Til Odelstinget
Stortingets forretningsorden § 19 annet og tredje ledd
lyder:
«Senest den 20. november skal finanskomiteen avgi
innstilling (Budsjett-innst. S. I) om nasjonalbudsjettet og statsbudsjettet,
med forslag til rammevedtak for bevilgninger i samsvar med inndeling
i rammeområder fastsatt av Stortinget i henhold til § 22
tredje ledd. Forslaget til bevilgningsvedtak som utformes i innstillingen
eller fremsettes ved behandlingen av den, skal inneholde beløp
for alle rammer, og kan ikke gå under rammenivå.
I Stortinget kan det ikke voteres særskilt over enkelte
deler av et slikt forslag.
Finanskomiteen avgir samtidig innstilling vedrørende
skatter og avgifter og rammetilskudd til kommuner og fylkeskommuner.»
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
lederen Dag Terje Andersen, Erik Dalheim, Grethe G. Fossum, Britt Hildeng,
Ottar Kaldhol, Torstein Rudihagen og Signe Øye, fra Fremskrittspartiet,
Siv Jensen, Per Erik Monsen og Kenneth Svendsen, fra Kristelig Folkeparti,
Valgerd Svarstad Haugland, Lars Gunnar Lie og Ingebrigt S. Sørfonn,
fra Høyre, Børge Brende, Per-Kristian Foss og
Kjellaug Nakkim, fra Senterpartiet, Odd Roger Enoksen, fra Sosialistisk Venstreparti, Øystein
Djupedal, fra Venstre, Terje Johansen, og representanten Steinar
Bastesen, viser til at Regjeringen i statsråd 22. september
2000 fremmet Ot.prp. nr. 1 (2000-2001) Skatte- og avgiftsopplegget
2001 - lovendringer.
I brev av 19. oktober 2000 fra finansministeren til Stortinget,
redegjøres i pkt. 2 for rettelser til Ot.prp. nr. 1 (2000-2001)
Skatte- og avgiftsopplegget 2001 - lovendringer, jf. vedlegg 1 til
denne innstilling.
Komiteen fremmer i denne innstillingen
forslag til lovendringer vedrørende skatte- og avgiftsopplegget
2001. Komiteen viser til at det er ulike syn
i komiteen når det gjelder skatteopplegget. Komiteen viser i denne forbindelse til
komiteens og de enkelte fraksjoners forslag og merknader nedenfor.
Departementet foreslår en skjerpet beskatning av utbytte
gjennom en reduksjon av aksjonærens godtgjørelsesfradrag.
I dag beregnes godtgjørelsen til mottatt utbytte multiplisert
med aksjonærens skattesats på alminnelig inntekt.
Det foreslås at godtgjørelsesfradraget halveres
ved at godtgjørelsen beregnes til mottatt utbytte multiplisert
med 50 pst. av aksjonærens skattesats på utbytte.
Dette medfører at utbytte som hovedregel beskattes på aksjonærens
hånd med 14 pst. Det vises til utkast til endring i skatteloven § 10-12.
Reglene skal etter forslaget gjelde utdeling fra alle selskaper
m.v. som i dag omfattes av godtgjørelsesreglene. De vil
dermed få virkning for aksjonær/andelshaver
i aksjeselskaper, allmennaksjeselskaper og likestilte selskaper
og sammenslutninger. Som likestilte selskaper og sammenslutninger
anses sparebank og annet selveiende finansieringsforetak, gjensidig forsikringsselskap,
samvirkeforetak og selskap eller sammenslutning som noen eier formuesandeler
i eller mottar inntektsandeler fra, når ansvaret for selskapets eller
sammenslutningens forpliktelser er begrenset til selskapets eller
sammenslutningens kapital, jf. skatteloven § 10-1.
I skatteloven § 8-10 flg. er det særskilte regler
for beskatning av skipsaksjeselskaper og skipsallmennaksjeselskaper.
Godtgjørelsesreglene gjelder for utdeling fra slike selskaper.
Endringen i godtgjørelsesfradraget vil dermed også få virkning
for utbytte fra slike selskaper.
For å hindre omgåelser av utbytteskatten, foreslås det
også endringer i gevinstbeskatningen ved innløsning
av aksjer, likvidasjon av selskapet og ved aksjonærers
salg av aksjer til selskapet.
Det foreslås videre at den økte beskatningen
av utbytte og gevinst ikke skal omfatte aksjer eid av andre aksjeselskap.
I omtalen nedenfor er det for enkelhets skyld bare benyttet betegnelsene
aksjeselskap og aksjonær. Der ikke annet fremgår
skal tilsvarende gjelde også for de selskaper som er nevnt
ovenfor.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterparti og Venstre,
viser til Regjeringens skatte- og avgiftsopplegg, til budsjettavtalen
mellom Arbeiderpartiet og sentrumspartiene som er gjengitt i finansinnstillingen
kap. 3.1.2 og til merknader i innstilling om skatte-, avgifts- og
tollvedtak for 2001.
Flertallet viser til at i den inngåtte
budsjettavtalen innebærer at det innføres en skatt
på aksjeutbytte på 11 pst. og at det innføres
et bunnfradrag på 10 000 kroner.
Flertallet viser til at denne utbytteskatten
er midlertidig og skal gjelde for 2001 og erstattes av et nytt skattesystem
fra og med 2002. Det nye skattesystemet skal bygge på følgende
prinsipper:
tilnærming mellom skatt på arbeid
og skatt på kapital slik at delingsmodellen oppheves
effektiv beskatning av kapitalinntekt
mer rettferdig fordeling
nøytralitet mellom ulike investerings-, finansierings-
og virksomhetsformer.
Den midlertidige utbytteskatten faller bort ved overgangen til
det nye skattesystemet fra 2002.
Flertallet viser til brev fra finansministeren
av 20. november 2000 til Arbeiderpartiets stortingsgruppe om lovteknisk
bistand i forbindelse med oppfølgingen av budsjettavtalen
i denne innstillingen. Om skattlegging av utbytte heter det bl.a.:
«Lovendringer pga. budsjettavtalen
I
regjeringens forslag var det lagt til grunn at godtgjørelse
ved utdeling av utbytte skulle settes til halvparten av mottakers
skattesats på alminnelig inntekt, noe som normalt (utenom
Finnmark og Nord-Troms) ville gi en skatt på utbytte på 14
pst. I budsjettavtalen legges det opp til en skattesats på 11
pst, noe som medfører at mottaker normalt gis godtgjørelse
med 17/28 av vedkommendes skattesats på alminnelig
inntekt. For personlig skattepliktige i en kommune i Finnmark eller
i kommunene Karlsøy, Kvænangen, Kåfjord,
Lyngen, Nordreisa, Skjervøy og Storfjord i Troms fylke,
som har en skattesats på alminnelig inntekt på 24,5
pst., gis godtgjørelse med 13,5/24,5 av aksjonærens
skattesats. For å skjerme småsparere for økt
beskatning, legges det i budsjettavtalen til grunn at det skal gis
et bunnfradrag på 10 000 kroner. Bunnfradraget
skal gjelde samlet utbytte for hver enkelt skattyter pr. inntektsår.
Ektefeller skal imidlertid ha ett felles bunnfradrag. Barn som ikke
har fylt 17 år i inntektsåret (og dermed lignes
felles med foreldrene) skal ikke ha separat bunnfradrag.
For å få likebehandling
mellom beskatningen av utdeling av utbytte og beskatningen av gevinst
ved innløsning av aksjer, likvidasjon og salg av aksje
til selskapet, og dermed unngå omgåelser av utbytteskatten,
foreslo regjeringen at aksjonæren bare får benytte halvparten
av akkumulert positivt RISK-beløp på realisasjonstidspunktet
når aksjer realiseres på de ovennevnte måtene.
Budsjettavtalen medfører at dette må endres slik
at skattyter ved nevnte former for realisasjon får benytte
17/28 av akkumulert positivt RISK-beløp. Likebehandling
med utbytte burde i prinsippet tilsi at det også i disse
tilfellene gis en form for bunnfradrag på 10 000
kroner. Det er imidlertid i praksis svært vanskelig å gjennomføre.
Det antas også at hensynet til å skjerme småsparere
ikke gjør seg gjeldende ved slike former for realisasjon.
Det legges derfor til grunn at det ikke gis bunnfradrag i slike
tilfeller.»
Flertallet tar dette til etterretning.
Flertallet fremmer følgende
forslag:
«§ 10-12 første
og nytt annet ledd skal lyde:
(1) Godtgjørelse fastsettes til mottatt utbytte
multiplisert med 17/28 av aksjonærens skattesats
for alminnelig inntekt. For personlig skattepliktige i en kommune
i Finnmark eller i kommunene Karlsøy, Kvænangen,
Kåfjord, Lyngen, Nordreisa, Skjervøy og Storfjord
i Troms fylke fastsettes godtgjørelse til 13,5/24,5
av aksjonærens skattesats. Godtgjørelse fastsettes
likevel til mottatt utbytte multiplisert med aksjonærens
skattesats for alminnelig inntekt for den del av samlet utbytte
som ikke overstiger 10 000 kroner (bunnfradrag). Ektefeller
som lignes under ett eller særskilt etter § 2-10
eller § 2-11 skal samlet gis ett bunnfradrag.
Barn som lignes under ett med foreldrene skal ikke ha særskilt
bunnfradrag.
(2) I følgende tilfeller fastsettes godtgjørelsen
til mottatt utbytte multiplisert med aksjonærens skattesats
for hele utbytte:
a) Mottaker av utbytte er et aksjeselskap eller
likestilt selskap etter § 10-1 første
ledd.
b) Mottatt utbytte til aktiv aksjonær, så langt
utbyttet ikke overstiger den beregnede personinntekt som tilordnes
aksjonæren fra selskapet i det inntektsår utbytte
utdeles.»
Nåværende annet, tredje og fjerde
ledd blir henholdsvis tredje, fjerde og femte ledd.
§ 10-32 annet ledd skal lyde:
Inngangsverdien settes til anskaffelsesverdien, eventuelt
med opp- eller nedregulering med et beløp fastsatt etter § 10-34
eller § 10-35. Er beløp fastsatt etter § 10-34
positivt, skal inngangsverdien ved realisasjon som nevnt i § 10-37
og realisasjon ved overføring av aksje til selskapet som
har utstedt aksjen reguleres med 17/28 av beløpet.
Forrige punktum får ikke anvendelse for realisasjon foretatt
av aksjeselskap eller likestilt selskap etter § 10-1
første ledd, for realisasjon av andel i verdipapirfond
eller ved realisasjon som nevnt i § 2-5 første
ledd bokstav b og annet ledd bokstav a. Anskaffelsesverdien settes
til det beløp skattyter har betalt for aksjen dersom ikke
annet er bestemt.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og representanten Steinar Bastesen går
imot Regjeringens forslag om skjerpet beskatning av utbytte gjennom
en reduksjon av aksjonærenes godkjennelsesfradrag, jf.
Regjeringens forslag til endringer i skatteloven § 10-12
og § 10-32 annet ledd. Skatt på aksjeutbytte
gjør investeringer i norsk næringsliv til en mindre
gunstig spareform enn f.eks. bank- og obligasjonssparing og investeringer
i utlandet. Dermed brytes hovedprinsippet i skattepolitikken om
lik beskatning av ulike typer investeringer. Forslaget vil redusere
nordmenns investeringer i norsk næringsliv og bidra til
at bedrifter, ideer og nyskapingsprosjekter flytter ut av landet.
Blir forslaget om dobbeltbeskatning vedtatt, får Norge
den nest høyeste beskatningen av investeringer i næringslivet
i Europa, bare slått av Sverige. I dag ligger den norske
aksjebeskatningen ca. 50 pst. høyere enn gjennomsnittet
i EU-landene. Med utbytteskatten øker forskjellen til 86
pst. Sammen med økningen i formuesskatten og forverringene
av delingsmodellen bidrar dette til å øke det
utenlandske eierskapet i norsk næringsliv. Skatt på utbytte
vil samtidig øke avkastningskravet til egenkapitalfinansiering.
For bedriftene og deres eiere kan det derfor bli mer lønnsomt å ta
opp lån enn å øke egenkapitalen.
Disse medlemmer viser til at disse
synspunktene inntil nylig ble delt av et bredt politisk flertall.
Det vises til Innst. S. nr. 133 (1997-1998) der komiteens flertall
uttalte følgende:
«Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet
fra Sosialistisk Venstreparti, viser til departementets grundige
gjennomgang av de negative følger det vil få for
norsk økonomi og eierskap hvis man innfører dobbeltbeskatning
av aksjeutbytte.
Flertallet er enig med departementet
når man understreker at en ekstra utbytteskatt vil diskriminere aksjeutbytte
i forhold til f.eks. bankinnskudd som ikke beskattes når
pengene tas ut av banken. En slik dobbeltbeskatning av utbytte vil
dessuten trolig føre til at aksjeeierne velger å tilbakeholde
overskuddet istedenfor å betale det ut. Utbytte som deles
ut til privatpersoner og andre foretak kan brukes i alternative
anvendelser som styrker verdiskapingen og gir bedre samfunnsmessig
avkastning.»
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti slutter
seg til Regjeringens forslag.
Dette medlem fremmer følgende
forslag:
«I
I lov av 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og
inntekt (skatteloven) gjøres følgende endring:
§ 10-12 første ledd og
nytt annet ledd skal lyde:
(1) Godtgjørelse fastsettes til mottatt utbytte
multiplisert med halvparten av aksjonærens skattesats for alminnelig
inntekt.
(2) I følgende tilfeller fastsettes likevel godtgjørelsen
til mottatt utbytte multiplisert med aksjonærens skattesats:
a) Mottaker av utbytte er et aksjeselskap eller
likestilt selskap etter § 10-1 første
ledd.
b) Mottatt utbytte til aktiv aksjonær, så langt
utbyttet ikke overstiger den beregnede personinntekt som tilordnes
aksjonæren fra selskapet i det inntektsår utbytte
utdeles.
Nåværende annet, tredje og fjerde ledd
blir henholdsvis tredje, fjerde og femte ledd.
§ 10-32 annet ledd skal lyde:
Inngangsverdien settes til anskaffelsesverdien, eventuelt
med opp- eller nedregulering med et beløp fastsatt etter § 10-34
eller § 10-35. Er beløp fastsatt etter § 10-34
positivt, skal inngangsverdien ved realisasjon som nevnt i § 37
og realisasjon ved overføring av aksje til selskapet som
har utstedt aksjen reguleres med halvparten av beløpet.
Forrige punktum får ikke anvendelse for realisasjon foretatt
av aksjeselskap eller likestilt selskap etter § 10-1
første ledd, for realisasjon av andel i verdipapirfond
eller ved realisasjon som nevnt i § 2-5 første
ledd bokstav b og annet ledd bokstav a. Anskaffelsesverdien settes
til det beløp skatteyter har betalt for aksjen dersom ikke
annet er bestemt.
II
Endringene under I trer i kraft straks med virkning f.o.m. 5. september
2000.»
En stor del av norske aksjeselskap eies av andre aksjeselskap.
En generell halvering av godtgjørelsesfradraget, innebærer
at utbytte som utdeles til andre aksjeselskap vil bli beskattet
hos eierselskapet. Utbytte vil deretter kunne bli beskattet når
det utdeles videre til eierselskapets aksjonærer, og vil
dermed i slike tilfeller kunne bli beskattet i flere ledd (kjedebeskatning).
Dette vil innebære en større skatteskjerpelse
for utbytte utdelt til andre aksjeselskap enn for utdeling til andre
eiere. Dette har uheldige virkninger bl.a. for etablerte konsernstrukturer.
Et slikt system for beskatning av utbytte vil kunne gi incitament
til å omorganisere eierstrukturen slik at kapitalen kan
flyttes fra en virksomhet til en annen uten å gå veien
om kjedebeskatning. Det vil også kunne påvirke
etableringen av nye selskapsstrukturer. Disse forholdene tilsier
at forslaget om å halvere godtgjørelsesfradraget
bør begrenses slik at det ikke gjelder utbytte mottatt
av andre aksjeselskap.
En modell hvor det generelt gis full godtgjørelse ved
utdeling av utbytte til aksjeselskaper kan gjøre det gunstigere
for personlige aksjonærer å eie aksjer gjennom
et aksjeselskap (privat holdingselskap) fremfor å eie dem
direkte. Aksjonæren vil på denne måten
kunne få utsatt beskatningen av utbytte fra datterselskapet til
det tas ut av eierselskapet. Dette kan tenkes å åpne for
uheldige tilpasninger og omgåelser. På den annen side øker
ikke den personlige aksjonærens rådighet over
midlene særlig ved at de utdeles som utbytte fra datterselskapet
til det private holdingselskap. Departementet har på den
bakgrunn vurdert om fritaket bør begrenses til f.eks. bare å gjelde
utbetaling av utbytte til aksjeselskaper som har en viss eierandel
i det utdelende selskapet. Det legges imidlertid til grunn at det foreliggende
forslaget om utbytteskatt bare skal gjelde for inntektsåret
2001. Faren for omgåelser vil dermed bli begrenset.
Departementet foreslår på denne bakgrunn at
aksjeselskaper generelt unntas fra beskatning for utbytte utdelt
fra andre aksjeselskaper.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterparti og Venstre,
viser til Regjeringens skatte- og avgiftsopplegg, til budsjettavtalen
mellom Arbeiderpartiet og sentrumspartiene som er gjengitt i finansinnstillingen
kap. 3.1.2 og til merknader i innstilling om skatte-, avgifts- og
tollvedtak for 2001.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og representanten Steinar Bastesen går
imot Regjeringens forslag til dobbeltbeskatning av aksjeutbytte.
Forslaget bryter fundamentalt med prinsippene om nøytralitet
i skattereformen av 1992, vil føre til innlåsing
av kapital, og betyr at investeringer i næringslivet og
arbeidsplasser skal beskattes høyere enn passiv plassering
i banken. Det vises for øvrig til respektive komitémerknader
i Budsjett-innst. S. nr. 1 (2000-2001).
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti slutter
seg til Regjeringens forslag, jf. dette medlems merknad
i avsnitt 2.1.
Innløsning av enkelt aksje og oppgivelse av aksjen ved
likvidasjon av selskapet anses som realisasjon, jf. skatteloven § 10-37.
Likeledes anses aksjonærs salg av en aksje til selskapet
som realisasjon. Vederlag som aksjonæren får fra
selskapet i slike tilfeller beskattes dermed etter gevinstskattereglene
og ikke som utbytte. Realiteten i slike tilfeller er imidlertid
at aksjonæren, på samme måte som ved
utbytte, får utdelt kapital fra selskapet. Utdeling i forbindelse
med innløsning av aksjer kan for eksempel skje ved at aksjer
innløses forholdsmessig eller at aksjonærer selger forholdsvis
like mange aksjer til selskapet, noe som for aksjonærene
vil ha tilsvarende virkning som en utbytteutdeling. Det vil dermed
kunne oppstå et press mot tilpasninger der utdelinger til
aksjonærene forsøkes omgjort til gevinster. Dette
tilsier at aksjonærens avkastning bør skattlegges
likt uavhengig av om den tas ut som utbytte eller gevinst.
Ved realisasjon av aksjer skal inngangsverdien opp- eller nedreguleres
med endringer i tilbakeholdt skattlagt kapital i selskapet etter
den såkalte RISK-metoden. RISK-metoden skal medføre
at gevinst på aksjer som skyldes tilbakeholdt skattlagt
kapital i selskapet ikke skal beskattes på aksjonærens
hånd ved realisasjon av aksjene.
For å motvirke omgåelser fra utbytteskatten
ved innløsning av aksje, likvidasjon og salg av aksje til selskapet,
foreslår departementet at aksjonæren bare får
benytte halvparten av akkumulert positivt RISK-beløp på realisasjonstidspunktet
når aksjer realiseres på denne måten.
Er RISK-beløpet negativt, foreslår departementet
at inngangsverdien fortsatt skal nedreguleres med hele RISK-beløpet.
Aksjeselskaper skal etter forslaget unntas fra halveringen av
godtgjørelsesfradraget. For slike selskaper bør
det følgelig ikke strammes inn i gevinstreglene.
Andeler i verdipapirfond omsettes normalt ikke i annenhåndsmarkedet,
men gjennom innløsning av fondsandelen. Dette sidestilles
formelt med innløsning av enkelt aksje. Verdipapirfond
deler normalt ikke ut utbytte. Det vil derfor ikke oppstå press
mot tilpasninger der utdelinger forsøkes omgjort til gevinst.
Etter departementets syn tilsier dette at RISK-reguleringen ikke
reduseres ved gevinstberegningen ved innløsning av fondsandeler.
Departementet foreslår derfor at akkumulert RISK-beløp
ikke reduseres når andelseieren realiserer andelen ved
innløsning av andelen. Det vises til at utbytte utdelt
til verdipapirfond ikke vil bli rammet av forslaget om redusert godtgjørelse.
Beskatning av andeler i verdipapirfond vil dermed ikke bli berørt
av forslaget. Det vises til utkast til endring i skatteloven § 10-12.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterparti og Venstre,
viser til Regjeringens skatte- og avgiftsopplegg, til budsjettavtalen
mellom Arbeiderpartiet og sentrumspartiene som er gjengitt i finansinnstillingen
kap. 3.1.2 og til merknader i innstilling om skatte-, avgifts- og
tollvedtak for 2001, der disse partiers modell for aksjeutbytte
fremgår.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og representanten Steinar Bastesen går
imot Regjeringens forslag, jf. disse medlemmers begrunnelse
i pkt 2.1 og 2.2.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti slutter
seg til Regjeringens forslag om halvering av akkumulert positivt
RISK-beløp på realisasjonstidspunktet, når
aksjer realiseres ved likvidasjon, innløsning av enkelt
aksje eller salg av aksje til selskapet, jf. Regjeringens forslag
til endring i skatteloven § 10-12. Dette medlem fremmer Regjeringens forslag
i avsnitt 2.1.
Dersom det innføres økt skatt på utbytte,
reiser det spørsmål om forholdet til delingsmodellen.
Foretas det ikke tilpasninger vil aktive aksjonærer i delingsselskaper
bli tilordnet personinntekt gjennom deling samtidig som de beskattes
etter utbyttereglene for uttak fra selskapet (i tillegg til den
ordinære selskapsbeskatningen). Dette vil virke urimelig.
Etter departementets syn bør ikke inntekt som beskattes
som personinntekt samtidig ilegges utbytteskatt ved uttak.
For å unngå utbyttebeskatning ved utdeling
av inntekt tilsvarende den beregnede personinntekten, foreslår
departementet at aksjonær som er tilordnet beregnet personinntekt
fra selskapet skal ha full godtgjørelse for utbytte som
ikke overstiger den beregnede personinntekten.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterparti og Venstre,
viser til Regjeringens skatte- og avgiftsopplegg, til budsjettavtalen
mellom Arbeiderpartiet og sentrumspartiene som er gjengitt i finansinnstillingen
kap. 3.1.2 og til merknader i innstilling om skatte-, avgifts- og
tollvedtak for 2001, der disse partiers modell for utbytteskatt
fremgår.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyreog representanten Steinar
Bastesen går imot forslaget, da man går imot
dobbelbeskatning, jf. merknader i pkt. 2.1 og 2.2.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti slutter
seg til Regjeringens forslag om at aksjonær som er tilordnet
beregnet personinntekt fra selskapet skal ha full godtgjørelse
for utbytte som ikke overstiger den beregnede personinntekten.
Disse medlemmer viser til avsnitt
2.1 hvor disse medlemmer fremmer Regjeringens
forslag.
Det kan tenkes at aksjonærer i aksjeselskap på ulike
måter søker å få utbetalt overskudd
fra aksjeselskap på annen måte enn ved aksjeutbytte
for å unngå utbytteskatt. En måte kan
være å kamuflere utbytte som renter på lån.
Mer generelt kan en utbytteskatt føre til at selskapet
velger finansiering gjennom lån, f.eks. ansvarlige lån
hvor avkastningen avhenger av overskuddet i selskapet, i stedet
for utvidelse av aksjekapitalen. Departementet vil vise til at ligningsmyndighetene
må vurdere ulike former for tilpasninger konkret, og vurdere
om f.eks. utbetalinger som av partene betegnes som renter, i realiteten
er et utbytte. Departementet har vurdert om det bør foreslås
regler for å unngå tilpasninger som nevnt. Det
legges imidlertid til grunn at behovet for slike regler er begrenset
gitt at beskatning iht. det foreliggende forslaget om utbytteskatt
bare skal gjelde t.o.m. inntektsåret 2001.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre,
viser til budsjettavtalen der det er enighet om å endre
Regjeringens forslag til midlertidig utbytteskatt slik at satsen
settes til 11 pst. og det innføres et bunnfradrag på 10
000 kroner. Flertallet viser til at
denne utbytteskatten er midlertidig og skal gjelde for 2001 og erstattes
av et nytt skattesystem fra og med 2002 omtalt under 2.1.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyreog representanten Steinar
Bastesen viser til merknader i pkt. 2.1 og 2.2, hvor komiteen
går imot Regjeringens forslag om dobbeltbeskatning.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti slutter
seg til Regjeringens vurdering.
Kommuner og fylkeskommuner er som hovedregel fritatt for skatteplikt,
jf. skatteloven § 2-30 første ledd bokstav
c. Dette innebærer at kommuner generelt sett ikke er skattepliktig
for utbytte og aksjegevinster.
I skatteloven § 2-5 er det gjort enkelte unntak
fra hovedregelen om skattefrihet. Det gjelder blant annet unntak
fra skattefriheten for inntekt som er knyttet til virksomhet som
går ut på produksjon, omsetning, overføring
eller distribusjon av vannkraft utover omsetning av konsesjonskraft.
Det siktes her til virksomhet kommunene driver i forvaltningsbedrifter
eller foretak som ikke er egne skattesubjekter, og uavhengig av
hvor virksomheten drives.
Kommuner og fylkeskommuner er videre skattepliktige for gevinst
ved realisasjon av aksjer og andeler i aksjeselskaper eller likestilte
selskaper som driver slik virksomhet. Ved beregning av skattemessig inngangsverdi
på aksjene, kommer de alminnelige regler om RISK-regulering
til anvendelse, jf. skatteloven § 10-32.
Skatteloven § 2-5 har ikke tilsvarende unntak
fra den generelle skattefriheten etter § 2-30
for utbytte som kommuner og fylkeskommuner mottar fra kraftselskap.
Etter departementets syn kan det heller ikke innfortolkes noen slik
skatteplikt for utbytte i bestemmelsen om kommuners skatteplikt
for virksomhet som går ut på produksjon, omsetning,
overføring eller distribusjon av vannkraft utover omsetning
av konsesjonskraft. Økt skatt på utbytte i form
av redusert godtgjørelse vil derfor ikke å få betydning
for kommuner og fylkeskommuner. Dette gjelder også utbytte på kommuners
aksjer i kraftselskap.
Når det gjelder endringen i gevinstreglene, er disse
som nevnt ovenfor begrunnet med sammenhengen mellom utbyttebeskatningen
og gevinstbeskatningen. Når utbytte fortsatt vil være
skattefritt for kommuner, tilsier dette at det ikke foretas endringer
i gevinstreglene for kommuners gevinster ved innløsning
av aksjer m.v. i kraftselskap. Departementet foreslår på denne
bakgrunn at endringene i gevinstreglene ikke gjøres gjeldende
for kommuners gevinster på aksjer i kraftselskap.
Komiteens flertall, alle
unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre og representanten Steinar
Bastesen, er enig med Regjeringen i at endringene i gevinstreglene,
jf. avsnitt 2.3 foran, ikke gjøres gjeldende for kommuners
gevinster på aksjer i kraftselskap.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,Høyre
og representanten Steinar Bastesen går imot forslaget,
da man går imot dobbelbeskatning, jf. komiteens merknader
i avsnitt 2.1 og 2.2.
Det vises til forslag til endring av skatteloven § 10-12
første og annet ledd og § 10-32 annet ledd.
Departementet varslet i pressemelding 5. september 2000 at det
ville bli foreslått endringer i gevinst- og utbyttebeskatningen
med virkning f.o.m. 5. september 2000 for å unngå skattemotivert
tapping av selskaper i tiden mellom forslaget ble kjent og årsskifte.
Varslingen av forslaget skapte etter departementets syn en forutberegnlighet
for skattyterne som gjør det lite betenkelig å gi
forslaget virkning fra 5. september 2000. Departementet
foreslår på denne bakgrunn at endringene som foreslås
i utbyttebeskatningen trer i kraft for utbytter som er besluttet
utdelt 5. september 2000 eller senere. Tilsvarende foreslås det
at endringene i gevinstreglene trer i kraft for aksjer realisert
5. september 2000 eller senere.
Komiteens flertall, alle
unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre og representanten Steinar
Bastesen, slutter seg til Regjeringens forslag om ikrafttredelse.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre,
viser til brev fra finansministeren av 20. november 2000
til Arbeiderpartiets stortingsgruppe om lovteknisk bistand i forbindelse
med oppfølgingen av budsjettavtalen. Om virkningstidspunkt
heter det:
«Virkningstidspunkt for endringene
Regjeringens
forslag om halvering av godtgjørelse ved utbytteutdeling
og halvering av RISK ved likvidasjon, innløsning av enkeltaksjer
og salg av aksjer til selskapet ble foreslått å tre
i kraft straks med virkning fra og med 5. september 2000.
Samme virkningstidspunkt forutsettes etter budsjettavtalen.
En
lovendring vedrørende inntektsskatt trer i kraft for inntekter
som er innvunnet fra og med det vedtatte virkningstidspunktet. For
ordinære utbytter etter aksjeloven vil det være
når utbyttet er besluttet utdelt. Det er også presisert
i proposisjonsteksten.
Det skatterettslige utbyttebegrepet
omfatter også andre utdelinger fra selskapet enn det som
anses som utbytte etter aksjeloven/allmennaksjeloven. Det
gjelder utdeling av ikke-innbetalt aksjekapital ved nedsettelse
av aksjenes pålydende og kontantvederlag ved fusjon og
fisjon. I proposisjonsteksten omtales ikke virkningstidspunktet
i slike tilfeller.Virkningstidspunktet for forslagene om halvering
av RISK ved innløsning av enkeltaksje og likvidasjon og
ved salg av aksjer til selskapet er heller ikke omtalt.
Hvilke
gevinster/utbytter som anses å falle inn under
de nye reglene, vil måtte vurderes ut fra en tolkning av
når gevinsten/utbytte skal anses innvunnet. Når
det gjelder tilbakesalg av egne aksjer, vil dette være
når det er inngått en bindende avtale som salget. Endringen
får dermed virkning for tilbakesalg på grunnlag
av avtale inngått 5. september eller senere. I andre
tilfeller, som innløsning av enkeltaksjer, likvidasjon
og tilleggsvederlag ved fisjon/fusjon, er det mer usikkert
når innvinningstidspunktet må anses å være.
Etter mitt syn bør endringene ikke få virkning for
transaksjoner som selskapets generalforsamling har vedtatt før
5. september. Jeg legger derfor til grunn at endringene
når det gjelder utbetaling i forbindelse med kapitalnedsettelse,
enten i form av gevinst ved innløsning av enkeltaksje eller
i form utbytte ved nedskriving av aksjens pålydende skal
ha virkning for kapitalnedsettelse som er vedtatt av generalforsamlingen
etter aksjeloven/allmennaksjeloven § 12
-1 før 5. september.
For gevinst
ved likvidasjon bør endringen ha virkning i de tilfeller
generalforsamlingen har vedtatt oppløsning av selskapet
etter al./aal. § 16-1 før 5. september.
For kontantvederlag ved fusjon bør endringen ha virkning
i de tilfeller selskapenes generalforsamlinger har vedtatt fusjon
etter al/aal § 13-4 før 5. september
og tilsvarende for fisjon bør endringen ha virkning i de
tilfeller generalforsamlingen har vedtatt fisjon etter al/aal § 14-6
før 5. september.»
Flertallet slutter seg til dette.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og representanten Steinar Bastesen avviser
forslaget, da man går imot dobbelbeskatning, jf. merknader
i avsnitt 2.1 og 2.2.
Formålet med RISK-reguleringen er å forhindre
at tilbakeholdt beskattet overskudd som er tillagt egenkapitalen
eller formuen i selskap eller likestilt innretning som er selvstendig
skattesubjekt, ikke skal beskattes om igjen ved realisasjon av egenkapitalinstrumentet
i selskapet eller innretningen.
For at skattlegging av gevinst ved realisasjon av egenkapitalinstrument
skal kunne innebære et større eller mindre element
av dobbeltbeskatning av selskapsformuen, er det en forutsetning
at egenkapitalinstrumentet gir eiendomsrett til selskapets egenkapital. Aksjer
oppfyller denne forutsetningen. Sammen eier aksjonærene
hele selskapsformuen i aksjeselskapet. Derfor vil markedsverdien
på aksjene som hovedregel stige i takt med at den beskattede
selskapsformuen øker. Full gevinstbeskatning av differansen
mellom aksjens historiske kostpris og realisasjonsvederlaget vil
i slike tilfeller føre til at den del av gevinsten som eventuelt
skyldes økning i selskapets beskattede formue også blir
beskattet på aksjonærens hånd.
På dette punkt er det en vesentlig forskjell på aksjer
og grunnfondsbevis. Grunnfondsbevis gir ikke eiendomsrett til sparebankens
samlede egenkapital. De gir i utgangspunktet bare rett til utbytte,
samt en svært betinget rett til innløsning eller
tilbakebetaling av grunnfondsbeviset. Slik innløsning eller
tilbakebetaling av grunnfondsbeviset vil antagelig forekomme svært
sjelden i praksis. Derfor prises grunnfondsbevisene i markedet ut
fra forventet utbytte. Utbytteutdelingen kan som hovedregel bare
skje på grunnlag av årsoverskuddet i siste inntektsår,
og ikke på grunnlag av akkumulert overskudd fra tidligere år.
Derfor vil akkumulert overskudd i innretningen heller ikke påvirke
grunnfondsbevisets markedsverdi i særlig grad.
Fra 1990 har sparebankene, gjensidige forsikringsselskaper og
kredittforeninger hatt adgang til å avsette midler til
utjevningsfond. Denne avsetningsadgangen innebærer at det
i gode år kan avsettes midler til utjevningsfond, som skal
sikre utbytteutbetalinger også i dårlige år.
Avsetningsadgangen var opprinnelig begrenset slik at de årlige
avsetningene til utjevningsfond og kontantutbytte til sammen ikke kunne
utgjøre større andel av årsoverskuddet
enn grunnfondskapitalens andel av innretningens totale ansvarlige
kapital minus ansvarlig lånekapital. Utjevningsfondets
maksimale størrelse kunne ikke overstige 3 års
normal forrentning av grunnfondskapitalen. Avsetning til utjevningsfond
krever samtykke fra Kredittilsynet.
F.o.m. inntektsåret 1995 ble sparebankenes avsetningsadgang
til utjevningsfondet utvidet slik at de årlige avsetningene
til utjevningsfond og kontantutbytte til sammen ikke kan utgjøre
større andel av årsoverskuddet enn grunnfondsbeviskapitalens
og utjevningsfondets andel av sparebankens totale ansvarlige kapital,
minus ansvarlig lånekapital og overkursfond. Samtidig ble
taket på utjevningsfondets størrelse opphevet.
Viktigere i relasjon til gevinstbeskatningen av grunnfondsbevis
og spørsmålet om grunnfondsbevis bør
RISK-reguleres, er at forskrift om grunnfondsbevis i sparebanker
nå bestemmer at ved eventuell avvikling av banken skal
grunnfondskapitalen, overkursfond og utjevningsfond tilfalle grunnfondsbeviseierne,
forutsatt at alle kreditorene har fått fullt oppgjør.
Det er ikke vedtatt tilsvarende liberalisering for så vidt
gjelder størrelsen på og anvendelsen av utjevningsfond
i gjensidige forsikringsselskaper og kredittforeninger. Ved en eventuell
underskuddssituasjon eller ved avvikling av banken, skal utjevningsfondet,
sparebankfondet (grunnfondet) og eventuelt gavefond nedskrives forholdsmessig.
Etter departementets syn skal RISK-reguleringen av grunnfondsbevis
ikke beregnes på bakgrunn av endring av den forholdsmessige
andel av sparebankens/innretningens beskattede kapital
som tilsvarer grunnfondskapitalens (eventuelt også utjevningsfondets
og overkursfondets) samlede andel av bankens egenkapital. Som fremholdt
ovenfor gir ikke grunnfondsbevis uten videre eiendomsrett til noen
andel av sparebankens egenkapital utover det innskudd som ble innbetalt
ved utstedelse av grunnfondsbeviset. Dette endres ikke ved at samlet
utbytteutdeling til grunnfondsbeviseierne det enkelte år
skal ligge innenfor den andel av årsoverskuddet som tilsvarer
grunnfondsbeviskapitalens og eventuelt utjevningsfondets samlede
andel av sparebanken/innretningens totale ansvarlige kapital.
Etter departementets vurdering bør grunnfondsbevis i
sparebanker som har avsatt midler til utjevningsfond RISK-reguleres
på grunnlag av endringer i dette fondets størrelse
i løpet av eiertiden. Utjevningsfondet kan anses som grunnfondsbeviseiernes
andel av tilbakeholdt overskudd i sparebanken. Prinsipielt sett
innebærer dette at grunnfondsbeviseierne i sparebanker anerkjennes å ha
en særlig rett til utjevningsfondet, selv om grunnfondsbeviseiernes
faktiske tilgang til dette fondet vil være sterkt begrenset.
Grunnfondsbeviseierne i gjensidige forsikringsselskap og kredittforeninger
har som nevnt ovenfor ikke en slik rett til utjevningsfondet som
grunnfondsbeviseierne i sparebanker. Etter departementets vurdering
bør det derfor ikke foretas RISK-regulering av grunnfondsbevis
i gjensidige forsikringsselskaper eller kredittforeninger.
Forretningsbanker og forsikringsselskaper kan heller ikke avvikles
uten myndighetenes godkjennelse. Aksjonærenes svært
begrensede tilgang til selskapsformuen i slike institusjoner har
etter gjeldende rett ikke innvirkning på RISK-reguleringen
av aksjene. Avgjørende i denne sammenheng er imidlertid,
til forskjell fra grunnfondsbeviseierne i sparebanker, at aksjonærene
vil ha eiendomsrett til selskapsformuen dersom forretningsbanken
eller forsikringsaksjeselskapet avvikles. Legger en det samme synspunktet
til grunn i forhold til eiendomsretten til sparebankens formue,
tilsier det etter departementets vurdering at grunnfondsbevis i
sparebanker bør RISK-reguleres bare på grunnlag
av endringer i sparebankens utjevningsfond, dvs. den delen av tilbakeholdt
overskudd som kan tilføres eierne som utbytte.
På denne bakgrunn fremmer departementet forslag om at
grunnfondsbevis i sparebanker skal RISK-reguleres på grunnlag
av endring i sparebankens utjevningsfond i løpet av eiertiden.
Det vises til utkast til endringer i skatteloven § 10-34.
For grunnfondsbevis i sparebanker som har opprettet utjevningsfond,
vil RISK-reguleringen det enkelte år, som fastsettes med
virkning pr. 1. januar i sparebankens ligningsår (året
etter inntektsåret), avhenge av om fondets størrelse
er uendret, økt eller redusert. I det første tilfellet
blir RISK-beløpet 0. Hvis fondet tilføres midler,
blir RISK-beløpet positivt. Hvis fondet reduseres eller
tappes helt, enten fordi midlene benyttes til utbytte til grunnfondsbeviseierne, eller
fordi banken går med underskudd blir RISK-beløpet
negativt.
Negativ RISK-regulering som følge av nedskriving av
utjevningsfondet for å dekke underskudd i sparebanken,
kan føre til at grunnfondsbevisets skattemessige inngangsverdi
faller under historisk kostpris uten at dette motsvares av utdelinger
fra sparebanken. For å unngå nedskriving av historisk
kostpris på dette grunnlag, foreslår departementet
at det ved fastsettelse av grunnfondsbevisets skattemessige inngangsverdi
ses bort fra akkumulert negativ RISK som innebærer at inngangsverdien
blir lavere enn historisk kostpris, i den utstrekning det negative
RISK-beløpet skyldes nedskrivning av utjevningsfondet for å dekke regnskapsmessig
tap i banken i løpet av eiertiden. Akkumulert negativ RISK
i løpet av eiertiden som skyldes mottatt utbytte utbetalt
av midler på utjevningsfondet, skal naturligvis tas hensyn
til ved fastsettelse av grunnfondsbevisets skattemessige inngangsverdi. Det
vises til utkast til endringer i skatteloven § 10-32.
Departementets forslag innebærer at grunnfondsbevis
i sparebanker som ikke har opprettet og avsatt midler til utjevningsfond
ikke lenger blir gjenstand for RISK-regulering. Det innebærer
at den årlige RISK-reguleringen for grunnfondsbevis i disse
sparebankene faller bort f.o.m. 2000. Departementets forslag innebærer
også at RISK-reguleringen for grunnfondsbevis i gjensidige
forsikringsselskaper og kredittforeninger faller bort f.o.m. 2000.
Departementet foreslår at den enkelte grunnfondsbeviseier
beholder opparbeidede RISK-beløp tilknyttet grunnfondsbevis
anskaffet før 1. januar 2000.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre,
viser til budsjettavtalen og slutter seg til Regjeringens forslag
til nytt syvende og åttende ledd i skatteloven § 10-34
om at grunnfondsbevis i sparebanker skal RISK-reguleres på grunnlag
av endring i sparebankenes utjevningsfond i løpet av eiertiden,
og til nytt sjette ledd i skatteloven § 10-32
om at akkumulert negativ RISK i løpet av eiertiden som
følge av utbytte fra midler på utjevningsfondet,
skal hensyntas.
Flertallet viser til Regjeringens
skatte- og avgiftsopplegg, til budsjettavtalen mellom Arbeiderpartiet
og sentrumspartiene som er gjengitt i Finansinnstillingen kap. 3.1.2
og til respektive merknader i denne innstillingen kap. 1.1.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og representanten Steinar Bastesen går
imot Regjeringens forslag. Regjeringens forslag er svært
uheldig for sparebankene, og vil svekke grunnfondsbevisene som et
viktig egenkapitalinstrument for det regionalt baserte sparebankvesen.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti slutter
seg til Regjeringens forslag.
I kapittel 2.3 i St.prp. nr. 1 (2000-2001) foreslås enkelte
innstramminger i delingsmodellen. Forslagene krever endringer i
skatteloven, og disse endringene omtales nedenfor. For en nærmere
redegjørelse for bakgrunnen for forslagene vises det til
omtalen i St.prp. nr. 1.
Komiteen viser til sine
respektive merknader nedenfor i avsnittene 4.2-4.4 og i Budsjett-innst.
S. nr. 1 (2000-2001) avsnitt 2.8.6.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterparti og Venstre,
viser til Regjeringens skatte- og avgiftsopplegg, til budsjettavtalen
mellom Arbeiderpartiet og sentrumspartiene som er gjengitt i finansinnstillingen
kap. 3.1.2 .
Flertallet slutter seg til forslagene
som innebærer innstramning av kapitalavkastningsgrunnlaget og
redusert risikotillegg i kapitalavkastningsraten i delingsmodellen,
mens de øvrige forslag til endringer ikke støttes.
Komiteens flertall, alle
unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
viser til at delingsmodellen er allerede i dag en for stor belastning
for aktive eiere, og Regjeringens forslag ville ført til
ytterligere forverring av vilkårene for de som arbeider
i egen bedrift.
Delingsbestemmelsene medfører at mindre selskaper der
eierne er aktive i driften skattlegges hardere enn andre næringsdrivende.
Aktive eiere kan få en marginalskatt på over 55 pst.,
mens passive eiere som mottar utbytte slipper med 28 pst.
skatt. I all hovedsak rammer dette småbedrifter. Delingsmodellen
skaper også betydelig merarbeid for bedriftene.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre viser til at det i budsjettavtalen
med Arbeiderpartiet er enighet om at det ikke skal strammes inn
i takene for ikke-liberale yrker og identifikasjonsreglene. Dette innebærer
at de viktige forslagene til innstramming i og forverring av delingsmodellen
er unngått. Sentrumspartiene aksepterer innstramming i
kapitalavkastningsgrunnlaget og risikotillegget som en del av budsjettavtalen
med Arbeiderpartiet.
Disse medlemmer viser til budsjettavtalen med
Arbeiderpartiet og omtale i kapittel 2.1 der partene er enige om å fremme
en skattereform der delingsmodellen fjernes fra 2002.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og representanten Steinar Bastesen går
imot Regjeringens forslag til forverringer i delingsmodellen. Forslagene
innebærer en kraftig forverring av rammevilkårene
for aktive eiere i små og mellomstore bedrifter. Resultatet
er at arbeidsinnsatsen og investeringene i småbedriftene faller.
Kombinert med de siste renteøkningene fører forverringene
i delingsmodellen og utbytteskatten til at vekstkraften i de mest
nyskapingsorienterte bedriftene undergraves. Disse
medlemmer vil påpeke hvor uforståelig det
er at Regjeringen gjennomfører massive skatte- og avgiftsøkninger
på næringslivet samtidig som den varsler en fullstendig
omlegging av bedriftsbeskatningen fra neste år. Med en
slik politikk blir forutsigbarheten i rammebetingelsene lik null.
Behovet for identifikasjonsregler oppstår når
aksjer eller andeler ikke eies av den som utøver aktiviteten
i selskapet, men av personer den aktive har et så nært økonomisk
forhold til at det foreligger et interessefellesskap mellom den
aktive og passive aksjonær eller deltaker. Et slikt interessefellesskap
kan innebære at den aktive har den samme reelle innflytelse
over de økonomiske og forvaltningsmessige disposisjoner i
selskapet som om han selv hadde vært den formelle eier
av aksjene eller andelene. Interessefellesskap mellom nærstående
kan også lede til forsøk på illojale tilpasninger
(omgåelser), ved at en aktiv aksjonær eller deltaker
avhender aksjene/andelene til en nærstående
i den hensikt å unngå at det fastsettes personinntekt,
mens han i realiteten beholder sine økonomiske og forvaltningsmessige
interesser i selskapet.
Det er en viktig forutsetning at regelen om objektiv identifikasjon
bare skal gjelde i tilfeller hvor det er et nært interessefellesskap
mellom den aktive og aksjonæren eller deltakeren. En ville
ellers kunne ramme forhold hvor den aktive ikke har reell innflytelse
i selskapet, og hvor det derfor ikke foreligger noe vesentlig interessefellesskap.
På den annen side må det tas hensyn til at
identifikasjonsregelen, for å være hensiktsmessig
og effektiv, må ramme de tilfeller der det faktisk er et
slikt interessefellesskap mellom den aktive og passive aksjonær/deltaker.
Dette er av stor betydning for å kunne gjennomføre
en skattemessig likebehandling av inntekt av arbeid, og for å forebygge
klare omgåelser av delingsmodellen.
Kretsen av nærstående for liberale foretak
ble utvidet ved lov av 17. desember 1999 nr. 94, som følge av
budsjettavtalen mellom sentrumspartiene og Arbeiderpartiet. Endringen
er gitt virkning f.o.m. inntektsåret 2000. Utvidelsen innebærer
at vilkårene (eierkravet) for å komme inn under
delingsmodellen er forskjellige for henholdsvis liberale og ikke-liberale
foretak. Konsekvensen er at en i liberalt foretak lettere oppfyller
vilkårene for deling enn i ikke-liberalt foretak, fordi
kretsen av personer skattyter skal identifiseres med er snevrere
for ikke-liberalt foretak. Det foreligger ikke hensyn som skulle
tilsi en slik forskjellsbehandling når det gjelder vilkårene
for å komme inn under delingsmodellen.
Etter departementets vurdering er kretsen av personer som omfattes
av identifikasjonsregelen for ikke-liberalt foretak for snever til
at de aktuelle tilfeller av interessefellesskap fanges opp. Videre
taler hensynet til likebehandling med liberalt foretak for en utvidelse
av kretsen av nærstående i ikke-liberalt foretak.
På denne bakgrunn foreslås det at kretsen av nærstående
utvides for ikke-liberalt foretak, slik at denne blir den samme
som for liberalt foretak.
Det vises til forslag om endring av skatteloven § 12-11.
Det foreslås at endringen skal tre i kraft med virkning
f.o.m. inntektsåret 2001. Dette innebærer at endringen
ikke får betydning for vurderingen av om vilkårene
for deling (eierkravet) er oppfylt i 2000, men først fra
2001.
Komiteens flertall, alle
unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, går imot
Regjeringens forslag til endring av skatteloven § 12-11
om identifikasjon av nærstående, og viser til
begrunnelse i avsnitt 4.1, samt Budsjett-innst. S. nr. 1
(2000-2001).
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre,
viser til Regjeringens skatte- og avgiftsopplegg, til budsjettavtalen mellom
Arbeiderpartiet og sentrumspartiene som er gjengitt i Finansinnstillingen
kap. 3.1.2 og til merknader i innstillingen om skatte-, avgifts-
og tollvedtak for 2001 og til merknader under pkt. 4.1.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti slutter
seg til Regjeringens forslag.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«I
I lov av 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt (skatteloven)
gjøres følgende endring:
§ 12-11 første ledd skal
lyde:
Aksje eller andel eid av den aktives nærstående
er likestilt med aksje eller andel eid av den aktive skattyteren
selv ved beregning av personinntekt etter § 12-10
første ledd b og c. Som nærstående regnes
skattyterens slektninger i rett nedstigende eller rett oppstigende
linje, ektefelle, samboer, søsken og ektefelles eller samboers
foreldre og barn. Utbytte eller andel av overskudd som nærstående
oppebærer eller har krav på, regnes likt med skatteyterens
aksje eller andel.
II
Endringen under I trer i kraft straks med virkning f.o.m. inntektsåret
2001.»
Etter departementets syn medfører gjeldende regler for
begrensing av personinntekt for ikke-liberale foretak at en for
liten del av inntekten fra foretaket klassifiseres som arbeidsinntekt.
Det er grunn til å tro at den reelle avkastningen av arbeidet
er høyere enn det som reflekteres gjennom personinntekten
etter begrensning. Departementet foreslår derfor å endre
begrensningsregelene. Det foreslås at personinntekten i utgangspunktet
skal begrenses til 23 G. Beregnet personinntekt over 75 G, skal
ikke begrenses.
Det vises til forslag til endring av skatteloven § 12-17.
Det foreslås at endringen skal tre i kraft fra inntektsåret
2001. De nye reglene for begrensning vil dermed få virkning
for personinntekt som tilordnes i inntektsåret 2001. For
personinntekt fra aksjeselskaper vil dette dermed gjelde personinntekt
av inntekt opptjent i selskapet i 2000 og som tilordnes den aktive i
inntektsåret 2001.
Komiteens flertall, alle
unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, går imot
Regjeringens forslag til endring av begrensningsreglene i skatteloven § 12-17
og viser til respektive merknader i avsnitt 4.1, samt Budsjett-innst.
S. nr. 1 (2000-2001).
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre viser til Regjeringens
skatte- og avgiftsopplegg, til budsjettavtalen mellom Arbeiderpartiet
og sentrumspartiene som er gjengitt i Finansinnstillingen kap. 3.1.2
og til merknader i innstillingen om skatte-, avgifts- og tollvedtak
for 2001.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti støtter
Regjeringens forslag om innstramminger i delingsmodellen. Dette medlem mener imidlertid at man
også bør fjerne de resterende tak i delingsmodellen,
og fremmer følgende forslag:
«I
I lov av 26. mars 1999 nr. 14 om skatt og inntekt (skatteloven)
gjøres følgende endringer:
§ 12-16 annet ledd oppheves. Tredje
ledd blir nytt annet ledd.
§ 12-17 oppheves.
II
Endringen under I trer i kraft straks med virkning fra og med
inntektsåret 2001.»
Etter departementets syn var det rimelig at det i forbindelse
med skattereformen ble innført en valgfrihet mht. bruk
av verdsettelsesprinsipper. Den skattemessige verdien av driftsmidlene
i enkelte foretak kunne være svært lav pga. de
liberale avskrivningsreglene som gjalt før skattereformen.
Begrunnelsen for fortsatt å ha denne valgfriheten er imidlertid
ikke lenger gyldig, idet det er gått over 8 år
siden reformen.
At delingspliktige kan velge mellom bruk av regnskapsmessig og
skattemessig verdi, er en lite begrunnet fordel for skattyterne.
Dersom de skattemessige avskrivningssatsene er gunstigere enn reelt økonomisk
verdifall, er det i seg selv en fordel for skattyterne. Innenfor
delingsmodellen kan de imidlertid i tillegg spare skatt ved å la
regnskapsmessige verdier inngå i kapitalavkastningsgrunnlaget.
Dette skaper også utilsiktede tilpasningsmuligheter som
i en del tilfeller synes å bli utnyttet. For eksempel er
det mulig å spare store beløp i skatt gjennom å omdanne
virksomhet slik at en regnskapsmessig kan oppskrive ervervet forretningsverdi.
Det er generelt uheldig at regnskapsføringen får skattemessig
virkning. Regnskapet til bedriftene bør gi informasjon
om de reelle økonomiske forholdene i bedriftene, og i minst
mulig grad være påvirket av rene skattemessige
disposisjoner. Dersom økt regnskapsmessig verdi på eiendelene
gir lavere skatt, er det fare for at dette hensynet veier tyngre
enn hensynet til å gi korrekt informasjon om verdien på eiendelene.
Dermed reduseres regnskapenes informasjonsverdi. Det vil være
til ulempe for så vel kreditorer og eiere som for allmennheten.
Ved bare å tillate verdsettelse til skattemessig verdi
vil en unngå disse uheldige forholdene. Et slikt system
vil også bli langt lettere å håndtere
for ligningsmyndighetene.
Departementet foreslår derfor at en skattyter ikke skal
kunne kreve at eiendeler verdsettes til regnskapsmessig verdi f.o.m.
inntektsåret 2000. Delingspliktige skal likevel kunne kreve
fortsatt verdsettelse til regnskapsmessig verdi for eiendeler som
ble verdsatt til regnskapsmessig verdi ved beregningen av kapitalavkastningsgrunnlaget
i 1999.
Det vises til endring i skatteloven § 12-13.
Det foreslås at endringen skal tre i kraft f.o.m. inntektsåret 2000.
Komiteens flertall, alle
unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, slutter
seg til Regjeringens forslag. Det vises til respektive merknader i
avsnitt 4.1.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og representanten Steinar Bastesen går
imot Regjeringens forslag til endring i skatteloven § 12-13
om at skattyter ikke skal kunne kreve at eiendeler verdsettes til
regnskapsmessig verdi f.o.m. inntektsåret 2000, og viser
til begrunnelse i avsnitt 4.1, samt Budsjett-innst. S. nr. 1 (2000-2001).
Disse medlemmer har merket seg at
Arbeiderpartiet og sentrumspartiene foreslår å redusere
risikotillegget i kapitalavkastningsraten fra 5 til 4 pst., under
henvisning til at «gjeldende nivå må anses å være
høyere enn et rimelig påslag for risiko». Disse medlemmer er forundret over at
Regjeringen mener risikoen ved å satse på næringsvirksomhet
i forhold til alternative investeringer er varig redusert i forhold
til tidligere uten å begrunne dette nærmere. Man
må kunne forvente at et slikt utsagn ledsages av en grundig
dokumentasjon for hva som er et rimelig påslag for risiko.
Også for 2000 førte budsjettforliket mellom sentrumspartiene
og Arbeiderpartiet til at risikotillegget ble redusert.
Disse medlemmer mener det er lite
som tilsier at det allmenne risikobildet i norsk næringsliv
er betydelig redusert i forhold til tidligere. Selv om Regjeringen
neste år kompenserer ved å heve den risikofrie
renten i kapitalavkastningsraten fra 5 til 6 pst., innebærer
de gjentatte reduksjonene i risikotillegget, at den beregnede kapitalavkastningen
i delingsmodellen etter hvert reduseres og at beregnet personinntekt og
skattebyrden for aktive eiere øker. Disse
medlemmer vil opprettholde risikotillegget på 6 pst. som
gir et bokført provenytap på 50 mill. kroner.
Det fremsettes forslag om at kapitalavkastningsraten skal være
maksimalt 11,0 pst. Forslaget er fremmet i Budsjett-innst. S. nr.
1 (2000-2001).
Disse medlemmer går også imot
Regjeringens forslag om at driftsmidler som er anskaffet etter 1. januar
2000 bare skal fastsettes til skattemessig verdi ved beregningen
av kapitalavkastningsgrunnlaget. Tatt i betraktning den varslede
omleggingen av næringsbeskatningen ser disse
medlemmer ingen grunn til å foreta en slik innstramning.
Departementet foreslår å endre avskrivningssatsen
for ervervet forretningsverdi jf. skatteloven § 14-43
første ledd, bokstav b fra 30 til 20 pst.
Avskrivning på ervervet forretningsverdi ble innført
ved lov 1. juni 1984 nr. 33 med lineær
avskrivning på inntil en femtedel pr. år.
Ved skattereformen 1992 ble skatteloven endret slik at ervervet
forretningsverdi skulle avskrives etter saldosystemet under saldogruppe
a etter en sats på inntil 30 pst. Tilsvarende
skulle gevinst inntektsføres med 30 pst.
Ved lovendringer i 1993 ble det opprettet en egen saldogruppe
for ervervet forretningsverdi og avskrivningssatsen på 30
pst. ble opprettholdt, samtidig ble reglene endret slik at negativ
saldo (gevinst) ved realisasjon av forretningsverdi skulle overføres
til gevinst- og tapskonto. Dette innebar en inntektsføring med
20 pst. pr. år. Endringen ble i Innst. O. nr. 76 (1992-1993)
begrunnet med ønske om å holde gevinsten utenom
delingsmodellen og dermed unnta den fra personinntekten. Det ble
i denne forbindelse ikke pekt på de ulemper som kunne oppstå ved
at det var to ulike prosentsatser for henholdsvis avskrivning og
inntektsføring.
Det finnes svært mange forskjellige former for forretningsverdi
og det er derfor vanskelig å fastslå generelt
hvilket reelt verdifall forretningsverdi har. Departementet mener
imidlertid at avskrivningssatsen på 30 pst. er høy
i forhold til reelt økonomisk verdifall. Den høye
satsen kombinert med andre regler kan medføre store tilpasningsmuligheter
for skattytere.
Ved salg av næringsvirksomhet kan kjøper avskrive
salgssummen av forretningsverdien med inntil 30 pst., mens selger
på sin side inntektsfører gevinsten med 20 pst.
Periodiseringsforskjellen innebærer asymmetri i beskatningen
av inntekter og utgifter.
Kjøper er tjent med at forretningsverdien utgjør
så stor andel som mulig av salgssummen på grunn
av den høye avskrivningssatsen på 30 pst. For
ligningsmyndighetene er det vanskelig å avgjøre
hvor stor del av kjøpesummen som skal henføres
til forretningsverdi og hvor stor del som skal henføres
til de øvrige eiendelene.
For delingsforetak innebærer reglene at salgssummen
på selgers hånd blir beskattet som kapitalinntekt og
ikke medtatt i personinntekten. På kjøpers side
vil avskrivningsfradraget redusere personinntekten. Dette gir også asymmetri
i beskatningen. Videre vil høy verdsettelse av forretningsverdi
innebære et høyere kapitalavkastningsgrunnlag
slik at beregnet personinntekt reduseres ytterligere. Konsekvensen
er økt press for at verdien av forretningsverdi skal settes høyere
enn virkelig verdi.
Ved salg av personlig virksomhet til aksjeselskap som selger
selv eier, gir reglene mulighet for vesentlige skattebesparelser
og dermed skattemessige motiver til omorganisering. De nevnte konsekvensene
er spesielt gunstige for omorganisering i slike tilfeller, siden det
er et klart interessefellesskap mellom kjøper og selger.
Ved å endre avskrivningssatsen på forretningsverdi
fra 30 til 20 pst. vil de skattemessige tilpasninger som beskrevet
ovenfor reduseres.
Det vises til forslag til endring i skatteloven § 14-43
første ledd, bokstav b.
Komiteens flertall, alle
unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre, og representanten Steinar
Bastesen slutter seg til Regjeringens forslag til endring av skatteloven § 14-43
første ledd, bokstav b.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre,
viser til budsjettavtalen som er gjengitt i Finansinnstillingen
kap. 3.1.2. I avtalens punkt 10 framgår
det at avskrivningssatsene for saldogruppene a og c-h i skatteloven § 14-43
skal settes ned.
Flertallet fremmer følgende
forslag:
Ǥ 14-43. Avskrivningssatser
(1) Saldo for driftsmidler m.v. som nevnt i § 14-41
første ledd kan avskrives med inntil følgende
sats:
a. kontormaskiner og lignende - 25 pst.
c.v ogntog, lastebiler, busser, varebiler, drosjebiler og
kjøretøyer for transport av funksjonshemmede - 20 pst.
d. personbiler, traktorer, maskiner, redskap, instrumenter,
inventar m.v. - 15 pst.
e. skip, fartøyer, rigger m.v. - 14 pst.
f. fly, helikopter - 12 pst.
g. bygg og anlegg, hoteller, losjihus, bevertningssteder
m.v. samt elektronisk utrustning i kraftanlegg - 2 pst.
h. forretningsbygg - 0 pst.
(2) Forhøyet avskrivningssats gjelder for
a. forretningsbygg som omfattes av første
ledd h, i kommune eller del av kommune som pr. 31. desember i
inntektsåret omfattes av det geografiske virkeområdet
for distriktspolitiske virkemidler som forvaltes av Statens nærings-
og distriktsutviklingsfond og av fylkeskommunene. Saldo for slikt
bygg kan avskrives med inntil 1 pst.
b. saldo for bygg med så enkel konstruksjon at
det må anses å ha en brukstid på ikke
over 20 år fra oppføringen. Saldo for slikt bygg
kan avskrives med inntil 6 pst.
Endringene trer i kraft straks med virkning fra og med inntektsåret
2000.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og representanten Steinar Bastesen går
imot Regjeringens forslag til endring i skatteloven § 14-43
første ledd, bokstav b om å endre avskrivningssatsen
for ervervet forretningsverdi fra 30 til 20 pst., og viser til Budsjett-innst. S.
nr. 1 (2000-2001).
Disse medlemmer vil igjen understreke
at budsjettforliket mellom sentrumspartiene og Arbeiderpartiet innebærer
et fundamentalt brudd på det brede, politiske forliket
om skattereformen fra 1992. Avskrivningssatsene var et betydelig
element i skattereformen, og når Arbeiderpartiet og sentrumspartiene nå reduserer
disse kraftig, innebærer dette at grunnlaget for enigheten
om skattereformen utraderes fullstendig.
Disse medlemmer viser til at satsene
for avskrivning skal gjenspeile den faktiske verdiforringelse av
kapitalen, og at det var bred enighet om dette ved behandlingen
av skattereformen. Med noen få unntak har satsene vært
uendret siden 1992. Disse medlemmer finner
det oppsiktsvekkende at Arbeiderpartiet og sentrumspartiene nå foretar
store endringer i avskrivningssatsene som ledd i en politisk hestehandel
for å finne inndekning på statsbudsjettet. Disse medlemmer mener det er uforsvarlig å foreta
denne type regelendringer uten at dette er saklig begrunnet. Enda
verre blir det når endringene gis tilbakevirkende kraft
for inneværende år.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti understreker
at det er viktig å sikre det offentlige inntekter. Det
er imidlertid ikke likegyldig hvordan man oppnår dette.
Skatter og avgifter medfører effektivitetstap for samfunnet,
men nivået på dette kan påvirkes ved
utforming av avgiftssystemet. Dette medlem viser
i denne sammenheng til sine merknader til avsnitt 1.1 foran.
Grepet som er gjort i forliket er uheldig sett i dette perspektivet.
Konjunkturavgiften på arbeid var en avgift med bredt grunnlag
og relativt lav sats, mens de foreslåtte endringene i avskrivningssatser
har et relativt smalere grunnlag og tilsvarende høyere
sats. Det er etter dette medlems oppfatning
grunn til å frykte at denne endringen vil bli møtt
av omfattende avgiftsbegrunnede tilpasninger i markedet, slik at
investeringer som ellers er lønnsomme vil bli utsatt i håp
om at avgiften forsvinner neste år. Dette vil åpenbart
være samfunnsøkonomisk uheldig.
Et stortingsflertall bestående av Fremskrittspartiet,
Høyre, Venstre, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og
Kystpartiet ba i stortingsvedtak av 16. juni 2000 om at
Regjeringen legger fram forslag om fritak for formuesskatt for næringsaktiva.
Regjeringen ser det ikke ønskelig å innføre
et slikt fritak, men legger stortingsvedtaket til grunn i budsjettet
for 2001. I St.prp. nr. 1 (2000-2001) Skatte-, avgifts- og tollvedtaket
presenterer imidlertid Regjeringen et alternativt formuesskatteopplegg
som gir økt skattemessig likebehandling og bedre fordeling
enn forslaget om å frita næringseiendeler.
Regjeringen forstår stortingsvedtaket av 16. juni 2000
slik at formuesskattefritaket skal skje innenfor Regjeringens ordinære
skatte- og avgiftsopplegg for 2001. I dette kapittelet fremmer departementet
forslag til hvordan et slikt formuesskattefritak kan gjennomføres.
Det vises for øvrig til omtalen i St.prp. nr. 1 (2000-2001).
Komiteen viser til sine
respektive merknader nedenfor og i Budsjett-innst. S. nr. 1
(2000-2001) avsnitt 2.5.
Kapitalinntekter behandles i det nåværende
inntektsskattesystemet klart forskjellig fra inntektstypen arbeids-
og pensjonsinntekter. Kapitalinntekter har ikke bruttoskatter (folketrygdavgift
og toppskatt), og er ikke pensjonsgivende i folketrygden. Da skattereformen
ble vedtatt i 1991 var det bred politisk enighet om at kapital anvendes
samfunnsøkonomisk mer effektivt når skattebelastningen
på kapitalavkastning er flat og nøytral. Så vel
fordelings- som effektivitetshensyn tilsier etter departementets
vurdering at formuesskatt har en sterk berettigelse ved flat inntektsbeskatning
av kapitalavkastning.
Den gjeldende formuesbeskatning er beheftet med en del svakheter.
Ideelt burde formuesskatten, i likhet med inntektsskatten, utformes
slik at den ikke påvirker den effektive beskatning mellom
ulike formuesplasseringer.
Noen av de svakheter formuesskatten er beheftet med, for eksempel
fordi enkelte formuesobjekter vanskelig lar seg registrere og verdsette,
er det ikke lett å gjøre noe med på kort
sikt. Andre svakheter bør kunne rettes opp, først
og fremst gjennom endringer i verdsettelsesgrunnlaget og verdsettelsespraksis.
Siktemålet burde være et mer nøytralt
verdsettelsesgrunnlag som har som utgangspunkt et mål om
tilnærmet lik beskatning av alle eiendeler som lar seg
registrere og verdsette. I tillegg bør en i verdsettelsespraksis
legge stor vekt på likhetsprinsippet slik at sammenlignbare formuesobjekter
av samme art blir gjenstand for den samme beskatningen.
Formuesskatten gir, selv om den har svakheter, en utjevning av
skattebyrden mellom generasjoner og mellom ulike inntektsgrupper.
En riktig utformet formuesskatt vil etter departementets vurdering
også sikre en mer effektiv utnyttelse av kapitalen enn
etter gjeldende regler, og i enda større grad enn ved å frita næringseiendeler.
Skattereformen er basert på at mest mulig skattemessig
nøytralitet mellom alle former for kapitalanvendelse gir
størst verdiskaping i økonomien. Dette prinsipielle
utgangspunktet er solid forankret i et stort antall faglige utredninger
og vurderinger. Det kan på dette grunnlaget reises prinsipielle
innvendinger mot et formuesskattefritak for enkelte kapitalanvendelser.
Som påpekt i tidligere utredninger av spørsmålet om å frita
næringseiendeler for formuesskatt, blant annet i Revidert
nasjonalbudsjett 1993, er det en rekke økonomiske og administrative
hensyn som taler mot et fritak for næringseiendeler. En
slik omlegging vil blant annet, isolert sett, redusere provenyet
av formuesskatten med inntil 2,5 mrd. kroner, avhengig
av systemets utforming. Samtidig er det dårlig fordelingspolitikk,
ettersom det er personer med de høyeste inntektene og formuene
som får de største skattelettelsene. En formuesbeskatning
avgrenset mot næringseiendeler reiser en rekke praktiske
avgrensningsproblemer. Dette vil særlig gjelde enkeltmannsforetak
og ansvarlige selskaper hvor det ikke er noe klart skille mellom
bedriftens næringseiendeler og eiernes privatkapital. Et
fritak vil dessuten innebære et incitament for skattytere
til å henføre mest mulig av sin private formue
inn i fritaksområdet, og gjeld ut av fritaksområdet.
Et press mot omklassifisering av privatkapital til bedriftens kapital
vil medføre at likningsmyndighetenes kontrolloppgaver blir
langt vanskeligere. En ordning hvor skattyters påstand
i hovedsak legges til grunn vil i stor grad kunne åpne
for omgåelsesmuligheter, samt fare for ligningsmessig forskjellsbehandling.
Forslaget kan også føre til store avgrensningsproblemer
og mange rettstvister om hvordan reglene skal tolkes.
En slik omlegging går etter Regjeringens oppfatning
i motsatt retning av hva som er den beste løsning. Etter
Regjeringens oppfatning burde formuesskatten heller endres i retning
av et bredere grunnlag, høyere bunnfradrag og lavere sats.
Det vises til omtale av et slikt alternativ i St.prp. nr. 1 (2000-2001).
I det følgende ligger stortingsflertallets vedtak til grunn.
Komiteens flertall, alle
unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, går imot
den omleggingen av formuesskatten som Regjeringen foreslår.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre,
viser til at det i budsjettavtalen med Arbeiderpartiet er blitt
enighet om at det ikke foretas endringer i formuesbeskatningen på dette
tidspunkt.
Komiteens flertall, alle
unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
viser til at stortingsflertallet i Revidert nasjonalbudsjett 2000
ba Regjeringen legge fram forslag om fritak for formuesskatt for
næringsaktiva. Det framlagte forslaget er begrenset og
gir bare lettelser for en mindre del av de ikke-børsnoterte
selskapene. I tillegg finansieres dette gjennom å oppheve
aksjerabattene og 80-prosentregelen. Dermed ville det blitt skatteskjerpelse
for de fleste av bedriftene, ikke bedre rammebetingelser slik stortingsflertallet
ba om. Forslaget om fjerning av aksjerabattene og 80-prosentregelen
ville ført til en svekkelse av næringslivet, sysselsettingen
og nyskapningen. Det hadde derfor etter disse
medlemmers syn vært bedre å beholde dagens
system for formuesskatt enn å gå inn på forslagene
i statsbudsjettet.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til at Regjeringen fulgte opp Stortingets vedtak om å frita
næringseiendeler for formuesskatt i budsjettforslaget for
2001. Fritaket skulle dekkes inn gjennom å oppheve aksjerabattene
og 80-prosentregelen. Disse medlemmer viser
til at Regjeringen påpekte at Stortingets vedtak ville
føre til en enda større forskjellsbehandling mellom
ulike formuesobjekter. I budsjettet presenteres derfor også et alternativt
formueskatteopplegg med økt skattemessig likebehandling,
som samtidig styrker fordelingsprofilen i formuesskatten.
Disse medlemmer viser til at Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre gjennom budsjettavtalen
for 2001 er enige om ikke nå å iverksette forslaget
om fritak for skatt på næringsformue. Det foretas
ikke endringer i aksjerabatten og 80-prosentregelen i 2001.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og representanten Steinar Bastesen viser til
at Regjeringens forslag om å øke formuesskattegrunnlaget
fra 65 til 100 pst. av ligningsverdien på unoterte aksjer
og oppheve 80-prosentregelen innebærer at eiere i børsnoterte
selskaper og ikke-aktive eiere i unoterte selskaper får
en betydelig skatteskjerpelse. Dette er et åpenbart brudd på de
forutsetningene flertallet la til grunn da Stortinget i forbindelse
med behandlingen av Revidert nasjonalbudsjett ba Regjeringen fremme
forslag om å frita næringsaktiva for formuesskatt.
Sammen med utbytteskatten ville økning i formuesskatten
medført en ytterligere dramatisk forverring av næringslivsinvesteringer
som alternativ spareform. Konsekvensene i form av redusert tilgang
på risikovillig kapital og mindre nyskaping og næringsutvikling
vil bli alvorlige.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti støtter
Regjeringens forslag om å oppheve aksjerabatten og 80-prosentregelen. Dette medlem er enig i Regjeringens vurdering
av de uheldige konsekvensene av å innføre fritak
for formuesskatt for næringsformue, og går imot
dette forslaget.
I stortingsvedtaket bes Regjeringen legge fram forslag om fritak
for formuesskatt på næringseiendeler. Verken vedtaket
eller den forutgående stortingsdebatten gir retningslinjer
for hvilke eiendeler som skal anses som slike formuesobjekter. Nedenfor
foretar departementet derfor en nærmere drøftelse
og avgrensning av de ulike typer aktiva som skal anses som næringseiendeler.
Et fritak for formuesskatt på næringseiendeler
må etter departementets oppfatning forutsette at disse
har tilknytning til en virksomhet. På den bakgrunn må det trekkes
en grense mot tilfeller der aktiviteten som utøves ikke
er virksomhet men passiv kapitalforvaltning eller annen ikke-økonomisk
aktivitet, herunder hobbyaktivitet. Eiendeler knyttet til slike
aktiviteter skal ikke fritas. Hvorvidt en aktivitet skal anses som
virksomhet eller ikke, er ikke noe nytt vurderingstema. Denne grensedragningen
har skatterettslig betydning ved blant annet beregning av personinntekt,
stedbundet beskatning, tidspunkt for inntekts- og utgiftsføring og
tapsfradrag. Etter departementets oppfatning vil denne avgrensingen
derfor ikke skape nye problemer.
En virksomhets eiendeler kan etter sin art inndeles i real-,
finans- og immateriell kapital. Et formuesskattefritak for næringseiendeler
forutsetter at det er mulig å skille slike eiendeler fra
eiendeler av privat karakter på en hensiktsmessig måte.
Et slikt skille er allerede langt på vei innført
for foretak som omfattes av delingsreglene. Etter skatteloven § 12-13
skal slike virksomheters inntekt deles i en arbeidsinnteksdel og
en kapitalinntektsdel. Etter som avkastning på realkapital
og immateriell kapital vanskelig lar seg måle reelt, skal
det fastsettes et kapitalavkastningsgrunnlag etter nærmere
regler i skatteloven § 12-13 annet ledd. Formålet
med kapitalavkastningsgrunnlaget er primært å identifisere
og verdsette skattyters eiendeler hvis avkastning har bidratt til virksomhetsinntekten,
jf. oppregningen av eiendeler i skatteloven § 12-13
annet ledd bokstav a nr. 1 til nr. 4. Slik beregnet
inntekt anses som kapitalinntekt i virksomheten, og skal holdes
utenfor personskattegrunnlaget.
Kapitalavkastningsgrunnlaget omfatter kun virksomhetskapital.
Tilsvarende skal kun eiendeler som anses som virksomhetskapital
unntas formuesskatt. Departementet foreslår derfor at grensen
i utgangspunktet trekkes likt for eiendeler som inngår
i delingsmodellens kapitalavkastningsgrunnlag og eiendeler som skal
være skattefrie næringseiendeler.
Selv om kapitalavkastningsgrunnlaget bare skal beregnes for delingspliktige
virksomheter, er begrepet innarbeidet. Ved å ta utgangspunkt
i hvilke eiendeler som skal inngå i kapialavkastningsgrunnlaget
vil en lette vurderingen av hvilke eiendeler som skal fritas for
formuesskatt, både for skattyterne og ligningsmyndighetene.
Hensynet til konsekvens og harmoni i skattesystemet tilsier at det
ikke stilles forskjellige krav til formuesobjektets art i de to
relasjoner. En samsvarende grensedragning vil også innebære
den praktiske fordelen at spørsmålet om tilordning
ikke fremtrer som noe nytt vurderingstema, men at vurderingen kun
gis betydning i ytterligere en relasjon. En slik fremgangsmåte
vil også innebære administrative fordeler.
Oppregningen i skatteloven § 12-13 annet ledd bokstav
a nr. 1 til nr. 4 vil ikke omfatte all real-, finans- og immateriell
kapital som vil kunne inngå i skattyters næringsformue.
For eksempel inngår ikke bankinnskudd og fordringer, bortsett
fra kundefordringer, i kapitalavkastningsgrunnlaget. På den
annen side omfatter grunnlaget eiendeler som ikke skal medregnes
i formuesskattegrunnlaget, som for eksempel ervervet forretningsverdi
som uttrykkelig er unntatt fra formuesskatt etter skatteloven § 4-2
første ledd bokstav f. Etter departementets oppfatning
bør kapitalavkastningsgrunnlaget derfor bare fungere som
et utgangspunkt ved identifiseringen av hvilke eiendeler som skal
fritas for formuesskatt.
Etter skatteloven § 12-13 annet ledd bokstav
a er det et vilkår for å tilordne eiendeler til
kapitalavkastningsgrunnlaget at de har «virket i virksomheten
eller selskapet». At en eiendel har virket i virksomheten
er forstått slik at gjenstanden må være
i bruk eller har vært tatt i bruk på en slik måte
at den har bidratt til virksomhetsinntekten. En eiendel som ikke
er tatt i bruk, eller som tidligere har vært i bruk, men
som ikke lenger har en «driftsmessig verdi for foretaket
også i nær fremtid», skal ikke tas med
i kapitalavkastningsgrunnlaget, jf. Ot.prp. nr. 19 (1994-1995)
side 159. Dette vil blant annet omfatte eiendeler som ved årsskiftet
står for salg, er kondemnert, eller hvis bruk på annen
måte definitivt er opphørt. Videre faller for
eksempel næringsbygg under oppførelse utenfor
kapitalavkastningsgrunnlaget. Konkrete planer om utnyttelse av eiendommen
er ikke tilstrekkelig, det er først når bygget
er ferdig det anses å ha en driftsmessig verdi for virksomheten.
Det kreves likevel ikke at eiendelen må ha virket i
virksomheten i løpet av inntektsåret. Midlertidig ikke-bruk
medfører ikke at en eiendel skal holdes utenfor kapitalavkastningsgrunnlaget.
Videre skal eiendeler som står i beredskap eller er under
ombygging/påbygging anses å ha virket
i virksomheten selv om de i løpet av inntektsåret
ikke har vært i bruk.
Det er eiendeler som tilordnes virksomhetsformuen som skal fritas
fra formuesskatt, jf. ovenfor. Dette kan gi skattyter et sterkt
incitament til å overføre eiendeler til virksomheten
uten at de reelt sett er ment å bidra til foretakets avkastning,
eller på en annen måte aktivt skal inngå i
virksomhetens økonomiske aktiviteter. For å hindre
dette, foreslår departementet at det i formuesskattesammenheng
stilles tilsvarende krav som det i skatteloven § 12-13
annet ledd bokstav a stilles til eiendelers funksjon i virksomheten.
Dette innebærer at kun eiendeler som har «virket
i virksomheten eller selskapet», vil kunne omfattes av
formuesskattefritaket. Kravet foreslås i utgangspunktet å omfatte
all real- og immateriell kapital som skal tilordnes virksomhetsformuen.
Begrepets innhold ved beregningen av kapitalavkastningsgrunnlaget
vil således få tilsvarende betydning i formuesskattesammenheng. Når
det gjelder finanskapital gjør særlige forhold
seg gjeldende, jf. kapittel 5.6.4 til 5.7 i Ot.prp. nr. 1 (1999-2000)
Skatte- og avgiftsopplegget 2001 - lovendringer.
Det vises til forslag til endring i skatteloven § 4-2 annet
ledd og til § 4-2 nytt fjerde ledd.
I dette kapittelet skilles det ikke mellom aksjer i aksjeselskap
og aksjer i allmennaksjeselskap.
Næringseiendeler som eies av aksjeselskap er allerede
i dag fritatt for formuesskatt. Eiendelene i et aksjeselskap kan
i utgangspunktet ikke anses å utgjøre næringseiendeler
for aksjonæren. At selskapet selv driver næring
og eier næringseiendeler, gjør ikke aksjer til
eiendeler i aksjonærens næring. Selv om aksjonæren
driver egen næring, skal det også mye til for
at aksjene anses eid i denne næringen. For at aksjene skal
anses å være eiet i næring, må aksjene
være med å utgjøre selve næringen.
Høyesterett har i en dom referert i Rt. 1976 side 1467
lagt til grunn at: «Det kreves en særlig og nær
tilknytning mellom aksjeervervet og aksjonærens egen virksomhet» for
at aksjene skal anses å være eiet i næring.
Nedenfor drøfter departementet om enkelte aksjonærer
bør fritas for formuesskatt på sine aksjer. Når
det nedenfor brukes uttrykket fritatt for formuesskatt menes med
dette at aksjonærene skal fritas for formuesskatt knyttet
til selskapets næringseiendeler, og ikke for eventuelle
private eiendeler i selskapet.
Departementet forstår Stortingets forutsetninger slik
at også enkelte aksjonærer skal fritas for formuesbeskatning.
Aksjonærer som har en særlig tilknytning til virksomheten
i selskapet skal fritas for formuesskatt på den del av
aksjenes verdi som utgjør næringseiendeler i selskapet.
Departementet drøfter først om aksjonærer
i børsnoterte selskaper skal fritas fra formuesskatt knyttet
til aksjene.
I prinsippet bør vurderingen av om børsnoterte aksjer
er næringseiendeler gjøres i forhold til det enkelte
skattesubjekt. Hvis skattesubjektet driver virksomhet, må det
avgjøres om aksjene har virket i virksomheten. Personlig
eide aksjer vil oftest anses eiet utenfor virksomhet, fordi personen
ikke identifiseres med selskapets virksomhet. Det antas å være
meget få personlige skattytere som kan anses å eie
børsnoterte aksjer i virksomhet. Noen selskaper eier imidlertid
aksjer i virksomhet. Grensen vil være meget skjønnsmessig
og vanskelig å trekke. Det vises i den forbindelse til
det store antall tvister om dette temaet før 1992, da gevinstskattereglene
var ulike for aksjer i og utenfor virksomhet. Etter departementets
oppfatning bør det ikke innføres en generell regel
om at aksjonærer som eier aksjer i næring skal
fritas for formuesskatt på aksjene.
Børsnoterte aksjer er svært likvide. Fortsatt
formuesskatteplikt på eierens hånd vil etter departementets
mening virke nøytralt i forhold til plassering av penger
blant annet i verdipapirfond (aksjefond, obligasjonsfond), bankinnskudd
og obligasjoner. I tillegg vil fortsatt formuesbeskatning av børsnoterte
aksjer ha en positiv fordelingseffekt.
Departementet foreslår derfor at børsnoterte
aksjer skal være formuesskattepliktige uansett om eieren eier
aksjene i virksomhet eller ikke. Dette gjelder også aksjer
notert på SMB-listen ved Oslo børs.
Som nevnt foran bør formuesskattefritaket på aksjonærens
hånd bare gjelde for de aksjonærer som har en
særlig sterk tilknytning til den virksomhet som drives
i aksjeselskapet. Departementet har vurdert flere alternative avgrensinger
av hvilke eiere av ikke-børsnoterte aksjer som skal fritas
for formuesskatt, uten å knytte dette til kriteriet aksjer
i næring. En lite heldig avgrensing er å frita
alle eiere av ikke-børsnoterte aksjer for formuesskatt
på den del av verdien som representerer næringseiendeler.
En slik løsning innebærer at en ikke foretar noen
vurdering av om aksjonæren har noen særlig tilknytning
til virksomheten.
Departementet har vurdert å avgrense fritaket til aksjonærer
som eier en minste andel av aksjene i det ikke-børsnoterte
selskapet. Synspunktet er da at den aksjonær som eier mer
enn en viss pst. av aksjene i et selskap, har en så nær
tilknytning til selskapet at hans interesse i selskapet går
utover den rent finansielle. Et slikt kriterium vil være
relativt enkelt å håndheve. Det må imidlertid
etableres et sett nye kriterier med påfølgende
nye administrative rutiner hvis en skal lage et slikt system. Det
må gis regler for direkte og indirekte eierskap, identifikasjonsregler,
samt at det må avgjøres hvor stor eierposten må være
for at fritak skal kunne gis. En slik regel vil også slå tilfeldig
ut i forhold til de aksjonærer som eier en aksjepost som
er på grensen til å oppfylle vilkåret
for skattefrihet.
Departementet har videre vurdert om avgrensingen av hvilke aksjer
som skal være fritatt skal knyttes opp mot vilkårene
i delingsmodellen. Departementet antar at de selskaper som omfattes
av delingsmodellen generelt har eiere som står nærmere
virksomheten enn andre aksjeeiere.
Denne tilnærmingen har etter departementets syn den
fordel i forhold til andre grensedragninger at en kan bygge på en
allerede innarbeidet modell. Å knytte skattefritaket til
allerede etablerte kriterier i skatteloven vil innebære
en administrativ lettelse. Ligningsmyndighetene må allerede
nå ta standpunkt til om det skal beregnes personinntekt
fra aksjeselskaper.
Tilknytningen til delingsmodellen kan tenkes gjennomført
på flere måter. For det første kan en
begrense formuesskattefritaket til de aktive aksjonærene.
For det annet kan en gi formuesskattefritak også for aksjer
eiet av personer den aktive skal identifiseres med. For det tredje
kan en gi alle aksjonærer i et delingspliktig selskap fritak
for formuesskatt på aksjene.
Aksjonærene i delingspliktige foretak betaler, i motsetning
til aksjonærer i andre foretak, bruttoskatter (toppskatt
og trygdeavgift) av den beregnede personinntekten. Det er den enkelte
aktive som får tilordnet personinntekten og bruttoskattene,
men selskapet plikter etter skatteloven § 16-40 å refundere
slik skatt til den aktive. Det er derfor som regel det delingspliktige
selskap som til slutt betaler skatten. Indirekte belastes da alle
aksjonærene for skatten.
Et fritak for alle aksjonærene i delingspliktig ikke-børsnoterte
selskap vil også være enkel å administrere.
Både skattyter og ligningsmyndighetene må allerede
i dag ta stilling til om et selskap er delingspliktig. Når
det er avgjort, vil det etter forslaget følge automatisk
at alle aksjonærer er fritatt for formuesskatt av næringseiendelene
i selskapet. En ordning hvor det ikke gjøres forskjell
på aksjonærene i et delingspliktig selskap vil
også redusere faren for skattemotiverte eier- og utbyttestrukturer.
En avgrensning til bare aktive aksjonærer eller til aktive
aksjonærer og de som identifiseres med dem, vil lett kunne
få tilfeldige og lite rimelige utslag og vil dessuten komplisere regelverket.
Departementet foreslår etter dette at aksjonær
i ikke-børsnotert aksjeselskap som er delingspliktig, ikke
skal betale formuesskatt på den del av aksjenes verdi som
utgjør næringseiendeler i selskapet.
Det vises til forslag til endring i skatteloven § 4-2 annet
ledd.
Selv om deltakerne normalt anses å drive virksomhet
gjennom sin deltakelse i det deltakerlignede selskapet, vil de enkelte
deltakerne også her ha forskjellig nærhet til
selskapets eiendeler. Departementet foreslår at det også for
disse må oppstilles et krav om at selskapet er delingspliktig
for at deltakerne skal få fritak for selskapets næringseiendeler.
Det bør etter departementets oppfatning ikke være
forskjellige vilkår for skattefritak avhengig av hvordan
virksomheten er organisert. En forskjellsbehandling basert på organisasjonsform
vil lede til manglende symmetri i formuesbeskatningen. Et fritak
for alle deltakere i deltakerlignede selskaper ville medført
at det vil bli svært gunstig å organisere virksomhet
i et slikt selskap i motsetning til i aksjeselskaps form. Dette
ville også gjelde for den virksomhet som allerede drives
i aksjeselskap.
Det vises til forslag til endring i skatteloven § 4-2 annet
ledd.
Etter departementets vurdering må opsjoner, utstedelsesretter
og andre skattepliktige finansielle instrumenter som er utledet
av et underliggende finansielt objekt (derivater) behandles på samme
måte som børsnoterte aksjer. Det foreslås
derfor at slike finansielle eiendeler ikke skal omfattes av formuesfritaket, uavhengig
av type underliggende finansielt objekt.
Det vises til forslag til endring i skatteloven § 4-2 annet
ledd.
Komiteens flertall, alle
unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, går imot
Regjeringens forslag, jf. respektive merknader i avsnitt 6.2.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til merknader i avsnitt 6.2 og støtter Regjeringens forslag.
Etter skatteloven § 12-13 annet ledd bokstav
a nr. 1 skal varige og betydelige driftsmidler tas med i kapitalavkastningsgrunnlaget.
Med driftsmidler forstås her fysiske formuesobjekter som
er anskaffet til eller faktisk brukt i skattyters inntektsgivende
virksomhet. Alle typer driftsmidler som har virket i virksomheten er
omfattet, uavhengig av om eiendelene er avskrivbare eller ikke.
Begrepet innbefatter blant annet tradisjonelle driftsmidler som
maskiner, transportmidler, driftsbygninger og andre næringseiendommer.
Videre vil funksjonærboliger, grunnarealer og tomter omfattes.
Dyrket mark skal tas med i jordbruksvirksomhet, såfremt
den har vært brukt i et slikt omfang at det foreligger
virksomhet. Det samme gjelder for kulturbeite og utmark under forutsetning
av at den brukes i husdyrhold. Skogsgrunn og påstående
skog skal tas med selv om det ikke har vært avvirket i
skogen vedkommende år.
Departementet er av den oppfatning at disse driftsmidler skal
inngå i et foretaks virksomhetsformue. Departementet foreslår
derfor at skatteloven i § 12-13 annet ledd bokstav
a nr. 1 gis tilsvarende anvendelse ved fastsettelsen av skattyters
skattefrie formue.
Det vises til forslag til endring i skatteloven § 4-2 annet
ledd og til § 4-2 nytt fjerde ledd.
Etter skatteloven § 12-13 annet ledd bokstav
a nr. 2 inngår «varer» i kapitalavkastningsgrunnlaget.
Med varer forståes her skattelovens ordinære varebegrep, det
vil normalt si fysiske omsetningsgjenstander som virksomheten tar
sikte på å omsette. Begrepet omfatter blant annet
råvarer, halvfabrikater, emballasje på lager,
hjelpestoffer på lager, reservedeler og materialer for
vedlikehold og nyanlegg. Varebegrepet omfatter både kjøpte
og egentilvirkede varer. Videre vil arbeid under utførelse
for salg omfattes. Således vil en byggmesters hus under
oppførelse for salg, eller tomt og tomteområde
innkjøpt for senere oppføring av bygning for salg,
kunne anses som varer.
Departementet er av den oppfatning at varer normalt skal inngå i
et foretaks virksomhetsformue. Departementet foreslår derfor
at skatteloven § 12-13 annet ledd bokstav a nr.
2 gis tilsvarende anvendelse ved fastsettelsen av skattyters skattefrie
formue.
Det vises til forslag til endring i skatteloven § 4-2 annet
ledd og til § 4-2 nytt fjerde ledd.
Etter skatteloven § 4-11 første ledd
skal jordbrukseiendom verdsettes «under ett» med
bygninger og rettigheter som hører til eiendommen. Denne
felles verdsettelsen vil også omfatte realkapital som etter departementets
forslag faller utenfor det skattefrie området, eksempelvis
kårbolig og våningshus. Etter departementets oppfatning
bør i prinsippet kårbolig og våningshus
ikke fritas for formuesskatt. Bl.a. på grunn av at jordbrukseiendom
som sådan ofte er underlagt offentligrettslige salgsbegrensninger,
vil det kunne være vanskelig å fastsette en individuell
omsetningsverdi på eiendommens skattepliktige formuesobjekter.
Departementet foreslår derfor at jordbrukseiendommer, inntil
videre, generelt fritas for formuesskatt. Departementet tar sikte
på å komme tilbake med nærmere verdsettelsesregler
for landbrukseiendeler som ikke kan anses som driftsmidler i forbindelse med
forslag til nye takseringsregler for boliger. Disse vil da bli tatt
med i det formuesskattepliktige grunnlaget.
Det vises til forslag til endring i skatteloven § 4-2 annet
ledd og til § 4-2 nytt fjerde ledd.
Etter skatteloven § 12-13 annet ledd bokstav
b skal eiendeler som benyttes til velferdstiltak og som for det
vesentlige brukes utenom arbeidstid, ikke tilordnes kapitalavkastningsgrunnlaget.
Eksempel på dette vil være en virksomhets bedriftshytte.
Unntaket gjelder likevel ikke der de ansatte blir fordelsbeskattet for
bruken; i så tilfelle vil formuesgjenstanden inngå i kapitalavkastningsgrunnlaget.
Dette gjelder også der objektet er brukt til velferdstiltak
i brukernes arbeidstid.
Departementet er av den oppfatning at tilsvarende regel bør
gjelde ved avgrensningen av skattyters virksomhetsformue.
Det vises til forslag til endring i skatteloven § 4-2 annet
ledd og til § 4-2 nytt fjerde ledd.
Skattyterens private bolig- og fritidseiendommer er ikke næringseiendeler
og skal ikke omfattes av unntaket. Det må imidlertid trekkes
en grense mot driftsmidler og varer som har virket i virksomheten
og som derfor er en del av kapitalavkastningsgrunnlaget.
Etter skatteloven § 12-13 annet ledd vil enkelte bolig-
og fritidseiendommer kunne omfattes av kapitalavkastningsgrunnlaget,
jf. eksempelvis omtalen av arbeider- og funksjonærboliger
i kapittel 5.6.2.1 i Ot.prp. nr. 1 (2000-2001) Skatte- og avgiftsopplegget 2001
- lovendringer. Videre vil en bolig- eller fritidseiendom under
oppføring for salg kunne regnes som vare for et byggforetak,
jf. kapittel 5.6.2.2 i Ot.prp. nr. 1 (2000-2001) Skatte- og avgiftsopplegget
2001 - lovendringer. Inn i kapitalavkastningsgrunnlaget inngår også normalt
eiendeler som nyttiggjøres av bestemte ansatte som naturalgode,
f.eks. en bolig som leies ut til lav pris til en ansatt.
Hvis en eiendom benyttes delvis privat for skattyteren og delvis
som driftsmiddel i virksomhet, må det skje en fordeling
av verdiene som skal regnes med til kapitalavkastningsgrunnlaget.
Når en bygning for en fysisk avgrenset del har vært
brukt utelukkende i virksomhet, mens resten har vært brukt
privat av eieren, skal bare den del som utelukkende har vært
brukt i virksomheten være med i kapitalavkastningsgrunnlaget.
Departementet foreslår at grensen for når en
bolig- eller fritidseiendom skal regnes som næringseiendeler,
skal avgrenses på samme måte som ved avgrensningen
av kapitalavkastningsgrunnlaget.
Næringseiendeler tilknyttet virksomheten må skilles
fra eiendeler som brukes til den formuesskattepliktiges private
formål. Utgangspunktet må også her være
om eiendelen er en del av kapitalavkastningsgrunnlaget. En bil kan
f.eks. være næringseiendel fordi den inngår
som driftsmiddel eller som varelager i en virksomhet.
Enkelte gjenstander brukes både i og utenfor virksomhet,
for eksempel drosjeeierens drosjebil som etter arbeidstid fungerer
som privatbil for drosjeeieren. I Lignings-ABC 1999 side 711 skriver
Skattedirektoratet:
«Videre forekommer det at hele formuesobjektet, for
eksempel en bil, noen ganger brukes i næring og til andre
tider utenfor næring. Er objektet godtatt som driftsmiddel
i næring, skal det tas med i kapitalavkastningsgrunnlaget
uten noen ytterligere vurdering av forholdet mellom næringsbruk
og for eksempel privat bruk.»
Når en eiendel har virket i virksomheten, har den bidratt
til verdiskapingen i virksomheten. Den utgjør da en del
av næringseiendelene i virksomheten. På den annen
side vil en da kunne unngå formuesskatt ved å bruke
eiendeler delvis i virksomheten og delvis til annen, typisk privat,
bruk. Det avgjørende må likevel være
om eiendelen faller innenfor kapitalavkastningsgrunnlaget eller
ikke. Det ville ikke være riktig å helt unnta
eiendeler som delvis brukes privat. En regel om at en skulle unnta
fra kapitalavkastninggrunnlaget eiendeler som for en stor del eller
for det vesentlige brukes privat ville være vanskelig å håndheve.
Kravet om at eiendelen skal ha virket i virksomheten, jf. omtalen
i kapittel 5.5.2 i Ot.prp. nr. 1 (2000-2001) Skatte- og avgiftsopplegget
2001 - lovendringer, vil dessuten danne den nedre grensen for når
en eiendel skal regnes som næringseiendel.
Etter skatteloven § 12-13 annet ledd bokstav
a nr. 4 skal ervervet forretningsverdi og annet ervervet immaterielt
formuesobjekt tas med i kapitalavkastningsgrunnlaget. Begrepet «immaterielt
formuesobjekt» er vidtrekkende og omfatter en svært
uensartet gruppe formuesobjekter. I prinsippet dekker det alle eiendeler av
ikke-fysisk art som har økonomisk verdi. I tillegg til
know-how og forskning og utvikling, omfattes eksempelvis begrensede
rettigheter og ulike rettigheter som følger av åndsretten,
jf. Ot.prp. nr. 35 (1990-1991) side 116.
Enkelte immaterielle eiendeler er unntatt fra formuesskatt i
medhold av skatteloven § 4-2. Dette omfatter bl.a.
forretningsverdi og egenutviklet teknisk, merkantil eller annen
kunnskap. For børsnoterte aksjer vil imidlertid slike verdier
gjenspeile seg i kursen, og dermed bli formuesbeskattet på aksjonærens
hånd.
Departementet er av den oppfatning at andre ervervede immaterielle
eiendeler enn forretningsverdi bør kunne anses som næringseiendeler.
Departementet foreslår derfor at skatteloven § 12-13
annet ledd bokstav a nr. 4 gis tilsvarende anvendelse ved avgrensningen
av skattyters virksomhetsformue.
Det vises til forslag til endring i skatteloven § 4-2 annet
ledd og til § 4-2 nytt fjerde ledd.
Behandlingen av finansielle eiendeler reiser særlige
spørsmål. Med finansielle eiendeler siktes det
til alle formuesskattepliktige eiendeler av finansiell karakter,
så som aksjer og andeler i selskaper og innretninger, bankinnskudd
og andre pengefordringer, avledede finansielle instrumenter (derivater),
kontanter m.v.
Alle virksomheter vil ha et innslag av finansielle eiendeler.
Omfanget og type finansielle eiendeler vil imidlertid variere med
virksomhetens art og størrelse. En fordringsmasse og kontantbeholdning
av en viss størrelse vil normalt inngå i, og være
nødvendig for, de fleste virksomheter. Det typiske eksemplet
er kundefordringer som oppstår ved salg av varer og utførte tjenester
i virksomheten. Det samme gjør seg gjeldende for enkelte
andre kortsiktige fordringer, som for eksempel krav på refusjon
av innbetalt merverdiavgift. En viss likviditetsreserve i form av
bankinnskudd og kontantbeholdning vil normalt også være
nødvendig i en virksomhet. Også enkelte langsiktige
fordringer, som for eksempel lån til kunder eller leverandører,
kan ha en nær tilknytning til virksomheten.
Departementet har i kapittel 5.5.3.2 i Ot.prp. nr. 1 (2000-2001)
Skatte- og avgiftsopplegget 2001 - lovendringer og i kapittel 5.5.5
i Ot.prp. nr. 1 (2000-2001) Skatte- og avgiftsopplegget 2001 - lovendringer
foreslått at aksjer i børsnoterte selskaper, aksjer
i selskaper notert på SMB-listen ved Oslo Børs
og avledede finansielle instrumenter (derivater m.v.), skal være
skattepliktige. Videre er det i kapittel 5.5.3.3 og i kapittel 5.5.4
i Ot.prp. nr. 1 (2000-2001) Skatte- og avgiftsopplegget 2001 - lovendringer
foreslått at aksjer i ikke-børsnotert aksjeselskap
som ikke er delingspliktig, og andeler i deltakerlignet selskap
som ikke er delingspliktig, skal være formuesskattepliktig. En
må da også sikre at disse finansielle eiendeler kommer
til beskatning når de er tilordnet et enkeltmannsforetak,
eller eiet av et delingspliktig ikke-børsnotert aksjeselskap
eller delingspliktig deltakerlignet selskap. Departementet kommer
tilbake til dette nedenfor.
Etter departementets syn bør imidlertid andre finansielle
eiendeler som inngår i enkeltmannsforetak, eller som eies
av et delingspliktig ikke-børsnotert aksjeselskap eller
et delingspliktig deltakerlignet selskap, omfattes av formuesskattefritaket
dersom de er nært knyttet til virksomheten og eiendelene
er nødvendige i virksomheten på verdsettelsestidspunktet.
Det generelle problemet med et formuesskattefritak også for
finansielle eiendeler er at det vil skape betydelige incentiver
til å legge private formuesobjekter av denne karakter inn
i virksomheten, eller til å la overskuddslikviditet forbli
i virksomheten. Skattyteren kan da se seg tjent med å konstruere
næringsbehov og dermed også skattefritak for finansielle
eiendeler som i realiteten har lite eller intet med virksomheten å gjøre.
Etter departementet syn er det derfor nødvendig å oppstille
visse begrensninger for hvilke, og i hvilket omfang, finansielle
eiendeler i en virksomhet skal fritas for formuesskatt. Dersom dette
ikke gjøres vil det være relativt enkelt for næringsdrivende å unndra
privat formue fra beskatning.
Det kan tenkes flere fremgangsmåter for å skille ut
de finansielle eiendelene som enten ikke har nær tilknytning
til virksomheten eller som må anses overflødige
i denne, og som dermed bør formuesbeskattes på ordinært
vis. Metodevalget må baseres på en størst mulig
forening av hensynet til enkelhet på den ene side og hensynet
til treffsikkerhet på den annen side.
Ved utformingen av de nærmere avgrensningskriterier
er det etter departementets vurdering hensiktsmessig å skille
mellom på den ene side virksomhet som utøves i
enkeltmannsforetak og på den annen side virksomhet som
utøves gjennom delingspliktige ikke-børsnotert
aksjeselskap eller delingspliktig deltakerlignet selskap. Når
disse organisasjonsformer i denne sammenheng kan behandles forskjellig,
skyldes dette at privatformue og næringsformue fastsettes
samlet på skattyters hånd når virksomheten
er organisert som enkeltmannsforetak, mens formuesverdien av en
eierandel i ikke-børsnotert aksjeselskap eller et deltakerlignet
selskap fastsettes separat, og uavhengig av eierens øvrige
formue.
En samlet fastsettelse av privat- og næringsformue for
personlige næringsdrivende medfører at omfanget
av skattefritaket for finansielle eiendeler i virksomheten kan ses
i sammenheng med fordelingen av skattyters samlede gjeld, i og utenfor
virksomheten, til henholdsvis den skattepliktige eller skattefrie
formue. Dersom de finansielle eiendeler i virksomheten tilordnes
et tilsvarende gjeldsbeløp forlodds, før den resterende
gjeld fordeles mellom skattefrie og skattepliktige eiendeler, vil
det etter departementets syn ikke være noe i veien for
at alle finansielle eiendeler i virksomheten fritas for formuesskatt,
når disse ikke overstiger skattyters samlede gjeld. Denne
tilnærmingen vil lede til at det i de langt fleste tilfeller
ikke blir nødvendig å foreta noen konkret vurdering
av om finansielle eiendeler i virksomheten er knyttet til næringen eller
ikke. Metoden er således meget enkel å praktisere
samtidig som den vil være robust mot tilpasninger i virksomheter
der skattyters næringsformue og privatformue ellers er
tett sammenvevd. Det redegjøres nærmere for metoden
nedenfor i kapittel 5.6.6 i Ot.prp. nr. 1 (2000-2001) Skatte- og
avgiftsopplegget 2001 - lovendringer.
Denne tilnærmingen er i praksis ikke gjennomførbar
når virksomheten er organisert som ikke-børsnotert
aksjeselskap eller deltakerlignet selskap, jf. skatteloven § 10-40.
De enkelte deltakerens personlige gjeld er her adskilt fra selskapets
formue og gjeld på en slik måte at det ikke er
mulig å tilordne denne til selskapets finansielle eiendeler,
slik en kan gjøre når virksomheten er organisert
som enkeltmannsforetak. Videre vil det etter dagens nettoligning
av deltakere, heller ikke være mulig å tilordne
deltakerne en brutto eierandel i selskapets enkelte eiendeler og
gjeld. Når virksomheten er organisert i selskaps form,
må en dermed benytte andre kriterier for å begrense
skattefritaket for finansielle eiendeler. Dette behandles i det
følgende kapittel.
Fordringer, herunder bankinnskudd og kontanter, vil inngå som
naturlige elementer i de fleste virksomheter. Slike eiendeler bør
etter departementets syn omfattes av skattefritaket i den utstrekning
de har tilknytning til og er nødvendig i virksomheten.
I kapittel 5.8.5 i Ot.prp. nr. 1 (2000-2001) Skatte- og avgiftsopplegget
2001 - lovendringer foreslår departementet at finansieringsforetak
m.v. ikke skal omfattes av formuesfritaket. Fremstillingen i det
følgende har derfor ikke relevans for fordringer som eies
av slike foretak, selv om de er delingspliktige.
Når fordringer og kontanter i selskapet fritas fra formuesskatt,
samtidig som slike formuesobjekter er skattepliktig på aksjonærens/deltakerens
hånd, skapes et betydelig incentiv i retning av å kamuflere
privat formue som fordringsmasse eller kontantbeholdning i virksomheten.
Den formelle overbygning rundt slike tilpasninger kan variere, for
eksempel kan den ta form av store kapitalinnskudd i virksomheten
under påskudd av fremtidige utvidelsesplaner, eller det
kan etableres en fordring der selskapets midler lånes ut
til aksjonæren/deltakerne. I de tilfeller hvor
det ikke er gjort noen bevisste forsøk på å «omklassifisere» privat
formue til skattefri selskapsformue bør, etter departementets
oppfatning, også formue som er overflødig eller
ikke nødvendig for å utøve den aktuelle
virksomhet, være skattepliktig.
Det kan være vanskelig å trekke denne grensen basert
på rene skjønnsmessige vurderinger. Departementet
har derfor vurdert om skattefritaket for fordringer og kontanter
kan begrenses utelukkende ut fra objektive kriterier. Det er flere
tenkelige avgrensningskriterier, for eksempel kan fritak nektes
for den delen av samlet fordringsmasse og kontantbeholdning som
overstiger et visst beløp eller som overstiger en viss
andel av foretakets realaktiva, kortsiktige gjeld eller omsetning.
Problemet med disse kriteriene er at ingen av dem egner seg like
godt for alle bransjer og for virksomhet av varierende størrelse
i samme bransje. Det kan da bli nødvendig å etablere
ulike avgrensningskriterier for virksomheter av forskjellig art
og størrelse, og dette vil bidra til å komplisere
regelverket og skape nye avgrensningsproblemer. Departementet er
på denne bakgrunn kommet til at det ikke er tilrådelig å begrense
skattefritaket utelukkende etter objektive kriterier.
Etter departementets oppfatning bør imidlertid visse
fordringer positivt unntas fra formuesfritaket. Fordringer selskapet
har på aksjonærene/deltakerne eller deres
nærstående vil som regel ikke ha tilknytning til
virksomheten og det vil skape en lite akseptabel asymmetri i regelverket
dersom deltakerene eller eventuelt deres nærstående
skal kunne få fradrag for sin gjeld til selskapet samtidig
som fordringen ikke inngår i selskapets skattepliktige
formue. Departementet foreslår derfor at fordringer på aksjonærene/deltakerne
og deres nærstående ikke skal fritas fra formuesskatt.
Det foreslås at kretsen av nærstående
personer trekkes på samme måte som delingsmodellens identifikasjonsregel,
jf. skatteloven § 12-11 første og annet
ledd.
Det vises til forslag til endring i skatteloven § 4-2 annet
ledd.
For andre fordringer og kontanter foreslår departementet
at formuesfritak avskjæres i den utstrekning eiendelene
etter en objektiv vurdering ikke har tilknytning til den aktuelle
virksomhet, eller ikke er nødvendig i virksomheten.
For enkelte fordringer vil det være problematisk å avgjøre
om det har tilknytning til virksomheten eller ikke. Kravet til tilknytning
vil være sammenfallende med det som gjelder ved realisasjon
av fordringen.
Tilknytningskriteriet vil normalt ikke være problematisk
i forhold til kundefordringer. Her vil vurderingstemaet heller være
om disse ved årsskiftet har et unaturlig høyt
volum som et resultat av at kreditor og debitor kan ha en felles
interesse i å skyve forfallstidspunktet til over årsskiftet.
Også i forhold til kontantbeholdningen vil temaet være
om denne fremstår som unaturlig høy ved årsskiftet.
I vurderingen av om fordringsmassen og kontantbeholdningen er
nødvendig i virksomheten bør det tas hensyn til
at likviditetsreserven i en virksomhet vil kunne variere som følge
av naturlige svingninger i omsetningsmønsteret, og at det
i enkelte bransjer vil være naturlig at den ved årsskiftet
kan være noe høyere enn ellers i året.
Denne vurderingen antas å reise særlige vanskeligheter
når høy likviditetsreserve ved årsskiftet
begrunnes med planer om fremtidige utvidelser i virksomheten, eller
med at det foreligger planer om reinvestering av driftsmidler. For å lette
de skjønnsmessige avveininger og for å hindre
omgåelser, skal det i denne vurderingen ikke tas hensyn
til fremtidige utvidelsesplaner, som ikke er iverksatt før årsskiftet.
Det samme skal gjelde for det tilfellet at driftsmidler er realisert
og det planlegges reinvesteringer, med mindre det kan påvises
at reinvestering allerede er foretatt ved årsskiftet, f.eks.
ved at det kan fremlegges kopi av skriftlig kjøpekontrakt.
Ved å oppstille ovennevnte kriterier for den skjønnsmessige vurdering
antar departementet at praktiseringen av reglene på dette
punkt vil bli betydelig mindre komplisert.
Det vises til forslag til endring i skatteloven § 4-2 annet
ledd.
Det er i kapittel 5.5.3.2 i Ot.prp. nr. 1 (2000-2001) Skatte-
og avgiftsopplegget 2001 - lovendringer foreslått at aksjer
i børsnoterte selskaper og aksjer i selskaper notert på SMB-listen
ved Oslo Børs skal være skattepliktige fullt ut.
Det samme gjelder avledede finansielle instrumenter (derivater m.v),
jf. kapittel 5.5.5 i Ot.prp. nr. 1 (2000-2001) Skatte- og avgiftsopplegget
2001 - lovendringer. Skattefritak for slike finansielle eiendeler
skal ikke kunne oppnås ved å legge disse inn i
et delingspliktig ikke-børsnotert aksjeselskap eller et
delingspliktig deltakerlignet selskap. For at aksjonærene
og deltakerne skal bli effektivt beskattet for verdien av børsnoterte
aksjer m.v. som eies av delingspliktig selskap, må disse
eiendeler medregnes til full verdi ved beregningen av den skattemessige
formuesverdien av aksjene og andelene.
Delingspliktig ikke-børsnotert aksjeselskap og delingspliktig
deltakerlignet selskap kan eie andeler i underliggende ikke-børsnotert
aksjeselskap eller deltakerlignet selskap. Dette reiser spørsmål
om i hvilken utstrekning næringseiendeler i det underliggende
selskapet skal medregnes som skattefrie eller skattepliktige ved
beskatningen av aksjonærene og deltakene i eierselskapet.
Departementet viser til vurderingene i kapittel 5.5.3.3 og i
kapittel 5.5.4 i Ot.prp. nr. 1 (2000-2001) Skatte- og avgiftsopplegget
2001 - lovendringer, og legger til grunn at det underliggende selskapet
må være delingspliktig for at næringseiendelene
i dette selskapet skal fritas fra formuesskatt ved beregningen av
formuesverdien av aksjer og andeler i (det delingspliktige) eierselskapet.
Dersom det underliggende selskapet er delingspliktig, vil næringseiendelene
skilles ut ved verdsettelsen av aksjene eller andelene i dette selskapet.
Den (reduserte) verdien av aksjene eller andelene i det undeliggende
selskapet skal da inngå i verdsettelsen av aksjene eller
andelene i eierselskapet. Dersom det underliggende selskapet ikke
er delingspliktig, skal det ikke foretas noen utskillelse av næringseiendeler
ved verdsettelsen av aksjene eller andelene i dette selskapet. Den
fulle verdi av aksjene eller andelene i det underliggende selskapet
skal da inngå i verdsettelsen av aksjene eller andelene
i eierselskapet.
Når virksomheten drives i enkeltmannsforetak, er det
ikke noe organisatorisk skille mellom virksomheten og skattyteres
privatøkonomi. Det hører til unntakstilfellene
at virksomhet som drives i enkeltmannsforetak er underlagt full
regnskapsplikt, sml. lov 17. juli 1998 nr. 56 om årsregnskap
m.v. (regnskapsloven) § 1-2 nr. 11. Et skille
mot skattyters privatøkonomi trekkes likevel gjennom plikten
til å utarbeide og levere næringsoppgave, jf.
ligningsloven § 4-4 nr. 1, og via plikten til å registrere
regnskapsopplysninger, jf. regnskapsloven § 1-2
annet ledd.
Denne tette kobling mellom skattyters privatformue og virksomhetsformue
tilsier at det ved behandlingen av finansielle eiendeler i enkeltmannsforetak bør
legges stor vekt på å etablere regler som er robuste mot
tilpasninger og som er enkle å praktisere. På denne
bakgrunn foreslår departementet en metode hvor det innrømmes
skattefritak for alle finansielle eiendeler som er henført
til virksomheten, under forutsetning av et tilsvarende gjeldsbeløp
også tilordnes disse eiendeler forlodds og dermed ikke
går til fradrag i den skattepliktiges øvrige formue.
Denne tilnærmingen kan også ses som et utslag
av at skattyter alternativt kunne brukt den finansielle formuen
til å nedbetale gjeld. Nedenfor redegjøres det
nærmere for denne metoden.
For det tilfellet at finansformuen i virksomheten overstiger
skattyters samlede gjeld, må skattefritak for overskytende
finansielle eiendeler begrenses etter særlige kriterier.
Det vises til omtale nedenfor.
Departementets forslag innebærer at det på visse vilkår
gis fullt formuesskattefritak for finansielle eiendeler som er tilordnet
skattyters virksomhet, når virksomheten er organisert som
enkeltmannsforetak. Med finansielle eiendeler som er tilknyttet
skattyters virksomhet menes finansielle eiendeler av enhver karakter,
så som bankinnskudd og andre fordringer, kontanter, aksjer
i børsnoterte selskaper m.v., og også aksjer i
ikke-børsnoterte selskaper og andeler i deltakerlignede
selskaper som nevnt i skatteloven § 10-40.
Betingelsen for at finansielle eiendeler som er tilordnet virksomheten
fullt ut skal fritas fra formuesskatt, uten at det foretas noen
nærmere vurdering av om disse er tilstrekkelig nært
knyttet til virksomheten eller ikke, er at deres samlede skattemessige
verdi ikke overstiger den skattemessige verdi av skattyterens samlede
gjeld, dvs. både den gjeld som er tilordnet virksomheten
og annen personlig gjeld som skattyteren har. Er dette vilkåret
oppfylt fritas de finansielle eiendeler i virksomheten fra formuesskatt. Samtidig
skal en andel av skattyters gjeld lik den skattemessige verdien
av de skattefrie finansielle eiendeler forlodds tilordnes til det
skattefrie området. Den resterende gjeld skal fordeles
mellom eiendeler som er fritatt fra formuesskatt og eiendeler som
er formuesskattepliktige. Det vises til kapittel 5.8.4 i Ot.prp. nr.
1 (2000-2001) Skatte- og avgiftsopplegget 2001 - lovendringer for
en nærmere redegjørelse for hvordan gjeldsfordelingen
skal foretas.
Departementet legger til grunn at finansielle eiendeler som er
tilordnet virksomheten sjelden vil overstige skattyters samlede
gjeld i og utenfor virksomheten. Den her beskrevne metode vil da
medføre at det i et stort flertall av tilfellene ikke blir
nødvendig å foreta noen konkret vurdering av om
de finansielle eiendeler er tilknyttet virksomheten og nødvendig
i denne. Metoden fremstår da som svært enkel å praktisere.
Når de finansielle eiendeler i virksomheten overstiger
summen av skattyters gjeld i og utenfor virksomheten bortfaller
grunnlaget for å frita alle finansielle eiendeler i virksomheten
fra formuesskatt uten nærmere vurdering.
For dette tilfellet bør det etter departementets syn foretas
en konkret vurdering av om virksomheten er tilordnet finansielle
eiendeler som ikke har tilknytning til virksomheten eller er nødvendig
i denne, og om det i virksomheten er fordringer på skattyters
nærstående, jf. definisjonen av nærstående
foran. Vurderingen av om det foreligger tilstrekkelig tilknytning
til virksomheten skal da foretas i forhold til alle finansielle
eiendeler i virksomheten, dvs. både bankinnskudd og andre
fordringer, aksjer, kontantbeholdning m.v., og den skjønnsmessige
vurdering må basere seg på samme kriterier som
angitt foran.
Departementet foreslår at i den utstrekning det i virksomheten
er finansielle eiendeler som etter en konkret vurdering ikke anses
tilknyttet virksomheten eller en nødvendig i denne, eller
det er fordringer på skattyterens nærstående,
skal disse trekkes ut av det skattefrie området inntil
den skattemessige verdi av de finansielle eiendeler i virksomheten
tilsvarer summen av skattyters gjeld i og utenfor virksomheten.
De finansielle eiendeler i virksomheten, som etter dette er trukket
ut av det skattefrie området, blir skattepliktig uten at
noe gjeld kommer til fradrag.
Komiteen går
imot Regjeringens forslag, jf. respektive merknader i avsnitt 6.2.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre,
viser til budsjettavtalen der det er enighet om at det ikke foretas
endringer i formuesskatten på det nåværende
tidspunkt. Flertallet viser til sine
respektive merknader under avsnitt 6.2.
For å fordele gjeld mellom fritatte eiendeler nevnt i
dette kapittelet og formuesskattepliktige eiendeler, se kapittel
5.8 i Ot.prp. nr. 1 (2000-2001) Skatte- og avgiftsopplegget 2001
- lovendringer, må alle eiendeler i virksomheten fortsatt
formuesverdsettes. Verdsettelsen vil også ha betydning
i forhold til gjeldsfordeling mellom Norge og utlandet, og i forbindelse med
fastsettelse av arveavgiftsgrunnlaget. Departementet foreslår
at de generelle verdsettelsesreglene for å fastsette formuesverdiene
i hovedsak skal videreføres. Departementet foreslår
imidlertid visse endringer i verdsettelsesreglene som beskrives
nedenfor.
Aksje i ikke-børsnotert aksjeselskap verdsettes i dag
til 65 pst. av aksjens forholdsmessige andel av aksjeselskapets
samlede skattemessige formuesverdi 1. januar året før
ligningsåret, fordelt etter pålydende. Aksje i
aksjeselskap notert på SMB-listen ved Oslo Børs,
verdsettes til 65 pst. av kursverdien 1. januar i ligningsåret.
Disse verdsettelsesreglene er unøytrale i forhold til verdsettelsen
av investeringer i andre typer eiendeler, f.eks. bankinnskudd, obligasjoner
m.v. Departementet foreslår derfor at nevnte rabatter oppheves.
Når aksjonærer i delingspliktig selskap fritas
for formuesskatt på næringseiendeler i selskapet,
er det ingen grunn til videreføre aksjerabatten for disse
aksjonærne på eventuelle eiendeler som ikke er
næringseiendeler. Eiere av øvrige ikke-børsnoterte
aksjer bør tåle en normal skattebelastning, på linje
med bl.a. bankinnskudd og børsnoterte aksjer. Det er også grunn
til å peke på at verdsettingen av ikke-børsnoterte
aksjer fremdeles vil være relativt lempelig, selv etter
opphevelsen av aksjerabatten. Dette skyldes at formuesverdien av
ikke-børsnoterte aksjer er vesentlig lavere enn markedsverdien,
siden aksjene verdsettes med utgangspunkt i skattemessig verdi av
selskapets eiendeler.
Departementet foreslår derfor at aksjer notert på SMB-listen
ved Oslo Børs verdsettes til kursverdien, og at aksjer
i ikke-børsnoterte selskaper verdsettes til formuesverdiene
i selskapet.
Det vises til forslag til § 4-12 annet ledd.
Komiteens flertall, alle
unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, går imot
Regjeringens forslag, jf. respektive merknader i avsnitt 6.2.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre,
viser til budsjettavtalen med Arbeiderpartiet der det er enighet
om at det ikke foretas endringer i formuesskatten på det
nåværende tidspunkt. Flertallet viser
til sine respektive merknader under avsnitt 6.2.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti slutter
seg til Regjeringens forslag til skatteloven § 4-12
annet ledd om at aksjer notert på SMB-listen ved Oslo Børs
verdsettes til kursverdien, og at aksjer i ikke-børsnoterte
selskaper verdsettes til formuesverdiene i selskapet.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«I
I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt (skatteloven)
gjøres følgende endring:
§ 4-12 annet ledd skal lyde:
Ikke-børsnotert aksje verdsettes til aksjens forholdsmessige
andel av aksjeselskapets eller allmennaksjeselskapets samlede skattemessige
formuesverdi 1. januar året før ligningsåret
fordelt etter pålydende.
II
Endringen under I trer i kraft straks med virkning f.o.m. inntektsåret
2000.»
Personer bosatt i Norge plikter å betale formuesskatt
på verdien av sine andeler i utenlandske deltakerlignede
selskaper. Utenlandske bosatte personer plikter videre å betale
formuesskatt for sin andel i utenlandsk deltakerlignet selskap hvis
selskapet oppfyller vilkårene for skatteplikt etter skatteloven § 2-3. Deltakerne
anses da å drive virksomhet eller å ha eiendom
i Norge.
Etter skatteloven § 4-40 fastsettes formuesverdien av
norske deltakeres andel til en andel av selskapets nettoformue beregnet
som om selskapet var skattyter. Det er ikke gitt særlige
regler for verdsettelsen av deltakerens andel i utenlandsk deltakerlignet
selskap. Skattedirektoratet har i LigningsABC 1999 side 211 beskrevet
en metode for verdsettelse i de tilfeller der en person bosatt i
Norge eier andeler i et utenlandsk selskap. Ved fastsettelsen av
eventuell skattepliktig inntekt og formue for norske deltakere i
utenlandsk selskap tas det utgangspunkt i det utenlandske selskaps
finansregnskap som omarbeides til et årsoppgjør
etter norske skatteregler.
Norske skattytere som eier aksjer i utenlandske selskap er formuesskattepliktig
til Norge for aksjeverdien. Er aksjene notert på børs,
skal aksjene verdsettes til omsetningsverdien. For aksjer i ikke-børsnoterte utenlandske
selskaper er beregningsgrunnlaget antatt salgsverdi. Dette kan i
mange tilfeller være høyere enn skattemessig formuesverdi.
I utenlandske selskaper skal formuesverdien av aksjen settes til
65 pst. av beregningsgrunnlaget.
At beregningsgrunnlaget er forskjellig for aksjer i norske og
utenlandske selskaper er i stor grad begrunnet i administrative
forhold. For norske aksjer benyttes skattemessige formuesverdier
som beregningsgrunnlag bl.a. fordi det er vanskelig å beregne
markedsverdien av aksjer som sjelden omsettes, og fordi den skattemessige
formuesverdien er kjent. Det kan være vanskelig for så vel
skattytere som ligningsmyndighetene å fastsette skattemessige
formuesverdier etter norske regler for eiendeler og gjeld i et utenlandsk selskap.
Man antok i forbindelse med vedtakelsen av bestemmelsen at det da
ville være enklere å beregne en «antatt
markedsverdi», jf. Ot.prp. nr. 12 (1992-1993).
Etter departementets oppfatning bør aksjer i norske
aksjeselskaper og aksjer i utenlandske selskaper verdsettes på samme
måte. At andeler i utenlandske deltakerlignede selskaper
verdsettes etter samme prinsipper som for andeler i norske deltakerlignede
selskaper taler også for en likebehandling når
det gjelder aksjer.
Etter departementets oppfatning bør dette bare gjelde
for skattytere som kan sannsynliggjøre de skattemessige
formuesverdiene i selskapet. Dette kan gjøres på tilsvarende
måte som for deltakerlignet selskap. For aksjer i selskap
hvor aksjonærer ikke kan sannsynliggjøre dette
ved for eksempel fremleggelse av selskapets finansregnskap, må aksjene
verdsettes til antatt salgsverdi.
Departementet foreslår derfor at aksjer i utenlandske
aksjeselskaper skal verdsettes etter samme prinsipper som aksjer
i norske selskaper. Aksjer i ikke-delingspliktige utenlandske aksjeselskaper
skal således verdsettes til aksjenes forholdsmessige andel
av selskapets samlede skattemessige formuesverdi fordelt på aksjene.
Departementet foreslår videre at aksjer og andeler i
delingspliktige utenlandske selskaper skal verdsettes etter samme
prinsipper som for norske delingspliktige selskaper.
Å finne antatte norske skattemessige verdier med utgangspunkt
i finansregnskapet vil innebære en betydelig grad av skjønn.
Det vil være betydelige dokumentasjonsproblemer i slike
tilfeller. Departementet foreslår at det gis hjemmel til å gi
forskrift for nærmere regulering av verdsettelsen av aksjer
og andeler i utenlandske selskaper, herunder krav til dokumentasjon
av antatt skattemessig verdi.
Det vises til forslag til endring i skatteloven § 4-12
tredje ledd og til endring i skatteloven § 4-12
fjerde ledd bokstav a.
Komiteens flertall, alle
unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre og representanten Steinar
Bastesen, går imot Regjeringens forslag, og viser til respektive
merknader i avsnitt 6.2.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre,
viser til budsjettavtalen der det er enighet om at det ikke foretas
endringer i formuesskatten på det nåværende
tidspunkt. Flertallet viser til sine
respektive merknader under avsnitt 6.2.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og representanten Steinar Bastesen slutter
seg til Regjeringens forslag om at aksjer i utenlandske aksjeselskaper
skal verdsettes etter samme prinsipper som aksjer i norske selskaper,
og at aksjer og andeler i delingspliktige utenlandske selskaper
skal verdsettes etter samme prinsipper som for norske delingspliktige
selskaper, jf, Regjeringens forslag til endring i skatteloven § 4-12
tredje ledd og til endring i skatteloven § 4-12
fjerde ledd bokstav a.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«I
«I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt
(skatteloven) gjøres følgende endring:
§ 4-12 tredje ledd skal lyde:
Ikke-børsnotert aksje i utenlandsk selskap verdsettes
til aksjens antatte salgsverdi 1. januar i ligningsåret.
Dersom skattyter sannsynliggjør at selskapets formuesverdi
etter norske regler er lavere, skal aksjen verdsettes til aksjeselskapets
antatte skattemessige formuesverdi 1. januar i året
før ligningsåret fordelt etter pålydende.
§ 4-12 fjerde ledd bokstav a skal
lyde:
gi forskrift om beregning av aksjeverdien i annet og tredje
ledd, og krav om dokumentasjon etter tredje ledd.
II
Endringene under I trer i kraft straks og med virkning fra og
med inntektsåret 2001.»
Når næringseiendeler fritas fra formuesskatteplikt,
tilsier symmetriprinsippet at det ikke bør gis fradrag
for den delen av gjelden som knytter seg til næringseiendelene.
En annen løsning ville føre til store fradrag
også i den bruttoformuen som ikke er næringseiendeler,
og som fortsatt skal beskattes. For å sikre en effektiv
beskatning av annen formue enn næringseiendeler, foreslår
departementet at fradragsretten for gjeld begrenses i tilfeller
hvor formue skal fritas fra beskatning etter det forslag som her
fremmes. I det følgende vurderes hvordan slike begrensningsregler
bør utformes.
Prinsipielt vil det være mest riktig å avskjære
fradragsrett for gjeld som er pådratt i tilknytning til
næringseiendeler som etter dette forslaget skal fritas
for formuesskatt, og opprettholde fradragsretten for gjeld som er
pådratt i tilknytning til andre formueseiendeler.
En metode der gjelden skal henføres til de ulike eiendeler
vil i mange tilfeller bli svært vanskelig å praktisere
både for skattyter og for ligningsmyndighetene. Ofte vil
det ikke være mulig å identifisere i hvilken utstrekning
en eiendel er finansiert med gjeld og ikke med egenkapital. Dette
må avgjøres ut fra en helhetsvurdering, der en
må legge vekt på den underliggende økonomiske
realitet og ikke bare ytre formalia. Dette innebærer også at
en i noen utstrekning må se hen til hvordan den samlede
formue er finansiert, og at en ikke nødvendigvis fullt
ut kan akseptere et opplegg hvor skattyter har valgt å gjeldsfinansiere
visse formuesgoder og finansiere andre med egenkapital. Dette vil
i mange tilfeller ikke reflektere de underliggende realiteter og åpner
dessuten for store tilpasningsmuligheter. Et eksempel kan være
belåning av privatboligen for å finansiere virksomheten.
Dette leder igjen til at gjeldsfordelingen etter denne metoden ofte
må basere seg på skjønnsmessige avveininger, der
ligningsmyndighetene vil kunne ha problemer med å kontrollere
skattyters påstand.
Departementet vil derfor ikke tilrå at en direkte tilordningsmetode
benyttes, men foreslår i stedet at gjelden fordeles forholdsmessig
etter en nærmere angitt nøkkel mellom de skattefrie
næringseiendelene og annen formue.
I denne forbindelse vises også til at departementet i
høringsnotat av 14. september 1998 foreslo å innføre en
direkte tilordningsmetode for fordeling av gjeld og gjeldsrenter
mellom Norge og utlandet, jf. § 4-31 første
ledd og § 6-91 første ledd første punktum.
Departementet har ennå ikke fremmet lovforslag i tråd
med dette, blant annet fordi det i høringsrunden er anført betydelige
motforestillinger mot å benytte en direkte fordelingsmetode.
Departementet legger uansett til grunn at det vil være
mer problematisk å benytte en direkte tilordningsmetode
i forhold til bestemmelsen i dette kapittel enn i forhold til gjeldsfordeling
mellom Norge og utlandet, fordi regelsett i dette kapittel vil omfatte
langt flere skattytere.
Gjeld pr. 1. januar i ligningsåret er fradragsberettiget
ved formuesligningen, jf. skatteloven § 4-1 første
ledd.
Når skattyter driver virksomhet i enkeltmannsforetak,
er det hans personlige gjeld (privat gjeld og regnskapsført
foretaksgjeld) pr. denne dato som skal fordeles. For ektefeller
som sambeskattes vil det være deres felles gjeld som skal
fordeles. Eier skattyter (inklusive ektefellen) flere separate enkeltmannsforetak, ses
disse under ett ved beregning av samlet gjeldsfradrag. Foran har
departementet foreslått at finansielle eiendeler i virksomheten
skal fritas fra formuesskatt så langt de dekkes av skattyters
gjeld i og utenfor virksomheten. Som en konsekvens av dette foreslås
at den delen av skattyters gjeld, i eller utenfor virksomheten, som
svarer til den skattemessige verdien av de fritatte finansielle
eiendeler i virksomheten, forlodds skal tilordnes til det skattefrie
området. I enkeltmannsforetak vil det etter dette bare
være den resterende personlige gjeld etter forlodds tilordning
til fritatte finansielle eiendeler, som skal fordeles etter den
fremgangsmåte som foreslås nedenfor.
I selskaper som nevnt i skatteloven § 10-40,
dvs. ansvarlige selskaper, kommandittselskaper m.v., fastsettes
nettoformuen på selskapets hånd som om selskapet
var skattyter. Formuesverdien av deltakerens andel settes til en
forholdsmessig andel av selskapets nettoformue, jf. skatteloven § 4-40.
Dette innebærer at det er selskapets regnskapsførte
gjeld pr. 1. januar i ligningsåret, men ikke andelseiers
gjeld utenfor selskapet, som skal fordeles etter de regler som her
omtales.
Det fastsettes en separat formuesverdi for aksjer i ikke-børsnoterte
aksjeselskaper og allmennaksjeselskaper, jf. skatteloven § 4-12.
Ved beregning av denne formuesverdien skal selskapets gjeld fordeles
etter reglene her.
For kommandittister og stille deltakere skal gjeld som ikke er
fradragsberettiget etter skatteloven § 4-41 holdes
utenfor før fordelingen foretas.
Departementet foreslår at gjelden skal fordeles på grunnlag
av forholdet mellom bruttoverdien av eiendeler som klassifiseres
som næringseiendeler, og som på dette grunnlag
er fritatt for formuesskatt, og bruttoverdien av de formuesskattepliktige
eiendeler. Bruttoverdien av eiendelene antas å være
bedre egnet som fordelingsgrunnlag enn andre størrelser,
som for eksempel netto avkastning.
I enkeltmannsforetak vil en del av gjelden være forlodds
tilordnet de finansielle eiendeler i virksomheten. De finansielle
eiendeler i enkeltmannsforetak som er fritatt for formuesskatt og
som er tilordnet gjeld forlodds, skal holdes utenfor fordelingsgrunnlaget
ved fordeling av den resterende gjelden.
Fordeling basert på bruttoverdien av eiendelene forutsetter
at disse verdsettes. Det ideelle hadde vært om alle eiendeler
kunne verdsettes til markedsverdi, men dette er urealistisk og fremstår
ikke som noe aktuelt alternativ.
Det er nærliggende å basere seg på verdifastsettelser
som allerede foreligger. Et alternativ vil være å benytte
de skattemessige formuesverdier, eller eventuelt de skattemessige
nedskrevne verdier av eiendelene. Skattemessig formuesverdi av eiendelene
må i enkelte tilfeller fortsatt beregnes for næringseiendeler
av hensyn til fordelingen av gjeld og gjeldsrenter mellom Norge
og utlandet og mellom ulike kommuner. Videre må det holdes
en viss løpende oversikt over disse størrelser
av hensyn til at foretaket kan skifte status i forhold til delingsreglene.
En svakhet ved å basere fordelingen på skattemessige
verdier er at disse i svært varierende grad reflekterer
den virkelige verdi av eiendelene. Finansielle poster som bankinnskudd,
obligasjoner m.v. og børsnoterte aksjer verdsettes til
markedsverdi. Visse løse driftsmidler kan ha en lav skattemessig
verdi og det samme vil gjelde mange faste næringseiendommer. Dette
innebærer at forholdsvis mer gjeld blir fordelt til eiendeler
som blir verdsatt høyt, enn til eiendeler som blir verdsatt
lavt. Dette vil antakelig kunne slå ut både til
skattyters gunst og til hans ugunst avhengig av hvilke eiendeler
som blir beskattet og hvilke som skal fritas som næringseiendeler.
For ikke-børsnoterte aksjeselskaper kan det være et
alternativ å ta utgangspunkt i de regnskapsmessige balanseverdier.
Disse vil normalt reflektere markedsverdiene bedre enn de skattemessige
verdier. På den annen side kan dette ha uheldige sider
ved at skattehensyn kan virke inn på regnskapsføringen,
og dermed medvirke til å gjøre finansregnskapet
mindre informativt.
På bagrunn av dette foreslår departementet
at gjelden skal fordeles forholdsmessig mellom skattemessig formuesverdi
av eiendeler som er næringseiendeler, og som på dette
grunnlag fritas for formuesskatt, og skattemessig formuesverdi av
formuesskattepliktige eiendeler.
Det vises til forslag til ny § 4-32 i skatteloven.
Når skattyter har formue i flere kommuner, skal gjelden
fratrekkes forholdsmessig etter størrelsen av bruttoformuen
i hver kommune, jf. skatteloven § 4-30. Etter
skatteloven § 4-31 skal skattyter som har formue
i fast eiendom m.v. i utlandet, gis forholdsmessig fradrag for gjeld
beregnet etter forholdet mellom formue som nevnt i utlandet og skattyterens øvrige
bruttoformue. På bakgrunn av forslaget om gjeldsfordeling
i dette kapittelet og nevnte to bestemmelser, er det behov for at
forholdet mellom dem reguleres nærmere. Departementet foreslår
at det i forskrift kan gis nærmere bestemmelser om regulering
og utfylling av skatteloven §§ 4-30 til
4-32.
Det vises til forslag til ny § 4-33 i skatteloven.
Komiteen går
imot Regjeringens forslag, jf. respektive komitémerknader
i avsnitt 6.2.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre,
viser til budsjettavtalen der det er enighet om at det ikke foretas
endringer i formuesskatten på det nåværende
tidspunkt. Flertallet viser til sine
respektive merknader under avsnitt 6.2.
Aksjer i banker vil etter forslaget ikke bli fritatt for formuesskatt
på eierens hånd. Det medfører at bankens
eiendeler blir formuesbeskattet på aksjonærenes
hender. Det reiser spørsmålet om hvordan formue
knyttet til sparebanker, kreditt- og hypotekforeninger og selveiende
finansieringsforetak skal behandles. Disse selskaper og sammenslutninger
har ikke egentlige eiere til foretakets formuesmasse. Slike foretak
svarer formuesskatt til staten med 0,3 pst. Eiendeler i slike selskaper
og sammenslutning vil for en stor del bestå av fordringer
og aksjer. Etter departementets oppfatning bør alle næringseiendeler
i finansieringsforetak m.v. behandles mest mulig likt hva angår
formuesbeskatning. På denne bakgrunn bør disse foretak
ikke fritas for formuesskatt på næringseiendeler.
Det samme bør gjelde for eventuelle delingspliktige finansieringsforetak.
Aksjer i forsikringsselskap vil etter forslaget heller ikke bli
fritatt for formuesskatt. Gjensidige forsikringsselskap formuesbeskattes
på tilsvarende måte som gjensidige finansieringsforetak.
Etter departementets oppfatning bør alle næringseiendeler
i forsikringsselskaper behandles mest mulig likt hva angår formuesbeskatning.
Dette medfører at disse foretak ikke bør fritas
for formuesskatt på næringsaktiva.
Samvirkelag som omfattes av skatteloven § 10-50 har
heller ikke noen egentlige eiere til foretakets formuesmasse. Foretaket
svarer kun statsskatt med 0,3 pst. På bakgrunn av at de
fleste aksjonærer i aksjeselskap fortsatt skal svare formuesskatt
av selskapets eiendeler, bør samvirkelag nevnt i skatteloven § 10-50 fortsatt
svare formuesskatt.
Komiteen går
imot Regjeringens forslag og viser til respektive merknader i avsnitt
6.2.
For personer med høy ligningsmessig formue, men med
lav alminnelig inntekt, er det gitt en særskilt skattebegrensningsregel
i skatteloven § 17-10, jf. § 17-11.
Bestemmelsene fremgikk tidligere av Stortingets skattevedtak kapittel
5, men ble ved lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue
og inntekt, inntatt i skatteloven.
Dersom skattyters samlede skatter, med unntak for toppskatt og
trygdeavgift, ved endelig ligning overstiger 80 pst. av korrigert
alminnelig inntekt, skal formuesskatt til staten og dernest formuesskatt
til kommunen settes ned slik at nevnte grense ikke overskrides.
Skatt av nettoformue over 1 000 000 kroner kan
likevel ikke settes under 0,6 pst. av den overskytende formuen.
Aarbakke-gruppen (NOU 1991:17) foreslo å oppheve den
daværende begrensningsregelen. Det ble blant annet lagt
vekt på at lavere skattesatser reduserte behovet for en
slik regel. I den grad en mente at formuesskatten oppfyller et selvstendig
formål ved siden av inntektsbeskatningen, virket det videre
etter Aarbakke-gruppens vurdering lite logisk med en regel som fjerner
eller reduserer formuesskatten fordi den skattepliktige inntekten
er lav. Regelen gir dessuten motiver til å redusere skattepliktig
avkastning av formue (alminnelig inntekt). For skattytere som kan
bestemme utbytte m.v. selv, gir regelen et motiv til å konsentrere
avkastningen i et enkelt år, i stedet for å la den
komme som en jevn strøm år for år. Forslaget
om å oppheve skattebegrensningsregelen må dessuten
ses i sammenheng med at behovet for denne regelen reduseres når
næringseiendeler fritas for formuesskatt.
Departementet anser således at behovet og begrunnelsen
for den særskilte begrensningsregelen for formuesskatten
ikke lenger er til stede. Departementet foreslår derfor
at skatteloven § 17-10 og § 17-11
oppheves med virkning fra inntektsåret 2001.
Komiteens flertall, alle
unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, går imot
Regjeringens forslag om å oppheve skattebegrensningsregelen,
jf. Regjeringens forslag om at skatteloven § 17-10
og § 17-11 oppheves med virkning fra inntektsåret
2001.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre,
viser til budsjettavtalen der det er enighet om at det ikke foretas
endringer i formuesskatten på det nåværende
tidspunkt. Flertallet viser til sine
respektive merknader under avsnitt 6.2.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og representanten Steinar Bastesen viser til
at det er helt uakseptabelt i et skattesystem ikke å ha
sikkerhetsventiler som forhindrer at man skal betale mer enn 80
pst. av samlet inntekt i skatt.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti slutter
seg til Regjeringens forslag om å oppheve skattebegrensningsregelen,
jf. Regjeringens forslag om at skatteloven § 17-10
og § 17-11 oppheves med virkning fra inntektsåret
2001.
Dette medlem fremmer følgende
forslag:
«I
I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt (skatteloven)
gjøres følgende endringer:
§ 17-10 og § 17-11
med tilhørende deloverskrift oppheves.
II
Endringen under I trer i kraft straks og med virkning fra og
med inntektsåret 2001.»
I arveavgiftsloven § 11 A er det gitt særlige
regler for verdsettelse av ikke-børsnoterte aksjer og andeler i
deltakerlignet selskap. Verdien av ikke-børsnoterte aksjer
settes til 30 pst. av aksjenes forholdsmessige andel av aksjeselskapets
samlede skattemessige formuesverdi. Verdien av andeler i ansvarlig
selskap og kommandittselskap fastsettes på tilsvarende
måte. Aksjenes og andelens verdi ved arveavgiftsberegningen
er altså avhengig av den skattemessige formuesverdien.
Etter departementets oppfatning taler sterke grunner for at fritaket
for næringseiendeler ikke skal få virkning for
arveavgiften. Hensyn til nøytralitet i beskatningen og
fordeling taler for at omsetningsverdi bør legges til grunn
ved verdsettelsen for arveavgiftsformål. En ytterligere
reduksjon av arveavgiftsverdien på ikke-børsnoterte
aksjer og andeler i deltakerlignede selskap vil forsterke de skjevheter
som allerede i dag ligger i arveavgiften. Videre bør verdsettelsen
av ikke-børsnoterte aksjer og andeler i deltakerlignet
selskap ses i sammenheng med den forestående revisjon av
arveavgiften.
Departementet foreslår derfor at det presiseres at de
regler som foreslås i dette kapittelet, ikke skal innebære
noen endring av reglene i arveavgiftsloven § 11 A.
Alle ikke-børsnoterte aksjer og andeler i deltakerlignet
selskap skal ved arveavgiftsverdsettelsen verdsettes etter de regler
som gjelder i dag. Det skal følgelig ikke i delingspliktige
selskaper skilles mellom næringseiendeler og andre eiendeler,
det skal heller ikke gjøres forholdsmessig fradrag for
gjeld.
Det vises til forslag til endring i arveavgiftsloven § 11
A første ledd annet og tredje punktum.
Komiteen går
imot Regjeringens forslag og viser til respektive merknader i avsnitt
6.2.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre,
viser til budsjettavtalen der det er enighet om at det ikke foretas
endringer i formuesskatten på det nåværende
tidspunkt. Flertallet viser til sine
respektive merknader under avsnitt 6.2.
Departementet foreslår at lovendringene i dette forslaget
skal tre i kraft med virkning fra inntektsåret 2001.
Komiteen går
imot Regjeringens forslag, jf. respektive merknader i avsnitt 6.2.
I Ot.prp. nr. 71 (1999-2000) Om lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold,
varslet Regjeringen at en inndekning av provenytapet ved innføring
av innskuddspensjon i arbeidsforhold, så langt som mulig
burde skje ved en generell innstramming i skattereglene for de skattefavoriserte
pensjonsordningene som finansieres av arbeidsgiver. Forslaget om
en generell innstramming skyldes at Stortinget har forutsatt at
innskuddspensjon i arbeidsforhold skal gis den samme skattemessige
behandlingen som någjeldende private pensjonsordninger
etter skatteloven (TPES) og foretakspensjonsordninger etter lov
av 24. mars 2000 nr. 16 om foretakspensjon.
Departementets forslag til innstramming av skattereglene gjelder
i første omgang for pensjonsordninger etter lov av 24. mars
2000 nr. 16 om foretakspensjon. Det vil senere fremmes tilsvarende
forslag for innskuddsbaserte pensjonsordninger i arbeidsforhold, jf.
Ot.prp. nr. 71 (1999-2000).
Departementet finner det i denne sammenheng hensiktsmessig å foreslå en
reduksjon av det beløpet foretaket kan få inntektsfradrag
for ved innbetaling til premiefond i en pensjonsordning etter lov
om foretakspensjon. Forslaget omfatter også retten til
fradrag for innbetaling til premiefond til en TPES-ordning, så lenge
innbetalingen foretas innen den overgangsperioden som følger
av overgangsbestemmelsene i lov om foretakspensjon.
Etter departementets oppfatning er det naturlig at den lovbestemte
grensen for fondets størrelse, som følger direkte
av lov om foretakspensjon, i utgangspunktet er sammenfallende med
skattelovens grense for inntektsfradrag til premiefond. Som en konsekvens
av de foreslåtte endringene i skatteloven, er det dermed
behov for å endre lov om foretakspensjon.
Departementet foreslår i tillegg en reduksjon av fradragsrammen
for fortsettelsesforsikring etter lov om foretakspensjon § 4-9.
Det vises for øvrig til avsnitt 2.5 i St.prp. nr. 1 (2000-2001)
Skatte-, avgifts- og tollvedtak.
Komiteens flertall, alle
unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre og representanten Steinar
Bastesen, slutter seg Regjeringens forslag.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre,
viser til budsjettavtalen mellom Arbeiderpartiet og sentrumspartiene
der disse medlemmer slutter seg til
Regjeringens forslag og viser til begrunnelsen i Ot.prp. nr. 1 (2000-2001).
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og representanten Steinar Bastesen, viser til
at finanskomiteen 11. oktober d.å. avga innstilling
til Ot.prp. nr. 71 (1999-2000) om lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold. Disse medlemmer viser til at komiteens flertall
i denne forbindelse gikk imot forslaget til skattemessig innstramming
på premiefond og innskuddsfond. Det er derfor med stor
overraskelse at man noterer seg at sentrumspartiene en drøy
måned etterpå har inntatt det stikk motsatte standpunkt
og går inn for endringer som gjør tjenestepensjoner
betydelig mer kostbare for bedriftene og derigjennom de ansatte. Disse medlemmer minner om innstillingens
avsnitt 26.1 der det heter:
«Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at departementet
i proposisjonens avsnitt 18.10 gir en omtale av provenymessige forhold
knyttet til innføring av innskuddspensjoner i arbeidsforhold
innenfor skatteloven. Her fremgår det at departementet
sikter mot at innskuddsbasert pensjon ikke skal redusere statens
inntekter. Flertallet vil påpeke at nær 1 million arbeidstakere
står uten pensjonsordning i arbeidsforhold, og at det er
en uttalt politisk målsetting å øke utbredelsen
av pensjonsordninger i arbeidsforhold. Flertallet kan vanskelig
se hvordan en skal kunne oppnå målet om økt
utbredelse at skattefavoriserte pensjonsordninger uten at statens
inntekter reduseres på kort sikt.
Flertallet
viser til at departementet i proposisjonens avsnitt 18.10 og i brev
til finanskomiteen datert 7. september 2000 varsler forslag
om økt skatt på premiefond og innskuddsfond i
forbindelse med statsbudsjettet 2001. Departementet varsler også økt
skattlegging av fortsettelsesforsikringer. Flertallet viser til at
et flertall på Stortinget gikk imot økt skattlegging av
premiefond ved behandlingen av St.meld. nr. 35 (1994-1995) Velferdsmeldingen.»
Disse medlemmer viser til at forliket innebærer
en svært uheldig og betydelig skattemessig innstramming
av premiefond. Finansdepartementet fremholder at i løpet
av en periode på 3-4 år bør den maksimale
grensen på størrelsen av premiefond reduseres
fra ti til to ganger gjennomsnittet av årets og de to foregående års
premie. Det foreslås imidlertid en overgangsperiode, slik
at for 2001 foreslås grensen satt til seks ganger det nevnte
gjennomsnitt. Videre foreslås det at grensen for inntektsfradrag
for innbetaling til premiefond settes ned fra 150 pst. til 50 pst.
av gjennomsnittet av årets og de to foregående års
premier. Ifølge departementet er det for begge disse endringene
skattelovens begrep «årets premie» som
er avgjørende for hvor stort fradraget kan bli. Departementet
går videre inn for en innstramming i skattereglene på fortsettelsesforsikringer,
men virkningene av dette vil bli langt mindre enn forslaget om premiefond.
Departementet går inn for en felles fradragsramme for IPA
og fortsettelsesforsikringer på 40 000 kroner.
Disse medlemmer viser til at i Velferdsmeldingen
var det også forslag om skattemessig innstramming for premiefond.
Høyre, Fremskrittspartiet og sentrumspartiene gikk imidlertid
imot daværende arbeiderpartiregjerings forslag til skattemessig
innstramming for premiefond. I Innst. S. nr. 180 (1995-1996) (avsnitt
12.2, s. 106) skrev flertallet:
«Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Høyre, Kristelig
Folkeparti og Fremskrittspartiet, viser til Regjeringens forslag
om å redusere adgangen til avsetning på premiefond
under dagens tak på 10 ganger årets premie i TPES-ordningen.
Disse medlemmer viser videre til regelen om at tilskudd til premiefond ikke
må overstige 150 pst. av årets premie, som setter grense
for den årlige avsetningen til fondet. Disse medlemmer
mener at bedriftens avsetningsmulighet ikke må svekkes
med hensyn til sikring av de ansattes rettigheter. Disse medlemmer
viser videre til forslag fra Regjeringen om både å inntekts-
og formuesbeskatte premiefond. Disse medlemmer viser til at selv
om avkastningen på premiefondet ikke beskattes fortløpende,
blir uttak fra fondet, dvs. pensjonene, beskattet med inntektsskatt.
Disse medlemmer viser til at beskatning kan vanskeliggjøre
oppbygging av pensjonsordning for ansatte i private bedrifter. Disse medlemmer
vil på denne bakgrunn ikke støtte forslaget til
innstramming.»
Disse medlemmer viser til at beskatning
av tilskudd til premiefond i foretakspensjon også ble vurdert
i forbindelse med lov om foretakspensjon der komiteen sluttet seg
til sentrumsregjeringens vurderinger, herunder skattereglene knyttet
til premiefond. Det vises til s. 79-81 i Innst. O. nr. 50 (1999-2000), herunder
avsnitt 19.4.3 om tilskudd til premiefond samt til at komiteen i
forbindelse med behandlingen av innskuddspensjon også avviste
skatteøkninger.
Disse medlemmer viser til at en rimelig
grad av skattefavorisering av pensjonsordninger er en nødvendig
forutsetning for å sikre utbredelse av pensjonsordninger
i arbeidsforhold. Det er vanlig å skattefavorisere pensjonssparing
i øvrige europeiske land, og Norge skiller seg ikke ut
på dette punktet. Skattereglene gjør det rimelig
at myndighetene stiller fordelingspolitiske krav m.v. til ordningene.
Privat pensjonskapital er langsiktig og gir et viktig bidrag til
utviklingen i det norske næringslivet via egenkapitalmarkedet.
Videre kan det anføres et paternalistisk argument for skattefavorisering,
slik det såkalte Hylland-utvalget gjorde (NOU 1994:6 om
private pensjonsordninger). Hylland-utvalget påpekte at
skattefavorisering av pensjonsordninger kan gi et bidrag til at
folk i større grad kan ivareta sine egne langsiktige interesser.
For øvrig kan det nevnes at Stølen-utvalget som
gikk gjennom ulike skattemessige fradragsordninger m.v. (NOU 1999:7
om flatere skatt), ikke foreslo noen innstramminger i skattereglene
knyttet til pensjonssparing.
Disse medlemmer viser til at innskuddspensjon
vil føre til en viss forskyvning av skatten som betales
til det offentlige, fordi den enkelte oppnår en utsettelse
av beskatningen fra yrkesaktiv til yrkespassiv alder. En slik forskyvning
kan på mange måter synes rimelig, og gir en fordeling
av det offentliges skatteinntekter som samsvarer bedre med utgiftene,
jf. at en stor del av de offentlige utgiftene er knyttet til pensjonistbefolkningen.
I tillegg til at en eventuell «provenynøytral» innføring
av innskuddspensjon ikke synes å være forenlig
med andre sentrale målsettinger, så er det i seg
selv store problemer knyttet til å beregne skattemessige
virkninger av innføring av lov om innskuddspensjon. Kompleksiteten
i dette kan illustreres i at departementet ikke så seg
i stand til å anslå provenyvirkninger knyttet
til lov om foretakspensjon.
Når den vedtatte endringen i skatteloven § 6-46 trer
i kraft, gis det rett til inntektsfradrag for innbetaling til premiefond
på inntil 150 pst. av gjennomsnittet av årets
premie og årets premie i de to foregående årene.
Dette gjelder likevel bare inntil de samlede midlene i premiefondet
når en grense på ti ganger gjennomsnittet av årets
premie og premiene i de to foregående årene. Videre
foretas det ingen løpende skattlegging av avkastningen.
Midlene i fondet inngår heller ikke i formuesskattegrunnlaget
for det foretaket som har opprettet foretakspensjonsordningen. Midler
i fondet kan i visse tilfeller overføres til foretaket.
I så fall blir det skattepliktig inntekt i tilbakeføringsåret.
Lov om foretakspensjon regulerer hva premiefondet kan og skal
benyttes til. Det skal primært benyttes til dekning av
fremtidige premieinnbetalinger. Fondsavsetningen gir derved foretaket
en skattefavorisert «bufferkapital» som foretaket
kan trekke på for å dekke pensjonsforpliktelsene
overfor de ansatte.
Etter departementets oppfatning er hele ordningen med premiefondet
problematisk. Avsetningsadgangen til fondet er svært vid.
Etter departementets syn er det liten grunn til å subsidiere
oppbyggingen av slike fond, noe som tilsier en mer begrenset adgang
til å foreta innbetaling med rett til fradrag i inntekten.
Premiefondet framstår som en skattefri «sparebøsse» for
foretaket som har opprettet pensjonsordningen, siden de innestående
midlene er fritatt for formuesskatt og løpende skatt på kapitalavkastningen. Ordningen
gir foretaket en mulighet til å utsette beskatningen av årets
overskudd, noe som kan gi vesentlige skattefordeler. Den gunstige
beskatningen av premiefond står i en særstilling
i det norske skattesystemet og er klart i strid med de prinsipper
som ble lagt til grunn ved skattereformen i 1992. Midler avsatt
på premiefond kommer i tillegg til de midlene som skal avsettes
for å sikre opptjente pensjonsrettigheter blant ansatte
og pensjonister, og ordningen er uansett skattefavorisert ved at
det gis fradrag for årets premie. Departementet kjenner
ikke til at andre land har en like sterk skattefavorisering av tjenestepensjonsordninger.
Etter departementets syn er det heller ikke noe spesielt ved
kostnader til en foretakspensjonsordning som i seg selv begrunner
at skattefavoriseringen av premiefondet bør opprettholdes.
Dersom foretaket er forpliktet overfor de ansatte til å dekke
pensjonsytelser, må det anses som en del av de ansattes
lønns- og arbeidsvilkår og foretakets lønnskostnader
i vid forstand. Forpliktelsene er dermed uavhengig av foretakets
inntekt det enkelte år.
Departementet legger på denne bakgrunn opp til en nedtrappingsplan
for skattefavoriseringen av premiefond. I løpet av en periode
på tre til fire år bør den maksimale
grensen på størrelsen av premiefond reduseres
fra ti ganger til to ganger gjennomsnittet av årets og
de to foregående års premie. Departementet foreslår
i denne omgang at skatteloven § 6-46 endres slik at
grensen for inntektsfradrag for innbetaling til premiefond settes
ned fra 150 pst. til 50 pst. av gjennomsnittet av årets
og de to foregående års premier. Samtidig foreslås
det at grensen i samme bestemmelse for det beløpet som
kan innbetales med rett til fradrag, settes ned fra ti til seks
ganger det nevnte gjennomsnittet. For begge disse endringene er
det skattelovens begrep «årets premie» som
er avgjørende for hvor stort fradraget kan bli.
Skatteloven § 6-46 regulerer kun foretakets
rett til fradrag. Grensen for hvor stort premiefondet kan bli før
foretaket har en plikt til å tilbakeføre midler
til seg, følger av lov om foretakspensjon § 10-4
første ledd. Etter denne bestemmelsen er det begrepet «årets
premie» i foretakspensjonsloven som legges til grunn for beregningen
av fondets størrelse. Departementet antar at «årets
premie» i praksis vil være sammenfallende i de
to lovene. Det er etter departementets vurdering hensiktsmessig
med en sammenfallende øvre grense for fondets størrelse
og skattelovens grense for rett til fradrag. Det foreslås
således en endring av lov om foretakspensjon § 10-4
første ledd, slik at grensen for fondets størrelse
reduseres fra ti til seks ganger gjennomsnittet av årets
premie og de to foregående års premier. Som en
konsekvens av denne reduksjonen, vil grensen for når foretaket
kan tilbakeføre midler fra premiefondet i henhold til foretakspensjonsloven § 10-4
annet ledd, endres til tre ganger det nevnte gjennomsnittet.
Midler som overføres fra premiefondet til foretaket
i henhold til bestemmelsene i lov om foretakspensjon, skal tas til
inntekt i tilbakeføringsåret. Skattebelastningen
for foretaket som følge av at beløpsgrensen for
tilbakeføringsplikten reduseres, kan imidlertid avhjelpes
ved å benytte overgangsbestemmelsene om bruk av premiefondsmidler
i lov om foretakspensjon.
Komiteens flertall, alle
unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre og representanten Steinar
Bastesen, slutter seg til Regjeringens forslag om å begrense
skattefavoriseringen av premiefond og premieutbetalinger, jf. Regjeringens
forslag til endring i skatteloven § 6-46. Flertallet slutter seg også til
Regjeringens forslag om endring av lov om foretakspensjon § 10-4
første ledd, slik at grensen for fondets størrelse
reduseres fra ti til seks ganger gjennomsnittet av årets
premie og de to foregående års premier.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre,
viser til budsjettavtalen mellom Arbeiderpartiet og sentrumspartiene
der disse medlemmer slutter seg til
Regjeringens forslag og viser til begrunnelsen i Ot.prp. nr. 1 (2000-2001).
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyreog representanten Steinar
Bastesen går imot Regjeringens forslag.
Disse medlemmer viser til sin begrunnelse
i avsnitt 7.1.
Når et medlem trer ut av en foretakspensjonsordning
fordi vedkommende slutter i foretaket eller pensjonsordningen opphører,
kan medlemmet selv velge om premiereserven skal sikres ved en fripolise
eller om det skal tegnes en fortsettelsesforsikring i henhold til
lov om foretakspensjon § 4-9. Fortsettelsesforsikringen
viderefører vilkårene i den foretakspensjonsordningen
forsikringen har utgått fra. Det gjelder selv om fortsettelsesforsikringen
er en individuell forsikring og et eget rettsforhold mellom den
som tegner forsikringen og forsikringsselskapet.
Det gis på visse vilkår rett til inntektsfradrag
for premien til en slik fortsettelsesforsikring, jf. skatteloven § 6-47
bokstav d (vedtatt, men ikke trådt i kraft). Den årlige
fradragsrammen er på 40 000 kroner. Den kommer
i tillegg til fradragsrammen på et tilsvarende beløp
for innbetaling til individuell pensjonsavtale etter skatteloven
(IPA).
Det er normalt personer med høyere inntekter som har
midler til å tegne både fortsettelsesforsikring
og IPA. Departementet foreslår på denne bakgrunn
at skatteloven endres slik at det blir en samlet fradragsramme på i
alt 40 000 kroner for individuelle pensjonsordninger som
fortsettelsesforsikringer og IPA. En felles fradagsramme er i overensstemmelse
med ligningspraksis, fordi fortsettelsesforsikringer utgått fra
TPES-ordninger normalt behandles etter de samme skattereglene som
IPA.
Komiteens flertall, alle
unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre og representanten Steinar
Bastesen, slutter seg til Regjeringens forslag om en samlet fradragsramme
på i alt 40 000 kroner for individuelle pensjonsordninger
og IPA, jf. Regjeringens forslag til endring i skatteloven § 6-47
bokstav d.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre,
viser til budsjettavtalen mellom Arbeiderpartiet og sentrumspartiene
der disse medlemmer slutter seg til
Regjeringens forslag og viser til begrunnelsen i Ot.prp. nr. 1
(2000-2001).
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og representanten Steinar Bastesen går
imot Regjeringens forslag. Det vises til disse
medlemmers begrunnelse i avsnitt 7.1.
Det er svært usikkert hvor mange arbeidstakere som vil
bli tilknyttet innskuddspensjon i arbeidsforhold. I 1998 var om
lag 970 000 sysselsatte arbeidstakere i privat sektor ikke medlem
i noen tjenestepensjonsordning. I NOU 1999:32 Utkast til lov om
innskuddspensjon i arbeidsforhold ble provenytapet av at innskuddsmidler
i innskuddspensjon i arbeidsforhold fritas fra beskatning, beregnet
til om lag 65 mill. kroner pr. 10 000 arbeidstakere. På usikkert
grunnlag anslås provenytapet av å innføre
innskuddspensjon til 250 mill. kroner påløpt i
2001. Det tilsvarer at 30-40 000 arbeidstakere får
tilbud om tjenestepensjon neste år som følge av
ordningen. Over tid vil imidlertid provenytapet kunne bli betydelig
høyere.
De ulike forslagene til regelendringer anslås på usikkert
grunnlag å innebære en innstramming på om lag
250 mill. kroner påløpt i 2001, men de vil få større betydning
etter hvert som utbredelsen av innskuddspensjonsordninger øker.
Hoveddelen av innstrammingen skyldes forslaget om å redusere
skattefavoriseringen av premiefond, og særlig reduksjonen
i det maksimale taket på hvor stort premiefondet kan være. Provenyvirkningen
av forslaget om å innføre felles tak for fradrag
til IPA og fortsettelsesforsikring, er liten.
Komiteen tar dette til
orientering.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyreog representanten Steinar
Bastesen slutter seg ikke til Regjeringens fremstilling. Disse medlemmer viser til sin generelle
merknad under pkt. 7.1.
Finansdepartementet legger fram forslag om at det ved fastsettelsen
av positiv inntekt fra jord- og hagebruksvirksomhet blir innført
et særskilt fradrag på kr 36 000
slik det er forutsatt i St.meld. nr. 19 (1999-2000) Om norsk landbruk
og matproduksjon (Landbruksmeldingen) og i St.prp. nr. 82 (1999-2000)
Om jordbruksforhandlingene 2000. For inntektsåret 2000 skal
fradraget være kr 18 000. Bestemmelsen
foreslås tatt inn i skatteloven som § 8-1
nytt sjette ledd.
Departementet har ved utformingen av forslaget fulgt opp de føringer
som er gitt i landbruksmeldingen.
Når det gjelder den nærmere avgrensning av
hva slags inntekt som kan anses å falle inn under inntekt fra «jord-
og hagebruk», finner departementet på grunnlag
av de høringsuttalelser som er avgitt av Landbruksdepartementet,
Skattedirektoratet og Norsk Bonde- og Småbrukarlag, at
det ikke bør gjøres unntak for gartnerivirksomhet
og mer fabrikkmessig produksjon. En vil således fravike
høringsbrevet på dette punkt. Departementet er
kommet til at det vil være mest hensiktsmessig å benytte
som kriterium for fradraget en avgrensning tilsvarende den som følger
av forskrift av 5. oktober 1970 nr. 2 om Levering av årsoppgave
og avgiftsfrie uttak i jordbruk med binæringer og skogbruk.
Dette vil gi en klarere regel, som vil være enklere å praktisere
for likningsmyndighetene. Dette gjelder ikke minst fordi denne forskriften
også regulerer den type inntekt som skal belegges med folketrygd
mellomsats, og derfor allerede er velkjent for etaten.
Departementet har likevel ikke funnet det hensiktsmessig å innarbeide
en henvisning til forskriften i lovteksten. Dette blant annet fordi
forskriften også gjelder for skogbruksinntekt, som forutsetningsvis ikke
skal omfattes av fradraget. Når det gjelder biinntekter
vises det til departementets redegjørelse i høringsbrevet,
som er referert under punkt 7.3.2 i Ot.prp. nr. 1 (2000-2001) Skatte-
og avgiftsopplegget 2001 - lovendringer.
For å få fradrag må det videre være
en forutsetning at det utøves næringsvirksomhet,
dvs. at driften objektivt sett må være egnet til å gi
overskudd, i hvert fall på noe lengre sikt. Dette innebærer
at det ikke vil kunne kreves fradrag i inntekt fra hobbyvirksomhet. Med
hensyn til Småbrukarlagets kommentar til dette i høringsuttalelsen
bemerkes at dette gjelder helt generelt. Det har således
ikke vært meningen å legge opp til noen spesialordning
for jordbruket i så måte.
Departementet legger til grunn for lovforslaget at fradraget
bare skal gis i positiv næringsinntekt ved beregning av
alminnelig inntekt. Fradraget kan således bare gis i den
grad dette ikke bringer årets inntekt fra jordbruket lengre
ned enn til kr 0. Dette innebærer både
at fradrag ikke blir aktuelt i annen inntekt samme år,
f.eks. lønnsinntekt og skogbruksinntekt, og at fradraget
ikke kan danne grunnlag for et underskudd som kan fremføres
til fradrag i senere års overskudd. At fradraget bare skal
skje i slik positiv inntekt er uttrykkelig uttalt i Landbruksmeldingen,
jf. blant annet avsnitt 6.3.4. På samme måte forstår
en også uttalelsen på side 133 i meldingen om
at inntektsfradraget vil være like stort for alle bruk
med næringsinntekt over kr 36 000. Det
samme gjelder for så vidt også uttalelsen på side
134 om at fradraget gir en hensiktsmessig nedtrapping i overgangen
mot rene hobbybruk, og vil stimulere til kostnadsreduksjoner på underskuddsbruk.
Departementet kan derfor ikke se det er grunnlag for å foreslå en
framføringsadgang for ubenyttet jordbruksfradrag slik Norges
Bondelag krever i sin høringsuttalelse.
Slik det er redegjort for i departementets høringsbrev
kan en driftsenhet bestå av flere bruk. Det er da driftsenheten
som er relevant i forhold til retten til jordbruksfradrag, jf. at
dette er de bruk hvis omsetning tas inn i en felles næringsoppgave.
Skattedirektoratet har i sin høringsuttalelse påpekt
at i forbindelse med forpaktning av jord kan også bortforpakteren
i visse tilfeller levere næringsoppgave for jordbruket. Departementet
er enig i at denne ikke bør omfattes av fradragsretten.
Dette bør forbeholdes den som faktisk driver jorden. For å tydeliggjøre
dette har Skattedirektoratet foreslått at det i lovteksten
uttrykkelig uttales at fradraget gis «produsenten».
En slik avgrensning vil også innebære at i de
tilfeller der det foreligger kapitalinntekter og det leveres næringsoppgave
fordi vedkommende anses som næringsdrivende grunnet en viss
aktivitet med eksempelvis vedlikehold, vil dette ikke gi rett til
fradraget. Departementet vil også bemerke at dersom bare
en del av driftsenheten forpaktes bort, forutsetter en at bortforpakteren
ikke har rett til fradrag med mindre han selv står for
driften av en ikke ubetydelig del av bruket.
Direktoratet trekker i sin høringsuttalelse også fram
forholdet til ulike typer samdrift, og at det er viktig å påse
at regelverket tar hensyn til disse forhold slik at ikke noen, som
etter intensjonene er berettiget til fradrag, faller utenom fradragsordningen.
Departementet legger til grunn at både driftsenhetene som deltar
og samdriften som hovedregel skal levere næringsoppgave.
Det er imidlertid bare de deltakende driftsenheter som skal ha rett
til fradrag. At fellesdriften faller utenfor følger av
det foreslåtte vilkår om at fradraget tilkommer «produsenten».
Departementet vil vurdere om det eventuelt kan være behov
for å gi forskrift som nærmere regulerer disse
forholdene.
Personer som deler jordbruksinntekt fra samme næringsoppgave
skal etter meldingen kunne dele fradraget mellom seg. Departementet
har i høringsbrevet lagt til grunn at det da må skje
en forholdsmessig fordeling, slik at den enkelte ikke kan bli tilordnet
en større del av fradraget enn det andelen av jordbruksinntekten
tilsier. Ingen av høringsinstansene har hatt merknader
til dette. Det bemerkes for øvrig at selv om driften av
gården er delt f. eks. mellom far og ett av barna, og disse
driver hver sin virksomhet og således leverer hver sin
næringsoppgave, vil de bare ha krav på ett fradrag
til sammen.
Med hensyn til boplikten er det i meldingen lagt til grunn at
minst én person av de som deler jordbruksinntekt skal være
bosatt på én av de «konsesjonspliktige» eiendommene
som driftsenheten består av. Finansdepartementet er i tvil
om dette er et hensiktsmessig vilkår, og har i høringsbrevets
utkast til lovbestemmelse lagt til grunn at det vil være
tilstrekkelig at vedkommende er «registrert som bosatt
på én av de landbrukseiendommene som driftsenheten
består av». Hvor en person er «registrert
som bosatt» bestemmes av folkeregisterloven med forskrifter.
Ingen av høringsinstansene har hatt merknader til dette.
Departementet bemerker at det kan tenkes tilfeller der dette kravet
bør praktiseres med en viss lempe. F.eks. kan det være
tilfeller der et barn overtar driften av eiendommen. Eiendommen
har bare én boenhet, som foreldrene fortsetter å disponere.
At barnet tar bolig i rimelig nærhet, men altså utenfor
selve bruket, bør kunne aksepteres.
Når det gjelder til- og fraflytting, oppstart og opphør
av jordbruksvirksomhet i året, har Finansdepartementet
i høringsbrevet uttalt at en vil vurdere om fradraget bare
skal gis når eieren har bodd på driftsenheten
og drevet næring der i over halve året, eventuelt om
dette skal avkortes svarende til det antall hele måneder
av inntektsåret virksomheten har vært drevet. Småbrukarlaget
har i sin høringsuttalelse anbefalt avkorting av fradraget
tilsvarende antall måneder av inntektsåret virksomheten
har blitt drevet.
Departementet er kommet til at det mest hensiktsmessige her vil
være en regel der fradraget er betinget av at brukeren
har bodd på driftsenheten og drevet jordbruksvirksomhet
der over halvparten av inntektsåret. Dette blant annet
fordi en slik regel vesentlig vil redusere tilfellene der det kan
oppstå tvil og derfor vil være ligningsteknisk
enklere å praktisere enn det alternativet som er skissert.
Det er i Landbruksmeldingen punkt 6.3.4 i avsnittet om Kompensasjon
gjennom inntektsfradrag, lagt til grunn at det særskilte
fradraget i jordbruksinntekt skal skje ved beregning av alminnelig
inntekt. Videre er det uttalt at «Beregningen av personinntekt
berøres ikke av denne omleggingen, og dermed heller ikke pensjonsgrunnlaget.»
Etter skatteloven § 12-12 første ledd
er utgangspunktet for beregning av personinntekt alminnelig inntekt
fra virksomheten eller selskapet. Etter departementets syn kan det
slik lovteksten nå er formulert umiddelbart reises noe
tvil mht. om det særskilte fradraget i jordbruksinntekt
skal komme til fradrag ved beregningen av personinntekten. Departementet
foreslår derfor at det i § 12-12 annet
ledd ny bokstav f presiseres at jordbruksfradrag tillegges ved beregningen av
personinntekten. For oversiktens skyld finner departementet også å foreslå at
det presiseres at det særskilte fradraget for fiskere og
fangstfolk, jf. § 6-60 og det særskilte
fradraget for sjøfolk etter § 6-61 skal
legges til ved beregning av personinntekt. Det har ikke vært
reist tvil om en slik tolkning i praksis, men det er hensiktsmessig
at det kommer eksplisitt til uttrykk i loven.
For inntektsåret 2000 er det forutsatt at jordbruksfradraget
bare gis med det halve beløp. Det vises til ikrafttredelsesbestemmelsen
IV.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre
og representanten Steinar Bastesen slutter seg til Regjeringens
forslag om særskilt jordbruksfradrag ved inntektsligningen,
jf. Regjeringens forslag til skatteloven § 8-1
nytt sjette ledd.
Flertallet slutter seg til Regjeringens
forslag til § 12-12 annet ledd ny bokstav f, og
viser til Budsjett-innst. S. nr. 1 (2000-2001).
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Sosialistisk Venstreparti går imot
Regjeringens forslag. Et flatt inntektsfradrag vil bidra til å opprettholde
en foreldet næringsstruktur og var en sentral del av forliket mellom
sentrum og Arbeiderpartiet om landbruksmeldingen. Det vises for øvrig
til respektive merknader i Innst. S. nr. 166 (1999-2000).
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at dette medlem gikk imot innføringen av det særskilte
jordbruksfradraget ved inntektsligningen. Dette
medlem ønsket isteden å styrke tilskuddsordningene
innen miljøvennlig landbruk, økologisk landbruk
og forbedrede velferdsordninger for landbruket. Dette
medlem går derfor imot de foreslåtte endringer.
Forslaget antas ikke å medføre administrative konsekvenser
av betydning.
På usikkert grunnlag anslås skatteletten av
det særskilte fradraget til om lag 530 mill. kroner i påløpt virkning
i 2001. Sammenlignet med referansesystemet for 2001 (dvs. lønnsjusterte
2000-regler) utgjør skatteletten av fradraget om lag 265
mill. kroner påløpt og om lag 630 mill. kroner
i bokført virkning i 2001. Årsaken til at den
bokførte virkning blir så høy skyldes
at fradraget for 2000 først kommer til utbetaling ved skatteoppgjøret
i 2001. Departementet vil understreke at disse siste anslagene er
beheftet med betydelig usikkerhet.
Komiteen tar dette til
orientering.
Det vises til St.prp. nr. 1 (2000-2001) Skatte-, avgifts- og
tollvedtak kapittel 2, der reglene om forsørgerfradrag
i skatt og trygdeavgift foreslås opphevet. Forslaget må ses
i sammenheng med at de generelle satsene for barnetrygd økes.
Barnetrygd og forsørgerfradrag i skatt er i stor grad like
ordninger som begge skal bidra til å dekke merutgifter
ved å forsørge barn. Av forenklingshensyn foreslås
det at disse ordningene slås sammen. Forenklingen vil gjøre
seg gjeldende både overfor skattyter/mottaker
av barnetrygd og ligningsmyndighetene. På denne bakgrunn
foreslås det at skatteloven § 16-1 oppheves
med virkning f.o.m. inntektsåret 2001.
Komiteen slutter seg til
Regjeringens forslag om å oppheve skatteloven § 16-1
med virkning f.o.m. inntektsåret 2001.
Det vises for øvrig til komitémerknader i Budsjett-innst.
S. nr. 1 (2000-2001) kap. 2.2.
I Innst. S. nr. 77 (1999-2000) har flertallet i komiteen bedt
departementet foreta en nærmere undersøkelse av
om det knytter seg misbruk til ordningen med særfradrag
etter skatteloven § 76 (nå skatteloven § 6-80)
og om praktiseringen av bestemmelsen innebærer uforholdsmessige
byrder for likningsmyndighetene. Dersom slike forhold ble avdekket,
skulle departementet komme tilbake til Stortinget med forslag til endringer
i skatteloven.
Ifølge tall fra Statistisk sentralbyrå ble
til sammen 12 010 skattytere innvilget særfradrag
for forsørgelse etter skatteloven § 76
(någjeldende skattelov § 6-80) for inntektsåret
1998. Det samlede fradragsbeløpet var på om lag
96 mill. kroner. Av disse hadde 633 skattytere et samlet fradrag
på over 20 000 kroner. Det lar seg ikke tallfeste
hvor stor andel av det samlede fradragsbeløp som er knyttet
til forsørgelse av personer bosatt i utlandet, fordi slike
opplysninger ikke registreres særskilt.
På bakgrunn av de undersøkelsene finanskomiteen
har bedt departementet om å foreta, har det blitt innhentet
opplysninger fra åtte forskjellige ligningskontorer om
praktiseringen av og erfaringene med reglene om særfradrag
for forsørgelse.
De undersøkelsene som er foretatt, viser at særfradrag
for forsørgelse av personer bosatt i Norge i hovedsak gjelder
samboer, samboers særkullsbarn og egne barn under utdannelse
uten rett til støtte fra Statens lånekasse. Fradrag
for forsørgelse av personer bosatt i utlandet gjelder i
første rekke skattyters barn og foreldre, men også andre
slektninger som søsken, søskens barn, svigerforeldre,
besteforeldre m.m.
Videre viser undersøkelsene at skattyter som krever
fradrag for person bosatt i Norge, vanligvis bare krever fradrag
for forsørgelse av én person, mens skattytere
som krever fradrag for forsørgelse av personer bosatt i
utlandet langt oftere krever for opptil mange forsørgede.
Når det gjelder krav om fradrag for forsørgelse
av personer bosatt i Norge, vil ligningsmyndighetens mulighet for
kontroll av om vilkårene for fradrag er til stede, være
relativt gode. Ved ligningen får ligningsmyndighetene blant
annet adgang til opplysninger om skattyters og den forsørgedes
inntektsforhold. Det kan derfor lett avdekkes hvorvidt den forsørgede
har hatt egen inntekt eller om skattyter gis personfradrag eller forsørgerfradrag
for den forsørgede.
Ved krav om fradrag for forsørgelse av personer bosatt
i utlandet, vil derimot norske ligningsmyndigheter ikke ha samme
gode tilgang til opplysninger vedrørende den forsørgede.
Som vist til ovenfor har Skattedirektoratet derfor gitt retningslinjer
om hva slags dokumentasjon som bør kreves når
det er spørsmål om fradrag for forsørgelse
av personer bosatt i utlandet.
Undersøkelsen som er foretatt viser imidlertid at den
dokumentasjonen ligningskontorene faktisk mottar i saker vedrørende
fradrag for forsørgelse av personer bosatt i utlandet,
er av svært varierende kvalitet.
Når det gjelder forsørgelse av personer bosatt
i land som Norge lenge har hatt innvandring fra, synes dokumentasjonen
gjennomgående å være av god kvalitet.
Det er imidlertid et problem at det kan være vanskelig
for ligningsmyndighetene å vurdere ektheten av den dokumentasjon
som er framlagt. Dette skyldes særlig to forhold. For det
første er det vanskelig å få avklart
at det er rette myndighet i det land den forsørgede bor,
som har gitt attestasjon vedrørende opplysningene som kreves,
fordi det sjelden benyttes offisielle brevark. Videre er det et
problem at norske ligningsmyndigheter ikke har oversikt over hvilke offisielle
myndigheter i de ulike land som kan utstede slik dokumentasjon.
Er skattyter flyktning og kommer fra et land der det er/har
vært krig eller andre uroligheter, kan det nærmest
være umulig å skaffe dokumentasjon overhodet.
I slike tilfeller kan samfunnsstrukturen være brutt sammen
slik at det offentlige system ikke fungerer, eventuelt kan skattyter
være politisk flyktning og derfor ikke nå fram
overfor hjemlandets myndigheter.
Dokumentasjon av oversendt beløp vil også ha varierende
kvalitet avhengig av hvilket land midlene sendes til. I enkelte
land fungerer bankvesenet dårlig, slik at pengene blir
overlevert med kurer eller overlevert direkte. I andre tilfeller
tilsier kulturelle forhold at pengene må overføres
til andre enn den som forsørges, for eksempel til en mannlig
slektning.
I tilfeller hvor dokumentasjonen er ufullstendig, må ligningsmyndighetene
vurdere om det foreligger andre forhold som godtgjør forsørgelse.
I tillegg til de rent kontrollmessige problemer med gjennomgang
av dokumentasjonen, vil ligningsmyndighetene i slike saker utøve
sterkt innslag av skjønn som kan medføre forskjellsbehandling
av skattytere og at fradrag innrømmes/avvises
på urettmessig grunnlag.
Når det gjelder misbruksrisikoen, må en se
denne i sammenheng med de begrensede mulighetene etaten har til å drive
kontroll på dette området. Denne typen saker reiser
ofte vanskelige bevisspørsmål som er svært
ressurskrevende for det enkelte ligningskontor. En mer omfattende
kontroll vil muligens medføre at færre skattytere
får innvilget fradrag, og muligens også redusere
faren for forskjellsbehandling av skattytere. Men en intensivert
kontroll på dette området bør neppe prioriteres
ut i fra de relativt beskjedne beløp det kreves fradrag
for. Ut fra de undersøkelsene som er foretatt, konkluderer
også Skattedirektoratet med at det ikke er klare holdepunkter
for at denne ordningen er mer utsatt for misbruk eller misbruksforsøk enn
andre ordninger.
Selv om Skattedirektoratet konkluderer med at misbruksfaren ikke
er større med denne ordningen enn med andre fradragsordninger,
har undersøkelsen avdekket at den er svært arbeidskrevende
for ligningsetaten. Videre viser undersøkelsen at den store
graden av skjønn som ligningsmyndighetene må utøve
i slike saker, kan medføre forskjellsbehandling av skattytere.
Som nevnt kan retten til særfradrag i prinsippet gjelde
enhver person som er forsørget av skattyter. Også ved
forsørgelse av andre personer enn nære slektninger
kan det være rimelig at det tas hensyn til forsørgelsen
ved skattleggingen av forsørgeren. Etter departementets
oppfatning bør imidlertid adgangen til å kreve
særfradrag begrenses til en personkrets hvor det er naturlig å si
at det norske skattesystem bør bidra til forsørgelsen.
Dette er bakgrunnen for at departementet ser behov for å foreta
endringer i skatteloven § 6-80 som begrenser adgangen
til å kreve særfradrag for forsørgelse.
Det er i dag et vilkår for å få særfradrag
for forsørgelse at det ville være urimelig å la
forsørgelsen være uten virkning ved skattlegging
av forsørgeren. Ved vurderingen av om dette vilkåret
er oppfylt, vil ligningsmyndighetene i praksis se hen til slektskapsforhold
mellom skattyteren og den forsørgede og om den forsørgede
tilhører skattyters husstand. Etter departementets syn
kan det derfor være hensiktsmessig å lovregulere
hvilke personer skattyter kan kreve særfradrag for forsørgelse
for.
En slik avgrensning bør ha som utgangspunkt at skattyter
fortsatt skal kunne kreve fradrag for personer som tilhører
skattyters husstand. Selv om skattyter ikke alltid har juridisk
plikt til å forsørge husstandsmedlemmer, synes
det rimelig at forsørgelsen bør få virkning
for skattleggingen. Når det gjelder forsørgelse
av personer som skattyter ikke bor sammen med, foreslår
imidlertid departementet innstramminger. Departementet foreslår
at særfradrag for forsørgelse når den
forsørgede ikke bor sammen med skattyter, skal begrenses
til å gjelde ektefelle, barn og foreldre. Familiemedlemmer
ut over denne kretsen har ikke samme nære tilknytning til
skattyter, og det er derfor ikke like naturlig at skattyter gis
fradrag for forsørgelse av dem.
En begrensning som her er foreslått vil kunne bidra
til økt likebehandling av skattyterne. En lovbestemmelse
som positivt angir hvilke personer det kan kreves fradrag for, vil
redusere ligningskontorenes behov for å treffe skjønnsmessige
avgjørelser, og dermed reduseres også faren for
forskjellsbehandling.
Når det gjelder særfradrag for forsørgelse
av barn, skal det fortsatt være et vilkår for
fradrag at skattyter ikke mottar barnetrygd eller gis forsørgerfradrag
for barnet. Videre skal barnet fortsatt anses selvforsørget dersom
det har krav på lån fra Statens lånekasse.
Departementet foreslår videre at det settes en grense
for hvor mange personer det kan kreves fradrag for. I forslaget
som legges fram er grensen satt til fire personer. I praksis vil
ikke denne begrensningen få betydning for mange skattytere.
Forslaget fremmes i første rekke av hensyn til ligningsetatens
behov for forenklinger på området. Grensen er
imidlertid etter departementets syn fortsatt romslig, og vil i de
aller fleste tilfeller være tilstrekkelig til at skattyter
kan kreve fradrag for forsørgelse av den personkretsen som
det etter forslaget skal kunne kreves fradrag for.
Det vises til vedlagte forslag til endringer i skatteloven § 6-80.
Det foreslås at endringen gis virkning f.o.m. inntektsåret
2001.
Komiteen slutter seg til
Regjeringens forslag til endringer i skatteloven § 6-80
første ledd.
Komiteens flertall, alle
unntatt medlemmene fra Høyre og representanten Steinar
Bastesen, slutter seg til Regjeringens forslag til endring i skatteloven § 6-80
tredje ledd første punktum.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og representanten Steinar Bastesen er enig i Regjeringens
forslag til endring av skatteloven § 6-80 tredje
ledd første punktum, men ønsker i tillegg å opprettholde
verdien av særfradraget for forsørgelse og foreslår
derfor å justere fradraget i tråd med lønnsutviklingen. Disse medlemmer fremsetter derfor et
annet forslag til endring i skatteloven § 6-80
tredje ledd første punktum enn Regjeringens.
Det fremsettes følgende forslag:
«I
I lov 26. mars 1999 nr. 14 gjøres følgende
endring:
§ 6-80 tredje ledd første punktum
skal lyde:
Særfradraget skal være 5 200
kroner for hver forsørget person, inntil 4 personer.»
Etter gjeldende regler gis skattyter fradrag for reise mellom
hjem og arbeidssted (arbeidsreise) med den del av samlet beregnet
reisebeløp som overstiger 8500 kroner i løpet
av inntektsåret. Det foreslås at denne nedre beløpsgrensen
justeres med angitt lønnsvekst, dvs. at den økes
til 8800 kroner. Forslaget er nærmere omtalt i St.prp.
nr. 1 (2000-2001) Skatte-, avgifts- og tollvedtak.
Det vises til forslag til endring i skatteloven § 6-44
første ledd. Endringen får virkning f.o.m. inntektsåret
2001.
Komiteen slutter seg til
Regjeringens forslag til endring i skatteloven § 6-44
første ledd med virkning f.o.m. inntektsåret 2001.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti og representanten Steinar Bastesen ber
Regjeringen gjennomgå konsekvensene av endringen fra reisekostnadsfradrag
til reiseavstandsfradrag, prinsippet som ble innført fra
ligningsåret 1999, og de negative konsekvenser det har
medført for pendlere der kollektivtilbudet er lite hensiktsmessig,
og hvor bil til og fra jobb er det eneste realistiske, eller der
kollektivreiser er uforholdsmessig dyre.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at Fremskrittspartiets forslag til statsbudsjett ikke fører
til prisstigning og dermed ikke gir noen begrunnelse for å prisjustere
beløpsgrensen. Nedre beløpsgrense beholdes derfor
på kr 8 500.
Etter departementets vurdering bør minstegrensen for å kreve
inn restskatt reduseres fra 300 kroner til 100 kroner, primært
for å motvirke at det foretas tilpasninger på forskuddsstadiet
for å komme i posisjon til å utnytte minstegrensen.
En grense på 300 kroner favoriserer skattytere med restskatt
slik at de kan skaffe seg et fradrag i skatt på 299 kroner.
De skattyterne som får tilgode har ikke denne muligheten.
Bakgrunnen for fastsettelse av en minstegrense for innkreving av
restskatt har vært behovet for å rasjonalisere
innkrevingen. Regelen har ikke hatt som formål å redusere
skatten for enkelte skattytere, selv om dette har vært en
indirekte virkning av minstegrensen.
En reduksjon av minstegrensen vil etter departementets mening
medføre at hensynet til en rasjonell innfordring blir ivaretatt
samtidig med at andelen av utlignet skatt som blir betalt øker.
Oppgjørsfradragets funksjon var, som Ligningsutvalget
uttaler, å redusere antallet mindre restskatter. Ved lov
av 23. desember 1998 nr. 81 ble skattebetalingsloven § 7
nr. 2 siste setning endret ved at oppgjørsfradraget ble
erstattet av en regel om at en prosentvis del av minstefradraget
skal holdes utenfor beregningen av forskuddstrekket. Denne bestemmelse medfører,
i likhet med det tidligere oppgjørsfradraget, at antallet
mindre restskatter reduseres. Reduksjonen av minstegrensen til 100
kroner vil ikke få noen innvirkning på antallet
mindre restskatter. Antallet mindre restskatter som innkreves vil
imidlertid øke.
En reduksjon av minstegrensen for innkreving av restskatt vil
isolert sett medføre at den såkalte frikortgrensen
reduseres med 800 kroner. For å unngå en slik virkning
foreslår departementet at fribeløpet for folketrygdavgift
i folketrygdloven § 23-3 fjerde ledd økes
med 800 kroner, det vil si fra 21 400 kroner til 22 200
kroner.
Personer som ikke blir ilignet skatt på grunn av skattebegrensningsregelen
i skatteloven § 17-1 og som har formue så vidt
over skattefritt beløp, vil som Ligningsutvalget har uttalt,
kunne få utlignet formuesskatt som må betales
dersom den overstiger 100 kroner. Formuesskatt skal kun svares for
antatt formue over 120 000 kroner. Minstegrensen for betaling
av restskatt innebærer i realiteten at skattefri formue
kan være noe høyere. Denne virkningen av minstegrensen for
betaling av restskatt har ikke vært tilsiktet, men det har
ikke vært mulig å finne noen god måte å unngå dette
på. Den maksimale merskatten som må betales som
følge av dette er 299 kroner. På bakgrunn
av at dette er skatt som tidligere har blitt utlignet, men som av
innfordringsmessige grunner ikke har blitt krevet betalt, er dette
etter departementets vurdering ingen avgjørende innvending
mot forslaget.
Departementet foreslår på bakgrunn av vurderingen
ovenfor at restskatt under 100 kroner ikke blir å innkreve.
Samtidig foreslås fribeløpet for folketrygdavgift økt
med 800 kroner. Det vises til forslaget til endring i skattebetalingsloven § 23
nr. 1 annet punktum og i folketrygdloven § 23-3
fjerde ledd første og annet punktum.
Komiteens flertall, alle
unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre og representanten Steinar
Bastesen, slutter seg til Regjeringens forslag til endring i skattebetalingsloven § 23
nr. 1 annet punktum og i folketrygdloven § 23-3
fjerde ledd første og annet punktum.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og representanten Steinar Bastesen viser til
at formålet med minstegrensen for innbetaling av restskatt
er å rasjonalisere innkrevingen. Disse
medlemmer konstaterer at det ikke er fremført argumenter
som underbygger at innkrevingen blir ytterligere rasjonell ved å senke minstegrensen
for betaling av restskatt fra kr 300 til kr 100. Disse medlemmer vil derfor for å rasjonalisere
innkrevingen av restskatt holde fast ved en minstegrense på kr 300.
Disse medlemmer slutter seg for øvrig
til Regjeringens forslag om oppjustering av fribeløpet for
folketrygdavgift med kr 800.
Endringen av minstegrensen for innkreving av restskatt foreslås å tre
i kraft 1. januar 2001 med virkning f.o.m. skatteavregningen
for inntektsåret 2000.
Endringen av fribeløpet for folketrygdavgift foreslås å tre
i kraft straks med virkning f.o.m. inntektsåret 2000.
Komiteen slutter seg til
Regjeringens forslag til ikrafttredelse.
Dersom minstegrensen for innkreving av restskatt i skattebetalingsloven § 23
nr. 1 annet punktum reduseres fra 300 kroner til 100 kroner vil
de samlede skatteinntektene øke. Når en tar høyde
for endret betalingsmønster som følge av den foreløpige
skatteberegningen i den forhåndsutfylte selvangivelsen forventer
departementet en økning på 35 mill. kroner.
Forslaget antas for øvrig i liten grad å ha økonomiske
eller administrative konsekvenser.
Komiteen tar dette til
etterretning.
Finansdepartementet legger her fram forslag til en rekke endringer
i ligningsloven. Bakgrunnen for forslaget er at departementet nå foreslår
at ordningen med forhåndsutfylt selvangivelse skal gjøres
permanent. Reglene om gjennomføring av prøveordningen med
forhåndsutfylt selvangivelse er inntatt i forskrift om
prøvedrift med forhåndsutfylt selvangivelse 16. desember
1997 som er gitt med hjemmel i ligningsloven § 4-2
nr. 7. Etter departementets oppfatning tilsier reglenes karakter
og hensynet til tilgjengelighet for skattyterne at de som utgangspunkt
bør gis i lovs form. Forslaget til lovendringer er basert
på at ordningen i hovedsak skal videreføres slik
den er regulert i forskrift om prøvedrift med forhåndsutfylt selvangivelse.
Departementet foreslår at endringene i ligningsloven
skal tre i kraft f.o.m. inntektsåret 2000.
Komiteen viser til merknad
i det følgende.
Ved innføringen av prøveordningen med forhåndsutfylt
selvangivelse ble det lagt til grunn at den forhåndsutfylte
selvangivelsen skulle erstatte både den forenklede og den
fullstendige selvangivelsen for de skattyterne som omfattes av ordningen,
jf. Ot.prp. nr. 1 (1997-1998). De skattyterne som ikke omfattes av
ordningen skulle fortsatt levere fullstendig selvangivelse. Ordningen
med forenklet selvangivelse er avviklet ved innføring av
forhåndsutfylt selvangivelse. Departementet foreslår
på denne bakgrunn at ligningsloven §§ 4-1
nr. 2, 4-2 nr. 6, 4-3 nr. 2 og 8-1 nr. 3 og 4 som gjelder forenklet
selvangivelse oppheves.
I forbindelse med innføringen av forenklet selvangivelse
som selvangivelsesform, ble begrepet fullstendig selvangivelse samtidig
introdusert som en betegnelse på den alminnelige selvangivelsen
som selvangivelsesform, jf. Ot.prp. nr. 14 (1989-1990). Den forhåndsutfylte
selvangivelsen er å anse som en variant av den ordinære
manuelt utfylte selvangivelsen, og forutsettes å skulle
være like fullstendig. Etter departementets vurdering er
derfor betegnelsen fullstendig selvangivelse overflødig
når man avvikler ordningen med forenklet selvangivelse.
Skattebetalerforeningen foreslår i sin høringsuttalelse
at det skilles mer mellom de to typene selvangivelse i lovtekstene
og at det brukes en annen type terminologi enn den departementet
har valgt:
«Skattebetalerforeningen foreslår prinsipalt
at begrepet «delvis utfylt» brukes i stedet for
forhåndsutfylt, subsidiært at det skilles mellom
de to selvangivelser på følgende måte: «selvangivelse
for næringsdrivende m.v.» og selvangivelse for
lønnstakere og pensjonister m.v.»
Skattedirektoratet foreslår i sin høringsuttalelse
at den forhåndsutfylte selvangivelsen bør bli
kalt «selvangivelsen», siden dette er den type
selvangivelse de fleste skattyterne skal levere.
Departementet har i høringsutkastet valgt å videreføre
den terminologien som har vært benyttet under prøvedriften.
Det antas at denne terminologien etter hvert har blitt innarbeidet
blant skattyterne, og at den av den grunn er å foretrekke.
Departementet er enig med Skattebetalerforeningen i at navnet «delvis
utfylt selvangivelse» kanskje vil være mer dekkende
hva angår den plikten skattyter har til å korrigere
og foreta tilføyelser i den forhåndsutfylte selvangivelsen.
Etter departementets mening vil imidlertid den mest effektive måten å informere
skattyter om hvilken opplysningsplikt han har være gjennom
veiledingen til selvangivelsen, jf. omtale i kapittel 12.4.2 i Ot.prp.
nr. 1 (2000-2001) Skatte- og avgiftsopplegget 2001 - lovendringer.
Når det gjelder spørsmålet om i hvilken
grad det skal skilles mellom ordinær og forhåndsutfylt
selvangivelse i lovtekstene, har departementet tatt utgangspunkt
i at begrepet forhåndsutfylt selvangivelse stort sett bare
skal benyttes der det er oppstilt særregler for den forhåndsutfylte
selvangivelsen. De fleste reglene i ligningsloven gjelder for både
den ordinære og den forhåndsutfylte selvangivelsen.
Den forhåndsutfylte selvangivelsen kan derfor sies å være
en variant av den alminnelige selvangivelsen. Etter departementets syn
vil en dobbeltregulering av reglene som skal gjelde for de to typene
selvangivelse i ligningsloven bli tungvint, og kanskje vanskeligere
tilgjengelig enn den løsningen som er valgt. Departementet
fastholder derfor den lovtekniske løsningen som er valgt.
Det vises til forslag til endring av ligningsloven § 4-3
nr. 1.
Komiteen slutter seg til
Regjeringens forslag om å oppheve ligningsloven §§ 4-1
nr. 2, 4-2 nr. 6, 4-3 nr. 2 og § 8-1 nr. 3 og
4. Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til endring i ligningsloven § 4-3 nr.
1.
Ligningsloven § 4-1 inneholder en generell
regel om den enkelte skattyters opplysningsplikt for å avklare
vedkommendes skatteansvar i rett tid. Videre har den en generell
regel om skattyters alminnelige ansvar for å påse
at skatteoppgjøret og ligningen blir riktig. I ligningsloven § 4-3
fremgår det nærmere hva selvangivelsen skal inneholde.
Overtredelse av reglene om opplysningsplikt kan føre til
at skattyter pålegges tilleggsskatt eller forsinkelsesavgift.
Videre vil fristen for å endre ligningen forlenges når
skattyter ikke oppfyller opplysningsplikten, jf. ligningsloven § 9-6.
Flere av høringsinstansene, blant annet Skattedirektoratet
og Skattebetalerforeningen, mener at opplysningsplikten for skattytere
som leverer forhåndsutfylt selvangivelse bør reguleres
særskilt.
Skattedirektoratet uttaler følgende i sin høringsuttalelse:
«Etter Skattedirektoratets oppfatning bør
loven eksplisitt gi uttrykk for at ordningen med forhåndsutfylt
selvangivelse forutsetter at skattyter har plikt til å korrigere
feil og ufullstendigheter, gjøre tilføyelser der
opplysninger mangler og ellers bekrefte riktigheten av de øvrige
opplysninger i selvangivelsen. Noe av problemet med innføringen
av ordningen nå, synes å være at mange
skattytere ikke foretar en slik kontroll av selvangivelsen som er
forutsatt fra myndighetenes side. De omtalte plikter, som i dag
til dels fremgår av forskrift om prøvedrift av
forhåndsutfylt selvangivelse § 4, bør
derfor komme klart til uttrykk i loven, enten i ligningsloven § 4-1
eller kanskje mer naturlig i ligningsloven § 4-3.»
Skattebetalerforeningen uttaler følgende om særregulering
av skattyters opplysningsplikt:
«Skattebetalerforeningen mener imidlertid at
opplysningsplikten bør reguleres særskilt i ligningsloven § 4-1
(nr 1) av pedagogiske årsaker, slik at det uttrykkelig
presiseres i loven at opplysningsplikten også gjelder for
forhåndsutfylt selvangivelse. Det er viktig at opplysningsplikten
kommer klart frem i lovteksten, slik at den aktuelle skattyter vet
hva han har å forholde seg etter.»
Departementet er enig med høringsinstansene i at den
enkelte skattyter som skal levere forhåndsutfylt selvangivelse,
må gjøres oppmerksom på rekkevidden av
sin alminnelige opplysningsplikt. Det har avgjørende betydning
for at ligningsresultatene blir korrekte at skattyter forstår
at han har plikt til og hvordan han kan korrigere feil og foreta
tilføyelser i den forhåndsutfylte selvangivelsen.
Etter departementets vurdering er det imidlertid ikke sikkert at
en lovregulering vil være den mest hensiktsmessige måten å informere
skattyter om dette på. Veiledning og informasjon i selvangivelsen
vil kunne være like nærliggende i denne sammenheng.
Som nevnt er skattyterens generelle opplysningsplikt regulert
i ligningsloven i dag, en særregulering i ligningsloven
av skattyters alminnelige opplysningsplikt ved levering av forhåndsutfylt
selvangivelse vil kunne leses som uttømmende dvs. at skattyters
alminnelige opplysningsplikt ved levering av forhåndsutfylt
selvangivelse ikke er videre enn det som følger av lovteksten.
Den alminnelige opplysningsplikten knyttet til forhåndsutfylt
selvangivelse vil dermed kunne bli snevrere enn den alminnelige
opplysningsplikten knyttet til ordinær selvangivelse. Departementet
vil presisere at dette ikke er meningen. Den forhåndsutfylte
selvangivelsen er å anse som en variant av den alminnelige
selvangivelsen, jf. omtale under kapittel 12.4.1 i Ot.prp. nr. 1
(2000-2001) Skatte- og avgiftsopplegget 2001 - lovendringer. Departementet
foreslår at det ikke innføres en særskilt
bestemmelse om skattyters alminnelige opplysningsplikt for skattytere som
skal levere forhåndsutfylt selvangivelse. Departementet
forutsetter samtidig at det informeres særskilt om skattyters
plikt til å korrigere og foreta tilføyelser i
den forhåndsutfylte selvangivelsen i rettledningen/veiledningen
til denne.
Komiteen slutter seg til
Regjeringens vurderinger.
I ligningsloven § 4-3 nr. 1 er det regulert
hva hovedinnholdet i en ordinær selvangivelse skal være. Skattyter
som leverer ordinær selvangivelse har en aktiv plikt til å fylle
ut selvangivelsen med riktige opplysninger.
Med forhåndsutfylt selvangivelse menes en selvangivelse
med maskinelt påførte opplysninger om visse inntekts-,
formues- og fradragsposter. Opplysningene er innhentet fra oppgavegivere
som har plikt til å gi tredjemannsopplysninger til ligningsmyndighetene,
for eksempel arbeidsgivere og banker. Opplysningene hentes også fra
etatsinterne registre. Departementet legger til grunn at den forhåndsutfylte
selvangivelsen skal inneholde identifikasjonsopplysninger, samt
forslag til inntektsposter, fradragsposter, formuesposter m.v. Under
prøveprosjektet har den forhåndsutfylte selvangivelsen
bestått av en selvangivelsesblankett som spesifiserer de
enkelte poster, en foreløpig skatteberegning på grunnlag
av disse opplysningene, samt en innbetalingsblankett for tilleggsforskudd.
Etter at skattyter har mottatt den forhåndsutfylte selvangivelsen,
skal han ta stilling til om alle aktuelle opplysninger av betydning
for hans skatteforhold er tatt korrekt med, eller om han må supplere
eller korrigere innholdet. Endring skal eventuelt skje ved at forhåndsutfylt
beløp strykes, og det nye beløp føres
opp i endringsfeltet ved siden av opprinnelig beløp. Departementet
legger til grunn at det skal være mulig å sende
inn vedlegg for ytterligere opplysning om formues- og inntektsforhold,
herunder spesielt de forhold som ligger til grunn for den foretatte
endringen. Skattyter skal også tilføye poster
som ikke er tatt med. Dette medfører at skattyter aktivt
må kontrollere den forhåndsutfylte selvangivelsen.
Selvangivelsen skal deretter underskrives og returneres ligningskontoret.
Det er også adgang til å levere selvangivelsen
elektronisk, via telefon eller Internett.
Skattebetalerforeningen uttaler i sin høringsuttalelse
at forskjellen mellom den ordinære og den forhåndsutfylte
selvangivelsen bør komme klarere fram i lovteksten enn
den presiseringen som foreslås av departementet i høringsnotatet.
Det vises til at vi nå har to hovedtyper selvangivelse,
og at lovteksten bør reflektere dette. Departementet er
ikke enig i denne innvendingen. At man ikke sondrer mer mellom den
ordinære selvangivelsen og den forhåndsutfylte
selvangivelsen i lovtekstene skyldes at man forutsetter at den forhåndsutfylte
selvangivelsen skal være like fullstendig som den ordinære
selvangivelsen, jf. kapittel 12.4.1 i Ot.prp. nr. 1 (2000-2001)
Skatte- og avgiftsopplegget 2001 - lovendringer. Departementet foreslår
at det presiseres i ligningsloven § 4-3 nr. 1
at forhåndsutfylt selvangivelse skal ha samme innhold som ordinær
selvangivelse.
Det vises til forslag til endring av § 4-3
nr. 1.
Komiteen slutter seg til
Regjeringens forslag til endring av ligningsloven § 4-3
nr. 1.
Ligningsloven § 4-2 nr.1 oppstiller selvangivelsesplikt
for enhver som har hatt formue eller inntekt. For de skattyterne
som er omfattet av ordningen med forhåndsutfylt selvangivelse
er denne selvangivelsesformen obligatorisk, jf. forskrift om prøvedrift
med forhåndsutfylt selvangivelse § 2.
Departementet foreslår at det skal være obligatorisk å levere
forhåndsutfylt selvangivelse for skattytere som er omfattet
av ordningen.
I forskrift om prøvedrift med forhåndsutfylt
selvangivelse § 2 første ledd er det
oppstilt en negativ avgrensning, slik at personlige skattytere som
ikke er eksplisitt unntatt, er omfattet av ordningen. Dette medfører
at aksjeselskaper og andre etterskuddspliktige ikke vil være
omfattet av ordningen. Etter forskriften § 2 første
ledd er heller ikke følgende grupper personlige skattytere
omfattet av ordningen;
skattyter som skal levere selvangivelse
for næringsdrivende
skattyter som skal levere selvangivelse til Sentralskattekontoret
for utenlandssaker
skattyter som er skattepliktig etter Stortingets skattevedtak § 3-5
annet ledd dvs. skattyter som ikke har bopel i riket, men som mottar
lønn av den norske stat (diplomater)
skattyter som er skattepliktig etter skatteloven § 2-3
første ledd bokstavene a, b, e og f, dvs. utlendinger med
stedbunden beskatning til Norge og
skattyter som er unntatt fra selvangivelsesplikt etter de
alminnelige reglene.
Departementet har vurdert ulike måter å regulere plikten
til å levere forhåndsutfylt selvangivelse på.
I utgangspunktet vil alle skattytere som er omfattet av ordningen
med forhåndsutfylt selvangivelse få tilsendt forhåndsutfylt
selvangivelse fra ligningsmyndighetene. En slik regulering kan imidlertid
være lite forutsigbar for skattyter. Plikten til å levere
forhåndsutfylt selvangivelse kan derfor i utgangspunktet
reguleres slik at skattyter skal levere den selvangivelsen han mottar
fra ligningsmyndighetene. Departementet foreslår derfor
at plikten til å levere forhåndsutfylt selvangivelse
knyttes til hvem som er omfattet av ordningen (personlig skattyter).
Erfaringene med prøvedriften av forhåndsutfylt selvangivelse
har vist at en slik avgrensning vil måtte bli nokså detaljert,
og at det derfor ikke vil være lett å komme fram
til en kortfattet, og likevel dekkende, avgrensning. Løsningen
forutsetter at skattyter kan finne ut på forhånd
hvilken type selvangivelse han skal levere og hvilken frist som
gjelder. Det vil imidlertid bare være i tvilstilfeller
skattyter må undersøke dette selv, typisk dersom
skattyter som tidligere har vært omfattet av systemet med
forhåndsutfylt selvangivelse starter næringsvirksomhet.
Departementet legger til grunn at det vil være mest
hensiktsmessig å foreta den nærmere avgrensningen
av hvilke skattytere som er omfattet av ordningen i forskrift. Høringsinstansene
slutter seg til at den nærmere avgrensningen bør
foretas i forskrift.
Flere av høringsinstansene har imidlertid merknader
knyttet til avgrensningen av hvilke skattytere som skal levere forhåndsutfylt
selvangivelse. Justisdepartementet uttaler i sin høringsuttalelse:
«Det fremgår videre at det ikke skal
være avgjørende hvilken form for selvangivelse
skattyter mottar, og at en risikerer å motta feil form
fra skatteetaten. Forutsatt at en mottar feil form, men likevel
sender den inn, fremgår det ikke hvilke konsekvenser dette vil
få for skattyteren. Justisdepartementet savner en avklaring
av dette, noe som også kan få betydning for hvordan
forslaget skal vurderes.»
Skattebetalerforeningen uttaler:
«Etter vår oppfatning bør det
innføres en valgrett mellom de to selvangivelser for de
som ikke har mottatt skjema innen utløpet av april, eller
for de som har mange rettinger/tillegg samt for de som ønsker å sende
selvangivelsen før april av ulike grunner.»
Etter Finansdepartementets oppfatning vil ikke de foreslåtte
avgrensningene av hvilke skattytere som skal levere forhåndsutfylt
selvangivelse skape store problemer. I forbindelse med lovfestingen
av ordningen med forhåndsutfylt selvangivelse, er det i
praksis to selvangivelsestyper som vil være aktuelle for
skattyter; enten skal skattyter levere selvangivelse for næringsdrivende
eller så skal skattyter levere forhåndsutfylt
selvangivelse. Det er bare i svært få tilfeller
det vil kunne forekomme at skattyter får tilsendt feil
selvangivelse. Dersom skattyter er i tvil om hvilken selvangivelse
han skal levere, bør ligningskontoret kontaktes i januar.
Departementet foreslår at det gis hjemmel i ligningsloven § 4-2
ny nr. 2 til å presisere nærmere i forskrift hvilke
skattytere som er omfattet av ordningen med forhåndsutfylt
selvangivelse. Det vises til forslag til § 4-2
ny nr. 2.
Etter ligningsloven § 4-2 nr. 1 bokstav b kan
ligningskontoret på fritt grunnlag vurdere når
det er tilstrekkelig behov for å pålegge personer
eller selskaper m.v. å levere selvangivelse. Skattedirektoratet
viser i sin høringsuttalelse til at en økende
del av ligningsbehandlingen skjer ved hjelp av sentralt opererte
maskinelle systemer, og at det i denne sammenheng vil være mer
dekkende for den fremtidige ligningsbehandlingen at kompetansen
til å pålegge plikt til å levere selvangivelse
legges til ligningsmyndighetene.
Departementet slutter seg til denne presiseringen. Det vises
til forslag til endring av ligningsloven § 4-2 nr.
1 bokstav b.
Komiteen slutter seg til
Regjeringens forslag til ligningsloven § 4-2 ny
nr. 2. Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til endring av ligningsloven § 4-2 nr.
1 bokstav b.
Etter ligningsloven § 4-2 nr. 2 kan ektefeller
som lignes under ett levere felles selvangivelse med mindre de krever
skatten fordelt eller hver for seg har inntekt av pensjonsgivende
art. Når ektefellene lignes særskilt skal de levere
separat selvangivelse.
For ektefeller, der den ene eller begge omfattes av prøveordningen
med forhåndsutfylt selvangivelse, følger det av
forskriften § 2 andre ledd at det ikke er adgang
til å levere felles selvangivelse. I Ot.prp. nr. 1 (1997-1998)
på side 58-59 ble denne løsningen beskrevet som
ryddig og ukomplisert. Når ektefellene leverer hver sin
selvangivelse, vil opplysningene som legges til grunn ved ligningen
føres på den skattyter dette gjelder. Det ble
også vist til at ordningen med forhåndsutfylt
selvangivelse innebærer at det skrives ut en selvangivelse
for alle skattytere som omfattes av ordningen, og at ved trykking
av den forhåndsutfylte selvangivelsen vil ligningsmyndighetene
ikke vite om ektefeller ønsker å kreve felles
selvangivelse. Selv om ektefellene må levere hver sin selvangivelse,
er det like fullt adgang til å overføre beløp
fra den ene til den annens selvangivelse. Det legges til grunn at
det kan gjøres i korrigeringsfeltet i selvangivelsen. Ektefeller som
leverer forhåndsutfylt selvangivelse vil dermed kunne oppnå samme
resultat ved ligningen som tidligere. At ektefellene må levere
separate selvangivelser er heller ikke til hinder for at de kan
lignes under ett.
I den forhåndsutfylte selvangivelsen er det påført forslag
til ligningsmåte for ektefellene. Utgangspunktet for forslaget
til ligningsmåte er at de skal lignes etter den metoden
som gir lavest samlet skatt, jf. skatteloven § 2-10
og 2-11 andre ledd. Interne registre hos ligningsmyndighetene og
ligningsoppgaver fra banker, forsikringsselskap og boligselskap
m.v. legges til grunn for det forslag ligningsmyndighetene presenterer
for skattyter i den forhåndsutfylte selvangivelsen. Ektefellene
har som nevnt mulighet til å samordne selvangivelsene,
for eksempel ved å overføre eller fordele fradragsposter.
Skattedirektoratet har pekt på at i slike tilfeller vil
ikke alltid den ligningsmåten som er foreslått
i den forhåndsutfylte selvangivelsen være den
gunstigste. Eksempelvis er det foreslått særskilt ligning
for ektefellene selv om en av dem har lav pensjonsgivende inntekt.
Dersom skattyterne overfører fradragsposter til ektefellen
med lavest inntekt, og dette medfører at personfradragene
ikke kan utnyttes fullt ut, vil ligning under ett være
gunstigere for ektefellene.
Skattedirektoratet uttaler i sin høringsuttalelse om dette:
«Skattedirektoratet antar at informasjon til
skattytere om at den ligningsmåten som er påført
i den forhåndsutfylte selvangivelsen for ektefeller ikke
alltid vil være den gunstigste, best kan gjøres
i rettledningen til selvangivelsen. Skattedirektoratet vil derfor
påse at dette kommer med i rettledningen til årets
selvangivelse.»
Erfaringene fra prøveordningen har ikke avdekket et
behov for at ektefeller skal kunne levere felles selvangivelse.
Det typiske tilfellet hvor ektefeller tidligere leverte felles selvangivelse,
var når en av dem ikke hadde arbeid utenfor hjemmet (eninntektsfamiliene).
I slike tilfeller kunne den hjemmearbeidende ønske å føre
for eksempel kapitalinntekter eller kapitalfradrag i den felles
selvangivelsen. Den forhåndsutfylte selvangivelsen har
imidlertid forenklet arbeidet for skattyter og avhjulpet et eventuelt
behov for å kunne levere felles selvangivelse. Departementet
går derfor inn for at denne løsningen lovfestes.
Samtidig må det vurderes nærmere om man skal opprettholde
adgangen til å levere felles selvangivelse for de ekteparene
hvor ingen av ektefellene er omfattet av ordningen med forhåndsutfylt
selvangivelse. Den viktigste gruppen som faller utenfor er de næringsdrivende,
jf. forskrift om prøvedrift med forhåndsutfylt
selvangivelse § 2 første ledd. Det antas
at det normalt ikke vil være aktuelt for to næringsdrivende
ektefeller å levere felles selvangivelse. Det er opplyst
fra Sentralskattekontoret for utenlandssaker at de aldri mottar
felles selvangivelse fra ektefeller. Når det gjelder de øvrige
personlige skattyterne som er unntatt fra ordningen med forhåndsutfylt
selvangivelse iht. forskrift om prøvedrift av forhåndsutfylt
selvangivelse § 2 første ledd, antas
det heller ikke at en opphevelse av adgangen til å levere
felles selvangivelse vil skape nevneverdige problemer, jf. omtale
innledningsvis under dette punktet av hvilke skattytere dette gjelder. Etter
det departementet har fått opplyst vil dette gjelde et
fåtall skattytere.
Departementet foreslo på denne bakgrunn i høringsnotatet
at adgangen til å levere felles selvangivelse for ektefeller
oppheves.
Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund uttaler til departementets
forslag:
«Vi er noe usikre når det gjelder forslaget
om å oppheve adgangen til å levere felles selvangivelse
for ektefeller, dvs. forslaget om å oppheve ligningsloven § 4-2
nr. 2. Det synes imidlertid ut fra høringsnotatet som om
behovet for å kunne levere felles selvangivelse er avhjulpet
ved innføringen av forhåndsutfylt selvangivelse.»
Skattedirektoratet og Skattebetalerforeningen støtter
departementets forslag, og peker på at det etter deres
erfaring er få skattytere som har behov for en slik ordning.
Departementet foreslår på denne bakgrunn at
ligningsloven § 4-2 nr. 2 oppheves.
Komiteen slutter seg til
Regjeringens forslag om å oppheve ligningsloven § 4-2
nr. 2.
Etter ligningsloven § 4-5 nr. 5 første
punktum skal selvangivelse og andre pliktige oppgaver underskrives
av den som skal levere oppgavene. Etter forskrift om prøvedrift
av forhåndsutfylt selvangivelse kan skattyter levere selvangivelsen
elektronisk, enten via telefon eller Internett, jf. § 2
tredje og fjerde ledd.
Ved elektronisk levering vil det ikke være mulig å påføre
selvangivelsen håndskrevet underskrift. I forskrift om
prøvedrift av forhåndsutfylt selvangivelse § 2
tredje ledd andre punktum er skattyters fødselsnummer og
den PIN-kode som fremgår av selvangivelsesblanketten likestilt
med skattyters underskrift etter ligningsloven § 4-5
nr. 5 første punktum. Skattedirektoratet har signalisert
at de vil prøve ut andre former for elektronisk underskrift
før det tas stilling til en permanent løsning.
Departementet viser også til Nærings- og handelsdepartementets
forslag til lov om elektronisk signatur m.v. som ble sendt på høring
29. februar 2000. Departementet foreslår at elektronisk
levering og signering av forhåndsutfylt selvangivelse reguleres
i forskrift inntil lov om elektronisk signatur er på plass.
Justisdepartementet uttaler i sin høringsuttalelse at
det bør utarbeides en sikrere form for signatur enn kun
en enkel PIN-kode:
«Allerede i dag oppfattes PIN-kode som mindre sikker,
og til sammenligning benytter de fleste banker seg av langt sikrere
systemer. En skattyter som gir uriktige opplysninger i selvangivelsen,
kan bli utsatt for merkbare sanksjoner. Dette taler for å stille
strenge krav til identifikasjon ved innlevering av selvangivelsen
elektronisk.»
Videre foreslår Skattebetalerforeningen at skattyter
får en elektronisk kvittering når han leverer
selvangivelsen via Internett, slik at han kan dokumentere at selvangivelsen
er levert.
Departementet vil se nærmere på disse problemstillinger
i forbindelse med utarbeidelse av forskrift om elektronisk levering.
Forskriftshjemmel foreslås inntatt i ligningsloven § 4-5
ny nr. 6.
Komiteen slutter seg til
Regjeringens forslag til ligningsloven § 4-5 ny nr. 6.
Etter ligningsloven § 4-6 nr. 1 skal skattyter
levere selvangivelse i den eller de kommuner som han har skatteplikt
til. En personlig skattyter skal som hovedregel betale skatt til
bostedskommunen, jf. skatteloven § 3-1 første
ledd. Dersom skattyteren har fast eiendom eller driver virksomhet
i andre kommuner enn bostedskommunen (utenbys kommune), skal skattepliktig
formue eller inntekt som knytter seg til denne eiendommen eller
virksomheten skattlegges i kommunen hvor eiendommen eller virksomheten
ligger (stedbundet skattlegging), jf. skatteloven § 3-3.
Dvs. at alle disse skattyterne i dag også er selvangivelsespliktig
til en eller flere utenbys kommuner.
Etter forskrift om prøvedrift for forhåndsutfylt selvangivelse § 3
første ledd første punktum skal skattyter som
har skatteplikt til utenbys kommune likevel bare levere forhåndsutfylt
selvangivelse til bostedskommunen. Dersom skattyter er skattepliktig
for formue eller inntekt til utenbys kommune, skal det gis opplysninger
om formuen eller inntekten på den forhåndsutfylte
selvangivelsen, jf. § 3 andre ledd. Etter § 3
første ledd andre og tredje punktum skal skattyter gi skriftlige
opplysninger til ligningskontorene i de andre kommunene han har
skatteplikt til, enten på skjema fastsatt av Skattedirektoratet
eller på annen måte. Dette skjemaet trer i stedet
for selvangivelse.
I høringsnotatet foreslo departementet at ordningen
med at skattyter skal levere skjema til utenbys kommune skulle videreføres,
bl.a. på bakgrunn av at Skattedirektoratet har opplyst
for departementet at ordningen har fungert tilfredsstillende.
Skattebetalerforeningen peker i sin høringsuttalelse
på at gjeldende ordning med å levere skjema til utenbys
kommune ikke er optimal, bl.a. fordi det er mange skattytere som
ikke kjenner til den opplysningsplikt de faktisk har overfor utenbys
kommune. Skattebetalerforeningen foreslår at alle opplysninger skal
leveres kun til ligningskontoret i bostedskommunen, og at ligningskontoret
må skille ut utenbys opplysninger og sende disse videre
til den aktuelle kommunen. Norske Siviløkonomers Forening
og Norges Autoriserte Regnskapsføreres Forening foreslår
tilsvarende at skattyter som leverer forhåndsutfylt selvangivelse
bare skal levere opplysninger til ligningskontoret i bostedskommunen.
Departementet ser at en ordning med levering av selvangivelse
til bostedskommunen og skjema med opplysninger om inntekter i utenbys
kommune til disse, kan virke komplisert. Ligningssystemene for forhåndsutfylt
selvangivelse tar utgangspunkt i reglene om skatte- og ligningssted
som det er redegjort kort for over. Dersom skattyter skal levere
opplysninger om skattepliktige inntekter i utenbys kommuner til ligningskontorene
i bostedskommuner, fordrer det ikke bare en omlegging av ligningssystemene,
men også endringer av reglene om skatte- og ligningssted
i ligningsloven, som det ikke er naturlig å foreta i forbindelse
med lovfestingen av ordningen med forhåndsutfylt selvangivelse.
Departementet vil påpeke at slikt skjema til utenbys
kommune trer i stedet for selvangivelse. Det innebærer
bl.a. at unnlatelse av å levere slikt skjema kan medføre
at skattyter pålegges tilleggsskatt for oppgavesvikt etter
ligningsloven § 10-2 nr. 2, jf. omtale i kapittel
12.4.13 i Ot.prp. nr. 1 (2000-2001) Skatte- og avgiftsopplegget
2001 - lovendringer.
Departementet foreslår på denne bakgrunn at
det lovfestes i ligningsloven § 4-6 nr. 1 nytt
tredje ledd at skattyter som leverer forhåndsutfylt selvangivelse bare
skal levere selvangivelse til bostedskommunen. Det foreslås
at skattyters opplysningsplikt overfor utenbys kommune presiseres
samme sted.
I ligningsloven § 4-6 nr. 1 fjerde punktum
oppstilles det en plikt for ektefeller som krever ligning under ett
iht. skatteloven § 2-12 bokstav a og var bosatt
i forskjellige kommuner den 1. november i året
før inntektsåret, om å levere likelydende
selvangivelse i begge kommuner. Dersom ektefellene leverer forhåndsutfylt
selvangivelse, er det tilstrekkelig å gi opplysninger om
dette i selvangivelsen. Departementet foreslår at dette
lovfestes.
Det vises til forslag til § 4-6 nr.1.
Komiteen slutter seg til
Regjeringens forslag til ligningsloven § 4-6 nr.
1 nytt tredje ledd. Komiteen slutter
seg til Regjeringens forslag om å oppheve ligningsloven § 4-6
nr. 1 tredje punktum.
Ligningsloven § 4-7 oppstiller regler om frist
for å levere selvangivelse og adgangen til å forlenge
disse fristene eller gi utsettelse med leveringen. Selvangivelse
skal etter § 4-7 nr. 1 i utgangspunktet leveres innen
utgangen av januar i året etter inntektsåret.
Etter nr. 2 er fristen februar i året etter inntektsåret
for visse grupper skattytere. Dette gjelder særlig skattytere
som er pålagt regnskapsplikt. For skattytere som leverer forhåndsutfylt
selvangivelse er fristen satt til utgangen av april i året
etter inntektsåret, jf. forskrift om prøvedrift
med forhåndsutfylt selvangivelse § 5
første ledd.
Som følge av innføringen av forhåndsutfylt
selvangivelse fikk januarfristen i ligningsloven § 4-7
nr. 1 for inntektsåret 1998 bare anvendelse for personlige skattytere
som lignes ved Sentralskattekontoret for utenlandssaker. For inntektsåret
1999 var det ingen grupper skattytere som hadde frist til å levere
innen utgangen av januar. Det skyldtes at også personlige skattytere
som lignes ved Sentralskattekontoret for utenlandssaker hadde fått
forlenget selvangivelsesfristen ut februar etter ligningsloven § 4-7
nr. 4. Departementet foreslo på denne bakgrunn i høringsnotatet
at den generelle fristen settes til utgangen av februar. Videre
ble det foreslått at det lovfestes i ligningsloven § 4-7
nr. 2 at for skattytere som leverer forhåndsutfylt selvangivelse,
skulle fristen for levering settes til utgangen av april.
Flere av høringsinstansene har merknader til departementets
forslag til frist for innlevering av selvangivelse.
Ligningsutvalget foreslår i sin høringsuttalelse
at fristen for innlevering av forhåndsutfylt selvangivelse settes
til 1. april. Dette begrunnes med at når størstedelen
av de forhåndsutfylte selvangivelsene skal legges ut i
juni, får ligningskontorene svært stort arbeidspress
i mai. Alternativet vil være at flere skattytere som leverer
forhåndsutfylt selvangivelse vil få utlagt ligningen
i september/overføres til høstutlegg.
Skattedirektoratet gir i brev 21. august 2000 til departementet
denne begrunnelsen for at den forhåndsutfylte selvangivelsen
ikke kan sendes ut tidligere til skattyter enn i andre uken av april:
«Den forhåndsutfylte selvangivelsen
inneholder opplysninger fra tredjemann, for eksempel fra arbeidsgivere,
banker, forsikringsselskaper m.v. Innleveringsfristen på slike
oppgaver er som hovedregel 20. januar, men for enkelte
er fristen så sent som 1. mars. Også etter fristens
utløp kommer det både nye og endrede oppgaver.
Totalt kommer det ca. 32.000.000 oppgaver fra tredjemann. For at
kvaliteten på den forhåndsutfylte selvangivelsen
skal være best mulig, er det derfor ikke forsvarlig å begynne å plukke tredjemannsopplysninger
før i begynnelsen av mars. Disse opplysningene sammen med
andre etatsinterne opplysninger skal behandles og pakkes, og tilslutt
skal selvangivelsene sendes til skattyterne. Ut fra den tid det
tar å printe, etterbehandle og pakke selvangivelsen på en
forsvarlig måte, vil vi ikke kunne sende ut selvangivelsene
til skattyterne før i perioden 5.-12. april. Skal skattyter
ha noe tid til å kontrollere og levere selvangivelse, vil
det ikke være mulig å sette innleveringsfristen
tidligere enn 30. april.»
Skattebetalerforeningen påpeker i sin høringsuttalelse
at skattyter bør ha tre uker til rådighet etter
at selvangivelsen er kommet for å gjennomgå den,
innhente opplysninger og eventuelt ha mulighet til å søke bistand.
Norske Siviløkonomers Forening hevder tilsvarende at skattyter
bør sikres et visst antall virkedager til å gjennomgå selvangivelsen.
Siktemålet er at selvangivelsen skal sendes ut til skattyterne
i løpet av den andre uken i april. Da vil skattyter ha
minst to uker til å kontrollere selvangivelsen og foreta
eventuelle tilføyelser. Departementet legger til grunn
at det vil være tilstrekkelig dersom skattyter ikke er
nødt til å foreta større justeringer
eller søke bistand. I slike tilfeller vil imidlertid skattyter kunne
søke om utsettelse med leveringen etter ligningsloven § 4-7
nr. 3, og det antas at det vil avhjelpe skattyters behov for lengre
frist.
Departementet går på denne bakgrunn inn for
at selvangivelsesfristen settes til utgangen av april.
Komiteen slutter seg til
Regjeringens forslag til endring i ligningsloven § 4-7
nr. 1 og 2.
Etter ligningsloven § 4-7 nr. 2 bokstav b har
sjømenn som i januar måned arbeider om bord i
skip i utenriks fart frist til utgangen av februar med å levere selvangivelse.
I forskrift om prøvedrift med forhåndsutfylt selvangivelse § 5
tredje ledd er det oppstilt en særskilt frist for sjømenn
som i april måned i ligningsåret arbeider om bord
på skip i utenriks fart. Disse skal levere selvangivelse
innen utgangen av mai i året etter inntektsåret.
Departementet har vurdert om det er behov for en generell forlengelse
av selvangivelsesfristen for denne gruppen skattytere. Ligningsetaten
har ikke oversikt over hvilke skattytere som jobber i utenriks fart
i april måned, og ligningsetaten påføres
dermed merarbeid i forbindelse med unødvendig purring etter
selvangivelse. Etter ligningsloven § 4-7 nr. 3
kan skattyter søke om fristutsettelse på individuelt
grunnlag. Departementet legger til grunn at sjømenn i utenriks
fart har mulighet til å bli gjort kjent med selvangivelsesfristen,
og søke om utsettelse dersom det er behov for det. På denne
bakgrunn foreslår departementet at det ikke lovfestes en
forlenget selvangivelsesfrist for sjømenn som er i utenriksfart
i april i ligningsåret.
Komiteen slutter seg til
Regjeringens vurderinger.
Når det for hver av ektefellene løper forskjellige frister
for levering av selvangivelse, for eksempel fordi den ene er næringsdrivende
og den andre er lønnsmottaker eller fordi en av ektefellene
har fått utsettelse med innleveringen, anses selvangivelse
for begge ektefeller levert i rett tid hvis de er levert innen den frist
som gjelder for den ektefelle som har lengst frist. Dette gjelder
selv om ektefellene krever særskilt ligning. Når
ektefellene skal lignes hver for seg fordi de var separert eller
levde varig atskilt, eller fordi ekteskapet er inngått
etter 31. oktober i året før inntektsåret,
jf. skatteloven § 2-12, vil derimot hver ektefelle
ha sin særskilte frist.
Dersom skattyter leverer forhåndsutfylt selvangivelse
og søker fristutsettelse gjelder utsettelsen bare vedkommende
skattyter og ikke dennes ektefelle, jf. forskrift om prøvedrift
av forhåndsutfylt selvangivelse § 5 andre
ledd andre punktum.
Departementet foreslo i høringsutkastet separat fristberegning
for ektefeller ved levering av selvangivelse når reglene
om forhåndsutfylt selvangivelse lovfestes. Departementet
foreslår i kapittel 12.4.5 i proposisjonen at ektefeller
skal levere separat selvangivelse. Separat fristberegning for ektefeller
anses tilsvarende for å være mer ryddig og ukomplisert
enn felles fristberegning.
Flere av høringsinstansene har hatt innvendinger mot
forslaget om separat fristberegning for ektefeller. Skattebetalerforeningen
uttaler i sin høringsuttalelse:
«Skattebetalerforeningen er ikke enig i dette
da vi mener at det bør gjelde en felles fristberegning
slik det også var tidligere. Ektefeller har behov for å samordne sine
selvangivelser, og det vil da være mest praktisk at ektefellene
har samme frist til levering. Om selvangivelsesfristen skal beregnes
separat eller ikke, vil heller ikke ha innvirkning på skatteoppgjøret.
Ektefeller med forskjellig type selvangivelse vil uansett få høstoppgjør.»
Videre uttaler Norges Autoriserte Regnskapsføreres Forening:
«Dagens ordning med separate innleveringsfrister for
ektefeller er et annet punkt våre medlemmer anser som problematisk.
Svært mange ektefeller har behov for å samordne
sine selvangivelser før innlevering. Dette gjelder i særlig
grad der hvor minst en av ektefellene leverer selvangivelse for
næringsdrivende. En samordning er svært viktig
blant annet for å unngå at inntekts- og formuesforhold
enten ikke tas med av noen av ektefellene, eller tas med hos begge.»
Yrkesorganisasjonenes sentralforbund og Norske Siviløkonomers
Forening går også imot forslaget om separat beregning
av selvangivelsesfristen.
Departementet har fått opplyst fra Skattedirektoratet
at det er ca. 125 000 ektepar som skal levere hver sin
type selvangivelse, og at de fleste er bosatt i de større
byene. Ved en felles fristberegning for disse ekteparene vil altså 125 000
skattytere som skulle ha levert selvangivelse for næringsdrivende
innen utgangen av februar, kunne levere innen utgangen av april. Dette
vil skape et kapasitetsproblem for ligningskontorene i de større
byene, hvor man har forutsatt at ligningen av næringsdrivende
bør foretas før ligningen av de personlige skattyterne
påbegynnes. Departementet legger til grunn at dette er
et argument som gjør det vanskelig å endre utgangspunktet
med separat fristberegning.
Departementet ser at ektefeller vil kunne ha behov for å samordne
selvangivelsene, for eksempel ved fordeling av gjeldsrenter og foreldrefradrag.
Dette kan være problematisk så lenge bare den ene
ektefellens inntektsforhold er klarlagt. Departementet viser til
at ektefellene i et slikt tilfelle har anledning til å søke
om fristutsettelse etter ligningsloven § 4-7 nr.
3, og det antas at fristutsettelse på individuelt grunnlag
vil avhjelpe eventuelt behov for samordning av selvangivelsene.
Departementet legger imidlertid til grunn at det bør være
kurant å søke om felles fristutsettelse etter
ligningsloven § 4-7 nr. 3.
Ligningsutvalget påpeker i sin høringsuttalelse
at en slik utsettelseslinje vil være avhengig av at lovteksten
gir rom for dette.
Etter ligningsloven § 4-7 nr. 3 er kriteriet
for å få utsatt innlevering av selvangivelsen
at «det av særlige grunner vil skape betydelige
vanskeligheter å levere selvangivelse med vedlegg innen
fristen». Departementet legger til grunn at når
det løper forskjellige frister for levering av selvangivelse
for ektefellene, og de har behov for å foreta samordning,
for eksempel for å unngå restskatt, må vilkårene
for å få innvilget søknad om utsatt selvangivelsesfrist
være oppfylt. Ektefellen som har den tidligste selvangivelsesfristen
vil i et slikt tilfelle kunne få utsatt innlevering av
selvangivelsen inntil selvangivelsesfristen utløper for
den andre ektefellen. Etter departementets vurdering vil en slik
fortolkning av ligningsloven § 4-7 nr. 3 avhjelpe ektefellers
behov for samordning av selvangivelsene.
Det vises til utkast til ligningsloven § 4-7
ny nr. 3.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre,
slutter seg til Regjeringens forslag til ligningsloven § 4-7
ny nr. 3.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti og representanten Steinar Bastesen går
imot Regjeringens forslag og viser til at det bør gjelde
en felles fristberegning for ektefeller slik det også var
tidligere. Disse medlemmers forslag
innebærer at § 4-7 nr. 4, 5, 6 og 7 i
Regjeringens forslag blir forskjøvet til nr. 3, 4, 5 og
6.
I forskrifter til ligningsloven er det gitt frister for når
de ulike ligningsoppgaver fra tredjemenn skal sendes inn til skattemyndighetene.
Innleveringsfristen er i de fleste tilfeller satt til 20. januar
i ligningsåret. Videre fremgår det av ligningsloven § 6-17
nr. 3 at skattyter skal ha kopi av de oppgaver som sendes ligningsmyndighetene
etter §§ 6-16 c og 6-13 nr. 3 (lønnsoppgaver,
saldo- og renteoppgaver ved årsskiftet m.v.). Tidspunktet
for når kopiene skal sendes skattyter er ikke regulert
i loven. Det er heller ikke gitt bestemmelser om dette i forskrifter
til loven, med unntak av forskrift 13. desember 1995 om
levering av kontrolloppgaver fra forvaltningsselskaper og Verdipapirsentralen
til ligningsmyndighetene. Etter forskriften § 3 nr.
3 skal forvaltningsselskaper sende kopi av beholdningsoppgaver til
skattyter innen 20. januar i året etter inntektsåret,
dvs. samtidig som oppgavene skal sendes Skattedirektoratet.
Da innleveringsfristen for selvangivelsen var 31. januar,
var det naturlig at kopi av årsoppgavene ble sendt skattyter
ca. 20. januar. Utskriving og utsending av samtlige kopier
innen ca. 20. januar har medført et stort arbeidspress
for enkelte oppgavegivere. Det er derfor ytret ønske om
at det fastsettes en noe senere frist for å sende ut årsoppgaver
til skattyterne.
For skattytere som leverer forhåndsutfylt selvangivelse
er selvangivelsesfristen nå satt til utgangen av april,
jf. forskrift om prøvedrift med forhåndsutfylt selvangivelse § 5.
Det vises til omtale under kapittel 12.4.8 i Ot.prp. nr. 1 (2000-2001)
Skatte- og avgiftsopplegget 2001 - lovendringer, der denne fristen
foreslås lovfestet. Disse skattyterne vil ikke lenger ha
behov for å motta kopi av årsoppgavene så tidlig
som 20. januar. Oppgavene bør likevel sendes ut
i god tid før selvangivelsesfristen, slik at oppgavegiverne
får tid til å sende korrigerte oppgaver til Skattedirektoratet
dersom det skulle være nødvendig. For øvrige skattytere
foreslås det under kapittel 12.4.8 i Ot.prp. nr. 1 (2000-2001)
Skatte- og avgiftsopplegget 2001 - lovendringer at selvangivelsesfristen
settes til utgangen av februar. Hensynet til disse tilsier at fristen
for å sende kopi av årsoppgavene til skattyter
ikke settes senere enn 1. februar.
På bakgrunn av det ovennevnte foreslo departementet
i høringsutkastet at fristen for å sende kopi
av årsoppgaver til skattyter som hovedregel settes til 1. februar
i ligningsåret.
Høringsinstansene er positive til lovfesting av en frist
for når skattyter skal ha kopi av de aktuelle ligningsoppgavene
fra tredjemann. Næringslivets Hovedorganisasjon mener imidlertid
at fristen bør settes til 5. februar under henvisning
til at utsendelsen kan være særlig belastende
for enkelte arbeidsgivere, og at fristen i praksis var ca. 20. januar
da selvangivelsesfristen var 31. januar.
Departementet mener hensynet til at oppgavegiverne skal få tid
til å korrigere oppgavene bør være utslagsgivende,
slik at fristen settes til 1. februar.
I enkelte tilfeller vil det være behov for å fastsette andre
frister enn 1. februar i ligningsåret. Dette gjelder
blant annet for saldo- og renteoppgaver, jf. forskrift 22. desember
1992 nr. 1190. Bakgrunnen for dette er at boligselskaper og boligsameier
er avhengige av årsoppgaver fra banker o.l. for å kunne
produsere egne ligningsoppgaver. Av hensyn til disse bør
fristen for å sende kopi av saldo- og renteoppgaver fremdeles
være 20. januar.
Videre vil det være behov for å fastsette en
noe senere frist for utsendelse av beholdnings- og AMS-oppgaver
fra Verdipapirsentralen til skattyter. Bakgrunnen for dette er at
Verdipapirsentralen gir opplysninger om årets RISK-beløp
på årsoppgaven til skattyter. Endelige RISK-beløp
fastsettes ikke før ca. 8. februar. Hittil har
Verdipapirsentralen anvendt de RISK-beløp som er fastsatt
rundt årsskiftet ved utsendelsen av årsoppgaver
til skattyterne. Da enkelte av disse beløpene ikke er endelig
fastsatt på dette tidspunktet, har enkelte av RISK-beløpene
i årsoppgavene ikke vært korrekte. Verdipapirsentralen
har derfor måttet sende en endringsmelding til de aktuelle
skattytere hvor det informeres om korrekt RISK-beløp. I praksis
er det flere skattytere som av ulike årsaker har brukt
det «gamle» RISK-beløpet fra årsoppgaven
ved utfylling av realisasjonsoppgaven som legges ved selvangivelsen.
Fastsettelsen av gevinst/tap har da ikke blitt korrekt.
Departementet foreslår at det gis forskriftshjemmel
til å fastsette særskilte frister ved behov. Forskriftshjemmel
foreslås inntatt i ligningsloven § 6-17 nr.
3 første punktum.
Det vises til forslag til endring av ligningsloven § 6-17
nr. 3.
Komiteen er enig med Regjeringen
i at frist for når skattyter skal ha kopi av aktuelle ligningsoppgaver
fra tredjemann, reguleres i loven, og at det gis forskriftshjemmel
til å fastsette særskilte frister ved behov.
Komiteens flertall, alle
unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre og representanten Steinar
Bastesen, slutter seg til Regjeringens forslag om at den lovbestemte
frist settes til 1. februar i året etter inntektsåret.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og representanten Steinar Bastesen foreslår
at den lovbestemte frist settes til den 5. februar i året
etter inntektssåret, som tatt opp i flere høringsuttalelser,
og ikke 1. februar som foreslått av Regjeringen. Disse medlemmer foreslår etter
dette at Regjeringens forslag til endring i ligningsloven § 6-17
nr. 3 første punktum utgår, og fremmer
følgende forslag:
«I lov 13. juni 1980 nr. 24
om ligningsforvaltning (ligningsloven) gjøres følgende
endring:
§ 6-17 nr. 3 første punktum
skal lyde:
Skattyter skal ha kopi av oppgaver som nevnt i §§ 6-16
c og 6-13 nr. 3 innen 5. februar i året
etter inntektsåret, såfremt annen frist ikke er
gitt i egen forskrift.»
Etter ligningsloven § 8-8 skal alle skattelister
for personlige skattytere i en kommune legges ut samtidig. Det er
ikke adgang til å legge listene ut puljevis etter hvert
som skatteberegningen er ferdig.
Skatteoppgjøret for de skattytere som leverer forhåndsutfylt
selvangivelse skal imidlertid komme tidligere enn for de skattyterne
som leverer manuelt utfylt selvangivelse. Erfaringene fra prøvedriften
med forhåndsutfylt selvangivelse på landsbasis
i 1998 viser at ca. 85 pst. av skattyterne fikk skatteoppgjøret
i juni. Det har blitt lagt ut en egen skatteliste for disse skattyterne,
jf. forskrift om prøvedrift med forhåndsutfylt selvangivelse § 8
som hjemler adgang til å legge ut en egen skatteliste for
skattytere som leverer forhåndsutfylt selvangivelse.
Departementet foreslo i høringsutkastet å innta hjemmel
i ligningsloven for separat utlegging av skattelistene for skattytere
som leverer forhåndsutfylt selvangivelse.
Ligningsutvalget uttaler i sin høringsuttalelse at den
forhåndsutfylte selvangivelsen har redusert behovet for
offentlig utlegging av skatteliste. Ligningsutvalget foreslår
derfor at det ikke skal legges ut en egen skatteliste for skattytere
som har levert forhåndsutfylt selvangivelse, men at skatteliste
bare legges ut èn gang i året - om høsten
- under ordinær ligning.
Skattedirektoratet er enig i at det gis hjemmel i lov til å legge
ut særskilt skatteliste for skattytere som har levert forhåndsutfylt
selvangivelse. Det presiseres imidlertid at for skattytere som leverer
forhåndsutfylt selvangivelse vil det bli foretatt ligningsfastsettelser dels
før sommeren og dels om høsten. Skattytere som har
levert forhåndsutfylt selvangivelse, og som det foretas
ligningsfastsettelse for om høsten, vil være omfattet
av den ordinære skattelisten som legges ut om høsten.
For disse er det ikke behov for en særskilt hjemmel om
utlegging av skatteliste.
Departementet foreslår å lovfeste den praksis
med utlegging av skatteliste som ble etablert under prøvedriften
med forhåndsutfylt selvangivelse i forbindelse med at reglene
om forhåndsutfylt selvangivelse lovfestes. Departementet
slutter seg til Skattedirektoratets merknader, og har foretatt en
innsnevring av den lovteksten som ble foreslått i høringsutkastet.
Departementet foreslår at ligningsloven § 8-8
endres, slik at det blir hjemmel for separat utlegging av skattelistene
for skattytere som leverer forhåndsutfylt selvangivelse
og som det er foretatt ligningsfastsettelse for før sommeren.
Det vises til forslag til endring av ligningsloven § 8-8
nytt andre punktum.
Komiteens flertall, alle
unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, slutter
seg til Regjeringens forslag til endring av ligningsloven § 8-8 andre
punktum.
Komiteens medlemmer
fra Fremskrittspartiet viser til Innst. S. nr. 3 (2000-2001) om
forbud mot offentliggjøring av skattelister, og fremmer
følgende forslag:
«a.
I lov 13. juni 1980 nr. 24 om ligningsforvaltning gjøres
følgende endringer:
§ 8-8 utgår.
b.
Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om forbud mot offentliggjøring
av skattelistene, i kombinasjon med en ordning med konsesjon for
tilgang til skattelistene ved konkret behov for informasjon om den
enkelte skattyter.»
Komiteens medlemmer fra Høyre viser til
sine merknader i Innst. S. nr. 3 (2000-2001) og fremsetter følgende
forslag:
«Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om forbud
mot offentliggjøring av skattelistene, i kombinasjon med
en ordning med konsesjon for tilgang til skattelistene ved konkret
behov for informasjon om den enkelte skattyter.»
Klage over ligning må leveres innen tre uker etter at
utleggingen ble kunngjort, jf. ligningsloven § 9-2 nr.
4 første punktum.
I ligningsloven § 4-2 nr. 7 er det tatt inn
hjemmel for å fastsette særskilt klagefrist i
forskrift. I Ot.prp. nr. 21 (1999-2000) på side 51-52 ble
det vist til at ca. 85 pst. av personlige skattytere med
forhåndsutfylt selvangivelse vil få ligningen
lagt ut i juni. Ifølge gjeldende regler vil klagefristen
for denne gruppen i så fall utløpe i juli. Dette
vil være på et tidspunkt hvor mange avvikler sommerferie
og gjerne er bortreist. Tidspunktet for utleggingen kombinert med
de gjeldende fristreglene vil kunne gjøre det praktisk
vanskelig for mange å utøve sin rett til å klage
over ligningen. På denne bakgrunn ble det foreslått å innføre
en særskilt klagefrist for skattytere som har levert forhåndsutfylt
selvangivelse og som får ligningen utlagt i juni måned.
Den særskilte klagefristen ble foreslått fastsatt i
forskrift, da det dreier seg om en særskilt klagefrist for
et prosjekt som er under prøvedrift. I forskrift om prøvedrift
av forhåndsutfylt selvangivelse ble det tilføyd
en ny § 7 som inneholder regler om særskilt
klagefrist. For skattyter som omfattes av juni-utlegg av skattelisten
er klagefristen seks uker etter kunngjøringen, likevel
tidligst 8. august i ligningsåret.
I forbindelse med at reglene om forhåndsutfylt selvangivelse
gjøres permanente, vil det imidlertid være naturlig
at en så sentral bestemmelse som fristen for å klage
over ligningen lovfestes. Ved utformingen av lengden av den særskilte
klagefristen må det tas hensyn til at fristen ikke bør
utløpe i juli måned og til at tidspunktet for
utlegg av ligningen vil kunne variere fra år til år.
Departementet foreslo på denne bakgrunn i høringsutkastet
at den særskilte klagefristen skulle være seks
uker, men at den tidligst skulle utløpe den 1. august.
Flere av høringsinstansene har bemerket at den foreslåtte
klagefristen blir for kort. Skattedirektoratet uttaler i sin høringsuttalelse:
«Det er viktig for så vel skattyterne
som skattemyndighetene at en finner frem til hensiktsmessige regler
for å få avviklet klagebehandlingen. Det er i denne
sammenheng sentralt å hindre at klagefristen utløper
i det som er ferietiden for de fleste. Etter Skattedirektoratets
oppfatning er derfor 1. august som det foreslås i utkastet
noe tidlig. Mange skattytere er dessuten avhengig av ekstern hjelp
når de skal sende inn begrunnet klage, slik at det er flere
personers ferieavviklinger det her må tas hensyn til. Hvis
klagefristen blir for snau, vil ligningskontorene bli belastet med
en rekke anmodninger om forlenget klagefrist i en periode der mest
mulig av ressursene ønskes skjermet til verdiorientert
arbeide. For de fleste ligningskontorene er det heller ikke grunn
til å tro at selve klagebehandlingen vil komme i gang så tidlig.
Ved å forskyve første tidspunkt for klagefrist
til 10. august antar Skattedirektoratet at mye vil være
vunnet både for skattyterne og skattemyndighetene.»
Skattebetalerforeningen mener den særskilte klagefristen
tidligst bør utløpe 15. august.
Departementet slutter seg til Skattedirektoratets forslag. Det
foreslås at en særskilt klagefrist for skattytere
som har levert forhåndsutfylt selvangivelse og som er omfattet
av den første skattelisten som legges ut. Klagefristen
settes til seks uker. Klagefristen utløper tidligst 10.
august.
Det vises til forslag til ligningsloven § 9-2
nr. 4 nytt andre punktum.
Komiteen er enig med Regjeringen
i at særskilt klagefrist for skattytere som har levert
forhåndsutfylt selvangivelse bør hjemles i lov.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre,
slutter seg til Regjeringens forslag om at fristen settes til 10. august.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti og representanten Steinar Bastesen mener
at fristen bør settes til 15. august, og ikke
10. august som foreslått av Regjeringen. Disse medlemmer foreslår etter
dette at Regjeringens forslag til ligningsloven § 9-2
nr. 4 nytt andre punktum utgår og fremmer følgende
forslag:
«I lov av 13. juni 1980 nr. 24
om ligningsforvaltning (ligningsloven) gjøres følgende
endring:
§ 9-2 nr. 4 nytt annet
punktum skal lyde:
Når skattyter har levert forhåndsutfylt
selvangivelse og er omfattet av den første skattelisten
som legges ut, skal klage over ligningen leveres innen 15. august
eller innen seks uker etter at utleggingen ble kunngjort.»
Etter ligningsloven § 10-1 nr. 1 skal skattyter
som leverer selvangivelse eller årsoppgjør for
sent til de kommunene han er skattepliktig til, svare forsinkelsesavgift. § 10-1
nr. 1 siste punktum og § 10-1 nr. 2 gir regler
om avgiftens størrelse. Etter nr. 1 siste punktum bokstav
a er forsinkelsesavgiften 1 promille av nettoformuen uansett forsinkelsens
lengde. I tillegg skal det svares forsinkelsesavgift av nettoinntekten. Satsene
for forsinkelsesavgift av nettoinntekten stiger med forsinkelsens
lengde. Etter § 10-1 bokstav d skal den høyeste
satsen for forsinkelsesavgift av nettoinntekt være «2 pst.
av nettoinntekten når forsinkelsen er over to måneder
og levering skjer etter utgangen av mai måned».
Departementet foreslår i kapittel 12.4.8 i Ot.prp. nr.
1 (2000-2001) Skatte- og avgiftsopplegget 2001 - lovendringer at
selvangivelsesfristen for skattytere som leverer forhåndsutfylt
selvangivelse skal være utgangen av april. I forskrift
om prøvedrift av forhåndsutfylt selvangivelse § 6
er det gitt regler om beregning av forsinkelsesavgift. Der er fristen
for innslaget av den høyeste forsinkelsesavgiften når
levering av selvangivelse skjer etter utgangen av august måned.
Departementet foreslår at denne fristen lovfestes ved en tilføyelse
i ligningsloven § 10-1 nr. 1 bokstav d.
Komiteen slutter seg til
Regjeringens forslag til tilføyelsen i ligningsloven § 10-1
nr. 1 bokstav d.
Departementet foreslår i kapittel 12.4.7 i Ot.prp. nr.
1 (2000-2001) Skatte- og avgiftsopplegget 2001 - lovendringer at
skattytere som leverer forhåndsutfylt selvangivelse, bare
skal levere selvangivelse til bostedskommunen. Skattyter pålegges
imidlertid å gi opplysninger om inntekt og formue til utenbys
kommune på skjema fastsatt av Skattedirektoratet. Slike opplysninger
trer i stedet for selvangivelse, jf. ligningsloven § 4-6
nr. 1.
Etter ligningsloven § 10-2 nr. 1 kan uriktige
eller ufullstendige opplysninger skattyter gir ligningsmyndighetene «i
selvangivelse, næringsoppgave, klage eller annen skriftlig
eller muntlig oppgave eller forklaring» føre til
at skattyter ilegges tilleggsskatt. Departementet legger til grunn
at opplysningssvikt i skjema el. til utenbys kommune som nevnt i
utkast til ligningsloven § 4-6 nr. 1 tredje ledd
vil være omfattet av ligningsloven § 10-2
nr. 1, slik at den vil kunne føre til at skattyter ilegges
tilleggsskatt. Det er etter departementets vurdering ikke nødvendig å presisere
dette i lovteksten.
Etter ligningsloven § 10-2 nr. 2 kan tilleggsskatt ilegges
når skattyter har unnlatt å levere pliktig selvangivelse
eller næringsoppgave (oppgavesvikt). Etter departementets
oppfatning følger det av ligningsloven § 10-2
nr. 2 at skattyter kan ilegges tilleggsskatt også i de
tilfellene hvor selvangivelse leveres i skattyters bostedskommune,
men hvor skattyter unnlater å levere selvangivelse i andre
kommuner hvor han har plikt til å levere selvangivelse.
Bestemmelsen vil etter sin ordlyd ikke omfatte manglende levering
av skjema til utenbys kommune som trer i stedet for selvangivelse, jf.
utkast til ligningsloven § 4-6 nr. 1 tredje ledd.
Departementet foreslo i høringsutkastet at det presiseres i
ligningsloven § 10-2 nr. 2 at skattyter kan ilegges
tilleggsskatt ved unnlatt levering av skjema som trer i stedet for
selvangivelse.
Skattedirektoratet, Norges Autoriserte Regnskapsføreres
Forening, og Norske Siviløkonomers Forening mener departementets
forslag om ileggelse av tilleggsskatt ved oppgavesvikt til utenbys
kommune blir en uforholdsmessig streng reaksjon.
Departementet ser som utgangspunkt ikke noen grunn til å fravike
hovedregelen om at oppgavesvikt utløser tilleggsskatt for
ordningen med forhåndsutfylt selvangivelse. Departementet
tar imidlertid sikte på å foreta en bred gjennomgang
av systemet med tilleggsskatt, og vil i løpet av høsten
2000 sette ned et utvalg som skal utrede dette spørsmålet.
En slik utredning vil imidlertid ta noe tid. På denne bakgrunn
foreslår departementet at en nå foretar en foreløpig
regulering av beregningen av tilleggsskatt når skattyter
har unnlatt å levere skjema til utenbys kommune som trer
i stedet for selvangivelse. I stedet for at tilleggsskatt i slike
tilfeller beregnes av den samlede skatt, foreslår departementet
at tilleggsskatten skal beregnes av den skatt som er fastsatt for
inntektene som skulle vært oppgitt i skjemaet. Dette vil
være en mildere reaksjon enn den som følger av
hovedregelen i § 10-2 nr. 2, med unntak av tilfeller
hvor skattyters samlede skatt er lavere enn den skatten som er fastsatt
for inntektene som skulle vært oppgitt i skjemaet til utenbygds
kommune. I et slik tilfelle vil regelen i andre punktum kunne medføre
høyere tilleggsskatt enn regelen i første punktum. Departementet
legger til grunn at hovedregelen i første punktum likevel
får anvendelse i et slikt tilfelle.
Det vises til utkast til nytt andre og tredje punktum i § 10-2
nr. 2.
Komiteens flertall, alle
unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre og representanten Steinar
Bastesen, slutter seg til Regjeringens forslag til nytt andre og
tredje punktum i ligningsloven § 10-2 nr. 2.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og representanten Steinar Bastesen går
imot Regjeringens forslag til nytt andre og tredje punktum i ligningsloven § 10-2
nr. 2, under henvisning til at dette vil være en uforholdsmessig
streng reaksjon, jf. høringsuttalelse fra Skattedirektoratet.
Justisdepartementet påpeker i sin høringsuttalelse at
forholdet til Svalbard ikke er berørt i Finansdepartementets
høringsutkast. Justisdepartementet oppfordrer samme sted
Finansdepartementet til å vurdere om en tilsvarende ordning
bør innføres på Svalbard med hjemmel
i lov om skatt til Svalbard.
Etter lov om skatt til Svalbard § 3-2 skal
skatt av lønn, pensjoner og annen ytelse som nevnt i skatteloven § 12-2
bokstavene a, b og c skattlegges ved lønnstrekk. Annen
formue og inntekt skal skattlegges ved ligning, dvs. oppgis i selvangivelse,
jf. lovens § 3-1. Ved gjennomføring av
ligning og lønnstrekk får ligningslovens kapittel
3 til 12 tilsvarende anvendelse, jf. lovens § 4-3.
Ordningen med forhåndsutfylt selvangivelse foreslås å omfatte
bare personlige skattytere, mens aksjeselskaper og andre etterskuddspliktige
fortsatt skal levere manuelt utfylt selvangivelse. Ettersom personlige
skattytere som omfattes av lov om skatt til Svalbard skal skattlegges
ved lønnstrekk for den type inntekt som ordningen med forhåndsutfylt
selvangivelse omfatter, ser ikke Finansdepartementet at det kan
være noe behov for å gi ordningen tilsvarende
anvendelse for personlige skattytere som skal svare skatt til Svalbard.
Komiteen tar dette til
etterretning.
Endringene i ligningsloven foreslås å tre i
kraft med virkning f.o.m. inntektsåret 2000.
Komiteen slutter seg til
Regjeringens forslag om ikrafttredelse.
Ligningsnemnda - som folkevalgt organ - har solid historisk forankring.
Gjennom nemndene har ligningsmyndighetene vært gjenstand
for demokratisk kontroll og slik bidratt til borgernes rettssikkerhet. Departementet
legger til grunn at denne tanke fremdeles har gyldighet, selv om
også statsansatte tjenestemenn er undergitt demokratisk
kontroll gjennom finansministerens konstitusjonelle ansvar overfor
Stortinget. Departementet mener det demokratiske element ivaretas
i forslaget ved at alle skattytere fremdeles kan velge å bringe
sin sak inn for ligningsnemnd og eventuelt overligningsnemnd gjennom
klage over ligningskontorets vedtak.
Videre peker departementet på at i praksis er de aller
fleste førsteinstansavgjørelsene delegert til
ligningskontoret. Omfanget av delegasjonen er opp til ligningsnemnda,
med unntak av de særlige sakstypene (tilleggsskatt m.v.)
som må behandles i nemnda. Skattedirektoratet har foretatt
en undersøkelse av omfanget av delegasjonen, og skriver
om dette i vedlegget til høringsbrevet på side
2 nest siste avsnitt:
«I Finansdepartementets brev av 9. oktober 1997 ble
Skattedirektoratet anmodet om å samle inn statistikk som
viser hvor omfattende førsteinstans-myndighet som for tiden
er delegert fra nemndene til kontorene, og hvordan nemndenes arbeidsmengde
fordeler seg på førsteinstans-saker og klage/endringssaker. Skattedirektoratet
har i denne anledning foretatt en rundspørring ved 39 ligningskontorer
av ulik størrelse og beliggende rundt i landet. Rapporteringen
fra kontorene viste at ligningsnemndene i de mindre kommunene normalt
har ett møte i forbindelse med ordinær ligning,
mens det i de større kommunene ble meldt om 2-3 møter.
Det gikk videre frem av tilbakemeldingen at ligningsnemndene behandlet
mellom 0,11 pst og 2,5 pst av skattytermassen i kommunen ved ordinær ligning.
Dette omfatter også de lovpålagte sakene som ligningsnemndene
skal behandle.»
Det vil således i det alt vesentlige være mer
i overensstemmelse med dagens virkelighet at ligningsnemnda gjøres
om til rene klageorganer, og at førsteinstansvedtakene
fattes av ligningsadministrasjonen.
Etter ligningsloven er ligningsnemnda både første instans
og første klageinstans, og overligningsnemnda er annen
klageinstans. Det er normalt ligningskontoret som forbereder sakene
for nemndene med utkast til avgjørelse. Men i praksis er
det likevel slik at vedtakene i første instans allerede
er delegert til ligningskontoret fordi nemnda ikke har tilstrekkelig
behandlingskapasitet. Etter departementets oppfatning burde det
være bedre om nemnda konsentrerte seg om å behandle
klager på ligningskontorets vedtak. Det sentrale i den
forbindelse er etter departementets oppfatning at skattyter har
adgang til å klage til ligningsnemnda og eventuelt overligningsnemnda,
hvilket forslaget ivaretar. Den rettssikkerhet som ligger i folkevalgt kontroll
vil da være tilstrekkelig ivaretatt.
Departementet peker også på at i den svenske
og den danske skatte- og avgiftsadministrasjon er tilsvarende nemnder
nå gjort om til rene klageorganer, slik at de ikke lenger
er fastsettelsesorganer i første instans, se St.prp. nr.
44 (1993-1994) s. 20 første spalte første avsnitt.
Det har de senere årene skjedd en omfattende utvikling
i ligningsarbeidet ved at det er utarbeidet maskinelle ligningssystemer.
Skattedirektoratet har opplyst at ved ligningen for inntektsåret
1997 ble nesten halvparten av alle personlige skattytere i Norge
lignet maskinelt, og etter innføringen av ordningen med
forhåndsutfylt selvangivelse er rundt 90 pst. av nevnte skattytergruppe
blitt lignet slik. For inntektsåret 1998 vil det si mer
enn 3 mill. skattytere, opplyser Skattedirektoratet. Til sammenligning
har departementet fått opplyst at rundt 320 000
personlige næringsdrivende og ca. 145 000 etterskuddspliktige
skattytere ikke omfattes av ordningen med forhåndsutfylt
selvangivelse.
Videre bemerkes at det er opprettet et prosjekt vedrørende
ligning av næringsdrivende (det såkalte SLN-prosjektet),
der næringsdrivende skal gis mulighet til elektronisk innlevering
av sine ligningsopplysninger. Samtidig skal det utvikles et eget
system med innebygde kontrollfunksjoner. De oppgaver som her kommer
inn fra både arbeidsgivere, banker osv., og de beregninger
og summeringer som gjøres vil nødvendigvis måtte
kontrolleres og testes på annen måte enn gjennom
nemndenes ligningsbehandling.
Departementet bemerker at Skattedirektoratet har opplyst at ligningskontorene
skal ferdigbehandle rundt 75 pst. av de forskuddspliktige skattyterne
fra selvangivelsesfristens utløp den 30. april
til fristen for innsending til skatteberegning, i slutten av mai
måned. Den knappe tiden som da er til rådighet
tilsier at det ikke vil være praktisk mulig for ligningsnemnda å gjennomføre
en tradisjonell ligningsbehandling av skattyterne.
Videre peker departementet på at man ved en eventuell
lovendring fortsatt må kunne ha alminnelig kontakt mellom
ligningsadministrasjonen og nemnda vedrørende praksis i
typetilfeller i distriktet selv om nemnda blir en ren klageinstans.
I høringsuttalelsen fra Ligningsutvalget vises det til
at nemndene er sterkt opptatt av likhet. Departementet bemerker
at hensynet til likebehandling bør etterstrebes både
på landsbasis og innenfor den enkelte kommune. Likebehandling
på landsbasis kan best ivaretas administrativt gjennom
generelle retningslinjer til ligningskontorene. Ligningsnemndene
er egnet til å ivareta hensynet til likebehandling av saker
innenfor den enkelte kommune. Departementet mener at hensynet til
rettssikkerhet og likebehandling tilsier at førsteinstansbehandling
skjer administrativt og at kontroll av avgjørelsene gjennom
klagebehandlingen fanges opp gjennom nemndene.
Etter gjeldende rett er det tre områder i ligningsloven
der ligningsnemnda ikke kan delegere sin avgjørelsesmyndighet
til ligningskontoret. Dette gjelder for det første saker
om tilleggsskatt etter ligningsloven § 10-2 nr.
1, for det annet saker som ligningssjefen er ugild til å avgjøre
etter ligningsloven § 3-8, og endelig saker om
ligning av ligningsnemndas medlemmer og varamedlemmer og tjenestemenn
ved ligningskontoret, samt deres ektefeller og barn under 17 år.
For så vidt gjelder ligning av ligningsnemndas medlemmer
og varamedlemmer m.v., jf. ligningsloven § 8-4
nr. 2 c, er dagens regel i hovedsak begrunnet i habilitetshensyn.
Departementet mener dette hensyn bør anses tilstrekkelig
ivaretatt i den alminnelige habilitetsregel i ligningsloven § 3-8.
Det vises også til at loven ikke stiller tilsvarende begrensninger
hva gjelder delegasjon av saker som gjelder overligningsnemndas
medlemmer og varamedlemmer m.v. i dag. Ingen av høringsinstansene
har særskilte innsigelser på dette punkt. Denne
bestemmelsen bør således oppheves.
Når det gjelder saker der ligningssjefen er ugild til å treffe
vedtak etter ligningsloven § 3-8, jf. ligningsloven § 8-4
nr. 2 b, vil en eventuell overføring av vedtaksmyndigheten
ved ordinær ligning til ligningskontoret, ordinært
medføre at fylkesskattesjefen oppnevner en setteligningssjef
i den aktuelle saken. Bestemmelsen i ligningsloven § 3-8
nr. 4 om hvem som avgjør inhabilitetsspørsmålet,
forutsettes å gjelde som i dag. Det er heller ikke kommet
særskilte innsigelser fra høringsinstansene på dette
punktet.
Når det gjelder saker om tilleggsskatt etter ligningsloven § 10-2
nr. 1, jf. ligningsloven § 8-4 nr. 2 a, har enkelte
av høringsinstansene innsigelser. Departementet tilføyer
imidlertid som en saksopplysning at ileggelse av tilleggsskatt etter
ligningsloven § 10-2 nr. 2 (unnlatelse av å levere
selvangivelse m.v.) ved ordinær ligning i dag kan ilegges
av ligningskontoret med hjemmel i delegasjonsvedtak. Tilleggsskatt
etter ligningsloven § 10-2 nr. 1, kan derimot
etter dagens lovgivning ikke delegeres. Enkelte av høringsinstansene har
pekt på at nemndenes vedtaksmyndighet i tilleggsskattesaker
er en demokratisk kontrollordning som man bør beholde.
Videre har det vært pekt på at tilleggsskatt bør
ilegges av et overordnet organ.
Departementet mener at den beste løsningen vil være
at den kompetanse som nå er tillagt nemnda, legges til
ligningskontorene på generelt grunnlag, og at tilleggsskatt
derved også omfattes. Skattyterne vil ha klageadgang i
to instanser, til ligningsnemnda og overligningsnemnda også i
slike saker. Derved vil man etter departementets oppfatning ha en
tilstrekkelig kontroll i form av det folkevalgte element. Det vil etter
departementets oppfatning være en mer effektiv utnyttelse
av ligningsnemnda dersom den bare forelegges saker der skattyter
påklager.
Departementet bemerker videre at tilleggsskatteordningen bør
revideres, blant annet som en følge av Høyesteretts
plenumsdom i sommer i forhold til Den Europeiske Menneskerettighetskonvensjon.
Departementet har planlagt å nedsette et utvalg som skal
gjennomgå reglene om tilleggsskatt m.v., og komme med forslag
til eventuelle endringer i tilleggsskattesystemet. Departementet
vil således senere komme tilbake til bl.a. betingelser
knyttet til ileggelse av tilleggsskatt. Kompetanseforholdet mellom
ligningsnemnder og ligningskontor berøres imidlertid ikke
av det planlagte reformarbeidet.
Når det gjelder spørsmålet om hvem
som skal få tillagt kompetansen til å treffe vedtak
i første instans, har Skattedirektoratet skrevet i sitt
vedlegg til høringsbrevet at det bør være
skatteadministrasjonen som skal fatte vedtak ved ordinær
ligning. Skatteadministrasjonen kan også betegnes som administrative ligningsmyndigheter.
En av høringsinstansene - Skatteetatens Landsforening -
foreslår at det bør være det enkelte
fylkesskattekontor med delegasjonsadgang til ligningskontorene som
bør bli vedtaksmyndighet i første instans.
Departementet bemerker at selv om sentrale skattemyndigheter
ved maskinell ligningsbehandling utvilsomt er tungt inne i ligningsarbeidet
ved førsteinstansvedtakene, er det formelt sett ligningskontoret der
det er foretatt delegasjon, som fatter vedtaket. Dette legges også til
grunn der hvor det er sentrale maskiner som foretar utregning/skatteberegning,
ettersom det er ligningskontoret som fastsetter den endelige skatteberegning.
Det er også ligningskontoret som vurderer skattyters egne
opplysninger der vedkommende kommer med korrigeringer f.eks. til
den forhåndsutfylte selvangivelsen. Departementet mener disse
hensyn bør være utslagsgivende, og legger derfor
til grunn for det følgende at vedtaksmyndigheten, ved ordinær
ligning for fremtiden, skal legges til ligningskontorene og ikke
skatteadministrasjonen. Dette vil forsåvidt også være
i overensstemmelse med dagens regler der det er foretatt delegasjon.
I et slikt lys mener departementet at det ikke er naturlig å legge kompetansen
ved ordinær ligning til fylkesskattekontoret med delegasjonsadgang.
Departementet bemerker videre at når det gjelder nemndsfunksjonene
knyttet til sentralskattekontorene for henholdsvis utenlandssaker,
storbedrifter og til Oljeskattekontoret reiser dette særskilte
problemstillinger som departementet ikke kommer nærmere
inn på her. Dette er noe man eventuelt kommer tilbake til
ved en senere anledning.
Det fremmes på denne bakgrunn forslag til endring av
ligningsloven § 8-4, slik at ligningskontoret tillegges
vedtaksmyndigheten under ordinær ligning. Unntaksbestemmelsen
i ligningsloven § 8-4 nr. 2 foreslås
opphevet. Videre bør andre setning i ligningsloven § 3-9
nr. 1 oppheves, da annen setning konsumeres av første setning
dersom ligningsnemnda blir rent klageorgan.
Endelig bemerkes at en endring av vedtakskompetanse som her foreslås
på generell basis, antas å medføre enkelte
administrative besparelser basert på at færre
saker fremmes for ligningsnemnda. Fordi de fleste ligningsavgjørelser
allerede i dag er delegert til ligningskontoret, antas imidlertid
besparelsene å bli relativt beskjedne. Det er derfor tvilsomt
om forslaget vil medføre større økonomiske
besparelser, i alle fall på kort sikt.
Departementet foreslår at endringene trer i kraft med
virkning for vedtak som treffes f.o.m. 2001.
Komiteen er enig i Regjeringens
forslag om at ligningskontoret tillegges vedtaksmyndighet under ordinær
ligning.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, mener
at det vil være mer i overensstemmelse med dagens virkelighet
og en mer effektiv utnyttelse av likningsnemndene at de gjøres
om til rene klageorganer, og at førsteinstansvedtakene
fattes av ligningsadministrasjonen. Flertallet mener
at det demokratiske element blir godt nok ivaretatt ved at alle
skatteytere kan velge å bringe sin sak inn for ligningsnemnda,
eventuelt overligningsnemnda ved å klage over ligningskontorets
vedtak. Flertallet fremmer etter dette
følgende forslag:
«I
I lov 13. juni 1980 nr. 24 om ligningsforvaltning (ligningsloven)
gjøres følgende endring:
§ 3-9 nr. 1 annet punktum oppheves.
§ 8-4 skal lyde:
1. Ligningskontoret treffer alle avgjørelser
vedrørende ligningen etter dette kapittel som ikke i lov
eller forskrift er lagt til annen ligningsmyndighet.
2. Ved de særskilte sentrale likningsmyndigheter som
angitt i § 2-4 første ledd bokstav a
og b, er avgjørelsesmyndigheten under likningen lagt til
likningsnemndene. Disse nemnder kan delegere sin myndighet etter
denne bestemmelse til de respektive sentralskattekontorene.
3. Ved den særskilte sentrale likningsmyndighet som
angitt i § 2-4 første ledd bokstav c,
følger avgjørelsesmyndigheten under likningen
petroleumsskattelovens regler.
II
Endringene under I trer i kraft for vedtak som treffes fra og
med 2001.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og representanten
Steinar Bastesen er ikke enig i at ligningskontoret også gis
myndighet til å ilegge tilleggsskatt. Reglene om tilleggsskatt
er vanskelige å praktisere og det foreligger mange avgrensningsspørsmål
her. Straff i form av tilleggsskatt bør derfor ilegges
av et overordnet organ. Dette er en demokratisk kontroll som vi
fortsatt bør beholde. Disse medlemmer ønsker
derfor å opprettholde ordningen som vi har i dag, men at
det kun er ligningsnemndene som kan ilegge tilleggsskatt.
I samsvar med dette foreslår disse
medlemmer at Regjeringens forslag om å oppheve ligningsloven § 3-9
nr. 1 annet punktum utgår, men foreslår
at bestemmelsen endres, og disse medlemmer fremmer
et annet forslag til endring av ligningsloven § 8-4
enn Regjeringens. Disse medlemmer fremmer
etter dette følgende forslag:
«I
I lov 13. juni 1980 nr. 24 om ligningsforvaltning (ligningsloven)
gjøres følgende endring:
§ 3-9 nr. 1 annet punktum
skal lyde:
I sak om tilleggsskatt skal de utarbeide forslag til vedtak.
§ 8-4 skal lyde:
1. Ligningskontoret treffer avgjørelser
vedrørende ligningen etter dette kapittel som ikke i lov
eller forskrift er lagt til annen ligningsmyndighet. Ligningsnemnda
treffer avgjørelse om tilleggsskatt. Ligningsnemnda kan
delegere sin myndighet etter annet punktum til ligningskontoret
unntatt i saker om tilleggsskatt etter § 10-2
nr. 1.
2. Ved de særskilte sentrale ligningsmyndigheter som
angitt i § 2-4 første ledd bokstav a
og b, er avgjørelsesmyndigheten under ligningen lagt til
ligningsnemndene. Disse nemnder kan delegere sin myndighet etter
denne bestemmelse til de respektive sentralskattekontorene. Myndigheten
til å ilegge tilleggsskatt etter ligningsloven § 10-2
nr. 1 kan likevel ikke delegeres.
3. Ved den særskilte sentrale ligningsmyndighet som
angitt i § 2-4 første ledd bokstav c,
følger avgjørelsesmyndigheten under ligningen
petroleumsskattelovens regler.
II
Endringene under I trer i kraft for vedtak som treffes fra og
med 2001.»
Departementet foreslår i St.prp. nr. 1 (2000-2001) at
ligningsforvaltningen omorganiseres etter den såkalte distriktsmodellen.
Modellen innebærer at dagens ligningskontorer grupperes
i distrikter, som kan bestå av en eller flere kommuner.
Ligningskontoret vil i fremtiden dekke et distrikt. Ligningskontoret
skal ledes av en ligningssjef. Forslaget til omorganisering av ligningskontorene
er nærmere beskrevet i stortingsproposisjonen.
Komiteens flertall, alle
unntatt medlemmene fra Senterpartiet og representanten Steinar Bastesen,
viser til merknader i det følgende.
Komiteens medlem fra Senterpartiet og
representanten Steinar Bastesen går imot Regjeringens
forslag til endringer i strukturen for ligningskontor, fordi det
etter disse medlemmers oppfatning vil
føre til en omfattende nedleggelse av ligningskontorer
over hele landet.
Disse medlemmer går inn
for at dagens modell for ligningskontorene videreføres
med nødvendige justeringer. Følgende hensyn ivaretas
i dagens modell:
publikums behov for veiledning og hjelp dekkes tilfredsstillende,
etatens nærvær og
betydning i små lokalsamfunn opprettholdes,
den gir mulighet for fordeling av oppgaver mellom kontor
avhengig av publikums behov og næringsstruktur i området,
den gir muligheter for effektivisering og kostnadsbesparing,
den bygger på det faktum at landet har forskjellige geografiske
forhold og sterkt varierende næringsstruktur/konsentrasjon,
det bestemmes i ligningsloven hvor det skal være ligningskontor/folkeregister
og hva det skal være av minstemål av tjenesteyting.
Etaten gis utover dette anledning til å omfordele oppgaver.
Det er etter disse medlemmers oppfatning en svakhet
ved Regjeringens opplegg at det folkevalgte element ikke er utredet
i rapportene om organisering av ligningsforvaltningen. Uansett om
ligningsnemndenes funksjon skal være å ha ansvar
for hele ligningen eller bare klageinstans, vil Regjeringens forslag
til distriktsmodell etter disse medlemmers syn vanskeliggjøre
nemndenes funksjon.
Dersom det forutsettes at det skal være en ligningsnemnd
under hvert distriktskontor, vil nemnda måtte foreta avgjørelser
for skattytere i forskjellige kommuner. Dette vil etter disse medlemmers oppfatning innebære
et brudd med tenkingen bak de lokale nemndene.
Komiteens medlem representanten Steinar
Bastesen mener at det er viktig med en desentralisert statsadministrasjon
der beslutningene tas så nær som mulig de personene
beslutningene angår. Dette medlem går
derfor imot den sentraliseringen som skjer innenfor skattevesenet,
med nedleggelser av likningskontorer. Dette
medlem viser til at Kystpartiet går inn for at det
må være et likningskontor i hver kommune. Likningskontorene
og folkeregistrene skal også være et servicekontor
for skattyterne og innbyggerne i kommunene. Derfor er det viktig
at skattyterne kan komme seg lett til likningskontorene, og at ikke
avstand skal være et hinder.
Dette medlem viser også til
at dette medlem har foreslått å økte
bevilgningene til skatteetaten over ramme 22, jf. Budsjett-innst.
S. I (2000-2001) for å opprettholde dagens ordning med
et likningskontor i hver kommune.
Ligningsloven § 2-1 har overskriften «Ligningsmyndigheter
i kommunen». § 2-1 nr. 1 lyder:
«For hver kommune skal det være et statlig
ligningskontor, en ligningsnemnd, en overligningsnemnd og et takstutvalg.
I særtilfelle kan flere ligningskontorer ledes av en felles
ligningssjef.»
Etter forslaget til omorganisering av ligningsforvaltningen skal
det fortsatt være et statlig ligningskontor på kommunenivå,
men ligningskontoret vil kunne omfatte andre kommuner. Det foreslås
at § 2-1 nr. 1 endres slik at det klart fremgår
av ordlyden at et ligningskontor kan omfatte en eller flere kommuner.
I stortingsproposisjonen er det foreslått at organiseringen
av ligningskontorene skal bestemmes av departementet. Det foreslås
derfor en slik fullmaktsbestemmelse for departementet i § 2-1
nr. 1.
Omorganiseringen av ligningskontorene berører ikke ligningsnemndenes
og takstutvalgenes antall og stedlige kompetanse. Det skal fortsatt
være en ligningsnemnd, en overligningsnemnd og et takstutvalg for
hver kommune. Tilknytningen til den enkelte kommune følger
av reglene i ligningsloven § 2-1 nr. 2 til og
med 5 om valg m.m., og det foreslås ingen endringer i disse.
Etter forslaget til omorganisering av ligningsforvaltningen vil
ligningssjefen ha fullmakt til å disponere etatens ressurser
i hele distriktet. Det vil si at en sak kan bli behandlet av ligningsfunksjonærer som
er lokalisert i en annen kommune i distriktet enn den kommunen som
etter skattelovens regler skal ha skatten, jf. ligningsloven § 8-6
nr. 1. Det er imidlertid forutsatt at nemndene og takstutvalgene
fortsatt skal behandle saker for den kommunen som har valgt dem. En
sak som skal behandles av nemnda eller takstutvalget, vil derfor
alltid bli lagt frem for nemndene/takstutvalget i den kommunen
som skal fastsette formue og inntekt.
Som følge av forslaget til omorganisering foreslås det
at overskriften til § 2-1 endres slik at den blir
dekkende for den nye organisasjonsmodellen. Den foreslås
endret til «Lokale ligningsmyndigheter».
Ligningsloven § 2-1 nr. 1 foreslås
etter dette endret til:
«De lokale ligningsmyndigheter består
av ligningskontor, ligningsnemnd, overligningsnemnd og takstutvalg.
Ligningskontorene er statlige, og kan omfatte en eller flere kommuner.
Organiseringen av ligningskontorene bestemmes av departementet.»
Etter ligningsloven § 2-4 nr. 3 første
punktum erstatter Sentralskattekontoret for utenlandssaker, Sentralskattekontoret
for storbedrifter og Oljeskattekontoret med tilhørende
nemnder, tilsvarende ligningsmyndigheter i kommunen. Som følge
av de foreslåtte endringene i § 2-1,
foreslås § 2-4 nr. 3 endret slik at disse
erstatter tilsvarende lokale ligningsmyndigheter.
Det vises til forslag til endringer i ligningsloven § 2-1
overskriften og nr. 1 og § 2-4 nr. 3 første
punktum.
Komiteens flertall, alle
unntatt medlemmene fra Senterpartiet og representanten Steinar Bastesen,
slutter seg til Regjeringens forslag til endringer i ligningsloven § 2-1
overskriften og nr. 1 og § 2-4 nr. 3 første
punktum.
Som følge av at det normalt er et ligningskontor i hver
kommune, omhandler flere av ligningslovens bestemmelser ligningskontoret
i den aktuelle kommune.
I § 4-6 nr. 1 første punktum er det
bestemt at selvangivelse skal leveres til ligningskontoret i den
eller de kommuner hvor skattyteren er skattepliktig. I § 4-6
nr. 1 annet punktum er det bestemt at skattytere som bare er skattepliktige
til staten skal levere selvangivelse til kontorkommunen. At bestemmelsen
omhandler kommunen i stedet for ligningskontoret, skyldes at det normalt
har vært et ligningskontor i hver kommune. I § 4-9
nr. 5 første og annet punktum er det bestemt at selskapsoppgave
og andre pliktige oppgaver skal leveres til ligningskontoret i nærmere
angitt kommune. Som følge av forslaget til omorganisering
foreslås bestemmelsene endret slik at det er ligningskontoret
for vedkommende kommune som er mottaker.
Det fremgår av § 4-6 nr. 1 tredje
punktum at ektefeller som leverer felles selvangivelse skal levere
den i alle kommuner der en av dem eller begge er skattepliktige.
Etter forslaget til omorganisering av ligningskontorene må selvangivelse
leveres til ligningskontoret for de aktuelle kommuner. Adgangen
for ektefeller til å levere felles selvangivelse er imidlertid foreslått
opphevet som følge av forslag til endringer i ligningsloven
ved innføring av permanent ordning med forhåndsutfylt
selvangivelse. Det vises til kapittel 12. Endringen er foreslått å tre
i kraft straks med virkning f.o.m. inntektsåret 2000. På denne
bakgrunn foreslås på nåværende
tidspunkt ingen endringer i § 4-6 nr. 1 tredje
punktum.
Etter § 4-6 nr. 1 fjerde punktum skal ektefelle
som krever seg lignet under ett med den annen ektefelle - når
ektefellene den 1. november forut for inntektsåret var
bosatt i forskjellige kommuner - levere selvangivelse i begge kommuner.
Bestemmelsen foreslås endret slik at det fremgår
at selvangivelse skal leveres til ligningskontoret for hver av kommunene.
I kapittel 6 om kontrollopplysninger og ligningsoppgaver fra
tredjemann, er det flere steder bestemt at oppgaver skal leveres
til ligningskontoret i vedkommende kommune. Dette gjelder §§ 6-3
nr. 4, 6-8 nr. 1 annet punktum, 6-9 annet punktum og 6-11 nr. 2.
I kapittel 9 om endring av ligning, er det i §§ 9-2
nr. 3 første punktum og 9-3 nr. 4 annet punktum bestemt
at klage skal leveres til ligningskontoret i vedkommende kommune.
Som følge av forslaget til omorganisering foreslås
bestemmelsene endret slik at det er ligningskontoret for vedkommende
kommune som er mottaker.
I ligningsloven § 6-2 nr. 5 annet punktum er
det bestemt at ligningssjefen kan gi tillatelse til at lønnsoppgaver
fra personer bosatt i utlandet og der hjemmehørende selskaper
m.v. , kan leveres på et senere tidspunkt enn
det som følger av nr. 5 første punktum. Med ligningssjefen
siktes det her til ligningssjefen i den kommune hvor arbeidsgiveren
hører hjemme eller har sitt hovedkontor. Det er hensiktsmessig
at myndigheten tilligger ligningskontoret. Det foreslås at § 6-2
nr. 5 annet punktum endres slik at det fremgår av ordlyden
at myndigheten til å gi tillatelse som nevnt tilligger
ligningskontoret for vedkommende kommune.
Ligningsloven § 8-6 nr. 8 har regler om hvilken kommune
som skal skrive ut skatt og avgift. At bestemmelsen omhandler kommunen
i stedet for ligningskontoret, skyldes at det normalt har vært
et ligningskontor i hver kommune. Bestemmelsen foreslås endret
slik at det er ligningskontoret for vedkommende kommune som skal
foreta utskrivingen.
Etter § 10-1 nr. 1 første og annet
punktum skal skattyter svare forsinkelsesavgift dersom han leverer selvangivelse
til kommunen etter fristen. I tråd med forslaget til endring
i § 4-6 nr. 1, foreslås ordlyden i § 10-1
nr. 1 første og annet punktum endret til at forsinkelsesavgift
skal svares når selvangivelse er levert til ligningskontoret
for vedkommende kommune etter fristen.
I ligningsloven er det også bestemmelser som omhandler
ligningsmyndighetene i kommunen. Etter § 6-11
nr. 3 kan ligningsmyndighetene i vedkommende kommune i enkelte tilfeller
pålegge selskap å levere nye oppgaver. Bestemmelsen
foreslås endret slik at pålegg kan gis av ligningsmyndighetene
for vedkommende kommune. I § 8-6 om stedet for
ligning, er det i nr. 1 første ledd, nr. 2 annet ledd,
nr. 3, nr. 4 og nr. 5 bestemt at fastsettelser skal foretas av ligningsmyndighetene
i vedkommende kommune. Etter § 8-6 nr. 1 annet
ledd skal fastsettelse foretas av vedkommende kommune. Nevnte bestemmelser
i § 8-6 foreslås endret slik at fastsettelse
skal foretas av ligningsmyndighetene for vedkommende kommune.
Ligningsloven § 8-8 nr. 1 omhandler utlegging
av skattelister. Selv om det etter forslaget til omorganisering
av ligningskontorene vil være et ligningskontor for flere
kommuner, skal det legges ut skatteliste for hver kommune. Det foreslås
derfor at nr. 1 første punktum endres slik at det klart
fremgår at det skal legges ut en skatteliste for hver kommune.
Av tredje punktum følger at personlig skattyter og slik
skattyters bo likevel skal tas med i listen bare i den kommune hvor
vedkommende er skattepliktig etter skatteloven § 3-1
eller § 3-4. Dette foreslås endret til å gjelde
listen for vedkommende kommune.
Det vises til forslag til endring i ligningsloven §§ 4-6
nr. 1 første ledd, 4-9 nr. 5 første og annet punktum,
6-2 nr. 5 annet punktum, 6-3 nr. 4, 6-8 nr. 1 annet punktum, 6-9
annet punktum, 6-11 nr. 2, 6-11 nr. 3, 8-6, 8-8 nr. 1 første
og tredje punktum, 9-2 nr. 3 første punktum, 9-3 nr. 4
annet punktum og 10-1 nr. 1 første og annet punktum.
Komiteens flertall, alle
unntatt medlemmene fra Senterpartiet og representanten Steinar Bastesen,
slutter seg til Regjeringens forslag til endring i ligningsloven §§ 4-6
nr. 1 første ledd, 4-9 nr. 5 første og annet punktum,
6-2 nr. 5 annet punktum, 6-3 nr. 4, 6-8 nr. 1 annet punktum, 6-9
annet punktum, 6-11 nr. 2, 6-11 nr. 3, 8-6, 8-8 nr. 1 første
og tredje punktum, 9-2 nr. 3 første punktum, 9-3 nr. 4
annet punktum og 10-1 nr. 1 første og annet punktum.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser for øvrig til sitt forslag
under kapittel 13.2.10.
Ved at forslaget til omorganisering av ligningsforvaltningen
innebærer at det kan være et ligningskontor for
flere kommuner, foreslås også endringer i skattebetalingsloven.
Etter § 8 nr. 1 første ledd første punktum
og tredje ledd og § 18 nr. 1, er oppgaver tillagt
ligningssjefen i vedkommende kommune. Det foreslås at ordlyden
i bestemmelsene endres slik at oppgavene tilligger ligningssjefen
for vedkommende kommune. I § 10 nr. 1 tredje ledd,
er det i annet punktum bestemt at arbeidsgiver skal melde fra om
nærmere angitte forhold til ligningssjefen i den skattepliktiges
kommune. Bestemmelsen foreslås endret slik at meldingen
skal gis til ligningssjefen for vedkommende kommune.
Når det gjelder innbetaling av skatt, følger
det av § 29 nr. 1 første ledd at forskuddsskatt,
restskatt, skatt fra etterskuddspliktige skattytere og utlignet
skatt, skal innbetales til skatteoppkreveren i den kommunen der
skatten er skrevet ut. Bestemmelsen foreslås endret slik
at innbetaling skal skje til skatteoppkreveren i den kommunen skatten
er skrevet ut for.
Etter § 45 nr. 1 kan en skattyter få tilbakebetalt innestående
forskuddstrekk dersom han av ligningsmyndighetene i kommunen er
ansett ikke skattepliktig her i landet for vedkommende inntektsår.
Bestemmelsen foreslås endret slik at dette tilligger ligningsmyndighetene
for kommunen.
Det vises til forslag til endringer i skattebetalingsloven §§ 8
nr. 1, 10 nr. 1 tredje ledd annet punktum, 18 nr. 1, 29 nr. 1 første
ledd og 45 nr. 1.
Komiteens flertall, alle
unntatt medlemmene fra Senterpartiet og representanten Steinar Bastesen,
slutter seg til Regjeringens forslag til endringer i skattebetalingsloven §§ 8
nr. 1, 10 nr. 1 tredje ledd annet punktum, 18 nr. 1, 29 nr. 1 første
ledd og 45 nr. 1.
Som følge av forslaget til omorganisering av ligningsforvaltningen
foreslås det også endringer i lov om skatt til
Svalbard. Etter lovens § 5-1 annet ledd første
punktum skal de funksjoner som etter skattebetalingsloven tilligger
fylkesskattesjefen eller ligningssjefen i kommunen, tilligge ligningssjefen
ved ligningskontoret for Svalbard. Skattebetalingsloven §§ 8 nr.
1, 10 nr. 1 og 18 nr. 1 er som følge av forslaget til omorganisering
foreslått endret slik det fremgår ovenfor. Det
foreslås at også bestemmelsen i svalbardskatteloven
endres slik at det er de funksjoner som etter skattebetalingsloven
tilligger fylkesskattesjefen eller ligningssjefen for kommunen,
som skal tilligge ligningssjefen ved ligningskontoret for Svalbard.
Det vises til forslag til endring i lov om skatt til Svalbard § 5-1
annet ledd første punktum.
Komiteen slutter seg til
Regjeringens forslag til endring i lov om skatt til Svalbard § 5-1
annet ledd første punktum.
Det foreslås som følge av forslaget til omorganisering
av ligningsforvaltningen også en endring i petroleumsskattelovens
regler om stedet for ligning. I § 6 nr. 2 annet
punktum er det bestemt at for arbeidstakere som en del av inntektsåret
også er skattepliktige for inntekt i riket, blir den samlede
inntekt å ligne i denne kommune. Bestemmelsen foreslås
endret slik at inntekten blir å ligne ved ligningskontoret
for vedkommende kommune. Det vises til forslag til endring i lov
om skattlegging av undersjøiske petroleumsforekomster m.v. § 6
nr. 2 annet punktum.
Komiteen slutter seg til
Regjeringens forslag til endring i lov om skattlegging av undersjøiske
petroleumsforekomster m.v. § 6 nr. 2 annet punktum.
Som følge av forslaget til omorganisering foreslås også endring
i skatteloven § 10-34 tredje ledd fjerde punktum.
Der er det bestemt at selskapet skal sende melding til ligningskontoret
i selskapets kontorkommune når det har skjedd omfordeling
som nevnt i bestemmelsens tredje punktum. Det foreslås
at bestemmelsen endres slik at melding skal sendes ligningskontoret
for selskapets kontorkommune. Det vises til forslag til endring
i skatteloven § 10-34 tredje ledd fjerde punktum.
Komiteen slutter seg til
Regjeringens forslag til endring i skatteloven § 10-34
tredje ledd fjerde punktum.
Lovendringene foreslås å tre i kraft 1. januar 2001.
Komiteen slutter seg til
Regjeringens forslag til ikrafttredelse.
For enkelte skatte- og avgiftspliktige vil det være av
vesentlig betydning å få avklart de skatte- og
avgiftsmessige konsekvensene av disposisjoner de planlegger å foreta.
Selv om det ikke foreligger noen plikt, vil skatte- og avgiftsmyndighetene
ofte gi veiledende uttalelser til den skatte- og avgiftspliktige.
Dette gjelder ikke bare generelle uttalelser om hvordan skatte- og
avgiftsreglene skal fortolkes, men også uttalelser om hva
de skatte- og avgiftsmessige konsekvensene av en konkret planlagt
disposisjon, vil bli. Det er imidlertid et problem at den skatte-
og avgiftspliktige ikke har noe krav på slike uttalelser.
Videre er det et problem at uttalelsen ikke er bindende for skatte-
og avgiftsmyndighetene. Selv om det i praksis viser seg at myndighetene
stort sett alltid legger uttalelsen til grunn ved den endelige fastsettingen,
vil det for den skatte- og avgiftspliktige være et usikkerhetsmoment knyttet
til en slik uttalelse.
En ordning med bindende forhåndsuttalelser vil bidra
til at vanskelige skatte- og avgiftsspørsmål kan bli
avklart før viktige beslutninger treffes. På den
måten kan en redusere risiko og skape forutberegnelighet for
den skatte- og avgiftspliktige.
Når det gjelder skattesaker, varierer ligningskontorenes
praksis for og kapasitet til å gi ikke-bindende forhåndsuttalelser
fra kontor til kontor. Dette betyr at skattyternes muligheter til å få veiledning
når de står overfor konkrete problemstillinger,
kan avhenge av hvilken kommune skattyter er bosatt eller hjemmehørende
i. Innføres det en sentral ordning med bindende forhåndsuttalelser,
vil alle skattytere få lik mulighet til på forhånd å få avklart
sine skattespørsmål, uavhengig av hvor de hører
hjemme.
I tillegg til å skape forutberegnelighet, redusere risiko
og bidra til likebehandling, er det mulig at en ordning med bindende
forhåndsuttalelser kan medføre at en unngår
tvister som ellers ville oppstått. Tvister kan ofte bli
langvarige og legge beslag på ressurser både hos
de skatte- og avgiftspliktige og skatte- og avgiftsmyndighetene.
Selv om ordningen med bindende forhåndsuttalelser i
første rekke er ment å være en service
som den enkelte skattyter kan benytte seg av, vil ordningen kunne
få betydning ut over den konkrete sak. Det er umulig å utforme
skatte- og avgiftslovgivningen på en slik måte
at alle tenkelige situasjoner forutses og samtlige uklarheter unngås.
Forvaltningspraksis innenfor skatte- og avgiftsretten utgjør
derfor et betydelig tillegg til lovgivningen. En ordning med bindende
forhåndsuttalelser vil være et supplement til
dette. Gjennom forhåndsuttalelsene vil skatte- og avgiftsforvaltningens
standpunkt gis til kjenne. Selv om den bindende forhåndsuttalelsen
vil gjelde en konkret disposisjon, er det klart at det standpunkt
som tas, vil kunne få betydning i andre saker der samme
rettsspørsmål er oppe. En bindende forhåndsuttalelse
kan løse uklare rettsspørsmål som kan
gjelde et større antall skatte- og avgiftspliktige og i
mange tilfeller betydelige beløp. En forutsetning for at
forhåndsuttalelsene skal få en slik funksjon,
er at de publiseres.
En ordning med bindende forhåndsuttalelser vil også kunne
bidra til å identifisere problemområder innenfor
skatte- og avgiftslovgivningen på et tidlig tidspunkt.
De problemstillinger som det særlig vil være aktuelt å be
om svar på, vil være problemstillinger som ligger
i ytterkant eller utenfor de områder som lovgiver hadde
i tankene da reglene ble gitt. Ved at problemområder blir
avdekket gjennom bindende forhåndsuttalelser, gis myndighetene
oppfordring til å vurdere om gjeldende rett er tilfredsstillende
tilpasset de faktiske forhold.
Ut fra det som her er redegjort for, antar departementet at en
innføring av bindende forhåndsuttalelser vil vise
seg fordelaktig i første rekke for de skatte- og avgiftspliktige,
men også for det offentlige. For de skatte- og avgiftspliktige
vil det først og fremst være muligheten til å få avklart
viktige skatte- og avgiftsspørsmål, som er av
betydning. For det offentlige vil den informasjon som behandlingen
av bindende forhåndsuttalelser gir, kunne bidra til at
det offentlige lettere kan følge med i utviklingen og endre
lovverket i takt med de krav og behov som oppstår.
Komiteen slutter seg til
Regjeringens vurderinger.
Finansdepartementet foreslår at skatte- og avgiftspliktige
skal kunne be om forhåndsuttalelser når spørsmålet
gjelder skatt eller avgift som omfattes av
lov av 26. mars 1999 nr. 14 om skatt
av formue og inntekt (skatteloven),
lov av 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd (folketrygdloven) §§ 23-2
og 23-3,
lov av 19. juni 1969 nr. 66 om merverdiavgift med unntak
av innførselsmerverdiavgift, jf. kapittel XVI og,
lov av 19. juni 1969 nr. 67 om investeringsavgift.
Dette er i tråd med forslaget fra Næringslovutvalget
og Zimmerutvalget. Høringsinstansene slutter seg også til
dette. Det er i Ot.prp. nr. 1 (2000-2001) kap. 15, redegjort for
utredningene fra Næringslovutvalget og Zimmerutvalget,
og for høringsuttalelser i tilknytning til utredningene.
Spørsmålet må være et rettsspørsmål
knyttet til en framtidig, planlagt disposisjon. Bindende forhåndsuttalelser
skal forbeholdes saker av vesentlig betydning. Anmodningen må være
begrunnet ut fra et behov for å få oppklart de
skatte- eller avgiftsmessige konsekvensene av en disposisjon. Hovedmotivet
for anmodningen kan således ikke være å spare
skatt/avgift.
Nedenfor gis det en nærmere beskrivelse av området
for bindende forhåndsuttalelser. Når en anmodning
ligger utenfor dette området vil den ikke bli realitetsbehandlet.
Den skatte- og avgiftspliktige vil da få underretning om
dette.
Komiteen slutter seg til
Regjeringens vurderinger og forslag, og viser til merknader i det
følgende.
Departementet er enige med Næringslovutvalget i at det
er på inntekts- og formuesskatteområdet det er viktigst
og mest praktisk å innføre en ordning med bindende
forhåndsuttalelser. I forlengelsen av dette bør
ordningen også omfatte spørsmål om trygdeavgift.
Trygdeavgiften regnes som en form for inntektsskatt, selv om den
kan sies å ha trekk av å være pensjonspremie.
Det er derfor naturlig at trygdeavgiften omfattes av en ordning
med bindende forhåndsuttalelser.
Næringslovutvalget har foreslått at også arbeidsgiveravgift
skal omfattes av ordningen med bindende forhåndsuttalelser.
Etter departementets syn har arbeidsgiveravgiften nær sammenheng
med trygdeavgiften og skattereglene for øvrig. Dette kommer
klart fram for eksempel ved spørsmål om en person
skal regnes som næringsdrivende eller ansatt/oppdragstaker.
Regnes personen som næringsdrivende skal det ikke betales
arbeidsgiveravgift av godtgjørelsen, og den næringsdrivende
betaler som hovedregel trygdeavgift med høy sats. Betraktes
personen som ansatt/oppdragstaker skal arbeidsgiver betale
arbeidsgiveravgift av lønn og annen godtgjørelse
som utbetales og personen selv skal som hovedregel betale trygdeavgift med
mellomsats. Departementet slutter seg på denne bakgrunn
til Næringslovutvalgets forslag.
Når det gjelder trygdeavgift og arbeidsgiveravgift,
vil det bare kunne gis forhåndsuttalelser på områder
som ligger under skattemyndighetenes kompetanseområde.
Som Skattedirektoratet påpeker i sin høringsuttalelse,
vil spørsmål om arbeidsgiveravgift og trygdeavgift
også kunne være knyttet til folketrygdens omfangsregler
og anvendelse av Rådsforordning (EØF) 1408/71
og sosialkonvensjoner Norge har inngått med andre land,
og dette ligger under trygdemyndighetenes kompetanseområde.
Trygdemyndighetenes avgjørelse legges til grunn ved ligningsmyndighetenes
fastsettelse av arbeidsgiveravgift og trygdeavgift.
Som tidligere nevnt finnes det i dag en ordning med bindende
forhåndsuttalelser etter petroleumsskatteloven. Leting
etter og utvinning og transport av petroleum skattlegges etter en
særskilt lovgivning som dels erstatter og dels utfyller
den ordinære skattelovgivningen. For å sikre betryggende
ligningsbehandling av skattepliktige etter petroleumsskatteloven,
ble det ved innføringen av ordningen lagt stor vekt på å sikre
særlig fagkyndig kompetanse til å forestå ligningen.
Finansdepartementet foreslår at den særskilte
ordningen med forhåndsuttalelser på dette området
skal opprettholdes slik den er i dag.
Når det gjelder eiendomsskatt sier Næringslovutvalget
følgende:
«Eigedomsskatt er i hovudsak eit spørsmål
om taksering, og det er derfor ikkje samme behov for slike reglar
på det området».
Finansdepartementet er enig i at eiendomsskatt ikke skal omfattes
av ordningen med bindende forhåndsuttalelser. Departementet
vil imidlertid også anføre at eiendomsskatten
er underlagt et eget forvaltningssystem. Dette er en kommunal skatt
og det er kommunene selv som avgjør om det skal utskrives
eiendomsskatt i kommunen. Skattedirektoratet er et sentralt statlig
organ, og det kan synes inkonsekvent at et statlig organ gis kompetanse
til å gi bindende forhåndsuttalelser vedrørende
en ren kommunal skatt.
Komiteen slutter seg til
Regjeringens vurderinger.
Departementet foreslår at ordningen med bindende forhåndsuttalelser
skal gjelde på merverdi- og investeringsavgiftsområdet
med unntak av merverdiavgift og investeringsavgift som skal beregnes
ved innførsel, jf. merverdiavgiftsloven kapittel XVI.
Merverdiavgift er en forbruksavgift som skal betales ved innenlands
omsetning av varer og tjenester, samt ved uttak av varer og tjenester.
Det skal dessuten betales merverdiavgift ved innførsel
av varer fra utlandet. Denne innførselsmerverdiavgiften
står i en særstilling i forhold til annen merverdiavgift
fordi den ikke forutsetter at det finner sted en omsetning eller uttak.
Investeringsavgift skal beregnes ved anskaffelse av varer til bruk
som driftsmidler i en avgiftspliktig virksomhet og arbeid på driftsmidler.
Plikten til å beregne investeringsavgift gjelder også for
varer (avgiftspliktige driftsmidler) som innføres fra utlandet. Investeringsavgiften
må ses i sammenheng med merverdiavgiften. Forutsetningen
for at det skal beregnes investeringsavgift, er at det foreligger
fradragsrett for inngående merverdiavgift.
Når det gjelder bestemmelsene i merverdiavgiftslovgivningen
om beregning av avgift ved innførsel av varer fra utlandet,
er disse nært knyttet til de tollrettslige bestemmelser.
I merverdiavgiftslovens bestemmelse om innførselsmerverdiavgift
er deler av tollregelverket inkorporert. Dette gjelder blant annet sentrale
områder om hvem som er avgiftspliktig, om begrepet innførsel
og avgiftsgrunnlaget. Når det gjelder hvem som er avgiftspliktig,
kommer tollovens vareeierbegrep til anvendelse. Merverdiavgiftsloven
definerer ikke innførsel. Begrepet må derfor bestemmes utfra
tollretten. Etter merverdiavgiftsloven danner tollverdien basis
for innførselsmerverdiavgiften. Denne tollverdien avgjøres
av tollbestemmelsene og særlig av tollverdiforskriften.
Etter Finansdepartementets mening kan det også foreligge
et behov for å innføre en ordning med bindende
forhåndsuttalelser for merverdiavgift ved beregning av
avgift ved innførsel av varer fra utlandet. Den nære
sammenheng til tollretten betyr at en bindende forhåndsuttalelse
knyttet til en mulig framtidig transaksjon vedrørende innførselsmerverdiavgift
også ofte vil berøre spørsmål
av tollrettslig art. På tollområdet foreslås
det i denne omgang ingen generell ordning med bindende forhåndsuttalelser.
På denne bakgrunn har departementet kommet til at en ordning med
bindende forhåndsuttalelser i denne omgang ikke bør
omfatte merverdiavgift som skal beregnes ved innførsel
av varer fra utlandet.
Komiteen slutter seg til
Regjeringens vurderinger.
Departementet foreslår at en ordning med bindende forhåndsuttalelser
bare skal gjelde subsumsjon - det vil si tolkning av regelverket
anvendt på nærmere angitte fakta. At bindende
forhåndsuttalelser begrenses til å omfatte rettsspørsmål,
betyr ikke fravær av ethvert skjønn. Også rettsspørsmål
kan innebære skjønnsmessige vurderinger. Utgangspunktet
skal likevel være at det ved fastsettelsen av en bindende
forhåndsuttalelse ikke skal foretas bevisvurderinger eller andre
skjønnsmessige vurderinger eller verdsettinger. En viktig
del av arbeidet med en forhåndsuttalelse vil derfor være å formulere
og presisere det forutsatte faktum tilstrekkelig.
Næringslovutvalget har i sin utredning foreslått
at henvendelser som i hovedsak gjelder bevisvurdering, verdsetting
eller andre skjønnsmessige vurderinger, kan tas til behandling
dersom gode grunner taler for det, men at skattyter ikke skal kunne
kreve at spørsmålet behandles. Utvalget får
støtte av Ligningsutvalget på dette punkt. For øvrig
er det kun Sentralskattekontoret for storbedrifter som uttaler seg
om dette. Denne høringsinstansen peker på at dersom
slike henvendelser skal behandles, vil det kreves helt andre ressurser
enn om ordningen begrenses til å gjelde forespørsler
om rettsanvendelse. Sentralskattekontoret for storbedrifter går
derfor imot at slike forespørsler skal kunne behandles.
De øvrige høringsinstansene gir uttrykk for at
saker som gjelder bevisvurdering, verdsetting eller andre skjønnsmessige
vurderinger bør unntas fra ordningen. Finansdepartementet
har forståelse for at skatte- og avgiftspliktige vil ha
interesse av å få klarlagt slike spørsmål.
Det er imidlertid departementets syn at målet med en ordning
med bindende forhåndsuttalelser er å skape forutberegnelighet
på områder der fortolkningen og praktiseringen
av lovgivningen er uklar. Gjennom forhåndsuttalelsen skal den
skatte- og avgiftspliktige kunne få skatteforvaltningens
forståelse av regelverket. Departementet går derfor
imot at saker som gjelder bevisvurdering, verdsetting eller andre
skjønnsmessige vurderinger kan tas til behandling.
Departementet foreslår at anmodning om forhåndsuttalelse
skal gjelde de skatte- og avgiftsmessige konsekvensene av en konkret,
forestående disposisjon den skatte- og avgiftspliktige
planlegger å foreta. Dette betyr at det ikke vil bli gitt
forhåndsuttalelser dersom spørsmålet
er av hypotetisk karakter eller gjelder et generelt tolkningsspørsmål.
Hovedformålet med ordningen er å gi skatte- og
avgiftspliktige sikkerhet når de står overfor
valget om de skal gjennomføre en planlagt disposisjon eller
ikke. Departementet foreslår derfor at ordningen med bindende
forhåndsuttalelser avgrenses mot uttalelser vedrørende
disposisjoner som bare er hypotetiske og generelle spørsmål
som overhode ikke er knyttet til planlagte disposisjoner. Dette
er i tråd med Næringslovutvalgets forslag som
også høringsinstansene slutter seg til.
Departementet foreslår at det kan gis bindende forhåndsuttalelser
i saker som er begrunnet ut fra reelle forretningsmessige hensyn/andre
hensyn. Ordningen må begrenses slik at det ikke kan kreves
uttalelser i saker der den planlagte disposisjon har lite eller
intet innhold ut over det rent skatte- og avgiftsmessige. Det bør
med andre ord ikke gis forhåndsuttalelser i saker der formålet
med disposisjonen i hovedsak er å redusere skatten eller
avgiften.
Komiteen slutter seg til
Regjeringens vurderinger og forslag.
I forhold til skatteavtalespørsmål og andre
spørsmål med internasjonalt tilsnitt reiser det
seg særskilte problemstillinger fordi forholdet også har
tilknytning til skattereglene i andre land enn Norge.
I internasjonale forhold vil det oppstå særskilte problemstillinger
på grunnlag av kompetansefordelingen mellom statene. Dette
gjelder både i forhold til skatteavtaler og i forhold til
interne skatteregler som bygger på rettstilstanden eller
en avgjørelse i et annet land.
Det kan vanskelig gis bindende forhåndsuttalelser om
skattespørsmål som blir avgjort i et annet land
og legges til grunn i Norge. Et eksempel på dette er ettårsregelen
for utflytting i skatteloven § 2-1 fjerde ledd tredje
punktum. Ett av vilkårene for opphør av skatteplikt
til Norge etter denne regelen er at oppholdet i utlandet medfører
skatteplikt som innenlandsboende i oppholdsstaten. Det vil i de
fleste tilfeller være mest hensiktsmessig at myndighetene
i oppholdsstaten er de første til å vurdere om
dette kriteriet er oppfylt, og at denne vurderingen legges prejudisielt
til grunn i Norge. Etter departementets syn bør det derfor åpnes for
at en anmodning om bindende forhåndsuttalelse kan avvises
i slike saker.
Saker som gjelder skatteavtalespørsmål, kan
være av en slik art at de avgjøres av den ene
staten alene eller de kan være av en slik art at statene
må bli enige om innholdet i bestemmelsene. Forhåndsuttalelser
om skatteavtalespørsmål som det ligger innenfor
norske myndigheters kompetanse å avgjøre alene,
reiser ingen særskilte problemstillinger i forhold til
staten skatteavtalen er inngått med. Når det gjelder
skatteavtalespørsmål som det tilligger den andre
staten å avgjøre alene, blir synspunktene de samme
som i avsnittet ovenfor, altså at det vanskelig kan gis
bindende forhåndsuttalelse. I det tredje tilfellet, der
statene må avklare spørsmålet i samarbeid,
må det tas hensyn til at slik avklaring kan ta svært
lang tid uten at det ligger innenfor norske myndigheters kontroll å redusere saksbehandlingstiden.
Det må i slike saker påregnes en lengre saksbehandlingstid
enn i saker der det alene er opp til norske ligningsmyndigheter å avgjøre
spørsmålet.
Behovet for bindende forhåndsuttalelser på et komplisert
og mindre tilgjengelig rettsområde som skatteavtalene,
er stort. De nevnte problemene i denne sammenheng er ikke så store
at det generelt er grunn til å unnta slike spørsmål
fra adgangen til å få bindende forhåndsuttalelser.
Det vil imidlertid være behov for enkelte begrensninger
i adgangen til å få bindende forhåndsuttalelser
på dette området. Departementet foreslår
at slike avgrensninger kan reguleres i forskrift.
Komiteen slutter seg til
Regjeringens vurderinger og forslag.
Behovet for å kunne få avklart vanskelige skatte- og
avgiftsspørsmål vil kunne oppstå for
alle skatte- og avgiftspliktige. Finansdepartementet foreslår
derfor ingen begrensning når det gjelder hvem som kan be om
forhåndsuttalelse, så lenge spørsmålet
ligger innenfor det området som omfattes av ordningen og den
som ber om forhåndsuttalelsen selv blir direkte berørt
av det spørsmål saken gjelder. Dette betyr at også personer
bosatt og selskaper hjemmehørende i utlandet kan anmode
om bindende forhåndsuttalelse. Dette kan være
aktuelt for eksempel før det skal treffes beslutning om
investeringer i Norge.
Den skatte- og avgiftspliktige må også kunne framlegge
spørsmål vedrørende disposisjoner hvor det
deltar flere enn ham selv og få avklart hvilke konsekvenser
disposisjonen vil få. Forhåndsuttalelsen vil ikke
få bindende virkning for andre enn spørreren.
Det må imidlertid være mulig for flere skatte-
og avgiftspliktige sammen å anmode om forhåndsuttalelse,
enten de skal foreta identiske disposisjoner eller de alle blir
berørt av den forestående disposisjonen. Uttalelsen
kan da kreves lagt til grunn av alle de involverte. Det er en forutsetning
at hver av spørrerne har betalt gebyr for at uttalelsen
skal være bindende, jf. kapittel 15.9.9 om gebyr.
Næringslovutvalget mener det må stilles krav
om at anmodningen vedrører et spørsmål
som er viktig for skattyter; et krav om at spørsmålet
er av vesentlig betydning for skattyter anses som et egnet kriterium. Hvorvidt
kravet er oppfylt må vurderes i forhold til den enkelte
skattyter. De tre høringsinstansene som uttaler seg på dette
punkt - Ligningsutvalget, Sentralskattekontoret for storbedrifter
og Fylkesskattesjefenes forening - slutter seg til Næringslovutvalgets
vurdering. Departementet foreslår på denne bakgrunn
at det kan gis uttalelser i saker som er av vesentlig betydning
for den skatte- og avgiftspliktige. Hvorvidt en uttalelse er av
vesentlig betydning for den skatte- og avgiftspliktige, må vurderes
i forhold til den enkelte. Ved vurderingen må en blant
annet se hen til skatte- eller avgiftsbeløpets størrelse,
både isolert sett og i forhold til den aktuelle inntekt.
Sentralskattekontoret for storbedrifter reiser spørsmål
om også andre typer saker, der vesentlighetkravet ikke
er oppfylt for skattyter, kan tas til behandling fordi saken er
av mer prinsipiell karakter. Kontoret uttrykker imidlertid skepsis
til dette. Departementet er enig i at de saker det bes om bindende forhåndsuttalelse
i, må være av viktighet for skattyter. Ordningen
er ment å avhjelpe i de situasjoner der vanskelige rettsspørsmål
dukker opp og det kreves utredninger der en ikke kan hente løsningen
i lovtekst, forarbeider eller rettspraksis. Hovedformålet
med ordningen er å skape forutberegnelighet for den enkelte skatte-
og avgiftspliktige. Det er imidlertid et poeng å tilrettelegge
ordningen slik at den kan få betydning også ut
over dette. Etter departementets syn vil uttalelsene kunne få betydning
som veiledende tolkningsuttalelser, på linje med andre
uttalelser fra skattemyndighetene. Finansdepartementet foreslår
derfor at det også kan gis uttalelser når spørsmålet
berører et stort antall skatte- og avgiftspliktige eller
er av prinsipiell betydning, og skattemyndighetene derfor har interesse
i å få avklart spørsmålet.
Saker som ikke er av vesentlig betydning for den skatte- og avgiftspliktige,
må kunne avvises. Saken kan imidlertid realitetsbehandles
selv om vesentlighetskravet ikke er oppfylt, dersom en finner at
saken er av allmenn interesse og derfor bør behandles.
Komiteen slutter seg til
Regjeringens vurderinger og forslag.
Næringslovutvalget foreslår at en anmodning
om forhåndsuttalelse skal gjelde de skatte- og avgiftsmessige
konsekvensene av en planlagt/forestående disposisjon.
Høringsinstansene slutter seg til dette.
Finansdepartementet er enig med Næringslovutvalget i
at det må være et vilkår at disposisjonen
ikke er igangsatt på det tidspunkt anmodningen framsettes. Departementet
foreslår at anmodning om forhåndsuttalelse vedrørende
disposisjoner som allerede er gjennomført, må avvises.
I svensk og finsk rett kan skattyteren i en viss utstrekning
be om forhåndsuttalelse for gjennomførte disposisjoner
dersom anmodningen framsettes innen selvangivelsesfristen. Departementet
antar at det kan være et visst behov for å få avklart
konsekvensene av en allerede gjennomført disposisjon, for
eksempel om en ekstraordinær inntekt skal anses skattepliktig.
Formålet med ordningen er imidlertid å skape forutberegnelighet
for skatte- og avgiftspliktige når de står overfor
valget om de skal gjennomføre eller påbegynne
en konkret, planlagt disposisjon eller ikke. Departementet anser
det derfor ikke hensiktsmessig å bruke ressurser på å gi
bindende forhåndsuttalelser vedrørende disposisjoner
som allerede er gjennomført. Konsekvensene av allerede
gjennomførte disposisjoner må altså fastsettes
gjennom den ordinære ligningsbehandlingen.
Komiteen slutter seg til
Regjeringens vurderinger og forslag.
Det første tema i vurderingen av kompetansespørsmålet
- det vil si spørsmålet om hvilket organ som skal
kunne gi bindende forhåndsuttalelser - er om en skal velge
lokal eller sentral løsning. Næringslovutvalget
foreslår en sentral løsning der kompetansen legges
til Riksskattenemnda i skattesaker. Også Zimmerutvalget
foreslo at kompetansen må legges til et sentralt organ.
I samsvar med Næringslovutvalget og Zimmerutvalgets
forslag samt det store flertallet av høringsinstanser,
foreslår departementet at kompetansen legges til et sentralt
organ. Finansdepartementet legger særlig vekt på å ivareta
hensynet til likebehandling og rettsenhet. Ved avgjørelse
av rettsspørsmål vil de tradisjonelle hensyn til
lokale forvaltningsløsninger ikke være så sterke
- i slike spørsmål må rettsenhet og likebehandling
være viktigere enn det lokale selvstyre.
Departementet legger videre vekt på at organet som skal
gi forhåndsuttalelser tillegges en omfattende instruksjonskompetanse.
En slik kompetansen bør legges til et organ med stor faglig
tyngde. Også dette tilsier at kompetansen må legges
til et sentralt organ.
Når det gjelder skattytere som lignes ved sentralskattekontorene,
har Næringslovutvalget foreslått at sentralskattekontorene
med nemnder skal ivareta ordningen med forhåndsuttalelser
for disse skattyterne. Hovedgrunnen til dette forslaget er at utvalget ønsker å videreføre
ordningen med bindende forhåndsuttalelser innenfor petroleumssektoren.
Flere høringsinstanser slutter seg til forslaget. Etter
departementets oppfatning kan ordningen med bindende forhåndsuttalelser
etter petroleumsskatteloven fortsatt bestå, selv om en
ikke foreslår noen særordning for skattytere som lignes
ved sentralskattekontorene for henholdsvis storbedrifter og utenlandssaker.
Hensynet til rettsenhet og likebehandling tilsier at det samme organet
bør gi forhåndsuttalelser også for skattytere
som lignes ved sentralskattekontorene. På denne bakgrunn
foreslår ikke departementet noen særskilt løsning
for disse skattyterne.
Komiteen slutter seg til
Regjeringens vurderinger og forslag.
Næringslovutvalget foreslår som nevnt ovenfor
at kompetansen til å gi bindende forhåndsuttalelser
legges til Riksskattenemnda i skattesaker. Når det gjelder merverdiavgift
slutter Næringslovutvalget seg til Zimmerutvalget. Flertallet
i Zimmerutvalget gikk inn for at bindende forhåndsuttalelser
på merverdiavgiftsrettens område skal gis av en
egen og nyopprettet nemnd. Da Næringslovutvalgets forslag
ble sendt på høring, la Finansdepartementet fram
et ytterligere forslag. Departementet ba om høringsinstansenes
syn på å legge uttalelseskompetansen til Skattedirektoratet.
Departementet har på denne bakgrunn vurdert følgende
alternativer når det gjelder hvilket organ som skal tillegges
kompetanse til å gi bindende forhåndsuttalelser:
1. Skattedirektoratet
2. Riksskattenemnda i skattesaker og Klagenemnda for merverdiavgift
i avgiftssaker, med Skattedirektoratet som felles sekretariat.
3. Egen uttalelsesnemnd både for skatte- og avgiftssaker,
med skattedirektoratet som felles sekretariat.
Det er særlig forholdet mellom administrasjon og folkevalgte
nemnder som trekkes fram som argument for å velge en nemndsløsning.
Slik dette er nå, kan statens overordnede organer ikke
instruere de folkevalgte nemndene om hvilken lovforståelse
de skal legge til grunn ved en avgjørelse. En bindende
forhåndsuttalelse vil ha karakter av instruksjon av de
ordinære ligningsmyndighetene og merverdiavgiftsmyndighetene,
herunder de folkevalgte nemndene og unntaksvis Riksskattenemnda
og Klagenemnda for merverdiavgift. Næringslovutvalget har
lagt vekt på at forhåndsuttalelsen skal kunne
binde de ordinære nemndene under ligningsbehandlingen,
og derfor foreslått å legge kompetansen til en
nemnd.
Også flere av høringsinstansene legger vekt
på at det er nemndene som er tillagt kompetanse til å treffe de
ordinære ligningsvedtakene, og slutter seg til Næringslovutvalgets
forslag om å legge kompetansen til en nemnd.
Departementet deler ikke dette synet, og legger fram forslag
om at Skattedirektoratet gis kompetanse til å gi bindende
forhåndsuttalelser. Etter departementets syn vil Skattedirektoratet
som uttalelsesorgan være den mest fleksible og enkle løsning.
Direktoratet har god kompetanse på den tunge skatte- og
avgiftsjussen. Oppgaven med å gi bindende forhåndsuttalelser
vil være et naturlig supplement til direktoratets generelle
arbeid med å avklare og veilede om regelverket om skatt
og avgift.
En uttalelse skal bare være bindende dersom den skatte-
og avgiftspliktige ønsker det, se kapittel 15.9.6. I praksis
vil dette gjelde uttalelser til gunst for dem. Ønsker ikke
den skatte- og avgiftspliktige at uttalelsen skal legges til grunn
ved den endelige fastsettelsen, fattes vedtak på ordinær
måte, og det aktuelle spørsmål kan da
bringes inn for nemndene på vanlig måte. Den skatte-
og avgiftspliktige vil også ha adgang til å påklage
et ligningsvedtak eller avgiftsvedtak der en forhåndsuttalelse
er lagt til grunn. Departementet kan derfor ikke se at rettssikkerheten
til de skatte- og avgiftspliktige blir svekket ved at kompetansen
til å gi forhåndsuttalelser legges til et administrativt
organ.
Det må også ses hen til at den instruksjonskompetansen
som vil ligge i en ordning med bindende forhåndsuttalelser
(i forhold til den senere konkrete og lokale ligningsavgjørelse
etter at den planlagte disposisjonen er gjennomført), kun
skal gjelde fortolkningsspørsmål. På dette
området har Skattedirektoratet allerede en ledende rolle
i dag. I sammenheng med dette må det også ses
hen til at avgjørelsen av om en faktisk gjennomført
transaksjon stemmer med forutsetningene i forhåndsuttalelsen,
vil være et bevisspørsmål hvor de lokale
ligningsmyndigheter fortsatt vil ha full kompetanse.
Hovedformålet med en ordning med bindende forhåndsuttalelser
er første og fremst å skape forutberegnelighet
for skatte- og avgiftspliktige når de står overfor
valget om de skal gjennomføre en disposisjon eller ikke.
Skattedirektoratet uttaler om dette:
«Ordningen med bindende forhåndsuttalelser
skal særlig ivareta skattyters behov for forutberegnelighet, og
dette behovet ivaretas fullt ut ved administrasjonens uttalelse.»
Etter departementets syn bør det etableres en ordning
der skatte- og avgiftspliktige kan få skatte- og avgiftsforvaltningens
forhåndsstandpunkt til en planlagt, framtidig disposisjon.
Det er kravet til forutberegnelighet, og videre kravet til faglig
tyngde og sikkerhet, som er det sentrale, og disse kravene kan Skattedirektoratet
tilfredsstille.
Velges en nemndsløsning vil alle saker få en
faglig og etatsforankret innstilling fra Skattedirektoratet, og
deretter en overprøving av innstillingen av nemnda. En
slik løsning kan nok sies å gi en ekstra kvalitetssikring
av de standpunkter Skattedirektoratet inntar. Løsningen
vil imidlertid bli mer ressurskrevende, og dessuten medføre
mye lengre saksbehandlingstid enn om kompetansen legges til direktoratet.
For skatte- og avgiftspliktige vil det ofte være viktig å få uttalelsen
relativt raskt. Departementet antar at en dobbeltbehandling ofte
vil ta så lang tid at verdien av uttalelsen kan bli vesentlig
redusert.
Departementets forslag får støtte fra blant
annet Norges Bondelag som uttaler at å legge kompetansen til
et folkevalgt organ kan «fremstå som unødvendig byråkratisk,
og gjøre behandlingen av sakene unødvendig tidkrevende».
Også Skattedirektoratet peker på at en nemndsbehandling
vil være ressurskrevende:
«Tidsaspektet samt ressurshensyn trekker i retning
av en slik (administrativ, departementets tilføyelse) løsning.
I den utstrekning avgjørelsesmyndigheten legges til et
nytt/eksisterende oppnevnt organ, legger en opp til en
mer tidkrevende/ressurskrevende to-instans behandling.
Etter direktoratets oppfatning vil det med en slik ordning i praksis
eksempelvis være umulig å etterleve de stramme
tidsfristene for saksbehandlingen som foreslås av Næringslovutvalget.»
Komiteen slutter seg til
Regjeringens vurderinger og forslag.
Skal en forhåndsuttalelse skape forutberegnelighet for
skatte- og avgiftspliktige, må den være bindende
for skatte- og avgiftsmyndighetene. Departementet foreslår
derfor at disse myndighetene er forpliktet til å legge
forhåndsuttalelsen til grunn når det forhold det
er tatt stilling til, behandles. Har skattyter fått en
forhåndsuttalelse om hvordan skattleggingen skal foretas
og krever den lagt til grunn, vil dette være bindende ved
den endelige fastsettingen uansett hvilket organ (normalt de lokale
ligningsmyndigheter) som fastsetter ligningen. Tilsvarende vil gjelde
ved den næringsdrivendes beregning og innberetning av merverdiavgift.
Så lenge den avgiftspliktige følger forhåndsuttalelsen,
vil det fra avgiftsmyndighetenes side ikke kunne fattes enkeltvedtak
som strider mot forhåndsuttalelsen, når denne
kreves lagt til grunn ved fastsettingen. Det sentrale i ordningen
er at en skatte- og avgiftspliktig skal kunne innrette seg etter
uttalelsen uten risiko for at myndighetene fraviker svaret, når
han selv ønsker svaret lagt til grunn.
Ut over dette foreslås det ikke noen bindende virkning.
Dette betyr at den skatte- og avgiftspliktige ikke er bundet av
uttalelsen hvis han ikke ønsker at den skal legges til
grunn ved skatte- eller avgiftsfastsettelsen. Svaret vil heller
ikke ha noen formell bindende effekt dersom den skatte- og avgiftspliktige
lar være å gjennomføre den planlagte
disposisjonen. Er det fattet et ligningsvedtak eller avgiftsvedtak
der en bindende forhåndsuttalelse er lagt til grunn, vil
forhåndsuttalelsen ikke være bindende ved en eventuell klagebehandling
dersom den skatte- eller avgiftspliktige ikke lenger ønsker
uttalelsen lagt til grunn.
Dersom det er skjedd endringer i de forutsetninger som har vært
avgjørende for uttalelsen, kan ikke den skatte- og avgiftspliktige
kreve at skatte- og avgiftsmyndighetene skal legge forhåndsuttalelsen
til grunn ved fastsettelsen. Dette må for det første
gjelde endringer i de faktiske forhold som har vært avgjørende for
utfallet. Hvorvidt disposisjonen er gjennomført i tråd
med de forutsetninger som uttalelsen bygger på må vurderes
ved den endelige fastsettelsen, og vil være et tema som
kan prøves av nemndene, jf. kapittel 15.9.7.4 Administrativ
klage og domstolprøving av det etterfølgende forvaltningsvedtaket.
Videre foreslår departementet at forhåndsuttalelsen
ikke skal være bindende dersom det har skjedd endringer
i den lovgivningen som er lagt til grunn for forhåndsuttalelsen,
og endringene er trådt i kraft med virkning for den senere
transaksjon i henhold til uttalelsen. Stortingets lovgivningsmyndighet
kan ikke bindes opp ved ordningen med bindende forhåndsuttalelser.
Endringer i administrativ praksis eller rettspraksis bør
derimot ikke medføre at skatte- og avgiftsmyndighetene
kan se bort fra en forhåndsuttalelse.
Selv om den skatte- og avgiftspliktige velger ikke å legge
avgjørelsen til grunn ved den endelige fastsettelsen, vil
faglig vel begrunnede forhåndsuttalelser ha en generell
veiledende vekt på linje med andre sakkyndige oppfatninger
fra ledende nivå i skatte- og avgiftsetaten. På denne
måten vil forhåndsuttalelser, selv om de ikke
får noen formell bindende virkning, få et preg
av å være anvisninger til underordnede organer
om hvilken fortolkning Skattedirektoratet mener skal legges til
grunn. Ligningsmyndighetene vil i slike tilfeller normalt legge
til grunn det standpunkt Skattedirektoratet har tatt. Dette er imidlertid
virkninger som også mange av dagens (ikke bindende) uttalelser har.
Komiteen slutter seg til
Regjeringens vurderinger og forslag.
Spørsmålet om det skal være adgang
til å få overprøvd forhåndsuttalelsen
ved administrativ klage henger sammen med hvilket organ som skal
ha kompetanse til å gi forhåndsuttalelser. Departementet
foreslår under kapittel 15.9.5 i Ot.prp. nr. 1 (2000-2001) Skatte-
og avgiftsopplegget 2001 - lovendringer, at kompetansen til å gi
bindende forhåndsuttalelser legges til Skattedirektoratet.
Departementet har derfor vurdert om det bør være
administrativ klageadgang for den skatte- og avgiftspliktige.
Næringslovutvalget foreslår at det ikke skal
være klageadgang når det gjelder forhåndsuttalelser,
men utgangspunktet for Næringslovutvalgets forslag er at det
er Riksskattenemnda som skal gi forhåndsuttalelser. Zimmerutvalgets
flertall gikk derimot inn for en administrativ klageadgang.
Det er i første rekke hensynet til den skatte- og avgiftspliktiges
rettssikkerhet som taler for en administrativ klageadgang. Departementet
går inn for at en forhåndsuttalelse ikke skal
være bindende for den skatte- og avgiftspliktige, jf. omtale
ovenfor i kapittel 15.9.6 i Ot.prp. nr. 1 (2000-2001) Skatte- og
avgiftsopplegget 2001 - lovendringer. At forhåndsuttalelsen ikke
er bindende, gjør at behovet for en klageadgang vil være
mindre enn i vanlige enkeltsaker som skatte- og avgiftsmyndighetene
har til behandling. At uttalelsen ikke er bindende for den skatte-
og avgiftspliktige innebærer at denne rent faktisk kan
velge om han vil gjennomføre transaksjonen i visshet om
hvilke skatte- eller avgiftsmessige konsekvenser transaksjonen vil få.
Dersom han ikke er enig i uttalelsen, men likevel velger å gjennomføre
transaksjonen, kan uttalelsen frafalles ved ligningen eller avgiftsinnberetningen,
og den skatte- og avgiftspliktige kan eventuelt fastholde sitt eget
syn overfor ligningsmyndighetene. De alminnelige administrative
klagemuligheter vil være i behold dersom den skatte- og
avgiftspliktige gjennomfører transaksjonen selv om forhåndsuttalelsen
er til ugunst, og han ikke ønsker den lagt til grunn ved
ligningen eller avgiftsinnberetningen. Etter departementets vurdering
vil den skatte- og avgiftspliktiges rettssikkerhet være
ivaretatt selv om det ikke er noen administrativ klageadgang knyttet
særskilt til ordningen med bindende forhåndsuttalelse.
Næringslovutvalget framhever som et avgjørende argument
mot overprøvingsadgang at det er viktig med en rask og
endelig avgjørelse i sakene om bindende forhåndsuttalelse.
Departementet er enig i at hensynet til at den skatte- og avgiftspliktige
skal kunne innrette seg etter forhåndsuttalelsen så raskt
som mulig etter at den er avsagt, taler mot en administrativ klageadgang.
I forlengelsen vurderer departementet det som en fordel at ordningen
gjøres så enkel som mulig administrativt, noe
som også taler for at forhåndsuttalelsen skal
være endelig.
Spørsmålet om det bør være
administrativ klageadgang på en forhåndsuttalelse
når uttalelseskompetansen er lagt til Skattedirektoratet,
har i liten grad vært berørt av høringsinstansene.
Høringsinstansene framhever imidlertid også viktigheten
av en rask avgjørelse i disse sakene. Etter departementets
vurdering ville, som nevnt i avsnittet over, dette hensynet neppe
være forenlig med en administrativ klageadgang.
Departementet foreslår på denne bakgrunn at
en bindende forhåndsuttalelse ikke skal kunne påklages administrativt
av den skatte- og avgiftspliktige.
Komiteen slutter seg til
Regjeringens vurderinger og forslag.
Departementet foreslår at en bindende forhåndsuttalelse
heller ikke skal kunne bringes inn for domstolene av den skatte-
og avgiftspliktige eller av staten v/Finansdepartementet.
Dette innebærer et brudd med de generelle reglene om domstolsprøving
av ligningsvedtak og avgiftsvedtak.
For den skatte- og avgiftspliktige vil de samme hensynene som
nevnt under kapittel 15.9.7.1 gjøre seg gjeldende her,
og på denne bakgrunn finner departementet ikke grunn til å foreslå at
en bindende forhåndsuttalelse skal kunne prøves
ved domstolene av den skatte- og avgiftspliktige. Dette er i tråd
med forslaget fra Næringslovutvalget.
Når man skal vurdere om staten v/Finansdepartementet
skal ha søksmålsadgang, må man ta utgangspunkt
i de ulike funksjonene som utøves av det offentlige i forbindelse
med skatte- og avgiftssaker. I egenskap av skatte- og avgiftsmyndighet
vil det ikke være noe behov for en søksmålsadgang
for det offentlige, da formålet med ordningen nettopp er å binde
myndighetene ved den senere skatte- og avgiftsfastsettelsen. I høringsbrevet
til Næringslovutvalgets forslag om å innføre
bindende forhåndsuttalelser i skatteretten, uttalte departementet
at det er særlig hensynet til skattekreditorene som kan
tale for at det offentlige skal ha adgang til å få prøvet
en forhåndsuttalelse av domstolene.
Næringslovutvalget er åpen for at det kan vurderes
nærmere hvorvidt skattekreditorene skal ha adgang til å få prøvet
en forhåndsuttalelse for domstolene.
Etter ligningsloven § 11-2 har skattekreditorene adgang
til å få prøvet et endelig ligningsvedtak
for domstolene. Skattekreditorenes søksmålsadgang
etter ligningsloven § 11-2 er ment å være
en sikkerhetsventil, og den benyttes sjelden i praksis. Hensynet
til skattekreditorene kan i utgangspunktet tale for at det bør være
søksmålsadgang også for forhåndsuttalelser,
slik at de kan ivareta sine interesser nettopp i prinsipielle saker
hvor en mener forhåndsuttalelsen er uriktig.
Det forutberegnelighetshensyn som ligger til grunn for selve
ordningen med bindende forhåndsuttalelser, taler generelt
mot en søksmålsadgang for det offentlige. Dessuten
vil hensynet til å få en rask avgjørelse
også tale mot at skattekreditorene får søksmålsadgang.
Departementet foreslår på denne bakgrunn at
heller ikke skattekreditorene skal gis anledning til å bringe
en forhåndsuttalelse inn for domstolene. Se forslag til
endring i ligningsloven § 11-2.
Departementet legger til grunn at i de tilfeller det skal avsies
eller er avsagt en prinsipiell uttalelse, vil departementets syn
i saken kunne presenteres direkte for Skattedirektoratet. I de tilfeller
uttalelsen er avsagt vil ikke departementets syn få noen
betydning for den aktuelle saken, men et annet resultat vil kunne
bli utfallet i senere tilsvarende saker. Etter departementets syn
er dette en akseptabel løsning for skattekreditorene.
Komiteen slutter seg til
Regjeringens vurderinger og forslag.
Departementet foreslår at også når
forhåndsuttalelsen er lagt til grunn ved ligningen eller
avgiftsfastsettelsen, skal den skatte- eller avgiftspliktige kunne påklage
vedtaket etter de alminnelige klagereglene. Dette er konsekvensen
av at forhåndsuttalelsen ikke anses bindende for spørreren.
Det foreslås tilsvarende at han skal kunne ha anledning
til å få det endelige ligningsvedtaket prøvet
for domstolene.
Departementet foreslår at staten v/Finansdepartementet
ikke skal kunne prøve et endelig ligningsvedtak for domstolene,
når det aktuelle spørsmål er i samsvar
med forhåndsuttalelsen. En søksmålsadgang knyttet
til den etterfølgende ligningen ville svekke forutberegneligheten
for skattyter, samtidig som det ville innebære at ligningsmyndighetens
binding ikke vil kunne anses som endelig. Departementet vil imidlertid
fortsatt kunne få prøvet andre deler av ligningen ved
domstolene.
Komiteen slutter seg til
Regjeringens vurderinger og forslag.
Områdene skatt og merverdiavgift reguleres av to ulike
sett forvaltningsregler. Ligningsloven inneholder regler av forvaltningsmessig
karakter i forbindelse med utligning av formues- og inntektsskatt
og avgift til folketrygden. På merverdiavgiftsrettens område
er det reglene i forvaltningsloven som kommer til anvendelse. De
alminnelige saksbehandlingsreglene i ligningsloven kapittel 3 regulerer
imidlertid i stor grad de samme forhold som de alminnelige saksbehandlingsreglene
i forvaltningsloven.
Departementet foreslår at regler om bindende forhåndsuttalelser
i skatte- og avgiftssaker gis i henholdsvis ligningsloven, folketrygdloven
og merverdiavgiftsloven. Dette betyr at saksbehandlingsreglene i ligningsloven
kommer til anvendelse ved forhåndsuttalelser som gjelder
skatt og avgifter til folketrygden, mens forvaltningslovens regler
kommer til anvendelse ved forhåndsuttalelser som gjelder
merverdiavgift og investeringsavgift.
Saksbehandlingsreglene i ligningsloven er tilpasset situasjonen
i forbindelse med den ordinære ligning av skattyterne.
Både på områdene skatt og merverdiavgift
er det behov for særlige saksbehandlingsregler knyttet
til forhåndsuttalelser. Departementet foreslår at
slike regler kan fastsettes i en felles forskrift med hjemmel i
ligningsloven, merverdiavgiftsloven og folketrygdloven. I punktene
nedenfor gis det en omtale av de mest sentrale spørsmålene
forskriften bør regulere.
Komiteen slutter seg til
Regjeringens forslag.
Skal Skattedirektoratet kunne foreta en betryggende saksbehandling
innen de tidsfrister som departementet foreslår, er det
nødvendig å stille krav til anmodningen som legges
fram.
En anmodning om bindende forhåndsuttalelse skal være
skriftlig, og inneholde all relevant og nødvendig informasjon
for uttalelsen. Den skatte- og avgiftspliktige må selv
være ansvarlig for å spesifisere hva slags spørsmål
anmodningen gjelder og klarlegge faktum som er relevant, slik at
det er mulig å gi en bindende forhåndsuttalelse.
Departementet foreslår at manglende opplysninger skal være
avvisningsgrunn for en begjæring om bindende forhåndsuttalelse.
Dersom det i anmodningen ikke er gjort rede for de faktiske forutsetninger
som må til for å få en juridisk klar
problemstilling, bør imidlertid den skatte- eller avgiftspliktige
gis en mulighet til å komme med supplerende opplysninger.
Kommer ikke den skatte- og avgiftspliktige med de nødvendige
opplysninger innen en frist fastsatt av Skattedirektoratet, vil
anmodningen bli avvist.
Komiteen slutter seg til
Regjeringens forslag.
Etter at Skattedirektoratet har mottatt en anmodning om forhåndsuttalelse,
bør direktoratet så raskt som mulig ta stilling
til om anmodningen kan realitetsbehandles eller må avvises.
Vilkårene for at en anmodning skal kunne realitetsbehandles
er nærmere beskrevet i punktene ovenfor. Skattedirektoratet
bør kort angi hva som er grunnlaget for avvisningen.
Næringslovutvalget har foreslått at avvisningsvedtaket
ikke skal kunne påklages, verken administrativt eller ved
domstolsprøving. Et system med klageadgang vil bli omfattende,
og utvalget antar at det i få tilfeller vil være
behov for klageadgang. Ingen av høringsinstansene går
imot dette. Departementet slutter seg til forslaget om at avvisningsvedtak
ikke skal kunne påklages.
Videre foreslår Næringslovutvalget at i de
tilfeller en anmodning om forhåndsuttalelse avvises, skal
den skatte- eller avgiftspliktige få tilbakebetalt det
gebyret som måtte innbetales i forbindelse med anmodningen om
forhåndsuttalelse. Se nærmere om gebyret i kapittel
15.9.9 i Ot.prp. nr. 1 (2000-2001) Skatte- og avgiftsopplegget 2001
- lovendringer. Departementet er enig med Næringslovutvalget
i at gebyret bør betales tilbake i de tilfeller anmodningen
ikke realitetsbehandles.
Komiteen slutter seg til
Regjeringens forslag.
Næringslovutvalget er av den oppfatning at det bør
innføres frister for saksbehandlingen. Selv foreslår
utvalget at samlet saksbehandlingstid ikke bør overstige
10 uker, og at spørsmålet om saken skal avvises
bør avgjøres innen seks uker. Fristen kan imidlertid
ikke være absolutt. Under ekstraordinære forhold
foreslås det at fristen skal kunne forlenges. Også Zimmerutvalget
legger vekt på at anmodninger om forhåndsuttalelser
må behandles relativt raskt, og foreslår på denne
bakgrunn at det vedtas en frist på 45 dager.
Flere av høringsinstansene uttaler seg om dette. Nærings-
og handelsdepartementet påpeker viktigheten av en rask
saksbehandling, og uttaler at det må utformes klare saksbehandlingsfrister.
NHO foreslår i likhet med Næringslovutvalget en
saksbehandlingsfrist på 10 uker. NARF og HSH uttaler:
«Det er helt avgjørende at vedtaket
må kunne forelegges skattyter innen maksimum to måneder
fra innlevering av problemstilling».
Andre høringsinstanser er derimot mer skeptiske til
at det utformes så klare og knappe saksbehandlingsfrister.
Fylkesskattesjefenes forening advarer mot at det innføres
lovbestemte frister for saksbehandlingen. Ligningsutvalget karakteriserer
den foreslåtte saksbehandlingsfristen som knapp.
Verken i Danmark eller Sverige er det gitt lovbestemte frister,
og i Finland sier reglene kun at saksbehandlingen skal skje raskt.
I praksis er saksbehandlingstiden i Danmark ca. fire-seks måneder.
I Sverige er normal saksbehandlingstid 6-8 måneder, men
helt opp til ett år i kompliserte saker. I Finland er saksbehandlingstiden
ca. 2 måneder.
Departementet ser behovet for en rask avklaring av anmodninger
om bindende forhåndsuttalelser. På den annen side
vil anmodninger om forhåndsuttalelser i stor grad gjelde
kompliserte saker som er ressurskrevende. Fordi forhåndsuttalelsene
vil binde skatte- og avgiftsmyndighetene og en antar at de vil få en
veiledende funksjon for andre skatte- og avgiftspliktige og etaten
for øvrig, bør slike saker gis en grundig behandling.
Saksbehandlingstiden i de andre nordiske land varierer i stor grad. Å se
hen til disse landenes praksis gir derfor begrenset veiledning.
Departementet vil i denne omgang ikke foreslå at det innføres
konkrete saksbehandlingsfrister. Om slike frister skal innføres bør
heller vurderes etter at ordningen har fungert en stund.
Komiteen slutter seg til
Regjeringens vurderinger.
I tråd med Næringslovutvalgets forslag, foreslår departementet
at det skal betales et gebyr for å få en bindende
forhåndsuttalelse. Finansdepartementet ser på muligheten
til å få en bindende forhåndsuttalelse som
en gunstig ordning for skatte- og avgiftspliktige, og som et ekstra
servicetilbud fra skattemyndighetenes side. Det er derfor naturlig
at det betales et gebyr for å få en forhåndsuttalelse.
Høringsinstansene støtter et forslag om gebyr.
Som det framgår av kapittel 15.4 i proposisjonen, betales
det gebyr for bindende forhåndsuttalelser både
i Sverige, Danmark og Finland.
At det må betales et gebyr for å få en
forhåndsuttalelse, skal bidra til at anmodningene gjelder
disposisjoner av vesentlig betydning. Gebyrordningen vil således
sammen med de øvrige krav som må være
oppfylt for at en anmodning tas til behandling, være med på å begrense
antall saker som forelegges Skattedirektoratet.
Kostnadene ved innføring av bindende forhåndsuttalelser
er anslått til ca. 8,3 mill. kroner i 2001, og deretter
ca. 7,2 mill. kroner årlig. Ordningen er planlagt delvis
finansiert gjennom gebyrordningen. Gebyret foreslås satt
til 1 500 kroner for personlige skattytere og 10 000
kroner for upersonlig skattytere. For avgiftspliktige næringsdrivende
foreslås gebyret satt til 10 000 kroner. Dette
antas å gi ca. 1,9 mill. kroner i årlige inntekter.
Gebyret er ikke foreslått satt så høyt
at ordningen blir selvfinansierende. Selv om bindende forhåndsuttalelser
vil gi uttrykk for skatte- og avgiftsetatens syn på hvordan
et konkret skatte- eller avgiftsspørsmål skal
behandles, vil uttalelsen også kunne gi uttrykk for etatens
generelle lovforståelse på det aktuelle området.
På denne måten kan uttalelsen få betydning
også for andre skatte- og avgiftspliktige og skatte- og
avgiftsetaten for øvrig. Av denne grunn finner departementet
det urimelig at den enkelte som ber om forhåndsuttalelse,
skal bære alle kostnadene med uttalelsen alene.
Departementet foreslår at gebyret skal betales inn samtidig
med at forespørselen sendes. Dette betyr at så lenge
gebyret ikke er innbetalt, vil ikke Skattedirektoratet ta saken
til behandling.
Det foreslås at det skal være adgang for flere
skatte- og avgiftspliktige sammen å be om forhåndsuttalelse
når den aktuelle disposisjonen berører dem alle eller
de skal foreta identiske disposisjoner. I slike tilfeller må hver
enkelt skatte- og avgiftspliktig innbetale et gebyr for at forhåndsuttalelsen
skal bli bindende for hver enkelt av dem.
Komiteens flertall, alle
unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre og representanten Steinar
Bastesen, slutter seg til Regjeringens forslag.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og representanten Steinar Bastesen er ikke
enig i Regjeringens forslag til gebyrsatser. Disse
medlemmer mener at gebyrene bør være 750
kroner for personlige skattytere og 3000 kroner for upersonlige
skattytere. Det vises til forslag i Budsjett-innst. nr. 6 (2000-2001).
Næringslovutvalget foreslår at bindende forhåndsuttalelser
bør publiseres. Bindende forhåndsuttalelser vil
gi uttrykk for skatte- og avgiftsmyndighetenes forståelse
av regelverket, og vil kunne få betydning som generell
veiledning når en står overfor vanskelige skatte-
og avgiftsspørsmål.
Departementet er i utgangspunktet enig i at forhåndsuttalelser
bør publiseres. Det er imidlertid visse hensyn som må ivaretas
dersom slike uttalelser skal gjøres kjent for andre.
Ligningsloven og merverdiavgiftslovens regler om taushetsplikt
kommer til anvendelse ved behandlingen av bindende forhåndsuttalelser.
Taushetsplikten er pålagt alle som arbeider for ligningsmyndighetene
og gjelder «det han i sitt arbeid har fått vite
om noens formues- eller inntektsforhold eller andre økonomiske,
bedriftsmessige eller personlige forhold». Tilsvarende
regulerer merverdiavgiftsloven § 7 avgiftsforvaltningens
taushetsplikt. Den som har offentlig verv, stilling eller oppdrag
knyttet til avgiftsforvaltningen, har taushetsplikt om «det
han i sitt arbeid har fått vite om noens forretnings-,
drifts-, formues- og inntektsforhold og om andre økonomiske
og personlige forhold som ikke er alminnelig kjent».
Bindende forhåndsuttalelser refererer seg til framtidige,
planlagte disposisjoner. Dette betyr at skatte- og avgiftspliktige
må gi opplysninger om økonomiske og forretningsmessige
forhold, og dette kan være opplysninger som de ikke ønsker
skal være allment kjent. At reglene om taushetsplikt etterleves,
vil være like viktig for den skatte- og avgiftspliktige
i forbindelse med bindende forhåndsuttalelser, som ved
den ordinære saksbehandlingen. Publisering av forhåndsuttalelsene
kan ikke skje dersom det er fare for at skatte- og avgiftsmyndighetene
røper opplysninger som er undergitt taushetsplikten.
Skal en forhåndsuttalelse publiseres er det derfor nødvendig
at dette skjer på en måte som gjør at
opplysninger om hvem den aktuelle skatte- og avgiftspliktige er,
ikke røpes. Opplysninger som medfører at den skatte-
og avgiftspliktiges identitet kan bli kjent, og dermed også opplysninger
om hans økonomiske forhold, må utelates ved publiseringen.
Næringslovutvalget foreslår blant annet at
forhåndsuttalelsene kan publiseres via Internett. Departementet
er enig i at dette vil være en egnet måte å gjøre
uttalelsene kjent på. Skatteetaten har egen hjemmeside
på www.skatteetaten.no, hvor uttalelsene kan gjøres
tilgjengelige. For øvrig er det naturlig at Skattedirektoratet
selv vurderer hvordan uttalelsene kan gjøres kjent på en
hensiktsmessig måte.
Komiteen slutter seg til
Regjeringens vurderinger.
Flere av høringsinstansene har påpekt at ordningen
med bindende forhåndsuttalelser må utformes som
et supplement til skatte- og avgiftsmyndighetenes alminnelige veiledningsplikt.
Reglene om skatte- og avgiftsmyndighetenes veiledningsplikt er behandlet
under kapittel 15.3.2.5 og 15.3.3. i Ot.prp. nr. 1 (2000-2001) Skatte-
og avgiftsopplegget 2001 - lovendringer. Det er departementets intensjon
at de to regelsettene skal supplere hverandre, og departementet foreslår
ingen endringer i reglene om veiledningsplikt. Som nevnt innledningsvis
under kapittel 15.3.1 i Ot.prp. nr. 1 (2000-2001) Skatte- og avgiftsopplegget
2001 - lovendringer, er det utviklet en ordning med ikke-bindende
forhåndsuttalelser gjennom administrativ praksis både
på området for skatt og merverdiavgift. Departementet
legger til grunn at praksisen i det vesentligste videreføres
som nå. Det er imidlertid meningen at ordningen med bindende
forhåndsuttalelser skal kunne fange opp de komplekse tilfellene,
hvor det vil være ressurskrevende å avgi en uttalelse.
Visse kompliserte saker vil således kunne bli henvist til
ordningen med bindende forhåndsuttalelser.
Komiteen slutter seg til
Regjeringens vurderinger.
Adgang for Skattedirektoratet til å gi bindende forhåndsuttalelser
i skatte- og avgiftssaker må fastsettes i lov. Bindende
forhåndsuttalelse skal legges til grunn ved ligningen i
skattesaker. På område for skatt er det derfor
naturlig at en slik kompetanse fastsettes med hjemmel i ligningsloven.
Departementet foreslår at reglene gis i et nytt kapittel
3 A. Tilsvarende foreslås det at regler om bindende forhåndsuttalelser
på merverdiavgiftsrettens område inntas i merverdiavgiftsloven
som et nytt kapittel XIV a.
Arbeidsgiveravgiften er regulert i folketrygdloven. Det foreslås
at hjemmel for bindende forhåndsuttalelser inntas her.
Det er ligningsmyndighetene som har kompetanse til å fastsette
eller endre avgiften, jf. folketrygdloven § 24-4.
Departementet finner det derfor tilstrekkelig å henvise
til bestemmelsene om bindende forhåndsuttalelser i ligningsloven.
Det vises til forslag til endring i folketrygdloven § 23-3.
Ved gjennomføringen av ordningen med bindende forhåndsuttalelser
vil det være behov for nærmere forskriftsregulering
på ulike områder, blant annet når det
gjelder saksbehandlingsregler. Det foreslås derfor at departementet
i ligningsloven og merverdiavgiftsloven gis hjemmel til å gi
forskriftsbestemmelser til utfylling og gjennomføring av
ordningen med bindende forhåndsuttalelser i skatte- og
avgiftssaker.
Komiteen slutter seg til
Regjeringens forslag til nytt kapittel 3 A i ligningsloven, nytt
kapittel XIV a i merverdiavgiftloven og endring i folketrygdloven § 23-3.
Det vises for øvrig til merknader foran i avsnittene 6.2
til 6.11.
Ordningen med bindende forhåndsuttalelser bør settes
i verk så snart som mulig. Før dette kan skje
må det imidlertid skje en praktisk tilrettelegging i Skattedirektoratet.
Ordningen krever til sammen 18 nye årsverk, og personell
til disse stillingene må på plass. Videre må det
etableres nye administrative rutiner knyttet til ordningen med bindende
forhåndsuttalelser, og det skal settes i gang opplærings-
og informasjonsvirksomhet. Departementet foreslår derfor
at Kongen gis kompetanse til å bestemme når lovendringene
skal tre i kraft.
Komiteen slutter seg til
Regjeringens forslag om ikrafttredelse.
Innføringen av ordningen med bindende forhåndsuttalelser
vil ha økonomiske og administrative konsekvenser for skatteetaten.
Skattedirektoratet har beregnet det ekstra ressursbehovet som
følger av ordningen til å utgjøre 15 årsverk
på skatteområdet, og 3 årsverk på avgiftsområdet.
Dette antas å utgjøre ca. 7,2 mill. kroner i årlige driftsutgifter
i skatteetaten fra 2001. I tillegg er det behov for ulike informasjons-
og opplæringstiltak i 2001. Disse engangsutgiftene er beregnet
til ca. 1,1 mill. kroner. Det er usikkerhet knyttet til anslagene.
Det har vært forutsatt at de varige driftsutgiftene ved
reformen delvis skal finansieres gjennom en gebyrordning. For å sikre
at også små skattytere har anledning til å bruke
ordningen er ikke gebyret satt så høyt at ordningen
blir selvfinansierende. Gebyret foreslås derfor satt på linje
med nivået for lignende ordninger i Sverige og Danmark.
Dette tilsier et gebyr på ca. 1 500 kroner for
uttalelser til personlige skattytere, og ca. 10 000 kroner
for uttalelser til avgiftspliktige og upersonlige skattytere. Et
slikt gebyrnivå antas å gi årlige inntekter
på ca. 1,9 mill. kroner. Det er usikkerhet knyttet til
anslaget. Skatteetaten vil vurdere en eventuell videre differensiering
av gebyrsatsene etter hvor tidkrevende forhåndsuttalelsene
er for etaten.
Komiteen tar redegjørelsen
om økonomiske og administrative konsekvenser til etterretning.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og representanten Steinar Bastesen viser til
merknader til kapittel 16.9, og legger til grunn at gebyrene skal
være kr 750 for personlige skattytere og kr 3 000
for upersonlige skattytere.
I Ot.prp. nr. 47 (1999-2000) kapittel 1.5 ble det varslet at
en tok sikte på å komme tilbake med forslag til
nye, permanente kommunefordelingsregler i løpet av vårsesjonen.
I Ot.prp. nr. 78 (1999-2000) kapittel 9 ble det omtalt at nevnte
siktemål likevel ikke lot seg oppfylle. I stedet ble det
angitt at departementet tok sikte å fremme forslag til
permanente fordelingsregler i en proposisjon i løpet av
september d.å. og at det i denne proposisjon ville bli
tatt stilling til om kommunefordelingen for skatteåret
2001 skal baseres på forslaget om nye, permanente regler
eller på overgangsregelen av 18. desember 1998 nr. 75.
Av hensyn til kommunenes budsjettprosess for 2001 ble videre angitt
at en tok sikte på at kommunene innen månedsskiftet
oktober/november, skal få tilsendt foreløpig fordelte
skattegrunnlag i samsvar med de fordelingsregler som vil bli foreslått
for skatteåret 2001.
Departementet har arbeidet videre med disse spørsmålene,
og legger med dette fram lovforslag til nye kommunefordelingsregler
som foreslås gitt virkning f.o.m. eiendomsskatteåret
2001. De foreslåtte fordelingsregler skal imidlertid vurderes
som overgangsregler i den forstand at reglene vil bli gjenstand for
revurdering i forbindelse med den forestående revisjon
av eigedomskattelova. Fordelingsreglene som foreslås vil
gi kommuner uten større tekniske innretninger i sitt distrikt,
en liten andel av eiendomsskattgrunnlaget. Ved en slik revisjon
av eigedomsskattelova vil det bli vurdert endringer som i større
grad tilgodeser slike kommuner. Dette arbeid vil bli gjenomført så snart
nye regler for taksering av bolig- og fritidseiendommer er vedtatt.
Komiteen tar dette til
etterretning.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre vil påpeke
at det er en nøye sammenheng mellom ikrafttredelse av eiendomsskattelovens § 8
og dette punkt. Da finansministeren har varslet at han «meget
snart» vil komme med forslag til lovendringer slik at kommunenes
proveny som følge av en endret § 8 i
eiendomsskatteloven kan bringes i samsvar med Stortingets forutsetninger,
kan det bli aktuelt også å se på kommunefordelingen
av eiendomsskatt for grensekryssende anlegg på nytt.
Disse medlemmer vil i så fall
komme tilbake til dette under behandling av den varslede sak fra
Finansdepartementet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til respektive merknader og forslag
i Innst. O. nr. 85 (1999-2000).
I kapittel 16.2 i Ot.prp. nr. 1 (2000-2001) Skatte- og avgiftsopplegget
2001 - lovendringer, er det redegjort for praksis for fellestaksering
og fordeling av verdien for kommunekryssende kraftanlegg for eiendomsskatteformål.
Praksis som er basert på avtaler mellom kommunene er ikke
kartlagt i sin helhet, og det legges til grunn at de prinsipper
som er lagt til grunn for fordelingen kan variere. Departementet
antar imidlertid at fordelingen i stor utstrekning har vært basert
på kostpris/investert kapital i anleggene.
Komiteen tar redegjørelsen
til orientering.
Ved vedtakelsen og ikraftsettelsen av eigedomsskattelova § 8
for kraftanlegg var siktemålet i hovedsak å få til
en harmonisering av selve verdsettelsesgrunnlaget for lignings-
og eiendomsskatteformål. Etter ikrafttredelsen av eigedomsskattelova § 8
for kraftanlegg, er denne harmonisering av verdsettelsesreglene
oppnådd ved at verdsettelsen for kraftanlegg skal følge
skatteloven § 18-5 i forhold til alle skattearter.
Om formålene med kraftskattereformen og omlegging av
eiendomsskattleggingen av kraftanlegg heter det i Ot.prp. nr. 47
(1999-2000) kapittel 2.5.1:
«Et sentralt formål ved kraftskattereformen
var å forenkle regelverket, redusere muligheten for å velge ulike
metoder for verdsettelse, og generelt å redusere bruken
av skjønn slik at antallet tvister for domstolene kunne
reduseres. I vurderingen av hvilke endringer som bør foretas
for å øke skattegrunnlagene og dermed kommunenes
skatteinntekter, vil departementet fortsatt legge vesentlig vekt
på å unngå endringer som igjen åpner
for større bruk av skjønn.»
Om eller hvordan hensynet til forenkling i form av samordning
av kommunefordelingsregler for grunnlaget for ulike skattearter
skal oppnås eller vektlegges, har ikke vært berørt
nærmere.
Etter departementets oppfatning er det heller ikke grunnlag for å utlede
at dette var et hensyn bak ikraftsettelsen av eigedomsskattelova § 8
for kraftanlegg. Det er heller ikke lagt til grunn som et overordnet
hensyn ved utforming av forslag til fordelingsregler på det
nåværende tidspunkt. Etter departementets oppfatning
vil dette hensyn til dels stå i motstrid til de øvrige hensyn
som er lagt til grunn ved ikraftsettelsen av eigedomsskattelova § 8
for kraftanlegg; nemlig hensynet til eigedomsskattelovas virkeområde
og objektavgrensning samt hensynet til å unngå omfordelingsvirkninger
mellom kommunene, jf. kapittel 16.3.1.1.2 og 16.3.1.1.4, i Ot.prp.
nr. 1 (2000-2001) Skatte- og avgiftsopplegget 2001 - lovendringer.
Komiteen tar dette til
etterretning.
I forbindelse med ikrafttredelsen av eigedomsskattelova § 8
m.fl. f.o.m. 1. januar 2001, jf. kgl. res. av 2. juli
1999 nr. 713 ble det angitt at loven skulle gjelde for «anlegg
for produksjon (..) av elektrisk vannkraft.» Denne formulering
ble foreslått allerede i Ot.prp. nr. 23 (1995-1996) kapittel
11.7.1 og ble kommentert slik:
«Departementet antar at uttrykket anlegg for
produksjon av elektrisk vannkraft er så vidt dekkende for alle
objekter som kan belegges med eiendomsskatt og derfor kan brukes
for angivelse av virkeområdet for ikrafttredelse av § 8.
Det presiseres at denne angivelse av virkeområdet ikke
er ment å utvide eller innskrenke hjemmelen for ileggelse
av eiendomsskatt på kraftverk.»
Det antas således at det ved ikraftsettelsen av eigedomsskattelova § 8
for kraftanlegg var en forutsetning at vilkårene for ileggelse
av eiendomsskatt, herunder eigedomsskattelovas objektavgrensning,
jf. lovens §§ 3 og 4, skulle ligge fast.
Departementet kan heller ikke se at det ved vedtakelsen av de
nye verdsettelsesreglene i skatteloven § 18-5,
ble anlagt noen annen forutsetning på dette punkt. Den
samlede verdi for kraftanlegget beregnet etter denne bestemmelse,
skal riktignok benyttes som grunnlag for både eiendomsskatt
og eventuell formuesskatt for personlige skattepliktige, jf. eigedomsskattelova § 8.
Selve verdsettelsesreglene i skatteloven § 18-5
knytter seg ikke til noen verdsettelse av de enkelte objekter i
kraftanlegget som også kan undergis eiendomsskatt. Denne
felles verdsettelse skal også foretas selv om formuesskatten
og eiendomsskatten i utgangspunktet har ulik karakter. Det vises
til Magnus Aarbakke som i Skatt på formue 1998 s. 13 uttaler
følgende:
«I motsetning til eiendomsskatten, som bygger
på eiendomsskatteloven av 6. juni 1975 nr 29 (esktl), er formuesskatten
altså ikke en objektskatt, som utskrives på de
enkelte formuesobjekter - typiske de enkelte faste eiendommer -
men en subjektskatt, på samme måte som inntektsskatten.»
På denne bakgrunn har departementet i utgangspunktet
lagt til grunn at eigedomsskattelovas objektavgrensning, jf. eigedomsskattelova §§ 3
og 4, må respekteres og hensyntas ved utarbeiding av regler
om kommunefordeling av eiendomsskattegrunnlag for kraftverk etter
skatteloven § 18-5.
Dette utgangspunkt innebærer for det første
at fordelingsreglene ikke kan medføre at en kommune får anledning
til å skattlegge objekter som ikke ligger innenfor kommunens
grenser og som ikke kan være beskatningsobjekt etter eigedomsskattelova.
Kommunefordelingsreglene vil dessuten i praksis fungere som verdsettelsesregler
for den andel av skattegrunnlaget som skal tilfalle den enkelte
kommune. Ettersom den enkelte kommune bare kan beskatte objekter
beliggende innenfor sine kommunegrenser, innebærer ovennevnte
forutsetning også at kommunefordelingsreglene i utgangspunktet
bør bygge på en vurdering av verdien av de enkelte
objekter beliggende i den enkelte kommune.
Departementet vil imidlertid bemerke at eigedomsskattelova står
for tur for en mer generell revisjon med utgangspunkt i innstillingen
fra det såkalte eiendomsskatteutvalget, NOU 1996:20 Ny
lov om eiendomsskatt. Utvalget var av den oppfatning at alle faste
eiendommer i en kommune bør omfattes av eiendomsskatt,
med mindre det foreligger helt spesielle grunner for å oppstille
unntak.
Regjeringen har ikke tatt standpunkt til eiendomsskattens omfang,
men muligheten for å innføre en mer generell eiendomsskatt
vil bli vurdert nærmere ved oppfølging av eiendomsskatteutvalgets
innstilling. Hvor langt en bør gå i så måte
- herunder i forhold til eiendommer knyttet til kraftanlegg, må undergis
en grundig vurdering. En vil imidlertid særlig vurdere
en mulig utvidelse av eigedomsskattelovas virkeområde i
forhold til kommuner med innsatsfaktorer til vannkraftproduksjon
som ikke er objekt for eiendomsskatt etter dagens regler. Eksempler
på dette kan være magasinkommuner uten reguleringsanlegg
i sitt distrikt og kommuner med vannfall som er overført
til andre kommuner for utnyttelse der.
I oppfølgingsarbeidet er det også behov for å se
eiendomsskatten i sammenheng med de øvrige delene i skattesystemet.
Reglene for taksering av blant annet bolig- og fritidseiendommer
vil være av sentral betydning ved utforming av nye regler.
Det har derfor vært ansett hensiktsmessig å avvente
den nærmere utformingen av ny eiendomsskattelov til disse
spørsmålene er avklart. Det vil bli lagt til grunn
at det nye takseringssystemet også skal være utgangspunkt
for verdsetting ved utskriving av eiendomsskatt på bolig-
og fritidseiendommer, jf. komitéflertallets forutsetninger i
Innst. S. nr. 143 (1996-1997).
Departementet vil ta sikte på å foreta en revurdering
av fordelingsreglene for eiendomsskatt for kraftanlegg i tilknytning
til en eventuell generell endring av vilkårene for utskriving
av eiendomsskatt. Slike endrede fordelingsregler bør få virkning
fra samme tidspunkt som eventuelle endringer i eigedomsskattelova.
Dette arbeid vil bli gjennomført så snart nye
regler for taksering av bolig- og fritidseiendommer er vedtatt.
Komiteen tar dette til
etterretning.
Med samme begrunnelse som i forrige avsnitt legger departementet
til grunn at også eigedomsskattelovas skattesubjektavgrensning
ligger fast ved anvendelse av eigedomsskattelova § 8.
Loven har ingen regler som uttrykkelig regulerer hvem som er subjekt
for skatten. Det kommer imidlertid forutsetningsvis til uttrykk
i lovens §§ 16 og 19 første
ledd at det er eieren som ilegges eiendomsskatt. Dette anses som
sikker rett.
Denne forutsetning innebærer at fordelingsreglene ikke
kan medføre at det skrives ut eiendomsskatt på eiere
av objekter som ikke faller inn under reglene i eigedomsskattelova §§ 3
og 4. Sammenholdt med hensynet til eigedomsskattelovas objektavgrensning,
jf. foregående avsnitt, innebærer denne forutsetning
også at fordelingsreglene ikke må medføre
at den enkelte eiendomsskattepliktige belastes med større
andel av eiendomsskattegrunnlaget enn verdien av vedkommendes anleggsdeler
av kraftanlegget skulle tilsi.
Komiteen tar dette til
etterretning.
De endrede regler i skatteloven § 18-5 om verdsettelse
av kraftanlegg vil kunne føre til endrede eiendomsskattegrunnlag
for enkeltkommuner. Departementet har lagt til grunn at Stortinget
aksepterer slike variasjoner som skyldes de endrede verdsettelsesprinsipper
som skal legges til grunn for eiendomsskatteformål, jf.
Ot.prp. nr. 47 (1999-2000) kapittel 1.5. Det er likevel ikke tatt
stilling til i hvilket omfang slike variasjoner på kommunenivå kan
eller bør påvirkes av kommunefordelingsreglene
for skattegrunnlaget etter de nye regler.
Finanskomiteen har imidlertid sluttet seg til at hensynet til å unngå utilsiktede
omfordelingsvirkninger mellom kommunene i forhold til det tidligere
system, burde være ledende for valg av overgangsregler om
kommunefordelingen. Det vises til finanskomiteens uttalelser i Innst.
O. nr. 62 (1995-1996) kapittel 8.3 og i Innst. O. nr. 16 (1998-1999)
kapittel 16, jf. kapittel 16.3.2.1 i Ot.prp. nr. 1 (2000-2001) Skatte-
og avgiftsopplegget 2001 - lovendringer. Det samme hensyn ble lagt
til grunn ved vedtakelse av fordelingsregler både for formues-,
inntekts- og naturressursskatt, jf. skatteloven § 18-7,
femte, syvende og åttende ledd. Det vises for øvrig
til Innst. O. nr. 85 (1999-2000) kapittel 1.1 hvor komitéflertallet
uttalte:
«Flertallet vil imidlertid peke på at
det fortsatt er grunn til å stille spørsmål
ved om fordelingsvirkningene mellom kommunene er innafor akseptable
rammer, og ber på denne bakgrunn departementet vurdere om
det på bakgrunn av erfaringer med innføring av
eiendomsskatteloven § 8 er behov for justeringer
med sikte på å unngå uheldige fordelingsvirkninger
mellom enkeltkommuner.»
Å unngå eller dempe omfordelingsvirkninger
av det samlede skattegrunnlag for kraftanlegg mellom de berørte
kommuner i forhold til de tidligere regler, er på denne
bakgrunn lagt til grunn som et relativt tungtveiende hensyn ved
utforming av permanente kommunefordelingsregler.
Ovennevnte hensyn tilsier at også fordelingsreglene
bør bygge på eigedomsskattelovas system hvoretter
den enkelte kommune verdsetter og beskatter objekter beliggende
i sin kommune. Kommunefordelingen bør i utgangspunktet
foretas forholdsmessig basert på en verdsettelse av de
deler av kraftanlegget som ligger i ulike kommuner.
Hensynet til å unngå omfordelingsvirkninger
mellom kommunene tilsier videre at fordelingsreglene i størst
mulig utstrekning bør bygge på de regler og den praksis
om verdsettelse av de ulike anleggsdeler som følger av
det tidligere system, jf. kapittel 16.2 i Ot.prp. nr. 1 (2000-2001)
Skatte- og avgiftsopplegget 2001 - lovendringer. Dette hensyn leder
til at kommunefordelingen bør baseres på en verdsettelse
av de ulike anleggsdeler med bakgrunn i investert kapital/anskaffelseskostnader
for anleggsdeler beliggende i de ulike kommuner.
Ovennevnte hensyn sammenholdt med gjennomgangen foran, tilsier
videre at fordelingsreglene ikke bør bygge på mer
overordnet endrede verdsettelsesprinsipper for de ulike deler av
anlegget. Slike verdsettelsesprinsipper kunne for eksempel være
begrunnet i antakelser om hvilke deler av et anlegg som generelt
må anses å bidra mest til å generere
inntekter eller hvilke deler av anlegget som utgjør størst
inngrep i naturen. Slike regler ville kunne bryte med de grunnprinsipper
for verdsettelse som fulgte av eigedomsskattelovas system og tidligere
praksis. Tilsvarende ville en slik omlegging kunne innebære
vesentlige omfordelingsvirkninger mellom kommunene.
På den annen side vil ovennevnte hensyn tilsi at kommunefordelingsreglene
bør imøtekomme de hensyn kommunene selv finner å ivareta
ved inngåelse av avtaler om fordeling av en samlet verdi
på anlegget.
Komiteen tar dette til
etterretning.
Ved etablering av kommunefordelingeregler basert på en
verdsettelse av anleggets enkelte deler som forutsatt foran, er
det et hensyn at alle deler av anlegget blir verdsatt ut fra samme
prinsipper og ut fra forholdene på samme tidspunkt. Dersom
verdsettelsen av anleggets enkelte deler ikke blir verdsatt ut fra
likeartede kriterier, vil en slik skjevhet få effekt også for
senere år.
Verdsettelsen må også omfatte anleggsdeler
i alle berørte kommuner og uansett om det skrives ut eiendomskatt
i kommunen eller ikke. Hensynet til likeartede verdsettelsesprinsipper
vil også omfatte anleggsdeler i kommuner som ikke skriver
ut eiendomsskatt. Verdsettelsesreglene i skatteloven § 18-5
tar ikke hensyn til om kraftanleggets enkelte deler er beliggende
i kommuner som skriver ut eiendomsskatt eller ikke. Den andel av
skattegrunnlaget som avspeiler verdien av anleggsdeler beliggende
i kommuner som ikke skriver ut eiendomskatt, skal heller ikke tilordnes
de berørte kommuner som skriver ut slik skatt.
Ved kommunefordelingen bør anleggsdeler i eksisterende
kraftanlegg som verdsettes etter hovedreglene i skatteloven § 18-5
for eiendomsskatteåret 2001 og deler av anlegg som først
settes i drift i senere år, vurderes etter likeartede kriterier.
Påkostninger og utvidelser på eksisterende
kraftanlegg vil i utgangspunktet øke verdien av hele kraftanlegget,
og kan medføre at alle berørte kommuner får økt
skattegrunnlag. På bakgrunn av forutsetningen om at kommunefordelingen
bør skje forholdsmessig basert på en verdsettelse
av eiendeler beliggende i de ulike kommuner, vil det være
et hensyn at fordelingsreglene tar høyde for de verdiendringer
som påkostninger og nyanlegg representerer for den kommune
hvor påkostningene er foretatt. Hensynet til slike investeringer
må tilsvarende skje ut fra likeartede prinsipper for alle
anlegg.
Komiteen tar dette til
etterretning.
Reglene bør være enkle og minst mulig arbeidskrevende
for kommunene, ligningsmyndighetene, skattyterne og de eiendomsskattepliktige.
Disse hensyn gjelder generelt og er i samsvar med hovedformålene
med omleggingen av eiendomsskattereglene for kraftverk.
Komiteen slutter seg til
Regjeringens vurderinger.
Departementet har vurdert følgende hovedmodeller for
etablering av kommunefordeling av eiendomsskattegrunnlag for kraftanlegg:
Historisk fordeling basert på overgangsregelen
i lov av 18. desember 1998 nr. 75 om fordeling i samsvar med fordelingen
ved utskriving av eiendomsskatt for 1998. (Historisk fordeling)
Samme fordelingsregler som for formues-, inntekts-, og naturressursskatt
etter skatteloven § 18-7 (skatteloven av 1911 § 19).
(Fordeling etter skatteloven § 18-7)
Fordeling etter kostpris på særlige driftsmidler
i kraftanlegg med utgangspunkt i gjenanskaffelsesverdier for slike
driftsmidler (GAV) beregnet av Norges vassdrags- og energidirektorat
(NVE) pr. 1. januar 1997 etter forskrift av 20. januar
1997 nr. 79 (GAV-modellen).
Komiteen viser til merknader
i kap. 17.4, 17.5 og 17.6.
Departementet legger til grunn at overgangsregelen i utgangspunktet
må forstås slik at det eiendomsskattegrunnlag
for de ulike eiendeler knyttet til kraftanlegget som faktisk ble
lagt til grunn for utskriving av eiendomsskatt i 1998, også skal
nyttes som fordelingsnøkkel for den samlede verdi på kraftanlegget som
skal fastsettes etter de nye regler i skatteloven § 18-5.
Ettersom fordelingen skal baseres på eiendomsskattegrunnlagene
i den enkelte kommune, vil eventuell ulik eiendomsskatteøre
i 1998 i den enkelte kommune ikke påvirke fordelingen.
Overgangsregelen antas videre å innebære at
i den utstrekning fordelingen mellom kommunene i 1998 baserte seg
på særskilte avtaler om kommunefordelingen, vil
den relative fordeling disse avtaler bygget på, fortsatt
bli å legge til grunn. Om praksis for slik avtalebasert
fordeling vises til kapittel 16.2.
Ut fra intensjonen bak bestemmelsen vil hver av kommunene i utgangspunktet
få den samme relative andel av det nye skattegrunnlag som
av det faktisk samlede eiendomsskattegrunnlaget i 1998. Det historiske
fordelingsgrunnlag som måtte bli etablert i henhold til
overgangsregelen, vil imidlertid lide av svakheter som etter departementets
oppfatning gjør den mindre egnet som utgangspunkt for permanente
fordelingsregler.
Etter overgangsregelen skal eiendomsskattegrunnlagene for skatteåret
1998 legges til grunn uansett hvor gammelt takst- eller verdsettelsesgrunnlaget måtte
være. Fordelingen vil bygge på de ulike skattetakster
for ulike anleggsdeler beliggende i de ulike kommuner og som kan
være fastsatt til ulik tid og til dels etter ulike prinsipper.
Slike faktiske forskjeller mellom kommunenes verdsettelse av eiendomsskatteobjektene
er en mer eller mindre konstant konsekvens av den tidligere ordning
med alminnelig taksering hvert tidende år, jf. byskatteloven § 4.
Ved anvendelse av overgangsregelen som grunnlag for en permanent fordelingsregel,
vil disse forskjeller sementeres og få effekt også for
senere år. Dette må anses som en vesentlig innvending
mot bruk av overgangsregelen som modell for permanente regler. Departementet
ser ingen enkle eller klart treffsikre løsninger for hvordan disse
svakheter bør rettes opp.
Verken lovens ordlyd eller forarbeider gir grunnlag for å utlede
hvordan man kunne avdempe disse effekter og departementet ser ingen
opplagt løsning på hvordan bestemmelsene burde
bygges ut på dette punkt. En mulighet kunne være å bygge
på gjennomsnittet av eiendomsskattegrunnlaget for eksempel over
en tre års periode. Det er imidlertid usikkert i hvilken
utstrekning dette ville avdempe problemet i tilstrekkelig grad.
Dessuten vil en slik regel måtte bygge på innhenting
av et stort materiale fra kommunene og de skattepliktige. Bl.a.
fordi overgangsregelen også lider av andre svakheter, har
en ikke funnet det forsvarlig å sette i gang et slik arbeid.
En korrigering av fordelingsgrunnlaget i henhold til utfyllende regler
som antydet, vil tidligst kunne legges til grunn for eiendomsskatteåret
2002.
Ovennevnte svakhet ved det historiske grunnlag som forutsettes
etablert, vil kunne gjøre seg gjeldende selv om overgangsregelen
forutsetter at det skal tas hensyn til eventuelle avtaler mellom
kommunene om fellestaksering og fordeling av eiendomsskattegrunnlag
for 1998. Etter overgangsregelen skal det ikke tas hensyn til senere
opphevelse eller korrigeringer av slike avtaler for eiendomsskatteåret
1999 eller senere år. For å avhjelpe den svakhet
et avtalebasert fordelingsgrunnlag for 1998 kan innebære,
bør regelen eventuelt bygges ut med regler om inngåelse
av nye avtaler om fordeling. Regler om adgang til inngåelse
av slike avtaler vil imidlertid bare delvis kunne løse
det underliggende problem. Dersom det ved oppsigelse eller utløp av
avtaletiden ikke finnes annet alternativt fordelingsgrunnlag enn
fordelingsgrunnlaget fra 1998, vil svakheten ved det opprinnelige
fordelingsgrunnlag fortsatt gjøre seg gjeldende. Det vises
for øvrig til kapittel 16.7 i proposisjonen om mulig innføring
av adgang til avtalebasert fordeling av eiendomsskattegrunnlaget.
Utgangspunktet om at kommunene vil beholde sin relative fordeling
av eiendomsskattegrunnlaget, vil dessuten måtte modifiseres
i tilfeller hvor deler av kraftanlegget er beliggende i kommuner
som ikke skrev ut eiendomsskatt i 1998. Overgangsregelen løser
ikke det problem som oppstår dersom deler av kraftanlegget
ligger i kommuner som i 1998 ikke skrev ut eiendomsskatt - uansett
om disse kommuner har skrevet ut eiendomsskatt i tidligere eller
senere år. Selv om det i disse kommuner ikke er skrevet
ut eiendomsskatt, må det ved fordelingen tas hensyn til
at en andel av det samlede eiendomsskattegrunnlag i prinsippet skulle
tilfalle slike kommuner. I en regel om historisk fordeling må det
fastsettes utfyllende bestemmelser på dette punkt. Verken
ordlyden eller forarbeidene til overgangsbestemmelsen gir retningslinjer
for hvordan dette spørsmål bør løses.
Departementet har vurdert ulike løsninger på hvordan
man skal hensynta verdiene i de kommuner som ikke skrev ut eiendomsskatt.
Et utgangspunkt ved valg av regler om hvordan verdiene i «0-kommuner» skal
hensyntas, vil være at verdien av alle deler av kraftanlegget
i den enkelte kommune bør fastsettes ut fra samme prinsipp
og ut fra forholdene på samme tidspunkt.
Departementet har herunder vurdert mulig kontortaksering med
verdsettelse til omsetningsverdi pr. 1. januar 1998 av
de deler av anlegget som befinner seg i de aktuelle «0-kommuner».
En slik løsning ville være meget arbeidskrevende.
Departementet har derfor sett nærmere på mulig
bruk av den eneste foreliggende verdsettelse som er foretatt for
eiendeler tilknyttet de aller fleste kraftanlegg som var satt i
drift pr. 1. januar 1997 og uansett om anleggsdelene var undergitt
eiendomsskatt eller ikke. Dette alternativ er de gjenanskaffelsesverdier
for driftsmidler i kraftanlegg pr. 1. januar 1997 som ble
beregnet av NVE i forbindelse med innføring av kraftskattereformen,
jf. forskrift av 20. januar 1997 nr. 79 kapittel 2 (GAV).
Om den praktiske gjennomføring av en fordeling av disse verdier
på de enkelte kommuner hvor kraftanlegget er beliggende,
vises til 16.3.4 i Ot.prp. nr. 1 (2000-2001) Skatte- og avgiftsopplegget
2001 - lovendringer.
Departementet har vurdert om verdsettelsen av eiendeler i kommunene
i slike tilfeller, eventuelt burde baseres på bruk av forholdstall
mellom GAV pr. 1. januar 1997 og eksisterende eiendomsskattetakster i
de ulike kommuner. Hvor deler av kraftanlegget er beliggende i kommuner
som ikke skrev ut eiendomsskatt i 1998, kunne eiendelene i slike
kommuner hensyntas med eiendelenes beregnede GAV pr. 1. januar 1997.
For øvrige deler av kraftanlegget som er verdsatt både
med GAV og med eiendomskattetakster, kunne man ved fordelingen hensynta
det gjennomsnittlige forholdstall mellom disse verdier.
Som utgangspunkt kunne denne løsning legges til grunn
uansett om det i «0-kommunen» ble skrevet ut eiendomsskatt
i tidligere eller senere år enn 1998.
Ingen av de skisserte løsninger for hensyntaken til de
anleggsdeler som er beliggende i kommuner som ikke skrev ut eiendomsskatt
i 1998, vil løse problemet med at eiendomsskattegrunnlag
som måtte inngå i fordelingsnøkkelen
kan være fastsatt etter til dels ulike prinsipper og til
ulik tid. Kombinasjonen av GAV eller annen særskilt fastsatt
verdi på anleggsdeler i noen kommuner og faktiske eiendomsskattegrunnlag
i andre kommuner, vil dessuten innebære at man ved fordelingen
vil blande ulike verdsettelsesprinsipper og tidspunkter. Uten bruk
av sammenlignbare verdsettelsesnormer og tidspunkter for verdiene
i alle de kommunene eiendomsskattegrunnlaget skal fordeles mellom,
vil det etter departementets oppfatning ikke kunne etableres noe
optimalt grunnlag for en kommunefordeling som skal ligge fast over
tid.
Overgangsregelen bygger direkte på eiendomsskattegrunnlagene
for skatteåret 1998 og tar ikke hensyn til senere påkostninger
eller nyanlegg, jf. herunder uttalelsene i Ot.prp. nr. 1 (1998-1999)
som er sitert i kapittel 16.3.2.1 i Ot.prp. nr. 1 (2000-2001) Skatte-
og avgiftsopplegget 2001 - lovendringer. Lovvedtaket forutsetter
at denne svakhet ved regelen ville måtte aksepteres i et
overgangsår. Som permanent regel må regelen imidlertid
bygges ut med regler som hensyntar senere påkostninger
og utbygginger. Svakhetene ved det opprinnelige, historiske fordelingsgrunnlag vil
imidlertid fortsatt gjøre seg gjeldende. Ved bruk av regelen
for skatteåret 2001 vil det rent praktisk ikke være
mulig å få på plass tall som tilfredsstiller
en slik regel. Det vises for øvrig til kapittel 16.4 i
Ot.prp. nr. 1 (2000-2001) Skatte- og avgiftsopplegget 2001 - lovendringer,
om en mulig utvikling av slike regler f.o.m. eiendomsskatteåret
2002.
Som det fremgår finner departementet at fordelingsregler
basert på en historisk fordeling etter overgangsregelen,
i utgangspunktet vil omfatte svakheter som gjør modellen
mindre egnet som permanent regel og som det vil være meget
komplisert å rette opp. Dessuten antas at også en
slik regel - på grunn av at den må justeres under
hensyn til kommuner som ikke skrev ut eiendomsskatt i 1998, vil
være minst like arbeidskrevende som GAV-modellen, jf. kapittel
16.3.4 i Ot.prp. nr. 1 (2000-2001) Skatte- og avgiftsopplegget 2001
- lovendringer. Sett i forhold til de hensyn og forutsetninger som
etter departementets syn bør anlegges ved valg av hovedmodell,
jf. kapittel 16.3.1.1 i Ot.prp. nr. 1 (2000-2001) Skatte- og avgiftsopplegget 2001
- lovendringer, vil fordelingsregler basert på en historisk
fordeling ikke være den beste løsning - verken
som overgangsregel eller som permanent regel.
Departementet finner ikke å kunne foreslå noen videreføring
av eller utfyllende bestemmelser til overgangsregelen av 18. desember
1998. Lov om overgangsregel til eigedomsskattelova § 8
foreslås også opphevet som overgangsregel. Det
vises til lovutkast om dette.
Komiteen slutter seg til
Regjeringens vurderinger og forslag om å oppheve. Lov om
overgangsregel til eigedomsskattelova § 8. Komiteen viser for øvrig til
merknaden nedenfor i avsnitt 17.6.
Som angitt i kapittel 16.3.1.1 i Ot.prp. nr. 1 (2000-2001) Skatte-
og avgiftsopplegget 2001 - lovendringer, er det departementets utgangspunkt
at kommunefordelingsreglene bør bygge på og respektere
gjeldende vilkår for utskriving av eiendomsskatt, herunder
eigedomsskattelovas objektbegrep.
Om objektet for eiendomsskatt og betydningen av dette for utvikling
av kommunefordelingsregler, heter det i Ot.prp. nr. 23 (1995-1996)
kapittel 11.6:
«Når en eiendom strekker seg over
flere kommuner, er det i utgangspunktet den verdi som er tilordnet hver
kommune ved formuesligningen som også skal utgjøre
eiendomsskattegrunnlaget i den enkelte kommune. Når inntektsskatten
skal fordeles på de kommunene som kraftverket strekker
seg over, brukes formuen i den enkelte kommune som utgangspunkt.
Formuen fordeles på kommunene etter regler i skattelovens § 19
b og c.
Reglene i skatteloven § 19
b og c for å fordele formue i kraftverk harmonerer ikke
i alle tilfeller med hjemmelen for å skrive ut eiendomsskatt
i eigedomsskattelova § 4. For at en kommune skal
kunne utskrive eiendomsskatt på kraftverk, må det
være anleggsdeler i kommunen som faller inn under oppregningen i § 4
annet ledd:
«...bygningar og tomt
som høyrer til, huslause grunnstykke som hagar, lykkjer,
vassfall, laste-, opplags- eller arbeidstomter, bryggjer og liknande
og likeeins verk og bruk. Til verk og bruk vert m.a. rekna fabrikkar,
sagbruk, møllebruk, skipsvervar, industrielle verk, og
likeeins gruver, steinbrot, fiskevær, saltehus, lenser,
utbygde vassfall og vassfallstykke, demningsverk, losse- og lasteplassar
og liknande arbeids- og driftsstader.»
Fordelingen
av formue i kraftverk etter skatteloven § 19 b
og c er ikke tilpasset dette. Det kan bl.a. vises til at bestemmelsen
i § 19 b og c tilordner formuesandel til kommuner
som «berøres av reguleringen», uten at
det er et krav at deler av reguleringsanlegget er beliggende i kommunen.
Det kan også nevnes at kommuner langs et overført
vassdrag skal tilordnes formuesandel etter § 19
c uten at kraftverkseieren trenger å ha noen fast eiendom
i disse kommunene.»
Standpunktet om at fordelingen etter skatteloven § 18-7
ikke harmonerer med objektet for eiendomsskatt utenfor bymessig
strøk, jf. faste eiendommer med «verk og bruk» i
eigedomsskattelova § 3 og 4 annet ledd, bygger på lengre
tids festnet rettsoppfatning. Den antas å ha sitt utgangspunkt
blant annet i rettspraksis vedrørende bestemmelsene om
eiendomsskatt i den gamle byskatteloven, jf. dommene i Rt. 1912
s. 294 og Rt. 1919 s. 73 referert i kapittel 16.2 . I NOU 1981:23 «Kraftverksbeskatningen» s.
81-82 heter det:
«Selv om ekstl. § 8 bestemmer
at eiendomsskatten skal regnes ut etter verdien som eiendommen ble satt
i ved ligningen, må hjemmelen for utskriving av eiendomsskatt
søkes i eiendomsskatteloven. Det vil si at den som eiendomsskatten
skal skrives ut hos må eie en fast eiendom i kommunen som
faller inn under oppregningen i esktl. § 4 annet
ledd. Hvis formuesansettelsen ved ligningen omfatter noe annet eller
mer enn hva det er hjemmel for å utskrive eiendomsskatt på,
vil det si at formuesansettelsen ikke uten videre kan legges til
grunn for utregning av eiendomsskatten.
(...)
Utvalget
antar at eiendomsskatteloven bare gir hjemmel til å skrive
ut eiendomsskatt hos eieren av reguleringen i de kommuner hvor reguleringsanlegget er
beliggende. For de kommuner hvor reguleringsanlegget ikke er beliggende,
synes det tvilsomt om verdiene av erstatningen og 10 pst.-andelen
faller inn under oppregningen i esktl. § 4.
(...)
Annerledes
stiller det seg med den del av kraftverksformuen som etter sktl. § 19
bokstav c skal beskattes i kommunene langs etter overført
vassdrag. I disse kommuner har ikke kraftverkseieren noen fast eiendom
som det etter esktl. § 4 annet ledd hos ham kan
utskrives eiendomsskatt på.
(...)
Av
det som er sagt foran fremgår altså etter utvalgets
oppfatning at en del av den ligningsmessige bruttoverdi av vannkraftanlegget
vil kunne falle utenom grunnlaget for utskriving av eiendomsskatt.»
Med bakgrunn i denne rettsoppfatningen er det departementets
utgangspunkt at reglene om kommunefordeling i skatteloven § 18-7,
ikke har den nødvendige forankring i en vurdering av de
verdier som er beskatningsobjekt etter eigedomsskattelova, dvs. «faste eiendommer» med «verk
og bruk» for eiendomsskatten utenfor bystrøk.
Det vises også til kapittel 16.3.1.1.2 i Ot.prp. nr. 1
(2000-2001) Skatte- og avgiftsopplegget 2001 - lovendringer.
Hjelmeland kommune har med henvisning til dommen inntatt i Rt.
1998 s. 1756 hevdet at denne oppfatningen er feilaktig. Dommen gjaldt
spørsmålet om utenbys sandtak uten andre faste
innretninger enn en liten dieseltank, var omfattet av uttrykket «verk
og bruk». Dommen gir en konkret drøftelse av hva
som må til for at utnyttelse av mineralressurser skal oppfylle
vilkåret «verk og bruk». Høyesterett
slo fast at loven ikke stiller krav om faste innretninger for denne typen
virksomhet. Førstvoterende bemerket:
«Jeg vil for egen del tilføye at et
vilkår for at en eiendom med en mineralressurs skal kunne
eiendomsbeskattes som verk eller bruk, må være
at det er tilrettelagt for utvinning gjennom inngrep i naturen.»
Dommen gir etter departementets oppfatning liten veiledning for
spørsmålet om tolkning av begrepet «verk
og bruk» i form av «utbygde vassfall eller vassfallsstykke» etter
eigedomsskattelova § 4 annet ledd. Det er dette
spørsmål som er det aktuelle i forhold til hvilke
objekter knyttet til kraftanlegg - og således hvilke kommuner,
som kan tilordnes andeler av eiendomsskattegrunnlaget ved kommunefordelingen.
Den nevnte høyesterettsdom gir ikke grunnlag for revurdering
av utgangspunktet om at fordeling av grunnlaget for eiendomsskatten
etter skatteloven § 18-7 kan bryte med vilkårene
for å kunne skrive ut eiendomsskatt.
Ut fra ovenstående legger departementet til grunn at
kommunefordelingsregler for eiendomsskattegrunnlaget basert på reglene § 18-7,
vil forutsette og innebære en endring av eigedomsskattelovas
objektbegrep. Dette gjelder uansett om det foretas en endring av
objektavgrensningen direkte ved endring av ordlyden i eigedomsskattelova §§ 3
og 4 eller indirekte ved vedtakelse av at skatteloven § 18-7
skal legges til grunn ved kommunefordeling av grunnlaget.
En omlegging av eigedomsskattelovas objektbegrep i samsvar med
reglene i skatteloven § 18-7, vil også måtte
bygge på bestemmelsens underliggende vurderinger om hvilke
objekter som anses å bidra til den samlede verdi på kraftanlegget.
En vurdering etter linjer som angitt i § 18-7
har ikke grunnlag i dagens system.
Det er hevdet at fordeling av eiendomsskattegrunnlaget etter § 18-7,
er i samsvar med Stortingets forutsetninger bak vedtakelsen av eigedomsskattelovas § 8.
Departementet kan ikke se at det ved vedtakelsen i 1975 eller ved
ikraftsettelse av eigedomsskattelova § 8 i 1999,
ble forutsatt en slik konsekvens, jf. kapittel 16.3.1.1.1 i Ot.prp.
nr. 1 (2000-2001) Skatte- og avgiftsopplegget 2001 - lovendringer.
Det er videre hevdet at en kommunefordeling i samsvar med reglene
i skatteloven § 18-7 faller mer rimelig ut enn
noen av de øvrige modeller for kommunefordeling av eiendomsskattegrunnlaget.
Hvilket fordelingsprinsipp som gjennomgående vil bli oppfattet
som rimelig i forhold til alle berørte kommuner, kan ikke
fastslås generelt. Slike prinsipper vil måtte avgjøres
ut fra mer overordnete politiske vurderinger. Som nevnt har departementet
verken i forbindelse med vedtakelsen eller ikraftsettelsen av eigedomsskattelova § 8,
kunnet finne uttrykk for noen forutsetninger fra Stortingets side
om at de betraktninger som ligger til grunn for regelen i § 18-7
også bør gjelde fordeling av eiendomsskatten.
Som angitt i kapittel 16.3.1.1.4 i Ot.prp. nr. 1 (2000-2001)
Skatte- og avgiftsopplegget 2001 - lovendringer, legger departementet
til grunn at et vesentlig hensyn ved utvikling av fordelingsregler
vil være å unngå utilsiktede omfordelingsvirkninger
mellom kommunene i forhold til det tidligere system.
På det nåværende tidspunkt kan det
ikke fastslås konkret hvordan innføring av eigedomsskattelova § 8 vil
påvirke kommunefordelingen av eiendomsskatten. Departementet
legger imidlertid til grunn at det er sannsynlig at fordeling etter § 18-7
vil kunne lede til omfordelingsvirkninger mellom kommunene. Det
vises til kapittel 16.2 hvor det fremgår at praksis for
fordeling av totalverdien av kraftanlegg i eiendomsskattesammenheng,
i stor utstrekning bygger på kostpris for installasjonene
i den enkelte kommune. En fordeling etter skatteloven § 18-7
vil derimot tilordne vesentlige deler av totalverdien av et kraftanlegg
til andre kommuner enn kommuner med de største tekniske installasjonene.
Et sentralt formål ved kraftskattereformen og for ikraftsettelsen
av eigedomsskattelova § 8 er oppnåelse
av enkle regler. Som angitt i flere uttalelser, vil felles fordelingsregler
for flere skattearter i så måte være en
fordel. Som angitt i kapittel 16.3.1. har departementet ikke lagt
dette hensyn til grunn som noe overordnet hensyn ved valg av fordelingsregler.
I hvilken utstrekning hensyn til en slik forenklingseffekt bør hensyntas
ved valg av fordelingsregler, vil avhenge av om det kan etableres
andre fordelingsregler for eiendomsskatteformål hvor innslaget
av administrasjon og skjønn m.v. er minst mulig, samtidig
som hensynet til å unngå omfordelingsvirkninger
blir ivaretatt på en mer treffsikker måte enn
ved innføring av fordeling etter skatteloven § 18-7.
Etter departementets oppfatning foreligger det et slikt alternativ,
jf. kapittel 16.3.4 i Ot.prp. nr. 1 (2000-2001) Skatte- og avgiftsopplegget
2001 - lovendringer.
På denne bakgrunn anser departementet at det på det
nåværende tidspunkt ikke er aktuelt å foreslå endringer
i eigedomsskattelovas vilkår for å skrive ut eiendomsskatt,
verken generelt eller for kraftanlegg spesielt. Departementet vil
derfor ikke nå foreslå at fordelingen mellom kommunene
av grunnlaget for eiendomsskatten baseres på reglene i
skatteloven § 18-7.
Det vises imidlertid til at eigedomsskattelova står for
tur for en mer generell revisjon bl.a. med bakgrunn i NOU 1996:20
Ny lov om eigedomsskatt, jf. kapittel 16.3.1.1.2. Departementet
tar sikte på å revurdere fordelingsreglene for
kraftanlegg parallelt med de eventuelle endringer i vilkårene
for utskriving av eiendomsskatt som måtte bli foreslått
i denne forbindelse. Dette arbeid vil bli gjennomført så snart
nye regler for taksering av bolig- og fritidseiendommer er vedtatt.
Komiteen tar dette til
etterretning.
Etter departementets vurdering vil fordelingsregler basert på GAV
for kraftanlegg som fikk beregnet slike verdier pr. 1. januar
1997 og for øvrig under hensyn til påkostninger
og nyanlegg til kostpris (GAV-modellen), tilfredsstille flere av
de anlagte hensyn for utvikling av permanente fordelingsregler enn
noen av de øvrige modeller som er vurdert ovenfor.
De anleggsdeler som tillegges betydning ved fordelingen etter
GAV og ved hensyntaken til kostpris på anleggsdeler, skal
tilfredsstille gjeldende vilkår for ileggelse av eiendomsskatt,
herunder objektavgrensningen i eigedomsskattelova §§ 3
og 4. I de innhentede uttalelsene er det påpekt at fordelingen
etter denne metoden ikke tar hensyn til verdien av overførte
vannfall og verdien av erstatninger for de inngrep grunneiere har
måttet tåle i de berørte kommunene. Fordelingsregelen
i skatteloven § 18-7 tar hensyn til dette. Departementet
anser imidlertid nettopp dette som en vesentlig innvending mot bruk
av fordelingsreglene i skatteloven § 18-7 også for
eiendomsskatteformål, jf. kapittel 16.3.3. Etter departementets
oppfatning bør hensynet til samordning av kommunefordelingsregler for
ulike skattearter, ikke være avgjørende på det
nåværende tidspunkt.
GAV-modellen innebærer videre at grunnlaget for fordelingen
blir fastsatt ut fra ensartede prinsipper og ut fra forholdene på samme
tidspunkt. De grunnleggende svakheter ved en historisk fordeling
basert på overgangsregelen vil således ikke gjøre
seg gjeldende. Også ved en fordeling basert på skatteloven § 18-7
vil verdsettelser og fordelingsspørsmål bygge på vurderinger
som kan være foretatt over en årrekke. GAV-modellen
vil på tilsvarende ensartet måte også ta
hensyn til anlegg og anleggsdeler beliggende i kommuner hvor det
ikke skrives ut eiendomsskatt. Departementet har ikke funnet noen
tilsvarende ensartet løsning for hvordan verdiene i slike
kommuner i forhold til den historiske fordelingsmodell kan hensyntas.
GAV-modellen antas dessuten å ivareta hensynet til å unngå omfordelingsvirkninger
mellom kommunene på en tilnærmet like presis måte
som en modell basert på historisk fordeling. Det er grunn
til å anta at denne modell langt på vei innebærer
en videreføring av utgangspunktet i den etablerte fordelingpraksis med
fordeling etter verdien av kostpris for driftsmidler i den enkelte
kommune. GAV ble beregnet til bruk som erstatning for manglende
historisk anskaffelseskostnad ved etablering av åpningsbalansene.
Selv om det dreier seg om en sjablon, har metoden mye til felles
med faktisk kostpris/investert kapital.
At GAV-modellen vil være i tråd med hva som har
vært praktisert, synes dels bekreftet av uttalelsen fra
Hydrologiservice AS. Denne antakelse er også blitt styrket
av det materialet Skattedirektoratet har innhentet om grunnlag for
fordelingsnøkler basert på overgangsregelen, jf.
kapittel 16.3.2.1, sammenholdt med foreløpig innhentede
tall fra NVE om hvordan en fordeling basert på GAV vil
slå ut for konkrete kraftanlegg, jf. kapittel 16.4.1.
Departementet legger dessuten til grunn at gjennomføring
av en fordeling etter GAV-modellen ikke vil være mer arbeidskrevende
enn en historisk fordeling basert på overgangsregelen.
En fordeling basert på overgangsregelen ville som det fremgår
av kapittel 16.3.2 i Ot.prp. nr.1 (2000-2001) Skatte- og avgiftsopplegget
2001 - lovendringer, forutsette at det ble satt i gang særskilte
verdsettelsestiltak for anlegg og anleggsdeler beliggende i kommuner
hvor det ikke skrives ut eiendomsskatt. Alternativt kan verdsettelse og
fordeling basert på GAV for driftsmidler i slike kommuner
benyttes. Et særskilt verdsettelsesarbeid av verdier beliggende
i slike kommuner, vil uansett ikke være nødvendig
under GAV-modellen. Som påpekt i uttalelsene om denne modellen
innebærer den at man kan bygge på det svært
omfattende arbeidet som ble utført av NVE i forbindelse
med fastsettelse av skattemessige åpningsbalanser for kraftforetakene
i forbindelse med kraftskattereformen. Det er riktignok et betydelig
arbeid som må gjøres i tillegg, jf. kapittel 16.4,
men mye av faktagrunnlaget for det videre arbeid foreligger samlet
og systematisert. Et slikt arbeid er ikke ferdigstilt for de andre
modellene.
GAV-modellen vil medføre ekstraarbeid i forbindelse
med den forutsatte supplering og korrigering for kostpris på påkostninger
og nyanlegg, jf. kapittel 16.5. En slik oppdatering av fordelingsgrunnlaget
ville etter departementets oppfatning ha vært nødvendig
også ved anvendelse av de øvrige vurderte modeller.
Etter departementets oppfatning vil fordelingsregler basert på GAV-modellen
være å foretrekke - både som overgangsregel
og som fordelingsregel inntil eigedomskattelova blir undergitt en
generell revisjon. Departementet vil på denne bakgrunn
foreslå at kommunefordelingsreglene baseres på samlet
GAV for særlige driftsmidler i eksisterende kraftanlegg
og fordelt mellom kommunene etter driftsmidlenes beliggenhet i forhold
til kommunegrensen. Påkostninger og nyanlegg som ikke inngår
i beregningen av GAV, fordeles etter kostpris/investert
kapital.
Det foreslås at fordelingsregler i henhold til denne modell
erstatter overgangsregelen av 18. desember 1998. Det nærmere
innhold i departementets forslag til regler basert på denne
modell er gjennomgått i kapittel 16.4-16.6.
Komiteen slutter seg til
Regjeringens forslag om at fordelingsregler i henhold til modell
basert på gjenanskaffelsesverdi pr. 1. januar
1997 (GAV) erstatter overgangsregelen av 18. desember 1998.
Prosjektbeskrivelse for NVEs rapportering av grunnlag for og
beregning av fordelingsnøkler basert på GAV, er
i sin helhet inntatt i Ot.prp. nr. 1 (2000-2001) kap. 16.4.2.2.
Med bakgrunn i at NVEs fastsettelser av GAV for kraftanlegg med
kraftstasjoner med installert effekt mindre enn 1 000 kW
er svært mangelfull, omfatter prosjektbeskrivelsen ikke
slike anlegg. Departementets forslag til fordelingsregler basert
på GAV for kraftanlegg i drift pr. 1. januar 1997, avgrenses
i utgangspunktet tilsvarende.
Prosjektbeskrivelsens angivelse av driftsmidler som inngår
i fordelingen, samsvarer med angivelsen i § 1-1
annet ledd i forskrift av 20. januar 1997 nr. 79 om fastsettelse
av skattemessige inngangsverdier pr. 1. januar 1997 for
særskilte driftsmidler i kraftforetak. Denne avgrensning
er etter departementets oppfatning i samsvar med eigedomsskattelovas
objektbegrep. Adkomstanlegg som nevnt i forskriften § 1-1
tredje ledd er likevel holdt utenfor fordelingsgrunnlaget. Dette
skyldes dels at det kan avhenge av en konkret vurdering om slike
anlegg skal anses som «verk og bruk» etter eigedomsskattelova,
og dels at oppgaven med å foreta en gjennomgående
kommunefordeling av GAV for slike anlegg ville være svært
arbeidskrevende. Det foreliggende kartmaterialet for dekning av adkomstveier
er svært mangelfullt.
I prosjektbeskrivelsen er angitt at for reguleringsanlegg som
flere kraftstasjoner har nytte av, skal GAV for reguleringsanlegget
med tilhørende driftsmidler fordeles mellom de ulike kraftanlegg
som har underliggende kraftstasjoner, etter kraftstasjonenes energiekvivalenter
registrert hos NVE pr. 1. januar 2000. Ved denne fordeling
skal det likevel ikke tas hensyn til kraftanlegg med kraftstasjoner
med installert effekt mindre enn 1 000 kW. Kraftstasjonenes
energiekvivalenter er registrert hos NVE og forutsettes å gi
uttrykk for det enkelte kraftanleggs nytte av reguleringsanlegget.
Denne fordelingsregel antas i samsvar med hva som ofte legges til
grunn i praksis ved fordeling av kostnader for reguleringsanlegg
mellom flere kraftanlegg som har nytte av reguleringsanlegget. Lignende fordelingsregel
benyttes også ved fordeling av pumpekostnader ved fastsettelse
av grunnrenteinntekt, jf. skattelovforskriften § 18-3-26
annet ledd.
Prosjektbeskrivelsens konkrete angivelse av hvilke deler av driftsmidlene
som skal anses beliggende i ulike kommuner og fordeling av verdien
knyttet til det enkelte kommunekryssende driftsmiddel, er etter
departementets oppfatning i samsvar med utgangspunktet om at fordelingen
skal skje etter driftsmidlenes fysiske beliggenhet i forhold til
kommunegrensene. Ved utforming av detaljeringsgraden av fordelingsgrunnlaget
for de enkelte kommunekryssende driftsmidler, er det tatt hensyn
til merknadene fra Hydrologiservice AS så langt man har
funnet det formålstjenlig sett i forhold til de praktiske
problemer gjennomføringen vil innebære. På dette
punkt vil prosjektebeskrivelsen fungere som retningslinjer for det
skjønn som ligger til grunn for fordelingen i henhold til
det angitte utgangspunkt.
Departementet foreslår at det lovfestes at kommunefordelingen
for kraftanlegg med kraftstasjoner med installert effekt over 1000
kW satt i drift pr. 1. januar 1997, skal fastsettes på bakgrunn
av NVEs fastsatte GAV for særskilte driftsmidler (med unntak
av atkomstanlegg) i det enkelte kraftanlegg og de prinsipper som
ligger til grunn for de innhentede oppgaver fra NVE om hvordan GAV
fordeler seg på driftsmidler beliggende i de ulike kommuner.
Departementet har ikke funnet grunnlag for å foreslå at
de nærmere prinsipper for avgrensning av driftsmidlenes
beliggenhet i de ulike kommuner eller fordelingen av GAV for ulike
typer kommunekryssende driftsmidler, skal nedfelles i loven.
Det angitte prinsipp om at GAV for reguleringsanlegg skal fordeles
mellom flere kraftanlegg som har nytte av reguleringen etter alle
nedenforliggende kraftstasjoners energiekvivalenter registrert hos
NVE, foreslås likevel lovfestet. Nevnte regel vil ikke
gjelde underliggende kraftstasjoner med installert effekt under
1 000 kW. Denne fordelingsregel kan ikke utledes av utgangspunktet
om at fordelingen skal baseres på den verdi driftsmidlene
representerer og deres beliggenhet.
NVEs faktiske rapportering i henhold til prosjektbeskrivelsen
vil omfatte de aller fleste kraftanlegg med kraftstasjoner med installert
ytelse over 1 000 kW som fikk beregnet GAV pr. 1. januar
1997. Unntak gjelder for fem identifiserte anlegg med installert effekt
mellom 1 000-3 000 kW, men bare ett av disse kraftanlegg er kommunekryssende.
NVE vil få i oppdrag å foreta GAV-beregning for
anlegget i henhold til reglene i forskriften av 20. januar 1997
samt å foreta en kommunefordeling av anleggets kommunekryssende
driftsmidler etter de samme retningslinjer som angitt i prosjektbeskrivelsen.
Forskriften av 20. januar 1997 nr. 79 forutsettes da gitt
tilsvarende anvendelse for disse fastsettelser. Særlige
regler om plikt for eier til å inngi opplysninger samt
nye fristregler for rapportering til NVE må imidlertid
fastsettes i forskrift. Det vises også til den parallelle
løsning i kapittel 16.4.3.2 i Ot.prp. nr. 1 (2000-2001)
Skatte- og avgiftsopplegget 2001 - lovendringer.
Det grunnlag for kommunefordeling for kraftanlegg som fikk (eller
får) beregnet GAV og som foreslås kommunefordelt
i henhold til forslaget foran, forutsettes også korrigert
for kostpris for senere investeringer i kraftanleggets særskilte
driftsmidler. Om slike korrigeringer, vises til kapittel 16.5 i
Ot.prp. nr. 1 (2000-2001) Skatte- og avgiftsopplegget 2001 - lovendringer.
Det vises til forslag til ny § 8 A-1 første
ledd i eigedomsskattelova.
Det foreslås at reglene settes i kraft f.o.m. eiendomsskatteåret
2001. Forslaget vil således erstatte lov om overgangsregel
til eigedomsskattelova § 8 av 18. desember 1998
nr. 75 som foreslås opphevet.
I Ot.prp. nr. 78 (1999-2000) kapittel 9 er angitt at det tas
sikte på at kommunene i forbindelse med utsendelse av de
ligningsmessige fastsatte eiendomsskattegrunnlag for kraftanleggene
for skatteåret 2001, skal få tilsendt foreløpig
fastsatte fordelingsnøkler basert på de fordelingsregler
departementet vil foreslå lagt til grunn for eiendomsskatteåret
2001. Slike utsendelser skal etter planen foretas i begynnelsen
av november 2000. NVEs rapportering til Skattedirektoratet i henhold
til den fremlagte prosjektbeskrivelsen, vil utgjøre grunnlaget
for direktoratets utsendelse av slike foreløpig fastsatte
fordelingsnøkler til kommunene og de skattepliktige. Bakgrunnen
for dette tiltak er hensynet til kommunenes behov for avklaring
i forbindelse med budsjettprosessen for 2001.
Departementet har ikke funnet grunnlag for å foreslå at
NVE skulle tillegges vedtakskompetanse i forbindelse med fastsettelse
av fordelingsnøkler i henhold til prosjektbeskrivelsen.
Selve fastsettelsen av fordelingsnøkler for det enkelte
kraftanlegg, skal foretas av ligningsmyndighetene, jf. kapittel
16.8.1. Den endelige fastsettelse av kommunefordelingen vil bli foretatt
senere, men i god tid før 1. mars 2001 som er fristen for
kommunenes utskriving av eiendomsskatt.
Komiteen slutter seg til
Regjeringens forslag til ny § 8A-1 første
ledd i eigedomsskattelova.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag om ikrafttredelse f.o.m. eiendomsskatteåret 2001.
Nye kraftstasjoner med (andel av) reguleringsanlegg vil når
anlegget settes i drift, utgjøre en ny beregningsenhet
for samlet verdsettelse etter skatteloven § 18-5
første til femte ledd, jf. § 18-1 annet
ledd bokstav a. Et nytt kraftanlegg (beregningsenhet) kan bestå av
en ny kraftstasjon med (andel i) et nytt reguleringsanlegg. Det
vil også kunne oppstå nye kraftanlegg (beregningsenheter)
når nye kraftstasjoner tar i bruk vassføringen
fra et gammelt reguleringsanlegg. For slike kraftanlegg som er satt
i drift etter 1. januar 1997, vil det ikke være
fastsatt GAV for alle anleggsdeler. I praksis vil det være
aktuelt at det er beregnet GAV for reguleringsanlegg med tilhørende
driftsmidler som nye kraftstasjoner knytter seg til.
På bakgrunn av opplysninger fra NVE, jf. prosjektbeskrivelsen
inntatt i kapittel 16.4.2.2, legger departementet til grunn at det
på landsbasis er satt i drift i alt sju nye kraftanlegg
med kraftstasjoner med installert effekt over 1 000 kW
i tiden 1. januar 1997 til 1. januar 2000. I tillegg
er det registrert fire nye reguleringsanlegg. Av disse nye kraftanlegg
strekker åtte seg over kommunegrenser.
For disse nye, kommunekryssende kraftanlegg som er satt i drift
pr. 1. januar 2000, vil de forslag til fordelingsregler
som er angitt i avsnitt 16.4.2 i proposisjonen, ikke kunne anvendes
direkte. Det må således fastsettes særlige
regler om hvordan verdiene i slike anlegg skal hensyntas ved kommunefordelingen.
For ovennevnte kraftanlegg satt i drift i tiden 1. januar
1997 til 1. januar 2000 kan man som nevnt ikke bygge fordelingsregler
på bruk av GAV fastsatt pr. 1. januar 1997. Det
må således foretas et valg av løsning
når det gjelder hvilken verdsettelse som skal legges til
grunn ved kommunefordelingen for de anleggsdeler i slike anlegg
som ikke fikk beregnet GAV. Disse regler vil få anvendelse
ved fordelingen av skattegrunnlag første gang for skatteåret
2001.
Med utgangspunkt i forutsetningene for GAV-modellen, bør
det være vesentlig å komme frem til den løsning
som er mest mulig likeartet med de løsningene som foreslås
lagt til grunn for eldre kraftanlegg som omfattes av forslagene
i kapittel 16.4.2. Ettersom regelen foreslås med virkning
første gang for eiendomsskatteåret 2001, vil det
likevel være av vesentlig betydning at regelen rent praktisk
lar seg gjennomføre allerede for dette skatteår.
Departementet ser følgende alternative løsninger:
1. NVE fastsetter gjenanskaffelsesverdi
for anlegget pr. 1. januar 2000 i henhold til de samme prinsipper
som ble lagt til grunn ved fastsettelse av GAV og justert til kroneverdien
pr. 1. januar 1997. NVE foretar likeledes en kommunefordeling av
den beregnede gjenanskaffelsesverdi i henhold til den samme metode
og prinsipper som angitt i prosjektbeskrivelsen, jf. kapittel 16.4.2.2.
2. Kommunefordelingen baseres i disse tilfeller på eiernes
opplysninger om anskaffelseskostnad knyttet til anleggets enkelte
deler og om den kommunevise fordelingen av disse verdier etter driftsmidlenes
beliggenhet. For kraftanleggets evt. andel i eldre reguleringsanlegg
må beregnet andel av GAV for disse reguleringsanleggene
likevel legges til grunn.
3. Forutsatt at alle deler av anlegget er beliggende i kommuner
som skrev ut eiendomsskatt i skatteåret 2000, baseres fordelingen
på de eiendomsskattegrunnlag som ble lagt til grunn ved
eiendomsskatteutskriving d.å. i den enkelte kommune. Løsningen
er parallell til den løsning som ville følge av
overgangsregelen, jf. kapittel 16.3.2.
4. Kommunefordelingen overlates til kommunene for avtalemessig
verdsettelse av anleggets deler og kommunefordeling i henhold til
den innbyrdes verdi av anleggsdelene i de involverte kommuner. Dersom
enighet ikke oppnås overlates spørsmålet til
skjønn.
5. Kommunefordelingen baseres på særskilt
taksering av investert kapital i anlegget og en skjønnsmessig
kommunefordeling av verdiene.
Etter departementets oppfatning vil valget stå mellom
alternativ 1 og 2. Departementet er kommet til at alternativ 1 vil
være å foretrekke. Dette er det alternativ som
er mest likeartet med forslaget for de øvrige kraftanlegg
som vil bli undergitt fordelingsreglene for skatteåret
2001. I den utstrekning det er aktuelt å fordele GAV fra
eldre reguleringsanlegg på nye kraftanlegg i vassdraget,
antas at NVEs bistand uansett vil være nødvendig.
Ligningsmyndighetene vil ikke få det merarbeid kommunefordeling
for disse tilfeller ville innebære etter alternativ 2.
Eierne av de aktuelle kraftanlegg vil uansett måtte bidra
med opplysninger enten til ligningsmyndighetene eller til NVE og
i begge tilfeller i henhold til pliktregler som ikke vil foreligge
før denne proposisjon er stortingsbehandlet. Alternativ
1 innebærer at NVE får et utvidet oppdrag om å foreta
fastsettelser av GAV for de aktuelle kommunekryssende anlegg etter
de samme prinsipper som ble lagt til grunn ved beregning av GAV
pr. 1. januar 1997. Et slikt oppdrag forutsetter at forskriften
av 20. januar 1997 nr. 79 gis tilsvarende anvendelse. Supplerende
bestemmelser må fastsettes i forskrift. Det må innhentes
opplysninger fra kraftanleggets eiere og fastsettelsene må utføres
på kort tid. Ettersom antallet nye kommunekryssende kraftanlegg
er begrenset - maksimalt åtte - skulle oppgaven være
overkommelig. Som nevnt innebærer dette en viss belastning
for eierne av de aktuelle kraftanlegg, men det innebærer
for øvrig ingen merbelastning for ligningsmyndighetene
eller for kommunene.
Departementet foreslår på denne bakgrunn at
det for kommunekryssende kraftanlegg med kraftstasjoner med installert
effekt over 1 000 kW satt i drift etter 1. januar
1997, blir lovfestet en fordelingsregel basert på gjenanskaffelsesverdier
fastsatt av NVE pr. 1. januar 2000 etter samme prinsipper
som i forskrift av 20. januar 1997 nr. 79 og ut fra de
samme retningslinjer om fordeling av disse verdier etter driftsmidlenes
beliggenhet som følger av prosjektbeskrivelsen.
Når en ny kraftstasjon er knyttet til eldre reguleringsanlegg,
drar den nytte av regulert vassføring som også kommer
til nytte i andre stasjoner. For disse tilfeller bør også det
nye kraftanlegget tilordnes en andel av reguleringsanleggets GAV
i henhold til stasjonens relative nytte av reguleringsanlegget.
Ved beregning av fordelingsnøkkel foreslås at
GAV for eldre reguleringsanlegg også fordeles på det
nye anlegg etter NVEs registrerte energiekvivalenter for kraftstasjoner med
installert effekt over 1 000 kW i disse anleggene. Dette
forslag er i samsvar med de foreslåtte regler for kraftanlegg
som fikk fastsatt GAV pr. 1. januar 1997. Dette er også nødvendig
for at de øvrige kraftanlegg i vassdraget skal få tilordnet
riktig andel av GAV for reguleringsanlegget. Prosjektbeskrivelsen
for NVE bygger også på dette, jf. kapittel 16.4.2.2
i Ot.prp. nr. 1 (2000-2001) Skatte- og avgiftsopplegget 2001 - lovendringer.
Registrerte energiekvivalenter for alle nedenforliggende kraftstasjoner
med installert effekt over 1 000 kW satt i drift pr. 1.
januar 2000 skal med andre ord hensyntas ved fordelingen for skatteåret 2001.
Det vises til utkastet til ny § 8 A-1 tredje
ledd i eigedomsskattelova.
Komiteen slutter seg til
Regjeringens forslag til ny § 8A-1 tredje ledd
i eigedomsskattelova.
Kraftanlegg med kraftstasjoner med installert effekt under 1 000
kW vil ikke omfattes av forslagene i kapittel 16.4 i Ot.prp. nr.
1 (2000-2001) Skatte- og avgiftsopplegget 2001 - lovendringer. NVE
opplyser at det er fastsatt GAV for ca. 75 av i alt ca. 172 slike
anlegg. Av de anlegg som ble GAV-beregnet, var bare et par anlegg
kommunekryssende. Ettersom fordelingen for disse mindre kraftanlegg
ikke kan baseres på GAV, må det fastsettes særskilte
fordelingsregler.
I samsvar med forutsetningene for GAV-modellen og i mangel av
fastsatt GAV for disse anlegg, foreslås lovfestet at fordelingen
av skattegrunnlag for slike mindre kommunekryssende anlegg, skal
bygge på kostpris for særskilte driftsmidler i
slike anlegg fordelt etter driftsmidlenes fysiske beliggenhet. Det
foreslås ikke beregnet andel av GAV for eldre reguleringsanlegg
som disse kraftanlegg måtte være knyttet til.
Departementet legger til grunn at behovet for faktisk kommunefordeling
av eiendomskattegrunnlagene for kraftanlegg med kraftstasjoner med
installert effekt under 1 000 kW, vil være begrenset.
Det foreligger ingen sentral oversikt over hvilke av disse anlegg som
strekker seg over flere kommuner.
For skatteåret 2001 foreslås at kommunefordeling etter
den foreslåtte regel, bare vil bli gjennomført
dersom en av de berørte kommuner fremsetter krav om slik
fordeling. Tidsfrist for fremsettelse av slike krav foreslås
fastsatt i forskrift. Kommunefordeling for dette år vil
baseres på ligningsmyndighetenes skjønn. Det kan
herunder være aktuelt å pålegge de eiendomsskattepliktige
opplysningsplikt i medhold av ligningsloven § 4-8,
jf. kapittel 16. 8.3.2.1 i Ot.prp. nr. 1 (2000-2001) Skatte- og
avgiftsopplegget 2001 - lovendringer.
Løsningen for de her aktuelle mindre kraftanlegg vil
være parallell til den løsning som foreslås
for eiendomsskattegrunnlag etter skatteloven § 18-5
sjette ledd for anleggsdeler som ikke er satt i drift pr. 1. januar
i ligningsåret, jf. kapittel 16.6.4.2 i Ot.prp. nr. 1 (2000-2001)
Skatte- og avgiftsopplegget 2001 - lovendringer.
Det vises til utkast til § 8 A-1 fjerde ledd
til eigedomsskattelova.
Komiteen slutter seg til
Regjeringens forslag til § 8 A-1 fjerde ledd i
eigedomsskattelova.
Departementet har i kapittel 16.3.4.4, Ot.prp. nr. 1 (2000-2001)
Skatte- og avgiftsopplegget 2001 - lovendringer, ovenfor foreslått
en regel om at kommunefordeling av eiendomsskattegrunnlaget i utgangspunktet
skal baseres på GAV for alle kraftanlegg med kraftstasjoner
med installert effekt over 1 000 kW satt i drift pr. 1. januar
1997. For disse anlegg er det fastsatt eller skal fastsettes GAV
pr. 1. januar 1997 for anleggets driftsmidler som angitt
i prosjektbeskrivelsen. GAV er beregnet for disse anleggene slik
de var på dette tidspunktet. Kommunefordeling for disse
anleggene basert på dette utgangspunkt, vil ikke omfatte verdien
av påkostninger på eller utvidelser av anleggene
som måtte være foretatt etter 1. januar
1997. Det kan dreie seg om påkostninger og utvidelser av
eksisterende kraftstasjoner og/eller påkostninger
eller nyanlegg av reguleringsanlegg tilknyttet kraftstasjonen.
Ut fra de hensyn utforming av GAV-modellen bygger på,
jf. kapittel 16.3.4, Ot.prp. nr. 1 (2000-2001) Skatte- og avgiftsopplegget
2001 - lovendringer, er det forutsatt at reglene skal bygges ut
slik at det tas hensyn til senere investeringer i anleggets særlige driftsmidler.
Korrigert fordeling i samsvar med investert kapital antas i samsvar
med det fordelingsprinsipp som for en stor del er blitt lagt til
grunn i praksis. Det vil også være i samsvar med
eigedomsskattelovas verdsettelsesprinsipper for de objekter som
omfattes av loven.
Utgangspunktet ved korrigering av en kommunefordeling basert
på hovedregelen om GAV, bør etter departementets
oppfatning være kostpris for driftsmidler i særlige
driftsmidler/anleggsdeler beliggende i de ulike kommuner.
Dette utgangspunkt for korrigering av fordelingsgrunnlaget ved endring
av anleggsdelenes innbyrdes verdi, bør etter departementets
vurdering lovfestes og presiseres nærmere i forskrift.
Departementet antar at de investeringer som skal hensyntas, i
utgangspunktet bare bør gjelde den type eiendeler som også inngikk
i beregningen av GAV pr. 1. januar 1997, jf. kapittel 16.3.4.
Som ved fordeling basert på GAV, foreslås at adkomstanlegg
som nevnt i § 1-1 tredje ledd i forskrift av 20. januar
1997 nr. 79, unntas. Den verdi som er tillagt slike eiendeler i
skatteregnskapet for det enkelte inntektsår, foreslås å utgjøre
utgangspunktet for korrigering av den fordeling som ellers følger
av den fastsatte GAV for driftsmidler i anlegget. Dette innebærer
bl.a. at kostnader knyttet til immaterielle rettigheter ikke kan
hensyntas.
Den praktiske gjennomføring av en korreksjonsregel som
angitt, vil måtte baseres på årlige opplysninger
og krav fra skattyterne og/eller de eiendomsskattepliktige.
Det mest praktiske er antagelig at slike opplysninger må fremsettes
i forbindelse med selvangivelsen og den årlige verdsettelse
av anlegget, jf. kapittel 16.8.3, Ot.prp. nr. 1 (2000-2001) Skatte-
og avgiftsopplegget 2001 - lovendringer.
Ovenstående spørsmål vil kreve en
nærmere gjennomgang som departementet ikke har hatt kapasitet
til å foreta nå. Det må fastsettes nærmere
regler bl.a. om hvilke investeringer som skal hensyntas ved korrigeringen
og med hvilke verdier, om grunnlaget for kommunefordeling av disse
verdier og om hvem som skal rapportere om disse forhold. Reglene
om den praktiske gjennomføring bør søkes
utformet på enklest mulig måte og basert på de
rapporteringsrutiner som allerede foreligger i forbindelse med ligningen.
Korreksjonene av fordelingsnøkkelen på bakgrunn
av kostpris for påkostninger og utvidelser bør
videre skje med samme kroneverdi som beregningen av fordelingsnøkkelen
er basert på. Slike spørsmål kan mest
hensiktsmessig reguleres i forskrift.
For eiendomsskatteåret 2001 vil det være et
større arbeid å få korrigert GAV med
investeringer over perioden 1. januar 1997 til 1. januar
2000, som er skjæringspunktet for verdsettelse og kommunefordeling for
eiendomsskatteåret 2001. Slike korreksjoner vil kunne medføre
endringer i den kommunefordeling som vil følge av en anvendelse
av GAV og som de foreløpig fastsatte fordelingsnøkler
vil basere seg på, jf. kapittel 16.4.2.3, Ot.prp. nr. 1
(2000-2001) Skatte- og avgiftsopplegget 2001 - lovendringer. De
foreløpig fastsatte fordelingsnøkler som forutsettes
oversendt kommunene primo november 2000 i samsvar med den foreslåtte
hovedregel, vil dessuten bli svekket som grunnlag for kommunenes
budsjettarbeid for 2001.
Departementet anser det lite realistisk at man ville kunne få på plass
utfyllende regler om korrigering av GAV slik at disse kan bli anvendt
ved fordeling av eiendomsskattegrunnlaget for skatteåret
2001. Korreksjoner i henhold til slike regler vil medføre
merarbeid for skattyterne/de eiendomsskattepliktige og
for ligningsmyndighetene. Arbeidet vil eventuelt måtte
utføres i god tid før 1. mars 2001. Å ferdigutvikle
og fastsette nye regler og rutiner, innhente tilleggsopplysninger
og foreta fastsettelser for korrigering av GAV som grunnlag for
fordelingsnøklene for eiendomsskatteåret 2001,
vil ikke la seg gjøre innenfor denne tidsramme.
På denne bakgrunn foreslår departementet at
en regel om korreksjon for kostpris for påkostninger og nyanlegg
av kommunefordelingen først settes i kraft f.o.m. eiendomsskatteåret
2002. Den foreslåtte regel om fordeling etter GAV pr. 1. januar
1997 for alle kraftanlegg med kraftstasjoner med installert effekt over
1 000 kW satt i drift pr. samme tidspunkt, vil med andre
ord også fungere som en reell overgangsregel for eiendomsskatteåret
2001. Departementet antar at denne overgangsregel vil være
mer formålstjenlig enn en fordeling etter den vedtatte
overgangsregel av 18. desember 1998, jf. kapittel 16.3.2.3,
Ot.prp. nr. 1 (2000-2001) Skatte- og avgiftsopplegget 2001 - lovendringer.
Dersom en fordeling basert på GAV vil kunne medføre
at man kan forvente store korreksjoner av fordelingsgrunnlaget for
skatteåret 2002, vises til at disse effekter i en viss
utstrekning vil kunne unngås ved avtaler mellom de involverte
kommuner, jf. kapittel 16.7, Ot.prp. nr. 1 (2000-2001) Skatte- og
avgiftsopplegget 2001 - lovendringer.
Det vises til utkastet til ny § 8 A-1 annet
ledd i eigedomsskattelova.
Komiteen slutter seg til
Regjeringens forslag til ny § 8 A-1 annet ledd
i eigedomsskattelova.
Det vises til forslagene i kapittel 16.4.3.2, Ot.prp. nr. 1 (2000-2001)
Skatte- og avgiftsopplegget 2001 - lovendringer, hvor det for større
anlegg satt i drift etter 1. januar 1997 foreslås
at kommunefordelingen skal bygge på særskilt fastsatt
GAV basert på forholdene pr. 1. januar 2000. For
mindre anlegg foreslås at fordelingen baseres på kostpris
for anleggets særskilte driftsmidler pr. 1. januar
2000, jf. kapittel 16.4.4.2, Ot.prp. nr. 1 (2000-2001) Skatte- og
avgiftsopplegget 2001 - lovendringer. De korrigeringsregler som
er foreslått i foregående avsnitt for større
kraftanlegg satt i drift pr. 1. januar 1997, foreslås
gitt tilsvarende anvendelse for øvrige kategorier kraftanlegg.
Korrigering av fordelingsgrunnlaget for disse anlegg vil imidlertid
først være aktuelt for investeringer foretatt
i inntektsåret 2000, og med virkning for fordelingsgrunnlaget
tidligst for skatteåret 2002.
Det vises til utkast til ny § 8 A-1 femte ledd
i eigedomsskattelova.
Komiteen slutter seg til
Regjeringens forslag til ny § 8 A-1 femte
ledd i eigedomsskattelova.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til ikrafttredelse.
Ved fastsettelse av fordelingsgrunnlaget for helt nye kraftanlegg
uten tilknytning til eldre reguleringsanlegg med beregnet GAV pr.
1. januar 1997, vil departementets forslag etter GAV-modellen
innebære at kommunefordelingen skal baseres på kostpris
for anleggets driftsmidler i den enkelte kommune. Dette prinsipp
foreslås lovfestet som fordelingsregel for helt nye anlegg
som settes i drift etter 1. januar 2000.
På samme måte som i forhold til korrigering
av fordelingsgrunnlag fastsatt for kraftanlegg satt i drift pr.
1. januar 2000, vil departementet foreslå særlige forskriftsbestemmelser
om verdsettelse, fremgangsmåte m.v. for fastsettelse av
fordelingsnøkler basert på investert kapital på særskilte
driftsmidler i kraftanlegget.
Det vises til utkast til ny § 8 A-2
første ledd i eigedomsskattelova.
Komiteen slutter seg til
Regjeringens forslag til ny § 8 A-2 første
ledd i eigedomsskattelova.
Kraftanlegg satt i drift etter 1. januar 2000 kan ha tilknytning
til eldre reguleringsanlegg hvor det er beregnet fordelingsgrunnlag
etter de foreslåtte regler i kapittel 16.4 og 16.5. Departementet
foreslår at også slike nye kraftanlegg skal tilordnes
en andel av disse verdier etter registrerte energiekvivalenter for
kraftstasjonen pr. 1. januar i ligningsåret. Ved
at nye kraftanlegg settes i drift, vil det således foretas
en omfordeling av verdien på reguleringsanlegget også for
de kraftanlegg som var tilknyttet reguleringsanlegget i tidligere år.
For øvrig foreslås at fordelingen baseres på kostpris
for det nye anleggets særskilte driftsmidler i samsvar
med forslaget i kapittel 16.6.2, Ot.prp. nr. 1 (2000-2001) Skatte-
og avgiftsopplegget 2001 - lovendringer.
Det vises til forslag til ny § 8 A-2
første ledd siste punktum i eigedomsskattelova.
Komiteen slutter seg til
Regjeringens forslag til ny § 8 A-2 første
ledd siste punktum.
På samme måte som for fordelingsgrunnlag for kraftanlegg
satt i drift pr. 1. januar 2000, forutsetter GAV-modell
at fordelingsgrunnlaget skal korrigeres ved påkostninger
og utvidelser av kraftanlegget. Det vises til forslag som omtales
i kapittel 16.5. En tilsvarende regel foreslås for påkostninger
på kraftanlegg som settes i drift senere.
Det vises til forslag til ny § 8 A-2
annet ledd til eigedomsskattelova.
Komiteen slutter seg til
Regjeringens forslag til ny § 8 A-2 annet
ledd i eigedomsskattelova.
Det gjelder ulike regler om formuesverdsettelse i skatteloven § 18-5
avhengig av om et anlegg er satt i drift pr. 1. januar
i ligningsåret eller ikke. Anlegg og anleggsdeler som ikke
er satt i drift 1. januar i ligningsåret, det
vil si 1. januar 2000 for eiendomsskatteåret 2001,
skal verdsettes særskilt basert på investert kapital,
jf. skatteloven § 18-5 sjette ledd. Dette er en videreføring
av tidligere praksis, jf. Ot.prp. nr. 47 (1999-2000) kapittel 2.4.6
og Ot.prp. nr. 23 (1995-96) avsnitt 11.5.2 s. 144.
Bestemmelsen i skatteloven § 18-5 sjette ledd gjelder
ikke anlegg som var i drift bare deler av inntektsåret
to år før eiendomsskatteåret. I slike
tilfeller skal hele anlegget vurderes etter de øvrige regler
i skatteloven § 18-5 og vil omfattes av øvrige
forslag til fordelingsregler.
Det er således behov for å fastsette fordelingsregler
også for det særskilte eiendomsskattegrunnlag
som skal fastsettes etter skatteloven § 18-5 sjette
ledd for anleggsdeler som ikke er satt i drift pr. 1. januar
i ligningsåret.
Departementet legger til grunn at fordelingsreglene for eiendomsskattegrunnlag
fastsatt etter skatteloven § 18-5 sjette ledd,
bør bygge på de samme prinsipper som for fordeling
av øvrige skattegrunnlag fastsatt etter § 18-5.
Det legges videre til grunn at det normalt ikke vil være
beregnet GAV for de anlegg/anleggsdeler som ikke var satt
i drift pr. 1. januar 2000.
Departementet har ikke oversikt over i hvor stor utstrekning
bestemmelsen vil komme til anvendelse eller i hvilken utstrekning
slike eiendomsskattegrunnlag vil berøre kommunekryssende
anleggsdeler slik at fordelingsreglene kommer til anvendelse.
På denne bakgrunn foreslås lovfestet at kommunefordeling
av eiendomsskattegrunnlag etter skatteloven § 18-5
sjette ledd, skal baseres på kostpris for de underliggende
særskilte driftsmidler og fordelt etter driftsmidlenes
beliggenhet. Det foreslås m.a.o at fordelingsreglene for
anlegg som ikke er satt i drift pr. 1. januar 2000, jf.
kapittel 16.6.2.2-16.6.2.4, Ot.prp. nr. 1 (2000-2001) Skatte- og
avgiftsopplegget 2001 - lovendringer, gis tilsvarende anvendelse.
Det samme vil gjelde de forskriftsbestemmelser om verdsettelse og
kommunefordeling av investeringene som forutsettes fastsatt senere.
For eiendomsskatteåret 2001 foreslås at kommunefordelingsreglene
bare vil få virkning for slike eiendomsskattegrunnlag dersom
kommuner fremsetter krav om det innen frister m.v. som fastsettes
i forskrift.
Det vises til forslag til ny § 8 A-2
tredje ledd til eigedomsskattelova.
Komiteen slutter seg til
Regjeringens forslag til ny § 8 A-2 tredje
ledd i eigedomsskattelova.
Under vurderingen av lokalisering av sentrale installasjoner
i større kraftanlegg, herunder kraftstasjoner, spiller
en rekke hensyn inn. Avveiningen av hensynene vil kunne lede til
at den enkelte kommunes forutsetninger for å bifalle inngripende
utbyggingsprosjekter ikke alltid blir oppfylt fullt ut. Dette kan delvis
være bakgrunnen for at det under det gamle systemet for
eiendomsbeskatning av kraftanlegg, har vært praktisert
at kommunene har inngått avtaler om fellestaksering for
kommunekryssende anlegg og om fordeling av eiendomsskattegrunnlaget
på en bestemt måte. Det vises til kapittel 16.2,
Ot.prp. nr. 1 (2000-2001) Skatte- og avgiftsopplegget 2001 - lovendringer,
om gjeldende praksis for slike interkommunale avtaler, jf. sitat
fra Ot.prp. nr. 47 (1999-2000) kapittel 2.2.6, Ot.prp. nr. 1 (2000-2001)
Skatte- og avgiftsopplegget 2001 - lovendringer. Departementet har
ikke kartlagt denne praksis i sin helhet, men har kjennskap til
at avtalene kan variere med hensyn til prinsippene for fordelingen
av den samlede verdi mellom de berørte kommuner. Det vises
til kapittel 16.2, Ot.prp. nr. 1 (2000-2001) Skatte- og avgiftsopplegget
2001 - lovendringer.
I forbindelse med omlegging av eiendomsskattereglene for kraftanlegg
og utvikling av kommunefordelingsregler er det fra kommunene ytret
et klart ønske om at dagens praksis med avtalemessig fordeling av
eiendomsskattegrunnlaget, må opprettholdes og lovhjemles.
Hovedhensynet bak dette ønsket vil dels være at
fordelingsspørsmål bør være
kommunenes anliggende, og dels at man vil unngå omfordelingsvirkninger
av de nye reglene kommunene imellom.
I tilfeller hvor fordelingen i tidligere år har bygget på interkommunale
avtaler vil anvendelse av de foreslåtte fordelingsregler
for eiendomsskatteåret 2001 kunne medføre omfordelingsvirkninger
mellom kommunene i forhold til det tidligere system. Med utgangspunkt
i at hensynet til å unngå slike omfordelingsvirkninger
bør veie tungt ved utforming av de nye fordelingsregler,
jf. kapittel 16.3.1.1.4, har departementet vurdert om praksis om
avtalemessig fordeling av eiendomsskattegrunnlag for kommunekryssende
anlegg bør tillates videreført. Det vises i denne forbindelse
til at tilsvarende regel antas implisitt i overgangsregelen av 17. desember
1998, jf. kapittel 16.3.2.
Det aktuelle ville være å utforme regler om
avtalebasert fordeling av skattegrunnlagene som unntak fra en fordeling
etter de foreslåtte fordelingsregler som da ville fremstå som
hovedregler.
Dersom kommunekryssende anlegg eies helt ut av samme rettssubjekt,
vil det kunne være den eiendomsskattepliktige likegyldig
hvordan de berørte kommuner fordeler skattegrunnlaget seg
i mellom. Det vil imidlertid regelmessig være tilfellet
at anleggets ulike deler er eiet av ulike subjekter. Reguleringsanlegg med
tilhørende driftsmidler vil for eksempel ofte være eiet
av brukseierforeninger, mens kraftstasjonen vil være eiet
av ulike kraftforetak.
De foreslåtte kommunefordelingsreglene vil i utgangspunktet
innebære en verdsettelse av det samlede og maksimale grunnlag
for utskriving av eiendomsskatt i den enkelte kommune for de objekter
tilknyttet kraftanlegget som er beliggende i kommunen. Kommunene
vil imidlertid måtte utøve skjønn ved
eventuell fordeling av dette skattegrunnlag mellom ulike eiendomsskattepliktige
som eier ulike anleggsdeler. De foreslåtte fordelingsreglene
dekker ikke de vurderinger kommunene skal foreta i den forbindelse.
Dersom kommunene skal kunne omfordele det skattegrunnlag som
tildeles etter de foreslåtte fordelingsreglene, vil det
også kunne påvirke størrelsen på den
skatt som kan utskrives på eierne av anleggsdeler som ligger
i kommunen.
Som angitt i kapittel 16.3.1.1 legger departementet til grunn
at fordelingsreglene i utgangspunktet skal respektere både
objektavgrensningen og skattesubjektbegrepene i gjeldende eiendomsskattelov.
Denne forutsetning tilsier at fordelingsreglene ikke bør
kunne medføre at det kan utskrives en større andel
av det samlede skattegrunnlag på enkelte eiendomsskattepliktige,
enn en underliggende vurdering av verdien på vedkommende
anleggsdeler tilsier.
Dersom kommunene skal kunne fravike fordeling av skattegrunnlaget
etter de foreslåtte hovedreglene, vil avtalene forutsetningsvis
bygge på en annen vurdering av verdien av anleggets ulike
deler enn den fordelingsreglene bygger på. I den utstrekning
avtalene inngås for å unngå omfordelingsvirkninger
i forhold til tidligere år, vil det kunne variere etter
hvilke prinsipper omfordelingen vil skje. Dersom det heller ikke innføres
en begrensning av hvilke prinsipper avtalene i så fall
skulle bygge på, ville avtalefriheten kunne medføre
endringer i fordelingen av eiendomskattegrunnlaget for anleggets
ulike deler og eiere på en måte som man ikke har
oversikt over. I den utstrekning avtalene også kan påvirke
skatteplikten for de ulike eiendomsskattepliktige, bør
også eierne av kraftanlegget være part i avtalene.
Omfanget av vedkommendes skatteplikt ville i så fall anses
helt eller delvis avtalebasert, hvilket etter departementets oppfatning er
en lite heldig løsning.
Dersom kommunene skal kunne avtale en omfordeling av skattegrunnlagene
seg i mellom, ville det dessuten være behov for regler
om hvilken fordeling som skal legges til grunn ved utløp
eller oppsigelse av avtalene. Den nærliggende løsning
ville eventuelt være at man da falt tilbake på en
fordeling etter de ellers foreslåtte hovedregler. For dette
formål ville det således være behov for
at ligningsmyndighetene årlig fastsetter og oppdaterer
fordelingsgrunnlaget for anlegget etter de foreslåtte hovedregler
og uavhengig av foreliggende avtaler.
Det samlede grunnlag for eiendomsskatt av kraftanlegget vil etter
departementets forslag til fordelingsregler også bli fordelt
på kommuner som velger ikke å skrive ut eiendomskatt.
En regel om adgang til å omfordele skattegrunnlag mellom
kommunene, burde i utgangspunktet bare omfatte kommuner hvor deler
av det aktuelle anlegg er beliggende, og som skriver ut eiendomsskatt
på slike eiendeler. Kommuner som ikke skriver ut eiendomsskatt,
vil ikke ha noen aktuell interesse i slike avtaler og bør
heller ikke kunne tilordnes en annen andel av det samlede skattegrunnlag
enn det som følger av de foreslåtte hovedreglene.
Med dette utgangspunkt ville det også av hensyn til å beregne
eiendomsskattegrunnlaget i slike kommuner, være behov for årlig å beregne
og oppdatere fordelingsgrunnlag for hele kraftanlegget etter hovedreglene.
Innføring av en regel om adgang til omfordeling av kommunenes
skattegrunnlag, ville for øvrig innebære at ligningsmyndighetene årlig
måtte ta stilling til kommunenes krav om fordeling etter
avtale som en del av verdsettelsesarbeidet det enkelte år.
Dette vil kreve at det må etableres nye regler om rapporteringsplikt
m.v. for kommunene til den ligningsmyndighet som skal forestå kommunefordelingen.
Ligningsmyndighetenes aksept eller tilsidesettelse av avtalene,
blir å anse som ligningsvedtak vedrørende verdsettelsen. Slike
vedtak kan påklages av de eiendomsskattepliktige etter
reglene i ligningsloven. Behandling av fordelingsspørsmål
vedrørende krav om avtalebasert kommunefordeling ville
kunne medføre merabeid for ligningsmyndighetene.
Departementet legger etter dette til grunn at innføring
av regler om adgang for kommunene til å inngå avtaler
om omfordeling av skattegrunnlag er prinsipielt betenkelig, og at
slike regler ikke vil innebære noen forenkling av regelverket
eller de administrative rutiner knyttet til dette. Derimot vil slike
regler kunne innebære merarbeid for ligningsmyndighetene.
På denne bakgrunn finner departementet det ikke bør
foreslås innført adgang for kommunene til å inngå avtaler
om omfordeling av selve det skattegrunnlag kommunen er tildelt etter
fordelingsreglene. Etter departementets oppfatning bør
kommunene henvises til å inngå avtaler om omfordeling
av de skatteinntekter som den enkelte kommune kan kreve inn etter
det skattegrunnlag kommunen er blitt tilordnet etter fordelingsreglene.
Dette forslag vil kunne ha samme økonomiske realitet for
kommunene som en adgang til omfordeling av skattegrunnlagene. Det
skulle derfor imøtekomme kommunenes ønsker om å unngå omfordelingsvirkninger
i forhold til tidligere praksis på en like formålstjenlig
måte. Det understrekes at det dreier seg om adgang kommunene
står fritt til å benytte seg av.
Departementet legger til grunn at nevnte løsning ligger
innenfor kommunens avtalefrihet slik at den ikke krever særskilt
lovfesting. Videre legges til grunn at løsningen ikke vil
stride mot forbudet mot overdragelse av skattekrav etter kommuneloven § 54.
Det foreslås lovfestet at det eiendomsskattegrunnlag
som tildeles den enkelte kommune etter fordelingsreglene, skal innebære
en maksimal verdsettelse av det grunnlag som det kan skrives ut
eiendomsskatt på overfor eierne av anleggsdeler beliggende
i kommunen. Dette utgangspunkt kan ikke fravikes ved interkommunal
avtale.
Det vises til forslag til ny § 8 A-3 i eigedomsskattelova.
Komiteen slutter seg til
Regjeringens forslag til ny § 8 A-3 i
eigedomsskattelova.
Fastsettelse av den enkelte kommunes andel av det samlede eiendomsskattegrunnlag
for det enkelte kraftanlegg, vil tilligge ligningsmyndighetene som
en del av verdsettelsesarbeidet og inngå som en del av ligningsarbeidet,
jf. eigedomsskattelova § 8 og ligningsloven § 8-11.
Ved ligning etter ligningsloven foretas både fastsettelse
av skattegrunnlag og utligning av skatten. Fastsettelser i henhold
til kommunefordelingsreglene vil imidlertid ikke munne ut i vedtak
om utligning av eiendomsskatt. De kommunefordelte eiendomsskattegrunnlag
skal rapporteres til kommunene som nødvendig grunnlag for
utskriving av eiendomsskatten, jf. eigedomsskattelova § 18.
Selv om anvendelse av fordelingsreglene ikke munner ut i vedtak
om utligning av eiendomsskatt for den enkelte eiendomsskattepliktige,
legger departementet til grunn at kommunefordelingen skal fastsettes
i form av formelle vedtak for det enkelte eiendomsskatteår.
Tilsvarende vil gjelde ved senere endringer av fordelingen. Dette
synes å være en forutsetning for ligningsloven § 8-11.
Vedtak om kommunefordeling av skattegrunnlaget for det enkelte
kraftanlegg skal forutsetningsvis bli fattet for hvert skatteår
og i tidsmessig sammenheng med fastsettelse av kraftanleggets verdi
etter skatteloven § 18-5 og i forbindelse med
utlegging av ligningen for kraftanleggene. Etter gjeldende regler skal
ligningsmyndighetenes fastsettelser bare rapporteres til kommunene,
jf. eigedomsskattelova § 18. I tillegg vil kommunefordelingen
blir rapportert til de som er skattytere for kraftanlegget etter
skattelovens regler i forbindelse med de årlige ligningsvedtak
og fastsettelse av formuesverdiene for kraftanleggene.
For eiendomsskatteåret 2001 vil dette måtte
gjøres som særlig rutine - uavhengig av ligningsarbeidet og
tidspunktet for utlegging av ligningen for inntektsåret
1999. Ligningsmyndighetene vil måtte fastsette kommunefordelingen
som særskilte vedtak som må fattes og sendes kommunene
i god tid før fristen for utskriving av eiendomsskatt,
dvs. innen 1. mars 2001. Departementet finner på det
nåværende tidspunkt ikke grunnlag for å foreslå regler
om at fordelingsvedtak også skal sendes til de spesifikt
eiendomsskattepliktige. En vil komme tilbake til dette når
Skattedirektoratet eventuelt har tilrettelagt rutiner for dette,
jf. kapittel 16.8.4, Ot.prp. nr. 1 (2000-2001) Skatte- og avgiftsopplegget
2001 - lovendringer.
Komiteen tar dette til
etterretning.
Den løsning som følger av ligningsloven § 8-11 sammenholdt
med de alminnelige regler om fordeling av fastsettelseskompetansen
for formuesverdien på kraftanlegg, gir etter departementets
oppfatning ingen tilfredsstillende løsning for spørsmålet
om hvilken ligningsmyndighet som bør ha fordelingskompetansen.
Etter departementets oppfatning bør kommunefordelingen
av det samlede eiendomsskattegrunnlag for det enkelte kraftanlegg,
kun tilligge én ligningsmyndighet.
Departementet ser foreløpig følgende mulige
alternativer for fordeling av denne kompetanse:
1. Ligningskontoret i den kommune hvor
kraftanleggets kraftstasjon er beliggende. Hvis noen av skattyterne
for kraftanleggets inntekter og formue etter skatteloven lignes
ved Sentralsskattekontoret for storbedrifter (SFS), tillegges fordelingskompetansen
SFS.
2. Fylkesskattekontoret i det fylket hvor kraftanleggets
kraftstasjon er beliggende.
3. SFS tillegges fordelingskompetansen for alle kommunekryssende
kraftanlegg.
4. Riksskattenemnda, dvs. den samme myndighet som etter
ligningsloven § 8-5 nr. 1 fastsetter kommunefordeling
etter skatteloven § 18-7.
5. Skattedirektoratet tillegges kompetansen for eiendomsskatteåret
2001 med klageadgang til Riksskattenemnda. Fordelingskompetansen
for senere år fastsettes senere.
Departementet kan ikke se at ligningsloven § 8-11 er
til hinder for noen av de angitte løsninger. For skatteåret
2001 fremstår løsning nr. 5 som den mest hensiktsmessige
og praktikable. Skattedirektoratet er blitt forelagt spørsmålet,
og har ikke vesentlige motforestillinger mot denne løsning.
Departementet vil etter dette foreslå at Skattedirektoratet
tillegges fordelingskompetansen for skatteåret 2001 og
at dette fastsettes i særskilt forskrift med hjemmel i
ligningsloven § 8-6 nr. 9 straks denne proposisjon
er behandlet i Stortinget.
Departementet anser likevel ikke at dette bør være den
varige ordning. Valg av løsning for senere skatteår,
må anses mer åpent. Spørsmålet
har bl.a. administrative konsekvenser og bør avklares ved
høring av de involverte etater. Departementet vil arbeide
videre med dette spørsmål med sikte på snarlig
avklaring.
Komiteen tar dette til
etterretning.
Etter departementets oppfatning bør det uttrykkelig
lovfestes at ligningsloven skal gjelde tilsvarende ved ligningsmyndighetenes
anvendelse av kommunefordelingsreglene - så langt den passer.
Dette gjelder selv om det på flere punkter vil være
behov for utfylling og supplering av ligningslovens regler. Departementet
antar at slike supplerende gjennomføringsregler kunne bli
fastsatt med hjemmel i eigedomsskattelova § 32,
men foreslår likevel at det lovfestes en særskilt
forskriftshjemmel med direkte tilknytning til kommunefordelingsreglene.
Som det fremgår nedenfor kan det ta noe tid før
de særlige saksbehandlingsregler for kommunefordeling vil
være ferdig utviklet. I mellomtiden kan det være behov
for å kunne tilpasse ligningslovens løsninger, hvor
særregler ellers ikke skulle være fastsatt.
Det vises til utkast til ny § 8 A-4 til eigedomsskattelova.
Komiteen slutter seg til
Regjeringens forslag til ny § 8 A-4 i eigedomsskattelova.
Kommunefordelingen av eiendomsskattegrunnlag som skal legges
til grunn for eiendomsskatteåret 2001, vil i all hovedsak
gjelde kraftanlegg med kraftstasjoner med installert effekt over
1 000 kW som var satt i drift pr. 1. januar 2000.
Etter forslaget, jf. kapitlene 16.4 og 16.5, Ot.prp. nr. 1 (2000-2001)
Skatte- og avgiftsopplegget 2001 - lovendringer, skal fordelingen
av skattegrunnlaget for slike anlegg for eiendomsskatteåret
2001, fastsettes av ligningsmyndighetene på bakgrunn av
prinsipper som i all hovedsak skal samsvare med den rapportering
NVE skal foreta i henhold til prosjektbeskrivelsen. Prinsippene
for fastsettelse av fordelingsnøkler på dette
grunnlag er dels foreslått nedfelt i nye bestemmelser i
eigedomsskattelova, og dels som retningslinjer fastsatt av departementet.
Både ved fastsettelse av fordelingen og ved evt. klagebehandling
vedrørende fordelingen vil det bli aktuelt å konsultere
NVE.
Som nevnt i kapittel 16.4.2.3, Ot.prp. nr. 1 (2000-2001) Skatte-
og avgiftsopplegget 2001 - lovendringer, tas det sikte på at
Skattedirektoratet skal sende ut foreløpig fastsatte fordelingsnøkler
på bakgrunn av rapportene fra NVE til kommunene og skattyterne som
en foreløpig angivelse av kommunefordelingen i begynnelsen
av november 2000 i forbindelse med utlegging av ligningen.
Ettersom grunnlaget for fastsettelsene i all hovedsak vil være
innhentet fra NVE på oppdragsbasis, er det ikke behov for
fastsettelse av regler om oppgaveplikt på dette punkt for
bruk ved kommunefordelingen for skatteåret 2001. I de tilfeller
NVE skal fastsatte GAV i medhold av forskrift av 20. januar
1997 nr. 79 som forutsettes gitt tilsvarende anvendelse, vil de
aktuelle eierne få oppgaveplikt overfor NVE. Det må fastsettes
særskilte fristregler for denne rapportering.
Ved fordeling av skattegrunnlaget for kraftanlegg med kraftstasjoner
med installert effekt under 1 000 kW, jf. kapittel 16.4.4,
Ot.prp. nr. 1 (2000-2001) Skatte- og avgiftsopplegget 2001 - lovendringer,
og av særskilte eiendomsskattegrunnlag fastsatt etter skatteloven § 18-5
sjette ledd for anleggsdeler som ikke var satt i drift 1. januar
2000, jf. kapittel 16.6.5, Ot.prp. nr. 1 (2000-2001) Skatte- og
avgiftsopplegget 2001 - lovendringer, foreslås at det fastsettes
særlige forskriftsbestemmelser om at kommunene må fremsette
krav om kommunefordeling av slike grunnlag. Departementet antar
at disse regler vil gjelde et begrenset antall tilfeller. For skatteåret
2001 forutsettes at fordelingen skal bygge på ligningsmyndighetenes
skjønn med basis i særskilt innhentede opplysninger
om kostpris og kommunefordeling fra kraftanleggets eiere i medhold
av ligningsloven § 4-8.
Etter forslaget vil det ikke være aktuelt å fastsette særlige
regler om innhenting eller behandling av kommunenes eventuelle avtaler
om omfordeling av skatteinntekter, jf. kapittel 16.7. Slike avtaler
blir ligningsmyndighetene uvedkommende.
Komiteen tar dette til
etterretning.
Ved anvendelse av kommunefordelingsreglene i senere år
vil det fremsatte forslag innebære at det fordelingsgrunnlag
som ble fastsatt på grunnlag av GAV for skatteåret
2001, skal korrigeres med kostpris for påkostninger og
utvidelser av anlegg som ikke inngikk i beregningen av GAV. Det
må fastsettes nærmere regler om hvilke verdier
det kan korrigeres for og om rapportering m.v. av korrigeringsgrunnlag
for investeringer som nevnt.
Departementet vil foreløpig anta at det mest hensiktsmessige
vil være å legge opplysningsplikten på de
skattepliktige i forbindelse med inngivelse av selvangivelsen. Regler
om opplysningsplikt for de eiendomsskattepliktige vil innebære
etablering av nye rapporteringsrutiner i forhold til ligningsarbeidet.
Som angitt ovenfor tar departementet sikte på å utvikle
slike gjennomføringsregler, med sikte på fastsettelse
i vårsesjonen 2001.
Komiteen tar dette til
etterretning.
Departementet legger til grunn at de eiendomsskattepliktiges
klageadgang må ligge fast uansett hvilken ligningsmyndighet
som blir tillagt fordelingskompetansen.
Ved fastsettelse av kommunefordelingen med virkning for eiendomsskatteåret
2001, er det på det rene at ligningsmyndighetenes vedtak
om kommunefordelingen vil måtte foretas uavhengig av utlegging av
ligningen for inntektsåret 1999. For kommunefordelingen
for dette skatteår er det nærliggende å ta
utgangspunkt i at klagefristen for de eiendomsskattepliktige vil
løpe fra det tidspunkt vedkommende får underretning
om vedtaket. Dersom det innen tidspunktet for ligningsmyndighetenes
fastsettelse ikke er etablert rutiner for oversendelse av vedtakene
til de eiendomsskattepliktige, vil utgangspunktet for klagefristen
måtte fastsettes individuelt. Et alternativ er å la klagefristen
for kommunefordelingen for skatteåret 2001 først
løpe fra tidspunktet for kommunens utskriving av eiendomsskatt
for dette år, dvs. senest 1. mars 2001. Departementet
vil komme tilbake med eventuell spesialregulering på dette
punkt i forskrift som nevnt.
Departementet ser foreløpig ikke grunn til å pålegge
de eiendomsskattepliktige opplysningsplikt overfor ligningsmyndighetene
i forbindelse med fastsettelse av kommunefordelingen. Det vises
imidlertid til forslaget om at ligningsloven gis tilsvarende anvendelse
så langt den passer. Regelen i ligningsloven § 4-8
om at skattytere er pliktig til å inngi opplysninger som
er nødvendig for avklaring av vedkommendes skatteplikt,
vil i så fall være analogisk anvendelig i den
utstrekning det er aktuelt å pålegge de eiendomsskattepliktige
opplysningsplikter. Hvilke av ligningslovens sanksjonsregler som
i så fall kan være anvendelige, vil imidlertid
være uklart.
Som nevnt i kapittel 16.5, Ot.prp. nr. 1 (2000-2001) Skatte-
og avgiftsopplegget 2001 - lovendringer, vil det måtte
fastsettes særlige gjennomføringsregler om adgang
til å korrigere kommunefordelingen f.o.m. eiendomsskatteåret
2002. Spørsmålet om det i den forbindelse kan
bli aktuelt å legge plikter på de eiendomsskattepliktige,
vil bli vurdert samtidig.
Komiteen tar dette til
etterretning.
Om kommunenes partsstilling i forhold til ligningsmyndighetenes
fastsettelse av eiendomsskattegrunnlaget vises til gjennomgangen
i Ot.prp. nr. 47 (1999-2000) kapittel 3.3.3. Her heter det bl.a.:
«Ved ikrafttredelsen av eigedomsskattelova § 8 vil
reglene om partsrettigheter i ligningsloven gjelde også for
eiendomsskatten, for så vidt gjelder fastsettelsen av grunnlaget.
At kommunen ikke kan påklage takseringen som foretas for
eiendomsskatteformål, er forskjellig fra hva som er tilfelle
etter reglene i den gamle byskatteloven. Kommunen kan imidlertid
som nevnt anmode ligningsmyndighetene om å ta opp ligningen
på ny som endringssak etter ligningsloven § 9-5.
Dersom kommunen ikke er tilfreds med resultatet etter en slik henvendelse,
kan det reises søksmål mot formannen i det organet
som har truffet avgjørelsen, eller mot ligningssjefen når
ligningskontoret har truffet avgjørelsen, jf. ligningsloven § 11-2
nr. 1. Selv om kommunen ikke har fulle partsrettigheter under ligningen,
ble det i ligningslovens forarbeider under drøftelsen av
taushetspliktsreglene, jf. Ot.prp. nr. 29 (1978-79) s. 74, forutsatt
at kommunen må ha adgang til å få innsyn
i sakens dokumenter i forbindelse med en vurdering om å gå til
søksmål om ligningen. Kommunens adgang til å få rettslig
prøvet takseringen av kraftanleggene for eiendomsskatteformål
er forskjellig fra det som følger av gjeldende regler,
hvor det ikke er noen slik mulighet.
Dersom en kommune
mener ligningen inneholder feil med hensyn til fordelingen av formuesverdi
og eiendomsskattegrunnlag mellom flere berørte kommuner,
skal søksmål ikke rettes mot ligningsorganet,
men i stedet mot den eller de andre kommunene tvisten gjelder, jf.
ligningsloven § 11-2 nr. 3 annet punktum. Loven
gir imidlertid adgang for kommunene til å kreve en fordelingstvist
bindende avgjort av Skattedirektoratet, jf. ligningsloven § 11-3.
Ordningen er et alternativ til domstolsprøving, og er frivillig
for den enkelte kommune, jf. Ot.prp. nr. 29 (1978-79) s. 126. Fordelingstvister
har ikke vært aktuelle under gjeldende regler om taksering
for eiendomsskatteformål, siden den enkelte kommune har
hvert sitt organ som fastsetter grunnlaget i kommunen. Når
eiendomsskattegrunnlaget skal fastsettes samlet for hele kraftanlegget,
vil reglene om fordelingstvister kunne få større betydning,
ettersom slike anlegg ofte krysser kommunegrenser, for eksempel
ved at reguleringsanlegg og kraftstasjon ligger i ulike kommuner.»
Med utgangspunkt i hva som generelt er angitt om ligningslovens
anvendelse på fastsettelser som bare har betydning for
eiendomsskatt, antar departementet at det må anses tvilsomt
om regelen i ligningsloven §§ 11-2 nr.
3 og 11-3 vil gjelde tilsvarende for en fordelingstvist etter de
foreslåtte kommunefordelingsregler.
I motsetning til hva som gjelder for kommunefordeling av formuesverdien,
jf. skatteloven § 18-7 tredje ledd, foreligger
ingen lovregler om adgang for de berørte kommunene til å fordele
eiendomsskattegrunnlag seg i mellom. Den praksis med avtalebasert
verdsettelse og kommunefordeling som er beskrevet i kapittel 16.2,
Ot.prp. nr. 1 (2000-2001) Skatte- og avgiftsopplegget 2001 - lovendringer,
er ikke lovhjemlet. Enn mindre er det lovhjemmel for at kommunene
skal forelegge slike avtaler for departementet eller ligningsmyndighetene
for godkjennelse.
Etter gjeldende rett har kommunene ingen plikt til å inngi
andre opplysninger til ligningsmyndighetene av hensyn til fastsettelse
av eiendomsskattegrunnlag eller kommunefordeling.
På bakgrunn av den angitte tvil om anvendelse av ligningsloven §§ 11-2
nr. 3 og 11-3 på fordelingstvister om fordeling av eiendomsskattegrunnlaget,
vises til kapittel 16.8.3.2.1, Ot.prp. nr. 1 (2000-2001) Skatte-
og avgiftsopplegget 2001 - lovendringer, hvor det foreslås
generelt angitt at ligningsloven bør komme tilsvarende
til anvendelse. På det nåværende tidspunkt ser
departementet ikke grunn til å foreslå innført
andre behandlingsregler for fordelingstvister enn det som følger
av nevnte bestemmelser i ligningsloven.
For kommunefordeling av skattegrunnlag for kraftanlegg med kraftstasjoner
med installert effekt under 1 000 kW og av skattegrunnlag
etter skatteloven § 18-5 sjette ledd for anleggsdeler
som ikke var satt i drift pr. 1. januar i ligningsåret,
foreslås at kommunene må fremsette særskilte
krav om fordeling. Slik fordeling antas aktuelt for et begrenset
antall tilfeller, jf. kapittel 16.4.4 og kapittel 16.6.5, Ot.prp.
nr. 1 (2000-2001) Skatte- og avgiftsopplegget 2001 - lovendringer.
Komiteen slutter seg til
Regjeringens vurderinger og forslag.
Det er i Ot.prp. nr. 1 (2000-2001) Skatte- og avgiftsopplegget
2001 - lovendringer, kap. 16.10 redegjort for økonomiske
og administrative konsekvenser av forslagene.
Komiteen tar redegjørelsen
til etterretning.
Departementet fremmet i Ot.prp. nr. 1 (1999-2000) forslag til
endringer i reglene for beskatning av obligasjoner som er mengdegjeldsbrev
(jf. kap. 15). Ved lov av 17. desember 1999 nr. 94 ble
skatteloven av 26. mars 1999 nr. 14 § 14-23 endret
i samsvar med departementets forslag. I henhold til førstnevnte
lov trer de nye reglene i kraft 1. januar 2001.
Avkastning på obligasjoner som utstedes til en lavere
kurs enn innløsningskursen (underkursobligasjoner) skal
etter de nye reglene skattlegges løpende i henhold til
den såkalte renteberegningsmodellen. Dette innebærer
at den kjente avkastningen som skyldes under- eller overkurs ved
utstedelse eller omsetning i annenhåndsmarkedet blir periodisert
på tilsvarende måte som et bankinnskudd der også rentene
spares. Det vil bli beregnet en løpende skattepliktig avkastning
som skal tilsvare forholdet mellom utstedelses-/omsetningskursen
og den avtalte innløsningskursen. De nye reglene vil gi
grunnlag for opphevelse av det någjeldende forbudet mot
utstedelse av underkursobligasjoner.
Forslaget i Ot.prp. nr. 1 (1999-2000) bygde på at Verdipapirsentralen
(VPS) skal innrapportere til ligningsmyndighetene nødvendige
opplysninger, samt foreta beregning av renteelementet og innberette
gevinst/tap. På bakgrunn av VPS sitt behov for
nødvendig tid til endring av sine systemer og uttalelser
fra høringsinstansene foreslo departementet ikrafttredelse for
de nye reglene fra 1. januar 2001.
Som ledd i implementeringen av de nye reglene har departementet
igangsatt arbeid med å utforme tilknyttede forskrifter.
Som følge av nødvendig prioritering av andre oppgaver
har dette arbeidet tatt lengre tid enn forutsatt. Utkast til nye
forskrifter vil ikke kunne sendes på høring før
i månedsskiftet september/oktober. Samtidig har
VPS overfor departementet signalisert behov for en innkjøringsperiode
i forhold til brukerne også etter at regelverket er fastlagt
og nødvendige systemendringer er foretatt. Dette har skapt
usikkerhet med hensyn til hvorvidt VPS vil makte å ferdigstille
sine systemer innenfor den tidsrammen som var forutsatt.
Departementet utelukker ikke at endringene i skatteloven § 14-23
kan tre i kraft fra 1. januar 2001, men finner på bakgrunn
av den usikkerhet som har oppstått å måtte
foreslå en ny, fleksibel bestemmelse for ikrafttredelsen
av de nye reglene. Departementet foreslår at skatteloven § 14-23
trer i kraft til den tid Kongen bestemmer. Dette vil gi den nødvendige
fleksibilitet til å iverksette reglene så snart
dette er praktisk mulig.
Komiteen tar dette til
orientering.
I medhold lov 9. juni 1961 nr. 16 (omdanningsloven)
avsnitt II kunne Finansdepartementet samtykke i at gevinst ved avhendelse
av fast eiendom, næring eller virksomhet og gevinst ved
avhendelse av aksjer skal være fritatt for inntektsbeskatning,
eller at gevinsten skal skattlegges etter lavere satser enn dem
som er fastsatt i Stortingets og kommunestyrets skattevedtak, når
avhendelsen er ledd i en omorganisering eller omlegging av næringsvirksomhet
med sikte på å få denne mer rasjonell
og effektiv.
Den 21. desember 1996 fattet Stortinget følgende vedtak:
«Stortinget ber Regjeringen i et egnet dokument legge
frem en årlig orientering om departementets praksis når
det gjelder saker som har vært behandlet med hjemmel i
omdannelsesloven.»
Regjeringen la fram en orientering i St.meld. nr. 16 (1997-1998)
om departementets praksis etter omdanningsloven til og med 1996.
De senere årlige orienteringer har vært av begrenset
omfang, og har vært tatt inn i Ot.prp. nr. 1. Her gis en
orientering om praksis i 1999.
F.o.m. inntektssåret 2000 er omdanningsloven avløst
av tilsvarende bestemmelser i den nye skatteloven 26. mars
1999 kapittel 11. Det tilhørende forskriftsverket er overført
til den nye samleforskriften til skatteloven, forskrift 19. november
1999 til utfylling og gjennomføring av skatteloven kapittel
11 Omdanning. I forskriften § 11-20 er videreført
forskrift 13. mai 1991 om skattefri omdannelse av personlig eiet
næringsvirksomhet til aksjeselskap og deltakerlignet selskap,
samt omdannelse av kommandittselskap og kraftforetak til aksjeselskap.
Forskrift 13. mai 1991 om skattefrie overføringer
mellom aksjeselskaper og mellom deltakerlignede selskaper med hovedsakelig samme
eierinteresse, konsernforskriften, er videreført i den
nye forskriften § 11-21.
I Ot.prp. nr. 1 (1999-2000) s. 120 opplyste departementet at
et notat med forslag om visse endringer i konsernforskriften skulle
sendes på høring. Departementet tok sikte på å fremme
et forslag tidlig i 2000 om at disse reglene skulle tas inn i skatteloven,
jf. finanskomiteens ønske om dette inntatt i Innst. O.
nr. 40 (1998-1999) side 11.
På grunn av bl.a. sakens kompleksitet er dette arbeidet
blitt forsinket. Et utkast til nye regler ventes sendt på høring
høsten 2000. Saken vil bli fremmet for Stortinget etter
at høringsuttalelsene er vurdert.
Komiteen tar dette til
orientering.
Det er i proposisjonen avsnitt 18.3 redegjort for praksis etter
avsnitt I § 2 i 1999.
Komiteen tar redegjørelsen
til orientering.
Det er i proposisjonen avsnitt 18.4 redegjort for praksis etter
avsnitt II første til tredje ledd i 1999.
Komiteen tar redegjørelsen
til orientering.
Det er i proposisjonen avsnitt 18.5 redegjort for transaksjoner
med virkninger over landegrensene.
Komiteen tar redegjørelsen
til orientering.
Departementet har merket seg at søknader om unntak fra
vilkårene i konsernforskriften slik den lyder f.o.m. inntektsåret
1999 nå kommer inn. Det gjelder i forhold til forskriftens
krav om at ethvert brudd på konserntilknytningen utløser
full beskatning av den tidligere fritatte gevinsten ved den konserninterne overføringen.
Både hensiktsmessighet og effektivitet ved bestemmelsen
samt det ressursbehov som en dispensasjonsordning fra bestemmelsen
krever, vil bli nærmere vurdert i forbindelse med det pågående
arbeidet med konsernforskriften.
Komiteen tar dette til
orientering.
Mange saker gjelder større omstruktureringer der en
rekke transaksjoner må gjennomføres for å oppnå ønsket
organisasjon. Dette gjelder ikke minst vannkraftnæringen,
hvor energiloven av 29. juni 1990 nr. 50 gir rammebetingelser
som forutsetter omorganiseringer. For slike sammensatte transaksjoner
er det neppe mulig å gi uttømmende regler i lov
eller forskrift. Departementet legger derfor til grunn at det fortsatt
vil være behov for individuell søknadsbehandling
i et visst antall saker. Det blir likevel løpende vurdert
om erfaringsmaterialet gir grunnlag for ytterligere reguleringer.
Komiteen tar dette til
orientering.
Departementet uttalte i St.meld. nr. 16 (1997-1998) at kravet
til effektiviserings- og rasjonliseringseffekt neppe burde tillegges
avgjørende vekt ved vurdering av søknader om skattelempning
for norske aksjonærer i utenlandske selskaper som sammensluttes eller
deles. En slik lempelig praksis har også vært
lagt til grunn ved fusjonsliknende transaksjoner mellom selskaper
i ulike land, bl.a. overføring av aksjer i norske selskaper
til utenlandske selskaper mot vederlagsaksjer. Også lovens
krav om at omstendighetene i særlig grad må tale
for en lempning, har blitt tilsvarende liberalt praktisert. Et hovedhensyn
er at samtykke ikke bør gis dersom det norske skattefundamentet svekkes.
Til tross for den liberale praksis som er skissert, har departementet
avslått søknader om skattelempning hvor norske
personlige aksjonærer ønsker å bytte aksjer
i norske selskaper, særlig innen it-bransjen, mot aksjer
i nystiftede holdingselskaper i utlandet. Dette er selskaper uten
ansatte, aktivitet og kompetanse. Etter departementets vurdering
er det i sakene ikke sannsynliggjort noen relevante effektiviserings-
og rasjonaliseringseffekter eller noen samfunnsøkonomisk gevinst
ved slike tiltak. Departementet vil videreføre den praksis
som er beskrevet og legger til grunn at de konsekvenser og effekter
av transaksjonen som etter loven kan tillegges vekt, må sannsynliggjøres.
Dette er også i samsvar med den praksis som er etablert
i forhold til norske personlige aksjonærer som ønsker å nytte
sine aksjer som tingsinnskudd i nystiftede holdingselskaper.
Departementet har tidligere i ett tilfelle gitt samtykke til
skattelempning for (minoritets-) aksjonær bosatt i Norge
ved fusjon eller fisjon i utenlandsk selskap selv om aksjeinnehavet
ikke har hatt noen tilknytning til næring som utøves
i Norge. Det har da vært satt vilkår om at transaksjonene
i utlandet har vært gjennomført etter prinsipper
tilsvarende dem som gjelder mellom norske selskaper, og at det norske skattefundamentet
ikke har blitt svekket. Også i 1999 er det gitt samtykke
til lempning i en slik sak. Om forholdet uttalte departementet i
Ot.prp. nr. 1 (1999-2000) pkt. 25.6.4 at:
«Slik 61-loven i dag lyder, gir den ikke noe
godt grunnlag for å samtykke i unnlatt skattlegging i tilfeller
der den norske aksjonærposisjonen ikke har noen tilknytning
til norsk næringsvirksomhet.»
Til tross for at lovens ordlyd ikke er helt dekkende for de samtykkene
som er gitt, finner departementet det likevel forsvarlig å etablere
en slik praksis inntil lovverket kan gjennomgås og moderniseres.
Både reelle grunner og hensynet til likebehandling taler
for å unnlate å beskatte aksjonærer bosatt
i Norge for slike transaksjoner som er fritatt for beskatning dersom
tilsvarende tiltak gjennomføres fullt ut under norsk skattejurisdiksjon.
Under forberedelsen av den dagjeldende selskapsskatteloven kap.
8 om fusjon m.v., ble det i et høringsutkast foreslått
at fusjoner og fisjoner mellom utenlandske selskaper skulle behandles
med kontinuitet dersom transaksjonen ikke ville ha utløst
beskatning dersom den var foretatt mellom norske selskaper. Departementet
frafalt forslaget på bakgrunn av de betydelige kontrollproblemene
som ble påpekt av flere høringsinstanser. I Ot.prp.
nr. 71 (1995-1996) ble gitt anvisning på at slike tilfeller
burde undergis konkret søknadsbehandling etter omdanningsloven. Stortinget
hadde ikke innvendinger til dette. Departementet vil derfor etter
en konkret vurdering av hver sak fortsette å gi individuelle
samtykker til skattelempning i slike tilfeller.
Gjennomgående settes det vilkår om at skattemessig
inngangsverdi på vederlagsaksjene må tilsvare netto
skattemessig verdi av de overførte eiendeler. Dersom vederlagsaksjene
realiseres, blir gevinsten fastsatt med utgangspunkt i de overførte
eiendelers skattemessige inngangsverdi på overføringstidspunktet
og en andel av gevinsten tilsvarende de realiserte aksjer kommer
til beskatning. De overførte eiendeler antas regelmessig å kunne
realiseres av det overtakende utenlandske selskapet uten gevinstbeskatning
fordi skattemessig inngangsverdi på eiendelen normalt vil tilsvare
det utenlandske selskapets kostpris ved ervervet. Denne vil oftest
tilsvare omsetningsverdi. I noen tilfeller kan dette innby til tilpasninger
ved at de norske aksjonærene skattefritt får bytte
sin aksjer mot aksjer i et utenlandsk selskap som deretter kan realisere de
mottatte aksjene uten umiddelbar beskatning verken for dette selskapet
eller for de norske aksjonærene. En metode for å hindre
slike tilpasninger er å utforme skattefritaket for de norske
skattesubjektene som et betinget skattefritak, som forfaller ved
bestemte hendelser, bl.a. dersom det utenlandske selskapet selger
ut de eiendeler (aksjer) som ble ervervet fra norske skattesubjekter.
Departementet vurderer løpende å utforme hensiktsmessige
og effektive vilkår ved skattelempning.
Komiteen tar dette til
orientering.
Antallet søknader om individuell skattelempning har øket
fra 20 i 1998 til 48 i 1999. Den betydelige økningen i
antallet søknader krever økte ressurser til behandlingen.
Det foreligger behov for et generelt regelverk som i større
utstrekning enn gjeldende regler dekker foretakenes behov for skatteutsettelse
ved visse omorganiseringer. Det er usikkert om dette mest hensiktsmessig
kan gjøres ved en modernisering og forbedring av de eksisterende
lempningsordninger eller om det er grunn til å overveie
en bred utredning og eventuell revisjon av både nærings-
og selskapsbeskatningen. Departementet antar at begge deler kan være
aktuelle, og en vil komme tilbake til Stortinget med en avklaring
av disse spørsmålene.
Komiteen tar dette til
orientering.
F.o.m. inntektsåret 1990 ble det innført særskilte regler
for skattlegging av opsjoner i arbeidsforhold. Reglene innebar at
opsjon på aksje eller grunnfondsbevis i arbeidsforhold
ble skattlagt ved innløsning eller salg. Dette ble endret
f.o.m. inntektsåret 1996, da det ble innført lønnsskatteplikt
for fordelen ved tildeling av opsjoner i arbeidsforhold, såkalt
ervervsbeskatning. I forbindelse med skatteopplegget for 1999 ble
det innført lettelser i opsjonsbeskatningen. Finansdepartementet
fikk hjemmel til ved forskrift å unnta opsjoner under 600 000
kroner fra skattlegging på ervervstidspunktet på visse
vilkår. Dette ble fulgt opp ved forskriftsendring gjeldende
fra inntektsåret 1999.
Ved endringslov av 23. juni 2000, ble opsjonsbeskatningen
ytterligere lempet ved at ervervsbeskatning av ikke-børsnoterte
opsjoner ble avviklet og erstattet med oppgjørsbeskatning.
Denne endringen fikk virkning f.o.m. inntektsåret 2000.
Det vises til Ot.prp. nr. 45 (1999-2000) og Innst. O. nr. 84 (1999-2000).
I forbindelse med vedtakelse av den siste lovendringen fattet
Stortinget den 16. juni 2000 følgende vedtak (vedtak
nr 547):
«Stortinget ber om at Regjeringa, i samband med statsbudsjettet
for 2001, legg fram ei vurdering av eventuell endring i opsjonsskattlegginga
for ytterlegare å forsterke opsjonar som verkemiddel for å fremje sunn
næringslivsutvikling og medeigarskap.»
I Innst. O. nr. 84 (1999-2000) uttalte flertallet bl.a. følgende
i forbindelse med forslaget til ovenstående vedtak:
«Fleirtalet legg stor vekt på at opsjonsskattlegginga
vert sett inn i ei etisk ramme og utforma på ein måte som
tener sunn næringslivsutvikling. Fleirtalet vil her peike
på at når det gjeld utvikling av opsjonar sitt
omdøme har også næringslivet eit stort
ansvar.
Fleirtalet vil understreke at rammene for opsjonar må vera
slik at dei m.a.:
kan fremje resultatbevissthet hos
opsjonsmottakar og medverke til at alle har fokus på same
mål
kan gjere det lettare å halde på tilsette
kan fremje langsiktig industriell tenking og utvikling.»
Nedenfor gis det en vurdering av opsjonsbeskatningen i Norge
i tråd med Stortingets vedtak. Blant annet vurderes reglene
i forhold til tilsvarende regler i andre nordiske land. Det konkluderes
med at det ikke er behov for endringer.
I den grad opsjoner i arbeidsforhold fremmer resultatbevissthet
hos mottaker, vil slike ordninger kunne bidra til en positiv utvikling
for næringslivet. Departementet ønsker ikke at
skattereglene skal stå i veien for en sunn bruk av opsjoner
i arbeidsforhold. På den annen side representerer en opsjon
en økonomisk fordel for den ansatte og bør likestilles
med kontant lønnsutbetaling. Dette må etter departementets
mening fortsatt være utgangspunktet for utforming av skattereglene.
De någjeldende reglene likestiller i størst mulig
grad opsjoner i arbeidsforhold med annen lønnsinntekt.
Dette sikrer at valg av avlønningsform skjer på bakgrunn
av hva som samfunnsøkonomisk er mest hensiktsmessig, og
ikke ut fra skattemessige hensyn. For mange bedrifter kan andre
avlønningssystemer og bruk av bonuser være mer
egnet enn opsjoner.
Departementet vil også peke på at bruk av opsjoner
uansett bare kan omfatte et fåtall av bedriftene og ansatte
i Norge. På den annen side kan opsjonsgevinstene for enkelte
bli svært store. Det virker derfor heller ikke rimelig
om opsjoner skulle skattlegges lempeligere enn alternative avlønningsformer.
Oversikten under kapittel 19.3, Ot.prp. nr. 1 (2000-2001) Skatte-
og avgiftsopplegget 2001 - lovendringer, viser at i alle de undersøkte
landene skattlegges opsjoner i arbeidsforhold som lønn,
men at tidspunktet for skattleggingen varierer noe. I Sverige og
Danmark deler man opsjoner i arbeidsforhold i to grupper, og skattlegger
den ene gruppen ved tildeling, den andre gruppen ved salg/innløsning.
Til grunn for dette skillet ligger stort sett vanskelighetene med å beregne
verdien av en opsjon ved tildeling. I begge land er det imidlertid
knyttet problemer til praktiseringen av skillet. Det danske systemet
har ikke løst problemet med verdsetting av fordelen med
hensyn til tegningsretter. I det svenske systemet baseres skillet
personalopsjoner/andre opsjoner blant annet på et
skjønnsmessig kriterium, nemlig om opsjonen utgjør
et verdipapir eller ikke. Dette kan gjøre systemet vanskelig å praktisere.
Man har heller ikke der løst problemet med verdsetting
på tildelingstidspunktet, noe som skaper ytterligere problemer
ved praktiseringen. Departementet ser derfor ikke grunn til å kopiere
det danske eller svenske systemet. Det finske systemet atskiller seg
i liten grad fra det norske. Den vesentlige forskjellen er at fordel
ved opsjoner ikke ilegges pensjonsavgift, mens opsjonsfordeler i
Norge, på samme måte som annen lønn,
ilegges trygdeavgift. Departementet finner ikke grunn til å foreslå en
tilsvarende løsning med en særskilt behandling
av opsjoner i forhold til trygdeavgifter. Opsjoner bør
beskattes fullt ut som lønn og gi grunnlag for de samme
trygderettigheter som annen lønn.
Flertallet i finanskomiteen peker i Innst. O. nr. 84 (1999-2000)
på at skattlegging ved innløsning kan medføre
en så stor skattebelastning at opsjonsinnehaveren kan bli
tvunget til å selge aksjene for å dekke skattekravet.
Komitéflertallet påpeker at et virkemiddel for å hindre
dette kan være å gi anledning til å tidfeste
fordelen over opsjonens løpetid.
Dersom det gjennom lovendring skulle gis anledning til å periodisere
opsjonsfordelen over flere år, ville dette kunne medføre
til dels betydelig nedsettelse av den ekstra arbeidsgiveravgiften
(«kakseskatten») og toppskatten i forhold til
om en hadde beregnet skatt/avgift etter de alminnelige
reglene. En slik beskatningsmåte vil særbehandle
opsjoner i forhold til f.eks. kontante bonuser, som jo også i
en del tilfeller kan sies å være opptjent over
flere år. Som nevnt ovenfor anser departementet en slik
skattemessig favorisering som uheldig, både ut fra fordelingshensyn og
fordi det kan påvirke arbeidsgivers valg av i hvilken form
arbeidsgodtgjørelsen utbetales.
I tillegg taler også praktiske hensyn mot en slik ordning.
Særlig i tilfeller hvor opsjonen har lang løpetid,
ville det blitt komplisert å beregne skatten og arbeidsgiveravgiften
som om opsjonsgevinsten hadde vært tidfestet over opsjonens
løpetid. Ordningen må derfor antas å ville
bli ressurskrevende for ligningsmyndighetene og arbeidsgiverne.
Ingen av de undersøkte landene har regler som tillater
slik tidfesting av fordelen.
Et mindretall i komiteen, medlemmene fra Fremskrittspartiet og
Høyre, foreslo endringer i skattleggingen av opsjoner i
arbeidsforhold slik at fordelen av tildelte aksjeopsjoner skattlegges
ved utøvelse, men at det gis adgang til å utsette
betaling av skatt til aksjene selges.
En eventuell utsettelse av skattleggingen av opsjonsgevinsten
til aksjene selges, kan medføre mange års utsettelse
av innbetalingen av skatten og arbeidsgiveravgiften. Dette er en
form for kreditt som i så fall burde rentebelastes og hvor
det ville måtte kreves sikkerhetsstillelse. Departementet
ser det som nokså uhensiktsmessig at adgangen til en slik
skattekreditt lovreguleres dersom vilkårene er like de
man kan oppnå ved et vanlig banklån. Dersom kreditten
gis uten renter og sikkerhetsstillelse, ville det innebære
en sterk favorisering av opsjonsordninger i arbeidsforhold framfor
annen lønnsgodtgjørelse. Skulle en slik endring
likevel gjennomføres, måtte en i så fall
etablere meldingsrutiner, bl.a. mellom arbeidsgiver og ligningskontor,
og mellom skattyter og arbeidsgiver. En måtte også lage
egne regler i tilfeller hvor arbeidstaker slutter i stillingen og
i tilfeller hvor arbeidsgiver fusjonerer, fisjonerer e.l. Det ville
måtte lovfestes en maksimal grense for hvor lenge en arbeidstaker
kan utsette skattebetalingen uten at arbeidstaker selger aksjen.
Det må antas at en regel om utsettelse av opsjonsbeskatningen
til aksjene selges vil bli svært komplisert å praktisere.
Det samme mindretallet i komiteen hevder at
«dette misforholdet mellom skatteplikt og skatteevne
har gjort opsjonsordninger til et lite anvendelig redskap i Norge,
og gitt IKT-bedrifter dårligere arbeidsbetingelser enn
bedrifter i andre land».
Etter det departementet kjenner til, er det ikke vanlig praksis
i andre land at skatt på opsjonsgevinst kan fordeles til
betaling over flere år. Ingen av de undersøkte
nordiske landene har i dag regler som tillater at skatteinnbetalingen
forskyves til aksjene selges. I Danmark er det imidlertid blitt
fremmet et forslag til en ordning som gir arbeidsgiver og arbeidstaker
anledning til å unngå likviditetsbelastningen,
uten at beskatningstidspunktet forskyves. Forslaget gjelder skattlegging
ved innløsning av opsjoner. Etter forslaget skal arbeidsgiver
kunne velge mellom å betale skatten som normalt og å deponere
aksjer for en verdi tilsvarende inntil 40 pst. av lønnsfordelen.
Velges siste alternativ, får arbeidsgiver ikke fradrag
for lønnsutgifter. Verdien av depotet tilkommer staten.
Alle forvaltningsmessige forføyninger vedrørende
aksjene forblir hos selskapet, mens staten har risikoen for eventuelle
verdiendringer av aksjene i depotet. På denne måten
påtar staten seg en risiko med hensyn til den endelige
verdien av skatteinnbetalingen.
Den generelle regel i Norge er at skatt skal betales med penger
og ikke med naturalia. Etter departementets syn skal det svært
gode grunner til for å bryte med denne generelle regelen.
Departementet ser det særlig betenkelig at staten ved innføringen
av en slik modell må bære risikoen for tap på aksjene.
Departementet anser derfor det danske forslaget som meget radikalt. Dersom
endringen blir vedtatt, vil imidlertid departementet undersøke
erfaringene med bruken av modellen.
Etter dette vil departementet ikke nå gå inn
for endringer i gjeldende skatteregler for opsjoner i arbeidsforhold.
Komiteens flertall, alle
unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre og representanten Steinar
Bastesen, tar dette til orientering.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og representanten Steinar Bastesen slutter
seg ikke til Regjeringens vurderinger. Disse
medlemmer ber Regjeringen komme tilbake med forslag til liberaliseringer i
opsjonsbeskatningsreglene slik at de blir internasjonalt konkurransedyktige.
Disse medlemmer viser for øvrig
til sine respektive merknader i Innst. O. nr. 84 (1999-2000).
Komiteens flertall, alle
unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
har merket seg departementets omtale av skattlegging av opsjoner
i arbeidsforhold.
Disse medlemmer vil peke på at
regjeringens omtale bl.a. ikke berører tidspunkt for beregning av
arbeidsgiveravgift. I dag betales det arbeidsgiveravgift på det
tidspunkt opsjonen realiseres, noe som har betydning for en del
bedrifters mulighet til å bruke opsjoner som virkemiddel
for å beholde godt kvalifiserte medarbeidere.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til de lettelser i opsjonsbeskatningen som ble foretatt i Innst.
O. nr. 84 (2000-2001). Dette medlem viser
til at effekten og resultatbevisstheten rundt opsjonsprogram er
dårlig dokumentert. Slik mange selskap har brukt opsjonsprogram, særlig
for ledelsen, fremstår disse med rette med et meget slett
omdømme. Dette medlem er enig
med departementet at det ikke er behov for ytterligere lettelser
i skattereglene for opsjoner, og ber Regjeringen komme tilbake til
Stortinget med en bredere omtale og analyse om opsjoner overhode
har den tilsiktede effekt for næringslivet.
Skatteloven § 4-1 annet ledd lyder:
«For skattyter med avvikende regnskapsår
etter ligningsloven § 5-3 skal formuesfastsettelsen
omfatte formuen ved utløpet av siste regnskapsår
før 1. januar i ligningsåret.»
Ved lov 17. desember 1999 nr. 89 ble bestemmelsen om
avvikende regnskapsår i ligningsloven § 5-3 opphevet.
Adgangen til å benytte avvikende regnskapsår ved
ligningen ble i stedet knyttet opp til reglene i regnskapsloven § 1-7,
jf. ligningsloven § 4-4 nr. 2 første
punktum. Endringene trådte i kraft straks med virkning
f.o.m. inntektsåret 1999.
Etter dette er det i skatteloven § 4-1 annet
ledd ikke lenger riktig å vise til ligningsloven § 5-3.
Departementet foreslår derfor at det i § 4-1
i stedet henvises til ligningsloven § 4-4 nr.
2. Det vises til forslag til endring i skatteloven § 4-1
annet ledd.
Komiteen slutter seg til
Regjeringens forslag til endring i skatteloven § 4-1
annet ledd, men vil understreke at man ikke må tolke dispensasjonsadgangen
for snevert. Komiteen viser til at avvikende regnskapsår
fortsatt kan gi det mest oversiktlige regnskap for en del bedrifter.
Ved lov av 23. juni 2000 ble det vedtatt endringer i skatteloven § 5-14
tredje ledd om skattlegging av opsjoner i arbeidsforhold. Endringene
medførte at ikke-børsnoterte opsjoner ikke lenger
skulle skattlegges som lønn ved tildeling, men bare ved
innløsning/salg. Børsnoterte opsjoner
skal fortsatt skattlegges som lønn både ved tildeling
og innløsning/salg. § 5-14 tredje
ledd inneholdt før disse endringene en bestemmelse om rett
til fradrag for beløp skattlagt ved ervervet av opsjonen.
For ikke-børsnoterte opsjoner er slik fradragsbestemmelse
ikke lenger nødvendig, og bestemmelsen ble derfor ikke
videreført. For børsnoterte opsjoner er det imidlertid
fortsatt fradragsrett for beløp skattlagt ved tildeling.
Det har ikke vært tilsiktet noen realitetsendring på dette
punkt. Departementet foreslår derfor at § 5-14
tredje ledd bokstav b endres slik at en bestemmelse om fradragsrett
gjeninnføres i nytt punkt 4, med virkning f.o.m. inntektsåret
2000.
Det vises til forslag til endring i skatteloven § 5-14
tredje ledd.
Komiteen slutter seg til
Regjeringens forslag.
Ved lov av 17. desember 1999 nr. 94 ble det vedtatt en ny bestemmelse
i skatteloven § 19-2 med overgangsregler som avløste
overgangsreglene i den tidligere skatteloven og selskapsskatteloven.
Skatteloven § 19-2 annet ledd bokstav a nr. 3
lyder:
«Ligningsmyndighetene er bundet av den oversikt over
aksjer som kan oppreguleres som skattyter rettidig har gitt melding
om, dersom skattyter ikke har fått annen beskjed innen
1. januar 2001.»
Etter den tidligere selskapsskatteloven var imidlertid fristen
for ligningsmyndighetene til å overprøve skattyters
oppgave over oppregulerte aksjer 1. januar 2002. Ved overføring
av bestemmelsen til skatteloven § 19-2 var det
ikke tilsiktet å foreslå noen endring av denne
fristen. Departementet foreslår derfor å endre skatteloven § 19-2
annet ledd bokstav a nr. 3 slik at fristen for ligningsmyndighetene
til å gi melding om at de har overprøvet skattyters
oppgave over oppregulerte aksjer, skal være 1. januar
2002. Det vises til vedlagte forslag, som foreslås å tre
i kraft med virkning f.o.m. inntektsåret 2000.
Komiteen slutter seg til
Regjeringens forslag til endring av skatteloven § 19-2
annet ledd bokstav a nr. 3.
På bakgrunn av Innst. S. nr. 41 (1995-1996) vedtok Stortinget
24. november 1995 følgende:
«II
Stortinget ber Regjeringen om årlig å legge
fram for Stortinget en oversikt over alle fradragsbeløp
i skatteloven slik at Stortinget positivt kan ta stilling til beløpsgrensene.
III
Stortinget ber Regjeringen framlegge forskriftsfastsatte beløpsgrenser
i skatteloven, merverdiavgiftsloven, ligningsloven, skattebetalingsloven
og folketrygdloven mv. en gang i stortingsperioden. Ordningen iverksettes
fra behandling av skattevedtaket høsten 1996.»
I forbindelse med finanskomiteens behandling av Ot.prp. nr. 1
(1996-1997) Skatteopplegget 1997 uttalte komiteen at departementet
i fremtidige fremleggelser også må ta med årstall
for de siste endringene av fradragsbeløp og beløpsgrenser,
jf. Innst. O. nr. 13 (1996-1997).
I vedlegg 1 følger en oversikt over fradragsbeløp i
skatteloven og beløpsgrenser i sentrale skatte- og avgiftslover
med tilhørende forskrifter, med årstall for ikrafttredelsen
av de siste endringer av beløpsgrensene.
Oversikten i år kombinerer avsnitt II og III i Stortingets
vedtak, da vedtakets avsnitt III sist ble behandlet i skatteopplegget
for 1997.
Departementet kan opplyse at en gjennomgang som denne etter avsnitt
III i Stortingets vedtak av 1995 er ressurskrevende. Videre kan
det stilles spørsmålstegn ved informasjonsverdien.
Departementet foreslår at ordningen avvikles, subsidiært
at det vurderes at presentasjonen begrenses til lovbestemte beløpsgrenser.
Komiteen går imot Regjeringens
prinsipale og subsidiære forslag.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og representanten Steinar Bastesen viser til
at økt satsing på forskning og utvikling er viktig
for å styrke nyskapingen og næringsutviklingen
i Norge. For å stimulere næringslivets egen FoU-innsats
foreslår disse medlemmer å innføre
en ordning med skattestimulans av bedriftsbasert FoU 1. januar
2001 i tråd med Hervik-utvalgets forslag. Det foreslås
en ordning der bedriftene får anledning til å trekke
fra 25 pst. av FoU-utgifter opp til 4 mill. kroner pr. år
i skatt. For samarbeidsprosjekter med universiteter, høgskoler
og forskningsinstitusjoner kan det trekkes fra 25 pst. av FoU-utgifter opp
til 8 mill. kroner. For at bedrifter som ikke er i skatteposisjon
skal få full glede av fradraget gis et supplerende tilskudd,
jf. Budsjett-innst. S. nr. 9 (2000-2001). Disse
medlemmer fremmer følgende forslag:
«I
I lov av 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt (skatteloven)
gjøres følgende endringer:
Ny overskrift foran § 16-50 skal
lyde:
Fradrag i skatt for kostnader ved forskning og utvikling
Ny § 16-50 skal lyde:
§ 16-50 Fradrag i skatt og trygdeavgift
for kostnader ved forskning og utvikling
(1) Skattyter som driver virksomhet gis fradrag i skatt
og trygdeavgift med 25 pst. av kostnader til forskning og utvikling
etter reglene i denne paragrafen.
(2) Følgende kostnader gir rett til fradrag i
skatt, dersom de er fradragsberettigede etter kapittel 6:
a) skattyters kostnader ved forskning- og utviklingsprosjekt
godkjent av Norges forskningsråd.
b) skattyters kostnader ved kjøp av forsknings-
og utviklingstjenester eller kostnader ved samarbeid med universitet,
høgskole eller forskningsinstitutt som er godkjent av Norges
forskningsråd.
c) skattyters tilskudd til sammenslutning av næringsdrivende
godkjent av Norges forskningsråd som skal drive forskning
og utvikling.
(3) Det gis maksimalt fradrag etter denne paragraf med
1 mill. kroner. For kostnader som nevnt i annet ledd bokstav
b gis det ytterligere ett maksimalt fradrag på 1 mill.
kroner.
(4) Flere selskaper i konsern jf. aksjeloven og allmennaksjeloven § 1-3,
som har kostnader med samme prosjekt gis ett samlet fradrag etter
reglene i tredje ledd. For selskap som nevnt i § 10-40
gis ett fradrag som fordeles på deltakerne og reglene i
første punktum gjelder tilsvarende så langt de
passer.
(5) Overstiger fradraget etter denne paragraf utliknet
skatt og trygdeavgift, skal det overskytende utbetales ved avregningsoppgjør
etter skattebetalingsloven.
(6) Departementet kan gi forskrift til gjennomføring
og utfylling av denne paragraf, herunder gi regler om godkjennelse
av prosjekter og institusjoner, regler om hvilke kostnader som kan
trekkes fra, hva som skal regnes som forskning og utvikling, nærmere
regler om sammenhengen mellom virksomheten og prosjektet og regler
for prosjektsamarbeid i konsern.
II
Endringer under I trer i kraft straks med virkning fra og med
inntektsåret 2001.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at særfradraget for alder ikke har vært pris-
eller lønnsjustert på flere år, og foreslår
derfor en økning i fradraget for å gjenopprette verdien
av det.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«I
I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt
(skatteloven) gjøres følgende endringer:
§ 6-81 første ledd bokstav a skal
lyde:
Fra og med den måned skattyter fyller 70 år,
gis det et særfradrag i alminnelig inntekt på 1 720
kroner pr. påbegynt måned. Ektefeller har samme
rett til særfradraget som enslige.
§ 6-81 annet ledd skal lyde :
Fra og med den måned skattyter mottar foreløpig uførestønad
etter folketrygdloven § 12-16 eller uførepensjon
fordi ervervsevnen er satt ned med minst 2/3, gis det et
særfradrag i alminnelig inntekt på 1 720
kroner pr. påbegynt måned.
II
Endringene trer i kraft straks med virkning fra og med inntektsåret
2001.»
Komiteens medlemmer fra Høyre
og representanten Steinar Bastesen viser til sine merknader
i Budsjett-innst. S. nr. 1 (2000-2001) og Høyres ønske
om å opprettholde verdien av særfradraget for
alder og uførhet. Disse medlemmer fremmer
følgende forslag:
«I
I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue
og inntekt (skatteloven) gjøres følgende endring:
§ 6-81 første ledd bokstav
a skal lyde:
Fra og med den måned skattyter fyller 70 år,
gis det et særfradrag i alminnelig inntekt på 1 529
kroner pr. påbegynt måned. Ektefeller har samme
rett til samme særfradraget som enslige.
§ 6-81 annet ledd skal lyde:
Fra og med den måned skattyter mottar foreløpig uførestønad
etter folketrygdloven § 12-16 eller uførepensjon
fordi ervervsevnen er satt ned med minst 2/3, gis det et
særfradrag i alminnelig inntekt på 1 529
kroner pr. påbegynt måned.
II
Endringene under I trer i kraft straks med virkning fra og med
inntektsåret 2001.»
Komiteens medlemmer fra Høyre
og representanten Steinar Bastesen viser til sine merknader
i Budsjett-innst. S. nr. 1 (2000-2001) og Høyres
og Kystpartiets ønske om å opprettholde verdien
av det særskilte fradraget i alminnelig inntekt i Finnmark
og Troms. Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«I
I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue
og inntekt gjøres følgende endring:
§ 15-5 annet ledd skal lyde:
Fradraget gis ved skatteberegningen med 15 600 kroner
i klasse 1 og 31 200 kroner i klasse 2, men får ikke virkning
ved beregning av trygdeavgift og toppskatt.
II
Endring under I trer i kraft straks med virkning fra og med inntektsåret
2001.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre foreslår å avvikle fradraget
for fagforeningskontingent og fremsetter følgende forslag:
«I
I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue
og inntekt (skatteloven) gjøres følgende endringer:
§ 6-18 skal lyde:
Fradrag gis ikke for foreningskontingent.
§§ 6-19 og 6-20 oppheves.§§ 6-21 blir § 6-19 og § 6-22
blir § 6-20.§ 6-50 fjerde ledd skal lyde:
Fradrag etter reglene i denne paragraf gis bare når gaven
utgjør minst 500 kroner i det året da gaven er gitt.
Det gis maksimalt fradrag for gaver etter denne paragraf med 900
kroner årlig.
II
Endringer under I trer i kraft straks, med virkning fra og med
inntektsåret 2001.»
Komiteens medlemmer fra Høyre
og representanten Steinar Bastesen viser til sine merknader
i Budsjett-innst. S. nr. 1 om å utvide lønnsfradraget
og fremsetter følgende forslag:
«I
I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue
og inntekt (skatteloven) gjøres følgende endring:
§ 6-32 første ledd annet
punktum skal lyde:
Minstefradrag som beregnes av og gis i inntekt som omfattes
av § 6-31 første ledd a, c, d eller e
eller annet ledd fastsettes til et beløp som svarer til
24 pst. av denne inntekten.
Nåværende annet, tredje, fjerde og
femte punktum blir tredje, fjerde, femte og sjette punktum.
II
Endringer under I trer i kraft straks med virkning fra og med
inntektsåret 2001.»
Komiteens medlem representanten Steinar Bastesen ønsker å øke
sjømanns- og fiskerfradraget med kr 15 000
til kr 85 000.
Dette medlem fremmer derfor følgende
forslag:
«I lov av 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av
formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende
endring:
§ 6-61 (1) skal lyde:
Sjøfolk gis fradrag med inntil 30 pst. av inntekten om
bord, begrenset til 85 000 kroner.»
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til sine merknader i Budsjett-innst. S. nr. 1 (2000-2001) om å utvide
minstefradraget, og fremmer følgende forslag:
«I
I lov av 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt (skatteloven)
gjøres følgende endring:
§ 6-32 første ledd første
og annet punktum skal lyde:
Minstefradrag fastsettes til et beløp som svarer
til 25 pst. av summen av inntekt som omfattes av § 6-31. Minstefradrag
som beregnes av og gis i inntekt som omfattes av § 6-31
første ledd a, c, d eller e eller annet ledd, fastsettes
til et beløp som svarer til 26 pst. av denne inntekten.
Nåværende annet, tredje, fjerde og femte
punktum blir tredje, fjerde, femte og sjette punktum.
II
Endringen under I trer i kraft straks med virkning fra og med
inntektsåret 2001.»
Forslag fra Fremskrittspartiet, Høyre, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og representanten Steinar Bastesen:
Forslag 1
I
I lov 13. juni 1980 nr. 24 om ligningsforvaltning (ligningsloven) gjøres følgende endringer:
§ 3-9 nr. 1 annet punktum skal lyde:
I sak om tilleggsskatt skal de utarbeide forslag til vedtak.
§ 8-4 skal lyde:
1. Ligningskontoret treffer avgjørelser vedrørende ligningen etter dette kapittel som ikke i lov eller forskrift er lagt til annen ligningsmyndighet. Ligningsnemnda treffer avgjørelse om tilleggsskatt. Ligningsnemnda kan delegere sin myndighet etter annet punktum til ligningskontoret unntatt i saker om tilleggsskatt etter § 10-2 nr. 1.
2. Ved de særskilte sentrale ligningsmyndigheter som angitt i § 2-4 første ledd bokstav a og b, er avgjørelsesmyndigheten under ligningen lagt til ligningsnemndene. Disse nemnder kan delegere sin myndighet etter denne bestemmelse til de respektive sentralskattekontorene. Myndigheten til å ilegge tilleggsskatt etter ligningsloven § 10-2 nr. 1 kan likevel ikke delegeres.
3. Ved den særskilte sentrale ligningsmyndighet som angitt i § 2-4 første ledd bokstav c, følger avgjørelsesmyndigheten under ligningen petroleumsskattelovens regler.
II
Endringene under I trer i kraft for vedtak som treffes fra og med 2001.
Forslag fra Fremskrittspartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og representanten Steinar Bastesen:
Forslag 2
I lov 13. juni 1980 nr. 24 om ligningsforvaltning (ligningsloven) gjøres følgende endring:
§ 9-2 nr. 4 nytt annet punktum skal lyde:
Når skattyter har levert forhåndsutfylt selvangivelse og er omfattet av den første skattelisten som legges ut, skal klage over ligningen leveres innen 15. august eller innen seks uker etter at utleggingen ble kunngjort.
Forslag fra Fremskrittspartiet, Høyre og representanten Steinar Bastesen:
Forslag 3
I
I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende endringer:
§ 4-12 tredje ledd skal lyde:
Ikke-børsnotert aksje i utenlandsk selskap verdsettes til aksjens antatte salgsverdi 1. januar i ligningsåret. Dersom skattyter sannsynliggjør at selskapets formuesverdi etter norske regler er lavere, skal aksjen verdsettes til aksjeselskapets antatte skattemessige formuesverdi 1. januar i året før ligningsåret fordelt etter pålydende.
§ 4-12 fjerde ledd bokstav a skal lyde:
gi forskrift om beregning av aksjeverdien i annet og tredje ledd, og krav om dokumentasjon etter tredje ledd.
Ny overskrift foran § 16-50 skal lyde:
Fradrag i skatt for kostnader ved forskning og utvikling
Ny § 16-50 skal lyde:
§ 16-50 Fradrag i skatt og trygdeavgift for kostnader ved forskning og utvikling
(1) Skattyter som driver virksomhet gis fradrag i skatt og trygdeavgift med 25 pst. av kostnader til forskning og utvikling etter reglene i denne paragrafen.
(2) Følgende kostnader gir rett til fradrag i skatt, dersom de er fradragsberettigede etter kapittel 6:
a) skattyters kostnader ved forsknings- og utviklingsprosjekt godkjent av Norges forskningsråd.
b) skattyters kostnader ved kjøp av forsknings- og utviklingstjenester eller kostnader ved samarbeid med universitet, høgskole eller forskningsinstitutt som er godkjent av Norges forskningsråd.
c) skattyters tilskudd til sammenslutning av næringsdrivende godkjent av Norges forskningsråd som skal drive forskning og utvikling.
(3) Det gis maksimalt fradrag etter denne paragraf med 1 mill. kroner. For kostnader som nevnt i annet ledd bokstav b gis det ytterligere ett maksimalt fradrag på 1 mill. kroner.
(4) Flere selskaper i konsern jf. aksjeloven og allmennaksjeloven § 1-3, som har kostnader med samme prosjekt gis ett samlet fradrag etter reglene i tredje ledd. For selskap som nevnt i § 10-40 gis ett fradrag som fordeles på deltakerne og reglene i første punktum gjelder tilsvarende så langt de passer.
(5) Overstiger fradraget etter denne paragraf utliknet skatt og trygdeavgift, skal det overskytende utbetales ved avregningsoppgjør etter skattebetalingsloven.
(6) Departementet kan gi forskrift til gjennomføring og utfylling av denne paragraf, herunder gi regler om godkjennelse av prosjekter og institusjoner, regler om hvilke kostnader som kan trekkes fra, hva som skal regnes som forskning og utvikling, nærmere regler om sammenhengen mellom virksomheten og prosjektet og regler for prosjektsamarbeid i konsern.
II
Endringene under I trer i kraft straks med virkning fra og med inntektsåret 2001.
Forslag 4
I lov 13. juni 1980 nr. 24 om ligningsforvaltning (ligningsloven) gjøres følgende endring:
§ 6-17 nr. 3 første punktum skal lyde:
Skattyter skal ha kopi av oppgaver som nevnt i §§ 6-16 c og 6-13 nr. 3 innen 5. februar i året etter inntektsåret, såfremt annen frist ikke er gitt i egen forskrift.
Forslag fra Fremskrittspartiet og Høyre:
Forslag 5
I
I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende endringer:
§ 6-18 skal lyde:
Fradrag gis ikke for foreningskontingent.
§§ 6-19 og 6-20 oppheves.
§ 6-21 blir § 6-19 og § 6-22 blir § 6-20.
§ 6-50 fjerde ledd skal lyde:
Fradrag etter reglene i denne paragraf gis bare når gaven utgjør minst 500 kroner i det året da gaven er gitt. Det gis maksimalt fradrag for gaver etter denne paragraf med 900 kroner årlig.
II
Endringene under I trer i kraft straks med virkning fra og med inntektsåret 2001.
Forslag fra Høyre og representanten Steinar Bastesen:
Forslag 6
I
I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende endringer:
§ 6-32 første ledd annet punktum skal lyde:
Minstefradrag som beregnes av og gis i inntekt som omfattes av § 6-31 første ledd a, c, d eller e eller annet ledd fastsettes til et beløp som svarer til 24 pst. av denne inntekten.
Nåværende annet, tredje, fjerde og femte punktum blir tredje, fjerde, femte og sjette punktum.
§ 6-80 tredje ledd første punktum skal lyde:
Særfradraget skal være 5 200 kroner for hver forsørget person, inntil 4 personer.
§ 6-81 første ledd bokstav a skal lyde:
Fra og med den måned skattyter fyller 70 år, gis det et særfradrag i alminnelig inntekt på 1 529 kroner pr. påbegynt måned. Ektefeller har samme rett til samme særfradraget som enslige.
§ 6-81 annet ledd skal lyde:
Fra og med den måned skattyter mottar foreløpig uførestønad etter folketrygdloven § 12-16 eller uførepensjon fordi ervervsevnen er satt ned med minst 2/3, gis det et særfradrag i alminnelig inntekt på 1 529 kroner pr. påbegynt måned.
§ 15-5 annet ledd skal lyde:
Fradraget gis ved skatteberegningen med 15 600 kroner i klasse 1 og 31 200 kroner i klasse 2, men får ikke virkning ved beregning av trygdeavgift og toppskatt.
II
Endringene under I trer i kraft straks med virkning fra og med inntektsåret 2001.
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Forslag 7
I lov av 13. juni 1980 nr. 24 om ligningsforvaltning gjøres følgende endring:
§ 8-8 utgår.
Forslag 8
I
I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende endringer:
§ 6-81 første ledd bokstav a skal lyde:
Fra og med den måned skattyter fyller 70 år, gis det et særfradrag i alminnelig inntekt på 1 720 kroner pr. påbegynt måned. Ektefeller har samme rett til særfradraget som enslige.
§ 6-81 annet ledd skal lyde :
Fra og med den måned skattyter mottar foreløpig uførestønad etter folketrygdloven § 12-16 eller uførepensjon fordi ervervsevnen er satt ned med minst 2/3, gis det et særfradrag i alminnelig inntekt på 1 720 kroner pr. påbegynt måned.
II
Endringene trer i kraft straks med virkning fra og med inntektsåret 2001.
Forslag 9
Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om forbud mot offentliggjøring av skattelistene, i kombinasjon med en ordning med konsesjon for tilgang til skattelistene ved konkret behov for informasjon om den enkelte skattyter.
Forslag fra Høyre:
Forslag 10
Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om forbud mot offentliggjøring av skattelistene, i kombinasjon med en ordning med konsesjon for tilgang til skattelistene ved konkret behov for informasjon om den enkelte skattyter.
Forslag fra Sosialistisk Venstreparti:
Forslag 11
I
I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende endringer:
§ 10-12 første ledd og nytt annet ledd skal lyde:
(1) Godtgjørelse fastsettes til mottatt utbytte multiplisert med halvparten av aksjonærens skattesats for alminnelig inntekt.
(2) I følgende tilfeller fastsettes likevel godtgjørelsen til mottatt utbytte multiplisert med aksjonærens skattesats:
a) Mottaker av utbytte er et aksjeselskap eller likestilt selskap etter § 10-1 første ledd.
b) Mottatt utbytte til aktiv aksjonær, så langt utbyttet ikke overstiger den beregnede personinntekt som tilordnes aksjonæren fra selskapet i det inntektsår utbytte utdeles.
Nåværende annet, tredje og fjerde ledd blir henholdsvis tredje, fjerde og femte ledd.
§ 10-32 annet ledd skal lyde:
Inngangsverdien settes til anskaffelsesverdien, eventuelt med opp- eller nedregulering med et beløp fastsatt etter § 10-34 eller § 10-35. Er beløp fastsatt etter § 10-34 positivt, skal inngangsverdien ved realisasjon som nevnt i § 37 og realisasjon ved overføring av aksje til selskapet som har utstedt aksjen reguleres med halvparten av beløpet. Forrige punktum får ikke anvendelse for realisasjon foretatt av aksjeselskap eller likestilt selskap etter § 10-1 første ledd, for realisasjon av andel i verdipapirfond eller ved realisasjon som nevnt i § 2-5 første ledd bokstav b og annet ledd bokstav a. Anskaffelsesverdien settes til det beløp skatteyter har betalt for aksjen dersom ikke annet er bestemt.
II
Endringene under I trer i kraft straks med virkning fra og med 5. september 2000.
Forslag 12
I
I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende endring:
§ 4-12 annet ledd skal lyde:
Ikke-børsnotert aksje verdsettes til aksjens forholdsmessige andel av aksjeselskapets eller allmennaksjeselskapets samlede skattemessige formuesverdi 1. januar året før ligningsåret fordelt etter pålydende.
§ 6-32 første ledd første og annet punktum skal lyde:
Minstefradrag fastsettes til et beløp som svarer til 25 pst. av summen av inntekt som omfattes av § 6-31. Minstefradrag som beregnes av og gis i inntekt som omfattes av § 6-31 første ledd a, c, d eller e eller annet ledd, fastsettes til et beløp som svarer til 26 pst. av denne inntekten.
Nåværende annet, tredje, fjerde og femte punktum blir tredje, fjerde, femte og sjette punktum.
§ 12-11 første ledd skal lyde:
Aksje eller andel eid av den aktives nærstående er likestilt med aksje eller andel eid av den aktive skattyteren selv ved beregning av personinntekt etter § 12-10 første ledd b og c. Som nærstående regnes skattyterens slektninger i rett nedstigende eller rett oppstigende linje, ektefelle, samboer, søsken og ektefelles eller samboers foreldre og barn. Utbytte eller andel av overskudd som nærstående oppebærer eller har krav på, regnes likt med skattyterens aksje eller andel.
§ 12-16 annet ledd oppheves. Tredje ledd blir nytt annet ledd.
§ 12-17 oppheves.
§ 17-10 og § 17-11 med tilhørende deloverskrift oppheves.
II
Endringene under I trer i kraft straks med virkning fra og med inntektsåret 2001.
Forslag fra representanten Steinar Bastesen:
Forslag 13
I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende endring:
§ 6-61 (1) skal lyde:
Sjøfolk gis fradrag med inntil 30 pst. av inntekten om bord, begrenset til 85 000 kroner.
Komiteen viser til proposisjonen og det som står foran, og rår Odelstinget til å gjøre slike
vedtak til lover:
A
Vedtak til lov
om endringer i lov 21. november 1952 nr. 2 om betaling og innkreving av skatt
I lov 21. november 1952 nr. 2 om betaling og innkreving av skatt gjøres følgende endringer:
I
§ 8 nr. 1 skal lyde:
Likningssjefen for den kommune hvor den skattepliktige skal iliknes skatt etter reglene i skatteloven § 3-1 eller § 3-4, avgjør hvorledes forskottstrekket skal foretas.
Likningssjefen sørger for at det før inntektsårets begynnelse blir utstedt skattekort for alle skattepliktige som må forutsettes å få trekkpliktig inntekt av betydning. Skattepliktig som åpenbart ikke vil få utliknet skatt, kan fritas for forskottstrekk.
Likningssjefen for den kommune hvor arbeidsgiveren hører hjemme eller har sitt kontor (hovedkontor) skal etter nærmere regler som gis av departementet, foreta individuell verdsetting av naturalytelser som arbeidsgiveren skal medregne i trekkgrunnlaget, jfr. § 6, 2.
§ 10 nr. 1 tredje ledd annet punktum skal lyde:
Er det ikke dekning for det samlede beregnede trekk i de kontante ytelser, plikter arbeidsgiveren straks å melde fra om forholdet til likningssjefen for den skattepliktiges skattekommune.
§ 18 nr. 1 skal lyde:
Forskottsskatt utskrives av likningssjefen for den kommune hvor den skattepliktige anses bosatt etter skatteloven § 3-1 eller hvor den skattepliktige etter reglene for øvrig i skatteloven § 3-4 skal iliknes skatt, jf. § 8 nr. 1.
§ 29 nr. 1 første ledd skal lyde:
Forskottsskatt, restskatt, skatt fra etterskottspliktige skattytere og utliknet skatt skal innbetales til skatteoppkreveren i den kommune skatten er skrevet ut for.
§ 45 nr. 1 skal lyde:
En skattepliktig som har hatt forskottstrekk og ikke blir tatt opp til skattlegging i vedkommende kommune for det inntektsår trekket gjelder, kan ikke kreve det trukne beløp tilbake med mindre han av likningsmyndighetene for kommunen er ansett ikke skattepliktig her i landet for vedkommende inntektsår eller godtgjør å ha betalt skatt av lønnsinntekten for samme inntektsår i en annen kommune her i landet eller at skatt ikke er iliknet ham fordi inntekten ikke har nådd opp i skattepliktig størrelse.
II
§ 23 nr. 1 annet punktum skal lyde:
Restskatt under kr 100 blir ikke å innkreve.
III
Endringene under I trer i kraft 1. januar 2001. Endringen under II trer i kraft fra 1. januar 2001 med virkning fra og med skatteavregningen for inntektsåret 2000.
B
Vedtak til lov
om endringer i lov 19. juni 1969 nr. 66 om merverdiavgift
I lov 19. juni 1969 nr. 66 om merverdiavgift gjøres følgende endringer:
I
Nytt kapittel XIV a skal lyde:
Kapittel XIV a Om bindende forhåndsuttalelser
§ 58 a Skattedirektoratet kan på anmodning fra avgiftspliktig avgi forhåndsuttalelse om de avgiftsmessige virkningene av en konkret planlagt disposisjon før den igangsettes. Dette gjelder bare når det er av vesentlig betydning for den avgiftspliktige å få klarlagt virkningene før igangsetting eller Skattedirektoratet finner at spørsmålet er av allmenn interesse.
Avgitt forhåndsuttalelse etter dette kapittel skal legges til grunn som bindende ved fastsettelsen dersom den avgiftspliktige krever det og den faktiske disposisjonen er gjennomført i samsvar med forutsetningene for uttalelsen.
§ 58 b Ordningen med bindende forhåndsuttalelser gjelder ikke ved innførsel av varer som nevnt i kapittel XVI.
§ 58 c Det skal betales et gebyr for en bindende forhåndsuttalelse.
§ 58 d Skattedirektoratets avgjørelse om ikke å avgi bindende forhåndsuttalelse kan ikke påklages.
En bindende forhåndsuttalelse kan ikke påklages eller prøves i egen sak for domstol.
Avgjørelse hvor bindende forhåndsuttalelse er lagt til grunn, kan påklages eller bringes inn for domstol etter de ellers gjeldende bestemmelser.
§ 58 e Departementet kan gi forskrift til utfylling og gjennomføring av dette kapittel, herunder om gebyr.
II
Endringene under I gjelder fra den tid Kongen bestemmer.
C
Vedtak til lov
om endring i lov 19. juni 1969 nr. 67 om avgift på investeringer m.v.
I lov 19. juni 1969 nr. 67 om avgift på investeringer m.v. gjøres følgende endring:
I
§ 7 femte ledd skal lyde:
Ved gjennomføringen av denne lov får for øvrig bestemmelsene i lov om merverdiavgift kap. I, II, III, V, VIII, IX, X, XI, XII, XIII, XIV, XIV a, XV, XVIII og XX anvendelse så langt de passer.
II
Endringen under I gjelder fra den tid Kongen bestemmer.
D
Vedtak til lov
om endringer i lov 6. juni 1975 nr. 29 om eigedomsskatt til kommunane
I lov 6. juni 1975 nr. 29 om eigedomsskatt til kommunane gjøres følgende endringer:
I
Ny § 8 A skal lyde:
§ 8 A Reglar om kommunefordeling av grunnlaget for eigedomsskatt for kraftanlegg
§ 8 A-1 Kommunefordeling av grunnlaget for eigedomsskatt for kraftanlegg sett i drift pr. 1. januar 2000
(1) Kommunefordeling av grunnlaget for eigedomsskatt for kraftanlegg med kraftstasjon med installert effekt over 1000 kW sett i drift pr. 1. januar 1997, skal byggje på plasseringa av slike særskilte driftsmiddel i kraftanlegget som nemnt i § 1-1 andre leden i forskrift av 20. januar 1997 nr. 79 om fastsettelse av skattemessige inngangsverdier pr. 1. januar 1997 for særskilte driftsmidler i kraftforetak og det fastsatte gjenanskaffingsverdet (GAV) for slike driftsmiddel etter reglane i kapittel 2 i same forskrift. Kommunefordelinga av skattegrunnlaget skal skje i same høve som GAV for dei særskilte driftsmiddel i kraftanlegget som ligg i den einskilde kommune, har til samla GAV for alle særskilte driftsmiddel i kraftanlegget. Fordelinga av GAV på dei særskilte driftsmiddel som ligg i kvar kommune, skal byggje på oppgåver frå Norges vassdrags- og energidirektorat og retningsliner fastsett av departementet. GAV for adkomstanlegg skal ikkje medreknast. GAV for reguleringsanlegg med tilhøyrande driftsmiddel skal fordelast mellom alle kraftanlegg som har kraftstasjonar med installert effekt over 1000 kW som ligg nedanfor reguleringsanlegget, i høve til registrerte energiekvivalenter registrert hos Norges vassdrags- og energidirektorat for desse kraftstasjonane pr. 1. januar likningsåret.
(2) Kostpris for investeringar i særskilte driftsmiddel i kraftanlegg som nemnt i første leden og som vart ført i skatterekneskapet første gong for inntektsåret 1997 eller seinare år, skal nyttast som grunnlag for korrigering av den kommunefordeling av skattegrunnlaget som vert fastsett etter første leden. Slik korrigering vert første gong gjennomført med verknad for eigedomsskatteåret 2002.
(3) Ved kommunefordeling av eigedomsskattegrunnlaget for kraftanlegg med kraftstasjonar med installert effekt over 1000 kW sett i drift etter 1. januar 1997, med tilhøyrande særskilte driftsmiddel som ikkje vart omfatta av GAV fastsett pr. 1. januar 1997, vert gjenanskaffingsverdet for slike driftsmiddel pr. 1. januar 2000 fastsett av Norges vassdrags- og energidirektorat. Ved fastsetjing av gjenanskaffingsverdet for slike driftmiddel gjeld reglane i forskrift av 20. januar 1997 nr. 79 om fastsettelse av skattemessige inngangsverdier pr. 1. januar 1997 for særskilte driftsmidler i kraftforetak, tilsvarande. Reglane i første leden gjeld tilsvarande.
(4) Ved kommunefordeling av eigedomsskattegrunnlaget for kraftanlegg med kraftstasjonar med installert effekt under 1000 kW sett i drift pr. 1. januar 2000, gjeld reglane i § 8 A-2 første leden første og andre punktum tilsvarande.
(5) Ved kommunefordeling av eigedomsskattegrunnlaget for kraftanlegg som nemnt i tredje og fjerde leden, gjeld korrigeringsregelen i andre leden tilsvarande for investeringar som vart ført i skatterekneskapet første gong for inntektsåret 2000 eller seinare år.
§ 8 A-2 Kommunefordeling av grunnlaget for eigedomsskatt for kraftanlegg sett i drift etter 1. januar 2000
(1) Kommunefordeling av grunnlaget for eigedomsskatt for kraftanlegg sett i drift etter 1. januar 2000, skal byggje på plasseringa av slike særskilte driftsmiddel i kraftanlegget som nemnt i § 8 A-1 første leden pr. 1. januar i likningsåret. Kommunefordelinga av skattegrunnlaget skal skje i same høve som kostpris for dei særskilte driftsmiddel i kraftanlegget som ligg i den einskilde kommune, har til samla kostpris for alle særskilte driftsmiddel i kraftanlegget. Har slike kraftanlegg kraftstasjonar med installert effekt over 1000 kW som ligg nedanfor eldre reguleringsanlegg, skal det takast omsyn til reguleringsanlegget med tilhøyrande driftsmiddel med dei verdiar som nemnt i § 8 A-1 første og andre leden.
(2) Kostpris for investeringar i særskilte driftsmiddel som nemnt i § 8 A-1 første leden i seinare inntektsår enn det året då kraftanlegget vart sett i drift, skal nyttast som grunnlag for korrigering av den kommunefordeling som vert fastsett etter første leden.
(3) Reglane i første leden gjeld tilsvarande for fordeling av eigedomsskattegrunnlag fastsett etter skatteloven § 18-5 sjette leden.
§ 8 A-3 Kommunefordeling av grunnlaget for eigedomsskatt som verdsetjingsreglar ved utskriving av eigedomsskatt
Kommunar som får tildelt ein andel av eigedomsskattegrunnlag for kraftanlegg etter reglane i §§ 8 A-1 og 8 A-2 skal leggje denne andel til grunn ved utskriving av eigedomsskatt på kraftanlegget.
§ 8 A-4 Gjennomføringsreglar
Reglane i ligningsloven gjeld tilsvarande så langt dei passer ved fastsetjing av kommunefordeling av eigedomsskattegrunnlag etter reglane i denne lova. Nærmare reglar om utfylling og gjennomføring av denne paragraf vert fastsett av departementet i forskrift.
II
Endringene under I trer i kraft straks med virkning fra eiendomsskatteåret 2001.
E
Vedtak til lov
om endring i lov 13. juni 1975 nr. 35 om skattlegging av undersjøiske petroleumsforekomster m.v.
I lov 13. juni 1975 nr. 35 om skattlegging av undersjøiske petroleumsforekomster m.v. gjøres følgende endring:
I
§ 6 nr. 2 annet punktum skal lyde:
For arbeidstakere som en del av inntektsåret også er skattepliktige for inntekt i riket, blir den samlede inntekt å ligne ved ligningskontoret for denne kommune.
II
Endringen under I trer i kraft 1. januar 2001.
F
Vedtak til lov
om endringer i lov 13. juni 1980 nr. 24 om ligningsforvaltning (ligningsloven)
I lov 13. juni 1980 nr. 24 om ligningsforvaltning (ligningsloven) gjøres følgende endringer:
I
§ 4-1 skal lyde:
§ 4-1 Alminnelig opplysningsplikt
Den som har plikt til å gi opplysninger etter dette kapittel, skal bidra til at hans skatteplikt i rett tid blir klarlagt og oppfylt. Han skal gjøre vedkommende myndighet oppmerksom på feil ved ligningen og skatteoppgjøret som han er klar over.
§ 4-2 nr. 1 skal lyde:
Selvangivelse for vedkommende år skal leveres av
a. den som har hatt formue eller inntekt som han er skattepliktig for her i landet etter annen bestemmelse enn § 10-13 i skatteloven.
b. den som ligningsmyndighetene pålegger å levere selvangivelse.
§ 4-2 nr. 2 skal lyde:
Departementet kan gi forskrift om hvilke personlige skattytere som skal levere forhåndsutfylt selvangivelse.
§ 4-2 nr. 6 og nr. 7 oppheves. Nåværende nr. 8 blir nr. 6.
§ 4-3 nr. 1 første punktum skal lyde:
Selvangivelse, herunder forhåndsutfylt selvangivelse, skal inneholde spesifisert oppgave over skattyters brutto formue og inntekt, fradragsposter og andre opplysninger som har betydning for gjennomføringen av ligningen.
§ 4-3 nr. 2 oppheves. Nåværende nr. 3 blir nr. 2.
§ 4-5 nr. 6 skal lyde:
Departementet kan gi forskrift om elektronisk levering, herunder bruk av elektronisk signatur, av forhåndsutfylt selvangivelse.
§ 4-6 nr. 1 første ledd tredje punktum oppheves. Nåværende fjerde punktum blir tredje punktum.
§ 4-6 nr. 1 nytt tredje ledd skal lyde:
Skattyter som leverer forhåndsutfylt selvangivelse etter § 4-2 nr. 2, skal levere selvangivelse bare til ligningskontoret for bostedskommunen, jf. § 8-6 nr. 1. Dersom skattyter har skattepliktig formue og inntekt i andre kommuner enn bostedskommunen, skal skattyter opplyse om det i selvangivelsen og gi opplysninger om slik inntekt eller formue på skjema fastsatt av Skattedirektoratet til ligningskontoret for kommunen. Skjema som nevnt i foregående punktum trer i stedet for selvangivelse. Ektefelle som i medhold av § 2-12 bokstav a i skatteloven krever seg lignet under ett med den annen ektefelle, skal - når ektefellene den 1. november forut for inntektsåret var bosatt i forskjellige kommuner - opplyse om det i selvangivelsen.
§ 4-7 skal lyde:
1. Selvangivelse med vedlegg skal leveres innen utgangen av februar i året etter inntektsåret.
2. Skattyter som leverer forhåndsutfylt selvangivelse skal levere selvangivelse med vedlegg innen utgangen av april i året etter inntektsåret.
3. Selvangivelsesfristen skal beregnes separat for ektefeller.
4. Godtgjør noen at det av særlige grunner vil skape betydelige vanskeligheter å levere selvangivelse med vedlegg innen fristen, skal ligningskontoret etter skriftlig søknad gi utsetting.
5. Skattedirektoratet kan forlenge fristen etter nr. 1 til utgangen av mars, og etter nr. 2 til utgangen av mai, for grupper av skattytere og for enkelt skattyter som skal levere selvangivelse til mer enn 10 kommuner.
6. Skattyter som skal ta fast opphold i utlandet og som ikke vil være skattepliktig her i henhold til skatteloven § 2-3 første ledd bokstavene a, b, e og f, jf. § 2-34, etter at han har forlatt landet, skal senest 4 uker før avreisen levere selvangivelse over sin formue og inntekt og kreve forhåndsligning. Midlertidig opphold her i landet medfører ikke slik plikt, men skattyter som er skattepliktig etter skatteloven § 2-3 første ledd bokstav d og annet ledd, kan sende selvangivelse og kreve forhåndsligning.
7. Før et bo sluttes eller selskap eller annen skattepliktig innretning oppløses, skal det leveres selvangivelse og kreves forhåndsligning.
§ 6-17 nr. 3 første punktum skal lyde:
Skattyter skal ha kopi av oppgaver som nevnt i §§ 6-16 c og 6-13 nr. 3 innen 1. februar i året etter inntektsåret, såfremt annen frist ikke er gitt i egen forskrift.
§ 8-1 nr. 3 og 4 oppheves.
§ 8-8 nr. 1 annet punktum skal lyde:
Det kan legges ut skatteliste i to puljer for skattytere som leverer forhåndsutfylt selvangivelse.
§ 9-2 nr. 4 annet punktum skal lyde:
Når skattyter har levert forhåndsutfylt selvangivelse og er omfattet av den første skattelisten som legges ut, skal klage over ligningen leveres innen 10. august eller innen seks uker etter at utleggingen ble kunngjort.
Nåværende § 9-2 nr. 4 annet punktum blir nytt tredje punktum.
§ 10-1 nr. 1 femte punktum skal lyde:
Avgiften skal være
a. 1 promille av nettoformuen og
b. 2 promille av nettoinntekten når forsinkelsen ikke er over en måned,
c. 1 prosent av nettoinntekten når forsinkelsen er over en måned eller
d. 2 pst. av nettoinntekten når forsinkelsen er over to måneder og levering skjer etter utgangen av mai måned for skattyter som skal levere selvangivelse innen utgangen av februar. For skattyter som skal levere selvangivelse innen utgangen av april måned gjelder tilsvarende når levering skjer etter utgangen av august måned.
§ 10-2 nr. 2 skal lyde:
Har en skattyter unnlatt å levere pliktig selvangivelse eller næringsoppgave, skal tilleggsskatten beregnes av den samlede skatt som fastsettes ved ligningen. Har en skattyter unnlatt å levere skjema som trer i stedet for selvangivelse etter § 4-6 nr. 1 skal tilleggsskatten beregnes av den skatt som fastsettes for de inntektene som skulle vært oppgitt i skjemaet. Dersom regelen i annet punktum medfører høyere tilleggsskatt enn regelen i første punktum, skal tilleggsskatten likevel beregnes etter regelen i første punktum.
II
§ 2-1 overskriften skal lyde:
Lokale ligningsmyndigheter.
§ 2-1 nr. 1 skal lyde:
De lokale ligningsmyndigheter består av ligningskontor, ligningsnemnd, overligningsnemnd og takstutvalg. Ligningskontorene er statlige, og kan omfatte en eller flere kommuner. Organiseringen av ligningskontorene bestemmes av departementet.
§ 2-4 nr. 3 første punktum skal lyde:
Ligningsmyndigheter som nevnt i nr. 1 og 2 erstatter tilsvarende lokale ligningsmyndigheter.
§ 4-6 nr. 1 første ledd skal lyde:
Selvangivelse som omfatter skattyterens samlede formue og inntekt, og alle påbudte vedlegg, skal leveres til ligningskontoret for den eller de kommuner hvor skattyteren er skattepliktig. Skattytere som etter skatteloven bare er skattepliktig til staten, skal levere selvangivelse til ligningskontoret for kontorkommunen, jf. § 8-6 nr. 1. Ektefelle som i medhold av § 2-12 bokstav a i skatteloven krever seg lignet under ett med den annen ektefelle, skal - når ektefellene den 1. november forut for inntektsåret var bosatt i forskjellige kommuner - levere likelydende selvangivelse til ligningskontoret forhver av kommunene.
§ 4-9 nr. 5 første og annet punktum skal lyde:
Selskapsoppgave og andre pliktige oppgaver skal leveres til ligningskontoret for den kommune hvor selskapets hovedkontor ligger. Har selskapet ikke hovedkontor, skal oppgavene leveres til ligningskontoret for den kommune hvor flertallet av deltakerne bor eller hører hjemme.
§ 6-2 nr. 5 annet punktum skal lyde:
Dog skal oppgaver fra person bosatt i utlandet og der hjemmehørende selskaper m.v. være innsendt før virksomheten innen riket opphører, medmindre ligningskontoret for vedkommende kommune har gitt tillatelse til at oppgaver leveres på et senere tidspunkt.
§ 6-3 nr. 4 skal lyde:
Pelsdyrnæringens Markedsutjevningsfond skal ukrevet sende årsoppgave over medlemskontienes saldo og bevegelse til ligningskontorene for de kommuner der det enkelte medlem har drevet pelsdyrnæring.
§ 6-8 nr. 1 annet punktum skal lyde:
Oppgaven skal leveres innen 31. januar til ligningskontoret for den kommune hvor den faste eiendom ligger.
§ 6-9 annet punktum skal lyde:
Oppgavene skal innen 31. januar leveres til ligningskontoret for den kommune hvor den berettigede eiendom ligger.
§ 6-11 nr. 2 skal lyde:
Oppgave som nevnt i nr. 1 leveres innen utgangen av februar i ligningsåret til ligningskontoret for den kommune hvor selskapet har sitt kontor eller styret har sitt sete, eventuelt til Sentralskattekontoret for storbedrifter dersom selskapet lignes der.
§ 6-11 nr. 3 skal lyde:
Ligningsmyndighetene for kontorkommunen, eventuelt Sentralskattekontoret for storbedrifter, kan pålegge selskapet å levere ny oppgave over aksjonærene og deres skattekommuner når verdsettingen av selskapets aksjer er endret.
§ 8-6 skal lyde:
1. Formue og inntekt fastsettes av ligningsmyndighetene for den kommune som etter skattelovens regler om skattestedet, skal ha skatten. Underskudd fastsettes av ligningsmyndighetene for den kommunen hvor det er oppstått. For selskap og innretning som nevnt i skatteloven § 3-2, fastsettes skattepliktig formue og inntekt av ligningsmyndighetene for kontorkommunen. Har selskapet eller innretningen flere kontorer, foretas fastsettingen av ligningsmyndighetene for den kommunen hvor hovedkontoret ligger. Har selskapet eller innretningen ikke noe kontor, foretas fastsettingen av ligningsmyndighetene for den kommunen hvor styret har sitt sete.
For skattyter som lignes etter § 2-4 nr. 1, foretas fastsettingen av de særskilte sentrale ligningsmyndigheter. For disse skattytere kommer bestemmelsene i nr. 2, 3 og 4 ikke til anvendelse.
2. Når en skattyter som er skattepliktig til en kommune etter reglene om bostedsbeskatning i skatteloven § 3-1 også er skattepliktig i annen kommune, skal ligningsmyndighetene for bostedskommunen fastsette
a. det samlede fradrag for gjeld, gjeldsrenter og andre poster som skal fordeles mellom kommunene i forhold til formuens og inntektens størrelse,
b. formue og inntekt for beregning av skatt til staten på grunnlag av oppgaver fra andre kommuner og fastsettinger i egen kommune,
c. de fradrag som skal gis i nettoformue, nettoinntekt og skatt, og tillegg i skatt og
d. den pensjonsgivende inntekt på grunnlag av oppgaver fra andre kommuner og fastsettinger i egen kommune.
3. Når dødsbo er skattepliktig utenfor avdødes bostedskommune, skal ligningsmyndighetene for avdødes bostedskommune foreta fastsetting som nevnt under nr. 2 a og b.
4. Verdi og inntekt av aksje samt beregningsgrunnlaget for fradragsberettiget bidrag etter skatteloven §§ 10-20 til 10-25 fastsettes av ligningsmyndighetene for den kommune hvor selskapet har kontor eller styret har sete.
5. For deltakere som skattlegges etter §§ 10-40 til 10-45 i skatteloven, skal ligningsmyndighetene for den kommune hvor selskapets hovedkontor ligger, fastsette formue og inntekt, herunder personinntekt, fra selskapet samlet på selskapets hånd. Det samme gjelder fastsettelse av gevinst eller tap og over- eller underpris etter skatteloven § 10-44. Driver selskapet virksomhet som er undergitt stedbunden beskatning i annen kommune, legges fastsettingene for disse kommuner til grunn ved ligningskontoret for kontorkommunens fastsetting. Ligningsmyndighetene for denne kommune foretar også fastsetting som nevnt i nr. 2 a og b for såvidt angår selskapet. Har selskapet ikke hovedkontor, foretas fastsetting som nevnt i første, annet og fjerde punktum av ligningsmyndighetene for den kommune hvor flertallet av deltakerne bor eller hører hjemme. For selskaper som er overført til sentral behandling etter § 2-4 nr. 1 b, foretas fastsettelse som nevnt i dette nr. av de sentrale ligningsmyndigheter. Departementet kan gi forskrifter til utfylling av denne bestemmelsen.
6. For deltakere som skattlegges etter §§ 10-60 til 10-68 i skatteloven, samt for deltakere i utenlandske selskaper som omfattes av §§ 10-40 til 10-45 i skatteloven, skal Sentralskattekontoret for storbedrifter fastsette skattepliktig formue og inntekt. Departementet kan gi regler til utfylling av denne bestemmelsen.
7. For selskap som lignes etter reglene i skatteloven §§ 8-10 til 8-19 skal Sentralskattekontoret for storbedrifter fastsette skattepliktig formue og inntekt, samt tonnasjeskatt. Dette gjelder til og med det inntektsåret selskapet trer ut av ordningen med ligning etter reglene i skatteloven §§ 8-10 til 8-19. Departementet kan gi forskrifter til utfylling av denne paragraf.
8. Skatt og avgift for personlig skattyter og slik skattyters bo skrives ut av ligningskontoret for den kommune som er nevnt i nr. 2. For annen skattyter foretas utskrivningen av ligningskontoret for den kommune hvor formue og inntekt er fastsatt. For skattyter som lignes sentralt etter § 2-4, foretas utskrivingen av vedkommende sentralskattekontor. For formue og inntekt som nevnt i nr. 5 og 6 foretas utskrivingen for upersonlig skattyter av ligningskontoret for kontorkommunen, jf nr. 1.
9. Departementet gir forskrifter om hvilken ligningsmyndighet som skal foreta fastsettinger som ikke går inn under bestemmelsene i denne paragraf.
§ 8-8 nr. 1 første punktum skal lyde:
Når ligningen er ferdig skal ligningskontoret legge ut til alminnelig ettersyn en liste for hver kommune over alle som det er foretatt ligningsfastsettinger for.
§ 8-8 nr. 1 tredje punktum skal lyde:
Personlig skattyter og slik skattyters bo skal likevel tas med i listen bare for den kommune hvor vedkommende er skattepliktig etter skatteloven § 3-1 eller § 3-4.
§ 9-2 nr. 3 første punktum skal lyde:
Klage leveres til ligningskontoret for den kommune hvor skatten er skrevet ut.
§ 9-3 nr. 4 annet punktum skal lyde:
Klage som nevnt i nr. 2, leveres til ligningskontoret for den kommune som er nevnt i § 4-9 nr. 5.
§ 10-1 nr. 1 første og annet punktum skal lyde:
Skattyter som leverer selvangivelse eller næringsoppgave etter fristen til ligningskontoret for den kommune hvor han er skattepliktig etter § 3-1 eller § 3-4 i skatteloven, eller til den kommune hvor skattepliktig inntekt og formue skal fastsettes etter § 8-6 nr. 1 i denne lov, skal svare en forsinkelsesavgift. Tilsvarende gjelder hvis pliktig selskapsoppgave med vedlegg er levert etter fristen til ligningskontoret for den kommune som er nevnt i § 4-9 nr. 5.
III
§ 3-9 nr. 1 annet punktum oppheves.
§ 8-4 skal lyde:
1. Ligningskontoret treffer alle avgjørelser vedrørende ligningen etter dette kapittel som ikke i lov eller forskrift er lagt til annen ligningsmyndighet.
2. Ved de særskilte sentrale ligningsmyndigheter som angitt i § 2-4 første ledd bokstav a og b, er avgjørelsesmyndigheten under ligningen lagt til ligningsnemndene. Disse nemnder kan delegere sin myndighet etter denne bestemmelse til de respektive sentralskattekontorene.
3. Ved den særskilte sentrale ligningsmyndighet som angitt i § 2-4 første ledd bokstav c, følger avgjørelsesmyndigheten under ligningen petroleumsskattelovens regler.
IV
Nytt kapittel 3 A skal lyde:
Kapittel 3 A Om bindende forhåndsuttalelser
§ 3 A-1 Bindende forhåndsuttalelser
1. Skattedirektoratet kan på anmodning fra en skattyter avgi forhåndsuttalelse om de skattemessige virkningene av en konkret planlagt disposisjon før den igangsettes. Dette gjelder bare når det er av vesentlig betydning for skattyter å få klarlagt virkningene før igangsetting eller Skattedirektoratet finner at spørsmålet er av allmenn interesse.
2. Avgitt forhåndsuttalelse etter dette kapittel skal legges til grunn som bindende ved ligningen dersom skattyter krever det og den faktiske disposisjonen er gjennomført i samsvar med forutsetningene for uttalelsen.
§ 3 A-2 Gebyr
Det skal betales et gebyr for en bindende forhåndsuttalelse.
§ 3 A-3 Klage og domstolsprøving
1. Skattedirektoratets avgjørelse om ikke å avgi bindende forhåndsuttalelse kan ikke påklages.
2. En bindende forhåndsuttalelse kan ikke påklages eller prøves i egen sak for domstol.
3. Ligning hvor bindende forhåndsuttalelse er lagt til grunn kan påklages eller bringes inn for domstol etter de ellers gjeldende bestemmelser.
§ 3 A-4 Forskrift
Departementet kan gi forskrift til utfylling og gjennomføring av dette kapittel, herunder om gebyr.
§ 11-2 nr. 1 annet punktum skal lyde:
Dette gjelder likevel ikke ligningsavgjørelse truffet på grunnlag av bindende forhåndsuttalelse etter kapittel 3 A.
V
Endringene under I trer i kraft straks med virkning fra og med inntektsåret 2000. Endringene under II trer i kraft 1. januar 2001. Endringene under III trer i kraft for vedtak som treffes fra og med 2001. Endringene under IV gjelder fra den tid Kongen bestemmer.
G
Vedtak til lov
om endring i lov 29. november 1996 nr. 68 om skatt til Svalbard
I lov 29. november 1996 nr. 68 om skatt til Svalbard gjøres følgende endring:
I
§ 5-1 annet ledd første punktum skal lyde:
De funksjoner som etter skattebetalingsloven tilligger fylkesskattesjefen eller ligningssjefen for kommunen skal tilligge ligningssjefen ved ligningskontoret for Svalbard.
II
Endringen under I trer i kraft 1. januar 2001.
H
Vedtak til lov
om endringer i lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd (folketrygdloven)
I lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd (folketrygdloven) gjøres følgende endringer:
I
§ 23-3 fjerde ledd skal lyde:
Det skal ikke betales avgift når inntekten er mindre enn 22 200 kroner. Avgiften må ikke utgjøre mer enn 25 pst av den del av inntekten som overstiger 22 200 kroner.
II
§ 24-3 nytt femte ledd skal lyde:
Arbeidsgiver kan anmode Skattedirektoratet om å avgi bindende forhåndsuttalelse i saker som gjelder arbeidsgiveravgift. Bestemmelsene i ligningsloven kapittel 3 A gjelder tilsvarende.
III
Endringen under I trer i kraft straks med virkning fra og med inntektsåret 2000. Endringen under II gjelder fra den tid Kongen bestemmer.
I
Vedtak til lov
om oppheving av lov 18. desember 1998 nr. 75 om overgangsregel til lov 6. juni 1975 nr. 39 om eigedomsskatt til kommunane
Lov 18. desember 1998 nr. 75 om overgangsregel til lov 6. juni 1975 nr. 39 om eigedomsskatt til kommunane oppheves med virkning straks.
J
Vedtak til lov
om endringer i lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt (skatteloven)
I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende endringer:
I
§ 4-1 annet ledd skal lyde:
For skattyter med avvikende regnskapsår etter ligningsloven § 4-4 nr. 2 skal formuesfastsettelsen omfatte formuen ved utløpet av siste regnskapsår før 1. januar i ligningsåret.
II
§ 5-14 tredje ledd bokstav b nr. 4 skal lyde:
Beløp som er skattlagt ved ervervet etter nr. 1, kan fradras i inntekt ved senere bortfall av retten. Ved utnyttelse av retten i form av innløsning til lavere verdi enn ervervsbeløpet, gis slikt fradrag for differansen mellom ervervsbeløpet og innløsningsverdien. Med innløsningsverdi menes her omsetningsverdien av den underliggende aksje eller grunnfondsbevis på innløsningstidspunktet, fratrukket innløsningsprisen. Ved utnyttelse av retten i form av salg til lavere pris enn ervervsbeløpet, gis slikt fradrag for differansen mellom ervervsbeløpet og salgssummen.
§ 10-30 første ledd annet punktum skal lyde:
Likt med aksje regnes andel i verdipapirfond samt grunnfondsbevis i sparebanker, gjensidige forsikringsselskaper, kredittforeninger og selveiende finansieringsforetak som omfattes av § 10-1, med de særregler som følger av § 10-32 sjette ledd og § 10-34 syvende og åttende ledd.
§ 10-32 nytt sjette ledd skal lyde:
(6) Fjerde og femte ledd gjelder ikke grunnfondsbevis i sparebanker, gjensidige forsikringsselskaper, kredittforeninger og selveiende finansieringsforetak som omfattes av § 10-1, men skattyter kan kreve at nedskrivning på utjevningsfond i sparebank som nevnt i § 10-34 syvende ledd for å dekke sparebankens underskudd ikke skal føre til nedskrivning av grunnfondsbevisets anskaffelsesverdi.
§ 10-34 nytt syvende og åttende ledd skal lyde:
(7) Reglene i første og annet ledd kommer ikke til anvendelse for sparebanker. Inngangsverdien på grunnfondsbevis i sparebanker skal opp- eller nedreguleres med endring i sparebankens utjevningsfond for det tidsrommet skattyteren har eiet grunnfondsbeviset. Reguleringen foretas med summen av de årlige avsetninger til eller nedskrivninger på utjevningsfondet. Reglene i tredje til femte ledd gjelder tilsvarende for regulering som nevnt i dette ledd så langt de passer.
(8) Reglene i første til syvende ledd kommer ikke til anvendelse for grunnfondsbevis i gjensidige forsikringsselskaper, kredittforeninger og selveiende finansieringsforetak som omfattes av § 10-1.
§ 12-12 annet ledd ny bokstav f skal lyde:
særskilt fradrag for fiskere og fangstfolk etter § 6-60, særskilt fradrag for sjøfolk etter § 6-61 og jordbruksfradrag fastsatt etter § 8-1 sjette ledd.
§ 12-13 annet ledd bokstav d nr. 2 skal lyde:
Eiendel kan verdsettes til bokført verdi i regnskap oppgjort etter reglene i regnskapsloven dersom slik verdsettelse er lagt til grunn for eiendelen i inntektsåret 1999. Skattyteren kan frafalle fortsatt verdsettelse etter dette nummer, til fordel for verdsettelse til skattemessig verdi eller etter nr. 1.
§ 14-43. Avskrivningssatser
(1) Saldo for driftsmidler m.v. som nevnt i § 14-41 første ledd kan avskrives med inntil følgende sats:
a. kontormaskiner og lignende - 25 prosent
b. ervervet forretningsverdi - 20 prosent
c. vogntog, lastebiler, busser, varebiler, drosjebiler og kjøretøyer for transport av funksjonshemmede - 20 prosent
d. personbiler, traktorer, maskiner, redskap, instrumenter, inventar m.v. - 15 prosent
e. skip, fartøyer, rigger m.v. - 14 prosent
f. fly, helikopter - 12 prosent
g. bygg og anlegg, hoteller, losjihus, bevertningssteder m.v. samt elektroteknisk utrustning i kraftanlegg - 2 prosent
h. forretningsbygg - 0 prosent.
(2) Forhøyet avskrivningssats gjelder for
a. forretningsbygg som omfattes av første ledd h, i kommune eller del av kommune som pr. 31. desember i inntektsåret omfattes av det geografiske virkeområdet for distriktspolitiske virkemidler som forvaltes av Statens nærings- og distriktsutviklingsfond og av fylkeskommunene. Saldo for slikt bygg kan avskrives med inntil 1 prosent,
b. saldo for bygg med så enkel konstruksjon at det må anses å ha en brukstid på ikke over 20 år fra oppføringen. Saldo for slikt bygg kan avskrives med inntil 6 prosent.
§ 19-2 annet ledd bokstav a nr. 3 skal lyde:
Ligningsmyndighetene er bundet av den oversikt over aksjer som kan oppreguleres som skattyter rettidig har gitt melding om, dersom skattyter ikke har fått annen beskjed innen 1. januar 2002.
III
§ 10-12 første og nytt annet ledd skal lyde:
(1) Godtgjørelse fastsettes til mottatt utbytte multiplisert med 17/28 av aksjonærens skattesats for alminnelig inntekt. For personlig skattepliktige og dødsbo i Finnmark eller i kommunene Karlsøy, Kvænangen, Kåfjord, Lyngen, Nordreisa, Skjervøy og Storfjord i Troms fylke fastsettes godtgjørelse til 13,5/24,5 av aksjonærens skattesats. Godtgjørelse fastsettes likevel til mottatt utbytte multiplisert med aksjonærens skattesats for alminnelig inntekt for den del av samlet utbytte som ikke overstiger 10 000 kroner (bunnfradrag). Ektefeller som lignes under ett eller særskilt etter § 2-10 eller § 2-11 skal samlet gis ett bunnfradrag. Barn som lignes under ett med foreldrene skal ikke ha særskilt bunnfradrag.
(2) I følgende tilfeller fastsettes godtgjørelsen til mottatt utbytte multiplisert med aksjonærens skattesats for hele utbyttet:
a. Mottaker av utbytte er et aksjeselskap eller likestilt selskap etter § 10-1 første ledd.
b. Mottatt utbytte til aktiv aksjonær, så langt utbyttet ikke overstiger den beregnede personinntekt som tilordnes aksjonæren fra selskapet i det inntektsår utbytte utdeles.
Nåværende annet, tredje og fjerde ledd blir henholdsvis tredje, fjerde og femte ledd.
§ 10-32 annet ledd skal lyde:
Inngangsverdien settes til anskaffelsesverdien, eventuelt med opp- eller nedregulering med et beløp fastsatt etter § 10-34 eller § 10-35. Er beløp fastsatt etter § 10-34 positivt, skal inngangsverdien ved realisasjon som nevnt i § 10-37 og realisasjon ved overføring av aksje til selskapet som har utstedt aksjen, reguleres med 17/28 av beløpet. Forrige punktum får ikke anvendelse for realisasjon foretatt av aksjeselskap eller likestilt selskap etter § 10-1 første ledd, for realisasjon av andel i verdipapirfond eller ved realisasjon som nevnt i § 2-5 første ledd bokstav b og annet ledd bokstav a. Anskaffelsesverdien settes til det beløp skattyter har betalt for aksjen dersom ikke annet er bestemt.
IV
§ 6-44 første ledd skal lyde:
Det gis fradrag for reise mellom hjem og arbeidssted og besøksreiser etter § 6-13 etter forskrift fastsatt av departementet med utgangspunkt i reiseavstand og reisehyppighet. Fradraget er begrenset til den del av beløpet som overstiger 8 800 kroner.
§ 6-46 første ledd bokstav c skal lyde:
tilskudd til premiefond med inntil 50 prosent av gjennomsnittet av det beløp som er nevnt under a og den skattepliktiges andel av årets premie i de to foregående årene, likevel bare så langt fondet ikke overstiger seks ganger gjennomsnittet av det beløp som er nevnt under a og den skattepliktiges andel av premien i de to foregående år.
§ 6-47 bokstav d skal lyde:
premie til fortsettelsesforsikring etter lov om foretakspensjon § 4-9 knyttet til fripolise utstedt til den skattepliktige som følge av at medlemskap i foretakspensjonsordning er opphørt av annen grunn enn den skattepliktiges alder. Fradrag etter bokstavene c og d kan samlet ikke overstige 40 000 kroner.
§ 6-80 første ledd skal lyde:
Skattyter som forsørger ektefelle, barn som det ikke kan kreves barnetrygd eller forsørgerfradrag for, foreldre eller personer som tilhører samme husstand som skattyter, gis et særfradrag i alminnelig inntekt når det vil være urimelig å la forsørgelsen være uten virkning ved skattlegging av forsørgeren. Et barn regnes ikke som forsørget dersom barnet, uten behovsprøving mot foreldreinntekt, har rett til lån i Statens lånekasse for utdanning for en større del av året.
§ 6-80 tredje ledd første punktum skal lyde:
Særfradraget skal være 5 000 kroner for hver forsørget person, inntil fire personer.
§ 16-1 med tilhørende deloverskrift oppheves.
V
§ 8-1 nytt sjette ledd skal lyde:
Ved fastsettelsen av årets positive, alminnelige inntekt fra jord- og hagebruk, herunder biinntekter fra slik virksomhet, gis produsenten et jordbruksfradrag på inntil 36 000 kroner per driftsenhet per år. Fradraget kan bare kreves av bruker som har bodd på og drevet jordbruksvirksomhet på driftsenheten over halvparten av inntektsåret. Personer som deler inntekten fra samme næringsoppgave mellom seg, skal dele fradraget forholdsmessig. Minst en av de personer som får fradrag må være registrert som bosatt på en av de landbrukseiendommene som driftsenheten består av. Departementet kan gi forskrift til utfylling og gjennomføring av dette ledd.
VI
§ 10-34 tredje ledd fjerde punktum skal lyde:
Når det har skjedd en slik omfordeling skal selskapet uten ugrunnet opphold, og senest ved utgangen av omfordelingsåret, sende melding om omfordelingen til ligningskontoret for selskapets kontorkommune.
VII
Endringen under I trer i kraft straks. Endringene under II trer i kraft straks med virkning fra og med inntektsåret 2000. Endringene under III trer i kraft straks med virkning fra og med 5. september 2000. Endringene under IV trer i kraft straks med virkning fra og med inntektsåret 2001. Endringen under V trer i kraft straks med virkning fra og med inntektsåret 2001, men med virkning for inntektsåret 2000 gis et jordbruksfradrag på inntil 18 000 kroner, men etter tilsvarende regler. Endringen under VI trer i kraft 1. januar 2001.
K
Vedtak til lov
om endring i lov 17. desember 1999 nr. 94 om endringer i lov 14. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt (skatteloven)
I lov 17. desember 1999 nr. 94 gjøres følgende endring:
V tredje punktum skal lyde:
Endringen under III trer i kraft til den tid Kongen bestemmer.
L
Vedtak til lov
om endring i lov 24. mars 2000 nr. 16 om foretakspensjon
I lov 24. mars 2000 nr. 16 om foretakspensjon gjøres følgende endring:
I
§ 10-4 første ledd skal lyde:
Er premiefondet ved årets utgang større enn seks ganger gjennomsnittet av årets premie og premiene for de to foregående år for den eller de pensjonsordninger foretaket har, skal foretaket sørge for at det overskytende beløp tilbakeføres til foretaket.
II
Endringen under I trer i kraft fra 1. januar 2001.
På side 44 i Ot.prp. nr. 1 (2000-2001) vises
det til at skatteletten av det særskilte inntektsfradraget
i jordbruket utgjør om lag 530 mill. kroner i påløpt
virkning i 2001. Det korrekte beløpet skal være
om lag 610 mill. kroner. Bokført virkning av inntektsfradraget
i 2001 skal videre være 690 mill. kroner, ikke 630 mill. kroner
som angitt i proposisjonen.
Oslo, i finanskomiteen, den 23. november 2000
Dag Terje Andersen |
Børge Brende |
Siv Jensen |
leder |
ordfører |
sekretær |