Til Odelstinget
Justisdepartementet gjer i proposisjonen framlegg om endringar
i inkassolova for å betre skyldnaren si stilling og å motverke
uheldig inkasso. Departementet foreslår å innføre
reglar om klagenemnd for inkassosaker. Forslaget byggjer på at
ei klagenemnd vert oppretta gjennom privat initiativ, men at ho
kan få offentleg godkjenning. Ifølgje framlegget
kan Kredittilsynet krevje at alle inkassoforetak sluttar seg til ei
nemndsordning.
Justisdepartementet gjer også framlegg om å styrke
sanksjonsmidla ved brot på reglane i inkassolova. For det
første vert det foreslått at eit inkassoforetak
kan påleggjast å betale klagenemnda sine kostnader
dersom det ligg føre grove brot på kravet til
god inkassoskikk. Dette ansvaret kjem i tillegg til ei eventuell
"abonnementsavgift" som alle inkassoforetaka som er tilknytta nemndsordninga,
må betale. For det andre går departementet inn
for at klagenemndene kan oversende avgjerdene sine til Kredittilsynet,
anten rutinemessig eller ut frå eit særskilt utval.
Kredittilsynet kan på basis av dette vurdere om det er
grunnlag for å setje i verk sanksjonar.
Departementet drøftar om det bør innførast
eit krav om samtykke frå låntakaren ved overføring
av fordringar mellom finansinstitusjonar. I dag gjeld eit slikt
krav berre når lånefordringar vert overdregne
til andre enn finansinstitusjonar eller liknande institusjonar.
Departementet konkluderer med at samtykkekravet ikkje bør
utvidast, og gjer såleis ikkje framlegg til lovendringar
på dette punktet.
I proposisjonen drøftar departemenet også om det
bør innførast ein regel som pålegg långivaren å opplyse
skyldnaren om gjeldsordningslova ved overdraging av visse fordringar.
Heller ikkje på dette punktet foreslår departementet
lovendringar.
Endelig gjer departementet framlegg om nokre meir lovtekniske
endringar i inkassolova.
I Ot.prp. nr. 26 (2000-2001) gjorde Justisdepartementet framlegg
om å utgreie fleire tiltak for å betre skyldnaren
si stilling i gjeldsforhold: klagenemnd for inkassosaker, reduksjon
av inkassosalæra og opplysningsplikt om vilkåra
for gjeldsordning. Justiskomiteen stilte seg positiv til at desse
tiltaka vart nærmare utgreidd, og ba dessutan departementet
vurdere om det er grunn til å styrke sanksjonsmidla mot
brot på god inkassoskikk, jf. Innst. O. nr. 47
(2000-2001). I tillegg gjorde Stortinget 27. februar 2001
følgjande vedtak:
"Stortinget ber Regjeringen vurdere forslag om krav til
samtykke i finansavtaleloven når forbrukerlån
overdras til en annen finansinstitusjon."
På denne bakgrunn sende Justisdepartementet ut eit høyringsnotat
med forslag til endringar i inkassoloven og inkassoforskriften.
Komiteen mener det er svært
nødvendig å bedre skyldnerens stilling i gjeldsforhold
og styrke vernet mot uheldig inkasso. I dag er inkassobransjen preget
av høye salærer, stivbeint praksis og utilgjengelige
og dyre klagemuligheter. Det er en bransje komiteen anser
det nødvendig å følge nøye og også i
fremtiden vurdere korrigerende tiltak. Særlig i tider hvor
rentenivået stiger, arbeidsledigheten øker og
forskjellene øker i befolkningen, er det grunn til å være
særlig oppmerksom. Inkasso kommer som oftest når
skaden allerede er skjedd. Den må likevel skje skånsomt.
Komiteen har merket seg at inkassobransjen selv
har vist vilje til å rydde opp i den uheldige praksis som
har preget deler av bransjen, og at det nå er etablert
et godt samarbeid med Forbrukerrådet.
Departementet foreslår i høyringsbrevet å innføre reglar
om klagenemnd for inkassosaker. Klagenemnda vert oppretta gjennom
privat initiativ, men vil få offentleg godkjenning. Forslaget
inneber at Kredittilsynet får høve til å stille
nemndstilknyting som vilkår for inkassoløyve.
Lovforslaget omfattar tvistar mellom alle skyldnarar og inkassoforetak,
og er med andre ord ikkje avgrensa til tvistar i forbrukarforhold.
Alle høyringsinstansane med få unntak støttar framlegget
om å opprette ei klagenemnd for inkassosaker langs dei
hovudlinjene Justisdepartementet drog opp i høyringsbrevet.
Justisdepartementet meiner at det bør opprettast ei
klagenemnd for inkassosaker. Hovudformålet med ei slik
nemnd vil vere å skaffe skyldnarane og inkassoforetaka
ein rimeleg og enkel måte å løyse inkassotvistar
på. Ei inkassoklagenemnd kan dessutan medverke til ei klargjering
og presisering av inkassorettslege reglar. Eit særskilt
argument for å opprette ei inkassoklagenemnd er at det
i liten mon er ført tilsyn med kravet til god inkassoskikk
i inkassolova. Opprettinga av ei inkassoklagenemnd kan gjere at
ein får ei meir effektiv handheving av dette kravet.
Departementet føreset at ei klagenemnd vert oppretta
gjennom privat initiativ, men at ho kan få offentleg godkjenning
som har visse rettsverknader.
For å gjere nemndsystemet effektivt, gjer Justisdepartementet
framlegg om at Kredittilsynet kan krevje at inkassoforetaka sluttar
seg til ei nemndsordning ved tildeling av inkassoløyve,
og at foretak som allereie har løyve, gjer det same, jf. § 5
fjerde ledd i lovforslaget. Kredittilsynet kan såleis stille
krav om at ordninga er open for tilslutning også for uorganiserte
inkassoverksemder.
Justisdepartementet foreslår at reglane om inkassoklagenemnd
skal omfatte tvistar mellom alle skyldnarar og foretak som driv
inkassoverksemd. Etter Justisdepartementet sitt syn bør
berre skyldnarane kunne bringe saker inn for nemnda. Justisdepartementet
meiner dessutan at skyldnaren i forbrukarforhold ikkje bør
ha høve til å fråskrive seg retten til nemndshandsaming
på førehand, jf. utkast til ny § 22 tredje
ledd.
Tvistar om hovudkravet fell utanfor nemnda sin kompetanse. Det
kan likevel verte nødvendig at nemnda prejudisielt tek
stilling til innvendingar mot hovudkravet.
Etter departementet sitt syn bør nemndsmedlemmer og
andre som utfører arbeid for nemnda, ha teieplikt etter
inkassolova, jf. utkast til ny § 28 første ledd.
Justisdepartementet har etter ei nærmare vurdering kome
til at det bør gjelde ein meir avgrensa litispendensregel
enn den som var foreslått i høyringsbrevet. At
ein tvist om inndrivingskostnader er brakt inn for inkassoklagenemnda,
bør ikkje vere til hinder for at han vert handsama ved
dei allmenne domstolane i samband med ei sak om hovudkravet.
I høyringsbrevet er det reist spørsmål
om avgjerdene til nemnda bør ha retts- og tvangskraft.
Justisdepartementet har kome til at ein ikkje bør knyte
slike verknader til avgjerdene. Spørsmålet om
retts- og tvangskraft reiser ei rekke prinsipielle spørsmål
som bør handsamast i ein større samanheng.
Etter Justisdepartementets syn bør ei sak som nemnda
har realitetshandsama, kunne førast rett inn for tingretten
utan handsaming i forliksrådet, jf. utkastet til
ny § 23 andre ledd.
Departementet gjer framlegg om ei ny føresegn i inkassolova,
som regulerer fristavbrot i samband med at ein tvist vert ført
inn for inkassoklagenemnda, jf. § 26.
Justisdepartementet meiner at den fristavbrytande verknaden berre
bør knyte seg til krav som nemnda har kompetanse til å handsame.
For å gjere skyldnarane kjende med høvet til å bringe
saker inn for nemnda, gjer Justisdepartementet framlegg om at ei
betalingsoppfordring skal innehalde opplysningar om høvet
til nemndshandsaming, jf. utkast til ny bokstav f i § 10
første ledd.
Komiteen mener det er avgjørende
at det opprettes en klagenemnd som foreslått. For debitor
er domstolsprøving med risiko for store saksomkostninger
eneste utvei i dag når krav og innkrevningsprosedyre bestrides.
Ei klagenemnd vil kunne bøte på dette. Komiteen støtter
derfor forslaget om å opprette ei klagenemnd for inkassosaker. Komiteen understreker
at hovedformålet med denne nemnda er å skaffe
skyldnere og inkassoforetak en rimelig og enkel måte å løse
inkassotvister på. Videre merker komiteen seg
at oppretting av nemnda også kan medvirke til en klargjøring
og presisering av inkassorettslige regler, deriblant gi en mer effektiv
håndheving av kravet til god inkassoskikk i inkassolova.
Klagenemnda blir oppretta gjennom privat initiativ, men vil få offentlig
godkjenning.
Komiteen støtter forslaget om at Kredittilsynet
kan kreve at inkassoforetaket slutter seg til ei nemndsordning ved
tildeling av inkassoløyve. Komiteen mener
at det bare unntaksvis bør tildeles inkassoløyve
uten at foretaket slutter seg til nemndsordninga.
Komiteen vil fremheve at det er viktig for å sikre
skyldnerens rettigheter at skyldneren i forbrukerforhold ikke skal
kunne fraskrive seg retten til nemndsbehandling på forhånd. Komiteen påpeker videre
at nemnda opprettes for å styrke skyldnerens stilling i
gjeldssaker, og at det derfor bare er skyldneren som kan bringe
saker inn for nemnda.
For øvrig støtter komiteen Regjeringens
andre forslag til saksbehandlingsregler for nemnda bl.a. om rettskraft
og foreldelse.
Etter dei reglane som gjeld i dag fører brot på kravet
til "god inkassoskikk" i inkassolova § 8 til at
retten til inkassosalær fell bort. Vidare kan brot på inkassolova
føre til inndraging av inkassoløyvet. Fleire eller
grove brot på § 8 kan også føre
til straffansvar.
Departementet bad i høyringsbrevet om høyringsinstansane
sitt syn på forslaga om særskilt ansvar for saksutgifter
og rutinemessig oversending av fråsegner til Kredittilsynet.
Alle høyringsinstansane som har uttalt seg om spørsmålet,
er positive til ei styrking av sanksjonsmidla ved brot på kravet
til "god inkassoskikk" i inkassolova. Dei fleste instansane støttar
også dei konkrete forslaga i høyringsbrevet til
skjerping av sanksjonssystemet i inkassolova. Ingen av høyringsinstansane
har innvendingar mot forslaget om å innføre ein
regel om at inkassator ved grove brot kan påleggjast å betale
klagenemnda sine kostnader i den aktuelle saka. Jamvel høyringsframlegget om å innføre
ei ordning med rapportering til Kredittilsynet frå nemnda
får tilslutning frå dei fleste som har uttalt
seg om dette.
Basert på innspela i høyringsrunden foreslår
Justisdepartementet at ein inkassator kan påleggjast å betale
klagenemnda sine kostnader ved grove brot på kravet om
"god inkassoskikk". Dette ansvaret kjem i tillegg til ei eventuell
"abonnementsavgift" utmålt etter omsetnaden til foretaka.
Justisdepartementet går vidare inn for at klagenemnda
kan oversende fråsegner til Kredittilsynet, anten rutinemessig
eller utfrå eit særskilt utval. For å fremje
effektiviteten og den preventive verknaden av dette sanksjonsmidlet,
foreslår departementet at fråsegnene ikkje vert
oversende i anonymisert form. Kredittilsynet vil ha teieplikt om
innhaldet i meldingane så langt det følgjer av
kredittilsynslova og forvaltningslova. Rapporteringsplikta har eit
todelt formål: For det første kan vissa om rapportering
til Kredittilsynet i seg sjølv verke preventivt. For det
andre kan ei rapporteringsordning styrke effekten av dei eksisterande
sanksjonsmidla.
Departementet registrerer at nokre av høyringsinstansane
tek til orde for at Kredittilsynet bør få heimel
til å bøteleggje inkassoforetaka ved grove eller gjentekne
brot på god inkassoskikk. Justisdepartementet foreslår
ikkje noka føresegn om administrativ ileggjing av straff.
Forslaget har ikkje vore på allmenn høyring. Ei
slik føresegn krev ei nærmare vurdering av tilhøvet
til Grunnlova og til menneskerettsreglane, som det berre er grunn
til å gjere dersom framlegga i denne proposisjonen skulle
vise seg å vere utilstrekkelege.
Komiteen er enig med departementet
i at sanksjonsmidlene ved brudd på god inkassoskikk i dag
ikke er gode nok. Eksisterende regler må håndheves
bedre, og komiteen støtter forslaget til
nye bestemmelser.
At inkassoforetaket skal betale klagenemndas saksomkostninger
ved grove brudd på bestemmelsen er ikke urimelig. Spørsmålet
er om foretaket også må betale omkostningene ved
mer ordinære brudd på kravet til god inkassoskikk.
Etter en totalvurdering av reglenes hensikt, behovet for innskjerping,
rettstekniske hensyn og rimelighet, har komiteen konkludert
med at inkassoforetaket bør kunne pålegges å betale
saksomkostningene også ved de overtredelsene som ikke kan
karakteriseres som grove. Bestemmelsen er fortsatt fakultativ, slik
at man i de tilfellene hvor dette ikke er rimelig kan unnlate å pålegge
inkassator å betale nemndas saksomkostninger. Komiteen foreslår
derfor at benevnelsen "grove" i forslagets § 25
utgår.
Komiteen er videre av den oppfatning at nemnda
ved brudd på god inkassoskikk skal (og ikke "kan") rapportere
til Kredittilsynet. Komiteen ser ingen gode grunner
til at slike brudd ikke skal rapporteres. Det motsatte vil kunne
innebære en tilfeldig rapportering.
Komiteen foreslår derfor:
"Ny § 24 skal lyde:
Nemndene skal oversende uttalelser om brudd på inkassoloven
til Kredittilsynet."
For øvrig mener komiteen at
Kredittilsynet ikke bør kunne bøtelegge. Dette
innebærer et uheldig tosporet system som man bl.a. av rettssikkerhetsgrunner
og av praktiske hensyn også bør unngå på andre
områder innen forvaltningen. Domstolene skal ha funksjonen
med å idømme straff. Et slikt bøtesystem
kan også komme i konflikt med Grunnloven og menneskerettighetene,
og da særlig hensynet til å unngå dobbeltstraff.
Justisdepartementet bad i høyringsbrevet om synspunkt
på om det bør innførast ein regel som
pålegg långivaren å opplyse skyldnaren
om gjeldsordningslova ved overdraging av visse fordringar.
Høyringsinstansane er delte i spørsmålet
om det bør innførast ei plikt til å opplyse
om gjeldsordningslova ved overdraging av visse krav.
På bakgrunn av innspela i høyringsrunden har Justisdepartementet
valt å ikkje foreslå ei føresegn som
pålegg finansinstitusjonar å opplyse om gjeldsordningslova
ved overdraging av mishaldne krav. Det er fleire grunnar til at
departementet ikkje gjer framlegg om ein slik regel:
For det første set departementet spørjeteikn
ved om det er tilstrekkeleg behov for å påleggje
finansinstitusjonane ei plikt til å informere om gjeldsordningslova.
For det andre er Justisdepartementet ikkje overtydd om at det
ein kan oppnå ved å innføre ei lovpålagt
opplysningsplikt står i forhold til ulempene ved ei slik
ordning. Ulempene knyter seg i første rekke til det meirarbeidet
ei slik ordning vil medføre for finansinstitusjonane.
For det tredje meiner Justisdepartementet at det er andre tiltak
som kan vere betre eigna dersom det er behov for å spreie
kunnskap om gjeldsordningslova. Etter departementet sitt syn står
det offentlege nærare til å informere om gjeldsordningslova
enn det finansinstitusjonane gjer. Det naturlege vil vere at slik
informasjon vert ytt av offentlege instansar som er i kontakt med
personar med betalingsvanskar.
For det fjerde vil Justisdepartementet vise til problema med å utforme
ein treffsikker regel, dvs. ein regel som fører til at
dei som har behov for informasjon om gjeldsordningslova får
det, samtidig som dei som skal yte informasjonen ikkje vert pålagt
ei plikt som rekk lenger enn nødvendig.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet
fra Sosialistisk Venstreparti, støtter Regjeringens forslag
om ikke å innføre en opplysningsplikt om gjeldsordningsloven
for finansinstitusjoner ved overdragelse av misligholdte krav. Det
bemerkes at dette dog ikke er noe forbud mot slik opplysning, og at
det i flere tilfeller selvfølgelig vil være hensiktsmessig
og i tråd med god inkassoskikk å gi slike opplysninger
som kan lette situasjonen for skyldneren.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener
at finansinstitusjonene må informere om gjeldsordningsloven
ved overdragelse av misligholdte krav. Departementet fremhever at
det vil være arbeidskrevende for finansinstitusjonene å sende
ut informasjon om gjeldsordningsloven. En informasjon om hovedinnholdet
i gjeldsordningsloven, og en henvisning til steder der den enkelte
skyldner kan få nærmere veiledning og informasjon
om ordningen, kan neppe være særlig arbeidsbelastende. Dette
medlem finner det viktigere å informere befolkningen
om gjeldsordningsloven, enn at slik informasjon kanskje kan virke
støtende overfor noen av dem som ikke trenger gjeldsordning.
Dessuten vil en tidlig informasjon om gjeldsordningsloven til dem med
betalingsproblemer, lettere kunne resultere i frivillige ordninger,
noe som i sin tur også kan være en bedre løsning
for kreditorer og det offentlige enn den tvungne ordningen. For dette
medlem er det i denne sammenheng viktig å fremheve
at de høringsinstansene som har nærmest erfaring
med gjeldsofre, går inn for at finansinstitusjonene må tillegges
en informasjonsplikt om gjeldsordningsloven.
Dette medlem fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen med hjemmel i inkassoloven § 27
utforme en forskriftsbestemmelse som medfører at finansinstitusjonene
ved overdragelse av misligholdte krav informerer skyldneren om gjeldsordningslovens
hovedregler, og hvilke myndigheter som bistår ved søknad
om gjeldsordning."
I høyringsnotatet drøftar departementet om
det bør innførast eit krav om samtykke frå låntakaren
ved overføring av fordringar mellom finansinstitusjonar.
Dei fleste høyringsinstansane er mot å innføre
ei ordning med krav om samtykke ved overdraging av fordringar mellom
finansinstitusjonar og liknande institusjonar.
Departementet har etter ei samla vurdering kome til at det ikkje
er grunnlag for nokon regel om samtykke ved overdraging av lånefordringar
mellom finansinstitusjonar. Departementet meiner at urimeleg pågåande
inndrivingsmetodar best kan motverkast med reglar knytt til sjølve
inndrivinga, og viser i den samanheng til forslaga ovanfor. Departementet
viser også til at eit stort fleirtal av høyringsinstansane,
også forbrukarsida, har gått mot å innføre
eit samtykkekrav som nemnt. Høyringsinstansane peiker uttrykkeleg
på at det ikkje er noko behov for ein slik regel.
Det er i høringsnotatet drøftet
om det skal innføres krav om samtykke fra låntaker
ved overføring av fordringer mellom finansinstitusjoner. Komiteen har
merket seg at et stort flertall av høringsinstansene, også forbrukersiden,
har gått imot å innføre et slikt krav
til samtykke. Komiteen mener etter dette, dog under
tvil, at det ikke bør settes krav til samtykke fra skyldneren
når fordringer overdras mellom finansinstitusjoner.
Komiteen tiltrer for øvrig proposisjonens
andre endringsforslag bl.a. uttrykkelig hjemmel til å sette
vilkår for tillatelse til å drive oppkjøp
og inndriving av fordringer, og presiseringen i bestemmelsen om
at et inkassoforetak kan ha flere ledere.
Opprettinga av ei klagenemnd vil ha økonomiske og administrative
konsekvensar. Denne kostnaden skal dekkjast av dei inkassoforetaka
som er tilknytt nemnda. Opprettinga vil truleg medføre
at Forbrukarrådet, forbrukarkontora og inkassoforetaka
i ein viss mon får frigjort ressursar som i dag går
med til klagehandsaming.
Forslaget om at klagenemndene kan oversende fråsegner
til Kredittilsynet, kan ha visse konsekvensar for Kredittilsynet.
Forslag frå Sosialistisk Venstreparti:
Stortinget ber Regjeringen med hjemmel i inkassoloven § 27 utforme en forskriftsbestemmelse som medfører at finansinstitusjonene ved overdragelse av misligholdte krav informerer skyldneren om gjeldsordningslovens hovedregler, og hvilke myndigheter som bistår ved søknad om gjeldsordning.
Komiteen har elles ingen merknader, viser til proposisjonen og rår Odelstinget til å gjere følgjande
vedtak til lov
om endringar i inkassolova
I
I lov 13. mai 1988 nr. 26 om innkassovirksomhet og annen inndriving av forfalte pengekrav (inkassoloven) gjort følgande endringar:
§ 5 skal lyde:
Inkassobevilling til stadig og ervervsmessig å inndrive forfalte pengekrav for andre kan etter søknad gis til et foretak når:
a) den eller de som faktisk leder inkassovirksomheten har inkassobevilling etter annet ledd
b) inkassovirksomheten drives fra fast forretningssted i Norge og
c) foretaket har stilt sikkerhet som nevnt i § 29.
Inkassobevilling etter første ledd bokstav a gis etter søknad til personer som anses skikket til å være faktisk leder for foretak som stadig og ervervsmessig inndriver forfalte pengekrav for andre og dessuten
a) godtgjør å ha minst tre års praktisk erfaring med inndriving av pengekrav i løpet av de siste 10 år og
b) fremlegger politiattest og for øvrig godtgjør å ha hederlig vandel. Foretaket skal opplyse til Kredittilsynet om skifte av leder.
Bevilling til å drive oppkjøp og inndriving av forfalte pengekrav for egen regning kan bare gis foretak som drives fra et fast forretningssted i Norge, og som faktisk ledes av en eller flere personer som kan fremlegge politiattest, og for øvrig godtgjør å ha hederlig vandel. Det kan settes vilkår for bevillingen. Foretaket skal opplyse til Kredittilsynet om skifte av leder.
Kredittilsynet kan som vilkår for inkassobevilling etter første ledd stille krav om at foretaket slutter seg til en nemndsordning som nevnt i § 22. Kredittilsynet kan også stille slike vilkår til foretak som tidligere er gitt bevilling.
Kongen kan gi utfyllende forskrifter om vilkårene for tildeling av inkassobevilling.
I § 6 første ledd andre punktum vert tilvisinga til § 24 tredje ledd endra til § 30 tredje ledd.
I § 9 andre ledd og § 19 første ledd vert parentesane endra til sluttparentesar.
§ 10 andre ledd skal lyde:
Betalingsoppfordringen skal angi
a) fordringshaverens navn,
b) hva kravet gjelder,
c) kravets størrelse med særskilt angivelse av hovedkrav og tilleggskrav som krav på forsinkelsesrente og erstatning for inndrivingskostnader,
d) hvilken sats for forsinkelsesrente som i tilfelle er brukt og dato det er beregnet forsinkelsesrente fra,
e) at unnlatt betaling kan føre til ytterligere kostnader for skyldneren og til rettslig inndriving, og
f) retten til å kreve nemndsbehandling etter § 22.
I § 17 fjerde ledd første punktum vert tilvisinga til § 24 tredje ledd endra til § 30 tredje ledd.
Kapittel VII med nye §§ 22-27 skal lyde:
Kapittel VII. Nemndsbehandling av tvister i inkassosaker
§ 22 Adgang til nemndsbehandling mv.
Gjennom avtale mellom organisasjoner som representerer foretak som driver inkassovirksomhet, og Forbrukerrådet eller annen organisasjon eller institusjon som representerer skyldnere, kan det opprettes en eller flere nemnder som behandler tvister om forpliktelser etter denne loven mellom skyldnere og foretak som driver inkassovirksomhet.
Partene kan forelegge avtalen for Kongen til godkjenning. Dersom Kongen har godkjent nemndas vedtekter, gjelder reglene i tredje og fjerde ledd og §§ 23 til 27.
En skyldner kan kreve nemndsbehandling av enhver tvist hvor nemnda er kompetent, hvis skyldneren har saklig interesse i å få nemndas uttalelse i saken.
Dersom skyldneren har pådratt seg forpliktelsen i egenskap av å være forbruker, kan skyldneren ikke fraskrive seg adgangen til å kreve nemndsbehandling.
§ 23 Forholdet til de alminnelige domstoler
Så lenge en tvist er til behandling i nemnda kan den ikke bringes inn til behandling for de alminnelige domstolene. Gjelder tvisten fordringshaverens krav på å få dekket kostnadene ved inndrivingen, kan den likevel bringes inn etter tvistemålslovens regler til behandling for de alminnelige domstolene sammen med hovedkravet. En tvist anses for å være til behandling fra det tidspunktet begjæringen om klagebehandling er kommet inn til nemnda.
En sak som nemnda har realitetsbehandlet, kan bringes direkte inn for tingretten.
§ 24 Rapportering til Kredittilsynet
Nemndene skal oversende uttalelser om brudd på inkassoloven til Kredittilsynet.
§ 25 Ansvar for nemndas omkostninger
Ved overtredelser av kravet til god inkassoskikk i § 8 kan nemnda pålegge inkassator å betale nemndas omkostninger i den aktuelle saken.
§ 26 Avbrudd av foreldelse
Foreldelse avbrytes etter foreldelsesloven § 16 nr. 2 når tvist om krav som nemnda har myndighet til å behandle (jf. § 22 første ledd), bringes inn til avgjørelse for nemnda. Foreldelsen av hovedkravet blir ikke avbrutt ved at en tvist bringes inn for nemnda.
§ 27 Forskrifter
Kongen kan gi forskrifter til nærmere utfylling og gjennomføring av reglene i dette kapitlet, samt bestemmelsen i § 10 andre ledd bokstav f.
Noverande kapittel VII vert kapittel VIII.
§ 22 blir ny § 28. Første ledd første punktum vert endra slik:
En inkassator, dennes ansatte og andre hjelpere, og medlemmene av nemnd etter § 22 og andre som utfører arbeid for nemnda, har plikt til å bevare taushet overfor uvedkommende om det de i forbindelse med virksomheten får vite om noens personlige forhold eller drifts- og forretningsforhold.
§ 24 blir ny § 30 og vert endra slik:
Andre ledd skal lyde:
Kredittilsynet tildeler og inndrar inkassobevillinger, jf. §§ 5 og 31.
Fjerde ledd første punktum skal lyde:
Kredittilsynet kan nedlegge forbud mot inkassovirksomheten dersom ett eller flere av vilkårene i § 4 og § 5 første, tredje og fjerde ledd ikke er oppfylt for inkassovirksomhet som drives i medhold av inkassobevilling etter § 5.
§ 25 blir ny § 31 og skal lyde:
En inkassobevilling etter § 5 kan inndras dersom det finnes utilrådelig å la inkassovirksomhet drives i medhold av bevillingen fordi
a) bevillingshaveren ikke har overholdt sine plikter etter § 6,
b) vilkårene for å tildele bevillingen ikke lenger er til stede,
c) inkassoforetaket ikke innen den frist som er fastsatt av tilsynsmyndigheten, oppfyller vilkår om å tilslutte seg nemndsordning som nevnt i § 5, eller
d) det foreligger andre særlige grunner.
§ 26 blir ny § 32 og vert endra slik:Første ledd skal lyde:
Med bøter eller fengsel inntil tre måneder, eller begge deler, straffes den som forsettlig overtrer eller medvirker til overtredelse av
a) §§ 4, 5, 6, 28, forskrifter i medhold av §§ 6 eller 20, pålegg i medhold av § 30 tredje ledd eller forbud i medhold av § 30 fjerde ledd, eller
b) §§ 8, 9, 10 eller 11, forutsatt at disse bestemmelsene er overtrådt gjentatte ganger eller at overtredelsen er grov.
Noverande kapittel VIII vert nytt kapittel IX og §§ 27-29 blir nye §§ 33-35.
II
Lova gjeld frå den tid Kongen fastset.
Oslo, i justiskomiteen, den 21. november 2002
Trond Helleland |
Knut Storberget |
Jan Arild Ellingsen |
leiar |
ordførar |
sekretær |