Til Odelstinget
Lov om eigedomsskatt til kommunane 6. juni 1975 nr.
29 gir kommunestyret rett til å avgjøre om det
skal skrives ut eiendomsskatt i den enkelte kommune. Eiendomsskatt
er således en ren kommunal skatt som ikke skal omfattes
av inntektsutjevningen gjennom inntektssystemet. Kommunestyret fastsetter selv
innenfor lovens rammer hvilke takster og regler som skal anvendes
ved utskriving av eiendomsskatt.
Eiendomsskatt er en skatteform med lange tradisjoner i Norge
og var på 1800-tallet kommunenes viktigste inntektskilde.
Eiendomsskattens betydning som kommunal inntektskilde er senere
blitt sterkt redusert. For 2000 er inntektene anslått til
2,8 mrd. kroner fordelt på rundt 200 kommuner som i dag
har innført eiendomsskatt. Som kommunal inntektskilde er
derfor eiendomsskatten i dag blitt marginal.
Eiendomsskatt var tidligere begrunnet i å skulle være
en form for betaling av kommunenes utgifter til vei, vann, avløp
og andre kommunale fellesoppgaver. En vesentlig del av denne begrunnelse
falt imidlertid bort etter at det ble innført hjemmel for
direkte innkreving av vann- og avløpsavgifter ved lov 14. mars 1975.
Innkreving av eiendomskatt kan derfor anses som en dobbeltbeskatning
av fast eiendom.
Eiendomsskatt representerer således i dag en meget dårlig
begrunnet særskatt på fast eiendom.
I tillegg til ovennevnte dobbeltbeskatning rokker også eiendomsskatt
ved prinsippet om å skulle betale skatt etter evne. Enhver
boligeier som pålegges eiendomsskatt må ifølge
loven betale eiendomsskatt ut fra en takstvurdering basert blant
annet på størrelse, beliggenhet, utsikt og antatt
salgsverdi på boligen. Taksten fastsettes helt uavhengig
av eieres inntektsevne, kapitalformue, påhvilende lånegjeld
eller antall personer som bor i husstanden. Dette gir eiendomskatten
en usosial profil som ikke kan sies å være i tråd
med prinsippet om å betale skatt etter evne.
Det hefter også vesentlige uklarheter for lovens virkeområde.
I eiendomsskatteloven slås det uttrykkelig fast at kommunene
kun har lovhjemmel til å innføre eiendomsskatt
på private boliger som ligger i klart avgrensete områder
som helt eller delvis er utbygd på bymessig vis. Hva som
kan defineres som bymessig vis er ofte svært vanskelig å avgjøre.
Dette skaper en betydelig uklarhet om hvor kommunen kan trekke opp grensene
for hvor eiendomsskatten er lovlig å innføre. Lovens
store uklarhet på dette svært sentrale punkt er således
et annet argument som taler for å avvikle loven.
Lov om eiendomsskatt hjemler foruten retten for kommunene til å innføre
eiendomsskatt på private eiendommer, også retten
til å pålegge eiendomsskatt på verker
og bruk inklusive kraftverk. Denne retten gjelder innen hele kommunen
uavhengig av om det er tale om en bebyggelse som arter seg som «på byvis» eller ikke.
Her skilles det altså ikke mellom bymessig og ikke bymessig
strøk slik loven gjør for private boligeiendommer.
Når det gjelder kommunenes muligheter til å skrive
ut eiendomsskatt på kraftanlegg, så bør
det vurderes å utarbeide egne kompensasjonsordninger for
kraftkommuner som kan tape betydelige inntekter på bortfall
av eiendomsskatt på kraftverk. Bortfall av kommunenes muligheter
til å kreve inn eiendomsskatt på kraftanlegg vil
først og fremst ha økonomisk betydning for små kommuner
i distriktene. For å unngå at distriktskommuner
blir økonomisk skadelidende ved bortfall av inntekter fra
eiendomsskatt på kraftanlegg bør det gis økonomisk
kompensasjon gjennom endringer i inntektssystemet eller gjennom
justeringer av satsene for naturressursskatt.
I Ot.prp. nr. 44 (1974-1975) gis det klart utrykk for at kommunene
bør stå relativt fritt når det gjelder å utnytte
det kommunale skattegrunnlaget. Flere kommuner føler seg
imidlertid sterkt presset til å innføre eiendomsskatt
av fylkesmannen. Årsaken er at flere fylkesmenn stiller
innføring av eiendomsskatt som kriterium før man
vil tildele kommunene eventuell ekstraordinær økonomisk
støtte fra staten. For enkelte kommuner med en presset økonomi
synes innføring av eiendomsskatt i realiteten snarere å være
obligatorisk enn frivillig. Dette er i så fall klar motsetning
til hva som kommer til utrykk i Ot.prp. nr. 44 (1974-1975) der det
gis klart uttrykk for at eiendomsskatten er en frivillig kommunal
skatt.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
«Vedtak til lov
om opphevelse av lov 6. juni 1975 nr. 29 om
eigedomsskatt til kommunane
I
Lov 6. juni 1975 nr. 29 om eigedomsskatt til kommunane
- oppheves.
II
Loven trer i kraft fra 1. januar 2002.»
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, lederen Dag Terje Andersen, Erik Dalheim, Grethe G. Fossum, Britt Hildeng, Ottar Kaldhol, Torstein Rudihagen og Signe Øye, fra Kristelig Folkeparti, Valgerd Svarstad Haugland, Lars Gunnar Lie og Ingebrigt S. Sørfonn, fra Høyre, Per-Kristian Foss, Michael Momyr og Kjellaug Nakkim, fra Fremskrittspartiet, Siv Jensen, Per Erik Monsen og Kenneth Svendsen, fra Senterpartiet, Odd Roger Enoksen, fra Sosialistisk Venstreparti, Øystein Djupedal, fra Venstre, Terje Johansen, og representanten Steinar Bastesen, viser til at Dokument nr. 8:55 (2000-2001) er oversendt finansministeren til uttalelse. I sitt svar 8. mars 2001 skriver finansministeren bl.a.:
«Jeg viser til brev av 27. februar d.å. der det bes om min uttalelse til Dok. nr. 8:55 (2000-2001) Forslag fra stortingsrepresentantene Torbjørn Andersen, Lodve Solholm og Ulf Erik Knudsen om lov om opphevelse av lov 6. juni 1975 nr. 29 om eigedomsskatt til kommunane.
Eiendomsskatt er en kommunal skatt. Utskrivingen hører under det kommunale selvstyre, og det er kommunen som avgjør om det skal skrives ut eiendomsskatt. I de kommuner hvor det skrives ut eiendomsskatt tillegger det således det enkelte kommunestyre innenfor lovens rammer å ta stilling til hvilke objekter det kan skrives ut eiendomsskatt på.
Selv om eiendomsskatten utgjør en relativt liten del av totale skatter, utgjør den en ikke uvesentlig inntektskilde for mange kommuner. En slik inntektskilde bør derfor ikke fratas kommunene uten at det samtidig foreslås tiltak for å kompensere for bortfallet av skatten.
På bakgrunn av de problemstillinger som knytter seg til gjeldende eigedomsskattelov nedsatte Finansdepartementet i 1995 et utvalg som skulle utrede dagens eigedomsskattelov og komme med forslag til endringer. Utvalget avga sin innstilling i NOU 1996:20. Utvalgets flertall anbefalte at eiendomsskatten ble videreført. Utvalget foreslo flere endringer i forhold til dagens lov.
På denne bakgrunn vil jeg ikke anbefale forslaget i Dok. nr. 8:55 (2000-2001).»
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, er opptatt av at lokalpolitikerne skal ha lokal frihet til også å innkreve skatter. Eiendomsskatten er en slik skatt der lokalpolitikerne både kan bestemme om skatten skal innkreves eller ikke, og om hvilket nivå skatten skal ha, innenfor visse rammer.
Flertallet viser til at eiendomsskatten gir kommunene muligheter til inntekter som kan være med på å sikre kommunen inntekter og å finansiere kommunale velferdsoppgaver. Flertallet mener at det er både viktig og riktig at kommunepolitikerne har mulighet til å benytte seg av denne rettigheten. For enkelte kommuner er eiendomsskatten en svært viktig inntektskilde. Dette gjelder spesielt for kraftkommunene. Mange kraftkommuner har høye inntekter fra eiendomsskatt på kraftverk. Disse kommunene regnet med inntekter fra kraftutbyggingen da de godtok utbygging av vassdrag i kommunen. Bortfall av kommunens muligheter til å kreve inn eiendomsskatt på kraftanlegg vil som kjent først og fremt ha økonomisk betydning for små distriktskommuner. Flertallet mener at å erstatte disse tapte inntektene gjennom inntektssystemet for kommunene vil ikke være enkelt i forhold til alle andre kommuner i et ellers komplisert system.
Et stort flertall av bykommunene benytter seg også av anledningen til å ilegge eiendomsskatt. I mange kommuner oppfattes eiendomsskatten som en nødvendig inntektskilde, gitt det utgiftsnivået kommunen har tilpasset seg. Flertallet mener at å frata kommunene retten til å skrive ut eiendomsskatt slik forslagsstillerne foreslår vil være å gripe inn i lokaldemokratiet og frata lokalpolitikerne en rett til inntekter som de har hatt i mange år og som er godt innarbeidet i de kommunale budsjettene.
Flertallet mener at dokumentet bør avvises.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at det i dag er opp til det politiske flertall i den enkelte kommune å avgjøre om det skal ilegges eiendomsskatt i kommunen. Denne valgfriheten bidrar til å vitalisere lokalpolitikken og å synliggjøre politiske forskjeller mellom partiene. Disse medlemmer vil på denne bakgrunn fortsatt gå inn for at det skal være opp til den enkelte kommune om den skal øke skattebyrden for sine innbyggere ved å skrive ut eiendomsskatt, eller om kommunen for eksempel gjennom effektiv drift av det kommunale tjenestetilbudet kan gi innbyggerne fruktene av dette arbeidet ved ikke å pålegge eiendomsskatt.
Betydningen av kommunal valgfrihet understrekes av de betydelige forskjeller mellom kommunene. En rekke kommuner har eksempelvis betydelige inntekter fra eiendomsskatt på kraftanlegg. For disse kommunene vil en umiddelbar fjerning av eiendomsskatten få dramatiske konsekvenser.
Disse medlemmer mener det er viktig at kommunene selv, ut fra lokale forhold, i størst mulig grad kan avgjøre hva som er den mest hensiktsmessige utformingen av kommunens inntekter. For noen kommuner vil det være best å fjerne eiendomsskatten, mens det andre steder kan være bedre for eksempel å redusere kommunale avgifter og gebyrer.
Disse medlemmer mener derfor forslaget om å oppheve lov om eiendomsskatt bør avvises.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at eiendomsskatten ikke lenger er begrunnet i å skulle være en betaling for kommunale tjenester knyttet til fast eiendom, idet det oppkreves egne avgifter for kommunens utgifter til vei, vann, avløp, renovasjon og feiing. Eiendomsskatten er således en rent fiskal skatt, og har det særpreg at den rammer tilfeldig pga. tilfeldige takstansettelser. Eiendomsskatten tar heller ikke hensyn til skattyters skatteevne, og har dermed en gjennomført usosial profil. Disse elementer alene taler for at eiendomsskatten bør avvikles.
Disse medlemmer viser dessuten til at virkeområdet for eiendomsskatt er blitt utvidet de senere år ved at stadig flere områder er blitt ansett utbygget «på bymessig vis». Det finnes derfor en rekke «bymessige områder» i eiendomsskattesammenheng. «Bymessigheten» for øvrig kan være vanskelig å få øye på. Det er et tankekors at eiendomsskatten er lovmessig forankret i begrepet «bymessig områder» når Oslo ikke krever inn eiendomsskatt mens en rekke småkommuner har innført eiendomsskatt, til tross for at de etter en alminnelig oppfatning overhodet ikke er bymessig bebygget.
Disse medlemmer vil for øvrig understreke at de særlige forhold knyttet til eiendomsskatt på kraftanlegg ikke på noen måte kan begrunne at eiendomsskattens virkeområde skal opprettholdes som i dag. Bortfallet av eiendomsskatt på kraftanlegg vil kunne kompenseres enten gjennom rammeoverføringssystemet, naturressursskatten eller på annen måte.
Disse medlemmer viser ellers til dokumentet og vil anbefale forslaget.
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Vedtak til lov
om opphevelse av lov 6. juni 1975 nr. 29 om eigedomsskatt til kommunane
I
Lov 6. juni 1975 nr. 29 om eigedomsskatt til kommunane - oppheves.
II
Loven trer i kraft fra 1. januar 2002.
Komiteen viser til dokumentet og til det som står foran, og rår Odelstinget til å gjøre slikt
vedtak:
Dokument nr. 8:55 (2000-2001) - forslag fra stortingsrepresentantene Torbjørn Andersen, Lodve Solholm og Ulf Erik Knudsen om lov om opphevelse av lov 6. juni 1975 nr. 29 om eigedomsskatt til kommunane - avvises.
Oslo, i finanskomiteen, den 29. mars 2001
Dag Terje Andersen |
Signe Øye |
Siv Jensen |
leder |
ordfører |
sekretær |