Med hjemmel i lovens avsnitt I § 2 fastsatte
departementet forskrift av 13. mai 1991 nr. 336 om skattefrie overføringer
mellom aksjeselskaper med hovedsakelig samme eierinteresser (konsernforskriften). Formålet
med bestemmelsene er at skattereglene ikke skal hindre en optimal
utnyttelse av konsernets ressurser, samtidig som den skattemessige
stilling for konsernet som helhet ikke skal endres som følge
av interne overføringer. Etter gjeldende regler kan skattyter
velge om konsernforskriften skal benyttes ved slike overføringer.
Dette fører til asymmetrisk behandling av henholdsvis gevinster
og tap fordi forskriften bare påberopes i gevinsttilfellene.
I samsvar med komiteens forutsetninger i Innst. O. nr. 40 (1998-1999) tar
departementet sikte på å fremme forslag om innarbeiding
av hovedregler om konserninterne overføringer i skatteloven
av 1999.
Komiteen tar dette til etterretning.
Det er i proposisjonens avsnitt 25.4 gjort rede for praksis etter
avsnitt I § 2 i 1998.
Komiteen tar dette til etterretning.
Det er i proposisjonens avsnitt 25.5 gjort rede for praksis etter
avsnitt II første til tredje ledd i 1998.
Komiteen tar dette til etterretning.
Lempningspraksis i 1998 viser at det fortsatt er behov for en
konkret lempningsadgang ved nasjonale transaksjoner mellom uavhengige
parter. Slike transaksjoner faller utenfor konsernforskriften. Ved
salg av eiendeler m.v. til ekstern kjøper mot vederlag
i aksjer eller andre eierandeler i kjøperselskapet fortsetter selgeren
som medeier i den nye samlede virksomheten. Ved slike transaksjoner
tas det ikke likvide midler ut av næringen, og selgeren
deltar fortsatt i den nye samlede virksomheten. En har på denne
bakgrunn antatt at slike sammenslutninger av virksomheter står i
en noe annen stilling enn hvor selgeren helt ønsker å trekke
seg ut mot et ordinært vederlag. Etter departementets vurdering
bør ikke området for skattefrie overføringer
utvides på det nåværende tidspunkt. Utgangspunktet
om ordinær gevinstbeskatning ved realisasjon må fastholdes,
og unntak fra dette må begrenses til tilfeller hvor det
av hensyn til næringsutøvelsen foreligger et kvalifisert
behov for lempning.
Komiteen tar dette til etterretning.
Gjennomgangen i kapittel 25.5.3 i proposisjonen viser at det
ikke har vært noen saker i 1998 hvor det har vært
behov for skattelempning i forbindelse med omdanning av virksomhet.
Finansdepartementet vil etter revisjonen av konsernforskriften utrede
om en skal endre anvendelsesområdet for reglene om skattefri
omdanning av virksomhet. Dette arbeidet vil avklare om det bør
gis generelle regler om omdanning også av andre foretakstyper
enn de som omfattes av omdanningsforskriften slik den nå lyder.
Komiteen tar dette til etterretning.
Departementets praksis i 1998 viser at det foreligger lempningsbehov
for alle typer transaksjoner med implikasjoner over landegrensene.
Lempning er særlig aktuelt ved transaksjoner som kan anses
som fusjoner over landegrensene, samt ved overføring av
aksjer/eierandeler i norske selskaper til utenlandske foretak/eiere
mot vederlagsaksjer eller mellom utenlandske konsernselskaper. Departementet
har i St.meld. nr. 16 (1997-1998) signalisert at en vil utrede om
det kan fastsettes enklere kriterier for å samtykke til
skattefritak for norske aksjonærer i utenlandske selskaper
som sammensluttes eller deles. Av kapasitetshensyn har en ikke kunnet
prioritere dette arbeidet. En gjennomgang av de senere års
søknader viser at det er tale om svært ulike situasjoner.
Slik 61-loven i dag lyder, gir den ikke noe godt grunnlag for å samtykke
i unnlatt skattlegging i tilfeller der den norske aksjonærposisjonen
ikke har noen tilknytning til norsk næringsvirksomhet.
I mange tilfeller dreier det seg om sammensatte omorganiseringer
gjennom flere ledd. En nærmere utredning vil derfor måtte
ta tid.
Komiteen tar dette til etterretning.
Gjennomgangen viser at det fortsatt er behov for konkret lempningsadgang
ved nasjonale transaksjoner som faller utenfor konsernforskriften
og forskriften om skattefri omdanning. Videre foreligger det behov for
lempning for ulike typer transaksjoner med implikasjoner over landegrensene.
Departementets praksis i 1998 innebærer i hovedsak en
videreføring av etablert praksis. Antall søknader
har steget noe i forhold til i 1997. Det var i 1998 totalt 20 søknader
til behandling, mot 15 søknader i 1997. I alt 7 søknader
gjaldt omstruktureringer innen vannkraftsektoren. Det må i
en overgangsperiode påregnes ytterligere søknader
fra denne sektoren på grunn av dens spesielle eierstruktur.
Komiteen tar dette til etterretning.