Banklovkommisjonen foreslår i NOU 1996:24 at interbanksystemer
skal kunne gjennomføre avregning og oppgjør selv
om det er åpnet offentlig administrasjon hos en deltakende
bank. Forslaget innebærer en utvidelse av motregningsadgangen
i konkurs. Det er vist til at bilateral og multilateral avregning
med et nettobasert oppgjør er en vanlig oppgjørsmåte
for pengeforpliktelser mellom banker både nasjonalt og internasjonalt.
Tilsvarende gjelder ifølge Banklovkommisjonen også i økende
grad for verdipapirer og andre finansielle instrumenter. Det er
vist til at nettooppgjør reduserer bankenes likviditetsbehov
og transaksjonskostnader, men at dette avhenger av at de vilkår systemene
bygger på har en sikker rettslig basis. Banklovkommisjonens
lovforslag bygger på EU- kommisjonens forslag til direktiv
om oppgjørssystemer som ble lagt frem 4. juni
1996.
Den 19. mai 1998 ble det i EU vedtatt et Rådsdirektiv
98/26/EF om endeleg oppgjer i betalingssystem
og i oppgjerssystem for verdipapir (Directive 98/26/EC
on Settlement Finality in Payment and Securities Settlement Systems).
Direktivet er med forbehold om Stortingets samtykke tatt inn i EØS-avtalen
ved EØS-komiteens beslutning 30. april 1999. Direktivet er
endret på en del punkter i forhold til EU-kommisjonens
utkast til direktiv.
Direktivets hovedformål er å minske risikoen
i avregnings- og oppgjørssystemer, og vil særlig
kunne få betydning ved insolvens hos en deltaker i systemet. Direktivets
regler skal sikre at det gis klare regler om når et oppgjør
skal være bindende mellom deltakerne i systemet, samt sikre
at ordrer som er innkommet til et system ikke kan reverseres av
tredjeparter, for eksempel en deltakers konkursbo. Direktivet gir
regler som skal sikre at avregning og oppgjør mellom deltakerne
i systemet skal kunne gjennomføres også ved konkurs
hos en av deltakerne. Direktivet gir også regler om sikkerhet
stilt overfor et system eller en sentralbank, og om lovvalg m.v.
Ettersom forpliktelsene etter EØS-avtalen som svarer
til Rdir. 98/26/EF ikke fullt ut er i samsvar
med det direktivutkastet Banklovkommisjonen baserte sitt forslag
på, vil det på enkelte punkter i dette kapittel bare
gis en begrenset omtale av Banklovkommisjonens forslag.
En nordisk arbeidsgruppe ble nedsatt våren 1998 med
mandat til å analysere Rdir. 98/26/EF
om endeleg oppgjer i betalingssystem og i oppgjerssystem for verdipapir
(oppgjørsdirektivet). Videre skulle gruppen kartlegge gjeldende
nordisk rett innenfor dette området, samt bidra til mest
mulig harmonisert gjennomføring av direktivet innen Norden.
Gruppens arbeid fremgår av rapport 30. mai 1999 «Om
Finansdirektivets inforlivande, en redovisning av den nordiske arbetsgruppens
diskussioner og slutsatser». Nordisk Ministerråd
besluttet 22. juni 1999 at rapporten skal følges
opp videre gjennom det nordiske samarbeidet. Det nevnes også at
EU-kommisjonen har avholdt tre møter, senest i mai 1999,
for å avklare tolkningsspørsmål knyttet
til direktivet og gi anbefalinger til gjennomføringen.
Den nordiske arbeidsgruppen har også basert sin rapport
og tilpasset sitt arbeid til disse møtene, herunder anmodet
EU-kommisjonen om å ta stilling til visse tolkningsspørsmål.
Departementet har søkt å bygge sine lovforslag
på anbefalingene fra den nordiske arbeidsgruppen, så langt
dette har vært praktisk mulig og i den grad anbefalingene
kan tilpasses ny lov om betalingssystemer. Departementet antar at
gjennomføringen av direktivet vil måtte bli noe
ulik innen de nordiske landene. Dette skyldes dels at direktivet
på enkelte punkter åpner for nasjonal tilpasning,
men dels også at lovgivningen på dette feltet
i dag ikke er harmonisert innen Norden.
Det er i proposisjonen redegjort nærmere for gjeldende
rett, EØS-reglene, Banklovkommisjonens forslag og høringsinstansenes
merknader når det gjelder rettsvern og sikkerhet for avregnings-
og oppgjørsavtaler.
Banklovkommisjonen har i sitt utkast til § 4-1 foreslått
en bestemmelse om at avtaler om avregning og oppgjør kan
gjøres gjeldende etter sitt innhold, selv om en deltaker
kommer under offentlig administrasjon eller insolvensbehandling,
når betalingsoppdraget er mottatt av avregningssentral,
sentral motpart eller oppgjørsbank før vedtaket
om offentlig administrasjon eller insolvensbehandling treffes. Bestemmelsen vil
gjennomføre Rådsdirektiv 98/26/EF
om endeleg oppgjer i betalingssystem og i oppgjerssystem for verdipapir
art. 3 nr. 1 første ledd. Banklovkommisjonens utkast ble
utarbeidet kun med sikte på interbanksystemer. Departementet
foreslår en bestemmelse i samsvar med Banklovkommisjonens
forslag. I samsvar med direktivet foreslås det også særskilte
regler for verdipapiroppgjøret, jf. nærmere omtale
nedenfor.
Som nevnt i punkt 4.2 i proposisjonen foreslås det innført
en konsesjonsordning for interbanksystemer. Konsesjonsmyndigheten
er foreslått lagt til Norges Bank. Departementet legger
til grunn at de foreslåtte konsesjonsbestemmelser i lovforslaget
kapittel 2, herunder bestemmelsene om krav til innholdet av søknad
om konsesjon og adgang til å stille vilkår ved tillatelsen,
oppfyller direktivets krav om at myndighetene skal forvisse seg
om at systemets regler er formålstjenlige. Interbanksystemer
som unntas fra konsesjonskravet etter lovforslaget § 2-3
vil etter forslaget ikke omfattes av de særskilte rettsvernsreglene
m.v. som følger av lovens kap. 4. Departementet viser til
at direktivbestemmelsene i stor grad er begrunnet i hensynet til
systemrisiko som kan ha betydning for den finansielle stabiliteten.
Unntak fra kravet til tillatelse for å etablere eller drive
et interbanksystem kan bare gis for systemer som har et så begrenset omfang
at det ikke antas å ville ha betydning for den finansielle
stabiliteten. Det anses derfor ikke nødvendig at slike
systemer omfattes av de særskilte rettsvernsreglene
m.v. som følger av lovens kap. 4.
I samsvar med direktivet foreslår departementet at de
særskilte rettsvernsreglene m.v. også skal gjelde for
systemer for avregning, oppgjør eller overføring av
finansielle instrumenter som nevnt i verdipapirhandelloven § 1-2
annet ledd. Departementet legger til grunn at en slik bestemmelse
pr. i dag vil omfatte deltakerne i Norges Banks verdipapiroppgjør
samt virksomhet som utføres av oppgjørssentral
med tillatelse etter verdipapirhandelloven kapittel 6. Departementet
viser til at verdipapiroppgjørssystemenes avtaler pr. i
dag ikke er underlagt noen form for etterprøving eller
kontroll. Departementet antar at det ut fra direktivets krav om
at myndighetene skal forvisse seg om at systemets regler
er formålstjenlige, vil være behov for en særskilt
godkjenning av systemets regler. Godkjenningsmyndigheten foreslås
lagt til Kredittilsynet, ut fra Kredittilsynets alminnelige tilsynsansvar
for institusjonene som driver virksomhet i verdipapirmarkedet. Departementet
antar at den vurdering som har blitt foretatt i forbindelse med
konsesjonsbehandlingen for oppgjørssentraler etter verdipapirhandelloven
eller verdipapirsentralloven, normalt vil bli ansett som tilstrekkelig
for at godkjenning kan gis som verdipapiroppgjørssystem.
Departementet anser det ikke aktuelt at Kredittilsynet overprøver
vilkårene for pengeoppgjøret i Norges Bank. Det
vises til at disse vilkårene fremgår av avtaler
mellom Norges Bank og bankene, samt av forskrift av 3. juni 1997
om bankers adgang til innskudd og lån i Norges Bank. Det
vises til forslaget i § 4-1 første ledd.
Systemer etablert i en annen EØS-stat kan velge norsk
rett for systemet dersom en av deltakerne i systemet har hovedkontor
i Norge. Dette følger av lovforslagets § 4-3,
som gjennomfører lovvalgsregelen i direktivets art. 2 a)
annet strekpunkt. Dersom norsk rett skal anvendes for systemet,
er det norske myndigheter som har ansvaret for å melde
systemet til EFTAs overvåkingsorgan, etter å ha
forvisset seg om at systemets regler er formålstjenlige.
Departementet foreslår på denne bakgrunn at det
innføres en bestemmelse om at slike systemer må ha
særskilt godkjennelse for å omfattes av bestemmelsene
i lovens kapittel 4. Det foreslås at godkjenning av interbanksystemer
skal gis av Norges Bank, mens godkjenning av verdipapiroppgjørssystemer
skal gis av Kredittilsynet. Det vises til lovforslagets § 4-1
annet ledd. Godkjennelsesmyndigheten er fordelt mellom Norges Bank
og Kredittilsynet på samme måte som for systemer
etablert i Norge, jf. lovforslagets § 4-1 første ledd.
Når det gjelder interbanksystemer, vil de særskilte rettsvernsreglene
m.v. i lovens kap. 4 etter departementets lovforslag omfatte banker,
herunder oppgjørsbanker, sentrale motparter og institusjoner
som foretar avregning. Sentralbanken, som i dag opptrer som oppgjørsbank
for interbanksystemene i Norge, vil følgelig også omfattes
av lovens kap. 4. Når det gjelder verdipapiroppgjør
vil det ikke nødvendigvis være slik at det bare
er de nevnte institusjoner som er deltakere i systemet. En oppgjørssentral
med tillatelse etter verdipapirhandelloven kapittel 6 vil eksempelvis kunne
velge i hvilken grad sentralen vil garantere for eller tre inn i
forpliktelsene til verdipapirforetakene eller direkte i forhold
til investorene. Departementet legger til grunn at organiseringen
av et slikt oppgjørssystem ikke bør tillegges
betydning for omfanget av de særskilte rettsvernsreglene.
Etter departementets syn bør disse gjelde uavhengig av
om systemet bare har deltakere som er institusjoner som nevnt i
direktivet, eller om det er åpnet for deltakelse på investornivå.
Departementet legger til grunn at de systemrisikohensyn som ligger
til grunn for direktivet også kan gjøre seg gjeldende
i et oppgjørssystem med direkte deltakelse fra investorene.
Det vises i denne forbindelse til direktivets art. 2 f) som åpner
for at medlemsstatene kan beslutte at såkalte indirekte deltakere
skal anses som deltakere i direktivets forstand dersom dette er
begrunnet i hensynet til systemrisiko og under forutsetning av at
den indirekte deltakeren er kjent for systemet.
Departementet legger til grunn at interbanksystemer etter forslaget
til definisjon i praksis alltid vil være et system med
tre eller flere deltakere, jf. direktivets art. 2. Direktivet gjelder
imidlertid oppgjørssystemer som er underlagt
den nødvendige lovgivning i en medlemsstat. Dette medfører
at særskilte rettsvernsregler i samsvar med direktivet
også må gjøres gjeldende for norske institusjoner
som deltar i oppgjørssystemer i andre EØS-land.
Det vil være opp til det enkelte EØS-land hvilken
form for regulering som eventuelt fastsettes for oppgjørssystem
som faller utenfor direktivet. For å sikre at det ikke
gis særskilte rettsvernsregler som går ut over
det som følger av direktivet, foreslår departementet
derfor en presisering av at bestemmelsene bare skal omfatte oppgjørssystemer
med minst tre deltakere. Det vises til lovforslaget § 4-1
tredje ledd.
Departementet foreslår at det innføres en bestemmelse
om lovvalg som tilsvarer direktivets art. 2 a) annet strekpunkt.
Etter bestemmelsen er det opp til deltakerne i systemene å velge
hvilket lands lovgivning systemet skal underlegges. Forutsetningen
er at minst en av deltakerne har hovedkontor i den aktuelle staten.
Med stat skal her forstås stat i EØS-området,
jf. at direktivet bruker uttrykket «medlemsstater».
Bestemmelsen innebærer at et system som er etablert i Norge,
men hvor en av deltakerne har hovedkontor i en annen EØS-stat,
kan velge at lovgivningen i denne EØS-staten skal anvendes
for systemet. Tilsvarende kan systemer som er etablert i annen EØS-stat,
men hvor en av deltakerne har hovedkontor i Norge, velge norsk rett
for systemet. Det vises til lovforslagets § 4-3.
Komiteen slutter seg til departementets
vurderinger og viser for øvrig til merknader til de aktuelle bestemmelser
under kap. 9 i denne innstillingen.
Komiteen viser når det gjelder spørsmål
om tidspunkt for rettsvern til avsnitt 4.2.2.
Etter departementets vurdering vil tidspunktet for skifterettens
kjennelse om åpning av konkurs tilsvare direktivets tidspunkt
for innledning av insolvensbehandling. En bank kan ikke slås
konkurs, men kan settes under offentlig administrasjon i medhold
av lov 6. desember 1996 nr. 75 om sikringsordninger for banker
og offentlig administrasjon m.v. av finansinstitusjoner (banksikringsloven) § 4-5.
Etter departementets syn må også vedtak om offentlig
administrasjon anses som innledning av insolvensbehandling i henhold
til direktivet. Etter konkurslovens § 72 første ledd
er konkurs åpnet når kjennelsen er avsagt, og virkningene
av konkurs inntrer fra dette tidspunkt. Etter banksikringsloven § 4-6
inntrer virkningene av offentlig administrasjon når vedtak
om offentlig administrasjon er truffet. I konkurstilfellene skal
tidspunktet for avsigelse av kjennelsen angis med dag og klokkeslett.
Departementet legger til grunn at også banksikringslovens
bestemmelse må tolkes slik at virkningene av vedtaket inntrer
på den dag og det klokkeslett vedtaket treffes. Både
konkurslovens og banksikringslovens regler om åpning av
insolvensbehandling anses etter dette å være i
samsvar med direktivets art. 6 nr. 1, om at tidspunktet for innledning
av insolvensbehandling skal være lik tidspunktet når
rette forvaltnings- eller rettsmyndighet treffer sin avgjørelse.
Det fremstår ikke klart for departementet om også åpning
av gjeldsforhandling skal anses som innledning av insolvensbehandling
i direktivets forstand. Det følger av konkursloven § 14
at skyldneren under gjeldsforhandlingen beholder rådigheten
over sin forretning og sine formuesforhold for øvrig, men
under gjeldsnemndas tilsyn. Skyldneren må ikke uten gjeldsnemndas
tillatelse stifte eller fornye gjeld, foreta pantsettelse m.v. Departementet
antar at også åpning av gjeldsforhandling vil
kunne ha betydning for muligheten til å gjennomføre
et oppgjør som forutsatt i et interbanksystem eller et
oppgjørssystem for finansielle instrumenter. De særskilte
rettsvernsreglene foreslås derfor også gjort gjeldende
dersom det åpnes gjeldsforhandling hos en deltaker i systemet.
Det vises til lovforslagets § 1-3 åttende
ledd, der innledning av insolvensbehandling er definert som tidspunktet for åpning
av gjeldsforhandling eller konkurs etter konkursloven eller tidspunktet
for vedtak om offentlig administrasjon etter banksikringsloven.
Det følger av verdipapirsentralloven § 5-3
at dersom en frivillig stiftet rett skal ha rettsvern i konkurs, må den
være registrert senest dagen før konkursåpningen
ble registrert. Har det vært åpnet forhandlinger om
tvangsakkord under en umiddelbart forutgående gjeldsforhandling,
jf. dekningsloven § 1-4 sjette ledd, må rettsstiftelsen
være registrert senest dagen før registrering
av forhandling om tvangsakkord. Når rettsstiftelsen er
foretatt med samtykke av gjeldsnemnda, kan den likevel gjøres
gjeldende overfor konkursboet. Bestemmelsen om at retten må være
registrert dagen før konkursåpning for å få rettsvern,
må antas å ikke fullt ut være i samsvar
med direktivets art. 7 som setter forbud mot å gi virkninger
av konkurs tilbakevirkende kraft. Verdipapirsentralloven må etter
dette endres. Departementet viser til at spørsmålet
om når en rettighetsregistrering i Verdipapirsentralen
skal gis rettsvern reiser kompliserte spørsmål
knyttet til bl.a. hvilken plikt en slik sentral skal ha til å registrere meldinger
om rettighetsoverganger løpende. Departementet legger til
grunn at dette er spørsmål som bør få sin
endelige løsning etter at det tidligere nevnte Verdipapirsentrallovutvalget
har avgitt sin utredning. Utvalget har fått frist for sin
utredning ved årsskiftet 1999/2000. Dette medfører
at EØS-forpliktelsene ikke fullt ut vil være oppfylt
fra årsskiftet og frem til det er fastsatt endringer i
lovverket på bakgrunn av utvalgets forslag.
Lovforslaget medfører at retten til motregning i konkurs
utvides i forhold til dekningslovens alminnelige regler. Forslaget
medfører også en begrensning i boets rett til å tre
inn i skyldnerens avtaler etter dekningsloven § 7-3.
Forslaget vil også ha betydning i forhold til banksikringslovens § 4-6
om virkninger av offentlig administrasjon, ved at oppgjørskonto
til banker under offentlig administrasjon vil kunne godskrives eller
belastes uten Kredittilsynets samtykke.
Det foreslås at tidspunktet for systemets mottak av
overføringsordre, og tidspunktet for når adgangen til å tilbakekalle
ordrer skal være bortfalt, skal fremgå av avtalen
mellom deltakerne i oppgjørssystemet. Det vises til lovforslagets § 4-2
annet ledd. Banklovkommisjonen har foreslått at Norges
Bank kan gi nærmere regler om når oppdrag skal
anses mottatt i systemet. Departementet foreslår at Norges
Bank kan fastsette slike regler for interbanksystemer, mens Kredittilsynet
kan fastsette regler om dette for verdipapiroppgjørssystemer.
Det vises til den tilsvarende fordelingen av godkjennelsesmyndigheten
mellom Norges Bank og Kredittilsynet etter lovforslagets § 4-1.
Det antas imidlertid at bestemmelsene om adgang for Norges Bank
og Kredittilsynet til å gi nærmere regler i praksis
vil ha begrenset betydning, idet de aktuelle systemene vil ha en
egeninteresse i å fastsette et så presist tidspunkt
som mulig.
Banklovkommisjonen har i sitt utkast foreslått en bestemmelse
om at en avtale om avregning og oppgjør ikke får
rettsvirkning med mindre den er registrert i Norges Bank senest
dagen før vedtaket om offentlig administrasjon eller insolvensbehandling
treffes. Denne bestemmelsen anses ikke i samsvar med direktivets
art. 7, og departementet foreslår derfor ingen slik bestemmelse.
Komiteen mener at det vil ha stor betydning
for muligheten til å oppnå redusert risiko og
bedret effektivitet for oppgjørene i betalingsformidlingen
og verdipapiroppgjøret at § 5-3 Rettsvern
i konkurs i lov om verdipapirsentral, endres raskt.
Komiteen viser også til at departementet
peker på at bestemmelsen i verdipapirsentralloven § 5-3
må antas å ikke fullt ut være i samsvar
med artikkel 7 i direktiv 98/26/EF, som skal være
implementert i norsk lov senest 11. desember 1999.
Selv om VPS-lovutvalget skulle levere sin innstilling ved årsskiftet
1999-2000, vil det ta noen tid før en ny VPS-lov kan tre
i kraft. Dette fordi det må påregnes at selve
lovbehandlingen vil ta noen tid.
Komiteen ber Finansdepartementet vurdere å gi
VPS-lovutvalget en særskilt frist for å legge
frem en innstilling om dette spørsmål, med sikte
på en midlertidig lovgivning inntil ny lov om verdipapirsentral trer
i kraft.
Komiteen viser til at departementet i lovforslagets § 4-2
tredje ledd har foreslått en regel om at oppdrag som blir
lagt inn i et system etter at det er innledet insolvensbehandling,
og som blir utført samme dag som insolvensbehandlingen
ble innledet, skal være rettslig bindende overfor boet
dersom avregningssentral, sentral motpart eller oppgjørsbank
kan føre bevis for at den verken visste eller burde visst
at insolvensbehandling var innledet. Komiteen viser til
at denne innebærer et krav om god tro.
Komiteen viser for øvrig til pkt. 3.2
i finansministerens brev 1. november 1999 som gjelder fra hvilket
tidspunkt en overføring kan ha rettsvern og pkt. 3.3 om
hvorvidt lovforslaget avviker fra direktivet mht. skjæringspunktet
for «god tro», jf. vedlegg 2 til denne innstillingen. Komiteen slutter
seg til finansministerens vurderinger og viser til forslag til § 4-2
under kap. 9 nedenfor.
Komiteen viser til merknader til de øvrige
aktuelle bestemmelser under kap. 9 i denne innstillingen.
I henhold til direktivets art. 9 nr. 1 skal sikkerhetsstillelse
ikke påvirkes av insolvensbehandling hos en deltaker. Banklovkommisjonen
har foreslått et unntak fra dekningsloven § 5-7
om omstøtelse av eldre gjeld, for sikkerhet stilt overfor
oppgjørsbank eller sentral motpart. Departementet slutter
seg til Banklovkommisjonens forslag, men foreslår et unntak
for enhver sikkerhet stilt overfor en deltaker i systemet. Bestemmelsen
foreslås videre utvidet til også å gjelde oppgjørssystemer
innen verdipapirhandelen. Det vises til lovforslagets § 4-4
første ledd.
Det følger av direktivet art. 9 nr. 2 at dersom verdipapirer
er stilt som sikkerhet for deltakere i interbanksystemer og verdipapiroppgjørssystemer
og/eller sentralbanker, og sikkerhetsstillelsen i samsvar
med lovgivningen er oppført i et register, på en
konto eller i en verdipapirsentral i en medlemsstat, skal rettighetene
til innehaver av sikkerhetsstillelsen være underlagt lovgivningen
i den aktuelle medlemsstaten. Departementet antar at en slik bestemmelse
i hovedsak er i samsvar med ulovfestet norsk rett, og at det derfor
i utgangspunktet ikke er nødvendig med en særskilt
bestemmelse om dette. For å unngå noen form for
tvil på dette punktet, foreslås det imidlertid
en lovbestemmelse i samsvar med direktivet. Det vises til lovforslagets § 4-4
annet ledd.
Komiteen slutter seg til departementets
vurderinger og viser for øvrig til merknader til de aktuelle bestemmelser
under kap. 9 i denne innstillingen.
Etter verdipapirhandelloven § 10-2 kan blant
annet skriftlig avtale mellom to parter om at avtalens forpliktelser
etter valutahandelavtaler skal motregnes til markedskurs løpende
eller ved mislighold, gjøres gjeldende uten hinder av dekningsloven §§ 7-3
og 7-8. Sikkerhet for slike avtaler som er stilt overfor en oppgjørssentral
i samsvar med de regler som gjelder for sentralen kan ikke omstøtes
etter dekningslovens regler.
Valutaavtaler som inngås med deltakere av interbanksystemer
vil omfattes av departementets forslag til særskilte konkursregler
for avtaler inngått i interbanksystemer. Departementet
har vurdert om disse særreglene for valutaavtaler derfor
bør tas ut av verdipapirhandelloven. Dette vil i så fall
innebære at reglene får et mer avgrenset anvendelsesområde
enn de nå har i verdipapirhandelloven. Det vises til at
verdipapirhandellovens bestemmelser gjelder enhver avtale knyttet
til enkelte finansielle instrumenter. I lovforslagets § 4-2
er anvendelsesområdet knyttet til interbanksystemer og
oppgjørssystemer innen verdipapirhandelen.
Departementet har etter en helhetsvurdering kommet til at særreglen
for valutaavtaler bør beholdes i verdipapirhandelloven.
Som det fremgår av Ot.prp. nr. 29 (1996-1997) om lov om
verdipapirhandel kan departementet ikke se at det foreligger særlige
hensyn som tilsier at valuta bør behandles på annen
måte enn f.eks. aksjer i forhold til den generelle motregningsadgang
i konkurs. Når Stortinget valgte å ta inn en særskilt
bestemmelse for valuta, anser imidlertid departementet at det ikke
er grunnlag for å endre bestemmelsen nå.
Komiteen slutter seg til departementets
vurderinger og viser for øvrig til merknader til de aktuelle bestemmelser
under kap. 9 i denne innstillingen.
Departementet foreslår at det innføres bestemmelser
om notifisering, opplysnings- og varslingsplikt i samsvar med direktivets
bestemmelser. Det foreslås at interbanksystemer skal gi
melding til Norges Bank om hvem som er deltakere i systemet og om
endringer med hensyn til deltakerne. Det foreslås at verdipapiroppgjørssystemer
skal gi tilsvarende melding til Kredittilsynet. Det vises til lovforslagets § 4-5
første ledd. Videre foreslås det at Norges Bank
skal være ansvarlig myndighet i henhold til direktivets
art. 6 nr. 2. Dette innebærer at den skifterett som treffer avgjørelse
om åpning av gjeldsforhandling eller konkurs hos deltaker
i interbanksystem eller verdipapiroppgjørssystem
må melde fra til Norges Bank om dette. Bestemmelser om
dette foreslås tatt inn i konkursloven §§ 5
og 78. For utenlandske deltakere i «norske systemer» forutsettes
det at deltakernes hjemstat sender nødvendig melding til
Norges Bank i samsvar med direktivets art. 6.
Norges Bank gis også ansvar for å gi melding
til EFTAs overvåkingsorgan om systemer som omfattes av
lovens kapittel 4, og om innledning av insolvensbehandling hos en
deltaker i systemet. Det vises til lovforslagets § 4-5
annet ledd. Departementet legger til grunn at det må gis
melding også dersom en godkjenning av et system tilbakekalles.
Direktivet har i art. 10 tredje ledd en bestemmelse om at medlemsstatene
kan kreve at systemer som hører under deres jurisdiksjon,
skal underlegges krav om tilsyn. Departementet viser til forslaget
til § 2-8 om at Norges Bank utøver tilsyn
med interbanksystemer. Når det gjelder verdipapirsystemer
legger departementet til grunn at bestemmelsene om tilsyn i verdipapirhandelloven
og kredittilsynsloven samt bestemmelsene om Verdipapirsentralens
rett til å drive virksomhet etter verdipapirsentralloven,
er tilstrekkelige i forhold til tilsynsbehovet på dette
området.
Banklovkommisjonen har foreslått at banker som deltar
i multilaterale avregnings- og oppgjørssystemer som omfattes
av de særskilte rettsvernsreglene, skal stille sikkerhet
overfor oppgjørsbanken eller sentral motpart. Sikkerheten
skal meldes til Kredittilsynet. Etter forslaget skal Norges Bank
kunne fastsette nærmere krav til sikkerhetsstillelsen og
i særlige tilfeller gjøre unntak fra kravet om
sikkerhet. Departementet er i tvil om behovet for en slik bestemmelse. Det
antas at oppgjørssystemene selv vil vurdere behovet for
sikkerhet fra deltakerne i systemet. Når det gjelder oppgjørsvirksomhet
knyttet til verdipapirderivater er det fastsatt krav til sikkerhet
i verdipapirhandelloven kapittel 6. Når det gjelder bankers
deltakelse i oppgjørssystemer viser departementet til at
det er fastsatt likviditetskrav for både banker og oppgjørssentraler.
Departementet antar på bakgrunn av de nevnte bestemmelsene,
at det ikke er behov for et krav om sikkerhetsstillelse slik Banklovkommisjonen
har foreslått. Det vises for øvrig til den foreslåtte
bestemmelsen om at Norges Bank kan fastsette kapitalkrav til og
sikkerhetskrav overfor operatør, sentral motpart og oppgjørsbank
i et interbanksystem, jf. nærmere omtale i punkt 4.4 i
proposisjonen.
Komiteen slutter seg til departementets vurderinger
og viser for øvrig til merknader til de aktuelle bestemmelser
under kap. 9 i denne innstillingen.