Den nye regnskapsloven ble vedtatt ved lov av 17. juli
1998 nr. 56. Loven trådte i kraft 1. januar 1999,
likevel slik at regnskapspliktige frem til 1. januar 2001
kan velge å benytte reglene om registrering og dokumentasjon
av regnskapsopplysninger (bokføring) i regnskapsloven 1977
med forskrifter i stedet for reglene i regnskapsloven kapittel 2.
Departementet foreslår endringer på punkter
hvor regnskapsloven anses å ha utilsiktede eller uønskede skatte-
og avgiftsmessige konsekvenser.
Departementet varslet i Ot.prp. nr. 42 (1997-1998) om lov om årsregnskap
m.v. (regnskapsloven) at en ville fremme nødvendige endringer
i skatte- og avgiftslovgivningen som følge av ny regnskapslov.
Finanskomiteen uttaler i Innst. O. nr. 61 (1997-1998) side 6:
«Komiteen viser videre til at det vil bli fremmet
en egen proposisjon om endringer i skatte- og avgiftslovgivningen,
som følge av regnskapsloven. Komiteen legger til grunn
at slike endringer kan gjennomføres uten økt skattebelastning
eller andre vesentlig økte kostnader for virksomhetene.»
Departementet har tatt dette til etterretning. Departementet
viser likevel til at en i enkelte sammenhenger står overfor
valget mellom økt skattebelastning ved at regnskapsloven
legges til grunn for beskatningen uten særskilt regulering,
eller økte kostnader for bedriftene ved at det gis egne
skatteregler som medfører behov for særlige
beregninger av hensyn til fastsettelsen av skattepliktig inntekt.
Da må det mest rasjonelle av disse to alternativene legges
til grunn.
I det følgende anvendes begrepet «full regnskapsplikt» om
regnskapsplikt etter alle kapitler av regnskapsloven, mens begrepet «begrenset
regnskapsplikt» nyttes om plikten til kun å følge
regnskapsloven kapittel 2 om registrering og dokumentasjon av regnskapsopplysninger.
Regnskapsloven inneholder en rekke bestemmelser som kan få betydning
for inneværende års skattemessige inntektsfastsettelse.
De foreslåtte skatte- og avgiftsendringer forutsettes derfor
hovedsakelig å tre i kraft fra og med 1999, jf. nedenfor.
På grunn av at lov av 26. mars 1999 nr. 14 (skatteloven)
tre i kraft 1. januar 2000, fremmer departementet tilsvarende skatteendringer
også i denne lov.
Komiteen tar dette til etterretning.
Etter regnskapsloven § 1-2 annet ledd gjelder plikten
til å registrere og dokumentere regnskapsopplysninger i
kapittel 2 «(e)nhver som har plikt til å levere
næringsoppgave etter ligningsloven eller omsetningsoppgave
etter merverdiavgiftsloven (...)».
Skatteplikt, og derved plikt til å levere næringsoppgave,
jf. ligningsloven § 4-4 nr. 1, foreligger for
enkelte skattesubjekter først når omsetningen
i ett inntektsår fra økonomisk virksomhet overstiger
visse beløpsgrenser, jf. skatteloven § 26
første ledd bokstav k der beløpsgrensen er 140 000
kroner for veldedige og allmennyttige organisasjoner og 70 000
kroner for andre organisasjoner som ikke har erverv til formål. Ved
omsetning under denne grensen vil det således heller ikke
foreligge noen plikt til å registrere regnskapsopplysninger
etter regnskapsloven kapittel 2. Tilsvarende inntrer registreringsplikt
i merverdiavgiftsmanntallet og derved plikt til å levere
omsetningsoppgave etter merverdiavgiftsloven § 28,
jf. § 29, først når omsetning
av varer og tjenester innenfor avgiftsområdet har passert
30 000 kroner (140 000 kroner for veldedige og
allmennyttige organisasjoner) over en periode på 12 måneder.
Næringsdrivende med omsetning under nevnte beløp
har dermed ikke plikt til å registrere regnskapsopplysninger
etter regnskapsloven, med mindre vedkommende har plikt til å levere
næringsoppgave etter ligningsloven, jf. foran.
Etter departementets oppfatning er det viktig å kunne
kontrollere om ovennevnte subjekter overskrider de skatte- og avgiftsfrie
omsetningsgrensene, dvs. om det foreligger skatteplikt eller plikt
til å beregne merverdiavgift av omsetningen. Også med tanke
på konkurransesituasjonen for de næringsdrivende
er det en fordel at mulighetene for ulovlig unngåelse av
skatte- og avgiftsplikter reduseres. Dette tilsier tilgang til et
informasjonsmateriale for å kunne bedømme bl.a.
omsetningens størrelse.
Departementet foreslår å innføre en
bestemmelse i regnskapsloven § 1-2 nytt tredje
ledd om at ligningskontoret eller fylkesskattekontoret i enkelttilfelle skal
kunne pålegge enhver som driver næringsvirksomhet
regnskapsplikt etter regnskapsloven kapittel 2 for den virksomhet
som drives. Det vises til at tilsvarende løsning er lagt
til grunn for plikt til å levere selvangivelse etter ligningsloven § 4-2
nr. 1 b.
Departementet foreslår at adgangen til å pålegge registreringsplikt
kan begrenses til kun å gjelde enkelte av bestemmelsene
om registrering og dokumentasjon i regnskapsloven kapittel 2.
Etter departementets oppfatning tilsier formålet med
bestemmelsen at det må være tilstrekkelig at skatte-
og avgiftsmyndighetene har grunn til å anta at det drives
næringsvirksomhet. Departementet foreslår derfor
at dette presiseres i lovforslaget. Dersom de nevnte instanser er
i tvil om omsetningen overstiger grensene for skatte- og avgiftsplikt,
vil de kunne pålegge den som antas å drive næringsvirksomhet
regnskapsplikt etter regnskapsloven kapittel 2 for den virksomhet
som drives.
Departementets forslag innebærer at skatte- og avgiftsmyndighetene
kan pålegge at transaksjoner i virksomhet (næring)
skal registreres, selv om næringsutøveren eksempelvis
er en skatte- og avgiftsfri forening og næringsomsetningen
ligger under grensene for skatte- eller avgiftsplikt. Et slikt pålegg om
registreringsplikt kan som oftest neppe anses særlig byrdefullt
for disse skatte- og avgiftsfrie foreningene. Allerede hensynet
til en ordnet økonomiforvaltning i foreningen, herunder
medlemmenes og styrets behov for å kunne kontrollere foreningens
drift, tilsier at foreningen bør ha et visst system for
registrering av regnskapsopplysninger. Ikke minst gjelder dette
når foreningene også driver en viss næringsvirksomhet (for å skaffe
penger til det ellers ideelle foreningsformålet). Det tilføyes
at i den utstrekning foreningen har lønnet sysselsetting
- i eller utenfor næringsvirksomheten - vil registreringsplikt
for lønnstransaksjoner m.v. også følge
av skattebetalingsloven etter reglene for arbeidsgiveransvar. Når
det gjelder de næringsdrivende som må forholde
seg til registreringsgrensene i merverdiavgiftsloven, må disse
uansett ha oversikt over omsetningens størrelse for å være sikre
på at omsetningen ikke når registreringsgrensen og
dermed er avgiftspliktig.
Etter departementets oppfatning kan det være behov for å avgrense
adgangen til å pålegge registreringsplikt til
en nærmere angitt tidsperiode. På bakgrunn av
dette foreslår departementet at pålegg om registreringsplikt
etter regnskapsloven kapittel 2 med forskrifter bare skal kunne
gis for 2 år av gangen. Når denne perioden er
utløpt, må skatte- og avgiftsmyndighetene ta stilling
til om de har grunnlag for å avgjøre om foretaket
eller organisasjonen har skatte- eller avgiftspliktig omsetning.
Finner skatte- og avgiftsmyndighetene at de registrerte opplysningene ikke
er tilstrekkelige til å avgjøre spørsmålet,
kan de pålegge registreringsplikt for en ny 2-års
periode. Pålegg om registreringsplikt kan påklages
etter forvaltningslovens alminnelige regler.
Regnskapspålegg etter den nye bestemmelsen vil ha et
fremtidig kontrollformål, og får liten effekt
for kontroll bakover i tid. En forening som over tid har næringsomsetning
i grenseområdet mellom skatte- eller avgiftsplikt og skatte-
eller avgiftsfritak, vil imidlertid ut fra en bevismessig vurdering
kunne ha oppfordring til å legge frem historiske data (foreningsregnskap,
kontoutskrifter m.v.). Dette kan være påkrevet for å motbevise
indikasjoner for øvrig på at omsetningen kan ha
ligget over den skatte- eller avgiftsfrie grense.
Departementet har lagt opp til at både ligningskontorene
og fylkesskattekontorene får myndighet til å gi
regnskapspålegg. I rene ligningssaker er det vanligvis
ligningskontoret som opptrer overfor den eventuelt skattepliktige,
mens fylkesskattekontoret gjerne konsentrerer seg om rene avgiftssaker
(merverdiavgift og investeringsavgift) og kombinerte lignings- og avgiftssaker.
Departementet forutsetter rutiner for en intern koordinering i skatteetaten,
slik at en unngår at ligningskontoret og fylkesskattekontoret
kommer med hvert sitt pålegg til samme forening eller person. En
rutine som kan overveies i skatteetaten, er at fylkesskattekontoret
fører en fortegnelse over alle regnskapspålegg
i sine distrikter etter den nye bestemmelsen.
Sentralskattekontorene vil kunne gå inn under begrepet
ligningskontor etter den nye bestemmelsen, men bør nevnes
særskilt der. Det vil særlig være Sentralskattekontoret
for utenlandssaker som kan ha skattytere med kontrollbehov på grunn
av en begrenset økonomisk aktivitet.
Forslaget er begrunnet ut fra hensynet til skatte- og avgiftskontroll.
Dette kan tilsi at bestemmelsen tas inn i skatte- og avgiftslovgivningen.
Det vises imidlertid til Ot.prp. nr. 42 (1997-1998) Om lov om årsregnskap
m.v. (regnskapsloven), der det ble lagt til grunn at det er en fordel
om likeartede bestemmelser samles i ett og samme regelverk. Departementet foreslår
derfor at bestemmelsen tas inn som nytt tredje ledd i § 1-2
i regnskapsloven. Når det gjelder merverdiavgiftsloven § 42,
vil departementet vurdere behovet for tilpasninger som følge
av at registreringsplikten av regnskapsopplysninger m.v. for avgiftspliktige
næringsdrivende nå følger direkte av regnskapsloven.
Det vises til forslag til regnskapsloven § 1-2
nytt tredje ledd. Departementet foreslår at endringen trer
i kraft fra og med 1. januar 2000.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Høyre, slutter seg til Regjeringens
forslag til § 1-2 nytt tredje ledd i regnskapsloven.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at Høyre ved behandlingen av
Ot.prp. nr. 42 (1997-1998) mente kriteriene for registrering av
opplysninger om transaksjoner m.v. innebar en altfor omfattende
registreringsplikt. Disse medlemmer konstaterer at
registreringsplikten nå foreslås utvidet ytterligere,
ved at ligningskontorer og fylkesskattekontor skal gis anledning
til å pålegge regnskapsplikt også for
virksomheter under de vedtatte grensene. Disse medlemmer ser
skattemyndighetenes behov for de kontrollmuligheter en slik adgang
vil gi, men er svært skeptiske til en gradvis utvidelse
av regnskapsplikten uten at det foretas en helhetlig vurdering av
de kostnader som pålegges de næringsdrivende. Disse medlemmer går
derfor nå mot forslaget om at ligningskontor eller fylkesskattekontor
skal kunne pålegge enhver som driver næringsvirksomhet
regnskapsplikt. Disse medlemmer ber departementet komme
tilbake til dette spørsmålet i den evalueringen av
regnskapsloven som skal foretas etter tre regnskapsår.
Etter skatteloven § 50 annet ledd skal den
skattepliktiges årsregnskap legges til grunn for den tidsmessige
plassering (periodisering) av inntekter og utgifter, for så vidt
regnskapet er oppgjort i overensstemmelse med de regler som følger
av regnskapslovgivningen, og ikke annet er særskilt bestemt
i skattelovgivningen. Periodisering etter skatteloven § 50
annet ledd forutsetter således at foretaket har plikt til å utarbeide årsregnskap.
Etter regnskapsloven 1977 § 1 første
ledd hadde enhver som drev virksomhet regnskapsplikt for slik virksomhet. § 1
annet ledd anga i tillegg en rekke foretaksformer som, uavhengig
av første ledd, hadde regnskapsplikt etter regnskapsloven.
Den nye regnskapsloven § 1-2 første
ledd angir ut fra foretaksform hvem som har full regnskapsplikt. Med
full regnskapsplikt forstås plikt til å følge
alle regnskapslovens kapitler, herunder reglene om plikt til å utarbeide årsregnskap
etter kapittel 3. For foretak med full regnskapsplikt innebærer
regnskapsloven derfor ingen endring i prinsippet om at de regnskapsrettslige
periodiserings- og vurderingsregler som legges til grunn ved utarbeidelsen
av resultatregnskapet og balansen, også danner utgangspunktet
ved fastsettelsen av den skattepliktige inntekt.
Departementet foreslår å videreføre
utgangspunktet i skatteloven § 50 annet ledd om
at årsregnskapet legges til grunn ved periodiseringen av
inntekts- og utgiftsposter for regnskapspliktige foretak, såfremt ikke
annet er særskilt bestemt i skattelovgivningen. Den nye
regnskapsloven gir ikke grunn til å forlate dette grunnleggende
periodiseringsprinsipp ved behandlingen av de fullt regnskapspliktige
foretak.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag om å videreføre utgangspunktet i skatteloven § 50
annet ledd om at årsregnskapet legges til grunn ved periodiseringen
av inntekts- og utgiftsposter for regnskapspliktige foretak, såfremt
ikke annet er særskilt bestemt i skattelovgivningen.
Komiteen viser til at finansministeren i brev
til Stortinget av 12. november 1999 pkt. D har gjort oppmerksom
på at det i Ot.prp. nr. 1 (1999-2000) s. 130 er en avskriftsfeil
i forslag til endring i skatteloven av 1911 § 50
annet ledd tredje punktum, jf. vedlegg nr. 1 til denne innstilling.
Etter regnskapsloven § 1-7 første
ledd skal regnskapsåret i utgangspunktet følge
kalenderåret. I særlige tilfeller kan departementet
likevel ved forskrift eller enkeltvedtak gjøre unntak fra
denne bestemmelsen. Dette er blant annet gjort ved forskrift av
19. juli 1999 nr. 816 om avvikende regnskapsår for filial
og datterselskap av utenlandsk foretak.
Også etter ligningsloven § 5-3 skal
regnskapet i utgangspunktet følge kalenderåret.
Fylkesskattekontoret, Oslo ligningskontor eller de respektive sentralskattekontor
kan på visse vilkår likevel gjøre unntak fra
dette, jf. ligningsloven § 5-3 annet og tredje
punktum.
Departementet legger til grunn at det er lite praktisk at de
næringsdrivende vil benytte et avvikende regnskapsår
dersom det ikke blir gitt adgang til dette både etter ligningsloven
og regnskapsloven. Ut i fra kontrollhensyn vil det dessuten være
en fordel at skattyter benytter samme regnskapsår ved utarbeidelsen av
henholdsvis næringsoppgaven og årsregnskapet. Dette
vil igjen kunne innebære administrative forenklinger, samt
besparelser for skattyter.
På bakgrunn av dette foreslår departementet
derfor at adgangen til å benytte avvikende regnskapsår
i ligningsloven blir knyttet opp til reglene i regnskapsloven § 1-7.
Det innebærer at dersom det i medhold av regnskapsloven § 1-7
første ledd annet punktum gis unntak fra regelen om å benytte
kalenderåret som regnskapsår, skal dette uten
videre legges til grunn også for ligningen. Næringsoppgaven
skal imidlertid ikke omfatte mer enn 12 måneder, slik tilfellet også er
etter gjeldende regler.
I henhold til forskrift av 16. desember 1998 nr. 1237
om årsregnskap for utenlandske foretak er kompetansen til å fravike
regnskapsloven § 1-7 lagt direkte til Sentralskattekontoret
for utenlandssaker. Departementets forslag gjør det blant
annet nødvendig å tilpasse denne forskriften slik
at kompetansen i stedet delegeres i medhold av § 1-7.
Det vises til forslag til ligningsloven § 4-4
nr. 2.
Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag
til ligningsloven § 4-4 nr. 2 om avvikende regnskapsår.
Komiteens medlemmer fraFremskrittspartiet
og Høyre viser til sine forslag under behandlingen av regnskapsloven
som åpner for større fleksibilitet i adgangen
til å anvende avvikende regnskapsår.
Foretak som nevnt i regnskapsloven § 1-2 første ledd,
og som fyller vilkårene i § 1-6, skal
regnes som små foretak. Som små foretak regnes
fullt regnskapspliktige foretak som ikke faller inn under § 1-5 om
store foretak, og som etter de to siste årsregnskap oppfyller
to av følgende tre vilkår:
har mindre enn 40 mill. kroner i salgsinntekt,
har mindre enn 20 mill. kroner i balansesum,
har færre enn 50 ansatte.
Små foretak etter denne definisjonen har full regnskapsplikt
etter regnskapsloven. Men de er gitt visse forenklinger, blant annet
ved at de på visse vilkår kan fravike grunnleggende
prinsipper om opptjening og sammenstilling, jf. regnskapsloven § 4-1
annet ledd. Videre kan små foretak velge løpende
kostnadsføring i en del tilfeller hvor de alminnelige vurderingsreglene
tilsier balanseføring, jf. eksempelvis regnskapsloven §§ 5-11
og 5-12.
For små foretak innebærer videreføring
av skatteloven § 50 annet ledd at valget mellom
ulike periodiserings- og vurderingsregler kan få innvirkning
på det skattemessige resultatet. Det vil således
i det skattemessige årsoppgjøret kunne oppstå forskjeller
mellom store og små foretak, og mellom de små foretak, alt
avhengig av hvilke regnskapsrettslige valg som foretas ved utarbeidelsen
av årsregnskapet.
Etter departementets oppfatning er det i utgangspunktet knyttet
betenkeligheter til at den omfattende regnskapsmessige valgadgangen
for små foretak skal få skattemessig betydning.
Det gjelder særlig fordi det regnskapsmessige valget kan
bli påvirket av de skattemessige konsekvenser, og således
bidra til å svekke informasjonsverdien av regnskapet. Departementet har
derfor vurdert om det bør gis en regel om at de regnskapsmessige
særreglene for små foretak ikke skal kunne legges
til grunn ved fastsettelsen av skattepliktig inntekt.
Departementet har kommet til at dersom den regnskapsrettslige
forenklingen gjennom en valgadgang for små foretak skal
være reell og virke etter sin intensjon, må de
valg som gjøres, også legges til grunn med virkning
for inntektsbeskatningen. Departementet viser i denne sammenheng
også til at det regnskapsrettslige konsistensprinsippet
forutsetter at de samme regnskapsprinsippene anvendes konsistent over
tid, og at prinsippene for utarbeidelse av regnskapet ikke endres
uten at det i noter informeres om endringen og hvilke eventuelle
konsekvenser dette har medført, jf. regnskapsloven § 4-4,
jf. § 7-2. En korrekt anvendelse av konsistensprinsippet
medfører derfor etter departementets oppfatning at betenkelighetene
ut fra kontrollhensyn blir redusert.
Departementet går inn for at gjeldende skattemessige
særregler i hovedsak videreføres, samtidig med
at det foreslås ytterligere særregulering, jf.
kapittel 16.3.3 følgende i proposisjonen. Departementet
antar at mange av postene i små foretak vil være
omfattet av nevnte særregler, og at den regnskapsmessige
valgadgang mellom ulike regnskapsprinsipper derfor kun vil ha en
begrenset innvirkning på den skatterettslige inntektsfastsettelse.
På denne bakgrunn bør en da kunne leve med at
noen regnskapsmessige valg er mer eller mindre sterkt påvirket
av de skattemessige konsekvensene som valget får.
Komiteen tar dette til etterretning.
I regnskapsloven § 5-6 er det inntatt en regel
om at utgifter til egen forskning og utvikling kan kostnadsføres,
med andre ord i utgangspunktet en rett for den regnskapspliktige
til å velge mellom aktivering og kostnadsføring.
Når det gjelder den skattemessige behandlingen av forsknings-
og utviklingsutgifter, fremgår det blant annet av Lignings-ABC
1998 side 1105 følgende at en må skille mellom
utgifter knyttet til konkrete prosjekter som kan bli eller er blitt
til driftsmidler, og andre kostnader.
Utviklingsutgifter knyttet til konkrete prosjekter i inntektsgivende
aktivitet med sikte på erverv av fysiske driftsmidler (prosjekteringsutgifter)
må aktiveres som en del av kostprisen for vedkommende driftsmiddel,
jf. høyesterettsdommen inntatt i Rt. 1993 side 1012, den
såkalte Forland-dommen. Dersom prosjektet avsluttes før
det foreligger et driftsmiddel, kan utgiftene kostnadsføres
i det året tapet er endelig konstatert. For så vidt
forsknings- og utviklingsutgifter er knyttet til egentilvirkede
varer, skal de kostnadsføres, jf. forutsetningsvis skatteloven § 50 annet
ledd bokstav a første avsnitt.
Departementet viser til at etter skatteloven § 44 første
ledd første punktum skal alle motytelser som vil påvirke
skattyterens inntektsforhold i ett eller flere senere år
enn betalingsåret, i utgangspunktet aktiveres. Det vil
ofte medføre vanskelige skjønnsmessige vurderinger
og beregninger å fastslå om det foreligger eventuelle
fremtidige verdier. For å unngå en slik uklarhet
ved ligningen, foreslår departementet derfor en skattemessig
særregel som begrenser aktiveringsplikten til de tilfeller
der egne forsknings- og utviklingsutgifter er knyttet til konkrete
prosjekter som kan bli eller er blitt til driftsmidler. Dette innebærer
at utgifter som påløper etter at det er sannsynlig
at driftsmidler vil bli utviklet, må aktiveres. Bestemmelsen
vil i all hovedsak være en kodifisering av den rettsoppfatning som
fremkom i Forland-dommen.
Aktiveringsplikten vil omfatte forsknings- og utviklingsutgifter
knyttet til erverv av både fysiske og immaterielle driftsmidler.
Slike utgifter vil da inngå i eiendelens kostpris og periodiseres
etter de avskrivningsregler som gjelder for det respektive driftsmiddel. Dersom
prosjektet avsluttes før det foreligger et fysisk eller
immaterielt driftsmiddel, kan utgiftene direkte kostnadsføres
i det året tapet er endelig konstatert, jf. skatteloven § 44
første ledd bokstav d.
I tilfelle hvor foretaket etter ovennevnte forslag ikke vil få aktiveringsplikt
for egne utgifter til forskning og utvikling foreslår departementet
at skattyter skal ha en skatterettslig plikt til å kostnadsføre
utgifter til egen forskning og utvikling. En slik regel, kombinert
med aktiveringsplikt ved forsknings- og utviklingsutgifter tilknyttet
konkrete prosjekter med sikte på fremstilling av et fysisk
eller immaterielt driftsmiddel, jf. ovenfor, vil etter departementets
vurdering ivareta hensynet til at næringslivet bør
ha liberale skatteregler for forsknings- og utviklingsutgifter.
Departementet foreslår at forsknings- og utviklingskostnader
som skal kostnadsføres i et fullt regnskapspliktig foretak,
skal periodiseres etter realisasjonsprinsippet i skatteloven § 41
tiende ledd første punktum. Dette innebærer at
kostnadene kan føres til fradrag når skattyter
har pådratt seg en ubetinget forpliktelse til å dekke
dem. Bare unntaksvis vil dette være et annet tidspunkt
enn det som ville fulgt av skatteloven § 50 annet
ledd første punktum.
Det vises til forslag til skatteloven § 50
nytt sjette ledd og til lov av 26. mars 1999 nr. 14 (skatteloven) § 14-4
nytt sjette ledd.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til skatteloven av 1911 § 50 nytt sjette
ledd og til skatteloven av 1999 § 14-4 nytt sjette
ledd.
Komiteen viser til brev fra finansministeren til Stortinget
12. november 1999 pkt. D nr. 2 vedrørende skatteloven
av 1911 § 50 nytt sjette ledd og skatteloven av
1999 § 14-4 nytt sjette ledd hvor det fremgår at
ordet «aktiveres» i bestemmelsen bør
erstattes med «behandles», jf. vedlegg nr. 1 til
denne innstilling.
Komiteen fremmer følgende forslag:
«I lov av 18. august 1911 nr.
8 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende
endring:
§ 50 nytt sjette ledd skal lyde:
Kostnader til egen forskning og utvikling knyttet til konkrete
prosjekter som kan bli eller er blitt til driftsmidler, skal behandles
som del av kostprisen for vedkommende driftsmiddel. Andre kostnader
til egen forskning og utvikling skal fradragsføres etter § 14-2 annet
ledd.
I lov av 26. mars 1999 nr. 14 om skatt
av formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende
endring:
§ 14-4 nytt sjette ledd skal lyde:
Kostnader til egen forskning og utvikling knyttet til konkrete
prosjekter som kan bli eller er blitt til driftsmidler, skal behandles
som del av kostprisen for vedkommende driftsmiddel. Andre kostnader
til egen forskning og utvikling skal fradragsføres etter § 14-2 annet
ledd.»
I petroleumsskatteforskriften § 3 er det gitt
en egen bestemmelse om at leteutgifter i utvinningsvirksomheten
ikke kreves aktivert. Bestemmelsen er i praksis forstått
slik at skattyters valg med hensyn til den regnskapsmessige behandlingen
er avgjørende for hvordan utgiftene behandles skattemessig.
Leteutgifter i utvinningsvirksomheten antas i utgangspunktet å falle
innenfor de generelle reglene om forskning og utvikling. Som det
fremgår foran foreslås en uttrykkelig plikt til å aktivere
utgifter til egen forskning og utvikling knyttet til konkrete prosjekter
som kan bli eller er blitt til driftsmidler. For øvrig
skal skattyter kostnadsføre slik utgifter uavhengig av
den regnskapsmessige behandling.
Departementet antar at forslaget til skatteloven § 50
sjette ledd normalt ikke vil føre til en vesentlig mer
omfattende aktiveringsplikt enn det som følger av petroleumsskatteloven.
For å unngå usikkerhet på dette punktet
foreslås likevel at petroleumsskatteforskriften § 3
skal videreføres som en særregel om skattemessig
valgadgang med hensyn til aktivering eller kostnadsføring
av leteutgifter i utvinningsvirksomheten, som går foran
forslag til skatteloven § 50 sjette ledd første
punktum. Heretter vil imidlertid en slik skattemessig valgadgang
etter petroleumsskatteforskriften § 3 gjelde uavhengig
av den regnskapsmessige behandlingen. Dette kan gi en skattefordel
for utvinningsselskapene i forhold til petroleumsskatteloven § 3
h. Det vises til nærmere omtale av spørsmålet
under kapittel 16.3.7 i proposisjonen.
Etter petroleumsskatteforskriften § 4 kan leteutgifter
ikke tas med ved beregningen av friinntekt. Departementet foreslår
at denne bestemmelsen videreføres, det vil si at slike
utgifter ikke kan medregnes som kostpris uansett om de skattemessig
eller regnskapsmessig er aktivert eller ikke.
Komiteen er enig i forslaget om å videreføre petroleumsskatteforskriften § 3
som en særregel om skattemessig valgadgang med hensyn til
aktivering eller kostnadsføring av leteutgifter i utvinningsvirksomheten.
Av skatteloven § 50 annet ledd bokstav a første avsnitt
følger at renter og andre finansieringsutgifter ved egentilvirkning
av varer kostnadsføres, uavhengig av om dette kan eller
skal skje regnskapsmessig. Departementet foreslår ingen
endring av denne bestemmelsen.
Ved egentilvirkning av driftsmidler har vært lagt til
grunn at den regnskapsmessige behandlingen har vært avgjørende
for den skattemessige periodiseringen av renter og andre finansieringsutgifter.
Plikt til regnskapsmessig balanseføring av slike utgifter
vil etter dette også medføre plikt til skattemessig
aktivering.
Etter departementets oppfatning bør renter og andre
finansieringsutgifter ved egentilvirkning av driftsmidler kunne
kostnadsføres uavhengig av hvordan utgiftene er ført
i regnskapet. Departementet viser til at dersom den regnskapsmessige
behandling av renter og andre finansieringsutgifter ved egentilvirkning
av driftsmidler skulle være avgjørende for den
skattemessige periodiseringen, ville det innebære en skatteskjerpelse
for mange foretak. Etter departementets oppfatning ville dette være
en utilsiktet effekt av innføringen av en ny regnskapsmessig
bestemmelse for periodisering av renter og andre finansieringsutgifter.
Departementet foreslår derfor en regel i skatteloven
om at renter og finansieringsutgifter ved egentilvirkning av driftsmidler
kan kostnadsføres i henhold til realisasjonsprinsippet,
uavhengig av den regnskapsmessige behandlingen.
Det vises til forslag til skatteloven § 50
nytt syvende ledd og til lov av 26. mars 1999 nr. 14 (skatteloven) § 14-4
nytt syvende ledd.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til skatteloven av 1911 § 50 syvende ledd
og til skatteloven av 1999 § 14-4 nytt syvende
ledd.
Etter den nye regnskapsloven § 5-3 skal anleggsmidler
vurderes til anskaffelseskost. Omløpsmidler skal etter § 5-2
vurderes til laveste av anskaffelseskost og virkelig verdi. Reglene
er en videreføring av det som gjaldt tidligere. Som utgangspunkt
gjelder disse vurderingsreglene også for finansielle anleggs-
og omløpsmidler.
For visse typer finansielle omløpsmidler gjelder en
spesiell vurderingsregel. I regnskapsloven § 5-8
er det inntatt en bestemmelse om at finansielle instrumenter som
nevnt i verdipapirhandelloven § 1-2 annet ledd
under nærmere forutsetninger skal vurderes til virkelig
verdi. Et slikt markedsverdiprinsipp innebærer at urealisert
verdiøkning og urealisert tap skal henholdsvis inntekts-
og kostnadsføres.
Det fremgår av forarbeidene at dette bare skal gjelde
finansielle instrumenter som er nære substitutter til penger,
som omsettes i velfungerende markeder og som inngår i en
handelsportefølje. Vilkårene i regnskapsloven § 5-8
er at de finansielle instrumentene
er klassifisert som omløpsmidler,
inngår i en handelsportefølje med henblikk
på videresalg,
omsettes på børs eller i et regulert marked
som nevnt i verdipapirhandelloven § 1-3, og
har god eierspredning og likviditet.
Den skattemessige behandlingen av finansielle instrumenter er
avhengig av hvorvidt det finansielle instrumentet klassifiseres
som anleggsmiddel eller omløpsmiddel, og hvilken type instrument
en har med å gjøre. Det må videre skilles
mellom selvstendige og uselvstendige finansielle instrumenter. Uselvstendige finansielle
instrumenter skal skattlegges og periodiseres sammen med, og etter
de regler som gjelder for det underliggende objekt. Videre er det
slik at dersom det finansielle instrumentet er benyttet til sikringsformål,
kan sikringsforholdet etter praksis i en viss utstrekning være
styrende for den skattemessige periodisering.
Den videre fremstilling gjelder finansielle instrumenter som
kategoriseres som selvstendige omløpsmidler.
Departementet antar at innføring av markedsverdiprinsippet
i regnskapsloven for markedsbaserte finansielle instrumenter i hovedsak
bare vil få skattemessig betydning for andre finansielle
instrumenter enn verdipapirer og finansielle opsjoner, siden det
er skattemessige særregler både for verdipapirer
og finansielle opsjoner.
Departementet viser til at det for andre finansielle instrumenter
enn verdipapirer og finansielle opsjoner som ikke er markedsbaserte,
vil gjelde et prinsipp om vurdering til laveste verdis prinsipp
i regnskapet. Denne regelen kan bli lagt til grunn ved beskatningen etter
prinsippet i skatteloven § 50 annet ledd. Etter ligningspraksis
er det noe uklart om fradrag for urealisert tap i så fall
vil være avskåret etter § 50
femte ledd. Etter departementets oppfatning er det sterke betenkeligheter
knyttet til en eventuell periodisering av finansielle instrumenter
til laveste verdis prinsipp med skattemessig virkning, fordi det
da ikke blir symmetri mellom inntekts- og kostnadsføring.
Markedsbaserte finansielle instrumenter skal etter regnskapsloven § 5-8
vurderes til virkelig verdi. For andre finansielle instrumenter
enn verdipapirer og finansielle opsjoner kan dette også bli
lagt til grunn ved beskatningen, jf. ovenfor.
Under et markedsverdiprinsipp skattlegges en for den til enhver
tid påløpte, men ikke nødvendigvis realiserte,
avkastningen. Skatten vil da være uavhengig av om verdipapiret
omsettes eller ikke. Skattlegging etter markedsverdiprinsippet vil
dermed i utgangspunktet virke nøytralt på markedets
virkemåte, ved at også kursgevinster som oppstår
i annenhåndsmarkedet blir skattlagt løpende, uavhengig
av om gevinsten realiseres eller ikke. Dermed vil en ikke kunne
utsette skatten på gevinster og framskynde fradragene for tap.
Isolert sett unngår en da problemene knyttet til skattekreditter
(innlåsningseffekter) og skattemotiverte salg, slik gevinstbeskatning
basert på realisasjon kan gi opphav til. Transaksjonskostnader
og forhold knyttet til både markedets og den enkelte investors
likviditet kan i en del tilfeller likevel føre
til at også skatteregler basert på markedsverdiprinsippet kan
påvirke markedet.
Etter departementets oppfatning er markedsverdiprinsippet et
mer balansert periodiseringsprinsipp enn laveste verdis prinsipp,
ettersom markedsverdiprinsippet forutsetter at urealiserte gevinster
må inntektsføres. Markedsverdiprinsippet åpner
derfor ikke for uønskede skattekreditter i samme grad som laveste
verdis prinsipp.
Etter departementets syn er det imidlertid andre hensyn som kan
tale mot å legge dette prinsippet til grunn ved den skattemessige
periodiseringen. Blant annet kan plikten til å inntektsføre
urealiserte gevinster føre til at skattyter i noen tilfeller
får et likviditetsproblem, fordi han må inntektsføre
og betale skatt av gevinster som ikke innvunnet.
Departementet har under arbeidet med skattemessig oppfølgning
av ny regnskapslov ikke hatt som siktemål å foreta
en bred gjennomgang av reglene for beskatning av finansielle instrumenter,
men først og fremst foreta nødvendige tilpasninger
som følge av ny regnskapslov. Ved at markedsverdiprinsippet
er innført i regnskapsloven for markedsbaserte finansielle instrumenter,
er det imidlertid nødvendig å ta stilling til
om dette skal legges til grunn også for beskatningen i
medhold av skatteloven § 50 annet ledd. Etter
departementets vurdering gjør de samme hensyn som ligger til
grunn for forslaget om beskatning av obligasjoner seg gjeldende
for beskatningen av markedsbaserte finansielle instrumenter, sammenlign
kapittel 15 i proposisjonen. En bredere vurdering på dette
punktet vil en eventuelt måtte komme tilbake til på et
senere tidspunkt.
Departementet foreslår heller ingen videreføring av
gjeldende regel for opp- og nedskrivninger av verdipapirer i skatteloven § 50
tredje ledd. Bestemmelsen gjør den skattemessige periodiseringen
avhengig av hva som er årsaken til opp- eller nedskrivningen, ettersom
det bare er opp- og nedskrivninger på grunn av kurssvingninger
som ikke kommer i betraktning skattemessig. Etter departementets
syn vil det være mer hensiktsmessig å behandle
alle opp- og nedskrivninger av verdipapirer skattemessig likt uavhengig
av hva som er årsaken til opp- eller nedskrivningen. Det
vises også til at en slik regel vil være enklere å praktisere
både for ligningsmyndighetene og for skattyterne.
På denne bakgrunn foreslår departementet at
gevinst og tap på alle finansielle instrumenter skal følge realisasjonsprinsippet.
Det vises til forslag til skatteloven § 50
tredje ledd og til lov av 26. mars 1999 nr. 14 (skatteloven) § 14-4
nytt femte ledd.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Høyre, slutter seg til Regjeringens forslag til skatteloven
av 1911 § 50 tredje ledd og til skatteloven av
1999 § 14-4 nytt femte ledd.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser til
uttalelsene fra Den norske Bankforening, som blant annet er gjengitt
i proposisjonen. Bankforeningen tilrår at beskatningen
av gevinster og tap på finansielle instrumenter utredes
grundig i samarbeid med finansinstitusjoner og andre bedrifter før
eventuelle endringer gjennomføres. Bankforeningen peker
på at Regjeringens forslag vil medføre betydelige
avgrensningsproblemer i forholdet mellom renteinstrumenter og andre,
beslektede finansielle instrumenter.
Disse medlemmer viser også til at departementet
i proposisjonen skriver:
«Departementet har under arbeidet med skattemessig oppfølgning
av ny regnskapslov ikke hatt som siktemål å foreta
en bred gjennomgang av reglene for beskatning av finansielle instrumenter,
men først og fremst foreta nødvendige tilpasninger
som følge av ny regnskapslov.»
Disse medlemmer mener det vil være riktig å foreta
en slik bred gjennomgang av beskatningen av finansielle instrumenter,
før det gjennomføres endringer i skatteloven slik
det foreslås i proposisjonen. Disse medlemmer slutter
seg derfor ikke til forslaget om endringer i skattelovens § 50
tredje ledd og § 14-4 tredje ledd, men ber departementet
komme tilbake til Stortinget med en bred gjennomgang av beskatningen
av finansielle instrumenter.
I regnskapsloven § 5-9 heter det at pengeposter
i utenlandsk valuta skal vurderes etter kursen ved regnskapsårets
slutt. Bestemmelsen gir uttrykk for dagskursprinsippet, det vil
si at urealisert gevinst skal inntektsføres og urealisert
tap skal fradragsføres både for kortsiktige og
langsiktige poster. I Ot.prp. nr. 42 (1997-1998) side 134 er det
lagt til grunn at dette er en endring i forhold til tidligere rett.
Når det gjelder den skattemessige periodiseringen må det
skilles mellom kortsiktige fordringer og gjeld og langsiktige fordringer
og gjeld.
I skatteloven § 50 fjerde ledd finnes en særregel for
langsiktige fordringer og langsiktig gjeld i utenlandsk valuta.
Etter denne bestemmelsen skal fordring vurderes etter laveste verdis
prinsipp og gjeld etter høyeste verdis prinsipp. Disse
vurderingsreglene skal kombineres med et portefølje- og
reverseringsprinsipp. Denne skattemessige behandlingen avviker noe fra
den regnskapsmessige behandlingen, jf. at anbefaling fra Norges
Statsautoriserte Revisorers Forening bare tillater porteføljevurdering
innenfor samme valuta.
Departementet viser til at siktemålet med forslagene
i dette kapittelet først og fremst er å foreta nødvendige
tilpasninger til ny regnskapslov. Departementet foreslår
derfor ingen endringer i disse særreglene nå.
Departementet legger til grunn at regelen i regnskapsloven § 5-9
bare vil få skattemessig betydning for kortsiktige fordringer
og kortsiktig gjeld i utenlandsk valuta. For disse kortsiktige postene
vil dagskursprinsippet bli lagt til grunn ved beskatningen, jf. prinsippet
i skatteloven § 50 annet ledd. Dette medfører
at urealisert gevinst på kortsiktige valutaposter skal
inntektsføres, mens urealisert tap skal fradragsføres.
Departementet legger også til grunn at dette i stor utstrekning
vil være en videreføring av gjeldende praksis,
ettersom det i dag antas å være i tråd
med god regnskapsskikk å gjennomføre et konsekvent
dagskursprinsipp for kortsiktige poster i utenlandsk valuta, og
at dette også blir lagt til grunn ved beskatningen. Det
blir imidlertid en viss endring for de skattytere som ikke har praktisert
et dagskursprinsipp.
Departementet viser til omtalen ovenfor av markedsverdiprinsippet
som skatterettslig periodiseringsprinsipp i avsnittet om finansielle
instrumenter. Etter departementets oppfatning gjør mange
av de samme hensyn seg gjeldende ved bruk av dagskursprinsippet
for kortsiktige pengeposter i utenlandsk valuta. Det kan imidlertid
hevdes at kortsiktige pengeposter i utenlandsk valuta normalt er
mer likvide enn finansielle omløpsmidler. Dette kan tilsi
at bruk av dagskursprinsippet ved den skattemessige periodiseringen
er mindre betenkelig, ettersom skattyter ikke i samme grad vil få et
likviditetsproblem ved at urealiserte gevinster må inntektsføres.
Hvis en legger til grunn at kortsiktige poster i utenlandsk valuta
er svært likvide, kan et realisasjonsprinsipp også ha
uheldige sider, ved at skattyter velger å realisere bare
de poster hvor realisasjonen vil føre til tap, mens skattyteren
unnlater å realisere poster med latent gevinst. Etter departementets
oppfatning vil et realisasjonsprinsipp derfor kunne medføre
uønskede tilpasningsmuligheter for nevnte poster.
Departementet foreslår derfor ingen særlig
skatteregel for gevinst og tap på kortsiktige poster i
utenlandsk valuta. Dette fører til at det regnskapsrettslige dagskursprinsippet
i regnskapsloven § 5-9 også vil bli lagt
til grunn ved fastsettelsen av skattepliktig inntekt for regnskapspliktige
skattytere.
Komiteen tar dette til etterretning.
Etter petroleumsskatteloven § 3 h skal fradragsberettigede
gjeldsrenter ved ligningen reduseres forholdsmessig dersom oljeselskapets
gjeld i den regnskapsmessige balansen overstiger 80 prosent av totalkapitalen.
Når fastsettelsen av forholdet mellom gjeld og totalkapital
tar utgangspunkt i den regnskapsmessig balansen, kan endringer i
regnskapsreglene få betydning for virkningen av petroleumsskatteloven § 3
h.
Etter departementets oppfatning har det ikke vært meningen
at innføringen av ny regnskapslov i seg selv skal endre
virkningen av petroleumsskatteloven § 3 h. Dersom
de samlede effekter av ny regnskapslov, herunder skattemessig oppfølgning,
fører til at petroleumsskatteloven § 3
h virker vesentlig lempeligere eller strengere enn i dag, bør
bestemmelsen endres, for eksempel ved at vilkåret om minste
egenkapitalandel på 20 prosent justeres tilsvarende. På det nåværende
tidspunktet finner departementet det vanskelig å anslå den
endelige virkningen på bestemmelsen som følge
av ny regnskapslov. Departementet vil derfor komme tilbake til dette
spørsmålet når en har bedre vurderingsgrunnlag.
Komiteen tar dette til etterretning.
Foretak som ikke omfattes av regnskapsloven § 1-2
første ledd, vil som nevnt ikke lenger ha plikt til å utarbeide årsregnskap
etter lovens kapittel 3. Plikt til å utarbeide årsregnskap
har blant annet betydning for den skattemessige periodiseringen,
jf. skatteloven § 50 annet ledd som etter regnskapslovens
ikrafttredelse kun gjelder for foretak med full regnskapsplikt.
Alle næringsdrivende foretak har likevel plikt til å levere
næringsoppgave som vedlegg til selvangivelsen, jf. ligningsloven § 4-4
nr. 1, jf. § 4-4 nr. 7. Departementet foreslår
ingen endring i plikten til å utarbeide og levere næringsoppgave
etter ligningsloven § 4-4 nr. 1. Både
foretak med full og begrenset regnskapsplikt etter regnskapsloven
vil dermed for ligningsformål fremdeles ha plikt til å utarbeide
og levere slik oppgave.
Departementet er av den oppfatning at næringsoppgaven
for skattytere med begrenset regnskapsplikt kan utformes slik at
den inneholder de skattemessige opplysninger som er nødvendige
for ligningsbehandlingen, jf. departementets hjemmel i gjeldende
ligningslov § 4-4 nr. 7 til å fastsette
skjema for årsoppgjør (næringsoppgave)
og andre vedlegg, og til å gi forskrifter for bruken av
disse. Det anses da unødvendig at en i tillegg til næringsoppgaven
pålegger foretakene en plikt til å utarbeide et
særskilt skattemessig årsoppgjør. I stedet
vil skattyters eget eksemplar av næringsoppgaven kunne
fungere som årsoppgjør med samlet resultat (netto
over/underskudd) og balanse (eiendeler/gjeld)
i foretaket. Dette vil være klar forenkling.
Det vises til forslag til endring i ligningsloven §§ 4-4
nr. 1, 4-4 nr. 2, og 4-4 nr. 7 og til lov av 26. mars 1999 nr. 14
(skatteloven) § 14-1 tredje ledd.
Departementet foreslår for øvrig enkelte tekniske tilpasninger
i ligningsloven, jf. §§ 8-2, 9-2, 10-1
og 10-2.
Det foreslås at reglene trer i kraft med virkning fra og
med inntektsåret 1999.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag.
Etter skatteloven § 50 annet ledd skal den
skattepliktiges årsregnskap legges til grunn for den tidsmessige
plassering av inntekter og utgifter, for så vidt regnskapet
er oppgjort i overensstemmelse med god regnskapsskikk, og ikke annet
er særskilt bestemt i skattelovgivningen.
Etter regnskapsloven vil en rekke næringsdrivende ikke
lenger ha full regnskapsplikt. Som følge av dette vil denne
gruppen av næringsdrivende heller ikke omfattes av periodiseringsbestemmelsen
i skatteloven § 50 annet ledd. Uten noen nærmere
lovregulering vil foretak med begrenset regnskapsplikt da måtte falle
tilbake på skattelovens alminnelige periodiseringsregler,
i hovedsak realisasjonsprinsippet i henhold til skatteloven § 41
syvende ledd annet punktum og tiende ledd første punktum.
Departementet foreslår at næringsdrivende med begrenset
regnskapsplikt skal legge realisasjonsprinsippet til grunn ved periodisering
av inntekter og utgifter. Etter realisasjonsprinsippet får
verdiendring i seg selv ingen innvirkning på skattyters
inntektsgrunnlag. Fordel som innvinnes ved overføring fra
andre skal periodiseres når skattyter har fått
en ubetinget rett til fordelen. Periodiseringstidspunktet for den
enkelte skattepliktige fordel vil derfor være avhengig
av hvilke betingelser som må være oppfylt før
skattyter har fått en ubetinget rett til den. Realisasjonstidspunktet
legges til grunn for periodiseringen uavhengig av om skattyter har
mottatt oppgjør samme år, om han har fått
forskuddsbetalt eller om han har ytet på kreditt, og uavhengig
av om inntekten er opptjent over ett eller flere år. Tilsvarende
anses en utgift å være realisert når
skattyter har fått en ubetinget forpliktelse til å dekke
den.
I skatteloven § 50 finnes en rekke særregler
om skattemessig periodisering. Særreglene innebærer
at de regnskapsmessige periodiseringsreglene for disse postene ikke
får betydning ved fastsettelsen av skattepliktig inntekt
i medhold av § 50 annet ledd. Det gjelder særregler
om
verdsettelse av varer, varekontrakter
m.v. i § 50 annet ledd bokstav a første
og annet avsnitt,
verdsettelse av tilvirkningskontrakt som ikke er fullført
i § 50 annet ledd bokstav a tredje avsnitt,
periodisering av tap på utestående kundefordringer
i § 50 annet ledd bokstav a fjerde til syvende avsnitt,
avskrivninger på anlegg, maskiner og andre betydelige
driftsmidler i § 50 annet ledd bokstav b,
opp- og nedskrivning av verdipapirer på grunn av kurssvingninger
i § 50 tredje ledd, og
periodisering av gevinst og tap på langsiktig fordring
og langsiktig gjeld i utenlandsk valuta i § 50
fjerde ledd.
Disse reglene kan til dels anses som et utslag av realisasjonsprinsippet,
og innebærer at forskjellen mellom periodisering etter
regnskapsprinsippet og periodisering etter realisasjonsprinsippet
ikke blir så stor. Departementet foreslår at disse
særreglene også skal gjelde for foretak uten full
regnskapsplikt etter regnskapsloven. Særregelen i skatteloven § 50
femte ledd som avskjærer fradrag for avsetninger etter
god regnskapsskikk vil ikke ha betydning for foretak som ikke følger
regnskapsprinsippet.
På inntektssiden antas det som regel å være
liten forskjell mellom realisasjonsprinsippet og regnskapsprinsippet,
for eksempel vil levering av en vare være det relevante
skjæringstidspunktet etter begge prinsipper. På utgiftssiden
kan forskjellen mellom prinsippene i utgangspunktet synes å være
større, siden kostnadsføring av en utgift etter
for eksempel forsiktighetskriterier i regnskapsprinsippet vil komme tidligere
enn kostnadsføring av tilsvarende utgift etter realisasjonsprinsippet.
De ovennevnte særreglene i skattelovgivningen, herunder
skatteloven § 50 femte ledd som avskjærer
fradrag for avsetninger etter god regnskapsskikk, kan imidlertid
i stor utstrekning anses som utslag av realisasjonsprinsippet, og
bidrar således til at skillet mellom de to periodiseringsprinsippene ikke
blir så markert. Departementet antar derfor at overgang
til periodisering av inntekter og utgifter utelukkende basert på egne
regler i skattelovgivningen for skattytere som ikke omfattes av
regnskapsloven § 1-2 første ledd, ikke
vil innebære en vesentlig endring av de periodiseringsreglene
som allerede i dag gjelder for disse foretakene.
Departementet foreslår på denne bakgrunn at næringsdrivende
som faller utenfor regnskapsloven § 1-2 første
ledd, årlig skal foreta en periodisk avslutning av inntekter
og utgifter i henhold til realisasjonsprinsippet i skatteloven § 41
syvende ledd annet punktum og tiende ledd første punktum.
I tillegg skal de særlige skattemessige periodiseringsreglene
i skatteloven § 50 legges til grunn. Opplysningene
skal føres i næringsoppgaven i henhold til nærmere
spesifikasjon, jf. kapittel 16.4.2 i proposisjonen.
Siden realisasjonsprinsippet ble gjort gjeldende som periodiseringsprinsipp
for alle skattytere uten full regnskapsplikt ved regnskapslovens
ikrafttredelse 1. januar 1999, medfører departementets
forslag på dette punkt derfor ikke behov for lovendring.
Det er imidlertid nødvendig å presisere at de
særlige vurderingsreglene i § 50 også skal
gjelde for foretak med begrenset regnskapsplikt.
Det vises til forslag til skatteloven § 50 åttende ledd
og til lov av 26. mars 1999 nr. 14 (skatteloven) § 14-4
første ledd nytt annet punktum.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til § 50 nytt åttende ledd i
skatteloven av 1911 og til ny § 14-4 første
ledd nytt annet punktum i skatteloven av 1999.
Departementet har vurdert hvorvidt landbruksforetak som faller
utenfor regnskapsloven § 1-2 første ledd
skal omfattes av de bestemmelser som generelt er foreslått
for foretak med begrenset regnskapsplikt, eller om gjeldende særregler
i ligningsloven kapittel 5 med forskrifter skal videreføres.
Departementet viser i denne sammenheng til at gjeldende bestemmelser
i ligningsloven kapittel 5 for foretak som utelukkende driver landbruksvirksomhet, er
lovregler som stort sett har stått uendret siden 1954. Det
vises også til at gjeldende regler for landbruksforetak
er av de få gjenværende regelsett av denne art som
skiller etter hva slags næring foretaket driver. Etter
departementets oppfatning synes det derfor ikke hensiktsmessig å opprettholde
den regnskapsmessige særbehandlingen av landbruksforetak.
Det vises i denne sammenheng til Ot.prp. nr. 42 (1997-1998) Om lov
om årsregnskap m.v. (regnskapsloven) side 31, der det blant
annet fremgår at de beste grunner taler for å gjøre
regnskapsplikten og dens avgrensninger gjeldende for landbruket
på linje med annen virksomhet. En likestilling av landbruket
med annen virksomhet vil også gi et ryddigere regelverk
der slik virksomhet drives i sammenheng med annen regnskapspliktig virksomhet.
Disse synspunkter fikk tilslutning av Stortingets finanskomite i
Innst. O. nr. 61 (1997-1998) side 11.
Departementet foreslo på bakgrunn av dette i høringsnotatet
at landbruksforetak som faller utenfor regnskapsloven § 1-2
første ledd, skulle likestilles med andre næringer
som faller utenfor regnskapslovens plikt til å utarbeide årsregnskap.
Forslaget innebar at landbruksforetak med begrenset regnskapsplikt skulle
utarbeide næringsoppgave etter ligningsloven kapittel 4
basert på realisasjonsprinsippet i skatteloven § 41
syvende ledd annet punktum og § 41 tiende ledd
første punktum, jf. kapittel 16.4.3 i proposisjonen.
Departementet antar at landbruksforetak imidlertid fortsatt kan
ha behov for enkelte særlige bestemmelser, for eksempel
om verdsettelse av buskap. Slike bestemmelser kan i tilfelle gis
i medhold av § 4-4 nr. 7 nytt annet punktum i
ligningsloven som nå foreslås.
Det vises til forslag til ligningsloven § 4-4
nr. 7, samt til omtalen under kapittel 16.4.2 og 16.4.3 i proposisjonen
av de foretakene som generelt faller utenfor regnskapslovens plikt
til å utarbeide årsregnskap.
Det foreslås at endringene trer i kraft med virkning
fra og med inntektsåret 1999.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til ligningsloven § 4-4 nr. 7 nytt annet
punktum.
Næringsdrivende foretak som utelukkende driver produksjon
av kunstverk som angitt i merverdiavgiftsloven § 5
nr. 1 bokstav a (billedkunstnere) var etter regnskapsloven 1977
unntatt fra regnskapsplikt etter § 2 første
ledd første punktum. Dersom foretaket var organisert på særskilt
angitt måte, herunder som aksjeselskap eller ansvarlig
selskap, var foretaket likevel regnskapspliktig etter regnskapsloven
1977, jf. § 2 første ledd annet punktum.
Næringsdrivende billedkunstnere var i stedet regnskapspliktige
etter forskrift av 21. februar 1995 nr. 180, gitt med hjemmel i
ligningsloven § 5-2. Av forskriften § 4
annet ledd fremgår det at inntekter og utgifter i forbindelse
med tilvirkning og salg av egenproduserte kunstverk skal inntekts-
og kostnadsføres etter kontantprinsippet. Finanskomiteens
flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, ga følgende begrunnelse
for anvendelse av kontantprinsippet for billedkunstnere i Innst.
O. nr. 71 (1993-1994) side 7:
«Flertallet mener gjennomføringen spesielt
av realisasjonsprinsippet vil kunne få uheldige virkninger for
bildende kunstnere. Flertallet viser til at for mange billedkunstnere
er omsetningstiden for deres kunstverk svært lang. Det
faktum at man kun får fradrag for utgiftene når
et verk er solgt eller kassert vil kunne medføre store
likviditetsproblemer for billedkunstnere. Disse problemene vil være
spesielt store for uetablerte kunstnere i sin oppbyggingsfase. Flertallet mener
derfor det er tungtveiende grunner for billedkunstnere til å avvike
fra skattereformens hovedprinsipp om å legge tidspunkt
for realisasjon til grunn. Flertallet vil derfor foreslå at
billedkunstnere får anvende kontantprinsippet.»
I regnskapsloven er det ikke gitt særskilte unntak fra
regnskapsplikten for næringsdrivende billedkunstnere. Dette
innebærer at slike kunstnerforetak vil bli fullt regnskapspliktige
etter § 1-2 første ledd dersom de er
over en nærmere angitt størrelse eller organisert på særskilt
angitt måte, jf. forutsetningsvis kapittel 16.4.1 i proposisjonen.
Departementet antar at de aller fleste billedkunstnere i praksis
likevel vil være unntatt fra plikten til å utarbeide årsregnskap,
likevel slik at de vil ha begrenset regnskapsplikt (registreringsplikt) etter
regnskapsloven kapittel 2.
Departementet har vurdert hvorvidt billedkunstnere som ikke har
plikt til å utarbeide et regnskapsmessig årsregnskap
skal følge de foreslåtte alminnelige bestemmelser
for foretak med begrenset regnskapsplikt, eller om gjeldende særregler
skal videreføres. Departementet viser til ovennevnte sitat fra
flertallet i finanskomiteen i Innst. O. nr. 71 (1993-1994) side
7, og legger dette til grunn ved vurderingen. Spørsmålet
gjelder uansett et meget begrenset antall skattytere. Departementet
foreslår på denne bakgrunn ingen endringer i regnskapsforskriftens
bestemmelser om eget skattemessig årsoppgjør for billedkunstnere.
Ligningsloven § 5-2 foreslås opphevet,
slik at forskriften i stedet gis med hjemmel i forslag til § 4-4
nr. 7 nytt annet punktum i ligningsloven.
Komiteen viser til brev fra finansministeren
til Stortinget 12. november 1999 pkt. D, pkt. 2 om skattemessige
tilpasning til regnskapsloven, jf. vedlegg nr. 1 til denne innstilling.
Komiteen fremmer følgende forslag til
endring i ligningsloven kap. 5:
«I lov av 13. juni 1980 nr. 24
om ligningsforvaltning (ligningsloven) gjøres følgende
endringer:
Ligningsloven kapittel 5 §§ 5-1
og 5-3 oppheves.»
Skatteloven § 60 tredje ledd har bestemmelser
om verdsettelsen av kapitalavkastningsgrunnlaget i delingsmodellen.
Hovedregelen er at eiendelene skal verdsettes til skattemessig verdi.
Ikke avskrivbare eiendeler skal likevel verdsettes til den høyeste
verdi av eiendelens historiske kostpris og ligningsverdi.
Det er imidlertid mulig å velge andre verdsettelsesmetoder.
Etter fjerde punktum kan skattyteren kreve «(...) verdsetting
etter eiendelens bokførte verdi i regnskap oppgjort etter
reglene i lov av 13. mai 1977 nr. 35 (regnskapsloven) eller lov
av 4. juni 1976 nr. 59 (aksjeselskapsloven).»
Som følge av vedtakelsen av den nye regnskapsloven ble
det i høringsnotatet foreslått at fjerde punktum
endres slik at det vises til regnskapsloven. Det oppstår
imidlertid noen materielle spørsmål i tillegg
til denne lovtekniske tilpasningen.
Etter den nye regnskapsloven vil en relativt betydelig gruppe
foretak som tidligere var regnskapspliktige være unntatt
fra regnskapsplikt.
I § 60 tredje ledd femte punktum heter det
at den «(...) verdsettingsmetode som er lagt til grunn
første år for eiendelen er bindende for senere år.» Dette
må endres slik at delingspliktige som tidligere har benyttet regnskapsmessig
verdi og som ikke lenger fører regnskap med årsoppgjør
i samsvar med regnskapsloven kan gå over til å verdsette
eiendelene til skattemessig verdi. Denne gruppen har ikke lenger
noen regnskapsmessige verdier i lovens forstand, bare skattemessige.
Kapitalavkastningsgrunnlaget er normalt et gjennomsnitt av inngående
verdier pr. 1. januar og utgående verdier pr. 31. desember
i inntektsåret. Vanligvis er utgående verdi i
ett år lik inngående verdi i det påfølgende år.
Ved bortfall av regnskapsmessige verdier og påfølgende
overgang til skattemessige verdier blir det imidlertid et brudd
i dette. Departementet foreslår at den delingspliktige
skal kunne velge å legge til grunn utgående verdi
fra det foregående år basert på regnskapsmessig
verdi eller skattemessig verdi pr. 1. januar som inngående
verdi ved overgang av verdsettelse av kapitalavkastningsgrunnlaget
fra regnskapsmessig verdi til skattemessig verdi. Dette vil bli
presisert ved endring i delingsforskriften.
Det kan tenkes at enkelte foretak uten full regnskapsplikt etter
regnskapsloven, likevel vil utarbeide og fremlegge årsoppgjør
etter denne loven frivillig. Etter någjeldende regler er
det adgang for ikkeregnskapspliktige til å verdsette kapitalavkastningsgrunnlaget
til regnskapsmessig verdi dersom foretaket faktisk fører
et regnskap oppgjort etter bestemmelsene i regnskapsloven. Det var
imidlertid bare en svært liten gruppe foretak som ikke
hadde regnskapsplikt etter den gamle regnskapsloven. Etter den nye
regnskapsloven er det langt flere foretak uten full regnskapsplikt.
Den nevnte valgadgangen får dermed et langt større
virkeområde. Etter departementets syn vil det medføre
en uønsket innstramning overfor skattytere som etter den
nye regnskapsloven ikke blir regnskapspliktige dersom en ikke gir
denne gruppen adgang til å verdsette kapitalavkastningsgrunnlaget
til regnskapsmessig verdi. Forutsetningen er imidlertid at foretaket
faktisk fører et regnskap som er oppgjort etter regnskapslovens
bestemmelser. Ligningsmyndighetene vil kunne overprøve
om regnskapet er oppgjort etter lovens bestemmelser.
Utenom overgangssituasjonene er det en hovedregel i delingsmodellen
at valg av verdsettingsmetode for en eiendel i kapitalavkastningsgrunnlaget
er bindende for eiendelens levetid i foretaket.
Departementet antar at verdsettelse av kapitalavkastningsgrunnlaget
til skattemessige verdier er den verdsettelsesmetoden det er enklest å forholde
seg til både for skattyter og ligningsmyndighetene. Det
kan derfor virke uheldig at valg av verdsettelse til regnskapsmessig
verdi skal være bindende for resten av eiendelens levetid.
Departementet vil presisere at det i tilfelle bare er spørsmål
om å gå over fra verdsettelse til regnskapsmessig
verdi til verdsettelse til skattemessig verdi. Har en i første året
valgt skattemessig verdi, vil dette valget være bindende
for fremtidige år.
Departementet foreslår på denne bakgrunn at
det gis en generell adgang til overgang fra å benytte regnskapsmessig
verdi til å benytte skattemessig verdi, eller høyeste
verdi av ligningsverdi og historisk kostpris for ikkeavskrivbare
driftsmidler.
Det vises til forslag til endring i skatteloven § 60 tredje
ledd fjerde og femte punktum og i lov av 26. mars 1999 nr. 14 (skatteloven) § 12-13
annet ledd bokstav d nr. 2.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til endring i skatteloven av 1911 § 60
tredje ledd fjerde og femte punktum og i skatteloven av
1999 § 12-13 annet ledd bokstav d nr. 2.
Departementet viser til at en forutsetning for arbeidet med skattemessige
tilpasninger til ny regnskapslov, har vært at endringer
kan gjennomføres uten økt skattebelastning eller
andre vesentlig økte kostnader for virksomhetene, jf. finanskomiteens
uttalelser i Innst. O. nr. 61 (1997-1998). Departementet legger
til grunn at de forslag som er omtalt foran ikke vil medføre
særlige endringer i arbeidsbelastningen for skattyterne
eller ligningsmyndighetene. Videre antas at heller ikke skattegrunnlagene
vil bli vesentlig påvirket i forhold til gjeldende rett.
Komiteen tar dette til etterretning.