Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Ranveig
Frøiland, Svein Roald Hansen, Tore Nordtun, Torstein Rudihagen
og Hill-Marta Solberg, fra Høyre, Svein Flåtten,
Torbjørn Hansen, Heidi Larssen og Jan Tore Sanner, fra Fremskrittspartiet,
Gjermund Hagesæter, lederen Siv Jensen og Per Erik Monsen,
fra Sosialistisk Venstreparti, Øystein Djupedal, Audun
Bjørlo Lysbakken og Heidi Grande Røys, fra Kristelig
Folkeparti, Ingebrigt S. Sørfonn og Bjørg Tørresdal,
fra Senterpartiet, Morten Lund, fra Venstre, May Britt Vihovde,
og fra Kystpartiet, Steinar Bastesen, viser til Stortingets
forretningsorden § 19 annet og tredje ledd, som lyder:
«Senest den 20. november skal finanskomiteen avgi
innstilling (Budsjett-innst. S. I) om nasjonalbudsjettet og statsbudsjettet,
med forslag til rammevedtak for bevilgninger i samsvar med inndeling
i rammeområder fastsatt av Stortinget i henhold til § 22
tredje ledd. Forslag til bevilgningsvedtak som utformes i innstillingen
eller fremsettes ved behandlingen av den, skal inneholde beløp
for alle rammer, og kan ikke gå under rammenivå.
I Stortinget kan det ikke voteres særskilt over enkelte
deler av et slikt forslag.
Finanskomiteen avgir samtidig
innstilling vedrørende skatter og avgifter og rammetilskudd
til kommuner og fylkeskommuner.»
Komiteen viser til at regjeringen Stoltenberg
i statsråd 28. september 2001 fremmet Ot.prp. nr. 1 (2001-2002)
Skatte- og avgiftsopplegget 2002 - lovendringer.
I brev 18. oktober 2001 fra Finansdepartementet til finanskomiteen
ble det gjort oppmerksom på enkelte feil i proposisjonen.
Brevet er vedlagt innstillingen.
Videre fremmet regjeringen Bondevik II i statsråd 9.
november 2001 for det ene foreløpig utgave av Ot.meld.
nr. 2 (2001-2002) Om tilbaketrekning av deler av Ot.prp. nr. 1 (2001-2002)
Skatte- og avgiftsopplegget 2002 - lovendringer og for det andre
foreløpig utgave av Ot.prp. nr. 21 (2001-2002) Om lov om
endringer i skatte- og avgiftslovgivningen (endret skatte- og avgiftsopplegg
2002).
Komiteen fremmer i denne innstillingen forslag
til lovendringer vedrørende skatte- og avgiftsopplegget
2002. Komiteen viser til at det er ulike syn i komiteen når
det gjelder skatteopplegget. Komiteen viser i denne
forbindelse til komiteens og de enkelte fraksjoners
forslag og merknader nedenfor.
Etter gjeldende regler gis skattyter fradrag for reise mellom
hjem og arbeidssted (arbeidsreise) med den del av samlet beregnet
reisebeløp som overstiger 8 800 kroner i løpet
av inntektsåret. Det foreslås at denne nedre beløpsgrensen
justeres med anslått lønnsvekst til 9 200 kroner
for inntektsåret 2002. Forslaget er nærmere omtalt
i St.prp. nr. 1 (2001-2002) Skatte-, avgifts- og tollvedtak.
Det vises til forslag til endring i skatteloven § 6-44 første
ledd annet punktum. Departementet foreslår at endringen
trer i kraft straks med virkning fra og med inntektsåret
2002.
Komiteen viser til merknader i punkt
2.1.5.2 i Budsjett-innst. S. nr. 1 (2001-2002).
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Senterpartiet og Kystpartiet, slutter seg
til forslaget til endring av skatteloven § 6-44 første
ledd annet punktum.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Senterpartiet og Kystpartiet går imot forslaget
om endring av skatteloven § 6-44 første ledd annet
punktum.
Etter gjeldende regler skal det ikke betales trygdeavgift når
inntekten er mindre enn 22 200 kroner. Det foreslås at
denne nedre beløpsgrensen justeres med anslått
lønnsvekst til 23 000 kroner for inntektsåret 2002.
Forslaget er nærmere omtalt i St.prp. nr. 1 (2001-2002)
Skatte-, avgifts- og tollvedtak.
Det vises til forslag til endring i folketrygdloven § 23-3
fjerde ledd. Departementet foreslår at endringen trer i
kraft straks med virkning fra og med inntektsåret 2002.
Komiteen viser til merknader i punkt
2.7.2 i Budsjett-innst. S. nr. 1 (2001-2002).
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Sosialistisk Venstreparti, slutter seg til forslaget til endring
av folketrygdloven § 23-3 fjerde ledd.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti fremmer
følgende forslag:
«I lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd
(folketrygdloven) gjøres følgende endring:
I
§ 23-3 fjerde ledd skal lyde:
Det skal ikke betales avgift når inntekten er
mindre enn 34 600 kroner. Avgiften må ikke utgjøre
mer enn 25 pst. av den del av inntekten som overstiger 34 600
kroner.
II
Endringen under I trer i kraft straks med virkning fra og med
inntektsåret 2002.»
Etter gjeldende regler kan det kreves fradrag med inntil 900
kroner for betalt fagforeningskontingent. Tilsvarende gjelder for
aktive yrkesutøvere/næringsdrivende som
betaler kontingent til visse landsomfattende yrkes- og næringsorganisasjoner.
Det foreslås å heve denne grensen til 1 800 kroner
for inntektsåret 2002.
Videre gis skattyter fradrag for gaver til visse frivillige organisasjoner
når gaven utgjør minst 500 kroner i det året
gaven gis. Det maksimale fradrag etter denne bestemmelsen og for
fagforeningskontingent, er til sammen 900 kroner. Det foreslås
at denne øvre beløpsgrensen heves til 1 800 kroner
for inntektsåret 2002.
Forslagene er nærmere omtalt i St.prp. nr. 1 (2001-2002)
Skatte-, avgifts- og tollvedtak.
Etter skatteloven § 6-50 fjerde ledd kan det maksimalt
gis fradrag for gaver og fagforeningskontingent med til sammen 900
kroner, noe som nå vil bli endret til 1 800 kroner. Det
gjelder ikke en tilsvarende samordning for fradrag for gaver og
kontingent til henholdsvis arbeidsgiverforening og yrkes- og næringsorganisasjoner.
Etter departementets syn bør det skje samordning også av
disse fradragene, slik at det blir en større grad av likestilling
mellom næringsdrivende og lønnstakere. Det foreslås
derfor at skattyter som krever fradrag for kontingent til arbeidsgiverforening
eller yrkes- og næringsorganisasjon med to promille av samlet
utbetalt lønn, ikke gis fradrag for gaver til frivillige
organisasjoner. For andre som krever fradrag etter § 6-19
gis det maksimalt fradrag for gaver og kontingent med til sammen
1 800 kroner årlig.
Det vises til forslag til endringer i skatteloven § 6-19
annet ledd fjerde punktum, § 6-20 fjerde ledd annet punktum
og § 6-50 fjerde ledd. Departementet foreslår
at endringene trer i kraft straks med virkning fra og med inntektsåret
2002.
Regjeringen Bondevik II trekker i meldingen tilbake forslaget
om endringer i skatteloven §§ 6-19 annet ledd
fjerde punktum, 6-20 fjerde ledd annet punktum og 6-50 fjerde ledd.
Det vises til nærmere omtale i St.prp. nr. 1. Tillegg nr.
4 (2001-2002) punkt 2.2.6.
Komiteen viser til at forslaget om økning
av fradragsgrensene er omtalt også i St.prp. nr. 1 (2001-2002)
Skatte-, avgifts- og tollvedtak punkt 2.2.4.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og
Sosialistisk Venstreparti viser til at regjeringen Stoltenberg
foreslo en dobling av fagforeningsfradraget til 1 800 kroner fra
2002. Fradraget ville da komme tilbake til nivået før
budsjettforliket for 1999 mellom sentrumspartiene, Høyre
og Fremskrittspartiet der fradraget ble halvert til 900 kroner. Disse
medlemmer er skuffet over at regjeringen Bondevik II foreslår
en halvering av fradraget i forhold til regjeringen Stoltenbergs
forslag. Fagorganiserte skal dermed bidra til å finansiere øvrige
skatte- og avgiftslettelser i regjeringens budsjett.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Senterpartiet mener regjeringen Bondevik
II med dette forslaget viser en klart negativ holdning til fagbevegelsen. Disse
medlemmer viser også til at Høyre i valgkampen
lovet Landsorganisasjonen økt fradrag for fagforeningskontingent
og gaver. I brevet fra Jan Petersen av 6. september 2001 heter det:
«Høyre vil utvide ordningen med fradrag
for bidrag/kontingent til frivillige organisasjoner, og øke rammen
for fradrag. Fagforeningskontingent skal kunne trekkes fra innenfor
denne økte rammen.»
Disse medlemmer viser til at regjeringen Bondevik
II ikke har funnet rom for en økning i fagforeningsfradraget
innenfor en ramme der det gis ytterligere 3,4 mrd. kroner i skattelette. Disse
medlemmer er også skuffet over at statsminister
Bondevik har varslet at ordningen med fradrag for gaver til frivillige
organisasjoner skal skilles ut fra ordningen med fradrag for fagforeningskontingent.
Disse medlemmer fremmer forslag om at fradrag
for fagforeningskontingent, gaver m.v. settes til 1 800 kroner.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk
Venstreparti, Senterpartiet og Kystpartiet fremmer følgende forslag:
«I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av
formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende
endringer:
§ 6-19 annet ledd fjerde punktum skal lyde:
Fradrag kan enten gis med inntil 1 800 kroner eller med
inntil to promille av samlet utbetalt lønn.
§ 6-20 fjerde ledd annet punktum skal lyde:
Fradrag kan samlet gis med inntil 1 800 kroner eller med en forholdsmessig
del av dette beløpet når fradragsberettiget kontingent
er betalt for bare en del av inntektsåret.
§ 6-50 fjerde ledd skal lyde:
Fradrag etter reglene i denne paragraf gis bare når gaven
utgjør minst 500 kroner i det året da gaven er gitt.
Det gis maksimalt fradrag for gaver etter denne paragraf og fagforeningskontingent
med til sammen 1 800kroner årlig.
For skattyter som krever fradrag for kontingent til arbeidsgiverforening
eller yrkes- og næringsorganisasjon etter § 6-19
med to promille av samlet utbetalt lønn gis det ikke fradrag
etter denne bestemmelsen. For andre som krever fradrag etter § 6-19
gis det maksimalt fradrag for gaver etter denne paragraf og kontingent
etter § 6-19 med til sammen 1 800 kroner årlig.»
Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig
Folkeparti og Venstre viser til at Regjeringen foreslår å videreføre
det maksimale fradraget for fagforeningskontingent, fradraget for
gaver til visse frivillige organisasjoner, og fradraget for medlemskontingent
til næringsorganisasjoner på 900 kroner i 2002.
Det normale er at utgifter av denne typen inngår i minstefradraget. Disse
medlemmer viser til at samarbeidspartiene i sitt justerte
budsjettforslag foreslår å øke satsen
i minstefradraget til 23 pst. Dette bidrar til lavere skatt og ikke
minst til å gjøre det mer lønnsomt å arbeide.
Disse medlemmer ser det som en sentral oppgave å legge
forholdene til rette for frivillige organisasjoner. I denne forbindelse
vil Regjeringen se nærmere på ulike tiltak som
kan bedre de økonomiske rammebetingelsene, blant annet
muligheten for inntektsfradrag for gaver til visse frivillige organisasjoner. Disse
medlemmer vil også vise til at Regjeringen foreslår å øke
støtten til frivillige organisasjoner med ytterligere 100
mill. kroner i forhold til regjeringen Stoltenbergs forslag.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet foreslår
at fradrag for fagforeningskontingent settes til 0 kroner mens fradrag
for bidrag til frivillige organisasjoner settes til 1 800 kroner
og fremmer følgende forslag:
«I lov av 26. mars 1999 nr. 14 om skatt
av formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende
endringer:
I
§ 6-20 oppheves.
§ 6-50 fjerde ledd skal lyde:
Fradrag etter reglene i denne paragraf gis bare når gaven
utgjør minst 500 kroner i det året da gaven er gitt.
Det gis maksimalt fradrag for gaver etter denne paragraf med til
sammen 1 800kroner årlig.
II
Endringene under I trer i kraft straks med virkning fra
og med inntektsåret 2002.»
Det legges opp til at ligningstakstene for fast eiendom som utgangspunkt
skal økes med 5 pst. fra 2001 til 2002. Det vises imidlertid
til omtalen av en maksimalgrense for ligningsverdiene for boliger
i kap. 16 i proposisjonen.
Regjeringen Bondevik II er uenig i at ligningstakstene for fast
eiendom økes. Det vises til nærmere omtale i St.prp.
nr. 1. Tillegg nr. 4 (2001-2002) punkt 2.2.2.
Komiteen viser til merknader i punkt
2.1.14.3 i Budsjett-innst. S. nr. 1 (2001-2002).
Prosentinntekt av bolig- eller fritidseiendommer beregnes med
utgangspunkt i eiendommens ligningsverdi pr. 1. januar i ligningsåret.
Etter gjeldende regler skal prosentinntekten beregnes til 2,5 pst.
av ligningsverdien opp til 451 000 kroner. For boligeiendommer skal
det ved beregningen av prosentinntekt gis et bunnfradrag i ligningsverdien
på 51 250 kroner. For den delen av ligningsverdien som
før fradrag overstiger 451 000 kroner, skal inntekten beregnes
til 5 pst. Bunnfradraget gis ikke ved beregning av prosentinntekt
av fritidseiendom.
Regjeringen foreslår å heve bunnfradraget til 80 000
kroner. Hevingen av bunnfradraget gjennomføres ved endring
i skatteloven. Det vises til forslag til endring i skatteloven § 7-11
første ledd bokstav d. Lovendringen foreslås å tre
i kraft straks med virkning fra og med inntektsåret 2002.
Komiteen viser til at forslaget er
omtalt også i St.prp. nr. 1. Tillegg nr. 4 (2001-2002)
punkt 2.2.2 og viser til merknader i punkt 2.1.14.3 i Budsjett-innst.
S. nr. 1 (2001-2002).
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Fremskrittspartiet, Senterpartiet og Kystpartiet, slutter
seg ikke til forslaget om endring i skatteloven § 7-11.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Sosialistisk
Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Venstre slutter seg
til forslaget om endring i skatteloven § 7-11.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til merknader i punkt 2.1.14.3 i Budsjett-innst. S. nr. 1 (2001-2002)
og fremmer følgende forslag:
«I lov 26. mars 1999 nr. 14 om lov om skatt
av formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende
endringer:
§ 7-11 første ledd bokstav a skal
lyde:
Prosentinntekten beregnes til 1,875 pst. av eiendommens
ligningsverdi 1. januar i ligningsåret etter fradrag som
fastsatt i bokstav d. For den delen av ligningsverdien som før
fradrag overstiger 451 000 kroner, skal inntekten likevel beregnes
til 3,75 pst.
§ 7-12 sjette ledd bokstav a skal lyde:
Prosentinntekt beregnes med 1,875 pst. av andel av eiendommens
ligningsverdi 1. januar i ligningsåret etter fradrag som
fastsatt i § 7-11 d. For den delen av andel av ligningsverdi
som før fradrag overstiger 451 000 kroner, skal
inntekt likevel beregnes med 3,75 pst.»
Komiteens medlem fra Kystpartiet viser
til merknad om økning av bunnfradraget i boligbeskatningen
i Budsjett-innst. S. nr. 1 (2000-2001) punkt 2.1.14.3.
Dette medlem fremmer følgende
forslag:
«I
I lov av 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og
inntekt (skatteloven) gjøres følgende endring:
§ 7-11 første ledd bokstav d første
punktum skal lyde:
Ved beregning av nettoinntekt etter bokstav a skal det
gjøres et fradrag på 200 000 kroner i ligningsverdien.
II
Endringen under I trer i kraft straks med virkning fra
og med inntektsåret 2002.»
Særfradraget gis med hjemmel i skatteloven § 6-81.
Etter gjeldende regler gis det fradrag med inntil 1 470
kroner pr. påbegynt måned fra den tiden skattyter
er 70 år, tar ut alderspensjon etter folketrygdloven § 19-6
eller mottar lovbestemt uførestønad/-pensjon på grunn
av betydelig nedsatt ervervsevne. Til sammen utgjør dette
maksimalt 17 640 kroner i særfradrag for skattytere som
kan kreve fradrag for hele inntektsåret. Øvrige
skattytere som mottar lovbestemt uførestønad eller
uførepensjon mv. gis halvt særfradrag.
Beløpsgrensen har, gjennom henvisninger fra skatteloven §§ 6-82
til 6-85, betydning også for særfradrag for lettere
nedsatt ervervsevne og for usedvanlig store kostnader ved sykdom.
Regjeringens forslag innebærer at særfradraget økes
til 1 530 kroner pr. måned, det vil si maksimalt 18 360
kroner pr. år.
Det vises til forslag til endringer i skatteloven § 6-81.
Det foreslås at endringene trer i kraft straks med virkning
fra og med inntektsåret 2002.
Komiteen viser til at forslaget er
omtalt også i St.prp. nr. 1. Tillegg nr. 4 (2001-2002)
punkt 2.2.4 og viser til merknader i Budsjett-innst. S. nr. 1 (2001-2002)
punkt 2.1.3.3.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Senterpartiet går imot Regjeringens
forslag om endring av skatteloven § 6-81.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig
Folkeparti, Venstre og Kystpartiet slutter seg til forslaget
om endring i skatteloven § 6-81.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til merknader i punkt 2.1.3.3 i Budsjett-innst. S. nr. 1 (2001-2002)
og fremmer følgende forslag:
«I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av
formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende
endringer:
I
§ 6-81 første ledd bokstav a skal
lyde:
a. Fra og med den måned skattyter fyller
70 år, gis det et særfradrag i alminnelig inntekt
på 2 083 kroner pr. påbegynt måned. Ektefeller
har til sammen rett til samme særfradrag som en enslig.
§ 6-81 annet ledd skal lyde:
Fra og med den måned skattyter mottar foreløpig uførestønad
etter folketrygdloven § 12-16 eller uførepensjon
fordi ervervsevnen er satt ned med minst 2/3, gis det et
særfradrag i alminnelig inntekt på 2 083 kroner
pr. påbegynt måned.
II
Endringene under I trer i kraft straks med virkning fra
og med inntektsåret 2002.»
Ved behandling av Dokument nr. 8:54 (2000-2001) konkluderte flertallet
i finanskomiteen, alle utenom medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, i
Innst. S. nr. 210 (2000-2001), med at:
«(...) ein heilskapleg vurdering av saldoavskrivningssatsane
må vera ein del av den varsla reformen av skattesystemet
som skal fremjast som eiga melding til hausten.»
Etter Regjeringens syn bør det sentrale prinsippet for
fastsettelsen av avskrivningssatsene fortsatt være at de
i størst mulig grad skal samsvare med faktisk økonomisk
verdifall. En har ikke funnet det ønskelig å vente
med denne presentasjonen og de konkrete forslag til fremleggelsen
av den kommende stortingsmeldingen om skattereform senere i høst.
Det er behov for rask avklaring og iverksetting av forslagene om
nye avskrivningssatser allerede fra og med inntektsåret 2002.
Finansdepartementets vurdering og forslag til nye avskrivningssatser
presenteres i kap. 3 i proposisjonen.
Tabell 3.1 i proposisjonen viser gjeldende saldogrupper og utviklingen
i avskrivningssatsene fra Aarbakkegruppens forslag (NOU 1989:14)
og frem til gjeldende avskrivningssatser.
Departementet legger som nevnt i proposisjonen til grunn de samme
overordnede prinsippene for utforming av avskrivningssatsene som
i Ot.prp. nr. 35 (1990-1991). På bakgrunn av disse prinsippene
og ulike empiriske undersøkelser av faktisk økonomisk
verdifall, foreslår departementet å øke
enkelte avskrivningssatser, jf. tabell 3.3 i proposisjonen.
Gruppe a (kontormaskiner o.l.): En
betydelig andel av innkjøpte kontormaskiner kan trolig
utgiftsføres direkte, siden innkjøpspris ligger
under 15 000 kroner. En noe høyere avskrivningssats enn
i dag vil redusere forskjellen mellom kontormaskiner som kan utgiftsføres
direkte og de som må aktiveres. I tillegg kan empiriske
undersøkelser tyde på at en avskrivningssats på 30
pst. er om lag i samsvar med kontormaskiners faktiske økonomiske
verdifall. Departementet foreslår derfor å øke
avskrivningssatsen på kontormaskiner til 30 pst.
Gruppe b (ervervet forretningsverdi): Avskrivningssatsen
i denne gruppen ble høsten 2000 foreslått redusert
til 20 pst. både av hensyn til faktisk økonomisk
verdifall og for å begrense skattetilpasning, jf. departementets
begrunnelse i Ot.prp. nr. 1 (2000-2001) side 21. Departementet ser
ingen momenter som taler for å endre denne avskrivningssatsen.
Gruppe c (vogntog, lastebiler, busser, varebiler mv.): En
avskrivningssats på 20 pst. er i samsvar med det som legges
til grunn ved beregning av kapitalslit for denne typen realkapital
i det norske nasjonalregnskapet. Ifølge Vegdirektoratet
er gjennomsnittsalderen for vrakede varebiler 14 år, noe
som isolert sett tilsier en saldoavskrivningssats på 15
pst. Gjennomsnittlig levetid for vogntog, busser og lastebiler kan imidlertid
være noe lengre. Departementet foreslår derfor
at en opprettholder en sats på 20 pst.
Gruppe d (personbiler, maskiner, inventar
mv.): En avskrivningssats på 15 pst. for maskiner
og inventar er om lag i samsvar med det som legges til grunn i nasjonalregnskapet
og de empiriske undersøkelsene som er gjennomført.
Det er heller ikke noe empirisk belegg for at levetidene er kortere
i dag enn for 20 år siden, snarere tvert imot. Gjennomsnittsalderen
på norske personbiler ved vraking er nå 17 år,
noe som også kan tyde på at en avskrivningssats
på 15 pst. ikke er for lavt i forhold til faktisk økonomisk
verdifall. I Nasjonalregnskapet benyttes imidlertid en noe høyere sats
for personbiler. Samlet sett taler disse forholdene for å beholde
en avskrivningssats på 15 pst. for alle driftsmidler i
denne saldogruppen.
Gruppe e (skip, fartøyer, rigger
mv.): En avskrivningssats på 14 pst. for denne gruppen
er i samsvar med forslaget i Ot.prp. nr. 35 (1990-1991), selv om empiriske
undersøkelser gir grunnlag for å hevde at det
faktiske verdifallet er godt under 10 pst. Den høyere avskrivningssatsen
ble begrunnet med utgangspunkt i skipsfartens internasjonale karakter.
Norge har siden innført særlige skatteregler for
skip i utenriksfart, slik at dette argumentet for å opprettholde
en høy sats dermed er blitt svakere. Likevel er det fortsatt mange
skip som ikke går inn under disse særreglene, og
som derfor avskrives etter vanlig sats. Departementet har derfor
kommet til at avskrivningssatsen kan opprettholdes på 14
pst.
Gruppe f (fly, helikopter): Den gjeldende
avskrivningssatsen på 12 pst. er den samme som ble foreslått i
Ot.prp. nr. 35 (1990-1991), men noe høyere enn foreslått
av Aarbakkegruppen. Departementet foreslår ingen endringer
i denne avskrivningssatsen, selv om departementet har innhentet
opplysninger som tyder på at levetiden for fly er vesentlig
lengre enn en avskrivningssats på 12 pst. tilsier.
Gruppe g (anlegg for overføring
og distribusjon av elektrisk kraft og elektroteknisk utrustning
i kraftforetak): I Ot.prp. nr. 23 (1995-1996) foreslo departementet
at særlige driftsmidler i nettvirksomhet (linjer, kabler,
master, transformatorer, koblingsanlegg mv.) og tilsvarende driftsmidler
i kraftproduksjon skal avskrives på saldo og med en sats
på 5 pst. Dette ble ansett rimelig i samsvar med faktisk økonomisk
verdifall. Det vises i den forbindelse til følgende merknader i
proposisjonen til endring av skatteloven 1911 §§ 44-2
og 44-5 bokstav g som ble vedtatt 28. juni 1996:
«Driftsmidler som inngår i anlegg for
overføring og distribusjon av kraft vil normalt være «anlegg» etter
skatteloven § 44-2 bokstav g, og saldoavskrives med 5 pst.,
jf. § 44 A-5. Departementet anser det hensiktsmessig at
det lovfestes i § 44 A-2, jf. § 44-5 at linjer,
kabler, transformatorer, koblingsanlegg og lignende elektroteknisk
utrustning (unntatt generatorer) i kraftforetak skal saldoavskrives
med denne satsen.»
Departementet har ikke fått nye opplysninger som gir
grunnlag for å endre den konklusjon som ble lagt til grunn
ved kraftskattereformen. Det foreslås derfor å øke
avskrivningssatsen for de driftsmidler som var omfattet av ovennevnte
lovendring til 5 pst. Det foreslås opprettet en egen saldogruppe
for disse.
Gruppe h (bygg og anlegg, hoteller mv.):
Etter gjeldende regler er avskrivningssatsen for bygg og anlegg
2 pst., bortsett fra for driftsbygninger i landbruket der avskrivningssatsen
er 4 pst. Avhengig av næring avskrives bygg og anlegg i
nasjonalregnskapet med 4 og 3,3 pst., og andre empiriske undersøkelser
kan tyde på at det økonomiske verdifallet er i
størrelsesorden 4 pst. Departementet foreslår
derfor å øke avskrivningssatsen for bygg og anlegg
generelt til 4 pst. og til 8 pst. for bygg med spesielt kort levetid.
Avskrivningssatsen for driftsbygninger i landbruket videreføres
med 4 pst.
Gruppe i (forretningsbygg): Etter
gjeldende regler er det ikke anledning til å avskrive verdifall
på forretningsbygg i sentrale strøk, mens det
er satt en sats på 1 pst. for forretningsbygg i distriktene.
I henhold til de omtalte prinsippene for fastsettelse av avskrivningssatser,
er det ingen grunn til å ha ulike avskrivningssatser i
sentrale strøk og distriktene. Empiriske undersøkelser
tyder dessuten på at en avskrivningssats på 2 pst.
er godt i samsvar med økonomisk verdifall, og departementet
foreslår derfor å øke satsen til 2 pst.
for alle forretningsbygg. Det innebærer at avskrivningssatsen
for bygg i distriktene øker fra 1 pst. til 2 pst., mens
den øker fra 0 til 2 pst. i sentrale strøk.
Departementet viser til forslag til endringer i skatteloven §§ 14-41,
14-43, 14-44, 14-45 og 18-6.
Departementet anslår at de foreslåtte endringene
i avskrivningssatsene vil gi et provenytap på om lag 1,5 mrd.
kroner påløpt i 2002, og om lag 80 mill. kroner bokført.
Tabell 3.4 i proposisjonen viser hvordan provenyet fordeler seg
på de ulike saldogruppene. Anslagene er basert på Statistisk
sentralbyrås saldostatistikk for 1999. I de tilfellene
der det ikke finnes saldostatistikk, er regnskapsstatistikk lagt
til grunn. Det er tatt hensyn til at ikke alle aksjeselskaper og
næringsdrivende er i skatteposisjon.
Komiteen slutter seg til forslagene
til endring av skatteloven §§ 14 41,
14 44, 14 45 og 18-6.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Senterpartiet og Kystpartiet, slutter seg
til forslagene til endring av skatteloven §§ 14-43.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kystpartiet ser det som positivt at Regjeringen foreslår å reversere
noen av de innstrammingene som skjedde høsten 1999 og 2000 vedrørende
takten på utgiftsføringen av kostprisen på ulike
driftsmidler.
Fordi Norge fortsatt har mindre gunstige avskrivningssatser enn
våre naboland er det nødvendig å gå lengre
og reversere hele innstrammingen. Disse medlemmer vil
derfor foreslå at alle avskrivningssatser settes til 1999-nivå.
Dette innebærer bl.a. økning i avskrivningssatsene
for saldogruppene c og d som omfatter henholdsvis lastebiler og
produksjonsmaskiner.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
«I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av
formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende
endringer:
§ 14-43 første og annet ledd skal
lyde:
(1) Saldo for driftsmidler mv. som nevnt i § 14-41 første
ledd kan avskrives med inntil følgende sats:
a. kontormaskiner og lignende - 30 pst.
b. ervervet forretningsverdi - 30 pst.
c. vogntog, lastebiler, busser, varebiler, drosjebiler og
kjøretøyer for transport av funksjonshemmede -
25 pst.
d. personbiler, traktorer, maskiner, redskap, instrumenter,
inventar mv. - 20 pst.
e. skip, fartøyer, rigger mv. - 20 pst.
f. fly, helikopter - 12 pst.
g. anlegg for overføring
og distribusjon av elektrisk kraft og elektroteknisk utrustning
i kraftforetak - 5 pst.
h. bygg og anlegg, hoteller, losjihus, bevertningssteder
m.v. - 4 pst.
i. forretningsbygg – 2 pst.
(2) Bygg nevnt under h og i som er lokalisert i kommune
eller del av kommune som pr. 31. desember i inntektsåret
omfattes av det geografiske virkeområdet for distriktspolitiske
virkemidler som forvaltes av Statens nærings- og distriktsutviklingsfond
og av fylkeskommunene kan avskrives med dobbel sats. Forhøyet
avskrivningssats gjelder også for saldo for bygg med så enkel
konstruksjon at det må anses å ha en brukstid
på ikke over 20 år fra oppføringen. Saldo
for slikt bygg kan avskrives med inntil 10 pst.»
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet peker på at det gjennom de siste års
statsbudsjett har vært gjennomført store endringer
i avskrivingssatsene. Dette gir liten grad av forutsigbarhet. Det
er viktig å operere med en avskrivningstid som reflekterer
den faktiske verdiforringelsen. Derfor ber disse medlemmer Regjeringen
om å legge fram en gjennomgang av avskrivingssatsene med
dette som mål og viser til sitt forslag i Budsjett-innst.
S. nr. 1 (2001-2002) punkt 2.2.1.2.
Komiteens medlem fra Senterpartietfremmer følgende forslag:
«I lov av 26. mars 1999 nr. 14 om skatt
av formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende
endring:
§ 14-43 første og annet ledd skal
lyde:
I
(1) Saldo for driftsmidler mv. som nevnt i § 14-41 første
ledd kan avskrives med inntil følgende sats:
a. kontormaskiner og lignende - 30 pst.
b. ervervet forretningsverdi - 20 pst.
c. vogntog, lastebiler, busser, varebiler, drosjebiler og
kjøretøyer for transport av funksjonshemmede -
20 pst.
d. personbiler, traktorer, maskiner, redskap, instrumenter,
inventar mv. - 15 pst.
e. skip, fartøyer, rigger mv. - 14 pst.
f. fly, helikopter - 12 pst.
g. anlegg for overføring og distribusjon av elektrisk
kraft og elektroteknisk utrustning i kraftforetak - 5 pst.
h. bygg og anlegg, hoteller, losjihus, bevertningssteder
mv. - 4 pst.
i. forretningsbygg - 2 pst.
(2) Forhøyet avskrivningssats gjelder for
a. bygg med så enkel konstruksjon at
det må anses å ha en brukstid på ikke
over 20 år fra oppføringen. Saldo for slikt bygg
kan avskrives med inntil 6 pst.
b. fiskefartøyer. Saldo for slikt fartøy
kan avskrives med inntil 20 pst.
c. driftsmidler som omfattes av første ledd h og som
eies av næringsdrivende i jordbruk og skogbruk som hjemmel
i lov 19. juni 1969 nr. 66 § 31 skal eller kan levere årsoppgave
for beregning av merverdiavgift, og for bortforpaktere som med hjemmel
i forskrift 22. august 1973 nr. 3 kan registreres i merverdiavgiftsmanntallet.
Saldo for disse driftsmidlene kan avskrives med inntil 6 pst.
II
Endringen under I trer i kraft straks med virkning fra
og med inntektsåret 2002.»
Finansdepartementet foreslår endringer i bestemmelsene
om skatte- og arveavgiftsfritak for Kongen og den kongelige familie.
I St.prp. nr. 1 (2001-2002) Skatte-, avgifts- og tollvedtak foreslås å avvikle
avgiftsprivilegiene for det kongelige hus. Forslaget er utarbeidet
i samarbeid med hofforvaltningen, blant annet på bakgrunn
av ønsker fra hofforvaltningen om en gjennomgang av regelverket.
Fra hofforvaltningen er det også uttrykt ønske
om en gjennomgang og avklaring med hensyn til fritakene for Kongen
og hans nærmeste for å svare arveavgift og skatt
av inntekt og formue. Forslagene til endringer i reglene om skatte-
og arveavgiftsfritak fremsettes etter at de har vært presentert
for H.M. Kong Harald V, som ikke har noe å innvende mot dem.
I punkt 4.2 i proposisjonen gis en oversikt over gjeldende rett
på området.
Etter Regjeringens vurdering er det etter norske forhold ikke
grunn til å innføre en alminnelig plikt for monarken
og dennes nærmeste til å svare skatt på inntekt.
Det er behov for en klargjøring og begrensning av personkretsen
som skal omfattes av fritaket, men både praktiske og prinsipielle
hensyn tilsier at det någjeldende skattefritaket for Kongen
og hans nærmeste i hovedsak bør videreføres.
En grunn til dette er at skatt på inntekt for en stor del
består av nettoskatter. Denne måten å fastsette skattegrunnlaget
på lar seg vanskelig gjennomføre for monarken
og hans nærmeste.
Staten dekker delvis kongehusets kostnader, for en del gjennom
apanasje, og for en del gjennom driftsbevilgninger. For driftsbevilgningene
avlegges regnskap, mens apanasjen står til fri disposisjon
for de kongelige. Den vesentligste delen av Kongens apanasje brukes
likevel til lønn og andre driftsutgifter. Det synes derfor
ikke å være noen god grunn til å skille
ut apanasjen som skattepliktig inntekt.
Å beskatte private kapitalinntekter særskilt
er vanskelig å gjennomføre. Disse inntektene er
med på å finansiere kongehusets virksomhet, og
skattlegging vil medføre fordelingsproblemer knyttet til
fradrag for utgifter.
Selv om ikke alle de hensyn som er nevnt ovenfor gjør
seg gjeldende når det gjelder skatt av formue, bør fritaket
for å svare skatt av formue, blant annet av praktiske grunner,
ha samme avgrensning som fritaket for skatt av inntekt.
I tillegg til det ovennevnte nevnes at ligningslovens opplysnings-
og kontrollbestemmelser er dårlig egnet til å anvendes
overfor monarken og hans nærmeste. Her gjør det
seg gjeldende helt andre hensyn enn i forhold til avgiftsprivilegiene,
som foreslås opphevet, jf. omtalen av dette i St.prp. nr.
1 (2001-2002) Skatte-, avgifts- og tollvedtak.
Etter det ovennevnte antas det ikke aktuelt verken å oppheve
fritaket i sin helhet eller å begrense det etter arten
av skattegrunnlaget. Det er imidlertid behov for lovendringer som
klargjør og begrenser personkretsen.
Det synes klart at avgrensningen av personkretsen som skal omfattes
av fritaket for skatt på inntekt og formue hovedsakelig
bør skje ut fra en vurdering av nærheten til tronen
og kongehusets offisielle rolle. Samtidig må det tas hensyn
til at reglene skal gi en klar avgrensning og være enkle å praktisere.
Monarken selv og dennes ektefelle må fortsatt omfattes
av fritaket. Videre står den nærmeste arvingen
til tronen i hvert slektsledd i en særstilling på grunn
av sin nærhet til tronen. At dennes søsken skal ha
skattefritak er mindre begrunnet. Det synes velbegrunnet å avgrense
skattefritaket slik at bare den nærmeste tronarvingen i
hver generasjon omfattes. Ektefeller av disse personene må imidlertid
også omfattes.
Felles barn av foreldre som begge er omfattet av fritaket i skatteloven,
foreslås unntatt fra skatteplikt til og med det inntektsår
de fyller 19 år. Det anses ikke hensiktsmessig at felles
barn som nevnt skal undergis separat beskatning. Etterkommere av
monarken som ikke er nærmeste arving til tronen i slektsleddet
vil da bli skattepliktige fra og med det inntektsår de
fyller 20 år.
Forslaget innebærer at søsken over 19 år
ikke likebehandles i forhold til skattefritaket. Dette er imidlertid
en konsekvens av at søsken av slektsleddets nærmeste
tronarving ikke har den samme nærhet til tronen. Hensynet
til likebehandling mellom søsken bør da vike,
slik at skattefriheten for den nærmeste tronfølgeren
ikke også skal gjelde for dennes søsken (med ektefelle).
Det vises til forslag til endring i skatteloven § 2-30 første
ledd bokstav a.
De hensyn som er nevnt i punkt 4.3.1 i proposisjonen som begrunnelse
for at monarken og hans nærmeste skal være fritatt
for skatt på inntekt og formue, gjør seg i stor
grad gjeldende på tilsvarende måte når det
gjelder plikt til å svare arveavgift. Arveavgift innebærer
plikter med hensyn til opplysning og kontroll som det ikke er hensiktsmessig å pålegge
Kongen og hans nærmeste. Hovedbegrunnelsen for arveavgiftsfritaket
ligger imidlertid i hensynet til at kongehusets egen formue skal
kunne forbli i kongehusets eie ubeskåret. For øvrig
bemerkes at det utjevningsformål som ligger til grunn for
arveavgiftsordningen generelt, ikke kan begrunne arveavgiftsplikt
for Kongen og hans nærmeste.
Regjeringen anser at fritaket for å svare arveavgift i
hovedsak bør videreføres. Som for fritaket for å svare skatt
av inntekt og formue er det imidlertid behov for en lovendring for å klargjøre
og begrense personkretsen som skal omfattes av arveavgiftsfritaket.
Det foreslås at fritaket begrenses til arv og gave til
Kongen, Dronningen, den nærmeste arvingen til tronen i
hver generasjon og ektefeller av de nevnte personer, samt søsken
i tronfølgen under 20 år.
Det anses ikke hensiktsmessig å skille etter hvem arven
eller gaven kommer fra, eller etter arveavgiftsgrunnlagets art.
Med den foreslåtte begrensningen i personkretsen som omfattes
av fritaket anses det heller ikke å være behov
for dette.
Det vises til forslag til endring i arveavgiftsloven § 1
femte ledd.
Som nevnt under punkt 4.2 i proposisjonen har de kongelige etter
gjeldende rett ikke fritak for å svare eiendomsskatt av
fast eiendom som er i deres private eie.
Eiendomsskatt fremstår i dag i større grad
enn tidligere som en ren skatt på linje med inntekts- og
formuesskatt, men er i motsetning til disse skatteformene en objektskatt.
Skatten utskrives på faste eiendommers bruttoverdi, uten
omfattende oppgaveplikt for eierne. Det er ingen særlige
praktiske eller prinsipielle grunner til at slik skatteplikt ikke
kan hvile på eiendommer som tilhører Kongen og
hans nærmeste. Det foreslås derfor ikke endringer
i eiendomsskatteloven på dette punktet.
Departementet foreslår at lovendringen i skatteloven
skal tre i kraft med virkning fra og med inntektsåret
2002. Endringen i arveavgiftsloven foreslås å tre i
kraft med virkning for arv og gave hvor rådigheten erverves
1. januar 2002 eller senere.
Komiteen viser til brev fra Finansdepartementet
ved finansministeren 18. oktober 2001, som er vedlagt innstillingen,
der det gjøres oppmerksom på omtalefeil i proposisjonen.
Komiteen slutter seg til forslagene til endring av
skatteloven § 2-30 første ledd bokstav a og arveavgiftsloven § 1
femte ledd.
Under Stortingets behandling av Revidert nasjonalbudsjett 2001
ble det etter forslag fra flertallet i finanskomiteen (alle unntatt
medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti) fattet
vedtak om å be Regjeringen i forbindelse med statsbudsjettet
for 2002 legge frem forslag om et skattefradrag for bedriftenes
FoU-utgifter i tråd med Hervik-utvalgets forslag i NOU
2000:7 og merknadene i Innst. S. nr. 325 (2000-2001). Hervik-utvalgets
forslag og oppfølgningen av dette er omtalt i punkt 5.3
i proposisjonen.
Hervik-utvalgets flertall og stortingsvedtaket bygger på en
skattefradragsmodell, det vil si at FoU-støtten gis som
fradrag i utlignet skatt. Dette krever ingen bevilgning, men innebærer
reduserte skatteinntekter. I praksis vil fradraget hovedsakelig
bli gitt som motregning i den årlige inntektsskatt for
bedriftene. Skattefradraget har reelt preg av en regelstyrt (rettighetsbasert)
tilskuddsordning. For det første skal skattefradraget være
en rettighet når vilkårene er oppfylt. Fradraget
skal ikke begrenses av noe bevilgningsvolum. For det andre skal
bedriftene få kontant utbetalt tilskudd så langt årets
skattebeløp ikke dekker FoU-fradraget. For det tredje skal
retten til støtte følge direkte av en forskningsfaglig
godkjenningsprosedyre som er nærmere beskrevet av Hervik-utvalget.
Utvalgets flertall begrunnet koblingen til skattesystemet med
at en skatteordning bedre markerer at støtten er et bidrag
fra det offentlige for en økt ytelse fra næringslivets
side, og som etter hvert vil føre til høyere inntekter
i næringslivet og økt skatteinngang. En tilskuddsordning
vil ifølge utvalget kunne bli oppfattet som noe staten
gir bedriftene fordi de ikke klarer seg på egen hånd.
Den økte FoU-innsatsen staten stimulerer til vil etter
hvert føre til høyere aktivitet og dermed høyere
skatteinntekter.
Koblingen til ligningen blir etter departementets oppfatning
reelt sett bare en teknisk oppgjørsmåte for en
rettighetsbasert tilskuddsordning. Utvalgets begrunnelse for å koble
en slik tilskuddsordning til skattesystemet er etter departementets
oppfatning svak. Det er normalt at utgifter budsjetteres på statsbudsjettets
utgiftsside selv om det kan føre til økt verdiskaping
og økte skatteinntekter. Dersom utvalgets prinsipp skulle
legges til grunn også for andre tilskuddsordninger, ville
skattesystemet bli overbelastet.
Etter departementets oppfatning er en regelstyrt tilskuddsordning
et alternativ til skattefradragsmodellen. Hovedforskjellen mellom
en skattemodell og en tilskuddsordning er at tilskuddet kan utbetales
direkte fra Norges forskningsråd etter den faglige godkjenningsordningen
som også Stortinget har forutsatt for skatteordningen.
En slik løsning vil være teknisk enklere
og vil etter departementets oppfatning bedre ivareta Stortingets
intensjoner enn skattefradragsmodellen. Løsningen vil også innebære
at tilskuddet kan utbetales på et tidligere tidspunkt enn
ved skattefradragsmodellen, slik at bedriftenes eventuelle likviditetsbehov
ivaretas bedre. Det vises til nærmere omtale i kap. 5.9
i proposisjonen.
Begrepet FoU favner om til dels svært ulike typer virksomhet.
Verken i skattemessig eller regnskapsmessig sammenheng foreligger
det noen klar definisjon av begrepet FoU.
OECD har utarbeidet en nærmere definisjon av begrepet
FoU for innsamling av data og utarbeidelse av statistikk med sikte
på å kunne foreta internasjonale sammenligninger.
Her deles FoU inn i grunnforskning, anvendt forskning
og utviklingsarbeid som er nærmere beskrevet i punkt 5.5.1.1
i proposisjonen.
I næringslivet forstås FoU normalt som arbeidet med å utvikle
nye produkter eller produksjonsmetoder. I NOU 2000:7 under kapittel
9.3 Bedriftsrettede tiltak legger Hervik-utvalget følgende
til grunn:
«Med forskning og utvikling menes i denne sammenheng
systematisk arbeid med sikte på å fremskaffe ny
kunnskap, informasjon eller erfaring som antas å være
til nytte for bedriften i forbindelse med utvikling av nye eller
bedre produkter eller tjenester eller produksjonsmåter.»
Videre viser utvalget til at det kan stilles opp et skille mellom
forskning og det utviklingsarbeid som ligger nær til forskning
på den ene siden, og et mer omfattende innovasjonsbegrep
som også omfatter utviklingsarbeid som ligger et stykke
fra egentlig forskning. Utvalget har i sitt utkast til
nærmere regler valgt å legge til grunn den førstnevnte
forståelsen, jf. NOU 2000:7 side 149. Departementet slutter
seg til en slik forståelse av FoU-begrepet. Dette innebærer
at blant annet vanlig, bedriftsorientert produktutvikling uten forskningspreg
vil falle utenfor skattefradragsordningen.
I henhold til forslag til lovtekst fra flertallet i Hervik-utvalget
skal det også kunne kreves fradrag for «tilskott
til godkjent forskningsinstitusjon eller sammenslutning av næringsdrivende
som har til formål å drive forskning og utvikling».
Etter dette kan forslaget synes også å omfatte
rene tilskudd til slike institusjoner uten noen kobling til konkrete
FoU-prosjekter i bedriften som yter tilskuddet. Flertallet i finanskomiteen
ber i sitt forslag i Innst. S. nr. 325 (2000-2001) om at det legges
frem forslag i tråd med Hervik-utvalgets forslag og merknadene
i innstillingen. I komitéflertallets merknader er imidlertid
ovennevte del av flertallet i Hervik-utvalgets forslag ikke gjengitt.
Det vises til kapittel 23.2.5 i nevnte innstilling.
På bakgrunn av merknadene i Innst. S. nr. 325 (2000-2001)
legger departementet til grunn at det ikke skal gis fradrag for
slike tilskudd. Det vises her til at forslaget av flertallet er
begrunnet i et ønske om å øke forsknings-
og utviklingsinnsatsen i bedriftene med sikte på å stimulere
næringslivets egen innsats med hensyn til FoU. Tilskudd
til forskning for andres regning har en annen karakter, og det kan
være tilfeldig om slike forskningsresultat gangner det
konkrete foretak som ytet tilskuddet.
Den nærmere fradragsavgrensning må skje i forskrift
som departementet foreslår lovhjemmel for.
De relativt store vanskene med å gi FoU-begrepet et
presist innhold forplanter seg videre til spørsmålet om
hvilke typer kostnader som skal anses forbundet med et konkret,
godkjent FoU-prosjekt. Hervik-utvalget peker på dette og
angir at det har valgt en løsning med forholdsvis detaljert
angivelse både av hva som skal omfattes og hva som faller
utenfor ordningen. Samtidig erkjennes det av utvalget at de begreper
som er anvendt ikke har et helt presist innhold.
Aktuelle målsettinger for kvalitetssikring av prosjekter
som innrømmes skattefradrag bør etter departementets
mening ivaretas gjennom ordningen med godkjenning av prosjektet
fra Norges forskningsråd. Etter departementets syn må det
imidlertid stilles krav om at de utgifter som skal inngå i
skattefradraget også er fradragsberettiget i henhold til
skatteloven kapittel 6 ved fastsettelsen av alminnelig inntekt.
Dette vil avgrense fradragsretten til å omfatte kostnader
virksomheten har pådratt seg i sin næring med
sikte på å erverve, vedlikeholde eller sikre skattepliktig
inntekt. Det kreves ikke at kostnadene har vært vellykkede,
det vil si ført til et verdifullt forskningsresultat for
bedriften.
Videre finner departementet ikke grunn til at andel av faste
kostnader mv. i et foretak skal kunne henføres til FoU-delen
av foretakets samlede aktivitet, og dermed bli klassifisert som
grunnlag for FoU-fradrag. Det vises her til at dette ikke er omfattet
av Hervik-utvalgets forslag til lov- og forskriftstekst, samtidig
som utvalget presiserer at «forskriftene [må] utformes
slik at de gir en rimelig avgrensning mot løpende drift, som
ikke angår det offentlige».
Generelt vil fradragsretten avgrenses gjennom et nærmere
definert FoU-prosjekt, enten dette arbeidet foregår i bedriftens
egen regi eller gjennom kjøp av oppdragsforskning fra godkjent
forskningsinstitusjon.
Utvalget uttaler i innstillingen at ordningen primært
tar sikte på relativt små prosjekter, mens større prosjekter
er forutsatt håndtert gjennom de ordinære direkte
virkemidlene i Norges forskningsråd. Dette trekker etter
departementets vurdering i retning av en forutsetning om at større
foretak ikke skal omfattes av ordningen. Det vises her til at prosjekter
av begrenset omfang normalt vil være mest aktuelle for
mindre virksomheter organisert uten omfattende formelle selskapsstrukturer.
Hervik-utvalget forutsetter på side 149 i NOU 2000:7
at kostnader til FoU-arbeid i egen regi må attesteres av
revisor for å gi rett til fradrag. Dette reiser spørsmål
om ordningen er forutsatt begrenset til å gjelde virksomhet
som er underlagt revisjonsplikt, jf. revisorloven § 2-1
Et krav om revisorattestasjon basert på revisjonsplikt vil utelukke mindre bedrifter som
ikke omfattes av revisjonsplikten i revisorloven § 2-1
fra ordningen med skattefradrag for kostnader til FoU. Med hensyn til
hvilke former for virksomhetsutøvelse som er forutsatt å skulle
omfattes, finner departementet ikke holdepunkter for å oppstille
et vilkår om at virksomheten må være
underlagt revisjonsplikt for å komme inn under ordningen.
Det legges til grunn at kravet om revisorattestasjon er oppstilt
med sikte på å unngå misbruk av ordningen
og et omfattende kontrollbehov fra ligningsmyndighetenes side. Kravet
kan derfor oppfylles ved å engasjere en revisor til attestasjonsoppgaven,
selv om foretaket ikke har revisjonsplikt.
Departementet har foretatt en vurdering av om ordningen bør
avgrenses til å omfatte bare små og mellomstore
bedrifter.
Spørsmålet reises på bakgrunn av uttalelser
i NOU 2000:7 kapittel 9.3 Bedriftsrettede tiltak.
Departementet legger til grunn at det i praksis normalt vil være
en sammenheng mellom størrelsen på foretaket og
omfanget av de FoU-prosjekter som igangsettes. Videre vises det
til at Stortinget har gitt sin tilslutning til utvalgets forslag
om at bedrifter som ikke er i skatteposisjon skal gis et tilskudd
tilsvarende verdien av skattefradraget. Normalt vil det være
i en fase med oppstart av en virksomhet at denne vil være utenfor
skatteposisjon. I de langt fleste tilfeller vil dette også falle
sammen med at bedriften er av relativt beskjeden størrelse.
Hovedbegrunnelsen for å begrense ordningen til små og
mellomstore bedrifter vil imidlertid være at behovet for
en slik støtteordning antas å være ulikt
for små og mellomstore bedrifter på den ene siden
og større foretak på den andre siden.
På denne bakgrunn har departementet vurdert hva som
kan være en hensiktsmessig avgrensning av ordningen med
sikte på å forbeholde denne for små og mellomstore
bedrifter.
Ved en avgrensning etter bedriftens størrelse er det
viktig å finne avgrensninger som både er treffsikre i
forhold til intensjonen med ordningen og som også er enkle å administrere.
En mulig avgrensning kan være en kobling til SMB-listen
ved Oslo Børs. Etter departementets vurdering vil en avgrensning
av ordningen til kun å omfatte selskaper notert på SMB-listen
ved Oslo Børs bli for snever, og ikke være i samsvar
med utvalgets og Stortingets intensjon.
Som et alternativ til dette har departementet vurdert en avgrensning
basert på regnskapsloven § 1-6 om «små foretak».
En avgrensning etter regnskapsloven § 1-6 vil utelukke
allmennaksjeselskaper og selskaper notert på børs
fra ordningen. Departementet finner å kunne tilrå en
avgrensning av ordningen mot allmennaksjeselskaper gjennom henvisning
til regnskapsloven § 1-6.
Videre har departementet vurdert hvorvidt deltakerlignede selskaper
bør omfattes av ordningen. I henhold til skatteloven § 2-2
annet ledd er slike selskaper ikke selvstendige skattesubjekter.
En ordning med skattefradrag vil derfor innebære at fradraget
gis i den enkelte deltakers utlignede skatt. Dette vil medføre
at det ikke er selskapet som sådan som tilføres
midler direkte til dekning av FoU gjennom fradraget. Indirekte vil
imidlertid også fradraget på eierens hånd
kunne styrke selskapets økonomi etter hvert. I et deltakerlignet
selskap må beregningsgrunnlaget for skattefradraget være
selskapets kostnader, det vil si at det kun gis skattefradrag for
prosjekter inntil 4 mill. kroner i selskapet. I tillegg må fradraget
på den enkelte andelseiers hånd begrenses etter
4 mill.-regelen, selv om eieren deltar i flere selskap
med FoU-grunnlag.
Departementet foreslår at ordningen med skattefradrag
for kostnader til FoU begrenses til små foretak som definert
i regnskapsloven § 1-6. Dette vil omfatte både
aksjeselskap, deltakerlignet selskap og enkeltmannsforetak under
grensene for slike små foretak.
Hervik-utvalget har i sitt utkast til forskrift inntatt regler
både med hensyn til samarbeidsprosjekter mellom flere skattytere
og innenfor konserner etter aksjelovgivningen. Når flere
skattytere etablerer et felles FoU-prosjekt skal det etter utvalgets
forslag kunne kreves fullt fradrag for hver enkelt av disse selv
om totalkostnaden overstiger beløpsgrensen. Også innenfor konsern
skal beløpsgrensen etter utvalgets forslag gjelde for det
enkelte selskap. For samarbeidsprosjekter mellom selskaper innenfor
samme konsern foreslås det imidlertid at beløpsgrensen
skal gjelde for alle selskapene i konsernet under ett. I tillegg
foreslås en skjønnsmessig regel hvoretter selskapene
også ellers kan bli å regne som ett dersom det
ut fra en samlet vurdering er grunn til å se prosjektene
i sammenheng.
Departementet legger til grunn at det sentrale i Stortingets
vedtak og utvalgets forslag har vært et ønske
om å stimulere til økt satsning på FoU
innenfor bedriftene. Dette søkes oppnådd gjennom
igangsetting av konkrete og godkjente prosjekter som det skal gis støtte
til i form av skattefradrag. Skattefradraget skal være
midlet til å oppnå iverksetting av de enkelte
prosjekter. På denne bakgrunn ser departementet det som hensiktsmessig å begrense
skattefradraget uavhengig av hvor mange deltakere som er involvert
i dette. Dette harmonerer etter departementets syn også best
med Hervik-utvalgets merknader om at det er mindre prosjekter som
er forutsatt tilgodesett, mens støtte til større
prosjekter som før skal kanaliseres gjennom tilskudd fra
Norges forskningsråd. Den motsatte løsning vil
kunne innebære at det gis støtte til prosjekter
av en størrelsesorden som ikke har vært forutsatt.
En løsning basert på fradrag tilknyttet det enkelte
prosjekt vil også innebære at en unngår
tilpasninger med sikte på å oppnå økt
støtte, samtidig som en hindrer administrativt merarbeid
knyttet til skjønnsmessige grensedragninger. Departementet
foreslår at skattefradraget for prosjekter hvor flere skattytere
er involvert fordeles etter de enkeltes bidrag innenfor den samme
kostnadsrammen som gjelder ellers. Dette foreslås å gjelde
både for selskaper uten eiermessig tilknytning som deltar
i samarbeidsprosjekter og innenfor konserner.
Med konsern forstås i denne sammenheng et morselskap
med ett eller flere datterselskaper hvor morselskapet enten gjennom
avtale eller som eier av aksjer eller selskapsandeler har bestemmende
innflytelse over datterselskapene, jf. aksjeloven § 1-3
og allmennaksjeloven § 1-3.
Også hvor flere selskapers deltagelse i samme prosjekt
avgrenses på ovennevnte måte vil det kunne oppstå mulighet
for omgåelse av ordningen. Det vises her til muligheten
for at flere datterselskaper innenfor samme konsern søker
om godkjennelse av hva som tilsynelatende utgjør selvstendige
prosjekter mens disse i realiteten inngår som ledd i ett
og samme prosjekt. Hervik-utvalget la i sitt utkast til forskrift
frem forslag til en regel om at «Også ellers kan
flere selskaper i konsern bli å regne som en bedrift dersom
det ut fra en samlet vurdering er grunn til å se prosjektene
i sammenheng». Utvalget har ikke redegjort nærmere
om bakgrunnen for forslaget. Forslaget gir anvisning på en
skjønnsmessig vurdering som kan være usikker og som
gir svekket forutberegnlighet for søkerne. Departementet
finner likevel å ville fremme forslag om en regel i tråd
med det prinsipp som er kommet til uttrykk i utvalgets forslag.
Det vises her til den fare for omgåelse som ligger i ordningen.
Hervik-utvalget har i utkastet til forskrift foreslått et
vilkår om at reglene bare skal gjelde for prosjekter som
i det vesentligste er gjennomført i Norge. Norges forskningsråd
skal likevel kunne gjøre unntak fra dette kravet når
samarbeidet med utenlandske kompetansemiljøer antas å ha
særlig betydning for virksomheten i Norge.
Fradraget for FoU-kostnader er forutsatt gitt i utlignet skatt.
Skatteplikt til Norge forutsetter en skattemessig tilknytning hit.
For forskning og utvikling i bedriftens egen regi utført
av selskaper hjemmehørende i Norge vil denne normalt foregå i
Norge. Filial av utenlandsk selskap vil være skattepliktig
til Norge for inntekter mv. av sin virksomhet her i landet. Uten
et krav om at forskningen må være utført
i Norge vil det i disse tilfellene kunne kreves fradrag for FoU-arbeid foretatt
i selskapets hjemland. Tilsvarende oppstår spørsmål
om selskaper hjemmehørende i Norge skal kunne kreve fradrag
for kostnader tilknyttet deltagelse i samarbeidsprosjekter utenfor
landets grenser. Ved oppdragsforskning vil slike tjenester kunne
kjøpes i utlandet.
Hervik-utvalgets begrunnelse for vilkåret om at FoU-arbeid
må ha tilknytning til Norge er formodentlig et ønske
om å stimulere norske forskningsmiljøer. Som påpekt
ovenfor legger departementet til grunn at bare kostnader som også er
fradragsberettigede i alminnelig inntekt skal inngå i skattefradraget.
Inntektsfradrag er forbeholdt utgifter som er pådratt for å erverve,
vedlikeholde eller sikre inntekt skattepliktig til Norge. For filial
i utlandet av norsk selskap vil inntekten i utgangspunktet være
skattepliktig til Norge. Avhengig av hvorvidt det foreligger skatteavtale
og innholdet av denne vil det imidlertid normalt enten bli gitt kredit
i norsk skatt, eller inntekten vil være unntatt fra beskatning.
For filial i Norge av utenlandsk selskap vil fradrag forutsette
at kostnadene har tilknytning til en virksomhet hvis økonomiske
avkastning vil være skattepliktig til Norge. Dette vilkåret
vil normalt være oppfylt når aktiviteten utøves
i Norge. Disse reglene vil imidlertid ikke kunne sikre at innkjøpte
forskningstjenester er utført i Norge. Videre
vil departementet vise til at det kan oppstå problemstillinger knyttet
til spørsmålet om ulovlig statsstøtte
dersom fradragsretten forbeholdes FoU utført i Norge.
På denne bakgrunn finner departementet det hensiktsmessig
at en eventuell begrensning av fradragsretten som oppstilt av utvalget
må avklares gjennom ytterligere utredning, og deretter
reguleres nærmere i forskrift. Departementets forslag til
forskriftshjemmel for FoU-fradrag omfatter også dette tema.
Hervik-utvalget foreslår en kostnadsdekning på 25
pst. av de kostnadene i prosjektet som gir rett til tilskudd, begrenset
til 1 mill. kroner per år per bedrift. I utvalgets utkast
til forskrift forutsettes det at forskningsrådet
skal godkjenne de kostnader som skal inngå i beregningsgrunnlaget
for skattefradraget.
Departementet legger på bakgrunn av merknadene under
punkt 23.2.5 i Innst. S. nr. 325 (2000-2001) til grunn at skattefradraget
beregnes av kostnader pådratt gjennom inntektsåret
og godkjent gjennom behandling av revisor og ligningsmyndigheter.
Kostnader ut over et årlig maksimumsbeløp på 4
mill. kroner inngår ikke i beregningsgrunnlaget. For innkjøp
av forskningstjenester gjennom samarbeidsprosjekt med universiteter,
høgskoler og forskningsinstitusjoner økes beregningsgrunnlaget
til 8 mill. kroner. Departementet legger til grunn at skattyter
innenfor en årlig ramme på 4 mill. kroner selv
kan velge å benytte denne til egen forskning eller kjøp
av forskningstjenester. Skal beregningsgrunnlaget økes
med ytterligere 4 mill. kroner må dette skje ved kjøp
av tjenester. Videre kan skattyter velge å benytte hele
rammen på 8 mill. kroner til kjøp av forskningstjenester.
Departementet har som omtalt tidligere forutsatt at de kostnader
som skal inngå i fradraget også kan komme til
fradrag i inntekt, jf. skatteloven kapittel 6. Praktiske hensyn
tilsier at denne koblingen knyttes til det enkelte inntektsår.
Videre vises det til at både Hervik-utvalget og Stortinget
har forutsatt et årlig fradrag med maksimumsbeløp
uten å omtale en adgang til fordeling av kostnadene. I
tillegg til dette viser departementet til de ligningstekniske komplikasjoner
en mulighet til overføring til senere år vil innebære
for ligningsmyndighetene som i tilfelle må sammenholde selvangivelser
over en årrekke for kontroll av skattefradraget.
Departementet foreslår derfor at grunnlaget for beregning
av skattefradraget vil være et årlig maksimumsbeløp.
I tilfeller der kostnadene til et prosjekt overstiger dette taket
vil det ikke bli gitt fradrag innenfor ett og samme år
basert på prosjektets totalkostnader. Det gis ikke adgang
til å overføre overskytende kostnader til senere
inntektsår for ytterligere fradrag. Departementet legger
imidlertid til grunn at det vil være anledning til å søke
om godkjennelse av et nytt prosjekt til videre- eller sluttføring
av det opprinnelige, med adgang til ytterligere skattefradrag basert
på det samme årlige beregningsgrunnlaget som ellers. Departementet
foreslår at det gis hjemmel til i forskrift å gi
nærmere regler om dette.
Komitéflertallet i vår la opp til at tilskuddet
skal gis som fradrag i utlignet skatt, samtidig som ordningen skal
legges opp slik at fradraget skal kunne tas ut løpende
gjennom året. Komitéflertallet la også til grunn
at bedrifter som ikke er i skatteposisjon skal få full
nytte av fradraget ved at det gis et supplerende tilskudd. Komiteen
går ikke nærmere inn på hva slags forskutteringsordning
som bør foretrekkes.
Det er ikke mulig å kombinere den ligningsmessige fradragsordningen
(skattefradraget) som Hervik-utvalgets flertall og Stortinget gikk
inn for, med den forskutteringsordning som ble lagt til grunn av
Hervik-utvalgets mindretall, nemlig motregning i bedriftens løpende
betalingsstrøm for arbeidsgiveravgift og forskuddstrekk
(skattetrekk).
Etter departementets oppfatning er det i stedet naturlig å bygge
forskutteringsordningen for FoU-fradrag på forskuddsordningen
for skatt.
Dette innebærer at personlig næringsdrivende
vil få redusert den skatten som skal betales i fire like
store terminer gjennom inntektsåret, jf. skattebetalingsloven
kapittel III, det vil si i det året FoU-kostnadene påløper.
Personlige deltagere i ansvarlige selskaper og kommandittselskaper
er også forskuddsskattepliktige og vil dermed kunne få redusert
den skatten som skal betales i fire like store terminer gjennom
inntektsåret, på lik linje med personlig næringsdrivende.
Aksjeselskaper og likestilte selskaper er etterskuddspliktige,
jf. skattebetalingsloven kapittel V. For disse selskapene vil dermed
FoU-fradraget først kunne komme til fradrag ved innbetalingen
av forhåndsskatten våren etter at FoU-utgiftene
er pådratt, eventuelt om høsten ved selve ligningen.
Etter departementets oppfatning er dette en uunngåelig
konsekvens av at fradraget er koblet til ligningsprosessen. Tidspunktet
for godskriving av skattefradraget ved ligningen vil falle godt
sammen med tidspunktet for selve inntektsskattebelastningen. Behovet
for en forskuttering er da ikke det samme som når skattebelastningen
kommer tidligere (gjennom en forskuddsskatt).
For bedrifter som ikke er i skatteposisjon og dermed ikke skal
betale skatt, har komitéflertallet, som tidligere nevnt,
lagt til grunn at det skal gis et supplerende tilskudd. Som en følge
av at fradraget er koblet til ligningsprosessen vil et supplerende
tilskudd til de bedriftene som ikke får utlignet nok skatt
til å utnytte fradraget, kunne gjennomføres ved
at bedriftene får utbetalt det ikke utnyttede fradragsbeløpet.
Fradraget vil da bli utbetalt på samme måte som
overskytende forhåndsskatt eller forskuddsskatt. Departementet foreslår
derfor at dersom FoU-fradraget overstiger utlignet skatt, skal det
overskytende beløp utbetales skattyteren ved skatteoppgjøret.
Stortinget har gjennom sin henvisning til forslaget fra flertallet
i Hervik-utvalget gitt anvisning på en rettighetsbasert
ordning. Det vises her til NOU 2000:7 side 148.
Statstilskudd til dekning av fradragsberettigede næringsutgifter
er generelt skattepliktig næringsinntekt. En ordning som
skissert ovenfor med rett til skattefradrag for fradragsberettigede
kostnader til FoU må økonomisk sett likestilles
med en ren tilskuddsordning med direkte utbetalinger. Dersom skattefradraget unntas
fra skatteplikt vil det innebære at et skattefradrag vil
være mer verdt enn et tilsvarende statstilskudd som utbetales
kontant. Det har neppe vært meningen.
Departementet ser likevel de praktiske og mer formelle argumenter
som taler mot å behandle et skattefradrag som skattepliktig
inntekt for mottaker. Departementet går derfor inn for
skattefritak mot at fradragssatsen reduseres fra 25 til 20 pst.
av fradragsgrunnlaget. Ved at fradragssatsen settes til 20 pst.,
og ikke bare 18 pst. som ville tilsvare verdien av 25 pst. minus
28 pst. skatt, er det tatt hensyn til at ikke alle foretak vil være
i skatteposisjon med effektiv skattlegging av eventuelt mottatt
skattepliktig støtte.
For å sikre at den nye ordningen blir oppfattet som troverdig
i forhold til målsetningen, og for å redusere næringslivets
usikkerhet med hensyn til hvilke prosjekter som faktisk faller inn
under det nye virkemidlet, foreslo Hervik-utvalget at prosjektene
må godkjennes på forhånd av Norges forskningsråd,
og at revisor i etterhånd skal bekrefte at prosjektet er gjennomført
i samsvar med godkjenningen og regelverket.
Den faglige vurderingen av prosjektet bør inneholde
en vurdering av om prosjektet er et reelt FoU-prosjekt, og om kjøp
av tjenester skjer fra FoU-miljø som er «godkjent».
Det vises til punkt 5.5.1.2 i proposisjonen angående hvilke
kostnader som kan inngå i grunnlaget for skattefradraget.
Med en godkjenningsordning forutsetter departementet at det i utganspunktet
må søkes om en forhåndsgodkjenning, slik
som utvalget foreslo. Departementet vil imidlertid peke på at dette
i enkelte tilfeller vil kunne få en del uheldige konsekvenser.
Det bør derfor åpnes for at forskningsrådet
også kan godkjenne prosjekter etter at de er startet opp.
For at ligningskontoret skal kunne kontrollere og godkjenne skattefradraget
må prosjektet imidlertid være godkjent senest
på et slikt tidspunkt at revisor har mulighet til å kontrollere
kostnaden opp mot det godkjente prosjektet. Departementet foreslår
at det gis hjemmel til å regulere dette nærmere
i forskrift. Slik etterfølgende godkjenning innebærer
ikke at fradragsgrunnlaget første gang etter godkjenningen
kan økes med FoU-prosjektets kostnader fra tidligere år.
Det enkelte års FoU-fradrag må beregnes av det
enkelte års godkjente utgifter.
En lovfestet rett til skattefradrag etter skatteloven medfører
at også ligningsmyndighetene er tillagt et forvaltningsansvar.
Etter utvalgets forslag og stortingsvedtaket er det imidlertid Norges
forskningsråd som skal inneha kompetansen til å godkjenne
både prosjektet og kostnadsrammen.
Ligningsmyndighetene må på den annen side ha kompetanse
til å prøve om skattyter faktisk har hatt de kostnader
som han hevder.
Det er skatteoppkreveren i det enkelte distrikt som foretar skatteavregningen
i et samarbeid med ligningskontoret. Fradrag i skatt må da
gis etter nærmere opplysninger fra ligningskontorene.
Etter forvaltningsloven § 28 kan et enkeltvedtak påklages
til nærmeste overordnede forvaltningsorgan.
Etter ligningsloven § 9-2 har skattyter rett til å påklage
ligningen. En klage etter ligningsloven vil kun gjelde spørsmålet
om skattyter har hatt kostnader som nevnt i det godkjente prosjektet.
Hervik-utvalget foreslo at departementet oppnevner en egen klagenemnd
for slike saker. En slik klagenemnd var tiltenkt opprettet i forbindelse
med FUNN-ordningen. Finansdepartementet anser det som lite hensiktsmessig
at et departement skal være klageorgan for vedtak fattet
av Norges forskningsråd på dette området.
Departementet foreslår derfor at en klagenemndløsning
for rådets avgjørelser også skal gjelde for
skattefradragsordningen. Klagenemnda skal behandle klager knyttet
til avslag på forhåndsgodkjennelse av egne prosjekter,
og avslag på forhåndsgodkjennelse av forskningsinstitusjoner
som det kan kjøpes forskningstjenester fra. En bedrift
kan ikke påklage et slikt avslag til ligningsmyndighetene.
Den nærmere klageordning utenom ligningsloven må reguleres
i forskrift.
Departementet vil vurdere hvorvidt det vil være nødvendig å foreta
notifikasjon i forbindelse med innføringen av en ordning
med skattefradrag for kostnader til FoU. En vil ha en dialog med
ESA om dette.
Departementet foreslår at lovendringene trer i kraft
med virkning fra og med inntektsåret 2002.
Etter departementets oppfatning er koblingen til ligningen reelt
sett bare en teknisk oppgjørsmåte for en rettighetsbasert
tilskuddsordning. Det virker ulogisk og systemfremmed å utforme
et skattefradrag for en type næringsutgift som det allerede
er gitt inntektsfradrag for i næringsbeskatningen.
I punkt 5.9 i proposisjonen redegjøres det for en tilskuddsordning
som alternativ til den skattefradragsordning som foreslås
i proposisjonen.
Departementet anbefaler Stortinget å overveie en slik
tilskuddsløsning fremfor den skattefradragsordning som
fremmes i proposisjonen i henhold til Stortingets vedtak av 15.
juni 2001.
Departementet har beregnet provenyvirkningen av en full oppfølging
av stortingsvedtaket (Hervik-utvalgets hovedforslag), og av Regjeringens
forslag til oppfølging. Med de støttesatsene som
legges til grunn, er provenyvirkningene av Regjeringens forslag
uavhengige av om ordningen gjennomføres som en skattefradragsordning
eller som en regelstyrt tilskuddsordning.
Slik Hervik-utvalgets hovedforslag er utformet, er sannsynligheten
for fortrengningseffekter etter departementets vurdering nokså stor.
Departementet mener det er rimelig å forutsette at virksomhetene
vil tilpasse seg ulikt avhengig av om de har FoU-utgifter over eller
under grensen for støtte. Det legges derfor skjønnsmessig
til grunn at de samlede FoU-utgiftene (inkl. offentlig tilskudd)
er uendret i virksomheter med FoU-utgifter over taket, mens virksomheter
med FoU-utgifter under taket øker den private FoU-finansieringen
med 1 krone for hver krone de mottar i offentlig tilskudd.
I forhold til internasjonal empiri er forutsetningen om 1 krone økt
privatfinansiert FoU for 1 krone i økt offentlig støtte
relativt optimistisk. En så optimistisk forutsetning kan
imidlertid begrunnes med at den også skal fange opp en
eventuell økning i registrert FoU, blant
annet som følge av at virksomhetene blir mer påpasselige
med å føre reelle FoU-utgifter som FoU-utgifter.
I dag er det ingen skattemessige motiver for å føre
opp utgifter som FoU-utgifter, noe som kan tilsi en viss underrapportering
i FoU-statistikken. Videre vil virksomhetene få motiver
til å klassifisere mest mulig ordinære driftsutgifter
mv. som FoU-utgifter.
Med disse forutsetningene og på bakgrunn av tall fra
Statistisk sentralbyrås FoU-statistikk for 1999, anslås
provenytapet av en full oppfølging av stortingsvedtaket
til om lag 1,3 mrd. kroner på noe
lengre sikt. Det første året ordningen trer
i kraft vil imidlertid provenytapet trolig være noe lavere.
Ifølge stortingsvedtaket skal skattefradraget forskutteres
slik at bedriftene mottar tilskuddet løpende gjennom året.
Som departementet har gjort rede for, lar dette seg ikke gjennomføre.
Gitt denne betingelsen vil imidlertid hele den bokførte
effekten komme i 2002. Fordi skattefradraget gis ved ligningen,
vil den bokførte provenyvirkningen i selve inntektsåret
være beskjeden ettersom de fleste som kommer inn under
ordningen vil være etterskuddspliktige (aksjeselskaper).
Blant annet for å øke treffsikkerheten av ordningen,
foreslår Regjeringen å avgrense ordningen til SMB-virksomheter,
jf. punkt 5.5.2.3 i proposisjonen.
Provenyvirkningen på noe sikt av en ordning avgrenset
til SMB-virksomheter anslås til om lag 400 mill. kroner,
når bedriftene har fått tilpasset seg ordningen.
Bokført virkning i 2002 anslås til om lag 35 mill.
kroner. I tillegg kommer administrative kostnader som anslås
til om lag 20 mill. kroner.
Regjeringen Bondevik II er uenig i regjeringen Stoltenbergs forslag
til skatteloven § 16-40 første ledd (om begrensningen
i fradragsadgangen til å omfatte små foretak).
Regjeringen Bondevik II trekker av praktiske grunner i meldingen
tilbake hele forslaget til skatteloven § 16-40. Forslaget
til § 16-40 fremmes på ny i Ot.prp. nr. 21 (2001-2002)
(dens kapittel 3) med forslag om endringer i første ledd.
Etter departementets vurdering vil en avgrensing av adgangen
til å kreve skattefradrag for kostnader til FoU basert
på en henvisning til regnskapsloven § 1-6 bli
for snever. En slik avgrensning innebærer at en rekke mellomstore
foretak i norsk målestokk vil falle utenfor, samtidig som
disse er i en situasjon hvor de har ressurser og kapasitet til å utnytte
de mulighetene som ligger i et skattefradrag til FoU. Det vises
i denne sammenheng også til EUs retningslinjer for statsstøtte til
små og mellomstore bedrifter.
Departementets forslag innebærer at virksomheter som
oppfyller to av de tre følgende vilkår gis rett
til skattefradrag; virksomheten har mindre enn 80 mill. kroner i
salgsinntekt, har mindre enn 40 mill. kroner i balansesum og færre
enn 100 ansatte. Forståelsen av begrepene salgsinntekt,
balansesum og ansatte skal være den samme som etter regnskapsloven.
Når departementet ikke foreslår å sette
takene enda høyere, har dette bl.a. sammenheng med at kostnadseffektiviteten
i støtten som gis gjennom skattefradraget normalt vil avta
når foretaket har en mer betydelig størrelse.
Dette skyldes at fradraget for disse bedriftene i stor grad vil
komme til erstatning for kostnader som foretakene i dag bærer
selv. I tillegg kommer at de større foretakene normalt
er mindre avhengige av offentlig støtte for å gjennomføre
FoU-prosjekter, samtidig som de i praksis lettere vil kunne oppnå tilskudd
til større prosjekter gjennom eksisterende ordninger administrert
av Norges forskningsråd.
Provenytapet av ordningen anslås på noe sikt
til 510 mill. kroner pr. år. Dette innebærer en økning
på om lag 110 mill. kroner i forhold til regjeringen Stoltenbergs
forslag.
Hevingen av takene for størrelsen på de virksomheter
som skal omfattes av fradragsretten medfører at avgrensningen
ikke lenger kan følge av en henvisning til regnskapsloven § 1-6.
Dette innebærer samtidig at også allmennaksjeselskaper
under takene vil kunne komme inn under ordningen.
Det følger av regnskapsloven § 1-6 at kriteriene knyttet
til antall ansatte i foretaket mv. må være oppfylt
ved «de to siste årsregnskap». Ved frikoblingen fra
regnskapsloven § 1-6 oppstår spørsmål
om fastsettelse av et nytt tidspunkt for når vilkårene
til størrelse mv. må være oppfylt. Departementet
foreslår å knytte vilkårene til det inntektsåret
kostnadene er påløpt og som det kreves fradrag
for. Foretaket vil på vanlig måte måtte
dokumentere overfor ligningsmyndighetene at kravene er oppfylt,
herunder kravet til antall ansatte. Ligningsmyndighetene vil ha
full adgang til å prøve om vilkårene
er til stede.
For virksomheter undergitt begrenset regnskapsplikt i henhold
til regnskapsloven § 1-2 annet ledd gjelder ikke bestemmelsen
i skattelovens § 14-4 annet ledd om at skattyters årsregnskap
skal legges til grunn ved den skattemessige tidfestingen av inntekter
og utgifter. Kriteriene for avgrensning av adgangen til fradrag
til FoU kan derfor ikke baseres på et skattemessig årsregnskap
i disse tilfellene. Slike virksomheter vil imidlertid være
undergitt plikt til å levere næringsoppgave som
vedlegg til selvangivelsen, jf. ligningsloven § 4-4 nr.
1. Næringsoppgaven vil kunne fungere som et årsoppgjør
med samlet resultat og balanse i foretaket, jf. Ot.prp. nr. 1 (1999-2000)
side 81. På denne måten vil ligningsmyndighetene
ha mulighet til å avgjøre om vilkårene
for skattefradrag for FoU er til stede. Departementet foreslår
at kravet til antall ansatte mv. også for virksomheter
med begrenset regnskapsplikt, knyttes til det aktuelle inntektsåret
som kravet om fradrag gjelder.
Komiteen viser til at det i Ot.prp.
nr. 21 (2001-2002) punkt 3.1 er uttrykt at forslaget fra regjeringen Stoltenberg
opprettholdes med unntak av forslaget til skatteloven § 16-40
første ledd.
Komiteen viser til brev fra Finansdepartementet
ved finansministeren 18. oktober 2001, som er vedlagt innstillingen.
I brevet er det gjort rede for den endring av skatteloven § 5-31
som er foreslått i departementets forslag til lovvedtak.
Komiteens flertall, alle unntatt Fremskrittspartiet,
Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Kystpartiet, støtter
Regjeringens forslag om skattefradrag for forsknings- og utviklingskostnader. Flertallet viser
til at Regjeringen utvider skattefradragsordningen for FoU sammenlignet
med regjeringen Stoltenbergs forslag. Den forrige regjeringen hadde brukt
samme grense for små foretak som i regnskapsloven. Flertallet mener
det er for snevert å avgrense skattefritaket til de minste
bedriftene. Skattefradraget for FoU-kostnader vil styrke næringslivets
motiver til å investere i FoU. Størrelsen på de
foretakene som gir rett til skattefradrag, dobles for alle de tre
aktuelle kriteriene. Øvre grense for at foretak skal ha
rett til skattefradrag foreslås satt til to av de tre kriteriene 80
mill. kroner i salgsinntekt, 40 mill. kroner i balansesum og 100
ansatte.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kystpartiet er bekymret over at Norge bruker en vesentlig
lavere andel av BNP til FoU enn gjennomsnittet i OECD.
Det er anslått at den samlede norske FoU-innsatsen i
2001 vil ligge på om lag 1,7 pst. av BNP mot OECD-gjennomsnittet
på 2,2 pst. Det er først og fremst den private
forskningen som er mindre i Norge enn i andre land som det er naturlig å sammenligne
oss med. Disse medlemmer ser på forskning
og utvikling som en investering i fremtiden, og tror derfor at hver
krone som blir investert i FoU vil gi mer tilbake i form av økt
verdiskapning. Disse medlemmer er derfor positiv
til skatteincentiver som stimulerer til økt FoU og støtter
derfor fullt ut Hervik-utvalgets forslag der bedriftene får
trekke fra 25 pst. av FoU-utgifter. Disse medlemmer vil
derfor gå imot begrensningene i forhold til målgruppe
og prosentsats som Regjeringen har foreslått.
Disse medlemmer slutter seg til Regjeringens forslag
til skatteloven § 16-40 annet til syvende ledd og fremmer
følgende forslag:
«I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av
formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende
endring:
§ 16-40 første ledd skal lyde:
(1) Skattyter som driver virksomhet som omfattes av regnskapsloven § 1-2,
gis fradrag i skatt og trygdeavgifter for 25 pst. av kostnader til
forsknings- og utviklingsprosjekt etter bestemmelsene i denne paragraf.»
Medlemene i komiteen frå Sosialistisk
Venstreparti og Senterpartiet vil understreke at næringsretta
forsking og utvikling må styrkjast. Desse medlemene vil
gå imot Regjeringa sitt forslag om skattefrådrag
for verksemdene sine forskings- og utviklingskostnader. Desse medlemene vil
foreslå ei tilskottsordning for forsking og utvikling (FoU).
Dette vil fungere betre enn ei skatteordning, mellom anna fordi
dei små og mellomstore verksemdene treng likviditetsmessige
tilskott til dekking av prosjektkostnadene. Frå ein investerer
i FoU til dette gir skattelette går det relativt lang tid.
Mange små og mellomstore verksemder har ikkje den naudsynte
likviditet til ein slik langsiktig forskingsaktivitet.
Desse medlemene vil vise til FUNN-ordninga, som
er ei tilskottsordning og som trådte i kraft 1. juli 2001.
Denne har vist seg å vere svært vellukka. Ei regelstyrt
tilskottsordning vil òg vere administrativt enklare og
ivareta intensjonane til Stortinget betre enn ei skatteordning.
Desse medlemene vil difor oppretthalde ordninga
med stimuleringstilskott og viser til at Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet i sine alternative budsjett har auka ramma med
høvesvis 400 og 450 mill. kroner, og har ei øvre
grense på tal tilsette i verksemda på 250 (jf.
grensa for statsstøtte for små verksemder i EU/EØS-regelverket).
Desse medlemer viser til sine respektive merknader
og fremjar følgjande forslag:
«Vedtak til lov
om tilskott til forsking og utvikling i næringslivet
§ 1
Det vert gitt tilskott til forsking og utvikling i næringslivet
frå Noregs forskingsråd i høve til reglane
i denne lova.
§ 2
Tilskott vert gitt til verksemd som etter dei to siste årsrekneskapa
oppfyller to av dei tre følgjande vilkåra:
a) verksemda har mindre enn 80 mill. kroner i
salsinntekt,
b) verksemda har mindre enn 40 mill. kroner i balansesum,
c) verksemda har færre enn 250 tilsette
§ 3
Det vert gitt tilskott til dekning av 25 pst. av kostnadene
i tilknyting til:
a) Eigenutført forskings- og utviklingsprosjekt godkjend
av Noregs forskingsråd opptil 4 mill. kroner pr. år.
b) Forskings- og utviklingsprosjekt utført av forskingsinstitusjonar
godkjend av Noregs forskingsråd opptil 8 mill. kroner pr. år.
Samla tilskott etter bokstav a og b skal ikkje overstige dette beløpet.
Tilskott kan òg verte gitt ved samarbeidsprosjekt mellom
fleire sjølvstendige verksemder når prosjektet er
godkjend av Noregs forskingsråd. Ved slike prosjekt gjeld
tilskottsramma pr. prosjekt, fordelt på deltakarane etter
deltakarandelar.
I konsern etter aksjelova § 1-3 og allmennaksjelova § 1-3
skal prosjekt med innbyrdes samanheng handsamast som eit prosjekt.
Tilskotet vert da handsama som i andre ledd andre punktum.
§ 4
Departementet kan gje forskrift til gjennomføring og
utfylling av lova, slik som reglar om godkjenning av prosjekt og
institusjonar, om kva som skal reknast for kostnad til forskings-
og utviklingsprosjekt, og om reglar for sakshandsaming og klage
med omsyn til ordninga for godkjenning av prosjekt.»
Komiteens medlem fra Senterpartiet ønsker
ikke å gå over til en ordning med skattefradrag. Dette
er en konsekvens av at dette medlem heller vil videreføre
FUNN-ordningen. Dette innebærer ekstra skatteinntekter
i 2002 på 45 mill. kroner.
Adgangen til aksjesparing med skattefradrag (AMS) ble opphevet
fra og med inntektsåret 2000 ved lov 17. desember 1999
nr. 94. Fortsatt gjelder imidlertid reglene om at det må betales
et skattetillegg dersom fondsandelene selges/innløses
før fire år etter erverv. Det er fastsatt at de
gjenstående bestemmelsene om AMS i skatteloven § 16-11
femte, syvende og åttende ledd oppheves fra og med inntektsåret
2004.
Eftas overvåkingsorgan (ESA) har stilt spørsmål om
begrunnelsen for vilkårene i skatteloven § 16-11 femte
ledd med krav til norsk plassering av aksjer mv. Departementet ser
at det kan være grunnlag for å stille spørsmål
ved om plasseringsvilkårene vedrørende AMS er
i strid med EØS-avtalen.
Siden det bare er utfasingen av AMS-ordningen som gjenstår,
foreslår departementet derfor at de resterende AMS-bestemmelsene
oppheves allerede med virkning fra 1. januar 2002, fremfor å vente
til 1. januar 2004.
På denne bakgrunn foreslår departementet at
reglene om aksjesparing med skattefradrag i skatteloven § 16-11
femte, syvende og åttende ledd oppheves fra 1. januar 2002.
Forslaget innebærer at skattyter kan innløse AMS-andel,
-aksje, eller grunnfondsbevis før det er gått
fire år fra ervervet uten å få det tillegget
i skatten på 15 pst. som følger av gjeldende regler.
Komiteen slutter seg til forslaget
om opphevelse av skatteloven § 16-11 femte, syvende og åttende ledd.
Finansdepartementet foreslår endringer i reglene om
verdsettelse av ikke-børsnoterte aksjer i utenlandske selskaper
ved formuesskatteligningen og ved fastsetting av arveavgift.
Gjeldende rett er omtalt i punkt 7.2. i proposisjonen.
I forbindelse med et forslag om formuesskattefritak for næringseiendeler,
ble det i Ot.prp. nr. 1 (2000-2001) fremmet forslag om at ikke-børsnoterte
aksjer i utenlandske selskaper skulle formuesverdsettes etter de
samme prinsipper som ikke-børsnoterte aksjer i norske selskaper.
Verken forslaget om fritak for formuesskatt på næringseiendeler
eller forslaget om å endre verdsettelsesreglene for aksjer
i ikke-børsnoterte utenlandske selskaper ble vedtatt av
Stortinget.
Likeartede formuesobjekter bør i utgangspunktet verdsettes
mest mulig likt. Det er i hovedsak administrative forhold som begrunner
at beregningsgrunnlaget i dag er forskjellig for ikke-børsnoterte
aksjer i henholdsvis norske og utenlandske selskaper. I forbindelse
med vedtakelsen av skatteloven § 4-12 (tidligere selskapsskatteloven § 2-2)
antok departementet at det ville være enklere å beregne
en «antatt markedsverdi» for aksjer i utenlandske
ikke-børsnoterte selskaper.
Det kan reises spørsmål om ulikhetene i dagens verdsettelsesregler
er i strid med EØS-regelverket. Ettersom det ut fra likhetsbetrakninger
foreslås å endre dagens verdsettelsesregler for
aksjer i ikke-børsnoterte utenlandske selskaper, finner
departementet ikke grunn til å gå nærmere
inn på forholdet til EØS-reglene.
For å få en mest mulig lik verdsettelse av
aksjer i alle ikke-børsnoterte selskaper, norske og utenlandske,
har en etter departementets oppfatning følgende alternativer
for verdsettelsesregler for denne typen aksjer: Alle aksjene kan
enten verdsettes til antatt omsetningsverdi, til en andel av selskapets
regnskapsmessige verdi eller til en andel av selskapets skattemessige formuesverdi.
I proposisjonen avsnitt 7.4 gjøres det rede for de tre
alternativene.
Det foreslås at aksjer i utenlandske ikke-børsnoterte
selskaper verdsettes på grunnlag av de skattemessige formuesverdiene
i selskapet. At andeler i henholdsvis norske og utenlandske deltakerlignede selskaper
verdsettes etter samme prinsipper taler for en likebehandling også når
det gjelder aksjer.
Departementet antar at det for enkelte skattytere og avgiftspliktige
kan være vanskelig å dokumentere en antatt formuesverdi
for ikke-børsnoterte aksjer i utenlandske selskaper. For
disse kan det være enklere å dokumentere en antatt
salgsverdi. Det foreslås derfor at skattytere og arveavgiftspliktige
skal ha valgrett med hensyn til om aksjene skal verdsettes til antatt salgsverdi
eller antatt skattemessig formuesverdi.
Ved en lovfesting av at aksjer i ikke-børsnoterte utenlandske
selskaper kan verdsettes til antatt skattemessig formuesverdi, må det
vurderes om de norske skattyterne skal pålegges å omarbeide
det utenlandske selskapets regnskap til et norsk skatteregnskap.
Etter departementets oppfatning vil det kunne være både
arbeidskrevende og vanskelig for små aksjonærer
i utenlandske ikke-børsnoterte selskaper å omarbeide
finansregnskapet til et norsk skatteregnskap. For dominerende eiere
i slike selskaper vil det være noe enklere, men departementet
finner likevel ikke grunn til å lovfeste et slikt krav.
Regelen om at aksjer i ikke-børsnoterte utenlandske
selskaper skal verdsettes til antatt skattemessig formuesverdi bør
imidlertid forbeholdes skattytere og arveavgiftspliktige som kan
sannsynliggjøre de skattemessige formuesverdiene i selskapet.
Dette kan skje ved at skattyteren eller den avgiftspliktige leverer
en særskilt oppgave over selskapets formue og gjeld basert
på regnskapsmessige verdier. Skattyteren eller den arveavgiftspliktige
kan på bakgrunn av dette komme med forslag til verdsettelse
av sine aksjer, som lignings- eller arveavgiftsmyndighetene kan
ta stilling til.
Det er selskapets antatte skattemessige formuesverdi etter norske
skatteregler som skal ligge til grunn for verdsettelsen. Dette betyr
blant annet at forretningsverdi ikke medregnes. For endel eiendeler skal
norske skattemessige verdier bygge på historisk kostpris,
redusert med avskrivninger og nedskrivninger etter norske skatteregler.
Børsnoterte aksjer verdsettes til aksjekursen pr. 1. januar
i ligningsåret. Formuesverdien av fast eiendom må fastsettes
slik at forholdet mellom salgsverdi og skattemessig formuesverdi
blir tilnærmet det samme som for sammenlignbare eiendommer
i Norge.
Det vil innebære en betydelig grad av skjønn å komme
frem til antatte norske skattemessige verdier med utgangspunkt i
et utenlandsk selskaps finansregnskap. I skatteloven § 4-12
fjerde ledd bokstav a, slik bestemmelsen lyder i dag, er departementet
gitt hjemmel til å fastsette forskrift om beregning av
formuesverdien for ikke-børsnoterte aksjer. Departementet
foreslår at det i tillegg gis hjemmel til å gi
forskrift om krav til dokumentasjon ved verdsettelse av ikke-børsnoterte
aksjer i utenlandske selskaper.
Fastsettingen av antatt skattemessig formuesverdi av ikke-børsnoterte
aksjer i utenlandske selskaper ved formuesskatteligningen skal i
utgangspunktet foretas av ligningsmyndighetene i skattyterens bostedskommune.
Bestemmelser om hvem som er arveavgiftsmyndighet er gitt i arveavgiftsloven § 24.
Reglene kan medføre at verdsettelse av aksjer i samme selskap
skal foretas av flere likningskontorer eller skattefogdkontorer.
Det foreslås derfor at det gis hjemmel til å gi
forskrift om samordning mellom forskjellige likningskontorers og
skattefogdkontorers verdsettelse av ikke-børsnoterte aksjer
i utenlandske selskaper, jf. forslag til § 4-12 femte ledd
bokstav d.
Departementet foreslår at dagens systematikk i skatteloven § 4-12
endres noe. Dagens regel om verdsettelse av utenlandske aksjer flyttes
til § 4-12 fjerde ledd og dagens hjemmel for forskriftsregulering
foreslås som nytt § 4-12 femte ledd.
Forslaget til endring i arveavgiftsloven er utformet slik at
det vises til skattelovens bestemmelser om fastsetting av antatt
skattemessig formuesverdi for ikke-børsnoterte aksjer i
utenlandske selskaper i § 4-12 fjerde og femte ledd. Skatteloven § 4-12
femte ledd vil dermed gi hjemmel for nærmere regulering
av fastsettelse av verdien av ikke-børsnoterte utenlandske aksjer
også i forbindelse med beregning av arveavgift.
Forslaget til endringer i skatteloven § 4-12 innebærer
ingen endring hva gjelder verdsettelse av ikke-børsnoterte
aksjer i norske selskaper.
Etter forslaget skal også ikke-børsnoterte
aksjer i utenlandske selskaper kunne
kreves verdsatt til antatt skattemessig formuesverdi når
denne sannsynliggjøres. I andre tilfeller skal aksjene
verdsettes til omsetningsverdi. Verdsettelse til antatt skattemessig
formuesverdi innebærer at aksjene skal verdsettes pr. 1.
januar i inntektsåret, som for
tilsvarende norske aksjer. Både verdsettelsestidspunktet
og verdsettelsesgrunnlaget blir dermed mest mulig likt. Der ikke-børsnoterte
aksjer i utenlandske selskaper skal verdsettes til omsetningsverdi,
vil verdsettelsestidspunktet være 1. januar i ligningsåret, som etter gjeldende
rett.
Når det gjelder tidspunktet for verdsettelse av ikke-børsnoterte
aksjer i utenlandske selskaper ved fastsetting av arveavgift, vises
det til proposisjonens kapittel 8.
Det vises til forslagene til endringer i arveavgiftsloven § 11A
og skatteloven § 4-12.
Komiteen slutter seg til forslagene
til endring av skatteloven § 4-12 og arveavgiftsloven § 11
A.
Etter dagens regelverk må skattyterne fremlegge forslag
til verdsettelse av ikke-børsnoterte aksjer i utenlandske
selskaper til antatt markedsverdi. Forslagene til endringer i skatteloven
og arveavgiftsloven vil medføre at skattyterne i stedet
kan fremlegge forslag til verdsettelse av aksjene basert på antatt
skattemessig verdi av selskapet. Begge de nevnte størrelsene
er vanligvis ikke kjent på forhånd. Departementet
antar derfor at lovendringen ikke vil medføre noen stor
endring i arbeidsbelastningen for skattyter eller ligningsmyndighetene.
Et tilsvarende resonnement gjør seg gjeldende for verdsettelse
i forbindelse med beregning av arveavgift.
For å anslå provenyvirkningen av forslaget
må en blant annet gjøre antakelser om hvor mye
skattemessig formuesverdi for ikke-børsnoterte utenlandske
aksjer vil utgjøre i forhold til dagens antatte markedsverdi.
Det finnes i dag ingen slik tallfesting. På bakgrunn av
manglende datagrunnlag, kan det ikke gis annet enn svært
usikre og skjønnsmessige anslag på provenyvirkningen
av forslaget. Departementet anslår at forslaget kan innebære
et provenytap på i størrelsesorden 20 mill. kroner.
Komiteen tar dette til orientering.
Departementet foreslår at lovendringene i skatteloven
skal tre i kraft med virkning fra og med inntektsåret 2001.
Endringen i arveavgiftsloven foreslås å tre i
kraft med virkning for arv og gave hvor rådigheten erverves
1. januar 2002 eller senere, jf. arveavgiftsloven §§ 9
og 10.
Komiteen slutter seg til dette.
Finansdepartementet forslår en endring i arveavgiftsloven
for å klargjøre at tidspunktet for verdsettelse
av ikke-børsnoterte aksjer ved fastsetting av arveavgift
er 1. januar i året for rådighetservervet. Forslaget
innebærer etter departementets oppfatning ingen realitetsendring.
Arveavgiftsloven § 5 gir hovedregelen om tidspunktet
for verdsettelse ved fastsetting av arveavgift. Det slås
her fast at det skal bygges på verdien på tidspunktet for overgang av rådigheten.
Avgiften bør fastsettes på grunnlag av de reelle
verdiene på det tidspunkt rådigheten går
over. Det er disse verdiene som gir uttrykk for mottakerens skatteevne.
Ved skatteligningen skal formuesverdien av ikke-børsnoterte
aksjer fastsettes på grunnlag av selskapets samlede skattemessige
formuesverdi pr. 1. januar året før
ligningsåret, jf. skatteloven § 4-12 tredje
ledd. Arveavgiftsloven § 11A første ledd første
punktum viser som nevnt foran til skatteloven § 4-12 tredje
og fjerde ledd. Enkelte har tolket dette slik at verdsettelsen av
ikke-børsnoterte aksjer ved fastsetting av arveavgift skal
skje på grunnlag av selskapets samlede skattemessige formuesverdi
pr. 1. januar året forut for året for rådighetservervet.
Dette samsvarer imidlertid dårlig med hovedregelen om
tidspunktet for verdsettelse i arveavgiftsloven § 5.
I punkt 8.3 i proposisjonen gjøres det rede for bakgrunnen
for reglene om verdsettelsestidspunktet for ikke-børsnoterte
aksjer. Departementet foreslår at det i arveavgiftsloven § 11A
nytt siste ledd presiseres at det er selskapets samlede skattemessige
formuesverdi pr. 1. januar det året rådigheten
erverves som skal legges til grunn for verdsettelsen. Det som er
bestemt i de foregående leddene om verdsettelsestidspunkt
foreslås tatt ut.
I kapittel 7 i proposisjonen omtales forslag til en endring i
arveavgiftsloven § 11A første ledd tredje punktum,
slik at ikke-børsnoterte aksjer i utenlandske selskaper
kan verdsettes på grunnlag av selskapets antatte skattemessige
formuesverdi. Bestemmelsen om verdsettelsestidspunktet vil gjelde
også for disse tilfellene.
Komiteen slutter seg til forslaget
til nytt siste ledd i arveavgiftsloven § 11 A vedrørende
det tidspunkt som skal legges til grunn ved verdsettelse av ikke-børsnoterte
aksjer for arveavgiftsformål, og at første og
annet ledd endres slik som det er bestemt der om verdsettelsestidspunkt
tas ut.
Departementet har etter iverksettelsen av merverdiavgiftsreformen
foretatt en nærmere vurdering av avgiftsplikten på enkelte
områder, og vil på denne bakgrunn foreslå enkelte
endringer i merverdiavgiftsloven.
Departementet legger også frem forslag om å oppheve
enkelte bestemmelser i merverdiavgiftsloven som ennå ikke
er trådt i kraft. Dette er bestemmelser som på grunn
av endringer i andre deler av regelverket ikke lenger har samme
aktualitet.
I tillegg legges det frem forslag om å utsette opphevelsen
av investeringsavgiftsloven slik at investeringsavgiften blir fjernet
fra 1. oktober 2002. Den nærmere begrunnelsen for dette
forslaget fremgår av St.prp. nr. 1 (2001-2002) Skatte-,
avgifts- og tollvedtak.
Komiteen viser til merknader under
de enkelte forslag, og til punkt 3.4.5.2 i Budsjett-innst. nr. 1 (2001-2002)
når det gjelder forslaget om å utsette opphevelsen
av investeringsavgiftsloven.
Departementet foreslår en lovteknisk endring som innebærer å flytte
unntaket for omsetning av tjenester i form av kunstnerisk fremføring
av åndsverk i merverdiavgiftsloven § 5 første
ledd nr. 1 bokstav a til § 5 b første ledd ny
nr. 14. Departementet foreslår dessuten at parentesen (kunstneren) i merverdiavgiftsloven § 5
første ledd nr. 1 bokstav a fjernes. Parentesen har ingen
selvstendig betydning, men kan etter departementets mening være
egnet til å skape uklarhet i bestemmelsen. Forslaget til
endring av merverdiavgiftsloven § 5 første ledd
nr. 1 bokstav a innebærer således ingen materielle
endringer.
I forslaget til merverdiavgiftsloven § 5 b første ledd
ny nr. 14 videreføres unntaket for fremføring
av litterære og kunstneriske verk. Unntaket omfatter alle former
for kunstnerisk fremføring. Begrensningen i unntaket ligger
i at det må være et åndsverk som fremføres.
Ved avgjørelsen av om en tjeneste kan anses som utøvende
kunst, er det eksempelvis i svensk rett lagt vekt på tyngdepunktet
i presentasjonen. Departementet mener at en slik tilnærming
også vil være naturlig etter det norske regelverket.
For at unntaket skal komme til anvendelse, må det være
snakk om en kunstnerisk fremføring av et verk hvor hensikten
er å levendegjøre og fortolke verket gjennom en
prestasjon.
Departementet foreslår videre å ta inn i lovteksten at
tjenester som er en nødvendig og integrert del av den kunstneriske
fremførelsen, også skal være unntatt fra
den generelle merverdiavgiftsplikten.
Forslaget vil innebære at enkelte underleverandører
kan komme til å drive delt virksomhet i forhold til merverdiavgiftsloven.
Slike virksomheter kan kreve forholdsmessig fradrag for inngående
merverdiavgift på anskaffelser til bruk i virksomheten.
Departementet ser at det her kan oppstå avgrensningsspørsmål.
Det må ved denne vurderingen legges vekt på om
den aktuelle tjenesten er kjøpt inn i forbindelse med et
konkret arrangement eller om tjenesten inngår i den daglige
driften av arrangementsstedet. Dersom en underleveranse skal være
unntatt, må tjenesten være direkte knyttet til
det enkelte arrangement. Etter departementets mening må det
legges til grunn en streng fortolkning ved denne vurderingen, se eksemplene
i punkt 9.2.2 i proposisjonen. Dette unntaket gjør ingen
endringer i den generelle avgiftsplikten for varer.
Departementet viser til forslag om endring av § 5 første
ledd nr. 1 bokstav a og til § 5 b første ledd
ny nr. 14 i merverdiavgiftsloven. Det foreslås at endringene trer
i kraft straks.
Komiteen slutter seg til forslagene
til endring av merverdiavgiftsloven § 5 første
ledd nr. 1 bokstav a og ny nr. 14 i § 5 b første
ledd.
Det er ikke vedtatt noe generelt unntak fra den generelle merverdiavgiftsplikten
for formidlingstjenester. Omsetning av formidlingstjenester er derfor
i utgangspunktet avgiftspliktig, så fremt ikke tjenesten
er spesifikt unntatt.
Departementet har etter iverksettelsen av merverdiavgiftsreformen
gitt fritak etter merverdiavgiftsloven § 70 for impresariovirksomhet.
Departementet foreslår å lovfeste et generelt
unntak for formidling av tjenester i form av kunstnerisk fremføring
av åndsverk.
Departementet viser til forslag til § 5 b første
ledd ny nr. 14 i merverdiavgiftsloven. Det foreslås at
endringen trer i kraft straks.
Komiteen slutter seg til forslaget
til merverdiavgiftsloven § 5 b første ledd ny
nr. 14.
Billettformidling er etter gjeldende rett avgiftspliktig etter
hovedregelen om generell merverdiavgiftsplikt på omsetning
av tjenester. Dersom en arrangør selv selger billetter
til eksempelvis et teaterstykke, vil dette ikke utløse
avgiftsplikt, se merverdiavgiftsloven § 5 b første
ledd nr. 5. En slik rettstilstand kan føre til uheldige
avgiftsmessige tilpasninger og påvirke nøytraliteten
i regelverket mellom ulike aktører på samme marked.
En slik rettstilstand er uheldig. Departementet foreslår
derfor å unnta billettformidling til aktiviteter som omfattes
av bestemmelsen i merverdiavgiftsloven § 5 b første
ledd nr. 5. Dette gjelder eksempelvis teater, opera, ballett og
kino, men også sirkus, gallerier/museer og idrettsarrangementer.
Departementet foreslår samtidig en redaksjonell endring
av merverdiavgiftsloven § 5 b første ledd nr. 5
første punktum. Dette innebærer ingen materielle endringer.
Departementet viser til forslag om endring av merverdiavgiftsloven § 5
b første ledd nr. 5. Det foreslås at endringen
trer i kraft straks.
Komiteen slutter seg til forslaget
til endring av merverdiavgiftsloven § 5 b første
ledd nr. 5.
Formidling av helsetjenester kan etter departementets vurdering
omfatte to tjenestetyper. For det første vil det foreligge
en slik formidlingstjeneste i de tilfeller det skjer en arbeidsformidling,
det vil si at det etableres en forbindelse mellom ledig helsepersonell og
ledige arbeidsplasser for yrkesutøvere i denne gruppen.
Ved slik formidling av helsepersonell skjer det derfor ikke en formidling
av selve helsetjenesten, men en formidling av personell som yter
denne tjenesten.
Det foreligger etter dagens regelverk merverdiavgiftsplikt ved
arbeidsformidling. Avgiftsplikten omfatter også formidling
av helsepersonell. Formidling av helsepersonell ligger imidlertid
nært opp til utleie av helsepersonell som er unntatt fra
avgiftsplikt. For å oppnå større grad
av nøytralitet i regelverket er det viktig at de ulike
aktørene står overfor samme regelverk. Departementet
legger derfor frem forslag om å innføre et unntak
fra merverdiavgiftsplikten for formidling av helsepersonell.
Også i forbindelse med retten til fritt sykehusvalg kan
det foreligge en formidlingssituasjon. Ledig kapasitet ved sykehus
i et fylke skal kunne utnyttes av pasienter fra andre fylker. Rett
til fritt sykehusvalg omfatter sykehus som eies og drives av fylkeskommunene
og staten, samt private sykehus som står på regional helseplan.
En vesentlig forutsetning for reell valgmulighet er at pasienten
har tilgang på nødvendig informasjon om hvor det
er ledig kapasitet. Ansvaret for å gi nødvendig
informasjon påhviler først og fremst eierne av
de institusjoner som omfattes av retten til fritt sykehusvalg. I
tillegg til den informasjon som forutsettes å gis av det
enkelte sykehus eller sykehuseier er det utarbeidet et sentralt
pasientregister der ventetidsinformasjon legges ut. I tillegg til
den informasjon som gis av de institusjoner som omfattes av ordningen,
finnes det også kommersielle virksomheter som driver med
formidling av sykehustjenester knyttet til ordningen med fritt sykehusvalg.
Unntaket for omsetning av helsetjenester omfatter ikke formidling
av slike tjenester. Formidling av helsetjenester er derfor i utgangspunktet
en merverdiavgiftspliktig tjeneste. Det er imidlertid en forutsetning for
avgiftsplikt at det foreligger en omsetning. I forhold til tjenester
er omsetning definert i merverdiavgiftsloven som ytelse av tjeneste
mot vederlag.
Etter det departementet har forstått tas det i dag ikke
vederlag for denne type tjeneste når den ytes fra de institusjoner
som er forpliktet til å gi slik informasjon. Slike tjenester
vil da ikke bli merverdiavgiftspliktige. Hvis tjenesteyterne tar
betalt for den formidlingstjeneste de yter, vil det foreligge merverdiavgiftsplikt
når helsetjenesten formidles. Da formidlingstjenesten har
en nær sammenheng med og er en nødvendig forutsetning
for selve helsetjenesten i disse tilfellene, er departementet av
den oppfatning at selve formidlingen også bør
være unntatt fra merverdiavgiften. På denne bakgrunn
legger departementet også frem forslag om at formidling
av helsetjenester unntas fra merverdiavgiftsplikten.
Departementet har i denne sammenheng vurdert et unntak også for
formidling av sosiale tjenester. Departementet har ikke noen detaljert
oversikt over omfanget av næringsmessig omsetning av slike
formidlingstjenester. Et slikt unntak vil imidlertid også her
skape et mer nøytralt regelverk og innebære at
eksempelvis omsetning av tjenester som går ut på formidling
av barnepass, ikke vil være merverdiavgiftspliktig. Departementet
legger derfor frem forslag om at formidling av sosiale tjenester
unntas fra merverdiavgiftsplikten.
Departementet viser til forslag til nytt tredje punktum i merverdiavgiftsloven § 5
b første ledd nr. 1, til nytt annet punktum i merverdiavgiftsloven § 5
b nr. 2, samt forslag til nytt tredje punktum i merverdiavgiftsloven § 5
b annet ledd. Det foreslås at endringene trer i kraft straks.
Komiteen slutter seg til forslagene
til merverdiavgiftsloven § 5 b første ledd nr.
1 nytt tredje punktum og § 5 b annet ledd nytt tredje punktum. Komiteen slutter
seg videre til forslaget om at formidling av sosiale tjenester skal
omfattes av unntaket i § 5 b og dette inntas i nytt annet
punktum i § 5 b første ledd nr. 2 i merverdiavgiftsloven.
Undervisning er unntatt fra merverdiavgiftsplikten, mens formidling
av undervisningstjenester er merverdiavgiftspliktig. Undervisning
innebærer «formidling av kunnskap» og
i merverdiavgiftsloven brukes uttrykkene undervisning/opplæring
synonymt. Formidling av undervisningstjenester foreligger når noen
formidler undervisning/opplæring, det vil si sørger
for at tilbud om utdanning fra ulike læresteder kommer
til elevers kunnskap og benyttelse.
Det finnes etter det departementet kjenner til selskap som kun
driver med formidling av undervisningstjenester. Her drives formidling
på kommersiell basis.
Departementet anser at det er en nær forbindelse mellom
formidlingstjenesten og selve undervisningstjenesten. Det legges
til grunn at omsetning av undervisningstjenester i en rekke tilfeller
skjer på bakgrunn av at det først har skjedd en
formidling av et undervisningstilbud. Når intensjonen er
at undervisningstjenester skal være unntatt fra merverdiavgiftsplikten, synes
det naturlig at elever med og uten egen kunnskap om de undervisningstilbud
som finnes, blir avgiftsmessig likt behandlet. Videre viser departementet til
at utleie av arbeidskraft for utøvelse av undervisningstjenester
er unntatt fra merverdiavgiftsplikten. Dette innebærer
at det ikke skal beregnes merverdiavgift når et firma leier
ut en lærer til undervisning. Dersom lærerens
undervisningstjenester derimot formidles, skal det betales merverdiavgift.
For å oppnå større grad av nøytralitet
mener departementet at det er viktig at de ulike aktørene
står overfor det samme regelverket. Departementet foreslår
derfor at formidling av undervisningstjenester blir unntatt fra
merverdiavgiftsplikten.
Departementet vil presisere at forslaget ikke omfatter formidling
av kjøreopplæring. Det vises til at kjøreopplæring
er merverdiavgiftspliktig, se merverdiavgiftsloven § 5
b første ledd nr. 3 annet punktum.
Departementet viser til forslag om endring i merverdiavgiftsloven § 5
b første ledd nr. 3 første punktum. Det foreslås
at endringen trer i kraft straks.
Komiteen slutter seg til forslaget
til endring av merverdiavgiftsloven § 5 b første
ledd nr. 3 første punktum.
Unntaket for formidling av billetter til kultur- og idrettsarrangementer
mv. kan på usikkert grunnlag anslås å utgjøre
om lag 10 mill. kroner på årsbasis og 8 mill.
kroner på 2002-budsjettet.
Virksomheter som yter formidling av helse- og sosiale tjenester
og formidling av undervisning har foreløpig lite omfang.
Omfanget kan imidlertid øke noe på sikt. På usikkert
grunnlag kan det anslås at provenytapet ved unntak for
denne typen formidling kan utgjøre om lag 10 mill. kroner
på årsbasis og om lag 8 mill. kroner på 2002-budsjettet.
På sikt kan imidlertid provenytapet bli noe større
i den grad omfanget av slike tjenester vil øke.
De øvrige forslag til endringer antas å ha
ubetydelige provenyvirkninger.
Samlet anslås provenytapet av de foreslåtte
endringene til om lag 20 mill. kroner på årsbasis
og 16 mill. kroner på 2002-budsjettet.
Komiteen tar dette til orientering.
Flere bestemmelser i merverdiavgiftsloven ble endret ved lov
8. januar 1993 nr. 2. Endringene i § 27 første
og tredje ledd og § 29 tredje ledd er aldri blitt iverksatt.
Merverdiavgiftsloven § 27 første ledd inneholder etter
lovendringen et krav om personlig fremmøte ved registrering
i avgiftsmanntallet.
Merverdiavgiftsloven § 27 tredje ledd gir departementet
hjemmel til å gi forskrifter om fremgangsmåten
ved registrering og om hva en melding skal inneholde.
Departementet har vurdert bestemmelsene i § 27 første
og tredje ledd og § 29 tredje ledd i endringsloven av 8.
januar 1993 nr. 2 ut fra de hensyn som er omtalt i punkt 9.5 i proposisjonen.
Departementet foreslår at disse bestemmelsene oppheves.
Ut fra risikoen for merverdiavgiftssvindel og annen økonomisk
kriminalitet, hvilket gjør seg særskilt gjeldende
innenfor enkelte bransjer, anser imidlertid departementet at det fortsatt
kan være behov for å vurdere skjerpede virkemidler
i forbindelse med avgiftskontrollen.
Ved den nærmere vurdering viser departementet til at
bestemmelsene i lov 3. juni 1994 om Enhetsregisteret, som trådte
i kraft 1. mars 1995, harmonerer lite med merverdiavgiftsloven § 27
første ledd. Det følger av enhetsregisterloven § 13
at næringsdrivende som skal registreres i Enhetsregisteret
har oppfylt sin meldingsplikt dersom virksomheten melder de angitte opplysninger
direkte til Enhetsregisteret eller til et av de tilknyttede registre.
Av lovens § 1 annet ledd siste punktum fremgår
at alle tilknyttede registre skal bidra til å redusere
oppgaveplikten for næringslivet ved å benytte
organisasjonsnummer og opplysninger fra Enhetsregisteret. Det samsvarer
lite at den næringsdrivende som skal registreres i avgiftsmanntallet
må sende en del av registreringsmeldingen til Enhetsregisteret,
men må møte opp på fylkesskattekontoret
for avlevering av en annen del av registreringsmeldingen. Departementet
foreslår derfor at § 27 første ledd i
lov 8. januar 1993 nr. 2 oppheves.
Som følge av at § 27 første ledd foreslås
opphevet, foreslår departementet også at § 27
tredje ledd i lov 8. januar 1993 nr. 2 oppheves.
Merverdiavgiftsloven § 29 tredje ledd inneholder etter
lovendringen i 1993 hjemmel for avgiftsmyndighetene til å kunne
kreve bekreftelse fra revisor/regnskapsfører om
at regnskapet som ligger til grunn for omsetningsoppgaven er ført
i samsvar med god regnskapsskikk.
Når det gjelder § 29 tredje ledd viser departementet
til at revisors revisjonsberetning, som inneholder en vurdering
av om regnskapet er i overensstemmelse med god regnskapsskikk, er
offentlig tilgjengelig informasjon, jf. regnskapsloven § 8-2.
For revisor følger tilsvarende opplysningsplikt altså allerede
av lovgivningen. Departementet anser at næringsdrivendes plikter
i henhold til regnskap og revisjon i størst mulig utstrekning
bør følge av de generelle bestemmelsene i revisjons-
og regnskapsloven. Departementet viser til den nye informasjonsteknologi
avgiftsmyndighetene har til disposisjon og til at det har vært
en stor revisjon på regnskapslovområdet. Synet
har her vært at det samlede regelverk bør fremgå av
en lov. Departementet anser at det derfor ikke bør iverksettes
en særskilt bestemmelse i merverdiavgiftsloven på dette
punkt. Departementet foreslår på denne bakgrunn
at § 29 tredje ledd i lov 8. januar 1993 nr. 2 oppheves.
Departementet viser til forslag om endringer i lov 8. januar
1993 nr. 2. Det foreslås at endringene trer i kraft straks.
Komiteen slutter seg til forslaget
til opphevelse av endringene i del I i lov 8. januar 1993 nr. 2,
opphevelse av del III nr. 1 og 3 i denne loven og at del III nr. 2
blir nr. 1 og nr. 4 blir nr. 2.
Investeringsavgiften er vedtatt opphevet med virkning fra 1.
april 2002. Stortinget har videre vedtatt at tjenesteytere på områder
som først ble merverdiavgiftspliktige fra 1. juli 2001,
ikke skal betale investeringsavgift. Bakgrunnen for dette fritaket
er at det anses for viktig at disse virksomhetene skal slippe å forholde
seg til det kompliserte investeringsavgiftsregelverket for en periode
på kun ni måneder før investeringsavgiften
oppheves. Fjerning av investeringsavgiften fra 1. april 2002 bidrar
til å svekke inntektene på statsbudsjettet for
2002 med 3,5 mrd. kroner. Regjeringen anser det riktig å få fjernet
investeringsavgiften i løpet av 2002. Fritaket for investeringsavgift
for nye merverdiavgiftspliktige tjenesteytere fra 1. juli 2001 bidrar
til å forsterke dette behovet. Regjeringen har imidlertid
ikke funnet rom for å dekke hele provenytapet i 2002, og
foreslår derfor å utsette fjerningen av investeringsavgiften
et halvt år til 1. oktober 2002. Dette vil gi et provenytap
på 0,5 mrd. kroner på 2002-budsjettet.
Departementet viser til forslag om endring i lov 21. desember
2000 nr. 114 om opphevelse av lov 19. juni 1969 nr. 67 om avgift
på investeringer mv. del II. Det foreslås at endringen
trer i kraft straks.
Komiteen viser til merknader under
punkt 3.4.5.2 i Budsjett-innst. S. nr. 1 (2001-2002).
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Kystpartiet, slutter seg til Regjeringens
forslag om endring i lov 21. desember 2000 nr. 114 del II.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kystpartiet slutter seg ikke til Regjeringens forslag. Disse
medlemmer står fast ved at investeringsavgiften
skal fjernes 1. april 2002.
I forbindelse med merverdiavgiftsreformen ble det vedtatt et
generelt unntak for undervisningstjenester. I tillegg til tradisjonelle
undervisningstjenester omfatter unntaket også fritidsrettet
undervisning. Kjøreopplæring ble imidlertid uttrykkelig
unntatt fra dette avgiftsunntaket.
Departementet foreslår å unnta kjøreopplæring
fra den generelle merverdiavgiftsplikten med virkning fra 1. januar
2002. Dette er en oppfølging av Sem-erklæringen.
Forslaget innebærer at undervisningstjenester nå generelt
vil være unntatt fra merverdiavgiftsplikt. Dette tilsvarer
rettstilstanden før 1. juli 2001. Et unntak for kjøreopplæring
vil ikke gi noen store avgrensingsproblemer siden det allerede er
gitt et generelt unntak for undervisningstjenester.
Næringsdrivende som driver med kjøreopplæring har
i motsetning til øvrige avgiftspliktige (med unntak av
yrkesmessig bilutleie) etter gjeldende rett også adgang
til å fradragsføre inngående avgift ved
anskaffelse av personkjøretøy. For å unngå avgiftsmotiverte anskaffelser
er slike kjøp underlagt egne bestemmelser om bindingstid,
som innebærer at fradragsført avgift skal tilbakeføres
forholdsmessig dersom personkjøretøy selges eller
omdisponeres før det har gått 36 måneder
etter at kjøretøyet ble registrert. Når
kjøreopplæring unntas fra merverdiavgiftsplikt,
vil det oppstå spørsmål om avgiftsbehandlingen
av personkjøretøy som er anskaffet i perioden
fra 1. juli 2001 til 1. januar 2002. For å unngå avgiftsmotivert
tilpasning og for å likebehandle kjøreskoler som
har benyttet seg av fradragsretten i forhold til andre kjøreskoler
som ikke har benyttet seg av dette, vil departementet foreslå at det
for disse kjøretøyene skal foretas forholdsmessig tilbakeføring
av fradragsført merverdiavgift. For mange næringsdrivende
som driver med kjøreopplæring vil en slik forholdsmessig
tilbakeføring av fradragsført merverdiavgift kunne
representere en uforutsett merkostnad, som påløper
ved innberetningen av siste oppgavetermin. Virksomhetene vil derfor
kunne få likviditetsproblemer ved denne avregningen. For å avhjelpe
dette vil departementet foreslå at det gis hjemmel i forskrift
for utsatt innbetalingsfrist for det beløp som skal tilbakeføres.
Et generelt unntak for undervisningstjenester som også omfatter
kjøreopplæring, vil gi et provenytap på i
størrelsesorden 300 mill. kroner på årsbasis
og 240 mill. kroner på 2002-budsjettet ved iverksettelse
fra 1. januar 2002. Anslaget forutsetter at det innføres
overgangsregler som motvirker avgiftsmotiverte kjøp i perioden
frem til unntaket for merverdiavgift trer i kraft. Hvis det ikke
innføres regler slik som foreslått, vil provenytapet
på 2002-budsjettet øke med om lag 10 mill. kroner
til 250 mill. kroner.
Departementet viser til forslag til opphevelse av merverdiavgiftsloven § 5
b første ledd nr. 3 annet punktum, forslag til endring
i merverdiavgiftsloven § 14 annet ledd nr. 5 annet
ledd, og forslag til overgangsbestemmelse.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Arbeiderpartiet, viser til at Regjeringen foreslår å unnta
kjøreopplæring for merverdiavgift, i likhet med
det fritaket andre undervisningstjenester allerede har.
Flertallet slutter seg til Regjeringens forslag
til opphevelse av merverdiavgiftsloven § 5 b første
ledd nr. 3 annet punktum, endring av samme lov § 14 annet ledd
nr. 5 annet ledd og forslag til overgangsbestemmelse.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartietviser til Innst. O. nr. 24 (2000-2001)
hvor et flertall i hovedsak sluttet seg til daværende regjerings vurderinger
om behovet for endringer i det norske merverdiavgiftssystemet, og
går imot Regjeringens forslag.
Fra 1. juli 2001 er det innført merverdiavgift med nullsats
på personbefordring med luftfartøy. Nullsats innebærer
at flyselskapene er fritatt fra plikten til å beregne utgående
merverdiavgift av vederlaget fra passasjerene (flybilletten), men
fullt ut kan trekke fra inngående merverdiavgift på sine
anskaffelser til bruk i virksomheten som gjelder personbefordring.
All persontransport for øvrig, uansett transportmiddel,
er unntatt fra den generelle merverdiavgiftsplikten på omsetning
av tjenester.
Innføring av merverdiavgift med nullsats på personbefordring
med luftfartøy må sees i sammenheng med omleggingen
av flypassasjeravgiften, som skjedde fra 1. april 2001 for å bringe
avgiften i overensstemmelse med EØS-avtalen. Nullsatsen
i merverdiavgiftssystemet ble innført for å redusere
belastningen av omleggingen av flypassasjeravgiften for innenlandsflyginger.
Regjeringen foreslår at flypassasjeravgiften avvikles
fra 1. april 2002, se St.prp. nr. 1. Tillegg nr. 4 (2001-2002) punkt
2.2.9. Når denne avgiften avvikles er det etter departementets
mening ikke lenger grunnlag for å opprettholde den gunstige
særordningen som nullsatsen for luftfarten i merverdiavgiftssystemet innebærer.
Ved å ta personbefordring med luftfartøy ut
av merverdiavgiftssystemet, vil flyselskapene på nytt få delt
virksomhet i forhold til merverdiavgiften ved at varetransport er
avgiftspliktig mens innenlands persontransport holdes utenfor. Regelverket
om fordeling av inngående merverdiavgift for næringsdrivende med
delte virksomheter gir opphav til kompliserte rettsspørsmål,
og er vanskelig å praktisere både for virksomhetene
og forvaltningen.
Selv om en konsekvens av å holde luftfarten utenfor
merverdiavgiftssystemet er at flyselskapene på nytt må forholde
seg til et mer komplisert regelverk, kan ikke departementet se at
dette gir tilstrekkelig grunn til å videreføre
nullsatsen etter at flypassasjeravgiften nå foreslås
avviklet. Departementet viser også til at hele persontransportområdet
i prinsippet bør likebehandles for å unngå eventuelle
konkurransevridninger mellom de ulike transportformene. Ved å ta
personbefordring med luftfartøy ut av merverdiavgiftssystemet
vil all persontransport, uansett transportmiddel, være
unntatt fra den generelle merverdiavgiftsplikten på omsetning
av tjenester.
På denne bakgrunn foreslår departementet at
personbefordring med luftfartøy tas ut av merverdiavgiftssystemet
som ledd i avviklingen av flypassasjeravgiften.
Forslaget nødvendiggjør enkelte endringer i
merverdiavgiftsloven. For det første er det nødvendig å oppheve
bestemmelsen i merverdiavgiftsloven § 5 b første
ledd nr. 9 annet punktum, som fastsetter at unntaket for persontransport
ikke gjelder for personbefordring med luftfartøy. Bestemmelsen
i merverdiavgiftsloven § 16 første ledd
nr. 14, som fastsetter ordningen med nullsats for luftfarten, må også oppheves. I
tillegg må bestemmelsen i merverdiavgiftsloven § 14 annet
ledd nr. 5 tredje avsnitt oppheves. Denne bestemmelsen ble gitt
for at virksomheter som driver med personbefordring med luftfartøy,
skulle oppnå fradragsrett for inngående merverdiavgift
på anskaffelser av varer og tjenester til bruk i denne
virksomheten. Rettstilstanden på dette området
vil etter disse lovendringene tilsvare den som gjaldt før
1. juli 2001.
Forslaget nødvendiggjør også endring
i forskrift nr. 48 til merverdiavgiftsloven (Forskrift 14. september
1971 nr. 1 om frivillig registrering av skipsrederier), hvor det
er åpnet for en frivillig registreringsordning for rederier
som frakter passasjerer med skip i utenriksfart. Ordningen innebærer
at rederiene som oppfyller vilkårene for frivillig registrering
i merverdiavgiftsmanntallet og som søker om dette, kan
gjøre fradrag for inngående merverdiavgift på anskaffelser til
bruk i virksomheten med utenriks personbefordring. Det skal likevel
ikke beregnes utgående merverdiavgift av vederlaget som
oppkreves fra passasjerene.
Denne ordningen omfattet tidligere også flyselskaper
som befordret passasjerer i utenriksfart. Ordningen for flyselskapene
var imidlertid ikke lenger nødvendig, da det fra 1. juli
2001 ble innført nullsats for luftfarten i merverdiavgiftssystemet.
Forskriften ble derfor endret med virkning fra dette tidspunktet, slik
at den nå kun gjelder for skipsrederier. Som følge av
forslaget om at personbefordring med luftfartøy på nytt
skal ut av merverdiavgiftssystemet, er det nødvendig å reversere
denne endringen. Forskriften vil bli endret slik at den frivillige
registreringsordningen igjen skal omfatte flyselskaper som befordrer
passasjerer i utenriksfart, det vil si at rettstilstanden også her blir
som før 1. juli 2001. Departementet vil for ordens skyld
presisere at det ikke vil være adgang for flyselskapene
til å bli frivillig registrert for innenlands personbefordring.
På usikkert grunnlag er det anslått at å fjerne
ordningen med nullsats for luftfarten i merverdiavgiftssystemet
kan gi et merproveny på om lag 300 mill. kroner på årsbasis.
Ved iverksettelse fra 1. april 2002 vil dette gi merinntekter på om
lag 225 mill. kroner påløpt og om lag 175 mill.
kroner bokført i 2002.
Departementet viser til forslag om opphevelse av merverdiavgiftsloven §§ 5
b første ledd nr. 9 annet punktum, 14 annet ledd nr. 5
tredje avsnitt og 16 første ledd nr. 14. Det foreslås
at endringene trer i kraft 1. april 2002.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk
Venstreparti, Senterpartiet og Kystpartiet viser til Innst.
O. nr. 24 (2000-2001) hvor et flertall i hovedsak sluttet seg til
daværende regjerings vurderinger om behovet for endringer
i det norske merverdiavgiftssystemet, og går imot Regjeringens
forslag. Dersom nullsatsordningen avvikles vil dette faktisk gjøre
det dyrere å fly i Nord-Norge, ettersom de fleste flyrutene
i denne landsdelen fra før ikke hadde flypassasjeravgift.
Disse medlemmer viser til finansministerens svar
på spørsmål nr. 11 av 10. november 2001
til Arbeiderpartiets gruppe hvor det bl.a. heter:
«På grunnlag av ovenstående
kan det anslås at innenlands flygning som i dag er avgiftsbelagt
får en samlet lette på i størrelsesorden
780 mill. kroner. Flyging som er fritatt for passasjeravgift får
en beregnet skjerpelse på 30 mill. kroner. Det må igjen
understrekes at dette er en meget indirekte beregningsmetode, og
at for eksempel ikke er mulig å si med stor grad av sikkerhet
hvordan momsskjerpelsen vil slå ut i billettprisene for
de forskjellige rutene.
Regnet per passasjer kan det
ut fra ovenstående anslås at letten for reiser
på innenlands ruter som i dag er avgiftsbelagt blir om
lag 90 kroner pr. reise, mens det på ruter som i dag ikke
er avgiftsbelagt blir en beregnet skjerpelse på noe over
30 kroner pr. reise. For reiser til utlandet tilsvarer letten hele
passasjeravgiften, som av regjeringen Stoltenberg ble foreslått
satt til 130 kroner for 2002.»
Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig
Folkeparti og Venstre viser til at Regjeringen foreslår
at luftfarten tas ut av merverdiavgiftssystemet fra 1. april 2002. Disse
medlemmer viser videre til at det samtidig foreslås å avskaffe flypassasjeravgiften.
Disse omleggingene gir samlet lettelser for luftfarten på i
overkant av en milliard kroner. Disse medlemmer slutter
seg til Regjeringens forslag om opphevelse av merverdiavgiftsloven § 5
b første ledd nr. 9 annet punktum, § 14 annet
ledd nr. 5 tredje ledd og § 16 første ledd nr.
14.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til sine merknader i Budsjett-innst. S. nr. 1 punkt 1.1.3 og går
imot Regjeringens forslag.
Disse medlemmer går inn for å fjerne
flypassasjeravgiften fra 1. januar 2002.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet går imot forslaget om å avvikle
flypassasjeravgiften fra 1. april 2002.
Disse medlemmer ønsker derfor å opprettholde
nullsats i merverdiavgiftssystemet for luftfarten.
Som en følge av merverdiavgiftsreformen er det fra 1.
juli 2001 innført merverdiavgift på omsetning
av tjenester som gjelder drift av trygghetsalarmer. Departementet
legger frem forslag om at omsetning av tjenester som gjelder drift
av trygghetsalarmer unntas fra den generelle merverdiavgiftsplikten.
Dette er en oppfølging av Sem-erklæringen.
Kjøp og installasjon av trygghetsalarm belastes med
merverdiavgift. Dette fulgte tidligere av den alminnelige regel
om merverdiavgift ved varekjøp og oppregnede tjenester.
Merverdiavgiftsplikten på kjøp og installasjon
av trygghetsalarm har foreligget siden innføringen av merverdiavgiften
i Norge i 1970. Merverdiavgiftsreformen har ikke ført til
noen endring på disse punktene.
I forhold til drift av trygghetsalarmer vil unntaket for sosiale
tjenester ofte få anvendelse, se merverdiavgiftsloven § 5
b første ledd nr. 2. Slik drift er i dag en del av pleie-
og omsorgstjenestene i kommunen. Eventuell egenbetaling/gebyr/serviceavgift
mv. som belastes brukeren for dekning av trygghetsalarmtjenester,
er unntatt fra merverdiavgift.
I de tilfeller hvor det ikke foreligger noe kommunalt vedtak
om tildeling av trygghetsalarm, vil brukeren etter 1. juli 2001
måtte betale merverdiavgift på egenbetaling/gebyr/serviceavgift
som belastes brukeren for dekning av trygghetsalarmtjenester. Som
nevnt i punkt 7.4 i proposisjonen har kommunene ulik praksis når
det gjelder tildeling av trygghetsalarmer. I noen kommuner har eldre
rett til trygghetsalarm etter en viss alder, mens andre kommuner
ikke har noen slik ordning.
Departementet foreslår at omsetning av trygghetsalarmtjenester
generelt unntas fra merverdiavgift. Unntaket vil gjelde uavhengig
av om det foreligger et kommunalt tildelingsvedtak og hvem som utfører
tjenesten. Unntaket vil videre gjelde uten hensyn til hvilket behov
brukeren har for trygghetsalarm og i hvilken alder og tilstand brukeren
befinner seg.
Forslaget innebærer at omsetning av tjenester som gjelder
drift av trygghetsalarmer (selve tjenesteytingen) unntas fra merverdiavgiftsplikt.
Med drift av trygghetsalarmer menes den virksomhet som foregår ved
trygghetsalarmmottaket, eksempelvis overvåking og utrykning.
Den etablerte avgiftsplikten ved salg og installasjon videreføres.
Siden trygghetsalarmtjenester som oftest vil komme innenfor unntaket
for sosiale tjenester, vil forslaget medføre ubetydelige
provenyvirkninger.
Departementet viser til forslag til ny nr. 15 i merverdiavgiftsloven § 5
b første ledd. Det foreslås at endringene trer
i kraft 1. januar 2002.
Komiteen viser til at Regjeringen foreslår å unnta
drift av trygghetsalarmer for merverdiavgift. Komiteen slutter
seg til Regjeringens forslag om ny nr. 15 i merverdiavgiftsloven § 5
b første ledd.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til svar fra finansministeren på spørsmål
fra Arbeiderpartiets stortingsgruppe av 10. november 2001 der disse
medlemmer ber om de isolerte provenyvirkningene av å unnta
drift av trygghetsalarmer. I finansministerens svar heter det at
forslaget antas «å medføre ubetydelige
provenyvirkninger». Disse medlemmer slutter
seg til Regjeringens forslag om ny nr. 15 i merverdiavgiftsloven § 5
b første ledd.
Departementet har i lys av innføringen av generell merverdiavgiftsplikt
på tjenester sett nærmere på gjeldende
praksis for forhåndsregistrering og tilbakegående
avgiftsoppgjør. Merverdiavgiftsreformen har i større
grad aktualisert behovet for å foreta visse endringer.
Departementet har i samarbeid med Skattedirektoratet nå foretatt
en praksisomlegging. Omleggingen innebærer en utvidelse
av ordningene, se nærmere i punkt 7.5.1 i proposisjonen.
Som en oppfølging av reformen finner departementet det
naturlig å informere Stortinget om hovedtrekkene i omleggingen.
Departementet vil for øvrig sette i gang et arbeid med å formalisere
retningslinjene i en forskrift. Dette vil gjøre regelverket
mer tilgjengelig og sikre en mest mulig ensartet praktisering. Det
vises til omtalen i punkt 7.5.1 i proposisjonen.
Komiteen tar dette til orientering.
Helsetjenester er unntatt fra den generelle merverdiavgiftsplikten
på omsetning av tjenester. Unntaket er nærmere
avgrenset i egen forskrift.
I forbindelse med utarbeidelsen av forskriften ble det vurdert
om tjenester som betegnes som alternativ medisin kunne omfattes
av unntaket for helsetjenester. Denne vurderingen ble gjort i samarbeid
med Sosial- og helsedepartementet. I forskriften er akupunktur og homøopati
unntatt fra merverdiavgiftsplikten. I tillegg er også andre
alternative behandlingsformer som utøves av offentlig
godkjent helsepersonell unntatt. I Sem-erklæringen er det
uttalt at man vil unnta flere helsetjenester fra den generelle merverdiavgiftsplikten.
Det er særlig for tjenesteområder innenfor alternativ
medisin at avgrensingene av unntaket vil bli gjennomgått
på nytt. Departementet vil følge dette opp, og
se nærmere på disse avgrensingene. Avgrensingene
reiser imidlertid flere vanskelige problemstillinger som det er
behov for å få vurdert nærmere.
Departementet finner grunn til å understreke at for at
en tjeneste skal komme innenfor unntaket for helsetjenester, må den
i henhold til lovteksten kunne defineres som en helsetjeneste. Det
er ikke gitt noen uttømmende definisjon av begrepet i loven.
I lovforarbeidene er det imidlertid gitt en nærmere beskrivelse av
rekkevidden av unntaket. Det er forutsatt en relativt streng praktisering
av denne unntaksbestemmelsen.
Med alternativ medisin menes her terapiformer som vanligvis ikke
ytes innenfor den etablerte helsetjenesten. Nøyaktig hvilke
typer tjenester som kommer inn under begrepet alternativ medisin
er noe usikkert. I NOU 1998:21 Alternativ medisin (Aarbakke-utvalget)
er det imidlertid gitt en beskrivelse av de viktigste alternative
behandlingsformer som finnes i Norge.
Det er som nevnt behov for en nærmere gjennomgang av
regelverket på dette området. Denne gjennomgangen
bør ses i sammenheng med Regjeringens arbeid med oppfølging
av Aarbakke-utvalgets innstilling. I Sem-erklæringen er
det bebudet at Regjeringen vil legge frem en stortingsmelding om
alternativ medisin på bakgrunn av denne innstillingen.
Departementet finner det derfor nødvendig å vente
med å fremme forslag om en utvidelse av merverdiavgiftsunntaket
for helsetjenester til det er foretatt en helsefaglig oppfølging
av Aarbakke-utvalgets innstilling.
Komiteen tar dette til orientering.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Sosialistisk Venstreparti viser til at disse medlemmer
gikk inn for en utsettelse av momsreformen, blant annet på bakgrunn
av de mange uavklarte grensedragningene reformen medførte.
Et av disse områdene gjaldt alternativ medisin. Disse
medlemmer er forundret over at det fra Regjeringen ikke
foreligger forslag til utvidelse av unntak for merverdiavgift for
helsetjenester, og at dette på nytt skyves ut i tid. Med
tanke på det som tidligere har vært sagt av partier
som nå sitter i regjering, er dette oppsiktsvekkende.
Etter skatteloven § 5-13 første ledd skal fordel
ved privat bruk av arbeidsgivers bil fastsettes på grunnlag av
en antatt årlig privat kjørelengde på 10
000 km med tillegg av kjøring mellom hjem og arbeidssted.
Etter skatteloven § 6-12 skal fradrag for kostnad ved
bilhold reduseres med det beløpet som faller på bruk
av bilen til privatkjøring. Dette reduksjonsbeløpet
fastsettes som hovedregel etter § 5-13, med andre ord tilsvarende
som fastsettelsen av fordelen ved privat bruk av arbeidsgivers bil.
Reduksjonsbeløpet skal likevel ikke overstige 50 pst. av
de beregnede samlede kostnadene ved bilholdet. Disse kostnadene
fastsettes til driftskostnadene med et tillegg for verdiforringelse med
10 pst. pr. år.
Departementet foreslår at kjørelengden som
den private bruk skal fastsettes på grunnlag av, økes
til 13 000 km.
Det foreslås videre at reduksjonen i fradraget ved bilhold
for privat bruk ikke skal overstige 75 pst. av de beregnede samlede
kostnadene ved bilholdet.
Forslaget er nærmere omtalt i St.prp. nr. 1 (2001-2002)
Skatte-, avgifts- og tollvedtak. Der omtales også forslag
om innstramninger i beskatningen av kjøregodtgjørelse.
Det vises til forslag til endringer av skatteloven § 5-13
første ledd og § 6-12 annet ledd. Det foreslås
at endringene gis virkning fra og med inntektsåret 2002.
Komiteen viser til at forslaget til
endret firmabilbeskatning er omtalt også i St.prp. nr.
1 (2001-2002) Skatte-, avgifts- og tollvedtak punkt 2.2.8.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, slutter seg til forslaget til endringer
av skatteloven § 5-13 første ledd og § 6-12 annet
ledd.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet reagerer
på Regjeringens forslag til skatteskjerpelse for firmabil.
Skatteskjerpelsen virker både lite gjennomtenkt og dårlig
begrunnet. Forslaget innebærer at sjablongregelen for fordelen
ved privat bruk av firmabil skal økes fra 10 000 km til
13 000 km pr. år. Departementet begrunner denne økningen
med at kjørelengden med personbil utgjør 13 500
km pr. år. Men i dette gjennomsnittet ligger både
yrkeskjøring og kjøring mellom hjem og arbeid,
dette medfører at en økning til 13 000 vil medføre
at den ansatte blir skattlagt for en privatkjøring som
er høyere enn gjennomsnittet. Noe som åpenbart
er urimelig.
Disse medlemmer går imot denne skatteskjerpelsen.
Skattytere som benytter egen bil til yrkeskjøring kan
etter gjeldende regler motta kjøregodtgjørelse fastsatt
etter statens satser skattefritt for kjøring inntil 12
000 km. Gjeldende satser er 3,20 kroner pr. km for de første
9 000 km og 2,60 kroner pr. km for overskytende kjøring.
For yrkeskjøring over 12 000 km er det satt en særskilt
sats for fordelsbeskatning på 2,05 kroner pr. km. Differansen
mellom statens sats på 2,60 kroner pr. km og satsen på fordelsbeskatning
på 2,05 kroner pr. km skattlegges i dag som lønn.
Statens satser er antatt å dekke både variable
og faste kostnader ved kjøring. Til sammenligning er fradragssatsen
for kjøring mellom hjem og arbeidssted satt til 1,40 kroner
pr. km. Denne satsen er antatt å dekke kun de variable
kostnadene for en mellomstor bil.
Næringsdrivende (som ikke mottar kjøregodtgjørelse)
kan kreve fradrag for 3,20 kroner pr. km. For denne gruppen vil
det normalt ikke være aktuelt å kreve fradrag
for mer enn 6 000 km. Overstiger kjørelengden i yrket 6
000 km skal bilen normalt behandles som yrkesbil, noe som innebærer
fradrag for faktiske bilkostnader, jf. avsnitt 2.2.8 i St.prp. nr.
1 (2001-2002) Skatte-, avgifts- og tollvedtak.
Dagens ordning med kjøregodtgjørelse er svært gunstig.
Dette skyldes at godtgjørelsen etter statens satser langt
på vei er skattefri og ligger betydelig høyere
enn det som kan anses som relevante utgifter knyttet til bruk av
egen bil.
En innstramming i kjøregodtgjørelsen vil også redusere
omfanget av skattemotiverte tilpasninger som følge av forslaget
til innstramming i firmabilbeskatningen. Ordningen har dessuten
negative miljømessige konsekvenser ved at skattyter oppnår
betydelige økonomiske fordeler ved å benytte bil
framfor kollektivtransport.
Regjeringen foreslår på dette grunnlag å stramme inn
på ordningen med kjøregodtgjørelse. Prinsipielt sett
kan det argumenteres for at det bør innføres skatteplikt
for overskudd som følge av at statens satser dekker mer
enn de variable kostnadene. Dette gjelder uavhengig av kjørelengde.
Ut fra dette hensynet burde overskuddet settes lik differansen mellom
statens satser og en sats som tilsvarer de variable kostnadene på 1,40
kroner pr. km. Regjeringen går imidlertid inn for at det
innføres skatteplikt på differansen mellom statens
satser og 2,05 kroner pr. km for kjøregodtgjørelse utover
4 000 km. Det ilegges arbeidsgiveravgift på differansen
mellom statens satser og 2,05 kroner pr. km uavhengig av kjørelengde.
For skattytere som ikke får kjøregodtgjørelse
(næringsdrivende) vil fradragssatsen for kjøring
over 4 000 km settes ned fra 3,20 kroner pr. km til 2,05 kroner
pr. km.
Forslaget vil bli fulgt opp ved fastsettelsen av Skattedirektoratets
takseringsregler for inntektsåret 2002.
Forslaget innebærer på usikkert grunnlag en
innstramming på om lag 495 mill. kroner påløpt
og om lag 405 mill. kroner bokført i 2002, inklusive arbeidsgiveravgift.
Det nye skatteregimet for kjøregodtgjørelse
som ble foreslått i St.prp. nr. 1 (2001-2002) Skatte-,
avgifts- og tollvedtak reiser noen lovtekniske og praktiske spørsmål.
Som varslet i stortingsproposisjonen kan overskuddet defineres
i Skattedirektoratets takseringsregler. Det er ikke like
naturlig at skattefritaket for overskuddet på den første
del av kjøringen forankres i takseringsreglene. Dette skyldes
at takseringsreglene systematisk sett gjelder kvantifiserings- og
verdsettingsspørsmål, ikke materielle skattefritak
for definerte fordeler. En vil derfor innarbeide skattefritaket
for de første 4 000 kilometerne i departementets skatteforskrift,
med hjemmel i skatteloven § 5-15 annet ledd. Skattedirektoratets
regler om forskuddstrekk, som bør ha tilsvarende fritak
for de første 4 000 kilometerne, kan så tilpasses
dette.
En oppnår da at bare arbeidstakere med mer omfattende
tjenestekjøring med kjøregodtgjørelse
etter statens satser, blir underlagt skattetrekk og ligning av standardoverskudd.
Har arbeidstakeren kjøregodtgjørelse fra flere
arbeids- eller oppdragsgivere i løpet av året,
anvendes trekkfritaket fortrinnsvis av hovedarbeidsgiver, eventuelt
den første av disse i året. Arbeidstakeren bør
i slike tilfeller varsle arbeids- eller oppdragsgiver nr. 2 mv.
om hvor mye av det skattefrie området for kjøregodtgjørelse
som er brukt opp tidligere, slik at restskatt kan unngås.
Ved ligningen anvendes skattefritaket for 4 000 kilometer felles
for samlet kjøregodtgjørelse. Arbeidsgivernes årlige lønnsinnberetninger
skal som før omfatte både trekkfri og trekkpliktig
kjøregodtgjørelse.
Ved beregningen av arbeidsgiveravgift for hver tomånedlige
termin må arbeidsgiveren ikke bare ta hensyn til de trekk-
og skattepliktige overskudd som vil inngå i det vanlige
lønnsbegrep, men også ta hensyn til trekkfritt
overskudd av kjøregodtgjørelse for de første
4 000 kilometer. I dag er avgiftsplikten avledet av trekkplikten
når det gjelder slike overskudd. Det er derfor behov for
en lovendring for å kunne inkludere også trekkfrie
overskudd som nevnt i avgiftsgrunnlaget. En slik lovendring ble
ikke fremmet i Ot.prp. nr. 1 (2001-2002). Departementet fremmer
derfor forslag til en slik lovendring. De provenymessige konsekvensene
av dette er allerede innarbeidet i forslaget fra regjeringen Stoltenberg.
Det kan innvendes at det nye skatteregimet for kjøregodtgjørelse
fører til noe merarbeid for arbeidsgivere som utbetaler
slik godtgjørelse. Men det er i tilfelle en konsekvens
av at utbetalingen er større enn de kostnader som kjøringen
normalt medfører. Dersom kjøregodtgjørelsen
i det enkelte tilfelle begrenses til det skattemessig godkjente
kostnadsnivå (p.t. 2,05 kroner pr. kilometer), vil arbeidsgivers
administrative arbeid med avgiftsberegning og skattetrekk mv. av overskudd
normalt bortfalle.
Det vises til forslag til endring i folketrygdloven § 23-2
tredje ledd nytt annet punktum. Endringen foreslås å tre
i kraft 1. januar 2002.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, slutter seg til forslaget til endring av
folketrygdloven § 23-3 tredje ledd nytt annet punktum.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet reagerer
også på Regjeringens forslag til innstramming
i beskatning for kjøregodtgjørelse. Det synes
her som om Regjeringen har fokusert på de variable kostnader
ved bilhold og ikke på at bilhold også medfører
faste kostnader. Mange som er avhengig av privatbil i sin jobb (f.eks.
hjemmehjelp/hjemmesykepleiere) har måttet investere
i bil nr. 2 i familien for å kunne utøve sin jobb.
Når Regjeringen nå endrer disse forutsetningene
for bruk av privat bil i arbeid kan dette i verste fall redusere
rekrutteringen til slike yrker.
Disse medlemmer ønsker derfor å beholde skattlegging
av km-godtgjørelsen som den er.
Gjeldende kommunefordelingsregler for eiendomsskattegrunnlaget
for kraftanlegg er inntatt i eigedomsskattelova § 8 A.
Allerede i forbindelse med vedtakelsen av disse kommunefordelingsreglene,
ble det varslet at reglene ville bli tatt opp til revurdering, jf. punkt
11.1.2.2 i proposisjonen. I påvente av denne revurderingen
er det imidlertid på det rene at kommunefordelingsreglene
i eigedomsskattelova § 8 A vil bli å legge til
grunn også for eiendomsskatteåret 2002. På denne
bakgrunn legger departementet frem forslag til endringer i disse
kommunefordelingsreglene for bruk i eiendomsskatteåret
2002 eller frem til nevnte revurdering er gjennomført.
Effekten av de forslag som fremsettes, vil være at kommunefordelingsreglene som
skal legges til grunn for skatteåret 2002 vil være de
samme som for skatteåret 2001, og slik at kommunefordelingen
for 2002 i utgangspunktet vil tilsvare den fordeling som ble fastsatt
for 2001.
Departementet foreslår at Skattedirektoratet blir fastsettelsesmyndighet
for kommunefordelingen også for skatteåret 2002.
Gjeldende rett er omtalt i punkt 11.1.2.1 i proposisjonen.
Den forestående revurdering av kommunefordelingsreglene
er omtalt noe nærmere i punkt 11.1.2.2 i proposisjonen.
Departementet er kommet til at reglene bør endres snarest
mulig, med sikte på at innsatsfaktorer som i dag ikke er
objekt for eiendomsskatt, blir inkludert i fordelingsgrunnlaget.
En slik omlegging/endring av de vedtatte kommunefordelingsregler
vil bli vurdert på bakgrunn av det materialet Skattedirektoratet
har innhentet. En slik vurdering med forslag til nye regler vil
også måtte sendes på høring,
og vil ikke kunne foreslås eller rent faktisk kunne gjennomføres
med virkning før tidligst for skatteåret 2003.
Komiteen tar dette til orientering.
Etter eigedomsskattelova § 8 A-1 skal kommunefordelingen
bygge på den geografiske plassering av de særskilte
GAV-beregnede driftsmidler i kraftanlegget. NVEs beregninger av
kommunefordelingen for skatteåret 2001 bygget på plasseringen
av driftsmidlene pr. 1. januar 2000. Slik reglene er utformet, vil
det i utgangspunktet være nødvendig med omberegning av
denne kommunefordeling for senere år dersom det skulle
skje endringer i den fysiske plassering av noen av driftsmidlene.
NVE måtte med andre ord holde løpende oversikt
over mulige flyttinger og lignende, og foreta omberegninger deretter.
Departementet antar at dette ikke er hensiktsmessig og har heller
ikke besørget en slik oppfølging i forhold til
fastsettelse av kommunefordelingsnøklene for 2002. En antar
at det vil være praktisk og tilstrekkelig presist at den
kommunefordelingen basert på GAV som ble fastsatt for skatteåret
2001 og som var basert på driftsmidlenes plassering pr.
1. januar 2000, også må bli å legge til
grunn for senere år. Endringer i denne kommunefordelingen
skal i utgangspunktet bare foretas ved eventuelle nyinvesteringer
og påkostninger i den enkelte kommune, jf. punkt 11.1.3.4
i proposisjonen.
Det foreslås at dette presiseres i lovteksten, jf. forslag
til endring av § 8 A-1 første ledd første
punktum.
Komiteen slutter seg til forslaget
til endring av eigedomsskattelova § 8 A-1 første
ledd første punktum.
Etter eigedomsskattelova § 8 A-1 første ledd
siste punktum skal GAV for reguleringsanlegg med tilhørende
driftsmidler fordeles mellom alle kraftanlegg med kraftstasjoner
som ligger nedenfor reguleringsanlegget. Fordelingen av GAV for
reguleringsanlegget skal foretas mellom angjeldende kraftanlegg
etter den enkelte kraftstasjons energiekvivalent registrert hos NVE
pr. 1. januar i ligningsåret.
Ved fastsettelse av kommunefordelingen for 2001 var det registrerte
energiekvivalenter pr. 1. januar 2000 som var relevante.
Dersom energiekvivalentene for enkelte kraftanlegg senere skulle
bli endret, vil ordlyden i gjeldende regel tilsi at NVE må omberegne
fordelingen av GAV for reguleringsanlegget tilsvarende. Dette vil
kunne få betydning for kommunefordelingen for samtlige kraftanlegg
med kraftstasjoner som ligger under vedkommende reguleringsanlegg.
Departementet antar at det ikke er formålstjenlig å tillegge
endring av energiekvivalenten slike konsekvenser for kommunefordelingen.
Slike konsekvenser vil innebære en utilsiktet uforutsigbarhet
for kommunefordelingen av eiendomsskattegrunnlaget for de øvrige
anlegg og kommuner i vassdraget.
For å unngå behov for omberegninger som nevnt, foreslås
at de relevante energiekvivalenter «låses» i loven
til registrerte energiekvivalenter pr. 1. januar 2000. Det vises
til forslag til endring av eigedomsskattelova § 8 A-1 første
ledd siste punktum.
Komiteen slutter seg til forslaget
til endring av eigedomsskattelova § 8 A-1 første
ledd siste punktum.
I eigedomsskattelova § 8 A-1 annet ledd er det forutsatt
at kommunefordelingen for kraftanlegg som var i drift pr. 1. januar
2000 og som er basert på GAV, skal korrigeres for kostpris
på investeringer i særskilte driftsmidler i kraftanlegget
som er ført i skatteregnskapet første gang for
inntektsåret 1997. Slik korrigering skal første
gang skje for eiendomsskatteåret 2002, jf. eigedomsskattelova § 8
A-1 annet ledd.
Den forutsatte korrigering av kommunefordelingsnøklene
fastsatt på basis av GAV vil kreve presisering av hvilke
påkostninger og verdier som er relevante, innhenting av
den aktuelle kostpris på de aktuelle driftsmidler med angivelse
av kommunetilknytning samt en samordning og korrigering av disse
verdier i forhold til de allerede fastsatte fordelingsnøkler
basert på GAV. Dette arbeid ville bl.a. innebære
medvirkning og samarbeid med skattyterne og NVE, og det ville medføre
kostnader og merarbeid for ligningsmyndighetene.
På grunn av den varslede revurdering av kommunefordelingsreglene
har departementet ansett reglene om kommunefordeling for å være
i en vente- eller mellomfase. Arbeidet med fordelingsreglene er
ikke kommet langt nok til at korrigeringene lar seg gjennomføre
for bruk i skatteåret 2002.
Som omtalt i punkt 11.1.2.2 i proposisjonen skal departementet
med grunnlag i det oppfølgingsarbeid Skattedirektoratet
har foretatt i 2001, utarbeide nye prinsipper og regler om kommunefordeling
av eiendomsskattegrunnlaget. Eventuelle endringsforslag må sendes
på høring. Forutsetningen er at dette arbeidet skal
gjennomføres i løpet av kommende år.
Nye fordelingsregler vil tidligst kunne tre i kraft fra skatteåret 2003,
og vil innebære at gjeldende kommunefordelingsregler oppheves
eller avvikles over en viss tid. På denne bakgrunn foreslås
at første gangs korrigering av kommunefordelingen basert
på GAV etter de gjeldende regler, utsettes til skatteåret
2003. På dette tidspunkt forutsettes det å være
avklart om gjeldende fordelingsregler skal legges til grunn på mer
permanent basis. Dersom gjeldende fordelingsregler avvikles og erstattes
av helt nye, anses det lite hensiktsmessig å gjennomføre
korrigeringer som medfører et betydelig arbeid og redusert
forutberegnelighet for skattyterne og kommunene og med virkning
for ett enkelt skatteår.
Det vises til forslag om endring av eigedomsskattelova § 8
A-1 annet ledd siste punktum.
Komiteen slutter seg til forslaget
til endring av eigedomsskattelova § 8 A-1 annet ledd siste
punktum.
De vedtatte kommunefordelingsregler i eigedomsskattelova § 8
A bygger på de gjenanskaffelsesverdier NVE hadde fastsatt
pr. 1. januar 1997 som igjen tilsvarer de verdier kraftforetakene
i stor utstrekning valgte å benytte som skattemessige inngangsverdier
på driftsmidlene pr. 1. januar 1997. De GAV-verdier som
er lagt til grunn i forhold til fastsettelse av kommunefordelingsreglene,
vil således i utgangspunktet også tilsvare de
gjenanskaffelsesverdier som ble lagt til grunn ved ligningen av
kraftforetakene for inntektsåret 1997.
For kraftanlegg som var i drift pr. 1. januar 2000, hvor NVE
ikke hadde fastsatt GAV pr. 1. januar 1997 etter forskriften 20.
januar 1997 nr. 79, har NVE i samsvar med de samme regler og metoder
fastsatt GAV pr. 1. januar 2000 for disse kraftanleggenes særskilte
driftsmidler, jf. eigedomskattelova § 8 A-1 tredje ledd
og forskrift 20. desember 2000 nr. 1343 § 2 nr. 2. Dette
gjaldt imidlertid bare et fåtall (7) kraftanlegg på landsbasis.
Etter departementets oppfatning er de underliggende hensyn som
vil gjøre seg gjeldende ved vurdering av den pågående
tvist (omtalt i punkt 11.1.3.4 i proposisjonen) om hvilke prinsipper
og metoder som etter loven skulle legges til grunn ved fastsettelse
av GAV som skattemessig inngangsverdi pr. 1. januar 1997, først
og fremst av relevans for bruken av disse verdier ved beregning
av kraftforetakenes alminnelige inntekt og grunnrenteinntekt. I
forhold til bruk av NVEs fastsatte GAV pr. 1. januar 1997 som grunnlag for
kommunefordeling av eiendomsskattegrunnlaget etter eigedomsskattelova § 8
A, har denne diskusjon mindre relevans både prinsipielt
og faktisk.
Etter departementets oppfatning bør både skattyterne,
kommunene og ligningsmyndighetene under enhver omstendighet unngå den
usikkerhet ovennevnte tvist om gyldigheten av den fastsatte GAV
pr. 1. januar 1997 innebærer, i forhold til fastsatte eiendomsskattegrunnlag
og tilhørende utskriving av eiendomskatt på kraftanlegg
for 2001 og senere år. Både skattyterne, kommunene
og ligningsmyndighetene bør unngå det merarbeid
eventuelle fremtidige korrigeringer av den fastsatte GAV pr. 1.
januar 1997 vil innebære for allerede fastsatte eiendomsskattegrunnlag
og allerede utskrevet eiendomskatt på kraftanlegg, dvs.
vurdering av spørsmål om endring, rettinger og etteroppgjør
mv.
På dette grunnlag foreslår departementet at
det presiseres i loven at de gjenanskaffelsesverdier (GAV) som er
relevante ved fastsettelse av kommunefordelingsnøkler etter
eigedomsskattelova § 8 A, skal tilsvare den GAV som etter
utløp av uttalelsesfristen, faktisk ble fastsatt av NVE
etter § 2-7 i forskriften 20. januar 1997 nr. 79 og som
deretter ble rapportert til skattyterne og ligningsmyndighetene
for bruk ved ligningen for dette inntektsår. Tilsvarende
vil gjelde den fastsettelse av GAV som NVE har foretatt i løpet
av 2001 i medhold av forskriften 20. januar 1997 som ble gitt tilsvarende
anvendelse, jf. eigedomsskattelova § 8 A-1 tredje ledd
annet punktum og forskrift 20. desember 2000 nr. 1393 § 2
nr. 2.
Det vises til forslag til nytt sjette ledd i eigedomsskattelova § 8
A-1.
De synspunkter som er angitt i forhold til fastsettelse av kommunefordelingen,
kan etter departementets oppfatning også anlegges i forhold
til GAV som element ved beregning av eiendomsskattegrunnlaget etter
skatteloven § 18-5 første til fjerde ledd. GAV fastsatt
pr. 1. januar 1997 får i denne forbindelse bl.a. betydning
ved fastsettelse av fradrag for grunnrenteskatt for foregående år
etter skatteloven § 18-5 tredje ledd.
Departementet vil vurdere behovet for en lignende presisering
i forhold til ligningsmyndighetenes verdsettelse etter skatteloven § 18-5
første til og med fjerde ledd i en bredere sammenheng,
og vil eventuelt komme tilbake med forslag til lovtiltak vedrørende dette.
Komiteen slutter seg til forslaget
til eigedomsskattelova § 8 A-1 nytt sjette ledd. Komiteen tar
for øvrig omtalen vedrørende beregninger etter
skatteloven § 18-5 til orientering.
Under behandlingen av Ot.prp. nr. 24 (2000-2001), jf. Innst.
O. nr. 40 (2000-2001) punkt 4.1.3 uttalte finanskomiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre
og Sosialistisk Venstreparti, bl.a.:
«Det er viktig at det blir skapt tillit til beregningen av
grunnlaget for eiendomsskatt, og flertallet vil be Regjeringen særlig
vurdere kommunenes innsynsrett og klageadgang vedrørende
takstgrunnlaget for eiendomsskatt på produksjonsanlegg.»
I Innst. O. nr. 40 (2000-2001) uttalte komitéflertallet
videre:
«Flertallet viser til at LVK har påpekt
at det i enkelte tilfeller er store variasjoner i eiendomsskattegrunnlaget
for samme kraftverk, avhengig av hvilken skattyter det dreier seg
om. Flertallet har også merket seg at disse avvikene til
en viss grad kan skyldes spesielle omstendigheter knyttet til effekten
på anlegget, eiersammensetningen og eiernes vurderinger
av når det er mest lønnsomt å ta ut oppmagasinert
vann til kraftproduksjon. For å unngå forskjellsbehandling ved
fastsettelse av eiendomsskattegrunnlaget, mener flertallet det er
viktig at takseringsreglene for kraftproduksjonsanlegg praktiseres
så entydig og likt som mulig. Dagens ordning med desentralisert
ligning av kraftforetak kan gjøre det vanskelig. Det vises
til at regjeringen Brundtland i Ot.prp. nr. 23 (1995-1996) foreslo
sentral ligning av kraftproduksjonsforetak. Ut fra de opplysninger
som da forelå, mente flertallet i Innst. O. nr. 62 (1995-1996)
det ikke var tungtveiende grunner til en slik sentralisering. Flertallet
mener de opplysninger som er fremkommet, hensynet til likebehandling
og behovet for oppbygging av særlig kompetanse og bransjekunnskap
hos ligningsmyndighetene tilsier at Regjeringen foretar en ny vurdering
av dette spørsmålet.»
I proposisjonen punkt 11.2.2.1 gjengis departementets brev til
Skattedirektoratet vedrørende kommunenes innsynsrett etter
eigedomsskattelova § 18. På bakgrunn av dette
er det departementets oppfatning at kommunene etter gjeldende rett
har en meget vidtgående innsynsrett i grunnlaget for ligningsmyndighetenes
fastsettelse av eiendomsskattegrunnlag for kraftanlegg. En finner
ikke grunnlag for å foreslå lovtiltak for å endre
eller presisere gjeldende rett på dette punkt. Departementet
tar heller ikke sikte på særskilt høring
av spørsmålet om kommunenes innsynsrett i forhold
til eiendomsskattegrunnlaget for kraftanlegg.
Etter departementets oppfatning skyldes den mulig manglende tillit
til ligningsmyndighetenes beregning av grunnlaget for eiendomsskatt
i stor grad den generelle usikkerhet som kunne konstateres hos kommunene
i forbindelse med ligningsmyndighetens første gangs fastsettelse
av eiendomsskattegrunnlagene for skatteåret 2001.
Etter departementets foreløpige vurdering er det ikke
grunnlag for å foreslå innført en generell
klageadgang for kommunene. Den særlige ordning med realitetsbehandling
av kommunenes anmodninger om endring av ligning som ble lagt til
grunn for skatteåret 2001, jf. omtale i Ot.prp. nr. 94
(2000-2001) punkt 1.2, vurderes videreført til 2002.
Spørsmålene vil bli vurdert videre i departementet og
sendt på høring i løpet av høsten
2001.
Spørsmålet om generell overføring
av kraftforetak til sentral ligning ved Sentralskattekontoret for
storbedrifter vil bli vurdert på bred basis.
Departementet vil også vurdere om det er grunnlag for å foreslå mer
avgrensede tiltak for å sikre sentral fastsettelse av eiendomsskattegrunnlaget
for kraftanlegg.
Spørsmålene vil bli vurdert ytterligere i departementet
og sendt på høring i løpet av høsten
2001.
Komiteen tar omtalen til orientering.
Ved kraftskattereformen ble det fastsatt at formue i anlegg for
overføring og distribusjon av elektrisk kraft skal settes
til skattemessig bokført verdi pr. 1. januar i ligningsåret,
jf. skatteloven § 18-5 åttende ledd. Tilsvarende
ble det allerede ved kraftskattereformen forutsatt at ved ikraftsettelse
av eigedomsskattelova § 8 for overføringsanlegg,
ville grunnlaget for eiendomsskatten tilsvare de skattemessige verdier
eller den skattemessige balansen som var satt opp for overskuddskatten
av nettforetakene, jf. Innst. O. nr. 62 (1995-1996) punkt 9.4.
Ved kgl. res. av 1. desember 2000 ble det vedtatt at ikraftsettelsen
av eigedomsskattelova § 8 for overføringsanlegg
skulle utsettes til 1. januar 2002.
Departementet har arbeidet videre med spørsmål om
omlegging av eiendomsbeskatningen av overføringsanlegg.
Arbeidet med utvikling og tilrettelegging av ikraftsetting av eigedomskattelova § 8
for nettanlegg er imidlertid ennå ikke kommet langt nok
til at en ikraftsetting fra og med skatteåret 2002 rent
praktisk vil kunne la seg gjennomføre.
Departementet legger til grunn at iverksettelse av eigedomsskattelova § 8
for overføringsanlegg fra 1. januar 2002 må utsettes.
I proposisjonen punkt 11.3 gjøres det nærmere
rede for vurderingene knyttet til tidspunktet for iverksettelse.
På bakgrunn av vurderingene i proposisjonen underretter
departementet om at det vil bli fremmet kongelig resolusjon om å utsette
iverksettingen av eigedomsskattelova § 8 for overføringsanlegg
til 1. januar 2004.
Komiteen tar omtalen til orientering.
Under behandlingen av Ot.prp. nr. 94 (2000-2001), jf. Innst.
O. nr. 130 (2000-2001) kapittel 7.2 uttalte en samlet finanskomité bl.a.:
«Komiteen viser til at kommuners salg av
kraftverk og salg av aksjer i kraftforetak ble gjort skattepliktig
i forbindelse med kraftskattereformen i 1997. Samtidig ble det gitt
detaljerte overgangsregler som innebar at kommunalt/fylkeskommunalt
eide kraftselskaper fikk adgang til oppregulering av skattemessige inngangsverdier.
Etter overgangsbestemmelsen til skatteloven § 26 c skal
inngangsverdien for kommuners aksjer i slike selskaper også oppreguleres
etter de samme reglene. Det er imidlertid reist tvil om den samme
overgangsbestemmelsen kommer til anvendelse også på aksjer
i kraftselskap som er/var eiet av annet kommunalt eiet
kraftselskap. Dersom overgangsbestemmelsene ikke kommer til anvendelse
i slike tilfeller, vil det innebære en skattemessig forskjellsbehandling
mellom ulike kommunale eierformer til kraftselskap. Komiteen påpeker
at en slik forskjellsbehandling også vil være
i strid med Ot.prp. nr. 23 (1995-1996) der det heter:
«Ved
innføring av alminnelig skatteplikt ved realisasjon av
kommunale kraftforetak, bør inngangsverdiene fastsettes
etter de samme prinsippene uavhengig av hvordan dette foretaket
tidligere har vært organisert og tidspunktet for eventuell
omorganisering.»
Komiteen viser til
at problemstillingen er tatt opp i brev til finanskomiteen 25. mai
2001.
Komiteen mener den samme overgangsregelen må komme
til anvendelse uavhengig av hvordan det kommunale eierskapet har
vært organisert, og ber departementet sikre at så skjer.»
Under henvisning til finanskomiteens uttalelser sammenholdt med
den presisering av beskatningshjemmelen i skatteloven 1911 § 26
c, jf. skatteloven § 2-5 som ble foretatt ved
lovendring 15. juni 2001 nr. 46, jf. Ot.prp. nr. 94 (2000-2001)
og Innst. O. nr. 130 (2000-2001), har departementet foretatt en
tolkning og vurdering av gjeldende overgangsregel til skatteloven
1911 § 26 c tredje punktum (heretter benevnt overgangsregelen
til § 26 c tredje punktum) slik det fremgår nedenfor.
Etter departementets oppfatning er det grunnlag for å tolke
overgangsregelen til § 26 c tredje ledd utvidende slik
at regelen skal gjelde på samme måte ved fastsettelse
av skattemessig inngangsverdi på kommunenes og fylkeskommunenes
direkte eide aksjer/andeler i kraftforetak, som på kommunenes
og fylkeskommunenes aksjer/andeler i eierselskaper som
direkte eller indirekte eide aksjer i kraftforetak pr. 1. januar 1997.
Dette innebærer at ved fastsettelse av kommunenes inngangsverdi
på aksjer/andeler i selskaper som direkte eller
indirekte eide andeler i kraftforetak, skal eierselskapets skattemessige
verdi på aksjene/andelene i de underliggende kraftforetak
pr. 1. januar 1997 tilsvare eierselskapets andel av de skattemessige
verdier i kraftforetaket pr. 1. januar 1997. I forhold til fastsettelse
av kommunens inngangsverdi på aksjene i eierselskapet vil
de skattemessige verdier i det underliggende kraftforetak tre i
stedet for det mellomliggende eierselskaps egen skattemessige inngangsverdi
på aksjene i kraftforetaket.
For å unngå tolkningstvil foreslås
at ovennevnte forståelse fremgår direkte av ordlyden
i overgangsregelen til § 26 c tredje punktum, jf. forslag
til endring av bestemmelsen. Endringen må etter forutsetningene gis
virkning fra 1. januar 1997.
I punkt 11.4.2 i proposisjonen gis en omtale av gjeldende rett
- tolkning av overgangsregelen til § 26 c tredje punktum
av 28. juni 1996 nr. 41.
På bakgrunn av gjennomgangen i punkt 11.4.2 i proposisjonen
antar departementet at overgangsregelen til § 26 c tredje
punktum kan tolkes i samsvar med finanskomiteens forutsetninger,
jf. Innst. O. nr. 130 (2000-2001) punkt 7.2. For å unngå tolkningstvil
foreslås at det inntas en tilsvarende uttrykkelig presisering i
lovteksten.
Det angitte tolkningsresultat foreslås inntatt i selve
overgangsregelen til § 26 c tredje punktum. Lovendringen
vil således bare vedrøre den skattemessige inngangsverdi
på aksjer/andeler som kommunene eide pr. 1. januar
1997. Presiseringen vil ikke vedrøre den skattemessige
inngangsverdi på aksjer/andeler som eies av foretak
som kommunene eier aksjer i. Eierselskapets skattemessige inngangsverdi
på aksjer/andeler i andre kraftforetak vil fortsatt
reguleres av overgangsreglene til §§ 19 e, 26
c og 136 annet ledd bokstav A og av de alminnelige skatteregler.
Den foreslåtte presisering vil innebære at
den skattemessige inngangsverdi på aksjer/andeler
kommunene eide pr. 1. januar 1997, enten direkte i kraftforetak
eller i selskap som direkte eller indirekte eide aksjer/andeler
i kraftforetak, blir fastsatt etter de samme regler og prinsipper.
Dette gjelder uansett om eierselskapet var kraftforetak og uansett
om det underliggende kraftforetak pr. 1. januar 1997 var regnskapslignet
eller ikke.
Det vises til forslag til nytt annet punktum i overgangsregelen
til § 26 c tredje punktum.
Lovendringen vil gjelde eierforhold etablert pr. 1. januar 1997
og kommunenes skattemessige inngangsverdier på eierandeler
som skal gis virkning fra samme dato. Lovendringen vil få betydning
for beregning av eventuell skattepliktig gevinst/fradragsberettiget tap
ved kommunenes realisasjon av aksjer/andeler i tiden etter
1. januar 1997. Utfra disse forutsetninger vil lovendringen måtte
få anvendelse fra og med 1. januar 1997. Departementet
anser dette i utgangspunktet ubetenkelig, dels fordi det dreier
seg om en presisering av antatt gjeldende rett, og dels fordi endringen
i normaltilfellene vil virke til gunst for kommunene. Den foreslåtte
presisering av overgangsregelen til § 26 c tredje punktum
vil medføre en oppjustering av skattemessig inngangsverdi
på kommunenes aksjer/andeler pr. 1. januar 1997
i forhold til en fastsettelse av inngangsverdien etter de alternative
måter overgangsregelen kan tolkes på.
Departementet har ingen konkret oversikt over omfanget, men legger
til grunn at det pr. 1. januar 1997 bare fantes et fåtall
kraftforetak hvor kommunene var inne på eiersiden via indirekte
eie av eierandeler i kraftforetaket. Tilsvarende vil det faktiske
anvendelsesområdet for den foreslåtte lovpresisering
være svært begrenset.
For de tilfeller lovendringen kommer til anvendelse, vil det
imidlertid bli aktuelt å foreta en omberegning av kommunenes
skattemessige inngangsverdi på eierandeler som ble skattepliktige
pr. 1. januar 1997. Dette gjelder i utgangspunktet bare hvis kommunenes eierandeler
er realisert i tiden etter 1. januar 1997. Dersom kommunene allerede
har realisert eierandeler som lovendringen vil få anvendelse
på, vil det måtte tas stilling til eventuell endring
av inngangsverdien i forbindelse med ligningen, eventuelt ved endring
av ligningen for realisasjonsåret.
Dersom kommunene fortsatt er eier av eierandeler som nevnt, vil
kommunenes skattemessige inngangsverdi ikke bli rapportert eller
endelig fastsatt av ligningsmyndighetene før i forbindelse
med en fremtidig realisasjon. Dersom kommunenes eierandeler etter
1. januar 1997 har vært undergitt omorganiseringer som er
gjennomført med skattemessig kontinuitet etter reglene
i skatteloven kap. 11, vil man i visse tilfeller forutsetningsvis
ha måttet foreta beregninger av de skattemessige inngangsverdier.
Inngangsverdiene vil likevel ikke ha blitt undergitt noen skattemessig fastsettelse
i forbindelse med ligningen.
I forbindelse med overgangsregelen til § 26 c tredje
punktum ble det ikke fastsatt noen særskilte regler om
eller hvordan kommunene skulle beregne eller rapportere sine skattemessige
inngangsverdier på eierandeler som ble skattepliktige ved
kraftskattereformen. Departementet ser heller ikke grunnlag for å fastsette
særlige regler om kommunenes beregning eller innrapportering
av de aktuelle verdier i forbindelse med den foreslåtte
lovendring.
Utfra ovenstående antar departementet at de administrative
konsekvenser av endringen vil være svært begrenset.
Etter departementets syn innebærer forslaget en presisering
av gjeldende rett og har således ingen relevante provenyvirkninger.
I den grad en annen tolkning ellers ville bli lagt til grunn ved
beregning av eventuell realisasjonsgevinst, vil endringen kunne
ha stor økonomisk betydning for den enkelte kommune.
Komiteen slutter seg til forslaget
om nytt annet punktum i «Overgangsregel til § 26
c tredje punktum» i lov 28. juni 1996 nr. 41.
Komiteen sine medlemer frå Sosialistisk
Venstreparti og Senterpartiet vil vise til at regjeringa
Stoltenberg har gitt ei tolking og vurdering av gjeldande overgangsregel
til skattelova 1911 § 26 c tredje punktum. Forslaget legg
til grunn at vurderinga ikkje vil ta omsyn til inngangsverdi på aksjar/lutar
som er eigd av foretak som kommunen eig aksjar i.
Desse medlemene vil vise til at framlegget frå regjeringa
Stoltenberg vil føre til at kommunar som har organisert
sitt eigarskap gjennom prosentliknande selskap, kjem vesentleg dårlegare
ut enn dei som eig aksjar direkte.
Komiteen viser til Innst. O. nr. 130
(2000-2001) punkt 7.2 der komiteen uttala:
«Komiteen mener at den samme overgangsregelen
må komme til anvendelse uavhengig av hvordan det kommunale
eierskapet har vært organisert, og ber departementet sikre
at så skjer.»
Komiteen vil vise til brev frå Samarbeidsregjeringa
til Sosialistisk Venstreparti av 8. november 2001, der Regjeringa
skriv følgjande:
«Departementet vil oppretthalde forslaget.
Basert på ei vidare tolking av fråsegna til finanskomiteen
i Innst. O. nr. 130 (2001-2002) vil ein i tillegg kunne gå inn
for den endring som SV si stortingsgruppe ynskjer lovteknisk medverknad
til.
(…)
Ei vidare tolking
av finanskomiteen si fråsegn kan innebere at ein også ville
likestilla kommunane med omsyn til effektar. Dersom dette var komiteen
sitt føremål, vil departementet gå inn
for å endre overgangsreglane slik at tidlegare prosentlikna
foretak sine skattemessige inngangsverdiar på aksjar/lutar
i kraftforetak pr. 1. januar 1997 skal fastsetjast slik at denne ulikskap
ikkje kan inntre. Det vil seie at inngangsverdien for aksjar/lutar
i kraftforetak skal fastsetjast etter dei same reglar for tidlegare
prosentlikna foretak som kommunane, dvs. etter overgangsregelen
til § 26 c tredje punktum.»
Komiteen fremjar difor følgjande forslag:
«Lov av 28. juni 1996 nr. 41 om endringar
i lov av 18. august 1911 nr. 8 om skatt av formue og inntekt vert
endra slik:
I
Overgangsregel til §§ 19 e, 26
c og 136 andre leden A nr. 3 andre leden nytt siste punktum skal
lyde:
Inngangsverdi for aksjer eller selskapsandeler i kraftforetak
settes til aksjens eller selskapsandelens forholdsmessige andel
av kraftforetakets skattemessige åpningsbalanse pr. 1.
januar 1997.
II
Endringen under I trer i kraft straks med virkning fra
og med 1. januar 1997.»
Etter innføring av energiloven i 1990 og kraftskattereformen
med virkning fra 1. januar 1997 har det skjedd vesentlige endringer
av eierstrukturene i kraftbransjen. Slike omorganiseringer vil i
utgangspunktet kunne utløse gevinst- eller uttaksbeskatning
av foretaket og gevinst- og/eller utbyttebeskatning for
dets eiere. Omstruktureringene vil likevel i mange tilfeller kunne
gjennomføres slik at det oppnås utsettelse av den
beskatning som ellers utløses.
Skatteloven kap. 11 inneholder regelsett om ulike former for
omorganisering. Samtlige regelsett bygger på at transaksjonen
skal behandles med «skattemessig kontinuitet» som
skal sikre at det skattegrunnlag som ble utløst ved transaksjonen,
fortsatt skal være i behold. Alle regelsettene ble opprinnelig
utformet før de særlige skattearter naturressursskatt
og skatt på grunnrenteinntekt ble innført ved
kraftskattereformen. Ved omorganisering av kraftforetak har det
i praksis oppstått uklarheter om behandlingen av overdragende
selskaps fremførbare utlignede naturressursskatt og negative
grunnrenteinntekt ved konserninterne overføringer etter
skatteloven § 11-21 og ved tolkningen av departementets
lempningsvedtak etter § 11-22.
Departementet har foretatt en gjennomgang og vurdering av gjeldende
rett om behandling av de nevnte skatteposisjoner ved ulike typer
omorganiseringer etter skatteloven kap. 11. De løsninger
som følger av gjeldende rett etter skatteloven §§ 11-21
og 11-22 er vurdert i forhold til løsningene ved skattefri
omdanning, fusjon og fisjon og i forhold til reglene ved realisasjon
av kraftverk med beskatning etter de alminnelige regler. En slik
vurdering av behandlingen av de aktuelle skatteposisjoner som er
særskilte for kraftforetak som eier kraftverk, ble ikke
foretatt i forbindelse med kraftskattereformen. Gjeldende rett er omtalt
i punkt 11.5.2 i proposisjonen.
Departementet foreslår at det innføres hjemmel
til overføring av fremførbar utlignet naturressursskatt
og negativ grunnrenteinntekt ved realisasjon av kraftverk som behandles
etter reglene i skatteloven §§ 11-21 og 11-22.
Ved konserninterne overføringer av kraftverk etter skatteloven § 11-21
foreslås at skattyterne kan velge at disse skatteposisjonene
overføres uendret til det overtakende selskap. Den ligningsmessige
behandlingen av skatteposisjonene skal således foretas
i samsvar med partenes forutsetninger på dette punkt i selvangivelsene
for realisasjonsåret. Ved innvilgelse av lempningssøknader
etter skatteloven § 11-22 om skattefritak ved omorganiseringer
som innebærer overføring av kraftverk, foreslås
at departementet også kan samtykke i overføring
av utlignet naturressursskatt og negativ grunnrenteinntekt til det
foretak som overtar kraftverket. Dersom lovens vilkår for
innvilgelse av skattelempning anses oppfylt, vil søknader om
overføring av skatteposisjonene normalt også bli innvilget.
Samtlige endringer foreslås å tre i kraft fra
1. januar 2001. Dette virkningstidspunkt gjelder også i
tilfeller der skattelempning er innrømmet eller konserninterne
overføringer er foretatt i tidsrommet 1. januar 1997 til
31. desember 2000. Det foreslås at skatteposisjoner i form
av ubenyttet fremførbar utlignet naturressursskatt og/eller
negativ grunnrenteinntekt pr. 1. januar 2001 i slike tilfeller skal
kunne medtas ved ligningen av overtakende skattyter for inntektsåret
2001. Det foreslås at departementet får fullmakt
til å gi nærmere regler om ikraftsetting og gjennomføring
for disse tilfeller, i forskrift.
Innledningsvis presiseres at vurderingene i proposisjonen punkt
11.5.3 bare knytter seg til de skattemessige konsekvenser ved omorganiseringer
som omfatter realisasjon av kraftverk. Vurderingene gjelder ikke
ved omorganiseringer som bare omfatter overføring av andre
typer virksomhet eller eiendeler. Videre presiseres at reglene i
skatteloven §§ 18-2 og 18-3 om behandling av de
aktuelle skatteposisjoner ved realisasjon av kraftverk med beskatning,
ikke er tatt opp til vurdering her. Det samme gjelder i utgangspunktet også reglene
om behandling av skatteposisjonene ved overføring av kraftverk
i forbindelse med fusjon og fisjon etter skatteloven §§ 11-1
følgende eller ved omdanning av virksomhet etter skatteloven § 11-20.
Departementets vurderinger er gjengitt i punkt 11.5.3.2 i proposisjonen.
De hensyn som lå til grunn ved innføring av
reglene om naturressursskatt, kan tilsi at fremføringsadgangen
bør kunne overføres ved skattelempning etter skatteloven § 11-22.
Dette gjelder særlig i tilfeller hvor det reelt er tale
om uendrede eierforhold, men med endret organisasjonsform. Overføring
av fremførbar utlignet naturressursskatt antas å være
i samsvar med de hensyn som ligger til grunn for lempningsadgangen
i skatteloven § 11-22. Overføring av skatteposisjonen
står heller ikke i motstrid til den generelle forutsetning
om at transaksjonen skal gjennomføres på vilkår
om skattemessig kontinuitet slik at skattefundamentet knyttet til
det overførte skal være i behold.
Hensynet til harmonisering av løsningene for behandling
av skatteposisjonen etter de ulike regler i skatteloven kap. 11,
gjør seg gjeldende også i forhold til hvilke virkemidler
lempningsadgangen etter skatteloven § 11-22 bør åpne
for. Dette hensyn tilsier at ved individuell skattelempning bør
departementet kunne samtykke i den samme behandling av skatteposisjonen
som de løsninger som følger av reglene om skattefri
fusjon og fisjon og skattefri omdanning.
På dette grunnlag foreslår departementet at
det innføres en hjemmel til å samtykke i overføring
av fremførbar naturressursskatt ved innvilgelse av skattelempning
etter skatteloven § 11-22. Forslaget forutsetter i utgangspunktet
at det må søkes spesielt om at skatteposisjonen
overføres. Det forutsettes likevel at for transaksjoner
med overføring av kraftverk hvor de generelle vilkår
for innvilgelse av skattelempning anses oppfylt, vil søknaden
om overføring av skatteposisjonen normalt bli innvilget.
Departementet foreslår at adgangen til å samtykke i
overføring av skatteposisjonen ved lempning etter skatteloven § 11-22
trer i kraft straks og med virkning fra 1. januar 2001.
Når det gjelder omorganiseringer foretatt i tidsrommet
1. januar 1997 til 31. desember 2000, gjør motstridende
hensyn seg gjeldende med hensyn til valg av virkningstidspunkt.
På den ene side er det ikke rimelig at foretak som har
omorganisert i nevnte tidsrom skal komme vesentlig dårligere
ut enn foretak hvor omorganiseringen skjer senere. På den
annen side har foretakene hittil ikke kunnet ha noen berettiget
forventning om at skatteposisjonen ville bli tillatt overført.
I tillegg kommer at endring av tidligere års ligninger
ville medføre en meget betydelig arbeidsbyrde både
for skattyterne og ligningsmyndighetene. I den forbindelse vises
til at det for de aktuelle kraftforetak i de fleste tilfeller er
tale om en hel rekke transaksjoner som hver for seg er kompliserte.
Særlig komplisert vil det være dersom det senere
har funnet sted fusjoner, fisjoner eller konserninterne overføringer. På denne
bakgrunn er departementet blitt stående ved at virkningstidspunktet
bør fastsettes slik at endring av tidligere års
ligninger ikke gjennomføres. Dette gjelder uansett om skattyternes
forutsetninger med hensyn til overføring av skatteposisjonen
er tatt til følge ved ligningen eller ikke. Hvor overføring
av skatteposisjonen er nektet overført ved ligningen i
strid med skattyternes forutsetninger, foreslås at fremførbar
naturressursskatt som forelå på tidspunktet for
den omorganisering et lempningsvedtak gjelder, og som fortsatt er
ubenyttet pr. 1. januar 2001, bør kunne medtas ved ligningen
av overtakende selskap for 2001 og eventuelt fremføres
til senere år. Påløpte renter etter skatteloven § 18-2
fjerde ledd på overdragende skattyters hånd pr.
1. januar 2001, bør også kunne overføres.
Det er en forutsetning at skattyter som vil benytte adgangen, overfor
ligningsmyndighetene påviser skatteposisjonens størrelse
samt redegjør for de organisatoriske forhold som medfører
at vedkommende i 2001 må anses som mottakende selskap i
forhold til skatteposisjonen. Det foreslås at departementet
får fullmakt til å gi nærmere forskriftsbestemmelser
om ikraftsetting og gjennomføring i forhold til disse tilfeller.
Det vises til forslag til nytt annet punktum til skatteloven § 11-22
tredje ledd.
Departementets vurderinger er gjengitt i punkt 11.5.3.3 i proposisjonen.
De hensyn som lå til grunn ved innføring av
reglene om naturressursskatt, kan tilsi at fremføringsadgangen
bør kunne overføres ved skatteutsettelse som følger
av skatteloven § 11-21. Dette gjelder i hvert fall i den
utstrekning skatteposisjonen ville ha nøytralisert beskatningen
av den gevinst i alminnelig inntekt overføringen ellers
ville ha utløst.
Overføring av fremførbar utlignet naturressursskatt
vil være i samsvar med de hensyn som bærer reglene
om konserninterne overføringer. For konsernet samlet sett
vil en overføring av posisjonen ikke kunne anses som noen
merbelastning, og i konsernforhold er det mindre grunn til å vektlegge
hva hver av partene isolert sett måtte se seg tjent med.
Overføring av skatteposisjonen står heller ikke
i motstrid til den generelle forutsetning om at transaksjonen skal
gjennomføres på vilkår om skattemessig
kontinuitet slik at skattefundamentet knyttet til det overførte
skal være i behold.
Hensynet til harmonisering av løsningene for behandling
av skatteposisjonen etter de ulike regler i skatteloven kap. 11,
gjør seg gjeldende også ved valg av løsning
for konserninterne overføringer. Dette hensyn tilsier at
den samme løsning som etter gjeldende regler om skattefri
fusjon og fisjon og skattefri omdanning, bør kunne velges
som løsning også ved konserninterne overføringer
dersom det ikke foreligger særlige forhold som taler mot
dette.
På dette grunnlag foreslår departementet at
det innføres en regel om at overdragende skattyters fremførbare
naturressursskatt kan overføres ved konsernintern overføring
av kraftverk etter skatteloven § 11-21. Forslaget
innebærer at ligningen skal baseres på partenes
egne forutsetninger om behandling av skatteposisjonen ved konsernoverføringer.
Departementet foreslår at endringen trer i kraft straks
og med virkning fra 1. januar 2001.
For overføringer som eventuelt har funnet sted i tidsrommet
1. januar 1997 til 31. desember 2000, gjør de samme hensyn
som er omtalt under 11.5.3.2 i proposisjonen seg gjeldende. Departementet
er imidlertid ikke kjent med hvorvidt det i nevnte tidsrom har funnet
sted konserninterne overføringer der fremførbar naturressursskatt
ikke har kunnet bli utnyttet på grunn av overføringen.
Dersom partenes forutsetninger i selvangivelsene har bygget på at
skatteloven § 11-21 var til hinder for overføring
av den utlignede naturressursskatten, eller ligningsmyndighetene
har fraveket selvangivelsen i tilfeller hvor skattyter har forutsatt overføring,
legger departementet til grunn at løsningen bør
bli den samme som omtalt under punkt 11.5.3.2 i proposisjonen. Dette
innebærer at fremførbar utlignet naturressursskatt
som var ubenyttet pr. 1. januar 2001 på overdragende skattyters
hånd, kan medtas på mottakende selskaps hånd
ved ligningen for 2001. Endring av tidligere års ligninger
skal ikke gjennomføres. Det foreslås at departementet
får fullmakt til å gi nærmere forskriftsbestemmelser
om ikraftsetting og gjennomføring i forhold til disse tilfeller.
Det vises til forslag til nytt annet punktum til skatteloven § 11-21
annet ledd.
Departementets vurderinger er gjengitt i punkt 11.5.3.4 i proposisjonen.
Ut fra forutsetningene ved innføring av reglene om behandling
av negativ grunnrenteinntekt ved realisasjon, må det anses
tvilsomt om man ville ha fastholdt utgangspunktet om «inngjerding» av
fremførbar negativ grunnrenteinntekt ved realisasjon av
kraftverk mot beskatning, også i tilfeller hvor det innvilges
skattelempning etter skatteloven § 11-22.
En utvidelse av lempningsadgangen slik at det åpnes
for samtykke til overføring av denne skatteposisjon, antas å være
i samsvar med lovbestemmelsens formål. Samtykke til overføring
av denne skatteposisjon antas heller ikke å stå i
motstrid til forutsetningen om at lempningsvedtakene må sikre
skattemessig kontinuitet slik at det overførte skattefundament
er i behold, og slik at ingen av partene skal oppnå utilsiktede
skattefordeler ved overføringen.
På dette grunnlag foreslår departementet at
det innføres en adgang til å samtykke i overføring
av fremførbar negativ grunnrenteinntekt ved innvilgelse av
skattelempning etter skatteloven § 11-22. Det foreslås
at departementet i forbindelse med lempning for grunnrentegevinst
etter skatteloven § 18-3 sjette ledd får adgang
til å treffe lempningsvedtak med samtykke til overføring
av overdragende foretaks negative grunnrenteinntekt. Forslaget forutsetter
at det i utgangspunktet må søkes spesielt om overføring
av skatteposisjonen. Dersom transaksjonen ellers oppfyller de vilkår
for skattelempning for bl.a. grunnrentegevinsten som ellers følger
av skatteloven § 11-22, vil søknaden normalt bli
innvilget. Etter departementets vurdering er det ikke grunnlag for å foreta
noen avgrensning av overføringsadgangen, for eksempel slik at
den bare forbeholdes omorganiseringer som ville ha blitt omfattet
av de generelle fritaksregler dersom overdragende foretak hadde
vært aksjeselskap. På den annen side vil departementet
vurdere om det er grunnlag for å oppstille vilkår
om at den grunnrentegevinst det lempes for, også skal kunne
utløses ved overdragende foretaks senere realisasjon av
vederlagsaksjer.
Departementet foreslår at lovendringen trer i kraft straks
og med virkning fra 1. januar 2001. Om de motstridende hensyn som
gjør seg gjeldende i forhold til virkningstidspunktet for
omorganiseringer gjennomført i tidligere år, vises
til drøftelsen under punkt 11.5.3.2 i proposisjonen. Også når
det gjelder negativ grunnrenteinntekt foreslås at i den
utstrekning skatteposisjonen fortsatt var ubenyttet 1. januar 2001,
kan den medtas på mottakende selskaps hånd fra
nevnte tidspunkt. Plikten til å fremlegge for ligningsmyndighetene
en fremstilling som viser de aktuelle transaksjoner mv. må gjelde
også her. Det foreslås at departementet får
fullmakt til å gi nærmere forskriftsbestemmelser
om ikraftsetting og gjennomføring i forhold til disse tilfeller.
Det vises til forslag til nytt annet punktum til skatteloven § 11-22
tredje ledd.
Departementets vurderinger er gjengitt i punkt 11.5.3.5 i proposisjonen.
En endring av reglene i skatteloven § 11-21 slik at det åpnes
for overføring av fremførbar utlignet naturressursskatt,
antas i samsvar med lovens formål. Overføring
av denne skatteposisjon antas heller ikke å stå i motstrid
til forutsetningen om at konsernoverføringen må foretas
på vilkår som sikrer skattemessig kontinuitet
slik at det overførte skattefundament er i behold og slik
at ingen av partene skal oppnå utilsiktede skattefordeler
ved overføringen.
Hensynet til harmonisering av løsningene for behandling
av skatteposisjonen etter de ulike regler i skatteloven kap. 11,
tilsier at den samme løsning som etter gjeldende regler
om skattefri fusjon, fisjon og omdanning av virksomhet også skal
kunne velges ved konserninterne overføringer.
På dette grunnlag foreslår departementet at
det innføres en adgang til å overføre
negativ grunnrenteinntekt ved konserninterne overføringer
av kraftverk etter skatteloven § 11-21. Forslaget innebærer
at ligningen skal baseres på partenes valg av løsning
slik dette forutsetningsvis vil fremkomme i partenes selvangivelser
etter konsernoverføringen.
Departementet foreslår at lovendringen trer i kraft straks
og med virkning fra 1. januar 2001.
Med bakgrunn i Skattedirektoratets uttalelse av 11. august 1998
antar departementet likevel at den foreslåtte løsning
i stor utstrekning har vært lagt til grunn både
av skattyterne og i ligningspraksis. Skulle det foreligge tilfeller
der skattyter har forutsatt overføring og dette er fraveket
av ligningsmyndighetene, bør løsningen bli den
samme som under punkt 11.5.3.3 i proposisjonen. Dette innebærer
at ubenyttet negativ grunnrenteinntekt på overdragende
skattyters hånd pr. 1. januar 2001, kan overføres
til overtakende selskap med virkning fra inntektsåret 2001.
Det foreslås at departementet får fullmakt til å gi
nærmere forskriftsbestemmelser om ikraftsetting og gjennomføring.
Det vises til forslag til nytt annet punktum til skatteloven § 11-21
annet ledd.
Ligningen av kraftforetak er i seg selv komplisert. Endring av
tidligere års ligninger ville ha medført et betydelig
arbeid både for skattytere og ligningsmyndigheter. Departementet
foreslår at lovendringen får virkning fra inntektsåret
2001 også hvor skattelempning er innrømmet eller
konserninterne overføringer er foretatt i tidsrommet 1.
januar 1997 til 31. desember 2000. Dette vil innebære at
merarbeidet vil begrense seg til kontroll av ubenyttede skatteposisjoner
på overdragende skattyters hånd pr. 1. januar
2001.
Departementet legger til grunn at forslaget om endringer i skatteloven § 11-21
bare vil medføre administrative konsekvenser i de tilfeller
hvor skattyternes forutsetninger i selvangivelsene om behandling
av skatteposisjonene etter konserninterne overføringer, er
blitt fraveket ved ligningen. Hvordan spørsmålene har
vært behandlet i ligningspraksis, kan nok variere. På grunn
av den usikkerhet som har gjort seg gjeldende med hensyn til hvilken
løsning som ville følge av gjeldende regler i
skatteloven § 11-21, antas imidlertid at ligningsmyndighetene
bare i begrenset utstrekning har fraveket skattyternes forutsetninger
på dette punkt. Den administrative merbelastning i form
av kontroll av ubenyttede skatteposisjoner som overføres til
nytt skattesubjekt ved ligningen for 2001, antas tilsvarende begrenset.
Forslaget om endring av lempningsregelen i skatteloven § 11-22
vil kunne få betydning for ligningen for 2001 av kraftforetak
som har fått innvilget skattelempning i tiden etter kraftskattereformen.
Departementet har fattet lempningsvedtak i et begrenset antall saker
hvor omorganisering omfattet realisasjon av kraftverk, slik at spørsmålet
om behandling av fremførbar utlignet naturressursskatt
og negativ grunnrenteinntekt kunne bli aktuelt. Disse vedtak gjelder
til dels samme kraftverk ettersom det har vært nødvendig med
flere lempningsvedtak i flerleddete transaksjoner vedrørende
samme kraftverk.
Det særlige merarbeidet ved ligningen for 2001 som følge
av endringsforslaget, vil således maksimalt være
aktuelt for disse sakene, men vil bl.a. kunne omfatte kontroll også av
foretak som det overtakende foretak i disse tilfeller senere har
fusjonert med. Merbelastningen for ligningsmyndighetene vil være
tilsvarende maksimalt begrenset til behandling av dette begrensede
antall tilfeller.
Departementets forslag om å kunne overføre fremførbar
negativ grunnrenteinntekt og framførbar utlignet naturressursskatt
ved konserninterne overføringer etter skatteloven § 11-21
og ved lempningsvedtak etter skatteloven § 11-22, utgjør
betydelige beløp for de berørte skattyterne. Ved
vurdering av provenyeffektene som følge av endringsforslagene,
må det imidlertid tas i betraktning at forslagene vil gi
en situasjon tilnærmet lik den som hadde foreligget dersom transaksjonene
ikke hadde funnet sted. Tilsvarende bør det tas i betraktning
at de aktuelle skatteposisjoner i stor grad hadde nøytralisert
eventuell beskatning av utløste realisasjonsgevinster i
alminnelig inntekt og grunnrenteinntekt, dersom transaksjonene hadde
utløst beskatning etter de alminnelige regler. Det har neppe
vært forutsetningen at omorganiseringer som er i samsvar
med energilovens intensjoner, i seg selv skulle medføre økt
skatteproveny.
Departementet har ikke full oversikt over ligningspraksis vedrørende
overføring av disse skatteposisjonene etter skatteloven § 11-21.
En legger imidlertid til grunn at overføring av skatteposisjonene
ved konserninterne overføringer av kraftverk i praksis
har blitt godtatt i flere tilfeller, selv om det etter departementets
vurdering neppe foreligger hjemmel til dette. På denne
bakgrunn antar departementet at innføring av en slik hjemmel
i skatteloven § 11-21 nå og med virkning også for
overføring av kraftverk foretatt etter 1. januar 1997,
ikke vil ha vesentlige provenyvirkninger.
Den foreslåtte endringen i skatteloven § 11-22
har imidlertid relativt stor betydning, da forslaget berører flere
lempningsvedtak som er fattet siden 1997 og hvor det ved ligningen
er lagt til grunn at skatteposisjonene ikke kan overføres.
Forslaget om å tillate overføring av ubenyttet
negativ grunnrenteinntekt pr. 1. januar 2001 etter overføring
av kraftverk foretatt i tidligere år, er anslått å utgjøre
til sammen om lag 2,5 mrd. kroner i de aktuelle tilfellene. Ved
en skattesats på 27 pst. vil overføring av de
aktuelle skatteposisjoner med virkning for inntektsåret
2001, ha en skatteverdi på inntil om
lag 675 mill. kroner. Denne maksimale skatteeffekt vil bare inntre
dersom alle de berørte kraftforetakene vil komme i posisjon
for å betale grunnrenteskatt. Forslaget om å tillate
overføring av ubenyttet framførbar naturressursskatt
pr. 1. januar 2001 etter overføringer gjennomført
etter 1. januar 1997, vil berøre skatteposisjoner på til
sammen om lag 185 mill. kroner. Overføring av disse skatteposisjoner med
virkning for inntektsåret 2001 vil ha en skatteverdi på inntil 185 mill. kroner siden dette trekkes
fra krone for krone mot betalt skatt på alminnelig inntekt.
Den faktiske skattelettelsen som følge av forslaget om
endring av skatteloven § 11-22 vil imidlertid trolig være
lavere enn det maksimale beløpet på om lag 860 mill.
kroner. Det skyldes for det første at enkelte av de berørte
kraftverkene trolig ikke vil få beregnet positiv grunnrenteinntekt,
uavhengig av om de får fremføre denne skatteposisjonen
eller ikke. Den faktiske reduksjonen i betalt grunnrenteskatt for
de aktuelle kraftforetakene er dermed i praksis lavere enn det maksimale
nivået som er angitt ovenfor. For det andre vil (deler
av) den framførbare utlignede naturressursskatten uansett
ha kommet til fradrag i gjenværende skatt på alminnelig
inntekt hos den overdragende skattyter.
Departementet har imidlertid foreløpig ikke oversikt
over i hvilken grad overføringen av disse skatteposisjonene,
vil føre til reduserte skatteinntekter for staten. En har
heller ikke oversikt over hvilken betydning overføring
av ubenyttede skatteposisjoner etter overføring av kraftverk
i tidligere år vil ha på statens bokførte
skatteinntekter i 2002. Departementet vil komme tilbake med en nærmere
vurdering av dette, og herunder vurdere hvordan et slikt eventuelt
provenytap skal dekkes inn.
Komiteen slutter seg til forslagene
til skatteloven § 11-21 annet ledd nytt annet punktum og § 11-22 tredje
ledd nytt annet punktum.
Departementet foreslår en klargjøring og regulering
av skattereglene for avløsning av rett til pensjon mv.
med et engangsbeløp. Forslaget omfatter først
og fremst avløsning av rett til pensjon i henhold til en
avtale mellom arbeidsgiver og arbeidstaker om pensjon over driften.
Forslaget gjelder imidlertid også eventuelle engangsbeløp
fra en livrente i arbeidsforhold. Videre omfatter det avløsning
av rett til pensjon som ikke har sitt utgangspunkt i et arbeidsforhold,
samt avløsning av føderåd.
Arbeidsgiver kan i enkelte tilfeller ønske å avløse pensjonsforpliktelsen
ved å foreta en engangsutbetaling. Initiativ til å endre
pensjonsavtalen fra rett til løpende ytelser til en samlet
utbetaling av den kapitaliserte verdien av gjenstående
terminer kan naturligvis også komme fra den som har rett
til pensjon etter avtalen. Rettighetshaver vil normalt være
arbeidstaker.
Finansdepartementet har i en tidligere uttalelse lagt til grunn
at det foreligger hjemmel i skatteloven for å skattlegge
engangsutbetaling som avløsning av rett til pensjon over
driften i arbeidsforhold som alminnelig inntekt. Det har imidlertid
vært diskusjon om klarheten og rekkevidden av hjemlene,
både i rettspraksis og juridisk teori.
Det er etter departementets syn nødvendig å skattlegge
slike engangsutbetalinger for å sikre en konsekvent skattemessig
behandling av ytelser med grunnlag i arbeidsforhold og for å unngå uheldige
tilpasninger. Løpende utbetaling fra arbeidsgiver til arbeidstaker,
både i form av lønn og pensjon, er skattepliktig
fordel. Engangsutbetalinger fra arbeidsgiver som trer i stedet for
slike skattepliktige fordeler, bør derfor også være
skattepliktige. Normalt vil engangsbeløpet avspeile den
kapitaliserte verdi av pensjonsavtalen frem til avtalt utløpstidspunkt,
men i prinsippet står partene fritt til å fastsette
størrelsen på engangsbeløpet. Som utgangspunkt
bør ytelsen både være skattepliktig som
alminnelig inntekt og som personinntekt.
Gjeldende rett er omtalt under de ulike punktene i kapittel 12
i proposisjonen.
Departementet antar at hjemmelen for alminnelig skatteplikt (nettoskatteplikt)
for avløsning av rett til pensjon over driften med engangsbeløp
er tilstrekkelig klar for de tilfellene der engangsbeløpet
skal skattlegges som lønn, jf. skatteloven §§ 5-1
første ledd og 5-10 bokstav a. Det samme gjelder for eventuelt
engangs- og avløsningsbeløp fra livrente i arbeidsforhold.
At fordel vunnet ved arbeid er personinntekt, følger
av skatteloven § 12-2 bokstav a. Hjemmelen for bruttoskatteplikt
er derfor også klar.
På denne bakgrunn foreslår departementet ingen endringer
med hensyn til reglene om skattlegging av avløsningsbeløp
overfor arbeidstaker mens arbeidsforholdet består.
Etter departementets syn bør det gis en klar hjemmel
i skatteloven for skatteplikt for engangsbeløp til avløsning
av rett til pensjon. Skatteplikten for mottaker bør ikke
være avhengig av om arbeidsgiver har fått inntektsfradrag
for sin utbetaling.
Departementet foreslår derfor at det tas inn en bestemmelse
om skatteplikt i skatteloven § 5-40 annet ledd. Bestemmelsen
skal etter forslaget gjelde engangsbeløp til avløsning
av rett til pensjon over driften som ikke skal skattlegges som lønn.
Hjemmelen bør også omfatte engangsbeløp
som utbetales etter en livrente i arbeidsforhold eller en fripolise
utgått fra en kollektiv livrente. Departementet antar imidlertid
at det bare unntaksvis er aktuelt med en engangsutbetaling eller
gjenkjøp fra en livrente.
Ved forslaget opprettholdes gjeldende praksis om at skattelovens
pensjonsbegrep ikke omfatter engangs- og avløsningsbeløp.
Riktignok tok departementet i brev av 3. desember 1996 til Skattedirektoratet,
jf. Utv. 1997 s. 193, opp spørsmålet om en utvidelse
av pensjonsbegrepet til å omfatte engangsbeløp. Hensikten
var at pensjonsbegrepet skulle fange opp engangsbeløp til
avløsning av driftspensjon i arbeidsforhold som ikke skal
skattlegges som lønn. Grunnen til at departementet likevel
ikke foreslår en slik utvidelse er at det i ettertid er
valgt andre lovtekniske løsninger for engangsutbetalinger
fra individuelle pensjonsavtaler som er omfattet av skatteloven § 6-47 bokstav
c (IPA) og pensjonsordninger etter innskuddspensjonsloven. For begge
disse pensjonsordningene foreligger det særlige hjemler
for både netto- og bruttoskatteplikt, jf. skatteloven §§ 5-40
femte ledd og 12-2 bokstavene d og e. Departementet ser ingen grunn
til å fravike den løsningen som er valgt for disse pensjonsordningene
for de tilfellene som her er aktuelle.
Slik reglene er i dag, er det ingen hjemmel for å skattlegge
engangsutbetalinger til avløsning av pensjon over driften
som personinntekt med mindre utbetalingen kan klassifiseres som
lønn. Etter departementets oppfatning bør det
innføres en slik hjemmel. Det foreligger bruttoskatteplikt
for terminvise pensjonsutbetalinger. Når de terminvise
pensjonsutbetalinger erstattes med et engangsbeløp, taler
blant annet konsekvenshensyn for at det også bør
være bruttoskatteplikt for engangsbeløpet. Dersom
slike engangsutbetalinger ikke er bruttoskattepliktige, vil det
kunne åpne for omgåelser av skattereglene. Det
samme gjelder for mulig engangs- og avløsningsbeløp
fra livrente i arbeidsforhold.
I forbindelse med at avløsningsbeløp skal defineres
som personinntekt, oppstår spørsmålet
om det skal svares samme trygdeavgiftssats som for lønn
(mellomsats) eller som for pensjoner (lav sats). Et hensyn som taler
for skattlegging med lønnssats er at en unngår
grensedragningsproblemer og tilpasning til ulikheter i skatteregimet
før og etter fratreden fra arbeidsforholdet.
Departementet antar at det likevel er mest hensiktsmessig å legge
til grunn at engangsbeløp som utbetales etter opphør
av arbeidsforholdet, som hovedregel skal skattlegges med lav trygdeavgiftssats
som for pensjon. Tilpasningsproblemene blir betydelig redusert når
det innføres bruttoskatteplikt. Ved at engangsbeløpet
som hovedregel skal skattlegges som for pensjon, blir den skattemessige
løsningen også lik den som gjelder for engangsutbetaling
til fysiske personer fra en IPA eller etter innskuddspensjonsloven,
jf. skatteloven § 5-40 femte ledd og § 12-2 bokstav
d og e. For engangsutbetalinger fra begge disse ordningene ble det
lagt vekt på at engangsytelse ikke skal være skattemessig
mer fordelaktig enn periodiske ytelser, jf. Ot.prp. nr. 64 (1996-1997)
kapittel 2 (IPA) og Ot.prp. nr. 71 (1999-2000) kapittel 17. Departementet foreslår
på denne bakgrunn at det tas inn en bestemmelse om bruttoskatteplikt
i skatteloven § 12-2 bokstav b. Det understrekes at forslaget
ikke er ment å innebære noen innskrenkninger med
hensyn til de alminnelige prinsippene for vurdering av når
en lønnsytelse foreligger, og at man på skjønnsmessig
grunnlag kan komme til at tilknytningen til arbeidsforholdet er
slik at ytelsen må skattlegges som lønn (mellomsats).
Det følger av folketrygdloven § 23-3 nr. 1
at avgiften skal betales med lav sats av pensjon o.l. Engangsbeløp
dekkes heller ikke av folketrygdlovens pensjonsbegrep i denne sammenheng.
Departementet foreslår derfor at det tas inn en bestemmelse
i folketrygdloven § 23-3. Det legges til grunn at bestemmelsen
gjelder alle de avløsningstilfellene der engangsbeløpet
ikke skal skattlegges som lønnsinntekt.
Det vises til punkt 12.1.2 i proposisjonen hva angår
departementets vurdering av behovet for klargjøring av
hjemmelen for skattlegging som alminnelig inntekt ved avløsning
overfor arbeidstakeren.
For ektefelle eller andre med såkalt avledet pensjon
bør avløsningsbeløp som utbetales etter
at pensjonsytelsene har begynt å løpe, skattlegges
som alminnelig inntekt og personinntekt med lav trygdeavgiftssats.
Skatteplikten bør etter departementets syn her være
uavhengig av om vedkommende mottar et engangsbeløp eller
terminvise pensjonsutbetalinger. Departementet foreslår
at det samme bør gjelde når avløsning
finner sted før vedkommende har fått rett til terminvise
ytelser.
Komiteen viser til kapittel 26 nedenfor
når det gjelder forslaget til endring av folketrygdloven § 3-15.
Komiteen slutter seg til departementets vurderinger
og forslag til endring av skatteloven § 5-40 annet ledd
og § 12-2 bokstav b og folketrygdloven § 23-3
annet ledd nr. 1 bokstav a.
Etter departementets vurdering bør det innføres hjemmel
for skatteplikt for avløsningsbeløpet både som
alminnelig inntekt og personinntekt med lav trygdeavgiftssats. Når
løpende pensjonsytelser er skattepliktige bør
også utbetaling til avløsning av slike ytelser
være skattepliktig.
Departementet foreslår at det innføres en hjemmel for
skatteplikt som alminnelig inntekt, jf. forslag til nytt annet punktum
i skatteloven § 5-40 annet ledd. Samtidig fremmes det forslag
om innføring av skatteplikt som personinntekt med lav trygdeavgiftssats,
jf. forslagene til endring av bokstav b i skatteloven § 12-2
og endring av folketrygdloven § 23-3 annet ledd nr. 1.
Komiteen viser til brev fra Finansdepartementet
ved finansministeren 18. oktober 2001, som er vedlagt innstillingen.
I brevet gjøres det oppmerksom på at det er skatteloven § 5-40
annet ledd som foreslås endret; det er ikke et nytt annet
punktum som foreslås.
Komiteen viser til merknad under punkt 13.2.1.2
ovenfor.
Både for engangsbeløp utbetalt fra en IPA og
engangsbeløp i medhold av innskuddspensjonsloven er det
adgang til å utsette skattleggingen, jf. skatteloven § 5-40
femte ledd. Engangsbeløp fra IPA og etter innskuddspensjonsloven
kan bare utbetales til etterlatte i forbindelse med dødsfall.
Da det ble åpnet for en reinvesteringsadgang ved innføring
av IPA, ble det vist til at det er pensjonssparerens disposisjoner
som er avgjørende for om pensjonsformuen skal utbetales
som en engangsytelse eller som løpende ytelser. Begrunnelsen
for reinvesteringsadgangen var at det kan være ønskelig
for de etterlatte å motta beløpet som løpende ytelser
fremfor et engangsbeløp, samt at en etterlattepensjon er
i overensstemmelse med intensjonene for skattefavorisert pensjonssparing,
jf. Ot.prp. nr. 64 (1996-1997).
I motsetning til det som gjelder for IPA og ved innskuddspensjon,
vil det alltid være den som har inngått avtale
om pensjon over driften eller har rett til pensjon i henhold til
den, som er part i en avtale om avløsning. Det foreligger
derfor i utgangspunktet et valg for vedkommende om det skal utbetales
løpende terminer eller et engangsbeløp. Departementet
antar at det i en rekke tilfeller kan være en situasjon
der valgfriheten for den pensjonsberettigede i praksis kan være
begrenset, som for eksempel ved deling eller sammenslåing
av foretak. Departementet finner det derfor rimelig at det gis mulighet
til å utsette skattlegging av beløpet ved å reinvestere
det i en IPA. Det gjelder både for engangsbeløp
etter avtale om pensjon over driften i arbeidsforhold og engangsbeløp
til avløsning av rett til pensjon utenfor arbeidsforhold.
Etter departementets vurdering bør muligheten for utsatt skattlegging
også omfatte engangs- og avløsningsbeløp
fra livrente i arbeidsforhold og føderåd. Gjennom en
reinvesteringsadgang er det mulig for mottakeren å unngå en
urimelig høy marginalskatt på avløsningsbeløpet.
Komiteen slutter seg til departementets
vurderinger og til forslaget til endring av skatteloven § 5-40 annet
ledd, jf. merknad under punkt 13.2.1.2 ovenfor.
Etter departementets oppfatning er det ikke behov for en særskilt
bestemmelse om arbeidsgivers fradragsrett. Hjemmelsgrunnlaget er
tilstrekkelig klart. Det gjelder uavhengig av om engangsbeløpet
skal skattlegges som lønn eller i henhold til forslaget.
Departementet legger dermed til grunn at gjeldende praksis for fradragsrett
i de tilfellene der skattlegging som lønn ikke er aktuelt,
videreføres. Utenfor arbeidsforhold må det foretas
en konkret vurdering av om avløsningsbeløpet er
fradragsberettiget.
Komiteen slutter seg til departementets
vurderinger.
Etter departementets vurdering er hjemmelen for å svare
arbeidsgiveravgift på avløsningsbeløp
som skattlegges som lønn klar. Departementet foreslår
derfor ingen endring i folketrygdloven § 23-2 første
ledd.
I henhold til folketrygdloven § 23-2 fjerde ledd skal
arbeidsgiver betale arbeidsgiveravgift av utbetalinger av løpende
pensjon. Når løpende pensjon blir avløst
med et engangsbeløp, taler blant annet konsekvenshensyn
for at det også må svares arbeidsgiveravgift av
engangsutbetalingen. På denne bakgrunn foreslår
departementet at det inntas en bestemmelse i fjerde ledd om at plikten
til å svare arbeidsgiveravgift også gjelder engangsutbetalinger
til avløsning av rett til pensjon over driften i arbeidsforhold.
Bestemmelsen skal også gjelde for avløsning overfor
andre som er omfattet av driftpensjonsavtalen enn den tidligere arbeidstakeren.
Departementet legger til grunn at det ikke skal svares ekstra
arbeidsgiveravgift av engangsbeløpet. Det formodes at de
terminvise ytelsene normalt ikke overstiger beløpsgrensen
for innslag av slik ekstra avgift.
Komiteen slutter seg til departementets
vurderinger og forslag til folketrygdloven § 23-2 fjerde
ledd nytt tredje punktum.
Departementet foreslår at det tas inn en bestemmelse
i ligningsloven § 6-2 som gir hjemmel for innberetning
av skattepliktig avløsningsbeløp som ikke skal
skattlegges som lønn. Departementet antar at det er mest
hensiktsmessig at innberetningen omfattes av lønns- og
trekkoppgaven.
Komiteen slutter seg til departementets
vurderinger og forslag til endring av ligningsloven § 6-2
nr. 1 bokstav b.
Etter departementets vurdering er det behov for å se
nærmere på bruken av pensjonsbegrepet i skatteloven § 5-40
i forbindelse med forslaget til et nytt annet punktum i annet ledd.
Pensjonsbegrepet har normalt ikke vært anvendt på engangs-
og avløsningsbeløp. Med forslaget til et nytt
annet punktum i § 5-40 videreføres dette. Forslaget
sikrer også en enhetlig avgrensning av begrepet i forhold
engangsbeløp fra IPA og engangsbeløp etter innskuddspensjonsloven.
Engangsbeløp fra IPA og etter innskuddspensjonsloven skattlegges
som alminnelig inntekt etter en selvstendig hjemmel i § 5-40
femte ledd.
Departementet antar at det kan reises spørsmål
om bruken av pensjonsbegrepet i forhold til någjeldende annet
ledd. Bestemmelsen gjelder engangs- og avløsningsbeløp
som er sikret ved premier det er gitt fradrag for ved ligningen.
Den inneholder en direkte kobling til pensjonsbegrepet i form av
en henvisning til § 5-1. Departementet foreslår
at denne henvisningen til § 5-1 fjernes. Endringen er kun
redaksjonell og er ikke av materiell art.
Samtidig foreslås det at overskriften til § 5-40
endres. Pensjon som overskrift er lite dekkende når de fleste
hjemlene i bestemmelsen gjelder utbetalinger og ytelser som ikke
faller inn under pensjonsbegrepet.
Komiteen viser til brev fra Finansdepartementet
ved finansministeren 18. oktober 2001, som er vedlagt innstillingen.
I brevet gjøres det oppmerksom på at det er skatteloven § 5-40
annet ledd som foreslås endret; det er ikke et nytt annet
punktum som foreslås.
Komiteen slutter seg til departementets vurderinger
og forslag til endring av skatteloven § 5-40 annet ledd,
jf. merknad under punkt 13.2.1.2 ovenfor, og til endring av overskriften
til § 5-40.
En klargjøring og regulering av hjemmelen for alminnelig
skatteplikt for engangsbeløp til avløsning av rett
til pensjon mv. og innføring av skatteplikt som personinntekt
med lav trygdeavgiftssats, vil innebære en viss provenyøkning.
Det er imidlertid usikkert hvor stor denne provenyøkningen
vil være, da det ikke finnes tilstrekkelig grunnlag til å anslå hvor
mange pensjonsavtaler mv. som vil avløses med et engangsbeløp.
Adgangen til utsatt skattlegging for mottaker av engangsbeløpet
ved å reinvestere midlene i en IPA vil dempe provenyøkningen
på kort sikt.
Departementet antar at de administrative konsekvensene vil bli
positive fordi forslaget bidrar til klarere regler. Reglene vil
etter departementets syn verken kreve mer ressurser hos ligningsmyndighetene
eller andre.
Komiteen tar dette til orientering.
Departementet foreslår at endringene i skatteloven trer
i kraft straks med virkning fra 11. oktober 2001. Det samme gjelder
for endringene i ligningsloven og folketrygdloven.
Komiteen slutter seg til forslaget
om ikrafttredelsestidspunkter.
Finansdepartementet har gitt banker samtykke til at fondsobligasjoner
på nærmere vilkår kan likestilles med
kjernekapital ved beregning av ansvarlig kapital for finansinstitusjoner.
Fondsobligasjoner har klare likhetstrekk med både gjelds-
og egenkapitalinstrumenter. For å klargjøre den
skattemessige klassefiseringen av fondsobligasjoner, foreslår
departementet å lovfeste at utbetalingene i skattemessig
sammenheng skal klasssifiseres som renter. Fondsobligasjoner, dagens
skatteregler og utenlandsk rett er omtalt i punkt 13.2 til 13.4
i proposisjonen. Departementets høring er omtalt i punkt
13.5.
Både for utsteder (finansinstitusjonene) og innehaver
av en fondsobligasjon er det viktig å få avklart om
fondsobligasjoner skal anses som gjeld eller egenkapital. Klassifiseres
fondsobligasjon som lån, vil utsteder ha rett til fradrag
for rentebetalinger og rentene vil være skattepliktig for
mottaker. Det er ikke kildeskatt på renter som utbetales
til et skattesubjekt som ikke er skattepliktig til Norge.
Klassifiseres fondsobligasjonen som egenkapital, vil bankene
ikke ha fradragsrett for utbetalingen. Dersom utbetalingen anses
som utbytte, vil utsteder ikke ha rett til fradrag for utbetalingen
og det skal svares kildeskatt ved utdeling til utenlandske innehavere.
Det er flere grunner til at finansinstitusjoner ønsker å utstede
fondsobligasjoner. Se uttalelse i NOU 2000:9 Konkurranseflater i
finansnæringen punkt 5.7.4.2, som er gjengitt i proposisjonen.
Som det fremgår i punkt 13.4 i proposisjonen ser det
ut til at de land som har tillatt fondsobligasjoner som kjernekapital,
på en eller annen måte har godtatt at utbetalinger
knyttet til fondsobligasjoner kan anses som rentebetaling. Dette
gjelder blant annet flere av de land som norske finansinstitusjoner
har konkurranseflater mot. Med den økende internasjonaliseringen av
finansmarkedene er det av stor betydning at norske finansinstitusjoner
i all hovedsak har tilsvarende rammebetingelser som i konkurrentlandene.
Departementet har derfor åpnet for at fondsobligasjoner
skal kunne anses som kjernekapital, gitt at de fyller visse vilkår som
er bygd på prinsipper utarbeidet av Basel-komiteen for
banktilsyn. Ut fra hensynet til den internasjonale konkurransesituasjonen
for finansinstitusjonene mener departementet også at fondsobligasjoner
bør gis en tilsvarende skattemessig behandling som i andre
land.
På bakgrunn av dette foreslår departementet
at det foretas endringer i skatteloven slik at det fremgår
at utbetalinger knyttet til fondsobligasjoner i skattemessig sammenheng
klassifiseres som renter. I proposisjonens punkt 13.6 er en høringsuttalelse
fra Finansnæringens Hovedorganisasjon gjengitt.
Etter departementets oppfatning er det viktig at alle fondsobligasjoner
utstedt av samme foretak skattemessig behandles likt. En annen løsning
vil medføre store administrative problemer, herunder også kontrollproblemer,
både for utsteder og for ligningsmyndighetene. På den
annen side er det viktig at det utformes klare regler for hvilke
fondsobligasjoner som skal regnes som gjeldsinstrumenter.
En mulig utforming av lovbestemmelsen kunne gå ut på at
fondsobligasjoner generelt skal anses som gjeldsinstrumenter. Problemet
med en slik bestemmelse er at fondsobligasjoner ikke er definert
i norsk lovgivning.
Etter departementets oppfatning bør ikke den skattemessige
behandlingen være avhengig av om finansinstitusjonene har
behov for å få godkjent fondsobligasjonen som
kjernekapital eller ikke. Departementet foreslår på denne
bakgrunn at fondsobligasjoner som er utstedt av finansinstitusjoner,
og som kan likestilles med kjernekapital etter de vilkår
som er fastsatt i lov eller i medhold av lov, skal anses som gjeldsinstrument.
Det vises til forslag til endringer i skatteloven §§ 6-40
og 10-11.
Forslaget antas ikke å medføre økt
arbeidsbyrde verken for utsteder, obligasjonseier eller skattemyndighetene.
Departementet anslår på usikkert grunnlag det
påløpte provenytapet i 2002 til om lag 200 mill. kroner.
Bokført provenytap i 2002 anslås til 50 mill. kroner,
se nærmere om dette i St.prp. nr. 1 (2001-2002) Skatte-,
avgifts- og tollvedtak.
Departementet foreslår at endringene trer i kraft med
virkning fra og med inntektsåret 2001.
Komiteen slutter seg til forslagene
til endring av skatteloven §§ 6-40 og 10-11.
Etter departementets syn kan gjeldende regler for utbyttebeskatning
gi enkelte uheldige utslag i forhold til aksjonærer i delingspliktige
selskaper og i selskaper som eier delingspliktige selskaper som
aksjonæren er aktiv i.
Dette gjelder for det første i de tilfeller hvor en
aksjonær mottar utbytte fra et selskap som eier aksjer
i et selskap som aksjonæren får tilordnet beregnet
personinntekt fra (indirekte eierforhold).
Eksempel på dette er gitt i proposisjonen punkt 14.
For det annet kan det være uheldig at en passiv aksjonær
må betale full utbytteskatt i de tilfeller hvor en aktiv
skattyter identifiseres med aksjonæren
på grunn av familietilknytning og den aktive derfor blir
tilordnet personinntekt.
Etter departementets syn taler rimelighetshensyn for at passiv
aksjonær får full godtgjørelse for utbytte som
ikke overstiger den beregnede personinntekten som den aktive som
identifiseres med vedkommende er blitt beskattet for. En slik løsning
vil innebære at identifikasjon mellom personer ikke bare
får betydning ved vurdering av om det foreligger delingsplikt, men
også i forhold til reglene om full godtgjørelse.
Det foreslås videre at det gis full godtgjørelse
for utbytte til aksjonær i selskapet i den grad utbyttet
ikke overstiger beregnet personinntekt som er tilordnet en aktiv
i selskapet som skal identifiseres med aksjonæren. Situasjonen
kan være slik at den aktive i selskapet også eier
aksjer i selskapet som vedkommende får tilordnet personinntekt
fra. Etter departementets syn vil det i slike situasjoner være
rimelig at den aktive aksjonæren først får
full godtgjørelse for utbytte opp til den personinntekten
som er tilordnet vedkommende. Bare beregnet personinntekt som overstiger
utbytte til skattyter som er tilordnet personinntekten, bør
kunne lede til full godtgjørelse på grunnlag av
identifikasjon. Det foreslås derfor at det bare gis full
godtgjørelse til aksjonær på grunnlag
av identifikasjon så langt den beregnede personinntekten
ikke har gitt grunnlag for full godtgjørelse til skattyter
som er tilordnet personinntekten.
Forslagene innebærer at eierstrukturen i selskapene
blir mindre avgjørende i forhold til utbyttebeskatningen,
og en vil dermed oppnå en økt grad av nøytralitet
i skattesystemet.
Etter gjeldende regler gis det full godtgjørelse for utbytte
til «aksjeselskap eller likestilt selskap etter § 10-1
første ledd», jf. skatteloven § 10-12
annet ledd bokstav a.
Formålet med unntaket er å unngå at
utbytte blir beskattet i flere ledd (kjedebeskatning). Slik kjedebeskatning
ville medført en større skatteskjerpelse for utbytte
utdelt til andre aksjeselskap mv. enn for utdeling til andre eiere.
Ved å ha en henvisning til skatteloven § 10-1
første ledd i unntaksbestemmelsen (§ 10-12 annet
ledd), har en unntatt alle selskaper som omfattes av utbytteskattereglene,
dvs. aksjeselskap og likestilte selskap. Likestilt selskap er selskaper
som omfattes av skatteloven § 2-2 første ledd
bokstavene b-e.
Det er imidlertid en del upersonlige skattytere som etter gjeldende
regler bare vil få fradrag for redusert godtgjørelse
(fordi de ikke regnes som likestilt selskap), jf. skatteloven § 2-2
første ledd bokstavene f-h. Dette gjelder statsforetak
(f), interkommunale selskaper (g) og «innretning eller
forening under selvstendig bestyrelse» (h), blant annet
pensjonskasser. At disse selskapene bare får fradrag for
redusert godtgjørelse medfører ingen kjedebeskatning
fordi mottaker av utbytte/overskuddsutdeling fra disse
selskapene ikke betaler utbytteskatt.
Etter departementets syn vil det være en forenkling
og ellers hensiktsmessig om alle upersonlige skattytere gis fradrag
for full godtgjørelse. Departementet foreslår
derfor at det gis full godtgjørelse for selskaper som nevnt
i skatteloven § 2-2 første ledd.
Det er lagt til grunn at utbytte som mottas av et utenlandsk
selskaps norske filial, og som beskattes hos filialen av Norge etter
den alminnelige selskapsskattesatsen, vil gi rett til godtgjørelse.
Departementet legger til grunn at unntaket fra redusert godtgjørelse skal
gjelde også for norske filialer av utenlandske selskaper
som etter sin art ville falt inn under skatteloven § 2-2
første ledd.
Det vises til forslag til endring av skatteloven § 10-12
annet ledd. Det foreslås at endringen trer i kraft straks
med virkning fra og med inntektsåret 2002.
Regjeringen Bondevik II trekker i meldingen tilbake forslaget
om endringer i skatteloven § 10-12 annet ledd.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, og Senterpartiet,
viser til at forslaget om justering av skatteloven er trukket tilbake
og støtter tilbaketrekningen.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Senterpartiet viser til at forslaget fra
regjeringen Stoltenberg er trukket tilbake og fremmer derfor følgende
forslag:
«I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av
formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende
endring:
§ 10-12 annet ledd skal lyde:
I følgende tilfeller fastsettes godtgjørelsen
til mottatt utbytte multiplisert med aksjonærens skattesats for
hele utbyttet:
a. Mottaker av utbytte er et selskap mv. som nevnt i § 2-2
første ledd.
b. Mottatt utbytte til aktiv aksjonær, så langt
utbyttet ikke overstiger den beregnede personinntekt som tilordnes
aksjonæren fra selskapet eller fra selskap dette direkte
eller indirekte har eierandel i, i det inntektsår utbytte
utdeles. Likestilt med aktiv aksjonær er skattyter som
den aktive skal identifiseres med etter § 12-11. Ved indirekte
eie eller ved identifikasjon etter § 12-11 tas det bare
hensyn til personinntekt som ikke har gitt grunnlag for full godtgjørelse
for skattyter som er tilordnet personinntekt fra selskapet.»
Særregelen om at honorarer for artikler mv. i publikasjoner
uten nærmere vurdering skal behandles som godtgjørelse
for arbeid og ikke som næringsinntekt, er begrunnet ut
fra forenklingshensyn. Alle journalister skal behandles likt, uavhengig
av om de er ansatt eller ikke. Etter departementets syn er et slikt
hensyn ikke lenger tungtveiende nok til at særregelen bør opprettholdes.
En opphevelse av særregelen vil føre til bedre
samordning mellom merverdiavgiftsloven og skatteloven når
det gjelder denne gruppen. Etter merverdiavgiftsreformen vil de
journalistene som etter merverdiavgiftsloven anses som næringsdrivende
bli avgiftspliktige. Resultatet kan da bli urimelig dersom disse
fortsatt skal behandles som lønnstakere når det gjelder
trygdeavgift, arbeidsgiveravgift og skattetrekk. Skattedirektoratets
samleforskrift § 12-2-2 vil derfor bli opphevet.
Etter forslaget skal beskatning av denne gruppen i sin helhet
følge de alminnelige reglene. Det innebærer at
avgjørelsen av om en journalist mv. er næringsdrivende
eller lønnstaker, må vurderes etter samme kriterier
som for andre typer yrker.
Endringen vil ikke ha provenymessig virkning av betydning. Ligningsmessig
kan det bli noe merarbeid fordi det må vurderes om den
enkelte journalist mv. oppfyller kravene til næringsvirksomhet
eller ikke.
Forslaget om å oppheve § 6-31 første
ledd bokstav c fører til at nåværende
bokstav d og e blir bokstav c og d. Som følge av dette
foreslås også henvisningen til bokstav e i § 6-32
første ledd fjerde punktum strøket.
Departementet foreslår at endringen trer i kraft straks
med virkning fra og med inntektsåret 2002. Det vises til
forslag til endring i skatteloven §§ 6-31 og 6-32.
Komiteen slutter seg til forslagene
til endring av skatteloven §§ 6-31 og 6-32.
For fast eiendom skal det som utgangspunkt fastsettes en ligningsverdi
svarende til omsetningsverdien pr. 1. januar i ligningsåret.
Etter skatteloven § 4-10 første ledd kan ligningsverdien
for boligeiendommer, herunder fritidseiendommer, settes lavere enn
omsetningsverdien. Generelt ligger dagens ligningsverdier langt
under omsetningsverdien. Ligningsverdien har betydning for fastsettelse
av prosentinntekten og legges dessuten til grunn ved formuesbeskatningen.
I forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett 2001 vedtok et enstemmig
Storting 15. juni 2001 følgende:
«Stortinget ber Regjeringen instruere ligningskontorene
om å legge til grunn at klager på dagens ligningstakster
skal tas til følge ved at takst maksimalt settes til 30
pst. av husets tekniske verdi eller 30 pst. av observerbar markedspris
hvis dagens ligningstakst overgår dette.»
Finansdepartementet legger til grunn at denne takstbegrensningsregelen
skal gjelde allerede fra og med ligningen for inntektsåret
2001. I forhold til ligningen for inntektsåret 2000 er
klagefristen for lengst utløpt for de fleste boligeiere,
og også andre praktiske hensyn vil stenge for en særskilt
klageomgang for dette året.
I kapittel 16 i proposisjonen går departementet nærmere
inn på forståelsen av stortingsvedtaket om denne
takstbegrensningsregelen.
Den nye takstbegrensningsregelen må gjelde alle typer
fast eiendom som går inn under det ordinære system
for boligtaksering ved ligningen. Men dette gjelder ikke kombinerte
bygg (med både boligdel og forretningsdel) når
bygget er avskrivbart fordi leieverdien av boligdelen er mindre
enn leieverdien av forretningsdelen. Heller ikke kan våningshus
på gårdsbruk komme inn under regelen.
Det foreligger ikke standarder for hva som skal forstås
med en eiendoms tekniske verdi. Takseringsfaglig ekspertise som
er konsultert opplyser at det vanligvis er liten forskjell mellom
teknisk verdi og markedsverdi på nye kurante boliger i
et normalt marked. Etter departementets vurdering vil imidlertid
det takseringsfaglige begrepet markedsverdi være bedre egnet
som sammenligningsgrunnlag. Finansdepartementet antar at det ikke
vil stride mot Stortingets vedtak at en velger å legge
begrepet markedsverdi til grunn. Den fulle verdi av tomtene (beliggenheten
for boligen) vil da inngå i vurderingen.
Observerbar markedsverdi må først og fremst
forstås som den prisen som er oppnådd ved salg
av en eiendom hvor det ikke foreligger interessefellesskap mellom
selger og kjøper. Det legges videre til grunn at observerbar
markedsverdi også kan foreligge ved salg av helt lik eiendom
i samme område.
Det vil i mange tilfeller være aktuelt å legge
taksert markedsverdi til grunn som sammenligningsgrunnlag. Det anbefales
at det for hver kommune opprettes et register over takstmenn som
kan avgi takster til bruk for fastsettelse av ligningsverdi.
Ligningsmyndighetene må ha anledning til å se bort
fra uholdbare takster som presenteres. Skattyteren vil ha vanlig
klageadgang over ligning der fremlagt takst settes til side.
Etter dette vil takstbegrensningsregelen i begge sammenligningsgrunnlag
(taksert markedsverdi og observerbar markedsverdi) handle om markedsverdi.
Er sammenligningsgrunnlaget av eldre dato, kan det ikke brukes.
Departementet finner det rimelig å kreve at grunnlaget
(den tekniske taksten eller den observerbare markedsverdien) må skrive
seg fra tiden etter utlegging av forrige års ligning, for
at det skal kunne ha virkning ved neste ligning.
Takseringsreglene på dette området bør
heller ikke være begrenset til klagebehandlingen, selv
om stortingsvedtaket fokuserer bare på dette. Kan skattyteren
påvise brudd på 30 pst.-grensen allerede når
han/hun leverer selvangivelse for det aktuelle inntektsår, bør
ligningsmyndighetene kunne saksbehandle og avgjøre saken
som ledd i den ordinære ligning (før klagebehandlingen).
Stortingsvedtaket tar i hovedsak sikte på eiendommer
som allerede har en etablert ligningstakst. I samråd med
departementet vil Skattedirektoratet likevel vurdere behovet for
at også første gangs ligningstaksering av nybygde
eiendommer bør skje ut fra en relativt obligatorisk takseringsregel
om et nivå på 30 pst. av kostpris/markedsverdi.
Dersom en påklaget takst settes ned, vil det reduserte
takstgrunnlaget være gjenstand for eventuelle senere generelle
prosentvise tillegg i takstene. Det prosentvise tillegget vil kunne
føre til at taksten igjen blir noe høyere enn
30 pst. av markedsverdien. I et totalt sett grovt og upresist takstsystem
kan det ikke være grunnlag for nedjustering av nylig reviderte
takster som etter prosenttillegg overstiger maksimalgrensen i mindre
grad. En ny nedjustering vil først være aktuell når
overskridelsen blir mer betydelig.
Dersom skattyteren gir uriktige eller ufullstendige opplysninger
i forbindelse med fremlegging av materiale av betydning for takstbegrensningsregelen,
kan det bli aktuelt med tilleggsskatt. Fremleggelse av skjønnsmessige
verdivurderinger vil imidlertid normalt ikke bli bedømt
som å gi uriktige eller ufullstendige opplysninger. Eksempelvis
vil det normalt ikke lede til tilleggsskatt at eiendommen selges
kort tid etter fremlagt teknisk takst, med en salgssum som ligger merkbart
over dette tekniske takstnivået. I og for seg er det da
konstatert (gjennom observerbar markedspris) at den fremlagte tekniske
taksten traff dårlig og for så vidt var misvisende.
Men det er ikke ensbetydende med å gi uriktige eller ufullstendige
opplysninger.
Komiteen viser til merknader i punkt
2.1.14.3 i Budsjett-innst. S. nr. 1 (2001-2002).
I medhold av lov 9. juni 1961 nr. 16 (omdanningsloven) avsnitt
II kunne Finansdepartementet samtykke i at gevinst ved avhendelse
av fast eiendom, næring eller virksomhet og gevinst ved
avhendelse av aksjer skulle være fritatt for inntektsbeskatning,
eller at gevinsten skulle skattlegges etter lavere satser enn dem som
er fastsatt i Stortingets og kommunestyrets skattevedtak. Betingelsen
var at avhendelsen var ledd i en omorganisering eller omlegging
av næringsvirksomhet med sikte på å få denne
mer rasjonell og effektiv.
Den 21. desember 1996 fattet Stortinget følgende vedtak:
«Stortinget ber Regjeringen i et egnet dokument legge
frem en årlig orientering om departementets praksis når
det gjelder saker som har vært behandlet med hjemmel i
omdannelsesloven.»
Regjeringen la frem en orientering i St.meld. nr. 16 (1997-1998)
om departementets praksis etter omdanningsloven til og med 1996.
De senere årlige orienteringer har vært av begrenset
omfang, og har vært tatt inn i Ot.prp. nr. 1.
I kapittel 17 i proposisjonen gis en orientering om praksis i
2000.
Fra og med inntektsåret 2000 er omdanningsloven avløst
av tilsvarende bestemmelser i den nye skatteloven 26. mars 1999
kapittel 11.
I Ot.prp. nr. 1 (1999-2000) side 120 opplyste departementet at
et notat med forslag om visse endringer i konsernforskriften skulle
sendes på høring. Departementet tok sikte på å fremme
et forslag tidlig i 2000 om at disse reglene skulle tas inn i skatteloven,
jf. finanskomiteens ønske om dette inntatt i Innst. O.
nr. 40 (1998-1999) side 11. På grunn av blant annet sakens kompleksitet
er dette arbeidet blitt forsinket. Et utkast til nye regler ventes
sendt på høring høsten 2001. Saken vil
bli fremmet for Stortinget etter at høringsuttalelsene
er vurdert.
Det har vært 4 søknader til behandling som
alle ble innvilget. Alle sakene gjaldt overføringer innenfor konsern
der det som vederlag ble etablert fordring med høyere pålydende
enn skattemessige verdier av det overførte. Et vilkår
er da at den skattemessige verdi av fordringen må tilsvare
skattemessig verdi av det overførte. Tre av sakene gjaldt
lempning for gevinst ved realisasjon av slik fordring i forbindelse
med at fordringen ble konvertert til aksjekapital i datterselskapet.
Vilkår for lempning var at skattemessig verdi på fordringen
videreføres på vederlagsaksjene og at tilsvarende
verdi utgjør det maksimale beløp som kan anses
som innbetalt aksjekapital herunder overkurs i datterselskapet.
I en av disse sakene uttalte departementet på prinsipielt
grunnlag at det er skatteplikt for gevinst og fradragsrett for tap
ved realisasjon av fordring som utstedes av det overtakende selskap
til morselskapet ved konsernfusjoner. En forutsetning for skattefritaket
ved slike fusjoner er at det ikke etableres nye og bedre skatteposisjoner
enn det som det enkelte selskap hadde før sammenslutningen.
Slik skatteplikt kan utledes både av reelle hensyn og prinsippet
om kontinuitet i beskatningen både av selskaper og aksjonærer
som reglene om skattefrie fusjoner og fisjoner bygger på.
Det var 13 saker i denne gruppen. Sju søknader gjaldt
salg av aksjer til annet selskap eller nystiftet holdingselskap
mot vederlagsaksjer i det overtakende selskapet. Fem av disse søknadene
ble innvilget. To søknader ble avslått med den
begrunnelse at det var tale om en ren endring av eierstruktur uten
påviselige rasjonaliserings- eller effektiviseringsgevinster.
Ytterligere en søknad ble avslått med den begrunnelse
at det ikke var påvist tilstrekkelige rasjonaliserings-
og effektiviseringsgevinster ved omorganiseringen.
Dersom vilkårene anses oppfylt, settes det i disse sakene
regelmessig vilkår om skattemessig kontinuitet på selskaps-
og aksjonærnivå, dvs at de skattemessige verdier
på de overførte eiendeler videreføres
hos det overtakende selskap og som skattemessig inngangsverdi på aksjene
som mottas som vederlag. Eventuell tilbakebetaling av aksjekapital
herunder overkurs ut over netto skattemessige verdier på det overførte,
skal skattlegges som utbytte.
Fem av søknadene gjaldt omorganiseringer innen vannkraftsektoren.
Samtykke ble gitt i alle sakene.
Det har vært to søknader til behandling i denne gruppen.
Søknadene ble avslått. Departementet viste til
at det etter praksis ikke gis lempning for skatt på gevinst
ved salg mot kontantvederlag.
Departementet har samtykket i skattefri omdanning av et statsforetak
til statsaksjeselskap. Det ble satt vilkår om at skattemessige
inngangsverdier og avskrivningsgrunnlag for de eiendeler som overføres,
videreføres i statsaksjeselskapet og at dette selskapet trer
inn i de skattemessige forpliktelser som måtte være
knyttet til det overførte. Innbetalt aksjekapital herunder
overkurs kan ikke settes høyere enn netto skattemessig
verdi av det overførte.
I St.meld. nr. 16 (1997-1998) punkt 6.2.5.2 ble opplyst at departementet
ikke har ansett lempningsadgangen anvendelig for institusjoner som
bare er underlagt begrenset skatteplikt. Begrunnelsen for dette er
i hovedsak at skattelempning skal innebære utsatt skatteplikt,
ikke endelig skattefrihet. Overføring til institusjon som
faller inn under skatteloven § 2-32 vil normalt føre
til at gevinsten blir endelig skattefri. Denne forståelse
må etter departementets oppfatning fastholdes.
En søknad behandlet i 2000 gjaldt sammenslutning av
tre misjonsselskaper, som alle var skattefrie institusjoner i medhold
av skatteloven § 2-32. Den ene institusjonen var begrenset
skattepliktig for inntekt av utleid fast eiendom.
På bakgrunn av at gevinsten i dette konkrete tilfellet
ikke ville bli endelig skattefri, samtykket departementet i unnlatt
beskatning av realisasjonsgevinst og forankret dette i lempningshjemmelen.
Det ble satt vilkår om at skattemessige inngangsverdier
herunder avskrivningsgrunnlag på de overførte
eiendeler ble videreført i det sammenslåtte selskapet.
Resultatet i saken, at gevinstbeskatning blir utsatt til et eventuelt
salg av eiendommen, må anses rimelig. I ettertid er departementet
imidlertid kommet til at det burde ha vært avgitt en uttalelse
om at departementet ikke ville ha noe å innvende mot at
ligningsmyndighetene i det konkrete tilfellet tolket reglene om
skattefri fusjon utvidende.
Skattelovforskriftens bestemmelser om skattefri omdanning av
virksomhet, konserninterne overføringer samt reglene om
skattefri fusjon og fisjon i skatteloven §§ 11-1
til 11-11 er alle i utgangspunktet avgrenset til nasjonale transaksjoner,
det vil si av eller mellom skattytere som er bosatt eller hjemmehørende i
Norge. Det foreligger således behov for å vurdere lempning
i medhold av skatteloven § 11-22 ved visse omorganiseringer
med virkninger over landegrensene. Lempning er bare aktuelt dersom
og så langt transaksjonen utløser skatteplikt
til Norge for gevinster som realiseres ved transaksjonen. Slik skatteplikt
til Norge vil etter internretten gjelde for personlige skattytere
som er eller har vært bosatt her, for upersonlige skattytere
som er hjemmehørende her, eller for skattytere som utøver
eller deltar i næringsdrift som drives eller bestyres her
i riket.
I punkt 17.5 i proposisjonen gis det en gjennomgang av sakene
med virkninger over landegrensene.
Det har vært 23 saker vedrørende konserndannelse
ved at aksjer i norske selskaper ble overført til selskap
hjemmehørende i utlandet mot vederlag i form av aksjer
i sistnevnte selskap.
I 16 av sakene ble skattelempning gitt. I de fleste sakene ble
satt det tradisjonelle vilkår om at skattemessige inngangsverdier
på aksjene i det norske selskapet videreføres
på vederlagsaksjene, og at gevinst ved senere realisasjon
av aksjene i det utenlandske selskapet er skattepliktig til Norge,
uten fradrag for eventuell skatt som erlegges i utlandet. I de senere
sakene ble det i tillegg tatt inn vilkår om at innbetalt
aksjekapital herunder overkurs settes lik netto skattemessig verdi
på det overførte og at tilbakebetaling av aksjekapital
ut over innbetalt kapital blir å beskatte som utbytte.
I saker hvor det ikke uttrykkelig fremgår av søknaden
at vederlaget i sin helhet skal bestå av aksjer i det mottakende
selskap, er det satt vilkår om at minst 80 pst. av vederlaget
må ytes i form av aksjer.
I enkelte saker er det satt vilkår om at den betinget fritatte
gevinsten som ble etablert i forbindelse med transaksjonen, skulle
komme til beskatning dersom det norske selskapet mister sin konserntilknytning
eller når vederlagsaksjene realiseres.
Når det gjelder sakene som ble avslått, var
begrunnelsen i tre av disse at det ikke var påvist tilstrekkelige rasjonaliserings-
eller effektiviseringsgevinster som følge av transaksjonen.
I to saker var begrunnelsen at det ble ytet kontantvederlag ut over
20 pst. av vederlaget. En sak ble avslått fordi det var
søkt etter at transaksjonen var gjennomført.
Videre har det vært tre saker med aksjonærer
som var skattepliktige til Norge og som har deltatt i ombytte av
aksjer i utenlandske selskaper som ikke har vært formelle
fusjoner av selskapene. I disse tilfellene overførte den
norske aksjonæren sine aksjer i et utenlandsk selskap til
et annet utenlandsk selskap mot vederlag i aksjer. To
av søknadene ble innvilget på vilkår
om at skattemessige inngangsverdier på de overførte
aksjene videreføres på vederlagsaksjene, og at gevinst
ved senere realisasjon av disse aksjene er skattepliktig til Norge,
uten fradrag for eventuell skatt som erlegges i utlandet. Søknaden
som ble avslått med den begrunnelse at det ikke var påvist
rasjonaliseringsgevinster av betydning, gjaldt ombytte av aksjer
i et belgisk selskap mot aksjer i et nystiftet britisk selskap fordi
det var planer om børsnotering og ble ansett mer gunstig
for et børsnotert selskap å være hjemmehørende
i Storbritannia enn i Belgia.
Tre saker gjaldt fusjon eller fisjon av utenlandske selskaper
med norske aksjonærer, som fikk vederlagsaksjer i det omorganiserte
selskapet. I alle tre sakene ble det gitt skattelempning. Vilkår
som ble satt var at fusjonen eller fisjonen måtte gjennomføres
i samsvar med fusjoner og fisjoner mellom norske selskaper. Videre
må skattemessige verdier på de overdratte aksjene
videreføres på vederlagsaksjene. Tilbakebetalt
aksjekapital ut over innbetalt aksjekapital herunder overkurs skal
dessuten skattlegges som utbytte. Gevinst ved senere realisasjon
av vederlagsaksjene vil være skattepliktig til Norge uten
fradrag for evt. utenlandsk skatt.
Som omtalt i tidligere meldinger gjelder en rekke søknader
større omstruktureringer der flere transaksjoner må gjennomføres
for å oppnå ønsket organisasjon. Dette
gjelder ikke minst vannkraftnæringen, hvor energiloven
av 29. juni 1990 nr. 50 gir rammebetingelser som forutsetter omorganiseringer.
For slike sammensatte transaksjoner er det neppe mulig å gi
uttømmende regler i lov eller forskrift. Departementet legger
derfor til grunn at det fortsatt vil være behov for individuell
søknadsbehandling i et visst antall saker. Det blir likevel
løpende vurdert om erfaringsmaterialet gir grunnlag for
ytterligere reguleringer. Det vises i den forbindelse til gjennomgangen
og lovforslaget under punkt 11.5 i proposisjonen.
Departementet har lagt til grunn at lempning ikke bør
gis dersom mer enn 20 pst. av vederlaget ytes i kontanter. Begrunnelsen
er at en større kontantandel gir transaksjonen preg av
et ordinært salg. Begrensningen gjelder på selskapsnivå,
og hindrer ikke skattelempning for øvrige aksjonærer
om enkeltaksjonærer blir utløst ved kontantvederlag,
forutsatt at minst 80 pst. av aksjekapitalen i det overdratte selskap
gjøres opp mot aksjer i det overtakende. Kontantvederlag blir
under enhver omstendighet å skattlegge etter de ordinære
reglene om gevinstbeskatning. Gevinstberegningen kan bli vanskelig
i tilfeller hvor det for hver innbyttet aksje ytes et mindre kontantvederlag
i tillegg til nye aksjer. Dette er et spørsmål
departementet ser nærmere på.
Aksjeombytte i selskaper med et meget stort antall småaksjonærer
reiser spørsmål om hvordan vilkåret om
kontinuitet på selskapsnivå skal sikres. Praksis
går ut på at mottakende selskap må overta
den inngangsverdi på aksjene som aksjonærene i
det overdratte selskap hadde. Dette kan by på store praktiske
problemer. Et vedtak i en slik sak, hvor antallet aksjonærer var
mer enn 20 000, ble fattet i 2000 med tradisjonelle vilkår.
Saken er under fornyet behandling, da det mottakende selskap har
anmodet om at inngangsverdien kan ansettes etter en gjennomsnittsberegning.
Departementet uttalte i St.meld. nr. 16 (1997-1998) at kravet
til effektiviserings- og rasjonaliseringseffekt neppe burde tillegges
avgjørende vekt ved vurdering av søknader om skattelempning
for norske aksjonærer i utenlandske selskaper som sammensluttes
eller deles. En slik lempelig praksis har også vært lagt
til grunn ved fusjonsliknende transaksjoner mellom selskaper i ulike
land, blant annet overføring av aksjer i norske selskaper
til utenlandske selskaper mot vederlagsaksjer. Også lovens
krav om at omstendighetene i særlig grad må tale
for en lempning, har blitt tilsvarende liberalt praktisert.
Et hovedhensyn er at samtykke ikke bør gis dersom det
norske skattefundamentet svekkes. I tilfeller der aksjer i et norsk
selskap overføres til et utenlandsk selskap mot at aksjonærene
får aksjer i det utenlandske selskapet, vil gevinster ved
realisasjon av aksjene i det norske selskapet ikke komme til beskatning
i Norge.
Det tradisjonelle vilkår i disse saker om skattemessig
kontinuitet på vederlagsaksjene vil ikke fullt ut ivareta
det norske skattefundamentet. I noen tilfeller kan dette innby til
tilpasninger ved at de norske aksjonærene skattefritt får
bytte sine aksjer mot aksjer i et utenlandsk selskap som deretter
kan realisere de mottatte aksjene uten umiddelbar beskatning verken
for dette selskapet eller for de norske aksjonærene. En metode
for å hindre slike tilpasninger er å utforme skattefritaket
for de norske skattesubjektene som et betinget skattefritak, som
forfaller ved bestemte hendelser, bl.a. dersom det utenlandske selskapet
selger ut de eiendeler (aksjer) som ble ervervet fra norske skattesubjekter.
Som redegjort for har departementet i enkelte saker funnet det hensiktsmessig å fastsette
vilkår i samsvar med dette. En vil fortsette arbeidet med å utforme
passende vilkår.
Antallet søknader om individuell skattelempning har økt
fra 48 i 1999 til 50 i 2000. I 1998 var det 20 saker. Som redegjort
for i den forrige meldingen til Stortinget, krever den betydelige økningen
i antallet søknader de siste par år økte
ressurser til behandlingen. Det foreligger behov for et generelt
regelverk som i større utstrekning enn gjeldende regler
dekker foretakenes behov for skatteutsettelse ved visse omorganiseringer.
Etter departementets syn bør det tas sikte på en
bred gjennomgang av de ulike former for omstrukturering av virksomhet.
Herunder bør så vidt mulig og hensiktsmessig en
harmonisering med de regler som gjelder ellers i Europa tilsiktes.
Dette er imidlertid et omfattende og ressurskrevende arbeid. Noen konkret
plan for dette har det ennå ikke vært mulig å legge.
Forbedring av de eksisterende lempningsordninger må derfor
skje kontinuerlig og uavhengig av mulige fremtidige løsninger
av mer generell karakter.
Komiteen tar dette til orientering.
Skatteloven § 2-30 bokstav k gir fritak fra skatteplikt
for Sparebankenes sikringsfond, Forretningsbankenes sikringsfond,
Statens banksikringsfond og Samvirkelagenes Garantifond A/L.
Departementet mener at Boligbyggelagenes sikringsfonds skattemessige
status bør klargjøres og fondet likestilles med
de andre sikringsfondene som er fritatt for skatteplikt. I likhet
med Boligbyggelagenes sikringsfond skal Sparebankenes sikringsfond
og Forretningsbankenes sikringsfond sikre innskuddsforpliktelsene
til medlemmene. Samvirkelagenes Garantifond er ikke et lovpålagt
fond slik som de andre, men har som formål å garantere
for frivillige spareinnskudd innestående i samvirkelag.
Statens banksikringsfond har blant annet til formål å yte
lån til Forretningsbankenes sikringsfond og Sparebankenes
sikringsfond.
Boligbyggelagene sikrer, på lik linje med de andre fondene,
innskuddene til medlemmene. Fondets midler bør av den grunn
sikres på vilkår lik dem som gjelder de andre
sikringsfondene.
Ved å frita sikringsfond for skatteplikt blir fondets egenkapital
som skal sikre innskuddene, styrket ved at avkastning av fondet
uavkortet går tilbake til fondet. Fondet vil heller ikke
bli belastet med formuesskatt. På denne måten
blir innskuddene bedre sikret enn om fondet var skattepliktig.
Selv om det i dag kun er OBOS som tar imot spareinnskudd fra
sine medlemmer, blir det i NOU 2000:17 om Burettslovene foreslått å videreføre
ordningen med at boligbyggelagene kan ta imot spareinnskudd. Utvalget
peker i den forbindelse på at slike innskudd skal sikres
like godt som spareinnskudd i banker. For å sikre en skattemessig
likebehandling av de forskjellige sikringsfondene, er det etter
departementets mening nødvendig å klargjøre
at Boligbyggelagenes sikringsfond fritas for skatt på lik
linje med de andre sikringsfondene.
Det vises til forslag til endringer i skatteloven § 2-30
første ledd bokstav k, nytt nr. 5. Departementet foreslår
at endringen trer i kraft straks, med virkning fra og med inntektsåret
2001.
Komiteen slutter seg til forslag til
endring av skatteloven § 2-30 første ledd bokstav
k nytt nr. 5.
Medlemmer av Stortinget og regjeringen, statssekretærer
og politiske rådgivere i departementene og ved Statsministerens
kontor anses etter skatteloven § 3-1 syvende ledd
som bosatt i den kommune der de hadde bosted før de tiltrådte
sine verv. Personer bosatt i Finnmark eller Nord-Troms nyter godt
av enkelte skattefordeler som ikke gjelder i andre deler av landet. De
skattemessige fordelene omfatter et særskilt fradrag i
alminnelig inntekt, lavere skattesats på alminnelig inntekt
og lavere toppskattesats.
For de nevnte grupper som etter særregelen anses bosatt
i Finnmark eller Nord-Troms, kan det føles som en belastning å falle
inn under de gunstige skattereglene som nevnt ovenfor. Etter departementets
syn vil det være rimelig å la disse grupper kunne
velge å frasi seg de gunstige skattemessige virkningene
som følger av at de anses bosatt i Finnmark eller Nord-Troms.
I dag er det ikke mulig å frasi seg disse virkningene.
På denne bakgrunn foreslår departementet at
medlemmer av Stortinget og regjeringen, statssekretærer og
politiske rådgivere i departementene og ved Statsministerens
kontor skal kunne velge å frasi seg de skattemessige virkningene
som gjelder for personer bosatt i Finnmark og Nord-Troms. Det foreslås å etablere
en hjemmel i skatteloven til å kunne gi nærmere bestemmelser
om dette i forskrift. Slike bestemmelser kan tas inn i Finansdepartementets
forskrift til skatteloven. Skattemessig bosted berøres
ikke av denne endringen.
Det vises til forslag til endring i skatteloven § 3-1 syvende
ledd. Endringen foreslås å gis virkning fra og med
inntektsåret 2002.
Komiteen slutter seg til forslag til
endring av skatteloven § 3-1 syvende ledd.
Departementet foreslår i St.prp. nr. 1 (2001-2002) Skatte-,
avgifts- og tollvedtak at skatteoppkreverfunksjonen for krav fastsatt
ved Sentralskattekontoret for utenlandssaker som i dag utføres
av kemneren i Stavanger, overføres til staten.
Som følge av den foreslåtte overføringen
foreslås endringer i skattebetalingsloven.
Etter skattebetalingsloven § 48 nr. 1 annet punktum
er kemneren i Stavanger skatteoppkrever for krav fastsatt ved sentral
ligning etter ligningsloven § 2-4 nr. 1 bokstav a. Det
foreslås at bestemmelsen endres slik at departementet kan
bestemme hvem som skal være skatteoppkrever for krav fastsatt
ved sentral ligning etter ligningsloven § 2-4 nr. 1 bokstav
a. Departementet tar sikte på å overføre
funksjonen til Rogaland skattefutkontor i Stavanger.
Etter skattebetalingsloven § 36 første ledd
kan departementet bemyndige skatteoppkreveren til å holde forretning
for utleggspant for krav som er omhandlet i skattebetalingsloven.
Før bemyndigelse gis skal det innhentes uttalelse fra vedkommende
kommunestyre. Det følger av § 36 annet ledd at
bemyndigelse etter første ledd gjelder for hele riket for
krav som innkreves av kommune 2312 Sokkel/Utland. Departementet foreslår
at bestemmelsen i annet ledd endres slik at skatteoppkreveren for
krav fastsatt ved sentral ligning etter ligningsloven § 2-4
nr. 1 bokstav a etter departementets bestemmelse kan holde forretning
for utleggspant i hele riket. Når skatteoppkreveren er
statlig vil det ikke være aktuelt med uttalelse fra noe
kommunestyre.
Det vises til forslag til endringer i skattebetalingsloven §§ 36
annet ledd og 48 nr. 1 annet punktum. Departementet foreslår
at endringene trer i kraft 1. juli 2002.
Komiteen viser til brev fra Finansdepartementet
ved finansministeren 18. oktober 2001, som er vedlagt innstillingen.
I brevet gjøres det oppmerksom på at henvisningene
i kapittel 20 i proposisjonen til St.prp. nr. 1 (2001-2002) Skatte-,
avgifts- og tollvedtak skal være til St.prp. nr. 1 (2001-2002)
Finansdepartementet.
Komiteen slutter seg til forslag til endring av skattebetalingsloven § 36
annet ledd og § 48 nr. 1 annet punktum.
Ved to separate lovvedtak av 15. juni 2001 ble det foretatt tilføyelser
i skatteloven § 2-30 som innebærer fritak fra
skatteplikt for henholdsvis selskapet Petoro a.s og for «Regionalt
helseforetak og helseforetak». Ved en inkurie ble begge
endringene tatt inn som skatteloven § 2-30 (1) bokstav
g nr. 7. Departementet foreslår nå å rette
opp dette, slik at disse to skattefritakene får hvert sitt
nummer i § 2-30 (1) bokstav g. Det vises til forslag til
endring av skatteloven § 2-30 (1) bokstav g. Endringen
foreslås å tre i kraft straks og med virkning
fra og med inntektsåret 2001, som forutsatt for begge de
opprinnelige lovvedtakene.
Videre fremmer departementet forslag om oppheving av skattefritaket
for Norsk Medisinaldepot i skatteloven § 2-30 (1) bokstav
g nr. 1. Norsk Medisinaldepot ble opprettet som særlovselskap
i 1957, omdannet til aksjeselskap i 1993 og fra 31. august 1999
videreført som allmennaksjeselskap. Det opprinnelige selskapet
Norsk Medisinaldepot er som følge av dette avviklet og
virksomheten videreført i selskapet Norsk Medisinaldepot
ASA. Dette selskapet er skattepliktig. På denne bakgrunn
foreslår departementet at någjeldende § 2-30
(1) bokstav g nr. 1 oppheves. Endringen foreslås å tre
i kraft straks og med virkning fra og med inntektsåret
2001.
Som ny § 2-30 (1) bokstav g nr. 1 foreslås
inntatt Petoro a.s. «Regionalt helseforetak og helseforetak» blir
stående som § 2-30 (1) bokstav g nr. 7.
Komiteen slutter seg til forslag til
endring av skatteloven § 2-30 første ledd bokstav
g nr. 1 og 7.
Før endring ved lov 21. desember 2000 nr. 111 med virkning
fra og med inntektsåret 2000 lød skatteloven § 12-2
b slik:
Personinntekt omfatter:
b. «pensjon, føderåd
samt livrente som er ledd i pensjonsordning i arbeidsforhold. Som
personinntekt regnes likevel ikke barnepensjon som det kan kreves
barnetrygd for og etterlønn og etterpensjon etter § 5-40
første ledd,»
Ved lov 21. desember 2000 nr. 111 ble denne bestemmelsen endret,
slik at den ble lydende:
Personinntekt omfatter:
Ved en inkurie falt etterlønn og etterpensjon etter § 5-40
første ledd (mht. hva som likevel ikke regnes som personinntekt)
ut av bestemmelsen ved endringen. Departementet foreslår
at skatteloven § 12-2 b endres slik at det fremgår
at etterlønn og etterpensjon etter § 5-40 første
ledd ikke skal regnes som personinntekt. Det vises til vedlagt forslag
til lovendring som foreslås å tre i kraft straks
med virkning fra og med inntektsåret 2000. Feilen vil da
ikke få realitetsvirkning.
Komiteen slutter seg til forslag til
endring av skatteloven § 12-2 bokstav b og at endringen
gis virkning fra og med inntektsåret 2000.
Det følger av skattebetalingsloven § 23 nr.
1 første punktum at når utlignet skatt utgjør
et større beløp enn det forskuddstrekket og den
forskuddsskatten som skal godskrives skattyteren, skal skattyteren
betale det manglende beløpet som restskatt. Restskatt under
100 kroner blir likevel ikke å innkreve, jf. § 23
nr. 1 annet punktum. Det er rent praktiske hensyn som tilsier å ha en
nedre beløpsgrense, slik at bagatellbeløp ikke
må håndteres.
For sjømenn som er skattlagt etter lov 17. juni 1988
nr. 55 om skatt av inntekt for sjømenn bosatt i utlandet,
skal ikke restskatt under 2 000 kroner innkreves, jf. skattebetalingsloven § 23
nr. 1 tredje punktum. De får heller ikke godskrevet tilgodebeløp
under 2 000 kroner, jf. § 24 nr. 3. Det vesentlig
høyere beløpsnivå her skyldes at denne
skattytergruppen ikke har tilhold, adresse og bankforbindelse i
riket.
I forbindelse med den nye teknisk reviderte skatteloven av 1999
ble lov om skatt av inntekt for sjømenn bosatt i utlandet
innarbeidet i skatteloven § 2-3 første ledd. Departementet
foreslår å endre skattebetalingsloven § 23
nr. 1 tredje punktum og § 24 nr. 3 slik at de viser til
skatteloven § 2-3 første ledd.
Etter skattebetalingsloven § 31 nr. 1 første
punktum skal skattepliktige som ikke rettidig betaler forskuddsskatt,
restskatt, etterskuddsskatt eller annen utliknet skatt, betale forsinkelsesrenter
av beløpet. Det samme gjelder arbeidsgiver, selskap som
nevnt i skattebetalingsloven § 5 A eller omsetningsorganisasjon eller
fiskekjøper som nevnt i skattebetalingsloven § 12 nr.
4 som unnlater å foreta og sende oppgjør for forskuddstrekk
eller annet trekk innen forfallstidens utløp.
Den særlige ordningen med sikringstrekk i fiske og fangstvirksomhet,
som var hjemlet i skattebetalingsloven § 12 nr. 4 og 5,
ble opphevet med virkning for salgsoppgjør som blir betalt
fra 1. januar 2001. Henvisningen i skattebetalingsloven § 31
nr. 1 første punktum til omsetningsorganisasjon eller fiskekjøper som
nevnt i § 12 nr. 4 foreslås derfor fjernet.
Skattebetalingsloven § 43 inneholder regler om fordeling
av innbetalt skatt mellom staten, fylkeskommunen og kommunen. Etter § 43
nr. 5 skal inntektsfradrag gitt i medhold av lov 17. desember 1982
nr. 78 om særskilt inntektsfradrag i Finnmark og Nord-Troms
bare belastes staten.
Ved skatteloven av 1999 ble lov om særskilt inntektsfradrag
i Finnmark og Nord-Troms innarbeidet i skatteloven § 15-5.
Det var ikke tilsiktet noen realitetsendringer som en
følge av dette. Departementet foreslår derfor å endre
skattebetalingsloven § 43 nr. 5 slik at den viser til skatteloven § 15-5.
Departementet viser til forslagene til endringer i skattebetalingsloven § 23
nr. 1 tredje punktum, § 24 nr. 3, § 31 nr. 1 og § 43
nr. 5. Departementet foreslår at endringene trer i kraft
straks.
Komiteen slutter seg til forslag til
endring av skattebetalingsloven § 23 nr. 1 tredje punktum, § 24 nr.
3, § 31 nr. 1 og § 43 nr. 5.
Det følger av folketrygdloven § 24-1 første
ledd at for et medlem som etter skatteloven anses for å være bosatt
i Norge, fastsettes den pensjonsgivende inntekten, trygdeavgiften
og pensjonspoengene av ligningsmyndighetene i den kommunen der medlemmet
anses bosatt ved skatteligningen for vedkommende inntektsår.
For et medlem som er bosatt utenfor Norge og som er norsk statsborger
og arbeidstaker i den norske stats tjeneste, fastsetter ligningsmyndighetene
i Oslo den pensjonsgivende inntekten, trygdeavgiften og pensjonspoengene
av lønn fra staten, jf. § 24-1 tredje ledd første
punktum.
Som en følge av den vedtatte omorganiseringen av ligningskontorene,
vil ligningskontorene innenfor det enkelte fylket grupperes i distrikter.
Disse distriktene kan omfatte en eller flere kommuner.
For å tilpasse lovgivningen den nye modellen for ligningsforvaltningen,
ble ligningsloven og enkelte bestemmelser i skattebetalingsloven,
svalbardskatteloven, petroleumsskatteloven og skatteloven endret slik
at det fremgår av lovteksten at flere kommuner kan høre
inn under det samme ligningskontoret.
Tilsvarende endringer bør også gjennomføres
i folketrygdloven. Departementet foreslår at folketrygdloven § 24-1
første ledd endres slik at det er ligningsmyndighetene
for vedkommende kommune som skal fastsette den pensjonsgivende
inntekten, trygdeavgiften og pensjonspoengene.
Departementet foreslår videre at § 24-1 tredje
ledd første punktum endres slik at det er ligningsmyndighetene
for Oslo som har kompetansen.
Departementet viser til forslaget til endringer i folketrygdloven § 24-1
første ledd og tredje ledd første punktum. Departementet
foreslår at endringene trer i kraft straks.
Komiteen slutter seg til forslag til
endring av folketrygdloven § 24-1 første ledd
og tredje ledd første punktum.
Vedlegg 1 til proposisjonen inneholder en oversikt over fradragsbeløp
og beløpsgrenser i skatteloven, med årstall for
ikrafttredelsen av de siste endringer av beløpsgrensene.
Komiteen tar dette til orientering.
For det første foreslås det at børsnoterte
opsjoner og ikke-børsnoterte opsjoner likebehandles skattemessig.
Det foreslås derfor endring i tidspunktet for skattlegging
av børsnoterte opsjoner, slik at disse bare skattlegges
ved innløsning eller salg av opsjonen.
Videre foreslås det en lettelse i beregningen av skatten
ved innløsning eller salg av opsjoner. Departementet foreslår
at skatten og arbeidsgiveravgiften i innløsnings- eller
salgsåret beregnes som om opsjonsfordelen var blitt skattlagt
i de årene opsjonen har løpt, i de tilfeller dette
er en fordel for skattyter. For å få en enklest
mulig ordning, foreslår departementet at skatten beregnes
som om opsjonsfordelen er opptjent med et likt beløp i
de inntektsårene opsjonen har løpt. Dette skal
gjelde uavhengig av hvor langt tid opsjonen har løpt i
det enkelte inntektsår.
Den foreslåtte beregningsmåten gjør
at det må foretas en omberegning av skatten, herunder også trygdeavgift
og eventuelt toppskatt, for hvert av årene opsjonshaver
har besittet opsjonen. Videre må minstefradraget korrigeres,
samt at det må tas hensyn til eventuell skattebegrensning.
Når det gjelder omberegning av skattepliktig beløp,
vil departementet vurdere nærmere om det er mest hensiktsmessig
at skattyter må sette frem krav om omberegning eller om
ligningsmyndighetene skal vurdere skatteoppgjøret til alle
skattytere som har realisert opsjoner, og på eget tiltak
omregne skatten i de tilfeller dette vil være en fordel
for skattyter. Når det gjelder arbeidsgiveravgift, er det
arbeidsgiver selv som må foreta en eventuell omberegning
og beregne korrekt avgift. Ordningen vil innebære noe merarbeid både
for ligningsmyndighetene og for arbeidsgiverne.
Departementet vil i samarbeid med Skattedirektoratet foreta nærmere
utforming av ordningen, og vil komme tilbake med nødvendige
reguleringer i forskrift. Det foreslås en forskriftshjemmel
i skatteloven § 5-14 tredje ledd for omberegning av skatten.
Når det gjelder omberegningen av arbeidsgiveravgiften,
antar departementet at det er tilstrekkelig hjemmel for forskriftsregulering
i folketrygdloven § 23-2 siste ledd.
Det vises til forslagene til endringer i skatteloven §§ 5-14
tredje ledd og 19-2 femte ledd. Det foreslås at endringene
trer i kraft straks med virkning fra og med inntektsåret
2002.
Komiteen viser til at forslaget er
omtalt også i St.prp. nr. 1. Tillegg nr. 4 (2001-2002)
punkt 2.2.8.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
slutter seg til forslaget om endringer i skatteloven § 5-14
tredje ledd og § 19-2 femte ledd.
Flertallet støtter Regjeringens forslag
om lettelser i skattleggingen av opsjoner i arbeidsforhold. Opsjonsfordelen
skal kunne fordeles likt på hvert av inntektsårene
i den perioden den blir opparbeidet. Dette kan gi redusert arbeidsgiveravgift
og/eller toppskatt. Det foreslås også at
børsnoterte opsjoner skal beskattes etter samme regler.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Senterpartiet går imot forslag
fra regjeringen Bondevik II om å gi lettelser i beskatningen
av opsjoner i arbeidsforhold. Liberaliseringen har klare uheldige
sider, det gjeninnføres en skattekreditt som først
og fremst kommer bedriftsledelsen og høytlønnede
til gode. Disse medlemmer mener videre at forslaget
vil bidra til større ulikhet med negative virkninger for
lønnsdannelsen og at problemer med innsidehandel vil øke.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at det er påvist, blant annet i utjamningsmeldingen,
at en viktig faktor bak de økende sosiale forskjellene
i det norske samfunnet er høyere kapitalinntekter for de
rikeste. Ved flere anledninger har også sterk folkelig
misnøye med økende lederlønninger kommet
til syne. Erfaringer, blant annet fra USA, viser at opsjonsordninger
betyr mye for lønnsutviklingen for ledere og forsterker
de økende forskjellene mellom lederne og vanlige arbeidstakere.
Opsjonsordninger kan være et viktig virkemiddel for
bedrifter i etableringsfasen med lite kapital. Disse medlemmer vil
imidlertid påpeke at det eksisterende lovverk fanger inn
disse gruppenes behov. Disse medlemmer viser til
at de aktuelle forslagene til endringer i beskatningen av opsjoner
innebærer skattelette for de som selger eller løser
inn opsjoner. En lavere skattlegging på opsjoner vil oppmuntre til økt
bruk av slike ordninger og dermed kunne forsterke forskjellsutviklingen
i Norge.
Disse medlemmer går imot forslaget til
endringer i skatteloven § 5-14 tredje ledd og § 19-2
femte ledd.
Komiteens medlem fra Senterpartiet viser
til at forslaget til endringer i reglene for opsjonsbeskatning,
betyr at tidspunktet for beskatning av opsjoner endres. Konsekvensene
av forslaget er en skattelettelse for den som innløser
eller selger en opsjon. Dette medlem mener at de
endringene det her legges opp til burde vært gjenstand
for en grundigere og mer helhetlig debatt. Dette medlem går
imot forslaget til endringer i skatteloven § 5-14 tredje
ledd og § 19-2 femte ledd.
En videreføring av utbytteskatten kan gi aksjonærer
motiver til å holde overskudd tilbake i etablerte selskaper,
og på den måten hindre at kapital anvendes der
den er samfunnsøkonomisk mest lønnsom. Videre kan
det innebære at kapitalinntekter som opptjenes i selskapssektoren
skattlegges hardere enn andre kapitalinntekter. Denne forskjellsbehandlingen
kan i seg selv være vanskelig å forsvare, og kan
også innebære at gjeldsfinansiering blir skattemessig
favorisert fremfor aksjekapitalfinansiering. Det vises til St.prp.
nr. 1. Tillegg nr. 4 (2001-2002) punkt 2.2.1 for nærmere omtale.
Det foreslås derfor at godtgjørelsen etter
skatteloven § 10-12 første ledd igjen skal beregnes
til mottatt (lovlig) utbytte multiplisert med aksjonærens
skattesats for alminnelig inntekt, slik at utbytte i realiteten blir
skattefritt for aksjonæren. Endringen vil gjøre særregelen
for utbytte som mottas av aksjeselskap eller likestilt selskap i
skatteloven § 10-12 annet ledd bokstav a, og skjermingsregelen
for aktive aksjonærer i skatteloven § 12-10 annet
ledd bokstav b, overflødige. Skatteloven § 12-10
annet ledd foreslås derfor opphevet.
Forslaget om å oppheve utbytteskatten anslås
til å ha en provenyvirkning på om lag 1,5 mrd.
kroner påløpt og 1,2 mrd. kroner bokført
i 2002.
Dersom utbytteskatten oppheves, er det ikke nødvendig å opprettholde
reglene i skatteloven § 10-32 annet ledd annet og tredje
punktum om avkorting i RISK-beløp, som skal motvirke omgåelser
av utbytteskatten ved innløsning av aksjer, likvidasjon
av selskapet og ved salg av aksjer til selskapet. Disse reglene
foreslås derfor opphevet.
Det foreslås at endringene trer i kraft straks med virkning
fra og med inntektsåret 2002. Det vises til forslag til
endring i skatteloven §§ 10-12 første
og annet ledd og 10-32 annet ledd.
Komiteen viser til brev fra Finansdepartementet
v/finansministeren til finanskomiteen 19. november 2001,
der det fremgår at de to henvisningene i Ot.prp. nr. 21
(2001-2002) punkt 6.3 til skatteloven § 12-10
skal være til § 10-12.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
støtter Regjeringens forslag om å oppheve dobbeltbeskatningen
av aksjeutbytte. Flertallet mener det er viktig å gjenopprette
prinsippet om nøytralitet i bedrifts- og kapitalbeskatningen.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet går
imot forslaget fra regjeringen Bondevik II. Disse medlemmer viser
til at forslaget har en særlig dårlig fordelingsvirkning,
og viser i den forbindelse til merknader i punkt 1.1.3 i Budsjett-innst.
S. nr. 1 (2001-2002).
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kystpartiet går imot dobbelt beskatning av aksjeutbytte.
Skatt på aksjeutbytte gjør investeringer i norsk
næringsliv til en mindre gunstig spareform enn f.eks. bank-
og obligasjonssparing og investeringer i utlandet. Dermed brytes
hovedprinsippet i skattepolitikken om lik beskatning av ulike typer
investeringer. Dobbel beskatning av aksjeutbytte vil redusere nordmenns
investeringer i norsk næringsliv og bidra til at bedrifter,
ideer og nyskapingsprosjekter flytter ut av landet. Reglene om dobbeltbeskatning
har bidratt at Norge ligger helt i toppsjiktet når det
gjelder beskatning av investeringer i næringslivet i Europa.
I dag ligger den samlede norske aksjebeskatningen vesentlig høyere
enn gjennomsnittet i EU-landene. Sammen med den særnorske
formuesskatten bidrar dette til å øke det utenlandske
eierskapet i norsk næringsliv.
Disse medlemmer viser til at kildemodellen som
innebærer at kapitalinntekter beskattes likt uavhengig
av senere anvendelse er et bærende element i dagens skattesystem.
Den innførte dobbeltbeskatningen på utbytte er
et fundamentalt brudd med dette prinsippet, og fører til
at aksjonærene av skattemessige årsaker tilbakeholder
overskudd i bedriftene. Dette vil i første rekke ramme
nyskapingsprosjekter og mindre bedrifter som er særlig
avhengig av at det finnes tilgjengelig investeringskapital og et
fungerende egenkapitalmarked. Resultatet er at kapitalen ikke nødvendigvis
investeres der den gir størst samfunnsøkonomisk
avkastning, men der skattebyrden er minst.
Skatt på utbytte vil samtidig øke avkastningskravet
til egenkapitalfinansiering. For bedriftene og deres eiere kan det
derfor bli mer lønnsomt å ta opp lån
enn å øke egenkapitalen.
Disse medlemmer støtter derfor forslaget om å fjerne
dobbeltbeskatningen av utbytte.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet viser til at en av de største
urettferdighetene i vårt skattesystem har vært
at aksjeutbytte har vært skattefritt for mottaker. Denne
urettferdighet ble etablert ved skattereformen i 1992, og har gjort
at utbytte har økt år for år. At utbytte
er skattefritt er den enkeltårsak som har gjort at forskjellene
i det norske samfunn har eksplodert de siste 10 år. Dette
er grundig dokumentert i utjamningsmeldinga som sentrumsregjeringen
la fram. Disse medlemmer viser til at det var et
riktig og viktig vedtak Stortinget gjorde ifjor ved å innføre
skatt på aksjeutbytte. Det bidro til at skattesystemet
ble mer rettferdig, gjorde norsk kapitalbeskatning mer lik skatt på arbeid
og mer lik alle våre naboland. I hele OECD-området
er det bare to andre land som ikke hadde skatt på aksjeutbytte.
At en regjering der Kristelig Folkeparti deltar i velger å fjerne
det mest presise virkemidlet for å beskatte de som har
mest rygg til å bære det, er oppsiktsvekkende.
Fordelingsprofilen i å fjerne skatt på aksjeutbytte
er intet mindre enn oppsiktsvekkende.
Anslått reduksjon i skatt ved avvikling av utbytteskatten
fordelt etter bruttoinntekt. Skattereduksjonen sjablonmessig fordelt
etter mottatt utbytte. Kroner
Bruttoinntekt | Antall personer | Endring i skatt pr. person | Endring i skatt pr. person med mottatt utbytte |
Opp til 999 999 kr | 3 454 782 | -100 | -1 800 |
1 000 000 - 1 199
999 kr | 7 900 | -10 800 | -19 600 |
1 200 000 - 1 399
999 kr | 4 100 | -17 100 | -28 000 |
1 400 000 - 1 599
999 kr | 2 489 | -23 200 | -36 100 |
1 600 000 - 1 799
999 kr | 1 662 | -30 400 | -45 300 |
1 800 000 - 1 999
999 kr | 1 193 | -36 200 | -53 500 |
2 000 000 - 4 999
999 kr | 4 614 | -68 400 | -93 400 |
5 000 000 - 9 999
999 kr | 757 | -191 200 | -226 600 |
10 000 000 - 19 999
999 kr | 227 | -405 400 | -460 100 |
20 000 000 kr og over | 116 | -1 343 300 | -1 573 900 |
I alt | 3 477 840 | -400 | -5 300 |
Kilde: Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.
Tabellen viser til at skattelettelsen for de 116 rikeste er på 1,57
mill. kroner pr. stk., mens de 3,5 mill. med vanlige inntekter ikke
får skattelettelser av dette grepet overhode. Tabellen
viser med all mulig tydelighet at en opphevelse av utbytteskatten
er det mest presise virkemiddel for å gjøre de
rike rikere. Det er bare å gratulere Høyres kjernevelgere
med tidenes gavepakke fra fellesskapets penger.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti vil
sterkt fraråde å fjerne utbytteskatten, og fremmer
følgende forslag:
«I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av
formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende
endringer:
I
§ 10-12 første ledd skal lyde:
Godtgjørelse fastsettes til mottatt utbytte multiplisert
med 11/28 av aksjonærens skattesats for alminnelig
inntekt. For personlig skattepliktige og dødsbo i Finnmark
eller i kommunene Karlsøy, Kvænangen, Kåfjord,
Lyngen, Nordreisa, Skjervøy og Storfjord i Troms fylke
fastsettes godtgjørelse til 7,5/24,5 av aksjonærens
skattesats.
§ 10-32 annet ledd annet punktum skal lyde:
Er beløp fastsatt etter § 10-34 positivt,
skal inngangsverdien ved realisasjon som nevnt i § 10-37
og realisasjon ved overføring av ikke børsnotert
aksje til selskapet som har utstedt aksjen, reguleres med 11/28 av
beløpet.
II
Endringene under I trer i kraft straks med virkning fra
og med inntektsåret 2002.»
Komiteen viser til at forslaget om
endring av folketrygdloven § 3-15, jf. avsnitt I endringsforslaget til
denne loven, ikke er omtalt eksplisitt i proposisjonen. Komiteen viser
til at de foreslåtte endringene i skatteloven §§ 5-40
og 12-2 gjør at engangs- og avløsningsbeløp
likestilles med slike ytelser som allerede er nevnt i denne bestemmelsen,
jf. også departementets vurderinger i punkt 12.2.1.2 i
proposisjonen. Komiteen legger til grunn at den foreslåtte
endringen av folketrygdloven § 3-15 skal innebære
slik likestilling også ved beregningen av pensjonsgivende
inntekt.
Komiteen slutter seg til forslag til endring av folketrygdloven § 3-15.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig
Folkeparti og Venstre foreslår i justeringen av
Regjeringens budsjett å øke satsen i minstefradraget
til 23 pst. Dette vil innebære lavere marginal- og gjennomsnittsskatt
for anslagsvis 1 mill. skattytere. For en lønnstaker med
f.eks 150 000 kroner i inntekt vil det gi en skattelettelse på 420
kroner og for en lønnstaker med 180 000 kroner, en skattelette på 504
kroner.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Sosialistisk
Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Venstre, fremmer følgende
forslag:
«I
I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue
og inntekt (skatteloven) gjøres følgende endring:
§ 6-32 første ledd første
punktum skal lyde:
Minstefradraget fastsettes til et beløp som svarer til
23 pst. av summen av inntekt som omfattes av § 6-31.
II
Endringen under I trer i kraft straks med virkning fra
og med inntektsåret 2002.»
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet fremmer
følgende forslag:
«I
I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue
og inntekt (skatteloven) gjøres følgende endring:
§ 6-32 første ledd første
punktum skal lyde:
Minstefradraget fastsettes til et beløp som svarer til
24 pst. av summen av inntekt som omfattes av § 6-31.
II
Endringen under I trer i kraft straks med virkning fra
og med inntektsåret 2002.»
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kystpartiet fremmer
følgende forslag:
«I
I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue
og inntekt (skatteloven) gjøres følgende endring:
§ 6-32 første ledd første
punktum skal lyde:
Minstefradraget fastsettes til et beløp som svarer til 27,5 pst. av summen av inntekt som omfattes
av § 6-31.
II
Endringen under I trer i kraft straks med virkning fra
og med inntektsåret 2002.»
Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig
Folkeparti og Venstre foreslår i justeringen av
Regjeringens budsjett å utvide ordningen med momskompensasjon
til kommunene til også å gjelde renhold fra 1.
januar 2002. Målet er å likestille kjøp
av tjenester fra private bedrifter med offentlig egenproduksjon
av tjenester.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«I
I lov 17. februar 1995 nr. 9 om kompensasjon
for merverdiavgift til kommuner og fylkeskommuner m.v. gjøres
følgende endring:
§ 2 ny nr. 3 skal lyde:
3. Renhold.
II
Endringen trer i kraft 1. januar 2002.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til sine merknader under Budsjett-innst. S. I (2001-2002) punkt
2.2.2 og fremmer følgende forslag:
«I lov av 17. februar 1995 nr. 9 om kompensasjon for
merverdiavgift til kommuner og fylkeskommuner m.v. gjøres
følgende endring:
I
§ 2 ny nr. 3 til 9 skal lyde:
3. Renhold.
4. Vikar- og bemanningstjenester.
5. Kantinetjenester.
6. Kjøkken- og cateringdrift innen helse og omsorgssektoren.
7. Vakt- og alarmtjenester.
8. Vaktmestertjenester.
9. Billettsalg og tilhørende tjenester til bomstasjoner
tilknyttet veier, broer og tunneler.
II
Endringen trer i kraft 1. januar 2002.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kystpartiet viser til merknader i Budsjett-innst. S.
nr. 1 (2001-2002) punkt 1.1.3 og fremmer følgende forslag:
«I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av
formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende
endringer:
§ 6-60 første ledd skal lyde:
Skattyter som i minst 130 dager av inntektsåret personlig
har drevet eller deltatt i fiske eller fangst på havet
eller langs kysten, gis fradrag med inntil 30 pst. av netto arbeidsinntekt
av fisket eller fangsten, begrenset til 85 000 kroner.
§ 6-61 første ledd skal lyde:
Sjøfolk gis fradrag med inntil 30 pst. av inntekten ombord,
begrenset til 85 000 kroner.»
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kystpartiet fremmer
følgende forslag:
«I
I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue
og inntekt (skatteloven) gjøres følgende endringer:
Ny underkapitteloverskrift skal lyde:
Fradrag i skatt for personlige skattytere
Ny § 16-1 skal lyde:
§ 16-1 Særskilt fradrag i skatt for
enslige i
enpersonhusholdning
Det gis et særskilt fradrag i skatt på 500
kroner til enslige i enpersonhusholdning. Departementet gir nærmere
regler til utfylling og gjennomføring av denne paragraf,
herunder om definering av enpersonhusholdning.
II
Endringene under I trer i kraft straks med virkning fra
og med inntektsåret 2002.»
Komiteens medlem fra Kystpartiet viser
til merknad om skattlegging av fiskefartøyer i Budsjett-innst.
S. I (2000-2001) og til næringskomiteens Innst. S. nr.
93 (1998-1999).
Dette medlem mener at man må ta hensyn
til fiskerienes spesielle karakter når skattesystemet utformes.
Fiskerne kan dessverre ikke som mange andre yrker øke sin
inntjening gjennom bedre utnytting av investert kapital og økt
arbeidsinnsats. Dette fordi man vanskelig kan planlegge årlig
tilvekst innen fiskebestandene og man kan heller ikke verken på kort eller
lang sikt planlegge for eksempel vær- og sjøforholdene.
Man kan derfor ikke gjennomføre en langsiktig planlegging
av fremtidig inntekt og avkastning. Svingningene innenfor inntekt
og avkastning er i all hovedsak naturgitte. Derfor bør
næringsaktørene innen fiskeriene ha mulighet til å gjøre
fondsavsetninger i gode tider, for å bygge opp egenkapital
og reserver til å møte dårlige tider
og til å investere i nye fartøyer og utstyr, som
er særdeles kapitalkrevende.
Dette medlem ba i Budsjett-innst. S. I (2000-2001)
Regjeringen komme tilbake til Stortinget med en omtale av hvordan
næringskomiteens Innst. S. nr. 93 (1998-1999) kan følges
opp i forbindelse med revidert budsjett for 2001. Dette medlem registrerer
at dette ikke er fulgt opp.
Dette medlem fremmer følgende
forslag:
«I
I lov av 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og
inntekt (skatteloven) gjøres følgende endring:
Ny § 8-7 skal lyde:
§ 8-7 Fondsavsetning for eiere av fiskefartøy
Skatteyter som driver fiskerivirksomhet med eget fiskefartøy,
eller som leier ut slikt fartøy til andre som benytter
fartøyet i fiskerivirksomhet, kan kreve fradrag i alminnelig
inntekt for avsetning til fond etter reglene i denne bestemmelse.
Avsetningen er begrenset oppad til 30 pst. av årets alminnelige
inntekt av virksomhet som nevnt i foregående ledd.
Krav om avsetning må fremmes innen utløpet
av selvangivelsesfristen.
Beløp som det er gitt fradrag for etter bestemmelsene
over, skal legges til skatteyterens inntekt for det året
midlene disponeres, og senest ved ligningen for det femte året
etter at det ble gitt fradrag for beløpet.
Departementet gir forskrift til utfylling og gjennomføring
av denne bestemmelsen.
II
Endringen under I trer i kraft straks med virkning fra
og med inntektsåret 2002.»
Forslag fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti og Venstre:
Forslag 1
I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt
(skatteloven) gjøres følgende endring:
I
§ 6-32 første ledd første
punktum skal lyde:
Minstefradraget fastsettes til et beløp som svarer til
23 pst. av summen av inntekt som omfattes av § 6-31.
II
Endringen under I trer i kraft straks med virkning fra
og med inntektsåret 2002.
Forslag fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk
Venstreparti, Senterpartiet og Kystpartiet:
Forslag 2
I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt
(skatteloven) gjøres følgende endringer:
§ 6-19 annet ledd fjerde punktum skal lyde:
Fradrag kan enten gis med inntil 1 800 kroner eller med
inntil to promille av samlet utbetalt lønn.
§ 6-20 fjerde ledd annet punktum skal lyde:
Fradrag kan samlet gis med inntil 1 800 kroner eller med
en forholdsmessig del av dette beløpet når fradragsberettiget
kontingent er betalt for bare en del av inntektsåret.
§ 6-50 fjerde ledd skal lyde:
Fradrag etter reglene i denne paragraf gis bare når gaven
utgjør minst 500 kroner i det året da gaven er gitt.
Det gis maksimalt fradrag for gaver etter denne paragraf og fagforeningskontingent
med til sammen 1 800kroner årlig.
For skattyter som krever fradrag for kontingent til arbeidsgiverforening
eller yrkes- og næringsorganisasjon etter § 6-19
med to promille av samlet utbetalt lønn gis det ikke fradrag
etter denne bestemmelsen. For andre som krever fradrag etter § 6-19
gis det maksimalt fradrag for gaver etter denne paragraf og kontingent
etter § 6-19 med til sammen 1 800 kroner årlig.
Forslag fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Senterpartiet:
Forslag 3
I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt
(skatteloven) gjøres følgende endring:
§ 10-12 annet ledd skal lyde:
I følgende tilfeller fastsettes godtgjørelsen
til mottatt utbytte multiplisert med aksjonærens skattesats for
hele utbyttet:
a. Mottaker av utbytte er et selskap mv. som nevnt i § 2-2
første ledd.
b. Mottatt utbytte til aktiv aksjonær, så langt
utbyttet ikke overstiger den beregnede personinntekt som tilordnes
aksjonæren fra selskapet eller fra selskap dette direkte
eller indirekte har eierandel i, i det inntektsår utbytte
utdeles. Likestilt med aktiv aksjonær er skattyter som
den aktive skal identifiseres med etter § 12-11. Ved indirekte
eie eller ved identifikasjon etter § 12-11 tas
det bare hensyn til personinntekt som ikke har gitt grunnlag for
full godtgjørelse for skattyter som er tilordnet personinntekt
fra selskapet.
Forslag fra Høyre, Kristelig Folkeparti
og
Venstre:
Forslag 4
I
I lov 17. februar 1995 nr. 9 om kompensasjon
for merverdiavgift til kommuner og fylkeskommuner m.v. gjøres
følgende endring:
§ 2 ny nr. 3 skal lyde:
3. Renhold.
II
Endringen trer i kraft 1. januar 2002.
Forslag fra Arbeiderpartiet:
Forslag 5
I
I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue
og inntekt (skatteloven) gjøres følgende endring:
§ 6-32 første ledd første
punktum skal lyde:
Minstefradraget fastsettes til et beløp som svarer til
24 pst. av summen av inntekt som omfattes av § 6-31.
II
Endringen under I trer i kraft straks med virkning fra
og med inntektsåret 2002.
Forslag fra Sosialistisk Venstreparti og
Senterpartiet:
Forslag 6
Vedtak til lov
om tilskott til forsking og utvikling i næringslivet
§ 1
Det vert gitt tilskott til forsking og utvikling i næringslivet
frå Noregs forskingsråd i høve til reglane
i denne lova.
§ 2
Tilskott vert gitt til verksemd som etter dei to siste årsrekneskapa
oppfyller to av dei tre følgjande vilkåra:
a) verksemda har mindre enn 80 mill. kroner i
salsinntekt,
b) verksemda har mindre enn 40 mill. kroner i balansesum,
c) verksemda har færre enn 250 tilsette.
§ 3
Det vert gitt tilskott til dekning av 25 pst. av kostnadene i
tilknyting til:
a) Eigenutført forskings- og
utviklingsprosjekt godkjend av Noregs forskingsråd opptil
4 mill. kroner pr. år.
b) Forskings- og utviklingsprosjekt utført av forskingsinstitusjonar
godkjend av Noregs forskingsråd opptil 8 mill. kroner pr. år.
Samla tilskott etter bokstav a og b skal ikkje overstige dette beløpet.
Tilskott kan òg verte gitt ved samarbeidsprosjekt mellom
fleire sjølvstendige verksemder når prosjektet er
godkjend av Noregs forskingsråd. Ved slike prosjekt gjeld
tilskottsramma pr. prosjekt, fordelt på deltakarane etter
deltakarandelar.
I konsern etter aksjelova § 1-3 og allmennaksjelova § 1-3
skal prosjekt med innbyrdes samanheng handsamast som eit prosjekt.
Tilskotet vert da handsama som i andre ledd andre punktum.
§ 4
Departementet kan gje forskrift til gjennomføring og
utfylling av lova, slik som reglar om godkjenning av prosjekt og
institusjonar, om kva som skal reknast for kostnad til forskings-
og utviklingsprosjekt, og om reglar for sakshandsaming og klage
med omsyn til ordninga for godkjenning av prosjekt.
Forslag fra Fremskrittspartiet og Kystpartiet:
Forslag 7
I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt
(skatteloven) gjøres følgende endringer:
§ 6-60 første ledd skal lyde:
Skattyter som i minst 130 dager av inntektsåret personlig
har drevet eller deltatt i fiske eller fangst på havet
eller langs kysten, gis fradrag med inntil 30 pst. av netto arbeidsinntekt
av fisket eller fangsten, begrenset til 85 000 kroner.
§ 6-61 første ledd skal lyde:
Sjøfolk gis fradrag med inntil 30 pst. av inntekten ombord,
begrenset til 85 000 kroner.
§ 14-43 første og annet ledd skal
lyde:
(1) Saldo for driftsmidler mv. som nevnt i § 14-41 første
ledd kan avskrives med inntil følgende sats:
a. kontormaskiner og lignende - 30 pst.
b. ervervet forretningsverdi - 30 pst.
c. vogntog, lastebiler, busser, varebiler, drosjebiler og
kjøretøyer for transport av funksjonshemmede -
25 pst.
d. personbiler, traktorer, maskiner, redskap, instrumenter,
inventar mv. - 20 pst.
e. skip, fartøyer, rigger mv. - 20 pst.
f. fly, helikopter - 12 pst.
g. anlegg for overføring og distribusjon av elektrisk
kraft og elektroteknisk utrustning i kraftforetak - 5 pst.
h. bygg og anlegg, hoteller, losjihus, bevertningssteder
mv. - 4 pst.
i. forretningsbygg – 2 pst.
(2) Bygg nevnt under h og i som er lokalisert i kommune
eller del av kommune som pr. 31. desember i inntektsåret
omfattes av det geografiske virkeområdet for distriktspolitiske
virkemidler som forvaltes av Statens nærings- og distriktsutviklingsfond
og av fylkeskommunene kan avskrives med dobbel sats. Forhøyet
avskrivningssats gjelder også for saldo for bygg med så enkel
konstruksjon at det må anses å ha en brukstid
på ikke over 20 år fra oppføringen. Saldo
for slikt bygg kan avskrives med inntil 10 pst.
§ 16-40 første ledd skal lyde:
(1) Skattyter som driver virksomhet som omfattes av regnskapsloven § 1-2,
gis fradrag i skatt og trygdeavgifter for 25 pst. av kostnader til
forsknings- og utviklingsprosjekt etter bestemmelsene i denne paragraf.
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Forslag 8
I lov av 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og
inntekt (skatteloven) gjøres følgende endringer:
I
§ 6-20 oppheves.
§ 6-50 fjerde ledd skal lyde:
Fradrag etter reglene i denne paragraf gis bare når gaven
utgjør minst 500 kroner i det året da gaven er gitt.
Det gis maksimalt fradrag for gaver etter denne paragraf med til
sammen 1 800kroner årlig.
§ 6-81 første ledd bokstav a skal
lyde:
a. Fra og med den måned skattyter fyller
70 år, gis det et særfradrag i alminnelig inntekt
på 2 083 kroner pr. påbegynt måned. Ektefeller
har til sammen rett til samme særfradrag som en enslig.
§ 6-81 annet ledd skal lyde:
Fra og med den måned skattyter mottar foreløpig uførestønad
etter folketrygdloven § 12-16 eller uførepensjon
fordi ervervsevnen er satt ned med minst 2/3, gis det et
særfradrag i alminnelig inntekt på 2 083 kroner
pr. påbegynt måned.
II
Endringene under I trer i kraft straks med virkning fra
og med inntektsåret 2002.
Forslag 9
I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt
(skatteloven) gjøres følgende endringer:
§ 7-11 første ledd bokstav a skal
lyde:
Prosentinntekten beregnes til 1,875 pst. av eiendommens
ligningsverdi 1. januar i ligningsåret etter fradrag som
fastsatt i bokstav d. For den delen av ligningsverdien som før
fradrag overstiger 451 000 kroner, skal inntekten likevel beregnes
til 3,75 pst.
§ 7-12 sjette ledd bokstav a skal lyde:
Prosentinntekt beregnes med 1,875 pst. av andel av eiendommens
ligningsverdi 1. januar i ligningsåret etter fradrag som
fastsatt i § 7-11 d. For den delen av andel av ligningsverdi
som før fradrag overstiger 451 000 kroner, skal
inntekt likevel beregnes med 3,75 pst.
Forslag 10
I lov av 17. februar 1995 nr. 9 om kompensasjon for
merverdiavgift til kommuner og fylkeskommuner m.v. gjøres
følgende endring:
I
§ 2 ny nr. 3 til 9 skal lyde:
3. Renhold.
4. Vikar- og bemanningstjenester.
5. Kantinetjenester.
6. Kjøkken- og cateringdrift innen helse og omsorgssektoren.
7. Vakt- og alarmtjenester.
8. Vaktmestertjenester.
9. Billettsalg og tilhørende tjenester til bomstasjoner
tilknyttet veier, broer og tunneler.
II
Endringen trer i kraft 1. januar 2002.
Forslag fra Sosialistisk Venstreparti:
Forslag 11
I lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd (folketrygdloven)
gjøres følgende endring:
I
§ 23-3 fjerde ledd skal lyde:
Det skal ikke betales avgift når inntekten er
mindre enn 34 600 kroner. Avgiften må ikke utgjøre
mer enn 25 pst. av den del av inntekten som overstiger 34 600
kroner.
II
Endringen under I trer i kraft straks med virkning fra
og med inntektsåret 2002.
Forslag 12
I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt
(skatteloven) gjøres følgende endringer:
I
§ 10-12 første ledd skal lyde:
Godtgjørelse fastsettes til mottatt utbytte multiplisert
med 11/28 av aksjonærens skattesats for alminnelig
inntekt. For personlig skattepliktige og dødsbo i Finnmark
eller i kommunene Karlsøy, Kvænangen, Kåfjord,
Lyngen, Nordreisa, Skjervøy og Storfjord i Troms fylke
fastsettes godtgjørelse til 7,5/24,5 av aksjonærens
skattesats.
§ 10-32 annet ledd annet punktum skal lyde:
Er beløp fastsatt etter § 10-34 positivt,
skal inngangsverdien ved realisasjon som nevnt i § 10-37
og realisasjon ved overføring av ikke børsnotert
aksje til selskapet som har utstedt aksjen, reguleres med 11/28 av
beløpet.
II
Endringene under I trer i kraft straks med virkning fra
og med inntektsåret 2002.
Forslag fra Senterpartiet og Kystpartiet:
Forslag 13
I
I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue
og inntekt (skatteloven) gjøres følgende endringer:
§ 6-32 første ledd første
punktum skal lyde:
Minstefradraget fastsettes til et beløp som svarer til
27,5 pst. av summen av inntekt som omfattes av § 6-31.
Ny underkapitteloverskrift skal lyde:
Fradrag i skatt for personlige skattytere
Ny § 16-1 skal lyde:
§ 16-1 Særskilt fradrag i skatt for
enslige i enpersonhusholdning
Det gis et særskilt fradrag i skatt på 500
kroner til enslige i enpersonhusholdning. Departementet gir nærmere
regler til utfylling og gjennomføring av denne paragraf,
herunder om definering av enpersonhusholdning.
II
Endringene under I trer i kraft straks med virkning fra
og med inntektsåret 2002.
Forslag fra Senterpartiet:
Forslag 14
I lov av 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og
inntekt (skatteloven) gjøres følgende endring:
I
§ 14-43 første og annet ledd skal
lyde:
(1) Saldo for driftsmidler mv. som nevnt i § 14-41 første
ledd kan avskrives med inntil følgende sats:
a. kontormaskiner og lignende - 30 pst.
b. ervervet forretningsverdi - 20 pst.
c. vogntog, lastebiler, busser, varebiler, drosjebiler og
kjøretøyer for transport av funksjonshemmede -
20 pst.
d. personbiler, traktorer, maskiner, redskap, instrumenter,
inventar mv. - 15 pst.
e. skip, fartøyer, rigger mv. - 14 pst.
f. fly, helikopter - 12 pst.
g. anlegg for overføring og distribusjon av elektrisk
kraft og elektroteknisk utrustning i kraftforetak - 5 pst.
h. bygg og anlegg, hoteller, losjihus, bevertningssteder
mv. - 4 pst.
i. forretningsbygg - 2 pst.
(2) Forhøyet avskrivningssats gjelder for
a. bygg med så enkel konstruksjon at
det må anses å ha en brukstid på ikke
over 20 år fra oppføringen. Saldo for slikt bygg
kan avskrives med inntil 6 pst.
b. fiskefartøyer. Saldo for slikt fartøy
kan avskrives med inntil 20 pst.
c. driftsmidler som omfattes av første ledd h og som
eies av næringsdrivende i jordbruk og skogbruk som hjemmel
i lov 19. juni 1969 nr. 66 § 31 skal eller kan levere årsoppgave
for beregning av merverdiavgift, og for bortforpaktere som med hjemmel
i forskrift 22. august 1973 nr. 3 kan registreres i merverdiavgiftsmanntallet.
Saldo for disse driftsmidlene kan avskrives med inntil 6 pst.
II
Endringen under I trer i kraft straks med virkning fra
og med inntektsåret 2002.
Forslag fra Kystpartiet:
Forslag 15
I
I lov av 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og
inntekt (skatteloven) gjøres følgende endringer:
§ 7-11 første ledd bokstav d første
punktum skal lyde:
Ved beregning av nettoinntekt etter bokstav a skal det
gjøres et fradrag på 200 000 kroner i ligningsverdien.
Ny § 8-7 skal lyde:
§ 8-7 Fondsavsetning for eiere av fiskefartøy
Skatteyter som driver fiskerivirksomhet med eget fiskefartøy,
eller som leier ut slikt fartøy til andre som benytter
fartøyet i fiskerivirksomhet, kan kreve fradrag i alminnelig
inntekt for avsetning til fond etter reglene i denne bestemmelse.
Avsetningen er begrenset oppad til 30 pst. av årets alminnelige
inntekt av virksomhet som nevnt i foregående ledd.
Krav om avsetning må fremmes innen utløpet
av selvangivelsesfristen.
Beløp som det er gitt fradrag for etter bestemmelsene
over, skal legges til skatteyterens inntekt for det året
midlene disponeres, og senest ved ligningen for det femte året
etter at det ble gitt fradrag for beløpet.
Departementet gir forskrift til utfylling og gjennomføring
av denne bestemmelsen.
II
Endringene under I trer i kraft straks med virkning fra
og med inntektsåret 2002.
Komiteen viser til proposisjonene, meldingen og til det som står foran, og rår Odelstinget til å gjøre slike
vedtak:
A
Vedtak til lov
om endringer i lov 21. november 1952 nr. 2 om betaling og innkreving av skatt
I lov 21. november 1952 nr. 2 om betaling og innkreving av skatt gjøres følgende endringer:
I
§ 23 nr. 1 tredje punktum skal lyde:
For sjømenn som er skattlagt etter skatteloven § 2-3 første ledd blir restskatt under kr 2.000 ikke å innkreve.
§ 24 nr. 3 skal lyde:
Reglene i denne paragrafen får tilsvarende anvendelse når det forskottstrekk som skal godskrives den skattepliktige er større enn den utliknede skatten, likevel slik at sjømenn som er skattlagt etter skatteloven § 2-3 første ledd ikke har krav på å få tilbakebetalt beløp som er under kr 2.000.
§ 31 nr. 1 første punktum skal lyde:
Skattepliktige som ikke betaler forskottsskatt, restskatt, etterskottsskatt eller annen utliknet skatt, og arbeidsgiver eller selskap som nevnt i § 5 A som unnlater å foreta og sende oppgjør for forskottstrekk eller annet trekk innen forfallstidens utløp, skal svare renter av beløpet etter nærmere regler som fastsettes av departementet.
§ 43 nr. 5 skal lyde:
Inntektsfradrag gitt i medhold av skatteloven § 15-5 om særskilt fradrag i alminnelig inntekt i Finnmark og Nord-Troms skal bare belastes staten.
II
§ 36 annet ledd skal lyde:
For krav fastsatt ved sentral ligning etter ligningsloven § 2-4 nr. 1 bokstav a kan skatteoppkreveren etter departementets bestemmelse holde forretning for utleggspant i hele riket.
§ 48 nr. 1 annet punktum skal lyde:
Departementet bestemmer hvem som skal være skatteoppkrever for krav fastsatt ved sentral ligning etter ligningsloven § 2-4 nr. 1 bokstav a.
III
Endringene under I trer i kraft straks. Endringene under II trer i kraft 1. juli 2002.
B
Vedtak til lov
om endringer i lov 19. juni 1964 nr. 14 om avgift på arv og visse gaver
I lov 19. juni 1964 nr. 14 om avgift på arv og visse gaver gjøres følgende endringer:
I
§ 1 femte ledd skal lyde:
Kongen, Dronningen, den nærmeste arveberettigede til tronen i hvert etterfølgende slektsledd og disse personers ektefeller, samt disses felles barn som ikke er fylt 20 år ved utgangen av det år arve- eller gaveerverv skjer, er unntatt fra plikten til å svare arveavgift for arv og gaver.
§ 11 A skal lyde:
§ 11 A. Verdsettelse av ikke-børsnoterte aksjer og andeler i ansvarlig selskap og kommandittselskap.
Verdien av ikke-børsnoterte aksjer settes til 30 pst. av aksjenes forholdsmessige andel av aksjeselskapets samlede skattemessige formuesverdi slik denne fastsettes etter skatteloven § 4-12 tredje og femte ledd. Andeler i ansvarlige selskap og kommandittselskap verdsettes på tilsvarende måte. Ikke-børsnoterte aksjer i utenlandske selskaper verdsettes til 30 pst. av aksjenes antatte omsetningsverdi, eller til 30 pst. av aksjenes forholdsmessige andel av aksjeselskapets samlede skattemessige formuesverdi slik denne fastsettes etter skatteloven § 4-12 fjerde og femte ledd når den avgiftspliktige krever dette.
Den avgiftspliktige kan likevel velge at verdien settes til aksjens eller andelens forholdsmessige andel av selskapets samlede skattemessige formuesverdi.
Verdsettelsestidspunktet etter denne paragraf er 1. januar i det år rådigheten erverves.
II
Endringene under I trer i kraft straks med virkning for arv og gave hvor rådigheten erverves 1. januar 2002 eller senere.
C
Vedtak til lov
om endringer i lov 19. juni 1969 nr. 66 om merverdiavgift
I lov 19. juni 1969 nr. 66 om merverdiavgift gjøres følgende endringer:
I
§ 5 første ledd nr. 1 bokstav a skal lyde:
Opphavsmannen ved egen utnyttelse av opphavsrett til egne litterære og kunstneriske verk. Det samme gjelder for omsetning ved mellommann i opphavsmannens navn.
§ 5 b første ledd nr. 1 skal lyde:
Helsetjenester, herunder tjenester som nevnt i folketrygdloven §§ 5-4 til 5-12, samt ambulansetjenester utført med særskilt innrettet transportmiddel. Unntaket omfatter også tanntekniske tjenester. Unntaket omfatter også formidling av helsetjenester.
§ 5 b første ledd nr. 2 skal lyde:
Sosiale tjenester, herunder tjenester som nevnt i sosialtjenesteloven § 4-2, samt tjenester i barne- og ungdomsinstitusjoner. Unntaket omfatter også formidling av sosiale tjenester.
§ 5 b første ledd nr. 3 skal lyde:
Undervisningstjenester og formidling av slike tjenester. Loven gjelder likevel for kjøreopplæring.
§ 5 b første ledd nr. 5 skal lyde:
Tjenester i form av rett til å overvære teater-, opera-, ballett-, kino- og sirkusforestillinger, konsert- og idrettsarrangementer, utstillinger i gallerier og museer, samt adgang til fornøyelsesparker og opplevelsessentra. Unntaket omfatter også formidling av slike tjenester.
§ 5 b første ledd ny nr. 14 skal lyde:
Tjenester i form av kunstnerisk fremføring av åndsverk og formidling av slike tjenester. Unntaket omfatter også tjenester som er en integrert og nødvendig del av denne fremføringen.
§ 5 b annet ledd skal lyde:
Unntaket for helsetjenester, sosiale tjenester og undervisningstjenester omfatter også andre tjenester og varer som institusjonen m.v. omsetter som et naturlig ledd i ytelsen av disse tjenestene. Unntaket omfatter også utleie av arbeidskraft for utøvelse av de tjenester som omfattes av første ledd nr. 1, 2 eller 3. Unntaket omfatter også formidling av arbeidskraft for utøvelse av de tjenester som omfattes av første ledd nr. 1.
II
Endringene under I trer i kraft straks.
D
Vedtak til lov
om endringer i lov 6. juni 1975 nr. 29 om eigedomsskatt til kommunane
I lov 6. juni 1975 nr. 29 om eigedomsskatt til kommunane gjøres følgende endringer:
I
§ 8 A-1 første ledd første punktum skal lyde:
Kommunefordeling av grunnlaget for eigedomsskatt for kraftanlegg med kraftstasjon med installert effekt på eller over 1.000 kW sett i drift pr. 1. januar 1997, skal byggje på plasseringa pr. 1. januar 2000 av slike særskilte driftsmiddel i kraftanlegget som nemnt i § 1-1 andre leden i forskrift av 20. januar 1997 nr. 79 om fastsettelse av skattemessige inngangsverdier pr. 1. januar 1997 for særskilte driftsmidler i kraftforetak og det fastsette gjenanskaffingsverdet (GAV) for slike driftsmiddel etter reglane i kapittel 2 i same forskrift.
§ 8 A-1 første ledd siste punktum skal lyde:
GAV for reguleringsanlegg med tilhøyrande driftsmiddel skal fordelast mellom alle kraftanlegg som har kraftstasjonar med installert effekt på eller over 1.000 kW som ligg nedanfor reguleringsanlegget, i høve til registrerte energiekvivalenter registrert hos Norges vassdrags- og energidirektorat for desse kraftstasjonane pr. 1. januar 2000.
§ 8 A-1 annet ledd siste punktum skal lyde :
Slik korrigering vert første gong gjennomført med verknad for eigedomsskatteåret 2003.
§ 8 A-1 nytt sjette ledd skal lyde:
(6) Som GAV etter denne paragraf skal reknast dei verdiar som vart fastsett av NVE og rapportert i 1997 og i 2001 etter § 2-3 i forskrift av 20. januar 1997 nr. 79 om fastsettelse av skattemessige inngangsverdier pr. 1. januar 1997 for særskilte driftsmidler i kraftforetak, jf. § 2 nr. 2 i forskrift av 20. desember 2000 nr. 1343 om kommunefordeling av grunnlaget for eigedomsskatt for kraftanlegg.
II
Endringene under I trer i kraft straks med virkning fra og med eiendomsskatteåret 2001.
E
Vedtak til lov
om endring i lov 13. juni 1980 nr. 24 om ligningsforvaltning (ligningsloven)
I lov 13. juni 1980 nr. 24 om ligningsforvaltning (ligningsloven) gjøres følgende endring:
I
§ 6-2 nr. 1 bokstav b skal lyde:
pensjon, føderåd i skog- og jordbruk, livrente som er ledd i pensjonsordning i arbeidsforhold, engangs- og avløsningsbeløp for slike ytelser, underholdsbidrag, fødselspenger, omsorgspenger ved adopsjon, dagpenger under arbeidsløshet, sykepenger o.l. ytelser som skal regnes som skattepliktig inntekt for mottakeren,
II
Endringen under I trer i kraft straks med virkning fra og med 11. oktober 2001.
F
Vedtak til lov
om endringer i lov 8. januar 1993 nr. 2 om endringer i lov 19. juni 1969 nr. 66 om merverdiavgift
I lov 8. januar 1993 nr. 2 om endringer i lov 19. juni 1969 nr. 66 om merverdiavgift gjøres følgende endringer:
I
Endringene i del I § 27 første og tredje ledd og § 29 tredje ledd oppheves.
Del III nr. 1 og 3 oppheves. Del III nr. 2 blir nr. 1 og nr. 4 blir nr. 2.
II
Endringene under I trer i kraft straks.
G
Vedtak til lov
om endringer i lov 28. juni 1996 nr. 41 om endringer i lov 18. august 1911 nr. 8 om skatt av formue og inntekt
I lov 28. juni 1996 nr. 41 om endringer i lov 18. august 1911 nr. 8 om skatt av formue og inntekt gjøres følgende endringer:
I
Overgangsregel til § 26 c tredje punktum, nytt annet punktum skal lyde:
Som selskapets skattemessige verdi av selskapets direkte eller indirekte eide aksjer eller selskapsandeler i kraftforetak, regnes aksjens eller andelens forholdsmessige andel av kraftforetakets skattemessige verdier pr. 1. januar 1997.
Overgangsregel til §§ 19 e, 26 c og 136 andre leden A nr. 3 andre leden nytt siste punktum skal lyde:
Inngangsverdi for aksjer eller selskapsandeler i kraftforetak settes til aksjens eller selskapsandelens forholdsmessige andel av kraftforetakets skattemessige åpningsbalanse pr. 1. januar 1997.
II
Endringene under I trer i kraft straks med virkning fra 1. januar 1997.
H
Vedtak til lov
om endringer i lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd (folketrygdloven)
I lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd (folketrygdloven) gjøres følgende endringer:
I
§ 3-15 annet ledd bokstav a skal lyde:
pensjon, føderåd, livrente som er ledd i pensjonsordning i arbeidsforhold, engangs- og avløsningsbeløp for slike ytelser, utbetalinger etter innskuddspensjonsloven og utbetalinger under individuell pensjonsavtale etter skatteloven § 6-47 bokstav c.
§ 23-2 fjerde ledd nytt tredje punktum skal lyde:
Plikten til å svare arbeidsgiveravgift gjelder også engangsbeløp til avløsning av rett til pensjon i arbeidsforhold som ikke er sikret ved premie og tilskudd.
§ 23-3 annet ledd nr. 1 bokstav a skal lyde:
pensjon, føderåd, livrente som er ledd i pensjonsordning i arbeidsforhold, engangs- og avløsningsbeløp for slike ytelser, utbetalinger etter innskuddspensjonsloven og individuell pensjonsavtale etter skatteloven § 6-47 bokstav c.
II
§ 24-1 første, andre og tredje ledd skal lyde:
For et medlem som etter skatteloven anses for å være bosatt i Norge, fastsettes den pensjonsgivende inntekten, trygdeavgiften og pensjonspoengene av ligningsmyndighetene for den kommunen der medlemmet anses bosatt ved skatteligningen for vedkommende inntektsår.
Når det gjelder inntekt som er skattepliktig til Svalbard, fastsetter ligningsmyndighetene for Svalbard den pensjonsgivende inntekten, trygdeavgiften og pensjonspoengene.
For et medlem som er bosatt utenfor Norge og som er norsk statsborger og arbeidstaker i den norske stats tjeneste, fastsetter ligningsmyndighetene for Oslo den pensjonsgivende inntekten, trygdeavgiften og pensjonspoengene av lønn fra staten. Det samme gjelder for et medlem som er norsk statsborger og arbeidstaker hos en slik person.
III
§ 23-3 fjerde ledd skal lyde:
Det skal ikke betales avgift når inntekten er mindre enn 23 000 kroner. Avgiften må ikke utgjøre mer enn 25 pst av den del av inntekten som overstiger 23 000 kroner.
IV
Endringene under I trer i kraft straks med virkning fra og med 11. oktober 2001. Endringen under II trer i kraft straks. Endringen under III trer i kraft straks med virkning fra og med inntektsåret 2002.
I
Vedtak til lov
om endringer i lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt (skatteloven)
I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende endringer:
I
§ 12-2 bokstav b skal lyde:
pensjon, føderåd samt livrente som er ledd i pensjonsordning i arbeidsforhold. Som personinntekt regnes likevel ikke barnepensjon til barn som ikke er fylt 17 år ved utløpet av inntektsåret og etterlønn og etterpensjon etter § 5-40 første ledd.
II
§ 11-21 annet ledd nytt annet punktum skal lyde:
Overdragende skattyters utlignede naturressursskatt til fremføring etter skatteloven § 18-2 fjerde ledd siste punktum og negative grunnrenteinntekt til fremføring etter skatteloven § 18-3 fjerde ledd på tidspunktet for overføring av kraftverk, kan overføres tilsvarende.
§ 11-22 tredje ledd nytt annet punktum skal lyde:
Overdragende skattyters utlignede naturressursskatt til fremføring etter skatteloven § 18-2 fjerde ledd siste punktum og negative grunnrenteinntekt til fremføring etter skatteloven § 18-3 fjerde ledd på tidspunktet for overføring av kraftverk, kan tillates overført.
III
§ 2-30 første ledd bokstav g nr. 1 og 7 skal lyde:
1. Petoro a.s.
7. Regionalt helseforetak og helseforetak
§ 2-30 første ledd bokstav k nytt nr. 5 skal lyde:
5. Boligbyggelagenes sikringsfond
§ 4-12 fjerde ledd skal lyde:
Ikke-børsnotert aksje i utenlandsk selskap verdsettes til 65 prosent av aksjens antatte salgsverdi 1. januar i ligningsåret. Aksjen skal verdsettes etter tredje ledd når skattyteren krever dette og kan sannsynliggjøre selskapets skattemessige formuesverdi.
§ 4-12 femte ledd skal lyde:
Departementet kan
a. gi forskrift om beregning av aksjeverdien i tredje ledd, og om dokumentasjonskrav etter fjerde ledd,
b. fastsette skjema til bruk ved beregningen,
c. ved forskrift bestemme at ikke-børsnotert aksje som er undergitt annen kursnotering, verdsettes som bestemt i første og annet ledd,
d. ved forskrift gi bestemmelser om samordning av verdsettelse av ikke-børsnoterte aksjer i utenlandske selskaper mellom forskjellige likningskontorer og skattefogdkontorer.
§ 6-40 tredje ledd skal lyde:
Det gis fradrag for renter av fondsobligasjoner som kan likestilles med kjernekapital etter de vilkår som er fastsatt i lov eller i medhold av lov.
Nåværende tredje til femte ledd blir fjerde til sjette ledd.
§ 10-11 annet ledd nytt fjerde punktum skal lyde:
Avkastning på fondsobligasjoner nevnt i § 6-40 tredje ledd anses ikke som utbytte.
Nåværende fjerde punktum blir nytt femte punktum
IV
Overskriften til § 5-40 skal lyde:
§ 5-40 Pensjon mv.
§ 5-40 annet ledd skal lyde:
Som skattepliktig inntekt anses engangs- og avløsningsbeløp og andre kapitalytelser fra pensjonsordning, føderåd og livrente som er ledd i pensjonsordning i arbeidsforhold.
§ 12-2 bokstav b skal lyde:
pensjon, føderåd, livrente som er ledd i pensjonsordning i arbeidsforhold og engangs- og avløsningsbeløp for slike ytelser. Som personinntekt regnes likevel ikke barnepensjon til barn som ikke er fylt 17 år ved utløpet av inntektsåret og etterlønn og etterpensjon etter § 5-40 første ledd.
V
§ 2-30 første ledd bokstav a skal lyde:
Kongen, Dronningen, den nærmeste arveberettigede til tronen i hvert etterfølgende slektsledd og disse personers ektefeller, samt disses felles barn som ikke er fylt 20 år ved utgangen av inntektsåret
§ 3-1 syvende ledd nytt fjerde punktum skal lyde:
Departementet kan i forskrift bestemme at personer som nevnt i første punktum kan frasi seg nærmere angitte skattemessige lempninger som gjelder for bosatte i Finnmark og Nord-Troms.
§ 5-13 første ledd første punktum skal lyde:
Fordel ved privat bruk av arbeidsgivers bil fastsettes på grunnlag av en antatt årlig privat kjørelengde på 13 000 km med tillegg av kjøring mellom hjem og arbeidssted.
§ 5-31 ny bokstav c skal lyde:
skattefradrag etter § 16-40
§ 6-12 annet ledd første punktum skal lyde:
Reduksjon etter første ledd skal ikke overstige 75 prosent av de beregnede samlede kostnadene ved bilholdet.
§ 6-31 første ledd bokstav c oppheves.
Nåværende bokstav d og e blir bokstav c og d.
§ 6-32 første ledd fjerde punktum skal lyde:
Stortinget kan fastsette en særskilt nedre grense for minstefradrag som beregnes av og gis i inntekt som omfattes av § 6-31 første ledd a, c eller d eller annet ledd.
§ 6-44 første ledd annet punktum skal lyde:
Fradraget er begrenset til den del av beløpet som overstiger 9 200 kroner.
§ 14-41 første ledd bokstav g, h og i skal lyde:
g. anlegg for overføring og distribusjon av elektrisk kraft og elektroteknisk utrusting i kraftforetak
h. bygg og anlegg, hoteller, losjihus, bevertningssteder mv.
i. forretningsbygg.
Fjerde ledd siste punktum skal lyde:
I gruppene e, f, g, h og i føres hvert enkelt driftsmiddel på egen saldo.
§ 14-43 første og annet ledd skal lyde:
(1) Saldo for driftsmidler m.v. som nevnt i § 14-41 første ledd kan avskrives med inntil følgende sats:
a. kontormaskiner og lignende - 30 prosent
b. ervervet forretningsverdi - 20 prosent
c. vogntog, lastebiler, busser, varebiler, drosjebiler og kjøretøyer for transport av funksjonshemmede - 20 prosent
d. personbiler, traktorer, maskiner, redskap, instrumenter, inventar m.v. - 15 prosent
e. skip, fartøyer, rigger m.v. - 14 prosent
f. fly, helikopter - 12 prosent
g. anlegg for overføring og distribusjon av elektrisk kraft og elektroteknisk utrustning i kraftforetak - 5 prosent
h. bygg og anlegg, hoteller, losjihus, bevertningssteder mv. - 4 prosent
i. forretningsbygg - 2 prosent
(2) Forhøyet avskrivningssats gjelder for saldo for bygg med så enkel konstruksjon at det må anses å ha en brukstid på ikke over 20 år fra oppføringen. Saldo for slikt bygg kan avskrives med inntil 8 prosent.
§ 14-44 tredje ledd første punktum skal lyde:
Ved realisasjon av driftsmiddel i saldogruppe e til i skal gevinst eller tap føres på gevinst- og tapskontoen, jf. § 14-45.
Fjerde ledd første punktum skal lyde:
For gevinst på driftsmiddel i saldogruppe e til i realisert ved brann eller annen ulykke eller ved ekspropriasjon m.v. gjelder § 14-70 så langt den passer.
§ 14-45 annet ledd første og annet punktum skal lyde:
Grunnlaget for årets inntekts- eller kostnadsføring er saldo fra forrige år etter inntekts- eller kostnadsføring, tillagt gevinster ved realisasjon av driftsmidler i gruppe e til i i inntektsåret, jf. § 14-44 tredje ledd, samt den delen av gevinst som ikke skal inntektsføres direkte etter § 14-44 fjerde ledd. Tilsvarende skal tap ved realisasjon av driftsmidler i gruppe e til i i året fradras i saldoen.
§ 16-11 femte, syvende og åttende ledd oppheves.
§ 18-6 femte ledd skal lyde:
Ved realisasjon av driftsmidler som nevnt i første ledd, gjelder tilsvarende bestemmelser som for driftsmidler som nevnt i § 14-41 første ledd e - i, jf. § 14-44.
VI
Endringen under I trer i kraft straks med virkning fra og med inntektsåret 2000.
Endringene under II trer i kraft straks med virkning fra 1. januar 2001. De får virkning fra samme tidspunkt også for overdragende skattyters ubenyttede skatteposisjoner etter skatteloven §§ 18-2 fjerde ledd siste punktum og 18-3 fjerde ledd pr. 1. januar 2001 etter overføring av kraftverk gjennomført etter 1. januar 1997. Nærmere regler om ikraftsetting og gjennomføring av lovendringen fastsettes av departementet i forskrift.
Endringene under III trer i kraft straks med virkning fra og med inntektsåret 2001.
Endringene under IV trer i kraft straks med virkning fra og med 11. oktober 2001.
Endringene under V trer i kraft straks med virkning fra og med inntektsåret 2002.
J
Vedtak til lov
om endring i lov 21. desember 2000 nr. 114 om opphevelse av lov 19. juni 1969 nr. 67 om avgift på investeringer mv.
I lov 21. desember 2000 nr. 114 om opphevelse av lov 19. juni 1969 nr. 67 om avgift på investeringer mv. gjøres følgende endring:
I
Del II skal lyde:
Loven trer i kraft 1. oktober 2002, med unntak av §§ 6 og 7 som oppheves fra det tidspunkt Kongen bestemmer.
II
Endringen under I trer i kraft straks.
K
Vedtak til lov
om endringer i skatte- og avgiftslovgivningen (endret skatte- og avgiftsopplegg 2002)
I
I lov 19. juni 1969 nr. 66 om merverdiavgift gjøres følgende endringer:
§ 5 b første ledd nr. 3 annet punktum oppheves.
§ 5 b første ledd ny nr. 15 skal lyde:
Tjenester som gjelder drift av trygghetsalarmer.
§ 14 annet ledd nr. 5 annet ledd første punktum skal lyde:
Avgift skal ikke svares av personkjøretøy til bruk i yrkesmessig utleievirksomhet.
II
I lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd gjøres følgende endring:
§ 23-2 tredje ledd nytt annet punktum skal lyde:
Det skal også betales arbeidsgiveravgift av overskudd på kjøregodtgjørelse som er fritatt for beskatning på grunn av kort kjørelengde.
III
I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende endringer:
§ 5-14 tredje ledd bokstav a første punktum skal lyde:
Fordel ved innløsning eller salg av rett til erverv av eller salg av aksje eller grunnfondsbevis i arbeidsforhold, regnes som fordel vunnet ved arbeid etter § 5-10.
§ 5-14 tredje ledd bokstav b skal lyde:
Departementet gir forskrift om tidfesting av og beregning av det enkelte års skattepliktige inntekt etter bokstav a.
§ 10-12 første ledd skal lyde:
(1) Med godtgjørelse menes mottatt utbytte multiplisert med aksjonærens skattesats for alminnelig inntekt.
§ 10-12 annet ledd oppheves.
Nåværende tredje, fjerde og femte ledd blir henholdsvis andre, tredje og fjerde ledd.
§ 10-32 annet ledd skal lyde:
(2) Inngangsverdien settes til anskaffelsesverdien, eventuelt med opp- eller nedregulering med et beløp fastsatt etter § 10-34 eller § 10-35.Anskaffelsesverdien settes til det beløp skattyter har betalt for aksjen dersom ikke annet er bestemt.
§ 16-40 med deloverskrift skal lyde:
Fradrag i skatt for kostnader til forskning og utvikling
§ 16-40 Skattefradrag for kostnader til forskning og utvikling (FoU-fradrag)
(1) Skattyter som driver virksomhet gis fradrag i skatt og trygdeavgifter for 20 prosent av kostnader til forsknings- og utviklingsprosjekt etter bestemmelsene i denne paragraf, dersom virksomheten i inntektsåret oppfyller to av følgende tre vilkår;
a. virksomheten har mindre enn 80 millioner kroner i salgsinntekt,
b. virksomheten har mindre enn 40 millioner kroner i balansesum,
c. virksomheten har færre enn 100 ansatte.
(2) Følgende kostnader gir grunnlag for fradrag, dersom de også er fradragsberettiget etter kapittel 6:
a. Skattyters kostnader til egenutført forsknings- og utviklingsprosjekt godkjent av Norges forskningsråd, begrenset til 4 millioner kroner i inntektsåret.
b. Skattyters kostnader til forsknings- og utviklingsprosjekt utført av forskningsinstitusjoner godkjent av Norges forskningsråd, begrenset til 8 millioner kroner i inntektsåret. Samlet fradragsgrunnlag etter bokstav a og b skal ikke overstige dette beløpet.
(3) Det kan også gis fradrag etter annet ledd ved samarbeidsprosjekter mellom flere skattytere når prosjektet er godkjent av Norges forskningsråd. Ved slike prosjekter gjelder kostnadsrammen pr. prosjekt, fordelt på deltakerne etter deltakerandel.
(4) For selskap som nevnt i § 2-2 annet ledd gjelder kostnadsrammen også for selskapet.
(5) I konsern etter aksjeloven § 1-3 og allmennaksjeloven § 1-3 skal prosjekter med innbyrdes sammenheng behandles som ett prosjekt. Fradragsgrunnlaget behandles da som i tredje ledd annet punktum.
(6) Overstiger fastsatt fradrag den utliknede skatt, skal det overskytende beløp utbetales ved avregningsoppgjøret etter skattebetalingsloven.
(7) Departementet kan gi forskrift til gjennomføring og utfylling av denne paragraf, herunder gi regler om godkjennelse av prosjekter og institusjoner, om hva som regnes som forsknings- og utviklingskostnader og om saksbehandlings- og klageregler for godkjenningsordningen.
Nåværende § 16-40 med deloverskrift blir ny § 16-50.
§ 19-2 femte ledd første punktum skal lyde:
Til bestemmelsen i § 5-14 tredje ledd bokstav a, gjelder følgende overgangsregler for rett til erverv eller salg av opsjoner ervervet i inntektsårene 1996-2001:
IV
Endringene under I trer i kraft med virkning fra 1. januar 2002. Endringene under II trer i kraft fra 1. januar 2002. Endringene under III trer i kraft straks med virkning fra og med inntektsåret 2002.
Næringsdrivende som driver kjøreopplæring plikter å tilbakeføre en forholdsmessig del av fradragsført inngående merverdiavgift av personkjøretøy anskaffet i perioden fra 1. juli 2001 til 1. januar 2002. Tilbakeføringsbeløpet skal utgjøre fradragsført inngående merverdiavgift redusert med 1/36 for hver hele måned kjøretøyet har vært registrert i denne perioden, regnet fra tidspunktet for registreringen av kjøretøyet. Beregning av merverdiavgift tas med på omsetningsoppgaven for 6. termin 2001. Departementet kan gi forskrift med nærmere bestemmelser om tidspunktet for innbetaling av beløpet som skal tilbakeføres.
L
Ot.meld. nr. 2 (2001-2002) - om tilbaketrekking av deler av Ot.prp. nr. 1 (2001-2002) Skatte- og avgiftsopplegget 2002 - lovendringer - vedlegges protokollen.
I Ot.prp. nr. 1 (2001-2002) Skatte- og avgiftsopplegget 2002
- lovendringer er det oppdaget enkelte feil, jf. nedenfor.
I dette kapitlet er det en omtalefeil i forhold til den foreslåtte
lovtekst i arveavgiftsloven på side 112 i proposisjonen.
Det gjelder den nærmere presisering av aldersgrensen for
arveavgiftsfritak for fellesbarn av kongeparet eller kronprinsparet,
når fellesbarnet ikke er nærmest i tronfølgen
i sitt generasjonsledd (yngre søsken).
Forslaget til lovtekst i arveavgiftsloven § 1
femte ledd på side 112 i proposisjonen er korrekt på dette punkt.
Det fremgår her at avgiftsfritaket skal gjelde ut det året
fellesbarnet fyller 19 år, altså ikke videre frem til
20.årsdagen året etter. Dette harmonerer med det tilsvarende
forslag om skattefritak for den samm e persongruppe, som også skal
gjelde ut det året fellesbarnet fyller 19 år.
Det er praktisk at den skatte- og avgiftsmessige status endrer seg
fra et årsskifte, istedenfor fra en fødselsdag
i løpet av året. Riktignok er ikke arveavgiften
knyttet til hele kalenderår, slik som inntektsbeskatningen
er, men en fant at samme tidsavgrensning var det naturlige.
I omtalen i proposisjonen på side 18, første
spalte, er det imidlertid feilaktig anført følgende:
«Fritaket for å svare arveavgift foreslås
avgrenset på samme måte, bortsett fra at barn
av foreldre med fritak skal være fritatt frem til den dagen
de fyller 20 år.»
Denne setningen bes rettet til:
«Fritaket for å svare arveavgift foreslås
avgrenset på samme måte.»
Den videre omtalen av avgiftsfritaket i proposisjonen punkt 4.3.2
kan trenge en mindre rettelse i samsvar med dette. Ordene «… samt
søsken i tronfølgen under 20 år» på side
21 første spalte første avsnitt bes rettet til «… samt
søsken i tronfølgen til og med det året
de fyller 19 år.»
Det kan tilføyes at en i proposisjonen ikke fant det nødvendig å ta
opp det overgangsspørsmål som oppstår
når en voksen person skifter status fra skattepliktig til
skattefritatt på grunn av inngåelse av ekteskap med
tronfølgeren. Departementet legger til grunn at både
det gjeldende fritak og det foreslåtte fritak fra 2002
vil gjelde fra og med det kalenderår da ekteskapsinngåelsen
skjer.
I punkt 5.7, på side 31, drøftes spørsmålet
om skatteplikt for det statstilskudd skattefradraget representerer
for skattyter. På bakgrunn av at det konkluderes med at
fradraget etter gjeldende rett vil anses som skattepliktig næringsinntekt,
og at det ikke anses hensiktsmessig å skattlegge et slikt
skattefradrag, foreslås det en lovendring som gir hjemmel
for skattefritak for slike fradrag. Slik hjemmel er foreslått
inntatt i skatteloven § 5-31 ny bokstav c, jf.
proposisjonen side 117, første spalte. Det er imidlertid
ikke henvist direkte til dette forslaget i omtalen under punkt 5.7.
Det bes derfor om at følgende setning innarbeides avslutningsvis under
punkt 5.7.:
«Bestemmelsen om skattefritak foreslås innarbeidet
i skatteloven, jf. forslaget til § 5-31 ny bokstav
c.»
I kapittel 12, under punkt 12.2.2, siste avsnitt, og punkt 12.6,
første og annet avsnitt, er det ved en inkurie henvist
til forslag om nytt annet punktum i skatteloven § 5-40
annet ledd. Riktig henvisning skal i alle tilfelle være
til forslag til endring av skatteloven § 5-40
annet ledd.
I første setning i punkt 20.1 og 20.3 er det feilaktig henvist
til St.prp. nr. 1 (2001-2002) Skatte-, avgifts- og tollvedtak. Korrekt
henvisning skal begge steder være St.prp. nr. 1 (2001-2002)
for Finansdepartementet.
Jeg ber om at feilene rettes i samsvar med det ovenstående.
Oslo, i finanskomiteen, den 20. november 2001
Siv Jensen |
Tore Nordtun |
Ingebrigt S. Sørfonn |
leder |
ordfører |
sekretær |