Betegnelsen betalingssystemer brukes i denne proposisjonen som
en fellesbetegnelse for interbanksystemer og systemer for betalingstjenester.
Denne begrepsbruken er også benyttet av Banklovkommisjonen.
Interbanksystemer er som nevnt angitt som systemer basert
på felles regler for avregning og oppgjør av de
fordringsforhold som oppstår bankene imellom ved formidling
av betalingsoppdrag mellom kunder som har konti i ulike banker.
Systemer for betalingstjenester relaterer seg til den kunderettede
delen av denne overføringsprosessen. Systemer for betalingstjenester
vil således være systemer for betalinger mellom
kunder basert på ulike typer betalingsinstrumenter, som
for eksempel sjekker, giroblanketter, betalingskort og koder i kombinasjon
med terminaler som gir adgang til å generere betalingsoppdrag.
Banklovkommisjonen har definert systemer for betalingstjenester
som systemer for overføringer av betalinger når
overføringen bygger på bruk av betalingskort,
tallkoder eller annen form for selvstendig brukerlegitimasjon utstedt
til en ubestemt krets. Tradisjonelle papirbaserte betalingsinstrumenter
som sjekker og giroblanketter vil etter Banklovkommisjonens forslag
ikke omfattes av denne definisjonen. Definisjonen omfatter både
betalinger fra eller mellom kundekonti i banker og finansieringsforetak
og betalinger som ikke er knyttet til kundekonti i slike institusjoner.
De fleste av dagens systemer for betalingstjenester som vil falle
inn under Banklovkommisjonens definisjon er basert på bruk
av kort. Slike systemer er dels drevet av banker og deres underleverandører
og dels av selskaper utenfor bankvesenet. Oljeselskapenes betalingskort
og kredittkortselskapenes systemer er nevnt av Banklovkommisjonen
som eksempler på systemer utenfor bankvesenet. Systemer
basert på kort er det mest vanlige i dag, men systemer
basert på andre typer selvstendig brukeridentifikasjon
er under utvikling, for eksempel tjenester hvor kundene kan initiere
betalinger fra datamaskiner.
I proposisjonen gjennomgås i korte trekk ulike typer
av bankdrevne systemer for betalingstjenester. Gjennomgangen er
basert på Banklovkommisjonens redegjørelse i NOU
1996:24 på s. 35-36.
Det er i proposisjonen redegjort for gjeldende rett når
det gjelder adgangen til å etablere eller drive systemer
for betalingstjenester i Norge.
Det er i proposisjonen redegjort for Banklovkommisjonens vurdering
og høringsinstansenes merknader når det gjelder
behovet for lovregulering, herunder avgrensninger og definisjoner
når det gjelder systemer for betalingstjenester.
Departementet viser til at Banklovkommisjonen foreslår
en lovregulering både av systemer for betalinger fra eller
mellom kundekonti i banker og finansieringsforetak, og av systemer
for betalinger som ikke er knyttet til slike konti.
Departementets forslag til lovregulering omfatter bare systemer
for betalinger fra eller mellom kundekonti i banker og finansieringsforetak.
Slike tjenester vil på grunn av tilknytningen til kundekonti
i banker og finansieringsforetak bare kunne utføres av
banker eller finansieringsforetak.
Systemer for betalinger som ikke er knyttet til kundekonti i
banker og finansieringsforetak er ikke omfattet av departementets
forslag til lovregulering. Banklovkommisjonen har vist til oljeselskapers
og varehuskjeders kortsystemer som eksempler på slike systemer.
Departementet legger til grunn at de systemer for betalingstjenester
Banklovkommisjonen omtaler er systemer for yting av kundekreditter
og systemer for forskuddsbetaling av varer og tjenester, herunder
betalinger med forhåndsbetalte kort.
Departementet antar i likhet med Banklovkommisjonen at et behov
for å lovregulere systemer for betalingstjenester kan være
begrunnet i en samfunnsmessig interesse i å ivareta hensynet
til sikker og effektiv betaling og til rasjonell og samordnet utførelse av
betalingstjenester. Etter departementets vurdering vil systemer
for yting av kundekreditter og for forskuddsbetaling av varer og
tjenester foreløpig ikke ha stor betydning i forhold til
disse formålene. Departementet viser til at det for slike
systemer ikke vil kunne foretas en belastning av kundens frie midler
på konto i kontoførende enhet og kreditering av
brukerstedets konto, uten at det er inngått avtale om dette
med bank eller finansieringsforetak.
I sin høringsuttalelse har Kredittilsynet påpekt
at en etter hvert vil kunne oppleve et økende press mot innskuddsmonopolet,
ved at systemer for forskuddsbetaling ønskes utvidet i
retning av mer innskuddsbasert virksomhet. Også systemer
for forhåndsbetalte kort reiser spørsmål
i forhold til innskuddsmonopolet. Departementet viser til at Banklovkommisjonen
har drøftet den nærmere avgrensningen av innskuddsvirksomhet
i sin fjerde utredning, NOU 1998:14 «Finansforetak m.v.».
Departementet finner det derfor mest hensiktsmessig at systemer
for forskuddsbetaling m.v. vurderes i forbindelse med departementets
behandling av Banklovkommisjonens fjerde utredning. Det vises for øvrig
til at det i EU arbeides med et direktiv om elektroniske penger,
noe som tilsier at en må komme tilbake til en nærmere
vurdering av dette spørsmålet.
Departementet vil etter dette vurdere spørsmålet om
regulering av systemer for betalinger som ikke er knyttet til kundekonti
i banker og finansieringsforetak i forbindelse med behandlingen
av Banklovkommisjonens fjerde utredning.
Departementet viser til at Forbrukersamvirket i sin høringsuttalelse
har tatt opp spørsmålet om samvirkelagenes adgang
til å etablere og drive systemer for betalingstjenester.
Departementet finner det hensiktsmessig å vurdere også dette
spørsmålet i tilknytning til Banklovkommisjonens
fjerde utredning.
Departementet viser i denne sammenheng også til lov
25. juni 1999 nr. 46 om finansavtaler og finansoppdrag
(finansavtaleloven) § 11 annet ledd, hvor det heter
at bestemmelser om innskudd og betalingsoppdrag ikke skal gis anvendelse
for forhåndsbetalte elektroniske kort dersom kortet ikke
kan brukes til å disponere en innskuddskonto. Det er uttalt
i merknadene til bestemmelsen at ytterligere erfaring med slike
kort kan komme til å vise et behov for en viss regulering. Det
vises til Ot.prp. nr. 41 (1998-1999) på s. 97. Det er på denne
bakgrunn inntatt en forskriftshjemmel i finansavtaleloven § 11
annet ledd.
Departementet foreslår etter dette at systemer for betalingstjenester
defineres som systemer basert på standardvilkår
for overføring av penger fra eller mellom kundekonti i
banker og finansieringsforetak når overføringene
bygger på bruk av betalingskort, tallkoder eller annen
form for selvstendig brukerlegitimasjon utstedt til en ubestemt
krets. Det er kun ved disse systemene at det gjennom bruk av kort
eller annen selvstendig brukerlegitimasjon i seg selv kan gjennomføres
en belastning av kundens frie midler på konto i kontoførende
enhet og tilsvarende kreditering av brukerstedets konto. Slike systemer
kan som nevnt bare drives av banker og finansieringsforetak. Departementet
slutter seg til Banklovkommisjonens forslag om at det innføres
meldeplikt for banker og finansieringsforetak som vil drive slike
systemer. Det foreslås at melding skal gis til Kredittilsynet.
Som følge av at departementet ikke nå ser grunn til å utvide
definisjonen av systemer for betalingstjenester til betalinger som
ikke er knyttet til kundekonti i banker eller finansieringsforetak,
er det nå heller ikke grunn til å la andre institusjoner
enn banker og finansieringsforetak omfattes av lovens regulering av
systemer for betalingstjenester. En foreslår likevel en
beredskapshjemmel slik at departementet kan fastsette nærmere
regler for systemer for betalinger som ikke er knyttet til kundekonti
i banker og finansieringsforetak.
Departementet viser til at sjekker og girosystemer ikke er ment å omfattes
av loven. Det vises til at sjekker er underlagt egen lovgivning.
Departementet er enig med Banklovkommisjonen i at det ikke kan ses å være
behov for å underlegge girotjenesten meldeplikt i henhold
til loven. Departementet legger imidlertid til grunn at øvrige
systemer hvor identifikasjon skjer ved hjelp av signatur, eventuelt
i kombinasjon med andre identifikasjonsmåter, vil omfattes
av meldeplikten.
Komiteen slutter seg til departementets
vurderinger.
Det er i proposisjonen redegjort for Banklovkommisjonens forslag
og høringsinstansenes merknader når det gjelder
kobling av ulike tjenester til betalingskort.
Departementet antar at Banklovkommisjonens forslag om en særskilt
bestemmelse om kobling særlig tok sikte på kortbruk
i forbindelse med betalingssystemer som ikke er knyttet
til kundekonti i banker eller finansieringsforetak. Slike betalingssystemer faller
etter departementets forslag utenfor lovens virkeområde.
Departementet ser derfor ikke noe behov for at det tas inn en særskilt
bestemmelse om kobling av betalingskort i lovforslaget. Departementet vil
vurdere en slik eventuell bestemmelse i forbindelse med den nærmere
vurdering av betalingskort generelt, jf. Banklovkommisjonens fjerde
utredning.
Komiteen slutter seg til departementets
vurderinger.
Det er i proposisjonen redegjort for Banklovkommisjonens forslag
og høringsinstansenes merknader når det gjelder
kostnader knyttet til betalingskort.
Departementet viser til at det i finansieringsvirksomhetsloven § 2-13
er gitt hjemmel for Kongen til å gi forskrifter om prisfastsetting
og kostnadsberegning for tjenester som ytes av finansinstitusjoner.
I medhold av denne bestemmelsen er det gitt en forskrift om finansieringsforetaks
virksomhet med kontokort (forskrift 5.10.1989 nr. 1025). En har
således allerede i dag hjemmel til å regulere
finansinstitusjonenes fordeling av kostnader ved bruk av betalingskort.
I og med at det bare er finansinstitusjoner som foreslås omfattet
av virkeområdet for kapittel 3, er det etter departementets
syn ikke nå behov for en generell bestemmelse om kostnadsfordeling
som foreslått av Banklovkommisjonen. Også på dette
punktet vil departementet komme tilbake til spørsmålet
i forbindelse med den generelle vurderingen av betalingskort, jf.
Banklovkommisjonens fjerde utredning.
Komiteen slutter seg til departementets
vurderinger.
Det er i proposisjonen redegjort for Banklovkommisjonens forslag
og høringsinstansenes merknader når det gjelder
tilsyn med systemer for betalingstjenester.
Departementet viser til at systemer for betalingstjenester etter
departementets forslag bare kan drives av banker og finansieringsforetak,
jf. forslaget til definisjon av systemer for betalingstjenester
i § 1-1. Disse institusjonene er allerede underlagt
tilsyn av Kredittilsynet. Departementet kan på denne bakgrunn ikke
se noe behov for at det tas inn en egen tilsynsbestemmelse for systemer
for betalingstjenester. Departementet foreslår, i samsvar
med Banklovkommisjonens forslag, en bestemmelse om at Kredittilsynet kan
gi den institusjonen som driver systemet pålegg om retting
av forhold dersom Kredittilsynet finner at systemet ikke er innrettet
eller drives i samsvar med bestemmelser gitt i eller i medhold av
lov.
Komiteen slutter seg til departementets
vurderinger og viser for øvrig til merknader til de aktuelle bestemmelser
under kap. 9 i denne innstillingen.