har utvilsomt bidratt til stabilitet og demokratisk utvikling i nye medlemsstater som gikk fra autoritære styresett til demokrati. Nå utfordres dette gjennom den pågående krisen. Eierskapsfølelsen til det europeiske samarbeidsprosjektet settes på prøve.
Fortsatt er det likevel slik at finansinstitusjoner, budsjettdisiplin og arbeidsmarkedspolitikk i all hovedsak er et nasjonalt ansvar. Landene må selv ta politisk hovedansvar for de ubalansene som er oppstått. Et grunnleggende tankekors er at land etter land – også de største – har brutt de stabilitetskravene de selv har vedtatt.
Økonomer har påpekt at når man først tar skrittet mot en monetær og økonomisk union, så bør samarbeidet være mer omfattende for å sikre den nødvendige stabilitet og tillit. Denne debatten pågår nå for fullt i EU. Samtidig vet vi at utvidede fullmakter for fellesskapet er krevende å få til. Diskusjonen dreier seg ikke bare om nye fellesinstitusjoner, men også om det kreves grunnlovsendringer i enkelte land for å få nye strukturer på plass. Dette er kontroversielt – i en tid der det i EU-landene ikke akkurat er et folkelig rop om mer integrasjon.
Det er få i Europa som nå demonstrerer for mer EU. De som demonstrerer, frykter for sine jobber, for fremtiden, og de mangler tillit til det politiske systemet på nasjonalt og europeisk nivå. Dette er urovekkende. Det vil bli krevende å få tilslutning til en tettere økonomisk og politisk union.
Vi ser i Europa at økonomiske innstramninger, kutt i velferdsordninger og økt ledighet først og fremst går ut over sårbare grupper, som unge, minoriteter og dem som har minst fra før. Vi ser at kutt i offentlig velferd skaper større forskjeller og økende sosial marginalisering.
Dette er uheldig i seg selv, og det er dårlig samfunnsøkonomi. Større forskjeller gjør i sin tur økonomien mindre robust og mindre omstillingsdyktig. Større forskjeller svekker tilliten, samfunnets sosiale kapital. Ikke minst rammes de unges fremtidshåp – og det er særs alvorlig.
Voksende gjeld og vedvarende høye underskudd er ikke bærekraftig over tid. Den politiske kursen vil avgjøre hvordan det kuttes, og hvordan det konsolideres, hva som skal være fellesskapsambisjonen, og hva som skal overlates til hver enkelt.
Krisen kan dermed føre til en ny europeisk debatt om statens rolle i hvert enkelt land. En stat må ha kraft og evne til å sikre stabilitet og – om nødvendig – gå inn med redningsaksjoner. En nedbygd stat vil kunne gjøre samfunnet mer sårbart i møte med moderne kriser.
Flere samfunnsforskere har pekt på graden av tillit som en nøkkelfaktor i et samfunns funksjonsevne: økonomisk, sosialt og politisk. Tillit er avgjørende også for omstillingsevnen i et samfunn, noe som er grunnleggende for å lykkes i en moderne økonomi.
Men hva skjer med tilliten, omstillingsevnen og unge menneskers fremtidssyn når ungdomsledigheten passerer 40 pst. i Spania, eller 20 pst. i land enda nærmere oss? Vi kan få en europeisk ungdomsgenerasjon som ikke får jobb, og det helt uavhengig av gode eksamenspapirer og stor innsatsvilje. Hvordan vil dette virke inn på tilliten til politiske institusjoner?
Det er enda en bekymringsfull effekt av krisen at en populistisk ytre høyrefløy har fått vind i seilene i Europa. Det er faktisk betryggende å se at slike krefter ikke har vunnet fremtredende plass i kriselandene Spania, Portugal, Irland, Hellas eller Italia.
I tider som disse letes det etter syndebukker – en rolle som minoriteter altfor ofte tildeles. Vi må møte denne utfordringen med politisk diskusjon, med åpenhet og respekt for andres syn. Vi må også våge å konfrontere gruppetenkning, stigmatisering og skremselsbilder basert på uriktige virkelighetsfremstillinger og det som ligner på fremmedfrykt.
I de langt fleste utenrikspolitiske saker har Norge grunnleggende felles syn med EU-landene. Vi trenger Europas tydelige stemme og engasjement for å drive store saker fremover. Dette er helt avgjørende for å finne gode løsninger på globale utfordringer som klima, miljø, energisikkerhet, handel, utvikling og fattigdomsbekjempelse.
Vår dialog med EU er tett og god på dette området – ja den er blitt tettere og mer omfattende etter at høyrerepresentant Ashton fikk sine fullmakter etter Lisboa-traktaten. Det har Norge hatt glede av bl.a. i vår Midtøsten-politikk og vår ledelse av giverlandsgruppa AHLC.
Det er likevel grunn til å være urolig for at krisen i Europa fortsetter å trekke så mye beslutningskraft og energi inn mot interne forhold at Europas stemme og fotavtrykk blir svakere på den globale arena. Det er heller ikke vi tjent med.
Som jeg påpekte i den forrige redegjørelsen i mai, har den politiske utviklingen i Europas sørlige nærområder ført til økt oppmerksomhet om kontrollen av den felles yttergrense. Dette gjenspeiles i diskusjoner om nye rettsakter og tiltak som føres mellom Schengen-landene.
Kjennetegnet fra debatten om euro- og finanskrisen går igjen også her. Land i sør viser til behovet for solidaritet og byrdefordeling, mens aktører i nordvest peker på hvert lands ansvar for orden i eget hus. Det er med dette som bakteppe man nå skal ta stilling til full deltakelse i Schengen-samarbeidet for Bulgaria og Romania. Det vil innebære at den indre grensekontrollen mot de øvrige Schengen-landene for deres vedkommende oppheves.
Norge har aktivt støttet medlemskapet i EU for de sentrale og østeuropeiske landene. Dette er bl.a. et tema i Meld. St. 17 for 2010–2011 – om norsk innsats for stabilitet og utvikling i Sørøst-Europa – som skal behandles om noen få dager. Gjennom EØS-finansieringsordningene har vi også bidratt betydelig for at landene skal kunne oppfylle de rettslige og tekniske krav som EU stiller til full deltakelse.
Samtidig er Norge opptatt av at nye land som skal delta fullt ut i Schengen-samarbeidet, må være i stand til å gjennomføre de omfattende forpliktelsene de påtar seg.
Det polske formannskapet i EU har lagt fram et kompromissforslag som innebærer en trinnvis opphevelse av indre grensekontroll for Bulgaria og Romania. Fra vårt ståsted ser vi dette som en løsning som balanserer ulike hensyn, og det er et forslag som vi kan leve med. Det er imidlertid fortsatt ulike syn i EU, og enkelte land stiller spørsmål ved Bulgarias og Romanias faktiske evne til å gjennomføre sine forpliktelser.
Også andre relevante problemstillinger diskuteres i de organer som behandler Schengen-relevante spørsmål. EUs justis- og innenriksminister ba i juni Europakommisjonen om å utarbeide et forslag til endringer i adgangen til en midlertidig gjeninnføring av grensekontroll mellom Schengen-landene. Kommisjonens forslag – fremlagt i september – går imidlertid langt i å overføre beslutningsmyndighet fra medlemslandene til kommisjonen.
Norges holdning, som justisminister Storberget ga uttrykk for under justisrådsmøtet i Brussel 22. september i år, er at vurderinger i forhold til indre sikkerhet fortsatt må foretas av det enkelte lands nasjonale myndigheter. Regjeringen vil fortsette å fremme dette synet – jeg gjorde det senest i EUs rådsmøte tidligere i uken. Det er også et syn som deles av et stort antall av EUs medlemsland.
Schengen visuminformasjonssystem, VIS, ble operativt 11. oktober i år. Forberedelsene har tatt tid, og fra regjeringens side er vi glad for at dette nå er på plass.
For vår del er det utenriksstasjonene i Rabat, Kairo og Alger som er omfattet av VIS i første omgang. Systemet skal bl.a. effektivisere visumprosessen, forenkle bekjempelsen av forfalskninger og lette kontrollen ved Schengens yttergrense. Også Schengen-landenes politimyndigheter med ansvar for å forebygge, etterforske og oppklare terrorhandlinger eller annen alvorlig kriminalitet kan gis tilgang på nærmere angitte vilkår.
Regjeringen er godt fornøyd med at vi er knyttet opp til systemet, og at oppstarten har vært vellykket. Norge har deltatt i alle de fora som er relevante for utvikling av VIS på linje med de andre Schengen-landene.
I norsk europapolitikk søker vi i forhold til EU-organene påvirkning gjennom arbeid for medvirkning. Det betyr grundig arbeid i en tidlig fase – fasen da EUs beslutninger utformes.
Et viktig element i denne sammenheng er norsk deltakelse når kommisjonen vedtar utfyllende regelverk, etter å ha konsultert med komiteer som består av representanter fra medlemslandene – det som også kalles komitologi. EØS-avtalen gir Norge rett til å delta som observatør i disse komiteene, noe som gir mulighet til å komme med faglige innspill og synspunkter i en tidlig fase.
Nylig har EU som kjent foretatt reformer av dette systemet. Europaparlamentet er nå sidestilt med rådet når det gjelder delegering av vedtaksmyndighet til kommisjonen. Det er innført et skille mellom såkalte delegerte rettsakter og gjennomføringsrettsakter, og det er blitt færre komitéprosedyrer. EUs reform endrer ikke våre rettigheter til deltakelse innenfor rammen av EØS.
Det nye komitésystemet er i en innkjøringsfase. Vi arbeider nå for å sikre at våre rettigheter blir godt ivaretatt også i praksis. EU-siden har i den sammenheng sagt at det også er i deres interesse at EØS/EFTA-landene bidrar aktivt, slik at alle får et best mulig regelverk i hele EØS.
For å få god effekt av norsk deltakelse trengs solid kjennskap til dette komitésystemet i EU, og vi arbeider derfor systematisk for å styrke kompetansen i norsk forvaltning på dette området.
EUs regelverk er i stadig utforming. La meg i denne siste delen av redegjørelsen først omtale tre saksfelt det nå arbeides spesielt med fra regjeringens side, med forsterket innsats i en tidlig fase: utsendingsdirektivet, endringer i datalagringsdirektivet og EUs nye rammeprogram for forskning og innovasjon.
For det første: utfyllende regler for utsendingsdirektivet. De såkalte Laval-, Viking- og Rüffert-dommene har skapt uklarhet om spørsmål knyttet til medlemsstatenes adgang til å stille krav til lønns- og arbeidsvilkår for arbeidstakere som sendes på oppdrag fra et EØS-land til et annet – og håndhevingen av slike krav. Dette reguleres av utsendingsdirektivet.
I forbindelse med EUs handlingsplan for det indre marked ser kommisjonen på tiltak som kan sikre en bedre gjennomføring av dette direktivet. Man ønsker bl.a. å bedre samarbeidet mellom medlemsstatenes myndigheter, gi bedre informasjon til arbeidstakere og virksomheter, sikre effektiv håndheving og motvirke omgåelse og misbruk av reglene. Dette vil trolig bli regulert i et eget håndhevingsdirektiv til utsendingsdirektivet.
I tillegg er det signalisert at det vil komme forslag til regelverk som skal klargjøre utøvelsen av retten til å yte tjenester og etablere seg, og grunnleggende rettigheter som retten til kollektive forhandlinger.
Fra et norsk ståsted er det viktig å sikre lønns- og arbeidsvilkår for arbeidstakerne i møtet med grenseoverskridende etablering og tjenesteyting. Det er dessuten viktig å beskytte kollektive rettigheter. Videre er det av betydning for oss å sikre at myndighetene kan stille krav til nivået på lønns- og arbeidsvilkår, også overfor utenlandske virksomheter når disse oppdrag settes ut på anbud. Arbeidsdepartementet deltar nå i arbeidet med utfyllende regler for utsendingsdirektivet i kommisjonens ekspertgruppe.
For det andre er endringer i datalagringsdirektivet et område som vies særlig oppmerksomhet nå. Tidligere i år ga Stortinget samtykke til at dette direktivet blir innlemmet i EØS-avtalen. Samtidig ble det vedtatt lovendringer som gjennomfører direktivet i norsk rett. Disse lovendringene trer i kraft 1. juli 2012. Gjennomføringsfristen for direktivet i EU var 15. september 2007. EU har derfor hatt god tid til å høste erfaringer med direktivet og leverte tidligere i år en evalueringsrapport. Den stadfester at det vil bli foreslått endringer i direktivet, men selve prinsippet om datalagring opprettholdes. Det er aktuelt å fastlegge prinsipper for adgangen til data og for kostnadsfordeling mellom myndighetene og tjenestetilbyderne. Lagringstiden, som etter gjeldende direktiv kan variere fra seks til 24 måneder, er også noe man ser på med tanke på harmonisering.
Fra norsk side følger vi denne prosessen nøye. Datalagring skal være et middel til å bekjempe alvorlig kriminalitet, og regjeringen ser positivt på at det fastsettes felles standarder. Vi er også opptatt av en rimelig kostnadsfordeling mellom myndigheter og ekomtilbydere. En egen arbeidsgruppe med representanter for myndighetene og bransjen vil i begynnelsen av neste år legge fram for Justisdepartementet og Samferdselsdepartementet et forslag til slik kostnadsfordeling.
For det tredje: Det europeiske forsknings- og innovasjonssamarbeidet er inne i en avgjørende periode. Et nytt rammeprogram i EU utformes nå, og innsatsen for å utvikle et europeisk forskningsområde styrkes. Vi har derfor et ekstra trykk også på dette feltet. Gjennom Norges deltakelse i EUs nåværende 7. rammeprogram for forskning og teknologi har EU-rammen blitt en meget viktig arena for norske forskere, institusjoner, bedrifter og samtidig en sentral del av norsk forskningspolitikk.
Etterfølgeren får navnet Horisont 2020 og vil gjelde fra 2014 til 2020. Dette blir bredere enn tidligere rammeprogrammer da det vil omfatte både forskning og innovasjon i tråd med Europa 2020-strategien.
Forskning og utdanning er prioriterte satsinger i kommisjonens forslag til et nytt langtidsbudsjett for EU, hvor det foreslås et budsjett på 80 mrd. euro for Horisont 2020. Til sammenlikning er budsjettet for det 7. rammeprogram 55 mrd. euro. For utdanning foreslås en økning av budsjettet på vel 70 pst. i perioden 2014–2020, til 15,2 mrd. euro. En av nyvinningene vil være et økt høyere utdanningssamarbeid med land utenfor Europa. Finanskrisen gjør det imidlertid noe usikkert hva utfallet av forhandlingene om langtidsbudsjettet blir.
Regjeringen er opptatt av å påvirke innretningen av det nye forskningsprogrammet, slik at det i størst mulig grad samsvarer med våre egne prioriteringer. Blant de innspill vi har fremmet, er økt vekt på globale samfunnsutfordringer som hvert enkelt land ikke kan løse alene – som klimaendringer, aldring og helse, energiforsyning og matsikkerhet.
Parallelt med Horisont 2020 arbeider kommisjonen med å videreutvikle et europeisk forskningsområde, det såkalte European Research Area. Målet er å styrke forskningsfundamentet i Europa ved å utvikle mer attraktive rammebetingelser og et åpnere forskningssamarbeid også utenfor rammeprogrammene. Norge har her bl.a. tatt initiativ til styrket samarbeid om forskning knyttet til havet.
Kommisjonen vil legge fram et forslag til nytt rammeverk for det europeiske forskningsområdet neste år. Regjeringen vil gi innspill til en høring om det nye rammeverket denne høsten.
Så til slutt noen ord om EU-regelverk som allerede er vedtatt i EU, og som vurderes innlemmet i EØS-avtalen. Jeg viser her også til de redegjørelser og drøftelser vi har løpende i Europautvalgets møter.
For det første – om postdirektivet: Min forrige redegjørelse tok opp postdirektivet og de grunner som taler mot at vi tar direktivet inn i EØS-avtalen. På EØS-rådets møte 23. mai i år la jeg fram den norske holdningen. Jeg ga uttrykk for at vi fra norsk side ville følge prosedyrene for reservasjon i den videre oppfølgingen av saken. Siden den tid har det vært uformelle konsultasjoner med EU. Formålet har vært å redegjøre nærmere for norske holdninger og klargjøre faktuelle forhold. Disse konsultasjonene har vært nyttige, men de har ikke på noen grunnleggende måte endret vårt syn om at vi ikke er rede til å innarbeide det tredje postdirektivet i norsk lovgivningen. Dette er meddelt EU under EØS-rådsmøtet denne uken. Så vil vi fortsatt behandle denne saken i tråd med prosedyrene nedfelt i EØS-avtalen.
For det andre: I likhet med det tidligere tv-direktivet legger direktivet om audiovisuelle medietjenester til grunn at tv-sendinger fra andre land skal kunne videresendes uendret. Dette gjelder også alkoholreklame som er i samsvar med direktivets og avsenderlandets regler. Det er altså ikke snakk om å åpne for alkoholreklame i Norge, men at det ikke kan hindres at slik reklame kan inngå i tv-sendinger fra andre land.
Fra norsk side har det vært utført et omfattende arbeid for å få aksept for at vi kan videreføre et unntak fra dette direktivet som gjør det mulig å stanse alkoholreklame i visse rettede sendinger fra andre EØS-land, dvs. som de som videresendes i norsk kabel-tv-nett. Vi har ikke fått gjennomslag for dette.
Det er ingen tvil om at vårt nasjonale forbud mot alkoholreklame kan bestå, men etter dette direktivet kan vi altså ikke stanse reklameinnslag fra tv-kanaler under andre lands jurisdiksjon – jeg vil legge til – like lite som vi kan stanse alkoholreklame i magasiner og tidsskrifter som vi kjøper fra andre land i norske utsalg.
Direktivet sier her at problemet med særskilt rettede sendinger bør løses bilateralt ved bruk av en formalisert konsultasjonsprosedyre. Sluttbehandling av saken i regjeringen ventes i nær fremtid, og vi vil da informere Stortinget umiddelbart.
For det tredje: Arbeidet med revisjon av innskuddsgarantidirektivet pågår fortsatt. Jeg pekte i min redegjørelse i mai på at regjeringen ville arbeide særlig offensivt med denne viktige saken, som har finansministerens fulle oppmerksomhet. Dette ble fulgt opp overfor Europaparlamentet, kommisjonen og EUs medlemsland. EU er nå inne i såkalte trilogforhandlinger mellom kommisjonen, rådet og parlamentet, der vårt innspill er ett av elementene. Saken er krevende, men regjeringen arbeider videre med sikte på å finne fram til en løsning som innebærer at Norge kan opprettholde gjeldende dekningsnivå.
For det fjerde – om vikarbyrådirektivet som EU vedtok i november 2008: Formålet her er både beskyttelse av vikarbyråansatte og anerkjennelse av disse byråene som arbeidsgivere. Direktivet krever at det blir innført likebehandlingsprinsipp. Dette vil føre til bedre lønns- og arbeidsvilkår for vikarer. Saken har vært på høring, og Arbeidsdepartementet arbeider med den videre oppfølgingen. Vikarbyrådirektivet reiser flere problemstillinger av juridisk og mer teknisk art som krever nøye utredning. Regjeringen har ikke konkludert, og jeg kan derfor ikke nøyaktig si når saken om direktivet fremmes for Stortinget. Vi vil komme tilbake med dette når behandlingen er sluttført i regjeringen.
For det femte – energisektoren: Fornybardirektivet er vurdert som EØS-relevant, og etter sonderinger med kommisjonen har EFTA-landene oversendt kommisjonen et formelt forslag til EØS-regelverk. I forslaget er norsk fornybarmål fastsatt til 67,5 pst. i 2020 – det høyeste i hele EØS-området. Vi kan forvente et vedtak i EØS-komiteen om kort tid.
Jeg vil også nevne at kommisjonen legger opp til ytterligere skritt i retning av mer koordinert energipolitikk i EU, noe som bl.a. innebærer informasjon om eksterne energirelasjoner, forordninger om utbygging av infrastruktur og scenarioer om hvordan EUs langsiktige klimamål kan nås på energiområdet.
Vi skal merke oss at til tross for større energieffektivitet og lavere totalforbruk av fossil energi i EU går kommisjonen ut fra at importbehovet for gass fortsatt vil øke. Kommisjonen omtaler Norge som viktig for EUs energisikkerhet og som en partner med potensial for et forsterket samarbeid. Dette sammenfaller med våre syn. Som stor energileverandør er vi tjent med at det hersker minst mulig usikkerhet i det europeiske energimarkedet. Jeg mener at Norge som en stabil og langsiktig leverandør av gass bidrar i en tid med mye ustabilitet i de europeiske markedene.
Påvirkning gjennom medvirkning er kjernen i norsk europapolitikk, som jeg sa. Vi må lene oss framover, skape handlingsrom og kjenne vår besøkelsestid.
Det er min erfaring at når vi har noe å bidra med, blir vi lyttet til. Norges kompetanse etterspørres på mange områder – det kan være innen energi, maritim sektor, nordområdene, fiskeri, utviklingen i Sudan eller Midtøsten. I september ble Norge invitert til å delta på EUs uformelle utenriksministermøte under den delen av samlingen som drøftet fredsprosessen i Midtøsten. Det er første gang noe lignende skjer. Invitasjonen kom på bakgrunn av vårt engasjement i fredsprosessen og Norges rolle som leder av giverlandsgruppen for palestinerne, AHLC.
Innen utgangen av 2011 får vi rapporten fra Europautredningen, som gjennomgår erfaringene med EØS-avtalen og våre øvrige avtaler med EU. Det blir en tykk og interessant rapport. Den vil følges opp med en melding til Stortinget i løpet av 2012. Den skal skissere veien videre for norsk europapolitikk, med fokus på hvordan EØS-avtalen kan ivareta våre behov, og ta opp spørsmål som f.eks.: Hvordan skal vi best sikre norske interesser i lys av de store endringene EU har gjennomgått de siste årene? Kan det bli behov for nye, mer langsiktige tiltak for å sikre disse interessene i samarbeidet med EU?
Vi vet at EU vurderer EØS-avtalen som en funksjonsdyktig ordning og ønsker å videreføre den. Det ble bekreftet senest på EØS-rådsmøtet tidligere i uken. Også EU-siden venter på den norske utredningen med interesse, noe vi fikk bekreftet under denne ukes møter.
Helt til sist: På 1990-tallet var det som ble kalt Washington konsensus, ganske enerådende. Det vil noe forenklet si en samfunnsmodell der privatisering og redusert offentlig sektor var drivkraften i vekstmodellen. I dag ser vi et annet bilde, mer sammensatt. Utviklingsland ser at Kina leverer vekst på over 8 pst. per år. India, Brasil, Tyrkia og Indonesia vokser. Hvilke modeller virker? Hva gir vekst og veier ut av fattigdom?
I dette ordskiftet ser flere land også mot de nordiske statene, som trass i en del ulikheter kjennetegnes av en modell mange mente ville slite tungt for 20 år siden, fordi man antok at offentlig sektor var for stor, skattene for høye og fagforeningene for sterke. Men de nordiske velferdsstatene har de senere år oppnådd større internasjonal anerkjennelse – med god grunn. Høy grad av velferd og likhet, kombinert med sterk konkurranseevne og ikke minst omstillingskraft, har vist styrke i en stadig mer globalisert verden.
Jeg nevner dette i lys av vårt bakteppe med økonomisk uro i Europa og fordi utviklingen av en bærekraftig velferdsstat i et nordisk perspektiv vil være hovedtema for det norske formannskapet i Nordisk Ministerråd for 2012. Under formannskapsperioden vil vi se på ulike aktuelle utfordringer som våre velferdsstater står overfor, og hvordan offentlig sektor mer effektivt kan løse disse oppgavene. Disse spørsmålene drøftes nå på forskjellig vis i de fleste europeiske land, og vi vil ha anledning til å diskutere dette med det danske EU-formannskapet gjennom våren 2012.
I en tid med gjeldskrise, politisk usikkerhet, sosial uro og spørsmål rundt tillit er disse diskusjonene nødvendige for å bringe kontinentet framover. Europa har de best forutsetningene for å komme ut av krisen og styrket videre: demokrati, rettsstat, høyt utdannet befolkning, et mangfoldig sivilt samfunn og ikke minst samfunn med vilje til debatt og kritisk refleksjon om den tiden vi er inne i. Men det vil kreve mot og nytenkning mange steder i Europa, også i det europeiske samarbeidet. Det er mer enn et munnhell å si at verdensøkonomien er global. Europa har høstet store fordeler av en åpen verdensøkonomi. Nå utfordres Europas land, ikke bare av billigere arbeidskraft fra andre regioner, men også av nytenkning, innovasjon og kunnskapsintensiv produksjon av varer og tjenester fra disse delene av verden. Dette kan bare møtes ved at Europa fornyer sine samfunn og mobiliserer sine menneskelige ressurser fullt ut. Da er det avgjørende å unngå at stadig flere mennesker faller utenfor og mister tillit til de politiske institusjonene, tillit til demokratiet. Hvis store grupper blant ungdom, minoriteter og andre blir stående igjen som tapere, taper hele Europa.
Norge er her ikke noe unntak. Når andre nå bestreber seg på å fornye, ut fra et akutt statsfinansielt press, må også vi gripe sjansen til å fornye og forsterke vårt samfunn og vår økonomi. Vi må gjøre det på en måte som tar godt vare på prinsippet om like rettigheter, rettferdig fordeling og en sterk samfunnstillit, som er så avgjørende for å lykkes i vår tid.
Presidenten: Presidenten vil foreslå at utenriksministerens redegjørelse om viktige EU- og EØS-saker legges ut for behandling i et senere møte. – Det anses vedtatt.