Et klart utgangspunkt i erstatningsretten er at det er den enkelte
skadevolder som skal stå økonomisk til ansvar
for sine handlinger overfor skadelidte. En ordning med erstatning
fra staten til voldsofre representerer et unntak fra dette utgangspunktet.
Gjennom ratifikasjon av Den europeiske konvensjon 24. november
1983 om erstatning til voldsofre har Norge internasjonalt forpliktet
seg til å ha en statlig voldsoffererstatningsordning. Staten
forplikter seg til å betale erstatning til ofre for voldshandlinger
begått på statens territorium, så fremt
full erstatning ikke fås fra andre kilder.
Etter departementets syn står statens ansvar for å forhindre
voldsforbrytelser i en særstilling. Der samfunnet i det
enkelte tilfelle ikke lykkes i å forhindre slike handlinger,
bør fellesskapet dekke det tap som personskaden fører
med seg der dekning for tapet ikke kan oppnås på annen
måte. Det primære erstatningsansvaret for voldsforbrytelsen
bør likevel fortsatt ligge hos den enkelte voldsforbryter.
Både spørsmålet om erstatning skal
gis og spørsmålet om hvor omfattende erstatning
som i tilfelle skal tilkjennes, er i dag underlagt en rimelighetsvurdering.
I høringsbrevet ble det foreslått å endre
ordningen slik at voldsofrene får en lovfestet rett til
erstatning.
Høringsinstansene var i det alt vesentlige positive til
dette.
Departementet bemerker at overgangen til en rettighetsordning
neppe vil medføre vesentlige endringer for domstolenes
adgang til å overprøve forvaltningens erstatningsvedtak.
Hovedvilkåret for å kunne tilkjenne erstatning
etter voldsoffererstatningsforskriften § 1, er
at skaden er voldt ved en «forsettlig legemskrenking eller
ved annen straffbar handling som bærer preg av vold eller tvang».
I høringsbrevet ble det foreslått å videreføre dette.
De fleste høringsinstansene hadde ikke merknader til
dette. Regjeringsadvokaten bemerker imidlertid at det bør
problematiseres at skyldspørsmålet vurderes i
en senere sivil sak, eventuelt med de samme bevisene. Også Sivilombudsmannen
peker bl.a. på at forvaltningen etter dagens regler tar
stilling til om en personskade er forårsaket av en straffbar
handling.
Kompetansesenteret for voldsofferarbeid peker på at
lovutkastet § 1 gir et snevrere virkeområde
enn for tilsvarende erstatningsordninger i flere andre europeiske
land. Landsforeningen for voldsofre foreslår primært
at uttrykket «forsettlig» i § 1
fjernes, subsidiært at uttrykket «uaktsom» også tas
med. Støtteforeningen for seksuelt misbrukte barn mener
at vilkåret om «straffbar handling»,
bør erstattes med «rettsstridig handling».
Departementet finner det naturlig å stille som vilkår
at søker har vært utsatt for en straffbar voldshandling.
Dagens kriterium har dessuten utkrystallisert seg gjennom omfattende
praksis og gir et forholdsvis presist avgrensningskriterium.
Det er ikke et vilkår at noen er straffedømt
for den handlingen som danner grunnlaget for søknaden.
I en del saker er det likevel ikke tvilsomt hvem gjerningspersonen
er, og disse sakene reiser spørsmål i forhold til
uskyldspresumsjonen i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon
(EMK) artikkel 6 (2) og FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter
(SP) artikkel 14 (2). Det er på bakgrunn av praksis i Den
europeiske menneskerettighetsdomstol vanskelig å trekke
en klar grense for uskyldspresumsjonens rekkevidde, ikke minst i
forhold til administrative avgjørelser.
Vedtak om at offeret skal tilkjennes voldsoffererstatning er
basert på at det foreligger klar sannsynlighetsovervekt
for at en straffbar handling har funnet sted, også i tilfeller
der straffesaken er henlagt eller tiltalte er frifunnet. Hvorvidt
dette representerer en krenking av EMK art. 6 (2) og SP art. 14
(2), vil bero på hvordan vedtaket utformes og begrunnes.
Det legges til grunn i loven at skadevolder ikke skal identifiseres
i vedtaket.
Etter dagens ordning yter staten også voldsoffererstatning
for personskade oppstått i forbindelse med hjelp til politiet
under arrestasjon, ved avverging av en straffbar handling eller
ved lovlig pågripelse. Bestemmelsen foreslås videreført.
Departementet er enig med Forsvarsdepartementet i at bestemmelsen
også bør omfatte hjelp til Militærpolitiet,
Kystvakten eller andre som har politimyndighet.
I St.prp. nr. 39 (1975-1976) ble det drøftet om voldsoffererstatningsordningen
også skulle omfatte erstatning for skade som institusjonsanbrakte
volder under permisjoner, prøveløslatelse, rømming
m.m. Departementet ble imidlertid stående ved at ordningen
burde begrenses til personskade også når
skaden er voldt av institusjonsanbrakte.
I de andre nordiske landenes lovgivning er det inntatt særskilte
bestemmelser hvoretter staten dekker erstatning for tingsskader
voldt av personer som er tvangsanbrakt i nærmere bestemte
institusjoner. I høringsbrevet ble det foreslått
ikke å innføre en tilsvarende bestemmelse i Norge.
Ved å innføre en slik ordning ville man gå utenfor
det som er voldsoffererstatningsordningens siktemål.
Ingen av høringsinstansene hadde merknader til dette.
Etter gjeldende praksis kreves det «klar sannsynlighetsovervekt» for å legge
til grunn at den skadelidte har vært utsatt for en straffbar
voldshandling. I høringsbrevet ble det foreslått å lovfeste
dette beviskravet.
De fleste høringsinstansene var enig i forslaget eller
hadde ingen merknader til det. Kompetansesenteret for voldsofferarbeid
uttaler imidlertid at de strenge bevisreglene kan medføre
at mange erstatningssøkere vil kunne få avslått
sine søknader. Likestillingsombudet mener at ved å kreve «klar
sannsynlighetsovervekt» settes terskelen for hva som skal
bevises noe høyere enn etter vanlige erstatningsregler.
Departementet bemerker at det har vært meningen å stille
de samme krav til bevis som domstolene stiller i forbindelse med
tilkjenning av erstatning i saker der skadevolder tidligere er frifunnet
i en straffesak som gjelder det samme forholdet. En annen løsning
ville lede til at man fikk en uønsket kanalisering av erstatningsansvaret
bort fra den prinsipalt ansvarlige og over på staten. På denne
bakgrunn bør kravet om klar sannsynlighetsovervekt videreføres
og lovfestes.
Forvaltningslovens regler om enkeltvedtak gjelder i utgangspunktet
ved behandlingen av saker om voldsoffererstatning. Dette innebærer
bl.a. at den som er oppgitt som skadevolder skal ha partsstatus
og få forhåndsvarsel og gis adgang til å uttale
seg før vedtak treffes. Som part har vedkommende også som
hovedregel rett til å gjøre seg kjent med sakens
dokumenter. Videre skal parten underrettes om vedtaket og kan påklage
vedtaket.
I høringsbrevet ble det foreslått å videreføre
dagens ordning med at den personen som er oppgitt som skadevolder,
skal anses som part i saken.
Mange av høringsinstansene hadde merknader til dette
og synspunktene var delte. Det pekes bl.a. på at siden
begrunnelsen i vedtakene forutsettes ikke å identifisere
skadevolder direkte, vil det lett kunne fortone seg som problematisk
for skadevolder å forstå vedtaket, og i denne
forbindelse vurdere hvorvidt han ønsker å påklage
dette eller ikke. På den annen side fremheves at så lenge
vi - i motsetning til i enkelte andre land - velger å la
erstatningsordningen også omfatte tilfeller hvor det ikke
foreligger fellende straffedom, fremstår det som problematisk å skulle
avgjøre en søknad uten å gi den utpekte
skadevolder mulighet til å fremkomme med sine bemerkninger
til søknaden.
Departementet er nå kommet til at de mest tungtveiende
hensyn taler mot at den som er oppgitt som skadevolder gis partsstatus.
Dette vil forenkle saksbehandlingen, redusere ulempene for skadelidte
og bidra til å skape renere linjer i forhold til uskyldspresumsjonen
i menneskerettskonvensjonene.
Skadevolder vil imidlertid ha normale partsrettigheter i regresspørsmålet.
Etter dagens ordning gjøres regresskrav gjeldende kun der
straffesaken mot skadevolderen er avgjort ved fellende dom, forelegg
eller påtaleunnlatelse. I så fall vil det ofte
ikke være av vesentlig betydning for skadevolderen å gjøre
seg kjent med opplysninger som skadelidtes helseforhold m.v. Skadevolderen
kan da nektes innsyn.
Den øvre beløpsgrensen etter voldsoffererstatningsordningen
er i dag kr 200 000 for hvert enkelt skadetilfelle.
For skader oppstått som følge av straffbare handlinger
begått før 1. januar 1994 er beløpsgrensen
kr 150 000.
I høringsbrevet ble det foreslått å øke
beløpsgrensen pr. skadetilfelle til kr 1 000 000.
I Danmark er det ingen øvre beløpsgrense for personskader.
I Sverige kan man for personskade få inntil SEK 728 000,
og i Finland er øvre beløpsgrense NOK 366 950.
Det var bred enighet blant høringsinstansene om at den øvre
beløpsgrensen bør heves. De fleste har ikke hatt
merknader til at den fastsettes til kr 1 000 000,
men enkelte går inn for en høyere grense, eventuelt
ingen øvre grense.
Departementet foreslår at det fortsatt skal gjelde en øvre
beløpsgrense. En annen ordning vil gjøre det vanskelig å forutberegne
statens utgifter. Beløpet bør imidlertid heves
som foreslått. Gode grunner kunne tale for å knytte
den øvre beløpsgrense til folketrygdens grunnbeløp.
Det vil departementet eventuelt komme tilbake til på et
senere tidspunkt.
Etter voldsoffererstatningsforskriften § 6
skal erstatning ytes med det beløp som finnes rimelig i
det enkelte tilfelle. For øvrig gjelder imidlertid de vanlige reglene
i skadeserstatningsloven med enkelte særregler som fremgår
av bestemmelsen.
I høringsbrevet ble det foreslått å knytte
utmålingen av erstatningen tettere opp mot de alminnelige
reglene i skadeserstatningsloven kapittel 3. Ved delvis å gjengi
skadeserstatningslovens bestemmelser i voldsoffererstatningsloven
i tilpasset form, vil loven bli mer oversiktlig.
Høringsinstansene var i det alt vesentlige positive til
forslaget.
På bakgrunn av maksimalgrensen for voldsoffererstatningsordningen
har Erstatningsnemndas praksis gått ut på at menerstatningsbeløp
skal reduseres til ca. 1/3 av det som følger av
alminnelig beregningsmåte for menerstatning. Det foreslås
nå at beregningen av menerstatning skal følge
reglene i skadeserstatningsloven § 3-2 slik at
skadelidte i utgangspunktet har rettskrav på full menerstatning
der vilkårene er oppfylt.
Bestemmelsen om fastsetting av oppreisning i skadeserstatningsloven
er svært skjønnsmessig. Det bør ved fastsettelsen
av oppreisninger legges vekt på lovgivers oppfatning av
hva som er rimelig. Den forvaltningspraksis som utvikler seg, vil
kunne påvirke rettspraksis.
Etter voldsoffererstatningsforskriften § 9
skal erstatningen utbetales når fylkesmannen har truffet
vedtak. I høringsbrevet ble det foreslått at erstatningen først
skulle utbetales når det var truffet endelig vedtak om
det etter eventuell klage. Fylkesmannen kan i visse tilfeller utbetale
forskudd. I høringsbrevet ble dette foreslått
videreført.
De fleste høringsinstansene har ikke hatt merknader
til disse forslagene. Advokatforeningen peker imidlertid på at
forslaget om at erstatning først kommer til utbetaling
etter at klageinstansen har truffet vedtak i realiteten vil svekke
skadelidtes stilling.
Departementet er kommet til at erstatningen fortsatt bør
utbetales allerede når fylkesmannen har truffet vedtak.
Det vises bl.a. til at når skadevolder ikke lenger skal
anses som part er det bare søkeren selv som kan påklage
fylkesmannens vedtak.
Voldsoffererstatningsforskriften § 12 åpner
for dekning av en parts sakskostnader. Denne adgangen er etter praksis
subsidiær i forhold til ordningen med fritt rettsråd.
For utgifter i forbindelse med klager gjelder forvaltningsloven § 36
som i utgangspunktet gir rett til dekning av sakskostnader som har
vært nødvendige for å få endret
vedtaket.
I høringsbrevet ble det foreslått ikke å videreføre bestemmelsen
i forskriften § 12. Behovet for å få dekket
utgifter til juridisk bistand antas å være tilstrekkelig
ivaretatt ved reglene om fritt rettsråd i rettshjelpsloven.
Mange av høringsinstansene har uttalt seg om forslaget,
og det er ulike syn på dette.
Departementet bemerker at det er en bedre løsning å sikre
et godt rettshjelpstilbud for voldsofre gjennom rettshjelpsloven
og bistandsadvokatordningen enn å ha spredte rettshjelpsbestemmelser
i særlovgivningen.
I høringsbrevet foreslås at Erstatningsnemnda fortsatt
skal være klageorgan overfor fylkesmannens vedtak, og at
nemnda også skal overta Justisdepartementets oppgaver som
klageinstans for regressvedtak.
Med unntak av Landsforeningen for voldsofre tok ingen av høringsinstansene
opp spørsmålet om hvilke organer som bør
behandle voldsoffererstatningssakene. Foreningen foreslo at det
ble opprettet en egen domstol for voldsoffersaker.
Departementet viderefører forslaget i høringsbrevet,
jf. lovutkastet § 13.
I Innst. S. nr. 113 (1999-2000) ba justiskomiteen departementet
bl.a. om å vurdere Erstatningsnemndas sammensetning. Etter
departementets mening bør nemnda ha en sammensetning som
ikke gir grobunn for tvil om nemndas generelle habilitet. I dag
har derfor ingen av medlemmene særlig tilknytning til skadelidte-
eller skadevoldersiden. Erstatningsnemndas oppgaver og funksjon
tilsier etter departementets syn at man beholder dagens regler om
nemndas sammensetning, jf. lovforslaget § 13 annet
ledd, og at man tar utgangspunkt i de samme kriterier som i dag
ved utvelgelsen av medlemmene.
I høringsbrevet er merutgiftene som følge av
lovforslaget anslått til omkring 5 mill. kroner. Det legges til
grunn at endringen fra billighetsordning til rettighetsordning ikke
vil lede til noen markert økning av erstatningsutbetalingene.
Ved å tilkjenne full menerstatning antas imidlertid omkostningene å øke
noe.
Det vil være en viss usikkerhet knyttet til de administrative
konsekvensene av lovforslaget, men det antas at de samlede administrative
konsekvensene av lovforslaget trolig vil være positive.
I § 19 om overgangsbestemmelser foreslår
departementet at lovens materielle regler knyttes til når
den straffbare handling m.v. som begrunner søknaden fant sted.
Saksbehandlingsreglene kan imidlertid anvendes i alle saker der
søknaden er innlevert etter lovens ikrafttredelse. Der
det søkes om erstatning for en straffbar handling m.v.
som fant sted før lovens ikrafttredelse, benyttes de materielle
reglene i voldsoffererstatningsforskriften og de prosessuelle reglene
i loven.
Komiteen peker på at utgangspunktet
i det norske rettssamfunnet er at det er skadevolderen som skal gjøre
opp for seg overfor skadelidte, eventuelt gjennom en økonomisk
erstatning. Likevel har ofre for voldsforbrytelser vært
i en særstilling siden forskriften om voldsoffererstatning
ble vedtatt i 1976. Det har vist seg å være en
nødvendig og god ordning, som har fungert etter intensjonene. Komiteen støtter
at ordningen nå gjøres klarere og bedre, og at
den lovfestes. Det vil bidra til en ytterligere styrking av voldsofres stilling.
Komiteen deler i hovedsak de prinsipielle begrunnelsene
for ordningen som har kommet til uttrykk ved tidligere behandlinger
av forskriften, og som kommer fram i Ot.prp. nr. 4 (2000-2001).
Mennesker som har vært utsatt for voldshandlinger står
i en annen stilling enn andre skadelidte. Det å bli utsatt
for angrep på eget liv og helse er brudd på de
mest grunnleggende rettsgodene vi har. Derfor er det en viktig samfunnsoppgave å forhindre
voldskriminalitet. I tillegg bør det være et samfunnsansvar å sørge
for at den skadelidte i størst mulig grad får
oppreisning, og ikke lider økonomiske tap som følge
av voldshandlingen.
Ideelt sett burde slik erstatning og oppreisning være
sikret gjennom erstatning fra skadevolderen og de ordinære
trygdeytelsene vi har. Det viser seg at dette er utilstrekkelig.
For det første dekker ikke trygdeordningene alle utgifter.
For det andre er det ofte vanskelig å få erstatning
fra skadevolder. Det kan være fordi han har lite midler,
eller fordi han er ukjent. Da er det riktig å ha en ordning
hvor staten sørger for at skadelidte får en rimelig
erstatning. Komiteen slutter seg til at statens ansvar
for erstatning til voldsofferet skal være subsidiær
i forhold til skadevolders ansvar og andre ordinære erstatnings-
og trygdeordninger.
Komiteen understreker at det offentlige skal benytte
regresskrav der det er grunnlag for det, slik at ansvaret i størst
mulig grad plasseres hos gjerningsmannen.
Komiteen støtter at ordningen går
fra å være en erstatning som skal gis når
det finnes rimelig, til å bli en lovfestet rettighet. Den
som har fått en personskade etter en straffbar voldshandling,
får et rettskrav på erstatning fra staten. Dette
vil styrke voldsofres stilling, og gir også et signal om
hvor viktig lovgiver mener det er at voldsofre i størst
mulig grad skal komme skadesløse ut etter voldshandlingen.
Komiteen viser også til at med det vil
norsk rett komme i bedre harmoni med Den europeiske konvensjon av
24. november 1983 om erstatning til voldsofre, som Norge
har ratifisert. Komiteen har merket seg at norsk
rett for så vidt har vært i tråd med
denne konvensjonen, fordi praktiseringen av ordningen har vært
tilnærmet regelbunden, og i liten grad vært basert på rimelighetsbetraktninger.
Hensynet til likhet har ført til at erstatning er gitt
dersom vilkårene i forskriften har vært oppfylt. Komiteen har
merket seg at Erstatningsnemnda for voldsofre har uttalt at en slik endring
først og fremst innebærer at loven blir i samsvar
med dagens praksis. Komiteen ser positivt både
på at praksis har gått så langt i å gjøre
ordningen til en rettighet, og på at det nå blir
et rettskrav i lovs form.
Komiteen vil, slik Barne- og familiedepartementet
gjør det i høringen, understreke at en lovfestet rett
ikke må føre til at vilkårene for å få erstatning
tolkes strengere enn tidligere, slik at adgangen til å få erstatning
blir snevrere. Gjennom lovfestingen er det ment å videreføre
dagens praksis, men som en rettighet.
Komiteen støtter forslaget om å videreføre
begrepet «forsettelig legemskrenking eller annen straffbar
handling som har preg av vold eller tvang» som hovedkriterium
for å få voldsoffererstatning. Komiteen har
merket seg at man med det går lenger enn den europeiske
konvensjonen, som knytter statens erstatningsansvar til at det er
begått en forsettelig voldshandling. Komiteen støtter
at også uaktsomme straffbare voldshandlinger gir grunnlag
for erstatning, slik praksis er i dag. Komiteen er
også enig i, ut fra begrunnelsen bak ordningen, at det
bør dreie seg om en personskade som følge av en
voldshandling.
Komiteen vil understreke at utuktig omgang og handlinger
med mindreårige fremdeles er omfattet av ordningen.
Komiteen er enig i at det fortsatt skal kunne
gis erstatning selv om ingen er straffedømt for voldshandlingen. Komiteen har
merket seg vurderingen av om dette kan stride mot uskyldspresumsjonen
i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen og FNs konvensjon
for politiske og sosiale rettigheter for de tilfeller der gjerningsmannen
er kjent, men frifunnet, eller at saken mot ham er henlagt. Komiteen er
enig i at det er uheldig om det virker som om forvaltningen «overprøver» en
domstol eller påtalemyndighets vurdering av om det er begått
noe straffbart. Imidlertid viser komiteen til at
det i et vedtak om voldsoffererstatning ikke ligger noen strafferettslig
skyldkonstatering, men en vurdering av om en søker er berettiget
til erstatning fra staten etter en voldshandling. Det har også vært
praksis å ikke kreve regress for erstatningen der oppgitt
skadevolder ikke er straffedømt for forholdet. Komiteen mener
at denne praksisen bør fortsette.
Komiteen slutter seg til at det videreføres
at erstatning kan gis ved uhell ved assistanse til politiet. Komiteen mener
at det er naturlig at ordningen utvides til å gjelde ved
assistanse også til andre med politimyndighet. Komiteen har
merket seg at dette er svært lite brukt i praksis, og er
også i tvil om en slik erstatning har noe å si
for folks vilje til å bistå politiet. Imidlertid
mener komiteen at det er rimelig å få erstatning
for skader som er oppstått ved slik assistanse.
Komiteen slutter seg til vurderingen av at ordningen
med voldsoffererstatning ikke skal dekke tingskader forårsaket
av personer som er anbrakt i anstalt eller institusjon. Komiteen viser
til at dersom institusjonen kan lastes for skaden, vil det offentlige være
ansvarlig etter alminnelige erstatningsregler. I spesielle tilfeller
vil det også kunne være aktuelt med billighetserstatning
av statskassen.
Komiteen er enig i at man viderefører
praksisen med et beviskrav som krever «klar sannsynlighetsovervekt» i
forhold til om en straffbar handling har funnet sted. Det kan synes
lite rimelig at kravet til sannsynlighet er strengere her enn for
andre typer erstatningssaker. Imidlertid vil et slikt krav til sannsynlighet
være likt med det domstolene faktisk krever for erstatningskrav
reist mot skadevolder der han er frikjent for straffeansvar. Komiteen ser
at det kan få uheldige virkninger dersom det er et annet
krav til sannsynlighet etter voldsoffererstatningsordningen enn
ved domstolene.
Komiteen slutter seg også til at det
samme kravet til sannsynlighet må stilles til saker hvor
gjerningsmannen er ukjent, slik at det blir en likebehandling av
sakene, og man ikke risikerer at gjerningsmann ikke oppgis. Komiteen vil
imidlertid understreke at det skal gis voldsoffererstatning når gjerningsmannen
er ukjent, men det er klar sannsynlighetsovervekt for at en straffbar
voldshandling har funnet sted.
Komiteen viser videre til at spørsmålet
om erstatningskravet i straffesaker der skadevolder er frifunnet
eller saken henlagt, er omstridt, og under utredning. Komiteen vil
understreke at dersom det kommer endringer her, må praksisen
for beviskravet i voldsoffererstatning vurderes i lys av det.
Under noe tvil slutter komiteen seg også til konklusjonen
om at skadevolder ikke skal ha status som part etter forvaltningsloven. Komiteen har merket
seg at det er praksis i dag at påstått skadevolder
varsles om søknaden, og gis mulighet til å uttale seg
om forholdet. Komiteen ser at dette både
har fordeler og ulemper. Komiteen legger vekt på at det
kan være belastende for skadelidte at skadevolder får
tilgang til sakens dokumenter. Videre vil det være mer
i overensstemmelse med uskyldspresumsjonen i internasjonale konvensjoner
at skadevolder ikke ansees som part. Komiteen understreker
at det også forutsetter at skadevolder ikke blir identifisert
i vedtaket, og at praksisen med at regresskrav bare gjøres
gjeldende ved fellende dom, forelegg eller påtaleunnlatelse
videreføres.
Komiteen mener at nivået for voldsoffererstatning
skal følge nivået på ordinære
erstatninger og følge alminnelige erstatningsrettslige
prinsipper for utmåling.
Komiteen ser positivt på at den øvre
beløpsgrensen økes fra 200 000 kroner
til 1 000 000 kroner. På den måten
kan også de aller fleste av de som har vært utsatt
for omfattende skader få sitt tap dekket fullt ut. Komiteen har
merket seg at begrunnelsen for å ha et tak er forutsigbarhet
for statens utgifter og forenklet saksbehandling ved de store sakene. Komiteen mener
at prinsipielt bør alle skadelidte som oppfyller vilkårene
være sikret full dekning for sitt tap. Komiteen ber
derfor om at utviklingen med det nye taket følges, og at
det på et senere tidspunkt vurderes om det er nødvendig å ha
noen øvre grense.
For å være sikret en naturlig justering av
grensen, anbefaler komiteen at den knyttes til grunnbeløpet i
folketrygden, og komiteen fremmer forslag til en endring
i § 11 der grensen fastsettes til 20 G
i stedet for 1 mill. kroner.
Ut i fra den prinsipielle holdningen til at skadelidte bør
være sikret full kompensasjon, er komiteen fornøyd
med at man nå legger de generelle erstatningsreglene i
skadeserstatningsloven til grunn for utmålingen. Det er
ikke logisk at man på den ene siden understreker at det
er spesielt viktig at voldsofre er sikret erstatning, mens man på den
annen side skal stille dem dårligere enn andre erstatningsberettigede når
det gjelder utmålingen. Komiteen slutter
seg derfor til at skadelidte i utgangspunktet har krav på full
menerstatning.
Når det gjelder utmålingen av oppreisning,
viser komiteen til Innst. O. nr. 92 (1999-2000),
om endringer i straffeloven m.v. (seksuallovbrudd) der komiteen uttalte:
«Komiteen mener de erstatningsbeløp
som tilkjennes offeret ved dom mot overgriper gjennomgående
er for lave og bør heves til et nivå som er mer
i tråd med folks rettsoppfatning. Komiteen ber om at dette
vurderes i forbindelse med den varslede saken om voldsoffererstatning.»
Komiteen er enig i at nivået
for oppreisning bør ligge på omtrent det samme
nivået både etter ordningen med voldsofferstatning
og etter ordinære erstatninger fastsatt av domstolen. Komiteen kan imidlertid
ikke se at det står i veien for at nivået for oppreisning
heves i ordningen for voldsoffererstatning. Det vil gi domstolene
ytterligere en mulighet for å ta lovgivers ønske
om et høyere nivå til etterretning.
Komiteen slutter seg til at utbetaling av erstatning
kan gjøres allerede når fylkesmannen har truffet sitt
vedtak.
Når det gjelder dekning av sakskostnader vil komiteen understreke
at det er avgjørende at voldsofre ikke hindres i å oppnå sine
rettskrav fordi de ikke har økonomisk mulighet til å skaffe
seg nødvendig rettshjelp. Komiteen er enig
i at det synes mest oversiktlig og hensiktsmessig at støtte
til slik rettshjelp er hjemlet i lov om fri rettshjelp, og at vi
ikke har et flersporet system. Komiteen har merket
seg at det i dag drives en restriktiv praksis for å gi
fri rettshjelp for å søke om voldsoffererstatning,
mens det er lettere å få fri rettshjelp ved erstatningssøksmål
mot skadevolder. Komiteen ber om at voldsofre sikres
nødvendig rettshjelp under oppfølgingen av stortingsmeldingen om
fri rettshjelp, og at praksisen blir mer liberal inntil nye regler
er på plass.