Til Odelstinget.
Justisdepartementet legger i proposisjonen frem forslag om en
midlertidig lov om en ny §10 a i politiloven som vil utvide
politiets adgang til å undersøke om personer bærer
våpen på offentlig sted. Loven skal gjelde i tre år.
Riksadvokaten foreslo sommeren 1998 en utvidet adgang til å undersøke
om personer bærer våpen på offentlig
sted. I første omgang foreslo riksadvokaten prinsipalt
en utvidet adgang til ransaking i h.t. straffeprosessloven. Senere
ble dette endret til et forslag om utvidet adgang til visitasjon
av person på offentlig sted etter politiloven.
Etter dette sendte Justisdepartementet på høring
et forslag om en ny bestemmelse i politiloven om utvidet adgang
til å undersøke om personer bærer våpen (stikk-
eller skytevåpen) på offentlig sted. Proposisjonens
forslag til ny bestemmelse i politiloven bygger på dette
lovforslaget.
Det er også fremsatt forslag i Dokument nr. 8:18 (1998-99)
og Dokument nr. 8:13 (1998-99) som bl.a. gjelder forslag til endring
i straffeprosessloven om å redusere kravet til mistanke
for å kunne foreta ransaking etter våpen.
Bestemmelser om ransaking av person er hjemlet i straffeprosessloven §195.
Vilkåret for slik ransaking er at vedkommende med skjellig
grunn mistenkes for en handling som etter loven kan medføre
frihetsstraff og at det er grunn til å anta at ransaking
kan føre til oppdagelse av bevis eller av ting som kan
beslaglegges. Beslutningen treffes i utgangspunktet av retten, men
i hastesaker kan påtalemyndigheten og unntaksvis også polititjenestemenn
treffe slike vedtak. Også en person som pågripes
kan ransakes for å finne ting personen kan bruke til vold
eller å flykte.
Etter politiloven § 7 kan politiet gripe inn
for å stanse eller avverge forstyrrelser av offentlig ro
og orden, for å ivareta enkeltpersoners eller allmennhetens sikkerhet
eller for å avverge eller stanse lovbrudd. Dette kan gjøres
bl.a. ved å uskadeliggjøre eller ta farlige gjenstander
i forvaring.
For øvrig gir politiloven § 8 på nærmere
bestemte vilkår politiet adgang til å innbringe
og holde tilbake inntil 4 timer bl.a. den som på offentlig
sted forstyrrer ro og orden eller den lovlige ferdsel, eller den
som ikke etterkommer pålegg fra politiet om å fjerne
seg fra offentlig sted. Videre kan politiet i medhold av politiloven § 10
visitere enhver som fjernes, anholdes eller innbringes, jf. §§ 7-9.
Politiloven § 10 hjemler bl.a. også visitasjon
i den hensikt å bringe en persons identitet på det
rene.
Kroppsvisitering kan dessuten skje etter reglene i forskrift
om forebyggelse av anslag mot sikkerheten i luftfarten og etter
tolloven.
I proposisjonen gjennomgås også reglene på dette området
i Sverige og Danmark.
En særskilt hjemmel for visitasjon innenfor de rammer
som er foreslått av riksadvokaten, vil kunne ha sin selvstendige
betydning utover eksisterende regler der det har oppstått
helt spesielle ordensproblemer, med en uttalt eksponering av ulovlig
våpenbruk. En slik hjemmel åpner for planmessige
aksjoner og vil dessuten kunne få en trygghetsskapende
og forebyggende effekt.
Departementet foreslo i høringsbrevet en ny § 10 a
i politiloven med følgende ordlyd:
«§ 10 a. Visitasjon for å avdekke
våpen
Politiet kan på offentlig
sted, i situasjoner eller på steder hvor vold erfaringsmessig
lett utøves, visitere person når det er grunn
til å undersøke om personen er i besittelse av
våpen. Med våpen menes skytevåpen og kniv
eller lignende skarpt redskap som er egnet til bruk ved legemskrenkelser.
Visitasjon
i medhold av denne bestemmelsen skal først foretas ved
hjelp av teknisk hjelpemiddel. Hvis undersøkelsen gir skjellig
grunn til å anta at personen bærer våpen,
kan ordinær visitasjon finne sted.
Visitasjon
i medhold av denne bestemmelsen kan bare gjennomføres når
politimesteren, eller den som politimesteren bemyndiger, på forhånd
har gitt samtykke til at visitasjon kan foretas i et nærmere
angitt område og tidsrom. Dersom en polititjenestemann
i andre tilfeller finner grunn til å visitere en person
etter første ledd, må samtykke innhentes i det
enkelte tilfelle før visitasjonen foretas. Samtykke etter
dette ledd skal nedtegnes skriftlig.
Visitasjon i
medhold av denne bestemmelsen kan bare foretas av tjenestemann som
har gjennomgått særskilt opplæring.»
Høringsinstansene er i overveiende grad positive til
lovforslaget. Flere peker på at det vil være behov for
utvidelse av gjeldende visitasjonsadgang for å avdekke
våpen. Enkelte støtter prinsipalt det opprinnelige
forslaget fra riksadvokaten.
Et par av høringsinstansene stiller spørsmål
ved om det er behov for endringen. Enkelte organisasjoner/institusjoner
har kommet med kritiske merknader i forhold til bl.a. spørsmålet
om garantier mot misbruk/ivaretakelse av rettssikkerheten
til enkelte grupper.
Til lovforslaget er bl.a. fremsatt merknader i forhold til den
praktiske gjennomføring og beslutningskjeden. Flere av
høringsinstansene (påtalemyndigheten) har reist
innsigelser i forhold til den foreslåtte begrensning i
første ledd, «i situasjoner eller på steder
hvor vold erfaringsmessig lett utøves». Det er
videre fremsatt merknader i forhold til regler om samtykke i tredje
ledd, både når det gjelder krav til samtykke og
hvem som skal samtykke. Noen av høringsinstansene har også merknader
til våpenavgrensningen. Videre er det stilt enkelte spørsmål
i forhold til bruk av teknisk hjelpemiddel. En av høringsinstansene
(Datatilsynet) har også stilt spørsmål
ved om det bør være krav om uniformering av tjenestemenn
som skal foreta visitasjonen.
Når det gjelder synspunkter på den nærmere
utformingen av regelen vises til proposisjonen s. 12-15.
Departementet legger vekt på at hovedformålet med
en bestemmelse om utvidet adgang til visitasjon er å forebygge
straffbare handlinger. En slik bestemmelse vil kunne gi en viktig
signaleffekt og i seg selv være trygghetsskapende og forebyggende.
Departementet understreker at bestemmelsen er ment å være
et nytt hjelpemiddel for politiet, først og fremst i forbindelse
med forhåndsplanlegging av aksjoner for å kunne
avdekke våpen på offentlig sted i situasjoner
der vold erfaringsmessig lett utøves. Den nye bestemmelsen
er ment som et supplement til eksisterende hjemler.
Departementet mener dessuten det er meget viktig at praktiseringen
av bestemmelsen legges opp på en slik måte at
hensynet til publikums rettssikkerhet og personvern søkes
ivaretatt på best mulig måte. Man bør
være spesielt oppmerksom på problemstillingen
i forhold til enkelte grupper av befolkningen. Departementet har
funnet det riktig at bestemmelsen blir gitt som en midlertidig lov
for tre år. I løpet av denne tiden vil man opparbeide
seg erfaringsgrunnlag, både med hensyn til praktisering
av bestemmelsen og hvilke effekter man har oppnådd.
Det antas at regelen ikke vil være i strid med den europeiske
menneskerettskonvensjon.
Noen av høringsinstansene mener lovforslaget i tillegg
til skytevåpen og kniv eller lignende, også bør omfatte
andre typer våpen. Det vil kunne oppfattes som inkonsekvent
om ikke også våpen som er forbudt å eie
skal kunne omfattes av visitasjonsadgangen, og departementet foreslår
derfor at også denne kategori våpen tas med i
bestemmelsen. Det samme gjelder ting som kan tas i forvaring som «farlig
gjenstand» etter politiloven § 7.
I høringsrunden er det videre kommet forslag om at samtykke
til visitasjon etter den nye regelen bør forbeholdes «politimesteren
eller hans stedfortreder» eller at det bør fremgå av
lovbestemmelsen at samtykke begrenses til å bli gitt av «embets-
og tjenestemenn i påtalemyndigheten». Departementet
er enig i at det av lovteksten bør fremgå at det
forbeholdes «politimesteren eller hans stedfortreder» å gi
samtykke, og har endret lovutkastet på dette punkt.
En gjennomføring av lovforslaget om utvidet adgang til
visitasjon, vil kunne medføre noe økte kostnader
i form av anskaffelse av tekniske hjelpemidler, kostnader til opplæring,
vedlikehold og fornyelse. Lovforslaget vil for øvrig ikke
innebære økonomiske eller administrative konsekvenser
av betydning.
Stortingsrepresentantene Carl I. Hagen og Jan Simonsen
har den 20. november 1998 fremsatt følgende forslag:
«I.
I lov av 22. mai 1981 nr. 25 om rettergangsmåten i straffesaker
(Straffeprosessloven) gjøres følgende endring:
§ 193 nytt annet ledd skal lyde:
På offentlig sted kan det foretas ransaking av
person når det er (rimelig) grunn til å undersøke
om vedkommende er i besittelse av våpen.
II.
Denne lov trer i kraft straks.»
Forslagsstillerne viser til at i dag kan politiet bare foreta
ransaking for å kontrollere at bæreforbudet mot våpen
overholdes dersom det er mer sannsynlig at den mistenkte har våpen
eller kniv på seg enn at han eller hun ikke har det, og
først må jourhavende politiembedsmann forespørres.
Polititjenestemenn kan foreta ransaking uten tillatelse fra påtalemyndigheten
når det er sterk mistanke om en handling som kan medføre straff
i mer enn 6 måneder. Forslagsstillerne påpeker at
forslaget til lovendring er identisk med det opprinnelige forslag
som ble oversendt justisministeren fra riksadvokaten, jf. pkt. 1.2.
Forslaget vil innebære at ransaking kan foretas uten forutgående
beslutning fra påtalemyndigheten og vil senke kravet til
mistankens styrke.
I Dokument nr. 8:18 (1998-99) fra stortingsrepresentantene Per-Kristian
Foss, Kristin Krohn Devold og Bjørn Hernæs ble
det fremsatt flere lovforslag og andre forslag til tiltak for å bekjempe
voldskriminalitet og ungdomsgjenger. Forslag B nr. 3 lød:
«Stortinget ber Regjeringen fremme lovendringsforslag
som reduserer kravet til mistanke for å kunne foreta ransaking
etter våpen.»
Komiteen viste i Innst. O. nr. 64 (1998-99) til Dokument nr.
8:13 (1998-99) og det bebudede forslaget fra departementet om visitasjonsfullmakt
i politiloven, og foreslo at forslag B nr. 3 ble behandlet sammen
med de nevnte forslag.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Vidar Bjørnstad, Astrid Marie Nistad, Jan Petter Rasmussen og Ane
Sofie Tømmerås, fra Kristelig Folkeparti, Finn Kristian Marthinsen
og åse Wisløff Nilssen, fra Høyre, lederen Kristin Krohn Devold og
Bjørn Hernæs, og fra Senterpartiet, Tor Nymo, viser til
at riksadvokaten sommeren 1998 foreslo en utvidet adgang til å undersøke
om personer bærer våpen på offentlig
sted. Flertallet er kjent med at riksadvokaten først
foreslo prinsipalt en utvidet adgang til ransaking av person etter
straffeprosessloven, subsidiært et forslag om utvidet adgang
til visitasjon av person på offentlig sted hjemlet i politiloven.
I Stortinget er det framsatt to private lovforslag om samme tema,
Dokument nr. 8:18 (1998-99) fra Høyre og Dokument nr. 8:13
(1998-99) fra Fremskrittspartiet.
Flertallet merker seg at departementet i innledningen
til Ot.prp. nr. 79 (1998-99) opplyser:
«Av brev datert 14. august 1998 fra riksadvokaten fremgår
at han var kommet til at det riktigste ville være å utforme
en visitasjonsregel hjemlet i politiloven fremfor å utforme
en ransakingsbestemmelse i straffeprosessloven. Riksadvokaten fant
det videre naturlig å vurdere om forslaget til visitasjonsbestemmelse
kunne gjøres mer begrenset uten at dette i for stor grad
ville redusere muligheten til å oppnå den ønskede
virkning.»
Flertallet tar dette til etterretning og legger
til grunn at det er full enighet mellom riksadvokaten og Justisdepartementet
om hvilken lov som er best egnet til å hjemle økt
adgang til ransaking etter våpen, og legger det til grunn
for videre behandling.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Jan Simonsen og Jørn L. Stang, har merket seg at departementet
ikke følger opp riksadvokatens forslag til endring av straffeprosessloven
i brev til justisminister Aud-Inger Aure 1. juli 1998,
men i stedet foreslår en utvidet adgang til ransaking gjennom
en ny paragraf i politiloven. Disse medlemmer mener
at det vil være en fordel å gi utvidet adgang
til ransaking både gjennom en ny formulering i straffeprosessloven,
og gjennom en ny paragraf i politiloven.
Disse medlemmer foreslår derfor at straffeprosesslovens § 193
får et nytt annet ledd med følgende ordlyd:
«På offentlig sted kan det foretas ransaking
av person når det er grunn til å undersøke
om vedkommende er i besittelse av våpen. Med våpen
menes skytevåpen eller våpen som det er forbudt å inneha
i medhold av våpenlovgivningen. Videre menes kniv eller
et lignende skarpt redskap som er forbudt å bære på offentlig
sted i medhold av straffeloven § 352 a eller farlige
gjenstander som kan tas i forvaring i medhold av politiloven § 7.»
Disse medlemmer foreslår videre at politiloven
får en ny § 10 med følgende
ordlyd:
«Politiet kan på offentlig sted visitere person
når det er grunn til å undersøke om personen
er i besittelse av våpen. Med våpen menes skytevåpen
eller våpen som det er forbudt å inneha i medhold
av våpenlovgivningen. Videre menes kniv eller lignende
skarpt redskap som er forbudt å bære på offentlig
sted i medhold av straffeloven § 352 a
eller farlige gjenstander som kan tas i forvaring i medhold av politiloven § 7.»
En slik ransaking som foreslås gjennom endringene i
straffeprosessloven og politiloven vil kunne gjennomføres
av polititjenestemann uten forutgående beslutning av påtalemyndigheten,
noe som riksadvokaten i brev til justisministeren 1. juli
1998 slår fast er en forutsetning for nødvendig
effektivitet. Den foreslåtte endringen i straffeprosessloven
vil senke kravet til mistankens styrke, men det vil fortsatt kreves
konstaterbare og etterprøvbare opplysninger som tyder på at
vedkommende bærer våpen. Disse medlemmer vil
for øvrig bemerke at den foreslåtte endringen
i straffeprosessloven er identisk med riksadvokatens forslag i brev
til justisministeren 1. juli 1998, og at dette forslag
var riksadvokatens primære forslag. Årsaken til
at riksadvokaten på et senere tidspunkt foreslo en endring
av politiloven var at justisministeren i svarbrev til riksadvokaten
29. juli 1998 gjorde det klart at departementet ikke støttet
forslaget til endring av straffeprosessloven.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, viser til at departementet drøfter
om lovens formål, og om inngrep hjemlet i loven, vil være
i samsvar med Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK).
Departementet konkluderer med at det uten videre kan slås
fast at formålet med forslaget
er å forebygge kriminalitet og øke den offentlige
trygghet og derfor ikke reiser problemer i forhold til konvensjonen. Formålet
er helt i tråd med EMK artikkel 8(2). Når det gjelder
spørsmålet om inngrep etter
loven vil være i samsvar med EMK, legger departementet
vekt på at loven må ha mekanismer som sikrer mot
vilkårlige inngrep, og at det er ivaretatt gjennom de vilkår
som er tatt inn i den foreslåtte lovtekst.
Flertalletlegger dermed
til grunn og er enig med departementet i at det fremsatte lovforslag
ikke strider mot Norges forpliktelser etter EMK.
Flertallet viser videre til Datatilsynets høringsuttalelse
knyttet til personvernet:
«Forslaget om utvidet adgang til visitasjon er
en inngripen i den enkeltes privatsfære som både
må begrunnes og begrenses. Etter Datatilsynets oppfatning har
departementet tatt hensyn til dette, og forslaget er stort sett
i samsvar med de prinsipper som Datatilsynet legger til grunn for
sitt arbeid.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at justisminister Aud-Inger Aure i svarbrev til riksadvokaten
29. juli 1998 konkluderte med at det var en relativt stor
fare for at riksadvokatens forslag til endring av straffeprosessloven
var i strid med den europeiske menneskerettighetskonvensjonen. Disse
medlemmer er enig med riksadvokaten som i sitt svarbrev
hevder at dette er en meget tvilsom påstand. Den europeiske
menneskerettighetskonvensjonens artikkel 8 om rett til privatliv har
vært benyttet i forhold til spørsmål
som gjelder rettigheter for homoseksuelle, telefontapping, datainnsamling,
respekt for familieliv, og respekt for hjem og familie. Den er til
nå ikke benyttet i forbindelse med spørsmål
om ransaking på offentlig sted for å bekjempe
kriminalitet. Artikkel 8 har da også i pkt. 2 klare unntak
som gjelder kriminalitetsbekjempelse. Disse medlemmer minner
om at norsk lov allerede i dag inneholder adgang til inngrep mot
privatpersoner i form av visitering, som er minst like ubehagelige
i forhold til privatlivets fred som den foreslåtte adgangen
til ransaking bygget på mistanke om ulovlig våpenbesittelse.
Komiteen er enig i departementets understreking
i lovproposisjonen av at den nye bestemmelsen er ment å være
et nytt hjelpemiddel for politiet, bl.a.
i forbindelse med forhåndsplanlegging av aksjoner for å kunne
avdekke våpen på offentlig sted. Komiteen støtter
også departementets understreking av at den nye bestemmelsen
ikke er ment å fortrenge de hjemlene man allerede har i
dag etter straffeprosessloven og politiloven, men komme som et supplement til eksisterende
hjemler. Dette er en viktig presisering av at den ransaking etter
våpen som politiet allerede praktiserer vil fortsette,
i tillegg til ransaking etter det nye lovforslaget.
Komiteen viser til uttalelse fra Oslo politikammer
av 18. januar 1999. Her pekes det på at politiet
etter nåværende bestemmelser i politiloven §§ 7
og 10 kan foreta visitasjon av personer som anholdes i forbindelse
med at det er frykt for at personen vil forstyrre den offentlige
ro og orden. Disse bestemmelsene gir politiet vid adgang til å undersøke
om en person bærer våpen, og pr. i dag benyttes
bestemmelsen ofte av politiets tjenestemenn i Oslo, også i
forebyggende øyemed. Det vises til at Oslo-politiets interne
direktiv om aktiv håndhevelse av knivforbudet, har medført
en betydelig økning av knivbeslag i siste halvdel av 1998 og
at ordensstyrken gir tilbakemelding om at gjeldende bestemmelser
vanligvis vil være tilfredsstillende. Dette fordi en fornuftig
praktisering av mistanke-kriteriet i de aller fleste tilfeller vil
gi den nødvendige hjemmel for visitasjon. Det sies videre
at en utvidet adgang til å visitere personer i belastede miljøer
for å søke etter kniver og skytevåpen
likevel vil gi en viktig signaleffekt og i seg selv kunne være positiv
og forebyggende.
Komiteen understreker på denne bakgrunn
viktigheten av å utnytte eksisterende bestemmelser slik politiet
i Oslo har gjort, i tillegg til mulighetene til visitasjon etter
den nye bestemmelsen.
Komiteen har merket seg departementets opplysninger
i proposisjonen om at enkelte av politimestrene stilte spørsmål
om den foreslåtte bestemmelsen ville være praktikabel,
og at enkelte stilte spørsmål om den foreslåtte
bestemmelsen går langt nok. En politimester uttalte frykt
for at bestemmelsen kan virke hemmende på politiets arbeid
og svekke eksisterende inngrepsmuligheter i politiloven. På denne bakgrunn
understreker komiteen i samsvar med departementets
presisering at den nye bestemmelsen ikke skal kunne tolkes innskrenkende
i forhold til gjeldende praksis. Komiteen forutsetter
også at det i gjennomføringen av den nye loven
legges stor vekt på å lage praktiske og ubyråkratiske
rutiner som tar hensyn til innspillene fra politimestrene, riksadvokaten
og Kripos i høringsrunden.
Komiteen støtter departementet i at det
ikke er naturlig med et absolutt krav om uniformering av polititjenestemenn
for å kunne foreta visitasjon.
Komiteen er enig med departementet
i at det er tilstrekkelig at det foreligger objektive opplysninger som
tyder på at vedkommende bærer våpen,
og at det ikke kreves sannsynlighetsovervekt for dette.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, er enig med riksadvokaten og flere av politimestrenes
påpekning av at uttrykket «i situasjoner eller
på steder hvor vold erfaringsmessig utføres» ikke
må tolkes for snevert. Flertallet er enig
i at «steder» både
må omfatte de som er geografisk angitt
(gatenavn og lignende) og steder som er identifisert etter sin art (utenfor restaurant, i drosjekø etc.)
og forutsetter at en slik tolkning legges til grunn.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at flere høringsinstanser reiser innsigelser i forhold
til begrensningen i lovforslagets første ledd. Disse
medlemmer kan ikke finne noen fornuftig begrunnelse for å begrense adgangen
til visitasjon til situasjoner eller steder hvor vold erfaringsmessig
finner sted. Hovedproblemet er etter disse medlemmers vurdering
at det i enkelte ungdomsmiljøer er vanlig at skoleungdom
helt ned i alder under den kriminelle lavalder daglig går med
kniv eller skytevåpen på seg når de er
på byen. Når ustabil ungdom bærer våpen
skal det ofte lite til før disse blir brukt. Dersom politiet
har en begrunnet mistanke om at en ungdom bærer ulovlig
våpen, må det være en fordel at politiet
kan foreta en visitasjon eller ransaking uavhengig av hvor vedkommende
befinner seg, slik at våpenet kan bli beslaglagt.
Komiteen er enig med innspill fra politiet
om at våpen bør omfatte ikke bare skyte- og stikkvåpen men
også alle andre kategorier våpen. Komiteen er tilfreds
med at så vel elektrosjokkvåpen, springkniver, batangakniver,
stiletter, slåsshansker og batonger er objekter det kan
foretas ransaking etter. Komiteen understreker at
visitasjonsadgangen også må omfatte det som kan
tas i forvaring etter politilovens § 7, nemlig
farlige gjenstander som etter omstendighetene ikke er forbudt, men
som medbragt på offentlige steder klart kan benyttes som
våpen.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, har merket seg høringsinnspill
fra politimesteren i Oslo som stiller spørsmål
ved om krav til bruk av metalldetektor vil være praktisk
i bruk. Politimesteren i Trondheim fremhever bl.a. at det ofte vil
være både raskere og mer hensynsfullt overfor
dem som visiteres at dette kan skje ved noen sekunders berøring
av ytterklær fremfor obligatorisk bruk av detektor, og
anbefaler derfor at lovteksten blir at «visitasjon» fortrinnsvis foretas ved hjelp av teknisk
hjelpemiddel. Politimesteren i Bergen foreslår med samme
begrunnelse at lovformuleringen bør være at «visitasjon
skal i slike tilfeller normalt foretas
ved hjelp av tekniske hjelpemidler». Kripos advarer mot
et absolutt krav om bruk av detektor som vil begrense muligheten
til å oppnå forslagets målsetning, bl.a.
fordi andre våpen enn skyte- og stikkvåpen kan
være laget av annet enn metall og dermed ikke la seg avsløre
ved metalldetektor.
Flertallet legger betydelig vekt på samstemmige
innspill fra politimesterne i storbyene og Kripos, særlig
fordi det er grunn til å anta at det vil være
i deres områder at bestemmelsen oftest vil komme til anvendelse. Flertallet er
derfor enig i at det absolutte kravet i lovteksten tones ned ved
at ordet «fortrinnsvis» tas inn i lovteksten. Flertallet begrunner dette
bl.a. med at det kan være situasjoner der visitasjon uten
teknisk hjelpemiddel er en raskere og mer skånsom form
for visitasjon overfor den som skal visiteres.
Flertallet er for øvrig enig med departementet i
at håndholdte metalldetektorer som i dag brukes ved sikkerhetskontroller
på flyplasser er lette å bruke og gir god effekt
og vil normalt være en god måte å foreta visitasjon
på. Bortfall av det absolutte kravet i lovteksten vil åpne
for at det ved defekt utstyr eller lignende, likevel kan foretas
visitasjon når dette anses nødvendig.
Flertallet foreslår følgende
ordlyd i § 10 a annet ledd første punktum:
«Visitasjon i medhold av denne bestemmelsen skal fortrinnsvis
foretas ved hjelp av teknisk hjelpemiddel.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at politimesteren i Oslo er i tvil om bruken av metalldetektor
er fullt ut praktisk i bruk, og kan ikke se noe fornuftig argument
for at et slikt teknisk hjelpemiddel skal være en forutsetning for å kunne
foreta en visitering. Selv om det ikke stilles krav i loven om at
slikt teknisk hjelpemiddel skal brukes, vil det likevel være
mulig å bruke et slikt hjelpemiddel dersom man finner det
praktisk fornuftig. Disse medlemmer vil derfor gå imot
kravet om at visitasjon skal foretas ved hjelp av et teknisk hjelpemiddel.
Komiteen viser til innspill fra politiet
som ønsker formuleringen «grunn til å visitere
person» fremfor formuleringen «grunn til å visitere
en person» i den nye bestemmelsens tredje ledd annet punktum.
Komiteen er enig i at det er viktig å klargjøre
at det ikke er nødvendig å innhente
samtykke for hver enkelt person der det er flere aktuelle personer
samlet og visitasjonstillatelsen gis knyttet til en gitt situasjonen
eller sted. Komiteen er kjent med at departementets
begrunnelse for ikke å endre paragrafen fra «en
person» til «person» er fordi paragrafens
tredje ledd andre punktum henspeiler på unntak fra forhåndsgodkjent «situasjon» eller «sted». Komiteen mener
likevel at dette kan være upraktisk i gitte situasjoner,
og mener det må kunne innhentes visitasjonstilatelse for
en gruppe mennesker samtidig også etter denne bestemmelsen.
Komiteens flertall, alle unntatt Fremskrittspartiet,
foreslår følgende ordlyd i § 10
a tredje ledd annet punktum:
«Dersom en polititjenestemann i andre tilfeller finner
grunn til å visitere person etter første ledd,
må samtykke innhentes i det enkelte tilfelle før
visitasjonen foretas.»
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, er enig i at å begrense samtykke bare til politimesteren blir
for snevert til å være praktikabelt. Det er viktig å ikke
legge opp til en gjennomføring i beslutningskjeden som
blir for upraktisk. Flertallet støtter at
politimesteren eller hans stedfortreder kan gi samtykke, og at i
stedfortreders fravær vil jourhavende være bemyndiget.
Dette er en parallell til reglene om hvem som kan bemyndige bevæpning
av polititjenestemenn.
Flertallet peker på innspill fra høringsinstanser
som understreker at det ikke må oppstilles for strenge
krav til angivelse av tid og sted. Flertallet er
enig i at det vil være upraktisk i forhold til mennesker
som er mobile, eller der våpenbruk kan fryktes å ville
strekke seg ut i tid. Flertallet er enig med de høringsinstanser
som mener at lovutformingen ikke hindrer at det kan foretas visitasjon
uten samtykke i gitte situasjoner, og viser i den forbindelse til
det som fremkommer i høringsuttalelsen fra Oslo politikammer
om den generelle adgangen til visitasjon etter politiloven §§ 7
til 10, jf. pkt 4.3 ovenfor.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at selve formålet med utvidet adgang til ransaking
og visitering må være å forhindre at
personer bærer på seg ulovlige våpen
som kan bli brukt til å utføre planlagte kriminelle
handlinger eller i konflikter med andre personer. I så fall må en
polititjenestemann som fatter begrunnet mistanke om at en person
bærer på seg et ulovlig våpen ha anledning
til å gripe inn umiddelbart, og uten å innhente
forhåndstillatelse fra politimester eller andre overordnede. Disse
medlemmer viser i den forbindelsen til høringsuttalelsen
fra politimesteren i Stavanger som skriver:
«Vi stiller oss imidlertid noe skeptisk til om
man vil oppnå den effekt man ønsker, og om hjemmelen
i det hele tatt vil bli benyttet, all den tid det legges opp til
en praktisk gjennomføring og beslutningskjede som synes
noe upraktisk.»
Disse medlemmer mener at departementets forslag
til ny paragraf i politiloven har så mange innskrenkninger
og begrensninger av politiets adgang til visitering at paragrafen
i praksis langt på vei vil være verdiløs.
Komiteen har merket seg synspunkter
fra politiet i Trondheim om at det bør være overflødig å ha med
en bestemmelse om opplæring fordi politiets tjenestemenn
i dag har 3-årig grundig opplæring som basis for
sin tjeneste. Komiteen forutsetter med dette at opplæringen
gis ved Politihøgskolen som et ledd i alminnelig utdanning
av politifolk, og for øvrig skjer ute på det enkelte
tjenestested uten tid- eller kostnadskrevende kursopplegg som unødig
legger beslag på politiets tid og ressurser.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, viser til at loven er midlertidig og at
dette åpner for justeringer på et senere tidspunkt
dersom det avdekkes et konkret behov for det.
Flertallet mener for øvrig at intensjonen
i Dokument nr. 8:18 (1998-99) og Dokument nr. 8:13 (1998-99) fra
hhv. Høyre og Fremskrittspartiet, er innarbeidet og dokumentene
anbefales vedlagt protokollen.
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Forslag 1
Vedtak til lov
om endring i lov av 22. mai 1981 nr. 25 om rettergangsmåten i straffesaker (straffeprosessloven).
I.
I lov av 22. mai 1981 nr. 25 om rettergangsmåten i straffesaker (straffeprosessloven) gjøres følgende endring:
§ 193 nytt annet ledd skal lyde:
På offentlig sted kan det foretas ransaking av person når det er grunn til å undersøke om vedkommende er i besittelse av våpen. Med våpen menes skytevåpen eller våpen som det er forbudt å inneha i medhold av våpenlovgivningen. Videre menes kniv eller et lignende skarpt redskap som er forbudt å bære på offentlig sted i medhold av straffeloven § 352 a eller farlige gjenstander som kan tas i forvaring i medhold av politiloven § 7.
II.
Denne lov trer i kraft straks.
Forslag 2
Vedtak til lov
om endring i politiloven (utvidet adgang til visitasjon).
I.
I lov av 4. august 1995 nr. 53 om politiet (politiloven) gjøres følgende endring:
Ny § 10 a skal lyde:
§ 10 a Visitasjon for å avdekke våpen
Politiet kan på offentlig sted visitere person når det er grunn til å undersøke om personen er i besittelse av våpen. Med våpen menes skytevåpen eller våpen som det er forbudt å inneha i medhold av våpenlovgivningen. Videre menes kniv eller et lignende skarpt redskap som er forbudt å bære på offentlig sted i medhold av straffeloven § 352 a eller farlige gjenstander som kan tas i forvaring i medhold av politiloven § 7.
II.
Denne lov trer i kraft straks.
Komiteen viser til proposisjonen og
de nevnte dokumenter og rår Odelstinget til å gjøre
slike
vedtak:
A.
Vedtak til lov
om midlertidig endring i politiloven
(utvidet adgang til visitasjon).
I.
I lov av 4. august 1995 nr. 53 om politiet (politiloven)
gjøres følgende endring:
Ny § 10 a skal lyde:
§ 10 a. Visitasjon for å avdekke
våpen
Politiet kan på offentlig sted, i situasjoner
eller på steder hvor vold erfaringsmessig lett utøves,
visitere person når det er grunn til å undersøke
om personen er i besittelse av våpen. Med våpen
menes skytevåpen eller våpen som det er forbudt å inneha
i medhold av våpenlovgivningen. Videre menes kniv eller
et lignende skarpt redskap som er forbudt å bære
på offentlig sted i medhold av straffeloven § 352
a eller farlige gjenstander som kan tas i forvaring i medhold av politiloven § 7.
Visitasjon i medhold av denne bestemmelsen skal fortrinnsvis
foretas ved hjelp av teknisk hjelpemiddel. Hvis undersøkelsen
gir skjellig grunn til å anta at personen bærer
våpen, kan ordinær visitasjon finne sted.
Visitasjon i medhold av denne bestemmelsen kan bare
gjennomføres når politimesteren, eller politimesterens
stedfortreder, på forhånd har gitt samtykke til
at visitasjon kan foretas i et nærmere angitt område
og tidsrom. Dersom en polititjenestemann i andre tilfeller finner
grunn til å visitere person etter første ledd,
må samtykke innhentes i det enkelte tilfelle før
visitasjonen foretas. Samtykke etter dette ledd skal nedtegnes skriftlig.
Visitasjon i medhold av denne bestemmelsen kan bare
foretas av tjenestemann som har gjennomgått særskilt
opplæring.
II.
Denne lov trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer og gjelder
midlertidig i 3 år fra ikrafttredelsesdato.
B.
Dokument nr. 8:13 (1998-99) - forslag fra stortingsrepresentantene
Carl I. Hagen og Jan Simonsen om lov om endring i lov av 22. mai
1981 nr. 25 om rettergangsmåten i straffesaker (straffeprosessloven)
- vedlegges protokollen.
C.
Dokument nr. 8:18 (1998-99) - forslag fra stortingsrepresentantene
Per Kristian Foss, Kristin Krohn Devold og Bjørn Hernæs,
pkt. B nr. 3 om ransaking - vedlegges protokollen.
Jeg viser til justiskomiteens brev 9 desember 1998 hvor komiteen
ber om departementets uttalelse til ovennevnte forslag.
Jeg er enig med stortingsrepresentantene Hagen og Simonsen i
at statistikken som viser en økning i voldskriminalitet
med bruk av våpen, gir grunn til bekymring. Jeg har flere
ganger gitt uttrykk for at bekjempelse av voldskriminalitet gjennom
en kombinasjon av forebygging og effektiv strafforfølging
av lovbrudd må prioriteres. I denne forbindelse er det selvsagt
at politiet bør ha muligheter til å gripe inn
der det er fare for at kniv eller skytevåpen vil bli brukt.
Jeg antar imidlertid at dette kan oppnås med en mindre
inngripende lovhjemmel enn den som er foreslått. Dette har
jeg i brev 29 juli 1998 gitt uttrykk for overfor Riksadvokaten,
som svar på hans brev 1 juli 1998, hvor han presenterte
et forslag som var identisk med det lovforslaget som stortingsrepresentantene
Hagen og Simonsen nå har satt fram. I et nytt brev 14 august 1998
tilkjennegir Riksadvokaten at en lovbestemmelse med formål å forbedre
og effektivisere forbudet mot å bære våpen
på offentlig sted, bør utformes som en visitasjonshjemmel
i politiloven, fremfor en ransakingsbestemmelse i straffeprosessloven.
I brevet 14 august 1998 har riksadvokaten kommet med et revidert
lovforslag om endring i politiloven som lyder:
«§ 10 a Visitasjon for å avdekke
våpen
Politiet kan på offentlig
sted visitere person når det er grunn til å undersøke
om personen er i besittelse av våpen. Visitasjonen skal
i slike tilfelle først foretas ved hjelp av tekniske hjelpemidler.
Dersom denne undersøkelsen indikerer at personen kan være
i besittelse av våpen, kan ordinær visitasjon
finne sted.
Visitasjon kan bare skje når
politimesteren eller den han bemyndiger på forhånd
har gitt samtykke til at visitasjon kan foretas i et nærmere
angitt område og tidsrom. Dersom en polititjenestemann
i andre tilfeller finner grunn til å visitere en person
etter første ledd, må samtykke innhentes i det
enkelte tilfelle før visitasjon foretas. Samtykke etter
dette ledd skal nedtegnes skriftlig.
Visitasjon kan
bare foretas av personell som har gjennomgått særskilt
opplæring.»
I likhet med det fremlagte forslaget fra stortingsrepresentantene
Hagen og Simonsen, åpner lovforslaget for at politiet skal
kunne foreta visitasjon på offentlig sted når
det er grunn til å undersøke om en person er i
besittelse av våpen. Omfanget av hjemmelen er imidlertid
begrenset. Dette er gjort ved å stille krav til hvor og
hvordan undersøkelsen skal skje og til hvem som skal kunne
treffe beslutning om visitasjon, samt ved å begrense visitasjonsadgangen
til polititjenestemenn som har gjennomgått særskilt
opplæring.
Jeg stiller meg i utgangspunktet positiv til dette endrete forslag.
Det er mitt foreløpige syn at kravene i den europeiske
menneskerettskonvensjon er ivaretatt gjennom forslaget, samtidig
som muligheten til å oppnå den ønskede
virkningen ikke er redusert.
Departementet er i ferd med å utarbeide et høringsbrev
hvor det foreslås en endring i politiloven som i det vesentlige
svarer til Riksadvokatens reviderte forslag. Det tas sikte på å sende
forslaget på en bred høring i uke 5 eller 6, med
en høringsfrist på 6 uker. Dette vil gi departementet
mulighet til å komme tilbake til Stortinget med et lovforslag
allerede i inneværende sesjon dersom det ikke fremkommer
vektige motforestillinger i høringsrunden.
På denne bakgrunn vil jeg oppfordre Stortinget til å avvente
et lovforslag fra departementet før det tas stilling til
hvilken lovendring som bør foretas.
For det tilfellet at komiteen likevel skulle ønske å vurdere
forslaget fra Hagen og Simonsen nå, vil det nedenfor bli
redegjort for departementets overveielser i tilknytning til forslaget.
Hjemmel til å foreta kroppslig ransaking og visitasjon
følger av straffeprosessloven, politiloven og enkelte andre
lover. Det som særpreger hjemlene i straffeprosessloven
er at det brukes som ledd i etterforskning av (nærmere
bestemte) straffbare forhold. Hjemlene i politiloven er av ordensmessig
karakter. Hjemlene i de øvrige lovene henger sammen med kontroll
av bestemte typer virksomheter.
Etter strpl § 195 er det hjemmel for å ransake
en person som med skjellig grunn mistenkes for å bære kniv
eller våpen i strid med henholdsvis straffeloven § 352
a og våpenloven § 27 b jf § 33.
For at det skal foreligge skjellig grunn til å mistenke
noen for slik besittelse, må det foreligge objektive holdepunkter
for mistanken, og det må være mer sannsynlig at
den mistenkte har kniv eller våpen på seg enn
at han eller hun ikke har det.
Beslutning om ransaking skal i utgangspunktet treffes av retten,
jf strpl § 197 første ledd. Er det fare ved
opphold, kan beslutningen treffes av påtalemyndigheten,
jf annet ledd. Hvis beslutningen ikke er skriftlig, skal den snarest
mulig nedtegnes, jf tredje ledd.
Videre kan en polititjenestemann, med hjemmel i strpl § 198
første ledd nr 3, uten beslutning av retten eller påtalemyndigheten
foreta ransaking når det er sterk mistanke om at en person
bærer skytevåpen dersom
det er nærliggende fare for at formålet med ransakingen
ellers vil forspilles. For at det skal foreligge sterk mistanke,
kreves en betydelig sannsynlighetsovervekt for at en straffbar
handling er begått. Høyesterett har fastslått
at det ikke er nok at vedkommende har tilknytning til et kriminelt
miljø (Rt 1993 s 1025).
Strpl § 198 første ledd nr 3 gir derimot
ikke hjemmel til å foreta ransaking uten beslutning av
retten eller påtalemyndigheten ved sterk mistanke om at
en person bærer kniv. Bestemmelsen
gjelder bare ved mistanke om handling som etter loven kan medføre straff
av fengsel i mer enn 6 måneder, og straffen for å krenke
knivforbudet er kortere enn dette (bøter eller fengsel
inntil 3 måneder).
Endelig kan en person som pågripes, ransakes for å finne
ting personen kan bruke til vold eller for å flykte, jf
strpl § 178.
Etter politiloven § 10 annet ledd kan politiet
visitere en person for å søke etter våpen
eller andre farlige gjenstander i forbindelse med at vedkommende fjernes,
anholdes eller innbringes, dvs i situasjoner hvor politiet tar hånd
om vedkommende for kortere eller lengre tid. Bestemmelsen svarer
i så måte til strpl § 178 og
har samme formål som denne. Visitasjonen innebærer
at politiet foretar en ytre besiktigelse av vedkommendes kropp,
og går gjennom klær og håndbagasje.
Det er adgang til å fjerne eller anholde en person, og
således foreta visitasjon, når det er nødvendig
for å stanse forstyrrelser av den offentlige ro og orden
eller når omstendighetene gir grunn til å frykte
for slike forstyrrelser, for å ivareta enkeltpersoners
eller allmennhetens sikkerhet eller for å avverge eller
stanse lovbrudd, jf politiloven § 7 jf § 6.
En person kan innbringes i de tilfellene som er omhandlet i §§ 8
og 9, det vil blant annet si når en person forstyrrer ro
og orden, nekter å etterkomme pålegg om å fjerne
seg, nekter å oppgi navn eller treffes på sted
hvor en forbrytelse er begått.
I medhold av luftfartsloven § 7-25
er det gitt forskrift om forebyggelse av anslag mot sikkerheten
i luftfarten, som hjemler kroppsvisitering i sikkerhetsøyemed
i forbindelse med luftfart.
I tolloven § 12
nr 5 er det gitt adgang til å undersøke person
for å bringe på det rene om en vare er eller søkes
unndratt tollvesenets kontroll.
Det fremlagte forslaget går ut på å tilføye
et nytt annet ledd i straffeprosessloven § 193,
med følgende ordlyd:
«På offentlig sted kan det foretas ransaking
av person når det er (rimelig) grunn til å undersøke
om vedkommende er i besittelse av våpen.»
Jeg antar at bruken av parentes er ment å indikere alternative
løsninger. I en eventuell lovtekst må imidlertid
parentesen sløyfes.
Det fremgår ikke av forslaget, men jeg antar at det er
meningen at nåværende § 193
annet ledd beholdes, og blir nytt tredje ledd.
Hensikten med forslaget er å senke kravet til mistankens
styrke. Istedenfor å kreve «skjellig grunn» til mistanke
om at en person bærer våpen i strid med loven,
skal det være tilstrekkelig om politiet har «grunn»,
eventuelt «rimelig grunn» til å undersøke om
vedkommende er i besittelse av våpen. Det kreves fortsatt
konstaterbare og etterprøvbare opplysninger som tyder på at
vedkommende bærer våpen. Derimot vil ransaking
kunne gjennomføres av polititjenestemann uten forutgående
beslutning av retten eller påtalemyndigheten.
Det fremlagte forslaget gir en vid fullmakt for politiet til å foreta
ransaking av en hvilken som helst person ut fra en skjønnsmessig
vurdering av om det foreligger grunn (eventuelt rimelig grunn) til å undersøke om
vedkommende er i besittelse av våpen. Det kan reises spørsmål
ved om det er ønskelig å gi polititet en så vid
fullmakt. I enhver situasjon hvor folk samles kan det være «grunn
til å undersøke…» ut fra prevensjonshensyn.
Den situasjonen som fullmakten trolig er ment å omfatte,
er situasjonen hvor vold erfaringsmessig lett oppstår,
men fullmakten er ikke begrenset til denne situasjonen. Fullmakten
inneholder dessuten ingen garantier mot misbruk.
Videre kan det stilles spørsmål ved om det
er riktig å foreta en eventuell endring nettopp i straffeprosessloven.
Reglene om ransaking i straffeprosessloven gjelder i forbindelse
med etterforskning. Det er ikke uten videre opplagt at det bør
være lettere å etterforske overtredelse av kniv-
og våpenforbudet enn andre former for kriminalitet. Åpner
man for dette, er det også en fare for at det i neste omgang
kommer krav om å lempe på kravene for å bruke
tvangsmidler i forbindelse med etterforskning av andre straffbare handlinger.
Etter min mening er det større grunn til å legge vekt
på det forebyggende aspektet, og å rette fokus mot
politiets fullmakter i politiloven.
EMK artikkel 8 lyder i norsk oversettelse:
«(1) Enhver har rett til respekt for sitt privatliv
og familieliv, sitt hjem og sin korrespondanse. (2) Det skal ikke
skje noen inngrep av offentlig myndighet i utøvelsen av
denne rettighet unntatt når dette er i samsvar med loven
og er nødvendig i et demokratisk samfunn av hensyn til
den nasjonale sikkerhet, offentlig trygghet eller landets økonomiske
velferd, for å forebygge uorden eller kriminalitet, for å beskytte helse
eller moral, eller for å beskytte andres rettigheter og
friheter.»
Retten til respekt for privatlivet i EMK artikkel 8 omfatter
blant annet retten til respekt for den fysiske integritet. Det kan
ikke være tvil om at ransaking av person er et inngrep
mot den fysiske integritet.
Spørsmålet blir da om inngrepet – ransaking
av person – kan rettferdiggjøres i medhold av
EMK artikkel 8 (2). For at et inngrep i retten til respekt for privatlivet
ikke skal krenke konvensjonen, kreves det at inngrepet er i samsvar
med loven, at det skjer for å oppnå ett eller
flere av de formål som er nevnt i artikkel 8 (2), og at
det er nødvendig i et demokratisk samfunn, jf artikkel
8 (2).
Når det gjelder kravet om at inngrepet skjer for å oppnå ett
eller flere av de formål som er nevnt i artikkel 8 (2),
er forslaget uproblematisk. I henhold til artikkel 8 (2) kan inngrep
foretas blant annet for å øke den offentlige trygghet,
forebygge uorden og kriminalitet og beskytte andres rettigheter
og friheter.
Når det gjelder kravet om at inngrepet skal være
i samsvar med loven, er situasjonen ikke fullt så klar. Spørsmålet
om hvorvidt et inngrep er i samsvar med loven har vært
særlig sentralt i tre typer saker for Den europeiske menneskerettsdomstol – overvåking
(særlig telefonavlytting), omsorgsovertakelse og åpning av
fengselsinnsattes brev. Spørsmålet om konvensjonskravene
i artikkel 8 har derimot ikke vært vurdert i forbindelse
med lovgivning som hjemler ransaking av person. Dette innebærer
at rettstilstanden er usikker, og at statene må trekke
egne foreløpige konklusjoner fra den praksis som foreligger.
Et grunnlegende krav er at det finnes en bestemt lovregel som
hjemler inngrepet. Dette alene er imidlertid ikke tilstrekkelig.
Det kreves i tillegg at loven foreskriver tilfredsstillende garantier
mot vilkårlig bruk av den myndighet som loven hjemler.
I dommen i saken Krüsling mot Frankrike fra
1990 ble det sagt at kravet i artikkel 8 (2) om at inngrepet skal
være i samsvar med loven, innebærer at staten
må sørge for «the minimum degree of protection
to which citizens are entitled under the rule of law in a democratic
society».
I sin praksis har Domstolen godtatt at det kan være nødvendig
ut fra omstendighetene å gi myndighetene vide fullmakter.
Dreier det seg om en lov som gir skjønnsmessig adgang for
myndighetene til å gripe inn i en rettighet, har Domstolen
imidlertid stilt krav om at lovgivningen skal ha mekanismer som
sikrer mot at inngrepene blir vilkårlige. Ved vurderingen
av om det gis tilstrekkelig beskyttelse mot vilkårlige
inngrep, ses det både på de materielle og på de
prosessuelle reglene. I dommene i sakene Eriksson
mot Sverige og Olsson mot Sverige (nr
2) fra 1989 og 1992 fant domstolen at beskyttelsen mot vilkårlig
bruk av de nokså generelle svenske lovregler om omsorgsovertakelse,
lå i de prosessuelle krav som var knyttet til den generelle
fullmakten, blant annet i kravet om at myndigheten skulle utøves
av, eller kunne overprøves av, de administrative domstolene.
Fullmakten som er foreslått, er så vid at det
etter mitt syn er fare for at den kan bli ansett for å være
i strid med EMK artikkel 8 (2). Det stilles ikke prosessuelle garantier
til utøvelsen av myndigheten som beskytter mot vilkårlig
inngrep, slik som Domstolens praksis krever. Etter forslaget skal
spørsmålet om å foreta inngrepet ikke
forelegges for noen overordnet eller ekstern instans.
Det tredje og i praksis viktigste kravet etter EMK artikkel 8
(2) er at inngrepet skal være nødvendig
i et demokratisk samfunn. Dette innebærer at inngrepet må skyldes
et presserende samfunnsmessig behov og være proporsjonalt
i forhold til behovet. Det er et spørsmål om en
så vid fullmaktsregel som den foreslåtte, kan
anses som forholdsmessig i forhold til samfunnets beskyttelsesbehov.
At behovet for beskyttelse foreligger, vil det neppe kunne være
strid om. Dersom formålet kan oppnås med en mer
begrenset inngrepshjemmel og/eller med større
grad av kontroll med tjenestemannens skjønnsutøvelse,
er det imidlertid fare for at kravet om at inngrepet skal være
nødvendig i et demokratisk samfunn ikke vil være
oppfylt.
Riksadvokaten antar for sin del at forslaget er i tråd
med kravene i den europeiske menneskerettskonvensjon artikkel 8.
I sitt brev 14 august 1998 viser riksadvokaten blant annet til at
Domstolen til tross for en rekke generelle uttalelser om lovkravet
som tyder på en restriktiv linje, synes å være
tilbakeholdende med å konstatere brudd som følge
av at lovgivningen er for lite presis eller gir for svake garantier
mot vilkårlighet. Han uttaler også at «ikke
enhver abstrakt fare for krenkelse bør føre til
at ellers velbegrunnet og hensiktsmessig tiltak avvises.»
I og med at lovgivning som hjemler ransaking av personer til
nå ikke har vært vurdert av Den europeiske menneskerettsdomstolen,
er det ikke til å unngå at det hersker en viss
usikkerhet om hvor grensen vil trekkes. Jeg er i prinsippet enig
med riksadvokaten i at ikke enhver abstrakt fare for krenkelse bør
føre til at ellers velbegrunnet og hensiktsmessig tiltak
avvises. Men jeg er også av den oppfatning at hvis formålet med
tiltaket synes å kunne oppnås med virkemidler som
reiser mindre tvil i forhold til konvensjonen, bør de først
prøves ut.
Stortingsrepresentantene Hagen og Simonsen påpeker at
norsk lov allerede i dag inneholder en rekke hjemler for inngrep
mot privatpersoner i form av visitering uten at det foreligger mistanke
om straffbar handling, og som må antas å være
minst like ubehagelig i forhold til privatlivets fred som den foreslåtte
ransaking bygget på mistanke om ulovlig kniv- eller våpenbesittelse.
Det vises til vegtrafikkloven som gir politiet anlending til å foreta
alkoholtester av personer som ikke er mistenkt for å kjøre
ulovlig, og til våpenloven som gir politiet adgang til å kontrollere
oppbevaring av lovlige våpen i folks private hjem uten
at det foreligger noen mistanke om lovbrudd. (Jeg vil tilføye at
kontroll med oppbevaring av våpen hos private bare kan
gjennomføres etter forhåndsvarsel, jf våpenloven § 26a).
Det vises også til de forannevnte bestemmelsene i tolloven
og luftfartsloven.
Etter min mening foreligger det imidlertid prinsipielle forskjeller
mellom disse tilfellene og det fremlagte forslaget. Når
man kjører bil eller oppbevarer skytevåpen mv,
har man innlatt seg på en handling som kan innebære
en risiko for andre, eller som er potensielt farlig. Denne risikoen
eller faren gjør det etter min mening rimelig at vedkommende
må tåle en form for kontroll. Vedkommende har
selv satt seg i en situasjon hvor inngrepet i privatlivet gjøres
nødvendig av hensynet til omverdenen. Det samme kan imidlertid ikke
sies om personer som uten videre befinner seg på offentlig
sted.
Oslo, i justiskomiteen, den 10. juni 1999.
Kristin Krohn Devold,leder og ordfører. |
Jan Simonsen,sekretær. |