Den siktede plikter å møte i retten, men har
ikke plikt til å forklare seg. Vitner har som hovedregel
både møteplikt og forklaringsplikt for retten,
men det er gjort viktige unntak, jf. straffeprosessloven §§ 109 flg.
For politiet er utgangspunktet det motsatte. Verken den mistenkte
eller vitner har noen generell plikt til å møte
frem for eller til å forklare seg for politiet.
Arbeidsgruppe I har vurdert om vitner bør ha møteplikt
og forklaringsplikt for politiet, samt om den mistenkte bør
kunne pålegges å møte frem til politiavhør.
Arbeidsgruppen slår fast at forklaringsplikt for den mistenkte
er uaktuelt. Det foreligger heller ikke noe praktisk behov for møteplikt
for den mistenkte ettersom vilkårene for pågripelse
som regel vil være oppfylt der det kunne vært
aktuelt å pålegge slikt oppmøte.
Derimot foreslår arbeidsgruppen at vitner får
møteplikt for politiet. Men heller ikke vitner bør
ha forklaringsplikt. Retten bør ta stilling til om det
foreligger forklaringsplikt der vitnet påberoper seg en
fritaksgrunn, og retten bør vurdere sanksjoner ved manglende
overholdelse av forklaringsplikten. Derfor vil det være
lite å oppnå ved en forklaringsplikt for politiet.
Departementet var i høringsnotatet positiv til arbeidsgruppens
forslag om at vitner skal kunne pålegges å møte
til politiavhør. Man var imidlertid skeptisk til et forslag
om at informasjon om at vitnet ikke har forklaringsplikt for politiet
skulle fjernes fra innkallingen og heller ikke nevnes i avhørssituasjonen.
De aller fleste høringsinstansene som uttaler seg om
spørsmålet, går inn for at vitner skal
kunne pålegges å møte frem hos politiet.
De som går imot, uttaler at det neppe er hensiktsmessig å pålegge
et vitne møteplikt for politiet samtidig som vitnet ikke
har forklaringsplikt. Den Norske Advokatforening går inn
for at det i stedet innføres en plikt til å varsle
politiet dersom vitnet ikke kan eller vil møte. Bortsett
fra Politiets Fellesforbund er høringsinstansene enig i
at vitner ikke bør ha plikt til å forklare seg
for politiet. Høringsinstansene er delt i spørsmålet
om også den mistenkte bør kunne pålegges å møte
til politiavhør.
Departementet mener fortsatt at vitner bør kunne pålegges å møte
frem hos politiet, selv om de ikke har forklaringsplikt. Formålet
med en møteplikt er å avklare om vitnet ønsker å forklare
seg, og møteplikten baseres derfor på innkalling,
jf. lovutkastet § 230.
I en del tilfeller er vitner pga. taushetsplikt avskåret
fra å forklare seg både for retten og for politiet.
Er dette klart, vil vilkårene for å innkalle vitnet
ikke være oppfylt. Heller ikke et vitne som allerede har
gitt klart uttrykk for at det ikke ønsker å forklare
seg for politiet, bør kunne pålegges møteplikt.
Departementet foreslår ikke noen unntak fra møteplikten
for personer som er fritatt fra vitneplikt.
Noen høringsinstanser har tatt til orde for at også mistenkte
personer bør kunne pålegges å møte
til politiavhør. En slik møteplikt kan være
nyttig og forsvarlig i enkelte tilfeller, og etter en fornyet vurdering
har departementet kommet til at det bør innføres
en møteplikt også for mistenkte.
Komiteen har merket seg at det er et problem for politiet
at vitner og mistenkte unnlater å møte til politiavhør
etter innkalling. Dette legger beslag på ressurser hos
politiet og fører til forsinkelser i fremdriften av saken.
Komiteen mener innføringen av en møteplikt for
vitner og mistenkte til en viss grad vil avhjelpe problemet.
Komiteen mener vitner har en moralsk plikt til å bidra
med opplysninger som kan oppklare forbrytelser, men ønsker
ikke å lovfeste en forklaringsplikt overfor politiet. Komiteen
støtter departementets syn om at de fleste trolig vil velge å forklare
seg når de først har møtt opp hos politiet,
og at behovet for en lovfestet forklaringsplikt dermed ikke er så stort.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk
Venstreparti mener møteplikten ikke bør omfatte
de som har en ubetinget rett til å nekte å forklare
seg. Disse medlemmer er redd en møteplikt for disse vil
bli oppfattet som et pålegg om likevel å vitne. Menigmann
vil neppe føle seg fri til å benytte seg av sine
rettigheter når man først står overfor
"øvrigheten".