Til Odelstinget
Sosial- og helsedepartementet legger i proposisjonen fram forslag
til ny lov om strålevern og bruk av stråling og
en mindre endring i lov av 12. mai 1972 om atomenergivirksomhet.
Forslaget til ny lov om strålevern og bruk av stråling
vil erstatte lov av 18. juni 1938 nr. 1 om bruk av røntgenstråler
og radium m.v.
Det framholdes at det i samfunnet finnes en rekke sektorer der
strålekilder brukes, og situasjoner som medfører
at befolkningen blir eksponert for stråling. Stråling
anvendes i utstrakt grad innenfor medisin, forskning, industri og
dagligliv, for eksempel til strålebehandling, diagnostikk,
legemidler, sporundersøkelser, nivåmålere,
radiografi og forbrukergjenstander. Bruk av stråling gir
store nytteverdier, men stråling innebærer også helserisiko.
Departementet mener det derfor er behov for å regulere
bruk av stråling og fastsette krav til strålevern.
I 1995 ble det i samarbeid mellom Sosial- og helsedepartementet
og Statens strålevern påbegynt arbeid med revisjon
av de eksisterende forskrifter til røntgenloven fra 1938.
Dette arbeidet viste at den rettslige rammen som røntgenloven
gir, ikke er vid nok til å få fastsatt et forskriftsverk
tilpasset dagens behov. Det uttales at å få en
norsk lovgivning som er i pakt med moderne internasjonale prinsipper,
også er en grunn for revisjon. I tillegg til å foreta
nødvendig oppdatering av lovverket er det etter departementets syn
en oppgave å bringe i orden det formelle rettslige grunnlaget
for dagens praksis.
En interdepartemental arbeidsgruppe under Sosial- og helsedepartementet
startet arbeidet med å fremme et høringsnotat
om en revidert strålevernlovgivning i 1997, og høringsnotatet
ble sendt på høring i oktober 1998 med
høringsfrist 31. desember samme år.
Det innkom 101 høringsuttalelser til lovforslaget. Det
uttales at forslaget til en ny lov for strålevernområdet
fikk bred tilslutning fra høringsinstansene, og at disse
i hovedsak også var positive til lovforslagets utforming
og innhold.
Det redegjøres i proposisjonen kort om lov om bruk av
røntgenstråler og radium m.v. som i dag utgjør
hovedgrunnlaget for regulering av strålevern, og som i
utstrakt grad er en fullmaktslov. Dette innebærer at loven
angir formål og overlater forskriftsfesting til forvaltningen.
Følgende fire forskrifter er hjemlet i loven:
Forskrift om tilsyn med og bruk av
anlegg, apparater, materiell og stoffer som avgir ioniserende eller
annen helsefarlig stråling.
Forskrift om tilvirkning, import og omsetning av radioisotoper.
Forskrift om rett til å bruke røntgenapparater
i medisinsk øyemed.
Forskrift for solarier/høyfjellssoler.
I tillegg finnes det innenfor strålevernområdet
til sammen 18 regelverk (ytterligere ett er under utarbeidelse)
som anvendes som rettledning og basis for forvaltningen. Etter behandling
av forslag til ny lov om strålevern har departementet til
hensikt å revidere disse bestemmelsene og redusere antallet.
Det understrekes at regelverket for strålevern er sektorovergripende,
og at det ikke er tilrådelig å spalte opp lovgivningen
dersom man skal lykkes med en samlet regulering. Det framholdes
videre som viktig ikke å splitte opp den kompetansen som
Statens strålevern innehar. Det uttales at det på bakgrunn
av dette framstår som lite hensiktsmessig å gjøre
endringer i dagens lovstruktur. Departementets lovforslag innebærer
således en videreføring av en egen lov for strålevernområdet
som opprettholder prinsippene i dagens røntgenlov, men
som samtidig styrker, fornyer og utvider det rettslige grunnlag
slik at ny lov er tilpasset nåværende regelverks-
og forvaltningsbehov.
Hva angår utforming av loven, anser departementet at
det for strålevernområdet er mest hensiktsmesig med
en fullmaktslov da detaljerte krav vedrørende tekniske
løsninger, termer og fastsettelse av maksimaldoser for
stråling vil være uegnet i lovs form. Det har
vært et siktemål å få klarere
rammer for fastsettelse av forskrifter enn det dagens lov gir.
Det redegjøres for strålevernlovgivningen i
henholdsvis Sverige, Danmark, Finland, Storbritannia og Tyskland.
Videre gis det en kort beskrivelse av enkelte internasjonale fagorganers
normer om strålevern og bruk av stråling. De organene
som er nevnt, er Euratom, Den internasjonale strålevernkommisjon (ICRP),
Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA), Det internasjonale
arbeidsbyrå (ILO), Verdens helseorganisasjon (WHO), Den
internasjonale strålevernforening (IPRA) og FNs vitenskapelige
komité for atomstråling (UNSCEAR). Det framholdes
at internasjonalt standariseringsarbeid innenfor Den internasjonale
standardiseringsorganisasjonen (ISO) og Den internasjonale elektrotekniske
kommisjonen (IEC) også vedrører stråleavgivende
utstyr og har betydning for strålevern.
Det redegjøres i proposisjonen for ulike typer stråling,
som stråling fra radioaktive stoffer og elektromagnetisk
stråling, og om hvordan disse anvendes og virker.
Når det gjelder strålevirkninger på celler,
nevnes bl.a. at akutte virkninger kan vise seg i form av alvorlig
nedsatt allmenntilstand, svekket immunforsvar, organspesifikke skader,
misdannelser, svekket mental utvikling hos barn, sterilitet og død.
Det understrekes at i alt strålevern legges det avgjørende
vekt på at akutte virkninger skal unngås ved all
planlagt bruk av stråling.
Med hensyn til sene virkninger etter bestråling framholdes
det at erfaring og forskning har vist at bestråling kan
føre til økt risiko for utvikling av kreftsykdom
og økt risiko for genetisk betinget sykdom i senere generasjoner.
Det understrekes at disse to langtidsvirkningene er helt vesentlige
for planlegging av strålevern og fastsettelse av vilkår
for bruk av stråling.
I redegjørelsen om biologiske virkninger av ikke-ioniserende
stråling, som oftest av elektromagnetisk natur, nevnes
bl.a. ultrafiolett stråling, synlig lys og infrarød
stråling, stråling i radio- og radarområdet
og ultralyd. Det konkluderes med at de biologiske virkninger av
ikke-ioniserende stråling i hovedsak er av akutt karakter
grunnet oppvarming i vev eller stimulering av muskel- og nervevev
med unntak av ultrafiolett stråling, der risiko for sene
effekter i form av hudkreft er klart påvist.
Det foretas en gjennomgang av ulike bruksområder for
stråling, både medisinske (diagnostikk, behandling,
intervensjon og kirurgi) og teknisk-vitenskapelige (radiografi,
energiproduksjon, prosesskontroll, bestrålingsanlegg, sporanalyser, kommunikasjon,
forskning, energiforsyning og belysning).
Det redegjøres videre for vedvarende bestrålingssituasjoner
fra naturlige strålekilder og for stråling som
skyldes at menneskelig aktivitet har forårsaket nye varige
eksponeringssituasjoner (nedfallssituasjoner etter prøveperioden
med atomvåpen, nedfall etter store ulykker i kjernekraftverk
og utslipp i miljøet av radioaktive stoffer fra virksomheter).
Det framholdes spesielt at radon som bl.a. forårsaker stråling
i boliger, er en naturlig kilde som har stor oppmerksomhet. Det
uttales at det er funnet enkeltboliger med radonverdier som er flere
hundre ganger høyere enn landsgjennomsnittet, og at tiltak
er å anbefale for en betydelig del av boligmassen.
Utvikling og utprøving av atomvåpen og ulykker ved
kjernekraftverk har medført radioaktivt nedfall som har
vært studert med hensyn til fordeling, spredning i miljøet,
sammensetning og dosemessige konsekvenser. Det framholdes at oppfølgingen
av nedfallet etter Tsjernobylulykken har vært omfattende
med kartlegginger, doseberegninger, radioøkologiske studier
og gjennomføring av tiltak, og at det er samlet mye kunnskap
om nedfall av denne karakter, som vil kunne være til nytte
dersom nye situasjoner skulle oppstå. Det uttales at dosene
fra nedfall er avhengig av en rekke faktorer, men at de ikke har
vært spesielt store sammenlignet med dosene fra naturlige
kilder, selv om tydelige forskjeller finnes mellom befolkningsgrupper.
På bakgrunn av uttalelser fra høringsinstanser
er hensynet til miljø tatt inn i lovforslagets formålsbestemmelse
i tillegg til forebygging av skadelig innvirkning av stråling
på mennesker. Det presiseres at loven ikke tar sikte på vern
mot naturlig stråling.
Når det gjelder hvilke typer virksomhet loven gjelder
for, understrekes det at da stråling anvendes på svært
mange felter, kan ikke loven rettes inn mot et særskilt
livsområde eller en avgrenset personkrets, men mot alle
former for menneskelig aktivitet som har betydning fra et strålevernsynspunkt.
Stråling er i lovforslaget § 3 definert
som ioniserende og ikke-ioniserende stråling. Departementet
tar utgangspunkt i at loven bør gi adgang til å regulere alle
relevante strålevernbehov som man i dag kjenner, og at
man i tillegg bør ha for øye at ny kunnskap kan medføre
at det oppstår reguleringsbehov på nye felter.
Det foreslås at Kongen i forskrift skal kunne bestemme
at loven skal gjelde på Svalbard, Jan Mayen og norske biland.
Av hensyn til klarhet for dem som strålevernloven angår,
har departementet tatt inn i lovforslaget at loven gjelder på kontinentalsokkelen,
på norske skip med de begrensninger som følger
av folkeretten, og på norske luftfartøy med mindre
de befinner seg i områder underlagt andre staters høyhetsrett.
Departementet anser at dagens etablerte hjemmel for å kreve
godkjenning eller melding av anlegg, apparater og materiell bør
videreføres, og det er tatt inn en bestemmelse om dette
i lovforslagets § 6. I tillegg foreslås
det fastsatt hjemmel for å kunne stille krav til hvilke
opplysninger som skal inngå i en søknad om godkjenning
eller eventuelt en melding.
Det foreslås en lovbestemmelse som fastsetter krav om
at virksomhetens ansatte og andre tilknyttede personer i nødvendig
utstrekning skal ha utdanning eller opplæring, og hjemmel
for å fastsette utfyllende forskrifter om utdanning og
opplæring.
Det foreslås å videreføre hjemmel
til å kunne kreve skjermingstiltak. Dette gjelder både
krav til konstruksjon av anlegg og strålekilder, samt driftsrutiner
for å hindre utilsiktet og unødig eksponering
for stråling fra kildene.
Det foreslås en hjemmel for fastsettelse av dosegrenser
for relevante typer stråling.
Det framholdes at formålet med doseovervåkning, dosimetri,
er å overvåke at eksisterende strålenivå ligger
innenfor fastsatte dosegrenser, og at nivået er betryggende
lavt der dosegrenser ikke foreligger. Det foreslås at den
nye loven viderefører hjemmel for å stille krav
til doseovervåkning med hjemmel til å kreve persondosimetri
samt generell overvåkning av strålenivå på arbeidsplasser
eller andre områder der det anvendes eller befinner seg
strålekilder. Likeledes foreslås adgang til å kreve
registrering og oppbevaring av måleverdier for tilsynsformål.
Departementet anser at det er behov for å videreføre
en hjemmel for å kunne stille krav til utforming og funksjon
for stråleavgivende utstyr, apparat eller innretning, og
har inntatt en bestemmelse om dette i lovforslagets § 12
bokstav b.
Det foreslås hjemmel for å kreve advarselsmerking
og advarselsskilting og for å stille krav til bruksanvisning
eller veiledning for bruk av strålekilder.
Departementet foreslår i § 8 annet
ledd hjemmel til å fastsette krav om legeundersøkelse,
men vektlegger at slikt krav bare bør innføres
der det etter en medisinsk faglig vurdering har en strålevernmessig
gevinst.
Det foreslås hjemmel for å fastsette aldersgrenser for
arbeid med all stråling omfattet av lovforslaget, samt
tiltak knyttet til særskilt vern av ømfintlige
persongrupper.
På bakgrunn av at det i store virksomheter kan være
vanskelig å plassere ansvaret, foreslår departementet
en hjemmel for å fastsette krav om organisering av strålevern.
I medhold av gjeldende lov om bruk av røntgenstråler
og radium m.v. er det fastsatt en rekke forskrifter og annet avledet
regelverk. Departementet ønsker å videreføre
disse regelverkene inntil forskriftsverket på strålevernområdet
kan bli fornyet, og foreslår på denne bakgrunn
en bestemmelse der det klart framgår at alt avledet regelverk
forblir i kraft og gjelder så langt det ikke er i motstrid
med ny lov.
Det foreslås at det i loven skal fastsettes et generelt
krav om forsvarlighet, slik at det er et grunnleggende krav å forholde
seg til på områder der loven ikke er utfylt av
presiserende normer på forskriftsnivå. Bakgrunnen
for forslaget om et forsvarlighetskrav er at den nye loven er utformet
som en fullmaktslov, der de generelle krav i loven forutsettes presisert
gjennom utfyllende forskrifter. Forslaget om et forsvarlighetskrav
innebærer at virksomhet omfattet av loven blir underlagt
en generell norm om forsvarlighet, som vil gjelde uansett om det
er fastsatt utfyllende forskrifter eller ikke. Et krav om forsvarlighet
er en rettslig standard. Det innebærer at begrepets innhold
er skjønnsmessig, kan forandres over tid og være
forskjellig ut i fra omstendighetene. Departementet foreslår
at grunnprinsippene for strålevern skal utgjøre
en del av forsvarlighetsvurderingen, men at også andre
relevante momenter kan trekkes inn. Det understrekes at vurdering
av forsvarlighet blant annet innebærer å vurdere
berettigelse og optimalisering.
Det foreslås at det innføres hjemmel for å pålegge internkontroll
og internkontrollsystem. Departementet foreslår videre
en hjemmel for å kreve registrering av nødvendige
opplysninger for internkontroll og tilsynsformål.
Det redegjøres for utredninger omkring atomulykkeberedskap
og for organisering av og mandat for Kriseutvalget ved atomulykker.
Departementet anser at det formelle juridiske grunnlaget for enkelte
deler av Kriseutvalgets mandat har vært utilstrekkelig,
og det foreslås nå hjemmel for at Kriseutvalget
skal kunne gjennomføre pålegg i samsvar med sitt
mandat.
Departementet foreslår en hjemmel for å kunne pålegge
virksomheter som kommer inn under loven, å planlegge hvordan
uhell eller ulykker eventuelt skal håndteres. Likeledes
foreslås det hjemmel for å kunne pålegge
virksomheter i nærområdet som kan bli rammet av
følgene av en ulykke, å planlegge hvordan ansatte
og andre personer kan evakueres eller på annen måte
vernes mot følgene av en ulykke. Det foreslås videre
hjemmel til å kunne fastsette en plikt til å forhåndsvarsle
etater i redningstjeneste om særskilte risiki som virksomheten
innebærer ved redningsarbeid, og om å gi melding
til redningsetater og tilsynsmyndighet ved inntreden av en ulykke.
I tillegg til å kunne pålegge planleggingsplikt
foreslås det hjemmel for å kunne fastsette krav
til innholdet i planlegging, samt til øving av planer.
Departementet understreker at det først vil være
ved utarbeidelse av forskrifter at innholdet i planleggingsplikter
fastsettes.
Departementet foreslår å innføre hjemmel
til å kunne gjøre unntak fra bestemmelser i loven
og forskrifter fastsatt i medhold av den, i forbindelse med uhell,
ulykker og beredskaps- og redningsoppdrag av forskjellig art. Det
foreslås videre at hjemmelen skal omfatte mulighet for å gjøre
unntak der det er nødvendig av hensyn til forsvarsberedskapen.
Departementet mener det er behov for et klart rettslig grunnlag
for å stille krav vedrørende avfallshåndtering,
herunder utslipp av radioaktive stoffer, samt bestemmelser knyttet
til håndtering av andre strålekilder. Tilsvarende
gjelder også avfall som er radioaktivt kontaminert og slik
sett utgjør en kilde for stråling. Strålevernlovgivningen
må etter departementets vurdering inneholde hjemmel for
regulering av avfallshåndtering, utslipp og deponering
for å forebygge skadelig innvirkning på helse
og miljø. Lovforslagets § 9 inneholder
en slik bestemmelse. Det påpekes at lovens generelle krav
til håndtering av strålekilder også vil
gjelde for avfall, og at krav om godkjenning eller melding også kan
fastsettes for avfallsdisponering. Departementet anser det formålstjenlig å stille
krav om at stråleavgivende utstyr uskadeliggjøres
når det tas ut av bruk, slik at de stråleavgivende
egenskapene ikke uforvarende anvendes på skadelig vis.
Departementet foreslår i proposisjonen å unnta naturlig
stråling fra lovens saklige virkeområde, men mener
det er ønskelig å kunne regulere situasjoner der naturlig
ioniserende stråling er forhøyet som følge
av menneskelig aktivitet, eksempelvis radonnivåer, avleiringer
av naturlige radioaktive stoffer (scale), og kosmisk stråling.
Dette vil innebære mulighet til eksempelvis å fastsette
nivågrenser og tidsbegrensninger for opphold. Naturlig
ikke-ioniserende stråling omfattes ikke av loven.
Departementet foreslår at det i loven skal stilles krav
om at medisinsk strålebruk skal skje i samsvar med medisinsk
anerkjente og forsvarlige undersøkelses- og behandlingsmetoder,
herunder ivaretagelse av strålevern. Det foreslås
videre krav om vurdering av berettigelse og om optimalisering ved
medisinsk strålebruk. Det skal unngås stråling
i tilfeller der dette kan gjøres uten vesentlig ulempe,
og hvis andre teknikker eller framgangsmåter utgjør
fullgode erstatninger. Det skal foretas jevnlig kontroll med at
den beregnede stråledosen er i samsvar med den som faktisk avgis.
Det skal gis opplysninger til den person som undersøkes,
og ledsagende personer som bistår, for å sikre
at de er kjent med og kan forholde seg til nødvendige stråleverntiltak.
Departementet foreslår videre hjemmel for å gi
utfyllende forskrifter om medisinsk strålebruk og om plikten
til å opplyse om stålevernmessige forholdsregler.
Departementet anser det hensiktsmessig å etablere en
hjemmel for å regulere alle typer transport av strålekilder.
Departementet foreslår at Statens strålevern tillegges
ansvaret som tilsynsmyndighet i ny lov. For å kunne oppnå rasjonelle
tilsynsformer og samordne tilsynsfunksjonen med andre tilsynsetaters
virksomhet, foreslår departementet videre en formell hjemmel til å delegere
tilsynsansvar til andre statlige tilsynsmyndigheter. Anvendelsen
av delegasjonsadgang til andre etater forutsettes å skje
på avgrensede områder. Departementet foreslår
også hjemmel for den delvis etablerte praksis med at kommunale
organer fører tilsyn med solstudioer og eventuelle andre
virksomheter av lignende art.
Lovforslaget inneholder hjemmel som sikrer tilsynsmyndigheten
fri adgang til virksomheter, og en bestemmelse som fastsetter plikt
for virksomhetene til å gi tilsynsmyndighetene de opplysninger
som er nødvendige for at de skal kunne gjennomføre
sine oppgaver etter loven. Videre foreslår departementet
en hjemmel for at det kan pålegges en virksomhet å dekke
særskilte merutgifter som påløper til
tilsyn, og at det i forskrift skal kunne fastsettes avgift for andre konkrete
tilsynsoppgaver.
Det framholdes at tilsynsmyndigheten har behov for å kunne
pålegge utbedring eller endring av virksomhet når
det avdekkes forhold som ikke er i samsvar med kravene i lovgivningen,
og departementet foreslår en bestemmelse om retting. Et
pålegg om retting anses som et enkeltvedtak, og forvaltningslovens bestemmelser
om enkeltvedtak vil komme til anvendelse.
Det understrekes at når det i forbindelse med virksomhet
som faller inn under loven, foreligger graverende forhold som har
et betydelig og akutt skadepotensiale, kan det være nødvendig å gripe
inn umiddelbart for å avverge bestående fare,
og at det da kan være behov for å pålegge
stansing. Departementet foreslår derfor en bestemmelse
om stansing i loven og en hjemmel for at politiet kan bistå i
slike tilfeller. Dersom umiddelbar handling er tvingende nødvendig, antas
det at representanter for tilsynsmyndigheten vil kunne gjennomføre
fysisk stansing på stedet også uten politiets
medvirkning. Pålegg om stansing er enkeltvedtak, og forvaltningslovens
bestemmelser om enkeltvedtak kommer dermed til anvendelse.
Departementet foreslår en bestemmelse om tvangsmulkt
i ny strålevernlov, samt hjemmel for å gi nærmere
forskrifter om bruken av tvangsmulkt.
Videre foreslås en hjemmel til å kunne gripe
inn gjennom import- eller omsetningsforbud dersom et stoff, en vare
eller utstyr viser seg å innebære en helserisikogrunnet
stråling, forutsatt at dette ikke strider mot internasjonale
avtaler som Norge er tilsluttet.
Med hensyn til klagerett foreslås en bestemmelse der
det framgår at Sosial- og helsedepartementet er klageinstans
for enkeltvedtak truffet av Statens strålevern, dvs. en
videreføring av dagens etablerte ordning. I tilfeller der
tilsynsmyndighet delegeres til andre statlige tilsynsmyndigheter,
foreslås en klageregel som tilsvarer hovedregelen i forvaltningsloven § 28
første ledd, og dersom tilsynsmyndighet delegeres til kommuner,
foreslås en klageregel som tilsvarer § 4a-12
i kommunehelsetjenesteloven.
Når det gjelder straffebestemmelser, foreslås
en strafferamme på fengsel i inntil 3 måneder
eller bøter for alminnelige overtredelser, og i tillegg
et straffeskjerpelsesalternativ slik at det i tilfeller der overtredelse
har eller kunne ha medført alvorlig fare for helse eller
miljø, kan anvendes fengsel i inntil 2 år. Departementet
har utformet bestemmelsen slik at medvirkning til overtredelse også er
straffbart.
Departementet har vurdert om atomenergiloven bør integreres
i ny strålevernlov, men foreslår ikke å slå sammen
de to lovene. Departementet arbeider for tiden med forberedelse
av visse endringer i atomenergiloven, og vil komme tilbake til Stortinget
med dette i egen proposisjon.
Når det gjelder miljølovgivningen, foreslår
departemenet at forurensningslovgivningen gjøres gjeldende
for radioaktiv forurensning, og at loven, sammen med sjødygtighetsloven
kapittel 11, utgjør det rettslige grunnlaget for håndtering
av radioaktivitet som miljøproblem.
Departementet foreslår ingen endring i de ansvarsforhold
som foreligger på produktkontroll- og strålevernområdet,
og uttaler at i den grad det er behov for samarbeid, vil dette kunne
bli ivaretatt slik det skjer i dag.
Virkeområdet for forslaget til ny strålevernlov overlapper
arbeidsmiljøloven ved at begge lover gjelder anvendelsen
av stråling i arbeidssituasjoner, dvs. stråling
som arbeidsmiljøproblem. Det framholdes at på områder
der kravene i strålevernloven ikke er utfylt av presiserende
forskrifter, vil arbeidsmiljølovens generelle bestemmelser
komme til anvendelse i den grad de måtte være
mer presise enn strålevernloven. Tilsvarende vil strålevernlovens
krav gå foran når de er mest utfyllende.
Det redegjøres for strålevernlovgivningens grenseflate
mot helselover som legemiddelloven, lov om medisinsk utstyr, lov
om statlig tilsyn med helsetjenesten og kommunehelsetjenesteloven.
Departementet anser at den etablerte avgrensning av tilsynsansvar
mellom Statens strålevern og Statens helsetilsyn kan opprettholdes,
og at det ikke skulle oppstå vanskeligheter med å trekke
ansvarsgrenser mellom lovforslaget og de aktuelle lovene.
Statens strålevern har gjennom sin tilsynspraksis innført
et krav om egenkontroll for den virksomhet som Institutt for energiteknikk
har på Kjeller, i Himdalen og i Halden. Da atomenergiloven
ikke inneholder noen klar hjemmel for fastsettelse av krav til internkontroll,
foreslår departementet en endring i atomenergiloven for å etablere
et klart hjemmelsgrunnlag for krav om internkontroll og internkontrollsystem.
Endringsforslaget framgår i lovforslagets § 25.
Det uttales at de delene av loven som er en videreføring
av gjeldende rett og etablering av formelt hjemmelsgrunnlag for
rådende praksis, ikke vil få særlige økonomiske
eller administrative konsekvenser for pliktsubjektene. Lovforslaget
inneholder enkelte materielle krav, men er for øvrig utformet
som en fullmaktslov, og det forutsettes at loven blir utfylt av
forskrifter for enkeltområder. Dermed forventes det ikke
at lovforslaget i seg selv utløser økonomiske konsekvenser
for pliktsubjektene. Ved utarbeidelse av forskrifter vil økonomiske
og administrative konsekvenser bli utredet særskilt.
Innføringen av ny lov antas å være
ressurskrevende på grunn av økt oppmerksomhet
rundt feltet og et økt behov for rådgivning, besvarelse
av spørsmål o.l., men dette antas å være
en forbigående effekt som vil stabilisere seg når
loven er blitt kjent. Det uttales at statens strålevern
besitter nødvendig fagkompetanse, men at det vil kunne
være behov for en viss styrking av juridisk kompetanse.
Det vil kunne skje en samfunnsmessig besparelse gjennom å redusere
stråling som risikofaktor, med de helsegevinster og sparte
utgifter som dette medfører.
Lovforslaget innebærer ingen direkte administrative
konsekvenser for fylkeskommunene, men ved innføring av
internkontroll vil det foreligge et ansvar for at slike systemer
er etablert.
Kommunene vil som utgangspunkt ikke få noen økte
kostnader som følge av den nye loven, men i den grad kommuner
delegeres tilsynsoppgaver for solstudioer, vil det kreve en viss
ressursbruk.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Arnesen,
Gravdahl, Hildeng, Kristoffersen og øyangen, medlemmene fra Fremskrittspartiet,
lederen Alvheim og Nesvik, medlemmene fra Kristelig Folkeparti,
Næss og Woie Duesund, medlemmene fra Høyre, Høegh og Sjøli, medlemmet
fra Senterpartiet, Gløtvold, og medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti,
Ballo, viser til at ny lov om strålevern og bruk
av stråling vil erstatte røntgenloven fra 1938,
som består av kun 6 paragrafer og er en utstrakt fullmaktslov. Komiteen har
merket seg at det i gjeldende lov er hjemlet fire forskrifter, og
at det finnes 18 regelverk (ytterligere 1 er under utarbeiding)
innenfor strålevernområdet.
Komiteen viser til at bestemmelsene inneholder
detaljerte regler for bruk av strålekilder til ulike formål,
og at noen av disse fremstår som forskrifter, men er ikke
saksbehandlet og formelt vedtatt og kunngjort som forskrifter.
Komiteen er glad for at det nå foreligger
et forslag til ny strålevernlov, og at departementet har
til hensikt å revidere og redusere antall bestemmelser.
Komiteen viser videre til at forslaget også omfatter
en mindre endring i lov om atomenergivirksomhet av 12. mai 1972. Komiteen har
merket seg at dette forslaget er en innføring av internkontroll
i slik virksomhet, og slutter seg til dette forslaget.
Komiteen har merket seg at regelverket for strålevern
er sektorovergripende, og er enig i at lovgivningen ikke bør
spaltes opp for å lykkes med en samlet regulering. Komiteen viser
til den kompetanse som Statens strålevern innehar, og at
det derfor er fornuftig å beholde dagens lovstruktur. Komiteen har
merket seg at lovforslaget innebærer en videreføring
av egen lov for strålevernet som opprettholder prinsippene
i dagens røntgenlov, men som samtidig styrker, fornyer
og utvider det rettslige grunnlaget og gir en tilpasning til dagens
regelverks- og forvaltningsbehov.
Komiteen viser til at mye av det regelverk som finnes,
er basert på internasjonale normer som det er vesentlig
for Norge å forholde seg til, og som man har forholdt seg
til i flere tiår. Komiteen mener det er viktig å ha
lov- og regelverk i Norge som tar sikte på harmonisering
av praksis innenfor strålevern.
Komiteen viser til at det foregår et
omfattende internasjonalt standardiseringsarbeid gjennom flere internasjonale
organisasjoner. Standardiseringsvirksomheten i Norge er organisert
i ett sentralorgan, Norges Standardiseringsforbund, som har fem
selvstendige fagorganer med ansvar på sine områder. Komiteen har
merket seg at Statens strålevern er medlem av flere nasjonale
tekniske komiteer, bl.a. på det røntgentekniske
området, og kan påvirke standardenes innhold.
Komiteen har merket seg at det er redegjort for ulike
typer stråling, både fra elektromagnetiske felt
og radioaktive stoffer, og om anvendelse og virkning. Komiteen er
klar over at det er en del frykt og engstelse for stråling,
og finner dette forståelig. Komiteen vil
imidlertid påpeke den nytteverdi og effekt stråling
har i mange sammenhenger, eksempelvis for å diagnostisere
alvorlige sykdommer og brukt som behandling og smertelindring.
Komiteen er klar over at strålebegrepet
er omfattende langt utover røntgenstråling og
stråling fra radioaktive stoffer. Synlig lys, ultrafiolett
stråling, mikrobølger, radiobølger med
mer er også former for stråling.
Komiteen vil påpeke at ny teknologi stadig
utvikler utstyr vi tar i daglig bruk, som f.eks. mobiltelefoner
og dataskjermer, og som det er usikkerhet om har helseskadelige
virkninger. Komiteen mener det er grunn til å følge
denne utviklingen nøye.
Komiteen viser til at røykvarslere ikke
representerer noen fare i det daglige, men tvert imot har stor nytteverdi
som brannvarsler. Problem kan eventuelt oppstå på sikt
når alle disse etter hvert skiftes ut fordi det ikke finnes
noe system for innlevering, destruering eller eventuell revidering
av disse. Komiteen vil peke på at det bør
utarbeides tiltak for håndtering av slike røykvarslere
og eventuelt andre produkter, slik at en får en trygg avfallshåndtering.
Komiteen er tilfreds med den grundige redegjørelse
det er i proposisjonen om akutte virkninger ved bruk av stråling
og de forholdsregler som tas i planlegging av strålevern
og fastsettelse av vilkår for bruk av stråling. Komiteen har
merket seg at særlig økt risiko for utvikling
av kreftsykdom og økt risiko for genetisk betinget sykdom
i senere generasjoner kan være sene virkninger etter stråling.
Komiteen viser til at bruken av strålekilder
i samfunnet er omfattende, og at omgangen med slike strålekilder
krever utdanning, god opplæring og bruk av registreringsmålere
for å forhindre utilsiktet stråling.
Komiteen vil peke på at i tillegg har
forskjellige virksomheter, sykehus, industri, universiteter m.v.
en rekke vedvarende bestrålingssituasjoner som skyldes
naturlige forhold, som radon, tidligere hendelser med radioaktivt
nedfall etter atomsprengninger eller reaktoruhell. Komiteen viser
til at slike bestrålingssituasjoner har strålevernmessig
interesse og krever samfunnsmessig oppmerksomhet. Ulike metoder
for måling av slike forekomster er i bruk.
Komiteen viser til eksempelvis den omfattende oppfølgingen
av nedfallet etter Tsjernobylulykken som har bestått av
kartlegging, doseberegninger, radioøkologiske studier og
gjennomføring av tiltak. Dette har medført en
betydelig samling av kunnskap om slikt nedfall som vil ha nytteverdi
om lignende situasjoner skulle oppstå.
Komiteen har merket seg at det på bakgrunn
av høringsuttalelser er tatt inn miljø i lovforslagets formålsbestemmelse,
og slutter seg til dette. Videre viser komiteen til
at det understrekes at loven ikke rettes inn mot et særskilt
livsområde eller en avgrenset personkrets, men mot alle
former for menneskelig aktivitet som har betydning fra et strålevernsynspunkt.
Komiteen viser til at det fra Statens strålevern er
påpekt at:
«Det er av stor viktighet at stråleverntiltak
implementeres ved installasjon av stråleavgivende apparatur.
Det synes derfor riktig å inkludere begrepet «installasjon» i
opplistingen over saklig virkeområde.»
Komiteen vil påpeke at det er av stor
viktighet for strålevernet å forebygge skadevirkninger
på helse og miljø, og at det derfor er en viktig
forutsetning at apparater og utstyr er riktig installert og skjermet.
Komiteen har merket seg at stråling er
definert som ioniserende og ikke-ioniserende stråling,
og slutter seg til at loven bør gi adgang til å regulere
alle relevante strålevernbehov man i dag kjenner, samt
følge med på om ny kunnskap medfører
behov for reguleringer på nye felter.
I den forbindelse vil komiteen vise til at høringsinstansene
har sluttet seg til at loven bør avgrenses mot naturlig
stråling som det synes umulig å regulere. Komiteen vil
allikevel påpeke at det er ønske om en utdypende
regulering av radon.
Komiteen viser til at Kongen i forskrift skal kunne
bestemme om loven skal gjelde for Svalbard, Jan Mayen og norske
biland, og at LO i høringene har påpekt at det
er like stort behov for å sikre arbeidsmiljø og
andre i forbindelse med stråling på Svalbard som i
Norge for øvrig.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, har
merket seg at det bes om at det nedsettes en arbeidsgruppe som utreder
nærmere hvordan man skal la loven gjelde for Svalbard,
Jan Mayen og norske biland. Flertallet mener at det
bør nedsettes en slik arbeidsgruppe.
Flertallet fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen nedsette en arbeidsgruppe
for å utrede nærmere hvordan man skal la loven
gjelde for Svalbard, Jan Mayen og norske biland.»
Komiteens medlemmer fra Høyre og Sosialistisk
Venstreparti viser til at Regjeringens stortingsmelding
om Svalbard ligger til behandling i utenrikskomiteen. Blant de spørsmål som
skal diskuteres i forbindelse med Svalbardmeldingen, er anvendelse
av norsk lovgivning på Svalbard. Disse medlemmer ser
det som naturlig at departementet vurderer strålevernlovens
anvendelse på Svalbard på bakgrunn av Stortingets
behandling av Svalbardmeldingen. Disse medlemmer ser
det som ønskelig at den nye strålevernloven i
størst mulig grad blir gjort gjeldende på Svalbard.
Komiteen viser til at loven skal gjelde
på norske skip, med de begrensninger som følger
av folkeretten, på kontinentalsokkelen og på norske
luftfartøy med mindre de befinner seg i områder
underlagt andre staters høyhetsrett.
Komiteen har merket seg at dagens etablerte hjemmel
for å kreve godkjenning eller melding av anlegg, apparater
og materiell bør videreføres, og at dette er tatt
inn i lovforslaget.
Komiteen vil påpeke at det er en forutsetning for å ivareta
strålevern at de som utfører arbeidet, har kunnskap
enten i form av utdanning eller opplæring. Komiteen viser
til at behovet for opplæring eller utdanning vil være
svært uensartet, og at det i lovs form ikke bør
være for detaljert, men at det er rom for skjønn.
Graden av kunnskap eller opplæring som er nødvendig
for ulike typer oppgaver, må utdypes gjennom forskrifter
for enkeltområder.
Komiteen har merket seg at Radiografforbundet
har påpekt hvor viktig det er med krav til utdanning hos
personale som anvender stråling, at de har krav på opplæring,
og at det bør fastsettes minimumskrav til faglige kvalifikasjoner
til de som er satt til å bruke stråling i medisinsk øyemed.
Komiteen viser til arbeidsmiljøloven
om internkontroll og helsepersonelloven om forsvarlig yrkesutøvelse. Komiteen vil
påpeke nødvendigheten av samspill og positiv dialog
mellom profesjonene som arbeider med stråling.
Komiteen viser til at vernetiltak knyttet til skjerming
er mangeartet og må konkretiseres i utfyllende forskrifter,
og at dette er ivaretatt i § 8. Dette kan omfatte
så vel krav til konstruksjon av anlegg og kilder som driftsrutiner
som ivaretar sikkerheten. Komiteen har merket seg
at det foreslås hjemmel for fastsettelse av dosegrenser
for relevante typer stråling.
Komiteen har merket seg at formålet med
dosimetri er å overvåke at eksisterende strålenivå ligger innenfor
fastsatte dosegrenser, og at nivået er betryggende lavt
der dosegrenser foreligger.
Komiteen slutter seg til at hjemmelen for kravet
til doseovervåking videreføres, og om generell overvåking
av strålenivået på slike arbeidsplasser/områder
med strålekilder. Komiteen er enig i at
dette registreres og oppbevares for tilsynsformål.
Komiteen har merket seg at legeundersøkelse bare
bør innføres når det anses å ha
strålevernmessig gevinst, og slutter seg til dette.
Komiteen har merket seg at det i store virksomheter
kan være vanskelig å plassere ansvaret, og anser
forslaget om lovhjemmel for å fastsette krav om organisering
av strålevern for viktig.
Komiteen har merket seg at det foreslås
hjemmel for å fastsette aldersgrenser for arbeid med all stråling
samt tiltak tilknyttet særskilt vern av ømfintlige
persongrupper.
Komiteen er tilfreds med kravet til NDT-sertifikat
og strålevernbevis for personell som arbeider med stråling
i privat sektor.
Komiteen har merket seg at det i loven skal fastsettes
et generelt krav om forsvarlighet som et grunnleggende krav på områder
der loven ikke er utfylt med presiserende normer på forskriftsnivå.
Komiteen viser til at det foreslås hjemmel
for å pålegge internkontroll og internkontrollsystem,
og at det blir krav til registrering av nødvendige opplysninger
om dette til tilsynsformål.
Komiteen har merket seg at det redegjøres
for beredskap i tilfelle atomulykker, og for organisering og mandat
for Kriseutvalget ved atomulykker. Komiteen har videre
merket seg at det foreslås hjemmel for at Kriseutvalget
skal kunne gjennomføre pålegg i samsvar med sitt
mandat.
Komiteen vil påpeke at det blir planleggingsplikt
for virksomheter som kommer inn under loven for å kunne
håndtere uhell eller ulykker.
Komiteen viser videre til at det er behov for
et klart rettslig grunnlag for å stille krav til avfallshåndtering,
som utslipp av radioaktive stoffer, og også bestemmelser
knyttet til håndtering av andre strålekilder.
Komiteen er glad for at det i loven er klare krav til
slik håndtering for å forebygge skadelig innvirkning
på miljø og helse, og at det også vil
bli stilt krav til å uskadeliggjøre stråleavgivende
utstyr som tas ut av bruk.
Komiteen vil påpeke at naturlig stråling
ikke kommer under lovens virkeområde, men omhandler situasjoner
der naturlig ioniserende stråling er forhøyet
som følge av menneskelig aktivitet.
Komiteen viser til at det i forslaget er gitt
klare regler for medisinsk strålebruk med vurdering av
om andre teknikker kan brukes hvis mulig, og med klare krav til
jevnlig kontroll av at beregnet stråledose er i samsvar
med den som faktisk gis. Komiteen viser til at stråleverntiltak
vil bli gitt i utfyllende forskrifter.
Komiteen vil peke på at det i virksomheter,
eksempelvis offshore, bør vurderes om andre metoder som
ultralyd eller virvelstrømmer kan benyttes.
Komiteen er enig i at det er hensiktsmessig å etablere
hjemmel for å regulere alle typer transport av strålekilder,
men vil påpeke at autorisert personell har kompetanse til å kunne
gjennomføre dette forsvarlig.
Komiteen viser til at Statens strålevern
tillegges tilsynsansvaret. Komiteen vil peke på den
kompetanse det har som landets fagmyndighet på området
strålevern og atomsikkerhet. Komiteen viser
til at Strålevernet har utfordrende oppgaver med all den offentlige
interesse som er om stråling og avfallshåndtering. Åpenhet,
god informasjon og kommunikasjon er en forutsetning for trygghet
og tillit, og slik framstår denne fagmyndigheten.
Komiteen viser til at denne oppgaven kan delegeres
på avgrensede områder, og anser at for eksempel
tilsyn med solstudioer og lignende praktisk kan ha kommunen som
tilsyn.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
viser til at det stadig etableres private røntgeninstitutt
som selger helsetjenester, og vil påpeke at disse må følges
med nødvendig tilsyn og krav til forsvarlighet.
Komiteen har merket seg at det fra
departementets side har blitt vurdert om atomenergiloven burde integreres
i ny strålevernlov, men ikke foreslår dette. Det
vises videre til at det for tiden arbeides med forberedelse av visse
endringer i denne som vil komme til Stortinget på et senere
tidspunkt.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk
Venstreparti, har merket seg at også andre lover
er vurdert i forbindelse med forslaget til ny strålevernlov
og dens betydning for andre områder.
Dette lovforslaget inneholder en endring i atomenergiloven
om å etablere internkontroll og internkontrollsystem. Komiteen slutter
seg til dette forslaget.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, viser
til at arbeidsmiljø og sikkerhet er av like stor betydning
på Svalbard, Jan Mayen og andre bilaterale land, og foreslår
at det nedsettes en arbeidsgruppe for å vurdere hvordan
loven kan gjøres gjeldende i disse områder.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Sosialistisk
Venstreparti viser til at Regjeringens stortingsmelding
om Svalbard ligger til behandling i utenrikskomiteen. Blant de spørsmål som
skal diskuteres i forbindelse med Svalbardmeldingen, er anvendelse
av norsk lovgivning på Svalbard. Disse medlemmer ser
det som naturlig at departementet vurderer strålevernlovens
anvendelse på Svalbard på bakgrunn av Stortingets
behandling av Svalbardmeldingen. Disse medlemmer ser
det som ønskelig at den nye strålevernloven i
størst mulig grad blir gjort gjeldende på Svalbard.
Komiteen vil påpeke at virksomheter
som anvender stråling, skal være offentlig godkjent,
og at det skal være faglig ansvarlig ledelse med nødvendig
kompetanse.
Komiteen viser til at Radiografforbundet
i høringer understreker nødvendigheten av utdanning og
opplæring.
Ved bruk av stråling i verkstedindustri, offshore og
lignende er det krav til autorisasjon og strålevernbevis,
mens det ikke er særskilte krav til leger eller tannleger.
Lovteksten har imidlertid en klar bestemmelse om at det kan fastsettes
utfyllende forskrifter om utdanning, kvalifikasjonskrav og opplæring
for personer som anvender eller kommer i kontakt med stråling.
Komiteen ber Regjeringen vurdere om helsepersonell
som benytter stråling, men som ikke er utdannet på dette
felt, bør ta autorisasjons- og strålevernkurs.
Komiteen viser til at radioaktive røykvarslere har
lang halveringstid, og at det er behov for forsvarlig håndtering
av disse når de tas ut av bruk, på lik linje med
andre radioaktive innretninger.
Komiteen vil påpeke at opplæring
og utdanning er nødvendig for forsvarligheten, og at virksomhetene
må være godkjent og ha nødvendig tilsyn.
Komiteen viser for øvrig til
proposisjonen og det som står foran, og rår Odelstinget
til å gjøre slike
vedtak:
A
vedtak til lov
om strålevern og bruk av stråling
Kapittel I. Formål, virkeområde
og definisjoner
§ 1 Lovens formål
Formålet med denne loven er å forebygge
skadelige virkninger av stråling på menneskers
helse og bidra til vern av miljøet.
§ 2 Lovens saklige virkeområde
Loven kommer til anvendelse på enhver tilvirkning,
import, eksport, transport, overdragelse, besittelse, installasjon,
bruk, håndtering og avfallsdisponering av strålekilder.
Loven kommer videre til anvendelse på menneskelig
aktivitet som medfører forhøyet naturlig ioniserende
stråling fra omgivelsene.
Loven gjelder også planlegging og beredskap mot uhell
og ulykker.
§ 3 Definisjoner
I denne loven betyr
a) stråling: Ioniserende og ikke-ioniserende
stråling.
b) ioniserende stråling: Stråling fra
radioaktivt stoff, røntgenstråling og partikkelstråling.
c) ikke-ioniserende stråling: Optisk stråling,
radiofrekvent stråling, elektriske og magnetiske felt eller
annen stråling med tilsvarende biologiske effekter samt
ultralyd.
d) strålekilder: Radioaktive stoffer, varer eller
utstyr inneholdende slike stoffer, samt anlegg, apparater eller
utstyr som kan avgi stråling.
e) medisinsk strålebruk: Anvendelse av stråling
på mennesker ved medisinsk undersøkelse og behandling,
i forskning og ved undersøkelser i rettslig sammenheng.
f) avfallsdisponering: Enhver disponering av strålekilder
etter endt bruk, herunder lagring, utslipp, deponering, returordning
eller behandling som ordinært avfall.
§ 4 Lovens stedlige virkeområde
Kongen kan i forskrift bestemme at loven skal gjelde på Svalbard,
Jan Mayen og norske biland, og kan fastsette særlige regler
av hensyn til stedlige forhold.
Loven gjelder på innretning og ethvert anlegg plassert
på den norske delen av kontinentalsokkelen og på norske
skip og luftfartøy i områder som ikke er undergitt
noen annen stats høyhetsrett.
Kapittel II. Generelle bestemmelser
§ 5 Forsvarlighetskrav og grunnprinsipper
for bruk av stråling
Enhver tilvirkning, import, eksport, transport, overdragelse,
besittelse, installasjon, bruk, håndtering og avfallsdisponering
av strålekilder skal være forsvarlig, slik at
det ikke oppstår risiko for dem som utøver virksomheten,
andre personer eller miljøet. Også menneskelig
aktivitet som medfører forhøyet naturlig ioniserende
stråling fra omgivelsene, skal være forsvarlig.
Ved vurdering av forsvarligheten skal det blant annet legges vekt
på om fordelene ved virksomheten overstiger de risiki som
strålingen kan medføre, og om virksomheten er
innrettet slik at akutt helseskade unngås og risikoen for
senskade holdes så lav som med rimelighet kan oppnås.
Stråledoser skal ikke overstige fastsatte grenser.
Apparat eller innretning som kan avgi stråling, skal
ha en forsvarlig utforming og funksjon.
§ 6 Godkjenning og melding
Departementet kan i forskrift fastsette krav om godkjenning
eller melding for tilvirkning, import, eksport, transport, overdragelse,
besittelse, installasjon, bruk, håndtering og avfallsdisponering
av strålekilder. Godkjennings- eller meldingskrav kan også omfatte menneskelig
aktivitet som medfører forhøyet naturlig ioniserende
stråling. I forskriftene kan det fastsettes krav til innholdet
i søknader og meldinger.
Dersom godkjennings- eller meldingskrav er fastsatt, kan
virksomhet underlagt slikt krav ikke igangsettes før godkjenning
foreligger, eller melding er behandlet. En virksomhet kan ikke utvides
eller endres vesentlig i forhold til bestående godkjenning
eller melding.
§ 7 Opplæring og utdanning
I virksomhet som omfattes av loven, skal de ansatte og
andre tilknyttede personer i nødvendig utstrekning ha utdanning
eller opplæring, som sikrer at de har tilstrekkelige kvalifikasjoner
eller kunnskap innen strålevern og sikker bruk av stråling.
Besøkende og andre med tilgang til virksomheten skal,
dersom det er nødvendig av hensyn til strålevern, gis
opplysning om hvilke forholdsregler som må overholdes.
Departementet kan fastsette utfyllende forskrifter om utdanning,
kvalifikasjonskrav og opplæring for personer som anvender
eller kommer i kontakt med stråling.
§ 8 Vernetiltak
Virksomhet som omfattes av loven, skal treffe nødvendige
tiltak for å verne de ansatte, andre tilknyttede personer,
og miljøet mot stråling. Personer som pga. lav
alder, graviditet eller av andre årsaker er særlig
følsomme for stråling, skal enten gis arbeidsoppgaver
som ikke medfører eksponering for stråling, eller
vernes gjennom andre egnede beskyttelsestiltak.
Departementet kan fastsette utfyllende forskrifter om forhold
omtalt i første ledd, herunder om aldersgrenser for arbeid
med stråling, samt om legeundersøkelse for personer
som utsettes for stråling.
§ 9 Særskilt om radioaktivt avfall
og stråleavgivende apparater som tas ut av bruk
For å sikre en strålevernmessig trygg
disponering av radioaktivt avfall, kan departementet fastsette utfyllende
forskrifter om lagring, deponering, utslipp, returordninger og behandling
som alminnelig avfall. I forskriftene kan det fastsettes plikt for
leverandører av radioaktive stoffer til å etablere
returordninger for radioaktivt avfall, og likeledes plikt for virksomheter
til å etablere og benytte slike returordninger. Bestemmelsene
i dette ledd gjelder også avfall, utstyr eller emballasje
som inneholder eller er forurenset av radioaktive stoffer.
Når apparater eller utstyr som kan avgi stråling, kasseres
eller settes endelig ut av drift, skal eieren eller den ansvarlige
hindre senere skadelig bruk ved å sørge for at
apparater eller utstyr ikke lenger kan avgi stråling.
§ 10 Naturlig ioniserende stråling
Departementet kan ved forskrift fastsette begrensninger,
herunder dosegrenser, for arbeid eller opphold på steder
hvor strålenivåer fra naturlig forekommende ioniserende
stråling er forhøyet som følge av menneskelig
aktivitet.
§ 11 Internkontroll
Kongen kan gi nærmere forskrifter om internkontroll
og internkontrollsystemer for å sikre at krav fastsatt
i eller i medhold av denne loven overholdes.
§ 12 Forskrifter om forsvarlig strålevern
og bruk av stråling m.v.
For å fremme lovens formål og sikre forsvarlig strålevern
og bruk av stråling kan departementet fastsette forskrifter
til utfylling av bestemmelsene i denne loven. I forskriftene kan
det blant annet stilles krav til
a) organisering av strålevernet, herunder
utpeking av strålevernsansvarlig, samt krav til registrering
av nødvendige opplysninger for internkontroll eller tilsynsformål.
b) skjermingstiltak i form av konstruksjon og innretning
av lokaler og arbeidsplass, arbeidsprosedyrer og bruk av persontilpasset
verneutstyr. Det kan også stilles krav til stråleavgivende
utstyrs utforming og funksjon.
c) merking av strålekilder og opplysning om anvendelse,
håndtering og lagring av strålekilder. Det kan
videre stilles krav om advarselsskilting i lokaler eller områder
der det befinner seg strålekilder eller radioaktivt avfall
som kan medføre en risiko for helsen. Likeledes kan det
stilles krav til å opplyse berørte personer og
allmennheten om strålebruk og strålevern.
d) måling av strålenivåer, herunder
persondosimetri.
e) dosegrenser for relevante typer stråling.
f) transport av strålekilder, herunder radioaktivt
avfall og utstyr inneholdende slike kilder.
g) oppfølging av vernetiltak i forbindelse med
gjennomføring av reparasjon, vedlikehold eller endring
av strålekilde eller anlegg.
Kapittel III. Særskilte bestemmelser om
medisinsk strålebruk
§ 13 Berettigelse og optimalisering
Medisinsk strålebruk skal utføres i samsvar
med medisinsk anerkjente og forsvarlige undersøkelses- og
behandlingsmetoder, herunder ivaretagelse av strålevern.
Ved medisinsk strålebruk skal den faglig ansvarlige
vurdere om bruken av stråling er berettiget. Ved vurderingen
skal det blant annet tas hensyn til om nytteverdien overstiger den
skadelige virkning strålingen kan ha. Det skal tas hensyn
til den enkeltes nytte, samfunnets nytte og muligheten for å anvende
alternative teknikker. Stråling skal unngås dersom
man uten vesentlig ulempe kan oppnå samme resultat på annen måte,
f.eks. ved bruk av andre metoder eller ved å fremskaffe
resultater fra tidligere undersøkelser.
Når stråling anvendes, skal den faglig
ansvarlige for undersøkelsen eller behandlingen sikre at
de stråledoser som gis, er så lave som med rimelighet
kan oppnås, sett på bakgrunn av formålet
med bestrålingen, tilgjengelig utstyr og ressurser, og
lignende forhold.
Virksomheten skal jevnlig kontrollere at den beregnede
stråledose er i samsvar med den som faktisk avgis. Dette
gjelder ikke ved undersøkelse eller behandling som består
i at radioaktive stoffer tilføres pasienten.
Departementet kan gi utfyllende forskrifter om krav til
medisinsk strålebruk.
§ 14 Plikt til å opplyse om strålevernmessige
forholdsregler
Dersom det ved medisinsk strålebruk treffes stråleverntiltak
som forutsetter en bestemt opptreden fra den person som blir undersøkt
eller behandlet, skal den faglig ansvarlige eller den som er bemyndiget,
opplyse hvordan vedkommende skal forholde seg for å ha
full nytte av tiltakene. Det samme gjelder overfor ledsagere som
bistår personen ved behandlingen eller undersøkelsen.
Opplysninger som nevnt kan unnlates, dersom det ikke er grunn til å regne
med at personen kan nyttiggjøre seg dem.
Tilføres pasienter radioaktive stoffer, skal den
faglig ansvarlige opplyse om forholdsregler som bør iakttas
for å verne andre personer mot stråling.
Departementet kan gi utfyllende forskrifter om plikten
til å opplyse om strålevernmessige forholdsregler.
Kapittel IV. Planlegging av uhells- og ulykkeshåndtering.
Beredskap
§ 15 Planleggingsplikt
Departementet kan i forskrift eller enkeltvedtak pålegge
virksomheter som omfattes av loven, en planleggingsplikt for håndtering
av uhell og ulykker, samt krav til avholdelse av øvelser.
Vedtak kan omfatte plikt til å gi melding til etater i
redningstjenesten og tilsynsmyndigheten om særskilte risiki
som redningstjenesten og tilsynsmyndigheten bør være
kjent med, for å håndtere uhell eller ulykker.
Virksomhetene kan pålegges å gi melding
til fysiske og juridiske personer i virksomhetens nære
omgivelser om særskilte risiki som kan oppstå.
Fysiske og juridiske personer som ikke selv utøver en virksomhet
som omfattes av denne loven, men som kan bli rammet av inntrådte
uhell eller ulykker, kan pålegges en selvstendig plikt
til å planlegge hvordan mulige skadevirkninger kan begrenses.
§ 16 Beredskap mot atomulykker
Kongen organiserer en beredskap mot atomulykker.
I akuttfasen av en atomulykke kan Kongen, uten hinder av
myndighetstildeling i andre lover, pålegge statlige og
kommunale organer å gjennomføre evakuering, adgangsbegrensning
til områder, samt tiltak knyttet til sikring av næringsmidler,
herunder drikkevann og beskyttelse av dyr. Kongen kan videre pålegge
private og offentlige virksomheter å gjennomføre
analyser og innhente opplysninger for vurdering av situasjonen.
Kongen kan videre, uten hinder av myndighetstildeling i
annen lovgivning, delegere sin myndighet etter annet ledd til særskilt
statlig organ for atomulykkeberedskap.
Etater med oppgaver i atomulykkeberedskapen plikter å følge
samordnet planverk.
Kongen kan pålegge personer med sentrale beredskapsoppgaver å være
tilgjengelige i tilfelle en beredskapssituasjon inntrer.
§ 17 Særskilte unntak ved rednings-
og sivile beredskapssituasjoner og av forsvarshensyn
Kongen kan i forskrift fastsette unntak fra dosegrenser
og andre krav fastsatt i eller i medhold av denne loven for situasjoner
der gjennomføringen av rednings- eller sivil beredskapsoperasjon
gjør dette nødvendig. Personell skal ikke beordres
til oppgaver som medfører fare for akutt stråleskade.
Kongen kan likeledes gjøre unntak fra bestemmelser
fastsatt i eller i medhold av denne loven i tilfeller der det er
nødvendig av hensyn til forsvarsberedskapen.
Kapittel V. Administrative bestemmelser, straff og
ikrafttredelse
§ 18 Tilsyn og vedtak. Tilsynsmyndighetens
rett til adgang, opplysninger og gjennomføring av
målinger
Statens strålevern fører tilsyn med at
bestemmelser fastsatt i eller i medhold av denne loven overholdes, og
kan for dette formål fatte de nødvendige enkeltvedtak.
Kongen kan for nærmere avgrensede områder
i forskrift fastsette at andre statlige tilsynsorganer eller kommuner
skal føre tilsyn og treffe de nødvendige enkeltvedtak
i medhold av denne loven. Offentlige organer som er tildelt myndighet
i medhold av første punktum, kan anvende lovens håndhevingsbestemmelser
på de vilkår som fremgår i den enkelte
bestemmelse.
Tilsynsmyndigheten skal gis fri adgang til å foreta tilsyn,
og skal gis de opplysninger som er nødvendige for at tilsynsmyndigheten
skal kunne ivareta sine gjøremål etter denne loven.
Tilsynsmyndigheten skal gis adgang til å foreta målinger
og undersøkelser. Virksomheten skal avstå prøver
til tilsynsformål vederlagsfritt. Dersom det påvises
overtredelse av bestemmelser fastsatt i eller i medhold av denne
loven, kan virksomheten pålegges å dekke utgifter
til tilsynsoppgaver som følger av overtredelsen.
Departementet kan i forskrift fastsette avgifter til dekning
av bestemte tilsynsoppgaver.
§ 19 Retting og stansing
Statens strålevern kan kreve retting av virksomhet som
strider mot bestemmelser fastsatt i eller i medhold av denne loven.
Foreligger det vesentlig helsefare, kan Statens strålevern
stanse virksomheten, beslaglegge stoffer eller utstyr helt eller
delvis, eller på annen måte sikre at fortsatt
bruk ikke er mulig. Statens strålevern kan kreve en virksomhet
stengt dersom ikke nødvendig godkjenning eller melding
foreligger.
Politiet plikter etter anmodning å bistå ved stansing
og beslag.
§ 20 Import- og omsetningsforbud
Statens strålevern kan nekte import eller omsetning
av ethvert produkt eller stoff og enhver vare som kan medføre
en helse- eller miljørisiko på grunn av stråling,
forutsatt at dette ikke strider mot internasjonale avtaler som Norge
er tilsluttet.
§ 21 Tvangsmulkt
Tilsynsmyndigheten kan ilegge en virksomhet tvangsmulkt
i form av engangsmulkt eller løpende dagsmulkt, dersom
den oversitter en frist for å etterkomme et pålegg.
Tvangsmulkten skal fastsettes enten samtidig med pålegget
eller i forbindelse med fastsettelse av ny tidsfrist for oppfyllelse.
Kongen kan frafalle ilagt tvangsmulkt når det finnes
rimelig.
Departementet kan gi utfyllende forskrifter om ileggelse
og beregning av tvangsmulkt.
§ 22 Klage
Sosial- og helsedepartementet er klageinstans for enkeltvedtak
truffet av Statens strålevern med hjemmel i eller i medhold
av denne loven.
Klage over enkeltvedtak som et annet statlig tilsynsorgan
enn Statens strålevern har truffet med hjemmel i eller
i medhold av denne loven, avgjøres av det forvaltningsorgan
som er nærmest overordnet vedkommende tilsynsorgan.
Fylkesmannen avgjør klager over enkeltvedtak truffet
av kommunen med hjemmel i eller i medhold av denne loven. Før
det treffes vedtak i klagesak etter dette leddet, skal fylkesmannen
innhente uttalelse fra fylkeslegen.
§ 23 Straff
Den som forsettlig eller uaktsomt overtrer eller medvirker
til overtredelse av bestemmelser eller pålegg gitt i eller
i medhold av denne loven, straffes med bøter eller fengsel
i inntil 3 måneder.
Dersom overtredelsen har eller kunne ha medført alvorlig
fare for helse eller miljø, kan fengsel i inntil 2 år
anvendes.
Har overtredelsen bare ført til ubetydelig skade eller
ulempe, skjer offentlig påtale bare etter begjæring
av tilsynsmyndigheten.
§ 24 Ikrafttredelse m.v.
Denne loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer.
Fra samme tidspunkt oppheves lov 18. juni 1938 nr. 1 om
bruk av røntgenstråler og radium m.v.
Forskrifter samt andre bestemmelser og vedtak som er gitt
med hjemmel i lov 18. juni 1938 nr. 1 om bruk av røntgenstråler
og radium m.v., gjelder også etter at loven her er trådt
i kraft, så langt de ikke strider mot bestemmelser gitt
i eller i medhold av denne loven.
§ 25 Endringer i andre lover
I lov 12. mai 1972 nr. 28 om atomenergivirksomhet skal § 6
nytt annet ledd lyde:
Kongen kan ved forskrift eller enkeltvedtak gi nærmere
regler om internkontroll og internkontrollsystemer for å sikre
at krav fastsatt i eller i medhold av denne loven overholdes.
B
Stortinget ber Regjeringen nedsette
en arbeidsgruppe for å utrede nærmere hvordan
man skal la loven gjelde for Svalbard, Jan Mayen og norske biland.
Oslo, i sosialkomiteen, den 21. mars 2000
John I. Alvheim |
Reidun Gravdahl |
Are Næss |
leder |
ordfører |
sekretær |