På bakgrunn av Innst. S nr. 127 (1994-1995) fra justiskomiteen
traff Stortinget 9. mai 1995 følgende vedtak:
«Stortinget ber regjeringen oppnevne en
granskningskommisjon for å granske og vurdere politiets
og påtalemyndighetens behandling av Liland-saken.
Dersom
granskningskommisjonen finner grunn til det ut fra forhold som avdekkes
under granskningen, kan den også foreta en faktisk kartlegging
av de prosessuelle sider ved domstolenes behandling av Liland-saken
med sikte på å avdekke om regelverket for saksbehandlingen
har fungert tilfredsstillende eller om det er grunnlag for endringer.»
Etter anmodning fra Stortinget oppnevnte regjeringen ved kongelig
resolusjon 13. juli 1995 et utvalg som fikk i oppdrag bl.a. å granske
og vurdere politiets og påtalemyndighetens behandling av
straffesaken mot Per Kristian Liland. Utvalget leverte sin rapport til
Justisdepartementet 1. juli 1996 (NOU 1996:15).
På grunnlag av sin gjennomgåelse av saken,
konstaterer utvalget flere former for svikt og svakheter i saksbehandlingen.
Kritikken kan i hovedsak knyttes til tre forhold, jf. NOU 1996:15
side 16 flg.:
«(1) Etterforskningen ble anlagt for ensporet
hva angår personkrets og for begrenset hva angår
tidsrom for ugjerningene.
(2) Den holdning overfor
Liland som statsadvokaten ga uttrykk for under deler av straffesaken
i 1970, var subjektiv og fordømmende.
(3)
De rettsmedisinsk sakkyndiges undersøkelser og uttalelser
med hensyn til gjerningstidspunkt og dødstidspunkt var
til dels utilstrekkelige, og samspillet mellom disse sakkyndige
og de juridiske aktører i straffesaken har ikke vært
godt nok og bidro ikke til nødvendig opplysning av sakens
faktum.»
Lilandsaken viser at det er god grunn til å vurdere om
ikke det i større grad enn i dag bør være
et samfunnsansvar å avdekke slike forhold som loven viser til.
Det bør ikke være slik at en person som kan være uskyldig
dømt, er avhengig av å ha frivillige hjelpere for å få gjenopptatt
sin sak. Dette er en av begrunnelsene for forslaget om å opprette
en egen kommisjon for å behandle begjæringer om
gjenopptakelse av straffesaker.
Departementet fremhever at det påhviler den enkelte
i påtalemyndigheten og domstolene et selvstendig ansvar
for å ta lærdom av erfaringene fra Lilandsaken.
Utvalgets rapport er sendt til landets statsadvokater, politimestre
og lederne for politiets særinstitusjoner. Departementet
ba om at utredningen ble brukt som grunnlag for en intern debatt
i politiet og påtalemyndigheten.
Utvalget peker på at straffeprosesslovgivningen er endret
en rekke ganger de siste tiårene, og at endringene i stor
grad retter opp de svakhetene som Lilandsaken avdekket. I første
rekke gjelder dette vedtagelsen av den nye straffeprosessloven i
1981, og to-instansreformen som ble satt i kraft i 1995.
Siden det nå fremmes forslag om å opprette
en egen kommisjon for å behandle begjæringer om
gjenopptakelse, finner ikke departementet grunn til å gå nærmere
inn på dette spørsmålet.
Vilkårene for å få gjenopptatt en
fellende straffedom i straffeprosessloven § 392
annet ledd ble myket opp noe i forbindelse med to-instansreformen.
Utvalget fant ikke at erfaringene fra Lilandsaken gir grunn til å gå nærmere
inn på om lovens vilkår for gjenopptakelse bør
vurderes på nytt.
Tallene som departementet har hentet inn, viser at dagens regler
blir praktisert mer liberalt enn tidligere antatt, noe som tyder
på at adgangen til å få gjenopptatt en
sak er vid nok. Etter departementets syn bør en høste
erfaringer av endringen av § 392 annet ledd slik den
blir praktisert av en kommisjon, før det eventuelt vurderes å utvide
gjenopptakelsesadgangen ytterligere.
En begjæring om gjenopptagelse som ikke straks forkastes
av domstolene, skal forelegges for påtalemyndigheten til
uttalelse. Praksis er slik at begjæringen om mulig blir
behandlet av den samme personen som var aktor i straffesaken. Utvalget
understreker at tjenestemannen i sin habilitetsvurdering må ta
hensyn til partenes og allmennhetens tillit til saksbehandlingen.
Etter at utvalget la frem sin utredning, vurderte riksadvokaten
om påtalemyndighetens praksis burde legges om, men konkluderte
med at dagens praksis burde fortsette, i hvert fall inntil videre.
Departementet peker på at forslaget om å opprette
en kommisjon vil gi påtalemyndigheten en mer tilbaketrukket
rolle i behandlingen av gjenopptakelsesbegjæringen enn
etter dagens regler.
Utvalget peker på at Lilandsaken har aktualisert debatten
om det er behov for lydopptak fra behandlingen av straffesaker i
norske rettssaler.
Departementet viser til at det siden 1. januar 1986 har
vært adgang til å gjøre lydopptak under
hovedforhandling når retten finner grunn til det. Denne
adgangen har vært lite benyttet i praksis.
På bakgrunn av to-instansreformen ble det i 1997 satt
i gang en prøveordning med lydopptak av hovedforhandlinger
i straffesaker. Departementets foreløpige inntrykk av ordningen
er at lydopptak kan være til nytte i vurderingen av om
det er grunnlag for å gjenoppta en sak, men departementet
vil vente til evalueringen er foretatt med å vurdere om
det i større grad enn i dag bør være
obligatorisk å gjøre lydopptak.
Et av hovedpunktene i utvalgets kritikk av saksbehandlingen i
Lilandsaken var knyttet til de rettsmedisinsk sakkyndige. Det fremgår
av straffeprosessloven § 139 første ledd
at det skal oppnevnes én sakkyndig «med mindre
retten finner at saken krever to eller flere sakkyndige».
Utvalget peker på at rettsmedisinsk sakkyndige erklæringer
ofte inneholder skjønnsmessige vurderinger, noe som tilsier
at lovens hovedregel i slike tilfeller bør være
at det oppnevnes to sakkyndige.
Blant annet på bakgrunn av erfaringene fra Lilandsaken
oppnevnte Justisdepartementet 2. april 1998 et utvalg for å gjennomgå rettsmedisinsk
kvalitetssikring og kontroll i straffesaker. Utvalget avga sin utredning
2. april 2001, publisert som NOU 2001:12 Rettsmedisinsk
sakkyndighet i straffesaker.
Dette utvalget legger frem en rekke forslag om praksis- og regelendringer,
blant annet om at habilitetsreglene for sakkyndige skjerpes. Utvalget
går inn for at det bør trekkes klarere skillelinjer
mellom politiets og rettens bruk av sakkyndige. Det foreslås
at det skal fremgå av straffeprosessloven at sakkyndige
skal ha skriftlig mandat for sine oppdrag, og utvalget går inn
for at fagmiljøene bør utarbeide nærmere
retningslinjer for de rettsmedisinske undersøkelsene. Det fremheves
også at det bør komme klart frem med hvilken grad
av sikkerhet den sakkyndige uttaler seg.
Utvalget går videre inn for at det i større
utstrekning enn i dag innføres en systematisk kvalitetssikring av
de sakkyndiges virksomhet, for eksempel i form av akkreditering
eller sertifisering, og det bør utvikles et undervisningstilbud
i sakkyndigarbeid i straffesaker. Utvalget støtter forslaget
fra Lilandutvalget om at plikten til å sende inn erklæringene
til Den rettsmedisinske kommisjon skal flyttes til påtalemyndigheten. Endelig
foreslår utvalget at det opprettes en oversikt over kvalifiserte
rettsmedisinsk sakkyndige som kan brukes i straffesaker.
Departementet vil med det første sende utvalgets forslag
på høring. Som ledd i oppfølgningen vil
det også bli vurdert om det kan være behov for å endre straffeprosessloven § 139
første ledd, slik at det i utgangspunktet skal oppnevnes
to sakkyndige i saker der et dødsfall kan skyldes kriminelle
forhold.
I kjennelsen inntatt i Rt. 1996 side 769 tok Høyesterett
stilling til krav om godtgjørelse og dekning av omkostninger
fra tre utenrettslige hjelpere som hadde bistått Per Liland
i arbeidet med å få gjenopptatt saken. Kravene
ble ikke tatt til følge, idet Høyesterett uttalte
at straffeprosessloven § 438 bare gir siktede
selv krav på dekning av nødvendige utgifter til
hans forsvar.
I innstilling 20. mai 1997 fra Privatetterforskningsutvalget,
går flertallet i utvalget inn for at det bør bli
adgang til offentlig dekning av utgifter til privat etterforsker
i straffesak. Innstillingen ble sendt på høring,
og et stort flertall av høringsinstansene gikk imot utvalgets
forslag.
Utvalgets forslag reiser kompliserte spørsmål
som departementet vil komme tilbake til. Departementet er imidlertid
enig med Høyesterett i at det i helt spesielle tilfeller
kan være rimelig at også andre enn siktede får erstattet
sine omkostninger dersom en straffesak blir gjenopptatt, i hvert
fall dersom omkostningene har vært av vesentlig betydning
for at saken ble gjenopptatt og den nye behandlingen fører
til frifinnelse. Departementet foreslår derfor at straffeprosessloven § 438
tilføyes et annet ledd, som åpner for slik dekning
av omkostninger.
Utvalget konkluderte blant annet med at daværende statsadvokat
Håkon Wiker under deler av straffesaken mot Liland i 1970
var «subjektiv og fordømmende», og ikke «preget
av den objektivitet som følger av straffeprosessloven og
uskrevne normer for påtalemyndighetens opptreden».
Departementet finner det riktig å gjøre Stortinget
kjent med at Wiker har kommet med innvendinger mot deler av utvalgsarbeidet, og
departementet har vært oppmerksom på kritikken
i behandlingen av utredningen.
På bakgrunn av flere konkrete klagesaker er Justisdepartementet
blitt anmodet av Stortingets ombudsmann for forvaltningen om å foreta
en generell gjennomgåelse av saksbehandlingsreglene for
granskningskommisjoner. Regjeringen vil oppnevne et utvalg som skal
foreta en generell og prinsipiell vurdering av granskningskommisjoners
sammensetning, oppgaver, rettslige status og saksbehandling.
Komiteen er tilfreds med at Regjeringen
nå gir en orientering om granskingen av og oppfølgingen
av det videre arbeidet knyttet til erfaringene etter Lilandsaken. Komiteen ser
det som svært viktig at de svakheter som ble avdekket under
Lilandsaken resulterer i konkrete tiltak der regler og praksis forbedres for å søke å forhindre
tilsvarende justismord i fremtiden. Komiteen har
merket seg at endringer foretatt i vilkårene for gjenopptagelse,
innføringen av to-instansreformen, og den ordning som nå foreslås
med en gjenopptakelseskommisjon langt på vei imøtekommer
forhold som har vært kritisert.
Komiteen mener det i utgangspunktet er mye som
taler for at man bør ta lydopptak fra straffesaker, og
imøteser departementets evaluering 1. august 2001 av
den pågående prøveordningen. Komiteen henviser
til Sverige hvor alle rettssaler er utstyrt med båndopptakere.
Lydopptak kan øke rettssikkerheten i norske rettssaler. Komiteen vil
hevde det er særlig viktig for ankeinstansene å få denne
muligheten, fordi det da vil være lettere å referere
til hva vitner tidligere har sagt i rettssalen.
Komiteen fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen i statsbudsjettet for 2002
redegjøre for ordningen med lydopptak i rettssaler, og
fremme eventuelle forslag om en permanent ordning med lydopptak
av hovedforhandling i straffesaker.»
Komiteen er meget tilfreds med at det er avgitt en
egen utredning om de rettsmedisinsk sakkyndige i straffesaker. Komiteen viser
til at de sakkyndige har en særdeles viktig og sentral
rolle i straffesaker, og ser ikke bort fra at de sakkyndiges innflytelse øker
etter hvert som straffesakene blir mer omfattende og komplekse.
Det er derfor meget betimelig at det nå er laget en utredning
som retter seg mot de sakkyndiges rolle, og komiteen ber
departementet prioritere oppfølgingen av denne utredningen
høyt.
Komiteen viser til at endringen i straffeprosessloven § 139
der hovedregelen om antall sakkyndige ble endret fra to til en,
er vedtatt relativt nylig. Komiteen er likevel enig
i at man bør revurdere regelen i lys av utvalgets anbefalinger.
Komiteen har også med tilfredshet merket
seg at det foreslås en endring i straffeprosessloven § 438 slik
at Høyesterett i spesielle tilfeller gis adgang til å tilkjenne
også andre enn siktede omkostninger dersom en straffesak
blir gjenopptatt. Komiteen bemerker at det var en
svakhet under behandlingen av Lilandsaken at de som bisto Liland,
og som i avgjørende grad medvirket til at saken kunne gjenopptas, ikke
kunne få dekket sine omkostninger. Dette er nå rettet
opp.
Komiteen har for øvrig merket seg at
Regjeringen vil oppnevne at utvalg som skal foreta en gjennomgang
av reglene om granskningskommisjoner.
Komiteen har for øvrig merket seg Liland-utvalgets
synspunkter på juryordningen, og ser at ordningen kan gjøre
det vanskelig å vurdere om det er grunnlag for å gjenoppta
en straffesak. Dette skyldes bl.a. at juryens avgjørelse
av skyldspørsmålet er slik at det ikke er mulig
senere å vite hvilke faktiske og rettslige forhold avgjørelsen
bygger på.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra
Fremskrittspartiet, ber Regjeringen vurdere om det er mulig å endre
straffeprosessloven slik at det gjennom regler innenfor dagens jurysystem,
ved bruk av meddomsrett eller på annen måte,
kommer klarere frem enn i dag hvilke rettslige og faktiske forhold
avgjørelsen av skyldspørsmålet blir basert
på.