Erfaring viser at det er en høy endringsfrekvens i skattelovgivningen.
Enkelte paragrafer i skatteloven av 1911 har vært endret
opptil 80-90 ganger.
En stor del av endringene er mindre inngrep i enkeltparagrafer.
Dette er ledd i den løpende ajourføringsprosessen,
som vanligvis blir initiert og utarbeidet i Finansdepartementet,
og som leder til flere lovendringer hvert år. Men det har
også vært gjennomført større
og mer omfattende reformer, oftest som følge av forutgående
komitéutredninger. Slike reformer kan gripe inn i lovens
strukturelle oppbygning og systematikk. Skattereformen av 1992 illustrerer
dette forholdet, med blant annet innføring av nye inntektsbegreper
(alminnelig inntekt og personinntekt).
Den løpende samfunnsutviklingen innebærer et vedvarende
behov for regelendringer, og det er grunn til å forvente
fortsatt høy endringstakt i skattelovgivningen.
Departementet har derfor lagt stor vekt på at den nye
skatteloven får en robust og tilpasningsdyktig utforming,
slik at loven også vil ha en logisk struktur etter omfattende
endringer i enkeltbestemmelsene. Dette målet kan oppnås
blant annet ved
at lovens oppbygging er foretatt ut
fra de sentrale hovedelementetene i skatteretten, snarere enn de til
enhver tid gjeldende detaljløsningene,
at strukturen fremgår klart av loven selv gjennom forholdsvis
utstrakt bruk av kapitteloverskrifter og deloverskrifter til grupper
av paragrafer. At loven selv gir klar og entydig anvisning på hvor
forskjellige typer bestemmelser hører til er svært
viktig da arbeidet med lovendringer ofte foregår under
tidspress. Lovsystematikk som bygger på subtile resonnementer
som er nærmere beskrevet i forarbeider m.m. vil være
svært sårbar, og er ikke egnet i denne sammenhengen,
at antallet interne krysshenvisninger i lovteksten begrenses,
at den tekniske utformingen av kapittelinndeling og paragrafnummerering
m.m. legger til rette for omfattende regelendringer i fremtiden.
Komiteen slutter seg til forslaget
til lovstruktur og systematikk for å gi rom for framtidige
endringer.
Skatteloven av 1911 er - slik den lyder i dag - inndelt i fem
kapitler med i alt 115 paragrafer. Kapitlene har følgende
overskrifter og innhold:
Kapitlet har nå 31 paragrafer, som gjelder en lang rekke
ulike og til dels innbyrdes uavhengige spørsmål.
Enkelte av paragrafene er supplert med forskrifter. I det følgende
gis en stikkordspreget opplisting av de viktigste temaene som omhandles
i kapitlet:
I § 15 fastlegges
blant annet prinsippet om global skatteplikt, og det angis hvilke
personer og selskaper som er skattepliktige til riket.
§ 16 har regler om når ektefeller,
samboere og barn skal lignes hver for seg eller under ett.
§§ 17 - 21, 24 og 25 har regler
om hvilken kommune skatten skal betales til.
§ 19A inneholder i fem paragrafer særregler
ved skattlegging av kraftforetak
§ 22 begrenser blant annet skatteplikten
til Norge for faste eiendommer eller anlegg i utlandet
§ 22 A har i ni paragrafer bestemmelser
om fradrag i norsk skatt for skatt betalt til fremmed stat
§ 23 har regler om skatteplikt for personer
bosatt og selskap hjemmehørende i utlandet.
§§ 26 - 28 fritar Kongen og den
kongelige familie, staten og en lang rekke institusjoner m.v. for
skatteplikt, eller begrenser skatteplikten.
§§ 31 og 32 har bestemmelser
om ansvar blant annet for fullmektig for utenlandsk person eller
selskap som er skattepliktig her, samt for skifteforvaltere og testamentsfullbyrdere.
§ 35 gir Kongen fullmakt til å inngå overenskomst med
annen stat om fordeling av skatt av næringsvirksomhet som
er skattepliktig i begge land.
Kapitlet har nå 60 paragrafer, som gjelder en lang rekke
forskjellige spørsmål. Flere av paragrafene i
kapitlet er supplert med til dels omfattende forskrifter. I det
følgende gis en stikkordspreget opplisting av en del viktige
temaer som omhandles i kapitlet:
§§ 36 -
40 har bestemmelser om ansettelse av formuesverdi og gjeldsfradrag,
gjeldsfordeling ved skatteplikt til flere kommuner, unntak fra formue, og
avskjæring av visse fradrag i formue.
§ 41 har i de ni første leddene
bestemmelser om tidfesting av inntekt av forskjellige slag. Tiende ledd
har tidfestingsregler for fradrag i inntekt.
§ 42 har i 14 til dels omfattende ledd,
bestemmelser om hva som skal regnes som inntekt, samt unntak fra
inntekt. § 42 B har bestemmelser om prosentligning
av boliger. § 42 C gjelder privat bruk av arbeidsgivers
bil, og rentesats ved lån i arbeidsforhold.
§ 43 gjelder skattlegging av gevinster
ved realisasjon utenfor næringsvirksomhet, samt skattefritak for
visse lotterigevinster m.v.
§ 43 A har i fem paragrafer bestemmelser
om skattlegging av finansielle opsjoner i og utenfor næringsvirksomhet.
§ 44 har i 17 til dels omfattende ledd,
bestemmelser om hvilke kostnader som kan fradras inntekten ved skattleggingen.
Paragrafen har også bestemmelser om fradrag i skatt.
§ 44 A har i elleve paragrafer bestemmelser
om avskrivninger.
I § 44 B er i syv paragrafer behandlet
driftsmidler som tas inn i og ut av norsk beskatningsområde.
§ 45 har regler om fradrag for underskudd
og tap, om fordeling av gjelds- og gjeldsrentefradrag mellom Norge
og utlandet og mellom kommuner her i riket, og om betinget skattefritak
ved visse former for realisasjon.
§§ 46-49 inneholder enkelte særregler
for primærnæringene.
§ 50 har bestemmelser om regnskapspliktig
næringsvirksomhet, herunder om tidfesting av inntekt og
fradrag, vurdering av varelager og fordringer, m.v.
§ 51 inneholder bestemmelser om aksjeselskaper, forsikringsselskaper
og boligselskaper.
§ 51 A inneholder i ti paragrafer særregler
om skattlegging av skipsaksjeselskaper.
§§ 52-1 til 52-6 er bestemmelser
om samvirkeforetak.
§ 53 har regler om fremføring
og tilbakeføring av underskudd, og om utjevning av inntekt
for opphavsmann til åndsverk.
§ 54 har i første ledd gjennomskjæringsregler m.v.
ved interessefellesskap. Paragrafens annet ledd hjemler skatteplikt
for aksjegevinst ved fusjon mellom et i riket hjemmehørende
aksjeselskap og et utenlandsk selskap. Tredje ledd har særregler
om industriselskaps fradrag for gjeld og gjeldsrenter.
Kapitlet har syv paragrafer som fastsetter hva personinntekt
omfatter og hvorledes personinntekt skal beregnes. Det foreligger
også omfattende forskriftsbestemmelser til paragrafene.
Kapitlet har åtte paragrafer. Det er også gitt
supplerende forskrifter:
§§ 72 og
73 har bestemmelser om kommunale skattesatser for formue og inntekt
og om fylkeskommunale skattesatser for inntekt.
§ 75 har regler om klassefradrag for personlige skattytere.
§ 76 har regler om særfradrag
ved forsørgelse.
§ 77 har regler om særfradrag
for alder, nedsatt ervervsevne, og usedvanlig store utlegg pga.
sykdom m.v.
§ 78 begrenser skatteplikten ved liten
skatteevne.
§ 79 har regler om skattefritt formuesfradrag
for personlige skattytere.
§ 80 har regler som samordner verdien
av naturalytelser ved forskuddstrekket og den etterfølgende ligning.
Kapitlet har ni paragrafer:
§§ 133,
134 og 135 har bestemmelser om enkelte forhold som ikke antas å ha
aktualitet i dag, eksempelvis særskilt kommunal utligning
i byer av egen skatt til kirke-, skole- eller fattigvesen eller annet
kommunalt anliggende.
§ 136 har forbud mot kommunale unntak
fra skatteloven, unntatt for elverk.
§§ 137 og 138 fastsetter at fylkesskatt
på inntekt og statsskatt på formue og inntekt
skal utlignes etter reglene i skatteloven. Stortinget kan likevel gjøre
unntak for statsskatten.
§ 139 har bestemmelser om kommunale og
fylkeskommunale budsjett- og skattevedtak. Supplerende forskrifter
er gitt.
§ 140 fastsetter at forvaltningsloven
ikke gjelder for behandling av saker etter skatteloven.
§ 142 gjelder ikrafttredelsen av skatteloven
av 1911.
I skatteloven av 1911 er en rekke spørsmål
som til dels har liten eller ingen innbyrdes sammenheng samlet i
samme kapittel. Inndelingen gir brukerne av loven liten veiledning
eller hjelp til å finne frem i lovstoffet. Dette gjelder
flere av kapitlene, og i særlig sterk grad lovens tredje
kapittel, som gjelder fastsettelse av formue og alminnelig inntekt.
Dette kapitlet er blitt svært uoversiktlig og vanskelig å finne
frem i, selv for brukere med innsikt i fagområdet.
Departementet viser til at det ut i fra hensynet til brukervennlighet
er viktig at lengden på så vel enkeltbestemmelser
som de enkelte kapitler begrenses. En systematisk oppdeling på kapittelnivå er
svært viktig for å veilede brukerne av loven.
En kapittelinndeling basert på mindre grupper av bestemmelser
med nær saklig sammenheng gjør det lettere for
brukerne å finne frem til relevante bestemmelser. En slik
inndeling gjør det også lettere å se
sammenhengen mellom ulike bestemmelser og reduserer risikoen for
at regelfragmenter blir oversett. Tekstmengden i en samlet skattelov
må nødvendigvis bli stor, men de negative momentene
ved et stort tekstvolum reduseres dersom teksten er inndelt på en
hensiktsmessig måte.
Inndeling i flere kapitler gjør strukturen i loven klarere,
og det blir mindre tvilsomt hvor senere tilføyelser skal
plasseres. Systematikken blir med andre ord mindre sårbar
i forhold til senere regelendringer.
Departementet foreslår at reglene om inntektsbeskatning
i lovforslaget skal deles opp som følger:
ett kapittel med hovedregler om bruttoinntekter, jf.
forslag til kapittel 5
ett kapittel med hovedregler om fradrag i inntekt, jf. forslag
til kapittel 6
ett kapittel med særregler om fastsettelse av inntekt
ved bruk av egen bolig- eller fritidseiendom, jf. forslag til kapittel
7
ett kapittel med særregler om fastsettelse av inntekt
i visse næringer, jf. forslag til kapittel 8
ett kapittel med særregler om fastsettelse av inntekt
ved realisasjon m.v. (gevinstbeskatning og tapsfradrag), jf. forslag
til kapittel 9
ett kapittel med særregler for inntektsbeskatning av
selskaper, selskapsdeltakere og samvirkeforetak, jf. forslag til
kapittel 10
ett kapittel med særregler for omdanning av virksomhet
og selskaper, jf. forslag til kapittel 11.
De nevnte kapitlene gjelder fastsettelse av alminnelig inntekt.
Som i høringsutkastet foreslås et eget kapittel
om personinntekt, jf. forslag til kapittel 12.
I forhold til høringsutkastet er det med andre ord tilføyet
fem kapitler om inntektsbeskatning (lovforslagets kapittel 7 til
og med kapittel 11). Departementet viser i denne forbindelse til
at flere av høringsinstansene uttrykte et ønske
om en mer vidtgående kapittelinndeling med hensyn
til inntektsbestemmelsene.
Bestemmelsene om fastsettelse av inntekt ved bruk av egen bolig-
eller fritidseiendom er skilt ut i et eget kapittel fordi dette
er omfattende bestemmelser av teknisk karakter, og som gjelder et
klart avgrenset saksområde.
Særreglene for fastsettelse av inntekt i visse næringer
er samlet i et eget kapittel fordi det letter oversikten over regelverket
om hovedregler og forskjellige særordninger presenteres
hver for seg. Departementet viser også til at skattemessig
likebehandling av ulike investeringer og et bredt skattegrunnlag
kombinerte med lave skattesatser er grunnleggende hensyn bak den
norske skattereformen, og at disse hensynene tilsier at omfanget
av forskjellige særordninger blir synliggjort.
Departementet har også kommet til at det er grunnlag
for å videreføre gevinst- og tapsbegrepet i den
nye skatteloven. En naturlig følge av dette standpunktet
er at bestemmelsene om gevinster og tap samles i et eget kapittel.
Departementet foreslår at de bestemmelsene som i dag
er gitt i selskapsskatteloven, og som gjelder inntektsbeskatning,
fortsatt skal stå samlet. Departementet har lagt vekt på at
bestemmelsene gjelder avgrensede saksområder, og at mange
av bestemmelsene er av teknisk karakter og må ses i sammenheng
med hverandre. Det er også lagt vekt på at dette
er forholdsvis nye bestemmelser som ble vedtatt i forbindelse med
skattereformen 1992, og at det også vil redusere overgangsproblemene
om disse bestemmelsene videreføres uten vesentlige endringer.
Det foreslås at bestemmelsene om inntektsbeskatning av
samvirkeforetak også blir føyet til i dette kapitlet.
Det innebærer at særreglene for fastsettelse av
inntekt for selskaper, selskapsdeltakere og samvirkeforetak blir samlet.
Bestemmelsene om omdanning av eneeierforetak og selskaper, herunder
om fusjon og fisjon av selskaper, foreslås samlet i kapittel
11. Dette gjelder også bestemmelsene om skattefritak ved
konserninterne overføringer og bestemmelsene om skattefritak
eller - nedsettelse ved realisasjon som ledd i rasjonalisering av
virksomhet, jf. lov av 9. juni 1961 nr. 16 om tillegg til
skatteloven («omdannelsesloven»).
For øvrig er høringsutkastets to kapitler om
henholdsvis formue og fradrag i formue slått sammen til ett
kapittel. Andre endringer i forhold til høringsutkastet
er at foreliggende forslag ikke har et eget kapittel om skattegrunnlag
og at særreglene for inntekt av utvinning m.v. av petroleum
foreslås videreført i en egen lov.
Departementet legger til grunn at endringene i kapittelinndelingen
i forhold til høringsutkastet vil bidra til å lette
tilgjengeligheten for brukerne.
På samme måte som i høringsutkastet
er bestemmelsene innenfor hvert av kapitlene samlet i grupper ut
fra deres saklige sammenheng, med egne deloverskrifter.
I Lovstrukturutvalgets innstilling på side 85 uttales
følgende om kapitteloverskrifter m.v.:
«Systemet bør utformes slik at det første
som møter en i et regelsett etter tittel og identifikasjonsreferanse
er en oversikt over lovens kapitteloverskrifter. Tilsvarende bør
en under den enkelte kapitteloverskrift finne en oversikt over paragrafoverskriftene.»
I samsvar med denne tilrådingen er det i lovforslaget
etter lovens tittel tatt inn en oversikt over samtlige kapitler.
Finansdepartementet anser det derimot ikke hensiktsmessig å følge
tilrådingen om å innarbeide en paragrafoversikt
under hver enkelt kapitteloverskrift. Departementet viser til at
slike oversikter innenfor hvert enkelt kapittel vil øke
tekstvolumet i vesentlig grad, og at behovet for veiledning i de
enkelte kapitlene blant annet er ivaretatt gjennom bruken av deloverskrifter
til de enkelte paragrafgruppene.
Komiteen slutter seg til forslaget
til kapittelinndeling i ny skattelov.
Paragrafnummereringen i skatteloven av 1911 er den tradisjonelle
med gjennomgående nummerering. En slik nummerering har
ført til ulemper når det senere foretas endringer.
I Lovstrukturutvalgets innstilling av 10. november 1992 (NOU
1994:32) side 48 pekes det på at man ikke har noe enhetlig
system for inndeling av lover. Det brukes både
fortløpende paragrafnummerering
gjennom hele loven, og
paragrafnummerering som starter fra 1 i hvert enkelt kapittel
med kapittelprefiks foran paragraftallet (eksempelvis § 2-1
for første paragraf i annet kapittel).
På side 84 i innstillingen vurderer Lovstrukturutvalget
de to systemene mot hverandre. Det pekes på at metoden
med kapittelprefiks har visse fordeler ved at det kan tilføyes
nye paragrafer på slutten av kapitlene uten å forskyve
paragrafnummereringen, og andre tilføyelser kan foretas
kun med paragrafendring for etterfølgende bestemmelser
i samme kapittel. Ved en slik metode er det også lettere å tilføye
hele kapitler ved at paragrafrekkefølgen i etterfølgende
kapitler beholdes (men med endret kapittelprefiks). Utvalget finner
imidlertid at man ikke vinner særlig mye ved denne metoden,
sammenlignet med den tradisjonelle metoden med gjennomgående
paragrafnummerering gjennom hele loven, og anbefaler derfor at den
tradisjonelle metoden blir gjennomført i lovgivningen.
Departementet viser til at særlige hensyn gjør
seg gjeldende i skattelovgivningen, ved at regelverket nødvendigvis
må gjennomgå forholdsvis hyppige endringer. Ved
teknisk revisjon av skatteloven må det legges vekt på å oppnå en
robust systematikk, hvor det er tilrettelagt for fremtidige endringer
i enkeltbestemmelsene, og hvor det er lett å innpasse nye
bestemmelser.
Departementet vil også peke på at ligningsloven av
13. juni 1980 og selskapsskatteloven av 20. juli 1991
bygger på systemet med kapittelprefiks foran paragraftallet.
Departementet har gode erfaringer med dette systemet i forbindelse
med endringene som er gjennomført i disse lovene etter
at de ble vedtatt. En slik paragrafinndeling er også brukt
i andre nyere og større lover som for eksempel den nye
folketrygdloven og de nye aksjelovene.
Det vises også til at bruk av kapittelprefiks kan gjøre
lovstrukturen klarere for brukerne.
Departementet legger avgjørende vekt på disse fordelene.
Tilføyelse av nye paragrafer innenfor det tradisjonelle
systemet med fortløpende paragrafnummerering ved å betegne
tilføyde paragrafer med en bokstav i tillegg til det allerede
benyttede paragraftall gir ikke tilfredsstillende løsninger
i skattelovgivningen. Metoden er benyttet i flere ganger i skatteloven, blant
annet ved tilføyelsen av bestemmelsene i skatteloven § 22
A om fradrag i norsk skatt for skatt betalt til fremmed stat, der
ni nye paragrafer ble gitt i § 22 A-1 til § 22
A-9. Andre eksempler er tilføyelsen av nye paragrafer i
skatteloven § 44 A ved innføring av saldosystemet
for avskrivning av driftsmidler (§ 44A-1 til § 44A-10),
og bestemmelsene i skatteloven § 44 B om driftsmidler
som tas inn i og ut av norsk beskatningsområde (§ 44
B-1 til § 44 B-7). Dersom slike tilføyelser
foretas i stor utstrekning vil det bidra til å gjøre
regelverket uoversiktlig og vanskelig å finne frem i.
Forslaget til teknisk revidert skattelov er derfor basert på paragrafnummerering
som starter fra 1 i hvert kapittel, med kapittelprefiks foran paragraftallet.
I flere av kapitlene i lovforslaget er det benyttet deloverskrifter
foran grupper av paragrafer. Ved overgangen til ny deloverskrift
går paragrafnummeret opp til nærmeste titall (eksempelvis
fra § 4-3 til § 4-10). En slik
systematikk gjør at det blir mulig å tilføye
nye bestemmelser uten å forrykke paragrafnummereringen
for alle etterfølgende paragrafer i kapitlet. Hvor bestemmelsene
under en paragrafoversikt slutter på -9, begynner neste
paragrafgruppe elleve sifre høyere (eksempelvis fra § 11-79
til § 11-90). I lovforslaget er det derfor alltid
minst ett ledig paragrafnummer i slutten av hver paragrafgruppe.
Komiteen slutter seg til forslaget
til paragrafnummerering i ny skattelov.
Skattesystemet i 1911 var relativt oversiktlig. De økonomiske
forholdene i samfunnet var enklere enn i dag, og dette avspeilet
seg i skattereglene.
Skatteloven for landet hadde opprinnelig 142 paragrafer, byskatteloven
133. Lovene omfattet ikke bare materielle regler om omfanget av
skatteplikten for inntekt og formue, men også bestemmelsene
om ligningsforvaltning og om skattebetaling, samt om kommunal eiendomsskatt.
I samsvar med datidens lovgivningsteknikk ble overskrifter benyttet
bare for kapitlene, ikke ved de enkelte paragrafene.
Paragrafene var oppdelt i inntil åtte ledd. Leddene var
unummererte. Mange paragrafer hadde også til dels omfattende
oppregninger, oppdelt ved hjelp av bokstaver, unntaksvis med tall.
I utgangspunktet ble alle rettsregler om samme sak eller tema
såvidt mulig samlet i samme paragraf. Mange paragrafer
ble derfor nokså omfattende allerede i 1911. Eksempelvis
ble materielle regler om hva som skal regnes som inntekt samlet
i § 42 i skatteloven for landet (§ 36
i skatteloven for byene), salgsgevinster utenom næring
ble samlet i § 43 (37), mens inntektsfradrag ble
samlet i § 44 (38).
Gjennom de over 80 år som er gått, er disse
og andre paragrafer vokst til et nokså uhåndterlig
omfang, uten noen klar struktur. Det er nå nødvendig å foreta store
endringer i inndelingen i av regelverket. Ved paragrafinndelingen
i lovforslaget er det lagt vekt på hver enkelt paragraf
som utgangspunkt skal omfatte ett tema på en mest mulig
uttømmende måte. Hver enkelt paragraf i lovforslaget
har en egen overskrift som gjenspeiler hva bestemmelsen regulerer.
Det er lagt vekt på å begrense størrelsen
på de enkelte paragrafene. De fleste paragrafene i lovforslaget er
forholdsvis korte. Det er imidlertid vanskelig å unngå at
enkelte paragrafer blir forholdsvis lange. Dette problemet oppstår
blant annet i inntektskapitlet, hvor enkelte emner trenger omfattende
lovregulering.
Innvendingen mot store paragrafer er særlig at volumet
gjør det vanskelig å få oversikt over
innholdet. Dette kan til en viss grad motvirkes ved hensiktsmessig
inndeling av paragrafen på ulike undernivåer.
Inndelingen i undernivåer bygger på følgende standard:
Hovedinndelingen av hver enkelt paragraf er på leddnivå.
Departementet har lagt vekt på at inndelingen av lov- og
forskriftstekster ved hjelp av ledd er godt innarbeidet. En innvending
mot inndeling i ledd er blant annet at paragrafene i ligningsloven
og i skattebetalingsloven følger en annen systematikk med inndeling
i «nr.», og at lovgivningen innenfor samme fagområde
bør være enhetlig. Departementet har likevel ikke
lagt avgjørende vekt på dette hensynet. Departementet
viser til Justisdepartementets høringsuttalelse hvor det
heter at inndeling i ledd er så innarbeidet at mange betegner «nr.» som
ledd, og at det ofte oppstår misforståelser ved
bruk av nummer som inndeling på «leddnivå».
Finansdepartementet slutter seg til disse synspunktene.
Alle leddene i paragrafene er nummererte. Dette er i samsvar
med tilrådingen i Lovstrukturutvalgets innstilling på side
95.
I mange sammenhenger kan en inndeling av hvert enkelt ledd i
underpunkter lette oversikten over en bestemmelse. I lovforslaget
er de enkelte ledd inndelt i underpunkter ved bruk av bokstaver.
Hvor det er behov for en ytterligere oppdeling er det benyttet arabertall
med punktum etter. Denne underinndelingen skal betegnes som «nummer».
Det opplegget som er benyttet for paragrafinndeling skulle gi
muligheter for entydige henvisninger, med liten risiko for misforståelser.
Opplegget kan oppsummeres slik:
Nivå 1 (leddnivå): | (1) |
Nivå 2: | a. |
Nivå 3: | 1. |
Komiteen slutter seg til forslaget
til paragrafinndeling i ny skattelov.
Komiteen viser til at saksordfører i
brev 11. desember 1998 til finansministeren ba om en vurdering av
hvorvidt det vil være hensiktsmessig å kursivere paragrafoverskriftene,
særlig med tanke på at det i lovsamlinger ikke
vil være linjeskift mellom overskriften og selve lovteksten. Komiteen viser
videre til at dette er omtalt i brev 8. januar 1999 fra finansministeren
punkt 5, hvor det bl.a. heter:
«Departementet er enig i at kursivering
av paragrafoverskrifter kan være hensiktsmessig, særlig
dersom det mangler linjeskift mellom overskriften og selve lovteksten.
Departementet legger til grunn at redaksjonen av lovsamlingene og
andre som trykker lovteksten, selv har adgang til å velge
de skrifttypene de ønsker på de forskjellige overskriftsnivåene,
uten å være bundet av hvordan dette er presentert
i selve lovvedtaket.
Kursiveringen bør imidlertid
ikke bli en del av selve lovvedtaket. I endringslover er det vanlig
at ny tekst i gamle paragrafer, og nye paragrafer, kursiveres for å fremheve
hva som er nytt. Slike lovvedtak med kursivering leder imidlertid
ikke til at den nye lovtekst blir stående i kursiv ved
innarbeidingen i den gamle lov i nye lovsamlinger m.v. Når
det gjelder paragrafoverskrifter, bør lovgiverne nøye
seg med å vedta teksten, og unnlate ønskelige
uthevelser til de redaksjonelle løsninger ved gjengivelse
av lovvedtaket i trykt form.
I proposisjonen har en
av uthevingsmessige grunner valgt å kursivere underoverskriftene
i de enkelte kapitlene. Dette kan gjerne gjentas i komiteinnstillingen,
men også her legger departementet til grunn at redaktøren
av lovsamlingen og andre som gjengir lovtekstene vil ha frihet til å velge
den typografiske løsningen i gjengivelsen.»
Departementet konkluderer med at kursivering av paragrafoverskriftene
kan være hensiktsmessig, men at dette bør avgjøres
i det enkelte tilfelle ved trykking av lovsamlinger og lignende.
Komiteen slutter seg til denne vurderingen.
Skatteloven av 1911 reflekterer mange forskjellige faser i utviklingen
av rettskrivning og uttrykksformer gjennom snart 100 år.
Bestemmelser som har stått uendret siden 1911 bygger på rettskrivningen
av 1907. For øvrig har skatteloven elementer fra rettskrivningene
av 1917, 1927, 1938 og fra de forskjellige retninger som til enhver
tid har vært fremherskende i språkutviklingen
i årene etter den annen verdenskrig. Også selve
uttrykksformene gjenspeiler de forskjellige tidsepokene.
Det er nå ønskelig å bruke et enhetlig,
mer moderne og ledigere lovspråk, basert på moderate
bokmålsformer, ord og begreper som er levende i språket
og alminnelig aksepterte.
Selv om det er et formål å modernisere lovspråket og
myke opp stil og uttrykksmåter fra den gjeldende skatteloven,
er det også andre viktige hensyn som må stå i
forgrunnen ved lovrevisjonen.
Bestemmelsene i den gjeldende skattelovgivningen er fortolket
og utfylt gjennom en omfattende rettspraksis, ligningspraksis, administrative
uttalelser og i juridisk teori. Det er avsagt flere tusen underretts-
og lagmannsrettsdommer, og flere hundre høyesterettsdommer
som vedrører skattelovgivningen. Det er av aller største
viktighet at reglene i den nye skatteloven utformes slik at mest
mulig at det foreliggende tolkningsmateriale beholder sin verdi.
Hvis dette ikke lykkes, vil skattyterne og skatteforvaltningen (og
i neste omgang rettsapparatet) bli påført et utilsiktet
og unødvendig merarbeid.
De hensynene som er nevnt i forrige avsnitt, tilsier en høy
grad av varsomhet ved utformingen av lovtekster, ikke minst ved
bruk av ny terminologi til erstatning for eldre, innarbeidede begreper.
Selv om det utvises stor varsomhet, kan det ikke garanteres at utilsiktede
realitetsendringer helt vil kunne unngås. Der man har vært
i tvil, har man beholdt nåværende uttrykksmåte
eller begrep, fremfor å risikere utilsiktede realitetsendringer
som følge av modernisering av språkbruken. Språkbruken
kan derfor på enkelte punkter være mer «gammeldags» enn
det en isolert språklig vurdering skulle tilsi.
Her kommenteres enkelte av begrepene som er benyttet i lovforslaget.
I lovforslaget er begrepet «virksomhet» benyttet gjennomgående
i lovteksten. Gjeldende skattelovgivning benytter både «virksomhet», «næring», «forretningsforetak» og «forretningsforetagende».
Et stykke på vei har disse begrepene samme meningsinnhold, men
i enkelte sammenhenger har de vært ansett for å ha
forskjellig betydning. Bruken av begrepene er likevel tilfeldig
i gjeldende skattelov. Overgangen til konsekvent bruk av begrepet «virksomhet» er
ikke ment å innebære realitetsendringer. Bruken
av begrepet «virksomhet» er det nærmere
redegjort for i merknadene til § 5-1 Hovedregel
om inntekt.
Lovforslaget benytter begrepet «kostnad». I
gjeldende skattelovgivning benyttes begrepene utgift, omkostning
og kostnad om hverandre. Til en viss grad er det tilfeldig hvordan
begrepene benyttes i gjeldende skattelovgivning.
Begrepene utgift og kostnad er nærmere definert i Norsk
Standard for regnskapsterminologi (NS 4101 fra 1994):
Utgift er definert som «Anskaffelse av varer og tjenester
som medfører betalingsforpliktelse».
Kostnad er definert som «Forbruk av varer og tjenester,
vurdert i penger».
Begrepet «utgift» refererer med andre ord til
en betalingsforpliktelse, mens «kostnad» refererer
til forbruk eller oppofrelse av ressurser.
Begrepet «omkostning» er ikke nærmere
omtalt i NS 4101. Begrepet «omkostning» ligger
nær opp til «kostnad». I moderne bedriftsøkonomi
er det vanlig å benytte «kostnad» i stedet
for «omkostning».
Departementet har vurdert å benytte begrepene «utgift» og «kostnad» i
tradisjonell regnskapsrettslig betydning i lovforslaget. Departementet
har imidlertid kommet til at bruk av regnskapsterminologi i skatteloven
på dette punkt kan gi utilsiktede fortolkningsvirkninger
med hensyn til vilkår for fradragsrett, tidfesting av fradrag
m.v. Departementet har derfor ikke funnet det hensiktsmessig å benytte
den tradisjonelle regnskapsrettslige sondringen mellom «utgift» og «kostnad» i
skatteloven.
I stedet foreslås begrepet «kostnad» benyttet
gjennomgående i lovforslaget, med ett unntak: I § 6-11
utgiftsgodtgjørelse er begrepet «utgift» benyttet.
Det skyldes dels at begrepet «utgiftsgodtgjørelse» er
godt innarbeidet, dels at slik godtgjørelse i de fleste
tilfeller knytter seg til en betalingsforpliktelse som har oppstått
i tilknytning til et inntektserverv.
I det følgende er nevnt et utvalg av eksempler på ord
og uttrykk m.v. som er benyttet gjennomgående i forslaget
til ny skattelov:
«Skattyter». Gjeldende
skattelov benytter både «skattyter» og «den
skattepliktige».
«Skattlegging» er benyttet i stedet for «beskatning»(«beskatning» er
likevel i en viss grad brukt sammen med andre begreper - for eksempel «gevinstbeskatning»).
«Fastsettelse» er benyttet i stedet for «ansettelse» (av
inntekt m.m.).
Forkortelse av ord er vanligvis unngått i lovtekstene,
med unntak for «jf., nr., m.v.».
Ved henvisning til andre lover er det, i samsvar med tilråding
i Justisdepartementets lovteknikkhefte, i alminnelighet brukt lovens
korttittel, eksempelvis skattebetalingsloven, ligningsloven, selskapsloven,
folketrygdloven, osv. For lover hvor det ikke foreligger noen innarbeidet
korttittel er full tittel benyttet. Lovers årstall, dato
og nummer er ikke angitt, da dette forutsettes innarbeidet i noteverket
i lovsamlinger m.v.
Komiteen slutter seg til departementets
vurderinger og forslag vedrørende lovspråk i ny
skattelov. Komiteen viser likevel til sine merknader
og forslag under kapittel 7 nedenfor, til de enkelte bestemmelsene
i loven.