Det følger av artikkel 12 at barnet skal ha rett til å gi
uttrykk for sine synspunkter i saker som berører det, og
at barnets synspunkter skal tillegges behørig vekt i samsvar
med dets alder og modenhet. Denne retten gjelder også i
rettssaker og forvaltningssaker. Bestemmelsen gir uttrykk for et
generelt prinsipp. Det vil være opp til statene å presisere
og konkretisere bestemmelsen på de forskjellige saksområder.
Departementet foreslår endringer i barnevernloven, adopsjonsloven,
tvistemålsloven og forvaltningsloven for å synliggjøre
artikkel 12 på en bedre måte. Det kan også være
aktuelt å foreta endringer i annen lovgivning, for eksempel
i barneloven, vergemålsloven og utlendingsloven, for å synliggjøre
artikkel 12 bedre. Departementet vil imidlertid ikke foreslå endringer
i disse lovene i denne proposisjonen. Både vergemålsloven
og utlendingsloven er under revisjon, og det framgår klart
av mandatet til Utlendingslovutvalget at det skal ta stilling til
på hvilken måte FNs Barnekonvensjon skal innarbeides
i utlendingsloven. Når det gjelder endringen i barneloven,
er det fremmet forslag om endring i § 31 i Ot.prp.
nr. 29 (2002-2003). Vergemålslovutvalget har frist for å komme
med sin utredning 1. juli 2003. Utlendingslovutvalget har
frist til 31. desember 2003. Departementet finner at det
vil gi en mer forsvarlig saksbehandling om synliggjøring
av artikkel 12 i disse lovene vurderes i forbindelse med oppfølgningen
av utvalgsarbeidene.
Departementet finner ikke at det er grunnlag for å endre
hovedregelen om at det er vergen som representerer barnet overfor
forvaltningsorganer og domstoler. Det finnes allerede en del sakstyper
hvor barnet kan utøve sine partsrettigheter, alene eller sammen
med vergen. Dersom det er behov for slike særregler også på andre
saksområder, bør dette reguleres spesielt for
disse saksområdene.
Komiteen mener det er viktig og nødvendig
at prinsippet om barns medbestemmelse i Barnekonvensjonen artikkel
12 konkretiseres og synliggjøres i annen norsk lovgivning.
Dette for å sikre at barns rett til medbestemmelse blir
en realitet for barn i Norge. Komiteen vil særlig
påpeke barns behov for medbestemmelse i barnehage og skole,
og ber Regjeringen påse at dette er en realitet for barn
i dag.
Det følger av barnevernloven at et barn skal informeres
og tas med på råd når barnets utvikling, modning
og sakens art tilsier det. Dersom barnet er fylt 12 år,
skal det alltid få si sin mening før det blir truffet
vedtak om plassering i fosterhjem, institusjon, eller om senere
flytting. Det skal legges vekt på hva barnet mener.
Barne- og familiedepartementet foreslo i høringsbrevet
en endring av barnevernloven § 6-3 første
ledd for å synliggjøre Barnekonvensjonen artikkel
12 på en bedre måte. Departementet foreslo at barn
som er fylt 7 år, skal informeres og gis anledning til å uttale
seg før det tas avgjørelse i sak som berører
dem, mens de som er yngre, skal informeres og gis anledning til å uttale
seg dersom de er i stand til å danne seg egne synspunkter.
Departementet foreslo å videreføre barneverntjenestens
plikt til å informere barna, da informasjon ofte vil være
en forutsetning for at et barn skal ha mulighet til å gjøre
seg opp en mening. Departementet foreslo videre at det i bestemmelsen
tas inn at barnets mening skal tillegges behørig vekt i
samsvar med barnets alder og modenhet, jf. Barnekonvensjonen artikkel
12, som erstatning for dagens formulering om at en skal legge vekt på hva
barnet mener. Departementet bemerket for øvrig at det vil
være viktig å utarbeide retningslinjer om praktiseringen
av en slik bestemmelse, og at det bør vurderes om det er
behov for kompetanseheving på området, blant annet
i form av utvikling av modeller for høring av små barn,
for å oppnå ønsket effekt av bestemmelsen.
Alle høringsinstanser som har uttalt seg om forslaget,
er av den oppfatning at barnevernloven § 6-3 første
ledd bør endres. Det store flertallet støtter
departementets forslag slik det framgår i høringsnotatet.
Barne- og familiedepartementet fastholder forslaget om å endre
barnevernloven slik som foreslått i høringsnotatet.
Departementet finner at en fast nedre aldersgrense på 7 år
for ubetinget rett til informasjon og til å uttale seg,
kombinert med en skjønnsmessig adgang i tråd med
formuleringen i Barnekonvensjonen artikkel 12 for de yngre barna,
totalt sett vil sikre flest barn anledning til å framkomme
med sine synspunkter. Det vil imidlertid være viktig at
barnet ikke føler seg presset til å uttale seg.
Barnet må derfor ikke bare informeres om saken, men også om
at det står fritt til å uttale seg.
Det følger av adopsjonslovens § 6
at den som har fylt 12 år, ikke kan adopteres uten eget
samtykke. For barn under 12 år har adopsjonsloven ingen
egen bestemmelse om at barnet fritt skal kunne gi uttrykk for sine
synspunkter og at synspunktene skal gis behørig vekt i
samsvar med dets alder og modenhet.
Departementet foreslo i høringsbrevet en endring av
adopsjonslovens § 6 for å styrke barnets
stilling og danne et bedre avgjørelsesgrunnlag for myndighetenes
vurdering av hva som er til gagn for barnet ved behandlingen av
en søknad om adopsjon. Departementet mente at for barn
under 12 år, kan rettighetene etter Barnekonvensjonens
artikkel 12 best ivaretas ved å ta inn i adopsjonsloven
bestemmelser som sikrer at barnet gis mulighet til å danne
seg en mening og til å uttrykke den. I denne forbindelse
ble det drøftet om det burde settes en nedre aldersgrense
for hvilke barn som skal ha en absolutt rett til å uttale
seg. Departementet kom til at retten burde innføres fra fylte
7 år, slik det også ble foreslått for
barnevernsakene. I høringsnotatet ble det også foreslått å innta
en bestemmelse om at barnets mening skal tillegges behørig
vekt i samsvar med dets alder og modenhet.
Departementet foreslo å ta inn en bestemmelse i adopsjonslovens § 6
om at barnets hjemkommune skal bistå bevillingsmyndigheten
i å opplyse saken, dvs. informere barnet, motta uttalelse
fra barn under 12 år og innhente samtykke fra barn over
12 år. Forslaget i høringsnotatet innebærer
at det vil være opp til kommunen å bestemme hvilken
instans den vil legge dette ansvaret til.
Alle høringsinstanser som har uttalt seg til forslaget,
er av den oppfatning at adopsjonslovens § 6 bør endres,
og det store flertallet støtter departementets forslag
slik det framkommer i høringsnotatet.
Etter departementets oppfatning bør det innføres samme
aldersgrense i adopsjonssakene som i barnevernsakene. En fast nedre
aldersgrense slik at barn over 7 år skal ha en absolutt
rett til informasjon og til å uttale seg, og en skjønnsmessig
adgang til å informere og høre yngre barn, vil
best sikre at flest barn får anledning til å gi
uttrykk for sine meninger. Dette forslaget gis også bred
støtte av høringsinstansene. Departementet opprettholder
forslaget til bestemmelse om at barnets mening skal tillegges vekt
i samsvar med dets alder og modenhet. Departementet opprettholder
gjeldende bestemmelse om en fast 12-års aldersgrense for
når barnets samtykke skal innhentes. Departementet mener
at retten til å uttale seg for barn under 12 år,
best kan ivaretas ved at det etableres en forsvarlig ordning der
de informeres og gis mulighet til å uttale seg om adopsjonssøknaden,
samt at det sikres at barnets mening tillegges vekt ved avgjørelsen.
Departementet fastholder også vurderingen av at det er
kommunen som er nærmest til å bistå adopsjonsmyndighetene
i å opplyse en søknad om adopsjon, dvs. informere
barnet, motta uttalelse fra barn under 12 år og innhente
samtykke fra barn over 12 år.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet
fra Sosialistisk Venstreparti, støtter Regjeringens forslag
om at barn som er fylt 7 år skal gis informasjon og anledning
til å uttale seg i saker vedrørende barnevern
og adopsjon, jf. forslag til endring i barnevernloven § 6-3
og adopsjonsloven § 6. En veiledende aldersgrense
sikrer at de barn som bør bli hørt faktisk blir
hørt, og at det ikke utvikler seg ulik praksis på området.
Det er etter flertallets oppfatning meget viktig
at barn ikke føler seg presset til å uttale seg
eller ha en mening om forhold som berører dem. Myndighetene
plikter imidlertid å legge forholdene til rette slik at
barnet får en mulighet til å formidle sine synspunkt.
Det er videre etter flertallets oppfatning en klar
fordel at lover som regulerer barns familieforhold og omsorgssituasjon
har samme aldersgrense. Men flertallet vil presisere
at oppfyllelse av Barnekonvensjonen artikkel 12 forutsetter at også barn under
7 år høres i saker som gjelder dem. Dette under forutsetning
av at barnet er i stand til å danne seg egne synspunkter.
For å sikre barn de rettigheter som barnevernloven § 6-3
og adopsjonsloven § 6 gir, er det etter komiteens oppfatning
viktig at Regjeringen i forbindelse med lovens ikrafttreden klargjør
hvordan barnet skal informeres og høres. En klargjøring
kan for eksempel skje gjennom utarbeidelse av retningslinjer. Videre
vil komiteen fremheve viktigheten av at de som snakker
med barna om adopsjon og saker etter barnevernloven, har den nødvendige
kompetanse. Kompetanseoppbygging i barnevernet vil være nødvendig,
og komiteen vil påpeke at det derfor kan
være hensiktsmessig å legge det kommunale ansvaret
for kontakt med barn i adopsjonssaker nettopp til barnevernet. Komiteen går
imidlertid ikke inn for å lovfeste et ansvar for barnevernet
etter adopsjonsloven, men velger å la den endelige vurdering av
hva som er mest hensiktsmessig være opp til den enkelte
kommune.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti deler
synspunktene til bl.a. Barneombudet, som er skeptisk til å sette
kriterier for når barn skal ha rett til informasjon og
til å bli hørt i saker som angår dem. Dette
medlem mener at alle barn skal ha denne rettigheten, og
at FNs Barnekonvensjon stiller strenge krav i så måte,
som Norge best oppfyller ved å slå fast et slikt
prinsipp. Dette fordrer imidlertid en stor innsats fra norske myndigheter
med hensyn til kunnskaps- og kompetanseoppbygging, samt aktiv støtte
til utvikling av metoder tilpasset barn. Dette medlemstøtter Barneombudets forslag
om at alle som arbeider med barn, eller som trenger barnefaglig
kompetanse, må gjennomføre et kurs, men mener
at forslaget om fire vekttall synes lavt. Dette medlem fremmer
følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringa fremme forslag for Stortinget om krav
til formell barnefaglig kunnskap for yrkesgrupper som arbeider med
barn, eller som trenger barnefaglig kompetanse i sin yrkesutøvelse."
Dette medlem vil vise til Sosialistisk
Venstrepartis merknader til Ot.prp. nr. 29 (2002-2003) om barneloven,
samt til St.meld. nr. 40 (2001-2002) om barne- og ungdomsvernet,
der Sosialistisk Venstrepartis medlemmer går inn for å fastsette
prinsippet om alle barns rett til å bli hørt i
enhver rettslig og administrativ saksbehandling som angår
barnet. Dette medlem mener dette prinsippet bør
gjelde også i barnevernloven og adopsjonsloven, og foreslår derfor
følgende:
"I lov 26. februar 1986 nr. 8 om adopsjon
skal § 6 lyde:
Barnet skal som hovedregel informeres og gis anledning
til å uttale seg før det tas avgjørelse
om adopsjonsbevilling skal gis. Dersom ikke barnet høres, skal årsak
oppgis skriftlig. Barnets mening skal tillegges behørig
vekt, i samsvar med dets alder og modenhet. Barnet har rett til å bli
hørt, men ikke plikt til å uttale seg."
"I lov 17. juli 1992 nr. 100 om barneverntjenester skal § 6-3
første ledd lyde:
Barnet skal som hovedregel informeres og gis anledning
til å uttale seg før det tas avgjørelse
i sak som berører ham eller henne. Dersom ikke barnet høres, skal årsak
oppgis skriftlig. Barnets mening skal tillegges behørig
vekt, i samsvar med dets alder og modenhet. Barnet har rett til å bli
hørt, men ikke plikt til å uttale seg."
Videre mener dette medlem at barns rett til å bli
hørt særlig må styrkes i barnefordelingssaker, hvor
barnets beste har en tendens til å forsvinne helt. Dommere
og advokater må få bedre opplæring i
barnekunnskap og i hvordan barns beste bedre kan ivaretas. Dette
gjelder også i seksuelle overgrepssaker, der mangelen på kunnskap
innen rettsvesen og påtalemyndighet kan føre til
enorme lidelser for barn og deres familier. Det påhviler
Regjeringa en spesiell forpliktelse i så måte,
og det vises i denne sammenheng til FN-komiteen for barnets rettigheter
sine anbefalinger til Norge på dette feltet. Dette
medlem mener det bør stilles krav til foreldre
som går fra hverandre om at de skal utarbeide en skriftlig
kontrakt eller avtale der barnets rett til å bli hørt
og barnets interesser og rettigheter blir ivaretatt. Uansett må barnet
høres i langt større grad under meklingen mellom
foreldre, og det må vurderes om alle par med barn bør
møte til tvungen mekling. Dette fordrer i så fall
kompetanseoppbygging og metodeutvikling. Barns rett til å bli
hørt kan ikke innfris før denne kompetansen er
på plass hos alle som har ansvar for at denne rettigheten
innfris i praksis.
I høringsbrevet reiste departementet spørsmål
om det i forvaltningsloven bør fastsettes en plikt for
forvaltningen til å sørge for at barnets synspunkter
kommer fram og blir tatt hensyn til.
Alle de høringsinstanser som uttaler seg om spørsmålet,
er positive til at det fastsettes en slik bestemmelse.
Departementet går inn for å fastsette i forvaltningsloven
at forvaltningen skal sørge for at barnets synspunkter
kommer fram og blir tatt hensyn til. En slik bestemmelse vil synliggjøre
forvaltningens plikt etter Barnekonvensjonen, og sikre at forvaltningen sørger
for at barnets synspunkter kommer fram og blir tatt hensyn til.
Departementet foreslår også å lovfeste
Barnekonvensjonens bestemmelse om at barnets synspunkter skal tillegges
vekt i samsvar med dets alder og modenhet. Også dette må relateres
til vedtakets art, slik at det vil være større
grunn til å legge vekt på barnets syn i saker
som angår det direkte og personlig.
I høringsbrevet ble det også reist spørsmål
om barns prosessuelle rettigheter burde utvides. Det ble særlig
vist til spørsmålet om barn burde få rett
til partsinnsyn i sakens dokumenter, og rett til å kreve muntlig
forhandling. Det ble også reist spørsmål
om hvilke aldersgrenser som burde gjelde for slike prosessuelle
rettigheter.
Av de høringsinstanser som uttaler seg om spørsmålet,
er flertallet positive til at barnets prosessuelle rettigheter styrkes.
Det er få høringsinstanser som uttaler seg om
hvilke aldersgrenser som skal gjelde for barns prosessuelle rettigheter.
Departementet har vurdert om saksbehandlingsreglene i særlovgivningen
bør utvides, slik at særlovgivningen vil gi en
uttømmende regulering av barnets prosessuelle rettigheter
for de aktuelle sakstyper. Etter departementets syn bør
barns generelle prosessuelle rettigheter reguleres i forvaltningsloven.
Dersom det på enkelte saksområder er behov for
særlige regler, bør slike inntas i særlovgivningen.
For å sikre at barn over en viss alder får oppfylt
sine rettigheter, anser departementet det som viktig at det settes
aldersgrenser for rettigheter som forvaltningen plikter å oppfylle
av eget tiltak.
Departementet vil foreslå at barn som er part i en sak,
skal få en selvstendig rett til dokumentinnsyn etter forvaltningsloven § 18,
selv om det er vergen som ellers representerer barnet. Gjennom innsyn
etter forvaltningsloven § 18 vil barnet også kunne
få innsyn i opplysninger som er underlagt lovbestemt taushetsplikt.
Parter som får kjennskap til slike opplysninger, kan bare
bruke disse opplysningene til å vareta sine interesser
i saken, og forvaltningsorganet kan også pålegge
dem taushetsplikt. Etter departementets syn kan man ikke forvente
at yngre barn fullt ut forstår alvoret i at taushetsbelagte
opplysninger ikke skal bringes videre til andre. Barn under 15 år
vil dessuten ikke være strafferettslig ansvarlig for brudd
på taushetsplikt. Departementet vil derfor foreslå at
barn under 15 år ikke kan få innsyn i opplysninger
som er underlagt lovbestemt taushetsplikt.
Departementet foreslår også å endre
forvaltningsloven § 11 d slik at mindreårige
parter gis samme rett som myndige parter til muntlig kontakt med tjenestemann
i det organet som behandler saken, selv om de blir representert
ved verge. En slik rett vil være spesielt verdifull for
barn, som ofte ikke har samme forutsetninger for skriftlig kommunikasjon
som voksne. Etter departementets syn bør det ikke være noen
aldersgrense for denne retten. Dersom et barn er modent nok til å ta
initiativ til å få snakket med en tjenestemann
som behandler saken, bør det få rett til det.
Videre går departementet inn for at bestemmelsen om
forhåndsvarsel i § 16 videreføres,
likevel slik at aldersgrensen heves til 15 år. Departementet
viser til at en 15-års grense i § 16
vil harmonere godt med 15-årsgrensen som er foreslått
i forvaltningsloven § 18 om rett til å gjøre
seg kjent med taushetsbelagte opplysninger.
Etter departementets syn bør mindreårige parter over
15 år ha krav på å bli gjort kjent med
opplysninger etter § 17. Denne retten kan ses
som en naturlig forlengelse av retten til å bli varslet
etter § 16. Det kan også legges til grunn
at det ikke fører til noen vesentlig merbelastning for
forvaltningen å sende opplysninger til barnet samtidig
med vergen. I tilfeller der den mindreårige har tett kontakt
med vergen, kan det likevel virke unødvendig og tungvint
med foreleggelse av opplysningene til den mindreårige i
tillegg til vergen. I departementets lovforslag er det derfor gjort
unntak fra informasjonsplikten overfor den mindreårige
hvis den mindreårige har erklært at slik informasjon
ikke er nødvendig.
Etter departementets forslag vil mindreårige parter
over 15 år ha krav på å bli varslet før
enkeltvedtak treffes, og krav på å bli gjort kjent
med opplysninger etter § 17. Departementet mener
at det ville være lite konsekvent om de da ikke skulle
bli underrettet når vedtaket er truffet. Departementet
foreslår derfor at det tas inn en regel om dette i forvaltningsloven § 27.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet
fra Sosialistisk Venstreparti, har merket seg at Regjeringen foreslår
endringer i forvaltningsloven §§ 11,
16, 17, 18 og 27 for bedre å sikre at barnets synspunkter
kommer frem og blir tatt hensyn til ved enkeltsaksbehandling i den
offentlige forvaltning.
Etter flertallets vurdering er det mer hensiktsmessig å foreta
forbedringer i barns prosessuelle rettigheter gjennom endringer
i forvaltningsloven, enn det vil være å gjøre
tilsvarende endringer i særlovgivningen. Dette fordi forvaltningsloven
har et vidt virkeområde, og gjelder i alle forvaltningsavgjørelser
hvor et barn er part. Flertallet støtter
de konkrete forslag til endring i forvaltningsloven, og har ingen
merknader til de enkelte lovendringsforslag.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener
Barnekonvensjonens ordlyd i artikkel 12 stiller større
krav til forvaltningen enn det Regjeringas forslag til endringer
legger opp til. Dette medlem fremmer derfor følgende
forslag:
"I lov 10. februar 1967 om behandlingsmåter
i forvaltningssaker skal § 17 første
ledd lyde:
Forvaltningsorganet skal påse at saken er så godt opplyst
som mulig før vedtak treffes. Det skal påse at mindreårige
parter har fått mulighet til å gi uttrykk for
sitt syn, dersom de mindreårige parter ønsker
dette selv. De mindreåriges syn skal tillegges behørig vekt
i samsvar med alder og utvikling."
Dette medlem vil videre påpeke viktigheten av
at Utlendingsdirektoratet og Utlendingsnemnda må få opplæring
i Barnekonvensjonen, og spesielt konvensjonens artikkel 12. I dag
blir asylsøker- og flyktningebarn som kommer til Norge
sammen med sine foreldre, sjelden eller aldri hørt, noe
Norge plikter å forandre på. Dette medlemer glad for at forvaltningsloven endres,
selv om dette medlem hadde håpet på en
strammere tekst enn flertallet legger opp til. Dette medlem mener
den nye teksten likevel vil kunne ha positive virkninger for mange barn.
Dette fordrer imidlertid at Regjeringa tar ansvar for å formidle
til organene på utlendingsområdet hvilke krav
som stilles til dem for å ta barn med på råd.
I sivile saker er hovedregelen at personer under 18 år
mangler prosessdyktighet, og at det er vergen som opptrer for barnet
i sivile saker. Det er gjort visse unntak fra dette. Barn som ikke
er prosessdyktige etter en særlig lovbestemmelse, har likevel
visse prosessuelle rettigheter. Mindreårige over 16 år
skal varsles til rettsmøtene og meddeles prosesskrift samtidig
med vergen. Det må antas at også mindreårige har
rett til utskrift av rettsbøker.
I høringsnotatet reiste Justisdepartementet spørsmål
om det ville være hensiktsmessig med endringer i tvistemålsloven,
og antydet at det ville være aktuelt å utrede
dette nærmere. Alle høringsinstanser som uttalte
seg om spørsmålet, var positive til en slik videre utredning.
Enkelte høringsinstanser ga også uttrykk for konkrete
forslag.
På bakgrunn av høringsinstansenes positive
tilbakemelding, sendte Justisdepartementet forslag til konkrete
endringer i tvistemålsloven på en begrenset høring.
Det ble foreslått å senke aldersgrensen i tvistemålsloven § 37
fra 16 til 15 år, og å lovfeste en plikt for retten
til å opplyse barnet om at det har rett, men ikke plikt
til å være til stede på rettsmøtet.
Det ble videre foreslått å lovfeste at barn over
15 år som er parter i en sak, har samme rett til innsyn
i dokumenter som parter ellers.
Alle høringsinstanser som har uttalt seg om disse spørsmålene,
er positive til forslagene.
Departementet vil foreslå at aldersgrensen for rettighetene
etter tvistemålsloven § 37 andre ledd senkes
fra 16 til 15 år. Det ble ikke gitt noen særlig begrunnelse
for valg av 16 år som aldersgrense da bestemmelsen ble
innført. En rekke andre bestemmelser om prosessuelle rettigheter
har 15 år som aldersgrense. Justisdepartementet foreslår å lovfeste
at barn også skal opplyses om at de har rett, men ikke
plikt til å være til stede på rettsmøtet.
Etter tvistemålsloven § 37 har domstolen
plikt til å sende prosesskriftene til barnet samtidig med
at disse oversendes vergen. Justisdepartementet vil foreslå at
man lovfester at barnet kan fraskrive seg retten til særskilt
meddelelse av prosesskriftene. Hvis barnet har nær kontakt
med vergen, kan det lett fremstå som en unødvendig
formalitet om prosesskriftene må meddeles særskilt
til barnet.
Departementet har foreslått at det ikke skal være noen
aldersgrense for retten til partsinnsyn etter forvaltningsloven,
likevel slik at barn under 15 år ikke skal få innsyn
i opplysninger underlagt lovbestemt taushetsplikt. I forhold til
tvistemålsloven vil departementet likevel foreslå at
det settes en 15-års grense. For det første vil
dokumentene som rettssaksdokumenter gjennomgående ha en
slik karakter at yngre barn sjelden vil ha evne til å forstå innholdet
i dem. Viktigere er det at retten til partsinnsyn etter tvistemålsloven § 135
er absolutt. Det kan forekomme opplysninger i saken som det vil
være skadelig for yngre barn å få kjennskap
til på en slik måte. For eksempel vil sakkyndige
rapporter kunne inneholde opplysninger og vurderinger som yngre
barn ikke bør få kunnskap om gjennom partsinnsyn
i rapporten. I tillegg vil rettssaksdokumenter være i en
slik form at det lett kan føre til misforståelser
dersom barnet ikke har nådd den modenhet som er nødvendig
for å forstå innholdet i denne type dokumenter.
Departementet ser imidlertid at også barn under 15 år
kan ha nådd en slik modenhet at de kan forstå og
nyttiggjøre seg informasjon som framkommer i rettssaksdokumenter. Departementet
vil derfor foreslå en skjønnsmessig adgang for
retten til å gi barn under 15 år helt eller delvis
innsyn i rettssaksdokumenter.
Komiteen støtter Regjeringens
forslag til endring i tvistemålsloven §§ 37
og 135. Etter komiteens mening er det hensiktsmessig
at aldersgrensen for prosessuelle rettigheter nå er samsvarende
i tvistemålsloven, forvaltningsloven og barnevernloven.