Miljøverndepartementet foreslår i proposisjonen endringer i viltloven som skal klargjøre reglene om felling av rovvilt i forhold til prinsippet om differensiert forvaltning, og å utvide viltmyndighetenes muligheter til å felle vilt for å ivareta offentlige interesser. Det foreslås videre å lovfeste overføring av ansvar og virkemidler til kommunen, samt noen mindre justeringer i forbindelse med praktiseringen av viltloven.
Som bakgrunn for proposisjonen viser Miljøverndepartementet til at gjeldende rovviltpolitikk bl.a. er behandlet gjennom St.meld. nr. 27 (1991-1992), jf. Innst. S. nr. 182 (1991-1992), og St.meld. nr. 35 (1996-1997), jf. Innst. S. nr. 301 (1996-1997).
Den grunnleggende målsettingen i rovviltforvaltningen er å sikre levedyktige bestander av de fire store rovviltartene i Norge og samtidig opprettholde et aktivt jordbruk med mulighet til å la bufe og tamrein utnytte beiteressursene i utmarka. Det er derfor nødvendig med en differensiert forvaltning, der disse hensynene balanseres på best mulig måte. Dette innebærer at det i nærmere avgrensede områder ikke skal legges til rette for reproduserende bestander av store rovdyr, og at rovdyrbestandene i disse områdene i første rekke skal forvaltes gjennom bruk av skadefellingstillatelser og bestandsregulerende tiltak som lisensjakt og kvotefri jakt på gaupe. Regjeringen vil innenfor særskilte kjerneområder og forvaltningssoner for store rovdyr iverksette forebyggende tiltak og omstillingstiltak for å begrense skader på bufe og tamrein. Det understrekes i proposisjonen at det er spesielt viktig at målet om levedyktige bestander av bjørn og ulv, samt jerv i Sør-Norge, først og fremst kan nås gjennom forvaltningen innenfor kjerneområder eller fastsatte forvaltningssoner.
Det foreslås i proposisjonen endring av § 12
i viltloven med sikte på en tilpasning av fellingsbestemmelsen
for rovvilt som gjør skade i forhold til prinsippet om
differensiert forvaltning.
Det vises til at begrepet «vesentlig skade»
gir lite veiledning i forhold til ønsket om differensiert
forvaltning, og på denne bakgrunn foreslås det å ta
ut vesentlighetskriteriet som et generelt kriterium i loven, og
i stedet introdusere begrepet «differensiert forvaltning» i
lovteksten. Det presiseres at kriteriene for felling skal være
forskjellige for ulike områder, og bestemmelsen gir dermed
grunnlaget for en romsligere fellingsadgang enn i dag i visse områder
- mens arten skal være underlagt et strengt vern i andre
områder.
Det vises videre til at begrepet «bestandens overlevelse»
samsvarer med forpliktelsene i henhold til Bern-konvensjonen, jf.
St.meld. nr. 35 (1996-1997). Departementet understreker at vurderinger
knyttet til bestandens overlevelse er et skjønnsmessig
spørsmål som forvaltningen må vurdere
på faglig grunnlag til enhver tid. Bestandens overlevelse
relaterer seg ikke til hvert enkelt individ, men summen av forvaltningstiltak
som skal ivareta bestandens overlevelse.
Det foreslås presisert i lovteksten at de særskilte kriteriene
som skal gjelde i forhold til noen områder, skal sikre
bestandenes overlevelse. Kriteriene og områdene vil derfor
måtte tilpasses dette målet. Det understrekes
at hvilke kriterier som må være oppfylt for å kunne
felle individer av de enkelte rovviltarter, har nær sammenheng
med artenes status innenfor Bern-konvensjonen.
Det foreslås i proposisjonen endring av § 14
og ny § 14 a som innebærer innføring
av bestemmelse om felling av vilt i særlige tilfeller.
Bestemmelsen om felling gjøres mer konkret ved at det presiseres
at det gjelder «vesentlig skade på eiendom som
ikke omfattes av §§ 12-14».
Begrepet «eiendom» omfatter også dyr,
og dette innebærer bl.a. at ny § 14 a
kan brukes i helt spesielle tilfeller av for eksempel fare for rovviltangrep
på andre dyr enn bufe og tamrein. Interesseavveiningen
mellom rovdyr og husdyr skal likevel primært skje gjennom
vedtak med hjemmel i § 12, og det er her tatt
stilling til hvilke viltarter, hvilke husdyr og hvilket skadepotensiale
som skal utløse felling etter nærmere avveiningskriterier
i forskriften. Fellingsadgangen etter § 14 a
for å hindre skade på naturlig fauna, flora eller økosystemer
vil være begrenset til felling av vilt når det
anses nødvendig for en forsvarlig forvaltning av det biologiske
mangfoldet.
Departementet viser til at ny § 14 a
gjelder alle viltarter. Når det gjelder truede arter, og
særlig arter oppført i Bern-konvensjonen, forutsettes
det at det ved skjønnsutøvelsen tas hensyn til
kravet om at det skal sikres levedyktige bestander av arten i Norge. Adgangen
til felling etter ny § 14 a gjelder når
det anses nødvendig for å forhindre skade, som
betyr at myndighetene etter en skjønnsmessig vurdering
har kommet fram til at felling er den mest effektive og hensiktsmessige
løsningen for å forhindre den aktuelle skaden.
Dette vil oppfylle Bern-konvensjonens krav om at felling bare kan
skje når det ikke foreligger annen tilfredsstillende løsning.
Departementet viser til at myndigheten etter § 14 a
for bestemte arter og problemområder kan delegeres til
fylkesmannen eller til kommunen. Det understrekes at det må legges
vekt på at felling av sårbare og truede viltarter
kun skal skje etter en kvalifisert vurdering av kompetent myndighet.
Målet er imidlertid å komme frem til et smidig
system der beslutninger om felling kan tas raskt når situasjonen
krever det.
Fellingstillatelse etter § 14 a kan
gi adgang til bruk av fangstredskaper, motorkjøretøyer
m.v. uavhengig av de regler som er fastsatt for jakt i medhold av
viltloven § 9. Dette må imidlertid vurderes
konkret i det enkelte tilfelle i forhold til Bern-konvensjonens begrensninger.
Departementet mener det er naturlig at vilt som felles etter § 14 a
tilfaller viltfondet i kommunene.
Det foreslås i proposisjonen en utvidelse av retten til
forfølgning av såret vilt på annens grunn.
Dette er regulert i viltloven § 34, og det foreslås
at begrepet «hjortevilt» erstattes med begrepet «storvilt»,
som omfatter elg, hjort, villrein, rådyr, villsvin, moskus, bjørn,
ulv, jerv og gaupe.
Det foreslås videre et skille mellom jakt på jaktbare
arter etter viltloven § 9 og felling av ikke jaktbare arter.
Departementet går inn for muligheten for salg av jakt som
i dag begrenses til de tilfeller der det er åpnet for jakt
etter viltloven § 9. Videre mener departementet
det er riktig å opprettholde hovedregelen om å forvalte
arter som tilfredsstiller jaktbarhetskriterier på ordinær
måte. Dette er imidlertid ikke til hinder for at det for
gaupe, som for de andre store rovdyrene, i gitte situasjoner kan
iverksettes andre former for skademotivert felling med unntak fra
grunneierretten, jf. forskrift om forvaltning av bjørn,
jerv, ulv og gaupe som nå er på høring.
Regjeringen ønsker å legge om forvaltningen
av de utnyttbare viltressursene med sikte på en sterkere lokal
forankring og med sterkere juridiske og økonomiske virkemidler
på lokalnivået.
Det foreslås i proposisjonen endringer som vil føre
til at kommunenes og rettighetshaveres ansvar og rolle styrkes.
Endringene har virkning for kommunene innenfor følgende
områder:
kommunale fellingsavgifter og kommunale
viltfond,
kommunal håndtering av fallvilt m.v. av hjortevilt og
bever,
omlegging av erstatningsordningen for hjorteviltskader på innmark,
endring av viltfondets finansiering av kommunal drift.
Forslagene vil innebære endringer i rollefordeling og
funksjoner innen det offentlige apparatet for viltforvaltning. Direktoratet
for naturforvaltnings rolle som sentralt fagorgan vil bli tydeligere,
men vil fortsatt være å gi nasjonale forskrifter
om viltforvaltningen; fylkesmennene vil ha bedre mulighet til å være premissleverandør
for den lokale forvaltning, fylkesmannen vil disponere en økonomisk
portefølje som delvis kan nyttes til regionale tiltak,
men der hovedtyngden av økonomiske virkemidler øremerkes
kommunene. Kommunene får et samlet ansvar for virkemidler
på en viktig del av viltforvaltningsområdet, og de
vil fortsatt ha tilgang til tilskuddsmidler etter søknad
til fylkesmannen. Øremerkede kommunale tilskuddsmidler
bør ifølge departementet prioriteres der det er
etablert kommunale handlingsplaner for vilt i tråd med
nasjonale mål og regionale prioriteringer. Samtidig bør
fylkesmannen i sin prioritering vektlegge prosjekter og tiltak i
de kommuner som har et begrenset inntektspotensiale gjennom hhv.
fellingsavgifter og fallviltinntekter. Kommunene vil måtte
etablere egne ordninger for innkreving av eventuelle fellingsavgifter,
samt å opprette kommunale viltfond i henhold til regler
gitt av direktoratet.
De foreslåtte lovendringene og de organisatoriske endringene
dette medfører vil gjøre at fellingsavgiftene
og inntekter fra fallvilt ikke lenger inntektsføres i det
sentrale viltfondet, men tilfaller de kommunale viltfondene. Basert
på 1999-tall utgjør dette ca. 31 mill.
kroner. Med utgangspunkt i inntektene fra fellingsavgifter og fallvilt
vil de kommunale viltfondene og derigjennom kommunesektoren, bli
tilført noe større ressurser enn i dag. Tilsvarende
vil inntektene til det sentrale viltfondet reduseres, og departementet
vil vurdere en differensiert økning av jegeravgiften som
fremdeles skal innbetales til det sentrale viltfondet. Fylkesmannen
skal i en overgangsfase kunne benytte økonomiske virkemidler
fra kap. 1425 post 60 til å støtte enkeltkommuner
med særlig behov for driftsmidler. Regjeringen vil komme
tilbake til forslagene i forbindelse med den ordinære budsjettprosessen.
Det foreslås i proposisjonen en presisering av plikten
til å gi viltorganene opplysninger og innføring av
tilleggsavgift for unnlatelse av å inngi opplysninger.
Departementet understreker at behovet for opplysninger er knyttet
både til det faktiske resultatet av jakten, samt innhenting
av informasjon fra det aktuelle jaktbytte. Når det gjelder
behov for fysisk innlevering understrekes det i proposisjonen at
det i de aller fleste tilfeller bare er aktuelt å samle
inn organer som ikke har noen økonomisk verdi for jegeren,
som kjever, kjønnsorganer m.v.
Det er nødvendig å iverksette ytterligere tiltak
for å få den ønskede innlevering av jaktutbyttet
- for eksempel ved å ilegge tilleggsgebyr for manglende
rapportering.
Det foreslås i proposisjonen nye unntak fra båndtvangsbestemmelsen
for hund som er i aktiv politi-, toll- og redningstjeneste eller
under trening for slik tjeneste. Det tilføyes videre en
hjemmel for Direktoratet for naturforvaltning til å delegere
myndigheten til å dispensere fra båndtvangsbestemmelsen
for særlige formål.
Beslutningsmyndigheten til å fastsette dressurområder
for hund foreslås overført til kommunen. Det legges
til grunn at antallet slike dressurområder fortsatt må være
beskjedent, og at det vil være naturlig at det etableres
interkommunale samarbeid for å holde omfanget nede.