Til Odelstinget
I proposisjonen ber regjeringen om Stortingets samtykke til ratifikasjon
av 1996-endringsprotokollen til Konvensjon om begrensning av ansvaret
for sjørettslige krav av 1976.
1996-protokollen innebærer et viktig fremskritt i forhold
til 1976-konvensjonen fordi ansvarsbeløpene i sjøretten økes
betydelig. Protokollen nødvendiggjør endringer
i sjølovens generelle bestemmelser om ansvarsbegrensning,
slik at ansvarsbeløpene økes.
Justisdepartementet går inn for at Norge ikke sier opp
de opprinnelige reglene i 1976-konvensjonen straks 1996-protokollen
trer i kraft, men at man foretar overgangen til det nye systemet
mer gradvis. I proposisjonen foreslås derfor særlige
overgangsregler.
Norge er tilsluttet Londonkonvensjonen av 1976 om begrensning
av ansvaret for sjørettslige krav. Reglene er
gjennomført i norsk rett i sjøloven kapittel 9. FNs
internasjonale sjøfartsorganisasjon (IMO) vedtok 2. mai
1996 en endringsprotokoll til 1976-konvensjonen. Bakgrunnen for
1996-protokollen er at verdien av begrensningsbeløpene
- og dermed ansvaret for sjørettslige krav - har minsket
betydelig siden 1976 på grunn av inflasjon.
Justisdepartementet har sendt ut høringsbrev med spørsmål
om Norge skulle undertegne og ratifisere 1996-protokollen, samt
forslag til gjennomføring av protokollen og enkelte spørsmål
knyttet til overgangsreglene.
Sjøloven regulerer bl.a. hvem som har rett til ansvarsbegrensning
og hvilke krav reglene om ansvarsbegrensning gjelder.
Reglene om begrensning av ansvaret og fordeling av ansvarsbeløpene
finnes i sjøloven § 175. Ansvaret er
delt i tre skadekategorier: krav i anledning av personskade på skipets
egne passasjerer, krav i anledning av andre personskader, og «andre
krav». Begrensningsbeløpet for skipets samlede
ansvar for passasjerskader er i dag 46 666 SDR (1 SDR er
ca. kr. 10,50) multiplisert med det antall passasjerer som skipet
er sertifisert for, men med et absolutt tak på 25 mill. SDR.
Til reglene om ansvarsbegrensning hører særlige regler
om begrensningsfond og begrensningssøksmål. Det
gjøres i proposisjonen i utgangspunktet ikke endringer
i reglene om begrensningsfond, men det foreslås enkelte
særlige overgangsregler for perioden før 1976-konvensjonen
blir sagt opp av Norge.
Ved 1996-protokollen endres 1976-konvensjonen slik at begrensningsbeløpet økes
fra 46 666 SDR pr. passasjer som skipet er registrert for,
til 175 000 SDR pr. passasjer. I tillegg skal det ikke
lenger gjelde noe øvre tak for det samlede ansvaret.
Konvensjonens begrensningsbeløp i anledning passasjerskader
er å anse som minimumsbeløp. Departementet foreslår
i denne omgang ikke høyere ansvarsgrenser for passasjerskader
enn de begrensningsbeløpene som er gitt i 1996-protokollen.
Ingen høringsinstanser har tatt til orde for dette, og
departementet anser 1996-protokollens ansvarsgrenser, som mer enn
tredobler ansvaret for passasjerskader i forhold til dagens regler,
som tilfredsstillende. Man bør for øvrig avvente
arbeidet som pågår i IMO med å lage regler
om obligatorisk ansvarsforsikring for passasjerskader før
eventuelle høyere ansvarsgrenser vurderes.
Minimumsbeløpene for andre personskader enn passasjerskader
og «andre krav» økes fra henholdsvis 330 000
SDR og 167 000 SDR til henholdsvis 2 000 000
SDR og 1 000 000 SDR. Økningen i ansvaret
for små skip er relativt betydelig, og er prosentvis større
enn for de store skipene.
De land som slutter seg til Den internasjonale konvensjon om
ansvar og erstatning for skade i forbindelse med sjøtransport
av farlige og skadelige stoffer av 3 mai 1996, «HNS-konvensjonen»,
er i 1996-protokollen gitt adgang til å reservere seg mot
at krav som omfattes av HNS-konvensjonen blir omfattet av protokollen.
Departementet foreslår at Norge tar slikt forbehold.
Overgangen fra 1976-konvensjonen til 1996-protokollen er lagt
opp slik at en stat skal kunne tilhøre både det
nye og det gamle ansvarsbegrensningssystemet parallelt. Overfor
ansvarlige fra stater som er tilsluttet 1976-reglene uten 1996-protokollen,
vil 1976-reglene måtte anvendes. Overfor andre ansvarlige
vil 1996-reglene bli å anvende. Departementet legger opp
til at Norge skal benytte seg av denne muligheten i en periode.
Departementet foreslår at Norge ratifiserer 1996-protokollen,
og ingen høringsinstanser går imot dette.
Det er Justisdepartementets målsetting at Norge etterhvert
skal si opp 1976-konvensjonen, slik at 1996-protokollens regler
skal anvendes i alle saker. Likevel foreslår Justisdepartementet
at man beholder 1976-konvensjonens regler i en overgangsperiode. Det
vises til at det ville være uheldig for norsk internasjonal
skipsfart hvis Norge skulle si opp 1976-konvensjonen med den konsekvens
at Norge i en lengre periode blir stående uten konvensjonsbestemte
ansvarsbegrensningsregler i forhold til et stort antall viktige
stater på dette området. På den annen
side står hensynet til de skadelidte, som oppnår
en betydelig bedre beskyttelse ved 1996-protokollens regler. Det
er derfor viktig at en overgangsperiode ikke blir for lang. Hvis
det viser seg å ta særlig lengre tid enn 3-4 år
fra 1996-protokollen trer i kraft internasjonalt, bør oppsigelse
av 1976-konvensjonen vurderes på ny.
Departementet tar sikte på å ivareta hensynet
til skadelidte ved at Norge skal begynne å anvende 1996-protokollens
regler allerede før den trer i kraft internasjonalt. Dette
lar seg gjøre bare i begrenset grad, fordi Norge etter
1976-konvensjonen er forpliktet til å anvende konvensjonens
regler i forhold til ansvarlige fra konvensjonsstatene. Det er imidlertid
adgang til å gjøre unntak i forhold til ansvarlige
fra stater som ikke er tilsluttet konvensjonen. Det har i høringsrundene ikke
fremkommet innsigelser mot at 1996-protokollens regler på denne
måten gis virkning i Norge før de trer i kraft
internasjonalt.
Det diskuteres i det nordiske sjørettssamarbeidet å inngå en
avtale om at de nordiske land seg i mellom uansett skal anvende
1996-protokollens regler i perioden mens vi ennå er bundet
av 1976-konvensjonen. Det er for tidlig å si hva som blir
resultatet av disse samtalene.
I proposisjonen pkt. 6.3 gis en nærmere redegjørelse
for samordningen av 1976-konvensjonens regler og 1996-protokollens
regler i overgangsperioden. Det som kan skape enkelte samordningsproblemer,
er reglene om begrensningsfond i tilfeller der det er flere ansvarlige
som har opprettet slike fond, og der ansvarsreglene for de ulike
ansvarlige følger ulike regelsett. I proposisjonen gjøres
reglene om hvilket fond som skal gis virkning avhengig av om det
er opprettet under 1996-protokollen eller etter 1976-konvensjonens
regler. I siste tilfelle foreslås ulike løsninger
for fond opprettet i Norge og i utlandet.
Komiteen viser til at bakgrunnen for
proposisjonen er at FNs internasjonale sjøfartsorgan (IMO) har
vedtatt en endringsprotokoll til 1976-konvensjonen, med den hovedhensikt å gjennomføre
en indeksregulering av erstatningsansvaret for sjørettslige krav,
som har ligget fast siden da. Komiteen merker seg
at endringsprotokollen samtidig legger opp til å innføre
enklere prosedyrer, slik at det i fremtiden ikke skal gå like
lang tid før beløpene kan økes i takt
med inflasjonen. Komiteen viser til at både
lovforslaget og enkelte spørsmål knyttet til visse
overgangsregler har vært ute til omfattende høringer.
Komiteen har merket seg at departementet, i likhet
med høringsinstansene, ikke foreslår høyere ansvarsgrense
for passasjerskader enn de begrensningsbeløpene som er
gitt i 1996-protokollen, og som er å betrakte som minimumsbeløp. Komiteen er enig
i dette, ikke minst ut fra det arbeidet som for tiden pågår
i IMO med å lage regler for obligatorisk ansvarsforsikring
for passasjerskader. Komiteen peker på at
forslaget innebærer en tredobling av ansvarsbeløpene
i forhold til 1976-protokollen.
Departementet foreslår, slik 1996-protokollen gir anledning
til, at Norge reserverer seg mot at de nye ansvarsreglene skal gjelde
i forhold til krav som omfattes av den såkalte HNS-konvensjonen
av 3. mai 1996 om erstatning i forbindelse med sjøtransport
av farlige og skadelige stoffer. Komiteen har ingen
innvendinger til dette.
Komiteen er videre enig i at reglene i konvensjonen
av 1976 ikke sies opp straks, men at det foretas en gradvis overgang
til det nye systemet. På den måten ivaretas både
hensynet til at Norge har behov for konvensjonsbestemte ansvarsbegrensninger
i forhold til flere viktige stater, og hensynet til at skadelidte,
i begrenset grad, kan oppnå betydelig bedre beskyttelse
gjennom de nye reglene. Komiteen har merket seg at
ingen i høringsrunden har hatt innsigelser mot at protokollen
gis virkning i Norge før den trer i kraft internasjonalt.
Komiteen har videre, med interesse, merket seg
det nordiske sjørettssamarbeidet om å inngå en avtale
om å innføre reglene i 1996-protokollen i Norden,
mens vi ellers er bundet av 1976-konvensjonen. Komiteen regner
med at Stortinget på en egnet måte blir orientert
om resultatet av disse samtalene.
Komiteen tar til etterretning at det i overgangsperioden
finnes enkelte samordningsproblemer når det gjelder reglene
om begrensningsfond, og har ingen innvendinger til de overgangsreglene
departementet foreslår i denne forbindelse.
Komiteen viser til proposisjonen og
rår Odelstinget til å gjøre følgende
vedtak til lov
om endringer i lov av 24. juni 1994 nr. 39 om sjøfarten
(sjøloven) og om samtykke til ratifikasjon av 1996-endringsprotokollen
til Konvensjon om begrensning av ansvaret for sjørettslige
krav 1976
I
I lov av 24. juni 1995 nr. 39 om sjøfarten (sjøloven)
gjøres følgende endringer:
Ny avsnittsoverskrift skal lyde:
I Virkeområdet for reglene i avsnitt
II og avsnitt III
Ny § 170 skal lyde:
Virkeområdet for avsnitt II og avsnitt
III
Reglene i avsnitt II gjelder i alle tilfelle hvor
begrensning av ansvar gjøres gjeldende ved norsk domstol,
hvis ikke annet følger av annet ledd.
Reglene i avsnitt III gjelder bare hvis den som gjør
gjeldende begrensning av ansvar begjærer det, og vedkommende
på det tidspunkt da begjæringen fremsettes har
sitt hovedforretningssted eller, hvis vedkommende ikke har noe hovedforretningssted,
har sin bopel, i en stat som er bundet av London-konvensjonen 1976
om begrensning av ansvaret for sjørettslige krav (1976-begrensningskonvensjonen),
men ikke av endringsprotokollen av 1996 til 1976-begrensningskonvensjonen
(1996-endringsprotokollen).
Ny avsnittsoverskrift skal lyde:
II Begrensning av ansvaret etter reglene i 1996-endringsprotokollen
til London-konvensjonen 1976 om begrensning av ansvaret for sjørettslige
krav
§ 175 nr. 1 til 3 skal lyde:
Ansvarsgrensene
1) For krav i anledning personskade tilføyet
skipets egne passasjerer er ansvarsgrensen 175 000 SDR multiplisert
med det antall passasjerer som skipet ifølge sitt sertifikat
har adgang til å føre.
2) For andre krav i anledning av personskade er ansvarsgrensen 2.000.000 SDR.
For skip med tonnasje på mer enn 2.000 tonn
forhøyes ansvarsgrensen slik:
for hvert tonn fra 2.001 til 30.000
tonn, med 800 SDR,
for hvert tonn fra 30.001 til 70.000 tonn, med 600 SDR,
og
for hvert tonn over 70.000 tonn, med 400 SDR.
3) Ansvarsgrensen for alle andre krav, samt udekket rest
av krav som nevnt i nr. 2, er 1.000.000 SDR. For
skip med tonnasje på mer enn 2.000 tonn forhøyes
ansvarsgrensen slik:
for hvert tonn fra 2.001 til
30.000 tonn, med 400 SDR,
for hvert tonn fra 30.001 til 70.000 tonn, med 300 SDR,
for hvert tonn over 70.000 tonn, med 200 SDR.
§ 177 første og annet ledd skal
lyde:
Hvis det her i riket reises søksmål eller
begjæres arrest eller annen tvangsforretning i anledning
av krav som etter sin art er undergitt begrensning, kan begrensningsfond
opprettes ved vedkommende domstol. Dersom kravet kan kreves
dekket av begrensningsfond opprettet her i riket etter reglene i
avsnitt III, skal begrensningsfond etter paragrafen her anses opprettet
når fondsbeløpet er forhøyet opp til
ansvarsgrensen etter § 175. For slik forhøyelse
av fondsbeløpet gjelder reglene i sjøloven kapittel
12 tilsvarende så langt de passer.
Fondet anses opprettet med virkning for alle som kan påberope
seg samme ansvarsgrense, og til dekning kun av de krav som denne
gjelder for. Fondet anses også opprettet med
virkning for en ansvarlig som hefter for krav som kan kreves dekket
av fondet, men som har rett til å begrense sitt ansvar
etter reglene i avsnitt III.
§ 178 ny nr. 7 skal lyde:
7) Reglene i nr. 1 - 2 over skal gjelde
tilsvarende hvis et begrensningsfond er opprettet i Norge etter
reglene i avsnitt III, og fondsbeløpet er forhøyet
som nevnt i § 177 første ledd annet punktum. Hvis
et begrensningsfond er opprettet i en annen stat etter reglene i
London-konvensjonen 1976 om begrensning av sjørettslige
krav, skal fondet gis virkning etter paragrafen her hvis fondsbeløpet
i utlandet er blitt forhøyet opp til ansvarsgrensene i § 175,
eller det er opprettet et tilleggsfond i Norge som svarer til differansen
mellom ansvarsgrensene i § 184 og § 175. For slikt
tilleggsfond gjelder bestemmelsene i kapittel 12 i denne lov tilsvarende
så langt de passer. Kongen kan gi forskrift om fordeling
av tilleggsfondet.
§ 181 annet ledd skal lyde:
For skip som er bygget eller utstyrt for boring eller undersjøiske
naturforekomster, skal ansvarsgrensene etter § 175 nr.
2 og 3 uansett skipets størrelse være henholdsvis 36 millioner
SDR og 60 millioner SDR for så vidt
angår krav i anledning av skade eller tap forårsaket
mens skipet brukes i borevirksomhet.
§ 182 første ledd skal lyde:
Reglene i §§ 171 - 181 får
anvendelse i henhold til reglene i § 170. Hvorvidt
krav som nevnt i § 173 nr. 5 er undergitt ansvarsbegrensning,
avgjøres etter den stats rett som etter norske interlegale
rettsregler gjelder for tjenesteavtalen, såfremt denne
stat er konvensjonsstat.
§ 182 tredje ledd skal lyde:
Med konvensjonsstat forstås i dette avsnitt stat som
er bundet av London-konvensjonen 1976 om begrensning av ansvaret
for sjørettslige krav slik den er endret ved endringsprotokollen
av 1996.
Nytt avsnitt III skal lyde:
III Begrensning av ansvaret etter reglene i London-konvensjonen
1976 om begrensning av ansvaret for sjørettslige krav
§ 183 Personer med rett til ansvarsbegrensning, krav
undergitt begrensning, krav unntatt fra begrensning, handlemåte
som hindrer begrensning
§§ 171-174 gjelder tilsvarende.
§ 184 Ansvarsgrensene
1) For krav i anledning av personskade tilføyet
skipets egne passasjerer er ansvarsgrensen 46 666 SDR multiplisert
med det antall passasjerer som skipet ifølge sitt sertifikat
har adgang til å føre, likevel ikke mer enn 25
millioner SDR.
2) For andre krav i anledning av personskade er ansvarsgrensen
330.000 SDR. For skip med tonnasje på mer enn 500 tonn
forhøyes ansvarsgrensen slik:
for hvert tonn fra 501 til 3.000 tonn,
med 500 SDR,
for hvert tonn fra 3.001 til 30.000 tonn, med 333 SDR,
for hvert tonn fra 30.001 til 70.000 tonn, med 250 SDR,
for hvert tonn over 70.000 tonn, med 167 SDR.
3) Ansvarsgrensen for alle andre krav, samt udekket rest
av krav som nevnt i nr. 2, er 167.000 SDR. For skip med tonnasje
på mer enn 500 tonn forhøyes ansvarsgrensen slik:
for hvert tonn fra 501 til 30.000
tonn, med 167 SDR,
for hvert tonn fra 30.001 til 70.000 tonn, med 125 SDR,
for hvert tonn over 70.000 tonn, med 83 SDR.
4) Ansvarsgrensene i nr. 1 til 3 gjelder summen av alle
krav som oppstår ved en og samme hendelse mot rederen,
skipets eier, befrakteren og disponenten, samt enhver som noen av
disse svarer for.
5) Hvis bergere ikke opererer fra noe skip eller bare opererer
fra det skip som bergingen gjelder, beregnes ansvarsgrensene etter
en tonnasje på 1500 tonn. Ansvarsgrensene gjelder summen
av alle krav som oppstår ved en og samme hendelse mot bergerne
og enhver som de svarer for.
6) Med skipets tonnasje menes bruttotonnasjen beregnet etter
reglene for måling av tonnasje i vedlegg I til den internasjonale
skipsmålingskonvensjonen 1969. Med SDR menes den regneenhet som
er nevnt i § 505.
§ 185 Fordeling av ansvarsbeløpene
§ 176 skal gjelde tilsvarende ved fordeling av
ansvarsbeløpene etter § 184, likevel slik at henvisningene i
annet ledd skal være til § 184 nr. 2 og § 184
nr. 3.
§ 186 Begrensningsfond og begrensningssøksmål og
rettsvirkningene av begrensningsfond, og ansvarsbegrensning uten
opprettelse av fond
§ 177 om begrensningsfond og begrensningssøksmål
skal gjelde tilsvarende.
§ 178 om rettsvirkningene av at begrensningsfond er
opprettet skal gjelde tilsvarende. Dette gjelder uten hensyn til
om den konvensjonsstat hvor begrensningsfondet er opprettet har
sluttet seg til London-konvensjonen 1976 om begrensning av ansvaret
for sjørettslige krav, eller til 1996-endringsprotokollen
til denne konvensjonen.
§ 180 om ansvarsbegrensning uten opprettelse
av fond, skal gjelde tilsvarende.
§ 187 Krigsskip, boreskip m.v.
Ansvarsgrensene for krigsskip og andre skip som brukes
i statlig, ikke-kommersiell virksomhet, jf. § 184 nr.
2 og 3, skal i intet tilfelle beregnes etter en tonnasje som er
mindre enn 5.000 tonn. Retten til ansvarsbegrensning gjelder ikke
krav i anledning av skade eller tap som skyldes et krigsskips særlige
egenskaper eller anvendelse. Tilsvarende gjelder skade eller tap
som voldes av andre skip mens de brukes i statlig, ikke-kommersiell
virksomhet. Bestemmelsene i dette ledd gjelder ikke skip som hovedsakelig
brukes til isbryting eller berging.
For skip som er bygget eller utstyrt for boring etter undersjøiske
naturforekomster, skal ansvarsgrensene etter § 184 nr.
2 og 3 uansett skipets størrelse være henholdsvis
36 millioner SDR og 60 millioner SDR for så vidt angår
krav i anledning av skade eller tap forårsaket mens skipet
brukes i borevirksomhet.
§ 188 Virkeområdet for reglene
i avsnitt III
Reglene i avsnitt III får anvendelse
i henhold til reglene i § 170. Hvorvidt krav
som nevnt i § 173 nr. 5 jf. § 183 er
undergitt ansvarsbegrensning, avgjøres etter den stats
rett som etter norske interlegale rettsregler gjelder
for tjenesteavtalen, såfremt denne stat er konvensjonsstat.
Reglene i §§ 183 til 187 er
ikke til hinder for anvendelse av ellers gjeldende regler om adgang
til å lempe en skadevolders ansvar overfor en skadelidt.
Med konvensjonsstat forstås i dette avsnitt stat som
er bundet av London-konvensjonen 1976 om begrensning av ansvaret
for sjørettslige krav, men ikke 1996-endringsprotokollen.
§ 231 første ledd første
punktum skal lyde:
Reglene i dette kapittel gjelder begrensningsfond som opprettes
etter §§ 177 jf. 186 første
ledd (globalfond), § 195 (oljeskadefond etter
1992-ansvarskonvensjonen), samt etterfølgende begrensningssøksmål.
§ 232 første ledd bokstav a skal
lyde:
a) Summen av de beløp som etter § 175 eller § 184 utgjør
ansvarsgrensen for de krav som ansvarsbegrensningen gjøres
gjeldende overfor, og som er oppstått ved en og samme hendelse,
og
§ 235 annet ledd skal lyde:
Det skal samtidig gjøres oppmerksom på reglene i § 177
tredje ledd annet punktum jf. § 186 første
ledd, og §§ 238 og 245.
§ 240 annet punktum skal lyde:
Søksmål kan reises av person som nevnt
i § 177 tredje ledd første punktum jf. § 186
første ledd, eller § 195 første
ledd annet punktum.
§ 244 første ledd skal lyde:
Når samtlige tvister er avgjort, skal retten ved dom
fordele fondet etter reglene i §§ 176 jf. § 185, eller
195.
II
1. Stortinget samtykker i ratifikasjon
av 1996-endringsprotokollen til Konvensjon om begrensning av ansvaret
for sjørettslige krav 1976.
2. Ved ratifikasjonen skal Norge ta følgende forbehold:
«Norge tar forbehold i henhold til artikkel 18 paragraf
1 i Konvensjon om begrensning av ansvaret for sjørettslige
krav 1976 slik den er endret ved 1996-endringsprotokollen artikkel
7, om å utelukke krav for skade innenfor rammen av Den
internasjonale konvensjon om ansvar og erstatning for skade i forbindelse
med sjøtransport av farlige og skadelige stoffer 1996 eller
noen protokoll til denne.»
III
1. Del I trer i kraft fra den
tid Kongen bestemmer.
2. Del II trer i kraft straks.
Oslo, i justiskomiteen, den 4. november 1999
Kristin Krohn Devold |
Bjørn Hernæs |
Jan Simonsen |
leder |
ordfører |
sekretær |