Til Odelstinget
Landbruksdepartementet legger i proposisjonen frem en rekke forslag
til endring av dyrevernloven.
Endringsforslagene går ut på:
å klargjøre bestemmelsene
om tilsyn og stell av dyr, slik at det ikke oppstår tvil
om at tamrein og andre dyr som går fritt på beite
omfattes av bestemmelsene,
å forby kastrering av reinsbukk, unntatt kjørerein, samt
oppheve lekfolks adgang til å kastrere reinsbukk uten bedøvelse,
å innføre hjemmel til å forby
kastrering av gris fra 2007,
å senke den øvre alderen på gris
som kan kastreres av lekfolk, innføre krav til opplæring
av lekfolk som kastrerer gris, samt gi hjemmel for å kreve
at kastreringen skal utføres av veterinær ved
bruk av bedøvelse,
å oppheve forbudet mot avhending av hest som er eldre
enn 20 år,
å gi dyr brukt til forsøk i opplæring/undervisning samme
rettsvern som dyr brukt til forsøk i forskning,
å presisere dyrevernnemndenes tilsyns- og tiltaksplikt
for dyr som går fritt på beite,
å sikre instruksjonslinje fra departementet til
tilsynsveterinær på slakterier og innføre
hjemmel for tvangsmulkt overfor slakterier som ikke oppfyller lovens
bestemmelser og
å øke strafferammene for brudd på loven.
Departementet har mottatt omfattende høringsuttalelser
fra en rekke instanser. Det er stor tilslutning til endringsforslagene
vedrørende oppheving av forbud mot avhending av hest, forslag
om å gi dyr brukt i undervisning samme rettsvern som dyr
brukt i forskning, forslag om å endre bestemmelsen om dyrevern
på slakterier og innføre hjemmel til tvangsmulkt
og forslag om å øke strafferammene for brudd på loven.
De andre forslagene får også bred støtte,
men noen høringsinstanser har til dels store motforestillinger.
Bakgrunnen for diskusjonen om hvorvidt § 5
tredje ledd omfatter tamrein, er at det i mange reinbeitedistrikt
fra begynnelsen av 80-tallet har utviklet seg en ubalanse mellom
reintall og beitegrunnlag. Reineierne og myndighetene har forskjellig
oppfattelse av hvilke plikter til tilsyn og stell av dyr som går
på beite, som ligger på dyreeier og hvilken myndighet
dyrevernnemndene har til å fatte vedtak overfor eier.
Spørsmålet om tamrein er omfattet av § 5
tredje ledd ble forelagt Lovavdelingen i Justisdepartementet til
vurdering. Lovavdelingen antok under sterk tvil at tamrein ikke
var omfattet av bestemmelsen. I henhold til departementet er § 5
ment å skulle omfatte tamrein på beite. En vil
derfor med det nye forslaget klargjøre reineiers ansvar
for tilsyn og stell med dyr på beite. Det presiseres at
det nye forslaget ikke har til hensikt å utvide den tilsynsplikt
eller den plikt til å sørge for at dyra får
tilstrekkelig stell og fôr som ligger i dagens lov når
det gjelder tradisjonelle husdyr som går på beite.
Endringen berører ikke de forhold som er regulert gjennom
reindriftsloven § 2.
Deler av reindriftsmiljøene og de samiske organisasjoner
går imot at rein på beite skal være omfattet
av tilsynsbestemmelsene. Departementet understreker at det har forståelse
for de særlige forhold som råder i reindriften
og at det må tas hensyn til dette i forvaltningen av bestemmelsene
som foreslås.
Den nye bestemmelsen er ikke uttømmende når det
gjelder tilsynsplikt for dyr som går fritt på utmarksbeite,
men gir en pekepinn om de forhold som råder i et slikt
dyrehold og hva som forventes av dyreeier. For reindriften spesielt
innebærer forslaget et ansvar om å forvalte beiteressursene
på en slik måte at dyrebestanden i størst
mulig grad er i stand til å motstå normale svingninger
i naturforholdene.
Krav om tilleggsfôring gjøres ikke avhengig
av eiers økonomi. Krav om at det settes i verk tiltak for å hindre
dyretap knyttes ikke opp mot at tapene skal være store.
Landbruksdepartementet mener prinsipielt at det er dyrevernmessig
betenkelig å foreta inngrep på dyr for å tilpasse
disse til ulike driftsformer og produksjonsforhold. Det er nødvendig å se
på om driftsformer og produksjonsforhold i stedet kan endres,
slik at inngrep ikke lenger blir nødvendig.
Departementet har kommet til at det ikke lenger bør
være tillatt å kastrere rein og at det derfor
innføres et generelt forbud mot dette. Unntak fra forbudet
kan gis når bruksgrunner gjør at det trengs. Inngrepet
skal da foretas av veterinær og ved bruk av bedøvelse.
I driftsåret 1995/96 ble over 3 000
reinbukker kastrert av lekfolk. Adgangen for lekfolk til å kastrere reinsbukk
er hovedsakelig praktisk begrunnet. Kastrering av rein og de metoder
som blir brukt, har vært lite påaktet. Smertene
ved inngrepet antas å være så store at
hensynet til dyrevelferden taler mot å tillate fortsatt kastrasjon
uten bedøvelse. Det er etter departementets mening ressursmessig
betenkelig å basere reinkjøttproduksjon på voksne
kastrater. Økt omfang av kalveslakting vil være økonomisk
lønnsomt og vil langt på veg fjerne behovet for å kastrere
voksne bukker. Etter departementets mening må det derfor
foreligge ekstraordinære økonomiske og praktiske
vansker for at unntaket skal kunne forsvares opprettholdt. Departementet
kan ikke se at dette er tilfelle. Hensynet til tradisjon kan heller
ikke veie mer enn hensynet til dyrene.
Departementet mener også at rutinemessig kastrering
av gris slik det gjøres i dag bør forbys på sikt.
I dag kastreres nesten all hanngris i Norge, ca. 650 000 grisunger
pr. år. 95 pst. av kastreringen utføres av lekfolk,
uten bruk av bedøvelse. At dyrene påføres
smerte ved inngrepet er utvilsomt. Landbruksdepartementet er av
den oppfatning at det ikke skulle være nødvendig å kastrere
hanngriser som fremføres til slakt, og at frasortering
basert på skatolmålinger kan være et alternativ.
Departementet ønsker derfor primært å foreslå at
det innføres forbud mot all kastrering av gris. Departementet
foreslår en hjemmel til å forby kastrering av
gris, som først forutsettes tatt i bruk i 2007. I mellomtiden
vil departementet foreslå at alderen på gris som
tillates kastrert av lekfolk uten bruk av bedøvelse, senkes
til 1 uke. Dette er i tråd med den utvikling man ser internasjonalt.
Videre innføres krav om opplæring av lekfolk som
skal kastrere gris. Til slutt foreslås en hjemmel for departementet
til ved forskrift å kunne kreve at kastrasjonen skal foretas
av veterinær ved bruk av bedøvelse.
Reindriftsforvaltningen i Troms, Norske reindriftsamers Landsforbund,
Sametinget og Reindriftsforvaltningen, mener alle at det fortsatt
bør være tillatt å kastrere rein i henhold
til dagens bestemmelser. Flere instanser mener det ikke bør
være noe generelt forbud mot slik kastrering, men støtter
kravet om bruk av bedøvelse.
Forslaget om å forby kastrering av gris har fått
de mest omfattende kommentarer. Et forbud mot kastrering av gris
vil ifølge de fleste høringsinstanser måtte ha
en form for overgangstid. Etter å ha gjennomgått
de utfordringer og vanskeligheter som næringen vil møte både
praktisk og økonomisk ved et forbud mot kastrering av gris,
fremmer departementet nå et forslag som i hovedsak har
fått tilslutning fra næringen.
Dyrevernloven § 12 har et forbud mot å avhende hest
som er eldre enn 20 år gammel. Forbudet skriver seg fra
en tid da hesten hovedsakelig ble brukt som arbeidsdyr på gården.
Departementet ser ingen grunn til å opprettholde forbudet
og foreslår derfor at hele paragrafen oppheves.
Det bør etter departementets mening være måten dyret
benyttes på og ikke formålet, som bør
være avgjørende for graden av vern og valg av
forvaltningsordning. Det innføres derfor et krav om tillatelse
til bruk av dyr til forsøk i undervisningssituasjon som
må anses som likeverdig med dyreforsøk etter dyrevernlovens § 21.
For å muliggjøre kontroll med anvendelsen av
dyr som brukes til forsøk i undervisningssammenheng, foreslås
innført et register over undervisningsinstitusjoner som
benytter dyr til forsøk i undervisning/opplæring.
Institusjonene pålegges å registrere og melde inn
til registeret antall dyr som brukes i forsøk, hva slags
bruk og hvilke arter som benyttes. Registeret tenkes administrert
av Forsøksdyrutvalget.
Ved å presisere dyreeiers tilsynsplikt for alle dyr som
går på beite, vil dyrevernnemndenes myndighet etter
loven bli mer klar når det gjelder slikt dyrehold. Departementet
vil imidlertid også foreslå at bestemmelsen i § 24
andre ledd gis en tilføyelse for å presisere dette.
Tilsynsveterinærens myndighet til å fatte vedtak vedrørende
dyrevern er hjemlet direkte i dyrevernloven. Ved å legge
tilsynsmyndigheten til departementet, vil det ved delegasjon til
tilsynsveterinær oppnås en klar instruksjonslinje
fra departement til tilsynsveterinær, hvor departementet
kan gi føringer på hvordan tilsynet skal foregå.
Dette kan bidra til å styrke dyrevernet på slakterier.
Tilsynsveterinærene opplever at vedtak ikke blir etterlevd
fra slakterienes side. Ettersom det ikke er hjemmel til å gjennomføre
vedtak ved tvangsmidler, har tilsynsveterinæren bare mulighet
til å anmelde slike brudd på loven. Departementet
ser et behov for å få hjemmel til å kunne
gjennomføre vedtak med tvangsmidler.
Brudd på dyrevernloven kan være av meget forskjellig
karakter og alvorlighetsgrad. Dagens lave maksimumsstraff harmonerer
etter departementets mening ikke med den alminnelige rettsoppfatning. Det
er derfor ønskelig å øke den generelle
strafferammen og skjerpe denne ytterligere ved grove brudd på loven.
Bestemmelsen om at ethvert brudd på loven uansett straffelengde
skal regnes som en forseelse, synes heller ikke i tråd
med den alminnelige rettsoppfatning. Det foreslås derfor
at bestemmelsen oppheves.
Forslaget om å forby kastrering av rein, unntatt kjørerein,
og kreve at kastrering av kjørerein utføres av
veterinær, vil medføre visse utgifter for reineier. Å legge
opp til en større grad av kalveslakt fremfor å ha et
stort antall voksne kastrater gående, vil på den
annen side etter departementets mening innebære øket lønnsomhet
for reineierne.
Forslaget om å legge dyr brukt i undervisning/opplæring
inn under Forsøksdyrutvalgets ansvarsområde vil
medføre en økning i antall saker som må behandles
av dette utvalget. Registreringsordningen må administreres
enten av Statens dyrehelsetilsyn eller Forsøksdyrutvalget
og vil medføre en plikt for alle aktuelle undervisningsinstitusjoner
til å registrere bruken av dyr brukt i undervisning og
opplæring.
For de andre foreslåtte endringer vil ikke forslaget medføre
vesentlige økonomiske eller administrative konsekvenser.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Erling
Brandsnes, Gunnar Breimo, Mimmi Bæivi, Karin Kjølmoen,
Kjell Opseth og Rita Tveiten, fra Fremskrittspartiet, Øystein
Hedstrøm og Terje Knudsen, fra Kristelig Folkeparti, Randi
Karlstrøm og Jon Lilletun, fra Høyre, Ansgar Gabrielsen
og Ivar Kristiansen, fra Senterpartiet, lederen Morten Lund, og
fra Venstre, Leif Helge Kongshaug, har merket seg de forslag
til endringer i dyrevernloven som Regjeringen foreslår. Komiteen er
innforstått med at det på enkelte områder
har skjedd en utvikling i samfunnet som nødvendiggjør
enkelte endringer og tilpasninger i lovverket i loven om dyrevern.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, har merket seg
at arbeidet med endringer av dyrevernloven ble startet og sendt
på høring av regjeringen Bondevik og at hovedgrunnen
til lovarbeidet var å slå fast at tamrein skulle
omfattes av dyrevernloven. Flertallet merker seg
at departementet mener at dagens lovverk omfatter en tilsynsplikt
for alle dyreeiere.
Flertallet vil understreke at loven er en dyrevernlov
og at det er dyrenes ve og vel som må være førende
for arbeidet med endringer i loven. Norge har tatt mål
av seg å ligge foran i arbeidet for godt dyrevern, og flertallet mener
at den foreliggende proposisjonen er et skritt i denne retning.
Komiteen er kjent med at det er blitt
reist tvil om hvorvidt tamrein på beite omfattes av dyrevernloven § 5
tredje ledd som pålegger eier, besitter og alle som på vegne
av disse fører tilsyn med husdyr, selskapsdyr og andre
dyr som er holdt i fangenskap på annen måte, å sørge
for at disse dyrene får forsvarlig tilsyn og stell. Komiteen mener
det er uheldig at lovverket levner tvil om § 5
tredje ledd omfatter tamrein. Komiteen vil derfor
gi sin tilslutning til Regjeringens forslag på dette punkt.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, vil imidlertid
understreke at en gir sin tilslutning til at alle beitende husdyr,
rein inkludert, blir underlagt en tilsynsplikt i samsvar med det
som er nedfelt i gjeldende lovverk. Flertallet vil
her vise til proposisjonen der det heter at «forslaget
primært har til hensikt å presisere at tamrein
på beite er omfattet av bestemmelsene i dyrevernloven».
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre vil imidlertid understreke at dette
ikke innebærer at en gir sin tilslutning til at alle beitende
husdyr, rein inkludert, blir underlagt en utvidet tilsynsplikt i
forhold til det som er nedfelt i det som er gjeldende lovverk i
dag.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, merker seg at
departementet mener at dyreeiere allerede etter dagens lovverk skal
sørge for forsvarlig tilsyn med alle dyr, både
når dyrene er oppstallet og når de går
på beite. Departementet mener også at dyrevernnemndene
i dag har plikt til å føre tilsyn og har hjemmel
til å kunne fatte vedtak som berører alle sider ved
dyrehold.
Flertallet merker seg at Justisdepartementet har
reist tvil om dagens bestemmelse omfatter tamrein på beite. Flertallet merker
seg videre at forslaget til ny § 5 a
annet ledd kun er ment å presisere det ansvar for tilsyn
og stell som ligger på dyreeier når det gjelder
tamrein på beite, og dyrevernnemndenes myndighet i denne
sammenheng. Forslaget har ikke til hensikt å innskjerpe
dyreeiers plikter etter dagens lovverk.
Flertallet er enig i at dagens lov var ment å skulle
omfatte tamrein på beite og er enig i at det på grunn
av den usikkerhet som har oppstått, er behov for å presisere
dette. Flertallet mener imidlertid at dette kan imøtekommes
uten å ta inn ny § 5 a siste
ledd, men at det i § 5 a første
ledd i stedet presiseres at også tamrein på beite
omfattes av tilsynsplikten. Flertallet foreslår
at det i § 5 a tilføyes: «herunder
tamrein» etter «Halden i fangenskap på annan
måte» i første punktum og fremmer forslag
i samsvar med dette.
Flertallet fremmer følgende
forslag:
«Ny § 5 a skal lyde:
Den som eig eller har i si varetekt husdyr, selskapsdyr
eller dyr som er haldne i fangenskap på annan måte,
herunder tamrein, eller som har tilsyn med slike dyr for eigar eller
innehavar, skal syta for at:
1. dyret får godt nok fôr
og vatn, alt etter trongen hjå det einskilde dyret,
2. dyret får forsvarleg tilsyn og stell, m.a. får
stelt klør, hovar eller klauver,
3. bindegreie eller stengsel ikkje skader dyret eller er til
ulempe for det i utrengsmål,
4. sjuke eller skadde dyr får høveleg
behandling og vert avliva om det trengst,
5. dyr på beite vert henta heim før frost
og snøfall er ventande om hausten.»
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre mener i utgangspunktet at det lovverket
en i dag har som regulerer tilsyn og stell av dyr på beite,
er tilstrekkelig for å kunne ivareta dyrevernet for beitende
bufe og tamrein på en hensiktsmessig måte. Disse
medlemmer vil videre understreke at det kan reises tvil om
gjeldende lovverk gir hjemmel til lokale dyrevernnemnder å fatte
vedtak mot eiere av beitende bufe og tamrein på grunn av
tap som følge av rovdyr. Disse medlemmer vil
i denne sammenheng vise til vedtak av 10. august 2000 hvor
en sauebonde i Lierne ble instruert av dyrevernnemnda til å iverksette
tiltak på grunn av store tap som følge av rovdyr.
I vedtaket heter det at:
«Sauene må tas hjem umiddelbart og sikres
at de ikke kan rømme, eksempelvis med gjerde eller strømgjerde.
Dersom det ikke er tilstrekkelig med beite må de fôres
med rundballer/kraftfôr. I de periodene på døgnet
hvor rovdyrangrep er mest sannsynlig må det iverksettes
særlige tiltak for å beskytte dyra mot angrep.
For eksempel kan sauene tas inn i fjøset i denne tiden
av døgnet.»
Disse medlemmer mener at denne saken er av prinsipiell
betydning fordi dyrevernsnemnda gjennom dette vedtaket har gått
aktivt inn i forvaltningen av rovdyrpolitikken. Disse medlemmer er
i tvil om dyrevernsnemnda har denne hjemmelen.
Disse medlemmer vil videre vise til Regjeringens
forslag om ny § 5 a annet ledd punkt 4, der det heter at «det
vert sett i verk tiltak for å hindre dyretap». Disse
medlemmer er enig i målet om å redusere
store tap av beitende bufe og rein på grunn av store rovdyrskader,
men samtidig mener disse medlemmer at denne problemstillingen
må underlegges en bred politisk behandling som kan munne
ut i løsninger på denne problemstillingen som
alle aktører kan slutte seg til. På prinsipielt
grunnlag mener disse medlemmer at rovdyrkonflikten
må løses med politiske midler, ikke gjennom en
tilstramning av allerede eksisterende lovverk i dyrevernloven. En
tilstramning i allerede eksisterende lovverk slik Regjeringen foreslår,
vil kunne føre til at store rovdyrtap blir ansett som et
resultat av manglende dyrevern, ikke en utilstrekkelig forvaltning
av rovdyrene.
Disse medlemmer vil videre vise til uttalelse fra
Utmarkskommunenes Sammenslutning (USS) i forbindelse med bruk av
dyrevernloven i rovdyrsaker:
«USS ser klart dyrevernnemndenes og dyrehelsetilsynets
dilemma i rovdyrsaker. Disse organer skal ivareta husdyrs levekår
og ikke forvalte statens rovdyrpolitikk. Dette dilemma er det imidlertid
dagens rovdyrforvaltning som har forårsaket, og ikke et
i flere generasjoner tradisjonsrikt husdyrhold. USS er derfor sterkt
kritisk til at dyrevernnemndenes tiltak kun blir rettet mot dyreeierne.
Det er USS" syn at dyrevernmyndighetene verken har eller
bør ha den myndighet som det nå hevdes i rovdyrsaker.
Det er USS" syn at rovdyrforvaltningen må foretas
av de forvaltningsorganer som direkte er tillagt slik myndighet,
herunder Direktoratet for Naturforvaltning, fylkesmennene og Regionalt
Rovviltutvalg. At dyrevernnemndene griper inn i enkelttilfeller
med krav om tidlig innsanking, innmarksbeite, forbud mot utmarksbeite
m.v. er bare egnet til å tilsløre de ansvarslinjer
og forvaltningsoppgaver som hører hjemme i de organer som
er satt til å drive rovviltforvaltning. Dyrevernmyndighetenes
aktiviteter overfører det nasjonale ansvar for rovdyrforvaltningen
til den enkelte rettighetshaver, som dermed rammes vilkårlig
og med store kostnader til følge.»
Disse medlemmer vil slutte seg til de vurderinger
USS har gitt i forhold til dyrevernmyndighetenes hjemmel i rovdyrkonflikter.
Disse medlemmer mener at Regjeringen må komme
tilbake til Stortinget med en evaluering av forebyggende tiltak
mot rovdyrskader, jf. næringskomiteens enstemmige krav
i Innst. S. nr. 167 (1999-2000) Om norsk landbruk og matproduksjon.
En enstemmig næringskomité ba om at dette ble
lagt frem for Stortinget innen utgangen av 2000. Eventuelle endringer
i dyrevernloven i forhold til stell og tilsyn av dyr på beite
må etter disse medlemmers oppfatning behandles
i forbindelse med Stortingets behandling av en evaluering om forebyggende
tiltak. Det må i denne forbindelse gjøres grundige
utredninger av eventuelle økonomiske konsekvenser om rettstilstanden
skal endres.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
i denne sammenheng til Dokument nr. 8:7 (2000-2001) om avvikling
av kjerneområder for rovvilt, samt å fremme de
nødvendige endringer slik at man kan oppnå et
mer effektivt uttak av rovvilt som gjør skade eller skaper
truende situasjoner.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser i
den sammenheng til Dokument nr. 8:18 (2000-2001) fra Ansgar Gabrielsen,
Bjørn Hernæs og Jan Tore Sanner med krav om en
ny rovdyrmelding.
Når det gjelder kastrasjon av voksen reinsbukk, vil komiteen understreke
at en bør tillate kastrasjon av reinsbukk hvis dette er
nødvendig av hensyn til den enkeltes reindrift. Imidlertid
skal kastrasjonen ikke lenger tillates uten bedøvelse,
og i utgangspunktet av godkjent veterinær. Av hensyn til
store avstander og dermed urimelig store kostnader ved pålagt
bruk av veterinær til slik kastrering, vil imidlertid komiteen foreslå at
lekfolk bør kunne få anledning til å skaffe seg
nødvendig undervisning og kompetanse til selv å kunne
utføre slike inngrep, slik Regjeringen tar til orde for
i proposisjonen.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, mener at kastrasjon
av gris må opphøre så snart det er praktisk
og økonomisk mulig. Ambisjonen om å kunne gjennomføre
et slikt forbud tidligst fra 2007 er etter flertallets syn
ikke tilstrekkelig.
Regjeringen har i proposisjonen foreslått lovendringer
som skal gjelde i en overgangsperiode frem til et forbud skal iverksettes.
Regjeringen foreslår at det i § 7 skal være
et unntak fra det generelle forbudet mot at lekfolk skal kunne gjøre
kirurgiske inngrep på dyr. Forslaget innebærer
at det skal være tillatt for lekfolk å forestå kastrering
av gris som er mindre enn en uke gammel. Flertallet kan
ikke akseptere en slik unntaksbestemmelse hva gjelder lekfolks adgang
til å forestå kastrering i overgangsperioden,
men mener at ethvert kirurgisk inngrep på dyr skal foretas
av veterinær, også ved kastrering av gris. Flertallet ber
Regjeringen legge et slikt syn til grunn når man skal utarbeide
forslag til nye overgangsordninger.
Regjeringen foreslår at det skal være tillatt å kastrere
smågris som er under en uke uten bedøvelse
frem til et forbud mot kastrering iverksettes. Forslaget innebærer
et unntak fra den generelle bestemmelsen om at det ved kirurgiske
inngrep som må antas å gjøre «mykje vondt» skal nyttes bedøvelse.
Av Ot.prp. nr. 68 (1999-2000) går det frem at anerkjent
forskning konkluderer med at smertefølelsen også på gris
er fullt utviklet allerede ved fødselen. Flertallet mener
det ikke skal foretas kastrering på smågris uten bedøvelse i den tiden som
går fra man etablerer overgangsordningen og frem til man
kan gjennomføre et totalforbud mot kastrering.
Flertallet vil be Regjeringen snarest komme tilbake
til Stortinget med et lovforslag som bygger på de her anførte
merknader. Ved fremleggelse av en slik sak bes det redegjort for
hvilke praktiske og økonomiske konsekvenser man vil kunne
påregne både hva gjelder innføring av
totalforbud og i forbindelse med etablering av en overgangsordning.
Dette innebærer at flertallet stemmer for
det foreliggende forslag til § 7.
Flertallet fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen snarest fremme lovforslag
som skal inneholde forbud mot kastrering av gris. I en overgangsperiode,
fra det nye lovforslaget blir vedtatt og frem til totalforbudet
trer i kraft, skal det kun være veterinær som
kan forestå kastrering av gris. Det må også legges
til grunn at det ikke skal være unntak fra bestemmelsen
om å nytte bedøvelse ved kirurgiske inngrep på gris
og andre dyr hvor inngrepet kan påregnes å gjøre «mykje
vondt».»
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet støtter Regjeringens forslag om
at all kastrering av gris skal bli forbudt, og at tidspunktet for
dette forbudet kan fastsettes av departementet ved forskrift. Likeså at
det i en overgangsperiode fram til forbudet kan settes i verk gis
tillatelse til at en som ikke er veterinær, men har gjennomgått
en særskilt opplæring, kan kastrere gris som ikke
er mer enn en uke gammel uten bedøvelse. Disse medlemmer har
merket seg at departementet mener det kan trengs en så lang
overgangsperiode som til 2007, og støtter den vurderingen. Disse medlemmer mener
de foreslåtte lovendringer vil innebære en klar
forbedring ut fra en dyreetisk synsvinkel, og at en utvikling mot
en svinekjøttproduksjon der kastrering ikke er nødvendig,
vil bety en forbedring også for dyreeierne.
Disse medlemmer vil vise til at Regjeringen bygger
på en rekke uttalelser og vurderinger bl.a. fra høringsinstanser
med strenge dyreetiske holdninger når den anbefaler at
det i en overgangsperiode inntil 2007 kan tillates at lekfolk kastrerer
smågris mindre enn en uke gammel uten bedøvelse.
Enkelte høringsinstanser har trukket i tvil om kastrering
med bedøvelse totalt sett medfører mindre smerte
og påkjenning for dyret enn den ordning som er foreslått.
Disse medlemmer støtter Regjeringens
argumenter for at det også må legges vekt på driftsmessige
og økonomiske forhold for næringsutøverne. Disse
medlemmer har merket seg at det vil medføre betydelige
merkostnader og inntektstap ved produksjon og omsetning av svinekjøtt
om det innføres restriksjoner raskere enn det som er foreslått. Disse medlemmer vil
advare mot raske omlegginger som kan medføre at verdifull
mat må dumpes i betydelige mengder på grunn av
rånelukt eller -smak, og som også kan føre
til at prisen på svinekjøtt til forbruker blir
høgere enn i dag. Det vises i denne sammenheng til vedlagte
brev fra Landbruksdepartementet datert 4. desember 2000
med svar på spørsmål fra Senterpartiets
stortingsgruppe datert 1. desember 2000.
Disse medlemmer vil sterkt advare mot å innføre
et særnorsk regime for kastrering av smågris som
er betydelig strengere enn det som praktiseres i Sverige og Danmark,
så lenge det ikke kan dokumenteres at slikt regelverk gir
dyreetiske gevinster. Ifølge vedlagte brev fra Landbruksdepartementet «er
det ingen land i Europa som i dag forbyr kastrering av gris og heller
ikke noe land som krever at all kastrering av smågris (opptil
en måned) skal foretas av veterinær ved bruk av
bedøvelse».
Disse medlemmer forutsetter at rask iverksetting
av skjerpede dyrevernhensyn ikke ensidig skal dekkes av den enkelte
dyreeiers økonomi, men være et spleiselag mellom
næringen, staten og forbrukerne.
Komiteen har for øvrig ingen merknader, viser til det som står foran, og rår Odelstinget til å gjøre slike
vedtak:
A
Vedtak til lov
om endringer i lov 20. desember 1974 nr. 73 om dyrevern
I
I lov 20. desember 1974 nr. 73 om dyrevern gjøres følgende endringer:
§ 5 skal lyde:§ 5 Avl
Det er forbode å endra dyra sine arveanlegg ved bruk av genteknologiske metodar eller ved tradisjonelt avlsarbeid dersom
1. dette gjer dyret uskikka til å utøve normal åtferd eller påverkar fysiologiske funksjonar i uheldig lei,
2. dyret blir påført unødig liding,
3. endringa vekkjer ålmenne etiske reaksjonar.
Det er forbode å avle dyr som har vorte slik som nevnt i fyrste ledd.
Ny § 5 a skal lyde:§ 5 a Tilsyn og stell
Den som eig eller har i si varetekt husdyr, selskapsdyr eller dyr som er haldne i fangenskap på annan måte, herunder tamrein, eller som har tilsyn med slike dyr for eigar eller innehavar, skal syta for at:
1. dyret får godt nok fôr og vatn, alt etter trongen hjå det einskilde dyret,
2. dyret får forsvarleg tilsyn og stell, m.a. får stelt klør, hovar eller klauver,
3. bindegreie eller stengsel ikkje skader dyret eller er til ulempe for det i utrengsmål,
4. sjuke eller skadde dyr får høveleg behandling og vert avliva om det trengst,
5. dyr på beite vert henta heim før frost og snøfall er ventande om hausten.
§ 7 skal lyde:
Ingen annan enn veterinær kan gjera kirurgisk inngrep eller setja i verk medisinsk behandling av dyr når det er grunn til å tru at inngrepet eller behandlinga kan føre til liding for dyret. Er det grunn til å tru at inngrepet eller behandlinga kjem til å gjera dyret mykje vondt, skal veterinæren nytta heil eller lokal svæving om ikkje medisinske grunnar er til hinder. Ein som ikkje er veterinær, kan likevel kastrera gris som ikkje er meir enn ei veke gamal og utan å svæva dyret. Den som kastrerar gris, skal gå gjennom opplæring slik departementet bestemmer.
Departementet kan i føresegn krevje at kastrasjon av gris under ei veke skal utførast av veterinær ved bruk av svæving.
§ 12 oppheves§ 13 første ledd nr. 1 skal lyde:
Det er forbode:
1. å kastrera reinsbukk, hund og fjørfe. Veterinær kan likevel kastrera reinsbukk og hund når særlege bruksgrunnar gjer at det trengst. Departementet kan bestemme at også andre enn veterinær kan kastrera reinsbukk og nytta svæving til dette. Departementet kan gje føresegn med forbod mot å kastrera gris.
§ 21 første ledd skal lyde:§ 21 Bruk av dyr i forsøksverksemd
Ingen må gjera biologiske forsøk med dyr utan særskilt løyve. Løyve kan gjevast dersom føremålet er å finne ut kva slags sjukdom dyr eller menneskje lid av eller dersom føremålet er å forebygge eller utrydde sjukdom. Løyve kan og gjevast når føremålet gjeld forskning, undervisning, opplæring, tilverking eller utprøving av medisin, medikament, preparat, gift o.l. til bruk på menneske, dyr eller planter.
§ 24 første og annet ledd skal lyde:
Dyrevernnemnda har plikt til å halda seg orientert om dyrehaldet i distriktet og å gjere uanmelde inspeksjonar.
Meiner dyrevernnemnda at det er grunn til å tru at husdyr, selskapsdyr eller dyr som vert haldne i fangenskap på annan måte og dyr som går fritt på utmarksbeite, kjem i fåre for å lida i utrengsmål, skal nemnda straks sjå etter korleis stoda er.
§ 24 c skal lyde:
Departementet fører tilsyn med og gjev dei pålegg som er naudsynte for at denne lova eller føresegn gjevne med heimel i denne lova blir følgde innafor slakteriet sitt område. Departementet kan påleggje det kommunale eller interkommunale næringsmiddeltilsynet å føre slikt tilsyn og gje slike pålegg. Det kommunale eller interkommunale næringsmiddeltilsynet pliktar i så fall å sørge for at oppgåvene vert utført av ein tilsynsveterinær.
Dyrevernnemnda har inspeksjonsrett, men kan ikkje gje pålegg for tilhøve innanfor slakteriet sitt område.
Departementet kan i føresegn fastsetja vilkår for etablering og drift av slakteri, herunder krav om godkjenning og vilkår for å trekkje godkjenninga attende.
§ 26 skal lyde:
Når eit pålegg etter § 24 c ikkje er oppfylt innan den fristen som er sett, kan forvaltningsorganet ileggje tvangsmulkt i form av einskild mulkt eller løpande mulkt for å gjennomføre pålegget.
Kongen kan gje føresegn om at dyrevernnemnda kan ileggje tvangsmulkt andsynes ein eigar eller innehavar som ikkje har oppfylt eit pålegg nemnda har gjeve. Størrelsen på tvangsmulkta skal fastsetjast ut frå kor viktig det er at pålegget vert oppfylt og kva kostnader dette kjem til å medføre.
§ 31 skal lyde:
Bryt nokon med vilje eller i aktløyse føresegn gjeven i eller med heimel i denne lova, vert han straffa med bot eller fengsel i opptil 1 år . Er brotet grovt, kan straffa vera bot eller fengsel i opptil 3 år.
II
Loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer.
B
Stortinget ber Regjeringen snarest fremme lovforslag som skal inneholde forbud mot kastrering av gris. I en overgangsperiode, fra det nye lovforslaget blir vedtatt og frem til totalforbudet trer i kraft, skal det kun være veterinær som kan forestå kastrering av gris. Det må også legges til grunn at det ikke skal være unntak fra bestemmelsen om å nytte bedøvelse ved kirurgiske inngrep på gris og andre dyr hvor inngrepet kan påregnes å gjøre «mykje vondt».
1. Lovforslagets § 7
forutsetter at loven ikke kan tre ikraft før alle som skal
kastrere gris har gått gjennom en godkjent opplæring.
Hvor tidlig kan loven iverksettes ut fra dette forbehold?
2. Hvor tidlig kan et nytt forslag til § 7
komme til behandling i Stortinget dersom Stortinget ber om et forslag
som forutsetter en raskere gjennomføring av totalforbudet,
og det samtidig forutsettes at bare veterinærer skal kunne
foreta kastrering i en overgangsperiode?
3. Det er fra næringen anslått at merkostnader
og inntektstap som følge av et forbud mot kastrering i
dagens situasjon (dvs. uten overgangstid), vil kunne være
i størrelsesorden 50-80 millioner kroner årlig.
Er disse anslagene korrekt?
4. Departementet har åpnet for at legfolk kan kastrere
gris i en overgangsperiode uten bedøvelse. Hva kan de årlige
merkostnadene anslås til dersom det kreves at alle hangriser
må kastreres av veterinær under bedøvelse,
og hvor mange veterinærårsverk vil kreves?
5. Veterinærinstituttet og en rekke høringsinstanser som
forutsettes å bygge sine vurderinger på en streng
dyreetisk holdning, anbefaler å ikke gå raskere
fram enn departementets lovforslag legger opp til, og at det vil
være uklokt på nåværende tidspunkt å innføre
et totalforbud mot kastrering. Finnes en faglig rapport som dokumenterer
at griser utsettes for mindre «mykje vondt» ved
kastrering av veterinær under bedøvelse - hele
prosessen sett under ett, enn ved kastrering som i dag når grisen
er under en uke gammel?
6. Finnes det et eksempel på et europeisk land
som de senere år har innført totalforbud mot at
legfolk kastrerer smågris uten bedøvelse?
Da denne saken skal avgis raskt - helst tirsdag fk. - bes om
et raskt svar.
Det vises til Deres brev av 1. desember 2000 vedrørende
ovennevnte, hvor De stiller departementet 6 spørsmål.
Spørsmålene vil bli besvart i samme rekkefølge
som de er stillet.
§ 7 siste setning i dagens dyrevernlov lyder
som følger: «Ein som ikkje
er veterinær, kan likevel kastrera eller sterilisera reinsbukk,
og like eins gris som ikkje er meir enn 1 månad gamal og
utan å svæva dyret.»
Departementet foreslår nå at setningen skal
lyde som følger: «Ein som
ikkje er veterinær, kan likevel kastrera gris som ikkje
er meir enn ei veke gamal og utan å svæva dyret.»
I tillegg foreslås det å innføre et
krav om at de som i dag kastrerer gris skal gjennomgå en
form for opplæring. Denne opplæringen er planlagt
foretatt i regi av Statens dyrehelsetilsyn. Det forventes at opplæringen
vil kunne gjennomføres for alle som kastrerer i løpet
av ca. et år etter at opplæringstilbudet er klart.
De som i dag kastrerer gris vil med lovforslaget bli forpliktet
til å gjennomgå slik opplæring. De vil
imidlertid kunne fortsette med kastrering inntil det foreligger et
opplæringstilbud. Det er en form for kvalitetssikring av
selve kastreringen som departementet ønsker å oppnå med
dette.
Bestemmelsen om opplæring vil derfor etter departementets
mening kunne tre i kraft umiddelbart, men kan først gjennomføres
når opplæringstilbudet er klart. Dette forutsetter
vi vil kunne være på plass ved utgangen av første
halvår 2001.
Til slutt foreslår departementet i proposisjonen å innføre
en hjemmel til å kunne kreve at all kastrering skal foretas
av veterinær ved bruk av bedøving. Denne hjemmelen
vil tre i kraft straks og vil kunne tas i bruk så snart
man finner dette ønskelig.
Forslaget om å forby all kastrering
av gris, er nedfelt i forslaget til § 13, første
ledd nr. 1 siste setning, som lyder som følger: «Departementet kan gje føresegn
med forbod mot å kastrera gris.» Fra den
tid departementet fastsetter en slik forskrift, vil det ikke lenger
være tillatt å kastrere gris rutinemessig, verken med
eller uten bedøvelse.
Hvis kastrering av gris ikke lenger skal være tillatt,
vil dette medføre store utfordringer for næringen, både
når det gjelder å utvikle metoder for å sortere
ut den gris som ikke skal på markedet på grunn
av rånelukt eller -smak, og når det gjelder å finne
alternative bruksmåter for det frasorterte kjøttet.
Departementet mener derfor at et generelt forbud mot å kastrere
gris trenger en viss overgangstid. Fra 2007 mener næringen
selv at den vil ha kommet frem til brukbare metoder for å håndtere
dette. Dette er grunnen til at departementet har foreslått
at forbudet ikke bør iverksettes eller tre i kraft før
fra 2007. Selve hjemmelen til å forby kastrering, kan etter
departementets mening tre i kraft straks.
Dersom Stortinget sender saken tilbake til Regjeringen, vil tiden
det tar for å fremme saken på nytt, være
avhengig av om et nytt forslag vil kreve omfattende utredninger
og ny høringsrunde. Dersom dette ikke er tilfelle, antar
departementet at saken vil kunne fremmes for Stortinget i løpet
av vårsesjonen 2001.
Departementet ble i høringsrunden forelagt de anslåtte
kostnader og inntektstap ved innføring av et forbud mot
kastrering i dagens situasjon. Departementet kan på det
nåværende tidspunkt ikke uttale seg om hvorvidt
anslaget på 50-80 mill. kroner er korrekt anslått.
Det er på det rene at en innføring av totalforbud i
dagens situasjon, etter all sannsynlighet vil medføre relativt
store omkostninger, dette skyldes bl.a. redusert oppgjørspris
på grunn av redusert kjøttkvalitet, merkostnader
ved slakteriene i forbindelse med analyser og merarbeid i forbindelse
med frasorteringsrutiner.
Dersom lekfolk ikke lenger skal kunne kastrere smågris
uten bedøvelse og det stilles krav om at all kastrering
skal utføres av veterinær, vil dette medføre økte
omkostninger for dyreeier. Etter de beregninger departementet har
innhentet, vil utgiftene ligge på et sted mellom 10 og
30 mill. kroner, avhengig av om veterinæren utfører
inngrepet i forbindelse med annet besøk eller om veterinæren
må tilkalles spesielt for kastreringen. Når det
gjelder antall årsverk er det antatt at det vil ta 20-30
minutter å kastrere ett kull. Dette vil med 145 000
grisekull pr. år, gi et estimert årsverktall på henholdsvis
30 og 45. Den norske veterinærforening har uttalt at det
i dag er en veterinærdekning stor nok til å kunne
overta all kastrering.
Det finnes en rekke rapporter om kastrering av gris. Dersom grisen
skal bedøves før den kastreres, må den
håndteres to ganger. Innfanging og håndtering er
en stressituasjon for grisen, men håndteringen kan ikke
regnes som smertefull. Bedøvelsen i seg selv påfører
grisen en viss smerte, men det er likevel antatt at denne smerten
er mindre enn den som påføres grisen ved kastrering
uten bedøvelse. For øvrig vises det til vedlagte
brev [ikke vedlagt her] av 30. september 1997
fra Norsvin, som svar på en tidligere henvendelse fra departementet
når det gjaldt kastrering av gris.
I en del land, så som Storbritannia, Irland og Spania
har man mer og mer gått bort fra kastrering. I den grad
kastrering fortsatt utføres, tillates imidlertid eier å kastrere
smågris uten bedøvelse. Så langt departementet
har kjennskap til, er det ingen land i Europa som i dag forbyr kastrering
av gris og heller ikke noe land som krever at all kastrering av
smågris (opptil 1 måned) skal utføres
av veterinær ved bruk av bedøvelse.
Oslo, i næringskomiteen, den 7. desember 2000
Morten Lund |
|
Kjell Opseth |
leder og ordfører |
|
sekretær |