Til Odelstinget
Miljøverndepartementet foreslår i proposisjonen endringer i viltloven som skal klargjøre reglene om felling av rovvilt i forhold til prinsippet om differensiert forvaltning, og å utvide viltmyndighetenes muligheter til å felle vilt for å ivareta offentlige interesser. Det foreslås videre å lovfeste overføring av ansvar og virkemidler til kommunen, samt noen mindre justeringer i forbindelse med praktiseringen av viltloven.
Som bakgrunn for proposisjonen viser Miljøverndepartementet til at gjeldende rovviltpolitikk bl.a. er behandlet gjennom St.meld. nr. 27 (1991-1992), jf. Innst. S. nr. 182 (1991-1992), og St.meld. nr. 35 (1996-1997), jf. Innst. S. nr. 301 (1996-1997).
Den grunnleggende målsettingen i rovviltforvaltningen er å sikre levedyktige bestander av de fire store rovviltartene i Norge og samtidig opprettholde et aktivt jordbruk med mulighet til å la bufe og tamrein utnytte beiteressursene i utmarka. Det er derfor nødvendig med en differensiert forvaltning, der disse hensynene balanseres på best mulig måte. Dette innebærer at det i nærmere avgrensede områder ikke skal legges til rette for reproduserende bestander av store rovdyr, og at rovdyrbestandene i disse områdene i første rekke skal forvaltes gjennom bruk av skadefellingstillatelser og bestandsregulerende tiltak som lisensjakt og kvotefri jakt på gaupe. Regjeringen vil innenfor særskilte kjerneområder og forvaltningssoner for store rovdyr iverksette forebyggende tiltak og omstillingstiltak for å begrense skader på bufe og tamrein. Det understrekes i proposisjonen at det er spesielt viktig at målet om levedyktige bestander av bjørn og ulv, samt jerv i Sør-Norge, først og fremst kan nås gjennom forvaltningen innenfor kjerneområder eller fastsatte forvaltningssoner.
Det foreslås i proposisjonen endring av § 12
i viltloven med sikte på en tilpasning av fellingsbestemmelsen
for rovvilt som gjør skade i forhold til prinsippet om
differensiert forvaltning.
Det vises til at begrepet «vesentlig skade»
gir lite veiledning i forhold til ønsket om differensiert
forvaltning, og på denne bakgrunn foreslås det å ta
ut vesentlighetskriteriet som et generelt kriterium i loven, og
i stedet introdusere begrepet «differensiert forvaltning» i
lovteksten. Det presiseres at kriteriene for felling skal være
forskjellige for ulike områder, og bestemmelsen gir dermed
grunnlaget for en romsligere fellingsadgang enn i dag i visse områder
- mens arten skal være underlagt et strengt vern i andre
områder.
Det vises videre til at begrepet «bestandens overlevelse»
samsvarer med forpliktelsene i henhold til Bern-konvensjonen, jf.
St.meld. nr. 35 (1996-1997). Departementet understreker at vurderinger
knyttet til bestandens overlevelse er et skjønnsmessig
spørsmål som forvaltningen må vurdere
på faglig grunnlag til enhver tid. Bestandens overlevelse
relaterer seg ikke til hvert enkelt individ, men summen av forvaltningstiltak
som skal ivareta bestandens overlevelse.
Det foreslås presisert i lovteksten at de særskilte kriteriene
som skal gjelde i forhold til noen områder, skal sikre
bestandenes overlevelse. Kriteriene og områdene vil derfor
måtte tilpasses dette målet. Det understrekes
at hvilke kriterier som må være oppfylt for å kunne
felle individer av de enkelte rovviltarter, har nær sammenheng
med artenes status innenfor Bern-konvensjonen.
Det foreslås i proposisjonen endring av § 14
og ny § 14 a som innebærer innføring
av bestemmelse om felling av vilt i særlige tilfeller.
Bestemmelsen om felling gjøres mer konkret ved at det presiseres
at det gjelder «vesentlig skade på eiendom som
ikke omfattes av §§ 12-14».
Begrepet «eiendom» omfatter også dyr,
og dette innebærer bl.a. at ny § 14 a
kan brukes i helt spesielle tilfeller av for eksempel fare for rovviltangrep
på andre dyr enn bufe og tamrein. Interesseavveiningen
mellom rovdyr og husdyr skal likevel primært skje gjennom
vedtak med hjemmel i § 12, og det er her tatt
stilling til hvilke viltarter, hvilke husdyr og hvilket skadepotensiale
som skal utløse felling etter nærmere avveiningskriterier
i forskriften. Fellingsadgangen etter § 14 a
for å hindre skade på naturlig fauna, flora eller økosystemer
vil være begrenset til felling av vilt når det
anses nødvendig for en forsvarlig forvaltning av det biologiske
mangfoldet.
Departementet viser til at ny § 14 a
gjelder alle viltarter. Når det gjelder truede arter, og
særlig arter oppført i Bern-konvensjonen, forutsettes
det at det ved skjønnsutøvelsen tas hensyn til
kravet om at det skal sikres levedyktige bestander av arten i Norge. Adgangen
til felling etter ny § 14 a gjelder når
det anses nødvendig for å forhindre skade, som
betyr at myndighetene etter en skjønnsmessig vurdering
har kommet fram til at felling er den mest effektive og hensiktsmessige
løsningen for å forhindre den aktuelle skaden.
Dette vil oppfylle Bern-konvensjonens krav om at felling bare kan
skje når det ikke foreligger annen tilfredsstillende løsning.
Departementet viser til at myndigheten etter § 14 a
for bestemte arter og problemområder kan delegeres til
fylkesmannen eller til kommunen. Det understrekes at det må legges
vekt på at felling av sårbare og truede viltarter
kun skal skje etter en kvalifisert vurdering av kompetent myndighet.
Målet er imidlertid å komme frem til et smidig
system der beslutninger om felling kan tas raskt når situasjonen
krever det.
Fellingstillatelse etter § 14 a kan
gi adgang til bruk av fangstredskaper, motorkjøretøyer
m.v. uavhengig av de regler som er fastsatt for jakt i medhold av
viltloven § 9. Dette må imidlertid vurderes
konkret i det enkelte tilfelle i forhold til Bern-konvensjonens begrensninger.
Departementet mener det er naturlig at vilt som felles etter § 14 a
tilfaller viltfondet i kommunene.
Det foreslås i proposisjonen en utvidelse av retten til
forfølgning av såret vilt på annens grunn.
Dette er regulert i viltloven § 34, og det foreslås
at begrepet «hjortevilt» erstattes med begrepet «storvilt»,
som omfatter elg, hjort, villrein, rådyr, villsvin, moskus, bjørn,
ulv, jerv og gaupe.
Det foreslås videre et skille mellom jakt på jaktbare
arter etter viltloven § 9 og felling av ikke jaktbare arter.
Departementet går inn for muligheten for salg av jakt som
i dag begrenses til de tilfeller der det er åpnet for jakt
etter viltloven § 9. Videre mener departementet
det er riktig å opprettholde hovedregelen om å forvalte
arter som tilfredsstiller jaktbarhetskriterier på ordinær
måte. Dette er imidlertid ikke til hinder for at det for
gaupe, som for de andre store rovdyrene, i gitte situasjoner kan
iverksettes andre former for skademotivert felling med unntak fra
grunneierretten, jf. forskrift om forvaltning av bjørn,
jerv, ulv og gaupe som nå er på høring.
Regjeringen ønsker å legge om forvaltningen
av de utnyttbare viltressursene med sikte på en sterkere lokal
forankring og med sterkere juridiske og økonomiske virkemidler
på lokalnivået.
Det foreslås i proposisjonen endringer som vil føre
til at kommunenes og rettighetshaveres ansvar og rolle styrkes.
Endringene har virkning for kommunene innenfor følgende
områder:
kommunale fellingsavgifter og kommunale
viltfond,
kommunal håndtering av fallvilt m.v. av hjortevilt og
bever,
omlegging av erstatningsordningen for hjorteviltskader på innmark,
endring av viltfondets finansiering av kommunal drift.
Forslagene vil innebære endringer i rollefordeling og
funksjoner innen det offentlige apparatet for viltforvaltning. Direktoratet
for naturforvaltnings rolle som sentralt fagorgan vil bli tydeligere,
men vil fortsatt være å gi nasjonale forskrifter
om viltforvaltningen; fylkesmennene vil ha bedre mulighet til å være premissleverandør
for den lokale forvaltning, fylkesmannen vil disponere en økonomisk
portefølje som delvis kan nyttes til regionale tiltak,
men der hovedtyngden av økonomiske virkemidler øremerkes
kommunene. Kommunene får et samlet ansvar for virkemidler
på en viktig del av viltforvaltningsområdet, og de
vil fortsatt ha tilgang til tilskuddsmidler etter søknad
til fylkesmannen. Øremerkede kommunale tilskuddsmidler
bør ifølge departementet prioriteres der det er
etablert kommunale handlingsplaner for vilt i tråd med
nasjonale mål og regionale prioriteringer. Samtidig bør
fylkesmannen i sin prioritering vektlegge prosjekter og tiltak i
de kommuner som har et begrenset inntektspotensiale gjennom hhv.
fellingsavgifter og fallviltinntekter. Kommunene vil måtte
etablere egne ordninger for innkreving av eventuelle fellingsavgifter,
samt å opprette kommunale viltfond i henhold til regler
gitt av direktoratet.
De foreslåtte lovendringene og de organisatoriske endringene
dette medfører vil gjøre at fellingsavgiftene
og inntekter fra fallvilt ikke lenger inntektsføres i det
sentrale viltfondet, men tilfaller de kommunale viltfondene. Basert
på 1999-tall utgjør dette ca. 31 mill.
kroner. Med utgangspunkt i inntektene fra fellingsavgifter og fallvilt
vil de kommunale viltfondene og derigjennom kommunesektoren, bli
tilført noe større ressurser enn i dag. Tilsvarende
vil inntektene til det sentrale viltfondet reduseres, og departementet
vil vurdere en differensiert økning av jegeravgiften som
fremdeles skal innbetales til det sentrale viltfondet. Fylkesmannen
skal i en overgangsfase kunne benytte økonomiske virkemidler
fra kap. 1425 post 60 til å støtte enkeltkommuner
med særlig behov for driftsmidler. Regjeringen vil komme
tilbake til forslagene i forbindelse med den ordinære budsjettprosessen.
Det foreslås i proposisjonen en presisering av plikten
til å gi viltorganene opplysninger og innføring av
tilleggsavgift for unnlatelse av å inngi opplysninger.
Departementet understreker at behovet for opplysninger er knyttet
både til det faktiske resultatet av jakten, samt innhenting
av informasjon fra det aktuelle jaktbytte. Når det gjelder
behov for fysisk innlevering understrekes det i proposisjonen at
det i de aller fleste tilfeller bare er aktuelt å samle
inn organer som ikke har noen økonomisk verdi for jegeren,
som kjever, kjønnsorganer m.v.
Det er nødvendig å iverksette ytterligere tiltak
for å få den ønskede innlevering av jaktutbyttet
- for eksempel ved å ilegge tilleggsgebyr for manglende
rapportering.
Det foreslås i proposisjonen nye unntak fra båndtvangsbestemmelsen
for hund som er i aktiv politi-, toll- og redningstjeneste eller
under trening for slik tjeneste. Det tilføyes videre en
hjemmel for Direktoratet for naturforvaltning til å delegere
myndigheten til å dispensere fra båndtvangsbestemmelsen
for særlige formål.
Beslutningsmyndigheten til å fastsette dressurområder
for hund foreslås overført til kommunen. Det legges
til grunn at antallet slike dressurområder fortsatt må være
beskjedent, og at det vil være naturlig at det etableres
interkommunale samarbeid for å holde omfanget nede.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Aud Blattmann, Kai Ekanger, Gunn Karin Gjul, Bent Hegna, lederen Tore Nordtun og Torny Pedersen, fra Fremskrittspartiet, øyvind Korsberg og øyvind Vaksdal, fra Kristelig Folkeparti, Hilde Frafjord Johnson og Bror Yngve Rahm, fra Høyre, Bent Høie og Jan Tore Sanner, fra Senterpartiet, John Dale, fra Sosialistisk Venstreparti, Hallgeir H. Langeland, og fra Venstre, Gunnar Kvassheim, viser til at de foreslåtte endringer i viltloven har utspring i behovet for å tilpasse viltloven i forhold til de nye utfordringer som blant annet er kommet i forbindelse med økende bestander av de fire store rovviltartene.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra
Sosialistisk Venstreparti, viser til at rekkevidden på dagens § 12
i forhold til adgangen til ren preventiv felling er svært
uklar og støtter derfor den foreslåtte endring
av bestemmelsen slik at dette kommer klarere frem.
Flertallet mener dessuten at gjeldende rett ikke
er et tilstrekkelig redskap for å møte de kommende
utfordringer i forvaltningen av de store rovdyrene. Flertallet er
derfor enig i forslaget om å etablere et rettsgrunnlag
som legger opp til prinsippet om differensiert forvaltning.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Høyre og Venstre, mener dette innebærer
at forvaltningen med kjerneområder eller forvaltningssoner gir
en langt mer liberal adgang til felling utenfor disse områdene
enn dagens praksis.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Senterpartiet mener dette innebærer en langt
mer liberal adgang til felling utenfor sentrale leveområder
for rovvilt enn dagens praksis.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra
Sosialistisk Venstreparti, mener videre arten samtidig blir underlagt
et strengt vern innenfor disse områdene for å sikre
levedyktige bestander i henhold til Bern-konvensjonens forpliktelser.
Flertallet er dessuten av den oppfatning at en differensiert
forvaltning er det mest egnede virkemiddel for å oppfylle
målet om levedyktige bestander av de fire store rovdyrartene
i Norge. Dette med bakgrunn i målet om at det skal være
mulig å drive aktivt utmarksbeite samtidig som vi sikrer
rovviltbestanden. Ved å konsentrere innsatsen med forebyggende
tiltak til sentrale leveområder for rovvilt, kan man oppnå større
effekt når det gjelder bestandens overlevelse i Norge enn
ved å spre tiltakene.
Flertallet er enig i departementets vurdering
at kravet i ny § 12 om tillatelse til felling
kan skje for å forhindre skade, er i samsvar med unntaksmuligheten i
Bern-konvensjonens artikkel 9 nr. 1 annet strekpunkt, om å avverge
skade på husdyr. Flertallet er i denne sammenheng
videre enig i at prinsippet om differensiert forvaltning tar høyde
for konvensjonens artikkel 9 sitt krav om at unntaket skal gjelde
i tilfeller der skaden som skal avverges må være alvorlig.
Flertallet vil peke på at felling av
rovvilt ikke er det samme som jakt. Det er derfor viktig at vedtak om
felling etter viltloven § 12 effektueres raskt.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Venstre, viser
til at for å oppnå et effektivt skadeuttak er
det nødvendig med et profesjonelt jegerkorps.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at når først fellingstillatelse blir gitt, bør
fellingen gjøres mest mulig effektiv. Derfor er det etter disse
medlemmers syn viktig at nødvendige og effektive
hjelpemidler og metoder tas i bruk. Disse medlemmer vise
til at det er mer humant for rovviltet å bli effektivt
avlivet, enn jaging og forsøk på felling over
lengre tid. Disse medlemmer vil i så måte
vise til felling av jerv i Nordland, der helikopter ble benyttet.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti er
enig i ideen om at det kan være lettere å felle
rovdyr utenfor kjerneområdene enn innenfor, og støtter
derfor prinsippet om en differensiert forvaltning. Dette
medlem presiserer imidlertid at kravet i Bern-konvensjonen
om at felling bare kan skje når det ikke foreligger annen
tilfredsstillende løsning, må tas alvorlig. Dette
betyr at tiltak som tilsyn/gjeting/bruk av hund,
uroprosjekt, forsinket slipp på utmarksbeite, tidligere
sanking, flytting av sau til alternative beiteområder,
inngjerding m.v. er grundig vurdert som alternativer til felling.
Dette medlem mener at differensiert forvaltning
må knyttes til faktisk forvoldt skade. Etter dette medlems mening
vil ordlyden «…for å forhindre skade
på bufe eller tamrein» medføre at rovdyr
utenfor kjerneområdet er «fritt vilt».
Rovdyr representerer pr. definisjon en trussel mot andre dyr - bufe
og tamrein er intet unntak. Videre åpnes det for felling
for å «forhindre skade på naturlig fauna,
flora eller økosystemer». Etter dette
medlems mening åpner dette for tolkninger av primærforebyggende
karakter som vil måtte bli problematiske sett i relasjon
til våre internasjonale forpliktelser.
Dette medlem mener derfor at kravet til forvoldt
skade skal være opprettholdt, og at differensiert forvaltning
skal forholde seg til graden av slik forvoldt skade i og utenfor
kjerneområdet. Ikke minst mulighetene til en mer lempelig
fellingspraksis utenfor kjerneområdene forutsetter dette.
Dette medlem fremmer derfor følgende
forslag:
§ 12 skal lyde:
«Etter nærmere forskrift som
Kongen fastsetter kan departementet, uten hensyn til de regler som
ellers gjelder, iverksette felling av eget
tiltak eller gi tillatelse til felling av et bestemt antall
individer av bjørn, jerv, ulv og gaupe,
for å forhindre ytterligere skade på bufe eller
tamrein. Forskriften skal gi regler om differensiert forvaltning.
For å sikre bestandens overlevelse skal det i forskrift
fastsettes særskilte kriterier for adgangen til felling
i nærmere bestemte områder.
Avgjørelse om felling i henhold
til forskrift etter første ledd skal være
begrenset til et bestemt område og et bestemt tidsrom.»
Dette medlem viser videre til at utfordringene i
rovdyrpolitikken er store og økende. Mye tyder på at man
vet for lite om hvordan rovdyrstanden lever og vokser, noe den raske
veksten i ulvebestanden har vist, og mer forskning og kunnskap på dette
området er nødvendig. Problemene reflekteres også i
de sterkt økte utbetalinger til erstatninger. Erstatninger
kan imidlertid aldri bli mer enn nettopp det – nemlig en
erstatning for en virksomhet samfunnet ønsker, som utmarksbeite
og bærekraftig drift av bufe. Dette medlem er
derfor opptatt av at vi gjør det vi kan for å redusere
erstatningene gjennom nye forsøk, basert på erfaringer
fra andre steder med tilsvarende problemer, for eksempel Italia.
I Abruzo i Italia har myndighetene satset stort på forebygging.
Her har en systematisk over mange år arbeidet for at rovdyr,
bufe og mennesker skal kunne fungere sammen. Området, som
har vært fraflyttingstruet, opplevde en betydelig oppblomstring
ved at blant annet ungdom flyttet tilbake. Dette medlem ønsker
at en trekker erfaringer fra slike prosjekter, plukker ut ett eller
to områder i Norge og tilfører betydelige ressurser
for å drive forebyggende og forskningsbasert
arbeid. Et slikt prosjekt ville kunne bety ny kunnskap om rovdyrspørsmål,
samtidig som det kunne være en spennende distriktssatsing
av interesse for blant annet ungdom.
Dette medlem fremmer derfor følgende
forslag:
«Stortinget ber Regjeringen utvikle et forsøksprosjekt
med forebyggende og forskningsbasert arbeid i rovdyrutsatte områder,
basert blant annet på erfaringene fra tilsvarende problemområder
i andre land.»
Komiteen har merket seg at ny § 14
a gjelder alle viltarter.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, vil understreke at det skal sterke grunner
til for å gi fellingstillatelse etter § 14 a for
trua eller sårbare arter.
Komiteen støtter forslaget
om å overføre ansvar og virkemidler til kommunene
når det gjelder fellingsavgifter, viltfond, håndtering
av fallvilt m.v.
Komiteen viser til at komiteen i budsjettinnstillingene
for både 1998, 1999 og 2000 har bedt Miljøverndepartementet
legge fram forslag om overgang til etterskuddsvis betaling av fellingsavgiftene.
Dette bør etableres samtidig som ansvaret overføres
til den enkelte kommune.
Ved uttak av skadedyr mener komiteens medlemmer
fra Fremskrittspartiet det er uheldig at de som er skadelidte
selv skal dekke kostnadene ved skadedyrfelling, som følge
av statlig rovdyrpolitikk. Disse medlemmer mener
at staten bør dekke disse utgiftene.
Forslag fra Sosialistisk Venstreparti:
Forslag 1
I lov 29. mai 1981 nr. 38 om viltet (viltloven), skal § 12 lyde:
Etter nærmere forskrift som Kongen fastsetter kan departementet, uten hensyn til de regler som ellers gjelder, iverksette felling av eget tiltak eller gi tillatelse til felling av et bestemt antall individer av bjørn, jerv, ulv og gaupe, for å forhindre ytterligere skade på bufe eller tamrein. Forskriften skal gi regler om differensiert forvaltning. For å sikre bestandens overlevelse skal det i forskrift fastsettes særskilte kriterier for adgangen til felling i nærmere bestemte områder.
Avgjørelse om felling i henhold til forskrift etter første ledd skal være begrenset til et bestemt område og et bestemt tidsrom.
Forslag 2
Stortinget ber Regjeringen utvikle et forsøksprosjekt med forebyggende og forskningsbasert arbeid i rovdyrutsatte områder, basert blant annet på erfaringene fra tilsvarende problemområder i andre land.
Komiteen har for øvrig ingen merknader, viser til proposisjonen og rår Odelstinget til å gjøre slikt
vedtak til lov
om endringer i lov 29. mai 1981 nr. 38 om viltet (viltloven)
I
I lov 29. mai 1981 nr. 38 om viltet gjøres følgende endringer:
§ 12 skal lyde:
§ 12 (fellingstillatelse for å forhindre at rovvilt gjør skade)
Etter nærmere forskrift som Kongen fastsetter kan departementet, uten hensyn til de regler som ellers gjelder, iverksette felling av eget tiltak eller gi tillatelse til felling av et bestemt antall individer av bjørn, jerv, ulv og gaupe for å forhindre skade på bufe eller tamrein. Forskriften skal gi regler om differensiert forvaltning. For å sikre bestandens overlevelse skal det i forskrift fastsettes særskilte kriterier for adgangen til felling i nærmere bestemte områder.
Avgjørelse om felling i henhold til forskrift etter første ledd skal være begrenset til et bestemt område og et bestemt tidsrom.
§ 13 første ledd tredje punktum skal lyde:
Ellers tilfaller det felte dyr eller verdien av dette kommunen.
§ 14 skal lyde:
§ 14 (felling av andre viltarter som gjør skade)
Departementet kan gi forskrifter om at bestemte viltarter som gjør skade i nærmere angitte tilfelle, kan felles uten hensyn til fredning og jakttider. Forskriftene kan gjelde felling hele året eller bestemte tidsrom og for hele landet eller bestemte områder. Det kan i forskriftene gis regler om felling utenom fastsatt jakttid av bestemte viltarter som vesentlig reduserer andre arters reproduksjon. Forskriftene kan bestemme at det vilt som felles etter første eller tredje punktum, skal tilfalle Viltfondet.
Et vilkår for felling etter foregående ledd er at eier, bruker eller rettighetshaver i rimelig utstrekning har forsøkt andre tiltak for å avverge skade eller begrense påvirkning som nevnt i første ledd tredje punktum.
§ 14 a skal lyde:
§ 14 (felling av vilt i særlige tilfeller)
Direktoratet eller den det bemyndiger kan, uten hensyn til de regler som ellers gjelder, av eget tiltak iverksette felling av vilt, når dette anses nødvendig for å ivareta offentlige interesser av betydning, herunder å forhindre skade på person, vesentlig skade på eiendom som ikke omfattes av § 12 og § 13, eller skade på naturlig fauna, flora eller økosystemer.
Kongen kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om adgangen til å iverksette felling etter første ledd.
Felling som nevnt i første ledd kan om nødvendig gjennomføres på annens eiendom.
§ 34 første ledd skal lyde:
Den som på lovlig grunn sårer storvilt, har rett til å forfølge og tilegne seg dyret også på grunn der en annen enn jegeren har jaktretten. Forfølgningsretten opphører ved utgangen av den dag da viltet kom inn på en annens grunn. Jegeren har bevisbyrden for lovlig forfølgning. Kongen kan i forskrift fastsette hvilke viltarter som skal regnes som storvilt.»
§ 35 skal lyde:
§ 35 (felling utført av andre enn den jaktberettigede)
For felling av vilt i henhold til lovens § 12, § 13 og§ 14 a kan direktoratet bestemme at felling kan utføres av andre enn den jaktberettigede.
§ 40 annet ledd skal lyde:
For hvert dyr som tillates felt eller felles av elg, hjort og villrein skal det betales en fellingsavgift etter satser og regler som Kongen fastsetter. Kongen kan bestemme at kommunen innenfor nærmere rammer kan fastsette fellingsavgiften for elg og hjort.
§ 43 skal lyde:
§ 43 (viltfond)
Jegeravgiften og fellingsavgiften går inn i et viltfond til fremme av viltforvaltningen. Fellingsavgifter som fastsettes av kommunen, går inn i tilsvarende kommunale viltfond. Direktoratet kan gi regler om anvendelse av midlene i kommunale viltfond.
§ 48 skal lyde:
§ 48 (viltfondets og kommunens eiendomsrett)
Vilt som ulovlig er felt, innført til Norge eller ulovlig holdes fanget, eller verdien av dette, tilfaller Viltfondet etter § 43 første punktum. Det samme gjelder forlatte egg, egg som oppbevares ulovlig, fallvilt og vilt som er avlivet i medhold av § 12 og § 14 a, av humanitære grunner eller under nødverge eller nødstilstand.
Hvis viltet som nevnt i første ledd er hjortevilt og bever, tilfaller viltet i stedet kommunen. Kommunen kan likevel overlate hjortevilt og bever som er ulovlig felt i jakttid, eller dets verdi, til den jaktberettigede mot tilsvarende fradrag i hans fellingskvote.
Kommunen skal så vidt mulig sørge for at viltet blir tatt vare på.
§ 50 skal lyde:
§ 50 (plikt til å opplyse om jaktutbytte)
Departementet kan bestemme at den som har drevet jakt og fangst og den som har leiet ut jakt- og fangstrettigheter eller solgt jaktkort, kan pålegges å gi viltorganene opplysninger, herunder innlevere hele eller deler av viltet, til statistiske eller vitenskapelige formål. Dersom slikt pålegg ikke er etterkommet, kan det ilegges en tilleggsavgift på jegeravgiften for det påfølgende jaktår etter satser som Kongen fastsetter.
§ 52 femte ledd skal lyde:
Reglene i annet og tredje ledd gjelder ikke for hund når denne brukes i reindrift, dressert bufehund når den brukes til å vokte bufe eller hund i aktiv politi-, toll- og redningstjeneste eller under trening for slik tjeneste. Direktoratet eller den direktoratet bemyndiger og politiet kan for særlige formål dispensere for bruk av løs hund i båndtvangstid. Politiets avgjørelse kan påklages til direktoratet.
§ 55 skal lyde:
§ 55 (dressurområde)
Kommunen kan uavhengig av reglene i dette kapittel, samtykke i at et avgrenset område legges ut som dressurområde for hunder. Før samtykke gis skal grunneierens tillatelse innhentes.
II
Endringene i §§ 13, 40, 43 og 48 trer i kraft 1. januar 2001.
Endringene i §§ 12, 14, 14a, 34, 35, 50, 52 og 55 trer i kraft straks.
Oslo, i energi- og miljøkomiteen, den 31. mai 2000
Tore Nordtun |
Gunn Karin Gjul |
Aud Blattmann |
leder |
ordfører |
sekretær |