Stortinget ba 7. mars 2000 Regjeringen om å «foreta
en samlet gjennomgang av nasjonale og internasjonale tiltak som
kan styrke voldsofrenes situasjon, og legge frem konkrete tiltak»,
jf. Innst. S. nr. 113 (1999-2000).
I proposisjonen gis en oversikt over eksisterende og nye tiltak.
Regjeringen vurderer å nedsette et eget voldsofferutvalg,
og det er allerede besluttet å opprette et forum i form
av en ressurs- og nettverksgruppe.
Komiteen er enig i at i tillegg til å finne
nye tiltak for voldsofre, er det viktig å sørge
for samordning og skikkelig oppfølging av tiltakene. De
siste årene har det vært en økende bevissthet
rundt voldsofrenes stilling, som har ført til en rekke
lovendringer og tiltak med sikte på å styrke voldsofre.
Det er avgjørende at endringene følges opp i alle
ledd i systemene, og at gode tiltak samordnes. Det krever en enda
større grad av informasjon og skolering, og enda mer søkelys
på voldsofres stilling i ulike relevante sammenhenger.
Komiteen mener det er nødvendig å heve
kompetansen blant alle typer fagpersonell, både innenfor politi,
helsevesen og i andre instanser som skal yte støtte og
hjelp. Forskning på området må også styrkes.
Ved lov 11. august 2000 nr. 76 om endringer i straffeloven
m.v. (seksuallovbrudd) er det foretatt en revisjon av straffelovens
bestemmelser om seksuallovbrudd. Formålet er å styrke
barns og kvinners vern mot seksuelle overgrep. Samtidig ble det
innført en ny bestemmelse som gir personer som mener de
har vært utsatt for en seksualforbrytelse, økt
beskyttelse mot injuriesøksmål.
Komiteen vil igjen peke på at
straffeutmålingen i sedelighets- og voldssaker er lave.
Strafferammen blir i liten grad utnyttet. Det kan se ut som om tendensen
helt i det siste går i riktig retning, og komiteen vil
i tilfelle se positivt på en slik utvikling.
I Ot.prp. nr. 81 (1999-2000) Om lov om endringer i straffeloven
og straffeprosessloven (bruken av varetektsfengsling) har departementet
foreslått flere endringer av betydning for voldsofre. Departementet
går bl.a. inn for å utvide adgangen til såkalt
rettshåndhevelsesarrest til enkelte grove voldsforbrytelser
som har lavere strafferamme enn dagens regel om 10 år. Departementet
har videre foreslått endringer i reglene om besøksforbud
slik at pågripelse og varetektsfengsling blir mulig, og
det blir mulig å ilegge forelegg.
Komiteen ser positivt på endringene
i straffeprosessloven som Regjeringen har foreslått. Dette
kan bidra til bedre sikkerhet for voldsofre og de som er i fare
for å bli utsatt for vold. Komiteen viser
ellers til sine merknader i Innst. O. nr. 45 (2000-2001).
Ved lov 28. juli 2000 nr. 73 er det truffet tiltak for å beskytte
aktørene i straffesaker mot trusler og represalier m.v.,
jf. Ot.prp. nr. 40 (1999-2000). Gjennom lovendringene innføres
det en ordning med bruk av anonyme vitner og en egen straffebestemmelse
om motarbeiding av rettsvesenet. Det er også vedtatt flere lovendringer
for å gjøre vitneplikten mindre byrdefull.
I nevnte proposisjon drøftes spørsmålet
om personopplysninger i større utstrekning enn i dag bør kunne
holdes hemmelig, eventuelt om en person i ekstreme tilfeller bør
kunne gis nytt personnummer. Departementet er i ferd med å nedsette
en arbeidsgruppe for å vurdere disse spørsmålene
og vil også nedsette en arbeidsgruppe som skal få i
oppgave å gi en samlet oversikt over praktiske tiltak for
vitnebeskyttelse.
Komiteen viser til at det er grunnleggende
i et rettssamfunn at vitner føler seg trygge i en rettssal.
Da vil de kunne gi fullstendige og best mulige forklaringer, og
belastningen ved å stille opp som vitne må ikke
være urimelig stor. Komiteen viser derfor
til lovendringen som åpner for at retten kan pålegge
den siktede eller andre å forlate rettsalen også av
hensyn til fornærmede.
Komiteen ber om at endringene for å beskytte vitner
blir satt i verk snarest mulig. Videre vil komiteen understreke
at det er viktig med stor oppmerksomhet og informasjon rundt endringene
og mulighetene for å gjøre rettssaken mindre belastende
for vitner, slik at mulighetene rutinemessig blir vurdert av domstolene.
Nye lov- og forskriftsregler om dommeravhør og observasjon
av barn som vitner i straffesaker trådte i kraft 1. november
1998. En av de viktigste endringene er at man nå kan foreta
observasjon av de minste barna i stedet for dommeravhør.
De som foretar avhøret er for øvrig gjennomgående
bedre rustet for oppgaven nå enn for bare noen få år
tilbake.
Komiteen ser positivt på at situasjonen
på dette området nå er vesentlig forbedret.
Når det er barn som har opplevd overgrep, er det spesielt
viktig at rettsprosessene i etterkant skjer på en mest
mulig skånsom måte, slik at det ikke blir belastende
for barnet. I tillegg innebærer det en bedre rettssikkerhet
for mistenkte når avhør og observasjon foretas
av personer med best mulig kompetanse. Komiteen ber
om at man fortsetter kompetansehevingen på dette området, og
at utviklingen følges. Det er viktig at alle distrikter i
landet har tilfredsstillende opplegg.
Med utgangspunkt i erfaringer fra konfliktrådene settes
det rundt årsskiftet 2000/2001 i gang et treårig prøveprosjekt
ved Konfliktrådet i Hordaland der voldsofre og eventuelt
pårørende som ønsker å møte den
straffedømte vil kunne få bistand til dette. Møtet vil
bero på frivillighet fra begge parter.
Erfaringer fra konfliktrådene med megling i mindre alvorlige
voldssaker viser at møtet mellom offeret og gjerningsperson
er av stor betydning for begge parter.
Komiteen ser positivt på prøveprosjektet
med å la voldsoffer og overgriper møtes. Det kan
være til hjelp for offeret til å bearbeide hendelsen,
og det kan også virke positivt inn på overgripers
senere adferd. Komiteen har merket seg at prosjektet
er av lang varighet, og mener at det bør vurderes om prosjektet kan
utvides til å gjelde i flere fylker underveis i prøveperioden.
Justisdepartementet arbeider med å fremme konkrete tiltak
for å redusere tiden mellom lovbrudd og straffereaksjon.
Raskere avvikling av straffesaker vil være en fordel for
de fornærmede.
Komiteen ser positivt på at
det så raskt er utarbeidet forslag til konkrete tiltak
for å korte ned saksbehandlingstiden i straffesaker, og
ser fram til snarlige, ytterligere lov- og regelendringer.
Et utvalg nedsatt av Riksadvokaten har undersøkt kvaliteten
på politiets og påtalemyndighetens behandling
av henlagte voldtektssaker. Utvalget konkluderte i sin rapport med
at den generelle kvaliteten på etterforskningsstadiet kunne
bli bedre og foreslo en rekke tiltak. På bakgrunn av rapporten
har Riksadvokaten foreslått å utarbeide et eget
rundskriv om behandling av voldtektssaker. Justisdepartementet har
sendt brev til statsadvokatene, politimestrene, Kripos og Politihøgskolen
med anmodning om å følge opp rapporten. Justisdepartementet
vil videre initiere et forskningsprosjekt for å foreta
en systematisk kartlegging av voldsofres opplevelse av politiets
og påtalemyndighetens behandling av anmeldelser.
Komiteen ser positivt på måten
rapporten om etterforskningen av voldtektssaker er fulgt opp. Komiteen viser
videre til at Kripos i svært liten grad bidrar med assistanse
og kompetanse i voldtektssaker. Komiteen mener at
det må vurderes om det bør bygges regionale eller
en sentral kompetanseenhet som kan bistå i slike saker.
Komiteen vil også be om at de rettslige
prosessene i forbindelse med voldtektssaker blir gjennomgått
slik at praksisen ikke er unødig byrdefull for fornærmede.
Komiteen ser fram til resultatene av kartleggingen
av hvordan voldsofre opplever politiets behandling av anmeldelser,
og forventer rask oppfølging av svakhetene.
Sosial- og helsedepartementet og Justisdepartementet satte i
1996 i gang et samarbeidsprosjekt med etablering av rådgivningskontorer
for kriminalitetsofre. Det er i dag 5 slike kontorer, og voldsofre
utgjør en stor andel av de som søker til kontorene.
Ordningen vil bli videreført og utvidet med ytterligere
4 kontorer i år 2000.
Komiteen viser til at ofre for kriminalitet
- særlig voldsofre - ofte har et stort behov for hjelp
og veiledning, og at dette behovet i dag ikke er ivaretatt av myndighetene
på en tilfredsstillende måte. Rådgivningskontorene
har vist seg å imøtekomme manges behov, og det
er en effektiv måte å gi slik hjelp på. Komiteen ser
derfor positivt på at antall kontorer er utvidet i løpet
av 2000. Komiteen forutsetter at denne virksomheten
styrkes ytterligere, både med kontorer på flere
steder, og med bedre bemanning. Det kan eventuelt kombineres med
ulike former for annen rettshjelp i offentlig regi, eller med offentlige servicekontorer.
Den 1. september 1997 ble det iverksatt en forsøksordning
med utlevering av voldsalarmer til personer som var utsatt for alvorlige
trusler og vold. Ordningen viste seg svært vellykket og
ga ofrene betydelig økt trygghet. Ordningen ble gjort permanent
fra 1. januar 2000. Det arbeides med å få alarmer
som også kan brukes utenfor hjemmet.
Komiteen er fornøyd med at
ordningen med voldsalarmer er gjort permanent. Det er et viktig
tiltak for å forebygge alvorlig kriminalitet, og for at
utsatte kan føle seg tryggere. Komiteen understreker
at arbeidet med å kunne tilby alarmer med større
geografisk rekkevidde bør skyte fart. Det er særlig
viktig å kunne føle seg trygg i sitt eget hjem,
men det er også viktig å kunne bevege seg tryggere
i nærområdene. Voldsalarmer er også et
viktig tiltak i arbeidet for at vitner som føler seg truet
skal få bedre beskyttelse.
Det er utarbeidet en generell informasjonsbrosjyre, «Fra
anmeldelse til dom», som i første rekke er beregnet
på ofre for kriminalitet, og som forefinnes i alle politidistriktene.
Når anmeldelse mottas informeres det også fra
politiet om fornærmedes muligheter til å kreve
erstatning eller oppreisning.
Komiteen synes det er veldig bra at
informasjonen til ofre for kriminalitet er betraktelig bedret i det
siste. Kriminalitetsofre har ofte et stort behov for bistand, og
er i en utsatt situasjon som gjør at evnen til å oppsøke
bistanden blir redusert. Komiteen understreker at
informasjonsbrosjyren må være lett tilgjengelig
og godt synlig på alle politistasjoner og lensmannskontorer,
og at politiet aktivt må formidle kontakt til hjelpeapparatet
så langt det er mulig.
Regjeringen la i februar 2000 frem en handlingsplan for å bekjempe
vold mot kvinner. Mangel på adekvat bistand, samt manglende
samarbeid mellom ulike instanser, nevnes i planen som et hovedproblem. Det
er opprettet en egen stilling i Justisdepartementet med hovedansvar
for å følge opp handlingsplanen.
I september 2000 besluttet Justisdepartementet å opprette
et kvinnevoldsforum i forbindelse med gjennomføringen av
handlingsplanen. I tillegg til at det er etablert et koordinerende
tverrdepartementalt utvalg for slike oppgaver, skal det opprettes
en ressurs- og nettverksgruppe.
Komiteen ser positivt på at
handlingsplanen for å bekjempe vold mot kvinner ser ut
til å få en skikkelig oppfølging, og komiteen ser
det som sentralt i det arbeidet at det nedsettes et kvinnevoldsutvalg
eller -forum. Det er avgjørende at de mange ulike tiltakene
og hjelpetilbudene blir samordnet. Like viktig er det at det blir
sørget for at det blir informert om hjelpetilbud og ofres
rettigheter på en best mulig måte. Forumet må også videreutvikle
planen, konkretisere den ytterligere, finne ut hvilke tiltak som
er virkningsfulle, og hvilke nye tiltak som bør settes
i verk.
Bergen politidistrikt iverksatte en tiltaksplan mot familievold
1. september 1999. Virkemidlene er bl.a. å registrere
og systematisere opplysninger for å få et tilstrekkelig
grunnlag for å iverksette aktiv etterforskning. Det er
utpekt en egen familievoldskoordinator i politidistriktet.
Politimesteren i Oslo har besluttet å etablere en prosjektgruppe
som skal utforme en tiltakspakke for oppfølging av familievold.
Det skal bl.a. utpekes en egen familievoldskoordinator ved alle
politistasjonene i Oslo politidistrikt.
Komiteen synes det er bra med fokuset
som er satt på vold i hjemmet den siste tiden. Det kan
virke som om det lenge har vært slik at den «åpne» volden har
vært mer fokusert og hatt høyere prioritet hos
politiet. Komiteen viser til at 90 pst. av de som
utsettes for vold i hjemmet er kvinner. Politiets arbeidsmetoder
må rettes inn mot å avdekke og dokumentere hjemmevold,
og rutinene for registrering og rapportering må bedres.
Det må i større grad etterforskes og vurderes
offentlig påtale i saker hvor anmeldelsen trekkes tilbake.
Komiteen ber om at Politidirektoratet følger opp
de prosjektene som er satt i gang i Bergen og Oslo, og stimulerer
til at lignende opplegg settes i gang i flere politidistrikter.
Tidligere ville en ektefelle til en person som er bosatt i Norge
miste retten til opphold i riket dersom vedkommende flyttet fra
ektefellen før tre år var gått. Fra 1. juli
2000 er utlendingsforskriften endret slik at kvinner som er blitt
tvangsgiftet får bli i Norge selv om de flytter fra ektefellen.
Forutsetningen er at de reiser søksmål, og får
kjent ekteskapet ugyldig i Norge.
Omskjæring av kvinner er forbudt etter norsk lov. Det
forekommer likevel at norske kvinner med fremmedkulturell bakgrunn
bringes til utlandet for å bli omskåret der. Det
er derfor i oktober 2000 bestemt at det skal nedsettes en tverrdepartemental
arbeidsgruppe for å utforme tiltak mot dette.
Komiteen hilser velkommen avtalen om
arbeid mot tvangsekteskap som det nylig er blitt enighet om mellom
Norge og Pakistan. Det er en svært viktig avtale både
reelt og symbolsk. Selv om det er forbudt å tvinge noen
til å gifte seg med en spesiell person, er dette svært
vanskelige saker. Norge er avhengig av samarbeid med land hvor slik
praksis forekommer. Komiteen oppfordrer til at Regjeringen
tar initiativ til å få i stand lignende avtaler
også med andre, relevante land.
Komiteen viser til Regjeringens handlingsplan mot
kjønnslemlestelse som ble lagt fram 23. januar 2001. Komiteen ser
positivt på bredden i handlingsplanen. Det er viktig at
det settes inn konkrete tiltak lokalt og nasjonalt, og at Norge
også er en pådriver for å løfte
temaet enda tydeligere opp på den internasjonale agendaen.
Det ser ut til at lovverket i Norge er tilfredsstillende på området,
men uansett lovregler og forbud er man avhengig av å nå fram
til miljøene dette skjer i, og prøve å få til
en holdningsendring gjennom opplysning om farene og internasjonal
fordømmelse av praksisen.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, viser til at problemstillingen med personer
som har ekteskap som grunnlag for opphold i Norge, og som dermed
vil miste oppholdstillatelsen dersom ekteskapet tar slutt før
tre år er gått og ikke annet gyldig grunnlag for
opphold foreligger, ved flere anledninger har vært oppe
i Stortinget og medført regelendringer. Flertallet mener
at det ikke er akseptabelt om kvinner blir værende i et
ekteskap med vold fordi de frykter at de ellers vil bli sendt ut
av landet.
På samme måte må heller ikke frykten
for utsendelse av landet hindre kvinner i å bryte ut av
tvangsekteskap. Flertallet ser positivt på forskriftsendringen
som åpner for at kvinner kan få bli i landet dersom
de har brutt ut av et tvangsekteskap, og fått ekteskapet
kjent ugyldig. Flertallet ber om at utviklingen følges
nøye, for å se om forskriftsendringen virker etter
intensjonen.
Flertallet viser også til at det i vurderingen
av oppholdstillatelse må legges større vekt på å finne
ut om kvinner kan ha et grunnlag for oppholdstillatelse i Norge
utover familiegjenforening med sin mann. Det gjelder både
når de kommer til landet, og når de bryter ut
av ekteskapet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at Fremskrittspartiet har fremmet flere forslag som ville ha
tilnærmet umuliggjort tvangsekteskap dersom de hadde blitt
vedtatt.
Kompetansesenteret for voldsofferarbeid har vært drevet
som et forsøksprosjekt i fire år. Det skal samle kunnskap
om vold som fenomen, spre kunnskap og informasjon, samt utvikle
ny kunnskap om vold og voldsofre gjennom forskning.
Senteret er foreløpig besluttet videreført
til og med utgangen av 2003, men med et noe annet mandat enn tidligere.
I det nye mandatet blir det fremhevet at kvinne- og kjønnsperspektivet
skal ha en mer fremtredende plass enn til nå.
Komiteen slutter seg til at kompetansesenteret i
sitt videre arbeid legger større vekt på kvinne-
og kjønnsperspektivet. Selv om vold rammer alle, er kvinner
mer utsatt enn menn. En stor del av den volden som oftest rammer
kvinner - hjemmevolden - har opp til nylig ikke på langt
nær fått den samme oppmerksomheten og prioriteten
som den typen vold - gatevolden - som oftest rammer menn.
Komiteen viser til at det er viktig at kompetansesenteret
også har et samarbeid med andre instanser og organisasjoner
som arbeider mot vold.
Fornærmede i de fleste typer sedelighetssaker har rett
til bistandsadvokat. Også i andre typer straffesaker kan
retten på visse vilkår oppnevne advokat for fornærmede.
Når det gjelder sivile saker, ble det i 1989 innført en
ordning med fri rettshjelp til voldsofre uten behovsprøving
ved erstatningssøksmål mot skadevolder. Det føres
imidlertid en streng praksis ved søknad om fritt rettsråd
for bistand til å fremme søknad om voldsoffererstatning
for fylkesmannen, og det gis som hovedregel ikke fri rettshjelp
i disse sakene. Justisdepartementet foreslo ikke endringer i disse
reglene i St.meld. nr. 25 (1999-2000) Om fri rettshjelp.
Dersom lovforslaget i proposisjonen her vedtas, vil det kunne
oppstå flere rettslige spørsmål der det
er behov for rettshjelp enn etter dagens ordning. Departementet
vil derfor se nærmere på behovet for å utvide mulighetene
for fri rettshjelp i saker om voldsoffererstatning.
Komiteen ser at det som regel vil være
større behov for rettshjelp ved et sivilt søksmål
om erstatning mot skadevolder enn ved en søknad om voldsoffererstatning. Komiteen vil
likevel understreke at også ved slike søknader
kan det være et komplisert arbeid å samle relevant
dokumentasjon, og at hjelpen fra forvaltningen og offentlige myndigheter
ofte vil være begrenset. Manglende mulighet til å fremme
fullverdig søknad og for dårlig rettshjelpstilbud
må ikke avskjære voldsofre fra å få sine
rettigheter. Dette er særlig viktig når voldsoffererstatningen
nå blir et lovfestet rettskrav. Komiteen mener
derfor at det bør gis fri rettshjelp også ved
slike saker i større grad enn i dag. Under oppfølgingen
av meldingen om fri rettshjelp bør det sees nærmere
på hensiktsmessige grensedragninger, for eksempel i forhold
til hvilke rettslige spørsmål saken reiser, om
det dreier seg om anke og mulige standarddekninger.
Voldsofre kan fanges opp av de generelle sosiale trygde- og støtteordningene.
Regjeringen tar sikte på å vurdere om voldsofre
bør gis enkelte særfordeler i forhold til yrkesrettet
attføring på lignende måte som yrkesskadde
er gitt det.
Komiteen slutter seg til at det synes
mest hensiktsmessig at voldsofre får dekket sine utgifter
gjennom ordningen med voldsoffererstatning framfor å innføre
særregler i trygdesystemet som vil komplisere dette regelverket
ytterligere.
Komiteen er også enig i at det er riktig å gi voldsofre
særfordeler i forhold til yrkesrettet attføring på samme
måte som yrkesskadde er gitt det. Det er en type støtte
som er vanskeligere å gi gjennom voldsoffererstatningsordningen.
Det vil heller ikke bidra til å komplisere trygdesystemet,
siden vi allerede har regler om slik attføring for yrkesskadde.
Stortinget ba 6. februar 1996 Regjeringen om å utrede
etablering og finansiering av et voldsofferfond med sikte på å fremme
forslag om en slik ordning, jf. Innst. S. nr. 96 (1995-1996). Fondet
skulle eventuelt gi støtte til voldsofre, og finansieres
gjennom en engangsavgift som skulle betales av samtlige personer som
blir dømt for lovbrudd som kan medføre fengselsstraff.
Som følge av dette opprettet Justisdepartementet en
arbeidsgruppe som avga sin utredning i form av NOU 1997:11 Lov om
kriminalitetsofferfond.
Arbeidsgruppen foreslo at det ble etablert et kriminalitetsofferfond
som skulle finansieres ved at alle som blir ilagt en straffereaksjon
skulle betale en avgift til fondet tilsvarende ett rettsgebyr (for
tiden kr 600). Midlene ble foreslått brukt til å finansiere
den statlige voldsoffererstatningsordningen, andre tiltak for å reparere
skader etter kriminalitet og forskning rundt kriminalitet, ofre
og skadevirkninger. Driftskostnadene ved ordningen ble anslått
til ca. 7 mill. kroner i året.
Under høringen av utredningen hadde mange av høringsinstansene
innvendinger mot arbeidsgruppens forslag. En innvending fra bl.a.
representanter for politi og påtalemyndighet var at avgiftsplikten
ikke bør ramme alle typer lovovertredelser likt og at de
som blir ilagt forenklet forelegg for mindre forseelser ikke bør
pålegges å betale avgift til fondet.
Departementet bemerker at det vil kunne støte an mot
den alminnelige rettsfølelsen å pålegge
avgift til et kriminalitetsofferfond for forseelser og forbrytelser som
har liten sammenheng med fondets formål. Begrenses fondet
til voldsforbrytere, vil det ofte være lite eller intet å hente.
Et selvstendig kriminalitetsofferfond vil dessuten ikke være
i samsvar med sentrale budsjettprinsipper.
På denne bakgrunn er departementet av den oppfatning
at de beste grunner taler for at det ikke opprettes et voldsofferfond,
men at voldsoffererstatningsordningen og andre tiltak for voldsofre
i stedet fortsatt finansieres over statsbudsjettet.
Komiteen viser til at Stortinget 6. februar
1996 ba Regjeringen utrede etablering og finansiering av et voldsofferfond
med sikte på å fremme forslag om en slik ordning.
Intensjonen bak fondet var at det skulle gi økonomisk støtte
til voldsofre, og ellers finansiere tiltak for voldsofre. Komiteen
uttalte bl.a.:
«Komiteen viser til at den svenske ordningen
finansieres ved at personer som dømmes for et lovbrudd
som kan gi fengselsstraff, må betale 300 kroner. Komiteen
vil ikke nå anbefale et beløp, men vil komme tilbake
til dette når saken foreligger fra Regjeringen.»
Komiteen viser til at stortingsvedtaket
ble raskt fulgt opp med nedsettelse av et utvalg som la fram NOU
1997:11 Lov om kriminalitetsofferfond. Komiteen mener
det nå har gått kritikkverdig lang tid før
saken legges fram for Stortinget.
Komiteen peker på at det viktigste er
at voldsofre ikke lider økonomisk tap, at de sikres rettshjelp
til å få sine rettskrav oppfylt, og at det drives
et aktivt og samordnet arbeid mot vold på mange ulike områder.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, ser at det kan være gode grunner
til å opprette et eget voldsofferfond som er tenkt å gi
direkte og indirekte støtte til voldsofre og voldsofferarbeid.
Imidlertid viser departementets overslag at det vil være
vanskelig å få noen størrelse på dette
fondet uten at man skal kreve bidrag fra de som begår forseelser,
og som det vil framstå urimelig å kreve det fra.
Flertallet viser til at det vil synes urimelig å kreve
bidrag til voldsofferfondet fra de som begår forseelser
mot vegtrafikkloven. Holdes disse utenfor, vil resterende forseelser
og forbrytelser gi en sum på 23 mill. kroner årlig.
Imidlertid er det flere typer forseelser det vil virke urimelig å kreve
bidrag til et voldsofferfond fra.
Flertallet peker på at dersom handlingen
overhodet ikke har noen sammenheng med vold, kan det framstå som
en urimelig ekstrabelastning. Dersom det bare skal kreves fra de
som begår forbrytelser mot liv, legeme, helbred og sedelighet,
blir beløpet kun 1,5 mill. kroner. Dette vil ikke på langt
nær dekke driftskostnadene ved en slik ordning.
Flertallet mener at denne proposisjonen ivaretar
intensjonen bak et voldsofferfond på en bedre måte enn
hva et fond kunne ha gjort. Med en lovfestet rett til voldsoffererstatning
og et tak på en million kroner, vil voldsofre være
sikret full økonomisk erstatning. Den generelle gjennomgangen
av ulike tiltak for å styrke voldsofres stilling, viser
at dette best ivaretas gjennom ordninger som krever årlige
bevilgninger over statsbudsjettet, framfor bidrag fra et voldsofferfond.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet har
merket seg at hovedbegrunnelsen for at departementet ikke følger
opp Stortingets vedtak er at departementet ikke har klart å finne
en fornuftig og naturlig avgrensning av hvem som skal betale til
fondet. Disse medlemmer mener at et slikt praktisk
spørsmål lett burde vært løst.
En løsning kan eksempelvis være at samtlige personer
som blir dømt til fengselsstraff, betinget eller ubetinget,
betaler inn 1 000 kroner til et slikt fond, noe som vil
gi en inntekt på ca. 17 mill. kroner i året. Det
vil ikke være urimelig om personer som har begått
så alvorlige lovbrudd at de blir dømt til fengselsstraff
blir ilagt en slik ekstrastraff der pengene blir brukt til å hjelpe
personer som har vært utsatt for kriminalitet, selv om
den kriminalitet de er blitt utsatt for er av en annen type enn den
som er begått av betalerne. Disse medlemmer er
også overbevist om at det finnes andre måter å sette
grensene på som vil gi et betydelig beløp til fondet,
og som vil virke oppdragende for de som må betale. Midlene
fra fondet må komme i tillegg til de midlene som bevilges
over statsbudsjettet, og ikke føre til at disse blir redusert.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen følge opp Stortingets vedtak
fra 6. februar 1996 om å fremme forslag om et voldsofferfond.»
I forbindelse med FNs arbeid med konvensjon mot transnasjonal
organisert kriminalitet er det bestemt at det også skal
utarbeides en tilleggsprotokoll som gjelder grenseoverskridende
handel med mennesker, herunder tvangsarbeid, prostitusjon og handel med
menneskedeler. Arbeidet er planlagt ferdigbehandlet i oktober/november
2000.
I Innst. S. nr. 113 (1999-2000) ber justiskomiteen Regjeringen
vurdere «om det kan være hensiktsmessig å arbeide
for et tillegg til Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen
(EMK) som styrker vernet om voldsofre».
Det er bare stater som har forpliktelser etter EMK, og bare disse
som kan bringes inn for Den europeiske menneskerettighetsdomstol.
Et vern mot overgrep fra andre må derfor formuleres som
en positiv plikt for staten til å sørge for et
slikt vern.
Positive plikter for statene vil i stor grad være et spørsmål
om å regulere statens bruk av ressurser. Det er vanskelig å formulere
regler om dette på en slik måte at de kan håndheves
rettslig. Videre er klimaet i dag slik at det er meget vanskelig å få gjennomslag
for nye protokoller til konvensjonen.
På denne bakgrunn tviler departementet på om
det fra norsk side bør igangsettes et arbeid for et tillegg
til Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen om vern av voldsofre.
Komiteen viser til Innst. S. nr. 113
(1999-2000) der komiteen ba Regjeringen vurdere «om det kan
være hensiktsmessig å arbeide for et tillegg til Den
europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) som styrker vernet om
voldsofre».
Komiteen har merket seg argumentene fra departementet
om at det bare er stater som har forpliktelser etter EMK, og at
det bare er de som kan bringes inn for Den europeiske menneskerettighetsdomstol.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, ber likevel om at Regjeringen arbeider med
konvensjonen for å finne muligheter for å styrke
voldsofres stilling. Flertallet mener det i denne
saken er viktig at Norge går foran for å få gjennomslag
for en internasjonal konvensjonsbeskyttelse av voldsofrenes rettigheter.
Det må gjøres på den måten som
ansees mulig og hensiktsmessig.
Flertallet mener at vern mot overgrep bør
formuleres som en positiv plikt for stater. Det vil etter flertallets oppfatning
ha en forebyggende effekt at statene gir uttrykk for en overordnet
politisk prioritering. Flertallet vil dessuten peke
på at gjerningsmenn i dag har et praktisk og håndhevbart
menneskerettslig vern etter konvensjonen, mens voldsofre ikke har
et tilsvarende vern.
Flertallet har merket seg at departementet peker
på at fordi konvensjonen er generelt utformet, kan tiltak
som kommer voldsofre til gode allerede tolkes inn i den.