3.1 Sammendrag

3.1.1 Begrunnelsen for voldsoffererstatnings­ordningen

Et klart utgangspunkt i erstatningsretten er at det er den enkelte skadevolder som skal stå økonomisk til ansvar for sine handlinger overfor skadelidte. En ordning med erstatning fra staten til voldsofre representerer et unntak fra dette utgangspunktet.

Gjennom ratifikasjon av Den europeiske konvensjon 24. november 1983 om erstatning til voldsofre har Norge internasjonalt forpliktet seg til å ha en statlig voldsoffererstatningsordning. Staten forplikter seg til å betale erstatning til ofre for voldshandlinger begått på statens territorium, så fremt full erstatning ikke fås fra andre kilder.

Etter departementets syn står statens ansvar for å forhindre voldsforbrytelser i en særstilling. Der samfunnet i det enkelte tilfelle ikke lykkes i å forhindre slike handlinger, bør fellesskapet dekke det tap som personskaden fører med seg der dekning for tapet ikke kan oppnås på annen måte. Det primære erstatningsansvaret for voldsforbrytelsen bør likevel fortsatt ligge hos den enkelte voldsforbryter.

3.1.2 Billighetsordning eller rettighetsordning

Både spørsmålet om erstatning skal gis og spørsmålet om hvor omfattende erstatning som i tilfelle skal tilkjennes, er i dag underlagt en rimelighetsvurdering. I høringsbrevet ble det foreslått å endre ordningen slik at voldsofrene får en lovfestet rett til erstatning.

Høringsinstansene var i det alt vesentlige positive til dette.

Departementet bemerker at overgangen til en rettighetsordning neppe vil medføre vesentlige endringer for domstolenes adgang til å overprøve forvaltningens erstatningsvedtak.

3.1.3 Den erstatningsbetingende handling

Hovedvilkåret for å kunne tilkjenne erstatning etter voldsoffererstatningsforskriften § 1, er at skaden er voldt ved en «forsettlig legemskrenking eller ved annen straffbar handling som bærer preg av vold eller tvang». I høringsbrevet ble det foreslått å videreføre dette.

De fleste høringsinstansene hadde ikke merknader til dette. Regjeringsadvokaten bemerker imidlertid at det bør problematiseres at skyldspørsmålet vurderes i en senere sivil sak, eventuelt med de samme bevisene. Også Sivilombudsmannen peker bl.a. på at forvaltningen etter dagens regler tar stilling til om en personskade er forårsaket av en straffbar handling.

Kompetansesenteret for voldsofferarbeid peker på at lovutkastet § 1 gir et snevrere virkeområde enn for tilsvarende erstatningsordninger i flere andre europeiske land. Landsforeningen for voldsofre foreslår primært at uttrykket «forsettlig» i § 1 fjernes, subsidiært at uttrykket «uaktsom» også tas med. Støtteforeningen for seksuelt misbrukte barn mener at vilkåret om «straffbar handling», bør erstattes med «rettsstridig handling».

Departementet finner det naturlig å stille som vilkår at søker har vært utsatt for en straffbar voldshandling. Dagens kriterium har dessuten utkrystallisert seg gjennom omfattende praksis og gir et forholdsvis presist avgrensningskriterium.

Det er ikke et vilkår at noen er straffedømt for den handlingen som danner grunnlaget for søknaden. I en del saker er det likevel ikke tvilsomt hvem gjerningspersonen er, og disse sakene reiser spørsmål i forhold til uskyldspresumsjonen i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) artikkel 6 (2) og FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP) artikkel 14 (2). Det er på bakgrunn av praksis i Den europeiske menneskerettighetsdomstol vanskelig å trekke en klar grense for uskyldspresumsjonens rekkevidde, ikke minst i forhold til administrative avgjørelser.

Vedtak om at offeret skal tilkjennes voldsoffererstatning er basert på at det foreligger klar sannsynlighetsovervekt for at en straffbar handling har funnet sted, også i tilfeller der straffesaken er henlagt eller tiltalte er frifunnet. Hvorvidt dette representerer en krenking av EMK art. 6 (2) og SP art. 14 (2), vil bero på hvordan vedtaket utformes og begrunnes. Det legges til grunn i loven at skadevolder ikke skal identifiseres i vedtaket.

Etter dagens ordning yter staten også voldsoffererstatning for personskade oppstått i forbindelse med hjelp til politiet under arrestasjon, ved avverging av en straffbar handling eller ved lovlig pågripelse. Bestemmelsen foreslås videreført. Departementet er enig med Forsvarsdepartementet i at bestemmelsen også bør omfatte hjelp til Militærpolitiet, Kystvakten eller andre som har politimyndighet.

3.1.4 Erstatning for tingsskader voldt av personer anbrakt i anstalt eller institusjon

I St.prp. nr. 39 (1975-1976) ble det drøftet om voldsoffererstatningsordningen også skulle omfatte erstatning for skade som institusjonsanbrakte volder under permisjoner, prøveløslatelse, rømming m.m. Departementet ble imidlertid stående ved at ordningen burde begrenses til personskade også når skaden er voldt av institusjonsanbrakte.

I de andre nordiske landenes lovgivning er det inntatt særskilte bestemmelser hvoretter staten dekker erstatning for tingsskader voldt av personer som er tvangsanbrakt i nærmere bestemte institusjoner. I høringsbrevet ble det foreslått ikke å innføre en tilsvarende bestemmelse i Norge. Ved å innføre en slik ordning ville man gå utenfor det som er voldsoffererstatningsordningens siktemål.

Ingen av høringsinstansene hadde merknader til dette.

3.1.5 Lovfesting av beviskravet

Etter gjeldende praksis kreves det «klar sannsynlighetsovervekt» for å legge til grunn at den skadelidte har vært utsatt for en straffbar voldshandling. I høringsbrevet ble det foreslått å lovfeste dette beviskravet.

De fleste høringsinstansene var enig i forslaget eller hadde ingen merknader til det. Kompetansesenteret for voldsofferarbeid uttaler imidlertid at de strenge bevisreglene kan medføre at mange erstatningssøkere vil kunne få avslått sine søknader. Likestillingsombudet mener at ved å kreve «klar sannsynlighetsovervekt» settes terskelen for hva som skal bevises noe høyere enn etter vanlige erstatningsregler.

Departementet bemerker at det har vært meningen å stille de samme krav til bevis som domstolene stiller i forbindelse med tilkjenning av erstatning i saker der skadevolder tidligere er frifunnet i en straffesak som gjelder det samme forholdet. En annen løsning ville lede til at man fikk en uønsket kanalisering av erstatningsansvaret bort fra den prinsipalt ansvarlige og over på staten. På denne bakgrunn bør kravet om klar sannsynlighetsovervekt videreføres og lovfestes.

3.1.6 Skadevolderens partsstatus

Forvaltningslovens regler om enkeltvedtak gjelder i utgangspunktet ved behandlingen av saker om voldsoffererstatning. Dette innebærer bl.a. at den som er oppgitt som skadevolder skal ha partsstatus og få forhåndsvarsel og gis adgang til å uttale seg før vedtak treffes. Som part har vedkommende også som hovedregel rett til å gjøre seg kjent med sakens dokumenter. Videre skal parten underrettes om vedtaket og kan påklage vedtaket.

I høringsbrevet ble det foreslått å videreføre dagens ordning med at den personen som er oppgitt som skadevolder, skal anses som part i saken.

Mange av høringsinstansene hadde merknader til dette og synspunktene var delte. Det pekes bl.a. på at siden begrunnelsen i vedtakene forutsettes ikke å identifisere skadevolder direkte, vil det lett kunne fortone seg som problematisk for skadevolder å forstå vedtaket, og i denne forbindelse vurdere hvorvidt han ønsker å påklage dette eller ikke. På den annen side fremheves at så lenge vi - i motsetning til i enkelte andre land - velger å la erstatningsordningen også omfatte tilfeller hvor det ikke foreligger fellende straffedom, fremstår det som problematisk å skulle avgjøre en søknad uten å gi den utpekte skadevolder mulighet til å fremkomme med sine bemerkninger til søknaden.

Departementet er nå kommet til at de mest tungtveiende hensyn taler mot at den som er oppgitt som skadevolder gis partsstatus. Dette vil forenkle saksbehandlingen, redusere ulempene for skadelidte og bidra til å skape renere linjer i forhold til uskyldspresumsjonen i menneskerettskonvensjonene.

Skadevolder vil imidlertid ha normale partsrettigheter i regresspørsmålet. Etter dagens ordning gjøres regresskrav gjeldende kun der straffesaken mot skadevolderen er avgjort ved fellende dom, forelegg eller påtaleunnlatelse. I så fall vil det ofte ikke være av vesentlig betydning for skadevolderen å gjøre seg kjent med opplysninger som skadelidtes helseforhold m.v. Skadevolderen kan da nektes innsyn.

3.1.7 Heving av den øvre beløpsgrensen

Den øvre beløpsgrensen etter voldsoffererstatningsordningen er i dag kr 200 000 for hvert enkelt skadetilfelle. For skader oppstått som følge av straffbare handlinger begått før 1. januar 1994 er beløpsgrensen kr 150 000.

I høringsbrevet ble det foreslått å øke beløpsgrensen pr. skadetilfelle til kr 1 000 000. I Danmark er det ingen øvre beløpsgrense for personskader. I Sverige kan man for personskade få inntil SEK 728 000, og i Finland er øvre beløpsgrense NOK 366 950.

Det var bred enighet blant høringsinstansene om at den øvre beløpsgrensen bør heves. De fleste har ikke hatt merknader til at den fastsettes til kr 1 000 000, men enkelte går inn for en høyere grense, eventuelt ingen øvre grense.

Departementet foreslår at det fortsatt skal gjelde en øvre beløpsgrense. En annen ordning vil gjøre det vanskelig å forutberegne statens utgifter. Beløpet bør imidlertid heves som foreslått. Gode grunner kunne tale for å knytte den øvre beløpsgrense til folketrygdens grunnbeløp. Det vil departementet eventuelt komme tilbake til på et senere tidspunkt.

3.1.8 Utmåling av erstatningen

Etter voldsoffererstatningsforskriften § 6 skal erstatning ytes med det beløp som finnes rimelig i det enkelte tilfelle. For øvrig gjelder imidlertid de vanlige reglene i skadeserstatningsloven med enkelte særregler som fremgår av bestemmelsen.

I høringsbrevet ble det foreslått å knytte utmålingen av erstatningen tettere opp mot de alminnelige reglene i skadeserstatningsloven kapittel 3. Ved delvis å gjengi skadeserstatningslovens bestemmelser i voldsoffererstatningsloven i tilpasset form, vil loven bli mer oversiktlig.

Høringsinstansene var i det alt vesentlige positive til forslaget.

På bakgrunn av maksimalgrensen for voldsoffererstatningsordningen har Erstatningsnemndas praksis gått ut på at menerstatningsbeløp skal reduseres til ca. 1/3 av det som følger av alminnelig beregningsmåte for menerstatning. Det foreslås nå at beregningen av menerstatning skal følge reglene i skadeserstatningsloven § 3-2 slik at skadelidte i utgangspunktet har rettskrav på full menerstatning der vilkårene er oppfylt.

Bestemmelsen om fastsetting av oppreisning i skadeserstatningsloven er svært skjønnsmessig. Det bør ved fastsettelsen av oppreisninger legges vekt på lovgivers oppfatning av hva som er rimelig. Den forvaltningspraksis som utvikler seg, vil kunne påvirke rettspraksis.

3.1.9 Tidspunktet for utbetalingen av voldsoffererstatningen

Etter voldsoffererstatningsforskriften § 9 skal erstatningen utbetales når fylkesmannen har truffet vedtak. I høringsbrevet ble det foreslått at erstatningen først skulle utbetales når det var truffet endelig vedtak om det etter eventuell klage. Fylkesmannen kan i visse tilfeller utbetale forskudd. I høringsbrevet ble dette foreslått videreført.

De fleste høringsinstansene har ikke hatt merknader til disse forslagene. Advokatforeningen peker imidlertid på at forslaget om at erstatning først kommer til utbetaling etter at klageinstansen har truffet vedtak i realiteten vil svekke skadelidtes stilling.

Departementet er kommet til at erstatningen fortsatt bør utbetales allerede når fylkesmannen har truffet vedtak. Det vises bl.a. til at når skadevolder ikke lenger skal anses som part er det bare søkeren selv som kan påklage fylkesmannens vedtak.

3.1.10 Dekning av sakskostnader

Voldsoffererstatningsforskriften § 12 åpner for dekning av en parts sakskostnader. Denne adgangen er etter praksis subsidiær i forhold til ordningen med fritt rettsråd. For utgifter i forbindelse med klager gjelder forvaltningsloven § 36 som i utgangspunktet gir rett til dekning av sakskostnader som har vært nødvendige for å få endret vedtaket.

I høringsbrevet ble det foreslått ikke å videreføre bestemmelsen i forskriften § 12. Behovet for å få dekket utgifter til juridisk bistand antas å være tilstrekkelig ivaretatt ved reglene om fritt rettsråd i rettshjelpsloven.

Mange av høringsinstansene har uttalt seg om forslaget, og det er ulike syn på dette.

Departementet bemerker at det er en bedre løsning å sikre et godt rettshjelpstilbud for voldsofre gjennom rettshjelpsloven og bistandsadvokatordningen enn å ha spredte rettshjelpsbestemmelser i særlovgivningen.

3.1.11 Myndighetsorganene

I høringsbrevet foreslås at Erstatningsnemnda fortsatt skal være klageorgan overfor fylkesmannens vedtak, og at nemnda også skal overta Justisdepartementets oppgaver som klageinstans for regressvedtak.

Med unntak av Landsforeningen for voldsofre tok ingen av høringsinstansene opp spørsmålet om hvilke organer som bør behandle voldsoffererstatningssakene. Foreningen foreslo at det ble opprettet en egen domstol for voldsoffersaker.

Departementet viderefører forslaget i høringsbrevet, jf. lovutkastet § 13.

I Innst. S. nr. 113 (1999-2000) ba justiskomiteen departementet bl.a. om å vurdere Erstatningsnemndas sammensetning. Etter departementets mening bør nemnda ha en sammensetning som ikke gir grobunn for tvil om nemndas generelle habilitet. I dag har derfor ingen av medlemmene særlig tilknytning til skadelidte- eller skadevoldersiden. Erstatningsnemndas oppgaver og funksjon tilsier etter departementets syn at man beholder dagens regler om nemndas sammensetning, jf. lovforslaget § 13 annet ledd, og at man tar utgangspunkt i de samme kriterier som i dag ved utvelgelsen av medlemmene.

3.1.12 Økonomiske og administrative konsekvenser. Overgangsregler

I høringsbrevet er merutgiftene som følge av lovforslaget anslått til omkring 5 mill. kroner. Det legges til grunn at endringen fra billighetsordning til rettighetsordning ikke vil lede til noen markert økning av erstatningsutbetalingene. Ved å tilkjenne full menerstatning antas imidlertid omkostningene å øke noe.

Det vil være en viss usikkerhet knyttet til de administrative konsekvensene av lovforslaget, men det antas at de samlede administrative konsekvensene av lovforslaget trolig vil være positive.

I § 19 om overgangsbestemmelser foreslår departementet at lovens materielle regler knyttes til når den straffbare handling m.v. som begrunner søknaden fant sted. Saksbehandlingsreglene kan imidlertid anvendes i alle saker der søknaden er innlevert etter lovens ikrafttredelse. Der det søkes om erstatning for en straffbar handling m.v. som fant sted før lovens ikrafttredelse, benyttes de materielle reglene i voldsoffererstatningsforskriften og de prosessuelle reglene i loven.

3.2 Komiteens merknader

Komiteen peker på at utgangspunktet i det norske rettssamfunnet er at det er skadevolderen som skal gjøre opp for seg overfor skadelidte, eventuelt gjennom en økonomisk erstatning. Likevel har ofre for voldsforbrytelser vært i en særstilling siden forskriften om voldsoffererstatning ble vedtatt i 1976. Det har vist seg å være en nødvendig og god ordning, som har fungert etter intensjonene. Komiteen støtter at ordningen nå gjøres klarere og bedre, og at den lovfestes. Det vil bidra til en ytterligere styrking av voldsofres stilling.

Komiteen deler i hovedsak de prinsipielle begrunnelsene for ordningen som har kommet til uttrykk ved tidligere behandlinger av forskriften, og som kommer fram i Ot.prp. nr. 4 (2000-2001). Mennesker som har vært utsatt for voldshandlinger står i en annen stilling enn andre skadelidte. Det å bli utsatt for angrep på eget liv og helse er brudd på de mest grunnleggende rettsgodene vi har. Derfor er det en viktig samfunnsoppgave å forhindre voldskriminalitet. I tillegg bør det være et samfunnsansvar å sørge for at den skadelidte i størst mulig grad får oppreisning, og ikke lider økonomiske tap som følge av voldshandlingen.

Ideelt sett burde slik erstatning og oppreisning være sikret gjennom erstatning fra skadevolderen og de ordinære trygdeytelsene vi har. Det viser seg at dette er utilstrekkelig. For det første dekker ikke trygdeordningene alle utgifter. For det andre er det ofte vanskelig å få erstatning fra skadevolder. Det kan være fordi han har lite midler, eller fordi han er ukjent. Da er det riktig å ha en ordning hvor staten sørger for at skadelidte får en rimelig erstatning. Komiteen slutter seg til at statens ansvar for erstatning til voldsofferet skal være subsidiær i forhold til skadevolders ansvar og andre ordinære erstatnings- og trygdeordninger.

Komiteen understreker at det offentlige skal benytte regresskrav der det er grunnlag for det, slik at ansvaret i størst mulig grad plasseres hos gjerningsmannen.

Komiteen støtter at ordningen går fra å være en erstatning som skal gis når det finnes rimelig, til å bli en lovfestet rettighet. Den som har fått en personskade etter en straffbar voldshandling, får et rettskrav på erstatning fra staten. Dette vil styrke voldsofres stilling, og gir også et signal om hvor viktig lovgiver mener det er at voldsofre i størst mulig grad skal komme skadesløse ut etter voldshandlingen.

Komiteen viser også til at med det vil norsk rett komme i bedre harmoni med Den europeiske konvensjon av 24. november 1983 om erstatning til voldsofre, som Norge har ratifisert. Komiteen har merket seg at norsk rett for så vidt har vært i tråd med denne konvensjonen, fordi praktiseringen av ordningen har vært tilnærmet regelbunden, og i liten grad vært basert på rimelighetsbetraktninger. Hensynet til likhet har ført til at erstatning er gitt dersom vilkårene i forskriften har vært oppfylt. Komiteen har merket seg at Erstatningsnemnda for voldsofre har uttalt at en slik endring først og fremst innebærer at loven blir i samsvar med dagens praksis. Komiteen ser positivt både på at praksis har gått så langt i å gjøre ordningen til en rettighet, og på at det nå blir et rettskrav i lovs form.

Komiteen vil, slik Barne- og familiedepartementet gjør det i høringen, understreke at en lovfestet rett ikke må føre til at vilkårene for å få erstatning tolkes strengere enn tidligere, slik at adgangen til å få erstatning blir snevrere. Gjennom lovfestingen er det ment å videreføre dagens praksis, men som en rettighet.

Komiteen støtter forslaget om å videreføre begrepet «forsettelig legemskrenking eller annen straffbar handling som har preg av vold eller tvang» som hovedkriterium for å få voldsoffererstatning. Komiteen har merket seg at man med det går lenger enn den europeiske konvensjonen, som knytter statens erstatningsansvar til at det er begått en forsettelig voldshandling. Komiteen støtter at også uaktsomme straffbare voldshandlinger gir grunnlag for erstatning, slik praksis er i dag. Komiteen er også enig i, ut fra begrunnelsen bak ordningen, at det bør dreie seg om en personskade som følge av en voldshandling.

Komiteen vil understreke at utuktig omgang og handlinger med mindreårige fremdeles er omfattet av ordningen.

Komiteen er enig i at det fortsatt skal kunne gis erstatning selv om ingen er straffedømt for voldshandlingen. Komiteen har merket seg vurderingen av om dette kan stride mot uskyldspresumsjonen i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen og FNs konvensjon for politiske og sosiale rettigheter for de tilfeller der gjerningsmannen er kjent, men frifunnet, eller at saken mot ham er henlagt. Komiteen er enig i at det er uheldig om det virker som om forvaltningen «overprøver» en domstol eller påtalemyndighets vurdering av om det er begått noe straffbart. Imidlertid viser komiteen til at det i et vedtak om voldsoffererstatning ikke ligger noen strafferettslig skyldkonstatering, men en vurdering av om en søker er berettiget til erstatning fra staten etter en voldshandling. Det har også vært praksis å ikke kreve regress for erstatningen der oppgitt skadevolder ikke er straffedømt for forholdet. Komiteen mener at denne praksisen bør fortsette.

Komiteen slutter seg til at det videreføres at erstatning kan gis ved uhell ved assistanse til politiet. Komiteen mener at det er naturlig at ordningen utvides til å gjelde ved assistanse også til andre med politimyndighet. Komiteen har merket seg at dette er svært lite brukt i praksis, og er også i tvil om en slik erstatning har noe å si for folks vilje til å bistå politiet. Imidlertid mener komiteen at det er rimelig å få erstatning for skader som er oppstått ved slik assistanse.

Komiteen slutter seg til vurderingen av at ordningen med voldsoffererstatning ikke skal dekke tingskader forårsaket av personer som er anbrakt i anstalt eller institusjon. Komiteen viser til at dersom institusjonen kan lastes for skaden, vil det offentlige være ansvarlig etter alminnelige erstatningsregler. I spesielle tilfeller vil det også kunne være aktuelt med billighetserstatning av statskassen.

Komiteen er enig i at man viderefører praksisen med et beviskrav som krever «klar sannsynlighetsovervekt» i forhold til om en straffbar handling har funnet sted. Det kan synes lite rimelig at kravet til sannsynlighet er strengere her enn for andre typer erstatningssaker. Imidlertid vil et slikt krav til sannsynlighet være likt med det domstolene faktisk krever for erstatningskrav reist mot skadevolder der han er frikjent for straffeansvar. Komiteen ser at det kan få uheldige virkninger dersom det er et annet krav til sannsynlighet etter voldsoffererstatningsordningen enn ved domstolene.

Komiteen slutter seg også til at det samme kravet til sannsynlighet må stilles til saker hvor gjerningsmannen er ukjent, slik at det blir en likebehandling av sakene, og man ikke risikerer at gjerningsmann ikke oppgis. Komiteen vil imidlertid understreke at det skal gis voldsoffererstatning når gjerningsmannen er ukjent, men det er klar sannsynlighetsovervekt for at en straffbar voldshandling har funnet sted.

Komiteen viser videre til at spørsmålet om erstatningskravet i straffesaker der skadevolder er frifunnet eller saken henlagt, er omstridt, og under utredning. Komiteen vil understreke at dersom det kommer endringer her, må praksisen for beviskravet i voldsoffererstatning vurderes i lys av det.

Under noe tvil slutter komiteen seg også til konklusjonen om at skadevolder ikke skal ha status som part etter forvaltningsloven. Komiteen har merket seg at det er praksis i dag at påstått skadevolder varsles om søknaden, og gis mulighet til å uttale seg om forholdet. Komiteen ser at dette både har fordeler og ulemper. Komiteen legger vekt på at det kan være belastende for skadelidte at skadevolder får tilgang til sakens dokumenter. Videre vil det være mer i overensstemmelse med uskyldspresumsjonen i internasjonale konvensjoner at skadevolder ikke ansees som part. Komiteen understreker at det også forutsetter at skadevolder ikke blir identifisert i vedtaket, og at praksisen med at regresskrav bare gjøres gjeldende ved fellende dom, forelegg eller påtaleunnlatelse videreføres.

Komiteen mener at nivået for voldsoffererstatning skal følge nivået på ordinære erstatninger og følge alminnelige erstatningsrettslige prinsipper for utmåling.

Komiteen ser positivt på at den øvre beløpsgrensen økes fra 200 000 kroner til 1 000 000 kroner. På den måten kan også de aller fleste av de som har vært utsatt for omfattende skader få sitt tap dekket fullt ut. Komiteen har merket seg at begrunnelsen for å ha et tak er forutsigbarhet for statens utgifter og forenklet saksbehandling ved de store sakene. Komiteen mener at prinsipielt bør alle skadelidte som oppfyller vilkårene være sikret full dekning for sitt tap. Komiteen ber derfor om at utviklingen med det nye taket følges, og at det på et senere tidspunkt vurderes om det er nødvendig å ha noen øvre grense.

For å være sikret en naturlig justering av grensen, anbefaler komiteen at den knyttes til grunnbeløpet i folketrygden, og komiteen fremmer forslag til en endring i § 11 der grensen fastsettes til 20 G i stedet for 1 mill. kroner.

Ut i fra den prinsipielle holdningen til at skadelidte bør være sikret full kompensasjon, er komiteen fornøyd med at man nå legger de generelle erstatningsreglene i skadeserstatningsloven til grunn for utmålingen. Det er ikke logisk at man på den ene siden understreker at det er spesielt viktig at voldsofre er sikret erstatning, mens man på den annen side skal stille dem dårligere enn andre erstatningsberettigede når det gjelder utmålingen. Komiteen slutter seg derfor til at skadelidte i utgangspunktet har krav på full menerstatning.

Når det gjelder utmålingen av oppreisning, viser komiteen til Innst. O. nr. 92 (1999-2000), om endringer i straffeloven m.v. (seksuallovbrudd) der komiteen uttalte:

«Komiteen mener de erstatningsbeløp som tilkjennes offeret ved dom mot overgriper gjennomgående er for lave og bør heves til et nivå som er mer i tråd med folks rettsoppfatning. Komiteen ber om at dette vurderes i forbindelse med den varslede saken om voldsoffererstatning.»

Komiteen er enig i at nivået for oppreisning bør ligge på omtrent det samme nivået både etter ordningen med voldsofferstatning og etter ordinære erstatninger fastsatt av domstolen. Komiteen kan imidlertid ikke se at det står i veien for at nivået for oppreisning heves i ordningen for voldsoffererstatning. Det vil gi domstolene ytterligere en mulighet for å ta lovgivers ønske om et høyere nivå til etterretning.

Komiteen slutter seg til at utbetaling av erstatning kan gjøres allerede når fylkesmannen har truffet sitt vedtak.

Når det gjelder dekning av sakskostnader vil komiteen understreke at det er avgjørende at voldsofre ikke hindres i å oppnå sine rettskrav fordi de ikke har økonomisk mulighet til å skaffe seg nødvendig rettshjelp. Komiteen er enig i at det synes mest oversiktlig og hensiktsmessig at støtte til slik rettshjelp er hjemlet i lov om fri rettshjelp, og at vi ikke har et flersporet system. Komiteen har merket seg at det i dag drives en restriktiv praksis for å gi fri rettshjelp for å søke om voldsoffererstatning, mens det er lettere å få fri rettshjelp ved erstatningssøksmål mot skadevolder. Komiteen ber om at voldsofre sikres nødvendig rettshjelp under oppfølgingen av stortingsmeldingen om fri rettshjelp, og at praksisen blir mer liberal inntil nye regler er på plass.