Norsk straffeprosess bygger på det ulovfestede prinsippet
om fri bevisførsel, men det er gitt enkelte unntak. Loven
sondrer bl.a. mellom bevis som er for hånden under hovedforhandlingen
og bevis som vil føre til at hovedforhandlingen må utsettes.
Reglene om avskjæring av bevis varierer noe ut fra dette
kriteriet.
Det er arbeidsgruppens oppfatning at det ikke sjelden legges
opp til en bevisførsel som viser seg å ha liten
eller ingen verdi for avgjørelsen av de spørsmål
saken reiser. Det ble i Ot.prp. nr. 43 (1994-1995) fremmet forslag
om å stramme inn straffeprosessloven § 292
og § 293, slik at adgangen til å avskjære
bevisførsel ble noe utvidet. Lovendringsforslagene ble imidlertid
ikke vedtatt, jf. Innst. O. nr. 65 (1994-1995). Arbeidsgruppen peker
på at etter innføringen av to-instansordningen,
er behovet for effektiv saksbehandling økt, samtidig som
betenkelighetene med å utvide adgangen for retten til å avskjære
bevis er redusert.
Arbeidsgruppen foreslår at loven endres slik at bevis
"uten beviskraft", samt bevisførsel om "uvesentlige forhold"
tas inn i oppregningen over hvilke bevis som kan avskjæres.
Videre skal bevis kunne avskjæres dersom bevisførselsen
vil kunne medføre forsinkelse av hovedforhandlingen eller
overskridelse av fristene i § 275 som ikke finnes å stå i
rimelig forhold til bevisets og sakens betydning.
I høringsnotatet uttalte departementet bl.a. at det deler
arbeidsgruppens bekymring når det gjelder langvarige straffesaker
med omfattende bevisførsel. Det ble foreslått
at retten skal ha like stor mulighet til å avskjære
bevis under saksforberedelsen som under hovedforhandlingen, jf.
straffeprosessloven § 272. Departementet foreslo
ellers en noe annen lovteknisk løsning enn arbeidsgruppen,
der nye kriterier for å nekte bevisførsel var
at den gjaldt forhold som åpenbart ikke har noen beviskraft,
eller forhold som er uten betydning for dommens innhold (straffeprosessloven § 292).
Disse vilkårene er noe videre enn etter gjeldende rett.
Det foreslås også en regel i § 293
som snevrer inn retten til å få utsettelse av
hovedforhandlingen dersom det føres et bevis som motparten
ikke har fått tilstrekkelig varsel om.
Et klart flertall av de høringsinstansene som uttaler
seg om disse reglene gir uttrykk for at de i all hovedsak støtter
departementets forslag. Kjernen i argumentene til de høringsinstanser
som er mot forslaget, er at dagens regelverk er godt nok, og at
en mer effektiv prosessledelse vil kunne avhjelpe det meste av det som
i dag oppfattes som problemer.
Departementet bemerker at de foreslåtte regler om bevisavskjæring
gjør små inngrep i retten til å føre egne
bevis. Domstolen må uansett sørge for at saken er
forsvarlig opplyst. De regler som er foreslått, innskrenker
ikke adgangen til å føre egne bevis i større
utstrekning enn det er adgang til etter EMK. Departementet fremmer
i proposisjonen i hovedsak de samme forslag som skissert i høringsnotatet.
To høringsinstanser reiser spørsmålet
om det ikke bør innføres en viss plikt til å begrunne
hvorfor man ønsker å føre ulike bevis.
Departementet er av den oppfatning at det ikke er hensiktsmessig å lovfeste
en generell begrunnelsesplikt fordi det ville medføre mye ekstraarbeid
i saker der dette ikke er hensiktsmessig. Det vil imidertid være
en fordel for retten om den kan be partene om en skriftlig redegjørelse
for hvorfor bevisene ønskes ført. Departementet
foreslår derfor et tillegg til straffeprosessloven § 272
som gir retten en slik adgang.
Departementet foreslår at straffeprosessloven § 272
endres slik at det går klart frem at retten under saksforberedelsen
kan avholde rettsmøte for å behandle spørsmålet
om å utsette hovedforhandlingen av hensyn til bevisførselen.
I høringsnotatet ble det også reist spørsmål
om det er behov for en regel om at en avgjørelse under
saksforberedelsen om å avskjære bevis mv. unntaksvis ikke
trenger å behandles i rettsmøte der partene innkalles.
Det er ulike syn på dette blant høringsinstansene.
Høringen har ikke avdekket noe stort behov for en slik
regel, og departementet har kommet til at det ikke bør
innføres en slik adgang.
Komiteen viser til Ot.prp. nr. 43 (1994-1995) der det
ble fremmet forslag som ga retten adgang til å avskjære
bevisførsel av "uvesentlig betydning for avgjørelsen".
Forslaget ble den gang avvist av komiteen med den begrunnelse at
til tross for at "komiteen har forståelse for de tidsbesparende
fordelene en mer omfattende adgang til bevisavskjæring
vil ha, mener komiteen at forslaget vil kunne bidra til å svekke
rettssikkerheten".
Komiteen deler ikke dette synet, og mener hensynet til en raskere
saksbehandling tvert om vil kunne styrke rettssikkerheten. Siktede
har krav på en avgjørelse innen rimelig tid. I
tillegg vil særlig vitnebevis kunne svekkes hvis det går
lang tid før saken kommer til hovedforhandling. Komiteen
vil dessuten bemerke at to-instanssystemet gjør det mulig å få overprøvd
bevisvurderingen under skyldspørsmålet, og gjør
det mindre betenkelig å utvide adgangen til å avskjære
bevis.
Departementet fremmer nå et nytt forslag om å innføre
visse begrensninger i bevisførselen for å bøte på problemene
med omfattende bevisførsel i langvarige straffesaker. Komiteen
mener forslagene er balanserte og gir retten en viss mulighet til å begrense
bevisførselen uten at dette går ut over rettssikkerheten.