Til Odelstinget
Det legges i Ot.prp. nr. 42 (2001-2002) fram forslag til endringer
i lov 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig drikk m.v.
og lov 9. mars 1973 nr. 14 om vern mot tobakksskader.
Forslagene omfatter:
Hjemmel for innføring av
administrativ reaksjon for å effektivisere håndhevingen
av forbudet mot reklame for alkohol og tobakk og merkebestemmelsene
for tobakk.
Ny og forenklet ordning for tillatelse til tilvirkning av øl
og vin for skjenking i egen virksomhet.
Ny og forenklet ordning for tillatelse til innførsel av
alkoholholdig drikk for skjenking eller salg i egen virksomhet,
og en begrenset rett til innførsel for AS Vinmonopolet.
I tillegg foreslås en endring i overskriften til alkoholloven § 3A-9
som ikke innebærer noen realitetsendring.
Det foreslås å innføre hjemmel for
en administrativ reaksjon i form av pålegg om retting og
tvangsmulkt ved overtredelse av forbudene mot alkohol- og tobakksreklame,
samt for overtredelse av merkebestemmelsene i tobakksskadeloven.
Sosial- og helsedepartementet sendte forslag ut på høring
i juni 2000 med høringsfrist i oktober samme år.
Det ble mottatt høringssvar fra 75 høringsinstanser
hvorav 29 instanser ikke hadde noen merknader. Det uttales at offentlige
myndigheter og frivillige organisasjoner generelt er meget positive
til forslaget om å effektivisere håndhevingen
av reklameforbudene, mens representanter for næringslivet er
skeptiske til den foreslåtte ordningen. Det pekes bl.a.
på at antallet saker som blir behandlet på det
aktuelle området, ikke er stort nok til å begrunne
innføring av tvangsmulkt og at reklamereglene er uklare. Uttalelser
fra politiet støtter departementets syn på at det
er behov for en alternativ administrativ ordning/oppfølging
av brudd på reklameforbudene, fordi politiet heller ikke
i framtiden vil kunne prioritere behandlingen av slike saker.
Ifølge alkoholloven § 9-2 er all reklame
for alkoholholdig drikk forbudt. Det samme gjelder reklame for tilvirkningsmidler
og tilsetningsstoffer, jf. § 9-1. Det uttales
at de første årene etter at reklameforbudet ble
innført, ble forbudet i stor grad overholdt av aktørene
i markedet, og håndhevingen bød på få problemer,
men at de seinere års utvikling har vist en økning
i antallet lovovertredelser.
Alkoholloven har to sanksjonsmuligheter mot ulovlig alkoholreklame;
inndragning av bevilling og anmeldelse. Det uttales at inndragning
av bevilling er lite brukt i praksis fordi overtrederne ikke er
bevillingshavere, eller p.g.a. de økonomiske konsekvensene
en inndragning kan innebære. Videre uttales at saker som
blir anmeldt til politiet, henlegges. Det er Rusmiddeldirektoratets
inntrykk at årsaken til henleggelsene i stor utstrekning
er at politiet på grunn av begrensede ressurser ikke prioriterer
disse sakene. Det framholdes at i dagens situasjon står
tilsynsmyndigheten i praksis uten noe egnet sanksjonssystem overfor
overtredelser av reklameforbudet i alkoholloven. Sosialdepartementet
ser derfor at det er nødvendig å effektivisere
håndhevingen av bestemmelsene ved å innføre
hjemmel for å pålegge retting og tvangsmulkt.
All direkte og indirekte reklame for tobakk er forbudt etter
tobakksskadeloven § 2. Bestemmelser om reklameforbud
har vært i loven siden den ble vedtatt i 1973, og i 1995
ble forbudet mot indirekte reklame utvidet. Lovens § 3
stiller også krav om merking av tobakksvarer med helseadvarsel
og innholdsdeklarasjon. Overtredelse av lovens forbud og påbud
kan straffes med bøter etter tobakksskadeloven § 9.
Det uttales at det etter gjeldende rett ikke finnes effektive
sanksjonsmuligheter for å håndheve reklame- og
merkebestemmelsene da anmeldelse er eneste mulige virkemiddel, mens
erfaringer viser at denne type saker ikke prioriteres fra politiets
side. Siden november 1990 er bare to saker fulgt opp av politiet.
I dag blir de fleste saker behandlet ved at Sosial- og helsedirektoratet
(tidligere Statens tobakksskaderåd) påpeker eventuelle
overtredelser og oppfordrer overtredere til å rette opp
forholdet.
Det påpekes at det er tendenser til at næringsdrivende
bevisst overtrer reklameforbudet eller spekulerer i hva som er lovlig,
og Helsedepartementet finner derfor behov for å effektivisere
håndhevingen av bestemmelsene ved å innføre
hjemmel for å pålegge retting og tvangsmulkt.
Det redegjøres i proposisjonen for ordninger i andre
lover som hjemler bruk av administrative reaksjoner som tvangsmulkt
eller lignende sanksjoner. Dette gjelder næringsmiddelloven,
kommunehelsetjenesteloven, forurensningsloven, konkurranseloven,
plan- og bygningsloven, brannvernloven, kredittilsynsloven, lotteriloven
og markedsføringsloven. Felles for bestemmelsene i disse
lovene er at de gir hjemmel for å ilegge en økonomisk
reaksjon som et incitament for å få en ulovlig
handling eller tilstand til å opphøre.
På ett område innen tobakksskadelovgivningen er
det allerede innført tvangsmulkt som sanksjon. Dette gjelder
for overtredelse av tobakksskadeloven § 6 om røykeforbud
i lokaler og transportmidler hvor allmennheten har adgang, og for
overtredelser av forskrift om røyking på restauranter
og andre serveringssteder.
Når det gjelder tilsyn, mener departementet at hensynet
til enhetlig praksis og likebehandling sikres ved at en statlig
etat fortsatt har tilsynsansvaret, og foreslår at det lovfestes
at Sosial- og helsedirektoratet skal ha dette. Det foreslås
også at Sosial- og helsedirektoratet får myndighet
til å pålegge overtredere av de aktuelle bestemmelser å rette
forholdet.
Departementet foreslår videre at Sosial- og helsedirektoratet
gis myndighet til å ilegge tvangsmulkt, og uttaler at rettssikkerheten
er ivaretatt ved at alle enkeltvedtak skal kunne påklages
til Markedsrådet. Det uttales at engangsmulkt bare forutsettes
brukt i de tilfellene det anses særlig påkrevd
at pålegget oppfylles innenfor fristen, og at for øvrig
brukes løpende dagmulkt.
Det foreslås at tvangsmulkt unntaksvis på visse vilkår
skal kunne fastsettes for framtidige overtredelser av reklamebestemmelsene
dersom det foreligger særlige omstendigheter. Denne ordningen
er ment for tilfeller hvor bruk av ordinær tvangsmulkt
ikke vil være et effektivt sanksjonsmiddel. Det framholdes
at forhåndsfastsatt tvangsmulkt vil kunne hindre at de samme
aktører begår stadige brudd på reklamebestemmelsene
for eksempel i form av kortvarige reklamekampanjer som vil være
avsluttet før tilsynsmyndigheten rekker å reagere
med ordinær tvangsmulkt. Det foreslås å lovfeste
at forhåndsfastsatt tvangsmulkt skal kunne fastsettes for
inntil ett år. Forvaltningslovens regler om forhåndsvarsel
og klage skal gjelde for vedtak om forhåndsfastsatt tvangsmulkt
på samme måte som for pålegg om retting
og vedtak om ordinær tvangsmulkt.
I og med at det er foreslått likt regelverk i alkohol-
og tobakksskadeloven, vil det etter departementets mening av hensyn
til utvikling av lik og god praksis, kompetanseoppbygging og effektivitet
være en fordel å ha en felles klageinstans for
saker etter begge lovene. Ved vurderingen har departementet lagt
vekt på at det er viktig at klageinstansen oppfattes som
objektiv og upartisk av partene, og det foreslås at Markedsrådet
blir felles klageinstans for vedtak knyttet til overtredelser av
bestemmelsene i alkoholloven og tobakksskadeloven. Markedsrådets avgjørelser
kan prøves av domstolene etter de vanlige regler for domstolprøving
av forvaltningens avgjørelser. Ved behandling av saker
etter alkoholloven og tobakksskadeloven vil departementet ikke ha
instruksjonsmyndighet overfor Markedsrådet. Sosialdepartementet
og Helsedepartementet vil være rett saksøkt ved
eventuelle rettssaker på dette området (etter
henholdsvis alkoholloven og tobakksskadeloven). Videre vil Sosialdepartementet
og Helsedepartementet bære de økonomiske kostnadene
med ordningen. Departementet foreslår at de saksbehandlingsregler
som er gitt i eller i medhold av markedsføringsloven, skal
gjelde så langt de passer også ved Markedsrådets
behandling av saker etter alkohol- og tobakksskadeloven. Der markedsføringsloven
ikke regulerer et spørsmål, eller der markedsføringsloven
ikke passer, vil forvaltningslovens bestemmelser om saksbehandling
gjelde.
Det foreslås at ilagt tvangsmulkt helt eller delvis skal
kunne frafalles dersom særlige grunner taler for det.
Etter departementets syn er det hensiktsmessig å ha
hjemmel til å gi forskrifter om forhold som fastsettelse,
beregning og innkreving av tvangsmulkt, og det foreslås
bestemmelse om dette.
Departementet foreslår at sysselmannen får
myndighet til å føre tilsyn, gi pålegg
om retting og fastsette tvangsmulkt for brudd på reklame-
og merkebestemmelsene etter tobakksskadeloven for Svalbard. Når
det gjelder tilsyn med at alkoholreklameforbudet overholdes på Svalbard,
vil departementet komme tilbake til saken i forbindelse med forskriftsendring.
Den foreslåtte ordningens forhold til Grunnloven § 96
om vern mot straff uten etter dom tas opp, og departementet bemerker
at tvangsmulkt etter sikker rett ikke er straff, og at plikten til å betale
tvangsmulkt ikke avhenger av skyld, men utløses når
et ulovlig forhold inntrer. Det uttales også at saker om
tvangsmulkt etter den foreslåtte ordning ikke kan anses
som straffeanklage etter Den europeiske menneskrettighetskonvensjon
(EMK) artikkel 6 nr. 1, og at de ikke vil kunne rammes av forbudet
i EMK sjuende tilleggsprotokoll artikkel 4 nr. 1 mot å straffe
en person to ganger for samme handling.
Når det gjelder økonomiske og administrative konsekvenser,
framholdes det at innføringen av tvangsmulkt medfører
en utvidelse av de oppgavene Sosial- og helsedirektoratet i dag
ivaretar, men departementet legger til grunn at det merarbeidet
som innføring av tvangsmulkt vil kunne medføre,
ikke vil være betydelig, og at det kan håndteres
innenfor en effektiv utnyttelse av dagens ressurser. På bakgrunn av
at Markedsrådet blir klageinstans for vedtak truffet av
Sosial- og helsedirektoratet, får rådet utvidet sine
oppgaver til å omfatte flere rettsområder og sakstyper
enn det behandler i dag. Det er derfor nødvendig med en
styrking av rådet og dets sekretariat. Det antas at det
til sammen vil være behov for rundt to årsverk
til denne styrkingen samt midler til driftskostnader. Dette vil
bli dekket innenfor Sosialdepartementets og Helsedepartementets
rammer.
Det foreslås at lovendringene trer i kraft fra den tid
Kongen bestemmer.
Som bakgrunn for forslaget vises til at Stortinget 14. desember
1999 fattet følgende vedtak:
"Stortinget ber Regjeringen fremme forslag til særskilt
bevillingsordning som bør knyttes til både serverings-
og skjenkebevilling, og begrenses til utskjenking på steder
der tilvirkning, servering og skjenking skal skje.
Den
særskilte bevillingsordningen som omfatter lokale tradisjonsdrikker
av typen øl, vin og sider, bør være lite
byråkratisk og på et akseptabelt kostnadsnivå."
Sosial- og helsedepartementet sendte i september 2000 ut et høringsnotat
om ny bevillingsordning for tilvirkning av øl og vin for
skjenking i egen virksomhet med høringsfrist i desember
samme år. Av 55 høringsinstanser som uttalte seg,
var det 38 som støttet forslaget, eller som ikke hadde
merknader. Det redegjøres i proposisjonen for enkelte av
kommentane fra høringsinstansene til ulike deler av forslaget.
Gjeldende rett innebærer at innehaver av skjenkebevilling
kan produsere øl og vin for skjenking i egen virksomhet
under forutsetning av at virksomheten i tillegg til kommunal skjenkebevilling
har en statlig tilvirkningsbevilling etter alkoholloven kapittel
6, jf. kapittel 3A. Dette innebærer at bevillingshaver
også har engrosbevilling for den type alkoholholdig drikk
som tilvirkningsbevillingen omfatter. Det opplyses at det kun er én
virksomhet som innehar både statlig tilvirkningsbevilling
og kommunal skjenkebevilling.
Det foreslås at en virksomhet som driver et skjenkested,
skal kunne få utvidet skjenkebevillingen med en tillatelse
til tilvirkning for skjenking ved serveringsstedet. Vilkåret
er at stedet har et totaltilbud hvor tilvirkning av egen drikk og
skjenking av denne inngår som en del av stedets helhetlige
tilbud og karakter. Tilvirkningsdelen gis som tillegg til en skjenkebevilling.
Departementet foreslår at det presiseres i loven at det
ikke kan knyttes både statlig tilvirkningsbevilling og
kommunal tilvirkningstillatelse til samme produksjonsanlegg.
Det foreslås ingen særskilt regulering av vandelsvurdering
mv. i forbindelse med kommunens behandling av søknader
om tillatelse til tilvirkning. Inndragning av en skjenkebevilling
vil også omfatte en eventuell tillatelse til tilvirkning.
Forslaget innebærer at kommunen kan utvide en skjenkebevilling
til også å omfatte tilvirkning av de samme drikkene
som kan skjenkes, men ikke sterkvin eller brennevin.
Departementet foreslår å legge bevillingsmyndigheten
til kommunen fordi kommunen er nærmest til å vurdere
slike saker som en del av den frihet kommunene har til å utforme
sin alkoholpolitikk.
Det foreslås at utvidelsen skal knyttes til det samme
lokalet som skjenkebevillingen. Tilvirkning etter den foreslåtte
ordningen skal bare kunne skje i tilvirkningslokaler
som ligger i samme lokaler som, eller i naturlig forbindelse med,
skjenkestedet.
Departementet bemerker at det er best i samsvar med bakgrunnen
for forslaget å begrense tilvirkningstillatelsene
til alminnelig bevilling og bevilling for en enkelt bestemt anledning,
og foreslår at en ambulerende bevilling ikke skal kunne
utvides.
Departementet mener det ikke er grunnlag for egne gebyrer knyttet
til ordningen.
I drøftingen av administrative og økonomiske konsekvenser
av forslaget påpekes det at den foreslåtte ordningen
overlater til kommunene å fatte enkelte avgjørelser
som i dag må fattes av statlig myndighet, og at den innebærer
en effektivisering i forhold til dagens system. Videre blir den
billigere for bevillingssøker, ettersom det kun skal betales
ett bevillingsgebyr. Kommunene vil få noe merarbeid som følge
av søknader om utvidelse av eksisterende bevilling. Ordningen
antas ikke å gi økt belastning av betydning for
fylkesmennene som klageinstans og heller ikke å få særlige
konsekvenser av økonomisk eller administrativ art for fylkeskommune
eller stat.
Sosial- og helsedepartementet sendte i juni 2001 ut et høringsnotat
om ny ordning for tillatelse til innførsel av alkoholholdig
drikk for skjenking eller salg i egen virksomhet med høringsfrist
i september samme år. Av totalt 56 høringsinstanser
hadde 22 ingen merknader, mens 5 ikke ønsket å avgi
uttalelse i saken. Det uttales at de fleste høringsinstansene
var positive til forslaget, og at 5 høringsinstanser var
mot forslaget i sin helhet. Andre har hatt innvendinger mot deler
av forslaget eller mener at det finnes hensyn som taler mot forslaget,
men at disse må vike for dem som taler for.
Gjeldende rett og praksis er slik at innehaver av kommunal eller
statlig skjenkebevilling kan innføre alkoholholdig drikk
for skjenking i egen virksomhet under forutsetning av at virksomheten
i tillegg til skjenkebevilling har statlig engrosbevilling etter
alkoholloven kapittel 3A eller statlig tilvirkningsbevilling etter
alkoholloven kapittel 6, jf. alkoholloven § 2-1.
Tilsvarende kan innehaver av salgsbevilling for øl innføre øl
for salg i egen virksomhet, forutsatt at virksomheten i tillegg
til salgsbevilling etter alkoholloven § 3-1 annet
ledd også har engros- eller tilvirkningsbevilling. Det
opplyses at det per august 2001 kun er én aktør
som innehar både skjenke- og engros/tilvirkningsbevilling.
Det foreslås å åpne for at salgs-
og skjenkesteder skal kunne få sin bevilling utvidet til
også å gjelde innførsel av alkoholholdig
drikk for skjenking eller salg i egen virksomhet. Forslaget omfatter
kommunale og statlige skjenkebevillinger og kommunale salgsbevillinger
for øl med lavere alkoholinnhold enn 4,76 volumprosent
alkohol. Salgs- eller skjenkebevillingen skal kunne utvides til å omfatte
innførsel av den eller de typer alkoholholdig drikk som
salgs- eller skjenkebevillingen omfatter.
Departementet bemerker at den foreslåtte ordningen kun
innebærer et begrenset unntak fra hovedregelen om at bare
innehavere av engros- eller tilvirkningsbevilling kan
innføre alkoholholdig drikk. Ordningen er ment å gi
små virksomheter mulighet til å få innførselstillatelse
på en måte som er enklere å administrere
og forholde seg til enn statlig tilvirkningsbevilling.
Departementet foreslår ingen særskilt regulering av
vandelsvurdering mv. i forbindelse med kommunens behandling av søknader
om tillatelse til innførsel. Inndragning av en salgs- eller
skjenkebevilling vil også omfatte en eventuell tillatelse
til innførsel. Departementet kan ikke se at det skal være
behov for særskilt lovgivning for å sikre adekvat
kontroll i forbindelse med forslaget.
Det anføres at den foreslåtte ordningen vil
imøtegå kritikken fra EFTA Surveillance Authority
(ESA) som mener det norske bevillingssystemet er for strengt og
har kritisert dette i et såkalt åpningsbrev høsten
1998.
Departementet foreslår en forskriftshjemmel som gir
departementet mulighet til å gi AS Vinmonopolet nærmere
avgrensede innførselsrettigheter.
Tillatelse til innførsel skal etter forslaget ikke kunne
gis som tillegg til ambulerende skjenkebevilling.
Departementet opprettholder forslaget om ikke å knytte
særskilte gebyrer til innførselstillatelsen.
Uner drøftingen av administrative og økonomiske
konsekvenser anføres at forslaget vil innebære
en praktisk og økonomisk forenkling for virksomheter som ønsker å innføre
alkohol for skjenking eller salg i egen virksomhet. Forslagene antas
ikke å innebære særlige konsekvenser
av økonomisk eller administrativ karakter for kommunene
eller staten. Tollvesenets oppgaver kan bli noe utvidet. Næringsmiddeltilsynets
oppgaver antas å øke marginalt. Ordningen antas ikke å gi økt
belastning av betydning for fylkesmennene som klageinstans.
Det legges i Ot.prp. nr. 23 (2002-2003) fram forslag til lov
om endringer i lov 9. mars 1973 nr. 14 om vern mot tobakksskader
(tobakksskadeloven). Forslaget gjelder endringer i loven § 6
om vern mot passiv røyking. Forslaget innebærer
også opphevelse av forskrift 15. desember 1995 nr. 990
om røyking på restauranter og andre serveringssteder,
internkontroll m.v. (restaurantforskriften). Forslagets hovedinnhold er
at det innføres forbud mot røyking på alle
serveringssteder.
Om rettslig utvikling og gjeldende rett framholdes bl.a. at Sosialdepartementet
i Ot.prp. nr. 27 (1987-1988) fremmet forslag til ny § 6
i tobakksskadeloven. Lovendringen trådte i kraft 1. juli
1988. Endringen innebar at lufta skal være røykfri
i lokaler og transportmidler hvor allmennheten har adgang, og i
møterom, arbeidslokaler og institusjoner hvor to eller
flere personer er samlet. Dersom det innen et område er
flere lokaler som har samme formål, er det adgang til å tillate
røyking i inntil halvparten av disse lokalene. Ved lovendringen
ble det gjort eksplisitt unntak fra kravet om røykfri luft
for serveringssteder. Samtidig ble det inntatt en hjemmel til i
forskrift å fastsette krav til røykfri luft i
serveringssteder. Fra 1. juli 1993 er det i forskrift satt krav
om at minst en tredjedel av bordene samt alle fellesarealer i serveringssteder
skal være i røykeforbudssonen.
Tobakksskadeloven § 6 ble på ny vedtatt
endret i 1995. Unntaket for serveringssteder ble tatt ut av loven.
Det ble samtidig tatt inn en ny bestemmelse som fastslo at det skal
være totalt røykeforbud i serveringssteder som
er åpne ut mot lokaler som benyttes til andre formål.
Denne lovendringen trådte i kraft 1. januar 1996.
Forskrift om røyking på restauranter og andre serveringssteder,
internkontroll m.v. ble fastsatt 15. desember 1995. Bestemmelsene
om røykfri luft ble skjerpet med virkning fra 1. januar
1998 etter en overgangsperiode på 2 år. Røyking
kan ifølge den forskriften som nå gjelder, tillates
ved inntil halvparten av bordene og sitteplassene i lokalet. Det
er som hovedregel ikke tillatt å røyke ved bar-
eller serveringsdisk.
Departementet viser til at tidligere har vært bebudet
en gradvis skjerpelse av de krav som stilles til de røykfrie
miljøer på serveringssteder.
Det redegjøres for regulering i andre land av røyking
på restauranter og andre serveringssteder. I tillegg til
reguleringer i Europa omtales situasjonen i USA, Australia, New
Zealand og Canada, siden disse landene har gått lengst
i regulering av røyking på serveringssteder.
Det er ingen europeiske land som har et totalforbud mot røyking
på restauranter og serveringssteder. Enkelte europeiske
land, blant annet Irland, har imidlertid vedtatt lovendringer som
i ulik grad gir hjemmel til å innføre røykfrie
serveringssteder.
Den svenske riksdagen vedtok i 2002 målsettingen om
at alle serveringssteder skal være røykfrie innen
1. januar 2004. Dersom målet ikke blir oppnådd
frivillig innen 2004, uttalte Riksdagen at den vil stille seg bak
en lovendring. Det ble også stilt krav om at innen januar
2003 skulle alle restauranter kunne tilby helt røykfrie
avdelinger.
I USA er det per 29. mars 2002 154 kommuner/byer som
har røykfrie restauranter. Inkludert i dette tallet er
35 kommuner/byer som tillater røyking i egne,
avlukkede røykerom. Delstaten California innførte
totalforbud mot røyking på restauranter i 1994. Forbudet
ble i 1998 utvidet til å gjelde alle serveringssteder.
Delstaten Delaware vedtok i mai 2002 lovgivning som forbyr all innendørs
røyking på offentlige steder inkludert serveringssteder.
I de resterende delstatene er det varierende grad av regulering av
røyking på serveringssteder.
De fleste statene i Australia har regler om røykfrihet
på offentlige steder og serveringssteder. New Zealand har
flere bestemmelser om røyking på offentlige steder,
og serveringssteder og kasinoer er delvis unntatt fra krav om røykfrihet.
Forslag om å oppheve dette unntaket er lagt fram for helsekomiteen
i parlamentet med hensynet til de ansatte i bransjen som begrunnelse.
Opphevelsen av unntaket trer tidligst i kraft medio 2003.
I Canada har provinsen British Colombia vedtatt en forskrift
som krever at steder som tillater røyking, må etablere
separate rom for dette formålet. Arbeidstakere skal ikke
jobbe i rom hvor det røykes, men kan oppholde seg i røykerom
i inntil 20 prosent av sin arbeidstid. I byen Ottawa har røyking
vært forbudt på alle offentlige steder innendørs
fra 1. august 2001. Forbudet inkluderer barer og restauranter.
Helsedepartementet sendte 11. september 2002 på høring
et forslag til endringer i lov 9. mars 1973 nr. 14 om vern mot tobakksskader
med høringsfrist 1. november samme år.
Høringsnotatet foreslo innføring av totalforbud
mot røyking på serveringssteder. Departementet
har mottatt 118 høringsuttalelser. Det opplyses at av høringsinstansene
er 80 positive til forslaget og 11 er negative.
Det kalles passiv eller ufrivillig røyking når
en person puster i luft som er forurenset med tobakksrøyk.
Det framholdes at foreldrenes røyking er den viktigste
kilden til passiv røyking blant barn. Dersom begge foreldrene
til barn røyker 15 sigaretter om dagen, får barna
en daglig "røykedose" som tilsvarer at de har røykt
1/5 sigarett når det gjelder nikotin og 2 sigaretter
når det gjelder det kreftfremkallende stoffet nitrosodimetylamin.
Det framholdes at barn som vokser opp i et røykfylt innemiljø,
oftere får ørebetennelse og luftveisinfeksjoner
og økt forekomst av astma.
For voksne er ektefellers røyking og røyking
på arbeidsplassen de viktigste kildene til passiv røyking.
Det framholdes at mange mennesker føler ubehag når
de utsettes for passiv røyking, selv ved kort tids påvirkning.
Symptomene kan være irritasjon i øynene, sår
eller tørr hals, hoste, tiltetting i brystet eller tungpustethet.
Symptomene er størst blant personer med såkalte
hyperreaktive luftveier.
Det understrekes at økt hyppighet av lungekreft i forbindelse
med passiv røyking er vist i en rekke undersøkelser.
Det er i Norge beregnet at 50 ikke-røykere dør
av lungekreft som følge av passiv røyking på arbeidsplassen
og i hjemmet. Ifølge ei ekspertgruppe i WHO øker
passiv røyking risikoen for lungekreft med mellom 20 og
30 pst. Det uttales at det er grunn til å mistenke passiv
røyking for å øke risikoen for kreft
på livmorhalsen og for brystkreft. Det uttales at det i
Norge er anslått at mellom 300 og 500 ikke-røykere
dør hvert år av hjerteinfarkt forårsaket
av passiv røyking. I to nyere undersøkelser av
slag ble det funnet at risikoen for slag var fordoblet blant ikke-røykere
som bodde sammen med en røyker eller var utsatt for passiv
røyking på arbeidsplassen.
Det framholdes at røyking under svangerskapet gir fosteret
mindre oksygen og næring og dermed dårligere vekst
og utvikling av viktige organer som hjerne, hjerte og lunger. Videre
påpekes at røyking kan føre til komplikasjoner
i svangerskapet som for tidlig fødsel og dødfødsel,
og at det øker risikoen for krybbedød betydelig.
En nordisk rapport viser at mannlige servitører er den
yrkesgruppen i samfunnet som har høyest generell krefthyppighet
og den høyeste hyppigheten av lungekreft og kreft i urinblæren.
Passiv røyking framholdes som en sannsynligvis betydelig
medvirkende årsak til dette. Det vises til beregninger
gjort på grunnlag av to undersøkelser i England
og en i Irland som går ut på at 22 av 100 servitører
i puber vil dø på grunn av forhold ved arbeidsmiljøet/passiv røyking.
Det uttales at servitører som følge av passiv røyking
på arbeidsplassen har en uakseptabel høy risiko
for å utvikle en dødelig sykdom som kreft eller hjerteinfarkt,
og at denne ekstra dødsrisikoen sannsynligvis er langt
høyere enn det man finner for andre yrkesgrupper her i
landet.
For restaurantgjester er det den kortvarige påvirkningen
av passiv røyking som er av betydning, og det understrekes
at astmatikere og allergikere kan oppleve store helsemessige irritasjoner
og problemer når de blir utsatt for passiv røyking.
Det uttales at foretatte nikotinmålinger viser at luften
både i røykesonen og i røykeforbudssonen
inneholder konsentrasjoner av tobakksrøyk som ikke bare
vil utløse luftveisproblemer hos personer med hyperreaktive
luftveier, men som også kan gi effekter hos lungefriske.
Det uttales videre at foreliggende undersøkelser tyder
på at passiv røyking kan være et vel
så stort helsemessig problem for røykere som for
ikke-røykere.
Det er gjennomført evaluering av erfaringene med den
foreliggende restaurantforskriften, og følgende konklusjoner
framheves:
Forskriften etterleves svært
forskjellig i ulike typer etablissementer. På spisesteder
følges reglene bedre enn på drikke- og dansesteder.
I minst 30 pst. av kommunene utøves det ikke tilsyn.
Om lag halvparten av tilsynsutøverne anser det som
umulig å etterleve bestemmelsene i forskriften i praksis.
Mange tilsynsutøvere er skeptiske til måling
av luftkvalitet.
Under en femtepart av tilsynsutøverne er tilfreds med
dagens regelverk. 55 pst. av tilsynsutøverne ønsker
skjerpelser.
De fleste bransjefolk mener bestemmelsene er svært
vanskelige å etterleve på drikke- og dansesteder.
Bare et mindretall av eiere/drivere opplyser at
de har investert mer enn 2 pst. av ett års omsetning for å tilpasse
seg kravene i regelverket. Rundt 10 pst. av de spurte hadde brukt
et beløp tilsvarende mer enn 10 pst. av ett års
omsetning på dette.
Blant publikum støtter 70 pst. et påbud
om fysiske skiller mellom røykesone og røykeforbudssone.
30 pst. av befolkningen støtter totalforbud på spisesteder,
mens 46 pst. støtter totalforbud på puber og barer.
Departementet mener det er viktig å sørge for
at alle arbeidstakere får en røykfri arbeidsplass,
også serveringspersonale og ansatte i barer, diskoteker
og lignende. Det er departementets syn at de målsetninger
som lå bak de skjerpelsene som ble foretatt i restaurantforskriften
i 1995, så langt ikke er oppnådd.
Per i dag finnes det, etter departementets vurdering, ikke et
effektivt vern mot passiv røyking på restauranter
og serveringssteder hvor røyking tillates i deler av lokalene.
Det uttales at det er sannsynlig at en innføring av røykfrie
serveringssteder vil ha en gunstig effekt på ungdomsrøyking.
Det vises til at mange personer med astma og allergier ikke kan
oppholde seg på serveringssteder da de får alvorlige
plager av den røykfylte luften, og at en ved å innføre
totalt røykeforbud på serveringssteder unngår
at en stor gruppe av befolkningen blir utestengt fra en viktig sosial
arena.
Et totalforbud mot røyking på serveringssteder vil
etter departementets syn medføre en vesentlig forenkling
i forhold til tilsyn og kontroll med etterlevelsen av reglene.
Departementet mener at innføring av totalt røykeforbud
er det eneste alternativet som tilfredsstiller de krav som bør
stilles til ansattes arbeidsmiljø på serveringssteder,
puber, barer osv., og som løser problemet med passiv røyking
på arbeidsplassen for disse.
Ulike ventilasjonssystemer kan etter departementets mening ikke
tilfredsstille de krav som av helsemessige grunner bør
stilles til luftkvaliteten i serveringssteder.
Det er departementets oppfatning at det fortsatt vil være
behov for regler om internkontroll etter en innføring av
totalforbud. Departementet foreslår derfor at en regel
om internkontroll tilsvarende någjeldende § 6
i restauranterforskriften tas inn i tobakksskadeloven § 6.
Tobakksskadeloven § 10 vil gi hjemmel for en eventuell
fremtidig bruk av internkontrollforskriften på tobakksskadelovens
område.
Tobakksskadeloven § 6 annet ledd gjør
unntak fra hovedregelen i første ledd bl.a. når
det gjelder områder hvor flere lokaler har samme formål.
Her kan røyking tillates i inntil halvparten av lokalene. Departementet
foreslår at muligheten til å ha røykerom
eller avdelinger ikke skal omfatte serveringssteder. Dette medfører
at serveringssteder ikke lenger kan ha noen bord hvor det er røykeforbud,
og andre bord hvor det ikke er et slikt forbud. Det framgår
av forslaget at serveringssteder er steder hvor det foregår
servering av mat og/eller drikke og hvor forholdene ligger
til rette for fortæring på stedet. Steder som
vil falle innenfor er bl.a. restauranter, kafeer, kantiner, foajeer,
hoteller, barer, puber, diskoteker og i enkelte tilfelle selskapslokaler
og lignende.
Når det gjelder retten til å røyke
i pauserom på arbeidsplassen, presiseres det at for å ha
rett til å røyke på pauserommet, må man
ha to pauserom.
Departementet ønsker ikke at flyplasser skal ha særskilte
regler for røyking på serveringssteder.
Departementet mener at det fortsatt skal være en regel
om dispensasjonsadgang i tobakksskadeloven § 6.
Det presiseres at muligheten for å opprette røykerom
ikke vil omfatte serveringssteder.
Forslaget innebærer videre at det ikke vil være tillatt å opprette
ulike røykesoner og røykeforbudssoner.
Det uttales at sett i forhold til de relativt beskjedne investeringer
som er foretatt for å bedre luftkvaliteten, vurderer departementet
perioden fra forskriften trådte i kraft til totalforbud
eventuelt blir innført, som en rimelig nedskrivningstid
for eventuelle investeringer. Det framholdes at i motsetning til
en streng og effektiv håndheving av dagens regelverk vil
et totalforbud ikke medføre nye og økte kostnader
for næringen i form av ventilasjonsanlegg mv. Røykfrie
serveringssteder vil også bidra til å redusere
næringens kostnader i forbindelse med rengjøring,
vedlikehold etc.
Et totalforbud vil virke positivt inn på helsen til ansatte
ved serveringssteder, og vil dermed kunne spare bedriftene for utgifter
i forbindelse med bl.a. sykefravær.
Sosial- og helsedirektoratet har etter forespørsel fra
departementet gjennomgått en rekke undersøkelser
og konkluderer med at et overveiende flertall av disse undersøkelsene
viser at røykerestriksjoner ikke medfører vesentlig
varig omsetningssvikt eller økonomisk nedgang for næringen.
Departementet vil imidlertid presisere at konsekvensene ved å innføre totalforbud
mot røyking på serveringssteder i Norge ikke nødvendigvis
kan sammenliknes med de konsekvenser som er påvist i undersøkelsene
fra andre land. Departementet mener likevel at erfaringene fra andre
land gir en indikasjon på at eventuelle negative økonomiske
konsekvenser for serveringsnæringen i Norge vil være
relativt beskjedne.
Departementet mener at en innføring av røykeforbud
på serveringssteder ikke i seg selv vil føre til økt
belastning for tilsynsmyndighetene. I forhold til dagens regelverk
vil det være vesentlig enklere og mindre tidkrevende å føre
tilsyn med et totalforbud.
Departementet foreslår at loven trer i kraft fra den tid
Kongen bestemmer. Departementet mener at det kan tas sikte på at
de foreslåtte endringene i tobakksskadeloven § 6
kan tre i kraft i 2004. Forskrift 15. desember 1995 nr. 990 om røyking
på restauranter og andre serveringssteder, internkontroll
mv. oppheves fra samme tidspunkt.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Bjarne Håkon Hanssen, Britt Hildeng, Asmund Kristoffersen
og Gunn Olsen, fra Høyre, Beate Heieren Hundhammer, Bent
Høie og Elisabeth Røbekk Nørve, fra Sosialistisk
Venstreparti, Olav Gunnar Ballo og Sigbjørn Molvik, fra
Kristelig Folkeparti, Åse Gunhild Woie Duesund og Magne
Aarøen, og fra Senterpartiet, Ola D. Gløtvold,
viser til at det er bred tilslutning til reklameforbudene i alkoholloven
og tobakksskadeloven og merkebestemmelsene i tobakksskadeloven.
Det er imidlertid slik at dagens sanksjonsmuligheter er tungvinte,
og eventuelle lovovertredelser blir ikke prioritert av politiet. Flertallet ser
at denne type lovbrudd ikke er en prioritert politioppgave. Det
er derfor fornuftig å endre loven slik at håndhevingen
løses effektivt gjennom hjemmel for administrativ reaksjon
i form av pålegg og retting og tvangsmulkt. Flertallet vil
generelt bemerke at det er positivt at Regjeringen ikke vurderer
inndragelse av bevilling som et egnet virkemiddel overfor hotell-
og restaurantnæringen i denne type saker. Det er et virkemiddel
som er lett å bruke fra myndighetene, men som oppfattes
som urettferdig i forhold til reaksjonsformen overfor andre næringer
ved tilsvarende overtredelser. Flertallet viser videre
til proposisjonen og vil slutte seg til de foreslåtte endringene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
lederen John I. Alvheim og Harald T. Nesvik, kan ikke se
at de problemstillinger som reises på dette området,
er av en slik karakter og av et slikt omfang at det skulle være behov
for å gi en hjemmel for en administrativ reaksjon i form
av pålegg og retting og tvangsmulkt. Disse medlemmer mener
at begrunnelsen med at politiet ikke har tid og kapasitet til å følge
opp disse sakene som det her er tale om, ikke kan brukes som et
argument for å iverksette nye og flere virkemidler. Dersom
dette hadde vært et så stort og alvorlig problem
som en skulle tro dette var ut ifra proposisjonens innhold, så ville
en nok sett at antallet anmeldelser og etterforskninger hadde vært
betydelig høyere. Det er også etter disse
medlemmers mening et godt og innarbeidet prinsipp at lovbrudd
skal etterforskes av politiet, samt at de straffereaksjoner som eventuelt
skal iverksettes i form av bøter eller inndraging, også bør
gjøres av politi og påtalemyndighet. Disse
medlemmer vil på denne bakgrunn stemme mot at det
gis hjemmel for administrativ reaksjon i form av pålegg
og retting og tvangsmulkt gjennom nye §§ 9-3,
9-4 og 9-5 i alkoholloven og ny § 8 i tobakksskadeloven.
Komiteen viser til at forslaget er
en direkte oppfølging av Stortingets tidligere vedtak.
Regjeringens oppfølging av vedtaket innebærer
at kommunene gjennom en ordinær behandling kan gi denne
type bevilling. Det innebærer etter komiteens syn
at ordningen vil både tilfredsstille kravene om å være lite
byråkratisk og på et akseptabelt kostnadsnivå,
i motsetning til dagens ordning med statlig bevilgning.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, mener at forslaget følger opp
målsetninger innenfor landbruks- og reiselivspolitikken om å sikre
næringsutvikling med forankring i lokale tradisjoner, produkter
og kultur. Flertallet mener at denne forenklingen
må sees på som et ledd av prosjektet "Et enklere
Norge" som har bred politisk tilslutning.
Med de begrensinger som ligger i forslaget, mener flertallet at
ordningen ikke vil ha noen negativ virkning på alkoholforbruket. Flertallet viser til
proposisjonen og slutter seg til forslaget.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
glad for at Regjeringen nå følger opp Stortingets
vedtak av 14. desember 1999 (Vedtak nr. 127 (1999-2000)) der det
heter:
"Stortinget ber Regjeringen fremme forslag til særskilt
bevillingsordning som bør knyttes til både serverings-
og skjenkebevilling, og begrenses til utskjenking på steder
der tilvirkning, servering og skjenking skal skje.
Den
særskilte bevillingsordningen som omfatter lokale tradisjonsdrikker
av typen øl, vin og sider, bør være lite
byråkratisk og på et akseptabelt kostnadsnivå."
Det er imidlertid grunn til å stille spørsmål
ved om hvorfor det har tatt så lang tid å oppfylle
Stortingets vedtak. Det foreliggende forslag løser på mange måter
en del av de problemer som noen bedrifter innen reiselivsbransjen
har hatt når det gjelder å kunne presentere lokale
tradisjoner. Disse medlemmer er imidlertid skeptiske
til de strenge reglene som er lagt til grunn når det gjelder
at skjenking og tilvirkning skal finne sted i samme og/eller
nærliggende lokale. Det er etter disse medlemmers mening
mer hensiktsmessig at en er noe mer lempelig på dette området. Disse
medlemmer støtter den høringsuttalelsen
som Reiselivsbedriftenes Landsforening har gitt på dette
punkt. Dette innebærer at det må være
tilstrekkelig at skjenkestedet og tilvirkningsstedet ligger i samme
tettsted, by, grend eller bygd. Disse medlemmer mener
dette blant annet vil kunne sørge for at flere kan gå sammen
om å starte en type virksomhet som kan gir flere arbeidsplasser,
samtidig som en kan få til et samarbeid mellom flere aktører
og dermed flere å fordele kostnader på.
Disse medlemmer mener også at en inndraging
av skjenkebevilling bør kunne gjøres gjeldende for
deler av en virksomhet, slik at dersom skjenkestedet mister sin
skjenkebevilling, så bør ikke dette automatisk
medføre at også tilvirkningen av det lokale produktet
må opphøre. Når det gjelder Regjeringens forslag
om at kommunen i sin skjønnsmessige vurdering skal legge
vekt på at tilvirkningen skal inngå som en del
av et helhetlig konsept, så mener disse medlemmer at
denne formuleringen mer vil være spiren til nye problemer
og fortolkninger enn til å avklare hva som skal til for å kunne
få bevilling. Disse medlemmer ønsker
derfor å fjerne denne vurderingen.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
"I lov 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig drikk
mv. skal § 1-7a nytt annet ledd lyde:
En bevilling etter § 4-2 tredje
ledd kan bare utvides hvis tilvirkningen skjer i samme tettsted,
grend eller bygd som skjenkestedet."
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, mener at intensjonen med forslaget er å knytte
tilvirkningen til skjenkebevillingen, slik at en unngikk at for
eksempel gårder som produserer øl, skulle måtte
gå veien om statlig tilvirkningsbevilling og kommunal skjenkebevilling
for å skjenke sitt eget øl på eget skjenkested.
Det fremheves i proposisjonen at kravet til samme lokale skal praktiseres
med en viss lempe, slik at også et tilvirkningslokale i
den umiddelbare nærhet til, og som ligger i naturlig enhet
med, skjenkelokalet, etter en konkret vurdering kan godtas. Virksomheter
som ønsker å kombinere skjenking og tilvirkning/engrossalg,
for eksempel lokale produsenter som leverer til skjenkesteder, har
tilfredsstillende regler i dagens lovgivning.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti,
viser til at forslaget innebærer et begrenset unntak fra
hovedregelen som at bare innehavere av engros- eller tilvirkningsbevilling
kan innføre alkoholholdig drikk. Statlig engros- eller
tilvirkningsbevilling som er beregnet på konkurrenter til
Arcus, vil fortsatt bli gitt etter en omfattende saksbehandling,
som ikke virker rimelig for en liten virksomhet som ønsker å innføre
alkoholholdig drikk for salg eller skjenking i egen virksomhet.
Her vil det for eksempel være snakk om innførsel av
ulike nisjeprodukter som bygger opp om et steds særegenhet/kvalitet. Flertallet mener
at denne forenklingen må sees på som et ledd av
prosjektet "Et enklere Norge" som har bred politisk tilslutning.
Flertallet viser til proposisjonen og slutter
seg til forslaget.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet viser til høringsnotatene bl.a.
fra LO, Norsk nærings- og nytelsesmiddelarbeiderforbund,
Hotell- og restaurantarbeiderforbundet, Avholdsfolkets Landsråd, Toll-
og avgiftsdirektoratet og Rusmiddeldirektoratet. Disse medlemmer deler
de betenkeligheter som framkommer fra flere av disse høringsinstansene
når det gjelder en liberalisering av innførsel
av alkoholholdig drikk for salg eller skjenking i egen virksomhet.
Disse medlemmer viser også til det som framkommer
i rapporten som stipendiat Niels Kristian Akselsen har utarbeidet
for flere departement vedrørende forhold i forbindelse
med bevillingstillatelser. Disse medlemmer mener
det er viktig å opprettholde forhold som gir best mulig
anledning til effektiv og god kontroll når det gjelder
både alkoholloven og toll- og avgiftsregelverket, og også i
forhold til at importerte næringsmidler, herunder drikkevarer,
ikke må inneholde helseskadelige eller ulovlige stoffer.
Disse medlemmer er opptatt av å støtte
opp om en seriøs restaurantbransje, en detaljsalgsordning som
vi i dag har gjennom Vinmonopolet, og en importordning som best
kan ivaretas gjennom fungerende engrosbevillingsordning. Disse
medlemmer vil videre understreke at de som ønsker å etablere
importordninger for alkoholholdig drikke, har muligheter til dette
ved å etablere seg med en egen statlig bevilling i henhold
til regelverket.
Disse medlemmer vil minne om at Vinmonopolets
monopol på innførsel av alkoholholdig drikk ble
oppløst på bakgrunn av frykt for at ESA ville
forby Vinmonopolets enerett til detaljsalg. Det ble da åpnet
for å opprette egne engrosbevillinger for en fri konkurranse
innenfor dette området. Disse medlemmer deler
derfor ikke kritikken fra ESA om at Norge nå har et for
restriktivt bevillingssystem, og at det er nødvendig med
ytterligere liberalisering. Og disse medlemmer kan
ikke se at ESAs holdninger til norsk alkoholpolitikk eller ønsket
om et enklere Norge er gode nok begrunnelser for en liberalisering
som kan gi meget uheldige konsekvenser.
Disse medlemmer vil derfor stemme
mot forslagene til endring av §§ 2-1
og 3-1, og disse medlemmer fremmer videre følgende
forslag:
"I lov 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig drikk
mv. gjøres følgende endringer:
§ 4-1 annet ledd skal lyde:
Det kan bare skjenkes alkoholholdig drikk som er levert
av en som har tilvirknings-, engros- eller salgsbevilling, med mindre
det kan skjenkes egen tilvirket drikk med hjemmel i § 4-2
tredje ledd.
§ 4-2 nytt tredje ledd skal lyde:
Bevillingen kan utvides til å omfatte tilvirkning av øl
og vin som ikke er tilsatt tilvirket alkohol, for skjenking i egen
virksomhet. Bestemmelsene i lovens kapittel 1 og 4 får
anvendelse så langt de passer.
§ 4-5 nytt annet punktum skal lyde:
En ambulerende bevilling kan ikke utvides til å omfatte
tilvirkning av øl og vin for skjenking i egen virksomhet."
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, viser til at det kontinuerlig siden innføringen
av lov om vern mot tobakksskader (tobakkskadeloven) i 1973 er blitt
foretatt innskjerpinger. Imidlertid er de ansatte i denne næringen
nå de eneste arbeidstakerne som etter dagens lovgivning ikke
har et tilstrekkelig vern mot passiv røyking på arbeidsplassen.
Bakgrunnen for forslaget fra Regjeringen er et betydelig engasjement
fra Hotell- og restaurantarbeiderforbundet og Tobakksfritt for å sikre et
slikt vern. Flertallet viser til at det etter hvert ble
stilt spørsmål om det medisinskfaglige grunnlaget
for å tillate dette unntaket. Flertallet vil
berømme statsråden for å ha fulgt opp
dette gjennom denne proposisjonen og dermed lagt grunnlaget for
at Norge igjen kan bli et foregangsland i lovgivning for å verne
arbeidstakere mot tobakksskader. Flertallet vil understreke
at denne lovendringen dermed ikke er en spesiell streng lovgivning
overfor en spesifikk bransje, men en oppheving av en unntaksordning
som denne næringen har hatt.
Flertallet viser til at i de siste tiårene
har det kommet mer informasjon og forskning om de medisinske konsekvensene
av passiv røyking. Flertallet legger til
grunn at passiv røyking er når en person puster
i luft som er forurenset med tobakksrøyk.
Det er i dag god dokumentasjon på sammenheng mellom
passiv røyking og redusert helse, økt fare for sykdom
og tidligere død. Proposisjonen legger blant annet til
grunn Verdens helseorganisasjons kreftforskingssenters (International
Agency for Cancer Research) konklusjoner. De slår fast
at det er tilstrekkelig vitenskapelig bevist at det er en sammenheng mellom
passiv røyking, lungekreft og hjerteinfarkt. Arbeidsgruppen
slår fast at passiv røyking øker risikoen
for lungekreft med mellom 20 og 30 prosent. Undersøkelsene
viser at dersom en ikke-røyker har en ektefelle som røyker,
vil den relative risikoen for både ikke-dødelig
og dødelig hjerteinfarkt være økt med
ca. 25 prosent. Her i landet er det anslått at 300 til
500 ikke-røykere årlig dør av hjerteinfarkt
som skyldes passiv røyking.
Flertallet vil videre vise til at det også er
effekter av mer kortvarig påvirkning. Mange mennesker føler
ubehag når de utsettes for passiv røyking. Symptomene
kan være irritasjon i øynene, sår eller tørr
hals, hoste, tiltetting i brystet eller tungpustethet. Symptomene
er størst blant personer med såkalte hyperaktive
luftveier (omtrent en fjerdedel av befolkningen). I løpet
av kort tid kan passiv røyking føre til økt
sannsynlighet for blodpropp og lett utløsning av hjertekrampe
hos hjertesyke, og allerede etter 30 minutters eksponering vil funksjonene
til det innerste cellelaget i blodårene i hjertet være
påvirket i like stor grad som hos røykere. Flertallet vil
vise til at dette er i seg selv ubehag og farer som de fleste i
dagens samfunn ikke vil akseptere å bli utsatt for på sin arbeidsplass.
Hotell- og restaurantarbeidere har høy dødelighet på grunn
av sykdom før pensjonsalder. Ut fra en gjennomsnittsbetrakning
av de målingene som er gjort på norske serveringssteder,
vil en teoretisk kunne legge til grunn at av 1 000 dødsfall
blant servitører vil 33 skyldes passiv røyking.
Proposisjonen legger til grunn at med et lavt estimat for eksponering
vil 1 av 5 dø av hjerteinfarkt som følge av passiv
røyking på arbeidsplassen. I California ble det
foretatt målinger i forbindelse med innføringen
av røykeforbudet som viser at én måned
etter var symptomer på luftveiene redusert med 60 prosent
og irritasjoner med nesten 80 prosent for de ansatte.
På denne bakgrunn støtter flertallet proposisjonens
konklusjon at servitører som følge av passiv røyking
på arbeidsplassen har en uakseptabel høy risiko
for å utvikle en dødelig sykdom som kreft eller hjerteinfarkt.
Denne ekstra dødsrisikoen er sannsynligvis langt høyere
enn det man finner for andre yrkesgrupper her i landet.
Flertallet vil videre vise til de prinsippene som
ligger til grunn i NOU 2001:22 "Fra bruker til borger" om antidiskriminering
av funksjonshemmede. Tilgjengelighetsbegrepet kan etter flertallets syn
ikke bare knyttes til fysiske hindringer, men også til
en så åpenbar hindring som røyking på serveringssteder
er for en betydelig del av befolkningen. Serveringssteder er blitt
viktige i vårt sosiale liv og vil for mange være
en del av det som oppfattes som "Det gode liv". Flertallet mener
at dagens røykelov fratar mennesker med hjerte- og lungeproblemer
og følsomme luftveier mulighet til å ta del i
dette.
På denne bakgrunn og med den begrunnelse som er gitt
i proposisjonen, vil flertallet støtte proposisjonens
forslag om å endre tobakksskadelovens § 6 andre
ledd slik at røyking ikke tillates på serveringssteder,
og at dermed forskrift 15. desember 1995 nr. 990 om røyking
på restauranter og andre serveringssteder, internkontroll
mv. (restaurantforskriften) oppheves.
Flertallet vil understreke at flertallets hovedbegrunnelse
for å støtte forslaget om røykfrie serveringssteder
er hensynet til arbeidstakernes arbeidsmiljø og helse.
Med den kunnskap vi i dag har om de alvorlige helserisikoene ved
passiv røyking, er det, slik flertallet ser
det, helt uakseptabelt at ansatte i hotell- og restaurantnæringen
ikke skal ha den samme retten til et røykfritt arbeidsmiljø som
andre arbeidstakere. Lovforslaget vil, når det gjennomføres, gi
også disse arbeidstakerne denne retten. Lovforslaget er
etter flertallets mening en utvidelse av den regulering
av røyking vi har hatt her i landet i lang tid for å beskytte
andre mot det ubehag og den helsefare som er forbundet med ufrivillig,
passiv røyking.
Flertallet erkjenner at et lovforbud mot røyking
på utesteder og serveringssteder kan oppfattes å være
en innskrenking av den enkelte røykers personlige frihet.
Men denne friheten må, slik flertallet ser
det, vike for hensynet til de ansattes rettmessige krav om et røykfritt
arbeidsmiljø. Flertallet vil videre understreke
at et lovforbud også vil utvide den personlige friheten
for store grupper. I tillegg til arbeidstakernes frihet og rett
til et røykfritt arbeidsmiljø vil røykfrie
serveringssteder i betydelig grad øke tilgjengeligheten
og den personlige friheten for svært mange som i dag føler
ubehag, og som får til dels alvorlige helseplager ved å oppholde
seg i røykfylte lokaler.
Flertallet ser heller ikke bort ifra at røykfrie utesteder
på sikt kan ha en forebyggende effekt særlig når
det gjelder de unges røykevaner. Røyking er ofte
tett forbundet med at ungdom samles på utesteder og blir
lett en del av kulturen knytta til slike steder. Dersom røykfrie
utesteder kan bidra til en endring av denne kulturen, tror flertallet at
det kan være med å forhindre at barn og unge begynner å røyke.
Det vil i så fall være et betydelig framskritt
i det forebyggende helsearbeidet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet har
merket seg at ved fremleggelsen av denne proposisjonen velger Regjeringen å klart
synliggjøre hvordan en skal kunne komme frem til sitt mål
om et røykfritt Norge. Disse medlemmer støtter
Regjeringens intensjon om at en skal få flest mulig til å slutte å røyke,
men disse medlemmer deler overhodet ikke Regjeringens
virkemidler for å få dette til. Hele proposisjonen
bærer preg av å være ført i
pennen av personer som har et meget fanatisk syn i sin kamp mot
enhver form for bruk av tobakk. Slik disse medlemmer ser
det, så fremkommer det i tillegg en del påstander
i proposisjonen som det er grunn til å stille store spørsmålstegn
ved. I den forbindelse kan det blant annet være grunn til å nevne
de påstander som fremkommer når det gjelder muligheten
til å kunne få til et tilstrekkelig godt ventilasjonssystem.
Nå det gjelder dette, så vil disse medlemmer vise
til sine merknader under pkt. 2.2.4 i innstillingen.
Disse medlemmer vil påpeke at det er
beklagelig at hotell- og restaurantbransjen ikke i tilstrekkelig
grad har fulgt opp de regler og krav til røykfrie soner
og ventilasjonsanlegg som har vært gjeldende frem til i
dag, og det kan være grunn til å frykte at dette
er en av grunnene til at det nå i denne proposisjonen fremmes
forslag om totalforbud mot røyking på skjenke-
og serveringssteder. Det er imidlertid grunn til å merke
seg at veldig mange skjenke- og serveringssteder har fulgt opp de
intensjonene som er lagt i de någjeldende krav til røykfrie
soner og god luft. En rekke aktører i næringen
har blant annet investert store summer i nye ventilasjonsanlegg
og ombygginger. De aktørene som må sies å komme "heldig
ut" med Regjeringens forslag til røykfrihet innen hotell-
og restaurantbransjen, er de som har "gitt blaffen" i å etterkomme
det gjeldende regelverk. Med andre ord så premierer Regjeringen
de useriøse aktørene i bransjen ved at alle nå blir
pålagt det samme forbudet.
Disse medlemmer viser til SINTEFs høringsuttalelse
når det gjelder eksisterende lovgivnings krav til luftkvalitet
og arbeidsmiljø, hvor det blant annet fremgår
at dagens regler og dagens teknologi vil være tilstrekkelig
for å hensynta både ansatte og gjester ved serveringsstedene.
Man kan med andre ord oppnå samme resultat uten å måtte
innføre totalforbud. SINTEFs omfattende forsøk
viser at på spisesteder er kravet i gjeldende bygningsforskrifter
til ventilasjon tilstrekkelig, mens kapasiteten må økes med
20-30 prosent i barer og nattklubber.
Disse medlemmer har selvfølgelig stor
forståelse for at de som jobber innen hotell- og restaurantbransjen
også i minst mulig grad skal utsettes for en eventuell
helserisiko grunnet passiv røyking, men det er etter disse
medlemmers mening grunn til å la dagens regelverk
få gjelde i en lengre periode, og at de tilsynsorganer
som har ansvaret for de ansattes liv og helse, heller bør
sørge for en oppfølging av gjeldende regelverk
før en går til det drastiske grepet som foreslås
i proposisjonen. Det er etter disse medlemmers mening
viktig at en fra det offentliges side nå konsentrerer sin
virksomhet om å kontrollere skjenkestedene på en
skikkelig måte, og videre gir pålegg om å følge
gjeldende lover og forskrifter.
Disse medlemmer mener også at Regjeringen
i denne proposisjonen viser en klar formynderholdning overfor den
røykende delen av det norske folk. Det virkelig store paradokset
i denne saken er at Regjeringen ikke bare vil regulere at det ikke
skal røykes der betjeningen oppholder seg under sitt arbeid,
men at man i tillegg legger ned forbud mot enhver form for røykerom.
Det eneste unntaket er at de ansatte selv skal kunne ha krav på røykerom.
På dette punktet brister argumentasjonen om at det er de
ansattes helse som er hovedgrunnen til at dette røykeforbudet
kommer, men at det i stedet kan være grunn til å tro
at det også er andres mer personlige oppfatninger som også er
gjeldende. Dersom en kunne komme til en erkjennelse av at i alle
fall et ubetjent røykerom kunne tillates, og at det her
stilles strenge krav til ventilasjon, samt at ingen ansatte skal
måtte gå ufrivillig dit inn for å rydde
før det er luftet ut, så skulle en også i
de fleste tilfeller kunne gi et tilbud til den røykende
delen av befolkningen.
Dissemedlemmer frykter at dersom
en gjennomfører det foreslåtte totalforbudet mot
røyking på serverings- og skjenkesteder så vil
dette på kort sikt kunne føre til at en del personer
vil kunne komme til å miste arbeidet sitt grunnet konkurser,
og da særlig mindre steder med en marginal økonomi. Dette
ser imidlertid ut til verken å bekymre Regjeringen eller
Hotell- og Restaurantarbeiderforbundet. Det er grunn til å frykte,
slik disse medlemmer ser det, at en del steder vil
oppleve at kundene kommer senere ut, er kortere tid på restauranten
og at en får en stor trafikk ut og inn av dørene
grunnet røyking på utsiden. Når gjestene
stadig går ut for å røyke, vil en også få en
problemstilling knyttet til ro og orden på utsiden av restauranten,
samt at det er å frykte at mange vil forsøke å ta
med seg drikken sin ut. Disse medlemmer vil på denne
bakgrunn stemme mot alle de forslag til endringer av tobakksskadeloven som
er foreslått og fremmer følgende forslag:
"Ot.prp. nr. 23 (2002-2003) bifalles ikke."
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, viser til at det i de generelle kravene
til virkeområdet slås fast at loven gjelder for
lokaler hvor allmennheten har adgang, eller der det er et møterom,
arbeidslokale eller institusjon hvor to eller flere personer er
samlet. Med lovforslaget vil det i tillegg være et krav
til totalt røykeforbud hvis disse lokalene er serveringssted
i lovens forstand.
Flertallet slutter seg til proposisjonens definisjon
av serveringssted som sted hvor det foregår servering av
mat og/eller drikke, og hvor forholdene ligger til rette
for fortæring på stedet. I proposisjonen er det
foretatt en klargjørende begrepsavklaring knyttet til denne
definisjonen. Flertallet slutter seg til disse avklaringene
og viser til at dette er begreper som går igjen i annen
lovgivning.
Når det gjelder hotellrom, så viser en til
gjeldende krav om at minimum halvparten av rommene må være
røykfrie. Begrepet servering vil ikke omfatte romservice
på samme måte som det ikke omfatter hjemmelevering
av mat. Men i den grad rommet leies ut til selskaper og fremstår
som et serveringssted, er det omfattet av loven.
Flertallet slutter seg til at kantiner er serveringssted
og dermed omfattes av forbudet. I dag er også kantiner
omfattet av tobakksskadeloven som "arbeidslokaler". Det betyr i
realiteten at arbeidsplasser i dag kan ha to kantinelokaler der
det er tillatt med røyking i ett av dem. Flertallet deler
imidlertid Regjeringens syn om at ansatte i kantiner må ha
det samme vernet mot tobakkskader som ansatte i andre serveringssteder.
Det vil imidlertid fortsatt være tillatt med røykerom
på arbeidsplasser og institusjoner. I proposisjonen står
det at disse ikke må være i tilknytning til kantinen. Flertallet deler
proposisjonens intensjon om at en ikke skal kunne omgå loven ved å definere
et sted hvor forholdene ligger til rette for servering, som røykerom. Flertallet vil
imidlertid understreke at dette må en finne praktiske løsninger
på ved den enkelte institusjon. Eier må gjennom
internkontrollsystemet hjemlet i forslagets § 6 tredje
ledd kunne dokumentere at serveringspersonalet ikke blir utsatt
for passiv røyking som følge av at de utfører
sitt arbeid. Det må følgelig ikke ligge til rette
for fortæring på stedet eller foregå servering
av mat og/eller drikke i røykerom. Dette skal
i praksis heller ikke være en del av kantinen. Eiers ansvar
i loven er klar, og flertallet har tillit til at
en på den enkelte arbeidsplass og institusjon finner praktiske løsninger
som sikrer lovens intensjon.
Flertallet ønsker ikke at loven skal
føre til opprettelse av såkalte "medlemsklubber"
for å unngå lovens intensjon. Flertallet støtter
derfor proposisjonens presisering i forhold til dette.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, viser til proposisjonens omtale av disse
temaene og vil slutte seg til forslaget til at internkontrollkravet
hjemles i § 6 tredje ledd. Flertallet vil
understreke at en ikke støtter forslaget fra enkelte høringsinstanser
om å utvide sanksjonsmulighetene til også å gjelde
inndragelse av serveringsløyve. Dette vil etter flertallets syn
være et for sterkt virkemiddel og virke urettferdig i forhold
til tilsvarende overtredelser for andre næringer.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
overrasket over at det er den enkelte bedrift som skal straffes
dersom en gjest bryter det foreslåtte røykeforbudet.
Dette vil etter disse medlemmers mening være
i strid med den enkeltes rettsoppfatning, og bør derfor
endres slik at det er vedkommende som bryter loven, som skal stilles
til ansvar for dette og ikke en tilfeldig eier av en bedrift som
i denne sammenheng må sies å være en
uskyldig part i saken.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, viser til at i høringsrunden
har SINTEF, NVEF, tobakksindustrien og Reiselivsbedriftenes landsforening
pekt på forbedrede ventilasjonssystemer og såkalte
"røykegardiner" som en løsning på problemet
med passiv røyking for ansatte og gjester på serveringssteder.
De andre høringsinstansene har støttet departementets
vurdering om at dette ikke er tilfredsstillende. Etter at proposisjonen
ble lagt frem, har SINTEF kommet med sterke uttalelser om proposisjonens
omtale av dette punktet.
Flertallet vil vise til at SINTEFs uttalelser bygger
på grenseverdiene for dagens tiltaksgrense. I høringsbrev
av 29. september 2002, pkt. 3 "Ansattes eksponering" vises det til
ikke-publiserte målinger foretatt i en restaurant/bar
på en torsdag der ansattes eksponering ligger under tiltaksgrensen
på 10 qg/m3 for servitører som både
betjener røykesoner og røykeforbudssoner. SINTEF
mener at dette også kan forbedres noe. Til dette vil flertallet bemerke
følgende:
1. Målingene er foretatt en
vanlig ukedag, ikke en fredags eller lørdags kveld/natt
da det må antas at eksponeringen er betydelig høyere.
2. I en større undersøkelse (USEPA, 1992,
Siegel, 1993) som omfatter 940 kontorer og 91 hjem i USA, ble det
funnet at det gjennomsnittlige nikotinnivået var 4,1 qg/m3
i kontorer og 4,3 qg/m3 i boliger. Ved disse nivåene
er det funnet ved sammenlikning av publiserte epidemiologiske undersøkelser
at risikoen for lungekreft og hjerteinfarkt er økt med
i størrelsesorden 20-30 prosent sammenliknet med en ikke-røyker
som ikke er utsatt for passiv røyking.
På bakgrunn av dette og av gjennomgangen av problemstillingen
i proposisjonen vil flertallet slutte seg til konklusjonen
til de øvrige høringsinstansene. Innføring
av bedre ventilasjonssystemer vil ikke gi en tilfredsstillende beskyttelse
mot passiv røyking for de ansatte.
Tobakksindustriens felleskontor og Reiselivsbedriftenes landsforbund
peker på at en åpning for røykerom uten
servering på serveringsstedene vil kunne gi en tilfredsstillende
løsning. Flertallet deler ikke denne vurderingen.
Selv om et fysisk avstengt røykerom uten servering vil
føre til bedring av dagens situasjon, vil flertallet innvende
følgende:
1. Det vil i praksis være vanskelig å håndheve
"serveringsforbudet" av drikke i deler av lokalet, og dermed må de
ansatte sørge for rydding, tømming av askebeger
og lignende.
2. Det vil i de mest besøkte periodene være
vanskelig å forhindre at røyk siver ut av røykerommet, og
at dører blir holdt lukket.
3. En slik løsning krever rent fysisk at serveringsstedene
har areal å avsette til denne type formål. Det
vil føre til konkurransevridning og krav om å øke
skjenkearealet. Her kan en vise til erfaringene fra forrige innskjerping
av røykeloven.
4. Det vil videreføre at den useriøse
delen av bransjen vil bruke denne regelen for å omgå intensjonen
i loven. Kontrollomfanget må derfor økes, og det
vil bli vanskeligere å håndheve loven.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at det hevdes at det ikke er mulig å få til
en god nok løsning ved hjelp av ventilasjonssystemer, luftgardiner
mv. Dette hevdes også av flertallet i komiteen. Slik disse
medlemmer ser det, så er dette rene udokumenterte
påstander som er tilbakevist blant annet fra Tekniske Entreprenørers Landsforening
(TELFO). I den forbindelse vil disse medlemmer vise
til det som adm. direktør Jostein Skree, Tekniske
Entreprenørers Landsforening i NHO skriver i Drammens Tidende
mandag 17. februar 2003 der det står følgende:
"Alle sentrale fagmiljøer vil selvfølgelig
kunne fastslå at riktig ventilasjon beskytter mot passiv
røyking og gir de ansatte bedre arbeidsmiljø.
Når myndighetene nærmest påstår
det motsatte, er dette å underslå sannheten. Jeg
er også betenkt over at flere partier på Stortinget
synes å godta myndighetenes triksing med vesentlig informasjon."
Det er også grunn til å merke seg følgende
utsagn senere i artikkelen:
"Helsedepartementet har i sitt høringsnotat fremholdt
at totalt røykeforbud er eneste alternativ. Dette er ikke
sant. Ventilasjonsbransjen har i flere år jobbet med disse
problemstillingene, og vil fastholde at riktig ventilasjon kan beskytte
de ansatte og ikkerøkende publikum mot tobakksrøyk
innenfor gjeldende grenseverdier."
Det heter så videre i artikkelen:
"Det er grunn til å stoppe opp når også SINTEF fremholder
at departementets høringsnotat er så fullt av
feil og mangler, og er så tendensiøst, at fagfolk
har vanskelig for å ta det seriøst."
Disse medlemmer har vanskelig for å tro
at Helsedepartementet og komiteens flertall har bedre kunnskap enn
det som bransjen har på dette området.
I sin høringsuttalelse skriver SINTEF blant annet følgende:
"Det som er skrevet om ventilasjon i høringsnotatet
inneholder så mange feil og mangler, og er så tendensiøst
at vi har vanskelig for å ta det seriøst."
Og det heter videre:
"Våre undersøkelser viser at riktig
ventilasjon kan beskytte de ansatte og ikkerøkende publikum mot
tobakksrøyk innenfor gjeldende grenseverdier."
Disse medlemmer vil på denne bakgrunn vise
til de høringsuttalelser som er kommet fra fagpersonene
innen området ventilasjon, og dermed vise til at dagens
regler for serveringssteder er tilstrekkelige for å tilfredsstille
forsvarlige krav til arbeidsmiljøet for de ansatte og luftkvaliteten
for ikkerøykende gjester dersom regelverket blir håndhevet.
Når det gjelder muligheten til å opprette røykerom
for de av gjestene som ønsker å gjøre
bruk av dette, så vil dette ifølge proposisjonen
ikke være tillatt selv om rommet gjøres ubetjent.
Helsedepartementets forslag om å innføre et totalt
røykeforbud på serverings- og skjenkesteder uten
unntak eller alternative løsninger innebærer etter disse
medlemmers mening betydelige økonomiske og praktiske problemer
både for bedriftene, ansatte og gjester. Disse medlemmer har
merket seg at forslaget innebærer at det er tillatt å ha
egne separate røykerom for personalet, og ser derfor ingen
grunn til at det ikke skal kunne tillates egne separate røykerom
for røykende gjester, hvor personalet ikke skal oppholde seg
når det røykes. Dette blir et paradoks i og med
at begrunnelsen for innføringen av et totalforbud er å beskytte
de ansatte mot passiv røyk.
På denne bakgrunn fremmer disse
medlemmer følgende subsidiære forslag:
"I lov 9. mars 1973 nr. 14 om vern mot tobakksskader
skal § 6 annet ledd lyde:
Dersom det innen et område er flere
lokaler som har samme formål, kan røyking tillates
i inntil halvparten av disse. De røykfrie lokaler må ikke
være mindre eller av dårligere standard enn lokaler
hvor røyking tillates. Røyking kan ikke tillates
i serveringssteder. Dette gjelder ikke separate røykerom
for ansatte eller gjester. Med serveringssteder menes lokaler der
det foregår servering av mat og/eller drikke, og
hvor forholdene ligger til rette for fortæring på stedet."
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, viser til viseadministrerende direktør
i SINTEF, Stein Sivertsen, sitt brev til Sosial- og helsedirektoratet
av 21. november 2002. Dette brevet oppfatter disse medlemmene som
SINTEFs offisielle syn. I brevet heter det:
"SINTEF slutter seg helt til de overordnede vurderinger
som Helsedirektoratet gjør i forhold til å innføre
totalt røykeforbud på restauranter og andre utesteder.
Den
såkalte "ventilasjonsgardinen" som er utviklet
i SINTEF, er en teknisk løsning som i visse situasjoner
kan beskytte personer som ufrivillig blir eksponert av tobakksrøyk.
Det er ikke foretatt noen helsefaglig vurdering i SINTEF av denne
tekniske løsningen kontra det faktum å innføre
røykeforbud."
På bakgrunn av dette finner flertallet at
det medisinskfaglige grunnlaget som proposisjonen bygger på når
det gjelder denne problemstillingen, ikke bestrides av SINTEF.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, deler Reiselivsbransjens landsforbunds
bekymring for at forbudet vil føre til en omsetningsreduksjon/konkurser
i bransjen. Flertallet vil imidlertid vise til de
undersøkelsene som proposisjonen redegjør for
fra andre steder som har innført lignende regler. De viser
at røykerestriksjoner ikke medfører vesentlig
varig omsetningssvikt eller økonomisk nedgang for næringen.
Flertallet vil også vise til de befolkningsundersøkelsene
som er gjort i Norge, som viser at flertallet i befolkningen støtter
forbudet, og at de aller fleste vil gå ut like mye eller
mer.
Flertallet vil også vise til at hovedbegrunnelsen
for lovendringen er de ansattes arbeidsmiljø. Arbeidsmiljøtiltak
kan alltid møtes med at de er kostnadsdrivende og dermed
vil redusere næringens økonomiske grunnlag. Med
den klare sammenheng mellom passiv røyking og redusert
helse som proposisjonen redegjør for, kan ikke den økonomiske
inntjeningen i bransjen veie tyngre.
Flertallet vil også vise til de betydelige
besparelsene som serveringsnæringen vil få som
følge av forbudet. Røyking er en vesentlig årsak
til høye vedlikeholdskostnader og rengjøringskostnader.
Dessuten vil et totalforbud i motsetning til mellomløsninger
spare bransjen for konkurransevridning og økte investeringer.
Det må også påregnes at passiv røyking
har betydning for sykefraværet.
Komiteens medlem fra Senterpartiet viser
til at et lovforbud mot røyking på utesteder og serveringssteder
er møtt med til dels sterke reaksjoner, og at det bl.a.
vil ha store konsekvenser når det gjelder forhold av mer
praktisk karakter. Dette medlem mener derfor at lovens
konsekvenser, både positive og negative, bør følges
nøye opp, og at loven bør evalueres ut fra dette
etter en tids praktisering.
Dette medlem fremmer derfor følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen om at lov 9. mars 1973 nr. 14 om
vern mot tobakksskader (tobakksskadeloven) og spesielt lovens § 6
blir evaluert senest tre år etter at endringene i § 6
trer i kraft."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
subsidiært støtte forslaget fra Senterpartiet.
Forslag fra Sosialistisk Venstreparti og
Senterpartiet:
Forslag 1
I lov 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig
drikk mv. gjøres følgende endringer:
§ 4-1 annet ledd skal lyde:
Det kan bare skjenkes alkoholholdig drikk som er levert
av en som har tilvirknings-, engros- eller salgsbevilling, med mindre
det kan skjenkes egen tilvirket drikk med hjemmel i § 4-2
tredje ledd.
§ 4-2 nytt tredje ledd skal lyde:
Bevillingen kan utvides til å omfatte tilvirkning av øl
og vin som ikke er tilsatt tilvirket alkohol, for skjenking i egen
virksomhet. Bestemmelsene i lovens kapittel 1 og 4 får
anvendelse så langt de passer.
§ 4-5 nytt annet punktum skal lyde:
En ambulerende bevilling kan ikke utvides til å omfatte
tilvirkning av øl og vin for skjenking i egen virksomhet.
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Forslag 2
I lov 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig
drikk mv. skal § 1-7a nytt annet ledd lyde:
En bevilling etter § 4-2 tredje
ledd kan bare utvides hvis tilvirkningen skjer i samme tettsted,
grend eller bygd som skjenkestedet.
Forslag 3
Ot.prp. nr. 23 (2002-2003) bifalles ikke.
Forslag 4
I lov 9. mars 1973 nr. 14 om vern mot tobakksskader
skal § 6 annet ledd lyde:
Dersom det innen et område er flere lokaler som har
samme formål, kan røyking tillates i inntil halvparten
av disse. De røykfrie lokaler må ikke være mindre
eller av dårligere standard enn lokaler hvor røyking
tillates. Røyking kan ikke tillates i serveringssteder.
Dette gjelder ikke separate røykerom for ansatte eller
gjester. Med serveringssteder menes lokaler der det foregår
servering av mat og/eller drikke, og hvor forholdene ligger
til rette for fortæring på stedet.
Forslag fra Senterpartiet:
Forslag 5
Stortinget ber Regjeringen om at lov 9. mars 1973 nr. 14 om vern
mot tobakksskader (tobakksskadeloven) og spesielt lovens § 6
blir evaluert senest tre år etter at endringene i § 6
trer i kraft.
Komiteens tilråding til endringer av alkoholloven fremmes av en samlet komité hva angår §§ 1-7a overskriften og første ledd, 1-9, 3A-1, 3A-9, 4-2 nytt femte ledd, 6-1, ny 9-3, ny 9-4 og ny 9-5. Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet fremmer forslaget til endring av § 1-7a nytt annet ledd. Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti fremmer forslagene til endring av §§ 2-1, 3-1, 4-1, 4-2 nytt tredje ledd og 4-5.
Komiteens tilråding til endringer av tobakksskadeloven fremmes av Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet.
Komiteen viser til merknadene og til proposisjonene og rår Odelstinget til å gjøre følgende
vedtak til lov
om endringer i lov 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig drikk m.v. og i lov 9. mars 1973 nr. 14 om vern mot tobakksskader
I
I lov 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig drikk m.v. gjøres følgende endringer:
I § 1-7a skal overskriften lyde:
Kommunens skjønnsutøvelse ved behandling av søknad om bevilling for salg eller skjenking m.v.
§ 1-7a første ledd annet punktum skal lyde:
Det kan også legges vekt på om bevillingssøker og personer som nevnt i § 1-7b første ledd er egnet til å ha bevilling.
§ 1-7a nytt annet ledd skal lyde:
En bevilling etter § 4-2 tredje ledd kan bare utvides hvis tilvirkningen skal skje ved skjenkestedet, og tilvirkningen og skjenkingen vil utgjøre en del av stedets helhetlige karakter og serveringstilbud.
Nåværende annet ledd blir tredje ledd.
I § 1-9 skal overskriften lyde:
Kontroll med salgs- og skjenkebevillinger
§ 2-1 første ledd skal lyde:
Alkoholholdig drikk kan bare innføres fra utlandet av den som har tilvirknings- eller engrosbevilling, utvidet salgsbevilling etter § 3-1 tredje ledd eller skjenkebevilling utvidet til å gjelde innførsel etter § 4-2 tredje ledd.
§ 2-1 annet ledd skal lyde:
Etter forskrifter gitt av departementet kan alkoholholdig drikk likevel innføres som vareprøve eller av A/S Vinmonopolet uten bevilling som nevnt i første ledd. Uten slik bevilling kan alkoholholdig drikk også innføres til personlig bruk og av fremmede makters representasjoner i Norge for tjenestebruk, når det skjer avgiftsfritt eller etter forskrifter gitt av departementet.
§ 3-1 nytt tredje ledd skal lyde:
Bevilling etter annet ledd kan utvides til å omfatte innførsel av annet øl enn nevnt i første ledd, for salg i egen virksomhet. Bevillinger gitt for en bestemt del av året eller for en enkelt bestemt anledning, jf. § 1-6 tredje ledd, kan ikke utvides til å omfatte tillatelse til innførsel for salg i egen virksomhet. Bestemmelsene i lovens kapittel 1 og 3 får anvendelse så langt de passer.
§ 3-1 nåværende tredje til femte ledd blir fjerde til sjette ledd.
§ 3-1 nåværende sjette ledd blir syvende ledd og skal lyde:
Det kan bare selges alkoholholdig drikk som er levert av en som har tilvirknings-, engros- eller salgsbevilling, eller som er innført med hjemmel i tredje ledd eller av A/S Vinmonopolet med hjemmel i § 2-1 annet ledd.
§ 3A-1 femte ledd skal lyde:
Den som har bevilling til å tilvirke alkoholholdig drikk etter § 6-1 anses for også å ha engrosbevilling for den type alkoholholdig drikk bevillingen gjelder for.
I § 3A-9 skal overskriften lyde:
Melding og godkjenning
§ 4-1 annet ledd skal lyde:
Det kan bare skjenkes alkoholholdig drikk som er levert av en som har tilvirknings-, engros- eller salgsbevilling, eller som er tilvirket eller innført med hjemmel i § 4-2 tredje ledd.
§ 4-2 nytt tredje ledd skal lyde:
Bevillingen kan utvides til å omfatte tilvirkning av øl og vin som ikke er tilsatt tilvirket alkohol, eller til innførsel av de typer alkoholholdig drikk som bevillingen gjelder for, for skjenking i egen virksomhet. Bevillinger gitt for en bestemt del av året eller for en enkelt bestemt anledning, jf. § 1-6 tredje ledd, kan ikke utvides til å omfatte tillatelse til innførsel for skjenking i egen virksomhet. Også statlige skjenkebevillinger kan utvides til å omfatte slik innførsel. Bestemmelsene i lovens kapittel 1 og 4 får anvendelse så langt de passer.
§ 4-2 nåværende tredje ledd blir fjerde ledd.
§ 4-2 nytt femte ledd skal lyde:
Tilvirkning på grunnlag av kommunal tillatelse knyttet til en skjenkebevilling, kan ikke utøves i samme anlegg som tilvirkning etter lovens kapittel 6.
§ 4-5 nytt annet punktum skal lyde:
En ambulerende bevilling kan ikke utvides til å omfatte tilvirkning av øl og vin eller innførsel av alkoholholdig drikk, for skjenking i egen virksomhet.
§ 6-1 første ledd skal lyde:
Tilvirkning av alkoholholdig drikk kan bare skje på grunnlag av bevilling gitt av departementet, eller tillatelse etter § 4-2 tredje ledd. Bevillingen kan omfatte en eller flere typer alkoholholdig drikk.
Ny § 9-3 skal lyde:§ 9-3. Tilsyn
Sosial- og helsedirektoratet fører tilsyn med at bestemmelsene om reklameforbud fastsatt i eller i medhold av denne lov overholdes.
Ny § 9-4 skal lyde:§ 9-4. Retting og tvangsmulkt
Finner Sosial- og helsedirektoratet at reklameforbudet er overtrådt, kan det pålegge retting av forholdet. Samtidig fastsettes en frist for rettingen.
Samtidig med at pålegg om retting gis, kan tvangsmulkt fastsettes. Mulkten løper fra oversittelse av fristen for retting, og kan fastsettes i form av engangsmulkt eller dagmulkt. Mulkten tilfaller staten.
Dersom Sosial- og helsedirektoratet ved avdekking av en overtredelse finner særlig grunn til å tro at det vil bli begått nye brudd på reklameforbudet som ikke kan stanses etter første og annet ledd, kan det på forhånd fastsette at mulkt vil løpe fra det tidspunkt ny overtredelse tar til. Slik tvangsmulkt kan fastsettes for inntil ett år.
Når særlige grunner taler for det, kan Sosial- og helsedirektoratet helt eller delvis frafalle ilagt tvangsmulkt.
Departementet kan gi forskrifter om fastsettelse, beregning og innkreving av tvangsmulkt.
Ny § 9-5 skal lyde:§ 9-5. Klage
Vedtak etter § 9-4 kan påklages til Markedsrådet.
Ved behandlingen i Markedsrådet gjelder de saksbehandlingsregler som er gitt i eller i medhold av lov 16. juni 1972 nr. 47 om kontroll med markedsføring og avtalevilkår (markedsføringsloven) så langt de passer.
II
I lov 9. mars 1973 nr. 14 om vern mot tobakksskader gjøres følgende endringer:
Lovens tittel skal lyde:
Lov om vern mot tobakksskader
§ 6 annet ledd skal lyde:
Dersom det innen et område er flere lokaler som har samme formål, kan røyking tillates i inntil halvparten av disse. De røykfrie lokaler må ikke være mindre eller av dårligere standard enn lokaler hvor røyking tillates. Røyking kan ikke tillates i serveringssteder. Med serveringssteder menes lokaler der det foregår servering av mat og/eller drikke, og hvor forholdene ligger til rette for fortæring på stedet.
§ 6 tredje ledd skal lyde:
Eieren eller den som disponerer lokalene eller transportmidlene, plikter å sørge for at reglene gitt i eller i medhold av disse bestemmelsene blir overholdt. Det skal markeres med tydelige skilt at røyking er forbudt på steder hvor det kan være tvil om dette, samt ved inngangen til alle serveringssteder. For å sikre at forbudet mot røyking på serveringssteder etterleves, skal serveringssteder føre internkontroll og etablere et internkontrollsystem. Internkontrollen skal kunne dokumenteres overfor tilsynsmyndighetene.
Ny § 8 skal lyde:
Sosial- og helsedirektoratet fører tilsyn med at bestemmelsene i §§ 2 og 3, og bestemmelser gitt i medhold av disse lovbestemmelsene, overholdes.
Finner Sosial- og helsedirektoratet at noen av disse bestemmelser er overtrådt, kan det pålegge retting av forholdet. Samtidig settes en frist for rettingen.
Samtidig med at pålegg om retting gis, kan tvangsmulkt fastsettes. Mulkten løper fra oversittelse av fristen for retting, og kan fastsettes i form av engangsmulkt eller dagmulkt. Mulkten tilfaller staten.
Dersom Sosial- og helsedirektoratet ved avdekking av en overtredelse av § 2 eller bestemmelser gitt i medhold av denne, finner særlig grunn til å tro at det vil bli begått nye brudd på reklamebestemmelsene som ikke kan stanses etter annet og tredje ledd, kan det på forhånd fastsette at mulkt vil løpe fra det tidspunkt ny overtredelse tar til. Slik tvangsmulkt kan fastsettes for inntil ett år.
Når særlige grunner taler for det, kan Sosial- og helsedirektoratet helt eller delvis frafalle ilagt tvangsmulkt.
For Svalbard kan Sysselmannen fatte vedtak etter denne paragrafen.
Vedtak etter denne paragrafen kan påklages til Markedsrådet. Ved behandlingen i Markedsrådet gjelder de saksbehandlingsregler som er gitt i eller i medhold av lov 16. juni 1972 nr. 47 om kontroll med markedsføring og avtalevilkår (markedsføringsloven) så langt de passer.
Departementet kan gi forskrifter om fastsettelse, beregning og innkreving av tvangsmulkt.
Nåværende §§ 8 til 12 blir §§ 9 til 13.
III
Loven gjelder fra den tid Kongen bestemmer. Kongen kan sette i kraft de enkelte bestemmelsene til forskjellig tid.
Oslo, i sosialkomiteen, den 18. mars 2003
John I. Alvheim |
Bent Høie |
Åse Gunhild Woie Duesund |
leder |
ordfører |
sekretær |