Utenriksminister Jonas Gahr Støre [10:05:40]: Finanskrisen som startet i 2007/2008, går videre i faser, den setter dype
spor, spesielt tett på oss – i Europa og i USA. Vi ser først og fremst
konsekvenser for mennesker og samfunn gjennom voksende arbeidsledighet,
redusert velferd og krevende omstillinger. Noen land opplever politisk
ustabilitet og innskrenket handlefrihet i innenrikspolitikken – og, som en
følge, også i utenrikspolitikken. Krisens virkninger endrer grunnlaget for
makt, innflytelse og fremme av interesser.
Interesser er viktig for utenrikspolitikken. Det er en historisk erfaring at
utenrikspolitikkens gjennomslag også påvirkes av økonomiens tilstand på
hjemmebane. Hvis økonomien ikke er sterk og stabil, hvis landet ikke evner å
løfte seg gjennom kunnskap, nyskaping og vitalitet, da svekkes også
gjennomslaget for utenrikspolitikken. Om økonomisk krise leder til sosial og
politisk uro og ustabilitet – ja, da svekkes gjennomslaget ytterligere.
Men vi må nyansere dette bildet: Krisestemning i det som fortsatt oppfattes
som Vesten, må ses sammen med teknologisk og økonomisk utvikling, vekst og
optimisme i land i Asia, Sør-Amerika og Afrika. Sterkere enn før merker vi
globaliseringens realiteter: den gjensidige avhengigheten, markedene som
henger sammen, veksten som forskyves til andre kontinenter, teknologien som
opphever så mange avstander. På kort tid kan grunnlaget for produksjon og
arbeid flyttes fra en del av verden til en annen.
Vi erfarer også hvordan kommunikasjonsteknologien fører til globalisering av
følelser og engasjement. Sinne og frustrasjon kan tenne en ild og anspore
til demonstrasjoner i lokal sammenheng og i en helt annen geografi – nesten
samtidig. Vi opplever en demokratisering av stemmer og uttrykk – en sterk,
men ikke alltid entydig kraft for endringer nedenfra som særlig utfordrer
autoritære styresett. Vi er vitne til en globalisering av forventninger –
til politiske ledere, om økt frihet og verdighet – forventninger om jobb,
helse, utdanning, velferd, muligheter.
Med dette som bakteppe opplever vi også at makt flyttes. Og aldri har det
hendt at ikke stater eller organisasjoner veksler inn økonomisk og
teknologisk styrke i økt politisk innflytelse – og omvendt: Når krisen
rammer dypt og strukturelt, svekkes også fundamentet for politisk
gjennomslag.
Makt flyttes også når unge generasjoner reiser seg og tvinger til side
autoritære ledere som svikter i å sørge for arbeid, velferd, økonomisk
utvikling, frihet og grunnleggende menneskerettigheter. Makt flyttes når
land med dype statsfinansielle underskudd må kutte i velferd, forsvar og
ressurser til utenrikspolitisk aktivitet og nærvær. Makt flyttes når nye
vekstdrevne økonomier vinner nye markedsandeler og med økt selvtillit og
styrke gjør seg gjeldende – med sine interesser og sine politiske og
kulturelle verdier – i internasjonale organisasjoner og i bilaterale
forhold.
Jeg vil i denne redegjørelsen komme nærmere inn på følgene av noen av disse
endringene – både for internasjonal politikk, for norske interesser og for
de utfordringer og muligheter som avtegner seg for vår utenrikspolitikk. For
samlet sett byr denne tiden av endringer også på nye muligheter for norsk
utenrikspolitikk og for ivaretakelsen av norske interesser dersom vi utøver
dem strategisk, langsiktig og forankret i våre verdier.
Vi er og vi oppfattes som en økonomisk og politisk overskuddsnasjon. Det gir
muligheter. Og det forplikter.
Det står bra til med norsk økonomi. Tilstanden skiller seg meget positivt ut
blant de land vi normalt sammenligner oss med. Like fullt må vi være
forberedt på at krisen får ringvirkninger hos oss. Vi minnes da om dette: En
ansvarlig økonomisk politikk som holder vårt hus i orden, er viktig for
trygge arbeidsplasser og velferd – og: Det er viktig for en forutsigbar
utenrikspolitikk.
En hovedoppgave for moderne utenrikspolitikk er å gjøre innenrikspolitikken
mulig. Utenrikspolitikken må bidra til å støtte opp om norsk økonomi og
velferd og støtte norske bedrifter, kunnskapsinstitusjoner og verdiskaping.
La meg trekke fram fire sider ved hvordan den økonomiske krisen påvirker
innretningen av utenrikspolitikken i dag.
For det første: Betydningen av å ta godt vare på vårt forhold til Europa.
Det er for tiden berettiget fokus på de nye markedene i sør og øst. Norsk
næringsliv må kjenne sin besøkelsestid der. Men det er verdt å minne om at
den dominerende forbindelsen fortsatt går til Europa. Norge er EU-landenes
femte største handelspartner, større enn India, større enn Japan. For Norge
er og forblir EØS-markedet det suverent viktigste. Om lag tre fjerdedeler av
vår samhandel med utlandet går dit. Vi er helt avhengig av økonomisk
stabilitet i Europa, og derfor også av den politiske utviklingen i
EU-landene og EU-samarbeidet. Derfor er det en prioritet for
utenrikspolitikken å bidra til at norsk næringsliv sikres likeverdige,
forutsigbare og langsiktige rammebetingelser i Europa.
Krisen i EU-landene er i første rekke en statsfinansiell krise med store
utfordringer for den felles valuta, euro. Desto viktigere er det å sikre at
markedet ikke synker ned i en tilstand av ytterligere tilbakeslag og
tiltakende proteksjonisme. Regjeringen vil gjennom en fortsatt aktiv
europapolitikk prioritere arbeidet med å sikre norske bedrifter og andre
norske aktører i disse markedene den likebehandling og forutsigbarhet som
EØS-avtalen og Norges avtaler med EU gir.
For det andre: Vi må være oss bevisst at også Norge har ansvar for å bidra
til at Europa kommer seg videre og ut av dagens krisetilstand. La meg
fremheve noen viktige bidrag fra vår side i den sammenheng:
Norges tilbud om å stille ytterligere 55 mrd. kr i lån til disposisjon for
Det internasjonale valutafondet, som ledd i en større internasjonal innsats,
er et tydelig signal og et tilbud som blir verdsatt. Tilbudet er gitt med
forbehold om Stortingets samtykke. Videre: EØS-midlene, hvor Norge bidrar
betydelig – totalt med om lag 13,7 mrd. kr i perioden 2009–2014 – til
velferd, støtte til sivilsamfunn, demokrati, rettsstat og ikke minst
miljøprogrammer i Europa. Vi har nå sluttført avtaleforhandlingene med 13 av
de 15 mottakerlandene. Det handler om satsinger på prioriterte
samfunnsområder, som under de rådende omstendigheter med økonomisk krise er
under press, f.eks. det sivile samfunn, hvor støtten over EØS-midlene er på
vel 1 mrd. kr i femårsperioden. Norge tar med nettopp disse bidragene et
tydelig og solidarisk medansvar.
Så er det også et viktig bidrag at Norge er en langsiktig, stabil olje- og
gassleverandør til de europeiske markedene. Denne forutsigbarheten har
betydning. Regjeringen legger vekt på en aktiv energidialog med europeiske
land: om fornybarsatsingen, som nå er et EØS-anliggende, om gassens rolle
som energiressurs og om nye visjoner for norsk vannkraft som en del av den
bredere omleggingen av energistrukturene i Europa.
Endelig har Norge et betydelig engasjement i mange europeiske land gjennom de
langsiktige investeringene til Statens pensjonsfond utland.
Så hører det også med at det i 2011 var registrert nesten 289 000 utenlandske
arbeidstakere fra EØS-området i Norge. Det illustrerer at integrasjonen
gjennom EØS-avtalen gir fordeler og muligheter begge veier. Vår
velferdsøkning de siste årene ville ikke ha funnet sted med samme styrke
uten denne arbeidsinnvandringen. Samtidig har norsk eksport til de baltiske
og sentraleuropeiske land økt mer enn eksporten til resten av EU de siste
årene.
Mitt tredje punkt om hvordan vi berøres i denne omtalen av finanskrisens
utenrikspolitiske ringvirkninger, når EU-landene skal utforme en mer felles
utenrikspolitikk, med et felles apparat, handler om styrken i denne
politikken. Det verdi- og kulturfellesskap, det økonomiske
interessefellesskap som vi deler med EU-landene, er av avgjørende betydning
for norsk utenrikspolitikk, økonomi og velferd. De europeiske land er både
våre nærmeste partnere og våre meningsfeller i de aller fleste saker – og
den europeiske stemme er viktig.
Finanskrisen slår ulikt ut i Europa. Mest dramatisk er situasjonen for
Hellas, der oppryddingen etter år med høy gjeld og høye underskudd setter
det nasjonale politiske systemet på prøve. Vi ser hvordan krisen rammer de
sosiale strukturene i mange europeiske land. Vi ser urovekkende eksempler på
at minoriteter blir mer utsatte. Samtidig ser vi at inntektsforskjellene i
OECD-området har økt betydelig de siste årene, parallelt med at den sosiale
mobiliteten og omstillingsevnen svekkes.
Norge er her et sjeldent unntak – vi har relativt små forskjeller i vårt
land. Vi blir derfor minnet om denne siden ved den norske samfunnsmodellen,
den avgjørende betydning av arbeid til alle og politikk som sikrer
rettferdig fordeling. Det har betydning – for innenrikspolitikken og evnen
til omstilling. Og som en konsekvens: også for utenrikspolitikken.
Endringer og nye etapper i europeisk samarbeid har alltid kommet som følge av
ytre og indre behov for endringer – ofte som følge av økonomiske
utfordringer, slik vi så det fra 1980-tallet. I dag er det et sammensatt
bilde av økonomiske utfordringer som krever handling, men vi opplever mindre
folkelig og politisk støtte for de nye, omfattende integrasjonsskritt som
omtales. I flere land er EU-skepsis en tydelig stemme i innenrikspolitikken.
Vi må vente at EU-landene fortsatt vil og må bruke betydelig politisk energi
på interne forhold, både i hvert lands håndtering av økonomiske utfordringer
og mellom EU-landene med hensyn til videreutvikling av samarbeidet, ikke
minst håndteringen av euroen. Dette kan bety et mindre utadvendt EU i
forhold til de bredere utenrikspolitiske oppgavene.
Poenget mitt er at alt tyder på at økonomiske spørsmål vil stå øverst på den
internasjonale agendaen i lang tid fremover – for utenrikspolitikere i
Europa som for andre.
Krisen i EU, og all den energi lederne må bruke på indre forhold og intern
opprydding, risikerer å svekke EUs stemme og autoritet i viktige
internasjonale spørsmål. Dette er ikke godt nytt for Norge, for EU-landene
er våre tradisjonelt nærmeste partnere i de aller fleste utenrikspolitiske
spørsmål.
USA er på sin side opptatt av innenrikspolitikk i presidentvalgkampen,
kombinert med klare begrensninger i kapasiteten til aktivitet verden over.
Fokus er i dag på nasjonsbygging hjemme, ikke nasjonsbygging ute, som
president Obama har uttrykt det.
I sum vil dette kunne endre fokus på høyt prioriterte utenrikspolitiske
spørsmål – virkelige globale spørsmål som handel, klima, nedrustning og
bærekraftig energitilgang til alle. Vi opplever mer krevende kår for
multilaterale løsninger og handlekraft.
G20-landene har her et særlig ansvar. Til helgen har det mexicanske
G20-formannskapet invitert utenriksministrene i G20 til en konferanse om
håndteringen av de største felles utfordringene og håndteringen av dem. Til
dette møtet er også Norge invitert, og vi tar sikte på å delta aktivt.
Mitt fjerde punkt følger av de tre første, og det handler om hvordan
regjeringen nå arbeider for å styrke norsk utenrikstjenestes arbeid for å
fremme norsk næringsliv i utlandet. De fleste regjeringer handler slik – ja,
i EU-landene blir dette en stadig mer sentral del av utenrikstjenestens
virke i lys av at mer av utenrikspolitikken skal utføres av den felles
utenrikstjenesten EEAS som er under oppbygging i Brussel.
Vi styrker nå vår kapasitet til å gi ekstra drahjelp fra utenrikstjenesten, i
samarbeid med bl.a. Innovasjon Norge, Norges forskningsråd og andre
organisasjoner og virkemiddelaktører, som Norges sjømatråd og INTSOK. For å
illustrere fra én relevant sektor: Vi tar mål av oss til å være verdens
fremste sjømatnasjon. I 2011 eksporterte Norge sjømat for 53 mrd. kr, hvorav
nesten 60 pst. til EU. Norge er nå hovedleverandør av sjømat til Europas
befolkning.
Som vi vet, har USA nylig besluttet å fjerne ekstratollen på 26 pst. mot
norsk laks, som ble innført for mer enn 20 år siden. Det er gledelige
nyheter, både for norsk lakseeksport og for det ellers meget gode
handelspolitiske forholdet mellom Norge og USA.
Vi vil nå trappe opp samarbeidet med næringslivets og arbeidslivets
organisasjoner og med bedriftene. Det vil også bli lagt økende vekt på
næringslivskompetanse i utenrikstjenesten.
En viktig side av dette er vårt arbeid for sterkere regler og normer for
anstendige arbeidsforhold og bedriftenes samfunnsansvar. Vi opplever press
på begge deler i den stadig mer globale økonomien – hjemme som ute. Vi
prioriterer arbeidet med dette i Den internasjonale arbeidsorganisasjonen,
ILO, og i vår påvirkning overfor Det internasjonale valutafondet, IMF,
Verdensbanken og WTO i deres politikkutforming. Vi setter dette på
dagsordenen når norsk samfunnskompetanse etterspørres av utviklingsland,
slik LO og NHO var med på å prege våre møter med myndigheter og det sivile
samfunn under mitt besøk i Myanmar i januar.
La meg til sist i denne europeiske omtalen fremheve den betydning Den
europeiske menneskerettskonvensjon utgjør for det felleseuropeiske
verdigrunnlaget. Domstolen i Strasbourg skal sikre at statene overholder
sine forpliktelser. Men nå står domstolen overfor store utfordringer med en
stadig voksende og mer uhåndterlig saksmengde. Det er urealistisk at
flertallet av medlemsstatene vil gå med på å tilføre domstolen flere
ressurser. Det er avgjørende at det treffes egnede tiltak som kan bidra til
å løse domstolens utfordringer på sikt. Målet er og blir at den kan bidra
effektivt til å sikre menneskerettighetene i alle Europarådets
medlemsstater. Vi skal gjøre vårt for at dette kan skje.
Ved min utenrikspolitiske redegjørelse i februar i fjor var verdens øyne
rettet mot de folkelige opprørene og omveltningene i Midtøsten og
Nord-Afrika – den såkalte arabiske våren. Situasjonen i dag gir grunn til
både håp og bekymring for fremtiden.
Økonomiske realiteter spiller en betydelig rolle som drivkraft også her.
Misnøye med manglende utvikling og høy ledighet var viktige, underliggende
årsaker til opprørene. Det understreker igjen hvor grunnleggende økonomisk
politikk, organisering og fordeling er for stabilitet og for politiske
systemers legitimitet.
Kontrastene er store. Fjoråret viste at der lederne tyr til militære
virkemidler mot eget folk, der ender lederne selv med å falle. Om misnøye
med økonomien kan tenne en ild, så er det rikelig med andre gnister til å
spre opprøret: korrupsjon, systematiske brudd på menneskerettighetene,
nepotisme og manglende demokrati.
Vi må legge dette til grunn: Vi står ved begynnelsen av den store
Midtøsten-regionens omforming, ikke ved slutten. Drøye 20 år etter
Berlinmurens fall lever vi i Europa fortsatt med etterdønningene fra denne
historiske omveltningen. Dyptgripende forandringer av makt og styresett er
ingen rettlinjet prosess og følger ingen angitt timeplan.
Hvordan svarer vi så på disse endringene? Hva bør være Norges linje?
Den grunnleggende holdningen må være gjennomgående støtte til demokrati og
menneskerettigheter og støtte til folkenes rett til selvbestemmelse, slik
FN-pakten fremhever. Bare land som respekterer grunnleggende
menneskerettigheter, kan over tid medvirke til å danne en stabil,
internasjonal rettsorden.
Når folk reiser seg mot autoritære ledere og krever reformer og universelle
rettigheter, bør de få vår støtte. Slik støtte kan ikke avfeies som
innblanding i indre anliggender. I en tid der økonomien er global, må vi
holde fast ved at disse grunnleggende verdiene også er universelle.
Det betyr samtidig ikke at alle svar og reaksjoner kan være like, til det er
omstendighetene for forskjellige, sammenhengene for unike og underliggende
konfliktlinjer mellom sosiale, politiske og religiøse grupperinger for
særegne.
Bruk av militær makt utenfra er det mest dramatiske virkemidlet. I de fleste
sammenhenger må bruk av makt være i kategorien siste utvei, etter at alle
andre muligheter er utprøvd.
Det forelå en mulighet til å hindre omfattende overgrep mot sivilbefolkningen
i Libya gjennom militær inngripen fra det internasjonale samfunnet. Det
hadde regionens støtte fra Den arabiske liga og det avgjørende grønne lyset
fra FNs sikkerhetsråd. Norge bidro i tråd med en lang linje i norsk
utenrikspolitikk til å støtte gjennomføring av vedtak fra Sikkerhetsrådet.
Det største dramaet utspiller seg nå i Syria – et land som samtidig er en
sentral brikke i mange slags maktbalanser i Midtøsten. Konflikten internt er
allerede i ferd med å få overtoner langt inn i mange andre spenningsfylte
situasjoner i regionen, der statsdannelser fortsatt er skjøre
konstruksjoner. Dette kan antenne konflikter i vidt omfang og bidra til å
omforme en hel region.
Det må ikke herske noen tvil om det ansvaret som påhviler det syriske regimet
for de overgrepene som er utført mot sivile, og som FNs høykommissær for
menneskerettigheter har omtalt som forbrytelser mot menneskeheten. Vi tar
skarp avstand fra og fordømmer disse handlingene og holder lederne i
Damaskus ansvarlig.
Den arabiske liga og naboland som Tyrkia har engasjert seg for å få en slutt
på overgrepene mot sivilbefolkningen, men Assads regime har ikke gitt etter
for det politiske presset. Landene i FNs sikkerhetsråd har så langt ikke
kommet til enighet om tydelige reaksjoner, hvilket er sterkt beklagelig.
Etter Russlands og Kinas veto i Sikkerhetsrådet er det nå av avgjørende
betydning at det internasjonale samfunnet viderefører sitt engasjement for å
finne fram til en bred, samlende tilnærming for å løse konflikten i Syria.
Denne prosessen må ha de arabiske land i førersetet. Vi legger betydelig vekt
på hvordan landene i regionen vurderer situasjonen, og særlig den rollen som
Den arabiske liga spiller. Ligaens møter sist helg oppfordret på nytt til
støtte for den arabiske fredsplanen, uttrykte ønske om et samarbeid med FN
for å få på plass en utvidet observatørstyrke og krevde omgående humanitær
adgang til de mest konfliktrammede syriske byene.
Dette er alle viktige forslag som bør vurderes nøye. Regjeringen vil hilse
velkommen initiativet om å opprette en bred og inkluderende sammensatt
kontaktgruppe for å drøfte løsninger på den syriske krisen. Forslaget fra
tunisiske myndigheter om å etablere en vennegruppe for Syria i Tunis den 24.
februar 2012 kan være et viktig skritt på veien videre. Gruppen bør være
inkluderende. Sentralt i drøftingene bør være den arabiske fredsplanen om en
fredelig og syrisk ledet maktoverføring.
Norge følger situasjonen i Syria nøye. Til dette er nærværet av vår ambassade
i Damaskus av stor betydning. Det er i krisetider vi virkelig trenger
diplomatisk nærvær. Sikkerheten for ambassadens personell er en prioritet.
Vi koordinerer her tett med våre nordiske naboer.
Om Syria er det mest dramatiske kapittel, så er utviklingen i Egypt,
araberverdenens største land, også av fundamental betydning. Her står mye på
spill. Lederen har falt, et nytt parlament er valgt, men et nytt styre har
ikke tatt form, og spenningene i det politiske Egypt stiger. Vi bør aktivt
engasjere nye politiske grupperinger, dele erfaringer og tydeliggjøre
hvilket ansvar som følger av universelle menneskerettigheter.
Stor spenning utspiller seg også lenger øst i regionen, i og omkring Iran og
i særdeleshet når det gjelder usikkerheten om hensikten med landets
atomprogram. I bunnen ligger også spenningene internt i landet, der et
autoritært og brutalt regime undertrykker sin egen befolkning. Iran skaper
frykt i mange nabostater gjennom sine maktambisjoner og tydelige inngripen i
mange av regionens konflikter.
Det er Irans eget ansvar å fjerne usikkerheten om atomprogrammet. Ingen
bestrider landets rett til å utvikle sivil kjernekraft, men det må være full
åpenhet om de faktiske hensiktene. Åpenheten har manglet, og hovedansvaret
påligger Iran. Det er stadig flere indikasjoner på at lederskapet tar
systematiske skritt mot å kunne bli en kjernevåpenmakt.
Det er denne utfordringen det internasjonale samfunnet står overfor.
Situasjonen vanskeliggjøres av gjensidig mangel på tillit mellom Iran og
store deler av verdenssamfunnet. Det er dypt urovekkende at en meningsfull
dialog er så å si fraværende. Reaksjoner og motreaksjoner forsterker
hverandre. Sanksjoner hardner handlingene fra regimet, som på sin side –
gjennom atomprogrammets utvikling og militære markeringer ved Hormuzstredet
– bidrar til ytterligere å øke presset for nye sanksjoner.
I denne situasjonen må døren stå åpen for forhandlinger. Samtidig må det
internasjonale samfunnets holdninger være konsekvente når bindende pålegg
brytes og tilliten mangler. Dette er bakgrunnen for de nye og skjerpede
reaksjonene mot Iran. Norge tar del i EUs sanksjonsregime, og vi slutter oss
også til EUs skjerpede tiltak, som ble vedtatt 23. januar 2012. Vi gir
samtidig støtte til EUs linje, som tydelig tar til orde for forhandlinger.
Det finnes ikke noen militær løsning på konflikten om atomprogrammet.
På et mer overordnet plan møter vi en annen utvikling i den store
Midtøsten-regionen som krever et gjennomtenkt svar. En realitet i regionens
omforming er den økte betydningen av politisk islam. Det er til de
islamistiske partiene flertallet av velgerne nå vender seg når de slipper
til ved valgurnene. De gjør sine valg av sammensatte årsaker. De ønsker
bedre livsvilkår, og de tar oppgjør med gamle makteliter. Det finnes en
religiøs motivasjon, men også at valg knyttes til identitet og nærhet til
tradisjoner og folks hverdagsliv.
Hva skal være vår holdning? Vi kan ikke vende ryggen til flertallets valg.
Det ville bryte med våre egne demokratiske prinsipper, og det ville skape
inntrykk av at Vesten opererer med doble standarder. Samtidig må vi være
tydelige på hvilke verdier og normer som gjelder i det internasjonale
samfunnet, og uttrykke klare forventninger om å respektere
menneskerettighetene og demokratiske spilleregler.
Skal nye ledelser møte befolkningenes behov, kreves politiske og økonomiske
reformer med åpen deltakelse i regionalt og internasjonalt samarbeid. For
eksempel er det helt klart at utenlandske investeringer – noe som er helt
avgjørende – uteblir dersom det ikke ryddes opp i korrupsjon og
vilkårlighet, og det ikke skapes forutsigbarhet. Organisasjoner som
Verdensbanken og IMF og andre må stille kunnskap og kompetanse til rådighet
for å gjennomføre slike reformer, slik at økonomien kommer folket til gode.
Og vi må i aktiv dialog med dem som nå får politisk makt. Norge har allerede
en sterk plattform og et nettverk siden vi gjennom år har hatt kontakter med
de delene av sivilsamfunnet som nå kommer i maktposisjon i Midtøsten. Det
vil vi bruke. Slik dialog er ikke et uttrykk for at vi deler synet på
politikken. Det er gjennom slike kontakter vi kan formidle tydelige budskap,
også der vi ikke deler deres holdninger. I våre kontakter vektlegger vi
hvordan fundamentale verdier i vår egen demokratitradisjon – de universelle
menneskerettighetene og moderne samfunnsorganisering – sammen kan utvikle
demokratiet.
Vi har lang tradisjon for å støtte organisasjoner som markerer seg i det
sivile samfunnet for moderne, demokratiske rettigheter. Eksempler er støtte
til ungdomsorganisasjoner, medier, menneskerettighetsorganisasjoner, støtte
til valgforberedelser og opplæring. I Egypt, f.eks., støtter Norge
demokratitiltak gjennom ulike kanaler med om lag 36 mill. kr.
Et særlig fokus er satt på beskyttelse av kvinners rettigheter. Spesielt
viktig er det å stille krav til nytt lovverk, ikke minst til nye grunnlover.
Beskyttelse av marginaliserte grupper og enkeltmennesker som utsettes for
diskriminering, er selve lakmustesten på en stats vilje og evne til å sikre
menneskerettighetene. Beskyttelse av seksuelle minoriteter er et av de
klareste eksemplene. Vi nedlegger et stort arbeid for å bidra til
beskyttelse av denne sårbare gruppen, både i FN og på landnivå, og dette vil
bli videreført i 2012.
Vår satsing i Midtøsten-regionen bygger på vårt faste, brede engasjement for
å fremme menneskerettighetene. I 2012 er Norges prioriterte områder
følgende:
For det første, som jeg har vært inne på, støtte til demokratibygging,
rettsstat og folkelig deltakelse, spesielt i stater i overgangsprosesser,
som i Midtøsten.
For det andre, beskyttelse av menneskerettighetsforkjempere og ytringsfrihet.
Vi vil prioritere å støtte talsmenn og -kvinner som gir stemme til sårbare
grupper mot undertrykkelse og forfølgelse. Vi ser dem i nyhetsbildet hver
dag. Retten til fritt å kunne ytre seg er en forutsetning for alt slikt
arbeid. Menneskerettighetsforkjempere skal kunne utføre sin funksjon uten å
bli utsatt for hindringer, angrep eller trusler.
Vi vil fortsette støtten til opplæring av journalister som dekker valg og
demonstrasjoner i land som det siste året har gjennomgått store politiske
omveltninger. Vi støtter opplæring i menneskerettigheter og hvordan et
rettsoppgjør etter en voldelig konflikt best kan foregå. Vi støtter
dialogprosjekter mellom journalister i land med stor muslimsk befolkning og
vestlige land, og mellom journalister i Midtøsten hvor målet er å motvirke
hatefull rapportering.
For det tredje kampen mot dødsstraff – en uverdig straffeform som bryter den
meste grunnleggende rett av alle, nemlig retten til liv.
Regjeringen vil lede an i arbeidet mot dødsstraff fram mot den neste
Verdenskongressen mot dødsstraff i Madrid i 2013. Gjennom en tverr-regional
kjernegruppe av land skal vi mobilisere høy politisk deltakelse, også fra
land som ikke har avskaffet dødsstraff. I oktober overtar Norge
presidentskapet i støttegruppen til Den internasjonale kommisjonen mot
dødsstraff. Dette skal vi bruke aktivt som plattform for innsatsen fremover,
i nært samarbeid med sivilsamfunn og frivillige organisasjoner.
For det fjerde – et arbeidsfelt som også griper inn i mange andre områder –
beskyttelse av minoriteter. Minoriteter er utsatt, ikke minst i politisk
urolige tider og ved økonomisk og sosial uro. Dette er ikke bare en erfaring
landene i Midtøsten og Nord-Afrika gjør nå. I Europa har vi våre egne
uhyggelige erfaringer, historiske, men vi ser også i dag sterkt polariserte
samfunn og minoriteter under press.
Jeg annonserte i november 2011 at vi ville sette i gang et eget
minoritetsprosjekt for å fordype vårt arbeid, både i de multilaterale
organisasjonene og gjennom profil og tiltak på landnivå. Det er nødvendig. I
vår kontakt med politiske bevegelser i Egypt har vi f.eks. tatt opp
situasjonen for den koptiske minoriteten, både overfor myndighetene og det
muslimske brorskapet som nylig vant valgene.
I forrige uke hadde jeg et første møte med engasjerte organisasjoner i Norge
og fikk mange gode innspill til hvordan vi kan ta arbeidet med
minoritetsprosjektet videre. Deres engasjement er høyt verdsatt.
I innretningen av dette arbeidet må vi samtidig legge til grunn at
minoriteter er en sammensatt kategori. Vi vil fokusere på de områder der
utfordringene er særlig store, og der engasjementet her hjemme er bredt.
Beskyttelse av livssynsminoriteter er ett slikt område. Mange i Norge er
opptatt av kristne minoriteters situasjon i Midtøsten og i land som
Pakistan. Også regjeringen er opptatt av de kristnes situasjon i disse
urolige tider. Vi ser med bekymring på en utvikling der mange kristne som
har bodd i Midtøsten i generasjoner, har sett seg tvunget til å utvandre.
Samtidig er det ikke bare kristne som møter vanskeligheter. Vi ser daglig
voldsbruk også mellom muslimske grupper, som sunnimuslimer og sjiamuslimer i
Irak. Bahaiene i Iran og ahmadiyyaene i land som Pakistan og Indonesia er
andre eksempler på religiøse grupper under harde kår.
Når vi jobber med å beskytte minoriteter, må vi også være varsomme så vi ikke
utsetter dem for mer fare ved å løfte dem fram og definere dem som en
gruppe. Utgangspunktet må være å fremme utviklingen av rettsstater som
sikrer respekt for menneskerettighetene for alle personer – både majoritet
og minoritet.
Press på minoriteter skjer i de fleste regioner, også i Europa. Merkelappene
kan være religion og livssyn, etnisk tilhørighet, kjønnsidentitet eller helt
andre, sammensatte faktorer. Vi styrker nå vår bevissthet om historiske
forhold, lokalkunnskap og kompetanse for å kunne gi ordentlige bidrag.
Organisasjoner som FN, OSSE og Europarådet er sentrale arenaer å bruke for å
følge opp dette minoritetsinitiativet.
FNs menneskerettighetsråd står nå foran sin andre runde med
landgjennomganger. Vi vil her ta opp religiøse minoriteters situasjon i
utvalgte land og i generelle innlegg når landsituasjoner drøftes i rådet.
Våre utenriksstasjoner kartlegger situasjonen i enkeltland, og på bakgrunn
av dette, og i samarbeid med norske og internasjonale organisasjoner og
kunnskapsmiljøer, vil vi utforme vårt engasjement og våre tiltak.
Før jeg forlater omtalen av Midtøsten-regionen, la meg kort ta opp
situasjonen i den kanskje meste sentrale konflikten – mellom Israel og
Palestina. Det er ikke oppløftende nyheter å dele. Bildet av en fastlåst
situasjon er ytterligere forankret; det er som om det snarere dannes
steilere motsetninger internt hos begge parter enn utvikling mellom dem.
Konfliktens grunnleggende kjerne består, okkupasjonen videreføres og
fordypes gjennom bosettinger og fordrivelse av palestinere fra eget land.
Samtidig forblir palestinerne splittet, til tross for ulike budskap om
forsoning, men det synes å være et langt stykke å gå.
Giverlandsgruppen, AHLC, som Norge leder, konkluderte i fjor med at de
palestinske selvstyremyndighetene kvalifiserer til å styre en selvstendig
stat. Robuste, palestinske institusjoner leverer tjenester til det
palestinske folk som ikke står tilbake for hva tilsvarende institusjoner i
andre land yter sine borgere. Palestina tilfredsstiller dermed sentrale krav
til selvstendighet, selv om det finnes uløste spørsmål.
Norge støttet palestinernes legitime rett til å legge sin sak fram for FN
høsten 2011, og Norge sier seg rede til å anerkjenne Palestina som stat. Det
er regjeringens syn at anerkjennelse skal handle om realiteter – altså at
staten er funksjonsdyktig. Vi legger til grunn, slik det palestinske
lederskapet til president Abbas også gjør, at utestående spørsmål løses
gjennom forhandlinger. Å komme i gang med forhandlinger haster derfor. Hele
visjonen om tostatsløsningen er nå i fare. Mangel på fremgang gjør at både
palestinere og israelere mister håpet om fred. Dette styrker ekstreme
krefter på begge sider. Det er partene som har hovedansvaret, men det
internasjonale samfunn må fortsette å spille en tydelig rolle. Norge vil
støtte all innsats for å få til en bevegelse i månedene som kommer.
Den palestinske regjeringen står her overfor store utfordringer. De
økonomiske hindre som følge av okkupasjonen vedvarer, samtidig som bidraget
fra giverne synker. En økonomisk krise kan sette hele selvstyremyndigheten i
fare, og det vil ramme lokalbefolkningen i Gaza særlig hardt.
Som leder av AHLC vil Norge bistå palestinske selvstyremyndigheter i å
videreføre statsbyggingsprosjektet. Norge skal lede det neste givermøtet i
Brussel om en måned i samarbeid med EUs utenriksansvarlige Catherine Ashton.
Palestinsk forsoning er en nødvendig forutsetning for en levedyktig
palestinsk stat og en varig fredsløsning. Dette er president Abbas'
mål. Det må ikke herske tvil om at han forhandler på vegne av hele det
palestinske folket. Vi forventer av enhver palestinsk regjering at den
respekterer allerede inngåtte avtaler, herunder Oslo-avtalen, som forpliktet
partene til å finne en fredelig løsning på konflikten og anerkjenne Israel.
La meg gå videre til en landsituasjon i utkanten av den regionen jeg nå har
omtalt, østover i Det indiske hav, som av den amerikanske forfatteren Robert
Kaplan er fremhevet som det 21. århundres sentrum i internasjonal politikk.
Det er nå berettiget håp om en lysere fremtid for Myanmar, eller Burma, som
er et viktig land i denne regionen, med lang kyst og strategisk beliggenhet
mellom India, Kina og Thailand.
Endringene i landet har vært bemerkelsesverdige. Det har skjedd raskt og
kommet til dels uventet. Frigivelsen av flere hundre politiske fanger,
løslatelsen av Aung San Suu Kyi, hennes og National League for Democracys
beslutning om å stille til det kommende suppleringsvalget i april, de
tydelige steg mot pressefrihet, forsamlingsfrihet og organisasjonsfrihet,
revisjon av arbeidslovgivningen i tråd med ILOs krav – ja, alt dette
illustrerer en utvikling uten sidestykke. Og vi kan legge til våpenhviler i
flere av de pågående og langvarige konfliktene med landets etniske grupper.
Dette er en prosess som i motsetning til den arabiske våren er igangsatt fra
toppen, fra den sivile regjeringen som fulgte den militære – sivil, men med
stort sett tidligere militære i førersetet.
Hvorfor skjer dette? Jeg tror vi igjen må søke forklaringer i økonomiske
realiteter. Det er klart at et militært ledet styre under internasjonale
sanksjoner ikke kan svare på befolkningens behov. Styresettet var rett og
slett ikke bærekraftig. Endringene skiller seg fra opprørene i Midtøsten.
Men like fullt er fremskrittene skjør vare. Det finnes motkrefter, og det
kan komme tilbakeslag.
Nettopp derfor er det rett å engasjere seg – om man har forutsetninger til å
kunne gjøre en forskjell. Det har Norge. Inntil nylig var det bare Norge av
de vestlige land som gjennomførte politiske besøk til Myanmar. Norge tok en
pådriverrolle for internasjonalt engasjement, samtidig som vi la vekt på å
arbeide koordinert med våre nærmeste samarbeidspartnere, især EU og USA. Nær
dialog er også ført med flere asiatiske land.
Norge har nå tillit hos myndighetene i Myanmar, og vi har tillit og nær
kontakt også med en rekke miljøer som kjemper for demokratiet. Dette fikk
jeg bekreftet under mitt besøk i januar. Vi har lagt vekt på at reformene og
de tydelige skritt mot demokrati må møtes med oppmuntringer. Den 14. januar
i år fjernet regjeringen den særnorske oppfordringen fra 1997 til nordmenn
og norske bransjeorganisasjoner om ikke å handle med eller investere i
Myanmar. Vi mener nå at norsk næringsliv kan bidra positivt i landets
økonomiske utvikling, men vi forutsetter også at etiske standarder
overholdes.
De europeiske sanksjonene, som også Norge er en del av, består. Utsiktene til
at de kan heves, bør oppmuntre myndighetene til å holde fast ved
reformkursen, ikke minst ved at valgene i april gjennomføres fritt og
rettferdig. Om det skjer, bør det åpnes for at sanksjonene lettes eller
fjernes. Dette synes å være rådende holdning i EU og USA.
Norge vil – på oppfordring fra myndigheter og opposisjon – legge til rette
for at landets myndigheter får tilgang til relevant kompetanse og kunnskap
innen de politikkområdene der dette mangler. Norge vil aktivt støtte
forsoningsprosessen med de etniske gruppene.
Våpenhvile er bra, men bare et første skritt. Oppfølgingen er enda mer
krevende. Det gjenstår omfattende behov for rettferdighet og forsoning. Folk
skal se at fred lønner seg, og at deres liv forbedres. Norge kan noe om
dette, og vi vil finne egnede former for å bidra.
Vi har også reist spørsmål om hvordan det internasjonale giversamfunnet best
kan organisere seg for å bistå Myanmar og reformkreftene på en effektiv
måte, slik at det ikke blir kaotiske tilstander når næringsliv,
giverorganisasjoner og diverse interessenter melder seg utenfra.
Den arabiske våren og åpningen i Myanmar har gitt muligheter for Norges
freds- og forsoningsarbeid. Oppbygd tillit og nettverk gjennom flere år har
gitt oss kunnskap om politiske landskap og muligheter for å støtte konkrete
prosjekter til fremme av demokrati, reformer og brobygging.
I fjorårets redegjørelse orienterte jeg om tilstanden i vårt politiske
forhold til Kina etter tildelingen av Nobels fredspris i 2010. Dette
forholdet er fortsatt preget av at kinesiske myndigheter langt på vei har
valgt å fryse de politiske forbindelsene til Norge. Samlet sett gikk
samhandelen opp i 2011. Men deler av vår eksportnæring opplever problemer i
handelen med Kina.
Som jeg tidligere har gitt uttrykk for, er ikke dagens tilstand normal, og
den bør derfor endres. Norge beklager den situasjonen som nå preger de
politiske forbindelsene. Vi er godt kjent med kinesiske myndigheters
holdning, vi merker oss deres syn på både fredsprisen og prisvinneren og har
tatt dette til etterretning. Vi ønsker fra vår side å komme videre – sammen
med kinesiske myndigheter. Vi ønsker ikke å se at slik nedfrysing skal
forekomme i fremtiden. Potensialet – og områdene – for samarbeid mellom våre
to land er betydelig. Vi ønsker å arbeide for at naturlige møteplasser med
Kina igjen blir virksomme.
Regjeringen ser bl.a. fram til en konstruktiv politisk dialog om arktiske og
andre viktige spørsmål av interesse for våre to land. Norge har støttet og
støtter fortsatt at Kina blir permanent observatør til Arktisk råd. Dette
ønsker vi en dialog om, slik vi gjennomfører dialog med andre kandidatland.
Vi strekker ut en åpen hånd og vektlegger at begge stater har et felles
ansvar for å komme videre i gjensidig respekt og til nytte for begge land.
Denne tilnærmingen ligger fast, og vi er rede til å ta vårt ansvar.
Stortinget vil få en bred redegjørelse om situasjonen i Afghanistan og det
norske engasjementet der i månedsskiftet mai/juni. Jeg vil kort gi noen
overordnede vurderinger og oppdateringer.
Fortsatt pågår væpnede angrep, fortsatt er sikkerheten en kritisk faktor,
fortsatt preger store spenninger afghansk politikk, og fortsatt får vi
tydeliggjort spenninger i forholdet mellom Afghanistan og omverdenen.
Likefullt er det et tegn i tiden at politiske løsninger står langt mer i
fokus. Konflikten kan ikke løses militært. Den må finne en politisk løsning.
Det mest slående ved dagens situasjon er fremgangen i de politiske kontaktene
med Taliban. Alt tyder nå på at Taliban vil opprette et kontor i Qatar som
skal tilrettelegge kontakt og samtaler mellom afghanske myndigheter og det
internasjonale samfunn. Trolig vil dette i sin tur åpne for direkte
fredssamtaler med Taliban. Hvordan dette skal skje, og med hvilket innhold,
gjenstår å se.
Regjeringen hilser velkommen erkjennelsen av at det må en politisk løsning
til. Samtidig er det grunn til realisme og nøkternhet. En vellykket politisk
prosess er bl.a. avhengig av at alle etniske grupper, sivilsamfunnet og
afghanske kvinner inkluderes i prosessen. En inkluderende prosess er
nødvendig, både for å bygge tillit mellom grupperinger – som ofte er preget
av mistenksomhet til hverandre – og for å meisle ut posisjoner som ivaretar
interessene på tvers av tidligere skillelinjer. Fra norsk side gjør vi det
vi kan for å støtte opp om en slik prosess.
Fremtidige fredssamtaler vil bare lykkes dersom prosessen er afghansk eiet.
Men vi må også se i øynene at det vil være behov for en eller annen
medvirkning fra det internasjonale samfunn og fra nabolandene. Det er
spesielt viktig at Pakistan og Iran spiller en konstruktiv og støttende
rolle. Ingen land kan gi seg selv et slags veto i forhold til en ønsket
afghansk politisk prosess. Historien har så altfor mange ganger vist at
dette har vært tilfellet. Det må ikke skje igjen.
Norge vil også fortsette å arbeide aktivt med afghanske myndigheter i deres
ønske om et styrket regionalt samarbeid. Spirene ble lagt på
Istanbul-konferansen i november i fjor og vil bli fulgt opp på
ministerkonferansen i Kabul i juni. Lykkes vi med et styrket regionalt
samarbeid, vil dette være positivt for stabiliseringen av Afghanistan.
Under Afghanistan-konferansen i Bonn i desember hadde jeg et eget møte med
det afghanske kvinnenettverket. Jeg forpliktet meg til at Norge skal
fortsette et aktivt engasjement for å støtte deres rettigheter og deres
rettmessige plass i det afghanske samfunn. Vi har løpende og god dialog med
nettverket for å kartlegge hvordan denne norske støtten skal meisles ut for
å ha størst mulig effekt. Vi bygger bl.a. på alt arbeidet med oppfølgingen
av FNs sikkerhetsråds resolusjon 1325 om kvinner, fred og sikkerhet, som er
et stort, prioritert arbeidsfelt i norsk utenrikspolitikk.
På militær side i Afghanistan er vi i gang med å overføre sikkerhetsansvaret
til afghanske myndigheter på en ryddig og ordentlig måte. Dette er i tråd
med vedtaket fra NATOs toppmøte i Lisboa i desember 2010 om at den
internasjonale stabiliseringsstyrken, ISAF, skal trekkes helt ut innen
utløpet av 2014. Denne utviklingen er ønsket av den afghanske regjering.
Igjen er stikkordet afghansk eierskap, et eierskap som må omfatte ansvaret
for å stabilisere landet, tilrettelegge en politisk dialog med Taliban og
videreføre sosial og økonomisk utvikling. Overføringen av sikkerhetsansvaret
til de afghanske sikkerhetsstyrkene går som planlagt. Våre egne planer går
ut på at de norske styrkene skal være ute av Faryab-provinsen innen sommeren
2013.
De afghanske sikkerhetsstyrkene – hæren og politiet – er bygd opp med
internasjonal bistand. En videreføring av den økonomiske støtten er
nødvendig for at styrkene skal opprettholdes. Norge er beredt til å ta sin
del av dette ansvaret. Dagens planer om en styrke på mer enn 350 000
personell synes like fullt å være altfor ambisiøse. Det må legges vekt på
kvalitet snarere enn kvantitet.
Videreføringen av støtten til de afghanske sikkerhetsstyrkene vil bli en av
hovedsakene på NATOs toppmøte i Chicago i mai. På Bonn-konferansen i
desember bekreftet 85 land at de vil videreføre den sivile innsatsen også
etter at ISAF er trukket ut. Afghanistan vil med andre ord ikke bli stående
alene når ISAF-operasjonen er avsluttet. Dette var i Bonn et viktig politisk
signal å gi til den afghanske regjering og våre samarbeidspartnere.
På det planlagte givermøtet i Tokyo i juli vil de politiske signalene fra
Bonn om fremtidig bistand konkretiseres. Jeg vil komme tilbake til
innretningen på og omfanget også av bistanden i min redegjørelse om
Afghanistan for Stortinget i mai/juni.
Jeg hadde samtaler i januar i USA med min amerikanske kollega og med andre
politiske miljøer og med en rekke representanter for forskning, teknologi og
næringsliv – ikke minst for å styrke det nære, gode forholdet mellom Norge
og USA, noe også kongeparets besøk bidro til sist høst.
Ett tema i mine samtaler var sikkerhet og NATO. NATO-toppmøtet i Chicago i
mai vil trekke opp de politiske rammene for alliansens virksomhet de
nærmeste årene. Bakteppet for dette toppmøtet vil være den alvorlige
økonomiske situasjonen som mange av våre allierte står overfor. Flertallet
kutter nå betydelig i sine forsvarsbudsjetter. USA alene, som har en andel
på om lag 75 pst. av NATOs forsvarsutgifter, skal kutte 487 mrd. dollar de
neste ti årene. Det skjer i en situasjon hvor forsvarsbudsjettene styrkes
betydelig i land som Russland og Kina.
Finanskrisens innvirkning på forsvarsbudsjettene spiller altså rett inn i
NATO. I tillegg kommer den nylige amerikanske beslutningen om redusert
permanent styrkenærvær i Europa og dreining av amerikansk oppmerksomhet mot
Asia.
USAs sikkerhetspolitiske orientering vestover er forståelig. Det er ingen
grunn til å omtale disse utviklingstrekkene som dramatiske. De
transatlantiske forbindelser er bunnsolide og har i mange tiår knyttet USA
og Europa tett sammen i et nært verdi- og interessefellesskap. Det er vår
vurdering at slik vil det også forbli. Men det krever innsats fra alle
parter.
Etter vedtaket av det nye strategiske konseptet arbeides det i NATO-kretsen
nå med å meisle ut politiske vedtak som bl.a. skal bidra til en
modernisering og effektivisering av NATO-samarbeidet gjennom endringer i
alliansens kommandostruktur og operative evne. Det innebærer at det vil bli
truffet vedtak som vil knytte de såkalte partnerlandene enda nærmere NATO,
noe Norge støtter. Vi støtter også tettere kontakt med bl.a. Den afrikanske
union og Den arabiske liga, noe som vil være en tilleggsdimensjon til
samarbeidet NATO allerede har med FN og EU.
I samsvar med Soria Moria-plattformen vil det være et skritt i riktig retning
å få tilslutning til at det skal legges mindre vekt på kjernevåpnenes
betydning i NATO. Det er positivt at vi også merker økt tilslutning blant
NATO-landene til vårt ønske om å få fjernet de kortrekkende kjernevåpnene i
Europa.
Utfordringen her er at det er Russland som har de langt største arsenaler og
lagre av disse våpnene, samtidig som Russland så langt ikke har vist vilje
til å redusere eller avskaffe dem. I første omgang arbeider vi for å få på
plass mekanismer og retningslinjer som vil bidra til økt åpenhet, noe som i
sin tur kan legge til rette for fremtidige reduksjoner.
Alt dette er en ambisiøs agenda. Vi venter da heller ikke å komme i mål på
alle områdene innen toppmøtet i Chicago i mai. Regjeringen er opptatt av at
toppmøtet skal stake ut kursen for et videre arbeid langs disse sporene og
med en ambisjon om mindre avhengighet av kjernefysiske våpen. En verden fri
for kjernevåpen er det vi og andre allierte streber etter, noe som også var
perspektivet president Obama la til grunn i sin mye omtalte Praha-tale i
april 2010.
Til tross for betydelige fremskritt på Vest-Balkan er dette fortsatt et
område av Europa preget av spenninger og i visse tilfeller av intern uro –
et område hvor også NATO-alliansen har vært engasjert. Jeg tenker i første
rekke på situasjonen i Bosnia-Hercegovina og de skjøre forbindelsene mellom
Serbia og Kosovo.
Norge anerkjente tidlig Kosovo som selvstendig stat, og vi har i dag et godt
sivilt engasjement i landet. Den politiske dialogen er også tett, og vi
hadde senest statsminister Thaci i Norge rett før jul som et ledd i arbeidet
med å styrke forbindelsene og samarbeidet.
Vårt forhold til Serbia er godt og historisk forankret. Vi har tette bånd til
serbiske myndigheter på ulike plan, og vi opplever en stadig utdyping av
samarbeidet innenfor justissektor, politi, forsvar og en rekke andre
sektorer. Serbias reforminnsats har på mange områder forberedt landet på
tettere EU-integrering.
Vi ser fram til den dagen Serbia og Kosovo finner en løsning på sitt forhold
– og som særlig er knyttet til hvordan behovene til den serbiskdominerte
befolkningen i Nord-Kosovo skal ivaretas på best mulig måte. Spørsmålet kan
bare løses gjennom et aktivt engasjement fra de to land, og hvor det
internasjonale samfunn har et ansvar for å støtte initiativer som kan bidra
til en stabil løsning som åpner for styrket utvikling og videre
EU-integrering for begge parter. I lys av de tette bånd vi selv har til
Serbia og Kosovo, er Norge beredt til å yte den hjelp vi kan for å bringe
bevegelse i en slik politisk prosess.
La meg avslutte i nord. I november i fjor la regjeringen fram en melding om
nordområdepolitikken i et bredt perspektiv, Meld. St. 7 for 2011–2012 –
Visjon og virkemidler. Stortinget har i forrige uke avholdt høring, og jeg
ser fram til debatten om dette store og viktige temaet i denne sal i april.
På vegne av regjeringen vil jeg også uttrykke anerkjennelse for det sterke
parlamentariske engasjementet som finner sted i de regionale samarbeidsfora
knyttet til nordområdene. Dette styrker Norges stemme og er et eksempel på
en god norsk tradisjon om å samarbeide der vi har felles mål og strategi.
En av visjonene som er omtalt i meldingen, er utviklingen av en ny europeisk
energiregion i nord. Dette er en visjon som kan bli virkeliggjort med de nye
funnene som er gjort, og med avklaringen av delelinjen mellom Norge og
Russland, en avtale Stortinget ga sitt samtykke til for ett år siden. Vi ser
økende fremtidsoptimisme i nord.
Mange av de nye mulighetene som åpnes opp, kan realiseres gjennom et godt
samarbeid med Russland. Vi prioriterer løsninger som tjener begge lands
interesser. At samarbeidet er tett på mange plan, kan illustreres med det
forhold at grensepasseringene ved Storskog har økt fra 8 000 i 1990 til 107
000 i 2005, og var nesten 195 000 i 2011, hvor ny månedsrekord ble satt i
desember 2011 med 22 700 personer som krysset denne norsk-russiske grensen.
Det sier sitt.
Regjeringen følger utviklingen i Russland nøye. Vi verdsetter og støtter den
brede kontakten som er etablert mellom alle norske og russiske aktører
innenfor det sivile samfunn og organisasjonsliv, kultur, akademia,
offentlige institusjoner og andre. Kontaktflatene er flere enn noen gang.
Det er samarbeid på stadig nye områder. Og der det er motsetninger, evner vi
å finne løsninger.
Vi ønsker at disse kontaktene utvides, og at vi styrker vår egen kunnskap om
Russland. Derfor etablerer UD gjennom Norges forskningsråd et bredt anlagt
forskningsprogram om Russland som over de neste fem årene vil gi oss
verdifull innsikt.
Vi har i etterkant av parlamentsvalget i desember vært vitne til en politisk
oppvåkning i den russiske middelklassen som jeg tror er sunn for det
russiske samfunnet. Dette er noe den russiske politiske ledelsen må forholde
seg til. Gjennomføringen av presidentvalget om noen uker vil være en viktig
indikator for hvilken vei utviklingen vil gå. Som sagt tidligere i
redegjørelsen: Valg er selve lakmustesten på demokratiet.
Rapporten fra OSSEs og Europarådets valgobservatører i desember peker
imidlertid på en rekke svakheter. Vi forventer – og det russiske folk
forventer – at presidentvalget nå vil gjennomføres i samsvar med Russlands
internasjonale forpliktelser.
Som nær samarbeidspartner av Russland forholder vi oss aktivt til utviklingen
i landet: Vi støtter opp om positive trender og sier fra om det vi ser av
negative trender. I en tid med politisk turbulens på russisk side – og i en
tid med globale maktforskyvninger – er det viktig at vi holder fast ved vår
langsiktige engasjementspolitikk. Engasjement er eneste virkemiddel for å
kunne påvirke samhandlingen med Russland i tråd med våre interesser. Norge
skal være forutsigbar, gjenkjennelig og tydelig i sine møter med russiske
motparter.
Fram til oktober 2013 har Norge formannskapet i Barentsrådet, og vårt
hovedfokus er næringsutvikling og ressurser. Arbeidet med miljøproblemene i
Nordvest-Russland forsterkes, og det lages en klimahandlingsplan med vekt på
tilpasning. Folk-til-folk-kontaktene videreføres, og vi vil løfte
samarbeidet mellom urfolk, noe som også er viktig når det gjelder demokrati
og menneskerettigheter i Russland. Neste år skal resultatene fra 20 års
samarbeid i regionen markeres med et statsministermøte.
Et annet viktig organ, Arktisk råd, vil følge opp avtalen om søk og redning
fra 2011 med en ny avtale, denne gang om oljesøl. Arbeidet med tilpasning
til klimaendringer vil bli høyt prioritert, i tillegg til styrkingen av
rådets virksomhet, inkludert etablering av det permanente sekretariatet i
Tromsø.
Norge har formannskapet i Nordisk Ministerråd i 2012, der ett hovedfokus er
de utfordringer velferdsstaten står overfor i Norden. Arbeidet med fornying
og effektivisering av Ministerrådet vil fortsette gjennom året. Den styrkede
interessen for et fordypet samarbeid i Norden er et godt utgangspunkt for
det norske formannskapet. Her er Thorvald Stoltenbergs rapport fra 2009
stadig en viktig kilde til inspirasjon. Enda tettere samarbeid mellom de
nordiske utenrikstjenestene og nordisk samlokalisering av ambassader og
stasjoner står fremst på dagsordenen nå. Planen er at det skal treffes
vedtak i løpet av året om et knippe av steder hvor vi kan gå videre med
planlegging av fellesnordiske ambassader.
I tillegg samarbeider vi på samfunnssikkerhetsområdet, herunder digital
sikkerhet. Etablering av et nordisk nettverk mot digitale angrep vil være et
viktig skritt i konkretisering av den nordiske solidaritetserklæringen.
2012 tegner til å bli nok et aktivt år for norsk utenrikspolitikk. Forankring
av politikkens verdigrunnlag, prioriteringer og mål gjennom løpende dialog
med Stortinget styrker utenrikspolitikkens gjennomslag. Derfor ser jeg fram
til den kommende debatten om denne redegjørelsen.
Presidenten: Presidenten vil foreslå at utenriksministerens utenrikspolitiske redegjørelse
legges ut for behandling i et senere møte. – Det anses vedtatt.