I kapittel 2.3 i St.prp. nr. 1 (2000-2001) foreslås enkelte
innstramminger i delingsmodellen. Forslagene krever endringer i
skatteloven, og disse endringene omtales nedenfor. For en nærmere
redegjørelse for bakgrunnen for forslagene vises det til
omtalen i St.prp. nr. 1.
Komiteen viser til sine
respektive merknader nedenfor i avsnittene 4.2-4.4 og i Budsjett-innst.
S. nr. 1 (2000-2001) avsnitt 2.8.6.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterparti og Venstre,
viser til Regjeringens skatte- og avgiftsopplegg, til budsjettavtalen
mellom Arbeiderpartiet og sentrumspartiene som er gjengitt i finansinnstillingen
kap. 3.1.2 .
Flertallet slutter seg til forslagene
som innebærer innstramning av kapitalavkastningsgrunnlaget og
redusert risikotillegg i kapitalavkastningsraten i delingsmodellen,
mens de øvrige forslag til endringer ikke støttes.
Komiteens flertall, alle
unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
viser til at delingsmodellen er allerede i dag en for stor belastning
for aktive eiere, og Regjeringens forslag ville ført til
ytterligere forverring av vilkårene for de som arbeider
i egen bedrift.
Delingsbestemmelsene medfører at mindre selskaper der
eierne er aktive i driften skattlegges hardere enn andre næringsdrivende.
Aktive eiere kan få en marginalskatt på over 55 pst.,
mens passive eiere som mottar utbytte slipper med 28 pst.
skatt. I all hovedsak rammer dette småbedrifter. Delingsmodellen
skaper også betydelig merarbeid for bedriftene.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre viser til at det i budsjettavtalen
med Arbeiderpartiet er enighet om at det ikke skal strammes inn
i takene for ikke-liberale yrker og identifikasjonsreglene. Dette innebærer
at de viktige forslagene til innstramming i og forverring av delingsmodellen
er unngått. Sentrumspartiene aksepterer innstramming i
kapitalavkastningsgrunnlaget og risikotillegget som en del av budsjettavtalen
med Arbeiderpartiet.
Disse medlemmer viser til budsjettavtalen med
Arbeiderpartiet og omtale i kapittel 2.1 der partene er enige om å fremme
en skattereform der delingsmodellen fjernes fra 2002.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og representanten Steinar Bastesen går
imot Regjeringens forslag til forverringer i delingsmodellen. Forslagene
innebærer en kraftig forverring av rammevilkårene
for aktive eiere i små og mellomstore bedrifter. Resultatet
er at arbeidsinnsatsen og investeringene i småbedriftene faller.
Kombinert med de siste renteøkningene fører forverringene
i delingsmodellen og utbytteskatten til at vekstkraften i de mest
nyskapingsorienterte bedriftene undergraves. Disse
medlemmer vil påpeke hvor uforståelig det
er at Regjeringen gjennomfører massive skatte- og avgiftsøkninger
på næringslivet samtidig som den varsler en fullstendig
omlegging av bedriftsbeskatningen fra neste år. Med en
slik politikk blir forutsigbarheten i rammebetingelsene lik null.
Behovet for identifikasjonsregler oppstår når
aksjer eller andeler ikke eies av den som utøver aktiviteten
i selskapet, men av personer den aktive har et så nært økonomisk
forhold til at det foreligger et interessefellesskap mellom den
aktive og passive aksjonær eller deltaker. Et slikt interessefellesskap
kan innebære at den aktive har den samme reelle innflytelse
over de økonomiske og forvaltningsmessige disposisjoner i
selskapet som om han selv hadde vært den formelle eier
av aksjene eller andelene. Interessefellesskap mellom nærstående
kan også lede til forsøk på illojale tilpasninger
(omgåelser), ved at en aktiv aksjonær eller deltaker
avhender aksjene/andelene til en nærstående
i den hensikt å unngå at det fastsettes personinntekt,
mens han i realiteten beholder sine økonomiske og forvaltningsmessige
interesser i selskapet.
Det er en viktig forutsetning at regelen om objektiv identifikasjon
bare skal gjelde i tilfeller hvor det er et nært interessefellesskap
mellom den aktive og aksjonæren eller deltakeren. En ville
ellers kunne ramme forhold hvor den aktive ikke har reell innflytelse
i selskapet, og hvor det derfor ikke foreligger noe vesentlig interessefellesskap.
På den annen side må det tas hensyn til at
identifikasjonsregelen, for å være hensiktsmessig
og effektiv, må ramme de tilfeller der det faktisk er et
slikt interessefellesskap mellom den aktive og passive aksjonær/deltaker.
Dette er av stor betydning for å kunne gjennomføre
en skattemessig likebehandling av inntekt av arbeid, og for å forebygge
klare omgåelser av delingsmodellen.
Kretsen av nærstående for liberale foretak
ble utvidet ved lov av 17. desember 1999 nr. 94, som følge av
budsjettavtalen mellom sentrumspartiene og Arbeiderpartiet. Endringen
er gitt virkning f.o.m. inntektsåret 2000. Utvidelsen innebærer
at vilkårene (eierkravet) for å komme inn under
delingsmodellen er forskjellige for henholdsvis liberale og ikke-liberale
foretak. Konsekvensen er at en i liberalt foretak lettere oppfyller
vilkårene for deling enn i ikke-liberalt foretak, fordi
kretsen av personer skattyter skal identifiseres med er snevrere
for ikke-liberalt foretak. Det foreligger ikke hensyn som skulle
tilsi en slik forskjellsbehandling når det gjelder vilkårene
for å komme inn under delingsmodellen.
Etter departementets vurdering er kretsen av personer som omfattes
av identifikasjonsregelen for ikke-liberalt foretak for snever til
at de aktuelle tilfeller av interessefellesskap fanges opp. Videre
taler hensynet til likebehandling med liberalt foretak for en utvidelse
av kretsen av nærstående i ikke-liberalt foretak.
På denne bakgrunn foreslås det at kretsen av nærstående
utvides for ikke-liberalt foretak, slik at denne blir den samme
som for liberalt foretak.
Det vises til forslag om endring av skatteloven § 12-11.
Det foreslås at endringen skal tre i kraft med virkning
f.o.m. inntektsåret 2001. Dette innebærer at endringen
ikke får betydning for vurderingen av om vilkårene
for deling (eierkravet) er oppfylt i 2000, men først fra
2001.
Komiteens flertall, alle
unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, går imot
Regjeringens forslag til endring av skatteloven § 12-11
om identifikasjon av nærstående, og viser til
begrunnelse i avsnitt 4.1, samt Budsjett-innst. S. nr. 1
(2000-2001).
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre,
viser til Regjeringens skatte- og avgiftsopplegg, til budsjettavtalen mellom
Arbeiderpartiet og sentrumspartiene som er gjengitt i Finansinnstillingen
kap. 3.1.2 og til merknader i innstillingen om skatte-, avgifts-
og tollvedtak for 2001 og til merknader under pkt. 4.1.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti slutter
seg til Regjeringens forslag.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«I
I lov av 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt (skatteloven)
gjøres følgende endring:
§ 12-11 første ledd skal
lyde:
Aksje eller andel eid av den aktives nærstående
er likestilt med aksje eller andel eid av den aktive skattyteren
selv ved beregning av personinntekt etter § 12-10
første ledd b og c. Som nærstående regnes
skattyterens slektninger i rett nedstigende eller rett oppstigende
linje, ektefelle, samboer, søsken og ektefelles eller samboers
foreldre og barn. Utbytte eller andel av overskudd som nærstående
oppebærer eller har krav på, regnes likt med skatteyterens
aksje eller andel.
II
Endringen under I trer i kraft straks med virkning f.o.m. inntektsåret
2001.»
Etter departementets syn medfører gjeldende regler for
begrensing av personinntekt for ikke-liberale foretak at en for
liten del av inntekten fra foretaket klassifiseres som arbeidsinntekt.
Det er grunn til å tro at den reelle avkastningen av arbeidet
er høyere enn det som reflekteres gjennom personinntekten
etter begrensning. Departementet foreslår derfor å endre
begrensningsregelene. Det foreslås at personinntekten i utgangspunktet
skal begrenses til 23 G. Beregnet personinntekt over 75 G, skal
ikke begrenses.
Det vises til forslag til endring av skatteloven § 12-17.
Det foreslås at endringen skal tre i kraft fra inntektsåret
2001. De nye reglene for begrensning vil dermed få virkning
for personinntekt som tilordnes i inntektsåret 2001. For
personinntekt fra aksjeselskaper vil dette dermed gjelde personinntekt
av inntekt opptjent i selskapet i 2000 og som tilordnes den aktive i
inntektsåret 2001.
Komiteens flertall, alle
unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, går imot
Regjeringens forslag til endring av begrensningsreglene i skatteloven § 12-17
og viser til respektive merknader i avsnitt 4.1, samt Budsjett-innst.
S. nr. 1 (2000-2001).
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre viser til Regjeringens
skatte- og avgiftsopplegg, til budsjettavtalen mellom Arbeiderpartiet
og sentrumspartiene som er gjengitt i Finansinnstillingen kap. 3.1.2
og til merknader i innstillingen om skatte-, avgifts- og tollvedtak
for 2001.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti støtter
Regjeringens forslag om innstramminger i delingsmodellen. Dette medlem mener imidlertid at man
også bør fjerne de resterende tak i delingsmodellen,
og fremmer følgende forslag:
«I
I lov av 26. mars 1999 nr. 14 om skatt og inntekt (skatteloven)
gjøres følgende endringer:
§ 12-16 annet ledd oppheves. Tredje
ledd blir nytt annet ledd.
§ 12-17 oppheves.
II
Endringen under I trer i kraft straks med virkning fra og med
inntektsåret 2001.»
Etter departementets syn var det rimelig at det i forbindelse
med skattereformen ble innført en valgfrihet mht. bruk
av verdsettelsesprinsipper. Den skattemessige verdien av driftsmidlene
i enkelte foretak kunne være svært lav pga. de
liberale avskrivningsreglene som gjalt før skattereformen.
Begrunnelsen for fortsatt å ha denne valgfriheten er imidlertid
ikke lenger gyldig, idet det er gått over 8 år
siden reformen.
At delingspliktige kan velge mellom bruk av regnskapsmessig og
skattemessig verdi, er en lite begrunnet fordel for skattyterne.
Dersom de skattemessige avskrivningssatsene er gunstigere enn reelt økonomisk
verdifall, er det i seg selv en fordel for skattyterne. Innenfor
delingsmodellen kan de imidlertid i tillegg spare skatt ved å la
regnskapsmessige verdier inngå i kapitalavkastningsgrunnlaget.
Dette skaper også utilsiktede tilpasningsmuligheter som
i en del tilfeller synes å bli utnyttet. For eksempel er
det mulig å spare store beløp i skatt gjennom å omdanne
virksomhet slik at en regnskapsmessig kan oppskrive ervervet forretningsverdi.
Det er generelt uheldig at regnskapsføringen får skattemessig
virkning. Regnskapet til bedriftene bør gi informasjon
om de reelle økonomiske forholdene i bedriftene, og i minst
mulig grad være påvirket av rene skattemessige
disposisjoner. Dersom økt regnskapsmessig verdi på eiendelene
gir lavere skatt, er det fare for at dette hensynet veier tyngre
enn hensynet til å gi korrekt informasjon om verdien på eiendelene.
Dermed reduseres regnskapenes informasjonsverdi. Det vil være
til ulempe for så vel kreditorer og eiere som for allmennheten.
Ved bare å tillate verdsettelse til skattemessig verdi
vil en unngå disse uheldige forholdene. Et slikt system
vil også bli langt lettere å håndtere
for ligningsmyndighetene.
Departementet foreslår derfor at en skattyter ikke skal
kunne kreve at eiendeler verdsettes til regnskapsmessig verdi f.o.m.
inntektsåret 2000. Delingspliktige skal likevel kunne kreve
fortsatt verdsettelse til regnskapsmessig verdi for eiendeler som
ble verdsatt til regnskapsmessig verdi ved beregningen av kapitalavkastningsgrunnlaget
i 1999.
Det vises til endring i skatteloven § 12-13.
Det foreslås at endringen skal tre i kraft f.o.m. inntektsåret 2000.
Komiteens flertall, alle
unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, slutter
seg til Regjeringens forslag. Det vises til respektive merknader i
avsnitt 4.1.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og representanten Steinar Bastesen går
imot Regjeringens forslag til endring i skatteloven § 12-13
om at skattyter ikke skal kunne kreve at eiendeler verdsettes til
regnskapsmessig verdi f.o.m. inntektsåret 2000, og viser
til begrunnelse i avsnitt 4.1, samt Budsjett-innst. S. nr. 1 (2000-2001).
Disse medlemmer har merket seg at
Arbeiderpartiet og sentrumspartiene foreslår å redusere
risikotillegget i kapitalavkastningsraten fra 5 til 4 pst., under
henvisning til at «gjeldende nivå må anses å være
høyere enn et rimelig påslag for risiko». Disse medlemmer er forundret over at
Regjeringen mener risikoen ved å satse på næringsvirksomhet
i forhold til alternative investeringer er varig redusert i forhold
til tidligere uten å begrunne dette nærmere. Man
må kunne forvente at et slikt utsagn ledsages av en grundig
dokumentasjon for hva som er et rimelig påslag for risiko.
Også for 2000 førte budsjettforliket mellom sentrumspartiene
og Arbeiderpartiet til at risikotillegget ble redusert.
Disse medlemmer mener det er lite
som tilsier at det allmenne risikobildet i norsk næringsliv
er betydelig redusert i forhold til tidligere. Selv om Regjeringen
neste år kompenserer ved å heve den risikofrie
renten i kapitalavkastningsraten fra 5 til 6 pst., innebærer
de gjentatte reduksjonene i risikotillegget, at den beregnede kapitalavkastningen
i delingsmodellen etter hvert reduseres og at beregnet personinntekt og
skattebyrden for aktive eiere øker. Disse
medlemmer vil opprettholde risikotillegget på 6 pst. som
gir et bokført provenytap på 50 mill. kroner.
Det fremsettes forslag om at kapitalavkastningsraten skal være
maksimalt 11,0 pst. Forslaget er fremmet i Budsjett-innst. S. nr.
1 (2000-2001).
Disse medlemmer går også imot
Regjeringens forslag om at driftsmidler som er anskaffet etter 1. januar
2000 bare skal fastsettes til skattemessig verdi ved beregningen
av kapitalavkastningsgrunnlaget. Tatt i betraktning den varslede
omleggingen av næringsbeskatningen ser disse
medlemmer ingen grunn til å foreta en slik innstramning.