I punkt 12.1 til 12.3 i proposisjonen er gjeldende rett, Utvalgets
forslag og høringsinstansenes merknader omtalt.
Det bør etter departementets syn innledningsvis tas
stilling til om det bør gjelde begrensinger i innsynsretten
i verdipapirregistre. I rettsvernregistre for fast eiendom, skip
og luftfartøy gjelder en alminnelig innsynsrett. Justisdepartementet
mener at tilsvarende utgangspunkt bør gjelde i forhold
til verdipapirregistre.
I forarbeidene til gjeldende vpsl. § 2-15 vises
til at behovet for allment innsyn i Verdipapirsentralen ikke er
det samme som behovet for innsyn i andre rettsvernsregistre, se
bl.a. i Ot.prp. nr. 83 (1984-1985) s. 41.
I likhet med Utvalget mener departementet at det der nevnte synspunkt
fortsatt har en viss relevans, særlig i forholdet mellom
konkurrerende omsetningserververe. Departementet vil imidlertid
ikke utelukke at dobbeltsalg av aksjer er mulig, siden salgstidspunkt
i prinsippet vil ligge forut for rettvernstidspunktet. Innsyn på investorkonto
vil imidlertid ikke avhjelpe risikoen for dette, siden avtaleforpliktelsen
vil kunne oppfylles med andre aksjer enn de som finnes på konto
på avtaletidspunktet, og som f.eks. vil kunne være på vei
inn til selgers konto. Legitimasjonsvirkningene av innsyn på investorkonto
vil således være begrenset. Justisdepartementet
fremhever særlig at innsyn vil kunne være aktuelt
for kreditorer. Det er imidlertid et alminnelig tingsrettslig prinsipp
at kreditor ikke vil kunne påberope seg debitors legitimasjon
som grunnlag for ekstinksjon. Etter departementets syn vil derfor innsynsrett
i debitors investorkonto ha begrenset rettslig relevans for kreditor.
Dersom f.eks. kreditor gir et lån i tillit til opplysninger
på investorkonto om at debitor er eier av 1 million aksjer,
vil ikke kreditor kunne ta beslag i aksjene under henvisning til
dette, hvis det siden skulle vise seg at aksjene i realiteten tilhørte
en annen.
For øvrig vil en innsynsrett på investorkonti
kunne ha konkurransemessige konsekvenser det er vanskelig å overskue
konsekvensene av. For det første kan det ha vesentlige
konsekvenser for konkurransen mellom aktørene i finansmarkedet,
dersom aktørene til enhver tid vil kunne ha innsyn i hva
de andre aktørene faktisk eier. I tillegg til å se
hvem som eier enkeltposter i et foretak (som allerede følger
av den allmenne innsynsretten i aksjeeierregisteret), vil andre
investorer kunne få innsyn i den enkelte investors totale eierbeholdning.
Et slikt innsyn vil eksempelvis gå vesentlig lenger enn
innsynsretten i grunnboken for fast eiendom, hvor bare eierforholdene
til den enkelte eiendom fremgår. Grunnboken kan i så måte
sammenlignes med aksjeeierregisteret, som fortsatt skal være åpent
for offentlig innsyn, jf. asal. § 4-5. For det
andre vil allmenn innsynsrett på investorkonti kunne ha
negative konsekvenser for konkurranseevnen til det norske finansmarkedet
som sådan, siden dette ville gått vesentlig lenger
enn det som er vanlig internasjonalt.
Etter en helhetsvurdering slutter derfor departementet seg til
Utvalgets forslag om å videreføre gjeldende utgangspunkt
om begrenset innsynsrett i verdipapirregistre.
Når det gjelder taushetspliktens omfang, slutter departementet
seg til Utvalgets forslag om at ansatte, tillitsvalgte og revisor
i verdipapirregistere bør ha plikt til å hindre
at noen får adgang eller kjennskap til det som de i sitt
arbeid får vite om noens forretningsmessige eller personlige
forhold. Taushetsplikten bør også gjelde etter
at arbeidsforholdet mv. er avsluttet. Det vises for øvrig
til Utvalgets omtale i NOU 2000: 10 s. 179-180 som departementet
i hovedsak slutter seg til. Departementet kan ikke se behov for
ytterligere presiseringer i lovteksten av taushetspliktens omfang.
Departementet kan ikke se at Utvalget drøfter hvorvidt
taushetsplikten bør gjelde i forhold til verdipapirregisterets
interne forhold. Etter departementets syn bør ikke taushetsplikt
om indre forhold lovfestes, siden registeret selv står
nærmest til å regulere dette i avtaler med sine
ansatte mv. En tilsvarende løsning gjelder for verdipapirfond,
verdipapirforetak, oppgjørssentraler, forsikringsselskap,
børser og autoriserte markedsplasser, jf. nærmere
omtale i Ot.prp. nr. 73 (1999-2000) s. 98-99.
Et annet spørsmål er hvilke unntak som skal
gjelde fra taushetsplikten, dvs. hvem som skal kunne kreve innsyn
i de opplysninger som finnes i registeret. For det første
oppstår spørsmålet om obligasjonsutstedere
bør ha innsyn i hvem som eier de utstedte obligasjonene.
Utvalget foreslår en slik innsynsrett under henvisning
til de praktiske fordeler en slik innsynsrett vil kunne ha for obligasjonsutstedere,
bl.a. i forbindelse med rentebetalinger og forhandlinger om tilbakekjøp.
Flere høringsinstanser mener imidlertid at utsteder kan
oppnå kontakt med obligasjonseierne ved andre måter
enn ved innsyn, bl.a. ved bruk av tillitsmenn eller registeret selv.
Eventuelle fordeler ved innsynsretten må avveies mot eventuelle
ulemper. Departementet vil i den sammenheng fremheve Utvalgets opplysning
om at enkelte investorer ikke vil ønske å ha direkte
kontakt med utsteder, og at innsynsrett i egen kreditormasse vil
kunne gi utstedere et visst konkurransefortrinn i forhold til andre
markedsaktører. Flere høringsinstanser fremhever
også at en slik innsynsrett ikke er vanlig internasjonalt,
og at det således vil kunne virke negativt for konkurranseevnen
til det norske verdipapirmarkedet. Etter departementets syn har
ikke Utvalget i tilstrekkelig grad redegjort for konsekvensene av å åpne
for en utvidet innsynsrett for obligasjonsutstedere. Det er derfor
vanskelig å vurdere om mulige fordeler ved en slik innsynsrett
oppveies av mulige ulemper. Departementet kan for øvrig
ikke se at sammenligningen med bilaterale lån eller verdipapirfondsandeler
er særlig relevant, siden den sentrale egenskap ved obligasjoner
er deres omsettelighet. Verken bilaterale lån eller verdipapirfondsandeler
er gjenstand for omsetning i samme grad som obligasjoner. Investors
forutsetning om omsettelighet kan således tilsi at innsynsretten
obligasjonsutsteder har overfor obligasjonseierne er snevrere enn
innsynsretten debitor har overfor långiver i et bilateralt
lån, eller innsynsretten forvaltningsselskapet har overfor
innehaver av en verdipapirfondsandel. Departementet vil på denne
bakgrunn ikke gå inn for en utvidet innsynsrett for obligasjonsutstedere
som foreslått av Utvalget. I samsvar med Utvalgets vurdering,
vil departementet heller ikke gå inn for en generell innsynsrett
i eierforholdene til visse obligasjoner.
For øvrig slutter departementet seg til hovedtrekkene
i Utvalgets øvrige forslag til unntak fra taushetsplikten.
Dette innebærer at faste opplysninger om utstederne bør
være offentlig tilgjengelig, og at innehavere av begrensede
rettigheter i samsvar med gjeldende rett bør ha innsyn
i de opplysninger som kan ha betydning for deres egne rettigheter.
Hvilke opplysninger som vil ha slik betydning vil bero på en
konkret vurdering. Det vises i den anledning til Utvalgets omtale
i NOU 2000: 10 s. 180 som departementet slutter seg til. Departementet
kan for øvrig ikke se særskilte grunner til at
registeret i sine egne regler skal kunne begrense innsynsretten.
Det vises i den forbindelse til Kredittilsynets høringsuttalelse.
Et viktig unntak gjelder imidlertid de tilfeller hvor noen med hjemmel
i lov har krav på registrerte opplysninger. Utvalget foreslår
i samsvar med gjeldende rett at de som har krav på slike
opplysninger i sitt arbeid skal få innsyn, uavhengig av
om særloven gir eksplisitt hjemmel til å kreve
opplysningene fra verdipapirregisteret. Departementet slutter seg
til dette, og vil ikke foreslå en slik innskrenkning i
innsynsretten som foreslått av VPS. Dersom innsyn gjøres
avhengig av en eksplisitt henvisning til VPS i særlov,
kreves en uttømmende gjennomgang av mulige innsynshjemler
i særlov. Verken Utvalget eller høringsinstansene
har foretatt en slik gjennomgang, og en risikerer dermed at en innsnevring
får utilsiktede virkninger. Bestemmelsen vil få særlig
betydning for institusjoner med tilsyns- og kontrolloppgaver, men
er ikke begrenset til slike. Det vises for øvrig til Utvalgets
omtale i NOU 2000: 10 s. 140 og s. 180-181 som departementet i hovedsak
slutter seg til. For øvrig kan ikke departementet se at
det er grunn til å begrense innsynsretten til personer
som har bruk for opplysningene «i sitt arbeid».
En slik begrensning bør i så fall følge
av særloven som eventuelt gir hjemmel til innsyn.
Departementet slutter seg til Utvalgets forslag om at verdipapirregistre
skal kunne kreve vederlag for utlevering av opplysninger, med mindre
det dreier seg om opplysninger offentlige myndigheter har krav på etter
lov eller forskrift. Det vises til Utvalgets omtale i NOU 2000:
10 s. 181 som departementet i hovedsak slutter seg til.
Komiteen viser til at det er blitt
større åpenhet i finansmarkedet den siste tiden,
og at det kan være gode grunner til at allmennheten bør
kunne få vite hvem som eier viktige verdier i samfunnet.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Kystpartiet, vil imidlertid peke på at full innsynsrett
ikke er vanlig internasjonalt og kan således bli en konkurranseulempe
for det norske verdipapirmarkedet.
Flertallet er enig med departementet i at det
er vanskelig å vurdere mulige fordeler og ulemper ved større
grad av innsyn enn det som departementet foreslår. Flertallet vil
imidlertid be departementet utrede nærmere spørsmål
knyttet til innsyn for obligasjoner både for allmennheten
og obligasjonsutsteder.
Flertallet viser også til merknader i
punkt 9.4.8 ovenfor, herunder om at § 6-9 vil
gjelde for vederlag som kan kreves etter § 8-3.
Flertallet slutter seg for øvrig til
departementets vurderinger og til forslaget til verdipapirregisterloven §§ 8-1,
8-2 og 8-3.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk
Venstreparti, Senterpartiet og Kystpartiet mener at det
i et demokratisk samfunn er viktig med åpenhet om eierforholdene
i samfunnet, herunder hvem som eier hvilke verdipapirer. Disse
medlemmer mener derfor at det bør åpnes
for offentlig innsyn i verdipapirregistrene. Det er behov for nærmere
regler om hvordan dette skal fungere, og disse medlemmer ber
Regjeringen komme tilbake til Stortinget med forslag til regler for
offentlig innsyn i verdipapirregistre. Disse medlemmer minner
om at det i Ot.prp. nr. 23 (1996-1997) s. 99 ble lagt til grunn
at det fortsatt bør være full åpenhet
omkring eierforholdene i norsk næringsliv. Det ble framhevet
at en slik åpenhet hører naturlig hjemme i et
demokratisk samfunn og at dette er en viktig forutsetning for at
pressen skal kunne avdekke kritikkverdige forhold i næringslivet.
Dessuten er bedret informasjonsflyt som oftest gunstig for markedets
samfunnsøkonomiske effektivitet. En samlet justiskomité sluttet
seg til dette synet i Innst. O. nr. 80 (1996-1997) s. 25. Disse
medlemmer minner om at det i Ot.prp. nr. 23 (1996-1997)
s. 99 ble lagt til grunn at det fortsatt bør være
full åpenhet omkring eierforholdene i norsk næringsliv.
Det ble framhevet at en slik åpenhet hører naturlig
hjemme i et demokratisk samfunn, og at dette er en viktig forutsetning
for at pressen skal kunne avdekke kritikkverdige forhold i næringslivet.
Dessuten er bedret informasjonsflyt som oftest gunstig for markedets
samfunnsøkonomiske effektivitet. En samlet justiskomité sluttet
seg til dette synet i Innst. O. nr. 80 (1996-1997) s. 25.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om regler
som gir offentligheten innsyn i verdipapirregistre.»