I punkt 13.1 til 13.3 i proposisjonen er gjeldende rett, Utvalgets
forslag og høringsinstansenes merknader omtalt.
Etter departementets syn er registeret nærmere enn skadelidte
til å identifisere hvor feilen er oppstått. Det
synes derfor naturlig at erstatningskrav rettes mot registeret,
uavhengig av hvor feilen faktisk har oppstått. Departementet
slutter seg derfor til Utvalgets forslag til regulering av ansvarssubjektet.
Forslaget innebærer for eksempel at en investor vil kunne
rette sitt erstatningskrav mot registeret, selv om feilen er begått
av en kontofører. Registeret vil imidlertid kunne søke
regress hos den faktiske skadevolder.
Utvalgets forslag om å lovfeste tre ulike ansvarsgrunnlag
fremstår etter departementets vurdering som unødig
komplisert. Det er etter departementets syn ikke nødvendig å skille
mellom et objektivt ansvar og et kontrollansvar (objektivt ansvar
med visse unntak). Etter departementets syn bør det gjelde
et generelt kontrollansvar for all virksomhet som skjer i tilknytning
til registreringsvirksomheten, slik at ovennevnte skille ikke vil
måtte foretas. Departementet viser til at de handlinger
som etter Utvalgets forslag skal omfattes av et objektivt ansvar,
normalt vil være handlinger som uansett er innenfor registerets
kontrollsfære. Dette gjelder bl.a. registrering av opplysninger
som ikke stemmer overens med det som er anmeldt, og registrering
av anmeldelse foretatt av noen som ikke er berettiget. Departementets
forslag innebærer derfor i liten grad en realitetsendring
i forhold til Utvalgets forslag.
Departementet slutter seg i hovedsak til Utvalgets drøftelse
av hva som skal anses å ligge innenfor eller utenfor registerets
kontroll. Utvalget legger eksempelvis til grunn at tap som følge
av at registerets innhold ikke stemmer overens med de reelle rettsforhold
bare skal kunne kreves erstattet av registeret i den grad registeret
kan klandres for feilregistreringen. I likhet med Utvalget finner
departementet at et slikt forhold faller utenfor registerets kontrollsfære,
og at det bare bør gjelde et skyldansvar i slike tilfeller.
Det er etter departementets syn verken nødvendig eller
hensiktsmessig å presisere dette i lovteksten. For øvrig
presiseres at registerets kontrollansvar også omfatter
feil hos eventuelle kontraktsmedhjelpere (som f.eks. kontoførere),
i den grad feilen skjer i tilknytning til registreringsvirksomheten
og er innenfor registerets kontroll.
Når det gjelder det nærmere omfanget av kontrollansvaret,
vil departementet foreslå enkelte endringer i forhold til
Utvalgets forslag. Utvalget foreslo en positiv oppregning av de
situasjoner som skulle omfattes av kontrollansvaret (driftsavbrudd
mv.). Etter departementets syn er en slik løsning lite
hensiktsmessig, siden det vil kunne oppstå vanskelige avgrensningsspørsmål.
Det foreslås derfor at kontrollansvaret generelt bør
gjelde feil som har tilknytning til registreringsvirksomheten.
Begrepet «feil» er i denne sammenheng en objektiv
betegnelse på at registrering ikke skjer som forutsatt,
og skal ikke forstås som et vilkår om at registeret
skal kunne klandres før ansvar blir aktuelt. En viktig
avgrensning ligger i krav om tilknytning til registreringsvirksomheten.
I utgangspunktet vil kontrollansvaret bare omfatte feil som oppstår
i tilknytning til registerets kjernevirksomhet. For feil som ikke
har skjedd i tilknytning til registreringsvirksomheten vil det kunne
være aktuelt med skyldansvar. Et viktig spørsmål
er om handlinger eller unnlatelser i tilknytning til oppgjørsfunksjonen
skal reguleres av skyldansvaret eller kontrollansvaret. Det synes
som om Utvalget legger til grunn at lovutkastet ikke regulerer ansvar
for feil i tilknytning til oppgjørsfunksjonen. I NOU 2000:
10 s. 181 uttales at de lovregulerte ansvarsgrunnlagene «får
virkning for virksomhet som består i registrering av finansielle
instrumenter i et rettighetsregister». Departementet viser
i den forbindelse til at det bare er registreringsfunksjonen som
reguleres av lov om registrering av finansielle tjenester, jf. nærmere
om forholdet til oppgjørsfunksjonen i punkt 11.3 i proposisjonen.
Etter departementets syn er det derfor naturlig at det særskilte
kontrollansvaret begrenser seg til å omfatte forhold som
har tilknytning til den konsesjonspliktige registreringsvirksomheten.
Det legges derfor til grunn at forhold som har tilknytning til oppgjørsfunksjonen
ikke vil omfattes av kontrollansvaret. I slike tilfeller vil imidlertid skyldansvaret
kunne være aktuelt.
Etter departementets syn er det for øvrig lite hensiktsmessig å innføre
en særregel om erstatningsplikt uavhengig av skyld i de
tilfeller opprinnelig rettighetshaver lider tap som følge
av ekstinksjonsreglene, jf. Justisdepartementets forslag om dette.
Det vises til at opprinnelig rettighetshaver (H) etter omstendighetene vil
kunne kreve eventuelt tap som skyldes at erverver (B) har ekstingvert
Hs rettigheter erstattet av avhender (A). Videre anses det lite
hensiktsmessig å innføre et skille mellom svake
og sterke ugyldighetsgrunner i relasjon til erstatningsreglene,
når det ikke gjelder et slikt skille i relasjon til ekstinksjonsreglene.
Verdipapirregistre håndterer store verdier, og kan i
prinsippet gjøres ansvarlige for svært store tap.
Det sentrale virkemiddel for å unngå slike krav
vil være å unngå feil som ligger innenfor
registerets kontroll. Av praktiske hensyn, som bl.a. hensynet til å oppnå en forsikringsdekning
for registeret, synes det imidlertid nødvendig å fastsette
en øvre grense for registerets ansvar. Departementet slutter
seg derfor til Utvalgets forslag om en ansvarsbegrensning for forhold
som faller inn under kontrollansvaret. Det legges også vekt
på at ingen høringsinstanser har hatt innvendinger
mot en ansvarsbegrensning, og at en tilsvarende begrensning gjelder
i andre nordiske land. Etter en skjønnsmessig vurdering
slutter departementet seg til Utvalgets forslag om en beløpsgrense
på 500 mill. kroner. Etter departementets vurdering synes
det noe tungvint å innføre en egen inflasjonsjusteringsmekanisme
i loven, jf. Justisdepartementets høringsuttalelse. I den
grad det fastlagte beløp over tid blir for lavt, bør
justeringen skje i form av en lovendring.
Kontrollansvaret er et tilnærmet objektivt ansvar, og
etter departementets syn er det derfor i slike situasjoner naturlig å begrense
registerets ansvar til å omfatte den skadelidtes direkte
tap. Departementet slutter seg derfor til Utvalgets forslag om at
registeret ikke bør svare for skadelidtes indirekte tap
dersom ansvaret er basert på kontrollansvaret. Utvalget
foreslår imidlertid at registeret bare skal svare for skadelidtes
direkte tap, selv om tapet skyldes uaktsomhet fra registerets side.
Etter departementets syn er det ikke holdepunkter for å gjøre
begrensninger i skadelidtes erstatningskrav i de tilfeller tapet
skyldes uaktsomhet fra registerets side (det foreslås kun
ansvar for slikt ansvar ved forsett eller grov uaktsomhet). Det
vises til at en tilsvarende begrensning ikke gjelder i kjøpsloven,
og heller ikke er gjort gjeldende i svensk rett. Departementet slutter
seg derfor ikke til Utvalgets forslag om å begrense ansvaret
til direkte tap ved uaktsomhetsansvar. I slike tilfeller vil imidlertid
de alminnelige krav om adekvat årsakssammenheng kunne virke
begrensende på ansvarets omfang.
Departementet slutter seg for øvrig til Utvalgets forslag
til regler om forsikring eller annen garantistillelse, lemping og
behandling av erstatningssaker. Ingen høringsinstanser
har hatt merknader til disse forslagene. Det vises for øvrig
til Utvalgets begrunnelse som departementet i det vesentligste slutter
seg til.
Komiteen slutter seg til departementets
vurderinger og til forslaget til verdipapirregisterloven §§ 9-1,
9-2, 9-3 og 9-4.