Til Odelstinget
Det foreslås i proposisjonen to endringer i bioteknologiloven.
For det første foreslås det en presisering
av lovens virkeområde slik at det klart framgår
at lovens bestemmelser i utgangspunktet bare gjelder forskning som
har diagnostiske eller behandlingsmessige konsekvenser for forsøkspersonen,
eller hvor opplysninger om den enkelte føres tilbake til
vedkommende. Det foreslås imidlertid en hjemmel for Kongen
til i forskrift eller i det enkelte tilfelle å bestemme
at lovens bestemmelser helt eller delvis skal gjelde også for
annen type forskning.
For det andre foreslår departementet å regulere adgangen
til å drive oppsøkende genetisk virksomhet slik
at det på nærmere bestemte vilkår skal
være adgang for en lege til å oppsøke
en pasients slektninger med sikte på å tilby genetisk
veiledning, undersøkelse og eventuelt behandling.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Bendiks
H. Arnesen, Reidun Gravdahl, Asmund Kristoffersen, Karin Lian, Einar
Olav Skogholt og Gunhild Øyangen, fra Fremskrittspartiet,
lederen John I. Alvheim og Harald T. Nesvik, fra Kristelig Folkeparti, Åse
Gunhild Woie Duesund og Are Næss, fra Høyre, Annelise
Høegh og Sonja Irene Sjøli, fra Senterpartiet,
Ola D. Gløtvold, og fra Sosialistisk Venstreparti, Olav
Gunnar Ballo, avventer evalueringen av bioteknologiloven,
men ønsker å foreta en nødvendig presisering
av lovens virkeområde når det gjelder forskning
og regulering av adgangen til å drive oppsøkende
genetisk virksomhet nå.
Det er etter komiteens mening viktig å legge vekt
på holdningsskapende arbeid og gjensidig åpenhet
i forholdet mellom politikere og fagmiljøer, slik at den
etiske og prinsipielle diskusjon mest mulig kommer i forkant av
den tekniske utvikling.
Det er også viktig, som påpekt i proposisjonen,
at den informasjon som gis om genetiske disposisjoner, enten det
er til den enkelte pasient eller til dennes slektninger, er saklig
og av god kvalitet. Komiteen vil derfor anbefale
at det utarbeides skriftlig materiale til hjelp for de pasienter
som selv ønsker å informere sin familie.
Komiteen mener at en ikke må lage lovforbud som
gjør det vanskelig for legen/genetikeren å handle til
beste for pasienter og familier i de mange uforutsigbare situasjoner
som kan inntreffe i forbindelse med genetisk sykdom eller sykdomsdisposisjon.
Det er etter komiteens mening vanskelig å forestille
seg en lov som fullt ut kan dekke alle tenkelige og mulige situasjoner
som kan oppstå. Lover på dette området
bør derfor være holdningsskapende. Det er ikke
gitt at en overordnet kontrollmyndighet vil treffe avgjørelser som
etisk er riktigere og bedre for pasienter og familier enn helsearbeidere
som står nærmest familiene i en gitt situasjon.
Komiteen vil videre uttale at det er særdeles viktig
at en i Norge ikke innfører så rigide bestemmelser
omkring forskning, at viktig og etisk forsvarlig forskning som kunne
ha ført til en bedre livssituasjon for pasienter og familier,
blir hindret eller vanskeliggjort.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
vil peke på at lovgivning innen medisinsk forskning, diagnostikk
og behandling kan være vanskelig, ikke minst på grunn
av etiske problemstillinger. Det må likevel være
politikernes ansvar som folkevalgte å trekke opp de overordnede
retningslinjer i lovs form. Historien har vist at det ikke alltid
er samsvar mellom forskningsmessig og vitenskapelig kompetanse og
etisk vurderingsevne.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
peke på at loven om medisinsk bruk av bioteknologi er blant
de strengeste i verden. Dette kan ha vært bra på det
tidspunkt loven ble utformet, da en la maksimal vekt på føre-var-prinsippet. Når
det de årene siden loven ble vedtatt, ikke synes å ha
fremkommet noe eksempel på at det har vært et
reelt behov for en så streng lov, bør det utvises
moderasjon med hensyn til å skjerpe lovgivningen på dette området.
Den beste garanti for at virksomhet i relasjon til genetisk sykdom
skjer i etisk akseptable former, vil i alle fall være holdningene
til dem som står for dette arbeidet. Det er ikke fremkommet
noe som tyder på at holdningene blant norske genetikere,
helsearbeidere eller forskere gir grunn til bekymring.
Lov av 5. august 1994 nr. 56 om medisinsk bruk av bioteknologi
regulerer kunstig befruktning, forskning på befruktede
egg, preimplantasjonsdiagnostikk, fosterdiagnostikk, genetiske undersøkelser
etter fødselen og genterapi. Loven er en rammelov som legger
opp til forholdsvis omfattende godkjenningsordninger. Dette er gjort
for å sikre kontroll og styring på et felt som
er preget av rask utvikling og mange etiske og verdimessige problemstillinger.
Det framholdes at det har vært ulike oppfatninger om
hvorvidt den någjeldende bioteknologilovens bestemmelser
kommer til anvendelse på forskning. Sosial- og helsedepartementet
og Statens helsetilsyn har tolket og praktisert loven slik at den
kun omfatter forskning som får behandlingsmessige konsekvenser
for den enkelte og/eller hvor opplysninger føres
tilbake til vedkommende. Justisdepartementets lovavdeling har på sin
side uttalt at lovens bestemmelser regulerer alle forskningsprosjekter
som tar i bruk de metoder som omfattes av loven, og at virkeområdet
ikke er begrenset til forskning hvor opplysninger føres
tilbake til den enkelte, slik det er blitt praktisert.
For å klargjøre lovens rekkevidde når
det gjelder forskning, har departementet funnet grunn til å fremme
forslag om endring i bioteknologiloven. Endringen er i all hovedsak
en videreføring av praksis. Lovens virkeområde
foreslås presisert slik at lovens bestemmelser i utgangspunktet
bare gjelder forskning hvor opplysninger føres tilbake
til den enkelte.
For å sikre muligheten for styring, foreslår
departementet at det gis hjemmel til at Kongen kan bestemme at forskning
som i utgangspunktet faller utenfor lovens virkeområde,
likevel skal omfattes.
Det redegjøres nærmere for den tolkning som
Justisdepartementets lovavdeling har gitt med hensyn til bioteknologilovens
rekkevidde i forhold til forskning, som bl.a. innebærer
at alle institusjoner som driver forskning innen de områdene
loven regulerer, må ha særskilt godkjenning fra
Helsetilsynet for denne virksomheten, og at de må rapportere
skriftlig til Helsetilsynet om sin virksomhet. Denne tolkningen
innebærer videre at forskningsprosjekter som tar i bruk
genetiske tester, vil måtte gi omfattende genetisk veiledning
til alle personer som avgir f.eks. blodprøver eller vev
til forskningsprosjektet dersom det foretas genetiske presymptomatiske
eller prediktive tester eller genetiske undersøkelser for å påvise
eller utelukke bærertilstand for arvelige sykdommer som
først viser seg i senere generasjoner, og dette skal også gjelde
forskning hvor opplysninger ikke tilbakeføres til den enkelte.
Det redegjøres videre for generelle regler av betydning
for medisinsk forskning, bl.a. prinsippet om frivillighet for enkeltpersoner
til å delta i forsøksvirksomhet og om informert
samtykke. Det vises videre til Helsinkideklarasjonen som regulerer
medisinsk forskning på mennesker, men som er en erklæring
som ikke er rettslig bindende.
Det orienteres om de regionale komiteer for medisinsk forskningsetikk,
og det framholdes bl.a. at samtlige biomedisinske forskningsprosjekter
hvor det inngår forskning på mennesker, og som
ikke er av en slik art at det regnes som en del av vanlig etablert
behandlingsprosedyre, skal forelegges disse komiteene.
På bakgrunn av en tilråding fra Stortinget
ved behandling av St.meld. nr. 28 (1988-1989) Om forskning, jf.
Innst. S. nr. 228 (1988-1989), er det fastsatt at Sosial- og helsedepartementet
fra 1. januar 1990 skal orienteres om alle bio- og genteknologiske
forsøk på mennesker før slike forsøk
blir igangsatt. Departementet vil i forbindelse med evaluering av
bioteknologiloven vurdere hvorvidt det er hensiktsmessig å lovregulere
denne meldeplikten.
Det gis i proposisjonen en oversikt over lovgivningen i Sverige
og Danmark og aktuelle dokumenter fra Europarådet og UNESCO.
Et høringsnotat med forslag til lovendring ble sendt
på høring til 136 høringsinstanser i mars
1999. 35 instanser har avgitt høringsuttalelser.
Det uttales at de fleste høringsinstansene var positive
til lovendringsforslaget, selv om enkelte stilte spørsmål
ved en lovendring før evalueringen av bioteknologiloven
er gjennomført.
Etter departementets oppfatning bør lov om medisinsk
bruk av bioteknologi først og fremst regulere anvendelse
av kunnskap, og departementet mener det derfor bør skilles
mellom opparbeidelse av kunnskap og anvendelse av kunnskap. Departementet
mener det i utgangspunktet verken er riktig eller nødvendig å regulere
forskning som ikke får konsekvenser for den enkelte.
Det uttales at forslaget til lovendringer i det alt vesentlige
er en videreføring av gjeldende praksis. At Kongen etter
forslaget gis hjemmel til å gi forskrift eller fatte vedtak
i det enkelte tilfelle, vil inngå i departementenes ordinære
arbeid. Lovforslaget medfører således ikke økonomiske
eller administrative konsekvenser av vesentlig betydning.
Komiteen viser til at det frem til
dags dato har vært ulike oppfatninger om hvorvidt den någjeldende bioteknologilovens
bestemmelser kommer til anvendelse på forskning. Sosial-
og helsedepartementet og Statens helsetilsyn har tolket og praktisert
loven slik at den kun omfatter forskning som får behandlingsmessige
konsekvenser for den enkelte og/eller hvor opplysninger
føres tilbake til vedkommende. Komiteen viser
imidlertid til at Justisdepartementets lovavdeling på sin
side har uttalt at lovens bestemmelser regulerer alle forskningsprosjekter
som tar i bruk metoder som omfattes av loven, og at virkeområdet
ikke er begrenset til forskning hvor opplysninger føres
tilbake til den enkelte slik det er blitt praktisert.
Komiteen mener at det for å sikre en
bredere og forsvarlig håndtering innen et område
i rask utvikling, vil være av betydning å la Stortinget
regulere om bestemmelsene om forskning, som i utgangspunktet faller
utenfor lovens virkeområde, allikevel skal omfattes. Komiteen støtter
derfor ikke forskriftsregulering av om enkelttilfeller helt eller
delvis kan komme inn under loven, og vil derfor gå imot
lovforslagets § 1-2 tredje ledd. Komiteen ønsker å videreføre den
etablerte praksis der alle biomedisinske forskningsprosjekter, hvor
det inngår forskning på mennesker, forelegges
de regionale etiske komiteene.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
ser at det er viktig å klarlegge lovens virkeområde.
Den praktisering som Sosial- og helsedepartementet har ønsket,
bør legges til grunn inntil videre. Loven skal omfatte
forskning som får behandlingsmessige konsekvenser for den
enkelte og/eller hvor opplysninger føres tilbake
til vedkommende.
Flertallet støtter derfor lovforslagets § 1-2
annet ledd. Flertallet kan ikke gå inn for
at bioteknologiloven ikke skal gjelde forskning overhode. Dette vil
bl.a. få konsekvenser for forskningsobjektets rettssikkerhet
ved at bioteknologilovens eksplisitte bestemmelser om veiledning
før, under og etter genetisk testing ikke vil gjelde for
mennesker som deltar i forskningsprosjekter.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre vil uttale at det bør utvises
stor tilbakeholdenhet når det gjelder å lovregulere
medisinsk forskning. Disse medlemmer viser i denne
sammenheng til at det i Norge er etablert forskningsetiske komiteer
som også i fremtiden bør ha ansvaret for og tilsynet
med den medisinske forskning, også innen gen- og bioteknologiområdet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
i denne sammenheng også peke på at Sosial- og
helsedepartementet ikke er et fagdepartement for forskning, og således
ikke selv besitter en høy grad av egen fagkompetanse i
medisinsk bruk av bioteknologi.
Disse medlemmer mener at loven ikke bør åpne
muligheten for omfattende delegering til departementet av rett til
på egen hånd å beslutte at bestemte forskningsområder
eller bestemte forskningsprosjekter skal kunne reguleres av lov
om medisinsk bruk av bioteknologi.
Komiteen vil påpeke at dersom
departementet kommer til at forbud mot forskning er aktuelt på andre områder
enn befruktede egg og kloning, bør dette legges frem for
Stortinget og eventuelt lovfestes.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at annet ledd og tredje ledd i lovforslagets § 1-2
bør utgå av lovteksten og fremmer følgende
forslag:
«I lov av 5. august 1994 nr. 56 om medisinsk bruk
av bioteknologi skal § 1-2 lyde:
§ 1-2 Virkeområde
Loven gjelder for medisinsk bruk av bioteknologi på mennesket.
Loven gjelder ikke forskning. Unntatt fra dette er bestemmelsene
i § 3-1 og 3a-1.»
Disse medlemmer vil subsidiært gå mot
lovforslagets § 1-2 tredje ledd.
Sosial- og helsedepartementet sendte i 1997 ut høringsnotat
med forslag om lovregulering av adgangen til å drive oppsøkende
genetisk virksomhet. Bakgrunnen for dette var at det i enkelte deler
av det medisinske fagmiljøet var gitt uttrykk for at det
var behov for en ny vurdering av spørsmålet om
oppsøkende genetisk virksomhet og veiledning, og om dette
burde reguleres nærmere i loven. Forslaget innebar en adgang for
lege til å oppsøke slektninger av en pasient med
arvelig sykdom, med sikte på å tilby genetisk
undersøkelse, veiledning og behandling. Adgangen var betinget
av at nærmere bestemte vilkår var oppfylt, samt
at sykdomskategorien på forhånd var godkjent av
departementet.
Det kom inn 40 høringsuttalelser, og det uttales at høringsuttalelsene
generelt kan oppsummeres slik at det var en utbredt skepsis til
det utsendte lovforslaget, men at det både i det genetiske
fagmiljø og blant sykehusene var klart delte meninger om
i hvilken grad man bør tillate oppsøkende genetisk
virksomhet.
Stortinget har behandlet to private forslag om oppsøkende
genetisk virksomhet (Dokument nr. 8:51 (1997-1998) og Dokument nr.
8:65 (1997-1998). Sosialkomiteen behandlet forslagene i Innst. S.
nr. 171 (1997-98) og avga følgende tilråding som
ble vedtatt av Stortinget:
«Stortinget ber Regjeringen snarest fremme forslag
til endring i lov om medisinsk bruk av bioteknologi slik at det
blir adgang for leger til på visse vilkår å drive
oppsøkende genetisk virksomhet».
Det vises til at helseminister Dagfinn Høybråten oppsummerte
debatten i Stortinget slik:
«Det er enighet om at det ikke skal åpnes
for systematisk og generell oppsøkende genetisk virksomhet.
Jeg opplever også at det er bred enighet om at hovedmønsteret
skal være at pasienten selv informerer eller gir sitt samtykke
til informasjon. Det er heller ingen som har tatt til orde for at
legen skal ha plikt i noen sammenheng her. Det vi snakker om, er
oppsøkende virksomhet som er basert på unntak,
og unntakene skal være basert på klare kriterier
med begrenset åpning, som vi skal komme tilbake til ved
behandlingen av proposisjonen.»
Med dette utgangspunkt har departementet utarbeidet det foreliggende
forslaget til endring i lov om medisinsk bruk av bioteknologi § 6a-1.
I redegjørelsen om gjeldende rett framholdes det at
det er tre regelsett som er av særlig betydning for om
oppsøkende genetisk virksomhet kan gjennomføres,
nemlig reglene om taushetsplikt (jf. legeloven §§ 31
flg., forvaltningsloven §§ 13 flg. og
lov om helsepersonell §§ 21 flg.), bioteknologiloven
og personregisterloven.
Med hensyn til taushetspliktbestemmelsene uttales det at det
er vanskelig å tenke seg at man kan drive oppsøkende
genetisk virksomhet overfor slektninger av en pasient uten at man
røper, eller står i akutt fare for å røpe,
taushetsbelagte opplysninger om pasienten. Som hovedregel vil derfor
en lege eller annet helsepersonell være avskåret
fra å oppsøke pasientens slektninger for å underrette
om mulig risiko for sykdom. Unntak fra dette utgangspunktet gjelder
hvis pasienten samtykker i at de nødvendige opplysninger om
ham gis til slektningene. Legeloven § 31 åpner også for
at opplysninger kan gis uavhengig av samtykke «når
det av andre særlige grunner må anses rettmessig å meddele
opplysninger». Det vises i denne sammenheng til Rundskriv
IK-7/98 fra Statens helsetilsyn der det bl.a. heter at
det neppe er hjemmel for «en generell adgang til å drive
oppsøkende genetisk virksomhet annet enn ved svært
spesielle anledninger», men at «Etter Helsetilsynets
oppfatning setter legelovens taushetspliktbestemmelser … ikke
noe absolutt forbud mot oppsøkende genetisk virksomhet.» Det
er i rundskrivet satt opp fem sentrale vurderingskriterier som det
bør legges vekt på ved vurderingen av om oppsøkende
genetisk virksomhet skal foretas. Sosial- og helsedepartementet
sier seg enig i Statens helsetilsyns konklusjon.
Om bioteknologiloven heter det bl.a. at den er under evaluering
og at det vil bli framlagt et eget stortingsdokument om dette, der
departementet vil komme tilbake til en nærmere drøfting
av hvordan de ulike bestemmelser i loven er blitt tolket, og hvilke
problemstillinger dette har reist i praksis. Det uttales at i denne
sammenheng er det sentrale at loven ikke inneholder bestemmelser
som spesifikt regulerer bruken av genetiske undersøkelser
etter fødselen i forbindelse med oppsøkende genetisk
virksomhet. Et annet forhold er at dersom slektningen henvises til
genetisk undersøkelse, vil lovens bestemmelser om samtykke, genetisk
veiledning m.v. komme til anvendelse. Det vises til at det i forarbeidene
til loven er enkelte uttalelser som kan tyde på at man
mente at helsevesenet ikke skulle ha adgang til å drive
oppsøkende genetisk virksomhet overfor slektninger, men
at disse uttalelsene ikke ble fulgt opp med lovforslag. Det uttales
at bioteknologiloven således ikke setter noe forbud mot å drive
oppsøkende genetisk virksomhet.
Det påpekes at personvernlovgivningen også kan komme
til anvendelse ved oppsøkende genetisk virksomhet, men
at det er mulig å innrette seg slik at det kan drives oppsøkende
genetisk virksomhet overfor slektninger uten at personregisterloven
kommer til anvendelse. Opprettelsen av egne helseregistre i tilknytning
til slik virksomhet vil imidlertid i sin alminnelighet være
konsesjonspliktige. Spørsmål i tilknytning til registrering
og journalføring av resultater fra genetiske undersøkelser
vil bli vurdert i forbindelse med evaluering av bioteknologiloven.
Det redegjøres for høringsnotatet om adgangen
til å drive oppsøkende genetisk virksomhet fra
1997 og for høringsuttalelsene til dette. Det framholdes
at de fleste høringsinstansene var svært skeptiske
til lovforslaget. Av høringsinstanser som var skeptiske
eller negative til lovforslaget nevnes Statens helsetilsyn, Den
norske lægeforening, Rikshospitalet, Regionsykehuset i
Tromsø, Haukeland sykehus, Datatilsynet, LO, Senter for
medisinsk etikk, Den nasjonale forskningsetiske komité for
medisin og Bioteknologinemnda, mens de fleste øvrige sykehusene
som uttalte seg, var positive til forslaget.
I redegjørelsen om internasjonal lovgivning og retningslinjer
omtales Europarådets konvensjon om menneskerettigheter
og biomedisin som Norge undertegnet i 1997 med forbehold om Stortingets
samtykke. Det uttales videre at det verken i Danmark eller Sverige
har vært særlig debatt om adgangen til å drive oppsøkende
genetisk virksomhet, og at disse landene ikke har lovgivning som
særskilt regulerer spørsmålet. I uttalelser
i enkeltsaker har imidlertid det danske Sundhetsministeriet konkludert
med at det er en viss adgang til å oppsøke en
pasients slektninger. Det framholdes at det i Sverige er planer
om å oppnevne et eget utvalg som skal vurdere forskjellige
problemstillinger ved genetiske undersøkelser, blant annet
forholdet til forsikring og arbeidslivet, og at det diskuteres om
spørsmålet om adgangen til å drive oppsøkende
genetisk virksomhet skal tas i denne sammenheng.
I sin vurdering av behovet for lovregulering i Norge legger departementet
til grunn at det til tross for at gjeldende lovgivning i særlige
tilfeller åpner for en adgang til oppsøkende genetisk
virksomhet i forhold til en pasients slektninger, kan være
et behov for særskilt regulering av spørsmålet,
og særlig for regulering av på hvilke nærmere
bestemte vilkår slik virksomhet skal kunne skje.
Departementet har vært i tvil om lovforslaget også bør
omfatte de tilfeller hvor pasienten samtykker til at legen informerer
slektningene, men er kommet til at for slektningene vil informasjon
med eller uten pasientens samtykke kunne oppleves på samme
måte, og at en regulering av adgangen til å drive
oppsøkende genetisk virksomhet derfor bør omfatte
alle de tilfeller hvor en lege tar kontakt med en pasients slektninger uten
at disse har bedt om det.
Departementet har også vært i tvil om i hvilken grad
lovforslaget bør regulere forskning og masseundersøkelser/screening,
og uttaler at en eventuell lovregulering av dette området
vil bli vurdert i forbindelse med evaluering av bioteknologiloven.
Det understrekes at både høringsrunden og Stortingets
behandling av Dokument nr. 8:51 (1997-1998) og Dokument nr. 8:65
(1997-1998) tilsier at hovedregelen bør være at
pasienten selv informerer sine slektninger. Departementet legger
dette til grunn for lovforslaget og foreslår lovregulert
de tilfeller hvor legen tar kontakt med slektninger med eller uten
pasientens samtykke.
Det foretas i proposisjonen en drøfting av hvilke vilkår
som bør stilles for at oppsøkende genetisk virksomhet
skal kunne skje med utgangspunkt i de vurderingskriteriene som er
framholdt i uttalelsen fra Statens helsetilsyns rundskriv og vilkår
som er framholdt i flertallsmerknad i Innst. S. nr. 171 (1997-1998).
På bakgrunn av denne drøftingen foreslås
det i proposisjonen at følgende vilkår må være
oppfylt for at leger uhindret av taushetsplikt skal kunne oppsøke en
pasients slektninger for å informere om en mulig disposisjon
for arvelig:
1. det gjelder en sykdom med vesentlige
konsekvenser for den enkeltes liv eller helse,
2. det er en rimelig grad av sannsynlighet for at også slektningene
har et arvelig sykdomsanlegg som kan føre til sykdom senere
i livet,
3. det foreligger en sikker dokumentert sammenheng mellom
det arvelige sykdomsanlegget og utvikling av sykdom,
4. de genetiske undersøkelser som benyttes for å fastslå det
arvelige sykdomsanlegget er sikre, og
5. sykdommen kan forebygges eller behandles med god effekt.
Med hensyn til hva som skal tilbys ved oppsøkende genetisk
virksomhet, er det etter departementets oppfatning viktig at den
informasjon som gis om genetiske disposisjoner enten det er til
den enkelte pasient eller til dennes slektninger, er saklig og av
god kvalitet. Departementet vil komme tilbake til spørsmålet
om hvilke krav som bør stilles til genetisk informasjon,
i forbindelse med evaluering av bioteknologiloven.
Det vises til at det i det tidligere høringsnotatet
ble reist spørsmål om slektningene som oppsøkes,
bør få en rett til å motta det nødvendige
tilbud. Etter departementets oppfatning bør det ikke innføres
en slik generell rett.
Det vises videre til at det har vært reist spørsmål om
det bør opprettes en egen fagnemnd som leger kan henvende
seg til i de tilfeller hvor legen er i tvil om lovens vilkår
er oppfylt eller ikke. Departementet finner ikke grunn til å foreslå at
det opprettes egne organer med det formål å rådgi
leger i denne type situasjoner, men peker på at en lege
her som på andre områder kan be Statens helsetilsyn
om en generell uttalelse om hvordan loven skal fortolkes.
Departementet er kommet til at det ikke bør lovreguleres
hvilke slektninger det kan drives oppsøkende genetisk virksomhet
i forhold til.
Det framholdes at lovforslaget kun innebærer en adgang
for legen til i unntakstilfelle å drive oppsøkende
genetisk virksomhet, og at ingen vil ha rett til å bli oppsporet
etter lovforslaget.
Etter forslaget er det departementet som skal ha myndighet til å godkjenne
sykdommer som kan gjøres til gjenstand for oppsøkende
genetisk virksomhet. Det vil ikke være tillatt å drive
oppsøkende genetisk virksomhet i forhold til andre sykdommer
enn de som er godkjente. Det vises til at selv om en sykdom er godkjent
av departementet, innebærer ikke dette en blankofullmakt
til å drive oppsøkende genetisk virksomhet idet
hvert enkelt tilfelle må vurderes konkret.
Det uttales at lovforslaget ikke vil medføre store endringer
i forhold til dagens ressursbruk, og at det ikke vil ha vesentlige økonomiske
eller administrative konsekvenser.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
viser til at lovforslaget på nærmere bestemte
vilkår gir adgang for en lege til å oppsøke
en pasients slektninger med sikte på å tilby genetisk
veiledning, undersøkelse og evt. behandling. Forslaget innebærer
ikke en adgang til å drive generell systematisk oppsøkende
genetisk virksomhet, og hovedregelen skal være at pasienten
selv informerer sine slektninger, men dersom pasienten selv ikke
kan eller vil informere eller samtykke til at legen informerer,
kan legen likevel i unntakstilfelle gjøre dette når
vilkårene er oppfylt. Flertallet forutsetter
at det etter den oppsøkende genetiske virksomhet vil skje
en forsvarlig oppfølgende medisinsk virksomhet i de tilfeller hvor
det påvises sykdom.
Flertallet er enig i at lovbestemmelsen under kap.
6a må gjelde pasienter som har fått dokumentert disposisjon
for eller faktisk påvist arvelig sykdom som kan gjøres
til gjenstand for oppsøkende genetisk virksomhet. Flertallet er
oppmerksom på at disposisjon for arvelig sykdom ikke nødvendigvis
medfører at man blir syk.
Flertallet er enig i at lovbestemmelsen kun skal
gi adgang, ikke plikt til å drive oppsøkende genetisk
virksomhet. Flertallet vil i den forbindelse vise
til begrensningene i taushetsplikten i helsepersonellovens § 23. Flertallet finner
det ikke riktig å pålegge legen en plikt til dette,
men forutsetter at legen utfører et forsvarlig skjønn
i samsvar med helsepersonellovens § 4.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Høyre og Senterpartiet, viser
til at det i forslagets § 6a-1, fjerde ledd pkt.
3 kreves sikker dokumentert sammenheng mellom det arvelige sykdomsanlegget
og utvikling av sykdom. Dette flertallet finner det
tilstrekkelig at det i fagmiljøene foreligger en akseptert
sammenheng mellom den genetiske disposisjon og sykdomsutviklingen
og foreslår derfor at ordet «sikker» tas
ut. Det må være tilstrekkelig at det er dokumentert
sammenheng. Selv om dokumentert sammenheng finnes, er dette
flertallet klar over at ikke alle som har et arvelig sykdomsanlegg,
vil utvikle sykdom. På samme måte er dette
flertallet enig i at det må stilles krav til at
undersøkelsene som benyttes er sikre, og at sykdommen kan
forebygges eller behandles med god effekt.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
er enig i at departementet i forskrift eller i det enkelte tilfelle
kan bestemme hvilke sykdommer som kan gjøres til gjenstand
for oppsøkende genetisk virksomhet. Flertallet forutsetter
at departementet i slike tilfeller bygger på nær
kontakt med fagmiljø og tilsynsmyndigheter.
Komiteen forutsetter at hovedregelen
skal være at pasienten selv oppfordres til å informere
slektninger om risiko for arvelig betinget sykdom. Videre legges
til grunn at pasienten avgir informert samtykke til at slik informasjon
gis av helsepersonell, dersom pasienten finner dette ønskelig.
Slikt samtykke er naturlig når pasienten ber helsepersonell
om å informere for å sikre kvaliteten på den
informasjon som skal formidles.
Komiteen vil også peke på at
legen må ha et visst ansvar for å kvalitetssikre
den informasjon pasienten selv ønsker å gi til
sin nære familie.
Komiteen antar at fastlegen til familiemedlemmer
i risikosonen vil være naturlig kontaktperson ved oppsøkende
genetisk veiledning, når pasienten selv ikke ønsker å kontakte
slektninger.
Komiteen mener det er viktig at det overfor helsepersonell
klart synliggjøres hovedregelen om samtykke til bruk av
taushetsbelagte opplysninger, men ser at det kan være nødvendig
med en lovhjemlet dispensasjonsadgang på bestemte vilkår
uten slikt samtykke.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Høyre og Senterpartiet, fremmer
følgende forslag:
«I lov 5. august 1994 nr. 56 om medisinsk
bruk av bioteknologi skal § 6a-1 fjerde ledd pkt.
3 lyde:
3. det foreligger en dokumentert sammenheng mellom
det arvelige sykdomsanlegget og utvikling av sykdom,»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
subsidiært stemme for flertallsforslaget.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti fremmer
følgende forslag:
«I lov 5. august 1994 nr. 56 om medisinsk
bruk av bioteknologi skal § 6a-1 fjerde ledd pkt.
3 lyde:
4. det foreligger en sikker dokumentert
sammenheng mellom det arvelige sykdomsanlegget og utvikling av sykdom,»
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
finner det riktig å legge til grunn at den undersøkelsesform
som nyttes, er sikker, jf. forslag til § 6a-1
pkt. 4.
Flertallet ønsker ikke oppsøkende
virksomhet for å tilby tiltak som vil ha liten eller ingen
effekt. Foreligger kompetanse og mulighet for faktisk tilbud for
forebygging eller behandling med god effekt, bør oppsøkende
virksomhet kunne vurderes. På denne bakgrunn anbefales
vilkår nr. 5 i § 6a-1, selv om forebyggende
eller behandlende tiltak ikke kan garanteres et bestemt sted eller
innen bestemt tid. Tilbud må imidlertid kunne gjøres
tilgjengelig og innenfor et tidsperspektiv som gir forebyggingen
eller behandlingen god effekt.
Flertallet slutter seg til bestemmelsen som regulerer
informasjon til mindreårige under 16 år, men understreker
at også yngre barns syn bør tillegges vesentlig
vekt, når de har forstått hva informasjonen innebærer.
Også barn under 16 år må kunne bestemme at
de ikke vil la seg teste, fordi de har relevant grunn til ikke å ville
vite mer.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet finner
at den foreslåtte overskriften til § 6a-1
(oppsøkende genetisk virksomhet) er for upresis og ikke
dekkende for intensjonene i Dokument nr. 8:51 (1997-1998) eller
i Innst. S. nr. 171 (1997-1998). Disse medlemmer vil
mene at etter utredning med sikte på å finne ut
om et gitt slektsmedlem har genetisk sykdomsrisiko, vil det tilbys
veiledning om sykdomsforebyggende og helsefremmende livsstil og
kosthold, og det kan legges opp et program for å avdekke
sykdomsutvikling på et så tidlig stadium som mulig.
I visse tilfeller kan det også være aktuelt å starte
medikamentell behandling hos en tilsynelatende frisk person (eksempelvis
hvis vedkommende har for høyt kolesterol som ikke lar seg redusere
ved kostholdsendringer). I genetisk veiledning mener disse
medlemmer at det dreier seg om sykdomsforebygging, medisinsk
kontrollopplegg og i noen tilfeller medikamentell terapi. Disse medlemmer vil
derfor fremme forslag om at overskriften skal være «Oppsøkende
medisinsk virksomhet i slekter med genetisk sykdom eller sykdomsrisiko».
Disse medlemmer finner at kravet i forslaget til § 6a-1 «dokumentert
at en pasient er disponert for eller har en arvelig sykdom» er
for bastant, noe som kan føre til uklarhet, og lovteksten
er etter disse medlemmers mening heller ikke i tråd
med forslaget i Dokument nr. 8:51 (1997-1998) hvor det i forslagets
pkt. 2 var anført slik forutsetning (»det er en
rimelig grad av sannsynlighet for at også slektninger har
den genetiske disposisjonen»). En må her etter disse
medlemmers mening være klar over at ikke alle som
har arvet et brystkreftgen, blir syke, og en må derfor
ikke kunne forlange at det kan dokumenteres at vedkommende blir
syk. Disse medlemmer mener at det bør slås
fast i lovteksten at slektninger til en pasient som er disponert
for arvelig sykdom, skal ha rett til å få vite
det når det nå lovfestes rett til oppsøkende
medisinsk virksomhet. Like klart bør det etter disse
medlemmers mening fremgå av loven at slektninger
har rett til å avslå å ta imot slik informasjon.
Disse medlemmer viser til at Stortingets intensjon
i Innst. S. nr. 171 (1997-1998) var at legen skulle påta
seg å gi den informasjonen som pasienten ikke ville eller
kunne gi til nære familiemedlemmer. Skal Stortingets intensjon
følges opp i foreliggende lovendring, må lovteksten
i nåværende annet ledd endres. Ordet kan må byttes
ut med skal informere i de tilfeller hvor pasienten selv ikke er
i stand til å gi slik informasjon eller ikke vil gi slik
informasjon til nære slektninger.
Disse medlemmer stiller spørsmålstegn
ved om fjerde ledd i § 6a-1 pkt. 3, 4 og 5 er
i tråd med stortingsflertallets innstilling i Innst. S.
nr. 171 (1997-1998). I pkt. 3 i fjerde ledd anføres det
at det skal foreligge en sikker dokumentert sammenheng mellom arvelige
sykdomsanlegg og utvikling av sykdom. Slik sikkerhet er det ikke
mulig å gi, idet ikke alle pasienter med anlegg for utvikling
av arvelig sykdom utvikler sykdom. Disse medlemmer foreslår
derfor at «en sikker dokumentert sammenheng» erstattes
med «rimelig grad av sannsynlighet» for at slektningene har
et arvelig anlegg som kan føre til sykdom senere i livet.
Deler av lovteksten i § 6a-1 fjerde ledd pkt.
3, 4 og 5 mener disse medlemmer klart er i strid
med flertallets intensjon i Innst. S. nr. 171 (1997-1998). Ordene «sikkert
dokumentert» i pkt. 3. «Sykdomsanlegget er sikkert» i
pkt. 4, «behandles med god effekt» i pkt. 5 er
en kopi av den lovtekst mindretallet i Stortinget fremsatte i Innst.
S. nr. 171 (1997-1998). Disse medlemmer vil påpeke
at det ikke er mulig i denne sammenheng å snakke om sikker
dokumentert sammenheng. Det må være tilstrekkelig
med sannsynlig sammenheng ut fra medisinske kriterier. Det er heller
ikke etter disse medlemmers mening mulig å fastslå med
sikkerhet det arvelige sykdomsanlegget. Heller ikke er det mulig
i medisinsk sammenheng å fastslå i forkant at
en behandling gir god effekt. Disse medlemmer mener
at sjette ledd i lovteksten bør utgå da disse
medlemmer ikke finner det praktisk gjennomførbart
og heller ikke medisinsk ønskelig at departementet i forskrift
med sin relativt vage fagkompetanse skal kunne bestemme hvilke sykdommer
som skal gjøres til gjenstand for oppsøkende genetisk
virksomhet. Dette bør i tilfelle bli et ansvar for de regionale
genetiske fagkomiteer.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
«I lov 5. august 1994 nr. 56 om medisinsk
bruk av bioteknologi skal § 6a-1 lyde:
§ 6a-1 Oppsøkende genetisk
virksomhet i slekter med genetisk sykdom eller sykdomsrisiko
Slektninger til en pasient som er disponert for eller har
en arvelig sykdom, har rett til å få vite det,
dersom de kan ha økt sykdomsrisiko, og forutsetningene for
oppsøkende medisinsk genetisk virksomhet er til stede.
Slektninger har rett til å avslå å ta
imot slik informasjon.
Når det er dokumentert eller sannsynliggjort at
en pasient er disponert for eller har en arvelig sykdom som kan
gjøres til gjenstand for oppsøkende medisinsk
virksomhet i slekten, skal pasienten anmodes om å orientere
familiemedlemmene om at de kan ha økt sykdomsrisiko, og
derfor kan få nytte av genetiske undersøkelser
og veiledning om tiltak for å redusere sykdomsrisikoen
eller sikre diagnose på et tidligst mulig tidspunkt. Legen
bør ta på seg å kvalitetssikre slik informasjon
fra pasienten.
Dersom pasienten finner det vanskelig eller av andre grunner
ikke selv kan eller vil informere berørte slektninger,
skal legen påta seg å informere disse, dersom
vilkårene i femte ledd er oppfylt.
Dersom pasienten ikke kan eller vil samtykke til at legen
informerer berørte slektninger, skal legen likevel gjøre
dette, hvis vilkårene i femte ledd er oppfylt.
Før legen tar kontakt med slektningene skal han eller
hun vurdere om
1. det gjelder en sykdom med vesentlige konsekvenser
for den enkeltes liv eller helse,
2. det er rimelig grad av sannsynlighet for at også slektningene
har et arvelig anlegg som kan føre til sykdom senere i
livet,
3. sykdommen kan forebygges eller behandles.
Dersom slektningen er under 16 år skal bare foreldrene
eller andre med foreldreansvar informeres.»
Komiteens medlemmer fra Høyre viser til
Dokument nr. 8:65 (1997-1998), som ble fremmet av Høyre
på bakgrunn av Jagland-regjeringens høringsutkast
om adgangen til å drive oppsøkende genetisk virksomhet.
Dette høringsutkastet la opp til å gi leger hjemmel
til å oppsøke slektninger av pasienter med alvorlig
lidelse med tilbud om genetisk undersøkelse, veiledning
og behandling. Høyre advarte mot at forslaget ville kunne
føre til omfattende registrering av familier med høy
grad av risiko for alvorlige arvelige lidelser, uten at de har krav
på hverken forebygging eller behandling.
Disse medlemmer viser til at Høyre la
vekt på å videreføre den gjeldende hovedregel
om at pasienten selv oppfordres til å informere sine nærmeste slektninger
om risiko for alvorlige sykdommer. Legen skal kunne informere nære
slektninger med pasientens informerte samtykke etter strenge kriterier:
Legen må vurdere hvorvidt sykdommen er svært alvorlig,
om det er sannsynlig at slektningene har eller vil få sykdommen,
om sykdommen kan forebygges eller behandles med god effekt, og om
et behandlingsapparat er tilgjengelig. I tilfeller der pasienten
ikke selv ønsker eller kan gi slike opplysninger, la Høyre
til grunn at legen etter en helhetsvurdering må ta stilling
til om særlige grunner taler for å informere berørte
slektninger.
Disse medlemmer mener det foreliggende lovforslaget
i stor grad oppfyller de forutsetninger som lå til grunn
for Høyres forslag i Dokument nr. 8:65 (1997-1998) og vil
på denne bakgrunn gi sin tilslutning til dette.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil
påpeke at oppsøkende genetisk virksomhet medfører
svært vanskelige etiske avveininger, også når
det skjer etter forutgående samtykke hos testpersonen.
Det må etter dette medlems syn være
ethvert menneskes rett også å reservere seg mot medisinsk
informasjon knyttet til egne, framtidige leveutsikter. Men hvis
denne informasjonen formidles uten noe forutgående ønske
fra den personen som mottar informasjonen, har man allerede i utgangspunktet
tapt sin reservasjonsrett.
Dette medlem vil i denne forbindelse vise til erfaringer
med genetisk veiledning i USA, der 7 000 amerikanske kvinner
har valgt å fjerne sine bryster fordi gentestene tydet
på forøket sannsynlighet for å utvikle
brystkreft, men uten at det var gitt noe faglig råd om
at brystene burde fjernes. Grunnen til at kvinnene likevel valgte
denne utgangen, var at den mentale belastningen med å ha
kjennskap til en forøket risiko for brystkreft ble for
stor (Kilde: Der Spiegel, 17. mai 1999; «Fragwürdige
Gentests»).
Dette medlem vil også vise til erfaringer
med gentester fra Tyskland knyttet til brystkreft (Kilde: Se over).
I Tyskland får ca. 43 000 mennesker brystkreft årlig.
Men av disse vil bare 5 til 10 prosent utvikle brystkreft ut fra
en påvisbar defekt i arvestoffene. For de resterende 90-95
prosent av tilfellene gir dagens gentester ingen svar, og vil heller
ikke gjøre dette der årsaken skyldes miljø-,
og ikke arvefaktorer. Det vil dermed være svært
vanskelig å kunne forutse hvorvidt, og i tilfelle når,
en kvinne vil komme til å utvikle brystkreft, uansett svar
på gentesten. Å snakke om «sikre genetiske
undersøkelser» slik det gjøres i lovforslagets
fjerde ledd, pkt. 4, er dermed i beste fall upresist, i verste fall
direkte misvisende, siden ingen av eksisterende gentester kan operere
med annet enn større eller mindre grader av sannsynlighet,
men altså ingen sikkerhet.
I tilfellet som er nevnt over, med negative tester for påvisning
av brystkreft (som er en svært aktuell problemstilling
for eventuell oppsøkende genetisk veiledning), vil langt
de fleste kvinner (90-95 prosent) som utvikler brystkreft ikke ha
noen utslag på gentesten. Det er nærliggende å tenke
seg at dette vil bidra til færre egenomsorgstiltak (særlig
selvundersøkelse av brystene), fordi den negative testen
skaper grunnlag for falsk trygghet. Gentestene kan dermed i verste fall
føre til flere, ikke færre, tilfeller av udiagnostisert brystkreft.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
vil legge stor vekt på de erfaringer en praktisering av
loven vil gi. Flertallet mener at loven bør
gjennomgås etter fem års praktisering av loven.
Flertallet fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen om å gjennomføre
en evaluering av erfaringene med oppsøkende genetisk veiledning
og legge fram erfaringene for Stortinget etter at loven har vært
praktisert i en femårsperiode.»
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Forslag 1
I lov 5. august 1994 nr. 56 om medisinsk bruk av bioteknologi
gjøres følgende endringer:
§ 1-2 skal lyde:
§ 1-2 Virkeområde
Loven gjelder for medisinsk bruk av bioteknologi på mennesket.
Loven gjelder ikke forskning. Unntatt fra dette er bestemmelsene
i §§ 3-1 og 3a-1.
§ 6a-1 skal lyde:
§ 6a-1 Oppsøkende genetisk virksomhet
i slekter med genetisk sykdom eller sykdomsrisiko
Slektninger til en pasient som er disponert for eller har
en arvelig sykdom, har rett til å få vite det,
dersom de kan ha økt sykdomsrisiko, og forutsetningene for
oppsøkende medisinsk genetisk virksomhet er til stede.
Slektninger har rett til å avslå å ta
imot slik informasjon.
Når det er dokumentert eller sannsynliggjort at
en pasient er disponert for eller har en arvelig sykdom som kan
gjøres til gjenstand for oppsøkende medisinsk
virksomhet i slekten, skal pasienten anmodes om å orientere
familiemedlemmene om at de kan ha økt sykdomsrisiko, og
derfor kan få nytte av genetiske undersøkelser
og veiledning om tiltak for å redusere sykdomsrisikoen
eller sikre diagnose på et tidligst mulig tidspunkt. Legen
bør ta på seg å kvalitetssikre slik informasjon
fra pasienten.
Dersom pasienten finner det vanskelig eller av andre grunner
ikke selv kan eller vil informere berørte slektninger,
skal legen påta seg å informere disse, dersom
vilkårene i femte ledd er oppfylt.
Dersom pasienten ikke kan eller vil samtykke til at legen
informerer berørte slektninger, skal legen likevel gjøre
dette, hvis vilkårene i femte ledd er oppfylt.
Før legen tar kontakt med slektningene skal han eller
hun vurdere om
1. det gjelder en sykdom med vesentlige konsekvenser
for den enkeltes liv eller helse,
2. det er rimelig grad av sannsynlighet for at også slektningene
har et arvelig anlegg som kan føre til sykdom senere i
livet,
3. sykdommen kan forebygges eller behandles.
Dersom slektningen er under 16 år skal bare foreldrene
eller andre med foreldreansvar informeres.
Forslag fra Sosialistisk Venstreparti:
Forslag 2
I lov 5. august 1994 nr. 56 om medisinsk bruk av bioteknologi
skal § 6a-1 fjerde ledd pkt. 3 lyde:
3. det foreligger en sikker dokumentert
sammenheng mellom det arvelige sykdomsanlegget og utvikling av sykdom,
Komiteen viser for øvrig til
proposisjonen og det som står foran, og rår Odelstinget
til å gjøre slike
vedtak:
A
vedtak til lov
om endringer i lov 5 august 1994 nr 56 om
medisinsk bruk av bioteknologi
I
I lov 5 august 1994 nr. 56 om medisinsk bruk av bioteknologi
gjøres følgende endringer:
§ 1-2 skal lyde:
§ 1-2 Virkeområde
Loven gjelder for medisinsk bruk av bioteknologi på mennesker, og
oppsøkende genetisk virksomhet.
Loven gjelder ikke for forskning som ikke har
diagnostiske eller behandlingsmessige konsekvenser for deltageren
eller hvor opplysninger om den enkelte ikke føres tilbake
til vedkommende. Unntatt fra dette er bestemmelsene i §§ 3-1
og 3a-1.
Nytt kapittel 6a skal lyde:
Kapittel 6a Oppsøkende genetisk virksomhet
§ 6a-1 Oppsøkende genetisk
virksomhet
Når det er dokumentert at en pasient
er disponert for eller har en arvelig sykdom som kan gjøres
til gjenstand for oppsøkende genetisk virksomhet, kan pasienten
selv bestemme om han eller hun vil informere berørte slektninger
om dette.
Dersom pasienten ikke selv kan eller vil informere berørte
slektninger, kan legen be om pasientens samtykke til å informere
disse, hvis vilkårene i fjerde ledd er oppfylt og sykdommen
er godkjent av departementet etter sjette ledd.
Dersom pasienten ikke kan eller vil samtykke til
at legen informerer berørte slektninger, kan legen likevel
gjøre dette, hvis vilkårene i fjerde ledd er oppfylt og
sykdommen er godkjent av departementet etter sjette ledd.
Før legen tar kontakt med slektningene,
skal han eller hun vurdere om:
1. det gjelder en sykdom med vesentlige
konsekvenser for den enkeltes liv eller helse,
2. det er en rimelig grad av sannsynlighet for
at også slektningene har et arvelig sykdomsanlegg som kan
føre til sykdom senere i livet,
3. det foreligger en dokumentert sammenheng mellom
det arvelige sykdomsanlegget og utvikling av sykdom,
4. de genetiske undersøkelser som benyttes
for å fastslå det arvelige sykdomsanlegget er
sikre og
5. sykdommen kan forebygges eller behandles med god
effekt.
Dersom slektningen er under 16 år, skal
bare foreldrene eller andre med foreldreansvar informeres.
Departementet skal i forskrift eller i det enkelte tilfelle
bestemme hvilke sykdommer som kan gjøres til gjenstand
for oppsøkende genetisk virksomhet.
II
Ikrafttreden
Loven trer i kraft straks.
B
Stortinget ber Regjeringen om å gjennomføre
en evaluering av erfaringene med oppsøkende genetisk veiledning
og legge fram erfaringene for Stortinget etter at loven har vært
praktisert i en femårsperiode.
Oslo, i sosialkomiteen, den 23. november 2000
John I. Alvheim |
Are Næss |
leder og ordfører |
sekretær |