Statsråd Elisabeth Aspaker [10:06:17]: La meg innlede med et sitat fra regjeringens politiske plattform:
«De europeiske landene er Norges nære naboer, venner og viktigste handelspartnere. Derfor må norsk utenrikspolitikk begynne i Europa.»
Disse ordene illustrerer den betydning Europa og EU har for Norge – politisk, økonomisk og på de aller fleste samfunnsområder.
Regjeringens strategi for samarbeidet med EU 2014–2017 reflekterer dette. Strategien slår fast målene for regjeringens europapolitikk og illustrerer også bredden i samarbeidet: økt konkurransekraft og verdiskaping, bedre kvalitet i forskning og utdanning, en ambisiøs klima- og energipolitikk, trygghet og sikkerhet og en helhetlig migrasjonspolitikk.
Denne bredden gjennomsyrer også regjeringens arbeidsprogram for samarbeidet med EU i 2016. Arbeidsprogrammet viser at vårt løfte om å føre en proaktiv europapolitikk ikke er tomme ord. Programmet følger systematisk opp viktige utfordringer for Norge og EU. Flere av disse områdene vil bli omtalt senere i denne redegjørelsen.
Jeg vil her fremheve EØS-avtalens særlige betydning når det gjelder vår tilgang til og vårt arbeid overfor Europa. Denne regjeringen har tatt særlige grep for å sikre et homogent indre marked i hele EØS-området. Det er derfor gledelig at vi, som den første norske regjering, nå har klart å redusere til null det etterslepet av regelverk som Norge alene kan gjøre noe med, nemlig nasjonal gjennomføring av regelverk inntatt i EØS-avtalen.
Som statsråd med ansvar både for EØS/EU-samarbeidet og det nordiske samarbeidet er jeg opptatt av å utnytte mulighetene for en mer aktiv nordisk europapolitikk. Vi må bli bedre til å se Norden i et europeisk perspektiv, både økonomisk og politisk. Norden har et godt utgangspunkt for å påvirke. Norden kan vise vei. Vi må i større grad tenke Norden i Europa.
I 2017 har Norge formannskapet i det nordiske regjeringssamarbeidet, Nordisk ministerråd. Regjeringen vil benytte formannskapet strategisk til å styrke Nordens konkurransekraft og til å fremme aktivt nordisk europapolitisk samarbeid.
Europa og det europeiske samarbeidet står overfor mange utfordringer. Fem av dem er spesielt sentrale:
flyktning- og migrasjonsutfordringene
en mer krevende sikkerhetspolitisk situasjon for Europa
Storbritannias fremtidige forhold til EU
behov for mer bærekraftig vekst, omstilling og global konkurranseevne
klima og energi
I fjor kom det vel 1 million mennesker til Europa; ca. 50 pst. fra Syria, 15 pst. fra afrikanske land og 21 pst. fra Afghanistan. I de første månedene i år kom det langt flere enn i fjor på samme tid, og vi kan ikke utelukke at mange også kommer utover i 2016.
For Europa er det først og fremst avgjørende å bekjempe årsakene til at mennesker blir drevet på flukt.
Arbeidet med å redusere migrasjonspresset mot yttergrensene, bekjempe menneskesmugling, få kontroll med hvem som kommer over yttergrensene og få en ordnet fordeling av ansvaret mellom europeiske land må også gis høy prioritet. Vi må alle bidra og gjøre vårt ytterste for å oppnå dette. Uten europeisk samarbeid får vi det ikke til.
Enigheten mellom EU og Tyrkia i mars kan i så måte innebære en positiv utvikling. Avtalen gjennomføres nå, og det sentrale spørsmålet om visumliberalisering diskuteres. Håpet er at avtalen kan bidra til å finne en felleseuropeisk løsning på situasjonen. EU legger vekt på at avtalen er i henhold til internasjonale forpliktelser og EU-retten. Det er også avgjørende for Norge.
Tyrkia gjør en stor innsats for syriske flyktninger og trenger Europas støtte. Norge gjør allerede mye gjennom gjenbosetting, relokalisering, redningsoperasjoner og såkalte hotspots.
Vi bidrar også med EØS-midler og med humanitære midler i Hellas for flyktningene og migrantene der.
Når det gjelder visumfrihet for tyrkiske borgere, er det viktig at de vilkår som er satt, oppfylles. Det er positivt at Tyrkia erkjenner behovet for det. For regjeringen er det viktig at visumfriheten ikke fører til økt antall grunnløse asylsøknader fra tyrkiske borgere.
Som følge av flyktning- og migrasjonskrisen har de nordiske landene innført midlertidige kontrolltiltak på sine grenser, for første gang siden den nordiske passfriheten ble innført i 1954. Tiltakene har vært nødvendige. Samtidig representerer de grensehindringer som på sikt verken vil fremme fri bevegelighet eller konkurransekraft i Norden. Vi må derfor arbeide enda tettere sammen for å bidra til gode felleseuropeiske løsninger på flyktning- og migrasjonskrisen.
Vi er opptatt av at opprinnelses-, transitt- og mottakerlandene må samarbeide om å finne langsiktige løsninger. På europeisk nivå må vi finne løsninger som sikrer at alle som kommer over Schengens yttergrenser, registreres, og at personer uten beskyttelsesbehov raskt returneres til sine respektive land.
Men felles løsninger forutsetter at alle land tar sin del av ansvaret, slik at det blir en rettferdig fordeling av asylsøkere. Den politiske viljen og evnen til å finne felles løsninger har dessverre vist seg å være svak i enkelte medlemsland. Samtidig har store antall migranter uten krav på beskyttelse satt asylinstituttet under press. En mer ordnet håndtering av de som kommer, og økt fokusering på personer med reelt beskyttelsesbehov, kan redde asylinstituttet fra å forvitre.
Den andre hovedutfordringen for Europa og EU-samarbeidet er en mer krevende og kompleks sikkerhetssituasjon i og rundt Europa. Terrorangrepene i Paris i november i fjor og angrepene på Brussel – selve symbolet på fredelig samarbeid mellom europeiske land – i mars i år minnet oss på det.
I våre nærområder ser vi en urovekkende utvikling. Konflikter og ustabilitet i Sahel, Nord-Afrika og Midtøsten påvirker Europa. I øst har Russlands folkerettsstridige anneksjon av Krim og vedvarende støtte til opprørerne i Øst-Ukraina skapt en ny og mer usikker sikkerhetspolitisk situasjon. Jeg viser her til utenriksministerens redegjørelse i Stortinget 1. mars i år.
Stilt overfor en mer krevende sikkerhetssituasjon blir behovet for et tett utenriks- og sikkerhetspolitisk samarbeid med EU, og europeiske partnere, stadig viktigere.
Det nordiske og nordisk–baltiske utenriks- og sikkerhetspolitiske samarbeidet har fått økt betydning, som regionalt supplement til den europeiske sikkerhetsstrukturen – og mellom land med ulik tilknytning til EU og NATO. Rene nasjonale løsninger kommer til kort når vi skal bekjempe terrortrusselen, eller når folkeretten og internasjonale kjøreregler brytes.
Norge og EU deler et felles verdigrunnlag basert på demokrati, menneskerettigheter og rettsstatsprinsipper. I tillegg har vi ofte sterkt sammenfallende interesser. Regjeringen legger derfor vekt på å samordne vår politikk og innsats med EU, og andre europeiske partnere, når det er i vår interesse. Dette gir større tyngde til vårt felles internasjonale engasjement. Vår reformstøtte til landene som har inngått assosierings- og frihandelsavtaler med EU, er et konkret eksempel.
Videre er det for oss svært viktig at Europa står samlet bak reaksjonene på Russlands folkerettsbrudd og uakseptable handlinger i Ukraina. Norge bidrar til europeisk enhet ved å slutte opp om EUs restriktive tiltak.
Det er i norsk interesse at EU lykkes i å utvikle sitt sikkerhets- og forsvarspolitiske samarbeid. Et norsk innspill til EUs nye utenriks- og sikkerhetspolitiske strategi ble oversendt til høyrepresentant Mogherini i mars. Det norske innspillet har fire hovedbudskap. For det første bør EU utforme sin utenriks- og sikkerhetspolitikk i tett samarbeid med gode partnere som Norge. Dette er ikke minst viktig i forholdet til Russland. For det andre mener vi at havretten bør ligge til grunn for EUs Arktis-politikk. For det tredje bør EU og NATO koordinere sin politikk enda tettere. Det bør tas konkrete skritt for tettere samordning. Og for det fjerde er tett samarbeid med Norge – som stor energileverandør til EU og deltaker i det indre marked – av stor betydning for europeisk energisikkerhet.
I slutten av april la høyrepresentanten for utenrikssaker og kommisjonen fram en melding om en helhetlig politikk for Arktis. I meldingen foreslås det at EU vektlegger forskning og innovasjon innenfor de prioriterte områdene klima og miljø, bærekraftig utvikling og internasjonalt samarbeid. Investeringer og bedre koordinering av EUs finansieringsprogrammer er også prioritert. Meldingen er et godt grunnlag for å fortsette en konstruktiv dialog med EU på områder av felles interesse til beste for en bærekraftig utvikling i nord.
En tredje utfordring for EU-samarbeidet er Storbritannias fremtidige forhold til EU. Den kommende folkeavstemningen i Storbritannia 23. juni om landets medlemskap i EU blir viktig for EU og Europa, og dermed også for Norge. Resultatet vil påvirke den retningen og tyngden EU-samarbeidet vil ha i fremtiden. Diskusjonen om folkeavstemningen inngår i en bredere diskusjon i EU om EUs utvikling, og den reflekterer en intern uenighet mellom medlemslandene på viktige politikkområder.
Jeg skal ikke gå inn i detaljene i den britiske EU-debatten og debatten på EU-siden, men la meg peke på noen hovedtrekk som berører Norge. Det er i norsk interesse at Storbritannia fortsetter å være medlem av EU. Storbritannia er en viktig partner, både for resten av EU og for Norge. Uten Storbritannia vil EU miste sitt nest mest folkerike land og sin nest største økonomi. Ifølge OECD vil en utmeldelse kunne redusere Storbritannias BNP med 3,3 pst. innen 2020, mens tapet for de andre EU-landene er beregnet til rundt 1 pst. av BNP.
Norge og Storbritannia deler mange synspunkter knyttet til økonomiske spørsmål og det indre marked. Storbritannia er en viktig drivkraft for utviklingen av det indre marked, noe som også er en fordel for Norge. Med Europas store utfordringer når det gjelder global konkurransekraft, er det behov for aktører som Storbritannia som presser på for økonomisk reform i EU.
Storbritannia er en betydelig forsvarsmakt og en viktig aktør på det utenriks- og sikkerhetspolitiske området, både i Europa og globalt. Landet er derfor viktig for utviklingen av, og retningen i, EUs utenriks- og sikkerhetspolitikk, og for EUs samarbeid med NATO. Norge berøres også på dette feltet.
Avtalen mellom Storbritannia og resten av EU av 19. februar om justeringer i landets forhold til EU fremstår som balansert. På norsk side vil vi vurdere hvilke implikasjoner den kan få for EØS-avtalen, herunder når det gjelder reguleringer i eksport av barnetrygd.
Norge vil bli påvirket uansett utfall. Det er derfor viktig med et aktivt og tydelig engasjement for å sikre norske interesser i kjølvannet av den britiske folkeavstemningen. Jeg vil imidlertid understreke at Storbritannia vil forbli en nær partner og alliert for Norge i framtiden, uansett resultat av folkeavstemningen 23. juni.
Den arbeidsrelaterte innvandringen til Norge har blitt redusert i den senere tid, og falt med om lag en tredjedel etter toppen i 2013. Færre innvandrer, og flere reiser fra landet. Dette må ses i sammenheng med noe bedre arbeidsmarkedsmuligheter i Europa og et noe svakere arbeidsmarked i Norge.
Det er viktig å understreke at fri bevegelse av arbeidskraft fra EØS-området har bidratt positivt til norsk økonomi gjennom å dekke et behov for arbeidskraft hos norske arbeidsgivere. Samtidig er det viktig å vurdere mobilitetens konsekvenser for nasjonale velferdsordninger og utnyttelse av arbeidskraft.
Europakommisjonen har varslet en pakke med tiltak for å bedre arbeidsmobiliteten i Europa, bl.a. gjennom tiltak rettet mot å sikre rettighetene til utsendte arbeidstakere og å bedre koordineringen av trygdeordninger. Mobilitetspakken har blitt utsatt i flere runder, sist på grunn av forhandlingene mellom EU og Storbritannia. Kommisjonen har antydet at den vil bli lagt fram i flere etapper i stedet for som én samlet pakke.
Avtalen mellom EU og Storbritannia er relevant for arbeidsmobilitetspakken, særlig forslaget om at medlemslandene kan kjøpekraftjustere barnetrygden til nivået i det landet hvor barnet bor. Dersom Storbritannia etter folkeavstemningen forblir i EU, er kommisjonen forpliktet til å fremme et forslag til lovendring. Norge har tatt til orde for økt fleksibilitet og handlingsrom i regelverket knyttet til trygdekoordinering og eksport av velferdsytelser. Vi vil trekke endelige konklusjoner for norsk regelverk når avklaringer i EU foreligger.
Vi fortsetter arbeidet med å styrke det internasjonale samarbeidet mot kriminalitet og useriøse forhold i arbeidslivet. Norge skal delta i den nye europeiske plattformen for å bedre samarbeidet innen forebygging og bekjempelse av svart arbeid, i tråd med den norske strategien mot arbeidslivskriminalitet fra januar 2015. Styrket samarbeid med andre europeiske land er en del av strategien.
Jeg har, sammen med arbeids- og sosialministeren, kontaktet land som sender mange arbeidstakere til Norge, for å utvide samarbeidet med tilsynsmyndighetene der. Responsen så langt har vært positiv, og Arbeids- og sosialdepartementet vil følge denne saken opp videre. EØS-midlene kan også bidra her.
En fjerde utfordring for Europa er den europeiske økonomien og behovet for omstilling og økt vekst. Fall i oljeprisen, ekspansiv pengepolitikk og svekkelse av euroen har bidratt til at veksten i økonomien har tatt seg opp, men veksten er fortsatt skjør. Det er store variasjoner mellom land.
For å stimulere økonomien og motvirke faren for deflasjon holder Den europeiske sentralbank styringsrenten rekordlav og kjøper store mengder obligasjoner i markedet. Håpet er at svekkelse av eurokursen, kredittvekst i euroområdet og mindre omfattende offentlig sparepolitikk i de enkelte land kan bidra til å få fart på økonomien i eurosonen. EU søker også ny økonomisk giv gjennom reformer og økte investeringer, med effekt særlig på noe lengre sikt.
Utviklingen i Kina og andre fremvoksende økonomier er en viktig usikkerhetsfaktor for europeisk økonomi. Det samme gjelder migrasjons- og flyktningsituasjonens effekt på økonomien.
Det er fremdeles usikkerhet rundt situasjonen i Hellas. De politisk vanskeligste reform- og budsjettiltakene som Hellas hadde forpliktet seg til å gjennomføre i 2015, er utsatt til 2016, inkludert skatte- og pensjonsreformen. Kreditorinstitusjonenes statusgjennomgang av første fase av stabiliseringsprogrammet er derfor også forsinket.
I kjølvannet av finanskrisen har EU gjennomført en rekke reformer for å bedre koordineringen av den økonomiske politikken og styrke finanssektoren. På den økonomiske agendaen står ferdigstillelse av bank- og kapitalmarkedsunionen og bedre samordning og styring av den økonomiske politikken. Men landene har ulikt syn på hvor langt integrasjonen av euroområdet bør gå.
Fra norsk side er vi glade for at EU tar grep for å sikre bærekraftig vekst, grønn omstilling og styrke regionens globale konkurranseevne. Og det er grunn til optimisme når man ser alle de gode initiativene som Europakommisjonens arbeidsprogram for 2016 trekker fram for å løfte europeisk økonomi.
Europa er avgjørende både for norsk eksport, for norske investeringer, for norske arbeidsplasser i utlandet og for hjemhenting av kunnskap. Eksporten til Europa alene utgjør tre fjerdedeler av samlet norsk eksport. Vi arbeider nå for at våre utestasjoner skal bli bedre rustet til å fremme norsk næringsliv i Europa. Målet er å få en samlet bedre effekt av uteapparatet og styrke innsatsen for næringslivet. Vi ønsker en differensiert innsats og vil forbedre bruken av virkemidler i ulike land.
Regjeringen satser også stort på kunnskapssamarbeidet med EU. Horisont 2020 er EUs store innovasjons- og forskningsløft, mens Erasmus+ er knyttet til utdanning. Vi vil sikre framtidens konkurransekraft gjennom forskning, innovasjon og utdanning. Tung norsk deltakelse i det europeiske forsknings-, innovasjons- og utdanningssamarbeidet er en del av denne satsingen. Vi arbeider for å øke andelen EU-midler som går tilbake til norske forsknings-, innovasjons- og utdanningsmiljøer. Utenriksstasjonene skal kobles tettere opp til arbeidet med mobiliseringen i Horisont 2020.
De store landene i Europa, slik som Tyskland, Storbritannia, Frankrike, Italia og Spania, med store, modne innovasjonsmarkeder, er svært viktige for norsk verdiskaping. Stasjonene bidrar til en langsiktig styrking av kontaktflater mellom kunnskapsmiljøer, klynger og bedrifter i Norge og land i Europa.
Våre felles økonomiske utfordringer skaper også ny interesse for tettere nordisk samarbeid. Det er ikke bare Norge som står i en krevende omstilling. Også Sverige, Danmark, Finland og Island arbeider målrettet med å styrke sin konkurransekraft gjennom økt satsing på kunnskap og forskning, innovasjon og grønn omstilling. Gjennom vårt felleseuropeiske regelverk, vår deltakelse i det indre marked og EUs forskningsprogrammer utfyller de nordiske økonomiene hverandre i en europeisk ramme. Gjennom målrettet samarbeid vil vi stå enda sterkere til å videreutvikle Norden blant de mest konkurransedyktige regioner i Europa.
En avtale mellom EU og USA om Det transatlantiske handels- og investeringspartnerskap – den såkalte TTIP-avtalen – kan få stor betydning for europeisk økonomi og for Norge. Ifølge partene er det gjort framgang på en rekke områder. Partene skal bl.a. ha kommet til enighet om eliminering av de fleste av tollinjene. Forhandlingene om de mest sensitive tollinjene gjenstår, og disse forventes avklart først mot slutten av prosessen. Det er varslet ytterligere én forhandlingsrunde før sommeren.
Partene har en uttalt ambisjon om å avslutte forhandlingene i inneværende år, men denne tidsplanen er usikker. Først skal den sittende amerikanske administrasjonen sikre godkjenning av Trans-Pacific Partnership – den såkalte TPP-avtalen – i Kongressen, der den møter betydelig motstand. Dersom målet om et TTIP-resultat i 2016 ikke lykkes, er tidsperspektivet trolig langsiktig, siden det vil ta tid før en ny administrasjon i USA vil være på plass og er klar til å ta stilling til videre forhandlinger.
I erklæringen fra det nordiske statsministermøtet i Washington 13. mai ble betydningen av TTIP trukket fram, og behovet for å styrke handel og investeringer også mellom USA, Norge og Island.
Regjeringen har besluttet å igangsette en ekstern utredning av konsekvenser for Norge av TTIP og mulige norske veivalg. Det er NUPI som har fått oppdraget, i samarbeid med andre forskningsinstitusjoner. Det tas sikte på at rapporten er ferdig i løpet av høsten.
EUs finanstilsynssystem ble etablert i kjølvannet av finanskrisen. Det har vært viktig for Norge å knytte seg til tilsynene for å sikre tilgangen til et enhetlig indre marked også på dette området.
Arbeidet med å utforme EØS-tilpasninger til EUs finanstilsynssystem har vært krevende, teknisk komplisert og tatt tid. Regjeringen la 15. april fram en proposisjon med forslag om at Stortinget gir samtykke til norsk deltakelse i EØS-komitébeslutninger om rettsaktene som etablerer EUs finanstilsynssystem, og enkelte andre rettsakter. Utkastene inneholder konkrete tilpasninger til EUs rettsakter i tråd med enigheten om prinsippene for EØS-tilpasninger til EUs finanstilsynssystem. Utkastene til EØS-komitébeslutninger innebærer at EU-regelverket som etablerer EUs finanstilsynssystem, tas inn i EØS-avtalen.
Etter etableringen av det europeiske finanstilsynssystemet har EU per 15. mars 2016 vedtatt om lag 180 EØS-relevante rettsakter på finansmarkedsområdet. De fleste av disse nye rettsaktene inneholder bestemmelser som bygger videre på EU-tilsynsforordningene og ESRB-forordningen, European Systemic Risk Board.
Innlemmelse i EØS-avtalen har derfor stått på vent inntil EØS-tilpasning til EUs finanstilsynssystem er avklart. Et hovedformål med å ta regelverket som er omfattet av disse EØS-komitébeslutningene, inn i EØS-avtalen, er å åpne for å inkludere nye EØS-relevante EU-rettsakter på finansmarkedsområdet i EØS-avtalen. Dette er viktig for å ivareta EØS-avtalens formål med fri utveksling av tjenester og for å legge til rette for å opprettholde regulering av norsk finansnæring på linje med reguleringen av finansnæringen i EUs medlemsstater.
Dette vil bidra til å sikre tilgang for norsk finansnæring til hele EØS-markedet og tilgang til det norske markedet for ytere av finansielle tjenester i andre EØS-stater. Innlemmelse av rettsaktene som etablerer EUs finanstilsynssystem, vil også legge til rette for at det norske Finanstilsynet kan delta i samarbeidet i EUs finanstilsynssystem sammen med finanstilsynene i EUs medlemsstater.
Kommisjonen presenterte i fjor sin strategi for utviklingen av et digitalt indre marked. Målet er at næringsliv og privatpersoner enkelt og effektivt skal kunne samhandle digitalt – og ikke bare med fysiske varer – over landegrensene. Regjeringen deler troen på at et velfungerende digitalt indre marked kan bidra til økt vekst og sysselsetting.
Norge ligger allerede langt fremme her, og vi satser stort på en videre digital omstilling. Vi følger opp de 16 initiativene som strategien varslet, og har sendt innspill til høringer på en rekke ulike områder, herunder grensekryssende pakkelevering, audiovisuelle medietjenester og plattformer. Vi har også utarbeidet et omfattende høringsinnspill vedrørende bruk av såkalte digitale plattformer og bidratt til et fellesnordisk innspill om videre reform av regelverket for elektronisk kommunikasjon.
Vi følger også arbeidet med revisjonen av opphavsrett og EUs nye handlingsplan for e-forvaltning. Videre har vi startet arbeidet med å forberede EØS-innlemmelse og nasjonal gjennomføring av EUs nye personvernforordning, som ble vedtatt i EU i april.
EUs strategi for det digitale indre markedet er et viktig tema i stortingsmeldingen Digital agenda for Norge – IKT for en enklere hverdag og økt produktivitet, som ble lagt fram i april i år. I tillegg var framtidens digitale hverdag tema for statsministerens omstillingskonferanse den 10. mai.
Omstilling handler ikke bare om vekst, men om behovet for grønn vekst. Her vil Norge og EU gå foran. EU har derfor ønsket Norges intensjon om felles oppfyllelse av våre klimamål velkommen. Dette ble formelt bekreftet på EUs miljørådsmøte i september. Gjennom EØS-avtalen har vi deltatt i EUs klimakvotesystem siden 2008.
Ved en avtale med EU om felles oppfyllelse av klimamålene vil Norge også måtte forholde seg til regelverket for ikke-kvotepliktig sektor, herunder innsatsfordelingsbeslutningen og regelverket for skog og annen arealbruk. Norsk etterlevelse av disse regelverkene blir i praksis mye av hovedinnholdet i avtalen om felles oppfyllelse.
EU-kommisjonens forslag til gjennomføringsregelverk forventes framlagt i juli i år. Dette inkluderer også EU-landenes mål for ikke-kvotepliktig sektor. Regjeringen arbeider for at Norges mål fastsettes på samme grunnlag som for EU-landene, og i størst mulig grad parallelt med disse. Jeg vil understreke at det ikke er samtaler mellom Norge og EU som tar tid, men EUs interne prosesser. En avtale mellom Norge og EU forventes først i 2017/2018 etter at EUs gjennomføringsregelverk er endelig vedtatt og vi kjenner innholdet i regler også vi vil måtte følge.
Regjeringen bidrar aktivt i EUs regelverksutvikling, og er opptatt av tidlig påvirkning. Det vil neppe være stort rom for å endre innretningen av regelverket for Norge etter at det er vedtatt av EU. Norge deltar i ekspertgruppene under EU-kommisjonen og i Green Growth Group, en vennegruppe med ambisiøse EU-land. Vårt arbeid i Green Growth Group har gitt Norge en ekstra anledning til å påvirke sammen med andre EU-medlemsland.
De nordiske landene har høye ambisjoner i klimapolitikken og har mange økonomiske og geografiske fellestrekk. Vi har samarbeidet om globale forhold, som klimafinansiering, og har også stor nytte av styrket nordisk samarbeid om felles oppfyllelse av klimamålene.
2016 omtales som «the year of delivery» for EUs energiunion. Energiunionen påvirker oss. Flere av initiativene innebærer lovgivning, og de EØS-relevante rettsaktene vil berøre oss direkte gjennom EØS-avtalen. Energiunionen vil også påvirke oss gjennom utviklingen av det europeiske energimarkedet – vårt største eksportmarked for energi. Regjeringen følger derfor utviklingen av energiunionen tett og spiller fortløpende inn norske synspunkter.
Vi er derfor glade for at vi har fått muligheten til å sekundere en norsk klima- og energiekspert til det slovakiske EU-formannskapet til høsten. Dette kan gi oss unik tilgang til EUs arbeid med energiunionen, og det viser at EU ønsker norske bidrag i prosessen.
I februar presenterte kommisjonen en såkalt vinterpakke – en samling av ulike initiativ relatert til energisikkerhet, og da spesielt for gass. Forslagene kan potensielt ha stor betydning for norsk gasseksport. Det er derfor positivt at kommisjonen understreket gassens fortsatte rolle i europeisk energimiks. Regjeringen arbeider også for at satsing på CO2-håndtering må være en viktig del av EUs videre prioriteringer under energiunionen.
I tida framover forventes det nye initiativer, bl.a. om fornybar energi, energieffektivisering, et nytt styringssystem for energiunionen og energibruk i transportsektoren. Norge har gitt høringsinnspill til kommisjonen i en rekke høringer knyttet til utviklingen av energiunionen, sist i slutten av april da vi spilte inn norske synspunkter på det nye styringssystemet for energiunionen.
Utviklingen av energiunionen påvirker hele energisektoren vår. Regjeringens budskap til EU er at Norge ønsker et tett samarbeid og partnerskap med EU på energiområdet. Samtidig tar vi høyde for at vi i den norske energipolitikken kan ha andre interesser enn EU.
Regjeringen jobber med å innlemme EUs tredje energimarkedspakke i EØS-avtalen. EFTA-landene har hatt tett dialog med Europakommisjonen om EØS-tilpasninger og vedtak om innlemmelse av pakken i EØS-avtalen. Det arbeides bl.a. med en tilpasningstekst som sikrer EFTA-landene deltakelse i Byrået for samarbeid mellom energireguleringsmyndigheter, ACER. Samtykkeproposisjon om innlemmelse av pakken i EØS og nødvendige lovendringer som følge av pakken vil fremmes for Stortinget.
Også på klima- og energifeltet er regjeringen opptatt av at vi utnytter mulighetene for styrket nordisk samarbeid opp mot EU. Dette er tydelig signalisert i energimeldingen som regjeringen la fram i april. På EUs uformelle energiministermøte i Amsterdam 11. april la olje- og energiministeren og hans nordiske kolleger fram et detaljert felles posisjonspapir på den videre utvikling av kraftmarkedet i Europa. Dette gir nordiske synspunkter større tyngde.
Vi fikk på plass en god avtale for markedsadgang for fisk sist sommer. Avtalen gir nye tollfrie kvoter for filet og bearbeidede produkter som frossen makrell og fersk sild, og den gir rom for økt bearbeiding i Norge. Kvoten for krydder- og eddiksild øker med 50 pst., og en avtaleperiode på sju år gir større forutsigbarhet for fiskerinæringen. Kvoter som skulle vært tilgjengelige fra 1. mai 2014 fram til midlertidig ikrafttredelse av avtalen, vil ikke gå tapt, men vil bli fordelt på den resterende avtaleperioden.
Forhandlingene med EU om nye EØS-midler tok lang tid, men vi er glade for at avtalene endelig ble signert 3. mai i år. En samtykkeproposisjon om ratifikasjon av de framforhandlede avtalene ble oversendt Stortinget 11. mai, og regjeringen håper at denne vil kunne behandles før Stortinget tar sommerferie.
EØS-midlene er et unikt verktøy for samarbeid mellom Norge og mottakerlandene i EU, og en meget viktig del av regjeringens europapolitikk. Vi arbeider nå intensivt med å forberede de nye ordningene for perioden 2014–2021. Som tidligere redegjort for for Stortinget, rettes EØS-midlene inn mot fem hovedområder, hvorav tre gis spesiell strategisk prioritet fra regjeringens side:
innovasjon, forskning, utdanning og konkurransekraft
miljø, energi, klima og lavutslippsøkonomi
justis- og innenrikssaker, herunder flyktning- og migrasjonstiltak
I tillegg støttes:
sosial inkludering, ungdomssysselsetting og fattigdomsbekjempelse
kultur, sivilt samfunn, godt styresett, fundamentale rettigheter og friheter
Innenfor alle hovedområdene er det i samarbeid med berørte fagdepartementer utarbeidet til sammen 23 programområder. Det vil også bli opprettet to helt nye fond: et for tiltak mot ungdomsledighet og et fond for regionalt samarbeid. Til sammen vil det bli benyttet 100 mill. euro til disse to fondene.
Det vil bli satt av egne midler under ordningen til å styrke det bilaterale samarbeidet mellom Norge og alle mottakerlandene. Fondet for anstendig arbeidsliv videreføres tilsvarende nåværende ordning.
Forslag til nytt regelverk og til innhold i programmene vil i slutten av mai bli gjort gjenstand for konsultasjoner. Vi har hatt uformell kontakt med mottakerlandene og er klare til å starte formelle forhandlinger med alle mottakerlandene nå som undertegning har funnet sted. Jeg vil holde Stortinget informert om både prosessen og resultatene av forhandlingene.
Forhandlinger om handelen med landbruksvarer, såkalte artikkel 19-forhandlinger, ble innledet i februar i fjor. Hittil er to forhandlingsrunder gjennomført, den siste i april i år. EU konsulterer nå sine medlemsland. Det er ikke avtalt tidspunkt for neste forhandlingsrunde. Av forhandlingsgrunner kan jeg ikke gå nærmere inn på substansen i forhandlingene. Stortingets organer vil bli holdt underrettet underveis i den videre forhandlingsprosess, og avtalen inngås med forbehold om Stortingets samtykke.
Regjeringen mener at det er viktig at Norge kan delta fullt ut i de nettverk som er sentrale for å oppnå et mest mulig velfungerende EØS. Regjeringen arbeider derfor for at samarbeidet mellom nasjonale konkurransemyndigheter i EU blir utviklet til å omfatte EFTA-landene fullt ut.
Konkurransetilsynet kan ikke samarbeide med f.eks. det svenske tilsynet om etterforskning av grenseoverskridende kartell, slik tilsynene i Sverige og Danmark kan. Regjeringen vil derfor eliminere disse forskjellene i håndhevingen av konkurransereglene mellom EU og EFTA. Det er viktig å sette trykk på dette nå, siden man i EU er i ferd med å utvikle samarbeidet mellom nasjonale tilsyn ytterligere.
Vi vil noe med vårt forhold til Europa. Regjeringens prioriteringer i europapolitikken samsvarer godt med EUs egne prioriteringer. Og de samsvarer godt med våre prioriteringer for det nordiske samarbeidet. Det er et godt utgangspunkt for arbeidet vårt.
Behovet for samarbeid og samhold i Europa er åpenbart. Rene nasjonale løsninger kommer til kort når vi skal håndtere økningen i antall flyktninger og migranter, når vi skal møte terrortrusselen, når vi skal stå opp for felles spilleregler i utenriks- og sikkerhetspolitikken, og når vi skal få til grønn omstilling.
Samhold gjør Europa sterkt. Samarbeid gjør Europa handlekraftig. Derfor er tendensene til splittelser som vi ser mellom europeiske land, en stor utfordring. Jeg har tro på at vi kan snu denne utviklingen, men det forutsetter at alle er med på å dra lasset, og at vi gjennomfører tiltak som gir resultater. Felles demokratiske verdier og prinsipper om rettsstat og grunnleggende rettigheter er styrende for vårt engasjement. Samarbeid med europeiske land og institusjoner er vårt viktigste virkemiddel, og her står det nordiske samarbeidet i en særstilling.
Presidenten: Presidenten vil foreslå at redegjørelsen om viktige EU- og EØS-saker legges ut for behandling i et senere møte. – Det anses vedtatt.