Finansdepartementet sendte ved brev 22. desember 1998 ut et høringsnotat
med forslag til endringer i kredittilsynsloven. Høringsnotatet
var utarbeidet av Kredittilsynet. Fristen for merknader ble satt
til 19. mars 1999.
Det er i proposisjonen redegjort nærmere for høringen.
Etter lov av 7. desember 1956 nr. 1 om tilsynet for kredittinstitusjoner,
forsikringsselskaper og verdipapirhandel m.v. (kredittilsynsloven) § 4
nr. 8 kan Kredittilsynet pålegge de institusjoner
det har tilsyn med «å rette på forholdet
dersom en institusjons organer har handlet eller forsømt
seg i strid med sine plikter etter lovgivning eller vedtektene».
Et pålegg om retting vil si at Kredittilsynet fatter et
enkeltvedtak etter forvaltningsloven der institusjonen påbys å opptre
i samsvar med vedtakets innhold. Et slikt pålegg vil være rettslig
bindende for den det er rettet mot, og manglende oppfyllelse av
pålegget vil blant annet kunne være grunnlag for
videre sanksjoner i form av daglig løpende mulkt eller
straff. Et pålegg fra Kredittilsynet kan påklages
til Finansdepartementet i henhold til reglene i forvaltningsloven
kapittel VI (i inkassosaker er det Justisdepartementet som er klageinstans).
Gyldigheten av et pålegg kan også prøves
for domstolene.
Etter kredittilsynsloven § 4 nr. 8
kan pålegg om retting bare ilegges dersom institusjonene
har overtrådt sine plikter etter lovgivning, dvs. lov eller
forskrift, eller etter institusjonens vedtekter. Brudd på plikter
fastsatt på annet grunnlag kan etter dagens regelverk ikke
møtes med pålegg om retting fra Kreditttilsynets
side.
Det er i høringsnotatet av 22. desember 1998
vist til at det kan være behov for å ha mulighet
til å pålegge retting også utenfor de
tilfeller der det foreligger brudd på lovgivning eller
vedtekter. Det er derfor foreslått en utvidelse av Kredittilsynets
adgang til å gi pålegg om retting etter kredittilsynsloven § 4
nr. 8.
Departementet slutter seg til Kredittilsynets forslag i høringsnotatet
om at Kredittilsynet bør ha mulighet til å gi
pålegg om retting ved brudd på konsesjonsvilkår.
Adgangen til å sette vilkår ved konsesjon benyttes
i en god del tilfeller i praksis. Konsesjonsvilkår kan
være aktuelt når det er særskilte forhold
ved den enkelte virksomhet som søker konsesjon, som det er
behov for å hensynta ved å sette vilkår
for konsesjonen. Dessuten gjør den raske utviklingen i
finansmarkedet at lovgivningen i enkelte tilfeller vil kunne være i
etterkant av utviklingen og ikke fullt ut tilpasset aktuelle forhold.
Det vil da være behov for å kunne sette konsesjonsvilkår
som supplerer lovgivningen. Departementet viser til at brudd på slike
vilkår bør kunne følges opp med pålegg
om retting fra Kredittilsynets side.
Departementet går videre inn for at brudd på interne
retningslinjer skal kunne gi grunnlag for pålegg om retting
fra Kredittilsynets side. Departementet slutter seg til forslaget
i høringsnotatet om at dette bare skal gjelde for den type
interne retningslinjer som institusjonen er pålagt å fastsette
etter lov eller forskrift. Departementet viser til at det i dag
er regler om fastsettelse av interne retningslinjer i verdipapirhandelloven § 9-1.
Det antas at krav om at institusjonene skal fastsette interne retningslinjer
vil få stadig større betydning i fremtidig lovgivning.
For at Kredittilsynet skal kunne ha et effektivt middel mot manglende
overholdelse av slike retningslinjer, anser departementet at det
er behov for en hjemmel til å kunne gi pålegg
om retting også i slike tilfelle.
Departementet viser til at det i høringsnotatet også er
foreslått at Kredittilsynet skal kunne gi pålegg
for å hindre fremtidige overtredelser. Både Sparebankforeningen
i Norge og Norges Fondsmeglerforbund har uttrykt skepsis mot dette
forslaget. Det vises blant annet til at det er betenkelig dersom
Kredittilsynet skal kunne gi pålegg i en situasjon der
det kan være tvil om tolkningen av regelverket. Den norske
Bankforening og Finansieringsselskapenes Forening uttaler at det må være
en forutsetning for å bruke hjemmelen at det er på det
rene at handlingen vil være urettmessig.
Departementet ser det slik at en hjemmel til å gi pålegg
for å hindre fremtidige handlinger bare vil kunne benyttes
der det er rimelig klart at handlingen vil bli foretatt. Det kan
vanskelig tenkes at dette vil være tilfelle uten at Kredittilsynet
har vært i kontakt med institusjonen og fått opplysninger
om hva institusjonen har planer om. Dersom Kredittilsynet anser
at handlingen, dersom den foretas, vil innebære en overtredelse
av regelverket, vil det etter departementets syn være naturlig
at Kredittilsynet går i dialog med institusjonen om dette.
Departementet legger til grunn at en institusjon neppe vil velge å foreta
handlingen dersom det er åpenbart eller overveiende sannsynlig
at den innebærer et brudd på regelverket. Departementet ser
det derfor slik at spørsmålet om Kredittilsynet
skal gi pålegg for å hindre en fremtidig handling,
i praksis bare vil oppstå der det er rimelig tvil om hvordan
regelverket skal forstås, og hvor institusjonen og Kredittilsynet
har forskjellig syn på hva som er riktig forståelse.
I en slik situasjon vil det etter departementets syn være
prinsipielt uheldig om det skal kunne gis bindende pålegg
før handlingen er foretatt.
Departementet kan ikke slutte seg til synspunktet som Kredittilsynet
har gitt uttrykk for i høringsnotatet, om at det av hensyn
til institusjonens klagerett er en fordel at det gis et bindende
pålegg fremfor at Kredittilsynet gir en ikke bindende uttalelse
om sin forståelse av regelverket. Dersom det ikke gis noe
bindende pålegg i forkant av handlingen, vil det være
opp til institusjonen å vurdere om den vil gjennomføre
handlingen eller ikke. Institusjonen vil uansett ha klagerett dersom
den velger å utføre handlingen, og Kredittilsynet
deretter ilegger sanksjoner.
Departementet finner på denne bakgrunn at spørsmålet
om mulige overtredelser knyttet til institusjonenes fremtidige handlinger,
mest hensiktsmessig vil kunne håndteres ved at Kredittilsynet
gir uttalelse om sin forståelse av regelverket og eventuelt
varsel om at pålegg om retting vil bli gitt dersom handlingen
utføres, uten at det gis pålegg i forkant av handlingen.
Departementet fremmer etter dette ikke forslag om at Kredittilsynet
kan gi pålegg for å hindre fremtidige handlinger.
Departementet viser til at Den norske Bankforening i sin høringsuttalelse
har reist spørsmål om utferdigelse av pålegg
overfor selskaper som inngår i finanskonsern. Bankforeningen
har bedt om at det overveies å utferdige en regel som sikrer
at morselskapets ledelse skal varsles før Kredittilsynet
utferdiger rettingspålegg overfor et datterselskap innenfor
konsernet. Departementet viser til at det må være
datterselskapets ansvar å holde morselskapet informert
om dette. Det er etter departementets vurdering unødvendig å lovfeste
en slik varslingsregel overfor morselskapet.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til nytt nr. 7 i § 4 første ledd
i kredittilsynsloven.
Institusjonenes opplysningsplikt overfor Kreditttilsynet fremgår
i hovedsak av kredittilsynsloven § 3 annet ledd
og § 4 første ledd nr. 3. Etter § 3
annet ledd kan Kredittilsynet «granske regnskaper og andre
oppgaver fra institusjonene» samt «gjøre
de undersøkelser om deres stilling og virksomhet som tilsynet
finner nødvendig». Institusjonene plikter «når
som helst å la tilsynet få gå gjennom
institusjonens protokoller, registerte regnskapsopplysninger, regnskapsmateriale, bøker,
dokumenter og beholdninger av enhver art og gi alle opplysninger
som tilsynet måtte kreve». Etter § 4
første ledd nr. 3 kan Kredittilsynet pålegge institusjoner
under tilsyn «å sende inn andre oppgaver og opplysninger
som tilsynet mener det trenger for å utføre sitt
verv». Bestemmelsen anvendes blant annet som hjemmel for å pålegge
institusjonene periodiske rapporteringer til Kredittilsynet i forbindelse
med det dokumentbaserte tilsynet.
I høringsnotatet foreslås for det første
at kredittilsynsloven § 3 annet ledd presiseres
slik at det klarere fremgår hva slags opplysninger som
omfattes av institusjonenes opplysningsplikt, særlig med
henblikk på elektronisk lagret informasjon. Videre foreslås
at det i samme bestemmelse presiseres at Kredittilsynet kan kreve
materiale som omfattes av opplysningsplikten utlevert for kontroll.
Endelig foreslås at Kredittilsynet skal kunne bestemme
på hvilken måte opplysningene fra institusjonene
skal gis. Dette vil blant annet gi Kredittilsynet hjemmel til å kreve
elektronisk rapportering.
Det er i proposisjonen redegjort nærmere for høringen.
Departementet slutter seg til vurderingen i høringsnotatet
om at det er behov for en opprydding i bestemmelsene om opplysningsplikt
i kredittilsynsloven. Bestemmelsene om opplysningsplikt i kredittilsynsloven
er dels gitt i § 3 annet ledd og dels i § 4 første
ledd nr. 3. Det vises til redegjørelsen for dette i punkt
15.1.4.1. i proposisjonen.
Departementet viser til at ordlyden i kredittilsynsloven § 3
annet ledd annet punktum i dag er svært vid, ved at «dokumenter
og beholdninger av enhver art» omfattes av opplysningsplikten.
I praksis må ordlyden antas å omfatte alt av skriftlig
dokumentasjon og dokumentasjon som er lagret elektronisk eller finnes
på andre tekniske hjelpemidler, som lydbånd og
video. Departementet er likevel enig med Kredittilsynet i at det
kan være hensiktsmessig at dette i større grad
klargjøres i lovteksten.
Departementet viser til at Norsk Oppgjørssentral har
påpekt at elektronisk lagret informasjon ikke nødvendigvis
er lagret på selve datamaskinen, men vil kunne «pakkes
opp» ved bruk av maskinen. Det vises til at en ved utformingen
av lovteksten bør bygge på bestemmelsen i konkurranseloven § 6-1
tredje ledd, hvor denne distinksjonen kommer klart frem. Departementet
er enig i at det i samsvar med formuleringen i konkurranseloven
bør presiseres i kredittilsynsloven § 3
annet ledd annet punktum at opplysningsplikten gjelder materiale
som er tilgjengelig ved bruk av datamaskin eller annet teknisk hjelpemiddel.
Dette vil både omfatte materiale som er lagret på datamaskin eller
annet teknisk hjelpemiddel, og materiale som kan hentes frem ved
bruk av slike hjelpemidler.
I høringsnotatet er det videre foreslått å presisere at
Kredittilsynet kan kreve materiale som omfattes av opplysningsplikten
utlevert for kontroll. Norges Fondsmeglerforbund har i tilknytning
til dette forslaget etterlyst en mer prinsipiell vurdering av forholdet mellom
forvaltningslovens og straffeprosesslovens regler. Det vises til
at det vil være betenkelig om Kredittilsynet ved en eventuell
anmeldelse av straffbare forhold, kan overlevere til påtalemyndigheten
materiale de har fått utlevert fra institusjonen, uten
at dette er vurdert og behandlet etter straffeprosesslovens regler.
Departementet viser til at materiale som Kredittilsynet vil få utlevert
til kontroll med hjemmel i kredittilsynsloven, vil kunne være
undergitt reglene om taushetsplikt i kredittilsynsloven og forvaltningsloven.
Etter forvaltningsloven § 13 b nr. 6
er taushetsplikt likevel ikke til hinder for at forvaltningsorganet «anmelder
eller gir opplysninger om lovbrudd til påtalemyndigheten
eller vedkommende kontrollmyndighet, når det finnes ønskelig
av allmenne omsyn eller forfølging av lovbruddet har naturlig
sammenheng med avgiverorganets oppgaver». Det er i juridisk
teori uttalt at adgangen til å anmelde et forhold også vil
gi adgang til å stille til rådighet de opplysninger
som foreligger og som belyser spørsmålet om straffeskyld og
behovet for påtale (Frihagen - taushetsplikt etter forvaltningsloven.
Bergen 1979). I lovforarbeidene er det imidlertid understreket at
forvaltningsorganet ikke uten videre kan sende påtalemyndigheten
alle dokumenter i saken. Det må trekke ut de opplysninger
og dokumenter som tjener til å belyse spørsmålet
som nevnt foran. Se Ot.prp. nr. 3 (1976-1977) side 154.
Departementet viser til at forslaget om hjemmel for Kredittilsynet
til å kreve utlevering av materiale, ikke stiller Kredittilsynets
adgang til å overlevere opplysninger til påtalemyndigheten
i noen annen stilling enn tidligere. Dersom tilsynsarbeidet avdekker forhold
som gjør det påkrevet å bringe saken
inn for påtalemyndigheten, vil spørsmålet
om Kredittilsynet i denne forbindelse kan gi opplysninger, bero
på forvaltningsloven § 13 b nr. 6
på samme måte som for de opplysninger Kredittilsynet
i dag innhenter. Forslaget om at institusjonene skal ha plikt til å utlevere
materiale vil ikke utvide Kredittilsynets tilgang til opplysninger
fra institusjonene i forhold til i dag. Etter kredittilsynsloven § 3
annet ledd kan Kredittilsynet i dag kreve å «få gå gjennom» alt
materiale som er omfattet av institusjonenes opplysningsplikt.
Flere høringsinstanser har gitt uttrykk for at det må være
en forutsetning for utleveringen at det utleverte materiale blir
tilbakelevert snarest mulig. Departementet er enig i dette. Norsk
Oppgjørssentral har dessuten reist spørsmål
ved om det i tilknytning til materiale som er lagret i elektronisk
form, er nødvendig at Kredittilsynet får utlevert
selve datamaskinen. Det vises til at det vesentlige må være
at Kredittilsynet gis tilgang til maskinen, slik at en kan benytte
den programvaren som ligger på maskinen for å få tilgang
til elektronisk lagret informasjon. Departementet er enig i at det
i de fleste tilfeller antagelig vil være mest praktisk
at datamaskiner mv. ikke fjernes fra institusjonens lokaler, men
at en kun benytter maskinen til å hente ut informasjonen
som enten er lagret elektronisk i maskinen eller kan hentes ut ved
bruk av maskinen. Departementet mener likevel at dette er en vurdering som
bør tas av Kredittilsynet i hvert enkelt tilfelle. Det kan
for eksempel være at en av hensyn til at materiale ikke
skal bli ødelagt eller fjernet, vil finne det sikrest å ta
maskinene med seg.
Departementet foreslår etter dette at Kredittilsynet
gis hjemmel til å kreve utlevert til kontroll materiale
som er omfattet av opplysningsplikten etter kredittilsynsloven § 3 annet ledd.
Departementet slutter seg videre til forslaget i høringsnotatet
om at Kredittilsynet skal kunne pålegge institusjonene å sende
inn oppgaver og opplysninger på den måten Kredittilsynet
bestemmer. Ut fra hensynet til et effektivt tilsyn vil det i denne
sammenheng for eksempel kunne settes krav om elektronisk rapportering.
Departementet viser til at Kredittilsynet må påse
at hensynet til sikre tekniske løsninger står
sentralt ved valg av rapporteringsmetoder. Dette er også understreket
av Datatilsynet. Videre må Kredittilsynet ta hensyn til
at institusjonene kan ha forskjellig nivå på sitt
IT-utstyr, og at en form for rapportering som er uproblematisk for
enkelte institusjoner vil være byrdefull for andre. Kredittilsynet
må her legge vekt på å vise fleksibilitet
og å finne løsninger som er teknisk gjennomførbare.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til endringer i kredittilsynsloven § 3
annet ledd annet punktum og § 4 første
ledd nr. 2 og 3.
I kredittilsynsloven § 4 første ledd nr. 1-9
stilles opp de ulike pålegg Kredittilsynet har til rådighet overfor
de institusjoner det har tilsyn med. Bestemmelsen gir Kredittilsynet
hjemmel til blant annet å pålegge institusjonene å innrette
sin revisjon etter de regler Kredittilsynet fastsetter, å sende
inn regnskapsopplysninger og andre opplysninger, å ha høyere
ansvarlig kapital enn de lovbestemte minstekrav, å rette på forhold
dersom institusjonen har handlet eller forsømt seg i strid
med sine plikter og å rette på misforhold i plasseringen
av institusjonens midler. Det har kun vært foretatt mindre
endringer i bestemmelsen siden lovens vedtakelse i 1956. Ved vedtakelsen
av lov 10. juni 1988 nr. 40 om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner
og ved vedtakelsen av lov 17. juli 1998 nr. 56 om årsregnskap
mv. ble det foretatt enkelte endringer i bestemmelsen.
I høringsnotatet foreslås en redaksjonell opprydding
i kredittilsynsloven § 4. Det foreslås
at Kredittilsynets adgang til å gi nærmere bestemmelser
om krav til gjennomføring og dokumentasjon av den interne kontroll
i institusjonene fremgår som et eget punkt i bestemmelsen.
Det foreslås videre en sammenslåing av bestemmelsens
nr. 2 og 3, som begge gir Kredittilsynet
hjemmel til å pålegge institusjonene å sende
inn oppgaver og opplysninger. Det foreslås også å oppheve
bestemmelsens nr. 4 som gir Kredittilsynet hjemmel til å pålegge
institusjonene å følge en bestemt type forskrifter
om innskuddsbevis m.m.
Det er i proposisjonen redegjort nærmere for høringen.
Departementet slutter seg til forslaget i høringsnotatet
om at det bør gis en klar hjemmel for Kredittilsynet til å kunne
gi tilsynsenhetene pålegg om å innrette sin internkontroll
i samsvar med forskrifter utarbeidet av Kredittilsynet. Forslaget
vil også innebære at Kredittilsynet gis en klar
hjemmel til å fastsette forskrifter om hvordan internkontrollen
skal innrettes.
Flere høringsinstanser har påpekt at ansvaret
for internkontrollen hører under institusjonens ledelse. En
for vidtgående adgang for Kredittilsynet til å fastsette
bestemmelser om innholdet i internkontrollen, vil lett kunne gripe
inn i ledelsens ansvarsområde. Norges Fondsmeglerforbund
har vist til at dette kan bidra til ansvarspulverisering. Departementet
viser til at forslaget om at Kredittilsynet skal kunne gi forskrifter
om hvordan internkontrollen skal innrettes, innebærer at
Kredittilsynet i forskrift kan gi nærmere regler om hvordan
den interne kontroll skal gjennomføres, hvordan rapportering
skal skje, hvilken dokumentasjon som kreves mv. Hensikten med slike
regler er å sikre at institusjonene har rutiner som legger
til rette for at internkontrollen kan ivaretas på en forsvarlig
måte. Det nærmere innhold av internkontrollen
er institusjonsledelsens ansvar, og det er ikke forutsetningen at
Kredittilsynet skal gi bestemmelser om dette.
Departementet foreslår videre at kredittilsynsloven § 4
første ledd nr. 2 og 3 slås
sammen, slik at hjemmelen til å kreve oppgaver og opplysninger
følger av ett punkt i § 4. Forslaget
medfører ingen endringer i innholdet av opplysningsplikten,
men gir en ryddigere utforming av bestemmelsen. For at det ikke skal
være noen tvil om at Kredittilsynet fortsatt skal kunne
pålegge institusjonene opplysningsplikt ut fra statistiske
formål, foreslås dette presisert i § 4 første ledd nr. 3.
Departementet foreslår også å oppheve
kredittilsynsloven § 4 første ledd nr. 4.
Som det er redegjort for i høringsnotatet, kan bestemmelsen
ikke ses å ha selvstendig betydning. Det vises til at bestemmelsen gir
hjemmel til å gi pålegg om å følge
eksisterende forskrifter, noe som vil kunne gis som pålegg
om retting etter kredittilsynsloven § 4 første ledd nr. 8.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til endringer i kredittilsynsloven § 4
første ledd nr. 4-8.
Det følger av kredittilsynsloven § 10 første ledd at
manglende oppfyllelse av pålegg gitt med hjemmel i kredittilsynsloven
er sanksjonert med straff. Det følger av ordlyden at manglende
oppfyllelse av pålegg gitt med hjemmel i annen lov enn
kredittilsynsloven ikke omfattes av straffebestemmelsen. I disse
tilfellene er det straffebestemmelsene i vedkommende særlov
som gjelder.
Etter kredittilsynsloven § 10 annet ledd
kan Kredittilsynet ilegge personer eller institusjoner en daglig løpende
mulkt dersom pålegg av tilsynet ikke blir etterkommet.
Det er ikke som i første ledd om straff presisert at det
må dreie seg om pålegg gitt med hjemmel i kredittilsynsloven.
I Kredittilsynets praksis har en lagt til grunn at dagmulkt kan
ilegges både som følge av manglende oppfyllelse
av pålegg gitt med hjemmel i kredittilsynsloven og pålegg
gitt med hjemmel i særlov.
Det er i høringsnotatet vist til at Kredittilsynet har oppfattet
og praktisert kredittilsynsloven § 10 annet ledd
slik at dagmulkt kan ilegges både ved manglende oppfyllelse
av pålegg gitt med hjemmel i kredittilsynsloven og pålegg
gitt med hjemmel i annen lov. I juridisk litteratur er det imidlertid
hevdet at det også i forhold til dagmulkt etter § 10 annet ledd
må dreie seg om et pålegg hjemlet i kredittilsynsloven.
Det vises til Karnov - norsk kommentert lovsamling (1996-utgaven).
På denne bakgrunn er det i høringsnotatet foreslått
at det i kredittilsynsloven §10 annet ledd presiseres at
det kan ilegges dagmulkt også ved manglende oppfyllelse
av pålegg gitt med hjemmel i en særlov. Det vises
til at reguleringen av en slik sanksjon bør tas inn i kredittilsynsloven,
som er den lov som generelt regulerer de virkemidler Kredittilsynet
kan benytte i tilsynsarbeidet.
Det er i proposisjonen redegjort nærmere for høringen.
Departementet er enig med Kredittilsynet i at det bør
presiseres i kredittilsynsloven § 10 annet ledd
at dagmulkt kan ilegges også ved manglende oppfyllelse av
pålegg gitt av Kredittilsynet med hjemmel i en særlov.
Dette er i samsvar med slik bestemmelsen har vært praktisert,
men uten at dette eksplisitt er kommet til uttrykk i loven.
Departementet ser ikke behov for at spørsmålet om
hvorvidt Kredittilsynet skal gis kompetanse til å ilegge
dagmulkt vurderes i forhold til hver enkelt særlov. Grunnlaget
for ileggelse av dagmulkt er at institusjonene ikke har etterkommet
pålegg gitt av Kreditttilsynet for handlinger eller forsømmelser
i strid med regelverket for vedkommende institusjon. Før
institusjonen ilegges dagmulkt skal det gis forhåndsvarsel
etter forvaltningsloven § 16. Departementet kan ikke
se at det vil være urimelig overfor institusjonene at Kredittilsynet
gis hjemmel til å følge opp sine pålegg
både med hjemmel i kredittilsynsloven og i særlov
med ileggelse av dagmulkt, dersom pålegget ikke blir etterkommet.
Det foreslås derfor at det i kredittilsynsloven § 10
annet ledd presiseres at dagmulkt kan ilegges ved manglende oppfyllelse
av pålegg med hjemmel i bestemmelse gitt i eller i medhold
av lov. Dette vil både omfatte pålegg med hjemmel
i kredittilsynsloven og i annen lov.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til endring av kredittilsynsloven § 10
annet ledd.
Verdipapirhandelloven kapittel 2a trådte i kraft 1. september
1999. Kapittelet omhandler adgangen ansatte i visse foretak har
til å foreta egenhandel. Bestemmelsene gjelder i henhold
til § 2a-1 for ansatte i blant annet verdipapirforetak,
forvaltningsselskaper for verdipapirfond, finansinsitusjoner, foretak
som inngår i finanskonsern med unntak av eiendomsselskaper
og inkassoselskaper og pensjonskasser, som normalt har innsyn i
eller arbeider med investeringstjenester eller forvaltning av finansielle
instrumenter for foretaket eller foretakets kunders regning. Kapittel 2a
gjelder også for Norges Kommunalbank, Statens Nærings-
og distriktsutviklingsfond, Husbanken, Folketrygdfondet, Norges
Bank, Statens Bankinvesteringsfond og Statens Banksikringsfond,
jf. § 2a-1 første ledd nr. 6.
I tillegg til regler om ansattes egenhandel inneholder verdipapirhandelloven
kapittel 2a regler om krav til ansattes habilitet ved investeringsbeslutninger
i arbeidsgiverforetaket. Etter verdipapirhandelloven § 2a-4
første punktum må ansatte ikke delta i beslutninger
i arbeidsgiverforetaket om kjøp, salg eller tegning av
finansielle instrumenter som er utstedt av et selskap som vedkommende
leder, eller har en ledende stilling i, eller hvor vedkommende er
medlem av styret eller bedriftsforsamlingen.
Departementets forslag til anvendelsesområde for kapittel
2a omfattet ikke ansatte i offentlige fond og offentlige institusjoner.
Ved Stortingets behandling av lovforslaget ble anvendelsesområdet
til kapittel 2a utvidet til å omfatte ansatte i Norges
Kommunalbank, SND, Husbanken, Folketrygdfondet, Norges Bank, Statens
Bankinvesteringsfond og Statens Banksikringsfond. Folketrygdfondet
har i brev av 5. oktober 1999 til departementet pekt på at
endringen i § 2a-1første ledd nr. 6
som ble foretatt ved stortingsbehandlingen begrenser Folketrygdfondets
mulighet til å sitte i bedriftsforsamlingen i selskaper
hvor fondet eier aksjer. Folketrygdfondet anser dette som uheldig
og uttaler:
«En antar at denne konsekvens ikke har vært
tilsiktet, og muligens heller ikke overskuet, da det under stortingsbehandlingen
ble vurdert å inkludere navngitte statlige finansinstitusjoner
i §2a-1 med det siktemål å oppnå at
lovens bestemmelser om ansattes egenhandel også skulle
gjelde for ansatte i disse institusjoner.
En vil i
denne forbindelse vise til at FTF siden 1992 har hatt adgang til å delta
i bedriftsforsamling og tilsvarende organer i de selskaper hvor
fondet har investert i aksjer og grunnfondsbevis. (...) Så vidt
en er kjent med, har det i Stortinget ikke vært reist innsigelser
mot at Folketrygdfondet skulle kunne delta i bedriftsforsamlinger
og representantskap/forstanderskap.»
Folketrygdfondet viser til at det var en forutsetning for fondets økede
adgang til å investere i aksjer i 1991 at fondet ikke skulle
kunne delta i styrer i selskaper hvor fondet eier aksjer.
Departementet viser til at endringen som ble foretatt gjennom
stortingsbehandlingen av § 2a-1 første ledd nr. 6
førte til at det ble vedtatt en begrensning i Folketrygdfondets
adgang til å delta i bedriftsforsamlinger i selskaper hvor
fondet eier aksjer. Departementet antar at dette ikke nødvendigvis
var en tilsiktet konsekvens av den nevnte endring, men at hovedsiktemålet
med denne var å underlegge ansatte i foretak som nevnt
i verdipapirhandelloven § 2a-1 første ledd de
samme regler for egenhandel som ansatte i de øvrige foretak
nevnt i § 2a-1 første ledd.
§ 2a-4 avskjærer ansatte i Folketrygdfondet
som deltar i investeringsbeslutninger i et selskap fra å sitte i
bedriftsforsamlingen til dette selskapet. Folketrygdfondet er en
relativt liten organisasjon, det er vanskelig å praktisere
et tett skille mellom de som fastsetter investeringsbeslutninger
og øvrige ansatte som kunne være aktuelle som
medlemmer i en bedriftsforsamling. Bestemmelsen innebærer
således i praksis at Folketrygdfondet helt blir avskåret
fra å delta i bedriftsforsamlinger. Folketrygdfondet vil
derfor ikke ha samme tilgang på informasjon til å ivareta
sine aksjonærinteresser på lik linje med andre
aksjonærer. Departementet antar at muligheten for Folketrygdfondet til å sitte
i bedriftsforsamlinger er viktigere enn for mange andre investorer,
blant annet fordi Folketrygdfondet er avskåret fra å være
representert i selskapenes styrer. Disse spørsmålene
ble ikke belyst under lovbehandlingen ettersom bestemmelsen ble
gjort gjeldende for Folketrygdfondet uten at fondet fikk anledning
til å uttale seg.
Departementet foreslår på denne bakgrunn at
ansatte i Folketrygdfondet likevel skal kunne delta i investeringsbeslutninger
som gjelder et selskap hvor vedkommende sitter i bedriftsforsamlingen.
Det foreslås at departementet i forskrift skal kunne gjøre
tilsvarende unntak for ansatte i Statens Nærings- og distriktsutviklingsfond,
Husbanken, Norges Bank, Statens Bankinvesteringsfond og Statens Banksikringsfond.
Det vises til forslaget til endring av § 2a-4
i verdipapirhandelloven. Det understrekes at departementets forslag
ikke innebærer endring i anvendelsesområdet for
bestemmelsene om ansattes egenhandel i verdipapirhandelloven kapittel
2a.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til nytt tredje punktum i § 2a-4 i verdipapirhandelloven.
Etter kredittilsynsloven § 9 første
ledd skal utgiftene ved tilsynet utliknes på de institusjoner
som i henhold til § 1 eller annen særskilt
lovhjemmel er under tilsyn ved begynnelsen av budsjettåret.
Utgiftene fordeles på de ulike grupper av institusjoner
etter omfanget av tilsynsarbeidet. Utgiftene ved tilsynet med overholdelsen
av de alminnelige bestemmelser om verdipapirhandel utliknes ikke
på eiendomsmeglerforetak og inkassoforetak og revisorer
eller revisjonsselskap.
I brev av 11. april 2000 har Kredittilsynet foreslått en
endring av kredittilsynsloven, slik at også regnskapsførere
skal unntas fra utligningen av utgiftene til «tilsynet
med overholdelsen av de alminnelige bestemmelsene om verdipapirhandel» (transaksjonstilsynet).
Det er i proposisjonen redegjort nærmere for forslaget.
Departementet er enig med Kredittilsynet i at regnskapsførere
bør unntas fra utligningen av utgiftene ved transaksjonstilsynet,
på linje med eiendomsmeglerforetak, inkassoforetak og revisorer.
Departementet foreslår på denne bakgrunn en endring
i kredittilsynsloven § 9 om utligning av Kredittilsynets utgifter.
Det vises til lovforslaget § 10-3 nr. 1.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til endring av kredittilsynsloven § 9
annet ledd fjerde punktum.
Departementet foreslår en endring i lov 10. juni 1988
nr. 40 om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner. Forslaget
fremmes uten forutgående høring.
EØS-forpliktelser som svarer til Europaparlaments- og
Rådsdirektiv 94/19/EF av 30. mai
1994 om innskuddsgarantiordninger er gjennomført ved lov
6. desember 1996 nr. 75 om sikringsordninger for banker og offentlig
administrasjon mv. av finansinstitusjoner. I henhold til direktivets
artikkel 9 tredje ledd skal medlemsstatene fastsette regler som
begrenser bruk av opplysninger om innskytergarantiordninger til
reklameformål, for å unngå at slik bruk
skader banksystemets stabilitet eller kundenes tillit. Kreditttilsynet
fører tilsyn med kredittinstitusjoners markedsføring
som del av det alminnelige tilsynet med kredittinstitusjoner etter
kredittilsynsloven. Etter det departementet er kjent med har det
hittil ikke forekommet tilfeller av markedsføring som nevnt.
EFTAs overvåkingsorgan har imidlertid reist spørsmål
ved om bestemmelsen er tilstrekkelig gjennomført i norsk rett.
Departementet vil derfor foreslå at det gis en hjemmel
til å gi forskrift som angitt i EØS-reglene som
svarer til det nevnte direktivet. Det foreslås at bestemmelsen
tas inn i finansieringsvirksomhetsloven.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til ny § 2-11a i finansieringsvirksomhetsloven.