7.1 Innledning

På bakgrunn av Innst. S nr. 127 (1994-1995) fra justiskomiteen traff Stortinget 9. mai 1995 følgende vedtak:

«Stortinget ber regjeringen oppnevne en granskningskommisjon for å granske og vurdere politiets og påtalemyndighetens behandling av Liland-saken.

Dersom granskningskommisjonen finner grunn til det ut fra forhold som avdekkes under granskningen, kan den også foreta en faktisk kartlegging av de prosessuelle sider ved domstolenes behandling av Liland-saken med sikte på å avdekke om regelverket for saksbehandlingen har fungert tilfredsstillende eller om det er grunnlag for endringer.»

Etter anmodning fra Stortinget oppnevnte regjeringen ved kongelig resolusjon 13. juli 1995 et utvalg som fikk i oppdrag bl.a. å granske og vurdere politiets og påtalemyndighetens behandling av straffesaken mot Per Kristian Liland. Utvalget leverte sin rapport til Justisdepartementet 1. juli 1996 (NOU 1996:15).

7.2 Gjennomføringen av granskingen

På grunnlag av sin gjennomgåelse av saken, konstaterer utvalget flere former for svikt og svakheter i saksbehandlingen.

Kritikken kan i hovedsak knyttes til tre forhold, jf. NOU 1996:15 side 16 flg.:

«(1) Etterforskningen ble anlagt for ensporet hva angår personkrets og for begrenset hva angår tidsrom for ugjerningene.

(2) Den holdning overfor Liland som statsadvokaten ga uttrykk for under deler av straffesaken i 1970, var subjektiv og fordømmende.

(3) De rettsmedisinsk sakkyndiges undersøkelser og uttalelser med hensyn til gjerningstidspunkt og dødstidspunkt var til dels utilstrekkelige, og samspillet mellom disse sakkyndige og de juridiske aktører i straffesaken har ikke vært godt nok og bidro ikke til nødvendig opplysning av sakens faktum.»

7.3 Justisdepartementets oppfølging av utredningen

7.3.1 Innledning

Lilandsaken viser at det er god grunn til å vurdere om ikke det i større grad enn i dag bør være et samfunnsansvar å avdekke slike forhold som loven viser til. Det bør ikke være slik at en person som kan være uskyldig dømt, er avhengig av å ha frivillige hjelpere for å få gjenopptatt sin sak. Dette er en av begrunnelsene for forslaget om å opprette en egen kommisjon for å behandle begjæringer om gjenopptakelse av straffesaker.

7.3.2 Bevisstgjøring og debatt

Departementet fremhever at det påhviler den enkelte i påtalemyndigheten og domstolene et selvstendig ansvar for å ta lærdom av erfaringene fra Liland­saken. Utvalgets rapport er sendt til landets statsadvokater, politimestre og lederne for politiets særinstitusjoner. Departementet ba om at utredningen ble brukt som grunnlag for en intern debatt i politiet og påtalemyndigheten.

7.3.3 Generelt om behovet for regelendringer som følge av Lilandsaken

Utvalget peker på at straffeprosesslovgivningen er endret en rekke ganger de siste tiårene, og at endringene i stor grad retter opp de svakhetene som Lilandsaken avdekket. I første rekke gjelder dette vedtagelsen av den nye straffeprosessloven i 1981, og to-instansreformen som ble satt i kraft i 1995.

7.3.4 Hvilke dommere som bør behandle en begjæring om gjenopptakelse

Siden det nå fremmes forslag om å opprette en egen kommisjon for å behandle begjæringer om gjenopptakelse, finner ikke departementet grunn til å gå nærmere inn på dette spørsmålet.

7.3.5 Om loven gir tilstrekkelig adgang til å få gjenopptatt en straffesak med fellende dom

Vilkårene for å få gjenopptatt en fellende straffedom i straffeprosessloven § 392 annet ledd ble myket opp noe i forbindelse med to-instansreformen. Utvalget fant ikke at erfaringene fra Lilandsaken gir grunn til å gå nærmere inn på om lovens vilkår for gjenopptakelse bør vurderes på nytt.

Tallene som departementet har hentet inn, viser at dagens regler blir praktisert mer liberalt enn tidligere antatt, noe som tyder på at adgangen til å få gjenopptatt en sak er vid nok. Etter departementets syn bør en høste erfaringer av endringen av § 392 annet ledd slik den blir praktisert av en kommisjon, før det eventuelt vurderes å utvide gjenopptakelsesadgangen ytterligere.

7.3.6 Hvem i påtalemyndigheten bør behandle gjenopptakelsessaken?

En begjæring om gjenopptagelse som ikke straks forkastes av domstolene, skal forelegges for påtalemyndigheten til uttalelse. Praksis er slik at begjæringen om mulig blir behandlet av den samme personen som var aktor i straffesaken. Utvalget understreker at tjenestemannen i sin habilitetsvurdering må ta hensyn til partenes og allmennhetens tillit til saksbehandlingen.

Etter at utvalget la frem sin utredning, vurderte riksadvokaten om påtalemyndighetens praksis burde legges om, men konkluderte med at dagens praksis burde fortsette, i hvert fall inntil videre. Departementet peker på at forslaget om å opprette en kommisjon vil gi påtalemyndigheten en mer tilbaketrukket rolle i behandlingen av gjenopptakelsesbegjæringen enn etter dagens regler.

7.3.7 Lydopptak fra hovedforhandlingen i straffesaker

Utvalget peker på at Lilandsaken har aktualisert debatten om det er behov for lydopptak fra behandlingen av straffesaker i norske rettssaler.

Departementet viser til at det siden 1. januar 1986 har vært adgang til å gjøre lydopptak under hovedforhandling når retten finner grunn til det. Denne adgangen har vært lite benyttet i praksis.

På bakgrunn av to-instansreformen ble det i 1997 satt i gang en prøveordning med lydopptak av hovedforhandlinger i straffesaker. Departementets foreløpige inntrykk av ordningen er at lydopptak kan være til nytte i vurderingen av om det er grunnlag for å gjenoppta en sak, men departementet vil vente til evalueringen er foretatt med å vurdere om det i større grad enn i dag bør være obligatorisk å gjøre lydopptak.

7.3.8 Bruk av sakkyndighet i straffesaker

Et av hovedpunktene i utvalgets kritikk av saksbehandlingen i Lilandsaken var knyttet til de rettsmedisinsk sakkyndige. Det fremgår av straffeprosessloven § 139 første ledd at det skal oppnevnes én sakkyndig «med mindre retten finner at saken krever to eller flere sakkyndige». Utvalget peker på at rettsmedisinsk sakkyndige erklæringer ofte inneholder skjønnsmessige vurderinger, noe som tilsier at lovens hovedregel i slike tilfeller bør være at det oppnevnes to sakkyndige.

Blant annet på bakgrunn av erfaringene fra Lilandsaken oppnevnte Justisdepartementet 2. april 1998 et utvalg for å gjennomgå rettsmedisinsk kvalitetssikring og kontroll i straffesaker. Utvalget avga sin utredning 2. april 2001, publisert som NOU 2001:12 Rettsmedisinsk sakkyndighet i straffesaker.

Dette utvalget legger frem en rekke forslag om praksis- og regelendringer, blant annet om at habilitetsreglene for sakkyndige skjerpes. Utvalget går inn for at det bør trekkes klarere skillelinjer mellom politiets og rettens bruk av sakkyndige. Det foreslås at det skal fremgå av straffeprosessloven at sakkyndige skal ha skriftlig mandat for sine oppdrag, og utvalget går inn for at fagmiljøene bør utarbeide nærmere retningslinjer for de rettsmedisinske undersøkelsene. Det fremheves også at det bør komme klart frem med hvilken grad av sikkerhet den sakkyndige uttaler seg.

Utvalget går videre inn for at det i større utstrekning enn i dag innføres en systematisk kvalitetssikring av de sakkyndiges virksomhet, for eksempel i form av akkreditering eller sertifisering, og det bør utvikles et undervisningstilbud i sakkyndigarbeid i straffesaker. Utvalget støtter forslaget fra Lilandutvalget om at plikten til å sende inn erklæringene til Den rettsmedisinske kommisjon skal flyttes til påtalemyndigheten. Endelig foreslår utvalget at det opprettes en oversikt over kvalifiserte rettsmedisinsk sakkyndige som kan brukes i straffesaker.

Departementet vil med det første sende utvalgets forslag på høring. Som ledd i oppfølgningen vil det også bli vurdert om det kan være behov for å endre straffeprosessloven § 139 første ledd, slik at det i utgangspunktet skal oppnevnes to sakkyndige i saker der et dødsfall kan skyldes kriminelle forhold.

7.3.9 Erstatning for omkostninger til andre enn siktede

I kjennelsen inntatt i Rt. 1996 side 769 tok Høyesterett stilling til krav om godtgjørelse og dekning av omkostninger fra tre utenrettslige hjelpere som hadde bistått Per Liland i arbeidet med å få gjenopptatt saken. Kravene ble ikke tatt til følge, idet Høyesterett uttalte at straffeprosessloven § 438 bare gir siktede selv krav på dekning av nødvendige utgifter til hans forsvar.

I innstilling 20. mai 1997 fra Privatetterforsk­ningsutvalget, går flertallet i utvalget inn for at det bør bli adgang til offentlig dekning av utgifter til privat etterforsker i straffesak. Innstillingen ble sendt på høring, og et stort flertall av høringsinstansene gikk imot utvalgets forslag.

Utvalgets forslag reiser kompliserte spørsmål som departementet vil komme tilbake til. Departementet er imidlertid enig med Høyesterett i at det i helt spesielle tilfeller kan være rimelig at også andre enn siktede får erstattet sine omkostninger dersom en straffesak blir gjenopptatt, i hvert fall dersom omkostningene har vært av vesentlig betydning for at saken ble gjenopptatt og den nye behandlingen fører til frifinnelse. Departementet foreslår derfor at straffeprosessloven § 438 tilføyes et annet ledd, som åpner for slik dekning av omkostninger.

7.3.10 Kritikken mot utvalgets saksbehandling, og behovet for å vurdere endringer i regelverket for granskingskommisjoner

Utvalget konkluderte blant annet med at daværende statsadvokat Håkon Wiker under deler av straffesaken mot Liland i 1970 var «subjektiv og fordømmende», og ikke «preget av den objektivitet som følger av straffeprosessloven og uskrevne normer for påtalemyndighetens opptreden». Departementet finner det riktig å gjøre Stortinget kjent med at Wiker har kommet med innvendinger mot deler av utvalgsarbeidet, og departementet har vært oppmerksom på kritikken i behandlingen av utredningen.

På bakgrunn av flere konkrete klagesaker er Justisdepartementet blitt anmodet av Stortingets ombudsmann for forvaltningen om å foreta en generell gjennomgåelse av saksbehandlingsreglene for granskningskommisjoner. Regjeringen vil oppnevne et utvalg som skal foreta en generell og prinsipiell vurdering av granskningskommisjoners sammensetning, oppgaver, rettslige status og saksbehandling.

7.4 Komiteens merknader

Komiteen er tilfreds med at Regjeringen nå gir en orientering om granskingen av og oppfølgingen av det videre arbeidet knyttet til erfaringene etter Lilandsaken. Komiteen ser det som svært viktig at de svakheter som ble avdekket under Lilandsaken resulterer i konkrete tiltak der regler og praksis forbedres for å søke å forhindre tilsvarende justismord i fremtiden. Komiteen har merket seg at endringer foretatt i vilkårene for gjenopptagelse, innføringen av to-instansreformen, og den ordning som nå foreslås med en gjenopptakelseskommisjon langt på vei imøtekommer forhold som har vært kritisert.

Komiteen mener det i utgangspunktet er mye som taler for at man bør ta lydopptak fra straffesaker, og imøteser departementets evaluering 1. august 2001 av den pågående prøveordningen. Komiteen henviser til Sverige hvor alle rettssaler er utstyrt med båndopptakere. Lydopptak kan øke rettssikkerheten i norske rettssaler. Komiteen vil hevde det er særlig viktig for ankeinstansene å få denne muligheten, fordi det da vil være lettere å referere til hva vitner tidligere har sagt i rettssalen.

Komiteen fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen i statsbudsjettet for 2002 redegjøre for ordningen med lydopptak i rettssaler, og fremme eventuelle forslag om en permanent ordning med lydopptak av hovedforhandling i straffesaker.»

Komiteen er meget tilfreds med at det er avgitt en egen utredning om de rettsmedisinsk sakkyndige i straffesaker. Komiteen viser til at de sakkyndige har en særdeles viktig og sentral rolle i straffesaker, og ser ikke bort fra at de sakkyndiges innflytelse øker etter hvert som straffesakene blir mer omfattende og komplekse. Det er derfor meget betimelig at det nå er laget en utredning som retter seg mot de sakkyndiges rolle, og komiteen ber departementet prioritere oppfølgingen av denne utredningen høyt.

Komiteen viser til at endringen i straffeprosessloven § 139 der hovedregelen om antall sakkyndige ble endret fra to til en, er vedtatt relativt nylig. Komiteen er likevel enig i at man bør revurdere regelen i lys av utvalgets anbefalinger.

Komiteen har også med tilfredshet merket seg at det foreslås en endring i straffeprosessloven § 438 slik at Høyesterett i spesielle tilfeller gis adgang til å tilkjenne også andre enn siktede omkostninger dersom en straffesak blir gjenopptatt. Komiteen bemerker at det var en svakhet under behandlingen av Lilandsaken at de som bisto Liland, og som i avgjørende grad medvirket til at saken kunne gjenopptas, ikke kunne få dekket sine omkostninger. Dette er nå rettet opp.

Komiteen har for øvrig merket seg at Regjeringen vil oppnevne at utvalg som skal foreta en gjennomgang av reglene om granskningskommisjoner.

Komiteen har for øvrig merket seg Liland-utvalgets synspunkter på juryordningen, og ser at ordningen kan gjøre det vanskelig å vurdere om det er grunnlag for å gjenoppta en straffesak. Dette skyldes bl.a. at juryens avgjørelse av skyldspørsmålet er slik at det ikke er mulig senere å vite hvilke faktiske og rettslige forhold avgjørelsen bygger på.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, ber Regjeringen vurdere om det er mulig å endre straffeprosessloven slik at det gjennom regler innenfor dagens jurysystem, ved bruk av meddomsrett eller på annen måte, kommer klarere frem enn i dag hvilke rettslige og faktiske forhold avgjørelsen av skyldspørsmålet blir basert på.