Sammendrag

       Etter departementets syn er rett til kjøp/salg av aksje eller grunnfondsbevis i arbeidsforhold omfattet av reglene i skatteloven § 42 trettende ledd, også om retten er knyttet til annet verdipapir, lån, forskudd e.l. Idet det har vært noe usikkerhet rundt dette forholdet, foreslår imidlertid departementet at det presiseres i § 42 trettende ledd at opsjoner som er knyttet til fordring eller verdipapir omfattes av paragrafen. Begrepet verdipapir må forstås vidt og omfatter også fondsaktiver.

       Verdsettelsen av kombinerte rettigheter foreslås regulert i forskrift.

       I utgangspunktet skal de alminnelige verdsettelsesreglene som er beskrevet i Ot.prp. nr. 26 (1995-1996) gjelde også for kombinerte rettigheter. Departementet finner det imidlertid rimelig at det gjøres en korrigering av verdsettelsen av fordelen i de tilfeller hvor det godtgjøres at skattyter har betalt mer for verdipapiret enn verdien av et tilsvarende verdipapir som ikke gir rett til kjøp av aksje eller grunnfondsbevis. Korrigeringen foreslås gjort ved at differansen mellom den faktisk betalt kostpris og verdien av et tilsvarende verdipapir som nevnt, anses som skattyters kostpris for opsjonen.

       For lån som ikke er tilknyttet et verdipapir kan det være vanskelig å finne verdien av lånet. I disse tilfellene må det godtgjøres at lånet er ytt på mindre gunstige betingelser enn en uavhengig långiver ville godtatt dersom ikke lånet samtidig ga rett til kjøp av grunnfondsbevis eller aksje.

       Det gjøres oppmerksom på at eventuell meravkastning på et lån eller underpris på et verdipapir i arbeidsforhold skal beskattes som inntekt vunnet ved arbeid etter skatteloven § 42 første ledd.

       Spareordninger som er kombinert med rett til kjøp av aksjer har en viss utbredelse i arbeidsforhold. I disse tilfellene må opsjonsavtalen anses som inngått ved inngåelsen av spareavtalen og skattlegging skal skje på dette tidspunkt. Det kan eventuelt foretas korrigeringer som nevnt ovenfor.

       Det må legges til grunn at § 42 trettende ledd ikke bare omfatter rett til kjøp av aksjer og grunnfondsbevis som allerede er utstedt ved opsjonstildelingen, men også rett til kjøp av aksje eller grunnfondsbevis ved senere emisjon (tegningsrett). For å unngå eventuell uklarhet foreslår departementet at det presiseres i lovteksten at § 42 trettende ledd også omfatter tegningsrett.

       Skatteloven § 42 trettende ledd gjelder etter sin ordlyd « rett til kjøp eller salg av aksje eller grunnfondsbevis fra eller til arbeidsgiver, ... ». Dette vilkåret har vært gjeldende siden § 42 trettende ledd trådte i kraft fra inntektsåret 1990. Departementet har kommet til at dette vilkåret i enkelte grensetilfeller kan gi en noe uhensiktsmessig og uklar avgrensning av virkeområdet for § 42 trettende ledd. Departementet foreslår at det i stedet for å stilles vilkår om at arbeidsgiver skal være innløser av retten, stilles vilkår om at retten skal være ervervet i arbeidsforhold.

       Departementet vil imidlertid her understreke at også gjeldende ordlyd må fortolkes slik at en etter en konkret vurdering kan komme til at opsjoner som skal innløses av andre enn arbeidsgiver, omfattes av bestemmelsen.

       Skattesubjektet etter § 42 trettende ledd omtales som « den ansatte ». Departementet foreslår at dette endres til « den skattepliktige ». En får på denne måten klarere frem at det ikke stilles vilkår om formelt ansettelsesforhold for at en skattyter kan beskattes etter § 42 trettende ledd. Det går således klarere frem at også tillitsvalgtes erverv av opsjoner kan omfattes av bestemmelsen.

       Det vises til fremstillingen av verdsettelsesreglene i Ot.prp. nr. 26 (1995-1996) . Disse reglene vil bli inntatt i forskriften.

       Når det gjelder ikke-børsnoterte opsjoner vil departementet ta inn en begrensning i forskriften om at verdsettelsen av opsjoner ikke skal overstige 100 % av markedsverdien på det underliggende objekt. Verdsettelsen av opsjoner med spesiell lang løpetid ville ellers bli unaturlig høy.

       Enkelte opsjoner er slik at de kan innløses for eksempel etter 1 år, 2 år eller 3 år til variabel pris. Dersom en skulle benyttet den alminnelige verdsettelsesmetoden, ville resultatet være at en skulle legge innløsningskursen på det seneste tidspunktet opsjonen kan gjøres gjeldende til grunn. En ville i så fall åpne for store omgåelsesmuligheter. Dersom innløsningsprisen på dette tidspunkt settes svært høyt ville opsjonen bli verdsatt for lavt. Det riktigste synes å være å legge til grunn det tidspunktet som gir den høyeste verdsettelsen av opsjonen. Ut fra opplysningene som foreligger ved tildelingen av opsjonen, vil det være dette tidspunktet som fremstår som det mest gunstige innløsningstidspunktet og dermed det tidspunktet som virker bestemmende på verdien til opsjonen.

       Enkelte opsjoner er utformet slik at innløsningsprisen ikke fastsettes til et bestemt kronebeløp ved inngåelsen av opsjonsavtalen. I stedet fastsettes verdien til en viss prosentandel av markedsverdien på det underliggende objekt på et fremtidig tidspunkt, for eksempel på innløsningstidspunktet. I disse tilfellene kan en ikke benytte de alminnelige verdsettelsesreglene direkte. En må stipulere en innløsningspris ut fra de opplysningene en har på tildelingstidspunktet. Det mest naturlige synes å være å stipulere denne innløsningsprisen ut fra de forutsetninger som legges til grunn for verdsettelse etter tredje ledd, nemlig at verdien på det underliggende objekt vil stige med 1 % pr. måned.

       Som det fremgår av Ot.prp. nr. 26 (1995-1996) foreslår departementet at bare salgsopsjoner som har en børsnotert verdi beskattes på tildelingstidspunktet. Ikke-børsnoterte salgsopsjoner beskattes først ved innløsning eller salg. Det vil bli inntatt en bestemmelse om dette i forskriften.

       Det legges til grunn at forskrift av 2. september 1977 nr. 2 om skattefritak for visse naturalytelser m.v. § 3, om ansattes kjøp av aksjer eller grunnfondsbevis, skal gjelde tilsvarende ved innløsning av opsjoner i arbeidsforhold. Dette medfører at fordelen ved innløsning av opsjoner i arbeidsforhold kan reduseres med 20 % - begrenset oppad til 1.000 kroner. Vilkåret vil være at tildelingen av opsjonen inngår i en generell ordning i bedriften.

       Særlig fordi det har vært uklart mht. beskatningen av kombinerte ordninger (konvertible obligasjoner m.v.), og også for å forenkle praktiseringen av lovendringen, finner departementet det rimelig at opsjonsavtaler inngått i hele 1996 kan kanselleres med virkning for beskatningen. Forutsetningen er imidlertid at bindende avtale om kansellering er inngått før utgangspunktet av inntektsåret 1996. Dette vil bli regulert i forskriften.

       Departementet foreslår at loven skal gjelde fra og med inntektsåret 1996.

Komiteens merknader

       Komiteen viser til brev av 15. oktober 1996 fra finansministeren til Stortingets finanskomité. Av brevets punkt nr. 1 fremgår følgende:

       Komiteen tar brevets innhold til etterretning.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre, Kristelig Folkeparti, Venstre og representanten Stephen Bråthen, slutter seg til Regjeringens forslag om å presisere i skatteloven § 42 trettende ledd at opsjoner som er knyttet til fordring eller verdipapir omfattes av paragrafen, samt at tegningsretter også omfattes. Flertallet slutter seg videre til forslag om endring i § 42 trettende ledd slik at leddets virkeområde avgrenses til at retten til kjøp eller salg av aksje eller grunnfondsbevis skal være ervervet i arbeidsforhold.

       Flertallet har ingen merknader til at omtalen av skattesubjektet etter § 42 trettende ledd endres til « den skattepliktige ». Flertallet har for øvrig ingen merknader til de presiseringer Finansdepartementet har til hensikt å innarbeide i forskrifter.

       På bakgrunn av ovennevnte brev fra finansministeren fremmer flertallet følgende forslag:

       « I lov av 18. august 1911 nr. 8 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende endring:

§ 42 trettende ledd skal lyde:

       Fordel vunnet ved erverv av, og ved senere innløsning eller salg av opsjon som gir rett til kjøp eller salg av aksje eller grunnfondsbevis i arbeidsforhold, regnes som fordel vunnet ved arbeid etter første ledd. Som opsjon anses både rett til kjøp av eksisterende aksje eller grunnfondsbevis og rett til å tegne aksje eller grunnfondsbevis ved en senere emisjon. Dette gjelder også dersom retten er knyttet til fordring eller verdipapir. Ved ervervet av slik opsjon settes fordelen til dens verdi ved ervervet, fratrukket den skattepliktiges kostpris for opsjonen. Ved innløsning av opsjonen settes fordelen til den del av differansen mellom aksjens eller grunnfondsbevisets markedsverdi og innløsningsprisen etter opsjonsavtalen, som overstiger den skattepliktiges kostpris for opsjonen og skattlagt fordel etter fjerde punktum ved opsjonservervet. Ved salg av opsjonen settes fordelen til den del av differansen mellom salgssum og kostpris som overstiger skattlagt fordel etter fjerde punktum ved opsjonservervet. Overføring av slik rett til nærstående regnes ikke som salg etter dette ledd. Som nærstående regnes i alle tilfelle personer den skattepliktige er i slekt eller svogerskap med i opp- eller nedstigende linje, samt første og andre sidelinje. Innløsning fra den nærstående, eller salg fra den nærstående til annen ikke nærstående, regnes som innløsning eller salg fra den skattepliktige. I forskrift kan departementet fastsette bindende regler om verdsettelse av opsjonens verdi ved utstedelsen, om skattefritak for mindre beløp, samt øvrige regler til gjennomføring av beskatning etter dette ledd. »

       Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti, Venstre og representanten Stephen Bråthen vil vise til at disse gikk imot omleggingen av opsjonsbeskatningen for opsjoner gitt i tilknytning til et arbeidsforhold i forbindelse med behandlingen av Innst.O.nr.55 (1995-1996). Disse medlemmer vil vise til at omleggingen av opsjonsbeskatningen som den gang ble vedtatt innebærer et klart brudd med prinsippet for skattlegging i det øvrige skattesystemet ved at man innfører lønnsbeskatning på en fordel som ikke er opptjent. Disse medlemmer finner det uheldig at norskt aktivt eierskap blir svekket på denne måten. Disse medlemmer vil gå imot departementets forslag om endringer i § 42 trettende ledd.

       Disse medlemmer mener det er viktig å stimulere til større grad av medarbeidereierskap i norske bedrifter og mener dette ikke bør hindres gjennom opsjonsbeskatningsregler som gjør det umulig for en ansatt å ta imot tilbud om medeierskap i bedriften de er ansatt i, hvis dette tilbudet gjøres i form av opsjonstildeling. Disse medlemmer vil derfor foreslå at beskatningsreglene for opsjoner tildelt i arbeidsforhold beskattes på innløsningstidspunktet hvis alle ansatte i bedriften har fått tilbud om å delta i opsjonsordningen.

       Disse medlemmer vil foreslå følgende endring i § 42 trettende ledd:

       « I lov av 18. august 1911 nr. 8 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende endring:

§ 42 trettende ledd skal lyde:

       Fordel vunnet ved salg eller innløsning av rett til kjøp eller salg av aksje eller grunnfondsbevis fra eller til arbeidsgiver regnes som fordel vunnet ved arbeid etter første ledd. Hvis en slik rett til dels innenfor en ordning hvor alle bedriftens ansatte kan delta skal beskatning skje på innløsningstidspunktet. Ved innløsning av retten skal den skattepliktige fordel settes til differansen mellom aksjens eller grunnfondsbevisets markedsverdi og innløsningsprisen etter avtalen, fratrukket den ansattes kostpris for retten. Skattefritak for et mindre beløp kan fastsettes i forskrift av departementet. Ved salg av retten skal den skattepliktige fordel settes til differansen mellom salgssum og kostprisen. Overføring av slik rett til nærstående regnes ikke som salg etter dette ledd. Som nærstående regnes i alle tilfelle personer den ansatte er i slekt eller svogerskap med i opp- eller nedstigende linje, samt første og andre sidelinje. Innløsning fra den nærstående, eller salg fra den nærstående til annen ikke nærstående, regnes som innløsning eller salg fra den ansatte. »

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse viser til sine merknader i Innst.O.nr.55 (1995-1996). Disse medlemmer mener primært at den mest effektive og fornuftige strategien for å bli kvitt de negative virkningene av opsjonsavtalene, er å behandle alle likt. Det innebærer at det ikke skal være mulig å motta lønn i form av aksjeopsjoner, aksjer til underkurs eller beslektede ordninger, verken som en del av en lønnsavtale, ansettelsesvilkår eller styrehonorar. Disse medlemmer mener lønn bør betales ut som lønn, og beskattes som lønn. Aksjer kan erverves på ordinært vis. Disse medlemmer viser til at Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse tidligere har fremmet forslag i Stortinget i tråd med dette. Disse medlemmer registrerer at Regjeringens forslag til justeringer av skattelovens § 42 representerer en marginal innskjerping, og vil på subsidiært grunnlag støtte forslagene.