4.1 Innledning

4.1.1 Sammendrag

Banklovkommisjonen foreslår i NOU 1996:24 at interbanksystemer skal kunne gjennomføre avregning og oppgjør selv om det er åpnet offentlig administrasjon hos en deltakende bank. Forslaget innebærer en utvidelse av motregningsadgangen i konkurs. Det er vist til at bilateral og multilateral avregning med et nettobasert oppgjør er en vanlig oppgjørsmåte for pengeforpliktelser mellom banker både nasjonalt og internasjonalt. Tilsvarende gjelder ifølge Banklovkommisjonen også i økende grad for verdipapirer og andre finansielle instrumenter. Det er vist til at nettooppgjør reduserer bankenes likviditetsbehov og transaksjonskostnader, men at dette avhenger av at de vilkår systemene bygger på har en sikker rettslig basis. Banklovkommisjonens lovforslag bygger på EU- kommisjonens forslag til direktiv om oppgjørssystemer som ble lagt frem 4. juni 1996.

Den 19. mai 1998 ble det i EU vedtatt et Rådsdirektiv 98/26/EF om endeleg oppgjer i betalingssystem og i oppgjerssystem for verdipapir (Directive 98/26/EC on Settlement Finality in Payment and Securities Settlement Systems). Direktivet er med forbehold om Stortingets samtykke tatt inn i EØS-avtalen ved EØS-komiteens beslutning 30. april 1999. Direktivet er endret på en del punkter i forhold til EU-kommisjonens utkast til direktiv.

Direktivets hovedformål er å minske risikoen i avregnings- og oppgjørssystemer, og vil særlig kunne få betydning ved insolvens hos en deltaker i systemet. Direktivets regler skal sikre at det gis klare regler om når et oppgjør skal være bindende mellom deltakerne i systemet, samt sikre at ordrer som er innkommet til et system ikke kan reverseres av tredjeparter, for eksempel en deltakers konkursbo. Direktivet gir regler som skal sikre at avregning og oppgjør mellom deltakerne i systemet skal kunne gjennomføres også ved konkurs hos en av deltakerne. Direktivet gir også regler om sikkerhet stilt overfor et system eller en sentralbank, og om lovvalg m.v.

Ettersom forpliktelsene etter EØS-avtalen som svarer til Rdir. 98/26/EF ikke fullt ut er i samsvar med det direktivutkastet Banklovkommisjonen baserte sitt forslag på, vil det på enkelte punkter i dette kapittel bare gis en begrenset omtale av Banklovkommisjonens forslag.

En nordisk arbeidsgruppe ble nedsatt våren 1998 med mandat til å analysere Rdir. 98/26/EF om endeleg oppgjer i betalingssystem og i oppgjerssystem for verdipapir (oppgjørsdirektivet). Videre skulle gruppen kartlegge gjeldende nordisk rett innenfor dette området, samt bidra til mest mulig harmonisert gjennomføring av direktivet innen Norden. Gruppens arbeid fremgår av rapport 30. mai 1999 «Om Finansdirektivets inforlivande, en redovisning av den nordiske arbetsgruppens diskussioner og slutsatser». Nordisk Ministerråd besluttet 22. juni 1999 at rapporten skal følges opp videre gjennom det nordiske samarbeidet. Det nevnes også at EU-kommisjonen har avholdt tre møter, senest i mai 1999, for å avklare tolkningsspørsmål knyttet til direktivet og gi anbefalinger til gjennomføringen. Den nordiske arbeidsgruppen har også basert sin rapport og tilpasset sitt arbeid til disse møtene, herunder anmodet EU-kommisjonen om å ta stilling til visse tolkningsspørsmål.

Departementet har søkt å bygge sine lovforslag på anbefalingene fra den nordiske arbeidsgruppen, så langt dette har vært praktisk mulig og i den grad anbefalingene kan tilpasses ny lov om betalingssystemer. Departementet antar at gjennomføringen av direktivet vil måtte bli noe ulik innen de nordiske landene. Dette skyldes dels at direktivet på enkelte punkter åpner for nasjonal tilpasning, men dels også at lovgivningen på dette feltet i dag ikke er harmonisert innen Norden.

Det er i proposisjonen redegjort nærmere for gjeldende rett, EØS-reglene, Banklovkommisjonens forslag og høringsinstansenes merknader når det gjelder rettsvern og sikkerhet for avregnings- og oppgjørsavtaler.

4.2 Departementets vurdering

4.2.1 Generelt

Sammendrag

Banklovkommisjonen har i sitt utkast til § 4-1 foreslått en bestemmelse om at avtaler om avregning og oppgjør kan gjøres gjeldende etter sitt innhold, selv om en deltaker kommer under offentlig administrasjon eller insolvensbehandling, når betalingsoppdraget er mottatt av avregningssentral, sentral motpart eller oppgjørsbank før vedtaket om offentlig administrasjon eller insolvensbehandling treffes. Bestemmelsen vil gjennomføre Rådsdirektiv 98/26/EF om endeleg oppgjer i betalingssystem og i oppgjerssystem for verdipapir art. 3 nr. 1 første ledd. Banklovkommisjonens utkast ble utarbeidet kun med sikte på interbanksystemer. Departementet foreslår en bestemmelse i samsvar med Banklovkommisjonens forslag. I samsvar med direktivet foreslås det også særskilte regler for verdipapiroppgjøret, jf. nærmere omtale nedenfor.

Som nevnt i punkt 4.2 i proposisjonen foreslås det innført en konsesjonsordning for interbanksystemer. Konsesjonsmyndigheten er foreslått lagt til Norges Bank. Departementet legger til grunn at de foreslåtte konsesjonsbestemmelser i lovforslaget kapittel 2, herunder bestemmelsene om krav til innholdet av søknad om konsesjon og adgang til å stille vilkår ved tillatelsen, oppfyller direktivets krav om at myndighetene skal forvisse seg om at systemets regler er formålstjenlige. Interbanksystemer som unntas fra konsesjonskravet etter lovforslaget § 2-3 vil etter forslaget ikke omfattes av de særskilte rettsvernsreglene m.v. som følger av lovens kap. 4. Departementet viser til at direktivbestemmelsene i stor grad er begrunnet i hensynet til systemrisiko som kan ha betydning for den finansielle stabiliteten. Unntak fra kravet til tillatelse for å etablere eller drive et interbanksystem kan bare gis for systemer som har et så begrenset omfang at det ikke antas å ville ha betydning for den finansielle stabiliteten. Det anses derfor ikke nødvendig at slike systemer omfattes av de særskilte rettsvernsreglene m.v. som følger av lovens kap. 4.

I samsvar med direktivet foreslår departementet at de særskilte rettsvernsreglene m.v. også skal gjelde for systemer for avregning, oppgjør eller overføring av finansielle instrumenter som nevnt i verdipapirhandelloven § 1-2 annet ledd. Departementet legger til grunn at en slik bestemmelse pr. i dag vil omfatte deltakerne i Norges Banks verdipapiroppgjør samt virksomhet som utføres av oppgjørssentral med tillatelse etter verdipapirhandelloven kapittel 6. Departementet viser til at verdipapiroppgjørssystemenes avtaler pr. i dag ikke er underlagt noen form for etterprøving eller kontroll. Departementet antar at det ut fra direktivets krav om at myndighetene skal forvisse seg om at systemets regler er formålstjenlige, vil være behov for en særskilt godkjenning av systemets regler. Godkjenningsmyndigheten foreslås lagt til Kredittilsynet, ut fra Kredittilsynets alminnelige tilsynsansvar for institusjonene som driver virksomhet i verdipapirmarkedet. Departementet antar at den vurdering som har blitt foretatt i forbindelse med konsesjonsbehandlingen for oppgjørssentraler etter verdipapirhandelloven eller verdipapirsentralloven, normalt vil bli ansett som tilstrekkelig for at godkjenning kan gis som verdipapiroppgjørssystem.

Departementet anser det ikke aktuelt at Kredittilsynet overprøver vilkårene for pengeoppgjøret i Norges Bank. Det vises til at disse vilkårene fremgår av avtaler mellom Norges Bank og bankene, samt av forskrift av 3. juni 1997 om bankers adgang til innskudd og lån i Norges Bank. Det vises til forslaget i § 4-1 første ledd.

Systemer etablert i en annen EØS-stat kan velge norsk rett for systemet dersom en av deltakerne i systemet har hovedkontor i Norge. Dette følger av lovforslagets § 4-3, som gjennomfører lovvalgsregelen i direktivets art. 2 a) annet strekpunkt. Dersom norsk rett skal anvendes for systemet, er det norske myndigheter som har ansvaret for å melde systemet til EFTAs overvåkingsorgan, etter å ha forvisset seg om at systemets regler er formålstjenlige. Departementet foreslår på denne bakgrunn at det innføres en bestemmelse om at slike systemer må ha særskilt godkjennelse for å omfattes av bestemmelsene i lovens kapittel 4. Det foreslås at godkjenning av interbanksystemer skal gis av Norges Bank, mens godkjenning av verdipapiroppgjørssystemer skal gis av Kredittilsynet. Det vises til lovforslagets § 4-1 annet ledd. Godkjennelsesmyndigheten er fordelt mellom Norges Bank og Kredittilsynet på samme måte som for systemer etablert i Norge, jf. lovforslagets § 4-1 første ledd.

Når det gjelder interbanksystemer, vil de særskilte rettsvernsreglene m.v. i lovens kap. 4 etter departementets lovforslag omfatte banker, herunder oppgjørsbanker, sentrale motparter og institusjoner som foretar avregning. Sentralbanken, som i dag opptrer som oppgjørsbank for interbanksystemene i Norge, vil følgelig også omfattes av lovens kap. 4. Når det gjelder verdipapiroppgjør vil det ikke nødvendigvis være slik at det bare er de nevnte institusjoner som er deltakere i systemet. En oppgjørssentral med tillatelse etter verdipapirhandelloven kapittel 6 vil eksempelvis kunne velge i hvilken grad sentralen vil garantere for eller tre inn i forpliktelsene til verdipapirforetakene eller direkte i forhold til investorene. Departementet legger til grunn at organiseringen av et slikt oppgjørssystem ikke bør tillegges betydning for omfanget av de særskilte rettsvernsreglene. Etter departementets syn bør disse gjelde uavhengig av om systemet bare har deltakere som er institusjoner som nevnt i direktivet, eller om det er åpnet for deltakelse på investornivå. Departementet legger til grunn at de systemrisikohensyn som ligger til grunn for direktivet også kan gjøre seg gjeldende i et oppgjørssystem med direkte deltakelse fra investorene. Det vises i denne forbindelse til direktivets art. 2 f) som åpner for at medlemsstatene kan beslutte at såkalte indirekte deltakere skal anses som deltakere i direktivets forstand dersom dette er begrunnet i hensynet til systemrisiko og under forutsetning av at den indirekte deltakeren er kjent for systemet.

Departementet legger til grunn at interbanksystemer etter forslaget til definisjon i praksis alltid vil være et system med tre eller flere deltakere, jf. direktivets art. 2. Direktivet gjelder imidlertid oppgjørssystemer som er underlagt den nødvendige lovgivning i en medlemsstat. Dette medfører at særskilte rettsvernsregler i samsvar med direktivet også må gjøres gjeldende for norske institusjoner som deltar i oppgjørssystemer i andre EØS-land. Det vil være opp til det enkelte EØS-land hvilken form for regulering som eventuelt fastsettes for oppgjørssystem som faller utenfor direktivet. For å sikre at det ikke gis særskilte rettsvernsregler som går ut over det som følger av direktivet, foreslår departementet derfor en presisering av at bestemmelsene bare skal omfatte oppgjørssystemer med minst tre deltakere. Det vises til lovforslaget § 4-1 tredje ledd.

Departementet foreslår at det innføres en bestemmelse om lovvalg som tilsvarer direktivets art. 2 a) annet strekpunkt. Etter bestemmelsen er det opp til deltakerne i systemene å velge hvilket lands lovgivning systemet skal underlegges. Forutsetningen er at minst en av deltakerne har hovedkontor i den aktuelle staten. Med stat skal her forstås stat i EØS-området, jf. at direktivet bruker uttrykket «medlemsstater». Bestemmelsen innebærer at et system som er etablert i Norge, men hvor en av deltakerne har hovedkontor i en annen EØS-stat, kan velge at lovgivningen i denne EØS-staten skal anvendes for systemet. Tilsvarende kan systemer som er etablert i annen EØS-stat, men hvor en av deltakerne har hovedkontor i Norge, velge norsk rett for systemet. Det vises til lovforslagets § 4-3.

Komiteens merknader

Komiteen slutter seg til departementets vurderinger og viser for øvrig til merknader til de aktuelle bestemmelser under kap. 9 i denne innstillingen.

Komiteen viser når det gjelder spørsmål om tidspunkt for rettsvern til avsnitt 4.2.2.

4.2.2 Tidspunktet for rettsvern

Sammendrag

Etter departementets vurdering vil tidspunktet for skifterettens kjennelse om åpning av konkurs tilsvare direktivets tidspunkt for innledning av insolvensbehandling. En bank kan ikke slås konkurs, men kan settes under offentlig administrasjon i medhold av lov 6. desember 1996 nr. 75 om sikringsordninger for banker og offentlig administrasjon m.v. av finansinstitusjoner (banksikringsloven) § 4-5. Etter departementets syn må også vedtak om offentlig administrasjon anses som innledning av insolvensbehandling i henhold til direktivet. Etter konkurslovens § 72 første ledd er konkurs åpnet når kjennelsen er avsagt, og virkningene av konkurs inntrer fra dette tidspunkt. Etter banksikringsloven § 4-6 inntrer virkningene av offentlig administrasjon når vedtak om offentlig administrasjon er truffet. I konkurstilfellene skal tidspunktet for avsigelse av kjennelsen angis med dag og klokkeslett. Departementet legger til grunn at også banksikringslovens bestemmelse må tolkes slik at virkningene av vedtaket inntrer på den dag og det klokkeslett vedtaket treffes. Både konkurslovens og banksikringslovens regler om åpning av insolvensbehandling anses etter dette å være i samsvar med direktivets art. 6 nr. 1, om at tidspunktet for innledning av insolvensbehandling skal være lik tidspunktet når rette forvaltnings- eller rettsmyndighet treffer sin avgjørelse.

Det fremstår ikke klart for departementet om også åpning av gjeldsforhandling skal anses som innledning av insolvensbehandling i direktivets forstand. Det følger av konkursloven § 14 at skyldneren under gjeldsforhandlingen beholder rådigheten over sin forretning og sine formuesforhold for øvrig, men under gjeldsnemndas tilsyn. Skyldneren må ikke uten gjeldsnemndas tillatelse stifte eller fornye gjeld, foreta pantsettelse m.v. Departementet antar at også åpning av gjeldsforhandling vil kunne ha betydning for muligheten til å gjennomføre et oppgjør som forutsatt i et interbanksystem eller et oppgjørssystem for finansielle instrumenter. De særskilte rettsvernsreglene foreslås derfor også gjort gjeldende dersom det åpnes gjeldsforhandling hos en deltaker i systemet. Det vises til lovforslagets § 1-3 åttende ledd, der innledning av insolvensbehandling er definert som tidspunktet for åpning av gjeldsforhandling eller konkurs etter konkursloven eller tidspunktet for vedtak om offentlig administrasjon etter banksikringsloven.

Det følger av verdipapirsentralloven § 5-3 at dersom en frivillig stiftet rett skal ha rettsvern i konkurs, må den være registrert senest dagen før konkursåpningen ble registrert. Har det vært åpnet forhandlinger om tvangsakkord under en umiddelbart forutgående gjeldsforhandling, jf. dekningsloven § 1-4 sjette ledd, må rettsstiftelsen være registrert senest dagen før registrering av forhandling om tvangsakkord. Når rettsstiftelsen er foretatt med samtykke av gjeldsnemnda, kan den likevel gjøres gjeldende overfor konkursboet. Bestemmelsen om at retten må være registrert dagen før konkursåpning for å få rettsvern, må antas å ikke fullt ut være i samsvar med direktivets art. 7 som setter forbud mot å gi virkninger av konkurs tilbakevirkende kraft. Verdipapirsentralloven må etter dette endres. Departementet viser til at spørsmålet om når en rettighetsregistrering i Verdipapirsentralen skal gis rettsvern reiser kompliserte spørsmål knyttet til bl.a. hvilken plikt en slik sentral skal ha til å registrere meldinger om rettighetsoverganger løpende. Departementet legger til grunn at dette er spørsmål som bør få sin endelige løsning etter at det tidligere nevnte Verdipapirsentrallovutvalget har avgitt sin utredning. Utvalget har fått frist for sin utredning ved årsskiftet 1999/2000. Dette medfører at EØS-forpliktelsene ikke fullt ut vil være oppfylt fra årsskiftet og frem til det er fastsatt endringer i lovverket på bakgrunn av utvalgets forslag.

Lovforslaget medfører at retten til motregning i konkurs utvides i forhold til dekningslovens alminnelige regler. Forslaget medfører også en begrensning i boets rett til å tre inn i skyldnerens avtaler etter dekningsloven § 7-3. Forslaget vil også ha betydning i forhold til banksikringslovens § 4-6 om virkninger av offentlig administrasjon, ved at oppgjørskonto til banker under offentlig administrasjon vil kunne godskrives eller belastes uten Kredittilsynets samtykke.

Det foreslås at tidspunktet for systemets mottak av overføringsordre, og tidspunktet for når adgangen til å tilbakekalle ordrer skal være bortfalt, skal fremgå av avtalen mellom deltakerne i oppgjørssystemet. Det vises til lovforslagets § 4-2 annet ledd. Banklovkommisjonen har foreslått at Norges Bank kan gi nærmere regler om når oppdrag skal anses mottatt i systemet. Departementet foreslår at Norges Bank kan fastsette slike regler for interbanksystemer, mens Kredittilsynet kan fastsette regler om dette for verdipapiroppgjørssystemer. Det vises til den tilsvarende fordelingen av godkjennelsesmyndigheten mellom Norges Bank og Kredittilsynet etter lovforslagets § 4-1. Det antas imidlertid at bestemmelsene om adgang for Norges Bank og Kredittilsynet til å gi nærmere regler i praksis vil ha begrenset betydning, idet de aktuelle systemene vil ha en egeninteresse i å fastsette et så presist tidspunkt som mulig.

Banklovkommisjonen har i sitt utkast foreslått en bestemmelse om at en avtale om avregning og oppgjør ikke får rettsvirkning med mindre den er registrert i Norges Bank senest dagen før vedtaket om offentlig administrasjon eller insolvensbehandling treffes. Denne bestemmelsen anses ikke i samsvar med direktivets art. 7, og departementet foreslår derfor ingen slik bestemmelse.

Komiteens merknader

Komiteen mener at det vil ha stor betydning for muligheten til å oppnå redusert risiko og bedret effektivitet for oppgjørene i betalingsformidlingen og verdipapiroppgjøret at § 5-3 Rettsvern i konkurs i lov om verdipapirsentral, endres raskt.

Komiteen viser også til at departementet peker på at bestemmelsen i verdipapirsentralloven § 5-3 må antas å ikke fullt ut være i samsvar med artikkel 7 i direktiv 98/26/EF, som skal være implementert i norsk lov senest 11. desember 1999.

Selv om VPS-lovutvalget skulle levere sin innstilling ved årsskiftet 1999-2000, vil det ta noen tid før en ny VPS-lov kan tre i kraft. Dette fordi det må påregnes at selve lovbehandlingen vil ta noen tid.

Komiteen ber Finansdepartementet vurdere å gi VPS-lovutvalget en særskilt frist for å legge frem en innstilling om dette spørsmål, med sikte på en midlertidig lovgivning inntil ny lov om verdipapirsentral trer i kraft.

Komiteen viser til at departementet i lovforslagets § 4-2 tredje ledd har foreslått en regel om at oppdrag som blir lagt inn i et system etter at det er innledet insolvensbehandling, og som blir utført samme dag som insolvensbehandlingen ble innledet, skal være rettslig bindende overfor boet dersom avregningssentral, sentral motpart eller oppgjørsbank kan føre bevis for at den verken visste eller burde visst at insolvensbehandling var innledet. Komiteen viser til at denne innebærer et krav om god tro.

Komiteen viser for øvrig til pkt. 3.2 i finansministerens brev 1. november 1999 som gjelder fra hvilket tidspunkt en overføring kan ha rettsvern og pkt. 3.3 om hvorvidt lovforslaget avviker fra direktivet mht. skjæringspunktet for «god tro», jf. vedlegg 2 til denne innstillingen. Komiteen slutter seg til finansministerens vurderinger og viser til forslag til § 4-2 under kap. 9 nedenfor.

Komiteen viser til merknader til de øvrige aktuelle bestemmelser under kap. 9 i denne innstillingen.

4.2.3 Særlig om sikkerhetsstillelse

Sammendrag

I henhold til direktivets art. 9 nr. 1 skal sikkerhetsstillelse ikke påvirkes av insolvensbehandling hos en deltaker. Banklovkommisjonen har foreslått et unntak fra dekningsloven § 5-7 om omstøtelse av eldre gjeld, for sikkerhet stilt overfor oppgjørsbank eller sentral motpart. Departementet slutter seg til Banklovkommisjonens forslag, men foreslår et unntak for enhver sikkerhet stilt overfor en deltaker i systemet. Bestemmelsen foreslås videre utvidet til også å gjelde oppgjørssystemer innen verdipapirhandelen. Det vises til lovforslagets § 4-4 første ledd.

Det følger av direktivet art. 9 nr. 2 at dersom verdipapirer er stilt som sikkerhet for deltakere i interbanksystemer og verdipapiroppgjørssystemer og/eller sentralbanker, og sikkerhetsstillelsen i samsvar med lovgivningen er oppført i et register, på en konto eller i en verdipapirsentral i en medlemsstat, skal rettighetene til innehaver av sikkerhetsstillelsen være underlagt lovgivningen i den aktuelle medlemsstaten. Departementet antar at en slik bestemmelse i hovedsak er i samsvar med ulovfestet norsk rett, og at det derfor i utgangspunktet ikke er nødvendig med en særskilt bestemmelse om dette. For å unngå noen form for tvil på dette punktet, foreslås det imidlertid en lovbestemmelse i samsvar med direktivet. Det vises til lovforslagets § 4-4 annet ledd.

Komiteens merknader

Komiteen slutter seg til departementets vurderinger og viser for øvrig til merknader til de aktuelle bestemmelser under kap. 9 i denne innstillingen.

4.2.4 Særskilte rettsvernsregler i verdipapirhandelloven

Sammendrag

Etter verdipapirhandelloven § 10-2 kan blant annet skriftlig avtale mellom to parter om at avtalens forpliktelser etter valutahandelavtaler skal motregnes til markedskurs løpende eller ved mislighold, gjøres gjeldende uten hinder av dekningsloven §§ 7-3 og 7-8. Sikkerhet for slike avtaler som er stilt overfor en oppgjørssentral i samsvar med de regler som gjelder for sentralen kan ikke omstøtes etter dekningslovens regler.

Valutaavtaler som inngås med deltakere av interbanksystemer vil omfattes av departementets forslag til særskilte konkursregler for avtaler inngått i interbanksystemer. Departementet har vurdert om disse særreglene for valutaavtaler derfor bør tas ut av verdipapirhandelloven. Dette vil i så fall innebære at reglene får et mer avgrenset anvendelsesområde enn de nå har i verdipapirhandelloven. Det vises til at verdipapirhandellovens bestemmelser gjelder enhver avtale knyttet til enkelte finansielle instrumenter. I lovforslagets § 4-2 er anvendelsesområdet knyttet til interbanksystemer og oppgjørssystemer innen verdipapirhandelen.

Departementet har etter en helhetsvurdering kommet til at særreglen for valutaavtaler bør beholdes i verdipapirhandelloven. Som det fremgår av Ot.prp. nr. 29 (1996-1997) om lov om verdipapirhandel kan departementet ikke se at det foreligger særlige hensyn som tilsier at valuta bør behandles på annen måte enn f.eks. aksjer i forhold til den generelle motregningsadgang i konkurs. Når Stortinget valgte å ta inn en særskilt bestemmelse for valuta, anser imidlertid departementet at det ikke er grunnlag for å endre bestemmelsen nå.

Komiteens merknader

Komiteen slutter seg til departementets vurderinger og viser for øvrig til merknader til de aktuelle bestemmelser under kap. 9 i denne innstillingen.

4.2.5 Andre spørsmål

Sammendrag

Departementet foreslår at det innføres bestemmelser om notifisering, opplysnings- og varslingsplikt i samsvar med direktivets bestemmelser. Det foreslås at interbanksystemer skal gi melding til Norges Bank om hvem som er deltakere i systemet og om endringer med hensyn til deltakerne. Det foreslås at verdipapiroppgjørssystemer skal gi tilsvarende melding til Kredittilsynet. Det vises til lovforslagets § 4-5 første ledd. Videre foreslås det at Norges Bank skal være ansvarlig myndighet i henhold til direktivets art. 6 nr. 2. Dette innebærer at den skifterett som treffer avgjørelse om åpning av gjeldsforhandling eller konkurs hos deltaker i interbanksystem eller verdipapiroppgjørssystem må melde fra til Norges Bank om dette. Bestemmelser om dette foreslås tatt inn i konkursloven §§ 5 og 78. For utenlandske deltakere i «norske systemer» forutsettes det at deltakernes hjemstat sender nødvendig melding til Norges Bank i samsvar med direktivets art. 6.

Norges Bank gis også ansvar for å gi melding til EFTAs overvåkingsorgan om systemer som omfattes av lovens kapittel 4, og om innledning av insolvensbehandling hos en deltaker i systemet. Det vises til lovforslagets § 4-5 annet ledd. Departementet legger til grunn at det må gis melding også dersom en godkjenning av et system tilbakekalles.

Direktivet har i art. 10 tredje ledd en bestemmelse om at medlemsstatene kan kreve at systemer som hører under deres jurisdiksjon, skal underlegges krav om tilsyn. Departementet viser til forslaget til § 2-8 om at Norges Bank utøver tilsyn med interbanksystemer. Når det gjelder verdipapirsystemer legger departementet til grunn at bestemmelsene om tilsyn i verdipapirhandelloven og kredittilsynsloven samt bestemmelsene om Verdipapirsentralens rett til å drive virksomhet etter verdipapirsentralloven, er tilstrekkelige i forhold til tilsynsbehovet på dette området.

Banklovkommisjonen har foreslått at banker som deltar i multilaterale avregnings- og oppgjørssystemer som omfattes av de særskilte rettsvernsreglene, skal stille sikkerhet overfor oppgjørsbanken eller sentral motpart. Sikkerheten skal meldes til Kredittilsynet. Etter forslaget skal Norges Bank kunne fastsette nærmere krav til sikkerhetsstillelsen og i særlige tilfeller gjøre unntak fra kravet om sikkerhet. Departementet er i tvil om behovet for en slik bestemmelse. Det antas at oppgjørssystemene selv vil vurdere behovet for sikkerhet fra deltakerne i systemet. Når det gjelder oppgjørsvirksomhet knyttet til verdipapirderivater er det fastsatt krav til sikkerhet i verdipapirhandelloven kapittel 6. Når det gjelder bankers deltakelse i oppgjørssystemer viser departementet til at det er fastsatt likviditetskrav for både banker og oppgjørssentraler.

Departementet antar på bakgrunn av de nevnte bestemmelsene, at det ikke er behov for et krav om sikkerhetsstillelse slik Banklovkommisjonen har foreslått. Det vises for øvrig til den foreslåtte bestemmelsen om at Norges Bank kan fastsette kapitalkrav til og sikkerhetskrav overfor operatør, sentral motpart og oppgjørsbank i et interbanksystem, jf. nærmere omtale i punkt 4.4 i proposisjonen.

Komiteens merknader

Komiteen slutter seg til departementets vurderinger og viser for øvrig til merknader til de aktuelle bestemmelser under kap. 9 i denne innstillingen.