I proposisjonen ber regjeringen om Stortingets samtykke til ratifikasjon
av 1996-endringsprotokollen til Konvensjon om begrensning av ansvaret
for sjørettslige krav av 1976.
1996-protokollen innebærer et viktig fremskritt i forhold
til 1976-konvensjonen fordi ansvarsbeløpene i sjøretten økes
betydelig. Protokollen nødvendiggjør endringer
i sjølovens generelle bestemmelser om ansvarsbegrensning,
slik at ansvarsbeløpene økes.
Justisdepartementet går inn for at Norge ikke sier opp
de opprinnelige reglene i 1976-konvensjonen straks 1996-protokollen
trer i kraft, men at man foretar overgangen til det nye systemet
mer gradvis. I proposisjonen foreslås derfor særlige
overgangsregler.
Norge er tilsluttet Londonkonvensjonen av 1976 om begrensning
av ansvaret for sjørettslige krav. Reglene er
gjennomført i norsk rett i sjøloven kapittel 9. FNs
internasjonale sjøfartsorganisasjon (IMO) vedtok 2. mai
1996 en endringsprotokoll til 1976-konvensjonen. Bakgrunnen for
1996-protokollen er at verdien av begrensningsbeløpene
- og dermed ansvaret for sjørettslige krav - har minsket
betydelig siden 1976 på grunn av inflasjon.
Justisdepartementet har sendt ut høringsbrev med spørsmål
om Norge skulle undertegne og ratifisere 1996-protokollen, samt
forslag til gjennomføring av protokollen og enkelte spørsmål
knyttet til overgangsreglene.
Sjøloven regulerer bl.a. hvem som har rett til ansvarsbegrensning
og hvilke krav reglene om ansvarsbegrensning gjelder.
Reglene om begrensning av ansvaret og fordeling av ansvarsbeløpene
finnes i sjøloven § 175. Ansvaret er
delt i tre skadekategorier: krav i anledning av personskade på skipets
egne passasjerer, krav i anledning av andre personskader, og «andre
krav». Begrensningsbeløpet for skipets samlede
ansvar for passasjerskader er i dag 46 666 SDR (1 SDR er
ca. kr. 10,50) multiplisert med det antall passasjerer som skipet
er sertifisert for, men med et absolutt tak på 25 mill. SDR.
Til reglene om ansvarsbegrensning hører særlige regler
om begrensningsfond og begrensningssøksmål. Det
gjøres i proposisjonen i utgangspunktet ikke endringer
i reglene om begrensningsfond, men det foreslås enkelte
særlige overgangsregler for perioden før 1976-konvensjonen
blir sagt opp av Norge.
Ved 1996-protokollen endres 1976-konvensjonen slik at begrensningsbeløpet økes
fra 46 666 SDR pr. passasjer som skipet er registrert for,
til 175 000 SDR pr. passasjer. I tillegg skal det ikke
lenger gjelde noe øvre tak for det samlede ansvaret.
Konvensjonens begrensningsbeløp i anledning passasjerskader
er å anse som minimumsbeløp. Departementet foreslår
i denne omgang ikke høyere ansvarsgrenser for passasjerskader
enn de begrensningsbeløpene som er gitt i 1996-protokollen.
Ingen høringsinstanser har tatt til orde for dette, og
departementet anser 1996-protokollens ansvarsgrenser, som mer enn
tredobler ansvaret for passasjerskader i forhold til dagens regler,
som tilfredsstillende. Man bør for øvrig avvente
arbeidet som pågår i IMO med å lage regler
om obligatorisk ansvarsforsikring for passasjerskader før
eventuelle høyere ansvarsgrenser vurderes.
Minimumsbeløpene for andre personskader enn passasjerskader
og «andre krav» økes fra henholdsvis 330 000
SDR og 167 000 SDR til henholdsvis 2 000 000
SDR og 1 000 000 SDR. Økningen i ansvaret
for små skip er relativt betydelig, og er prosentvis større
enn for de store skipene.
De land som slutter seg til Den internasjonale konvensjon om
ansvar og erstatning for skade i forbindelse med sjøtransport
av farlige og skadelige stoffer av 3 mai 1996, «HNS-konvensjonen»,
er i 1996-protokollen gitt adgang til å reservere seg mot
at krav som omfattes av HNS-konvensjonen blir omfattet av protokollen.
Departementet foreslår at Norge tar slikt forbehold.
Overgangen fra 1976-konvensjonen til 1996-protokollen er lagt
opp slik at en stat skal kunne tilhøre både det
nye og det gamle ansvarsbegrensningssystemet parallelt. Overfor
ansvarlige fra stater som er tilsluttet 1976-reglene uten 1996-protokollen,
vil 1976-reglene måtte anvendes. Overfor andre ansvarlige
vil 1996-reglene bli å anvende. Departementet legger opp
til at Norge skal benytte seg av denne muligheten i en periode.
Departementet foreslår at Norge ratifiserer 1996-protokollen,
og ingen høringsinstanser går imot dette.
Det er Justisdepartementets målsetting at Norge etterhvert
skal si opp 1976-konvensjonen, slik at 1996-protokollens regler
skal anvendes i alle saker. Likevel foreslår Justisdepartementet
at man beholder 1976-konvensjonens regler i en overgangsperiode. Det
vises til at det ville være uheldig for norsk internasjonal
skipsfart hvis Norge skulle si opp 1976-konvensjonen med den konsekvens
at Norge i en lengre periode blir stående uten konvensjonsbestemte
ansvarsbegrensningsregler i forhold til et stort antall viktige
stater på dette området. På den annen
side står hensynet til de skadelidte, som oppnår
en betydelig bedre beskyttelse ved 1996-protokollens regler. Det
er derfor viktig at en overgangsperiode ikke blir for lang. Hvis
det viser seg å ta særlig lengre tid enn 3-4 år
fra 1996-protokollen trer i kraft internasjonalt, bør oppsigelse
av 1976-konvensjonen vurderes på ny.
Departementet tar sikte på å ivareta hensynet
til skadelidte ved at Norge skal begynne å anvende 1996-protokollens
regler allerede før den trer i kraft internasjonalt. Dette
lar seg gjøre bare i begrenset grad, fordi Norge etter
1976-konvensjonen er forpliktet til å anvende konvensjonens
regler i forhold til ansvarlige fra konvensjonsstatene. Det er imidlertid
adgang til å gjøre unntak i forhold til ansvarlige
fra stater som ikke er tilsluttet konvensjonen. Det har i høringsrundene ikke
fremkommet innsigelser mot at 1996-protokollens regler på denne
måten gis virkning i Norge før de trer i kraft
internasjonalt.
Det diskuteres i det nordiske sjørettssamarbeidet å inngå en
avtale om at de nordiske land seg i mellom uansett skal anvende
1996-protokollens regler i perioden mens vi ennå er bundet
av 1976-konvensjonen. Det er for tidlig å si hva som blir
resultatet av disse samtalene.
I proposisjonen pkt. 6.3 gis en nærmere redegjørelse
for samordningen av 1976-konvensjonens regler og 1996-protokollens
regler i overgangsperioden. Det som kan skape enkelte samordningsproblemer,
er reglene om begrensningsfond i tilfeller der det er flere ansvarlige
som har opprettet slike fond, og der ansvarsreglene for de ulike
ansvarlige følger ulike regelsett. I proposisjonen gjøres
reglene om hvilket fond som skal gis virkning avhengig av om det
er opprettet under 1996-protokollen eller etter 1976-konvensjonens
regler. I siste tilfelle foreslås ulike løsninger
for fond opprettet i Norge og i utlandet.