Ot.prp.nr. 79 (2002-2003) Om lov om konsesjon ved erverv av fast eiendom (konsesjonsloven) mv.

Jeg viser til Næringskomiteens henvendelse datert 4. november 2003.

1. EF-domstolens vurdering av konsesjonsordningen i VGVG

Komiteen ber opplyst om EF-domstolens dom i sak C-452/01 skal oppfattes slik at det var EØS-avtalens artikkel 40 som fikk anvendelse på saksforholdet. Jeg oppfatter det slik at dette er en korrekt forståelse av dommen.

2. Forholdet til frie kapitalbevegelser

Komiteen ber opplyst om formuleringene i lovforslaget §§ 1 og 11 uttrykker tilstrekkelige objektive kriterier til at konsesjonssøkere som erverver landbrukseiendom blir i stand til å forutberegne sin rettsstilling. Komiteen viser i den forbindelse til at formålet i lovforslaget (som i gjeldende lov) er å verne om landbrukets produksjonsarealer og slike eier- og bruksforhold som er mest gagnlige for samfunnet, og at konsesjon kan gis på slike vilkår som anses påkrevet for å realisere lovens formål.

Jeg vil for ordens skyld peke på at ordlyden som er referert i komiteens oversendelse ikke omfatter hele formålsbestemmelsen. I lovutkastet er det bl.a. lagt vekt på å tilgodese framtidige generasjoners behov, og en rekke konkrete hensyn og interesser. Utkastet til formålsbestemmelse lyder i sin helhet slik:

"Denne lov har til formål å regulere og kontrollere omsetningen av fast eiendom for å oppnå et effektivt vern om landbrukets produksjonsarealer og slike eier- og bruksforhold som er mest gagnlige for samfunnet, herunder framtidige generasjoners behov, bl.a. for å tilgodese:

• 1. landbruksnæringen.

• 2. behovet for utbyggingsgrunn.

• 3. hensynet til miljøet, allmenne naturverninteresser og friluftsinteresser.

• 4. hensynet til bosettingen."

Verken i lovutkastet, eller i gjeldende lov, er formåls- eller vilkårsbestemmelsene det eneste grunnlaget for avgjørelse av konsesjonsspørsmålet. I lovutkastet er de momentene som skal legges til grunn for avgjørelse av en søknad som gjelder landbrukseiendom inntatt i § 9 som lyder slik:

"§ 9. (særlige forhold for landbrukseiendommer).

Ved avgjørelsen av søknad om konsesjon for erverv av eiendom som skal nyttes til landbruksformål skal det til fordel for søker legges særlig vekt på:

• 1. om den avtalte prisen tilgodeser en samfunnsmessig forsvarlig prisutvikling,

• 2. om erververs formål vil ivareta hensynet til bosettingen i området,

• 3. om ervervet innebærer en driftsmessig god løsning, og

• 4. om erververen anses skikket til å drive eiendommen.

Konsesjon skal i alminnelighet ikke gis dersom det ved ervervet oppstår sameie i eiendommen, eller antallet sameiere økes.

Det kan gis konsesjon til selskaper med begrenset ansvar. Det skal legges vekt på hensynet til dem som har yrket sitt i landbruket."

Gjeldende konsesjonslov § 8 inneholder en liknende bestemmelse. § 9 i lovutkastet er bygd ut i forhold til dette bl.a. med sikte på å styrke forutberegneligheten. Dette er omtalt slik i proposisjonen på side 64:

"Departementet foreslår å endre bestemmelsen slik at den får en mer positiv vinkling i forhold til erververen. En vil få fram at det skal tale til erververens fordel dersom den pris som er avtalt er forenlig med en samfunnsmessig forsvarlig prisutvikling vedrørende landbrukseiendommer, dersom erververs formål vil ivareta hensynet til bosettingen i området, og dersom ervervet innebærer en driftsmessig god løsning. Dette vil gi et signal om at en ønsker en positiv tilnærming til søknaden. En slik endring vil også gjøre utfallet av skjønnet mer forutberegnelig for erververen, idet bestemmelsen sier noe om utfallet av søknaden når visse forutsetninger er oppfylt."

Konsesjonsreglene har primært betydning for lokal arealutnyttelse, for næringsutvikling og vern. Avgjørelsesmyndigheten i konsesjonssaker vil bli lagt til kommunene fra 1. januar 2004, i tråd med St.meld. nr. 19 (2001-2002) Nye oppgaver for lokaldemokratiet - regionalt og lokalt nivå. Begrunnelsen for endringen er knyttet til et ønske om å gi kommunene større handlingsrom og å legge til rette for forsterket lokaldemokrati på landbruksområdet. Etter min mening er det en krevende balansegang å sikre en akseptabel grad av forutberegnelighet for partene og samtidig gi kommunene et handlingsrom i tråd med forutsetningene for overføringen av oppgaver. Jeg mener imidlertid at endringene gir et godt grunnlag for en slik balansegang, og at bestemmelsene ikke er utenfor de rammer som følger av våre forpliktelser etter EØS-avtalens artikkel 40 slik denne bestemmelsen er tolket i dag.

3. Muligheten for domstolsprøving

Komiteen reiser spørsmål om norske kjøpere bør gis samme adgang til domstolsprøving som utenlandske.

Den som har rettslig interesse i konsesjonsavgjørelsen kan reise søksmål for en norsk domstol enten han er norsk eller utenlandsk statsborger.

Når det gjelder spørsmålet om forholdsmessigheten, må det skilles mellom forvaltningens plikter, og domstolenes kompetanse ved overprøving av forvaltningens skjønn. Forvaltningen plikter etter EØS-retten å påse at vedtaket forfølger allmenne hensyn og at avgjørelsen er nødvendig for å nå disse hensynene. Etter min mening vil de samme vurderingene måtte gjøres for norske borgere etter forslaget til ny konsesjonslov. Et vilkår om personlig boplikt er eksempelvis bare lovlig dersom dette er nødvendig for å nå lovens formål, jf. forslag til ny § 11. Det ligger imidlertid til domstolene selv å ta stilling til om forholdmessigheten skal prøves i en eventuell sak for domstolene. Etter min mening vil det være uheldig dersom det gjennom konsesjonslovgivningen fastsetter særlige rammer for hvor langt en slik domstolsprøving bør gå. Jeg viser til at spørsmålet ligger i et vanskelig grenseland mellom EØS-rett og tradisjonell nasjonal rett og i skjæringen mellom forvaltningen og domstolenes kompetanse.

4. Adgang til å oppnå forhåndsuttalelse

Komiteen ber om mine synspunkter på om det bør åpnes for at konsesjonsmyndighetene, når det er saklig behov for det, plikter å avgi en bindende forhåndsuttalelse i konsesjonssaken.

Verken gjeldende konsesjonslov eller lovutkastet gjør noen endring i kjøper og selgers avtalefrihet. Det er også opp til avtalepartene å hvordan de skal forholde seg til eventuelle vilkår eller avslag. Det er da også vanlig ved avtaler om overdragelse av konsesjonspliktig eiendom. Partene har dermed selv full kontroll med hva som skal skje dem imellom dersom konsesjon avslås, eller dersom det stilles vilkår for konsesjon. Dette forholdet reduserer partenes behov for en forhåndsavklaring av konsesjonsspørsmålet, og departementet har ikke registrert ønsker og behov for en ordning med forhåndsuttalelse.

Etter min mening bør det ikke åpnes for at konsesjonsmyndighetene plikter å gi en bindende forhåndsuttalelse om konsesjonsspørsmålet før det er inngått noen bindende avtale mellom partene. En slik endring vil etter min vurdering

• svekke mulighetene etter konsesjonsloven for å ivareta samfunnshensyn. En forhåndsvurdering innebærer at myndighetene der avtale ikke er inngått enten ikke har mulighet til å få oversikt over konsekvensene av avtalen, eller må basere vurderingen på hypotetiske eller ulike alternative avtaler.

• åpner for betydelig merarbeid for kommunene enn dagens ordning. Jeg antar at det først og fremst er selger som har interesse av en forhåndsuttalelse. Åpnes det for slike uttalelser er det grunn til å tro at selger vil bruke anledningen til å presentere flere ulike kjøpere for kommunene for å vurdere hvem han skal selge til. Merarbeidet med en slik ordning bør ikke undervurderes.

• innebære en risiko for at myndighetene får en fremtredende rolle som premisslegger i forbindelse med selve avtaleinngåelsen enn de har i dag. Etter min mening bør det ikke legges opp til ordninger som gjør at myndighetene blir pre­misslegger for avtaler mellom private parter. Avtaleforholdet er ryddigst dersom partene selv har kontroll med premissene for avtalen.