Til Odelstinget
I Innst. O. nr. 2 (2000-2001) ble regjeringen Stoltenberg bedt
om å komme tilbake til Stortinget med en «vurdering
av å legge innskuddspensjon på toppen av en ytelsesbasert
pensjon». Flertallet i finanskomiteen ga videre uttrykk
for at man burde benytte en framgangsmåte der «samtlige
ansatte som er omfattet av en ytelsesdel også er omfattet
av en innskuddsdel».
I Ot.prp. nr. 78 (2000-2001) foreslo Finansdepartementet at en
innføring av kombinerte pensjonsordninger skulle bli vurdert
på et senere tidspunkt. I Innst. O. nr. 110 (2000-2001)
uttalte et flertall av finanskomiteens medlemmer, alle unntatt medlemmene
fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, at det bør åpnes
for kombinerte pensjonsordninger, og departementet ble bedt om å komme
tilbake med forslag om dette i forbindelse med Kredittmeldinga høsten
2001.
Kredittilsynets vurderinger og lovutkast og den videre behandling
i Finansdepartementet, herunder høring, er omtalt i punkt
2.1 til 2.3 i proposisjonen.
Departementet har merket seg at høringsinstansene i
det vesentlige stiller seg positive til utkastet til lovbestemmelser
om kombinerte pensjonsordninger, selv om enkelte ikke går
inn for at det innføres en slik adgang nå. Departementet
legger til grunn at det ved kombinerte pensjonsordninger ligger
en ytelsesbasert foretakspensjonsordning «i bunnen» og
at denne suppleres med en innskuddsbasert pensjonsordning «på toppen».
Begge ordningene utgjør et supplement til folketrygden.
Ved en reduksjon av folketrygden vil samlet pensjon bli redusert,
med mindre foretaket foretar endringer i pensjonsplanene. Dette
følger av at pensjonsordningene er utformet som rene nettoordninger.
Medlemmer i kombinerte ordninger vil således få pensjon
fra tre pensjonsordninger, hvor folketrygden utgjør grunnlaget.
Flere av høringsinstansene har påpekt at kombinerte
pensjonsordninger fordrer at institusjonene har gode rutiner for å gi
informasjon. Departementet er enig i dette. I denne sammenheng vises
til bestemmelser i innskuddspensjonsloven § 2-7,
i lov om foretakspensjon § 2-8 og i forsikringsavtaleloven
kapittel 19.
Forsikringsavtaleloven § 19-3 er videre gjort
gjeldende så langt den passer for innskuddspensjonsordninger
i bank og forvaltningsselskap for verdipapirfond.
Departementet legger til grunn at disse bestemmelsene sikrer
at foretaket mottar og gir arbeidstakere den nødvendige
informasjon ved kombinerte pensjonsordninger.
På bakgrunn av at ytelsesbaserte og innskuddsbaserte
pensjonsordninger har svært ulike kjennetegn, er prinsippet
om forholdsmessighet gjennomført på ulik måte
for disse typer pensjonsordninger.
Pensjonsordningenes ulike karakteristika innebærer at
det neppe er mulig å utforme et regelverk for kombinerte
ordninger som sikrer at det ikke vil kunne oppstå utilsiktede
forskjeller når det gjelder samlede pensjonsytelser fra
foretakets pensjonsordninger ved nådd pensjonsalder for
ellers sammenlignbare medlemmer. Disse problemstillinger er det
redegjort nærmere for i Ot.prp. nr. 78 (2000-2001) kapittel
3 og 5. I Innst. O. nr. 110 (2000-2001) heter det at finanskomiteen
tar departementets framstilling i proposisjonens kapittel 3 til
etterretning. Et mindretall bestående av Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti gikk imot å åpne
for kombinerte pensjonsordninger, og viste blant annet til Kredittilsynets
vurderinger om at det er en umulig oppgave å stille opp
krav til kombinerte pensjonsordninger som sørger for generell
likebehandling og at forholdsmessighetsprinsippet gjennomføres.
Etter departementets oppfatning vil det i praksis ikke være
mulig å fastsette krav til pensjonsordningene som i all
hovedsak gjør at forholdsmessighetsprinsippet og generelle
krav til likebehandling kan la seg gjennomføre i kombinerte
ordninger. På denne bakgrunn er det i høringsnotatet
av 2. august 2001 (omtalt i punkt 2.1 i proposisjonen)
lagt til grunn at en for kombinerte pensjonsordninger i hovedsak
vil være henvist til å kreve at den ytelsesbaserte
og innskuddsbaserte ordning som inngår, hver for seg utformes
etter regelverket i de to pensjonslovene. Departementet vil likevel
understreke at både faren for uheldig og urimelig forskjellsbehandling,
og utslagene av dette, vil avhenge at de krav som stilles til ordningene.
Departementet anser at det i denne sammenheng er viktig at det stilles
krav om at alle arbeidstakere som er medlem i den ytelsesbaserte
pensjonsordningen også skal være medlem av den
innskuddsbaserte ordningen, jf. forslag til lov om foretakspensjon § 2-12
annet ledd bokstav a. På grunnlag av øvrige bestemmelser
i innskuddspensjonsloven og lov om foretakspensjon, legger departementet
for øvrig til grunn at eksempelvis eldre nyansatte arbeidstakere
som eventuelt ikke er medlem av den ytelsesbaserte pensjonsordningen
i henhold til lov om foretakspensjon § 3-9 annet
ledd, likevel skal være medlem av den innskuddsbaserte pensjonsordningen.
Departementet vektlegger videre at den ytelsesbaserte og innskuddsbaserte
ordningen skal utformes med sikte på at urimelig forskjellsbehandling
av arbeidstakere når det gjelder samlet pensjon unngås.
Sentralt i denne sammenheng er det at ordningene utformes slik at
høytlønte ikke gis overkompensasjon for folketrygdens
fallende kompensasjonsgrad.
I loven foreslås at hvert enkelt foretak skal utforme
regelverket med sikte på at forskjellsbehandling mellom
arbeidstakere unngås så langt det er mulig når det
gjelder samlet pensjon sett i forhold til lønn og tjenestetid
i foretaket, jf. forslag til lov om foretakspensjon § 2-12
annet ledd bokstav c. Bestemmelsen må ses som en intensjonserklæring,
og vil samtidig gi grunnlag for myndighetene til å gripe
inn i henhold til lov om foretakspensjon § 2-7
annet ledd. Departementet legger til grunn at bestemmelsen ikke
er til hinder for at det gis ulik pensjon for ulike lønnsnivåer, men
at bestemmelsen blant annet innebærer at den samlede kombinerte
ordning i størst mulig grad skal utformes slik at samlede
pensjonsytelser og beregnet folketrygd ikke utgjør en større
prosentdel av lønnen for medlem med høyere lønn
enn for medlem med lavere lønn. Det kan derfor stilles
spørsmål ved om én eller begge pensjonsordninger
kan utligne for fallende kompensasjonsgrad i folketrygden ved høyere
lønn. Man kunne tenke seg at begge ordningene kompenserer
delvis uten at dette i prinsippet er i strid med hensyn til forholdsmessighet.
Imidlertid vil en slik tilnærming kunne åpne for
et uendelig antall kombinasjonsmuligheter. Både for foretak,
pensjonsleverandør, ansatte og for tilsynsmyndighetene
vil det kunne være vanskelig å gjennomskue konsekvensene
av kompensasjon fordelt mellom to ulike ordninger. Sett i lys av de
problemer som allerede er belyst i forhold til likebehandling og
forholdsmessighet i Ot.prp. nr. 78 (2000-2001), mener departementet
at det vil være betydelige praktiske problemer knyttet
til å gi regler for et meget stort antall av løsninger
der ytelsesbasert og innskuddsbasert ordning utlikner i forhold
til folketrygden i ulik grad. Man risikerer at regelverket blir komplisert
og at det må gis bestemmelser om ulike grenser og knekkpunkter
for en rekke kombinasjonsmuligheter. Departementet mener derfor
- i alle fall foreløpig - at sterke praktiske hensyn taler
for at kun én av ordningene skal veie opp for fallende
kompensasjonsgrad fra folketrygden ved høyere lønn.
Departementet vil for øvrig komme nærmere tilbake
til denne type problemstillinger ved fastsettelse av forskriftsbestemmelser
om maksimale innskuddsgrenser i kombinerte pensjonsordninger.
I forhold til høringsmerknad om eventuelle aldersavhengige
grenser for innskudd til engangsbetalt pensjon vil departementet
bemerke at i henhold til lov om foretakspensjon § 5-2
fjerde ledd skal innskuddspremieplanen for engangsbetalt ordning
utformes i samsvar med regler gitt i eller i medhold av innskuddspensjonsloven
kapittel 5. I Ot.prp. nr. 20 (2000-2001) avsnitt 4.1.1 heter det
blant annet om engangsbetalt foretakspensjon:
«Det dreier seg her om en pensjonsordning som forsikringsmessig
vil bygge på vanlige prinsipper for pensjonsforsikring
samtidig som den kostnadsmessig for foretakene har samme egenskap
som innskuddspensjon.»
Det er ikke tidligere lagt til grunn at maksimalgrensene for
innskudd verken i ordninger etter innskuddspensjonsloven eller engangsbetalt
foretakspensjon varierer med alder, jf. omtalen av blant annet innskuddssatser
i NOU 1999:32 avsnitt 4.14.3. Blant annet med dette utgangspunkt
er det gitt bestemmelser om lukking ved overgang fra pensjonsordning
med ytelsesbasert alderspensjon til innskuddspensjonsordning eller
ordning med engangsbetalt alderspensjon.
I lov om foretakspensjon § 3-9 annet ledd er
det åpnet for at pensjonsordningens regelverk kan fastsette
at arbeidstakere som ved ansettelse har mindre enn 10 år
igjen til pensjonsalderen, eller grupper av slike ansatte, ikke
skal tas opp som medlemmer, eller bare opptas på særskilte
vilkår. I Ot.prp. nr. 71 (1999-2000) avsnitt 6.5.3 vises
det til at i ytelsesbasert foretakspensjon er det store kostnader
forbundet med å ta eldre arbeidstakere inn i pensjonsordningen
på grunn av lang tjenestetid og sluttlønnsprinsippet.
Det vises til at særregelen i lov om foretakspensjon er
begrunnet ut fra hensynet til foretakenes pensjonskostnader og eldres
konkurranseposisjon i arbeidsmarkedet. På bakgrunn av at
tilsvarende hensyn ikke i samme grad gjør seg gjeldende
for innskuddspensjonsordninger, ble det ikke ansett som nødvendig å gi
en tilsvarende særregel i innskuddspensjonsloven for å fremme
konkurransekraften til eldre arbeidstakere. Lov om foretakspensjon § 3-9
annet ledd er heller ikke gjort gjeldende for engangsbetalt foretakspensjon.
Etter departementets oppfatning ville innskuddsbaserte pensjonsordninger
kunne bli mer kompliserte dersom det var fastlagt differensierte
maksimalsatser. Det kan i denne sammenheng vises til at et viktig
formål ved å innføre innskuddsbaserte
pensjonsordninger var å legge til rette for at små og
mellomstore foretak som ikke hadde pensjonsordning, skulle se en
slik ordning som et enkelt og interessant alternativ. Som illustrert
over ville differensierte maksimalsatser med hensyn til alder innebære
et nytt prinsipp i forhold til innskuddsbaserte pensjonsordninger,
og man måtte eventuelt ha gått gjennom lovbestemmelsene
om innskuddspensjon og engangsbetalt foretakspensjon på nytt.
Departementet antar derfor at det ikke bør gis adgang til
aldersdifferensierte innskudd eller innskuddspremie i de innskuddsbaserte
ordninger.
Rederiforbundet har vist til at Finansdepartementet har uttrykt
at spørsmål om innskuddsgrenser knyttet til særaldersgrenser
lavere enn 67 år bør vurderes samtidig og i sammenheng
med eventuelle nye maksimalgrenser for innskudd ved kombinerte pensjonsordninger.
På denne bakgrunn har Rederiforbundet uttrykt skepsis til
en eventuell forskriftshjemmel som åpner for en begrensning
av maksimale innskuddsgrenser ved kombinerte pensjonsordninger.
Departementet vil presisere at selv om man ønsker å foreta vurderinger
og beregninger vedrørende problemstillinger med maksimalinnskudd
og særaldersgrenser samtidig som man vurderer eventuelle
nye maksimalgrenser for innskudd ved kombinerte ordninger, er dette
to separate problemstillinger. Etter departementets vurdering vil
det være et klart behov for en hjemmel som åpner
for å begrense maksimale innskudd for en innskuddsbasert
ordning i tilfeller der foretak har kombinerte pensjonsordninger.
Hjemmelen vil blant annet være et virkemiddel for å hindre
at høytlønte gis overkompensasjon for folketrygdens
fallende kompensasjonsgrad, og er således ikke relatert
til de problemstillinger Rederiforbundet har reist.
Departementet vil senere komme tilbake med forslag til fastsetting
av maksimal grense for samlet årlig utbetaling av alderspensjon
fra kombinerte ordninger, slik det er gitt for henholdsvis innskuddspensjonsordninger
og foretakspensjonsordninger i de respektive pensjonslovene. Departementet
legger til grunn at grensen skal være konsistent med de
maksimale grenser som allerede er fastsatt i lov om foretakspensjon og
innskuddspensjonsloven.
Finansforbundet og YS har tatt opp at det bør være en
form for lukkeadgang ved overgang til kombinerte pensjonsordninger,
slik at arbeidstakere som har 15 år eller mindre igjen
til pensjonsalder blir stående i den ytelsesbaserte ordningen.
Forslaget har visse likhetstrekk med bestemmelser gitt i lov om
foretakspensjon vedrørende en begrenset lukkeadgang ved
overgang til innskuddsbasert pensjonsordning.
På bakgrunn av at effektene for eldre arbeidstakere
ved en overgang til kombinerte ordninger ikke er helt entydige,
velger departementet å ikke foreslå en lukkeadgang
ved overgang til kombinerte ordninger. Departementets utgangspunkt
er altså at alle behandles likt ved overgang til kombinerte
pensjonsordninger, uavhengig av alder. Departementet har for øvrig merket
seg at de fleste høringsinstanser ikke har berørt problemstillinger
knyttet til lukking i sine uttalelser.
I lov om foretakspensjon kapittel 6 og 7 er det gitt regler om
uføre- og etterlatteytelser. Også foretak som har
en innskuddspensjonsordning kan tegne slike ytelser etter lov om
foretakspensjon kapittel 6 og 7, jf. innskuddspensjonsloven § 2-4.
Det er valgfritt for foretaket å knytte denne typen ytelser
til pensjonsordningen.
Ved kombinerte pensjonsordninger skal eventuelle uføre-
og etterlatteytelser, samt premiefritak også tegnes etter
bestemmelsene i lov om foretakspensjon kapittel 6 og 7, jf. innskuddspensjonsloven § 2-4.
Departementet finner imidlertid behov for å foreta enkelte
presiseringer siden tilleggsytelser knyttet til kombinerte pensjonsordninger
kan reise spesielle problemstillinger.
Departementet legger til grunn at ved kombinerte pensjonsordninger
kan foretak tegne uførepensjon i tilknytning til begge
alderspensjonsordningene som inngår i den kombinerte ordningen,
dvs. i to kontrakter. Departementet antar imidlertid at det vil
være administrative hensyn som taler for at slike uføredekninger
bør kunne tegnes i én kontrakt. På denne
bakgrunn foreslår departementet at foretak også kan
tegne uførepensjonen i tilknytning til den ytelsesbaserte
ordningen som «ligger i bunn». I tilfelle uførepensjon
kun tegnes i tilknytning til den ytelsesbaserte pensjonsordningen,
foreslår departementet at det i regelverket fastsettes
at det skal ytes et tillegg ut over den uførepensjonen
som isolert sett ville følge av størrelsen på alderspensjonen
i den ytelsesbaserte pensjonsordningen. Det vises til forslag til
lov om foretakspensjon § 2-12 femte ledd.
Etter lov om foretakspensjon § 6-3 første
ledd skal eventuell uførepensjon svare til den alderspensjon medlemmet
ville ha rett til etter regelverket dersom lønnen på tidspunktet
for uførhet og tjenestetiden fram til det tidspunkt medlemmet
tidligst ville ha oppnådd rett til alderspensjon legges
til grunn. Etter en nærmere vurdering og i lys av høringsinstansenes
innspill, forutsetter departementet at ved tegning av eventuell uførepensjon
ved kombinerte pensjonsordninger legges den samlede kombinerte ordning,
dvs. både den ytelsesbaserte pensjonsordningen og den innskuddsbaserte
pensjonsordningen, til grunn ved fastsettelse av den totale uførepensjonens
størrelse etter lov om foretakspensjon § 6-3
første ledd. Størrelsen på den del av
uføreytelsen som er fastsatt på grunnlag av den innskuddsbaserte
pensjonsordningen må framgå av pensjonsordningenes
regelverk. Videre må den totale uføreytelsen i
den samlede kombinerte ordningen oppfylle krav til forholdsmessighet
og maksimalytelser, jf. lov om foretakspensjon §§ 5-3
og 5-7. Departementet antar at en slik løsning vil samsvare
med intensjonene som ligger bak bestemmelsen i lov om foretakspensjon § 6-3
første ledd.
Det er gitt regler om innskudds- og premiefritak under uførhet
i innskuddspensjonsloven § 2-4 annet ledd og lov
om foretakspensjon § 6-7. Ved kombinerte pensjonsordninger
ville premiefritak under uførhet kun på grunnlag
av den ytelsesbaserte alderspensjonsordningen, innebære
at den samlede alderspensjonen fra de to pensjonsordningene ville
bli redusert dersom arbeidstaker var ufør en periode. Det
ville også være vanskelig for arbeidstaker på forhånd å få oversikt over
hvordan en eventuell periode med uførhet ville påvirke
samlet alderspensjon. Etter departementets vurdering bør
foretak som har knyttet premiefritak til den ytelsesbaserte alderspensjonsordningen
også ha ordning med innskuddsfritak knyttet til innskuddspensjonsordningen,
eventuelt premiefritak knyttet til ordningen med engangsbetalt alderspensjon.
Departementet foreslår derfor at det ikke skal være
anledning til å ha premie- eller innskuddsfritak, dvs.
pensjonsopptjening, kun i én av pensjonsordningene under uførhet,
jf. forslag til lov om foretakspensjon § 2-12 sjette
ledd.
Departementet legger til grunn at et foretak står relativt
fritt til å velge ytelsesnivå for etterlattepensjon,
jf. at ytelsene i henhold til lov om foretakspensjon kapittel 7
skal fastsettes enten som en andel av medlemmets alderspensjon eller
andel av lønn ved medlemmets død. Loven sier ikke
noe om hvor stor denne andelen skal være. Departementet
foreslår at den samlede kombinerte ordningen kan legges
til grunn når etterlattepensjonens størrelse fastsettes
etter bestemmelsene i lov om foretakspensjon kapittel 7. Det følger
av forslaget at når etterlattepensjonens størrelse
fastsettes står foretaket fritt til å legge til
grunn den samlede kombinerte ordningen, alderspensjon i den ytelsesbaserte
pensjonsordningen eller lønn ved medlemmets død.
Dersom etterlattepensjonen kun er tegnet i tilknytning til foretakets
ytelsesbaserte pensjonsordning, dvs. tegnet i én kontrakt,
kan det ved behov fastsettes i regelverket at det skal ytes et tillegg
til den etterlattepensjon som er fastsatt på grunnlag av den
ytelsesbaserte alderspensjonsordningen. Dersom foretaket tegner
etterlattepensjon i tilknytning til både den ytelsesbaserte
og den innskuddsbaserte pensjonsordningen, dvs. i to kontrakter,
må størrelsen på etterlatteytelsene ses
i sammenheng. Samlede etterlatteytelser må oppfylle krav
til forholdsmessighet og maksimalytelser, jf. lov om foretakspensjon §§ 5-3
og 5-7.
I innskuddspensjonsloven er det lagt opp til at oppsparingen
av kapital skal skje i sparekontrakter, og at kapitalen ved død
før pensjonsalder følgelig tilfaller etterlatte
og ikke et forsikringskollektiv. Behovet for ervervsprøving
av eventuell etterlattepensjon ved innskuddspensjonsordninger er
omtalt i Ot.prp. nr. 71 (1999-2000) avsnitt 9.2.4.
I innskuddspensjonsloven er det gitt regler om ervervsprøving
av etterlattepensjon i § 7-4 femte ledd. Departementet
legger til grunn at de hensyn som ivaretas ved denne bestemmelsen
også gjør seg gjeldende dersom en innskuddspensjonsordning
inngår i foretakets kombinerte ordning. Ved medlemmets
død kan etterlatte få utbetalt pensjonskapital
fra innskuddsordningen i tillegg til eventuell etterlattepensjon.
Etter departementets vurdering bør derfor regler om ervervsprøving
komme til anvendelse dersom det ved medlemmets død foretas
utbetaling av pensjonskapital etter innskuddspensjonsloven § 7-4
tredje ledd. Det legges i denne sammenheng til grunn at det ikke
vil være avgjørende om slik etterlattepensjon
formelt framstår som tegnet i tilknytning til den kombinerte ordningens
innskuddsbaserte eller ytelsesbaserte pensjonsordning. Dersom pensjonsordningene
har tilknyttet etterlattepensjon, anses midler utbetalt etter innskuddspensjonsloven § 7-4
tredje ledd som ervervsinntekt. Departementet foreslår
at dette presiseres i lov om foretakspensjon § 2-12
sjuende ledd.
Et spørsmål som kan reises er om kombinerte
pensjonsordninger bør kunne opprettes med ett felles premie-
eller innskuddsfond. Departementet viser til at det til slike fond
er knyttet særskilte regler blant annet om bruken av midlene
ved avvikling av tilhørende ordning, og at det for øvrig
også er gitt noe ulike bestemmelser om bruk av midler i
premiefond og innskuddsfond og om tilførsel av midler til
fondene. Ved eventuell avvikling av én av pensjonsordningene
er det derfor behov for klare regler om bruken av midlene i det
tilhørende premie- eller innskuddsfondet. Dersom ordningene
ikke har egne fond vil dette kunne skape uklarhet om hvilke vilkår
som gjelder for bruken av midlene. Også hensynet til klare
og oversiktlige skatteregler tilsier at det bør være
separate fond. Finansdepartementet legger derfor til grunn at man
også ved kombinerte pensjonsordninger skal operere med et
premiefond og et innskuddsfond. Også i tilfeller der foretak
har kombinerte ordninger bestående av en ytelsesbasert
og en engangsbetalt foretakspensjon, vil disse hensyn gjøre
seg gjeldende.
Etter lov om foretakspensjon skal premiereserven omfatte administrasjonsreserve
til dekning av framtidige kostnader. Det er imidlertid ikke forutsatt
at midlene til enhver tid skal være tilstrekkelige til å dekke opp
alle nødvendige administrasjonsreserver ved eksempelvis
omdanning eller opphør av ordningen. Etter lov om foretakspensjon § 5-9
skal det utstedes fripoliser til medlemmene for differanser i opptjent
pensjon ved endring i pensjonsplanen som innebærer at pensjonsytelsene
reduseres. Dette vil i enkelte tilfeller medføre et behov
for at foretaket tilfører administrasjonsreserven midler.
Uten egne bestemmelser om dette kan ikke midler i premiefondet benyttes
til slik finansiering. Finansdepartementet viser til at det er gitt
bestemmelser i lov om foretakspensjon om at dersom administrasjonsreserven
ikke er tilstrekkelig til å dekke kostnadene knyttet til
utstedelse av fripoliser ved omdanning og lukking av ytelsesbasert
foretakspensjon etter §§ 15-5 og 15-6,
skal resterende kostnader først dekkes av midler i premiefondet
og deretter ved innbetaling fra foretaket.
Finansdepartementet legger til grunn at dersom pensjonsplanen
for den ytelsesbaserte foretakspensjonsordningen endres i form av
nedjustering av ytelsene ved opprettelse av kombinerte ordninger,
vil det utstedes fripoliser for differansen i opptjent pensjon, og
at det kan oppstå situasjoner der administrasjonsreserven
ikke er tilstrekkelig. Det foreslås derfor at det i lov
om foretakspensjon tas inn en bestemmelse om at dersom den ytelsesbaserte
pensjonsordningens administrasjonsreserve ikke er tilstrekkelig
til å dekke kostnadene ved utstedelse av fripoliser ved
opprettelse av kombinerte ordninger, skal de resterende kostnadene først
dekkes av midler i premiefondet og deretter gjennom innbetalinger
fra foretaket dersom midlene i premiefondet ikke er tilstrekkelige,
jf. forslag til § 2-12 fjerde ledd. Det kan ikke
trekkes av premiefondet med mindre fondet fortsatt vil være
tilstrekkelig til å sikre at årets premie og premien
for neste år blir betalt.
Departementet foreslår at innbetalinger fra foretaket
i henhold til forslaget § 2-12 fjerde ledd skal
være fradragsberettiget. Den samme løsningen følger
av någjeldende skattelov § 6-46 første
ledd bokstav f for tilsvarende innbetaling fra foretaket etter §§ 15-5
syvende ledd og 15-6 fjerde ledd i lov om foretakspensjon. Det vises
til forslaget til endring av skatteloven § 6-46 første
ledd bokstav f.
Komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet,
Ranveig Frøiland, Svein Roald Hansen, Tore Nordtun, Torstein
Rudihagen og Hill-Marta Solberg, frå Høgre, Svein
Flåtten, Torbjørn Hansen, Heidi Larssen og Jan
Tore Sanner, frå Framstegspartiet, Gjermund Hagesæter, leiaren
Siv Jensen og Per Erik Monsen, frå Sosialistisk Venstreparti, Øystein Djupedal,
Audun Bjørlo Lysbakken og Heidi Grande Røys, frå Kristeleg
Folkeparti, Ingebrigt S. Sørfonn og Bjørg Tørresdal,
frå Senterpartiet, Karin Galaaen, frå Venstre,
May Britt Vihovde, og frå Kystpartiet, Karl-Anton Swensen,
viser til sine respektive merknader nedanfor.
Komiteens flertall, alle
unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Kystpartiet, slutter seg til forslag til nytt avsnitt III i kapittel
2 i lov om foretakspensjon, om endring av § 10-3
i denne loven, om nytt avsnitt III i innskuddspensjonsloven og endring
av skatteloven § 6-46 første ledd bokstav
f.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet slutter
seg til disse forslagene med unntak av forslaget til § 2-12
annet ledd bokstav c som disse medlemmer har eget
forslag til nedenfor.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Sosialistisk Venstreparti og Kystpartiet, viser til at flertallet
i finanskomiteen (alle unntatt Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti)
i innstillingen til lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold ba
Regjeringen komme tilbake til Stortinget med «en vurdering
av å legge innskuddspensjon på toppen av en ytelsesbasert pensjon».
Flertallet ga videre uttrykk for at «samtlige ansatte som
er omfattet av en ytelsesdel også er omfattet av en innskuddsdel».
Flertallet er tilfreds med at departementet i proposisjonen
følger opp dette og foreslår lovendringer som åpner
adgang til kombinerte pensjonsordninger. Dette åpner for
en større valgfrihet for det enkelte foretak og dets ansatte. Flertallet vil
også vise til den fordel det kan være ved at en
ved kombinerte ordninger kan få en form for spredning av
risiko ved at størrelsen på pensjonsutbetalingene
fra den innskuddsbaserte og den ytelsesbaserte ordningen er knyttet
til ulike forhold, henholdsvis verdiutvikling på underliggende
aktiva og fremtidig lønnsvekst.
Flertallet er enig med departementet i at det settes
visse vilkår for ordningen, bl.a. at alle arbeidstagere
i samme foretak skal være medlem av begge ordningene, at
det skal ligge en ytelsesbasert ordning i bunnen og en innskuddsbasert
ordning på toppen og at foretakene ikke samtidig kan ha
både parallelle ordninger og kombinerte ordninger.
Flertallet viser til at det i praksis ikke vil
være mulig å fastsette krav til pensjonsordningene
som i all hovedsak gjør at forholdsmessighet og generelle
krav til likebehandling kan la seg gjennomføre i kombinerte
ordninger. Flertallet viser imidlertid til at departementet
vil utforme reglene slik at forskjellsbehandling unngås
så langt det er mulig når det gjelder samlet pensjon
sett i forhold til lønn og tjenestetid, og slik at høytlønte
ikke får en større prosentandel av lønnen
i pensjon enn lavlønte.
Flertallet har merket seg at departementet foreløpig
går inn for at bare en av ordningene skal veie opp for
fallende kompensasjonsgrad fra Folketrygden og er enig i dette.
Flertallet viser til at det kan være
vanskelig for den enkelte arbeidstager å skaffe seg oversikt
over egen pensjonsdekning, men viser i denne sammenheng til at både
foretakspensjonsloven og innskuddspensjonsloven har bestemmelser
som blant annet stiller krav til foretaket om å gi arbeidstagerne
skriftlig oversikt over regelverket for den enkelte pensjonsordning.
Flertallet viser for øvrig til departementets merknader.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartietviser til at et flertall på Stortinget ønsker å åpne
for kombinerte ordninger, og har bedt Regjeringen komme tilbake
med et forslag om dette. Disse medlemmer vil videre
peke på at å åpne for slike ordninger
kan gi mange arbeidstakere i private bedrifter som i dag har ytelsesbaserte
tjenestepensjonsordninger med rundt 60 pst. ytelse en bedre pensjonsordning
enn det som ellers vil være mulig.
Disse medlemmer vil understreke betydningen av
at alle medlemmene i en kombinert pensjonsordning blir behandlet
likt. Disse medlemmer mener derfor at det er viktig
at loven er helt tydelig på dette punktet. Disse
medlemmer viser til § 2-12 punkt c i forslaget
til lovtekst, som skal sikre lik behandling av alle medlemmene i
en pensjonsordning. Disse medlemmer mener at kravet
til likebehandling i dette punktet ikke er klart nok utformet når det
både heter «med sikte på» og «så langt
det er mulig».
Disse medlemmer foreslår derfor:
«I lov 24. mars 2000 nr. 16 om foretakspensjon gjøres
følgende endring:
§ 2-12 annet ledd bokstav c skal
lyde:
regelverket i pensjonsordningene skal utformes slik at
forskjellsbehandling mellom arbeidstakere unngås så langt
det er mulig når det gjelder samlet pensjon sett i forhold
til lønn og tjenestetid i foretaket.»
Disse medlemmer viser til at finansministeren
i brev til Arbeiderpartiets stortingsgruppe 12. februar
2002 skriver om hjemmelen i loven til å gi forskrifter
at:
«Dersom praktiseringen av kombinerte pensjonsordninger
skaper uheldige skjevheter eller problemer i forhold til forholdsmessighet,
vil hjemmelen også kunne benyttes til eventuelt å gi
nærmere regler.»
Disse medlemmer vil påpeke at forutsetningen
for at finansministeren skal kunne gripe inn er at departementet
følger godt med i praktiseringen av lovverket. Disse
medlemmer vil særlig understreke at det er viktig
at departementet overvåker at regelene for kombinerte ordninger
blir anvendt slik at de ikke skaper uheldige skjevheter, for eksempel
at høytlønte blir overkompensert for folketrygdens
fallende kompensasjonsgrad.
Disse medlemmer vil videre framheve betydningen
av at medlemmer i kombinerte ordninger får tilstrekkelig
og forståelig informasjon om rettigheter, premie/pensjonsinnskudd
og hvilken alderspensjon og eventuelt hvilken uførepensjon
den samlede kombinerte ordningen vil gi.
Medlemene i komiteen frå Sosialistisk
Venstreparti og Kystpartiet viser til at sjølv
om fleire av høyringsinstansane uttrykkjer at det bør
opnast for kombinerte pensjonsordningar, så er fleire skeptiske
til å innføre ordninga no. Systemet for supplerande
pensjonsordningar er vorte svært omfattande, og det er
innført element som tidlegare var framande i skattefavoriserte
ordningar. Desse medlemene vil hevde at det vil ta
noko tid før både arbeidstakarar, arbeidsgivarar
og andre aktørar i marknaden vil ha opparbeidd seg kunnskap
om, og oversikt over det nye systemet, og kjennskap til korleis
det verkar. Desse medlemene vil peike på at det
vil vere uheldig å ta inn nye element som vil auke omfanget
og kompleksiteten i høve det som tidlegare er vedtatt.
Desse medlemene vil òg vise til at mellom andre
NHO og Forbrukarrådet i høyringa uttrykkjer at lov
om innskottspensjon og lov om foretakspensjon bør få virke
ei stund før ein innfører kombinerte ordningar.
NHO uttrykkjer skepsis til å innføre ei så komplisert
ordning med såpass marginal tyding, og Forbrukarrådet
meinar at både den enkelte arbeidstakar og små og
mellomstore føretak vil finne det vanskeleg å halde
seg til kombinerte ordningar. Målsetjinga med å innføre
ordningar med innskottspensjon var nettopp at små og mellomstore
verksemder skulle få ei enkel, oversiktleg og rimeleg løysing.
Desse medlemene vil understreke at kombinerte
ordningar vil føre til at det vert vanskeleg for arbeidstakarar å få oversikt
over eigen pensjonsdekking, og at det kan verte vanskeleg å hente
inn ei total oversikt over rettar i dei tilfelle der ytingsbasert
pensjonsordning og innskottspensjonsordning er plassert i ulike
selskap. Å lage påreknelege, oversiktlege og enkle reglar
om pensjonane, er òg ei av målsetjingane til den regjeringsoppnemnde
pensjonskommisjonen.
Desse medlemene viser til at informasjonstemaet
var grundig handsama i Ot.prp. nr. 48 (2001-2002), der det mellom
anna heiter at det kan opprettast nærast eit uendeleg tal
kombinasjonsvariantar, og at det vil vere vanskeleg å få oversikt
over kva konsekvensar dei kan ha.
Desse medlemene vil peike på at kombinerte ordningar
vil bryte med prinsippet om lik handsaming i pensjonsordningar. Desse
medlemene viser òg til at departementet i sine
vurderingar skriv at det neppe er mogleg å utforme eit
regelverk for kombinerte ordningar som sikrar at det ikkje vil kunne
oppstå utilsikta ulikskap når det gjeld samla
ytingar frå pensjonen frå føretaket sine
pensjonsordningar ved nådd pensjonsalder for medlemmar
som elles kan samanliknast. Departementet skriv vidare at det i
praksis ikkje vil vere mogleg å fastsetje krav til pensjonsordningane
som i all hovudsak gjer at høvetalsprinsippet og generelle
krav til lik handsaming kan la seg gjennomføre i kombinerte
ordningar.
Desse medlemene viser til Ot.prp. nr. 48 (2001-2002)
der dette spørsmålet var grundig handsama. I høyringsrunden
peika Kredittilsynet på at kombinasjonar av innskotts-
og ytingsbaserte ordningar vil kunne virke ulikt på ulike
lønsnivå og ved ulik alder for å bli
medlem av ordninga. For å gi alle medlemene i ei pensjonsordning
same pensjon i høve til tidlegare løn, må utjamningsprofilen
i folketrygda motvirkast. Sjølv om departementet legg opp
til at det, i alle fall mellombels, er kun ei av ordningane som
skal vege opp for fallande kompensasjonsgrad frå folketrygda ved
høgare løn, vil problemet med lik handsaming og høvetal
vere til stades. Det må betalast inn relativt meir for
medlemer med høg inntekt enn for medlemer med middels og
låg inntekt. Det fører til at medlemer med høg
løn får ein høvesvis høgre pensjon
enn dei andre medlemene. Dette vil først og fremst ramme medlemer
med lågare og middels høge inntekter.
Desse medlemene vil peike på at det er
vanskeleg å utforme reglar som sikrar at alle tilsette
vert handsama likt når ulike pensjonsordningar skal kombinerast.
Det vil krevje eit detaljert regelverk for dei ulike kombinasjonane
av ordninga, sjølv om det er lagt inn avgrensingar i lovforslaget,
jf. brev frå finansministeren til Arbeiderpartiet si gruppe
av 12. februar 2002. Ei slik detaljregulering vil ikkje
vere å ynskje, mellom anna fordi det vil vere vanskeleg
for arbeidstakarane å få oversikt over konsekvensane
av å velje ulike kombinasjonar av ordningar.
Desse medlemene viser til at departementet har
funne det føremålstenleg at ein del av problemstillingane
knytta til høvetalsprinsippet, skal søkjast løyst gjennom
utarbeiding av forskrifter, jf. brev frå finansministeren
til Arbeiderpartiet av 12. februar 2002. Dette gjeld mellom
anna fastsetjing av maksimale grenser for innskott. I brevet står
det vidare:
«Videre må ordningene samlet utformes
slik at hensynet til forholdsmessighet ivaretas. På bakgrunn av
at pensjonsutfordringene som kombineres har helt ulike karakteristika,
vil det vere betydelige utfordringer knyttet til dette.»
Desse medlemene understrekar at høvetalsprinsippet
er svært sentralt i pensjonssystemet, og desse medlemene skulle
difor gjerne sett at dette var ivaretatt i forslag til lovtekst
og ikkje vist til føresegnene.
Desse medlemene går difor imot å innføre lovføresegner
om kombinerte pensjonsordningar og går imot forslag til
nytt avsnitt III i kapittel 2 i lov om foretakspensjon, om endring
av § 10-3 i denne loven og om nytt avsnitt III
innskuddspensjonsloven.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at lovforslaget har sin bakgrunn i Stortingets flertalls standpunkt
nedfelt i Innst. O. nr. 110 (2000-2001) om å legge til
rette for kombinerte pensjonsordninger.
Disse medlemmer har merket seg at høringsinstansene
i hovedsak er positive til innføring av kombinerte pensjonsordninger.
At kombinerte ordninger er kompliserte, og kan vise seg å ha
marginal betydning, må ikke være et hinder for
at ordningene tillates.
Disse medlemmer ber om at det så snart
som mulig utformes forskrifter for å fastsette regler om innskuddsgrenser.
Før slik forskrift er på plass vil neppe kombinerte
ordninger bli tilbudt.
Disse medlemmer viser for øvrig til at
flertallet allerede i Innst. O. nr. 110 (2000-2001) var klar over
at det ikke er mulig å utforme et regelverk for kombinerte
ordninger som helt ut sikrer at det ikke vil kunne oppstå utilsiktede
forskjeller når det gjelder samlede pensjonsytelser for
ellers sammenlignbare medlemmer. Forslaget til lov om foretakspensjon § 2-12
annet ledd bokstav c gir imidlertid myndighetsadgang til å gripe
inn når og hvis det enkelte foretak ikke sørger
for å unngå forskjellsbehandling mellom arbeidstagere
så langt det er mulig.
Ordlyden i lov om foretakspensjon § 8-1 annet ledd
kan skape tvil om midler knyttet til fripolise som er utstedt til
et medlem som fortsatt er ansatt i foretaket, er del av pensjonsordningens
midler.
Det er departementets oppfatning at fripoliser skal behandles
likt uavhengig av om de er utstedt til personer som har sluttet
i foretaket eller til personer som fortsatt er ansatt i foretaket
og er medlem i pensjonsordningen.
Departementet foreslår å endre lov om foretakspensjon § 8-1
annet ledd slik at det klargjøres at midler knyttet til
alle fripoliser skal holdes utenfor pensjonsordningens midler.
Fleirtalet i komiteen, alle unnateke
medlemene frå Framstegspartiet, viser til brev frå finansministeren
til Sosialistisk Venstreparti av 11. februar 2002, der
det vert gjort nærare greie for ordninga med fripolisar.
Forslaget er ei presisering av det som allereie følgjer
av gjeldande rett, og vil gjere det klart at midlar til fripolisar
skal haldast utanfor midlane i pensjonsordninga. Fripolise utgjer
etter lov om foretakspensjon § 4-9 eit eige rettstilhøve
mellom den som har tatt imot fripolisen, og livsforsikringsselskapet
eller pensjonskassa som har skrive ut fripolisen. Dette vil mellom
anna føre til at fripolisen vert lagt til premiereserven,
og gir grunnlag for auka ytingar frå pensjonen til medlemen.
I tillegg er det viktig at det er eigaren av fripolisen, ikkje føretaket,
som har rett til å krevje midlar knytta til fripolisar
overført til eit anna livsforsikringsselskap.
Fleirtalet viser til at forslaget er ei presisering av
gjeldande rett, og sluttar seg til forslaget om endring i lov om
foretakspensjon § 8-1 andre ledd.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til fellesbrev fra FNH, NHO og Pensjonskasseforeningen, hvor det
fremgår at administrasjonskostnadene kan være
svært høye knyttet til alle fripoliser som er
foreslått holdt utenfor pensjonsordningens midler.
Disse medlemmer viser til at poenget med fripoliser
er å sikre at medlemmer av en pensjonsordning ikke taper
rett til allerede opptjente ytelser når pensjonsordningen
lukkes, opphører eller endres på annen måte.
Sikring av denne retten kan bestå ved at dekningene blir
stående som fullt betalte i ordningen rettighetshaveren
er medlem av selv om det ikke utstedes fripolise.
Disse medlemmer går på denne
bakgrunn imot forslaget om endring i lov om foretakspensjon § 8-1
annet ledd.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen fremme eventuelle supplerende
endringsforslag til lov om foretakspensjon for å sikre
retten til opptjente ytelser for medlemmer i pensjonsordning uten
utstedelse av fripoliser. Utstedelse av fripoliser til fratrådte
medlemmer av pensjonsordning endres ikke.»
Bare livsforsikringsselskaper og pensjonskasser kan tilby ytelsesbaserte
pensjonsordninger etter lov om foretakspensjon. Dette skyldes at
slike ordninger innebærer forsikringsvirksomhet. Livsforsikringsselskaper
og pensjonskasser har derfor lang tradisjon for å tilby
skattestimulerte pensjonsordninger til private foretak. Det skattestimulerte
pensjonsmarkedet utgjør også en betydelig del
av livsforsikringsselskapenes samlede virksomhet. Etter at innskuddspensjonsloven trådte
i kraft 1. januar 2001 har også banker og verdipapirfond
anledning til å tilby pensjonsordninger til foretakssektoren
på tilsvarende skattevilkår.
For å tilby hele produktspekteret innenfor innskuddspensjonsloven
kreves ulike konsesjoner. Konsesjon innenfor en type virksomhet
vil videre kunne være uforenlig med annen virksomhet, ved
at det for eksempel ikke kan bli gitt konsesjon til samme selskap
både som bank og forsikringsselskap. Den nevnte skattestimuleringen
av typiske spareprodukter har medført økt næringsinteresse
for avgrensning av de ulike aktørenes virkeområde,
altså hvilken virksomhet som kan drives med en bestemt
konsesjon og hvilken virksomhet som vil være annen næringsvirksomhet.
I denne sammenheng er det ved flere anledninger tatt opp spørsmål
om hvilke innholdsmessige krav som gjelder for produkter som selges
av norske livsforsikringsselskaper. Særlig gjelder
dette for livsforsikringsselskaper som tilbyr produkter
med investeringsvalg.
Livsforsikringsselskaper har lang tradisjon for å inngå kontrakter
hvor de overtar risiko knyttet til forsikredes liv eller helse.
I oppsparingsperioden er det ikke knyttet slik risiko til å forvalte
pensjonskapital etter innskuddspensjonsloven, men ved pensjonsalder kan
pensjonskapitalen konverteres til en pensjonsforsikring med såkalt
dødelighetsarv. Det kan også inntas i regelverket
for ordningen at midlene skal konverteres til pensjonsforsikring.
Da innskuddspensjonsloven trådte i kraft 1. januar 2001 åpnet
Finansdepartementet gjennom en forskriftsendring for at livsforsikringsselskaper
kan forvalte pensjonskapital i innskuddsordninger uavhengig av om
kapitalen ved pensjonsalder skal konverteres til et produkt med
dødelighetsarv, forutsatt at kapitalen blir gitt en garantert
avkastning i livsforsikringsselskapet. I Ot.prp. nr. 42 (2000-2001)
ble de nærmere kravene til risikoelement drøftet,
og departementet opplyste videre at det ville ta initiativ for å få undersøkt
forståelsen og praktiseringen av kravet til risikoelement
for slike produkter i enkelte EU-land. I brev av 23. mai
2001 ba Finansdepartementet Kredittilsynet blant annet undersøke
praksis i andre land vedrørende virksomhetsbegrensninger
i livsforsikringsselskaper.
Kredittilsynets vurderinger ble sendt til Finansdepartementet
i brev av 5. september 2001. Problemstillingene har til
dels også blitt håndtert parallelt i Banklovkommisjonen,
jf. NOU 2001:24 «Ny livsforsikringslovgivning» kapittel
3, og i tillegg har Finansnæringens Hovedorganisasjon (FNH)
på eget initiativ fått utarbeidet en rapport som
redegjør for situasjonen i tre land som en kan forvente
har en relativt liberal fortolkning av kravet til forsikringselement. Vurderingene
av hvilke krav som følger av EØS-forpliktelsene
og forståelsen av andre lands praksis er noe forskjellig
i de vurderinger som er foretatt. Etter departementets vurdering
gjenspeiler dette at de spørsmål som reises er
komplekse og at EØS-forpliktelsene er svært generelt
utformet. Ut fra dette er det vanskelig å komme fram til
en presis avgrensning både av hvilken virksomhet norske
myndigheter kan og ikke kan tillate at livsforsikringsselskapene
deltar i innenfor den avgrensning som følger av livdirektivene.
Vurderingen av hvilke virksomhetsbegrensninger som følger
av EØS-reglene i relasjon til forvaltning av pensjonskapital
i innskuddsordninger vil derfor måtte baseres på et
visst skjønn. Skjønnsspørsmålene
vil særlig være knyttet til om forsikringselementet
skal være obligatorisk eller frivillig for medlemmene i
ordningen, og på hvilket tidspunkt forsikringselementet skal
være til stede.
Gjeldende rett er omtalt i punkt 4.2 i proposisjonen og bakgrunnen
for de vurderinger som nå er gjort er omtalt i punkt 4.3
i proposisjonen. I punkt 4.4 omtales forholdet til EU/EØS-retten,
mens Banklovkommisjonens vurderinger er gjengitt i punkt 4.5. Kredittilsynets
vurderinger er gjengitt i punkt 4.6.
Departementet viser til oversikten over gjeldende norske regler
om livsforsikringsselskapers virksomhet (punkt 4.2 i proposisjonen).
Som der nevnt inneholder lov om forsikringsvirksomhet § 7-1
forbud mot at livsforsikringsselskaper driver virksomhet som ikke har
naturlig sammenheng med livsforsikring. Virksomhetsområdet
for livsforsikringsselskaper er nærmere fastlagt gjennom
forskrift 18. september 1995 nr. 797 om inndeling i forsikringsklasser
som grunnlag for konsesjonstildeling. Det framgår videre
(punkt 4.3 i proposisjonen) at pensjonsordninger med innskuddspensjon
hittil har vært antatt å være et kapitaliseringsprodukt,
og at forskriftens bestemmelse om kapitaliseringsprodukter har vært
forstått slik at det stilles krav om avkastningsgaranti
fra selskapets side. På denne bakgrunn er det hittil ikke åpnet
for at livsforsikringsselskaper over lengre tid forvalter
pensjonskapital i pensjonsordninger med innskuddspensjon uten at
selskapet gir avkastningsgaranti, jf. drøftelsen i Ot.prp.
nr. 42 (2000-2001) kapittel 4.
Det framgår av Ot.prp. nr. 42 (2000-2001) at det da
proposisjonen ble framlagt forelå betydelig usikkerhet
med hensyn til hva som ville være den riktige tolkingen
av de relevante bestemmelser i EUs første livsforsikringsdirektiv,
og at dette ble vektlagt av departementet. Etter departementets
syn var det derfor behov for å klarlegge EU-landenes forståelse
og praktisering av EU-regelverket på dette området
før en i tilfelle endret de norske bestemmelsene. Dette
har en søkt å gjøre så langt
som praktisk mulig på det nåværende tidspunkt
ved den kartlegging av praksis i EU-landene som blant annet Kredittilsynet
har utført. På denne bakgrunn legger departementet
nå til grunn at den tolkning av EUs regelverk på dette
området som det er redegjort for ovenfor, kan tas som utgangspunkt ved
vurderingen av hvordan det norske lov- og forskriftsverket bør
utformes.
Etter departementets vurdering vil hensynet til å motvirke
uønsket risikoeksponering i livsforsikringsselskapene og
soliditets- og tilsynsmessige hensyn, ikke tilsi at en begrenser
norske livsforsikringsselskapers adgang til å tilby pensjonsordninger
basert på innskuddspensjon med investeringsvalg i forhold
til de rammer for slik virksomhet EU-regelverket på området
må antas å inneholde. Generelt vil departementet følge
utviklingen i tiden framover både i forhold til regelutviklingen
og praksis i andre land, og i forhold til eventuell rettspraksis
i forhold til første livsforsikringsdirektiv.
Departementet viser videre til finanskomiteens uttalelser i Innst.
O. nr. 85 (2000-2001) (gjengitt i punkt 4.3 i proposisjonen) hvor
det fra komitéflertallets side anmodes om at
«… departementet foretar de nødvendige
avklaringer som sikrer målsettingen om at livsforsikringsselskapene
kan forvalte innskuddspensjonsprodukter uten rentegaranti på konkurransedyktige
vilkår i forhold til konkurrenter som opererer i innskuddspensjonsmarkedet.»
Departementet antar på denne bakgrunn at det ikke vil
være aktuelt å videreføre særlige
norske regler som begrenser livsforsikringsselskapenes adgang til å overta
pensjonsordninger med innskuddspensjon i forhold til de rammer som
bestemmelsene i første livsforsikringsdirektiv må antas å fastlegge.
Det vises til at slike særlige regler ville kunne motvirke
effektiv konkurranse mellom de ulike typer av institusjoner som
må antas å ville engasjere seg i det norske innskuddspensjonsmarkedet.
Departementet ser at det er fordeler i at en nå, på samme
måte som i flere andre EU-land, søker å legge
forholdene til rette for et fullt integrert marked for langsiktig
pensjonssparing i form av innskuddspensjon. Dette må antas å være
så vel i livsforsikringsselskapenes som bedriftenes og
arbeidstakernes interesse.
Departementet vil vurdere i hvilken utstrekning det vil være
behov for endringer i gjeldende regelverk for å bringe
regelverket i samsvar med de vurderinger det ovenfor er gitt uttrykk
for. Teknisk sett vil endringene i tilfelle kunne gjennomføres
ved endring av forskrift 18. september 1995 nr. 797 om
inndeling i forsikringsklasser som grunnlag for konsesjonstildeling klasse
III Livsforsikring med investeringsvalg og klasse VI Kapitaliseringsprodukter.
Det har vært reist spørsmål om livsforsikringsselskaper
kan tilby pensjonsordninger basert på innskuddspensjon
med investeringsvalg innenfor klasseforskriften klasse V Forvaltning
av midlene i pensjonskasser og andre pensjonsinnretninger. Slik forvaltning
skjer også uten risiko knyttet til person og uten avkastningsrisiko
for selskapet, men avviker ellers etter sin art vesentlig fra de
pensjonsprodukter selskapene tilbyr bedriftene og arbeidstakerne.
Kredittilsynets kartlegging av praksis i EU-landene viser at det
ikke vil være i samsvar med EU-regelverket på området å utvide
denne forsikringsklasse til å omfatte pensjonsordninger
med innskuddspensjon. Departementet legger denne oppfatning til
grunn.
Komiteen viser til departementet sine
vurderingar, og tek desse til vitande.
Etter kredittilsynsloven § 9 skal Kredittilsynets utgifter
utliknes på de institusjoner som er under tilsyn «ved
begynnelsen av budsjettåret». Dette innebærer
at alle som er under tilsyn ved begynnelsen av et år, skal være
med på å dekke Kredittilsynets utgifter i dette året.
Det har vært lagt til grunn at «ved begynnelsen» av året
ikke betyr pr. 1. januar, men at begrepet strekker seg
et stykke utover i året.
Departementet slutter seg til forslaget i høringsnotatet
(omtalt i proposisjonen punkt 5.3.2) om at Kredittilsynets utgifter
skal utliknes på institusjoner som er under tilsyn «i
budsjettåret». Dette vil etter departementets
vurdering gi en mer rettferdig fordeling av utgiftene i tilfeller
der nye typer av institusjoner kommer under tilsyn i løpet
av året. Det må påregnes at Kredittilsynet
vil ha et betydelig arbeid med forberedelse av tilsynet mv. i forkant
av at institusjonene kommer under tilsyn. Forberedelsen av tilsynet
med børsvirksomhet er et eksempel på dette. Også for
enkeltinstitusjoner som etableres i løpet av året
vil Kredittilsynet regelmessig kunne ha et betydelig arbeid med
søknad om konsesjon mv. Departementet slutter seg til vurderingen
i høringsnotatet om at det anses mer rimelig at institusjonene
bidrar til å dekke disse utgiftene selv, framfor at de
dekkes av de andre grupper av institusjoner under tilsyn.
Det legges i høringsnotatet til grunn at beregningen
av tilsynsutgiften for institusjonene som kommer under tilsyn i
løpet av året, ikke vil reise avgjørende problemer.
For så vidt gjelder de institusjoner hvor tilsynsutgiftene
beregnes på grunnlag av et inntektsbegrep, må det
antas at institusjoner som bare har vært under tilsyn en
del av året vil ha en forholdsmessig redusert inntekt.
Departementet slutter seg til denne vurderingen.
For enkelte grupper av institusjoner beregnes tilsynsutgiften
på grunnlag av et beholdningsbegrep, eksempelvis forvaltningskapital.
Det følger av kredittilsynsloven § 9
annet ledd første punktum at det da er «størrelsen
av institusjonenes forvaltningskapital ved begynnelsen av året» som
skal legges til grunn, likevel slik at departementet for hvert år
fastsetter et minste og et høyeste beløp som kan
utliknes på den enkelte institusjon innen hver gruppe.
Det er i høringsnotatet lagt til grunn at det for institusjoner
som kommer under tilsyn i løpet av året, må være
forvaltningskapitalen ved oppstart av virksomheten som er det relevante beregningsgrunnlaget.
Det legges videre til grunn at forvaltningskapitalen på dette
tidspunktet normalt vil være av beskjeden størrelse.
Departementet slutter seg til disse vurderingene. For å klargjøre
at det for disse institusjonene vil være forvaltningskapitalen
på det tidspunkt institusjonen kom under tilsyn som skal
legges til grunn, foreslår departementet at dette lovfestes i
kredittilsynsloven § 9 annet ledd.
Det er under høringen påpekt at det bør
vurderes avkortingsmekanismer også for regnskapsførere
som kommer under tilsyn i løpet av året. Det vises
til at alle regnskapsførere utliknes med ett og samme beløp
pr. år, og at dette ikke vil gi noen avkorting for regnskapsførere
som kommer under tilsyn i løpet av året. Departementet
viser til at fordelingen av utgiftene for regnskapsførerne
skjer etter regler fastsatt av departementet, og legger til grunn
at spørsmålet vil vurderes nærmere uavhengig
av forslaget til lovendringer. Departementet vil i denne sammenheng
likevel vise til omtalen ovenfor om at Kredittilsynet regelmessig
vil ha et betydelig arbeid med søknad om konsesjon mv. for
nye institusjoner som kommer under tilsyn i løpet av året.
For øvrig nevnes at forslaget til lovendring ikke vil
få noen betydning for institusjoner som opphører å være
under tilsyn i løpet av året. Slike institusjoner
utliknes som hovedregel for det året da de går
bort fra å være under tilsyn. Kredittilsynets
utgifter i et år skal etter dette utliknes på de
institusjoner som er under tilsyn hele året, samt de institusjoner
som kommer under tilsyn eller går bort fra å være
under tilsyn i løpet av året. Tilsynsutgiftens
størrelse vil for den enkelte institusjon bli beregnet
etter de regler som følger av kredittilsynsloven § 9
annet ledd. Som nevnt ovenfor foreslås det her en endring
for så vidt gjelder institusjoner som kommer under tilsyn
i løpet av året, og hvor det er forvaltningskapitalen
som skal legges til grunn for beregning av tilsynsutgiften.
Departementet foreslår etter dette en endring i kredittilsynsloven § 9
første ledd slik at Kredittilsynets utgifter skal utliknes
på institusjoner som er under tilsyn «i budsjettåret».
Det foreslås videre en endring i lovens § 9
annet ledd slik at det for de institusjoner som kommer under tilsyn
i løpet av året, og hvor tilsynsutgiften skal
beregnes på grunnlag av forvaltningskapital, vil være
forvaltningskapitalen på det tidspunkt institusjonen kom
under tilsyn som skal legges til grunn.
I kredittilsynsloven § 9 annet ledd er det
gitt nærmere regler for hvordan utgiftene skal fordeles
innen den enkelte tilsynsgruppe. Det følger av bestemmelsens
annet ledd sjette punktum at for gruppen som omfattes av § 1
første ledd nr. 9 og 10 «fastsetter departementet
et beløp særskilt». § 1
første ledd nr. 9 omfatter i dag «revisorer og
revisjonsselskaper som er godkjent etter revisjonsloven» og
nr. 10 omfatter «børser og autoriserte markedsplasser».
Kredittilsynet viser i høringsnotatet til at det ikke synes å ha
vært foretatt noen særskilt vurdering av spørsmålet
om beregningsmåten for utlikningen for revisorer og revisjonsselskaper
og for børser og autoriserte markedsplasser. For disse
gruppene av institusjoner er derfor regelen for utlikningen i dag
at departementet fastsetter «et beløp særskilt».
Departementet er enig i at det vil være hensiktsmessig
at tilsynsutgiftene for de aktuelle gruppene fordeles etter regler
som fastsettes av departementet. For revisorer og revisjonsselskaper
vil en kunne videreføre den praksis for utlikning en har
i dag. For gruppen børser og autoriserte markedsplasser
legges det opp til første gangs utlikning for budsjettåret
2001. Av hensyn til å kunne foreta utlikning på en
hensiktsmessig måte i forhold til den videre utvikling
og organisering av slike markedsplasser, vil det etter departementets
vurdering være en fordel at de nærmere kriterier for
utlikningen skal skje etter regler fastsatt av departementet.
Departementet slutter seg etter dette til forslaget i høringsnotatet
om at gruppene i kredittilsynsloven § 1 nr. 9
og 10 omfattes av fordelingsregelen i § 9 annet ledd
femte punktum i stedet for sjette punktum. § 9 annet
ledd sjette punktum foreslås opphevet.
Etter lov om betalingssystemer mv. er Kredittilsynet pålagt
enkelte oppgaver i forhold til systemer for betalingstjenester og
verdipapiroppgjørssystemer. Loven gir ikke Kredittilsynet
noen eksplisitt hjemmel for å føre tilsyn med
innretningene. Slik hjemmel følger heller ikke av kredittilsynsloven.
Følgelig har Kredittilsynet ikke hjemmel for å utlikne
utgifter ved tilsynet på systemer for betalingstjenester
eller verdipapiroppgjørssystemer.
Departementet er enig i vurderingen i høringsnotatet
om at Kredittilsynets arbeid knyttet til lov om betalingssystemer
vil være en fordel og av betydning for de fleste aktører
i finans- og verdipapirmarkedet. Departementet slutter seg derfor
til forslaget i høringsnotatet om at utgiftene til dette
arbeidet fordeles på institusjonene på samme måte
som utgiftene til tilsynet med overholdelsen av de alminnelige bestemmelser om
verdipapirhandel. Dette innebærer at utgiftene skal fordeles
etter omfanget av tilsynsarbeidet på de ulike gruppene
av institusjoner under tilsyn, med unntak av eiendomsmeglerforetak,
inkassoforetak, revisorer, revisjonsselskap, regnskapsførere,
regnskapsførerselskap og regnskapsførerlag. Det
vises til forslaget til endring i kredittilsynsloven § 9
første ledd tredje punktum.
Det er i høringsnotatet foreslått at endringene
i kredittilsynsloven settes i kraft straks, med virkning for utlikningen
for 2001. Bakgrunnen for dette forslaget er at den nye børsloven
trådte i kraft 31. mars 2001, og at Oslo Børs
på dette tidspunktet kom under tilsyn av Kredittilsynet.
Det er i avsnitt 5.3 i proposisjonen foreslått at kredittilsynsloven § 9
blir endret slik at Kredittilsynets utgifter skal utliknes på de
institusjoner som er under tilsyn «i budsjettåret».
Dersom denne regelen gjøres gjeldende for utlikningen for 2001,
betyr det at Kredittilsynets utgifter i 2001 til forberedelse av
tilsyn for børsen, kan utliknes på Oslo Børs.
Som omtalt under avsnitt 5.3 i proposisjonen, har Kredittilsynet
hatt et betydelig arbeid med forberedelse av tilsyn med børsen,
utarbeidelse av nye standarder og krav mv., og det anses rimelig
at disse utgiftene dekkes av børsen selv i stedet for å bli
utliknet på de øvrige institusjonene under tilsyn.
Høringsinstansene, herunder Oslo Børs, har ikke
hatt merknader til dette.
Departementet slutter seg til forslaget i høringsnotatet
om at de foreslåtte endringene i kredittilsynsloven settes
i kraft straks og gis virkning for utlikningen for 2001. Departementet
slutter seg til den begrunnelse som er gitt for forslaget i høringsnotatet,
og viser til at dette må anses å gi den mest rimelige
fordelingen av Kredittilsynets utgifter i 2001 i tilknytning til
at børsen kom under tilsyn. Det vises også til
at ingen høringsinstanser har hatt innvendinger mot forslaget. Selve
utlikningen for 2001 vil i henhold til vanlig praksis bli gjennomført
i 2002.
Komiteen sluttar seg til forslag til
endringar i kredittilsynslova § 9 med føresegner
for iverksetjing.
Det foreslås at lov om Statens Banksikringsfond oppheves.
Videre foreslås enkelte endringer i andre lover som følge
av forslaget om opphevelse av lov om Statens Banksikringsfond. Forslaget
om å oppheve lov om Statens Banksikringsfond har ikke vært
på alminnelig høring.
Statens Banksikringsfond ble etablert for å hjelpe forretnings-
og sparebanker som følge av bankkrisen på slutten
av 1980-tallet og begynnelsen av 1990-tallet. Statens Banksikringsfond
ga blant annet støttelån til bankenes egne sikringsordninger.
Bankenes sikringsordninger er i dag regulert i banksikringsloven.
Som følge av bankkrisen ble Statens Banksikringsfond
en betydelig eier i norsk banknæring. Disse eierinteressene
er gradvis avhendet, dels ved salg i markedet og dels gjennom salg
til Statens Bankinvensteringsfond. Statens Banksikringsfond eier
ikke lenger noen aksjer, og departementet legger til grunn at det
heller ikke vil bli aktuelt for Statens Banksikringsfond å yte
lån til bankenes sikringsfond, eller erverve aksjer, grunnfondsbevis
eller andre egenkapitalinstrumenter i norske banker, eller stille
egenkapitalgarantier overfor norske banker slik situasjonen for
bankene er nå. På denne bakgrunn, og med henvisning
til departementets uttalelse i forbindelse med vedtakelsen av lov
om sikringsordninger for banker og offentlig administrasjon mv.
av finansinstitusjoner, er det etter departementets syn ikke lenger
behov for lov om Statens Banksikringsfond. Etter departementets
syn er det ikke bestemmelser i lov om Statens Banksikringsfond som
trengs for andre formål. Det er derfor ikke nødvendig å videreføre
noen av bestemmelsene ved å ta dem inn i annen finanslovgivning.
Lov om Statens Banksikringsfond bør derfor etter departementets
syn oppheves.
Fondets nåværende kapital (overskuddslikviditet) utgjør
ca. 70 mill. kroner pr. november 2001, og er plassert som kontolån
til staten. Opphevelsen av loven bør imidlertid etter departementets
syn ikke tre i kraft før fondet er avviklet og fondets
midler er tilbakeført til statskassen, jf. lov om Statens
Banksikringsfond § 10. Departementet foreslår
derfor at Kongen gis myndighet til å bestemme når
opphevelsen av lov om Statens Banksikringsfond skal tre i kraft.
Fra samme tidspunkt foreslår departementet at det også gjennomføres
endringer i andre lover som inneholder henvisning til Statens Banksikringsfond
(tekniske endringer). Dette gjelder forretningsbankloven § 3
annet ledd og § 11 tredje ledd, finansieringsvirksomhetsloven § 2-2
annet ledd nr. 7, lov om Statens Bankinvesteringsfond § 4
første ledd og § 5 første ledd
bokstavene d og e, banksikringsloven § 2-15 (1)
og § 4-3 (2), verdipapirhandelloven § 2a-1
første ledd nr. 6, § 2a-4 og § 4-3
annet ledd og skatteloven § 2-30 (1) bokstav k
nr. 3.
Komiteen sluttar seg til forslag om
endring i forretningsbanklova § 3 annet ledd og § 11
fjerde ledd (oppheving av unntaket frå andre punktum),
finansieringsvirksomhetslova § 2-2 annet ledd
nr. 7, lov om Statens Bankinvesteringsfond § 4
første ledd og § 5 første ledd
bokstavane d og e, banksikringslova § 2-15 første
ledd og § 4-3 annet ledd, verdipapirhandellova § 2a-1
første ledd nr. 6, § 2a-4 og § 4-3
annet ledd og skattelova § 2-30 første
ledd bokstav k nr. 3.
EØS-komiteen vedtok 25. januar 2001 å endre EØS-avtalens
vedlegg XV (Statsstøtte) til også å omfatte
kommisjonens direktiv 2000/52/EF om endring av
innsynsdirektivet (kommisjonens direktiv 80/723/EØF
om innsyn i medlemsstatenes økonomiske forbindelser med
offentlige foretak). Fristen for å gjennomføre
direktivet utløp 31. juli 2001.
Formålet med endringsdirektivet er særlig å kunne overvåke
mulig kryssubsidiering mv. i strid med prinsippene om ulovlig statsstøtte
i EF-traktaten og tilsvarende i EØS-avtalen når
det gjelder foretak som er gitt særlige eller eksklusive
rettigheter eller er tillagt oppgaven å utføre
tjenester av allmenn økonomisk betydning, jf. EØS-avtalens
artikkel 59.
Det er i St.prp. nr. 73 (2000-2001) lagt til grunn at gjennomføringen
av direktivet nødvendiggjør lovendring, slik at
Stortingets samtykke til godkjenning av EØS-komiteens beslutning
er nødvendig. Stortinget har gitt slikt samtykke etter
innstilling fra næringskomiteen i Innst. S. nr. 291 (2000-2001).
I Finansdepartementets brev 15. juni 2001 ble Kredittilsynet
bedt om å utarbeide et lovforslag som kunne gjennomføre
endringsdirektivet i norsk rett. Kredittilsynet oversendte sitt
lovforslag til Finansdepartementet i brev 14. september
2001. Finansdepartementet sendte forslaget på høring
med frist 9. november 2001.
Finansdepartementet fremmer forslag til endringer i regnskapsloven.
Det foreslås en ny bestemmelse i regnskapsloven som gir
Kongen hjemmel til å fastsette nærmere regler
i forskrift for å bidra til kontroll med at bestemmelsene
i EØS-avtalen artikkel 59 blir overholdt. Med hjemmel i
en slik lovbestemmelse vil det kunne fastsettes en forskrift som
vil sikre full gjennomføring av EØS-regler som
svarer til kommisjonsdirektiv 2000/52/EF. Gjeldende
rett, EØS-retten, Kredittilsynets forslag og høringsinstansenes
merknader er omtalt i punkt 7.2 til 7.5 i proposisjonen.
I likhet med Justisdepartementet og Nærings- og handelsdepartementet
mener departementet at gjennomføringen av de mer tekniske
bestemmelsene i direktivet bør skje i forskrift. For det
første er de enkelte lovbestemmelsene av teknisk karakter.
For det andre antas reglene å få konsekvenser
for et forholdsvis begrenset antall foretak. Direktivforpliktelsene
inntrer blant annet ikke for foretak som har netto årsomsetning
på mindre enn 40 mill. euro, eller over 300 mill. kroner.
Høringsuttalelsene tyder også på at reglene ikke
vil gjelde et stort antall foretak. Systematisk passer det for øvrig
bedre å samle regler om regnskap og rapportering til myndighetene
i bestemmelser knyttet til regnskapsloven. Etter departementets
syn vil derfor regelverket bli mer oversiktlig og brukervennlig
ved at det inntas i en forskrift til regnskapsloven, framfor i en
egen lov, slik Kredittilsyent foreslo. For øvrig vises
det til EØS-avtalens artikkel 7 b) hvor det heter at rettsakter
som tilsvarer et EØF-direktiv skal overlate til avtalepartenes
myndigheter å bestemme formen og midlene for gjennomføring.
Våre EØS-forpliktelser er således ikke
til hinder for en slik løsning.
Departementet foreslår derfor å ta inn en hjemmel i
nytt kapittel 9 i regnskapsloven til at Kongen kan gi nærmere
regler i forskrift om utforming, revisjon, registrering, dokumentasjon
og oppbevaring av slike oppgaver. Det foreslås videre at
Kongen kan også gi regler om innsendingsplikt til offentlige
myndigheter av oppgaver som nevnt i første punktum og om
innsyn for offentlige myndigheter og andre i registrerte regnskapsopplysninger
og regnskapsmateriale.
De materielle spørsmål som drøftes
av Kredittilsynet og høringsinstansene vil vurderes nærmere
i arbeidet med å fastsette en forskrift.
Komiteen sluttar seg til forslag til
nytt kapittel 9 i regnskapslova og flytting av kapittel 9 med §§ 9-1 til
9-4 til nytt kapittel 10.
Forslagene i Ot.prp. nr. 80 (2000-2001) om tiltak mot ulovlig
innsidehandel ble i all hovedsak fulgt opp av finanskomiteen, jf.
Innst. O. nr. 111 (2000-2001). I finanskomiteens innstilling ble
imidlertid verdipapirhandelloven § 7-1 fjernet
fra listen i verdipapirhandelloven § 14-3 over
bestemmelser som er straffesanksjonert. Stortinget vedtok lovendringen
i tråd med komiteens innstilling. Departementet legger
til grunn at lovendringen på dette punkt skyldes en inkurie,
og foreslår derfor å gjeninnføre straffehjemmelen
ved brudd på verdipapirhandelloven § 7-1.
Komiteen sluttar seg til forslaget
om endring av verdipapirhandellova § 14-3.
Kombinerte pensjonsordninger vil innebære at foretak
må fastsette og vedlikeholde to regelverk, og forholde
seg til to sett av lov- og forskriftsbestemmelser. Kombinerte pensjonsordninger
vil derfor kunne innebære noe mer administrasjon for foretaket
enn om foretaket kun hadde én pensjonsordning. Man legger imidlertid
til grunn at foretak som oppretter kombinerte pensjonsordninger
har ansett at fordelene ved en slik løsning oppveier eventuelle
ulemper.
Det vil for arbeidstaker kunne være krevende å få oversikt
over samlede ytelser fra pensjonsordningene, noe som fordrer at
arbeidsgivere og institusjoner benytter ressurser til å gi
tilstrekkelig og god informasjon.
Innføringen av kombinerte ordninger vil innebære at
bestemmelsene i lover og forskrifter blir noe mer komplekse. Dette
vil kunne medføre noe økt ressursbruk for myndigheter
som utvikler og vedlikeholder regelverket, i hovedsak Finansdepartementet
og Kredittilsynet. Dersom ordningene får et visst omfang,
vil dette også gjelde Kredittilsynet i egenskap av tilsynsmyndighet.
Kredittilsynets utgifter utliknes imidlertid på tilsynsenhetene.
Hvis adgangen til å ha kombinerte ordninger fører til økt
utbredelse av skattefavoriserte tjenestepensjonsordninger, vil det
gi økt provenytap for staten. Det er imidlertid ikke holdepunkter
for å si om omfanget vil øke av noen betydning
på bakgrunn av en slik adgang. Skattefradrag ved foretakets
innbetaling til administrasjonsreserve, jf. forslag til skatteloven § 6-46
første ledd bokstav f og forslag til lov om foretakspensjon § 2-12
fjerde ledd, vil også innebære noe provenytap
for staten. Det er vanskelig å anslå størrelsesorden
på bakgrunn av usikkerhet med hensyn til omfanget og utformingen
av kombinerte pensjonsordninger.
Den foreslåtte presiseringen i lov om foretakspensjon § 8-1
annet ledd vil ikke ha økonomiske eller administrative
konsekvenser.
Lovendringene i kredittilsynsloven § 9 om utlikning
av Kredittilsynets utgifter antas å ha beskjedne økonomiske
og administrative konsekvenser.
For private institusjoner som kommer inn under Kredittilsynets
tilsyn i løpet av budsjettåret, innebærer lovendringene
at disse nå vil bli utliknet for sin forholdsmessige andel
av Kredittilsynets utgifter for det aktuelle år. Beregningskriterier
knyttet til omsetning og lignende medfører likevel at belastningen
ikke antas å bli uforholdsmessig stor. Samtidig vil de øvrige institusjoner
under tilsyn få en samlet tilsvarende reduksjon i de utliknede
beløp.
For det offentlige vil endringene ikke påvirke det samlede
utlikningsbeløp eller få andre konsekvenser for
statsbudsjettet. Administrativt arbeid med utlikningen antas ikke å bli
påvirket i nevneverdig grad.
Forslaget om opphevelse av loven om Statens Banksikringsfond
innebærer at kapitalen til Statens Banksikringsfond tilbakeføres
til statskassen. Pr. november 2001 utgjorde fondets kapital (overskuddslikviditet)
ca. 70 mill. kroner som er plassert som kontolån i staten.
Gjennomføringen av endringsdirektiv til innsynsdirektivet
i norsk rett antas å få beskjedne økonomiske og
administrative konsekvenser da forpliktelsene antas å omfatte
et fåtall foretak.
Endringen i verdipapirhandelloven antas ikke å få økonomiske
og administrative konsekvenser.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Sosialistisk Venstreparti og Kystpartiet, tar dette til orientering.
Medlemene i komiteen frå Sosialistisk
Venstreparti og Kystpartiet viser til merknad under kapittel
1 der desse medlemene går imot forslag til kombinerte pensjonsordningar. Desse
medlemene tek elles orienteringa til vitande.
I første ledd fastsettes
det at et foretak kan ha kombinerte pensjonsordninger. Foretaket
kan supplere en ytelsesbasert alderspensjonsordning med pensjonsordning
etter innskuddspensjonsloven eller med pensjonsordning med engangsbetalt
alderspensjon etter lov om foretakspensjon.
I annet ledd angis enkelte krav som
skal gjelde dersom foretaket har kombinerte pensjonsordninger.
I tredje ledd er det gitt hjemmel
til å gi nærmere forskriftsbestemmelser om utformingen
av kombinerte pensjonsordninger. Blant annet kan det fastsettes maksimale
innskuddsgrenser ved kombinerte pensjonsordninger for blant annet å hindre
at høytlønte overkompenseres for folketrygdens
fallende kompensasjonsgrad ved høyere lønn. Hjemmelen
vil for øvrig også kunne anvendes til å fastsette
nærmere regler dersom praktiseringen av kombinerte pensjonsordninger
skaper uheldige skjevheter eller problemer i forhold til prinsippet
om forholdsmessighet. Blant annet av denne grunn vil maksimal innskuddsgrense
kunne avhenge av ytelsesnivået i den ytelsesbaserte ordningen.
I femte ledd er det gitt en bestemmelse
om at foretaket kan tegne uførepensjon enten i tilknytning
til den ytelsesbaserte pensjonsordningen eller i tilknytning til begge
pensjonsordningene som inngår i den kombinerte ordningen.
Det er videre angitt at ved fastsettelse av uførepensjonens
totale størrelse etter § 6-3 skal den samlede
kombinerte ordning, dvs. både den ytelsesbaserte og den
innskuddsbaserte pensjonsordningen, legges til grunn.
Dersom foretaket velger å tegne uførepensjon
i tilknytning til begge pensjonsordningene, legger departementet
til grunn at uførepensjonen tegnet i tilknytning til den
ytelsesbaserte pensjonsordningen skal ha en størrelsesorden
fastsatt på grunnlag av den ytelsesbaserte alderspensjonen,
på tilsvarende måte som i tilfeller der foretaket
kun har en ytelsesbasert foretakspensjonsordning. Den resterende
uførepensjon tegnes da i tilknytning til den innskuddsbaserte
pensjonsordningen.
I tilfellet der uførepensjon er tegnet kun i tilknytning
til den ytelsesbaserte pensjonsordningen, skal det fastsettes i
regelverket at det skal ytes et tillegg til den uførepensjonen
som isolert sett ville følge av størrelsen på den
ytelsesbaserte alderspensjonen. Dette følger av at den
samlede kombinerte ordningen skal legges til grunn ved fastsettelse
av uførepensjonens størrelse etter § 6-3.
Det vises til omtale i avsnitt 2.4.4 i proposisjonen.
Det foreslås inntatt i første
ledd ny bokstav g at midler i premiefondet også kan
benyttes til å dekke kostnad i henhold til § 2-12
fjerde ledd. Det foreslås også en henvisning i annet ledd til første ledd bokstav g
slik at foretaket ikke kan bruke midler i premiefondet til dette
formål, med mindre premiefondet fortsatt er tilstrekkelig
til å sikre at årets premie og premien for neste år
blir betalt.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kystpartiet, viser
til merknader i kapittel 1 og slutter seg til forslaget til §§ 2-12
og 10-3 i lov om foretakspensjon.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til merknader i kapittel 1 med bl.a. forslag til § 2-12
annet ledd bokstav c. For øvrig slutter disse medlemmer seg
til forslaget om § 2-12 og § 10-3
i lov om foretakspensjon.
Medlemene i komiteen frå Sosialistisk
Venstreparti og Kystpartiet viser til merknad under kapittel
1 der desse medlemene går imot forslag til kombinerte pensjonsordningar. Desse
medlemene går difor imot forslag til §§ 2-12 og
10-3 i lov om foretakspensjon.
Det foreslås en bestemmelse om at et foretak som har
ordning med ytelsesbasert alderspensjon etter lov om foretakspensjon,
kan supplere denne med innskuddspensjonsordning i samsvar med bestemmelsene
gitt i eller i medhold av lov om foretakspensjon § 2-12.
Ved en inkurie er det i femte ledd første
punktum vist til fjerde ledd i stedet for tredje ledd. Det
foreslås at bestemmelsen rettes opp.
Det foreslås å rette opp bestemmelsens annet ledd slik at det henvises til første
ledd bokstav b og c. Ved en inkurie er det i dag vist til første
ledd bokstav c og d. Dette har sammenheng med at bestemmelsens annet
ledd ble foreslått endret i Ot.prp. nr. 78 (2000-2001)
samtidig som det forelå et forslag til endring av den samme
bestemmelsen i Ot.prp. nr. 42 (2000-2001).
Komiteen sluttar seg til forslag om
endring i § 7-4 og § 9-3 i innskuddspensjonslova.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Sosialistisk Venstreparti og Kystpartiet, viser til merknader
i kapittel 1 og slutter seg videre til forslaget til § 2-13
i innskuddspensjonsloven.
Medlemene i komiteen frå Sosialistisk
Venstreparti og Kystpartiet viser til merknad under kapittel
1 der desse medlemene går imot forslag til kombinerte pensjonsordningar. Desse
medlemene går difor imot forslag til § 2-13
i innskuddspensjonslova.
Forslag frå Arbeidarpartiet:
Forslag 1
I lov 24. mars 2000 nr. 16 om foretakspensjon gjøres
følgende endring:
§ 2-12 annet ledd bokstav
c skal lyde:
regelverket i pensjonsordningene skal utformes slik at
forskjellsbehandling mellom arbeidstakere unngås så langt
det er mulig når det gjelder samlet pensjon sett i forhold
til lønn og tjenestetid i foretaket.
Forslag frå Framstegspartiet:
Forslag 2
Stortinget ber Regjeringen fremme eventuelle supplerende endringsforslag
til lov om foretakspensjon for å sikre retten til opptjente
ytelser for medlemmer i pensjonsordning uten utstedelse av fripoliser. Utstedelse
av fripoliser til fratrådte medlemmer av pensjonsordning
endres ikke.
Komiteen viser til proposisjonen og til det som står framføre, og rår Odelstinget til å gjere slikt
vedtak til lov
om endringer i lov om foretakspensjon, innskuddspensjonsloven og enkelte andre lover (kombinerte pensjonsordninger mv.)
I
I lov 24. mars 2000 nr. 16 om foretakspensjon gjøres følgende endringer:
Kapittel 2 nytt avsnitt III skal lyde:
III. Kombinerte pensjonsordninger
§ 2-12 Adgang til å ha kombinerte pensjonsordninger
(1) Et foretak som har ordning med ytelsesbasert alderspensjon etter loven her, kan supplere denne med en pensjonsordning etter innskuddspensjonsloven, eller en pensjonsordning med engangsbetalt alderspensjon etter loven her (kombinerte pensjonsordninger).
(2) For kombinerte pensjonsordninger etter første ledd gjelder følgende:
a. samtlige ansatte som omfattes av regelverkets bestemmelser om medlemskap i pensjonsordningen med ytelsesbasert alderspensjon, skal være medlem av begge pensjonsordningene,
b. innskuddspensjonen eller den engangsbetalte alderspensjonen skal utgjøre et tillegg til ytelsene i den ytelsesbaserte alderspensjonsordningen,
c. regelverket i pensjonsordningene skal utformes med sikte på at forskjellsbehandling mellom arbeidstakere unngås så langt det er mulig når det gjelder samlet pensjon sett i forhold til lønn og tjenestetid i foretaket,
d. et foretak kan ikke samtidig ha kombinerte pensjonsordninger og parallelle pensjonsordninger etter § 2-9 eller innskuddspensjonsloven § 2-10.
(3) Kongen kan fastsette nærmere regler om utformingen av kombinerte pensjonsordninger. Det kan fastsettes regler om at innskuddene det enkelte år til sikring av innskuddspensjon eller engangsbetalt alderspensjon ikke skal overstige en fastsatt prosent av lønn sett i forhold til pensjonsnivået i den ytelsesbaserte pensjonsordningen.
(4) Dersom pensjonsordningens administrasjonsreserve ikke er tilstrekkelig til å dekke kostnadene knyttet til utstedelse av fripoliser ved opprettelse av kombinerte pensjonsordninger etter paragrafen her, skal de resterende kostnadene først dekkes av midler i premiefondet og deretter ved innbetaling fra foretaket dersom midlene i premiefondet ikke er tilstrekkelige.
(5) Foretaket kan tegne uførepensjon enten i tilknytning til den ytelsesbaserte pensjonsordningen eller i tilknytning til begge pensjonsordningene i den kombinerte ordningen. Den samlede kombinerte ordningen skal legges til grunn ved fastsettelse av uførepensjonens størrelse etter § 6-3 første ledd. Dersom uførepensjonen er tegnet kun i tilknytning til foretakets ytelsesbaserte pensjonsordning, skal det fastsettes i regelverket at det skal ytes et tillegg til den uførepensjon som fastsettes på grunnlag av størrelsen på den ytelsesbaserte alderspensjonen.
(6) Et foretak kan ikke ha premie- eller innskuddsfritak ved uførhet knyttet til bare en av pensjonsordningene.
(7) Foretaket kan tegne pensjon til etterlatte enten i tilknytning til den ytelsesbaserte pensjonsordningen eller i tilknytning til begge pensjonsordningene i den kombinerte ordningen. Den samlede kombinerte ordningen kan legges til grunn ved fastsettelse av etterlattepensjonens størrelse etter kapittel 7. Dersom etterlattepensjonen er tegnet kun i tilknytning til foretakets ytelsesbaserte pensjonsordning, kan det fastsettes i regelverket at det skal ytes et tillegg til den etterlattepensjon som fastsettes på grunnlag av størrelsen på den ytelsesbaserte alderspensjonen. Innskuddspensjonsloven § 7-4 femte ledd gjelder tilsvarende ved kombinerte pensjonsordninger dersom etterlatt ektefelle, registrert partner eller samboer gis pensjon etter reglene i innskuddspensjonsloven § 7-4 tredje ledd.
§ 8-1 annet ledd skal lyde:
(2) Midler knyttet til fripolise omfattes ikke av pensjonsordningens midler.
§ 10-3 første ledd ny bokstav g skal lyde:
g. kostnad i henhold til § 2-12 fjerde ledd.
§ 10-3 annet ledd skal lyde:
(2) Foretaket kan ikke bruke midler i premiefondet til formål som nevnt i første ledd bokstav b til d, f og g, med mindre premiefondet fortsatt vil være tilstrekkelig til å sikre at årets premie og premien for neste år blir betalt.
II
I lov 24. november 2000 nr. 81 om innskuddspensjon i arbeidsforhold (innskuddspensjonsloven) gjøres følgende endringer:
Kapittel 2 nytt avsnitt III skal lyde:
III. Kombinerte pensjonsordninger
§ 2-13 Adgang til å ha kombinerte pensjonsordninger
Et foretak som har ordning med ytelsesbasert alderspensjon etter lov om foretakspensjon, kan supplere denne med pensjonsordning etter loven her i samsvar med bestemmelsene gitt i eller i medhold av lov om foretakspensjon § 2-12.
§ 7-4 femte ledd skal lyde:
(5) Har etterlatt ektefelle, registrert partner eller samboer som gis pensjon etter reglene i tredje ledd, også rett til pensjon etter forsikring tegnet etter § 2-4 første ledd, gjelder reglene om ervervsprøving i lov om foretakspensjon §§ 7-5 og 7-6. I så fall anses pensjon etter reglene i tredje ledd som ervervsinntekt.
§ 9-3 annet ledd skal lyde:
(2) Foretaket kan ikke bruke midler i innskuddsfondet til formål som nevnt i første ledd bokstav b og c, med mindre innskuddsfondet fortsatt vil være tilstrekkelig til å sikre at forpliktelser som nevnt i første ledd bokstav a blir dekket for inneværende og neste år.
III
I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende endring:
§ 6-46 første ledd bokstav f skal lyde:
f. kostnad i henhold til lov om foretakspensjon §§ 2-12 fjerde ledd, 15-5 syvende ledd og 15-6 fjerde ledd.
IV
I lov 7. desember 1956 nr. 1 om tilsynet for kredittinstitusjoner, forsikringsselskaper og verdipapirhandel mv. (kredittilsynsloven) gjøres følgende endringer:
§ 9 første ledd første punktum skal lyde:
Utgiftene ved tilsynet skal utliknes på de institusjoner som i henhold til § 1 eller annen særskilt lovhjemmel er under tilsyn i budsjettåret.
§ 9 første ledd tredje punktum skal lyde:
Utgiftene ved tilsynet med overholdelsen av de alminnelige bestemmelser om verdipapirhandel, og utgifter ved tilsynet med overholdelsen av lov 17. november 1999 nr. 95 om betalingssystemer mv., utliknes etter størrelsen på beløpene etter fordelingen etter foregående punktum.
§ 9 annet ledd første punktum skal lyde:
Fordelingen innen de gruppene som er nevnt i § 1 første ledd nr. 1, 2, 6, 8 og 14 skjer på grunnlag av størrelsen av institusjonenes forvaltningskapital ved begynnelsen av året eller på det tidspunkt institusjonen kommer under tilsyn, likevel slik at departementet for hvert år fastsetter et minste og et høyeste beløp som kan utliknes på den enkelte institusjon innen hver gruppe.
§ 9 annet ledd femte punktum skal lyde:
Fordelingen innen de grupper som omfattes av § 1 første ledd nr. 5, 7, 9, 10, 12 og 13 skjer etter regler som fastsettes av departementet.
§ 9 annet ledd sjette punktum oppheves.
§ 9 annet ledd syvende og åttende punktum blir nye sjette og syvende punktum.
V
Lov 15. mars 1991 nr. 2 om Statens Banksikringsfond oppheves.
I lov 24. mai 1961 nr. 2 om forretningsbanker gjøres følgende endringer:
§ 3 annet ledd siste punktum oppheves.
§ 11 fjerde ledd siste punktum oppheves.
I lov 10. juni 1988 nr. 40 om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner gjøres følgende endring:
§ 2-2 annet ledd nr. 7 skal lyde:
7. Statens Bankinvesteringsfond eier mer enn 10 prosent av aksjekapitalen i norske banker eller selskap som nevnt i § 2-2 annet ledd nr. 2 som eier bank.
I lov 29. november 1991 nr. 78 om Statens Bankinvesteringsfond gjøres følgende endringer:
§ 4 første ledd annet og tredje punktum oppheves.
§ 5 første ledd bokstavene d og e oppheves.
I lov 6. desember 1996 nr. 75 om sikringsordninger for banker og offentlig administrasjon mv. av finansinstitusjoner gjøres følgende endringer:
§ 2-15 første ledd annet punktum skal lyde:
Fem medlemmer med personlige varamedlemmer velges av generalforsamlingen.
§ 4-3 annet ledd første punktum skal lyde:
Gjelder det en bank eller annen kredittinstitusjon, skal Kredittilsynet gi melding til Norges Bank og det sikringsfond institusjonen er medlem av.
I lov 19. juni 1997 nr. 79 om verdipapirhandel gjøres følgende endringer:
§ 2a-1 første ledd nr. 6 skal lyde:
6. Statens nærings- og distriktsutviklingsfond, Husbanken, Folketrygdfondet, Norges Bank og Statens Bankinvesteringsfond,
§ 2a-4 siste punktum skal lyde:
Departementet kan i forskrift gjøre tilsvarende unntak for ansatte i Statens nærings- og distriktsutviklingsfond, Husbanken, Norges Bank og Statens Bankinvesteringsfond.
§ 4-3 annet ledd skal lyde:
§ 4-1 gjelder ikke for Statens Bankinvesteringsfond.
I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende endring:
§ 2-30 første ledd bokstav k nr. 3 oppheves.
VI
I lov 17. juli 1998 nr. 56 om årsregnskap mv. gjøres følgende endringer:
Nytt kapittel 9 skal lyde:
Kapittel 9. Forskjellige bestemmelser
§ 9-1 Plikt til å utarbeide adskilte regnskaper mv.
For å bidra til kontroll med at bestemmelsene i EØS-avtalen artikkel 59 blir overholdt, kan Kongen fastsette i forskrift at foretak som offentlige myndigheter har gitt særlige eller eksklusive rettigheter eller som er tillagt oppgaven å utføre tjenester av allmenn økonomisk betydning og mottar statsstøtte uansett form, herunder subsidier, stønad eller kompensasjon, knyttet til denne tjenesten og som dessuten driver andre former for virksomhet, for hvert regnskapsår skal utarbeide en oppgave med resultatoppstilling for de forskjellige deler av virksomheten. Kongen kan gi nærmere regler om utforming, revisjon, registrering, dokumentasjon og oppbevaring av slike oppgaver. Kongen kan også gi regler om innsendingsplikt til offentlige myndigheter av oppgaver som nevnt i første punktum og om innsyn for offentlige myndigheter og andre i registrerte regnskapsopplysninger og regnskapsmateriale.
Plikten etter første ledd gjelder uavhengig av om foretaket er regnskapspliktig etter denne lov.
Nåværende kapittel 9 blir nytt kapittel 10.
Nåværende §§ 9-1 til 9-4 blir nye §§ 10-1 til 10-4.
VII
I lov 19. juni 1997 nr. 79 om verdipapirhandel gjøres følgende endring:
§ 14-3 annet ledd nr. 1 skal lyde:
1. overtrer § 2-2, §§ 2a-1 til 2a-7, § 2-6 tredje ledd, § 3-1, § 5-1, § 5-7, § 5-8, § 6-1 første ledd, § 6-5, § 7-1, § 7-11, §§ 8-2 til 8-8, §§ 9-3 til 9-8, § 11-3 eller § 12-2,
VIII
Ikrafttredelse
Loven del I til III og V trer i kraft fra den tid Kongen fastsetter. Loven del IV trer i kraft straks, med virkning for utlikningen for 2001. Loven del VI og VII trer i kraft straks.
Oslo, i finanskomiteen, den 7. mars 2002
Siv Jensen |
Heidi Grande Røys |
Ingebrigt S. Sørfonn |
leiar |
ordførar |
sekretær |