Til Odelstinget
Det framholdes i proposisjonen at ulik finansiering
av de terapeutisk sammenlignbare legemidlene Remicade og Enbrel
har synliggjort et behov for en mer fleksibel finansieringsordning
for visse legemidler som benyttes både i og utenom sykehus.
Det vises til stortingsvedtak og forslag i forbindelse med behandling
av statsbudsjettet for 2002 og til at det i St.prp. nr. 63 (2001-2002)
er foreslått en tilleggsbevilgning på 5,5 mill.
kroner som gir et finansielt grunnlag for trygdefinansiering av
legemidlet Remicade. I proposisjonen fremmes forslag til lovendringer som
en trygdefinansiering av Remicade forutsetter.
Det framholdes at lovforslaget også har et videre siktemål,
og det påpekes at forskjellen i finansieringssystemer i
gråsonen for legemidler som normalt kan anses for å være
terapeutisk sammenlignbare, gir sykehusene uheldige incentiver i
valget mellom de ulike legemidlene. Legemidler som finansieres over
blåreseptordningen, framstår som gratis for sykehuset,
selv om de kan være vesentlig dyrere enn sammenlignbare legemidler
som finansieres av sykehuset. Det uttales at forskjellen i finansieringsordningen
for gråsonepreparater kan ha uheldige prioriteringsmessige
konsekvenser for samfunnet.
Det framholdes også at der behandling med legemidler
innledes i sykehus på sykehusets regning og behandlingen
fortsetter etter utskrivning med samme medikament på folketrygdens
regning, vil sykehusene kunne få betydelige rabatter fra
legemiddelprodusentene ut fra forventningen om at pasientene vil
generere et framtidig salg på folketrygdens regning til
full pris. Dette kan føre til at legemiddelutgiftene for
det offentlige blir større enn nødvendig. Det
uttales at dersom legemidlet i det vesentlige forskrives på trygdens
regning til tross for at det i praksis brukes som ledd i en sykehusbehandling,
er legemidlet i realiteten et sykehusprodukt, og at samfunnet vil
være bedre tjent med å finansiere det på en
mer kostnadseffektiv måte enn gjennom den ordinære
blåreseptordningen.
For finansiering av gråsonepreparater foreslår
departementet:
Folketrygden gis mulighet til å refundere
sykehusenes utgifter til bruk av bestemte gråsonepreparater.
Konkurranseutsetting av legemiddelinnkjøp gjøres
tilgjengelig også for folketrygden, slik at prinsippet
om konkurranseutsetting av legemidler brukt i sykehus kan opprettholdes
uavhengig av hvem som finansierer dem.
Det fastsettes en særskilt refusjonssats til sykehuset
for hvert enkelt legemiddel som brukes i sykehus for folketrygdens
regning.
Proposisjonens lovforslag bygger på forslag i et høringsnotat
som departementet sendte på høring 22. mars
2002 med høringsfrist 18. april 2002. Departementet
har mottatt høringssvar fra 30 instanser. Det uttales at
de fleste av høringsinstansene uttrykker sin tilfredshet
med at departementet fremmer et forslag som muliggjør folketrygdfinansiering
av legemidlet Remicade og andre gråsonepreparater.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Bjarne
Håkon Hanssen, Britt Hildeng, Asmund Kristoffersen og Gunn
Olsen, fra Høyre, Beate Heieren Hundhammer, Bent Høie
og Elisabeth Røbekk Nørve, fra Fremskrittspartiet, lederen
John I. Alvheim og Harald T. Nesvik, fra Sosialistisk Venstreparti, Olav
Gunnar Ballo og Sigbjørn Molvik, fra Kristelig Folkeparti, Åse
Gunhild Woie Duesund og Magne Aarøen, og fra Senterpartiet,
Ola D. Gløtvold, viser til at bruk av legemidler
er en svært viktig del i forebygging og behandling av sykdommer.
Dessuten vil bruken av legemidler variere fra person til person
selv innenfor de samme diagnosegrupper. Det må derfor være
slik at valget av legemiddel må baseres på hva
som gir best resultat for den enkelte bruker.
Komiteen mener at eksempler på ulik finansiering
av terapeutisk sammenlignbare legemidler kan føre til uheldige
valg av legemiddel. Legemidlene Remicade og Enbrel har tydeliggjort
et behov for en mer fleksibel finansieringsordning for visse legemidler
eller legemiddelgrupper som benyttes både i og utenom sykehus. Komiteen viser
til at legemidlet Remicade utelukkende benyttes på sykehus
og finansieres fullt ut over sykehusets budsjett etter dagens regler. Legemidlet
Enbrel brukes etter oppstart på sykehuset, senere utenom
sykehus og finansieres fullt ut av folketrygden gjennom blåreseptordningen.
Denne ulike finansieringen kan ha innflytelse på valg av
legemiddel ut fra hva som er økonomisk mest gunstig for
sykehuset, og ikke ut fra pasientens beste. Dette er i strid med grunnleggende
prinsipper i helsevesenet om å gi pasientene den best tilgjengelige
behandling.
Komiteen er kjent med at disse to nevnte legemidlene
brukes på pasienter med de mest alvorlige revmatiske sykdommer,
og fra faglig hold hevdes det at disse legemidlene er meget effektiv
for denne pasientgruppa. Komiteen er derfor opptatt
av at finansieringssystemet utformes slik at pasientene får
optimalt utbytte av tilgjengelige legemidler med effekt.
Komiteen viser til Stortingets vedtak i budsjett for
2002 (jf. Budsjett-innst. S. nr. 11 (2001-2002), jf. Rammeområde
16, vedtak VI som lyder:
"Stortinget ber Regjeringen sørge for at kostnadene
ved bruk av legemidlet Remicade dekkes over blåreseptordningen."
Komiteen peker på viktigheten av at dette
følges opp slik det også legges opp til i proposisjonen. Ved
at Remicade i likhet med Enbrel finansieres over blåreseptordningen
selv om legemidlet gis ved behandling i sykehus, så er
pasientene i prinsippet sikret behandling uten at sykehusets egen økonomi
skal avgjøre valget av legemiddel slik det åpenbart
er under dagens ordning.
Komiteen legger også til grunn at ei
ordning der legemidler brukes i sykehusets behandling, krever endring
av folketrygdloven der problematikken er knyttet opp til to grupper
legemidler i grenseområdet mellom blåreseptpreparater
og sykehusprodukter, noe som i proposisjonen uttrykkes som "gråsonepreparater".
Dette er preparater som når de benyttes i sykehus, finansieres
over sykehusenes budsjetter. Når de brukes utenfor sykehus,
finansierer folketrygden disse.
Folketrygdloven § 5-1 tredje ledd bestemmer
at "i den utstrekning det offentlige yter stønad etter
annen lovgivning, ytes det ikke stønad etter dette kapitlet". Etter
lov om spesialisthelsetjenesten skal behandlingsutgifter i sykehus,
herunder sykehusets legemiddelutgifter, dekkes av det regionale
helseforetaket. Noen lovbestemmelse som åpner for unntak
fra § 5-1 tredje ledd eksisterer ikke, slik at
det er nødvendig med en lovendring for å finansiere
sykehusenes legemiddelutgifter over folketrygdens budsjetter.
Blåreseptordningen er hjemlet i folketrygdloven § 5-14
og nærmere regulert i forskrift av 18. april 1997
nr. 330 om stønad til dekning av utgifter til viktige legemidler
og spesielt medisinsk utstyr (blåreseptforskriften). Forskriften § 9
er den mest brukte hjemmelen for refusjon av legemidler etter blåreseptordningen.
Gitt at et preparat er ført opp i preparatlisten knyttet
til § 9, kan legen forskrive legemidlet på blå resept
for folketrygdens regning uten forutgående søknad
dersom visse vilkår er oppfylt. Det kan unntaksvis med
hjemmel i forskriften §§ 2 og 10a etter søknad
ytes stønad til medikamenter som ikke er nevnt i § 9.
Etter blåreseptforskriften § 4 gis det
stønad til legemidler mot allmennfarlige, smittsomme sykdommer.
I 2000 ble det etablert en ordning med særskilt finansiering
av høykostnadsmedisin i sykehusene i visse tilfeller. Det
ble blant annet etablert en midlertidig finansiering for Remicade
som dagbehandling.
Det redegjøres i proposisjonen for samarbeidet mellom
de fleste sykehusene i landet gjennom Legemiddelinnkjøpssamarbeidet
(LIS) som forestår anbudskonkurranser på utvalgte
legemidler. LIS oppnår i gjennomsnitt mer enn 30 prosent
rabatt på legemidler.
Det framholdes at i tiårsperioden mellom 1989 og 1999
har samfunnets utgifter til legemidler vokst med 93 prosent målt
i faste kroner. Gjennomsnittlig årlig vekst har vært
7 prosent. Mens veksten i sykehusenes utgifter til legemidler gjennomsnittlig
har vært 3,5 prosent årlig, har tilsvarende tall
for folketrygden vært 8,5, og egenbetalingen har økt
med 6 prosent årlig.
Etter departementets vurdering bør en også i
framtiden ha separate finansieringsordninger for legemidler i og
utenfor sykehus, men det uttales at dette utgangspunktet ikke bør
være til hinder for at det foretas tilpasninger i finansieringssystemene
dersom det er gode grunner for det. Slik departementet ser det,
kan dette være aktuelt for en mindre gruppe preparater.
Komiteen viser til dagens rettstilstand,
dvs. spesialisthelsetjenesteloven § 5-2, som sier
at legemidler i henhold til denne bestemmelsen skal dekkes av det
regionale helseforetaket eller andre tjenesteytere etter avtale
med det regionale helseforetaket i pasientens bostedsregion. Det
er heller ikke forskriftshjemmel for å bestemme at sykehusenes
bruk av legemidler skal finansieres gjennom bruk av blåreseptordningen.
Det må derfor lovendring til for å skaffe en slik
hjemmel.
Komiteen viser ellers til at blåreseptordningen er
hjemlet i folketrygdloven § 5-14 og nærmere
regulert i forskrift. Forskriftens § 9 benyttes
for blåreseptmedisin som kan forskrives uten forutgående
søknad dersom visse vilkår er oppfylt. Forskriftens § 10a åpner
for stønad til medikamenter som ikke er nevnt i § 9.
Komiteen viser videre til at Legemiddelinnkjøpssamarbeidet
(LIS) forestår anbudskonkurranser på utvalgte
legemidler som benyttes for innlagte pasienter og poliklinikkpasienter
som får administrert sin medisin i poliklinikken. Det hevdes
i proposisjonen at denne ordningen har gitt betydelige rabatter,
noe som bl.a. har ført til at veksten i sykehusenes utgifter
til legemidler ligger langt under folketrygdens vekst i legemiddelutgifter.
Komiteen sier seg enig når det i proposisjonen uttrykkes
at "medisinsk sett bør pasientene få den beste
behandling som er tilgjengelig, uavhengig av om terapivalget baserer
seg på legemidler eller annen behandling". Selv om det
også uttrykkes at det alltid vil være behov for å prioritere
mellom ulike behandlingsalternativer, så kan det ikke aksepteres å gå på akkord med
den optimale behandling.
Komiteen slutter seg til departementets syn om at
sykehusene selv gjennom å stå for finansieringen
av legemidlene har det sterkeste incentiv til å forhandle fram
rabatter på innkjøp og velge de billigste legemidler
blant likeverdige.
Komiteen støtter også at dagens
hovedskille som innebærer separate finansieringsordninger
for legemidler i og utenfor sykehus, skal legges til grunn. Dette
betyr at hovedregelen tilsier at sykehusene fortsatt skal dekke
sine legemiddelutgifter selv, mens folketrygden dekker legemiddelbruk
utenfor institusjonene.
Komiteen understreker at dette prinsipp ikke skal
være til hinder for at det foretas tilpasninger i finansieringssystemet
dersom det er spesielle grunner for det når dette knyttes
til en mindre gruppe av preparater, spesielt de forannevnte gråsonepreparater.
Komiteen forutsetter under henvisning til det forhandlingsregimet
som er etablert under Legemiddelinnkjøpssamarbeidet, at
også legemidler som finansieres over blåreseptordningen
i sykehus, blir gjenstand for forhandling så langt det
er mulig innenfor mindre grupper.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og
Fremskrittspartiet ser at det vil være begrenset
hvilken rabatt en kan oppnå for disse.
Det redegjøres for tidligere behandling av finansiering
av Enbrel og Remicade i Stortinget.
Departementet anbefaler at det for gråsonepreparater
etableres en spesielt tilpasset refusjonsløsning som sikrer
at ordningen begrenser seg til de gråsonepreparater der
finansiering gjennom de ordinære finansieringsordningene
medfører større ulemper enn fordeler.
Departementet finner at utfordringene knyttet til visse gråsonepreparater,
som Enbrel og Remicade, best kan ivaretas ved å underlegge
disse preparatene samme finansieringsordning etter en særskilt
tilpasset ordning med hjemmel i kapittel 5 i folketrygdloven. Departementet
foreslår en ny § 5-14a og framholder
at det vil være strenge kriterier for å få legemidler
inn i den nye ordningen. For å unngå at sykehusene
blir overkompensert og for å unngå unødvendige
innleggelser forutsetter departementet at ISF-finansieringen tilpasses
i nødvendig utstrekning for de behandlinger der legemidlene
blir finansiert av trygden.
Departementet understreker at ordningen begrenses ved at det
stilles som vilkår for refusjon etter § 5-14a
at det alternative preparatet allerede gis refusjon etter § 5-14,
og ved at ethvert nytt legemiddel som skal refunderes etter § 5-14a
vil kreve forskriftsendring. Forskriftsendringer med budsjettmessige
konsekvenser vil bli forelagt Stortinget.
Departementet mener det er viktig at sykehusene gjøres
prisbevisste i sine valg av medikamentell behandling og dermed får
et incentiv til å forhandle seg fram til en rabatt gjennom
LIS-samarbeidet. Departementet ønsker også en
konkurranseutsetting av legemidler som folketrygden finansierer,
på lik linje med rene sykehusprodukter.
Det uttales at dersom sykehusene får rabatter på legemidlene
i den nye ordningen, vil de oppnå full kostnadsdekning.
Det uttales at med 100 prosent refusjon av de faktiske legemiddelutgiftene
bortfaller det økonomiske incentivet for sykehusene til å presse
ned innkjøpsprisen, og at behandlingskostnadene for det offentlige
samlet sett vil kunne øke. For å motvirke et slikt
mulig uheldig utslag av omlegging til trygderefusjon for legemidlet
Remicade foreslås det i St.prp. nr. 63 (2001-2002) en refusjonspris
på 70 prosent av veiledende utsalgspris.
Helseministeren har i brev av 11. juni 2002 til sosialkomiteen
kommet med en anmodning om en lovteknisk endring av lovforslaget.
Det vises i brevet til at Odelstinget ved behandlingen av Innst.
O. nr. 56 (2001-2002) vedtok å oppheve folketrygdloven § 5-15.
Helseministeren ber sosialkomiteen vurdere at den foreslåtte § 5-14a
i stedet gis som ny § 5-15 da dette nå framstår
som den mest hensiktsmessige plasseringen.
Komiteen viser til helseministerens
brev av 11. juni 2002 og slutter seg til hans anmodning om lovteknisk
endring av lovforslaget slik at den foreslåtte § 5-14a
blir ny § 5-15.
Komiteen viser til at problemer med en pasientrettet
bruk av legemidlene Remicade og Enbrel for pasienter med alvorlig
tilfelle av revmatisme (Reumatoid artritt) har synliggjort at behov
for forandring i hvordan legemidler som benyttes i sykehus, skal
finansieres. Det er all grunn til å tro at sykehus velger Enbrel
som utleveres i medhold av blåreseptforskriftens § 10a,
i tilfeller der det billigere legemidlet Remicade kunne vært
benyttet, fordi sykehuset selv må betale kostnadene ved
dette legemidlet.
Komiteen viser til Stortingets vedtak om å få Remicade
inn på blåreseptordningen. Komiteen har
merket seg at høringsinstansene i all hovedsak har sluttet
seg til departementets forslag om blåreseptordning for
Remicade. Komiteen ser at en i prinsippet kunne refundert
sykehusenes utgifter gjennom ei tilleggsliste til ISF-ordningen
i likhet med annen høykostnadsbehandling som særbehandles. Komiteen avviser
dette i likhet med departementet og støtter forslaget om
at de nevnte preparatene underlegges ei finansieringsordning med
hjemmel i folketrygdloven § 5 ved at det foreslås
en ny § 5-15. Komiteen støtter
at det skal være strenge kriterier for å få legemidler inn
på denne ordningen bl.a. ved at det alternative preparatet
allerede har refusjon etter § 5-14. Dette skal også innebære
at alle legemidler som skal refunderes etter § 5-15,
vil kreve forskriftsendring. Dersom slike forskriftsendringer har
budsjettmessige konsekvenser, skal saka legges fram for Stortinget.
Komiteen slutter seg til departementets mening om
at sykehusene må være prisbevisste i sine valg
av medikamenter, noe komiteen tar fullstendig for
gitt innenfor ei ansvarlig ressursforvaltning.
Komiteen gir ikke sin tilslutning til departementets
forslag om at sykehusene bare skal få en refusjonspris
på 70 prosent av veiledende utsalgspris på legemidlet,
da dette etter all sannsynlighet vil påføre sykehusene
kostnader de ikke har dekning for. En finansiering på 70
prosent vil i praksis kunne bety at en er like langt som da saken
ble reist. Det hevdes at ca. 50 prosent av de som har behov for
behandling med disse legemidlene, kan bruke Enbrel, mens 50 prosent har
effekt av Remicade. Dersom sykehusene får krav om egenfinansiering,
er sannsynligheten stor for at denne behandlingen som hjelper så mange,
langt på vei vil opphøre.
Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre,
Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser til avtalen
mellom disse partier i Revidert nasjonalbudsjett for 2002 som slår
fast at sykehusene skal få en refusjonspris på 80
prosent av dagens veiledende utsalgspris, og viser til forslag om dette
i innstillingen til St.prp. nr. 63 (2001-2002) Tilleggsbevilgninger
og omprioriteringer i statsbudsjettet medregnet folketrygden 2002.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Sosialistisk
Venstreparti og Kristelig Folkeparti mener at med en refusjonspris
på 80 prosent av dagens veiledende pris vil sykehusene
og helseforetakene ha sterke incentiver til å presse leverandøren
på pris. Hver eneste krone i redusert pris leder til én
krone i redusert belastning på eget budsjett. En referansepris
på 95 prosent av dagens veiledende pris vil ikke gi sykehusene
de nødvendige incentiver til å presse leverandørene
på pris. Det innebærer at forslaget medfører
høyere legemiddelutgifter enn nødvendig.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener at en refusjonspris
på 80 prosent av dagens veiledende utsalgspris for Remicade
skal gjøres gjeldende ut 2002.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil
foreslå at det settes en refusjonspris på 95 prosent
av veiledende utsalgspris, og viser til forslag om dette i innstillingen
til St.prp. nr. 63 (2001-2002) Tilleggsbevilgninger og omprioriteringer
i statsbudsjettet medregnet folketrygden 2002.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen legge til grunn en refusjon på 95
prosent for Remicade av gjeldende veiledende utsalgspris fra 1.
oktober 2002 og ut året."
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti mener
at legemiddelpolitikken trenger en full gjennomgang, der målsetningen
må være én felles ordning for brukere
av legemidler uavhengig av om vedkommende er innlagt i sykehus eller får
forskrevet legemidler utenfor sykehus.
Disse medlemmer erkjenner at det i øyeblikket
ikke er et politisk flertall som støtter en omlegging som
omtalt, og på denne bakgrunn støtter disse medlemmer at
Remicade bare delvis skal dekkes inn via blåreseptordningen,
siden sykehusene per dato mottar midler gjennom sine rammer og gjennom
den innsatsstyrte finansieringen som også er ment å dekke kostnadene
til legemidler. I en slik situasjon vil en finansiering overfor
sykehusene på nær 100 prosent for legemiddelet
Remicade innebære at sykehusene ikke vil ha noe incentiv
for å redusere legemiddelkostnadene.
Disse medlemmer vil derfor støtte at
inndekningen til Remicade blir på 80 prosent, men disse medlemmer vil
også arbeide for at alle legemidler som kommer inn under
blåreseptordningen, skal dekkes av Rikstrygdeverket fra
1. januar 2003 uavhengig av om pasienten befinner seg i
sykehus eller ikke. Dette innebærer også at DRG-satsene
og helseforetakenes rammer skal reguleres tilsvarende.
Komiteens medlem fra Senterpartiet viser
til at stortingsflertallet fikk gjennomslag for forslaget:
"Stortinget ber Regjeringen sørge for at kostnadene
ved bruk av legemiddelet Remicade dekkes av blåreseptordningen."
Dette medlem vil fastholde at det da ikke var en
refusjonspris på 70 prosent av veiledende utsalgspris som
lå i stortingsvedtaket.
Dette medlem mener at en rekke pasienter ikke
har fått benyttet det mest effektive legemiddelet for sin
sykdom siden sykehuset selv måtte stå for utgiftene
til dette. I tillegg er etter dette medlems oppfatning
en behandling med disse legemidlene en av de største nyvinningene
for de aller dårligste leddgiktpasientene. Dette
medlem har registrert at disse pasientene har blitt nektet
behandling med disse medikamentene grunnet måten de skulle
finansieres på.
Dette medlem støtter forslaget om at
sykehusene skal få en refusjonspris på 80 prosent
av dagens veiledende utsalgspris, og viser til forslag om dette
i innstilling til St.prp. nr. 63 (2001-2002) Tilleggsbevilgninger
og omprioriteringer i statsbudsjettet medregnet folketrygden 2002.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Fremskrittspartiet og Senterpartiet, mener at det kan være
grunn til å gi sykehusene et ekstra incentiv til å forhandle
om pris med leverandøren slik også departementet
argumenterer for. Men det aller viktigste er at pasientene sikres god
og optimal behandling.
Flertallet viser til de resultater som er beskrevet
fra departementets side, om det som er oppnådd gjennom
Legemiddelinnkjøpssamarbeidet (LIS). Flertallet må kunne
forutsette at den forhandlingskraft som dette legemiddelinnkjøpssamarbeidet
representerer på vegne av sykehusene, også vil
bli videreført når nye legemidler skal inn. Flertallet går
videre ut fra at det blir etablert et nært innkjøpssamarbeid
mellom LIS og Rikstrygdeverket som gjennom folketrygden skal finansiere
blåreseptlegemidler, i den nye ordningen som en gjennom
denne lovendringen åpner for.
Flertallet viser til at hensikten med endring
av folketrygdloven ved å dekke visse medikamenter ved sykehusbehandling
over blåreseptordningen, var å sikre pasienten
den optimale behandling. Flertallet forutsetter derfor
at folketrygden gjennom blåreseptordningen dekker de faktiske
utgifter slik at sykehusene ikke påføres utgifter
ved bruk av det medikament som medisinsk sett er det beste for pasienten.
Flertallet forutsetter at departementet legger til
rette for ei slik ordning gjennom det økonomiske oppgjøret
mellom sykehusene og folketrygden fra 1. januar 2003.
Flertallet fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen sikre at sykehusets utgifter til
legemidler under ny § 5-15 i folketrygdloven dekkes."
Flertallet mener at setningen "Trygdens maksimale
dekning for den enkelte behandling fastsettes særskilt"
bør gå ut av ny § 5-15 annet
ledd da dette ivaretas gjennom oppgjøret mellom sykehusene
og folketrygden, eventuelt som et refusjonsoppgjør etter faktiske
utgifter.
Flertallet fremmer følgende
forslag:
"I lov om folketrygd skal ny § 5-15
annet ledd lyde:
Medlemmet kan ved behandlingen ikke avkreves egenandel
for legemidlet."
Komiteens medlemmer fra Høyre, Sosialistisk
Venstreparti og Kristelig Folkeparti fremmer følgende
forslag:
"I lov om folketrygd skal ny § 5-15 annet ledd
lyde:
Trygdens maksimale dekning for den enkelte behandling fastsettes
særskilt. Medlemmet kan ved behandlingen ikke avkreves
egenandel for legemidlet."
Budsjettkonsekvenser av forslaget vil først oppstå ved
den enkelte beslutning om inntak av preparater i ordningen. Dette
vil skje ved forskriftsvedtak med hjemmel i lovforslagets § 5-14a
siste ledd. Dersom inntak vil øke trygdens utgifter, vil
Stortinget få seg forelagt forslag om økning av
bevilgningen på relevant budsjettpost.
Når det gjelder budsjettmessige konsekvenser av trygderefusjon
for Remicade med hjemmel i dette lovforslaget, vises det til St.prp.
nr. 63 (2001-2002). Departementet vil legge til rette for at en
folketrygdfinansiering av Remicade ikke fører til økte
administrative kostnader og byråkratisering av noe omfang.
Forslag fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti
og Kristelig Folkeparti:
Forslag 1
I lov om folketrygd skal ny § 5-15
annet ledd lyde:
Trygdens maksimale dekning for den enkelte behandling fastsettes
særskilt. Medlemmet kan ved behandlingen ikke avkreves
egenandel for legemidlet.
Forslag fra Arbeiderpartiet:
Forslag 2
Stortinget ber Regjeringen legge til grunn en refusjon på 95
prosent for Remicade av gjeldende veiledende utsalgspris fra 1.
oktober 2002 og ut året.
Komiteen har ellers ingen merknader, viser til proposisjonen og rår Odelstinget til å gjøre følgende
vedtak:
A.
Vedtak til lov
om endringer av folketrygdloven (finansiering av visse legemidler)
I
I lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd (folketrygdloven) gjøres følgende endringer:
Nytt syvende strekpunkt i innholdsfortegnelsen i kapittel 5 skal lyde:
§ 5-14 tredje ledd skal lyde:
Legemidlet, det medisinske utstyret og forbruksmateriellet må være forskrevet av lege til bruk utenom sykehus.
Ny § 5-15 skal lyde:5-15 Viktige legemidler som også brukes i sykehus
Trygden kan dekke sykehusets utgifter til et bestemt legemiddel hvis:
a) bruken av legemidlet i sykehus innleder eller er alternativ til en medisinsk behandling utenom sykehus med samme eller terapeutisk sammenlignbart legemiddel, og
b) det er fastsatt at trygden dekker utgiftene til legemidlet eller det sammenlignbare legemidlet etter § 5-14 når det anvendes utenom sykehus.
Medlemmet kan ved behandlingen ikke avkreves egenandel for legemidlet.
Departementet gir forskrifter om dekning av utgifter etter denne paragraf, herunder om hvilke sykehus, behandlinger og legemidler som omfattes, og om hvordan oppgjøret skal foretas.
II
Loven gjelder fra den tid Kongen bestemmer.
B.
Stortinget ber Regjeringen sikre at sykehusets utgifter til legemidler under ny § 5-15 i folketrygdloven dekkes.
Oslo, i sosialkomiteen, den 13. juni 2002
John. I. Alvheim |
Asmund Kristoffersen |
Åse Gunhild Woie Duesund |
leder |
ordfører |
sekretær |