Til Odelstinget.
Justisdepartementet legger i proposisjonen fram forslag til en midlertidig lov om begrenset innsyn i overvåkingspolitiets arkiver og registre. Forslaget er en oppfølging av Stortingets behandling av Lund-kommisjonens rapport.
Ordningen innebærer at norske borgere og personer hjemmehørende i Norge gis fullt innsyn i dokumenter eller opplysninger i dokumenter som er registrert om dem mellom 8. mai 1945 og 24. november 1977 som ikke er omfattet av en særskilt unntaksbestemmelse. Etter dette tidspunkt vil innsyn være betinget av at innhentingen, registreringen eller bruken av opplysningen manglet hjemmel i gjeldende lov eller regelverk, eller gjelder tilfeller hvor rettens beslutning til telefonkontroll foreligger, men hvor det nå kan synes tvilsomt om vilkårene for å foreta kontrollen forelå.
Skillet er satt i 1977 fordi det først da ble instruksfestet at overvåkingspolitiet ikke kunne innhente og registrere opplysninger alene på grunnlag av medlemskap i politisk organisasjon eller virksomhet.
Enkelte typer opplysninger er unntatt fra innsyn av hensyn til overvåkingstjenestens oppgaver. Dette gjelder opplysninger der sikkerhetsmessige eller personvernmessige hensyn tilsier at innsyn ikke gis, opplysninger i dokumenter som oppgir kilder eller navn på tjenestemenn i overvåkingspolitiet eller på dommere i telefonkontrollsaker, opplysninger som er av en slik karakter at innsyn kan skade forholdet til samarbeidende tjenester eller fremmed stat, eller opplysninger om metoder når dette kan skade overvåkingstjenestens pålagte oppgaver, med mindre dokumentet er innhentet ved bruk av en ulovlig metode.
I tillegg til innsyn for den enkelte selv, gis også en slik rett til nærstående til en avdød. Det foreslås at innsynsretten kan gjøres gjeldende i en periode på tre år.
Innsynsretten kan danne grunnlag for en økonomisk kompensasjon begrenset oppad til kr 100 000 i de tilfeller hvor overvåkingspolitiets virksomhet har medført alvorlige skadevirkninger for vedkommende.
I utgangspunktet kan bare den som søker om innsyn få erstatning og bare der innhentingen, registreringen eller bruken av opplysningen manglet hjemmel i gjeldende regelverk. Nærstående som er gitt rett til innsyn, kan overta retten til erstatning.
Det foreslås oppnevnt et organ til å behandle søknadene om innsyn og erstatning, og en egen klagenemnd.
Stortinget vedtok 1. februar 1994 å nedsette en kommisjon for å granske påstander om ulovlig overvåking av norske borgere (Lund-kommisjonen). Kommisjonens rapport er trykt som Dokument nr. 15 (1995-96), og dokumenterer en rekke kritikkverdige forhold rundt tjenestene, og da særlig i forhold til politiets overvåkingstjeneste. I proposisjonen redegjøres det kort for rapporten.
I forbindelse med Stortingets behandling av Lund-kommisjonens rapport, jf. Innst. S. nr. 240 (1996-97) ble det vedtatt å be Regjeringen fremme lovforslag om en ordning med en begrenset innsynsrett i overvåkingspolitiets arkiver, og å be Regjeringen utrede og fremme forslag om en egen erstatnings- og oppreisningsordning.
Lovforslaget har vært sendt på høring
til en rekke instanser. Flertallet av høringsinstansene
har enten ikke hatt merknader til høringsutkastet eller
i det vesentligste vært positive til forslaget.
Enkelte har imidlertid vært kritiske, og da særlig til
at man får en «overprøving» av
domstolene i de tilfeller hvor retten har gitt samtykke til telefonkontroll. I
proposisjonen gjengis hovedpunktene i uttalelsene.
Justisdepartementet er avskåret fra å gripe inn i en verserende etterforsking, gi instruks eller føre kontroll med slik virksomhet idet dette er Riksadvokatens ansvarsområde. All virksomhet i overvåkingspolitiet som ikke anses som etterforsking, ligger derimot under Justisdepartementets ansvarsområde.
Overvåkingspolitiets sentrale arbeidsregister er unntatt fra Datatilsynets kontroll etter personregisterloven § 5, og Datatilsynet har derfor pr. dato ikke gitt konsesjon til registeret. De øvrige arbeidsregistrene i overvåkingspolitiet er unntatt fra konsesjonskravet, men kan bare opprettes etter innhentet samtykke fra Justisdepartementet.
Justisdepartementet er ansvarlig for hvordan arkivene faktisk er bygget opp ved overvåkingspolitiet. Arkivordningen ved overvåkingspolitiet er under utredning og i proposisjonen er bare dagens ordning omtalt.
Overvåkingspolitiets arkiver består i dag av tre deler: Et personsakarkiv som igjen består av overvåkingssaker og observasjonssaker, et personkontrollarkiv og et emnearkiv. I tillegg føres det en postjournal.
I proposisjonen redegjøres det nærmere for de ulike arkiver og registre.
Det framgår av Innst. S. nr. 240 (1996-97) at gjeldende regler i liten utstrekning gir den som er registrert hos overvåkingspolitiet rett til innsyn i egen sak. Antakelig kan de som kan ha vært gjenstand for instruksstridig registrering eller ulovlige overvåkingsmetoder under den perioden som har vært gransket av Lund-kommisjonen påberope seg en rett til innsyn etter alminnelige rettsgrunnsetninger. Det er imidlertid uklart hvor langt en slik ulovfestet rett til innsyn går.
Etter straffeprosesslovens regler om innsyn i § 242 skal mistenkte og hans forsvarer på begjæring gis «adgang til sakens dokumenter såfremt det kan skje uten skade eller fare for etterforskingens øyemed eller tredjemann». Disse reglene gjelder likevel ikke dokumenter som bør holdes hemmelig av hensyn til rikets sikkerhet eller fremmed stat. Innsyn etter § 242 vil ikke bli gitt i overvåkingspolitiets registre, kildeopplysninger og metodebruk, og personopplysninger om andre mistenkte og om tjenestemenn skal skjermes. I h.t. en nylig avsagt dom i Borgarting lagmannsrett er innsyn i overvåkingspolitiets saker begrenset til siktedes forsvarer. Siktede selv vil ikke bli gitt innsyn i graderte dokumenter.
Straffeprosessloven § 28 regulerer retten til innsyn for saker som er avsluttet av retten, og påtaleinstruksen kap. 4 for saker som er avsluttet av påtalemyndigheten. Innsyn kan her begjæres av fornærmede eller «enhver annen som det har rettslig interesse for». Innsyn skal nektes når det av hensyn til rikets sikkerhet eller forholdet til fremmed stat ville være betenkelig å gi utskrift, eller når det er grunn til å frykte at utskriften vil bli benyttet på urettmessig vis.
Overvåkingsinstruksen og kontrolloven (lov om telefon- og brevkontroll m.v. av 1915) vil pga. taushetspliktregler være til hinder for å kunne gi innsyn i dokumenter etter en generell innsynsordning.
Det foreligger en mulighet etter dagens regelverk til å gi innsyn i dokumenter som er gradert, hvis det er et sterkt behov for å gi den som anmoder om innsyn tilgang til de opplysninger som er registrert om vedkommende. Dette gjelder også dokumenter eller opplysninger i overvåkingspolitiets arkiver og registre. Regelverket åpner imidlertid ikke for en generell rett til innsyn etter visse vilkår som formålet med en begrenset innsynsordning tilsier.
Når det gjelder innsyn i andre lands etterretningsvirksomhet
er hovedregelen at det ikke gis innsyn. Sveits og Nederland derimot
har begge gjennomført en innsynsordning for sine respektive
tjenester. Det gis i proposisjonen en kort redegjørelse
for de ulike ordningene.
Lund-kommisjonen og Stortinget har lagt til grunn at det har
foregått både ulovlig overvåking, instruksstridig
registrering og instruksstridig bruk av opplysninger overfor norske
borgere i den perioden kommisjonen har gransket. Lovforslaget i
proposisjonen har til formål å gi de enkeltpersoner
som måtte være instruksstridig registrert eller
ulovlig overvåket i granskingsperioden, en mulighet til å få innsyn
i de dokumenter hvor disse opplysninger har blitt nedtegnet. Dette
kan eventuelt danne grunnlag for en økonomisk kompensasjon
i de tilfeller hvor ulovlige eller instruksstridige forhold fra
overvåkingspolitiets side har medført alvorlige
skadevirkninger for vedkommende. Forslaget tar også sikte
på å gi et bredest mulig innsyn også for øvrige
dokumenter som ikke måtte tilfredsstille slike vilkår.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Vidar Bjørnstad, Astrid Marie Nistad, Jan Petter Rasmussen
og Ane Sofie Tømmerås, fra Kristelig Folkeparti,
Finn Kristian Marthinsen og Åse Wisløff Nilssen
og fra Senterpartiet, Tor Nymo, konstaterer at forslaget
om midlertidig lov om begrenset innsyn i overvåkningspolitiets
arkiver og registre har sitt utgangspunkt i at Lund-kommisjonen
og Stortinget har lagt til grunn at det har foregått både
ulovlig overvåkning, instruksstridig registrering og instruksstridig
bruk av opplysninger overfor norske borgere i den perioden kommisjonen
har gransket.
Flertallet støtter lovforslaget i proposisjonen der
det åpnes for begrenset innsyn i overvåkningspolitiets
arkiver og registre. Flertallet er også enig
i departementets forslag om at dette eventuelt kan danne grunnlag
for en økonomisk kompensasjon i de tilfeller hvor ulovlige
eller instruksstridige forhold fra overvåkningspolitiets
side har medført alvorlige skadevirkninger for vedkommende.
Flertallet viser til at kontroll- og konstitusjonskomiteen
i sin Innst. S. nr. 240 (1996-97), kap. 9.2.7 s. 107, uttaler at
innsyn er
«nødvendig for den enkeltes vurdering
av om det finnes grunnlag for å søke økonomisk
kompensasjon for eventuelle belastninger ved registreringen.»
samt at
«den enkelte kan ha behov for å få innsyn
i opplysninger som en mener er innsamlet ved ulovlig tiltak eller
nedtegnet i strid med overvåkingsinstruksen.»
Flertallet har merket seg at forslaget tar sikte på å ivareta
de hensyn som tilsa at Lund-kommisjonen ble nedsatt, samt å følge
opp de konklusjoner som ble trukket av Stortinget, og de merknader
som ble gitt av kontroll- og konstitusjonskomiteen i forbindelse
med behandlingen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Jan Simonsen og Jørn L. Stang og fra Høyre, lederen
Kristin Krohn Devold og Bjørn Hernæs,
viser til at spørsmålet om innsyn og erstatning
ble behandlet i Innst. S. nr. 240 (1996-97) fra Stortingets kontroll-
og konstitusjonskomité med utgangspunkt i Lund-kommisjonens
arbeid. Disse medlemmer uttalte den gang (s. 108):
«Disse medlemmer viser imidlertid til at
formålet med nedsettelsen av Stortingets granskingskommisjon
var å avdekke irregulær overvåking og
registrering i de hemmelige tjenester, og eventuell samrøre med
partier, organisasjoner og institutter utenfor de hemmelige tjenester.
Kommisjonenes funn, og den etterfølgende politiske behandling
utgjør derved etter disse medlemmers oppfatning den viktigste
forsikring til norske borgere om at urettmessige innhentede og registrerte
opplysninger ikke vil bli brukt på en instruksstridig måte
i fremtiden. Disse medlemmer mener at påviste behov for
oppreisning for enkeltmennesker de facto imøtekommes gjennom
behandlingen av granskningskommisjonens innstilling, og at slike behov
ikke fordrer omfattende innsynsrett i overvåkingspolitiets
mapper.
Disse medlemmer vil peke på at det
er av avgjørende betydning å gjenskape tilliten
til de hemmelige tjenester, og sikre at systematiske regelbrudd
ikke skal forekomme i fremtiden.
Disse medlemmer understreker
at innsynsspørsmålet - som så mange andre
saker som vedrører overvåkingstjenestens virksomhet
- må løses ut fra en skjønnsom og forsvarlig
avveining av hensynet til personvern og den enkeltes rettssikkerhet
på den ene side, og hensynet til fellesskapets interesser
og rikets sikkerhet på den annen side.
Disse
medlemmer mener at årsaken til at innsynsretten i det hele
tatt er blitt aktualisert er de funn som er gjort gjennom denne
granskingen. Disse medlemmer mener dette spørsmålet
tør være aktuelt enten en vurderer det ut fra
overvåkingstjenestens perspektiv eller det vurderes i forhold
til enkeltpersoners interesser.
Disse medlemmer vil
understreke at hensyn til offentlighet er viktig for å ivareta
borgerens rettssikkerhet, og mener at det fordrer kontinuerlig nedgradering av
dokumenter i det offentlige. Dette bør etter disse medlemmers
mening kunne skje på en bedre og mer omfattende måte
enn hittil, også innenfor overvåkingspolitiets
område. Disse medlemmer legger imidlertid til grunn at
overvåkingspolitiet på bakgrunn av granskingen
- så langt det er mulig - vil ajourføre sine registre,
slik at upålitelige eller uriktige opplysninger kan slettes.
Disse
medlemmer kan også se at enkelte kan ha behov for å få innsyn
i opplysninger som en mener er innsamlet ved ulovlige tiltak, eller
nedtegnet i strid med overvåkingsinstruksen. Disse medlemmer
minner imidlertid om klageretten til Stortingets kontrollutvalg,
som har som oppgave å påse at overvåkingstjenestens
virksomhet drives innenfor lov og instruks. Disse medlemmer legger
til grunn at kontrollutvalget vil påse at ulovlig innhentede
opplysninger blir slettet.
Disse medlemmer vil videre
understreke at innsynsproblematikken må vurderes særlig
i forhold til rikets sikkerhet. Disse medlemmer understreker at
det kan være svært vanskelig på forhånd å overskue
rekkevidden av dette hensynet, ikke minst fordi det i nåtid
kan være vanskelig å vurdere hvilke personopplysninger
som i en annen/fremtidig situasjon kan være av betydning å ha
nedtegnet. Disse medlemmer viser til at hensynet til rikets sikkerhet
ligger til grunn for den innskrenking som på dette område
er gjort i personvernet og innsynsretten, og slik må det
nødvendigvis være fordi det er behov for en sterk
og lovlydig overvåkingstjeneste. Disse medlemmer finner
det på denne bakgrunn vanskelig å se konsekvensen
av en innsynsrett i overvåkingspolitiets arkiver, og finner
således at hensynet til overvåkingstjenestens
fremtidige virksomhet, hensynet til kildevern og hensynet til beskyttelse
av overvåkingspolitiets metoder tilsier at forslag om innsynsrett
blir avvist.»
Disse medlemmer opprettholder sitt
standpunkt fra 1997 og vil på denne bakgrunn stemme imot loven.
Disse medlemmer mener at det fremlagte forslaget
kan få uheldige skadevirkninger for overvåkingspolitiets
arbeid i tillegg til at det vil kunne medføre urimelig
store utgifter for det offentlige. Når stortingsflertallet
går inn for innsynsretten burde den i det minste vært
betinget av at søkeren kan dokumentere en sannsynlighetsovervekt
for at vedkommende har lidd alvorlig skade og derfor kan være
berettiget til erstatning etter lovens § 3.
I motsetning til de fleste andre offentlige registre som inneholder
personopplysninger vil ikke opplysninger som er registrert i overvåkingspolitiets
registre alltid være fullstendige og korrekte. Rettssikkerhetsmessige
og personvernmessige hensyn må derfor for det første
ivaretas med hensyn til den enkeltes rett til å få vite
hva som er registrert om vedkommende. For det andre må opplysninger
om andre personer skjermes for innsyn. Enkelte typer opplysninger
bør det heller ikke gis innsyn i av hensyn til overvåkingstjenestens
oppgaver.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Høyre, er enig i departementets
vektlegging av at en innsynsordning skal ivareta flere hensyn. Spørsmålet
om hvordan den enkelte vil få sin forespørsel
om innsyn behandlet, vil være sentralt for en innsynsordning.
Det er viktig at den enkelte føler trygghet for at forespørselen
vil bli behandlet på en betryggende måte etter
de vilkår som vil bli gitt i loven.
Videre støtter flertallet departementet
i at rettssikkerhetsmessige og personvernmessige hensyn for det
første må ivaretas med hensyn til den enkeltes rett
til å få vite hva som er registrert om vedkommende.
På den måten vil det bli mulig å ivareta
hensynet til individets integritet i forhold til det offentlige.
For det andre må opplysninger om andre personer skjermes
for innsyn, for på den måten å ivareta
hensynet til deres rettssikkerhet og personvern.
Flertallet slutter seg også til departementets vurdering
om at det ikke bør gis innsyn i enkelte typer opplysninger
av hensyn til overvåkningstjenestens oppgaver og metodebruk.
Flertallet vil understreke overvåkingstjenestens
viktige arbeid, bl.a. oppgaven med å beskytte samfunnet
mot visse former for særlig alvorlig kriminalitet. Dette
vil være kriminalitet som direkte kan influere på vår
sikkerhet som nasjon eller true større grupper av personer
som bor i Norge. Slike sikkerhetsmessige hensyn må også ivaretas
ved en innsynsordning.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre minner om at overvåkingspolitiet
i dag utfører et meget viktig arbeid i bekjempelse av spionasjevirksomhet
som kan være en trussel mot landets sikkerhet og i forbygging
av terrorisme. Det arbeidet overvåkingspolitiet utfører
bidrar til å redde menneskeliv. Disse medlemmer ser det
som helt avgjørende at dette arbeidet ikke blir skadelidende
av den nye innsynsloven, og viser til høringsnotatet fra
Overvåkingssentralen der det heter at
«... hensynet til at POTs nødvendige
og fremtidsrettede virksomhet i minst mulig grad blir skadelidende,
tilsier at innsynsordningen ikke gjøres mer omfattende
enn høyst nødvendig for å oppnå det
formålet Stortinget har anvist, nemlig å gjøre
rett mot dem som måtte ha blitt utsatt for en urett.»
Disse medlemmer frykter at en så åpen
innsynslov som departementet foreslår vil fornye og forsterke
en debatt rundt overvåkingspolitiet som Lund-kommisjonens
rapport burde ha satt en sluttstrek for, og at innsynsloven vil
trekke urimelig mye ressurser vekk fra det viktige arbeidet som
overvåkingspolitiet utfører.
Stortinget har lagt til grunn at det skal vurderes en rett til
innsyn i «opplysninger som er innsamlet ved ulovlig tiltak
eller nedtegnet i strid med overvåkingsinstruksen».
Departementet er av den oppfatning at også en instruksstridig
bruk av opplysninger som det i utgangspunktet var instruksmessig å innhente
bør omfattes av innsynsordningen.
For å få en forståelse av hva som
ligger i vilkårene for innsyn, gis en nærmere
redegjørelse for hva som forstås med begrepene
registrering, overvåking og instruksstridig bruk sett i
sammenheng med overvåkingstjenestens oppgaver, jf. pkt.
7.3.2 til 7.3.5 i proposisjonen.
Når det gjelder registrering, fremgår det bl.a.
at opplysninger om politisk tilhørighet ikke i seg selv skal
være grunnlag for registrering. Bestemmelsen ble første
gang gitt i instruksform i 1977, men prinsippet ble nedfelt i rundskriv
i 1970.
Når det gjelder overvåking, vises det bl.a.
til at skillet mellom forebyggende virksomhet og etterforsking har
betydning for hvilke metoder tjenesten kan anvende. Det pekes videre
på at Lund-kommisjonens rapport og Stortingets behandling
avdekket uenighet med hensyn til forståelsen av gjeldende
regelverk vedrørende bruk av telefonkontroll som metode.
For det første har det vært uenighet om forståelsen
av selve hjemmelsloven, kontrolloven av 1915, dernest har det vært
uenighet om forståelsen av straffeloven § 104 a,
som er aktuell i forbindelse med telefonavlytting av personer som
er tilknyttet organisasjoner, grupper eller andre sammenslutninger.
I proposisjonen gis det en kort redegjørelse for disse
problemstillingene. Departementet vil vurdere om det er behov for å endre
straffeloven § 104 a.
Departementet foreslo i høringsutkastet at innsyn skulle
gis til enkeltperson hvor opplysninger om dem var «innhentet
ved ulovlig metode eller registrert eller brukt i strid med den
til enhver tid gjeldende overvåkingsinstruks».
Det skulle også gis innsyn i de tilfeller hvor rettens
samtykke til telefonkontroll forelå, men hvor kontrollen
var blitt foretatt i strid med lovgrunnlaget.
Departementet var av den oppfatning at selv om en person hadde
blitt instruksmessig registrert, kunne det i ettertid tenkes at
registreringen ikke lenger var i samsvar med instruksen, fordi informasjonen
hadde blitt av en slik karakter at den skulle vært makulert. Informasjon
som nevnt ville etter departementets syn kun regnes som instruksstridig
i de tilfeller hvor den var brukt i strid med instruksen, og ikke
dersom den kun passivt hadde ligget i arkivene eller vært
nedtegnet i registrene.
Det samme forhold mente departementet også kunne legges
til grunn ved overvåking f.eks. ved telefonkontroll. Såfremt
tjenesten fortsatte kontrollen i lengre tid etter at tillatelsen
til kontrollen var utløpt, må dette anses som
ulovlig overvåking. Innsyn måtte her kunne gis
i de dokumenter som relaterte seg til den ulovlige delen av overvåkingen.
For avlytting som hadde blitt foretatt innenfor det tidsrom domstolen hadde
gitt samtykke til, men hvor kravet til mistanke ikke lenger var
til stede, ville avlyttingen måtte anses som ulovlig fra
det tidspunkt da politiet skulle ha avsluttet kontrollen.
Et særlig spørsmål reiste seg i de
tilfeller hvor telefonkontroll var skjedd med rettens samtykke,
men hvor grunnlaget for beslutningen ikke var innenfor lovens rammer,
f.eks. telefonkontroll i forebyggende øyemed. Departementet
så betenkeligheter med å åpne for innsyn
i slike tilfeller da dette ville medføre en overprøving
av rettens beslutning. På den annen side hadde det framkommet
såvidt sterk kritikk både fra kommisjonen og Stortinget
når det gjaldt bruk av telefonkontroll som metode, at departementet
var av den oppfatning at innsynsordningen også måtte
omfatte en rett til innsyn i de tilfeller hvor det var gitt samtykke
til telefonkontroll i strid med lovgrunnlaget. Det ble ikke lagt
opp til at navn på de aktuelle dommere skulle skjermes
for innsyn.
Oslo statsadvokatembeter og fylkesmannen i Oslo og Akershus uttalte
bl.a. at kriteriene for innsyn ikke burde omhandle ulovlige eller
instruksstridige forhold, men vurderinger av om bruken av opplysningen hadde
medført skade eller ulempe for enkeltpersoner. Selv om
registreringen i seg selv var lovlig, burde ikke dette avskjære
retten til innsyn.
Flere høringsinstanser var kritisk til at det skulle kunne
gis rett til innsyn i dokumenter vedrørende telefonkontroll,
når kontroll var iverksatt med rettens samtykke.
Riksadvokaten viste til at det ble begjært og gitt kjennelse
for telefonkontroll etter kontrolloven av 1915 bare med henvisning
til de lovbestemmelser som var overtrådt, uten angivelse
av det faktum bestemmelsen skal brukes på. Denne framgangsmåten
gjør det umulig å kontrollere om de materielle
vilkår - mistankens art og styrke - var oppfylt i den enkelte
sak. Riksadvokaten viste videre til at kriteriet «nødvendig lovgrunnlag» tar
sikte på forståelsen av straffeloven § 104 a
annet ledd, og pekte på at den forståelsen av bestemmelsen
som kan synes lagt til grunn i overvåkingstjenesten, forhørsrettene
og kontrollutvalgene, ikke er uforenlig med ordlyden i bestemmelsen.
Riksadvokaten gikk imidlertid ikke imot en innsynsrett i disse sakene.
Landsorganisasjonen mente på den annen side at retten
til innsyn var gjort noe for begrenset.
Vedrørende kriteriet «instruksstridig bruk» uttaler Riksadvokaten
at det i overvåkingstjenestens registre og arkiver varierer
i betydelig grad om det er notert om, til hvem og i hvilken grad
den registrerte informasjon er gitt videre. Dette materialet gir
følgelig ingen veiledning i avgjørelsen av om
slik instruksstridig kommunikasjon av opplysninger har funnet sted
i de konkrete tilfeller.
Overvåkingssentralen uttalte for sin del at ut fra hensynet
om å rette opp en urett som er begått mot enkeltmennesker,
synes særlig kriteriet om at opplysninger er brukt i strid
med den til enhver tid gjeldende overvåkingsinstruks å være
viktig.
Det høringsinstansene særlig har hatt innvendinger
mot i departementets opprinnelige forslag, er kriteriet «ulovlig
metode», og da særlig i forhold til behandlingsorganets
mulighet til å «overprøve» lovligheten
av domstolens samtykke til telefonkontroll. Departementet har ingen
problemer med å se de betenkeligheter som høringsinstansene
uttrykker.
På den annen side vil man ved å unnta muligheten til
innsyn overfor personer som er blitt telefonavlyttet, redusere muligheten
for å kunne gjennomføre en mest mulig tillitvekkende
innsynsordning.
Departementet har under tvil kommet til at telefonkontrollsakene
ikke bør unntas fra innsynsretten, men har endret vilkåret
for innsyn, og legger vekt på at behandlingsorganet ikke
skal vurdere om telefonkontrollen var lovlig sett i forhold til
rettens samtykke, men ut fra de dokumenter som nå er tilgjengelig, skal
vurdere om telefonkontrollen synes å tilfredsstille lovens
krav for å kunne iverksette en slik kontroll.
På bakgrunn av høringen foreslås kriteriet «når innhentingen,
registreringen eller bruken av opplysningen manglet hjemmel i gjeldende
lovbestemmelse, forskrift eller instruks.»
Enkelte høringsinstanser har uttalt at de hadde sett det
som formålstjenlig med et større innsyn i eldre
dokumenter, dvs. at det burde innføres et tidsskille for når
vilkårene for innsyn burde gjøres gjeldende. Riksadvokaten
foreslår en generell rett til innsyn i materiale som er
registrert t.o.m. 1988.
Departementet ser problemer med å fastsette et tidsskille,
men legger vekt på at bl.a. Riksadvokaten går
inn for større innsyn i eldre dokumenter, og foreslår
derfor at det åpnes for fullt innsyn i dokumenter/ opplysninger
som er registrert i overvåkingspolitiets arkiver og registre
og i telefonkontrollsaker før ikrafttredelsen av overvåkingsinstruksen
av 1977.
Lovforslaget vil dermed gå noe lenger enn de intensjoner
med ordningen som synes å ha blitt lagt til grunn i Stortingets
vedtak om innsynsordning.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Høyre, er enig i departementets
forslag om at det bør settes et skille vedrørende
retten til innsyn ved overvåkingsinstruksen av 1977. Flertallet viser
til at det foreslås å åpne for fullt
innsyn i dokumenter eller opplysninger i dokumenter som er registrert
i overvåkningspolitiets arkiver og registre før
ikrafttredelsen av denne instruksen 25. november 1977.
Flertallet har merket seg at flere høringsinstanser
har hatt innvendinger til kriteriet «ulovlig metode» i
departementets opprinnelige forslag, og da særlig i forhold
til behandlingsorganets mulighet til å «overprøve» lovligheten
av domstolens samtykke til telefonkontroll.
Flertallet ser de betenkeligheter som høringsinstansene
uttrykker, og viser til at departementet særlig vektlegger
at det kun vil være nedtegnede opplysninger som vil kunne
være gjenstand for en vurdering av behandlingsorganet.
Hvilke opplysninger som vil være gitt muntlig til dommeren
vil således ikke være dokumentert, og grunnlaget
for en slik etterprøving vil derfor i mange tilfeller kunne
være mangelfull.
Flertallet viser imidlertid til at departementet vektlegger
de særegne forhold som gjør seg gjeldende ved
en innsynslov. Ved å unnta muligheten til innsyn overfor
personer som er blitt telefonavlyttet, vil muligheten for å kunne
gjennomføre en innsynsordning som vil kunne skape tillit
til at de forhold som det bør gis innsyn i blir gitt innsyn
i, bli sterkt redusert. Det er nettopp i telefonkontrollsakene at
det har fremkommet betydelig kritikk, både overfor overvåkingspolitiet
og domstolen. Det vises her til kap. 2.2.2, hvor det er vist til
at Lund-kommisjonen bl.a. har uttalt at:
«Kommisjonens undersøkelser viser at
overvåkingstjenestens bruk av telefonkontroll i mange tilfeller
har gått langt utenfor lovens rammer.»
Og
«Etter kommisjonens oppfatning avslører
forhørsrettens beslutninger gjennomgående en svært overflatisk
prøvelse.»
Flertallet har videre merket seg at det i forbindelse
med Stortingets behandling av Lund-kommisjonens rapport, er avdekket
uenighet med hensyn til forståelsen av regelverket vedrørende
bruk av telefonkontroll som metode.
Flertallet viser i den forbindelse til Innst.
S. nr. 240 (1996-97) der kontroll- og konstitusjonskomiteens flertall
bl.a. uttaler om reglene om telefonkontroll:
«Flertallet kan således ikke se at ordlyden
i disse bestemmelser åpner for uklarhet, det følger
direkte av bestemmelsene at:
telefonkontroll
bare kan iverksettes overfor personer, ikke til å føre
kontroll med organisasjoner eller partier,
telefonkontroll bare kan iverksettes når noen med grunn
kan mistenkes for straffbare forhold som er begått,
mistanke om at straffbare handlinger blir forberedt eller
planlagt, er ikke tilstrekkelig for å begrunne telefonavlytting,
med mindre selve forberedelseshandlingen i seg selv er gjort straffbar.»
Ut i fra en totalvurdering støtter flertallet departementet
i at telefonkontrollsakene ikke bør unntas fra innsynsretten. Flertallet støtter
departementet når det gjelder vilkåret for innsyn,
og legger som departementet vekt på at behandlingsorganet
ikke skal vurdere om telefonkontrollen var lovlig sett i forhold til
rettens samtykke, men at behandlingsorganet ut fra de dokumenter
som nå er tilgjengelig, skal vurdere om telefonkontrollen
synes å tilfredsstille lovens krav for å kunne
iverksette en slik kontroll. Flertallet understreker
departementets presisering om at det ikke skal foretas noen lovmessig
vurdering av domstolens avgjørelse av kontrollen som sådan,
men en vurdering av å kunne åpne for innsyn på bakgrunn
av de i dag tilgjengelige dokumenter.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at departementet foreslår
innsynsrett når innhentingen av opplysninger er skjedd
ved telefonkontroll besluttet av retten, og det etter en vurdering
av de nå tilgjengelige dokumenter kan synes tvilsomt om
vilkårene for å foreta telefonkontroll var oppfylt. Disse
medlemmer har merket seg at departementet har kommet til denne
konklusjonen under tvil og at departementet mener at alternativet
er å nekte innsyn i alle telefonkontrollsakene hvor kontrollen
har skjedd med rettens samtykke. Disse medlemmer mener
at departementets forslag bryter mot konstitusjonelle grenser mellom
domstoler, forvaltning og Storting. Bare dersom en telefonkontroll
har vært satt i gang uten domstolskjennelse eller dersom
kontrollen har foregått utover den tiden domstolen har
bestemt kan en slik telefonovervåking sies å være
ulovlig. Disse medlemmer har registrert at departementet
mener at en telefonavlytting som er foretatt innenfor det tidsrommet
domstolen har gitt samtykke til, men hvor kravet til mistanke ikke
lenger er til stede, må betraktes som ulovlig ved det tidspunktet
da politiet skulle ha avsluttet kontrollen. Disse medlemmer mener
at en slik grenseoppgang trukket i ettertid er en umulighet.
Enkelte typer opplysninger bør det pga. overvåkingstjenestens
oppgaver ikke gis innsyn i. Dette gjelder opplysninger som er av
en slik karakter at nasjonens selvstendighet eller sikkerhet vil
kunne svekkes om de blir gjort kjent, og opplysninger som er av
en slik art at grupper av personer vil kunne være truet
om opplysningene ble gjort kjent. Det bør heller ikke gis innsyn
i de metoder overvåkingstjenesten bruker for å avdekke
disse miljøene. Dessuten bør det av sikkerhetsmessige
og personvernmessige grunner ikke gis innsyn i opplysninger om andre
personer som måtte være omtalt i de dokumenter
det gis innsyn i.
Stortinget har lagt til grunn at innsyn ikke skal gis «i
saker eller saksområder som kan skade rikets sikkerhet».
Dette vilkåret er såpass snevert at det ikke gir mulighet
til å unnta en del saker fra innsyn som overvåkingspolitiet
arbeider med i dag. Departementet forstår det slik at Stortinget
i begrepet «rikets sikkerhet» har lagt en videre
forståelse til grunn enn den allmenne juridiske forståelse
av begrepet. For å unngå at et begrep blir brukt
på forskjellige måter i ulike deler av lovverket,
ser departementet det derfor som hensiktsmessig at det i loven tales
om «sikkerhetsmessige hensyn».
Unntak fra innsyn skal etter dette skje hvis «sikkerhetsmessige
hensyn» krever det. Dette betyr at det ikke skal gis innsyn
når det vil kunne skade overvåkingspolitiets arbeid
med å forebygge og etterforske lovbrudd eller Norges forhold
til en fremmed stat.
En innsynsordning som foreslått vil omfatte alle registrerte
opplysninger i perioden fra 8. mai 1945 til 8. mai
1996. Innsynsordningen vil også omfatte saker som er under
etterforsking, men bare opplysninger som er registrert fram til
8. mai 1996.
Den foreslåtte innsynsordningen vil innebære
at innsyn gis siktede selv, og ikke begrenses til forsvarer slik
straffeprosessloven gjør. Andre personer enn de som ber
om innsyn vil også være omtalt i dokumenter som
det vil kunne være aktuelt å gi innsyn i. Slike navn
bør unntas fra innsyn såfremt personvernmessige
hensyn tilsier det.
Navn på tjenestemenn og personopplysninger om dem for øvrig,
skal i utgangspunktet utelates fra de dokumenter det gis innsyn
i. Hvis det på bakgrunn av innsyn blir inngitt en anmeldelse
mot tjenestemenn, vil spørsmålet om å opplyse
navn på tjenestemenn kunne stille seg annerledes.
Lund-kommisjonen tar ikke stilling til hvorvidt det foreligger
straffbare forhold og om enkelte tjenestemenn bør stå til
ansvar for eventuelle straffbare handlinger. Riksadvokaten har behandlet
dette spørsmålet, men har ikke funnet grunnlag
for å iverksette etterforsking mot enkelte tjenestemenn.
Departementet presiserer at forslaget til innsynsordning ikke gir mulighet
for den enkelte til å kreve straffeforfølgning mot
tjenestemenn utover det som følger av dagens rettstilstand.
Enkelte høringsinstanser har uttalt at navn på dommere
i telefonkontrollsaker bør unntas fra innsyn av samme grunn
som navn på tjenestemenn i overvåkingspolitiet.
Departementet følger opp dette i lovforslaget.
Kontroll- og konstitusjonskomiteen forutsatte i Innst. S. nr.
240 (1996-97) at innsyn skal begrenses slik at kildeopplysninger
og metodebruk skjermes, og at personvernhensyn ivaretas.
Det foreslås at navn på kilder i overvåkingspolitiets
dokumenter skal utelates før innsyn gis.
Overvåkingspolitiets metodebruk skiller seg ikke fra
det øvrige politiets bruk av metoder, og metoden vil i
mange tilfeller ikke være av en slik karakter at nektelse
av innsyn om metoden skulle være berettiget. Imidlertid
kan opplysninger om metoder kunne berettige unntak, f.eks. kan det
skje at metoder som tjenesten bruker mot de respektive miljøer
den er satt til å bekjempe eller følge med på,
vil kunne gi disse miljøer et videre spillerom om de ble
kjent.
Et særlig spørsmål reiser seg i forbindelse
med forholdet til samarbeidende tjenester. Utveksling av informasjon
mellom de respektive tjenester er basert på en felles forståelse
av at dette er informasjon som ikke skal gis videre. Det bør
derfor som en hovedregel ikke gis innsyn i hvor opplysningen kommer
fra, dvs. at den kommer fra en samarbeidende tjeneste.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Høyre, støtter departementet
i at enkelte typer opplysninger bør det pga. overvåkingstjenestens
oppgaver ikke gis innsyn i. Dette gjelder opplysninger av en slik
karakter at nasjonens selvstendighet eller sikkerhet vil kunne svekkes
om de blir gjort kjent, og opplysninger som er av en slik art at
grupper av personer vil kunne være truet om opplysningene
ble gjort kjent. Det bør videre ikke gis innsyn i de metoder
overvåkingstjenesten bruker og heller ikke i de tilfeller
det kan skade forholdet til samarbeidende tjenester. Flertallet er
dessuten enig i at det av sikkerhetsmessige og personvernmessige
grunner ikke gis innsyn i opplysninger om andre personer som måtte
være omtalt i de dokumenter det gis innsyn i.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre er uenig i behovet for en innsynslov.
Dersom en slik lov likevel innføres, er de foreslåtte
unntaksbestemmelsene helt nødvendige, og disse medlemmer har
ingen innvendinger til de unntakene fra innsynsretten som blir foreslått
i § 2. Disse medlemmer viser spesielt
til høringsnotatet fra Overvåkingssentralen der
det sterkt understrekes at forholdet til samarbeidende tjenester
er svært tungtveiende, ikke minst i forhold til overvåkingspolitiets
fremtidige arbeid, og at det derfor er ønskelig at opplysninger
fra samarbeidende tjenester uten unntak må være
unntatt fra innsyn. Disse medlemmer er enig i disse
synspunktene.
Stortinget har i forbindelse med sin behandling av Lund-kommisjonens
rapport lagt til grunn at de som har lidd grov urett som følge
av ulovlig eller instruksstridig registrering og overvåking
skal ha krav på en form for erstatning eller oppreisning.Utgangspunktet i
dag er at den enkelte er ansvarlig for skade som han eller hun har
voldt forsettlig eller uaktsomt. Skadeserstatningsloven gir regler
om arbeidsgiveransvar, oppreisning og om ménerstatning
som kan være relevante i denne sammenheng.
Også etter straffeprosessloven kap. 31 kan det gis erstatning
og oppreisning til den som har vært under strafferettslig
forfølging av staten. Ansvarsgrunnlaget for staten er objektivt
når vilkårene er oppfylt.
Videre nevnes at erstatning fra staten i visse tilfeller gis
som billighetserstatning. Vilkårene for å bli
tilkjent billighetserstatning er ikke lovregulert, og søkerne
har ikke et rettslig krav på erstatning.
Departementet anser det hensiktsmessig at det utformes en egen
erstatningsordning i tilknytning til den innsynsordning som etableres.
Ordningen bør ha preg av en billighetserstatningsordning,
en kompensasjon som både kan relatere seg til skade av økonomisk
og ikke økonomisk art.
Utgangspunktet for et krav er at vedkommende har fått
innsyn. Departementet mener at et spørsmål om
erstatning alltid vil måtte foretas på bakgrunn
av de spesielle vilkår for innsyn, selv om innsyn er gitt
på et generelt grunnlag, dvs. før 25. november
1977.
Departementet foreslo i høringsbrevet å anvende Stortingets
formulering med hensyn til vilkår for erstatning - lidd
grov urett - som følge av overvåkingspolitiets
virksomhet. Vedkommende trengte ikke å ha opplysninger
om den urett som var begått, og det skulle i utgangspunktet
legges til grunn en objektiv vurdering av overvåkingspolitiets
virksomhet overfor vedkommende. I alle tilfeller mente departementet
at vilkåret måtte anses å foreligge hvor
det var blitt foretatt ulovlig romavlytting, eller hvor det var
iverksatt telefonkontroll på grunnlag av en feil lovforståelse,
eller hvor avlyttingen fortsatte uten lenger å ha hjemmel.
I de tilfeller hvor det ikke var brukt aktive overvåkingsmetoder,
men hvor det instruksstridig var registrert opplysninger om vedkommende,
skulle det etter departementets mening mye til for at en person
kunne sies å ha lidd grov urett. Hadde overvåkingspolitiet
instruksstridig registrert opplysninger om vedkommende, og disse
opplysningene var gitt til klareringsmyndigheten i forbindelse med
en sikkerhetsklarering, ville vedkommende ha lidd grov urett hvis
det var sannsynlig at dette hadde virket negativt inn på vedkommendes
arbeidssituasjon. Departementet presiserte imidlertid at ordningen
kun skulle omfatte innsyn i overvåkingspolitiets arkiver
og registre, ikke innsyn i arkiver og registre ved FO/S
eller den enkelte bedrift. På samme måte ville
det måtte regnes som grov urett hvis overvåkingspolitiet
hadde viderebrakt opplysninger instruksstridig til parter som tjenesten hadde
taushetsplikt overfor, og disse opplysningene var brukt på en
slik måte at vedkommende hadde lidd grov urett.
For nærstående som var gitt innsyn, ville det
være den som det var gitt innsyn på vegne av,
som måtte ha lidd grov urett. Den nærstående
ville således overta dennes rett.
Regjeringsadvokaten uttalte bl.a. at han var i tvil om uttrykket «grov
urett» var helt heldig, og mente det ble mer dekkende å utforme
en regel som knytter seg til feil som har fått alvorlige
skadevirkninger. Det burde også gjennomtenkes grundigere
hvilken persongruppe som skulle omfattes, og også om ordningen
skulle gjelde for juridiske personer.
Fylkesmannen i Oslo og Akershus uttalte bl.a. at det ikke bør
være noe vilkår for oppreisning at den skade som
er forvoldt skyldes ulovlige metoder eller brudd på instruks.
Erstatning burde gis der skade direkte eller indirekte skyldtes
overvåkingspolitiets virksomhet og skadelidte selv ikke
kunne sies å ha gjort de skadevoldende forhold naturlige.
Erstatningsspørsmål burde i mange tilfeller kunne
avklares uten innsyn i enkeltpersoners mapper.
Departementet er uenig i at erstatning skal kunne fastsettes
uavhengig av en vurdering av vilkår for innsyn, men foreslår
at erstatningen må vurderes opp mot hvilke skadevirkninger
overvåkingspolitiets virksomhet har medført for
vedkommende sett i relasjon til hvilke feil som er begått.
Skaden må være alvorlig.
For telefonkontroll som er iverksatt med rettens samtykke vil
det ikke være aktuelt med erstatning på bakgrunn
av at kontrollen var ulovlig, men kun fordi vilkårene for
kontrollen ikke synes å foreligge. Departementet er av
den oppfatning at det også i disse tilfellene alltid bør
legges til grunn at dette har ført til alvorlig skade for
vedkommende, men at selve erstatningssummen settes lavt.
En iverksatt telefonkontroll som i utgangspunktet er lovlig,
kan etter som tiden går bli vurdert som ikke lenger hjemlet
i kontrolloven. Såfremt iverksettelsen var lovlig, skal
det etter departementets syn mer til for at det skal kunne sies
at kontrollen har medført alvorlig skade for vedkommende.
Det bør ikke være et krav om at vedkommende skal
kunne dokumentere et økonomisk tap som følge av
overvåkingspolitiets virksomhet. Men det må dokumenteres
at overvåkingspolitiets virksomhet har medført
alvorlige skadevirkninger for vedkommende. Det skal i så fall
fastsettes et engangsbeløp som erstatning, begrenset oppad
til kr 100 000.
Departementet bemerker at en utbetaling etter loven er ment som
en oppreisning.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Høyre, er enig i at det skal kunne
gis en billighetserstatning begrenset oppad til 100 000
kroner for personer som har lidd alvorlig skade som følge
av at opplysninger er innhentet, registrert eller brukt uten hjemmel
i gjeldende lov, forskrift eller instruks eller ved telefonkontroll
der det ut fra en fornyet vurdering synes tvilsomt om vilkårene
for kontrollen forelå. Dersom det er foretatt ulovlig romavlytting
eller telefonavlytting uten beslutning i retten er flertallet enig
med departementet i at det skal legges til grunn at dette har ført
til alvorlig skade for vedkommende uavhengig av de faktiske skadevirkningene
for søkeren.
Flertallet er enig i at erstatningens størrelse må vurderes
opp mot hvilke skadevirkninger overvåkingspolitiets virksomhet
har medført for vedkommende sett i relasjon til hvilke
feil som er begått, og at erstatning skal gis både
for økonomisk og ikke økonomisk skade. Flertallet vil
presisere at det må ha forekommet alvorlig skade før
det kan gis erstatning.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet viser
til sine felles merknader fra innstillingen til Lund-kommisjonen
(Innst. S. nr. 240 (1996-97), s. 109:
«Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet
mener at økonomisk kompensasjon i visse tilfeller kan være
aktuelt hvor enkeltpersoner har lidd økonomisk tap som
følge av urettmessig overvåkning eller registrering.
Dette følger av alminnelige erstatningsrettslige prinsipper.
For personer som har lidd overlast, men hvor det ikke er mulig å påvise
et økonomisk tap, kan erstatning søkes etter den
nåværende ordning for billighetserstatning.»
Disse medlemmer støtter formålet
om å gi erstatning til uskyldige personer som har lidt
skade som følge av overvåkningspolitiets virksomhet,
for eksempel ved urimelige vanskeligheter på arbeidsmarkedet
eller i annen sosial sammenheng.
Disse medlemmer har merket seg høringsuttalelsene
fra fylkesmannen i Oslo og Akershus om at i slike tilfeller bør
uskyldig overvåkede kunne gis erstatning uansett om politiet
hadde lovlig grunnlag for overvåkningen eller ikke. Disse
medlemmer deler dette syn og peker på at når
staten opptrer slik at uskyldige enkeltpersoner rammes hardt, burde
erstatning kunne gis selv om formalitetene bak de skadevoldende
tiltak var i orden. Erstatning burde gis der skade direkte eller
indirekte skyldtes overvåkingspolitiets virksomhet og skadelidte
selv ikke kunne sies å ha gjort de skadevoldende forhold
naturlige. Erstatningsspørsmål burde kunne avklares
uten innsyn i enkeltpersoners mapper.
Det foreslås at forvaltningslovens regler gis anvendelse
med unntak av de særskilte regler om bl.a. saksbehandling
og klage som følger av lovforslaget.
En rett til å få innsyn bør i henhold
til Lund-kommisjonens mandat begrenses til norske borgere. Departementet
foreslår at også personer hjemmehørende i
Norge gis en slik rett.
Flertallet i kontroll- og konstitusjonskomiteen uttalte at det
i ekstraordinære tilfeller bør være åpning for
at nære familiemedlemmer får en form for innsyn, hva
enten den det dreier seg om er død eller umyndiggjort.
Riksadvokaten uttalte under høringen at alternativet «umyndig» burde
utgå, og departementet slutter seg til dette.
Med nære familiemedlemmer forstås ektefelle/samboer
eller barn og barnebarn samt foreldre til avdøde. Begrensningen
til ekstraordinære tilfeller må innebære
at det skal mye til før det åpnes for et slikt innsyn.
Flertallet i kontroll- og konstitusjonskomiteen fant ikke grunnlag
for å vurdere en innsynsrett for partier eller organisasjoner
i saker/opplysninger registrert om organisasjonen som sådan
eller om medlemmer av organisasjonen. Etter departementets syn bør
det være det enkelte medlem som kan få innsyn,
og da bare i tilknytning til opplysninger om han/henne.
Det skal ikke kunne søkes om erstatning før grunnlaget
er dokumentert gjennom innsyn.
Enkelte høringsinstanser viser til at departementet har
lagt til grunn at søknader ikke skal begrunnes, og advarer
mot en slik regel. I den forbindelse blir det vist til erfaringene
fra Sveits der svært mange søkte innsyn uten å få medhold,
noe som ble en kostbar ordning.
Departementet har lagt til grunn at den enkelte ikke bør
være forpliktet til å tilkjennegi hvilken virksomhet
de mener kan ha berettiget overvåkingspolitiet til å innhente
og registrere opplysninger om dem. Ved søknad fra nærstående
må det imidlertid begrunnes hvorfor vedkommende mener å ha
en rett til innsyn.
Ved en søknad om erstatning gjelder tilsvarende formkrav
som ved innsyn.
Stortinget har ved sin behandling av innsynsspørsmålet
lagt til grunn at en søknad om innsyn i første
instans skal behandles av overvåkingspolitiet. Departementet
antar imidlertid at en behandling av overvåkingspolitiet
selv sannsynligvis vil medføre et større antall
klagesaker enn hvis behandlingen legges til et nytt organ. Departementet
ser det heller ikke som nærliggende at overvåkingspolitiet
skal vurdere et spørsmål om erstatning. Departementet
foreslår i stedet at det opprettes et eget organ, administrativt
underlagt Justisdepartementet, til å behandle søknadene om
innsyn og erstatning. Det foreslås at organet oppnevnes
av Regjeringen for hele perioden innsynsretten gjøres gjeldende.
Det oppnevnes tre personer, en leder og to medlemmer, og departementet
ansetter et sekretariat. Lederen skal være jurist fortrinnsvis
med dommererfaring. Lederen, medlemmene og andre som vil bli engasjert
i arbeidet forutsettes å være eller bli sikkerhetsklarert,
og autorisert for nødvendig beskyttelsesgrad for behandling
av gradert materiale. Søknadsbehandlingen skal være
skriftlig, og behandlingsorganet skal foreta søk i alle
søkbare dokumenter i overvåkingspolitiets arkiver
og registre.
Departementet ser det som naturlig at overvåkingspolitiet
får uttale seg om spørsmålet om innsyn, og
dette tas inn i loven. Det skal bare bes om uttalelse i de saker
hvor behandlingsorganet har kommet fram til at det skal gis innsyn.
Riksadvokaten mente at overvåkingstjenesten burde gis
en formell klagerett i lovens § 11. Departementet
mener at overvåkingspolitiets stilling ved innsynsspørsmålene
ikke tilsier en slik rett, og bemerker at overvåkingspolitiet
ikke bør ses på som en part ved spørsmålet
om innsyn.
Dokumentene det gis innsyn i vil i de fleste tilfeller være
gradert. Hovedregelen er at det er utstedende myndighet som skal
avgjøre spørsmålet om avgradering, men
departementet foreslår at spørsmålet
om avgradering etter loven foretas av behandlingsorganet selv.
Overvåkingssentralen uttaler om dette at en slik ordning
tilsier at man sørger for å innhente tjenestens syn
på graderingsspørsmålet, og reiser spørsmål
ved om behandlingsorganet kan gis kompetanse til å avgradere
dokumenter fra utenlandske samarbeidende tjenester. Departementet
er av den oppfatning at behandlingsorganet kan avgradere også slike
dokumenter såfremt behandlingsorganet gis en slik rett
i lovs form.
Det foreslås at det lovfestes et unntak fra aktuelle taushetspliktregler
vedrørende de opplysninger det blir gitt innsyn i.
Søkeren skal skriftlig få melding om at det
gis innsyn sammen med vedlegg av de aktuelle dokumenter. Det skal
opplyses om muligheten for å påklage behandlingsorganets
vedtak innen to måneder, og om muligheten til å søke
om erstatning. Slik søknad må framsettes innen
tre måneder.
Spørsmålet om retten til å få bekreftet
eller avkreftet at man har en «mappe» hos overvåkingspolitiet,
er ikke tatt opp av Stortinget. Departementet viser til at det åpnes
for fullt innsyn i dokumenter/opplysninger som er registrert
før 25. november 1977. Dette innebærer
også at personer som ikke er registrert, bør gis
rett til en negativ opplysning med hensyn til registrering før
dette tidspunkt, med mindre unntaksreglene i § 2 kommer
til anvendelse.
Departementet ser problemer med å gi en generell rett
til alle om å få vite om man er registrert eller
ikke også etter 1977 fordi dette vil kunne blottlegge overvåkingspolitiets
arkiver og registre med hensyn til hvilke personer overvåkingspolitiet
etter dette tidspunkt har funnet grunn til å følge
med på.
Datatilsynet uttaler at når det gjelder innsyn for registrering
som ikke har vært instruksstridig, ser tilsynet de hensyn
som taler for at innsyn ikke kan gis i disse sakene. Landsorganisasjonen
uttaler imidlertid at de er uenig med departementets forslag om
at det ikke skal gis opplysninger om hvorvidt en person har vært
overvåket eller ikke, også etter 1977.
I de tilfeller hvor vedkommende er registrert etter tidsskillet,
men kun i personkontrollsammenheng, bør det bare opplyses
om at det er registrert opplysninger om vedkommende i personkontrollsammenheng.
Behandlingen av søknader om erstatning skal være
skriftlig. Søknader som framsettes etter fristen på tre
måneder skal som en hovedregel ikke behandles. Behandlingsorganets
vedtak skal være skriftlig, samt opplyse om muligheten
for klage. Slik klage må framsettes til klageorganet innen
to måneder.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til at Stortinget,
ved sin behandling av innsynsspørsmålet, har lagt til
grunn at en søknad om innsyn i første instans
skal behandles av overvåkingspolitiet. Departementet antar
imidlertid at en behandling av overvåkingspolitiet selv
sannsynligvis vil medføre et større antall klagesaker
enn hvis behandlingen legges til et nytt organ.
Flertallet støtter departementets syn
om at en ikke ser det som nærliggende at overvåkningspolitiet skal
vurdere et spørsmål om erstatning, og er enig
i departementets forslag om at det opprettes et eget organ, administrativt
underlagt Justisdepartementet, til å behandle søknadene
om innsyn og erstatning. Det foreslås at organet oppnevnes
av Regjeringen for hele perioden innsynsretten gjøres gjeldende.
Flertallet er også enig med departementet
i at det er naturlig at overvåkingspolitiet får
uttale seg om spørsmålet om innsyn, og dette tas
inn i loven. Det skal bare bes om uttalelse i de saker hvor behandlingsorganet
har kommet fram til at det skal gis innsyn.
Flertallet viser til at Riksadvokaten mente overvåkingstjenesten
burde gis en formell klagerett i lovens § 11.
Departementet mener at overvåkingspolitiets stilling ved
innsynsspørsmålene ikke tilsier en slik rett,
og bemerker at overvåkingspolitiet ikke bør ses
på som en part ved spørsmål om innsyn. Flertallet er
enig i dette.
Det foreslås i proposisjonen at behndlingsorganet selv
får en rett til å avgradere dokumenter det gis
innsyn i. Overvåkingssentralen uttaler om dette at en slik ordning
tilsier at man sørger for å innhente tjenestens syn
på graderingsspørsmålet, og reiser spørsmål
ved om behandlingsorganet kan gis kompetanse til å avgradere
dokumenter fra utenlandske samarbeidende tjenester. Flertallet støtter
departementets oppfatning om at behandlingsorganet kan avgradere
også slike dokumenter såfremt behandlingsorganet
gis en slik rett i lovs form, og tar til etterretning at departementet
har fått opplyst fra Forsvarsdepartementet at forsvarssjefen
vil kunne stå til disposisjon som rådgiver for
behandlingsorganet vedrørende avgradering av dokumenter
gradert i henhold til sikkerhetsinstruksen § 4,
pkt. 6. Flertallet viser også her til overvåkingspolitiets
uttalerett.
Flertallet viser videre til at departementet foreslår
at retten til å få negativ opplysning mht. registrering,
dvs. til å få vite at det ikke er registrert opplysninger
om en selv, skal følge samme tidsmessige avgrensing som
ordningen for øvrig, med et skille før og etter
1977. Dette begrunnes med at innsyn i opplysninger som er registrert
etter 1977, vil kunne blottlegge overvåkingspolitiets arkiver
og registre med hensyn til hvem politiet har fulgt med på. Flertallet slutter
seg til den foreslåtte avgrensningen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til høringsnotatet fra
Overvåkingssentralen, der det fremgår at det kan reises
spørsmål om et behandlingsorgan som det foreslåtte
kan gis kompetanse til å avgradere dokumenter fra utenlandske
samarbeidende tjenester, NATO-dokumenter eller andre internasjonale
dokumenter. Disse medlemmer mener at det er et svært
alvorlig spørsmål som her reises av Overvåkingssentralen, og
vil vektlegge at Norge ikke bør lage ordninger som kan
svekke vår troverdighet i forhold til utenlandske samarbeidende
tjenester som overvåkingspolitiets arbeid er avhengig av. Disse
medlemmer har merket seg at departementet vil bruke Forsvarssjefen
som rådgiver vedrørende avgradering av dokumenter
gradert i henhold til sikkerhetsinstruksen § 4
pkt. 6. Disse medlemmer mener at det må være
en selvfølge at også overvåkingspolitiets
synspunkter innhentes i disse spørsmålene. Disse
medlemmer mener videre at synspunktene fra overvåkingspolitiet og
Forsvarssjefen må tillegges avgjørende vekt i
alle spørsmål som gjelder nedgradering av dokument
fra samarbeidende tjenester.
Disse medlemmer viser til at Oslo statsadvokatembeter
i sin høringsuttalelse sterkt advarer mot den foreslåtte
regelen om at søknader ikke skal begrunnes, fordi det utvilsomt
vil føre til et betydelig antall innsynsbegjæringer
som ikke vil føre frem. Både Oslo statsadvokatembeter
og regionpolitimesteren ved Regionsentral Vestlandet viser til det
store antall søknader som den sveitsiske innsynsretten
førte til. Disse medlemmer frykter at den
ordningen departementet legger opp til vil føre til et
stort antall søknader der motivene er ren nysgjerrighet.
I Sveits, som har 6,5 mill. innbyggere, førte innsynsordningen
til 350 000 søknader om innsyn. Ingen erstatningssaker ble
ført for domstolene, og kun noen ganske få av
de 160 som søkte om det fikk billighetserstatning. Ordningen
kostet den sveitsiske stat ca. 550 mill. kroner.
Disse medlemmer deler frykten for at også den
norske ordningen kan føre til langt flere søknader enn
det departementet forventer, at den vil påføre
den norske stat betydelige kostnader, og at den dessuten vil kreve
store ressurser fra overvåkingspolitiet som etter den foreslåtte
ordningen skal ha uttalerett og dessuten må bidra til å legge
forholdene til rette for behandlingsorganet. Disse medlemmer mener
at disse ressursene i stedet bør brukes til overvåkingspolitiets
viktige arbeid, blant annet med å forebygge og bekjempe
internasjonal terrorisme.
Flertallet i kontroll- og konstitusjonskomiteen har ved vurderingen
av innsynsspørsmålet, jf. Innst. S. nr. 240 (1996-97),
uttalt at det mener klagerett på avslag om innsyn bør
gis til et organ utenfor Justisdepartementet, og at det bør
vurderes hvorvidt EOS-utvalget eventuelt skal tillegges en slik
oppgave.
Departementet antar at arbeidsbelastningen blir betydelig og
at dette, i tillegg til den kontrollvirksomheten som er tillagt
utvalget, vanskelig praktisk kan forenes.
EOS-utvalget er stort sett er enig i departementets vurderinger
av dette spørsmålet. Etter EOS-utvalgets oppfatning
bør det overveies om det bør inntas en presisering
i innsynsloven at utvalget ikke skal føre kontroll med
enkeltsaker som innsynsorganene har tatt stilling til. Det bør
etter EOS-utvalgets oppfatning overveies en form for ordning som
gjør det mulig for utvalget å få opplyst
hvem som har fremmet sak for innsynsorganene.
Departementet er av den oppfatning at klageorganets avgjørelse
ikke skal kunne bringes inn for EOS-utvalget. Såfremt EOS-utvalget
mottar en slik henvendelse må den avvises. På den
annen side ser departementet det som hensiktsmessig at EOS-utvalget
får kopi av behandlingsorganets avgjørelser.
Departementet er enig i at en klage ikke bør rettes til
Justisdepartementet, og foreslår at det opprettes en egen
klagenemnd til å behandle klager over behandlingsorganets
vedtak.
Klagenemnda foreslås opprettet med tre medlemmer som
oppnevnes av Regjeringen. Nemnda bør ledes av en dommer
eller person med dommererfaring. Lederen, medlemmene og andre som
blir engasjert i arbeidet, forutsettes å være
eller bli sikkerhetsklarert og autorisert for nødvendig
beskyttelsesgrad.
Behandlingen av klagen skal være skriftlig. Får klager
medhold i rett til innsyn, sendes saken tilbake til behandlingsorganet
for videre behandling, og med underretning til klager.
Hvis klagenemnda konkluderer med at det foreligger «alvorlig
skade», skal det fastsettes en erstatningssum begrenset
oppad til kr 100 000. Klagenemndas vedtak er endelig,
og kan ikke påklages videre.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Høyre, har ingen kommentarer
til departementets forslag når det gjelder klagebehandling.
Klager vil ha muligheten til å bringe spørsmålet om
klagenemndas vedtak er gyldig inn for domstolene ved sivilt søksmål.
Domstolene kan prøve om det foreligger myndighetsmisbruk,
feil i rettsanvendelsen, saksbehandlingsfeil, eller feil i det faktiske
grunnlaget. Dessuten kan domstolen tilkjenne erstatning til personer
som har vært skadelidende ved at avgjørelsesorganet
har gjort en feil.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Høyre, er enig i at en klager
skal kunne bringe spørsmålet om klagenemndas vedtak
er gyldig inn for domstolene ved sivilt søksmål.
For å kunne gjennomføre en begrenset innsynsrett i
overvåkingspolitiets arkiver og registre, er det en forutsetning
at ikke materiale som finnes her makuleres før innsynsretten
opphører.
Det er gitt følgende retningslinjer for makulering:
Ingen saker opprettet i perioden 1945
- 8. mai 1996 skal makuleres.
Saker opprettet etter 8. mai 1996 behandles i samsvar
med bestemmelsene i overvåkingsinstruksen § 5.
Overflødige kopier/gjenparter fra hele
perioden kan makuleres.
Makuleringsstoppen vedrørende de dokumenter som omfattes
av innsynsordningen vil bli opprettholdt inntil innsynsordningen
er avsluttet. Departementet ser ikke behov for å regulere
dette nærmere i lovforslaget.
Forut for innføring av makuleringsstoppen i 1994 i forbindelse
med Lund-kommisjonens oppnevnelse, er det foretatt makulering i
henhold til gjeldende instrukser. Lund-kommisjonen opplyser at det
i årene fra 1963 til 1994 er makulert til sammen 34 000
saker på norske borgere.
Departementet foreslo i høringsutkastet at dokumenter
eller opplysninger i dokumenter som det ble gitt innsyn i, burde
kunne kreves makulert eller på annen måte slettet
av den som er gitt innsyn. Også behandlingsorganet burde
ha et selvstendig ansvar for at slike dokumenter eller opplysninger
ble makulert.
Riksarkivaren har vært svært uenig i en slik
rett, og har vist til at det aktuelle materialet representerer en
svært viktig og spesiell samfunnsprosess som synes så sentral
i den politiske utvikling og debatt i etterkrigstida at materialet
bør bevares i sin helhet. Riksarkivaren tilrår
at man som alternativ til sletting/makulering avleverer
alt materialet i forseglet stand til Riksarkivet.
Departementet har kommet til at de fleste hensyn taler for at
det ikke gis en rett til den enkelte til å få makulert
dokumenter eller opplysninger i dokumenter, og legger da særlig
vekt på at en slik makuleringsrett vil skade mulighetene
for i framtiden å studere og eventuelt granske enkeltsaker
eller epoker i norsk overvåkingspolitis historie. En avlevering
til Riksarkivet forutsetter at materialet blir behandlet etter nærmere
etiske retningslinjer som sikrer at de personvernmessige og sikkerhetsmessige
hensyn ivaretas.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Høyre, er enig i at det er en
forutsetning for gjennomføringen av innsynsretten at materiale
som finnes i overvåkingspolitiets arkiver og registre ikke
makuleres før innsynsretten opphører slik at den
som er omtalt har fått anledning til innsyn, og slutter
seg til det regelverket som departementet har utformet for å forhindre
makulering.
Flertallet viser til at departementet i høringsutkastet
foreslo at dokumenter eller opplysninger i dokumenter som det ble
gitt innsyn i burde kunne kreves makulert eller på annen
måte slettet av den som er gitt innsyn. Riksarkivet har
hatt sterke innvendinger mot dette.
Flertallet har merket seg at Riksarkivaren har vist
til at det aktuelle materialet representerer en svært viktig
og spesiell samfunnsprosess som synes så sentral i den
politiske utvikling og debatt i etterkrigstida at materialet bør
bevares i sin helhet. Riksarkivaren tilrår at man som alternativ
til sletting/makulering avleverer alt materialet i forseglet
stand til Riksarkivet.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet har
forståelse for Riksarkivarens synspunkter, men vil på den
annen side vise til at med den makulering som har foregått,
vil det materialet som på denne måten kan overlates
Riksarkivet under ingen omstendigheter gi et fullstendig bilde av
situasjonen. Dermed vil også materialets historiske verdi
forringes. Mot en videre oppbevaring taler hensynet til de som urettmessig
har fått registrert opplysninger om seg, idet disse
medlemmer forutsetter at det vil være en betingelse
for makulering at opplysningene er uriktige, eller er innsamlet
ved en ulovlig metode. Disse medlemmer mener det
vil være urimelig om de som etter mange år får
bekreftet en mistanke om ulovlig overvåking, må akseptere
at de innsamlede opplysningene fortsatt skal finnes i offentlige
arkiver, og mener det i lovverket bør gis en mulighet til å kreve
makulering.
Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn
følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen fremme forslag som gir
den som er gitt innsyn etter innsynsloven mulighet til å kreve
makulering/sletting av uriktige eller ulovlig innhentede
opplysninger.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til sine merknader under kap. 7.1
som legger til grunn at overvåkingspolitiet ajourfører
sine registre slik at upålitelige eller uriktige opplysninger
kan slettes. Videre legges til grunn at kontrollutvalget vil påse
at ulovlig innhentede opplysninger blir slettet.
Disse medlemmer deler på denne bakgrunn ikke
Riksarkivarens syn.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet støtter departementet i at de
fleste hensyn taler for at det ikke gis en rett til den enkelte å få makulert
dokumenter eller opplysninger i dokumenter, og legger da særlig
vekt på at en slik makuleringsrett vil skade mulighetene
for i framtiden å studere og eventuelt granske enkeltsaker eller
epoker i norsk overvåkingspolitis historie. En avlevering
til Riksarkivet forutsetter at materialet blir behandlet etter nærmere
etiske retningslinjer som sikrer at de personvernmessige og sikkerhetsmessige hensyn
ivaretas. Disse medlemmer mener det bør
nedtegnes på det aktuelle dokumentet at de opplysninger
dokumentet inneholder er uriktige.
Kontroll- og konstitusjonskomiteen uttalte i Innst. S. nr. 240
(1996-97) at innsynsretten skulle være begrenset til saker
i perioden 1945 - 8. august 1996 og at dette burde være
en tidsbegrenset ordning, f.eks. avgrenset til tre år.
Regjeringsadvokaten uttalte under høringen at det syntes
like nærliggende å ha en ettårsfrist
som en treårsfrist.
Departementet har lagt komiteens syn til grunn for forslaget.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Høyre, slutter seg til departementets
forslag med hensyn til omfanget av ordningen.
Det forventes at behandlingsorganet og klagenemnda må virke
i 3-5 år.
Departementet har anslått at administrasjonen av ordningen
vil beløpe seg til ca. 5 mill. kroner pr. år.
I tillegg anslås det at for hele perioden vil det bli utbetalt
erstatning med totalt 20 mill. kroner.
Overvåkingspolitiet vil få merutgifter i forbindelse
med en uttalelsesrett til behandlingsorganet, og behandlingsorganets
bruk av tjenestens arkiver og registre, anslått til i alt åtte årsverk
og samlet kr 4 000 000.
Utgifter til lokaler og nødvendig kontorutstyr for behandlingsorganet
og klagenemnda er beregnet til ca. kr 740 000
pr. år.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Høyre, tar til etterretning de
administrative og økonomiske konsekvenser som er foreslått
i proposisjonen, og forutsetter at departementet kommer tilbake
til Stortinget med de nødvendige forslag til bevilgninger.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre vil påpeke at det er tilnærmet
umulig å foreta noen gjetning over hvor mange søknader
som kan forventes med bakgrunn i Regjeringens forslag til innsynslov,
og frykter at de administrative og økonomiske konsekvensene
kan bli langt alvorligere enn det departementet regner med. Disse
medlemmer vil i den forbindelse vise til erfaringene fra
Sveits, som har et folketall ca. 50 pst. større enn Norges,
og som mottok hele 350 000 søknader.
Disse medlemmer vil understreke at det, dersom
loven blir vedtatt, vil være behov for å tilføre overvåkingspolitiet
nye stillinger, slik at innsynsloven ikke begrenser overvåkingspolitiets
effektivitet i det viktige arbeidet overvåkingspolitiet
er satt til å utføre. Når innsynsperioden
er over mener disse medlemmer at de nye stillingene
bør brukes til en generell styrking av overvåkingspolitiet.
Forslag fra Arbeiderpartiet:
Stortinget ber Regjeringen fremme forslag som gir den som er
gitt innsyn etter innsynsloven mulighet til å kreve makulering/sletting
av uriktige eller ulovlig innhentede opplysninger.
Komiteen viser til proposisjonen og råder Odelstinget til å gjøre følgende
vedtak til midlertidig lov
om begrenset innsyn i overvåkingspolitiets arkiver og registre (innsynsloven).
Kapittel I. Rett til innsyn og erstatning
§ 1 Rett til innsyn
Norsk borger eller person hjemmehørende i Norge har, hvis ikke annet følger av loven her, rett til innsyn i opplysning om vedkommende som er registrert i overvåkingspolitiets arkiver og registre. For opplysning som er registrert etter 25. november 1977, gjelder innsynsretten likevel bare når
-
a) innhentingen, registreringen eller bruken av opplysningen manglet hjemmel i gjeldende lov, forskrift eller instruks, eller
-
b) innhentingen av opplysninger er skjedd ved telefonkontroll besluttet av retten, og det etter en vurdering av de nå tilgjengelige dokumenter kan synes tvilsomt om vilkårene for å foreta telefonkontroll var oppfylt.
Hvis den som opplysningen gjelder er død, kan nærstående gis innsyn når vilkårene forøvrig er oppfylt og det etter en samlet vurdering finnes rimelig.
Innsynsretten er begrenset til søkbare dokumenter som er registrert i overvåkingspolitiets arkiver og registre i perioden 8. mai 1945 til 8. mai 1996.
Med dokument menes også opplysninger lagret ved elektroniske hjelpemidler. Med søkbare dokumenter menes alle dokumenter som er gjenstand for manuelle eller elektroniske søk i overvåkingspolitiets arkiver og registre.
Søknad om innsyn må settes fram innen 3 år etter ikrafttreden av loven her.
§ 2 Unntak fra innsynsretten
Det skal ikke gis innsyn i et dokument eller en opplysning i et dokument når slikt innsyn kan skade forholdet til fremmed stat eller når sikkerhetsmessige eller personvernmessige hensyn tilsier at det gjøres unntak fra innsynsretten. Innsyn skal alltid nektes hvis slikt innsyn vil gi kjennskap til kilder eller navn på tjenestemenn i overvåkingspolitiet, navn på dommere i telefonkontrollsaker, kan skade forholdet til samarbeidende tjenester eller forøvrig gi kjennskap til overvåkingspolitiets lovlige metoder på en måte som kan hindre gjennomføringen av overvåkingstjenestens oppgaver.
Det skal gis delvis innsyn i et dokument hvis det kan gis på en slik måte at opplysninger av den ovennevnte art skjermes fra innsyn. Dette gjelder likevel ikke når den del det kan gis innsyn i, gir et åpenbart misvisende bilde av dokumentet eller registreringens innhold.
§ 3 Rett til erstatning
Norsk borger eller person hjemmehørende i Norge som har fått innsyn etter § 1 jf § 2 har rett til erstatning med inntil kr 100 000 hvis vedkommende har lidd alvorlig skade som følge av at
-
a) opplysning er innhentet, registrert eller brukt uten hjemmel i gjeldende lov, forskrift eller instruks, eller
-
b) vedkommende har vært utsatt for telefonkontroll etter beslutning av retten, og det etter en vurdering av de nå tilgjengelige dokumenter kan synes tvilsomt om vilkårene for å foreta telefonkontroll var oppfylt.
Erstatning etter loven her kommer til fradrag i en eventuell erstatning etter de alminnelige erstatningsregler.
Departementet kan fastsette nærmere regler om utmåling av erstatning.
Kapittel II. Behandlende myndigheter
§ 4 Behandlingsorgan
Kongen oppnevner et organ til å behandle søknader om innsyn og erstatning. Organet skal bestå av en leder og to medlemmer, alle med personlig stedfortreder.
Departementet ansetter et sekretariat til å forberede sakene for organet.
§ 5 Klagenemnd
Kongen oppnevner en klagenemnd til å behandle klage på behandlingsorganets vedtak. Klagenemnda skal bestå av en leder og to medlemmer, alle med personlig stedfortreder.
Kapittel III. Saksbehandling og klage
§ 6 Forvaltningsloven
Når ikke annet er bestemt, gjelder forvaltningslovens regler for behandling av saker etter loven her.
§ 7 Krav til søknad om innsyn
Søknad om innsyn skal være skriftlig og inneholde søkerens navn, fødselsdato og bopelsadresse. Det må fremgå klart at det søkes om innsyn i overvåkingspolitiets arkiver og registre. Hvis det søkes om innsyn i opplysning om en nærstående person, jf § 1 annet ledd, skal søknaden begrunnes.
§ 8 Behandling av søknad om innsyn
Saksbehandlingen skal være skriftlig. Innkomne søknader skal behandles så raskt som mulig. Søkeren skal snarest skriftlig få beskjed om at søknaden er mottatt og om hvor lang tid det er forventet at behandlingen vil ta. Hvis en søknad ikke tilfredsstiller kravet til søknaden, skal søkeren gjøres oppmerksom på dette og gis anledning til å rette søknaden innen en rimelig frist.
Behandlingsorganet skal foreta søk, elektronisk og manuelt, i alle søkbare dokumenter i overvåkingspolitiets arkiver og registre på bakgrunn av de opplysninger som framkommer i søknaden.
Behandlingsorganet skal ta stilling til om vilkårene for innsyn i § 1 er oppfylt, og om det må gjøres helt eller delvis unntak etter § 2.
Alle dokumenter som det gis innsyn i skal være ugraderte. Behandlingsorganet kan selv foreta avgradering av dokumenter det gis innsyn i.
Bestemmelser om taushetsplikt er ikke til hinder for at søkeren gis innsyn i opplysninger om seg selv, eller, i tilfeller som omhandlet i § 1 annet ledd, en nærstående, i henhold til denne lov.
Overvåkingssentralen skal før behandlingsorganet fatter vedtak om rett til innsyn, etter en nærmere frist satt av behandlingsorganet, få uttale seg om innsynsspørsmålet. Overvåkingssentralens uttalelse er unntatt fra reglene om innsyn i forvaltningslovens §§ 18 og 19.
Søkeren skal få en skriftlig melding om behandlingsorganets vedtak. Hvis det gis innsyn, skal kopi av de aktuelle dokumenter legges ved meldingen.
Det skal opplyses om adgangen til å påklage behandlingsorganets vedtak, og at søksmålsadgangen tapes hvis ikke vedtaket påklages.
Hvis innsyn gis, skal det også opplyses om retten til å søke om erstatning.
Meldingen skal sendes rekommandert til søkeren.
§ 9 Krav til søknad om erstatning
Søknad om erstatning skal være skriftlig og inneholde søkerens navn, fødselsdato og bopelsadresse. Det må på bakgrunn av tidligere søknad om innsyn og vedtak om innsyn, sannsynliggjøres at vedkommende har lidd alvorlig skade som følge av at innhentingen, registreringen eller bruken av opplysningen manglet hjemmel i gjeldende lovbestemmelser, forskrift eller instruks, eller at det er iverksatt telefonkontroll etter rettens beslutning, men hvor det etter en vurdering av de nå tilgjengelige dokumenter kan synes tvilsomt om vilkårene for å foreta telefonkontroll var oppfylt.
Begjæringen må fremsettes for behandlingsorganet innen 3 måneder etter at søkeren mottok vedtak om rett til innsyn.
§ 10 Behandling av søknad om erstatning
Ved behandling av søknad om erstatning gjelder § 8 første ledd, syvende ledd første punktum, åttende ledd og tiende ledd tilsvarende.
Behandlingsorganet skal ta stilling til om vilkårene for å få erstatning i § 3 er oppfylt, og fastsette erstatningens størrelse. Det skal ved erstatningsfastsettelsen blant annet tas hensyn til innhentingens eller registreringens art, bruk, omfang, varighet og sannsynlige skader for den enkelte, jf. § 3.
§ 11 Klage
Behandlingsorganets vedtak i sak om innsyn eller erstatning, kan påklages til klagenemnda. Fristen for å klage er 2 måneder fra det tidspunkt melding om vedtaket er kommet fram til søkeren.
Behandlingsorganets avgjørelse eller klageorganets avgjørelse kan ikke bringes inn for Stortingets kontrollutvalg for etterretnings,- overvåkings- og sikkerhetstjeneste.
§ 12 Behandling av klage
Ved behandling av klage over vedtak i sak om innsyn, gjelder § 8 første ledd, tredje ledd, syvende ledd første punktum og tiende ledd tilsvarende. Får klager medhold, skal saken sendes tilbake til behandlingsorganet for videre behandling med underretning til klager.
Ved behandling av klage over vedtak i sak om erstatning, gjelder § 10 tilsvarende.
Kapittel IV. Ikrafttreden m.v.
§ 13 Svalbard
Loven gjelder også for Svalbard.
§ 14 Forskrifter
Departementet kan gi regler som utfyller loven her.
§ 15 Ikrafttreden og opphør
Loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer, og gjelder inntil alle søknader om innsyn og erstatning etter denne lov er behandlet og Kongen har fastsatt at loven ikke lenger gjelder.
Oslo, i justiskomiteen, den 4. februar 1999.
Kristin Krohn Devold, |
Jan Simonsen, |
leder. |
ordfører og sekretær. |