Kapittel 12 i lovforslaget inneholder visse prosessuelle bestemmelser
i husleieforhold.
Bestemmelsene bygger i det vesentlige på Husleielovutvalgets
forslag til kapittel 13.
Kapittelet handler for det første om hvilke organ som
skal kunne løse tvister i husleiesaker. Departementet holder
fast ved at de ordinære domstolene skal ha rollen som det
viktigste konfliktløsningsorgan i husleiesaken. Skal det
etableres nye offentlige organ, må det foreligge særlige
grunner for dette. Departementet kan ikke se at det foreligger slike
grunner, verken for å opprette særdomstoler eller
for å utvide kompetansen til Forbrukertvistutvalget. Det
samme gjelder i forhold til å opprette egne kommunale nemnder.
Det blir imidlertid foreslått at en takstnemnd kan ta stilling
til hva som skal være markedsleie, gjengs leie og vederlag
for forbedringer etter at leieforholdet er avsluttet, dersom partene
ikke kommer til enighet om dette. Det foreslås at takstnemnda
skal bestå av tre medlemmer som blir oppnevnt av herreds-
eller byretten, og at nemndas avgjørelse skal kunne bringes
inn for retten innen en fastsatt frist.
Kapittelet handler også om visse prosessuelle bestemmelser
som spesielt skal gjelde for husleieforhold. Det blir foreslått
at en avtale mellom utleier og leier om at en tvist som gjelder
leie av bolig skal avgjøres ved voldgift, bare skal være
bindende dersom avtalen er inngått etter at tvisten har
oppstått. Dernest blir det foreslått at retten
kan beslutte at framleier, husstandsmedlem eller ny leier skal ha
bruksrett til husrommet inntil saken er avgjort på en endelig
måte. Det blir foreslått at retten ved kjennelse
skal kunne gi samtykke til fravikelse, mot eller uten sikkerhetsstillelse,
når retten ikke finner grunn til å sette til side
en oppsigelse. Ankefristen i husleiesaker foreslås endret i
overensstemmelse med den alminnelige ankefristen i sivile saker
på to måneder.
Komiteen vil vise til at det er foreslått å videreføre
fra gjeldende rett at de ordinære domstolene skal ha rollen
som viktigste konfliktorgan i husleiesaker. Komiteen har
merket seg at enkelte høringsinstanser mener det er behov
for en særdomstol i husleieloven. Komiteen vil
understreke at det er domstolene som har fått rollen som
konfliktløsningsorgan i den norske statsforvaltning. Komiteen vil
imidlertid peke på at det er uheldig med den lange saksbehandlingstiden
og de høye kostnadene som en domstolsbehandling innebærer. Komiteen ser
derfor positivt på at det er satt igang et prøveprosjekt
ved 6 domstoler med rettsmekling hvor partene helt eller delvis
kan inngå rettsforlik. Komiteen er enig
i at dette er positivt for en del husleietvister, men vil imidlertid
peke på at rettsmekling krever at begge partene er enig
om å benytte rettsmekling.
Komiteen støtter forslaget om å opprette
en takstnemnd som kan ta stilling til hva som skal være markedsleie,
gjengs leie og vederlag for forbedring etter at leieforholdet er
avsluttet.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
viser til felles initiativ fra Norske Boligbyggelags Landsforbund,
Norges Leieboerforbund, Huseiernes Landsforbund og Forbrukerrådet om
opprettelse av et husleietvistutvalg. Husleietvistene er ofte små,
tidkrevende og kostnadskrevende saker å føre for
domstolsapparatet. I tillegg kommer lang ventetid for å få sakene
opp for domstolene. Flertallet fremmer derfor forslag
om at det opprettes et husleietvistutvalg i Oslo som en prøveordning. Husleietvistutvalget
bør bestå av representanter fra leier og utleiersiden
ledet av en nøytral formann med dommerkompetanse. Utvalget
bør ha et eget sekretariat, som i tillegg til å forberede
saker for utvalget, mekler mellom partene. Sekretariatet bør
vurderes knyttet til forliksrådet.
Saker som er behandlet i Husleietvistutvalget skal unntas fra
den lovbestemte behandling i Forliksrådet. Dette for å unngå dobbel
behandling. Regjeringen gis fullmakt til å suspendere lovens
krav til forliksrådsbehandling i de tilfeller saken er
behandlet i Husleietvistutvalget.
Avgjørelser i Husleietvistutvalget får samme virkning
som en dom dersom den ikke bringes inn for de alminnelige domstoler.
Det bør være en prøveperiode på tre år.
Regjeringen må deretter gjennomføre en evaluering
og komme til Stortinget med en vurdering av erfaringene med forsøket,
også når det gjelder den økonomiske og
organisasjonsmessige siden av forsøksordningen.
Flertallet mener en slik prøveordning
innenfor et avgrenset geografisk område vil vise om dette
er en tilfredsstillende ordning for å løse husleietvister. Flertallet forutsetter
at kostnadene ved ordningen i utgangspunktet bør dekkes
av de sakførende parter.
Flertallet mener likevel at Regjeringen sammen
med initiativtakerne til opprettelse av husleietvistutvalgsordningen,
må vurdere om det er nødvendig å gå inn
med økonomiske midler, slik at en er sikret at innføringen
av Husleietvistutvalget blir realisert.
Flertallet fremmer følgende forslag:
Ǥ 12-5 Husleietvistutvalg skal lyde:
Departementet kan som forsøk i en eller flere kommuner
opprette et partssammensatt utvalg til behandling av tvister etter
loven her (Husleietvistutvalg). Departementet kan fastsette regler
om saklig myndighetsområde, oppnevning, sammensetning,
organisering, saksbehandling, vedtak, tvangskraft, sakskostnader,
gebyr, gjenopptagelse, forholdet til voldsklausuler, bransjenemnder
og de alminnelige dom-stolene og andre forhold av betydning for
tvisteløsningen. Departementet kan også bestemme
at reglene i § 12-2 ikke skal gjelde i områder
hvor Husleietvistutvalget gjelder.
§ 13-3 annet ledd nr. 1 om endringer i lov
av 13. august 1915 nr. 6 om rettergangsmåten i tvistemål skal § 273
nytt nr. 8 lyde:
i saker som er meglet eller avgjort ved vedtak i Husleietvistutvalg.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til sine merknader og lovforslag som vil gjøre et tvisteorgan
overflødig.
Disse medlemmer mener det vil koste mye å opprette
slike tvisteorganer i et omfang som gjør dem i stand til å bli
et effektivt virkemiddel i tvistesaker vedrørende bestemmelsene
i husleieloven. Det er i denne sammenheng naturlig å vise
til de innvendinger departementet trekker frem når det
gjelder å opprette et eget tvisteutvalg for husleiesaker.
Disse medlemmer vil derfor stemme imot at det
opprettes egne tvisteutvalg. Selv om flere av de mest sentrale høringsinstansene
viser til at et husleietvistutvalg bør opprettes er det
grunn til å tro at innsatsen og kostnadene for å bygge
opp og drive et slikt organ ikke vil samsvare med nytteverdien.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser til
at lovforslaget innebærer at alle saker, med visse unntak,
som blir ført inn for rettsvesenet, skal gå via forliksrådsbehandling
etter denne loven. Disse medlemmer vil vise til at
forliksrådet innebærer en megling som ikke er
bindende hvis ikke begge parter er enig. Hvis i utgangspunktet konfliktnivået
mellom partene er så høyt at ingen er innstilt
på å inngå forlik, synes det unødvendig å gå veien
via den forsinkelse forliksrådsbehandling medfører. Disse
medlemmer mener derfor i utgangspunktet at saker kun skal gå til
forliksrådet hvis en av partene krever det. Disse
medlemmer viser videre til at spørsmålet
om å oppnevne en tvistenemnd for husleiespørsmål
er tatt opp etter initiativ fra NBBL, Norsk leieboerforbund, Huseiernes
Landsforbund og Forbrukerrådet. Disse medlemmer mener
at et slikt Husleietvistutvalg kan være et godt alternativ
til megling gjennom forliksråd og mener at det bør
gjennomføres forsøk med et slikt tvisteutvalg.
Dette bør komme istedenfor forliksrådsbehandling.