Presidenten: Etter
ønske fra helse- og omsorgskomiteen vil presidenten ordne debatten
slik: 3 minutter til hver partigruppe og 3 minutter til medlemmer
av regjeringa.
Videre vil det
– innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til inntil
syv replikker med svar etter innlegg fra medlemmer fra regjeringa,
og de som måtte tegne seg på talerlista utover den fordelte taletid,
får også en taletid på inntil 3 minutter.
Tove Elise Madland (A) [] (ordførar for saka): Fyrst
vil eg takke komiteen for arbeidet med dette Dokument 8-forslaget
om å førebyggje og redusere einsemd. Bakgrunnen for saka er at regjeringa
blir beden om å utarbeide ein handlingsplan for å redusere einsemd,
for å styrkje forskinga, og for å auke kunnskapen på området.
Regjeringa blir
òg beden om å styrkje samarbeidet mellom det offentlege, næringslivet
og frivilligheita. Det har vore stor einigheit i komiteen om at
dette er eit viktig og prioritert arbeid framover. Det er kome inn
to skriftlige innspel i saka, frå Virke aktiv helse og frå IKT Norge.
Begge er positive til forslaget.
Eg reknar med
at dei andre partigruppene vil gjere greie for sitt syn i saka.
Å kjempe mot
einsemd er ei svært viktig prioritering for regjeringa. I Hurdalsplattforma
er det å utjamne sosiale helseforskjellar, medrekna utanforskap,
ein raud tråd gjennom alt arbeidet til regjeringa. Regjeringa vil utarbeide
ein eigen strategi for å motverke einsemd og sosial ulikskap i helse.
Folkehelseinstituttet
har fått i oppdrag å evaluere Helsedirektoratets tilskotsordning
for å motverke einsemd, og det vil bli følgt opp med ei kunnskapsoppsummering
i løpet av 2022. At dette blir følgt opp i folkehelsemeldinga, og
at det kom ein opptrappingsplan for psykisk helse, viser at dette
arbeidet er høgt prioritert. For å understreke viktigheita av dette
har regjeringa sett i gang arbeid med ein ny nasjonal strategi for
livskvalitet, der einsemd inngår som ein viktig del.
At arbeidslause
og menneske med dårleg økonomi og helsetilstand føler ein større
grad av einsemd, er svært alvorleg. Difor er kampen mot Forskjells-Noreg
ei oppgåve regjeringa prioriterer som nummer éin. Fattigdom, ulikskap
og utanforskap er gift for fellesskapssamfunnet vårt. Fleirtalet
i komiteen viser si støtte til nettopp å ha ein strategi som ser
einsemd og sosial ulikskap i samanheng. Det aller beste med Noreg
har alltid vore små sosiale og økonomiske forskjellar, og at alle
kjenner at dei er ein del av fellesskapet, er eit gode ved landet vårt
som me vil behalde og kjempe for.
Det å ha eit
nettverk, å ha nokre medmenneske å støtte seg til, er avgjerande
i kvardagen. Difor er det urovekkjande å lese Ungdata-undersøkinga,
der 11 pst. seier at dei ikkje har eller trur dei har gode venar
å fortru seg til. Også her ser me at talet er høgast hos dei med
lågast sosioøkonomisk status. Dette viser igjen kor viktig politikken
til regjeringa er for å redusere økonomiske og sosiale skilje.
Frivillig sektor
speler saman med kommunane ei viktig rolle i folkehelsearbeidet,
og regjeringa er tydeleg på at dei vil gje alle moglegheit til å
delta i organisert idrett og friidrett, nettopp fordi det forhindrar
einsemd og utanforskap. Koronapandemien, som er friskt i minne,
viste oss nemleg viktigheita av det frivillige arbeidet og alt frivilligheita
bidrog med gjennom heile pandemien.
Erlend Svardal Bøe (H) []: Det å være ensom kan være
vondt. Det er nok mange av oss som i større eller mindre grad har
kjent på det i løpet av livet. Etter koronapandemien har vi sett
at ensomheten i samfunnet vårt har økt blant unge og eldre. Rundt
tre av ti unge opplever ensomhet, og nesten fire av ti eldre over
80 år føler seg ensomme. Forskning viser at ensomhet påvirker helsen
vår negativt. Det kan føre til psykisk uhelse og redusert livskvalitet,
og det kan være en risikofaktor på lik linje med fedme, inaktivitet
og røyking. Når vi ser at ensomheten øker og vi vet om konsekvensene
det har for helsen vår, trenger vi flere virkemiddel for å forebygge
og redusere ensomhet.
Hver morgen når
jeg går til jobb her på Stortinget, går jeg forbi en kafé der det
står på vinduet at vi kan ikke se ensomhet, men vi kan snakke om
det. En av dem som har snakket åpent om å være ensom, er Roar Lillebostad. Ham
traff jeg i mai, da jeg var på besøk på en nabokafé på Sagene i
Oslo som er en uformell møteplass der folk kan komme for å bli kjent
med hverandre og møte frivillige fra Røde Kors. Roar sa det rett
ut: Ensomhet er skadelig. For ham var det en dørstokkmil å ta initiativ
til å få en besøksvenn og å oppsøke ulike fellesskapstilbud. Men
Roar klarte å gå over den dørstokken, og i dag har han nådd drømmen
sin om å være et forbilde for andre og jobber for å motvirke ensomhet.
Samfunnet vårt trenger flere forbilder som Roar om vi skal få mer
åpenhet om det å være ensom, og om vi skal klare å forebygge og
redusere ensomhet.
Høyre fremmer
i dag, sammen med flere andre partier, tre forslag til vedtak om
hvordan vi skal klare å forebygge og redusere ensomhet. Det første
er at vi må ha en nasjonal handlingsplan med konkrete tiltak. Det
andre er at vi må ha mer forskning og økt kunnskap om tiltak som
motvirker ensomhet. Det tredje er at vi må styrke samarbeidet mellom
det offentlige, næringslivet, arbeidslivet og frivilligheten. Jeg
er veldig glad for å se i innstillingen at det er flertall for forslagene
til vedtak – med unntak av Arbeiderpartiet og Senterpartiet, som stemmer
imot.
En økt innsats
for å forebygge og redusere ensomhet vil utgjøre en forskjell for
den som opplever ensomhet i samfunnet vårt. Men selv om det er mye
samfunnet som helhet kan gjøre, tror jeg det viktigste er hva hver
enkelt av oss gjør, som å være mer raus med hverandre og stille opp
for hverandre. Det kan være å invitere naboen på en kaffe, si hei
eller smile til noen på butikken eller, som en del av Frivillighetens
år, melde seg som besøksvenn.
Ensomhet kan
være skadelig, og derfor er det så viktig at vi tar det på alvor.
Med det anbefaler
jeg komiteens tilråding i innstillingen.
Lisa Marie Ness Klungland (Sp) []: Ein av ungdomane
i heimfylket mitt fortalde: Eg mista vener på barneskulen. Eg tok
avstand frå folk når eg hadde det vanskeleg. Eg kom ikkje inn i
miljøet på skulen igjen.
Dette er ein
del av tilbakemeldingane som kom under kartlegginga av ungt utanforskap
Stavanger kommune gjorde under pandemien. Dette arbeidet vil eg
anbefale alle å lese.
Kampen mot einsemd
og utanforskap er vår kamp. Det er vår kamp som medmenneske, som
folk, og som lokalsamfunn. Kampane er mange og står overalt. Kampen
mot sentralisering er ein del av denne kampen – kampen mot at lokalsamfunn
over heile landet vårt skal bli tappa for ressursar og folk, kampen
mot at den lokale butikken skal bli nedlagt, sånn at Ola på 80 år
ikkje lenger har nokon plass å ta ein kaffi, og kampen mot at barnehagen
og skulen blir lagt ned, sånn at barnefamiliane flyttar, som igjen
resulterer i at det lokale idrettslaget har færre medlemer og i
verste fall må leggje ned. Kvar skal unge Nadia då spele lagspel
og ha eit fellesskap? Det er kampen mot at hjørnesteinsbedrifta
i bygda blir flytta, sånn at folk mistar jobben. Kva med dei som
blir igjen, eller dei som må flytte til ein heilt ny plass, som mistar
nettverket sitt?
Dette handlar
ikkje om by mot bygd, det handlar om å skape levande lokalsamfunn
i heile landet vårt. Det handlar om at om ein bur på Holmlia, i
mi heimbygd, Ølen, i Steinkjer eller på Storhaug, skal me ha samlingsplassar,
ein nærskule og arbeidsplassar. Me skal ha gode lærarar som ser
kvar elev. Me skal ha gode lågterskeltilbod. Me skal ha samlingsplassen
på den lokale butikken, der Ola på 80 år kan møte jamnaldrande og snakke
om krig, fred og alt som er midt imellom.
Dette er eit
ansvar og ein kamp både statsministeren, me her i salen, den lokale
læraren, fotballtrenaren og alle andre må ta, for det er ein kamp
for fellesskapet, mot einsemd og utanforskap.
Bård Hoksrud (FrP) []: Det å bekjempe ensomhet er
utrolig viktig. Det handler om utenforskap og å føle at en ikke
er en del av fellesskapet, med de utfordringene det gir – og det
er en utfordring at altfor mange mennesker i Norge opplever ensomhet.
En rapport, faktisk fra før pandemien, viste at fire av ti personer
over 80 år er ensomme. Halvparten av alle som bor alene eller har
svekket helse, er plaget av ensomhet. Det er enorme tall, og det
var før en pandemi.
Om vi hadde gjort
den samme undersøkelsen under pandemien eller nå, er jeg ganske
trygg på at tallet ville ha vært enda høyere. Vi vet at nedstengingen
av samfunnet gjorde at enda flere opplevde det med ensomhet, opplevde
at man ikke kunne stikke på kafeen og sitte og prate med dem man
ofte pratet med til vanlig. Man kunne ikke delta på sosiale aktiviteter,
og man ble sittende helt alene fordi man kanskje ikke hadde et nettverk rundt
seg. Det er alvorlig.
For Fremskrittspartiet
handler det om at vi må gjøre de tiltakene vi kan. Så føler jeg
jo at en del av de flertallsforslagene som ligger her, er bra forslag,
men de kunne ha vært enda mer spisset, og det kunne vi sikkert ha
blitt enige om. Men jeg er litt overrasket over at regjeringspartiene
velger å stemme imot dette, og jeg skulle gjerne ha sett at Høyre
også hadde støttet det forslaget som Fremskrittspartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Rødt står bak, om at man skal komme tilbake i statsbudsjettet
for 2023 med konkrete lavterskelforslag om ting som man vet er veldig
enkle å iverksette.
Under pandemien
klarte Fremskrittspartiet å presse regjeringen, som hadde puttet
inn ganske mange hundre millioner kroner ekstra, men vi klarte å
øke det med over 400 mill. kr til for å bekjempe ensomhet, og da spesielt
rettet inn mot eldre mennesker. Jeg er overbevist om at vi må ta
nye løft for å sørge for å redusere ensomheten, sørge for å bruke
frivilligheten og bruke pårørende, som også er en viktig ressurs
som man ikke må glemme i denne diskusjonen. Det er viktige ressurser
å spille på. Det er viktig at helsepersonellet som er ute og besøker
folk i hjemmet sitt, kanskje melder fra når de ser at det er en
person som sliter med ensomhet og har lite besøk. Da tror jeg det
er viktig å si fra, og jeg vet også at mange gjør det.
Men det er spesielt
at vi nå har en regjering som velger å legge ned Eldreombudet, som
er et av de organene som skal si fra klart og tydelig og være vaktbikkja
for eldre. Det synes man tydeligvis ikke er en viktig ressurs. Det
synes jeg er trist, men jeg regner med at vi kommer tilbake til
det litt senere i revidert budsjett – da kommer forslag fra Fremskrittspartiet.
Jeg tar opp det
forslaget Fremskrittspartiet er med på.
Presidenten: Representanten
Bård Hoksrud har tatt opp det forslaget han refererte til.
Marian Hussein (SV) []: Det er i fellesskap vi kan
bekjempe ensomhet, og jeg er glad for at det er et stort flertall
i komiteen i dag for å få gjennom disse forslagene. Jeg er enig
med representanten fra Arbeiderpartiet og saksordføreren, som sa
at det er ved å skape et samfunn med små forskjeller at vi bekjemper
ensomhet – et samfunn med rause velferdsordninger, økonomisk trygghet
og felles arenaer. Men analysen vår slutter jo der. Da stiller jeg
meg undrende til hvorfor regjeringspartiene velger å stemme mot
disse forslagene.
Tiden etter pandemien
har vist oss hvor sårbare vi er. Under den første nedstengingen
av Norge våren 2020 viste en undersøkelse at 50 pst. av denne byens
befolkning følte seg ensom. Det er veldig mange mennesker som følte
seg ensom i en by med veldig korte avstander. Behovet for å gjøre
noe med dette har ikke blitt mindre etter alle nedstengingene. Rapportene
som vi ser nå om barn og unges psykiske helse, viser at vi har en
lang vei å gå.
Den sterke veksten
i barn og unges psykiske uhelse er et direkte resultat av pandemien
og pandemihåndteringen, men det begynte ikke nødvendigvis der. Derfor må
vi i tiden som kommer, styrke felles arenaer for barn og unge, særlig
tilgangen på lavterskel fritidstilbud og fritidsklubber, bibliotek
og andre kulturskoletilbud.
Personer som
står utenfor arbeidslivet, har en økt sannsynlighet for å oppleve
ensomhet. Det er viktig og riktig å sørge for at flere får tilgang
til faste, hele stillinger, men også at vi skaper trygge velferdsordninger, sånn
at folk kan bruke kreftene sine på andre ting enn å sikre seg sosial
trygghet.
En annen ting
som det sjelden snakkes om, er at personer med minoritetsbakgrunn
rapporterer om at de har 10 pst. høyere sannsynlighet for å være
ensom. Derfor må vi også jobbe mer for å sikre et mer inkluderende samfunn,
slik at flere kan delta i de felles arenaene vi har.
Olaug Vervik Bollestad (KrF) []: Det ble nevnt av
representanten fra Senterpartiet og Rogaland at det var gjort en
undersøkelse i Stavanger både om ungdom og utenforskap og om eldre.
Jeg har den samme oppfordringen – en bør lese den.
Ensomhet er kanskje
en av de største folkehelseutfordringene vi har både for eldre og
for ungdom. For ungdom som er utenfor – da snakker vi ikke bare
om utenforskap, men også om ensomhet – får en opplevelse av å ikke
være noen ting verdt. Angsten øker, psykiske utfordringer øker,
og da blir det utfordringer med å delta i aktiviteter.
Vi kan ha mange
gode planer. Kristelig Folkeparti er med på forslagene til vedtak
i saken. Planer og strategier og forskning er et grunnlag. Men vi
må tenke større. Vi må tenke: Hvordan gjør vi det med byggefeltene
våre? Hvordan gjør vi det i blokkene våre? Hva gjør vi for å ha ulike
generasjoner inne, for å forebygge?
Vi kan gå i oss
selv. Jeg har en gammel venninne på over 88 år. Hun er på sykehjem
nå. Hun er kjempealene og ringer mange ganger per dag selv om hun
er på sykehjem. Da er det vårt ansvar enten å åpne hjemmet vårt, ta
telefonen eller være en i nabolaget som faktisk bryr seg. Det kan
vi ikke vedta i denne sal. Men vi kan oppfordre, og vi kan legge
til rette for hvordan vi planlegger fellesskapene, og hvordan vi
planlegger bofellesskapene våre.
Dette året har
frivilligheten et spesielt fokus hos oss. De er sentrale her for
å legge til rette for fellesskap, hvor folk føler seg inkludert,
f.eks. Frelsesarmeen i denne byen. Til slumstasjonens kafé går ikke
folk bare fordi de trenger å få maten – de går dit fordi de trenger
å møte folk. Det er menneskemøtene som reduserer ensomheten og minsker
utenforskapet. Det tenker jeg vi skal være obs på, både i samfunnet
og også i institusjonene våre.
Jeg skal avslutte
med å fortelle om en gammel dame som lå på enerom. Hun ville heller
hjem til lyset i hytta og elgen. Så flyttet de henne til tomannsrom,
og da sa hun: Her har jeg noen å være i lag med. Det er det ensomhet
handler om.
Nils T. Bjørke hadde her
teke over presidentplassen.
Irene Ojala (PF) []: Takk til Høyre som har tatt
opp denne viktige saken om å forebygge og redusere ensomhet. Mange
føler seg ensomme; det er en helseutfordring som er underkommunisert.
Det er likevel viktig å si at det å være alene ikke er det samme
som å være ensom. Noen liker å være alene, og andre er ensomme i
fellesskap med andre. Men mange savner et fellesskap – om så bare
å ha noen å ta en kopp kaffe sammen med.
Mange eldre voksne
forteller om ensomhet etter et langt yrkesliv. De opplever å bli
oversett og ikke tatt på alvor. Andre har vært skiftarbeidere og
har ikke deltatt på kveldsarrangementer og frivillig arbeid fordi
de har vært fraværende om kveldene når slik aktivitet gjerne skjer.
Unges ensomhet
handler ikke om å ta seg sammen eller bare å gå ut. Det handler
bl.a. om utestengelse, det å se annerledes ut, være annerledes eller
ha foreldre og familie som skiller seg litt ut fra andre.
Ensomhet i primærnæringene
er svært viktig å ta tak i. Yrker som bonde, reindriftsutøver og
fisker er blitt mer spesialisert, noe som gjør at det ikke er behov
for like mange hender i arbeid som tidligere. Å drive alene med
store økonomiske forpliktelser kan føre til frykt for å bli syk.
Begynner man å frykte noe, så blir man flink til å frykte, og da
blir man syk. Mangel på sosialt nettverk og manglende mulighet til
ferie og fritid fordi en utfordrende økonomi setter grenser, fører
noen ganger til psykisk uhelse.
Færre fysiske
møter med kollegaer enn tidligere gjør det vanskelig å fange opp
helseutfordringene. Vi må derfor sette søkelys på psykisk helse
og ensomhet i samfunnet som helhet. Vi her på Stortinget kan ikke
vedta en lov mot ensomhet, men vi kan være med på å åpne dører opp
til inkluderende fellesskap. Vi skal ikke ta frivilligheten for
gitt, men åpne opp for et samarbeid mellom det offentlige og frivilligheten.
Lærere, sykepleiere
og hjelpepleiere er ofte de som får den første kontakten med mennesker
som er ensomme. De bør gis mulighet til å igangsette forebyggende
tiltak. Men det er også ofte den lange veien – det å styrke kompetansen
på ensomhet i utdanningen, ved å se på forskrifter, fagplaner og
studieemner og nasjonale rammeplaner. Den korte veien er at hver
og en av oss starter med å se hverandre og faktisk være litt snille
med hverandre. Å by på en enkel kopp kaffe – det er enkelt og ofte
helt gratis.
Med dette støtter
Pasientfokus selvfølgelig mindretallsforslaget.
Statsråd Ingvild Kjerkol []: Jeg deler representantenes
vurdering av ensomhet som en stor folkehelseutfordring, og som en
av de viktigste årsakene til tap av livskvalitet. Det er også store
sosiale forskjeller i ensomhet og livskvalitet.
Arbeidet med
å forebygge ensomhet og fremme sosial støtte blir et sentralt tema
i folkehelsemeldingen vi skal legge fram våren 2023. Det er også
naturlig å se nærmere på ensomhet i opptrappingsplanen for psykisk helse
som skal legges fram i løpet av 2023.
Ensomhet og sosial
støtte er en av de viktigste faktorene som påvirker livskvalitet.
Etter at Arbeiderpartiet allerede i 2018 fikk flertall for et forslag
om et bedre målesystem for livskvalitet, gjennomføres det nå nasjonale målinger
av livskvalitet. Det gjør at vi nå har langt bedre oversikt over
utviklingen og ulik grad av ensomhet mellom ulike grupper, sosialt
og geografisk. Vi arbeider også med en nasjonal livskvalitetsstrategi,
og som del av dette arbeidet planlegger vi for hvordan vi kan bruke
det vi nå vet om livskvalitet og ensomhet aktivt i vår videre politikkutforming.
Det dreier seg
ikke bare om egne tiltak for å motvirke ensomhet, men en bredere
tilnærming til hvordan vi som samfunn kan fremme inkludering, sosialt
felleskap og støtte, på tvers av sektorer og forvaltningsnivåer.
Alle tiltak, både i og utenfor helsesektoren, må vurderes – om de
påvirker ensomhet. Tiltak som bidrar til å fremme sosial støtte
og inkludering må tillegges stor vekt.
I forbindelse
med folkehelsemeldingen vil jeg komme tilbake til Stortinget med
måter å utvikle folkehelsearbeidet på for å ivareta livskvalitet,
herunder ensomhet, på en mer systematisk måte i alle sektorer. Det
innebærer bl.a. et bedre system for oversikt over ensomhet, at ensomhet
inngår i kommunenes, fylkeskommunenes og statens oversikt over sine
folkehelseutfordringer, og at det gir grunnlag for iverksetting
av tiltak på de områdene der det gir størst effekt.
Jeg er enig i
at vi trenger mer kunnskap om ensomhet. Derfor har Folkehelseinstituttet
fått i oppdrag å evaluere tilskuddsordningene innen ensomhet og
lage en kunnskapsoppsummering om ensomhet, som også skal ligge til
grunn for handlingsplanen.
Presidenten: Det
vert replikkordskifte.
Erlend Svardal Bøe (H) []: I 2019 skrev statsråden
et veldig godt innlegg i Dagsavisen om ensomhet, og der sto det:
Som politikere kan vi ikke akseptere denne triste statistikken,
der fire av ti eldre over 80 år opplever ensomhet. Hun skrev også
at ensomhet blant eldre kan og skal selvsagt bekjempes, og at dette er
et resultat av for lav ambisjon fra samfunnet.
De forslagene
som er fremmet her i dag, som handler om å ta tak, ha en handlingsplan,
mer kunnskap og bedre samarbeid med frivillige, går altså Arbeiderpartiet og
Senterpartiet imot. Så mitt spørsmål er: Hvis man setter det statsråden
selv skrev i 2019, opp mot det at Arbeiderpartiet og Senterpartiet
går imot forslagene i dag, mener statsråden at regjeringen har høye
nok ambisjoner for å bekjempe ensomhet i samfunnet?
Statsråd Ingvild Kjerkol []: Jeg mener det er bra
og prisverdig at Høyre nå ser at dette er en betydelig folkehelseutfordring.
Jeg var som stortingsrepresentant med på å fremme forslag i denne
sal for mange år siden, og da var ikke Høyre av den oppfatningen
– og støttet det ikke.
Forslagene av
i dag slår inn åpne dører. Vi har arbeidsprosesser som ivaretar
alle de forslagene som ligger på bordet. Vi har intensivert jobben
med å ta på alvor at livskvalitet og mestring er en betydelig del
av folks opplevde helse, og at vi må gjøre mer for å inkludere og forebygge.
Mine ambisjoner
står ved lag, og jeg er veldig glad for å ha fått med Høyre på laget.
Erlend Svardal Bøe (H) []: Nå gjorde jo vi også mye
i regjering. Vi la fram en strategi for å forebygge ensomhet som
en del av folkehelsemeldingen i 2019, og vi la fram en tilskuddsordning
for tiltak mot ensomhet som kommunene kan søke om.
Hvis statsråden
er opptatt av å gjøre mer, som jeg, Høyre og de andre partiene er
enige om, burde også Arbeiderpartiet og Senterpartiet stemme for
de forslagene som ligger her i dag. Statistikken er veldig klar
og tydelig. Vi ser at tre av ti unge og fire av ti eldre over 80 år
opplever ensomhet. Så spørsmålet er: Hvorfor skal man vente på å
få en folkehelsemelding når det ligger et konkret forslag i Stortinget,
der man nå kan sette i gang med å lage en mer forpliktende handlingsplan
for hvordan man kan bekjempe ensomhet? Det ligger forslag her for å
styrke forskningen på dette, og det ligger også et forslag her om
å få til et bedre samarbeid med frivillige, næringsliv, arbeidsliv
og det offentlige. Hvorfor skal man vente på folkehelsemeldingen
når man har forslag man kan stemme for her i dag?
Statsråd Ingvild Kjerkol []: Jeg vil understreke
at det ikke er min oppgave å gi en stemmeforklaring i denne salen.
Jeg forholder meg til de vedtakene Stortinget fatter. Men jeg opplever
at regjeringspartiene føler seg trygg på de arbeidsprosessene regjeringen er
godt i gang med. Og det er jo ikke sånn at vi venter med dette til
vi legger fram folkehelsemeldingen neste år. Vi har allerede gitt
Folkehelseinstituttet i oppdrag å se på tilskuddsordningene innen
tiltak mot ensomhet. Vi har også et bedre system for å gi oss oversikt,
og dette inngår også i kommunenes, fylkeskommunenes og statens oversikt
over folkehelseutfordringene. Det gir et godt grunnlag for iverksetting
av tiltak på de områdene som gir størst effekt. Så det er på ingen
måte sånn at vi stiller ting i bero. Vi er allerede godt i gang.
Erlend Svardal Bøe (H) []: Det må være litt sammenheng
mellom ord og handling, og det er jo derfor jeg tar opp at Arbeiderpartiet
og Senterpartiet faktisk stemmer imot forslagene.
Men jeg kan ta
utgangspunkt i folkehelsemeldingen, som statsråden selv er inne
på. Det er varslet at den skal komme våren 2023. Da er mitt spørsmål
om statsråden kan si noe om hvor forpliktende den skal være når det
kommer til konkrete tiltak for å bekjempe ensomhet. Er det sånn
at statsråden vil sette av mer midler for å bekjempe ensomhet? Det
er jo bl.a. et forslag om det i denne saken. Hva kan vi se av konkrete
tiltak og avsatte midler for å bekjempe ensomhet når folkehelsemeldingen
kommer?
Statsråd Ingvild Kjerkol []: Jeg tror representanten
er veldig klar over at hele dette bildet får man når folkehelsemeldingen
legges fram. Men det skjer ting på disse områdene som Høyre nå har
engasjert seg i – prisverdig, og det er jeg veldig glad for. Kommunene
deltar i folkehelseprogrammet, de oppfordres til å samarbeide med
frivillige organisasjoner og med lokalt næringsliv. I dag kom jeg
fra et møte med den nyoppnevnte lederen, Berit Brørby, for Rådet
for et aldersvennlig Norge, som også har et viktig oppdrag. Jeg
gleder meg til at hennes arbeid skal vises, sammen med de andre
organisasjonene, for å fremme inkludering. Så ble det i noen av
innleggene nevnt en rapport fra Stavanger om utenforskap. Den har
jeg kikket på, og den var veldig interessant. Den sier: Ikke kom
med flere tiltak, la ressursene jobbe sammen og samordne innsatsen
i større grad for å inkludere bedre.
Erlend Svardal Bøe (H) []: Vi har vært gjennom en
koronapandemi, og vi ser konsekvensene av den. Ensomheten var økende
før pandemien, og den har sikkert økt under pandemien. Jeg synes
det er litt defensivt at statsråden svarer at hun ikke kan komme med
noen forpliktelser, verken på tiltak eller midler. Vi skal liksom
vente og se når folkehelsemeldingen kommer. Jeg synes ikke det er
veldig høye ambisjoner for bekjempelse av ensomhet, hvis svaret
er at man skal vente til neste vår før regjeringen har tenkt å foreta
seg noe når det gjelder ensomhet.
Det står også
i Hurdalsplattformen at man skal lage en strategi for bekjempelse
av ensomhet. Den strategien lagde Solberg-regjeringen og la den
fram i 2019. Mener ikke statsråden at ambisjonene bør være høyere?
Og hvorfor skal man vente til man får en folkehelsemelding når man
allerede ser utfordringene – og det ligger forslag på bordet? Bør
ikke ambisjonene være høyere for å gjøre noe raskere for å bekjempe
ensomhet i samfunnet?
Statsråd Ingvild Kjerkol []: Jeg vet ikke hvor mange
replikker jeg har svart på fra representanten Svardal Bøe nå, men
i alle svarene mine har jeg sagt at vi venter ikke på folkehelsemeldingen,
vi setter i gang tiltak. Representanten nevner pandemien og det vi
har sett om behovet for en styrket innsats for å mobilisere til
aktivitet, deltakelse og inkludering. Her har regjeringen faktisk
bevilget flere hundre millioner – til tilskuddsmidler, til helsefrivilligheten
og til andre godt organiserte, lettbeinte tilbud som mobiliserer
til aktivitet og deltakelse og til at folk kan samles på nye arenaer. Så
det er ikke på noe som helst vis sånn at vi venter til neste år.
Vi har satt i gang en rekke tiltak, som jeg har redegjort for både
i innlegget mitt og i svarene jeg har gitt til representanten.
Bård Hoksrud (FrP) []: Det er litt morsomt å høre
på statsråden. Det er flott å høre innlegget fra talerstolen her
om alt man tenker, og om vyer og alt mulig, men hvis man kutter
bort alt det fine, sier statsråden i svaret til foregående replikant
at de har arbeidsprosesser for å gjøre noe. Arbeidsprosesser – det
er tid, det. Og det er faktisk mange eldre som ikke har den tiden,
som er ensomme der ute, og som trenger at det skjer noe nå.
Vi må sette i
gang tiltak nå. Vi vet hvilke tiltak man kan sette i gang raskt.
Det handler bare om vilje til faktisk å prioritere penger til å
gjennomføre det. Vi behøver ikke å vente på noen folkehelsemelding
eller noen arbeidsprosesser for å gjøre noe. Det handler om vilje
til å gjøre det. Vi har altså bevilget 400 mill. kr mer, som Fremskrittspartiet
fikk gjennomslag for under pandemien, og som i stor grad er brukt
til faktisk å sørge for å gjøre noe med ensomhet blant eldre.
Hvorfor er statsråden
så negativ til å sette i verk de tiltakene?
Statsråd Ingvild Kjerkol []: Representanten Hoksrud
synes det er morsomt å høre på meg. Jeg synes også det er morsomt
å høre på representanten Hoksrud. For han bare plukker ut litt av
det jeg sier, og så sier han at det var det eneste jeg sa, og at
jeg ikke sa noe mer enn det. Heldigvis har vi gode referenter, og
vi streames live, så folk får med seg hva som blir sagt i denne
salen.
Vi har delt ut
flere hundre millioner kroner direkte til tiltak som har ført til
aktivitet og mobilisering, og til at folk som ikke ville ha møttes
uten disse tiltakene, faktisk møtes, og at vi får til bredere inkludering.
Og vi stopper ikke med det. Vi ønsker mer av de tiltakene vi ser
har god effekt. Nå har vi også bedre oversikt over hva ensomhet
betyr for livskvaliteten til den enkelte, takket være at Fremskrittspartiet
den gangen faktisk ga oss flertall for å få til bedre målesystemer.
Når vi tidligere har fremmet forslag om å bekjempe ensomhet, har
Fremskrittspartiet stemt imot dem. Dette kunne ha kommet i gang
enda tidligere.
Bård Hoksrud (FrP) []: Statsråden må gjerne si at
det var veldig mye, og det var sikkert mange ambisjoner om framtidige
ting i det statsråden sa. Men jeg synes det var en mye mer ambisiøs
opposisjonspolitiker Kjerkol, mens det nå er en posisjonspolitiker
Kjerkol som er mye mer forsiktig og tilbakelent, og som prater om
prosesser og sånne ting.
Jeg mener at
man kunne vært enda mer offensiv i noen av forslagene som ligger
her, men det er grusomt rart at statsråden sørger for at hennes
egne partifeller her på Stortinget, som tilhører regjeringspartiene,
ikke kan stemme for disse forslagene. Det burde vært åpenbart, alle
burde kunnet stemme for dem. Hvorfor er statsråden så imot å stemme
for disse forslagene, som faktisk ville betydd at man i hvert fall
viser at man har vilje til å handle? Og hvorfor måtte statsråden
absolutt legge ned Eldreombudet, som skulle være vaktbikkja som
skulle passe på statsråden, sånn at statsråden ble holdt litt i
ørene hvis hun begynte å røre med de eldre?
Statsråd Ingvild Kjerkol []: Statsråden har mange
eldre som holder henne i ørene. I dag møtte jeg den nye lederen
for Rådet for et aldersvennlig Norge. Det er en myndig dame fra
Jevnaker. Hun kommer til å holde statsråden i ørene.
På tirsdag møtte
jeg alle de fylkesvise eldrerådene. De hadde landssamling i Kristiansand.
De var veldig tydelige. Statsråden var nesten litt sliten i ørene
etterpå. Så jeg er ikke redd for at vår aldrende befolkning ikke
kommer til å bli hørt i det norske samfunnet. De er en voksende
gruppe. De er ressurssterke. I år har vi passert over en million
pensjonister. De målbærer høyt og tydelig sine ønsker og behov.
Det er ikke min
oppgave å gi noen stemmeforklaring i denne salen. Jeg forholder
meg til de vedtakene som blir gjort, men jeg registrerer at partifellene
til regjeringen er trygge på den jobben som gjøres.
Presidenten: Replikkordskiftet
er avslutta.
Dei talarane
som heretter får ordet, har også ei taletid på inntil 3 minutt.
Sandra Bruflot (H) []: For tusenvis av år siden,
da mennesker levde ute i naturen med farlige dyr, hadde de menneskene
som levde i flokk, størst sjanse for å overleve. Det er derfor det
ligger i vår natur å ha et ønske om å ha folk rundt oss. Vi trenger
heldigvis ikke hverandre på samme måte for å overleve i 2022, men
vi har de samme behovene som forfedrene våre hadde.
Ensomhet kan
ramme oss i alle faser av livet. Noe av det første vi er opptatt
av på våre barns vegne når de er store nok til å gå i barnehage
eller på skole, er at de har venner, at de har noen å være sammen
med. Men det er følelsen av å være ensom som er skadelig, og selv
om man er sammen med andre, kan man føle seg ensom. Ungdata-undersøkelsen
fra 2021 viser at 11 pst. av unge oppgir at de ikke har eller ikke
tror de har noen gode venner de kan betro seg til.
Når barna er
små, har voksne rundt dem et stort ansvar for å passe på at de har
noen, at de blir inkludert, og at de blir en del av store og små
fellesskap, men etter hvert som de blir eldre, blir også ansvaret
i større og større grad deres eget. Noen hopper rett fra fellesskap
til fellesskap og føler sjelden på at de er ensomme. Ungdomsskole,
videregående, læretid i en bedrift med kollegaer, jobb – vi vet
at ensomhet i større grad rammer dem som faller utenfor de arenaene,
enten det er skole eller arbeidsliv.
Vi har snakket
mye om pandemien etter hvert, og det har blitt nevnt før, men for
mange som satt i store hus med hjemmekontor og plutselig fikk hverdagskabalen
enklere til å gå opp, var kanskje ikke nye restriksjoner så ille.
Å sitte som nyutflyttet nittenåring i en ny by, på et nytt studium,
med noen få kvadratmeter til rådighet, ikke kjenne noen og heller
ikke ha noen sosiale arenaer å møte noen på, eller å være ny i et
nytt land – det har selvfølgelig ført til mer ensomhet, selv om
ensomhet også var et problem før pandemien og kommer til å være
det etterpå.
Ensomhet og utenforskap
er også en litt rar greie, for under pandemien var det noen som
syntes det var deilig at alt var stengt ned, for da følte de seg
ikke alene om ikke å bli invitert med på ting. De var like ensomme, men
mindre utenfor, for de var ensomme samtidig som andre var det. Sånn
skal det ikke være, det løser jo ingenting at flere er ensomme og
ikke føler at de tilhører fellesskapet.
Ensomhet er ikke
bra, ikke blant eldre i befolkningen og ikke blant ungdom og unge
voksne på vei inn i et liv der de ikke føler seg som en del av noe
fellesskap. Det er bra at det blir flertall for en handlingsplan,
økt forskning og et bedre samarbeid mellom frivillige, næringsliv
og arbeidslivet for å forhindre ensomhet.
Tone Wilhelmsen Trøen (H) [] (komiteens leder): Det
er lite forskning som entydig viser hvorfor flere mennesker rapporterer
om økt ensomhet, men vi vet at ensomhet er en trussel for helsen
i like stor grad som fysiske sykdommer kan være det. Dette er en
av grunnene til at vi mener vi trenger mer forskning og mer systematisk
arbeid for å motvirke ensomhet. Det er helt åpenbart at det er et
politisk ansvar å forebygge ensomhet, og at det arbeidet må skje
på veldig mange områder.
Et av de områdene
er å styrke og støtte frivillighetens rolle i arbeidet mot ensomhet.
Det fellesskapet som frivilligheten skaper, kan være den viktigste
vaksinen mot ensomhet og psykiske plager. Vi i Høyre anerkjenner
og verdsetter de frivilliges innsats når det gjelder forebygging
av ensomhet både blant unge og blant eldre.
Blant dem over
80 år oppgir omtrent tre av ti at de er ensomme. I går kunne NRK
Troms og Finnmark fortelle at mange menn sliter med å finne ny mening
med livet når de går av med pensjon. Det alvorlige er at dette kan man
se på selvmordsstatistikken. Der er menn over 80 år sterkt representert,
viser statistikk fra Folkehelseinstituttet. Tallene for menn over
75 år viser at per 100 000 tar 22 personer livet sitt. For kvinner
er det 5. Det er altså over fire ganger flere menn. Så til tross
for at mange jobber godt, til tross for at frivilligheten bidrar,
til tross for at vi deler ut masse tilskudd for å skape aktivitet,
så vet vi ikke nok. Kanskje hører vi ikke nok fra de stille stemmene,
de som ikke deltar i fellesskapene, kanskje trenger vi mer forskning
for å vite hvordan vi skal nå fram til dem.
Eldre trenger
venner. De trenger besøks- og aktivitetsvenner, og det har vi i
eldreomsorgen. Men det som er så fint, er at det å være besøks-
og aktivitetsvenn som eldre gjør at man også får delta i et fellesskap.
Jeg hadde gleden av å være med Røde Kors' besøksvenner i Eidsvoll.
Der pakket jeg og delte ut julegaver sammen med Bjørg Aurstad og
mange av de andre som absolutt hadde nådd en anselig alder, men
som var i veldig god form, og som hadde veldig stor glede av å hjelpe
andre.
Når det gjelder
menn, kan det være færre av dem som møter opp på slike arenaer.
Derfor er jeg skikkelig stolt av at vi i Eidsvold Turn Fotball har
en veterangruppe. De juger og jobber – og «juger», president, er
ikke et uparlamentarisk uttrykk, for «juger» betyr egentlig bare at
de snakker sammen og drikker kaffe. Det er så viktig for livskvaliteten.
De møtes og jobber også veldig bra helt gratis for vår idrettsklubb.
Det finnes ingen
rask kur i kampen mot ensomhet. Jeg skulle ønske Arbeiderpartiet
og Senterpartiet brukte tiden i morgen til å stemme for forslaget.
Da blir det hel enighet, og da slår vi inn åpne dører også for dem
som trenger åpne dører.
Cecilie Myrseth (A) []: Ensomhet er vi alle sammen
enige om at vi må bekjempe. Vi er ikke egentlig uenig i noen av
problembeskrivelsene som gis i denne salen om hvorfor dette er et
stort problem. Det er et problem og ofte et sentralt element i terapirommet,
det vet jeg også som psykolog. Det er et element for mange pasienter,
men det er også et stort element for folk utenfor terapirommet.
De fleste har opplevd ensomhet én gang, flere ganger eller ofte
i livet. Men det er ikke det vi behandler nå, om vi er enige om
det er et stort problem eller ikke. Det tenker jeg vi også skal
være ærlige på når vi diskuterer det.
Det vi snakker
om, er om man skal ha nok en plan, eller om arbeidet er ivaretatt
i det som allerede er startet opp av regjeringen. Arbeiderpartiet
mener åpenbart det, derfor stemmer vi som vi gjør. Vi mener at man
ved å fremme disse forslagene slår inn åpne dører, for som statsråden
veldig godt har redegjort for, er dette arbeidet allerede i gang.
Det blir ikke
mindre ensomhet i samfunnet av å ha enda en plan. Jeg tenker det
er viktig å gjøre de planverkene man nå har og de verktøyene man
er i gang med, gode og sikre at de treffer, enten det er i folkehelsemeldingen,
i arbeidet med opptrappingsplanen for psykisk helse eller i det
igangsatte arbeidet med en ny strategi for livsmestring. Det blir
ikke mindre ensomhet med nok en plan. Vi er nødt til å prioritere,
bruke penger og satse. Det viser vi heller ikke gjennom disse vedtakene, det
viser vi når vi prioriterer i budsjett.
Det har vært
mange år nå hvor psykisk helse har vært nedprioritert. Det har det
kommet kraftig kritikk mot. Det er et arbeid regjeringen er i gang
med å gjøre noe med. Det er veldig viktig, og det er jeg glad for.
Det å få til en opptrapping av satsingen på å gjøre noe med den
psykiske uhelsen er en av de viktigste oppgavene til denne regjeringen.
Det burde det vært i forrige periode også, men det er viktig, og
det er vi i gang med.
Erlend Svardal Bøe (H) []: Det som er bra i denne
saken, er at det er flertall for de forslagene som foreligger, med
SV, Rødt, Kristelig Folkeparti, Fremskrittspartiet, Venstre, Pasientfokus
og Høyre. Så synes jeg det er mange ulike signal som kommer fra
Arbeiderpartiet og Senterpartiet i denne debatten. Det blir sagt at
en er opptatt av å gjøre mer, men når det ligger et forslag på bordet
om å gjøre mer, vil en ikke være med på det forslaget.
Så sier Myrseth
fra talerstolen at en er enig i problembeskrivelsen, men en vil
ikke være med på løsningen for å gjøre noe med den problembeskrivelsen.
Jeg stilte spørsmål til statsråden om hva en vil gjøre. En skal vente
på folkehelsemeldingen som kommer våren 2023, men en vil ikke svare
noe på spørsmål om midler og tiltak i den folkehelsemeldingen. Så
kommer Myrseth på talerstolen og sier at en skal satse mer og bruke mer
midler. Det er klart at en blir litt frustrert når det er én ting
som blir sagt fra statsråden, og så er det noe annet som blir sagt
fra partiene. Det forteller meg at en har et lavt ambisjonsnivå
på dette feltet, når en snakker om å gjøre mer, men vil ikke være
med på forslagene som handler om å gjøre mer.
Ensomhet er en
av vår tids største folkehelseutfordringer. Vi vet hva konsekvensene
av ensomhet er. Det kan være mer psykisk uhelse, og det kan være
redusert livskvalitet. Da må vi ta det på alvor når vi ser unge
og eldre som opplever økt ensomhet i samfunnet vårt. Så jeg håper
at en i løpet av det neste døgnet kanskje går på bakrommet og diskuterer
litt mer, og kanskje blir enig med flertallet og stemmer for disse
forslagene.
Så vil jeg si
helt til slutt at jeg også er veldig enig i at ensomhet løser vi
ikke bare med politikk, med ulike politiske tiltak. Det handler
også om at vi må være rausere med hverandre og se menneskene rundt
oss. Det handler om flere faktorer enn kun politikk.
Presidenten: Fleire
har ikkje bedt om ordet til sak nr. 6.
Votering, sjå fredag 10. juni