Det legges i Ot.prp. nr. 42 (2001-2002) fram forslag til endringer
i lov 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig drikk m.v.
og lov 9. mars 1973 nr. 14 om vern mot tobakksskader.
Forslagene omfatter:
Hjemmel for innføring av
administrativ reaksjon for å effektivisere håndhevingen
av forbudet mot reklame for alkohol og tobakk og merkebestemmelsene
for tobakk.
Ny og forenklet ordning for tillatelse til tilvirkning av øl
og vin for skjenking i egen virksomhet.
Ny og forenklet ordning for tillatelse til innførsel av
alkoholholdig drikk for skjenking eller salg i egen virksomhet,
og en begrenset rett til innførsel for AS Vinmonopolet.
I tillegg foreslås en endring i overskriften til alkoholloven § 3A-9
som ikke innebærer noen realitetsendring.
Det foreslås å innføre hjemmel for
en administrativ reaksjon i form av pålegg om retting og
tvangsmulkt ved overtredelse av forbudene mot alkohol- og tobakksreklame,
samt for overtredelse av merkebestemmelsene i tobakksskadeloven.
Sosial- og helsedepartementet sendte forslag ut på høring
i juni 2000 med høringsfrist i oktober samme år.
Det ble mottatt høringssvar fra 75 høringsinstanser
hvorav 29 instanser ikke hadde noen merknader. Det uttales at offentlige
myndigheter og frivillige organisasjoner generelt er meget positive
til forslaget om å effektivisere håndhevingen
av reklameforbudene, mens representanter for næringslivet er
skeptiske til den foreslåtte ordningen. Det pekes bl.a.
på at antallet saker som blir behandlet på det
aktuelle området, ikke er stort nok til å begrunne
innføring av tvangsmulkt og at reklamereglene er uklare. Uttalelser
fra politiet støtter departementets syn på at det
er behov for en alternativ administrativ ordning/oppfølging
av brudd på reklameforbudene, fordi politiet heller ikke
i framtiden vil kunne prioritere behandlingen av slike saker.
Ifølge alkoholloven § 9-2 er all reklame
for alkoholholdig drikk forbudt. Det samme gjelder reklame for tilvirkningsmidler
og tilsetningsstoffer, jf. § 9-1. Det uttales
at de første årene etter at reklameforbudet ble
innført, ble forbudet i stor grad overholdt av aktørene
i markedet, og håndhevingen bød på få problemer,
men at de seinere års utvikling har vist en økning
i antallet lovovertredelser.
Alkoholloven har to sanksjonsmuligheter mot ulovlig alkoholreklame;
inndragning av bevilling og anmeldelse. Det uttales at inndragning
av bevilling er lite brukt i praksis fordi overtrederne ikke er
bevillingshavere, eller p.g.a. de økonomiske konsekvensene
en inndragning kan innebære. Videre uttales at saker som
blir anmeldt til politiet, henlegges. Det er Rusmiddeldirektoratets
inntrykk at årsaken til henleggelsene i stor utstrekning
er at politiet på grunn av begrensede ressurser ikke prioriterer
disse sakene. Det framholdes at i dagens situasjon står
tilsynsmyndigheten i praksis uten noe egnet sanksjonssystem overfor
overtredelser av reklameforbudet i alkoholloven. Sosialdepartementet
ser derfor at det er nødvendig å effektivisere
håndhevingen av bestemmelsene ved å innføre
hjemmel for å pålegge retting og tvangsmulkt.
All direkte og indirekte reklame for tobakk er forbudt etter
tobakksskadeloven § 2. Bestemmelser om reklameforbud
har vært i loven siden den ble vedtatt i 1973, og i 1995
ble forbudet mot indirekte reklame utvidet. Lovens § 3
stiller også krav om merking av tobakksvarer med helseadvarsel
og innholdsdeklarasjon. Overtredelse av lovens forbud og påbud
kan straffes med bøter etter tobakksskadeloven § 9.
Det uttales at det etter gjeldende rett ikke finnes effektive
sanksjonsmuligheter for å håndheve reklame- og
merkebestemmelsene da anmeldelse er eneste mulige virkemiddel, mens
erfaringer viser at denne type saker ikke prioriteres fra politiets
side. Siden november 1990 er bare to saker fulgt opp av politiet.
I dag blir de fleste saker behandlet ved at Sosial- og helsedirektoratet
(tidligere Statens tobakksskaderåd) påpeker eventuelle
overtredelser og oppfordrer overtredere til å rette opp
forholdet.
Det påpekes at det er tendenser til at næringsdrivende
bevisst overtrer reklameforbudet eller spekulerer i hva som er lovlig,
og Helsedepartementet finner derfor behov for å effektivisere
håndhevingen av bestemmelsene ved å innføre
hjemmel for å pålegge retting og tvangsmulkt.
Det redegjøres i proposisjonen for ordninger i andre
lover som hjemler bruk av administrative reaksjoner som tvangsmulkt
eller lignende sanksjoner. Dette gjelder næringsmiddelloven,
kommunehelsetjenesteloven, forurensningsloven, konkurranseloven,
plan- og bygningsloven, brannvernloven, kredittilsynsloven, lotteriloven
og markedsføringsloven. Felles for bestemmelsene i disse
lovene er at de gir hjemmel for å ilegge en økonomisk
reaksjon som et incitament for å få en ulovlig
handling eller tilstand til å opphøre.
På ett område innen tobakksskadelovgivningen er
det allerede innført tvangsmulkt som sanksjon. Dette gjelder
for overtredelse av tobakksskadeloven § 6 om røykeforbud
i lokaler og transportmidler hvor allmennheten har adgang, og for
overtredelser av forskrift om røyking på restauranter
og andre serveringssteder.
Når det gjelder tilsyn, mener departementet at hensynet
til enhetlig praksis og likebehandling sikres ved at en statlig
etat fortsatt har tilsynsansvaret, og foreslår at det lovfestes
at Sosial- og helsedirektoratet skal ha dette. Det foreslås
også at Sosial- og helsedirektoratet får myndighet
til å pålegge overtredere av de aktuelle bestemmelser å rette
forholdet.
Departementet foreslår videre at Sosial- og helsedirektoratet
gis myndighet til å ilegge tvangsmulkt, og uttaler at rettssikkerheten
er ivaretatt ved at alle enkeltvedtak skal kunne påklages
til Markedsrådet. Det uttales at engangsmulkt bare forutsettes
brukt i de tilfellene det anses særlig påkrevd
at pålegget oppfylles innenfor fristen, og at for øvrig
brukes løpende dagmulkt.
Det foreslås at tvangsmulkt unntaksvis på visse vilkår
skal kunne fastsettes for framtidige overtredelser av reklamebestemmelsene
dersom det foreligger særlige omstendigheter. Denne ordningen
er ment for tilfeller hvor bruk av ordinær tvangsmulkt
ikke vil være et effektivt sanksjonsmiddel. Det framholdes
at forhåndsfastsatt tvangsmulkt vil kunne hindre at de samme
aktører begår stadige brudd på reklamebestemmelsene
for eksempel i form av kortvarige reklamekampanjer som vil være
avsluttet før tilsynsmyndigheten rekker å reagere
med ordinær tvangsmulkt. Det foreslås å lovfeste
at forhåndsfastsatt tvangsmulkt skal kunne fastsettes for
inntil ett år. Forvaltningslovens regler om forhåndsvarsel
og klage skal gjelde for vedtak om forhåndsfastsatt tvangsmulkt
på samme måte som for pålegg om retting
og vedtak om ordinær tvangsmulkt.
I og med at det er foreslått likt regelverk i alkohol-
og tobakksskadeloven, vil det etter departementets mening av hensyn
til utvikling av lik og god praksis, kompetanseoppbygging og effektivitet
være en fordel å ha en felles klageinstans for
saker etter begge lovene. Ved vurderingen har departementet lagt
vekt på at det er viktig at klageinstansen oppfattes som
objektiv og upartisk av partene, og det foreslås at Markedsrådet
blir felles klageinstans for vedtak knyttet til overtredelser av
bestemmelsene i alkoholloven og tobakksskadeloven. Markedsrådets avgjørelser
kan prøves av domstolene etter de vanlige regler for domstolprøving
av forvaltningens avgjørelser. Ved behandling av saker
etter alkoholloven og tobakksskadeloven vil departementet ikke ha
instruksjonsmyndighet overfor Markedsrådet. Sosialdepartementet
og Helsedepartementet vil være rett saksøkt ved
eventuelle rettssaker på dette området (etter
henholdsvis alkoholloven og tobakksskadeloven). Videre vil Sosialdepartementet
og Helsedepartementet bære de økonomiske kostnadene
med ordningen. Departementet foreslår at de saksbehandlingsregler
som er gitt i eller i medhold av markedsføringsloven, skal
gjelde så langt de passer også ved Markedsrådets
behandling av saker etter alkohol- og tobakksskadeloven. Der markedsføringsloven
ikke regulerer et spørsmål, eller der markedsføringsloven
ikke passer, vil forvaltningslovens bestemmelser om saksbehandling
gjelde.
Det foreslås at ilagt tvangsmulkt helt eller delvis skal
kunne frafalles dersom særlige grunner taler for det.
Etter departementets syn er det hensiktsmessig å ha
hjemmel til å gi forskrifter om forhold som fastsettelse,
beregning og innkreving av tvangsmulkt, og det foreslås
bestemmelse om dette.
Departementet foreslår at sysselmannen får
myndighet til å føre tilsyn, gi pålegg
om retting og fastsette tvangsmulkt for brudd på reklame-
og merkebestemmelsene etter tobakksskadeloven for Svalbard. Når
det gjelder tilsyn med at alkoholreklameforbudet overholdes på Svalbard,
vil departementet komme tilbake til saken i forbindelse med forskriftsendring.
Den foreslåtte ordningens forhold til Grunnloven § 96
om vern mot straff uten etter dom tas opp, og departementet bemerker
at tvangsmulkt etter sikker rett ikke er straff, og at plikten til å betale
tvangsmulkt ikke avhenger av skyld, men utløses når
et ulovlig forhold inntrer. Det uttales også at saker om
tvangsmulkt etter den foreslåtte ordning ikke kan anses
som straffeanklage etter Den europeiske menneskrettighetskonvensjon
(EMK) artikkel 6 nr. 1, og at de ikke vil kunne rammes av forbudet
i EMK sjuende tilleggsprotokoll artikkel 4 nr. 1 mot å straffe
en person to ganger for samme handling.
Når det gjelder økonomiske og administrative konsekvenser,
framholdes det at innføringen av tvangsmulkt medfører
en utvidelse av de oppgavene Sosial- og helsedirektoratet i dag
ivaretar, men departementet legger til grunn at det merarbeidet
som innføring av tvangsmulkt vil kunne medføre,
ikke vil være betydelig, og at det kan håndteres
innenfor en effektiv utnyttelse av dagens ressurser. På bakgrunn av
at Markedsrådet blir klageinstans for vedtak truffet av
Sosial- og helsedirektoratet, får rådet utvidet sine
oppgaver til å omfatte flere rettsområder og sakstyper
enn det behandler i dag. Det er derfor nødvendig med en
styrking av rådet og dets sekretariat. Det antas at det
til sammen vil være behov for rundt to årsverk
til denne styrkingen samt midler til driftskostnader. Dette vil
bli dekket innenfor Sosialdepartementets og Helsedepartementets
rammer.
Det foreslås at lovendringene trer i kraft fra den tid
Kongen bestemmer.
Som bakgrunn for forslaget vises til at Stortinget 14. desember
1999 fattet følgende vedtak:
"Stortinget ber Regjeringen fremme forslag til særskilt
bevillingsordning som bør knyttes til både serverings-
og skjenkebevilling, og begrenses til utskjenking på steder
der tilvirkning, servering og skjenking skal skje.
Den
særskilte bevillingsordningen som omfatter lokale tradisjonsdrikker
av typen øl, vin og sider, bør være lite
byråkratisk og på et akseptabelt kostnadsnivå."
Sosial- og helsedepartementet sendte i september 2000 ut et høringsnotat
om ny bevillingsordning for tilvirkning av øl og vin for
skjenking i egen virksomhet med høringsfrist i desember
samme år. Av 55 høringsinstanser som uttalte seg,
var det 38 som støttet forslaget, eller som ikke hadde
merknader. Det redegjøres i proposisjonen for enkelte av
kommentane fra høringsinstansene til ulike deler av forslaget.
Gjeldende rett innebærer at innehaver av skjenkebevilling
kan produsere øl og vin for skjenking i egen virksomhet
under forutsetning av at virksomheten i tillegg til kommunal skjenkebevilling
har en statlig tilvirkningsbevilling etter alkoholloven kapittel
6, jf. kapittel 3A. Dette innebærer at bevillingshaver
også har engrosbevilling for den type alkoholholdig drikk
som tilvirkningsbevillingen omfatter. Det opplyses at det kun er én
virksomhet som innehar både statlig tilvirkningsbevilling
og kommunal skjenkebevilling.
Det foreslås at en virksomhet som driver et skjenkested,
skal kunne få utvidet skjenkebevillingen med en tillatelse
til tilvirkning for skjenking ved serveringsstedet. Vilkåret
er at stedet har et totaltilbud hvor tilvirkning av egen drikk og
skjenking av denne inngår som en del av stedets helhetlige
tilbud og karakter. Tilvirkningsdelen gis som tillegg til en skjenkebevilling.
Departementet foreslår at det presiseres i loven at det
ikke kan knyttes både statlig tilvirkningsbevilling og
kommunal tilvirkningstillatelse til samme produksjonsanlegg.
Det foreslås ingen særskilt regulering av vandelsvurdering
mv. i forbindelse med kommunens behandling av søknader
om tillatelse til tilvirkning. Inndragning av en skjenkebevilling
vil også omfatte en eventuell tillatelse til tilvirkning.
Forslaget innebærer at kommunen kan utvide en skjenkebevilling
til også å omfatte tilvirkning av de samme drikkene
som kan skjenkes, men ikke sterkvin eller brennevin.
Departementet foreslår å legge bevillingsmyndigheten
til kommunen fordi kommunen er nærmest til å vurdere
slike saker som en del av den frihet kommunene har til å utforme
sin alkoholpolitikk.
Det foreslås at utvidelsen skal knyttes til det samme
lokalet som skjenkebevillingen. Tilvirkning etter den foreslåtte
ordningen skal bare kunne skje i tilvirkningslokaler
som ligger i samme lokaler som, eller i naturlig forbindelse med,
skjenkestedet.
Departementet bemerker at det er best i samsvar med bakgrunnen
for forslaget å begrense tilvirkningstillatelsene
til alminnelig bevilling og bevilling for en enkelt bestemt anledning,
og foreslår at en ambulerende bevilling ikke skal kunne
utvides.
Departementet mener det ikke er grunnlag for egne gebyrer knyttet
til ordningen.
I drøftingen av administrative og økonomiske konsekvenser
av forslaget påpekes det at den foreslåtte ordningen
overlater til kommunene å fatte enkelte avgjørelser
som i dag må fattes av statlig myndighet, og at den innebærer
en effektivisering i forhold til dagens system. Videre blir den
billigere for bevillingssøker, ettersom det kun skal betales
ett bevillingsgebyr. Kommunene vil få noe merarbeid som følge
av søknader om utvidelse av eksisterende bevilling. Ordningen
antas ikke å gi økt belastning av betydning for
fylkesmennene som klageinstans og heller ikke å få særlige
konsekvenser av økonomisk eller administrativ art for fylkeskommune
eller stat.
Sosial- og helsedepartementet sendte i juni 2001 ut et høringsnotat
om ny ordning for tillatelse til innførsel av alkoholholdig
drikk for skjenking eller salg i egen virksomhet med høringsfrist
i september samme år. Av totalt 56 høringsinstanser
hadde 22 ingen merknader, mens 5 ikke ønsket å avgi
uttalelse i saken. Det uttales at de fleste høringsinstansene
var positive til forslaget, og at 5 høringsinstanser var
mot forslaget i sin helhet. Andre har hatt innvendinger mot deler
av forslaget eller mener at det finnes hensyn som taler mot forslaget,
men at disse må vike for dem som taler for.
Gjeldende rett og praksis er slik at innehaver av kommunal eller
statlig skjenkebevilling kan innføre alkoholholdig drikk
for skjenking i egen virksomhet under forutsetning av at virksomheten
i tillegg til skjenkebevilling har statlig engrosbevilling etter
alkoholloven kapittel 3A eller statlig tilvirkningsbevilling etter
alkoholloven kapittel 6, jf. alkoholloven § 2-1.
Tilsvarende kan innehaver av salgsbevilling for øl innføre øl
for salg i egen virksomhet, forutsatt at virksomheten i tillegg
til salgsbevilling etter alkoholloven § 3-1 annet
ledd også har engros- eller tilvirkningsbevilling. Det
opplyses at det per august 2001 kun er én aktør
som innehar både skjenke- og engros/tilvirkningsbevilling.
Det foreslås å åpne for at salgs-
og skjenkesteder skal kunne få sin bevilling utvidet til
også å gjelde innførsel av alkoholholdig
drikk for skjenking eller salg i egen virksomhet. Forslaget omfatter
kommunale og statlige skjenkebevillinger og kommunale salgsbevillinger
for øl med lavere alkoholinnhold enn 4,76 volumprosent
alkohol. Salgs- eller skjenkebevillingen skal kunne utvides til å omfatte
innførsel av den eller de typer alkoholholdig drikk som
salgs- eller skjenkebevillingen omfatter.
Departementet bemerker at den foreslåtte ordningen kun
innebærer et begrenset unntak fra hovedregelen om at bare
innehavere av engros- eller tilvirkningsbevilling kan
innføre alkoholholdig drikk. Ordningen er ment å gi
små virksomheter mulighet til å få innførselstillatelse
på en måte som er enklere å administrere
og forholde seg til enn statlig tilvirkningsbevilling.
Departementet foreslår ingen særskilt regulering av
vandelsvurdering mv. i forbindelse med kommunens behandling av søknader
om tillatelse til innførsel. Inndragning av en salgs- eller
skjenkebevilling vil også omfatte en eventuell tillatelse
til innførsel. Departementet kan ikke se at det skal være
behov for særskilt lovgivning for å sikre adekvat
kontroll i forbindelse med forslaget.
Det anføres at den foreslåtte ordningen vil
imøtegå kritikken fra EFTA Surveillance Authority
(ESA) som mener det norske bevillingssystemet er for strengt og
har kritisert dette i et såkalt åpningsbrev høsten
1998.
Departementet foreslår en forskriftshjemmel som gir
departementet mulighet til å gi AS Vinmonopolet nærmere
avgrensede innførselsrettigheter.
Tillatelse til innførsel skal etter forslaget ikke kunne
gis som tillegg til ambulerende skjenkebevilling.
Departementet opprettholder forslaget om ikke å knytte
særskilte gebyrer til innførselstillatelsen.
Uner drøftingen av administrative og økonomiske
konsekvenser anføres at forslaget vil innebære
en praktisk og økonomisk forenkling for virksomheter som ønsker å innføre
alkohol for skjenking eller salg i egen virksomhet. Forslagene antas
ikke å innebære særlige konsekvenser
av økonomisk eller administrativ karakter for kommunene
eller staten. Tollvesenets oppgaver kan bli noe utvidet. Næringsmiddeltilsynets
oppgaver antas å øke marginalt. Ordningen antas ikke å gi økt
belastning av betydning for fylkesmennene som klageinstans.
Det legges i Ot.prp. nr. 23 (2002-2003) fram forslag til lov
om endringer i lov 9. mars 1973 nr. 14 om vern mot tobakksskader
(tobakksskadeloven). Forslaget gjelder endringer i loven § 6
om vern mot passiv røyking. Forslaget innebærer
også opphevelse av forskrift 15. desember 1995 nr. 990
om røyking på restauranter og andre serveringssteder,
internkontroll m.v. (restaurantforskriften). Forslagets hovedinnhold er
at det innføres forbud mot røyking på alle
serveringssteder.
Om rettslig utvikling og gjeldende rett framholdes bl.a. at Sosialdepartementet
i Ot.prp. nr. 27 (1987-1988) fremmet forslag til ny § 6
i tobakksskadeloven. Lovendringen trådte i kraft 1. juli
1988. Endringen innebar at lufta skal være røykfri
i lokaler og transportmidler hvor allmennheten har adgang, og i
møterom, arbeidslokaler og institusjoner hvor to eller
flere personer er samlet. Dersom det innen et område er
flere lokaler som har samme formål, er det adgang til å tillate
røyking i inntil halvparten av disse lokalene. Ved lovendringen
ble det gjort eksplisitt unntak fra kravet om røykfri luft
for serveringssteder. Samtidig ble det inntatt en hjemmel til i
forskrift å fastsette krav til røykfri luft i
serveringssteder. Fra 1. juli 1993 er det i forskrift satt krav
om at minst en tredjedel av bordene samt alle fellesarealer i serveringssteder
skal være i røykeforbudssonen.
Tobakksskadeloven § 6 ble på ny vedtatt
endret i 1995. Unntaket for serveringssteder ble tatt ut av loven.
Det ble samtidig tatt inn en ny bestemmelse som fastslo at det skal
være totalt røykeforbud i serveringssteder som
er åpne ut mot lokaler som benyttes til andre formål.
Denne lovendringen trådte i kraft 1. januar 1996.
Forskrift om røyking på restauranter og andre serveringssteder,
internkontroll m.v. ble fastsatt 15. desember 1995. Bestemmelsene
om røykfri luft ble skjerpet med virkning fra 1. januar
1998 etter en overgangsperiode på 2 år. Røyking
kan ifølge den forskriften som nå gjelder, tillates
ved inntil halvparten av bordene og sitteplassene i lokalet. Det
er som hovedregel ikke tillatt å røyke ved bar-
eller serveringsdisk.
Departementet viser til at tidligere har vært bebudet
en gradvis skjerpelse av de krav som stilles til de røykfrie
miljøer på serveringssteder.
Det redegjøres for regulering i andre land av røyking
på restauranter og andre serveringssteder. I tillegg til
reguleringer i Europa omtales situasjonen i USA, Australia, New
Zealand og Canada, siden disse landene har gått lengst
i regulering av røyking på serveringssteder.
Det er ingen europeiske land som har et totalforbud mot røyking
på restauranter og serveringssteder. Enkelte europeiske
land, blant annet Irland, har imidlertid vedtatt lovendringer som
i ulik grad gir hjemmel til å innføre røykfrie
serveringssteder.
Den svenske riksdagen vedtok i 2002 målsettingen om
at alle serveringssteder skal være røykfrie innen
1. januar 2004. Dersom målet ikke blir oppnådd
frivillig innen 2004, uttalte Riksdagen at den vil stille seg bak
en lovendring. Det ble også stilt krav om at innen januar
2003 skulle alle restauranter kunne tilby helt røykfrie
avdelinger.
I USA er det per 29. mars 2002 154 kommuner/byer som
har røykfrie restauranter. Inkludert i dette tallet er
35 kommuner/byer som tillater røyking i egne,
avlukkede røykerom. Delstaten California innførte
totalforbud mot røyking på restauranter i 1994. Forbudet
ble i 1998 utvidet til å gjelde alle serveringssteder.
Delstaten Delaware vedtok i mai 2002 lovgivning som forbyr all innendørs
røyking på offentlige steder inkludert serveringssteder.
I de resterende delstatene er det varierende grad av regulering av
røyking på serveringssteder.
De fleste statene i Australia har regler om røykfrihet
på offentlige steder og serveringssteder. New Zealand har
flere bestemmelser om røyking på offentlige steder,
og serveringssteder og kasinoer er delvis unntatt fra krav om røykfrihet.
Forslag om å oppheve dette unntaket er lagt fram for helsekomiteen
i parlamentet med hensynet til de ansatte i bransjen som begrunnelse.
Opphevelsen av unntaket trer tidligst i kraft medio 2003.
I Canada har provinsen British Colombia vedtatt en forskrift
som krever at steder som tillater røyking, må etablere
separate rom for dette formålet. Arbeidstakere skal ikke
jobbe i rom hvor det røykes, men kan oppholde seg i røykerom
i inntil 20 prosent av sin arbeidstid. I byen Ottawa har røyking
vært forbudt på alle offentlige steder innendørs
fra 1. august 2001. Forbudet inkluderer barer og restauranter.
Helsedepartementet sendte 11. september 2002 på høring
et forslag til endringer i lov 9. mars 1973 nr. 14 om vern mot tobakksskader
med høringsfrist 1. november samme år.
Høringsnotatet foreslo innføring av totalforbud
mot røyking på serveringssteder. Departementet
har mottatt 118 høringsuttalelser. Det opplyses at av høringsinstansene
er 80 positive til forslaget og 11 er negative.
Det kalles passiv eller ufrivillig røyking når
en person puster i luft som er forurenset med tobakksrøyk.
Det framholdes at foreldrenes røyking er den viktigste
kilden til passiv røyking blant barn. Dersom begge foreldrene
til barn røyker 15 sigaretter om dagen, får barna
en daglig "røykedose" som tilsvarer at de har røykt
1/5 sigarett når det gjelder nikotin og 2 sigaretter
når det gjelder det kreftfremkallende stoffet nitrosodimetylamin.
Det framholdes at barn som vokser opp i et røykfylt innemiljø,
oftere får ørebetennelse og luftveisinfeksjoner
og økt forekomst av astma.
For voksne er ektefellers røyking og røyking
på arbeidsplassen de viktigste kildene til passiv røyking.
Det framholdes at mange mennesker føler ubehag når
de utsettes for passiv røyking, selv ved kort tids påvirkning.
Symptomene kan være irritasjon i øynene, sår
eller tørr hals, hoste, tiltetting i brystet eller tungpustethet.
Symptomene er størst blant personer med såkalte
hyperreaktive luftveier.
Det understrekes at økt hyppighet av lungekreft i forbindelse
med passiv røyking er vist i en rekke undersøkelser.
Det er i Norge beregnet at 50 ikke-røykere dør
av lungekreft som følge av passiv røyking på arbeidsplassen
og i hjemmet. Ifølge ei ekspertgruppe i WHO øker
passiv røyking risikoen for lungekreft med mellom 20 og
30 pst. Det uttales at det er grunn til å mistenke passiv
røyking for å øke risikoen for kreft
på livmorhalsen og for brystkreft. Det uttales at det i
Norge er anslått at mellom 300 og 500 ikke-røykere
dør hvert år av hjerteinfarkt forårsaket
av passiv røyking. I to nyere undersøkelser av
slag ble det funnet at risikoen for slag var fordoblet blant ikke-røykere
som bodde sammen med en røyker eller var utsatt for passiv
røyking på arbeidsplassen.
Det framholdes at røyking under svangerskapet gir fosteret
mindre oksygen og næring og dermed dårligere vekst
og utvikling av viktige organer som hjerne, hjerte og lunger. Videre
påpekes at røyking kan føre til komplikasjoner
i svangerskapet som for tidlig fødsel og dødfødsel,
og at det øker risikoen for krybbedød betydelig.
En nordisk rapport viser at mannlige servitører er den
yrkesgruppen i samfunnet som har høyest generell krefthyppighet
og den høyeste hyppigheten av lungekreft og kreft i urinblæren.
Passiv røyking framholdes som en sannsynligvis betydelig
medvirkende årsak til dette. Det vises til beregninger
gjort på grunnlag av to undersøkelser i England
og en i Irland som går ut på at 22 av 100 servitører
i puber vil dø på grunn av forhold ved arbeidsmiljøet/passiv røyking.
Det uttales at servitører som følge av passiv røyking
på arbeidsplassen har en uakseptabel høy risiko
for å utvikle en dødelig sykdom som kreft eller hjerteinfarkt,
og at denne ekstra dødsrisikoen sannsynligvis er langt
høyere enn det man finner for andre yrkesgrupper her i
landet.
For restaurantgjester er det den kortvarige påvirkningen
av passiv røyking som er av betydning, og det understrekes
at astmatikere og allergikere kan oppleve store helsemessige irritasjoner
og problemer når de blir utsatt for passiv røyking.
Det uttales at foretatte nikotinmålinger viser at luften
både i røykesonen og i røykeforbudssonen
inneholder konsentrasjoner av tobakksrøyk som ikke bare
vil utløse luftveisproblemer hos personer med hyperreaktive
luftveier, men som også kan gi effekter hos lungefriske.
Det uttales videre at foreliggende undersøkelser tyder
på at passiv røyking kan være et vel
så stort helsemessig problem for røykere som for
ikke-røykere.
Det er gjennomført evaluering av erfaringene med den
foreliggende restaurantforskriften, og følgende konklusjoner
framheves:
Forskriften etterleves svært
forskjellig i ulike typer etablissementer. På spisesteder
følges reglene bedre enn på drikke- og dansesteder.
I minst 30 pst. av kommunene utøves det ikke tilsyn.
Om lag halvparten av tilsynsutøverne anser det som
umulig å etterleve bestemmelsene i forskriften i praksis.
Mange tilsynsutøvere er skeptiske til måling
av luftkvalitet.
Under en femtepart av tilsynsutøverne er tilfreds med
dagens regelverk. 55 pst. av tilsynsutøverne ønsker
skjerpelser.
De fleste bransjefolk mener bestemmelsene er svært
vanskelige å etterleve på drikke- og dansesteder.
Bare et mindretall av eiere/drivere opplyser at
de har investert mer enn 2 pst. av ett års omsetning for å tilpasse
seg kravene i regelverket. Rundt 10 pst. av de spurte hadde brukt
et beløp tilsvarende mer enn 10 pst. av ett års
omsetning på dette.
Blant publikum støtter 70 pst. et påbud
om fysiske skiller mellom røykesone og røykeforbudssone.
30 pst. av befolkningen støtter totalforbud på spisesteder,
mens 46 pst. støtter totalforbud på puber og barer.
Departementet mener det er viktig å sørge for
at alle arbeidstakere får en røykfri arbeidsplass,
også serveringspersonale og ansatte i barer, diskoteker
og lignende. Det er departementets syn at de målsetninger
som lå bak de skjerpelsene som ble foretatt i restaurantforskriften
i 1995, så langt ikke er oppnådd.
Per i dag finnes det, etter departementets vurdering, ikke et
effektivt vern mot passiv røyking på restauranter
og serveringssteder hvor røyking tillates i deler av lokalene.
Det uttales at det er sannsynlig at en innføring av røykfrie
serveringssteder vil ha en gunstig effekt på ungdomsrøyking.
Det vises til at mange personer med astma og allergier ikke kan
oppholde seg på serveringssteder da de får alvorlige
plager av den røykfylte luften, og at en ved å innføre
totalt røykeforbud på serveringssteder unngår
at en stor gruppe av befolkningen blir utestengt fra en viktig sosial
arena.
Et totalforbud mot røyking på serveringssteder vil
etter departementets syn medføre en vesentlig forenkling
i forhold til tilsyn og kontroll med etterlevelsen av reglene.
Departementet mener at innføring av totalt røykeforbud
er det eneste alternativet som tilfredsstiller de krav som bør
stilles til ansattes arbeidsmiljø på serveringssteder,
puber, barer osv., og som løser problemet med passiv røyking
på arbeidsplassen for disse.
Ulike ventilasjonssystemer kan etter departementets mening ikke
tilfredsstille de krav som av helsemessige grunner bør
stilles til luftkvaliteten i serveringssteder.
Det er departementets oppfatning at det fortsatt vil være
behov for regler om internkontroll etter en innføring av
totalforbud. Departementet foreslår derfor at en regel
om internkontroll tilsvarende någjeldende § 6
i restauranterforskriften tas inn i tobakksskadeloven § 6.
Tobakksskadeloven § 10 vil gi hjemmel for en eventuell
fremtidig bruk av internkontrollforskriften på tobakksskadelovens
område.
Tobakksskadeloven § 6 annet ledd gjør
unntak fra hovedregelen i første ledd bl.a. når
det gjelder områder hvor flere lokaler har samme formål.
Her kan røyking tillates i inntil halvparten av lokalene. Departementet
foreslår at muligheten til å ha røykerom
eller avdelinger ikke skal omfatte serveringssteder. Dette medfører
at serveringssteder ikke lenger kan ha noen bord hvor det er røykeforbud,
og andre bord hvor det ikke er et slikt forbud. Det framgår
av forslaget at serveringssteder er steder hvor det foregår
servering av mat og/eller drikke og hvor forholdene ligger
til rette for fortæring på stedet. Steder som
vil falle innenfor er bl.a. restauranter, kafeer, kantiner, foajeer,
hoteller, barer, puber, diskoteker og i enkelte tilfelle selskapslokaler
og lignende.
Når det gjelder retten til å røyke
i pauserom på arbeidsplassen, presiseres det at for å ha
rett til å røyke på pauserommet, må man
ha to pauserom.
Departementet ønsker ikke at flyplasser skal ha særskilte
regler for røyking på serveringssteder.
Departementet mener at det fortsatt skal være en regel
om dispensasjonsadgang i tobakksskadeloven § 6.
Det presiseres at muligheten for å opprette røykerom
ikke vil omfatte serveringssteder.
Forslaget innebærer videre at det ikke vil være tillatt å opprette
ulike røykesoner og røykeforbudssoner.
Det uttales at sett i forhold til de relativt beskjedne investeringer
som er foretatt for å bedre luftkvaliteten, vurderer departementet
perioden fra forskriften trådte i kraft til totalforbud
eventuelt blir innført, som en rimelig nedskrivningstid
for eventuelle investeringer. Det framholdes at i motsetning til
en streng og effektiv håndheving av dagens regelverk vil
et totalforbud ikke medføre nye og økte kostnader
for næringen i form av ventilasjonsanlegg mv. Røykfrie
serveringssteder vil også bidra til å redusere
næringens kostnader i forbindelse med rengjøring,
vedlikehold etc.
Et totalforbud vil virke positivt inn på helsen til ansatte
ved serveringssteder, og vil dermed kunne spare bedriftene for utgifter
i forbindelse med bl.a. sykefravær.
Sosial- og helsedirektoratet har etter forespørsel fra
departementet gjennomgått en rekke undersøkelser
og konkluderer med at et overveiende flertall av disse undersøkelsene
viser at røykerestriksjoner ikke medfører vesentlig
varig omsetningssvikt eller økonomisk nedgang for næringen.
Departementet vil imidlertid presisere at konsekvensene ved å innføre totalforbud
mot røyking på serveringssteder i Norge ikke nødvendigvis
kan sammenliknes med de konsekvenser som er påvist i undersøkelsene
fra andre land. Departementet mener likevel at erfaringene fra andre
land gir en indikasjon på at eventuelle negative økonomiske
konsekvenser for serveringsnæringen i Norge vil være
relativt beskjedne.
Departementet mener at en innføring av røykeforbud
på serveringssteder ikke i seg selv vil føre til økt
belastning for tilsynsmyndighetene. I forhold til dagens regelverk
vil det være vesentlig enklere og mindre tidkrevende å føre
tilsyn med et totalforbud.
Departementet foreslår at loven trer i kraft fra den tid
Kongen bestemmer. Departementet mener at det kan tas sikte på at
de foreslåtte endringene i tobakksskadeloven § 6
kan tre i kraft i 2004. Forskrift 15. desember 1995 nr. 990 om røyking
på restauranter og andre serveringssteder, internkontroll
mv. oppheves fra samme tidspunkt.