Landbruksdepartementet legger i proposisjonen frem en rekke forslag
til endring av dyrevernloven.
Endringsforslagene går ut på:
å klargjøre bestemmelsene
om tilsyn og stell av dyr, slik at det ikke oppstår tvil
om at tamrein og andre dyr som går fritt på beite
omfattes av bestemmelsene,
å forby kastrering av reinsbukk, unntatt kjørerein, samt
oppheve lekfolks adgang til å kastrere reinsbukk uten bedøvelse,
å innføre hjemmel til å forby
kastrering av gris fra 2007,
å senke den øvre alderen på gris
som kan kastreres av lekfolk, innføre krav til opplæring
av lekfolk som kastrerer gris, samt gi hjemmel for å kreve
at kastreringen skal utføres av veterinær ved
bruk av bedøvelse,
å oppheve forbudet mot avhending av hest som er eldre
enn 20 år,
å gi dyr brukt til forsøk i opplæring/undervisning samme
rettsvern som dyr brukt til forsøk i forskning,
å presisere dyrevernnemndenes tilsyns- og tiltaksplikt
for dyr som går fritt på beite,
å sikre instruksjonslinje fra departementet til
tilsynsveterinær på slakterier og innføre
hjemmel for tvangsmulkt overfor slakterier som ikke oppfyller lovens
bestemmelser og
å øke strafferammene for brudd på loven.
Departementet har mottatt omfattende høringsuttalelser
fra en rekke instanser. Det er stor tilslutning til endringsforslagene
vedrørende oppheving av forbud mot avhending av hest, forslag
om å gi dyr brukt i undervisning samme rettsvern som dyr
brukt i forskning, forslag om å endre bestemmelsen om dyrevern
på slakterier og innføre hjemmel til tvangsmulkt
og forslag om å øke strafferammene for brudd på loven.
De andre forslagene får også bred støtte,
men noen høringsinstanser har til dels store motforestillinger.
Bakgrunnen for diskusjonen om hvorvidt § 5
tredje ledd omfatter tamrein, er at det i mange reinbeitedistrikt
fra begynnelsen av 80-tallet har utviklet seg en ubalanse mellom
reintall og beitegrunnlag. Reineierne og myndighetene har forskjellig
oppfattelse av hvilke plikter til tilsyn og stell av dyr som går
på beite, som ligger på dyreeier og hvilken myndighet
dyrevernnemndene har til å fatte vedtak overfor eier.
Spørsmålet om tamrein er omfattet av § 5
tredje ledd ble forelagt Lovavdelingen i Justisdepartementet til
vurdering. Lovavdelingen antok under sterk tvil at tamrein ikke
var omfattet av bestemmelsen. I henhold til departementet er § 5
ment å skulle omfatte tamrein på beite. En vil
derfor med det nye forslaget klargjøre reineiers ansvar
for tilsyn og stell med dyr på beite. Det presiseres at
det nye forslaget ikke har til hensikt å utvide den tilsynsplikt
eller den plikt til å sørge for at dyra får
tilstrekkelig stell og fôr som ligger i dagens lov når
det gjelder tradisjonelle husdyr som går på beite.
Endringen berører ikke de forhold som er regulert gjennom
reindriftsloven § 2.
Deler av reindriftsmiljøene og de samiske organisasjoner
går imot at rein på beite skal være omfattet
av tilsynsbestemmelsene. Departementet understreker at det har forståelse
for de særlige forhold som råder i reindriften
og at det må tas hensyn til dette i forvaltningen av bestemmelsene
som foreslås.
Den nye bestemmelsen er ikke uttømmende når det
gjelder tilsynsplikt for dyr som går fritt på utmarksbeite,
men gir en pekepinn om de forhold som råder i et slikt
dyrehold og hva som forventes av dyreeier. For reindriften spesielt
innebærer forslaget et ansvar om å forvalte beiteressursene
på en slik måte at dyrebestanden i størst
mulig grad er i stand til å motstå normale svingninger
i naturforholdene.
Krav om tilleggsfôring gjøres ikke avhengig
av eiers økonomi. Krav om at det settes i verk tiltak for å hindre
dyretap knyttes ikke opp mot at tapene skal være store.
Landbruksdepartementet mener prinsipielt at det er dyrevernmessig
betenkelig å foreta inngrep på dyr for å tilpasse
disse til ulike driftsformer og produksjonsforhold. Det er nødvendig å se
på om driftsformer og produksjonsforhold i stedet kan endres,
slik at inngrep ikke lenger blir nødvendig.
Departementet har kommet til at det ikke lenger bør
være tillatt å kastrere rein og at det derfor
innføres et generelt forbud mot dette. Unntak fra forbudet
kan gis når bruksgrunner gjør at det trengs. Inngrepet
skal da foretas av veterinær og ved bruk av bedøvelse.
I driftsåret 1995/96 ble over 3 000
reinbukker kastrert av lekfolk. Adgangen for lekfolk til å kastrere reinsbukk
er hovedsakelig praktisk begrunnet. Kastrering av rein og de metoder
som blir brukt, har vært lite påaktet. Smertene
ved inngrepet antas å være så store at
hensynet til dyrevelferden taler mot å tillate fortsatt kastrasjon
uten bedøvelse. Det er etter departementets mening ressursmessig
betenkelig å basere reinkjøttproduksjon på voksne
kastrater. Økt omfang av kalveslakting vil være økonomisk
lønnsomt og vil langt på veg fjerne behovet for å kastrere
voksne bukker. Etter departementets mening må det derfor
foreligge ekstraordinære økonomiske og praktiske
vansker for at unntaket skal kunne forsvares opprettholdt. Departementet
kan ikke se at dette er tilfelle. Hensynet til tradisjon kan heller
ikke veie mer enn hensynet til dyrene.
Departementet mener også at rutinemessig kastrering
av gris slik det gjøres i dag bør forbys på sikt.
I dag kastreres nesten all hanngris i Norge, ca. 650 000 grisunger
pr. år. 95 pst. av kastreringen utføres av lekfolk,
uten bruk av bedøvelse. At dyrene påføres
smerte ved inngrepet er utvilsomt. Landbruksdepartementet er av
den oppfatning at det ikke skulle være nødvendig å kastrere
hanngriser som fremføres til slakt, og at frasortering
basert på skatolmålinger kan være et alternativ.
Departementet ønsker derfor primært å foreslå at
det innføres forbud mot all kastrering av gris. Departementet
foreslår en hjemmel til å forby kastrering av
gris, som først forutsettes tatt i bruk i 2007. I mellomtiden
vil departementet foreslå at alderen på gris som
tillates kastrert av lekfolk uten bruk av bedøvelse, senkes
til 1 uke. Dette er i tråd med den utvikling man ser internasjonalt.
Videre innføres krav om opplæring av lekfolk som
skal kastrere gris. Til slutt foreslås en hjemmel for departementet
til ved forskrift å kunne kreve at kastrasjonen skal foretas
av veterinær ved bruk av bedøvelse.
Reindriftsforvaltningen i Troms, Norske reindriftsamers Landsforbund,
Sametinget og Reindriftsforvaltningen, mener alle at det fortsatt
bør være tillatt å kastrere rein i henhold
til dagens bestemmelser. Flere instanser mener det ikke bør
være noe generelt forbud mot slik kastrering, men støtter
kravet om bruk av bedøvelse.
Forslaget om å forby kastrering av gris har fått
de mest omfattende kommentarer. Et forbud mot kastrering av gris
vil ifølge de fleste høringsinstanser måtte ha
en form for overgangstid. Etter å ha gjennomgått
de utfordringer og vanskeligheter som næringen vil møte både
praktisk og økonomisk ved et forbud mot kastrering av gris,
fremmer departementet nå et forslag som i hovedsak har
fått tilslutning fra næringen.
Dyrevernloven § 12 har et forbud mot å avhende hest
som er eldre enn 20 år gammel. Forbudet skriver seg fra
en tid da hesten hovedsakelig ble brukt som arbeidsdyr på gården.
Departementet ser ingen grunn til å opprettholde forbudet
og foreslår derfor at hele paragrafen oppheves.
Det bør etter departementets mening være måten dyret
benyttes på og ikke formålet, som bør
være avgjørende for graden av vern og valg av
forvaltningsordning. Det innføres derfor et krav om tillatelse
til bruk av dyr til forsøk i undervisningssituasjon som
må anses som likeverdig med dyreforsøk etter dyrevernlovens § 21.
For å muliggjøre kontroll med anvendelsen av
dyr som brukes til forsøk i undervisningssammenheng, foreslås
innført et register over undervisningsinstitusjoner som
benytter dyr til forsøk i undervisning/opplæring.
Institusjonene pålegges å registrere og melde inn
til registeret antall dyr som brukes i forsøk, hva slags
bruk og hvilke arter som benyttes. Registeret tenkes administrert
av Forsøksdyrutvalget.
Ved å presisere dyreeiers tilsynsplikt for alle dyr som
går på beite, vil dyrevernnemndenes myndighet etter
loven bli mer klar når det gjelder slikt dyrehold. Departementet
vil imidlertid også foreslå at bestemmelsen i § 24
andre ledd gis en tilføyelse for å presisere dette.
Tilsynsveterinærens myndighet til å fatte vedtak vedrørende
dyrevern er hjemlet direkte i dyrevernloven. Ved å legge
tilsynsmyndigheten til departementet, vil det ved delegasjon til
tilsynsveterinær oppnås en klar instruksjonslinje
fra departement til tilsynsveterinær, hvor departementet
kan gi føringer på hvordan tilsynet skal foregå.
Dette kan bidra til å styrke dyrevernet på slakterier.
Tilsynsveterinærene opplever at vedtak ikke blir etterlevd
fra slakterienes side. Ettersom det ikke er hjemmel til å gjennomføre
vedtak ved tvangsmidler, har tilsynsveterinæren bare mulighet
til å anmelde slike brudd på loven. Departementet
ser et behov for å få hjemmel til å kunne
gjennomføre vedtak med tvangsmidler.
Brudd på dyrevernloven kan være av meget forskjellig
karakter og alvorlighetsgrad. Dagens lave maksimumsstraff harmonerer
etter departementets mening ikke med den alminnelige rettsoppfatning. Det
er derfor ønskelig å øke den generelle
strafferammen og skjerpe denne ytterligere ved grove brudd på loven.
Bestemmelsen om at ethvert brudd på loven uansett straffelengde
skal regnes som en forseelse, synes heller ikke i tråd
med den alminnelige rettsoppfatning. Det foreslås derfor
at bestemmelsen oppheves.
Forslaget om å forby kastrering av rein, unntatt kjørerein,
og kreve at kastrering av kjørerein utføres av
veterinær, vil medføre visse utgifter for reineier. Å legge
opp til en større grad av kalveslakt fremfor å ha et
stort antall voksne kastrater gående, vil på den
annen side etter departementets mening innebære øket lønnsomhet
for reineierne.
Forslaget om å legge dyr brukt i undervisning/opplæring
inn under Forsøksdyrutvalgets ansvarsområde vil
medføre en økning i antall saker som må behandles
av dette utvalget. Registreringsordningen må administreres
enten av Statens dyrehelsetilsyn eller Forsøksdyrutvalget
og vil medføre en plikt for alle aktuelle undervisningsinstitusjoner
til å registrere bruken av dyr brukt i undervisning og
opplæring.
For de andre foreslåtte endringer vil ikke forslaget medføre
vesentlige økonomiske eller administrative konsekvenser.